tidssk rif t f or samf u nnsf or sk ni ng å r g a n g 47

Transkript

1 ISSN X Artikler Kåre Heggen og Sten-Erik Clausen Høgre utdanning som sosialt prosjekt 331 tidssk rif t f or samf u nnsf or sk ni ng Returadresse: Universitetsforlaget, Pb 508 Sentrum, 0105 Oslo Runar Døving og Randi Lavik Legitimering av smugling av alkohol til Norge 359 Karen M. Olsen Atypiske ansettelser dårlige jobber å r g a n g 47 Småsmugling i grenseland. f tidsskri ft for sam fu n nsforskn i ng årgang 47 Foredrag/Aktuell debatt Hans-Erik Ringkjøb Partia som forskingsobjekt. Om lokalpartia sin plass i partiforskinga 413 Symposium Asbjørn Røiseland Demokratiets infrastruktur i forfall 427 Tone Alm Andreassen Tilleggsdemokratiets betydning om den parlamentariske styringskjedens utilstrekkelighet i velferdsstaten 439 Per Selle Forfall eller forandring? 451 Bokanmeldelser UFt TFS 0603O.indd Denne digitale versjonen av TfS er publisert på Institutt for samfunnsforsknings nettsider, og kan kun leses på skjerm. Artiklene kan kjøpes for nedlasting og print på Abonnement på tidsskriftet kan bestilles på Tidsskriftet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med ISF eller forlaget, er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel :18:16

2 TfS TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING NR 3, 2006 Innhold Artikler Kåre Heggen og Sten-Erik Clausen Høgre utdanning som sosialt prosjekt 331 Runar Døving og Randi Lavik Småsmugling i grenseland. Legitimering av smugling av alkohol til Norge 359 Karen M. Olsen Atypiske ansettelser dårlige jobber 387 Foredrag/Aktuell debatt Hans-Erik Ringkjøb Partia som forskingsobjekt. Om lokalpartia sin plass i partiforskinga 413 Symposium Asbjørn Røiseland Demokratiets infrastruktur i forfall 427 Tone Alm Andreassen Tilleggsdemokratiets betydning om den parlamentariske styringskjedens utilstrekkelighet i velferdsstaten 439 Per Selle Forfall eller forandring? 451 Bokanmeldelser Arne Rolland og Tellef Raustøl Tian Sørhaug: Managementalitet og autoritetens forvandling 465 Nick Sitter Knut Heidar (red.): Nordic Politics: Comparative Perspectives 469 Toril Aalberg Lise Togeby: Man har et standpunkt 471 Arild Wæraas Helge Ramsdal og Egil J. Skorstad: Privatisering fra innsiden. Om sammensmeltingen av offentlig og privat organisering 475 Peter Lødrup Kristin Skjørten: Samlivsbrudd og barnefordeling en studie av lagmannsrettsdommer 478 Sammendrag 483 Forfattere 485

3 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING Utgitt av Institutt for samfunnsforskning med støtte fra Norges forskningsråd Redaksjonens adresse: Postboks 3233 Elisenberg, 0208 Oslo. E-post: Redaktør: Karl Henrik Sivesind (ansv.), Jan Paul Brekke, Marianne Gullestad, Jo Saglie og Iselin Theien Redaksjonssekretær: Katrine Denstad Redaksjonsråd: Gunn E. Birkelund, Universitetet i Oslo Haldor Byrkjeflot, Rokkansenteret Anne Lise Fimreite, Universitetet i Bergen Anders Johansen, Universitetet i Bergen Knud Knudsen, Universitetet i Stavanger Anh Nga Longva, Universitetet i Bergen Bente Rasmussen, NTNU Erling Sandmo, Universitetet i Oslo Anders Todal Jenssen, NTNU Halvard Vike, Universitetet i Oslo Nils Aarsæther, Universitetet i Oslo Tidsskrift for samfunnsforskning utkommer fire ganger årlig: vinter, vår, sommer og høst. Abonnements- og heftepriser 2006: Institusjoner: NOK 870,- Studenter: NOK 250,- Private: NOK 500,- Enkelthefter: NOK 98,- + porto Artikler gjengitt i tidsskriftet vil bli lagret elektronisk i forlagets database og kan bli publisert elektronisk på forlagets hjemmeside og gjort tilgjengelig gjennom forlagets bestillingssystem for elektronisk distribusjon av litteratur ( Indeksert blant annet i: Sociolocical Abstracts/Social Sciences Citation Index/ Current Contents Social and Behavioral Sciences/Studies on Woman and Gender Abstracts/ Sociology of Education Abstracts/Historical Abstracts Henvendelser om abonnement, forsendelse og annonser rettes til: Universitetsforlaget AS, Postboks 508 Sentrum, N-0105 Oslo, Norge. Telefon Telefax e-post: abonnement@universitetsforlaget.no Opplysninger om tidsskrifter og bokutgivelser fra Universitetsforlaget er tilgjengelig via tidsskriftets egen hjemmeside: Universitetsforlaget etter avtale med Institutt for samfunnsforskning Grafisk form: Terje Langeggen, Krasis design. Sats: Laboremus Prepress AS. Printed in Norway by AIT Trykk Otta AS ISSN X

4 Høgre utdanning som sosialt prosjekt KÅRE HEGGEN STEN-ERIK CLAUSEN HIGHER EDUCATION AS SOCIAL PROJECT Youth has been described as the period of formal qualifying between childhood and adulthood. Historically, the entrance into higher education has been described as being strongly connected with socioeconomic status, gender and geography. Dominant theories claim that social class and cultural capital can explain patterns of inequality. This article analyses data from a national survey in 2002 on the educational ambitions of youth (aged 13-18). During the year period, the ambitions among youth in the most sparsely settled areas rise strongly. Expectations about higher education at Keywords the end of upper secondary school lie at about the same level as among youth in bigger cities. The correlation between ambitions and socioeconomic status is weakened through this period, especially in sparsely populated areas and among girls. This empirical pattern is interpreted as an indication of more influence from the peer culture connected with upper secondary education and of reflections and discussions in the peer group. The difference between youth in bigger cities and youth in peripheral areas might indicate that entrance into higher education has another meaning for youths in small communities and sparsely populated areas. Educational ambitions Socioeconomic status Peer group Peer culture 331 UNIVERSITETSFORLAGET TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING VOL 47, NR 3,

5 [ HEGGEN OG CLAUSEN ] RETTEN til utdanning og fordeling av utdanninga etter kjønn, sosial bakgrunn og geografi har prega utdanningssosiologisk debatt. Internasjonalt har det særleg vore fokusert på sosial bakgrunn og kjønn, medan norsk debatt har vore mindre opptatt av sosial bakgrunn, meir av geografi. Den norske debatten har samanheng med den sterke satsinga på offentlege tilbod, frå grunnskule til universitet og høgskular. Alle er gjennom skatt med på finansieringa av utdanningstilbodet. Det har gitt sterk politisk tilslutning til at alle også bør ha tilgang etter evner og interesser. Men trass i slike politiske målsettingar har tilgangen til utdanning, i Noreg som i andre land, vore selektert etter klassiske mønster. Utdanning var lenge først og fremst eit gode for menn, i byar og tettstader, og særleg unge med bakgrunn i mellomlaga eller høgre sosiale lag. Ein studie av unge menn som møtte til sesjon i gir eit inntrykk av kva rolle geografien spela (Coucheron Thrane, i Lindbekk 1975). 45 prosent av dei unge mennene frå «bymessige kommuner» hadde realskuleeksamen og/eller examen artium, medan det t.d. berre galdt tre prosent i «fiskeri- eller fiskeri- og jordbrukskommuner». I desse kommunegruppene spela geografi, men også sosial bakgrunn sterkt inn. Satsing på utdanning var langt meir vanleg blant unge frå borgarskap og funksjonærfamiliar, flest i byane, enn frå fiskar-, småbrukar- og arbeidarfamiliar, som var meir dominerande i periferien. Jentene satsa på utdanning langt sjeldnare enn gutane. Var du dotter til ein småbrukar, fiskar eller industriarbeidar og busett på landsbygda, var sjansen for vidaregåande eller høgre utdanning statistisk sett svært liten. Når vi ser desse historiske data i forhold til ungdomsforskaren Sven Mørch sin ungdomsdefinisjon, der formell kvalifisering er det sentrale kjenneteiknet på ungdom, kan vi seie at ungdom først var eit fenomen blant middelklassegutar i byane, seinast blant jenter i periferien (Mørch 1985). I forhold til dei tre nemnde klassiske bakgrunnsvariablane kjønn, geografi og sosial bakgrunn er det i norsk samanheng gjennom dei siste tiåra dokumentert nokre markante endringar. Særleg Takk til NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) som har stilt datamaterialet frå Ung i Norge-undersøkinga 2002 til disposisjon og gitt oss høve til å bruke tid til arbeidet med denne artikkelen. Takk også til kollegaer i NOVA si gruppe for ungdomsforsking for kommentarar. 332

6 [ HØGRE UTDANNING SOM SOSIALT PROSJEKT ] gjeld det kjønn. I dag er kvinnene i klart fleirtal i høgre utdanning, på same måten som i fleirtalet av OECD-land (UNESCO 2000). Når det gjeld kva fagområde kvinner og menn vel, er det framleis klart ulike mønster (SSB 2000, 2003; Hansen & Mastekaasa 2003). På vidaregåande utdanning dominerer t.d. jentene sterkt på helse- og sosialfag og estetiske studieretningar, gutane på handverksfag. I høgre utdanning er kvinnene i sterk overvekt på m.a. lærarutdanning, helse-, sosial- og idrettsfag; mennene i naturvitskaplege og tekniske fag. I forhold til geografi auka søkinga til vidaregåande skule blant ungdom frå distriktskommunane sterkt gjennom 80- og 90-talet, delvis som eit resultat av eit meir desentralisert utbyggingsmønster av vidaregåande skular frå slutten av 70-talet (Heggen 1994). Vi skal her studere satsinga på høgre utdanning i eit sentrum periferiperspektiv. For å få data om val av høgre utdanning, har vi tidlegare bedt SSB om å sjå kor stor del av åringane i landet som var studentar ved universitet eller høgskular hausten 2000 i forhold til heimstadkommunens sentralitet (7-delt skala). Vi samanlikna dei mest sentrale kommunane i landet (med om lag åringar) med dei mest perifere (om lag åringar). Tala for gutar på sentrale og perifere stader er relativt like, men det er ein klar skilnad i favør av periferien blant jentene (Heggen 2003). 35,3 prosent av jentene i periferien var studentar, mot 28,8 prosent i sentrum. 1 Det interessante med desse tala er at jenter med bakgrunn i dei mest spreidtbygde områda ser ut til å velje høgre utdanning i større grad enn jenter frå større stader, trass i det faktum at både høg inntekt og høg utdanning i foreldregenerasjonen er klart meir vanleg i større byar enn i spreidtbygde strok (Heggen 2003:10). Vi ønskjer å analysere andre data for å finne ut kva slags sosiale prosessar som kan ligge bak skilnadene, og brukar her data frå Ung i Norge-undersøkinga som vart gjennomført på eit nasjonalt utval ungdom i alderen år i PROBLEMSTILLING OG ARGUMENTASJON Vi ønskjer med artikkelen å svare på følgjande spørsmål: 1. Diskutere og eventuelt forklare ulikskap (geografisk, kjønnsmessig, sosial) med fokus på ungdoms utdanningsambisjonar og sjå 333

7 [ HEGGEN OG CLAUSEN ] desse forklaringane i lys av store sosiale, geografiske og kjønnsrelaterte endringar over tid. 2. Vurdere om og i kva grad etablert teori på feltet er i stand til å forklare endring over tid og det mønsteret som er etablert. Er det underforstått behov for teori som i sterkare grad trekkjer inn sentrum periferidimensjonen med vekt på by- versus bygdekultur, eventuelt modernitetsteoriens fokus på individuelle sosiale prosjekt og refleksivitet? Argumentasjonen er bygd opp på følgjande måte: Først gjer vi greie for etablerte utdanningssosiologiske forklaringar på ulikskap i rekrutteringsmønster, med vekt på sosial klasse og kulturell kapital. Dernest trekkjer vi inn observasjonar av utdanningsambisjonar langs sentrum periferidimensjonen som kan tyde på at dei teoretiske forklaringane er utilstrekkelege. Spørsmålet om ambisjonsnivået blant elevar i utkantmiljø kan ha samanheng med jamaldringsmiljøet ved vidaregåande skular i perifere miljø, blir reist og analysert ved bruk av logistisk regresjon. Ulike forklaringsmåtar på dei empiriske resultata blir diskutert avslutningsvis. Før vi presenterer slike analysar, vil vi kort gjere greie for nokre teoretiske perspektiv på seleksjon i forhold til utdanning. TEORIAR OM SOSIAL SELEKSJON I UTDANNING Dei rådande teoriane på dette feltet handlar i stor grad om å forklare kvifor utdanning reproduserer sosial ulikskap, altså tendensen til at det er unge med bakgrunn i familiar med høg status og inntekt eller frå lokalmiljø prega av utdanning eller yrke som til vanleg krev utdanning, som også får mest del i utdanning som gode. Teoriane på feltet reflekterer i mindre grad sentrum periferidimensjonen, ut over det faktum at høgre sosioøkonomisk status ofte vil vere meir utbreidd i byar og tettstader jamført med bygder og perifere område. I framstilinga her vel vi å ta utgangspunkt i det skiljet sosiologen Raymond Boudon (1974) gjer mellom verditeori, kulturteori og sosial posisjonsteori, for å forklare ulik fordeling av utdanning. I verditeorien er det eleven eller studenten sine normer eller verdiar som er hovudforklaringa på innsats og utdanningsval. I eit slikt perspektiv har elevar med bakgrunn i lågare sosiale lag i samfunnet gjen- 334

8 [ HØGRE UTDANNING SOM SOSIALT PROSJEKT ] nom oppvekst og sosialisering utvikla andre interesser og eit anna verdigrunnlag enn det ein finn i andre sosiale lag. Motivasjonen for å arbeide hardt med skulearbeid, å hevde seg innan sentrale skulefag og dermed kvalifisere seg for langvarig utdanning, vil derfor til vanleg variere sterkt mellom ulike sosiale lag. Paul Willis (1977) presenterte på 70-talet ein spesiell variant av verditeorien gjennom sin studie Learning to Labour. Her dreiar det seg ikkje berre om ulik grad av interesse for skulegang, men at gutane frå arbeidarklassen (som sto i fokus i hans relativt avgrensa utval respondentar) var avvisande til skulen og dei verdiane skulen sto for altså ein aktiv motstandsstrategi. I slike tilfelle kan det tenkjast at høgre utdanning blir sett på som eit steg ut av sosiale miljø eller yrkesfelt som ein er fortruleg med, og at det er knytt skepsis til slike val frå eige bakgrunnsmiljø. I kulturteorien legg ein hovudvekta på ulike prestasjonar blant elevar med ulik sosial bakgrunn, og at dette er hovudforklaringa på at ein vel ulike utdanningsløp. Ein kan kanskje hevde at det mest grunnleggjande spørsmålet er om seleksjon kan forklarast ved ulike ressursar, i ytste konsekvens spørsmålet om ein har dei ressursane som trengs for å velje høgre utdanning. Det handlar om økonomiske ressursar for å gå på skule (eventuelt langt unna heimen) i staden for å ha lønsarbeid, men også intellektuelle og kulturelle ressursar. Bourdieu (1984) står for ein variant av kulturteorien gjennom sitt omgrep kulturell kapital. Det handlar særleg om at det er den kulturen som dominerer i høgre sosiale lag som blir vektlagd i skulen. Elevar med tilgang på kulturell kapital vil då bli verdsette og stimulerte på ein annan måte i skulen enn elevar utan slik kapital. Andre innan denne tradisjonen er opptatt av at foreldre har ulike materielle, men også kulturelle ressursar, i form av bøker, kunnskapar om skule, konkrete fagkunnskapar som kan brukast for å gi råd eller hjelpe elevane i sine val og sin læringsprosess. Ressursar kan òg omfatte foreldre med vener og nettverk som har kunnskap og innverknad på spørsmål som gjeld utdanning. Ein variant av kulturteori som har hatt stor innverknad, er Bernstein (1975) sitt sosiolingvistiske perspektiv. Han hevdar at sosialiseringa innanfor ulike sosiale klasser utstyrer barn med ulikt språk og ulike språkkodar, og der den «utvikla» språkkoda i middelklassen blir meir verdsett i skulen enn arbeidarklassen si meir «avgrensa» språkkode. 335

9 [ HEGGEN OG CLAUSEN ] Boudon (1974) held sjølv fram det som blir kalla sosial posisjonsteori, som legg vekt på at ungdoms utdanningsval og framtidsorientering er ulike fordi posisjonane dei står i inneber ulike rammevilkår som dermed også legg grunnlaget for ulik vurdering av verdien og meininga med utdanning. Gjennom denne tilnærminga er Boudon kritisk til manglande aktørperspektiv i verdi- og kulturteoriane. Han hevdar alternativt at ungdom og deira foreldre gjer rasjonelle val ut frå vurderingar av kva vinst eller kostnad som er knytt til bestemte val, altså ein grunnleggjande «utilitaristisk» modell. Hans modell kan brukast for å forklare dei store endringane i utdanningsval som har skjedd dei seinare åra, der mange unge også frå arbeidarklassen vel høgre utdanning. Vi vil også legge til at Boudon sin posisjon opnar meir for å vektlegge kontekstuelle forhold, t.d. at ungdom og deira foreldre i større grad vil vurdere utdanningsval ut frå lokale forhold og eigen posisjon. Boudon legg dermed vekt på at sjølve valet av utdanning vil ha ulik meining i ulike sosiale klasser. Denne ulike rasjonelle grunngjevinga vil ha meir å seie for val av høgre utdanning enn t.d. ulike prestasjonar. Når elevar har like skuleprestasjonar, men ulik sosial bakgrunn, er det likevel ein tendens til at unge frå høgre sosiale lag i større grad vel høgre utdanning (Boudon 1974; sjå også Hansen 2005). Bourdieu sitt perspektiv synes å ha hatt sterkast innverknad på europeisk utdanningssosiologi dei siste tiåra. Det har ført til sterk vektlegging av sosial klasse og kulturell kapital som forklaringsfaktorar på val av høgre utdanning. Dette gjeld også norsk utdanningssosiologi (Hansen 1999; Bakken 2004). Bourdieu blir skulda for å legge for sterk vekt på eit strukturperspektiv, jf. Boudon sitt synspunkt over. Men det er omdiskutert å plassere Bourdieu i denne posisjonen. Ein som hevdar at Bourdieu i sine seinare etnografiske arbeid la mykje større vekt på eit aktørperspektiv enn i sine tidlege pedagogiske arbeid, er t.d. Harker (2000). Men det kan stillast spørsmål ved om denne vektlegginga på klasse og kulturell kapital har vore for dominerande og kanskje skugga for andre forklaringar på utdanningsval, som ungdomskultur eller sosial kapital (sjå t.d. Modood 2004). For å seie det på ein annan måte, kan det vere lagt for stor vekt på å forklare kvifor unge vel utdanning i samsvar med deira sosiale bakgrunn, framfor å forklare kvifor mange vel annleis enn forventa. 336

10 [ HØGRE UTDANNING SOM SOSIALT PROSJEKT ] DATAGRUNNLAG OG METODE Den empiriske analysen som skal presenterast i denne artikkelen, trekkjer inn alle dei tre sentrale bakgrunnsvariablane som er nemnt over: sosial bakgrunn, kjønn og geografi (sentrum periferi), med den sistnemnde (geografi) som den sentrale. Samtidig er det klart at to av variablane, sosial bakgrunn og geografi, vil ha sterk samanheng, fordi sosial status (t.d. i form av utdanningsnivå) vil variere langs sentrum periferiaksen. Utdanningsnivået er mykje høgre i dei større byane jamført med i bygder og grender. I datamaterialet kjem dette tydeleg fram i spørsmålet om familiens sosiale status. Det sentrale datagrunnlaget er Ung i Norge-undersøkinga frå 2002, der over elevar i alderen år fylte ut spørjeskjema. Undersøkinga er representativ på landsplan og svarprosenten er svært god (92 prosent). Likevel er her eit fråfallsproblem som har samanheng med at ein del unge ikkje tek til i vidaregåande skule, eventuelt sluttar undervegs. I følgje SSB (2003) var 88,6 prosent av åringane i landet i vidaregåande opplæring hausten Fråfallet var relativt stort i t.d. Oslo (16 prosent), Tromsø (16,4 prosent) og Finmark (17,6 prosent), minst i Hordaland (8,6 prosent). Det er altså verd å merke seg at vi her studerer elevar, ikkje ungdom generelt. Det kan òg vere andre seleksjonsproblem knytt til det datasettet som er lagt til grunn. Det kan ha samanheng med utvalet av skular i undersøkinga, men kanskje særleg ved at mange elevar på vidaregåande nivå på yrkesfag, særleg på dei øvste klassetrinna på vk2, ikkje oppheld seg på skulen, og derfor har vore vanskeleg å få svar frå. Desse problema blir det gjort greie for i vedlegget «Seleksjonsproblem i Ung i Norge-undersøkinga frå 2002». Ei meir omfattande drøfting av datagrunnlaget for Ung i Norge finst i ein metoderapport frå NOVA (Rossow & Bø 2002). I denne artikkelen blir data analysert i forhold til ein 6-delt skala (brukt i tabell 1) frå stor by (meir enn innbyggjarar), mellomstor by ( ), liten by ( ), større tettstad ( ), mindre tettstad og bygd/grend. I mange av analysane er skalaen omgjort til ein 3-delt skala, der to og to kategoriar er slått saman (større by, mindre by og bygd). Vidare brukar vi ein konstruert variabel, sosiøkonomisk status (3- delt), som byggjer på informasjon både om mors og fars utdanningsnivå og på informantane si subjektive vurdering av familiens øko- 337

11 [ HEGGEN OG CLAUSEN ] nomi. Denne informasjonen blei samla ved at vi konstruerte ein additiv indeks. 2 Tabell 1 viser korleis denne variabelen varierer langs sentrum periferiaksen. Størst variasjon er det i gruppa høg sosioøkonomisk status, der prosentdelen i denne gruppa går frå 36 prosent i større by og til 16 prosent i bygd. Når det gjeld låg sosioøkonomisk status er tendensen motsett, frå 20 prosent i større by til 30 prosent i bygd. TABELL 1. Sosioøkonomisk status etter heimstad. Prosent Sosioøk. status Storby < 5000 Bygd/grend Låg Middels Høg Kji-kvadrat = 236,7; df = 10; p<0,001 Innebygd i variabelen sosioøkonomisk status er altså informasjon om mors og fars utdanningsnivå. Denne variabelen viste også ei relativt lineær fordeling mellom sentrum og periferi, der t.d. 48 prosent av fedrane og 44 av mødrene i storby hadde utdanning frå universitet eller høgskule, mot 23 prosent av fedrane og 24 prosent av mødrene i bygd/grend. Datagrunnlaget er tverrsnittsdata, samla inn på eitt bestemt tidspunkt, og gir dermed ikkje grunnlag for longitudinelle studiar. I staden fokuserer vi på variasjon etter alder og på korleis ungdoms planar om utdanning endrar seg frå ungdomstrinnet til vidaregåande skule. Hovudvekta blir lagt på individnivået, der vi skal sjå korleis utdanningsambisjonane varierer med alder mellom ulike typar heimstad (sentralitetsnivå). Det spørjeskjemaet som er nytta i Ung i Norge-undersøkinga, inneheld eit spørsmål som er knytt til framtidsplanar: «Kor lang utdanning trur du at du kjem til å ta?». Spørsmålet har fem svaralternativ: utdanning på universitet eller høgskule, allmennfagleg utdanning på vidaregåande skule, yrkesfagleg utdanning på vidaregåande skule, anna eller veit ikkje. Det er viktig å vere klar over at dette spørsmålet kan oppfattast ulikt blant elevar på ungdomsskulen jamført med elevar i vidaregåande skule. Elevar i ungdomsskulen kan i større grad svare vidaregåande skule, fordi dette utdanningsvalet ligg 338

12 [ HØGRE UTDANNING SOM SOSIALT PROSJEKT ] nærast i tid. I så fall kan dei vere underrepresenterte når det gjeld ambisjonar om høgre utdanning. For elevane i vidaregåande skule vil fokus truleg heller vere retta mot eventuell høgre utdanning. I vår analyse blir svara på spørsmålet dikotomisert, slik at den delen som reknar med høgre utdanning blir samanlikna med dei som ikkje reknar med slik utdanning. Vi skal sjå korleis dette fordeler seg etter bustad, men også etter sosial bakgrunn og kjønn. Framstillinga konsentrerer seg om åringane. 19-åringene er ikkje tatt med fordi dei utgjer eit lite og noko spesielt kull, med overvekt av elevar som har brukt eit år lenger på vidaregåande skule enn det vanlige. Vi analyserer deira utdanningsambisjonar etter klassetrinn frå ungdomstrinnet og gjennom vidaregåande skule Bygd 40 Mindre byar Større byar Ung domsskule Vidareg åande FIGUR 1. Prosentdel jenter med ambisjon om høgre utdanning etter heimstad UTDANNINGSPLANAR OG UTDANNINGSVAL Figur 1 syner variasjonen i utdanningsambisjonar blant jenter etter skuleslag og heimstad. For å forenkle framstillinga, opererer vi her med ein 3-delt heimstadvariabel. Når vi spør etter deira preferansar for vidare utdanning på ulike klassetrinn, frå dei er ungdomsskuleelevar og til dei er elevar i vidaregåande skule, kan vi registrere ei 339

13 [ HEGGEN OG CLAUSEN ] markant endring. Ambisjonane om høgre utdanning er jamt stigande. Figuren viser at kurvene nærast byter plass frå ungdomstrinnet til vidaregåande skule. Bygdejentene har dei lågaste akademiske ambisjonane i ungdomstrinnet, jentene frå større byar dei høgste. I vidaregåande skule er skilnadene ikkje markante, men her har jenter frå mindre byar og frå bygder høgst ambisjonar (66 67 prosent). Jenter frå større byar ligg lågast (61 prosent). Det underliggande materialet viser at endringane i særlig grad skjer gjennom vidaregåande skule. Sjølv om vi her manglar longitudinelle data og berre opererer med tverrsnittsdata frå elevar i ulik alder, viser dette at type heimstad (sentrum eller periferi) har innverknad på utdanningsambisjonane. Det er vanskeleg å finne argument for at mønsteret ville bli annleis enn i denne tverrsnittsundersøkinga, sjølv med tilgang på longitudinelle data. Figur 2 viser eit liknande mønster for gutane. Hovudmønsteret er som for jentene at utdanningsambisjonane til bygdeelevar ligg lågast gjennom ungdomstrinnet, men at det også her skjer ei innhenting gjennom vidaregåande skule. Gutane frå mindre byar har høgst ambisjonar i vidaregåande skule. Kontrasten mellom gutane i større byar og bygder er slåande. På ungdomstrinnet er avstanden stor, men nesten utjamna i vidaregåande. Som for jentene kan det indikere miljømessige påverknader i denne fasen som er annleis på mindre stader jamført med større byar. Ei innvending mot dei data som er presenterte over, er at dei gir uttrykk for ønskje eller planar om høgre utdanning som kan vere noko heilt anna enn faktiske val. Det å realisere slike ønskje kan vere annleis enn ein hadde tenkt, og for mange vil planar bli endra undervegs. Kanskje vil det vere slik at det er enklare å realisere utdanningsplanar når ein bur i sentrale område med nær tilgang til utdanningstilbod, enn i spreidtbygde område der avstanden til høgskule eller universitet er stor? Dette veit vi lite om. Det vi kan slå fast er likevel at desse data, som viser sterkt aukande utdanningsambisjonar blant bygdeelevar gjennom vidaregåande skule, er med å forklare dei tala vi refererte til i innleiinga, om at ein like stor (gutane) eller større del (jentene) av ungdom i alderen år frå perifere kommunar var studentar (år 2000) jamført med ungdom frå sentrale kommunar. 340

14 [ HØGRE UTDANNING SOM SOSIALT PROSJEKT ] Bygd Mindre byar 30 Større byar Ungdomsskule Vidaregåande FIGUR 2. Prosentdel gutar med ambisjon om høgre utdanning etter heimstad Ei relevant innvending til begge dei måla vi her har presentert på høgre utdanning, er at dei ikkje differensierer mellom nivå og type høgre utdanning. Marianne Nordli Hansen (1999) har vist at den sosiale seleksjonen er spesielt sterk til såkalla eliteutdanningar ved universitetet. Sjølv om desse data viser høge ambisjonar og ei sterkare tilstrøyming til høgre utdanning blant jentene frå perifere område, kan det hende at dei er underrepresenterte i forhold til universitetsutdanning, og kanskje enda meir i forhold til langvarige eliteutdanningar ved universiteta. Trass i denne innvendinga er det grunnlag for å stille spørsmål sett i forhold til ei rekkje tidlegare studiar som har påvist ein klar samanheng mellom foreldra sin sosiale status, t.d. deira utdanningsnivå, og borna sine val av utdanning (Hansen 1999; Arnesen 2003; Bakken 2004). I ungdomsskulealderen fordeler utdanningsambisjonane langs sentrum periferiaksen seg om lag slik ein skulle forvente ut frå fordelinga av utdanning i foreldregenerasjonen på slike stader. Men dette er ikkje tilfellet i vidaregåande skule. Her skjer det endringar som synes overraskande sett i forhold til fordelinga av utdanning i foreldregenerasjonen langs sentrum/periferiaksen. Spørsmålet er om dette kan vere ein indikasjon på at sosial 341

15 [ HEGGEN OG CLAUSEN ] bakgrunn får mindre å seie, særleg i den fasen der elevane går i vidaregåande skule, i alle fall blant ungdom på mindre stader. For å teste ut kva samanheng det er mellom sentrale bakgrunnsfaktorar og utdanningsambisjonar, har vi gjennomført logistiske regresjonsanalysar, der ein eventuell ambisjon om høgre utdanning er den binære avhengige variabelen. Dei uavhengige variablane i tabell 2 er kjønn, gjennomsnittskarakter, heimstad (3-delt), sosioøkonomisk status (3-delt) og klassetrinn. TABELL 2. To logistisk regresjonsmodellar med utdanningsambisjonar som avhengig variabel. Modell 1 Modell 2 Uavhengige variabler B standardfeil exp(b) B standardfeil exp(b) Kjønn Gut (ref.) 1,00 1,00 Jente 0,31*** 0,05 1,36 0,30*** 0,05 1,36 Gjennomsnittskarakter 0,86*** 0,03 2,37 0,86*** 0,03 2,35 Heimstad Større byar (ref.) 1,00 1,00 Mindre byar 0,04 0,06 1,04-0,27** 0,08 0,76 Bygd -0,36*** 0,06 0,70-0,75*** 0,08 0,47 Sosioøkonomisk status Lav (ref.) 1,00 1,00 Middels 0,43*** 0,06 1,54 0,43*** 0,06 1,53 Høg 1,24*** 0,07 3,45 1,23*** 0,07 3,41 Klassetrinn Ungdomsskule (ref.) 1,00 1,00 Vidaregåande skule 1,29*** 0,05 3,62 0,80*** 0,09 2,22 Klassetrinn*Heimstad Bygd x Vg 0,61*** 0,12 2,16 Mindre byar x Vg 0,77*** 0,12 1,84 Konstantledd -4,51*** 0,14 0,01-4,23*** 0,15 0,02 Nagelkerke R2 0,27 0,28 342

16 [ HØGRE UTDANNING SOM SOSIALT PROSJEKT ] Tabellen syner to regresjonsmodellar, den første med dei fem uavhengige variablane, og den andre med samspelseffekten mellom klassetrinn og heimstad i tillegg. Tabellen syner både regresjonskoeffisientar (B) og oddsforholdet (exp(b)). I tolkinga av resultata brukar vi oddsforholdet, som uttrykkjer kor mykje oddsen (sjansen) for å ha utdanningsambisjonar i éin kategori på ein uavhengig variabel aukar eller minskar i forhold til oddsen i ein referansekategori. I modell 1 ser vi at oddsforholdet for jenter er 1,36, som betyr at sjansen for å ha utdanningsambisjonar er 36 % høgre for jentene samanlikna med gutane. Gjennomsnittskarakter har eit oddsforhold på 2,37, som viser at oddsen for slike ambisjonar er 2,4 gonger større når karakteren aukar med eitt poeng. I denne modellen ser vi at elevar i bygder har eit oddsforhold på 0,70, som betyr at oddsen for å ha utdanningsambisjonar er 30 % lågare enn for elevar i dei større byane. Vidare ser vi at elevar av foreldre med høg sosioøkonomisk status har 3,5 gonger så stor sjanse for å ha utdanningsambisjonar enn elever med låg sosioøkonomisk status. Oddsforholdet er omtrent det same (exp(b)=3,62) for elevar på vidaregåande skule, samanlikna med elevar på ungdomsskuletrinnet. I modell 2 har vi inkludert interaksjonsleddet mellom klassetrinn og heimstad i tillegg. Dette medfører endringar i oddsforholda for mindre byar og bygder, til høvesvis 0,76 og 0,47. Denne effekten kan oppfattast som ein deleffekt, sidan effekten av heimstad også er avhengig av elevane sitt klassetrinn. Det er interaksjonsleddet eller samspelet som er av størst interesse i denne modellen. Det kan tolkast slik at samanhengen mellom heimstad og utdanningsplanar er mykje svakare i vidaregåande skule enn i ungdomsskulen. Sjansen for å ha utdanningsplanar aukar frå ungdomsskulen til vidaregåande med meir enn dobbelt så mykje i bygder samanlikna med større byar. I mindre byar er auken nesten like stor. Dermed blir skilnaden mellom større byar og mindre stader utjamna, og relasjonen mellom heimstad og utdanningsplanar svekka. Dette samspelet er også illustrert i figurane 1 og 2. Når utviklinga i utdanningsambisjonar er ulik mellom større byar (der utdanningsnivå/sosial status er relativt høg) og bygder (der utdanningsnivå/sosial status er lågare), reiser det spørsmålet om sosial bakgrunn har mindre innverknad på utdanningsambisjonar blant 343

17 [ HEGGEN OG CLAUSEN ] elevar i vidaregåande skule enn i ungdomsskulen, og særleg blant jenter i bygdemiljø, der ambisjonane ser ut til å auke sterkast. Empirisk kan eit resonnement om svekka sosial seleksjon i utdanning hente støtte m.a. frå arbeid av Müller og Karle (2000). Gjennom komparasjon av ni europeiske land finn dei rett nok at sosial klasse har sterk innverknad på overgangane mellom ulike utdanningsnivå frå primær til tertiær utdanning. Men styrken i seleksjonen varierer mellom landa, og eit felles trekk er at seleksjonsmekanismane blir svakare etter som ein går oppover på høgre nivå. Dvs. at blant dei som når studieførebuande eller slutten av vidaregåande utdanning, spelar sosial klasse klart mindre rolle i seleksjonen til høgre utdanning enn i lågare overgangar. Ei mulig tolking av dette er at effekten av sosial bakgrunn blir svekka av dei erfaringane dei unge gjer i skulen og i jamaldringsgruppa. Det kan tenkjast at denne effekten vil vere spesielt sterk i dei nordiske landa der det er lagt til rette politisk for at så å seie alle skal kunne gjennomføre vidaregåande utdanning. Det kan òg tenkjast at effekten er spesielt sterk i kommunar og regionar der storparten av jamaldringsgruppa går i same skulemiljø altså der segregasjon på grunn av sosial klasse eller geografi er liten. I store byar vil bydelar ofte vere prega av bestemte sosiale klasser eller lag. Dette vil òg prege rekrutteringa til bestemte vidaregåande skular, som dermed blir meir segregerte i forhold til sosial bakgrunn. Ser vi på ambisjonane om høgre utdanning på vidaregåande skule, viser tabell 3 at desse for jentene sin del er høgst blant bygdejentene i alle tre sosioøkonomiske grupper. Bygdejentene med lågast sosial bakgrunn skil seg særleg ut med høge tal samanlikna med jenter frå større byar, men også i forhold til bygdegutar. Det kan indikere at koplinga mellom sosial bakgrunn og utdanningsval blir svekka for jentene på mindre stader når dei kjem på vidaregåande skule. Det medverkar til å utjamne ambisjonane om høgare utdanning mellom sentrum og periferi. For gutane sin del er ambisjonane framleis høgst blant gutane i større byar, både i gruppa med låg og høg sosial bakgrunn. Ei mulig forklaring på skilnader i utvikling av utdanningsambisjonar mellom større byar og bygder, kan handle om tilbodet på vidaregåande utdanning på mindre stader, t.d. at tilbodet om allmennfag og andre tilbod som gir generell studiekompetanse er relativt godt 344

18 [ HØGRE UTDANNING SOM SOSIALT PROSJEKT ] TABELL 3. Ambisjonar om høgre utdanning blant elevar i vg. skule i større byar og bygder etter sos.øk. bakgrunn. Andelar i prosent Gutar Jenter Alle Større byar Lav s.ø.s. 34,8 46,5 41,6 Middels s.ø.s. 44,3 63,2 53,6 Høg s.ø.s. 73,6 80,6 76,5 Bygd Lav s.ø.s. 29,1 58,1 45,1 Middels s.ø.s. 49,0 67,0 57,7 Høg s.ø.s. 68,5 86,4 77,2 Test av partielle relasjonar: utdanningsplan*s.ø.s. Kji-kvadrat = 201,17, df = 2, p < 0,001 utdanningsplan*bustadkji-kvadrat = 3,19, df = 1, p = is utdanningsplan*kjønnkji-kvadrat = 98,52, df = 1, p < 0,001 Dei partielle relasjonane er rekna ut frå SPSS Model Selection Loglinear Analysis (SPSS Inc., 1999, s. 41) utbygd over alt, slik at det er mulig å bu heime samtidig som ein går på vidaregåande skule. Tilbod om særleg allmennfag, økonomiske og administrative fag finst vel nærast på alle mindre vidaregåande skular i bygdemiljø. Ein del andre retningar, særleg nokre av dei yrkesfaglege retningane som rekrutterer færre elevar på landsplan, finst ved færre skular, slik at det ofte vil krevje reising til og frå, eventuelt at ein må flytte. Altså primært praktiske og økonomiske grunnar, som inneber at foreldre eller unge 16-åringar vegrar seg for flytting eller pendling til vidaregåande skule. Ei andre mulig forklaring kan ha samanheng med at skulane på små stader (frå grunnskule og oppover) kan vere mindre sosialt segregerte enn i storbymiljø. I storbyane kan ein i større grad enn på landsbygda finne skular der elevar med felles sosial bakgrunn dominerer (t.d. vestkant- eller austkantskular i Oslo), medan skulane ofte vil ha større sosial spreiing (alle elevane) i bygder og meir spreidtbygde område. Ein effekt av dette kan vere at skuleflinke elevar på ungdomstrinnet i små bygder i større grad vil følgje med medelevar over i studieførebuande tilbod, uavhengig av sosial bakgrunn. Vi har så langt registrert at den sosiale rekrutteringa til studieførebuande retningar i vidaregåande skule er breiare på mindre stader enn i storbyen. Fleire, særleg jenter frå lågare og mellomliggande sosiale lag, blir rekrutterte til slik utdanning. Eit spørsmål er så om dette får 345

19 [ HEGGEN OG CLAUSEN ] konsekvensar for bygdeelevane sin arbeidsinnsats og eventuelt prestasjonar. Dersom ein tenkjer seg at ein del av desse bygdeelevane har svak fagleg/akademisk støtte for sine utdanningsprosjekt heime, kan det tenkjast at motivasjonen for å arbeide hardt med skulearbeidet er svak, og at dette vil gå ut over prestasjonane i vidaregåande. Både perspektiva frå verditeori og kulturteori som vi refererte til i innleiinga, kan støtte opp under eit slikt resonnement. Dersom ein derimot i større grad legg vekt på Boudon sin teori om rasjonelle val, kan ein i staden tenkje seg at elevane frå mindre stader kompenserer for eventuelt manglande utdanningsressursar heime ved å satse meir på skulearbeidet enn elevar i storby. Vi skal sjå på data som kan gi ein viss peikepinn på om dette er tilfellet. TABELL 4. Leksearbeid per dag blant elevar på ungdomstrinnet og på vg. skule i større byar og bygder. Andelar i prosent Ungdomsskule Vidaregåande skule Gut Jente Alle Gut Jente Alle Større byar < 1/2 t 26,2 15,1 20,4 69,9 39,0 49,6 1/2 1 t 40,0 34,1 36,9 25,4 29,0 27,2 > 1 t 33,8 50,8 42,8 14,7 32,0 23,2 Bygd < 1/2 t 31,7 19,5 25,8 57,0 28,1 42,4 1/2 1 t 37,4 38,3 37,8 25,9 34,3 30,2 > 1 t 30,9 42,2 36,4 17,1 37,6 27,5 Test av partielle relasjonar: leksetid*bustad kji-kvadrat = 2,77, df = 2, p = is leksetid*kjønn kji-kvadrat = 316,97, df = 2, p < 0,001 leksetid*skule kji-kvadrat = 390,36, df = 2, p < 0,001 Dei partielle relasjonane er rekna ut frå SPSS Model Selection Loglinear Analysis (SPSS Inc., 1999, s. 41) Tabell 4 viser svara frå unge på ungdomstrinnet og i vidaregåande skule om kor mykje tid dei brukar dagleg (gjennomsnitt) til leksearbeid. Det interessante med desse svara er at elevar i vårt datamateriale frå større byar brukar signifikant meir tid til lekser på ungdomstrinnet, men signifikant mindre tid på vidaregåande skule jamført med elevar frå perifere område. Det gjeld begge kjønn, men særleg jenter. Frå ungdomstrinnet til vidaregåande går innsatsen klart ned blant unge i større byar, medan endringa er mindre på dei mindre stadene. 346

20 [ HØGRE UTDANNING SOM SOSIALT PROSJEKT ] Når ein splitter data på kjønn, er skilnaden mellom jenter i større by og bygd signifikant, men ikkje mellom gutar. Dette er interessant, sett i forhold til at det særleg er blant jentene i spreidtbygde område vi finn auka ambisjonar om høgre utdanning på vidaregåande skule. Når vi så ser på tabell 5, som viser oppgitte snittkarakterar i faga norsk skriftleg, matematikk og engelsk, ser vi at det er berre ein svak skilnad (sign=0,05) i favør av bygdeelevar. Det skriv seg frå ein signifikant skilnad mellom jenter i større byar versus bygder, men ikkje blant gutar. Basert på desse data kan det sjå ut til at større innsats i leksearbeid blant bygdeelevar i vidaregåande berre medfører eit svakt betre karakternivå i kjernefaga, og at det er jentene i periferien som medverkar til desse variasjonane. Det er ei breiare sosial rekruttering til studieførebuande retningar frå unge i bygdemiljø. Det kan sjå ut til at dei brukar meir tid på skulearbeid, og at dette medverkar til at dei presterer minst like bra som storbyelevar. TABELL 5. Snittkarakter (norsk, engelsk og matematikk) blant elevar på vg. skule i større byar og bygder. Andelar i prosent Større byar Bygd Karakter Gutar Jenter Alle Gutar Jenter Alle < 2 2,9 2,3 2,6 1,7 1,8 1, ,6 13,6 15,2 15,1 8,9 12, ,9 39,5 40,2 43,0 36,9 39, ,6 37,6 35,5 32,8 41,1 37, ,0 7,0 6,5 7,4 11,3 9,4 N Test av partielle relasjonar: karakter*bustad kji-kvadrat = 8,41, df = 3, p < 0,05 karakter*kjønn kji-kvadrat = 23,28, df = 3, p < 0,001 Dei partielle relasjonane er rekna ut frå SPSS Model Selection Loglinear Analysis (SPSS Inc., 1999, s. 41) Svara aktualiserer eit omgrep som nyleg er brukt av fleire forfattarar, nemleg «anspennelse». Det er ikkje lett å gi omgrepet ei nynorsk omsetjing, men det kan kanskje presiserast i retning av innsats og flid (Telhaug & Mediås 2003; Lauglo 2004). «Anspennelse» framstår som eit korrektiv til det å ta det meste avslappa og makeleg. Lauglo brukar dette omgrepet i ein analyse av innvandrarungdoms innsats i skulen. Tabell 4 indikerer ein tendens til ulikt driv og innsats mellom 347

21 [ HEGGEN OG CLAUSEN ] jenter frå større byar og bygder i vidaregåande skule. Det kan tyde på ein ekstra motivasjon blant jenter i periferien for å hevde seg i skulen. Som ei oppsummering så langt, kan vi slå fast at vi har sett ei ulik utvikling i utdanningsambisjonar mellom ungdomstrinnet til vidaregåande skule, og særleg gjennom vidaregåande skule, når vi samanliknar elevar langs sentrum periferiaksen. Tendensen er mest markert hos jentene. Fleirnivåanalyse viser at variasjon i utdanningsambisjonar ikkje er signifikant forskjellig mellom dei ulike kontekstane eller stadene. Det styrker oppfatninga av at det skjer reelle endringar langs sentrum periferiaksen. Valet av studieførebuande retning i vidaregåande er truleg ei hovudforklaring på desse skilnadene. Likevel kan endringane gjennom vidaregåande også sjå ut til å ha samanheng med at elevar i dei spreidtbygde områda generelt brukar noko meir tid til skulearbeid enn tilsvarande storbyelevar, særleg blant jentene. Det skjer ei endring i arbeidsinnsats langs sentrum periferiaksen frå ungdomsskulen til vidaregåande skule. Det er også mot slutten av vidaregåande skule at elevar frå periferien spesielt aukar sine utdanningsambisjonar. Sett i samanheng med refererte data om utdanningssøking i alderen år, kan dette sjåast som ein indikasjon på spesielt sterk endring i innretting på høgre utdanning blant bygdejenter. DISKUSJON Analysen av data over heile aldersspennet frå ungdomstrinnet til vidaregåande skule indikerer ei sterkare endring i utdanningsambisjonar frå ungdomstrinnet og til vidaregåande skule i bygdemiljø jamført med storby. Dette gjeld særleg for jentene, der det også ser ut til at den sosiale seleksjonen blir svakare når elevane kjem opp i vidaregåande skule. Det reiser spørsmålet om det finst spesielle forhold i mindre bygdemiljø som kan motivere ungdom for høgre utdanning. Dette blir diskutert i avslutninga. Det første omfattar det vi kan kalle strukturelle vilkår. Mellom anna er det nærliggande å trekke fram arbeidsmarknaden som finst i periferiens små bygder og tettstader samanlikna med storbyen. Arbeidsmarknaden på små stader er sterkt dominert av ufaglært arbeid i primærnæringar, industri, pleie og omsorg eller anna rutineprega servicearbeid. Arbeidsplassar som krev vidaregåande, særleg 348

22 [ HØGRE UTDANNING SOM SOSIALT PROSJEKT ] studieførebuande eller høgre utdanning, er tilsvarande konsentrert til byar og tettstader. Kunnskap om denne tilstanden kan vere ein grunn til at foreldre og/eller ungdom i bygdemiljø gjer medvitne val av studieførebuande retningar i vidaregåande skule og i neste omgang blir motiverte for høgre utdanning. Dei har ambisjonar ut over ein ufaglært, lokal arbeidsmarknad. Det finst god støtte for eit slikt resonnement i norsk utdanningsforsking. Støren (2000) viser at ungdoms oppfatning av arbeidstilbodet på heimstaden påverkar ambisjonane om utdanning. Gode utsikter er med å svekke planane om høgre utdanning. Grøgaard, Markussen og Sandberg (2002) viser at overgangen mellom vidaregåande skule og arbeid er spesielt vanskeleg for dei som kjem frå dei typiske «jentefaga». Dei møter ein arbeidsmarknad som er dominert av deltidsarbeid. For å unngå å hamne i denne situasjonen, må dei satse på høgre utdanning. Lisbet Berg sin studie av utdannings- og yrkesval blant unge på Søre Sunnmøre, ein region som rett nok har eit bra innslag av arbeidsplassar for faglærte knytt til skipsindustri, legg også fram funn som styrker strukturforklaringa (Berg 1998). Val av studieførebuande liner i vidaregåande er særleg grunngjeve med å halde opne dørene for seinare valmuligheiter, eventuelt at ein allereie har bestemt seg for høgre utdanning. Mønsteret er særleg tydeleg blant jentene. Ei alternativ strukturforklaring kan liggje i det vi allereie har nemnt om utbyggingsmønsteret i vidaregåande utdanning, der dei studieførebuande retningane ofte er dei nærast tilgjengelege for ungdom på mindre stader. Denne forklaringa kan sjåast som ei konkurrerande forklaring til den første (kunnskap og medvitne val), eller som ei supplerande og forsterkande forklaring. Og dersom ungdom (eller foreldre) frå spreidtbygde område skulle tenkje og velje på denne måten, treng det ikkje å bety at dei for all del vil unngå å etablere seg på heimstaden eller i den regionen dei kjem frå. Fleire undersøkingar tyder på at det ikkje er her ein finn store skilnader mellom elevar i sentrale eller perifere miljø. Dette gjeld også Ung i Norge-undersøkinga, der det er liten skilnad i svara frå åringar i storby jamført med bygd/grend når dei blir spurt om dei har lyst til å busetje seg på heimstaden sin når dei er ferdig utdanna. Blant gutane svarar 53 prosent i stor by «ja, gjerne» eller «ja, om det fell seg slik» på spørsmålet, mot 50 prosent i bygd/grend. Blant jentene er 349

23 [ HEGGEN OG CLAUSEN ] dei tilsvarande tala 43 og 36 prosent. Skilnaden er påfallande liten når ein tenkjer på at «heimstad» her på den eine sida handlar om ein storby på meir enn innbyggjarar, på den andre sida ei lita bygd eller grend. Sjølv om mange utdanningsorienterte truleg er dei som i minst grad ser for seg heimbygda som framtidig stad å bu (Heggen 1994; Fosso 2003), viser også Berg sin studie (1998) at det ikkje er suget etter storbyen som ligg bak ungdoms utdanningsstrategiar. Få har planar om å etablere seg i storbyen. Hovudforklaringa synes heller å vere at bygdeungdoms utdanningsambisjonar handlar om å oppretthalde valmuligheiter. Ved å velje studieførebuande retning i vidaregåande eller ved å innstille seg på høgre utdanning, held dei dørene opne for seinare val. Dei kan kanskje sikte seg inn på ei utdanning som har ein meir open utgang: arbeid på eller nær heimstaden, om her skulle finnast ein interessant arbeidsmarknad eventuelt, og kanskje mest sannsynleg, på større stader. For mange er det korkje snakk om «push» eller «pull» i denne aldersfasen. Dei kjenner seg ikkje skubba eller pressa ut frå heimstaden, men heller ikkje dradd mot storbyen. Også eit ungdomskulturelt perspektiv kan vere viktig for å forstå endringane i utdanningsambisjonar. Dei strukturelle forholda vil få særleg kraft og innverknad når dei blir formidla gjennom ungdomskulturen. Her vil det faktum at ein større del av bygdeelevane i Ung i Norge-materialet hamnar i studieførebuande retning i vidaregåande skule i seg sjølv vere ein grunn til auka studieambisjonar, ved at dei kjem i klasse med andre som i stor grad (samanlikna med elevar på yrkesfag) har eit slikt siktemål. Materialet viser at desse ambisjonane aukar blant bygdeelevar særleg gjennom vidaregåande skule. Korleis kan dette forklarast? Ei nærliggande forklaring på dei endringane som er presenterte, dreiar seg om aukande påverknad frå jamaldringsgruppa i forhold til spørsmål om utdanningsval og framtid, samanlikna med foreldre og lokalsamfunn. Det at jamaldringar spelar ei viktig rolle i sosialiseringa av barn og ungdom, er ikkje noko nytt trekk i teoriar om oppvekst. Piaget (1951) legg t.d. stor vekt på jamaldringane si rolle i overgangen mellom stadia i barne- og ungdomsfasen. Men vi finn også teoriar som t.d. hos Mead (1928/1971) som legg meir vekt på jamaldringane si viktige rolle i forhold til kulturell påverknad. I 350

24 [ HØGRE UTDANNING SOM SOSIALT PROSJEKT ] Mannheims generasjonsforståing er også ungdomsalderen sentral som orienteringsfase, dvs. som den fasen i oppveksten der vi utviklar haldningar som vil prege oss gjennom livsløpet (Mannheim 1952/ 1999). Spørsmålet er likevel om ikkje jamaldringane i vårt samfunn har fått ein langt meir dominerande plass, gjennom ein felles skule- og utdanningsarena til opp i 20-årsalderen, og ved at ungdoms sosiale nettverk dermed i aukande grad er dominert av personar i om lag same alder. Andre medverkande forklaringar kan heller ikkje utelatast. Det betyr ikkje at foreldra sine oppfatningar er uviktige, eller at dei nødvendigvis bremsar dei unge si utdanningsorientering. Mange av foreldra i periferien ser at det ligg ei sikrare framtid i å velje høgre utdanning. Det er altså ikkje sikkert at dei sterke reaksjonane på «klassereisa», som til dømes kjem til uttrykk i Seljestad sin roman Blind, er så representative for foreldre i bygdemiljø i vår tid (Seljestad 2005). Det kan t.d. hende at foreldre i små og perifere lokalmiljø i aukande grad heller støttar opp under borna sine utdanningsplanar fordi dei ser at den lokale arbeidsmarknaden er usikker for unge med lite utdanning, og fordi vilkåra for å ta meir utdanning er bra, både i forhold til tilbod og finansiering. Dette finst det lite empirisk kunnskap om. Ivar Frønes presenterer forståingsmodellar for jamaldringane si auka innverknad og posisjon (Frønes 1994). Denne arenaen er prinsipielt ulik autoritetsrelasjonar (til foreldre, lærarar, leiarar osb.) fordi den omfattar jambyrdige. Det opnar for ein annan type læringserfaringar gjennom utprøving av komplekse sosiale og kulturelle oppgåver overfor likeverdige. Berre overfor desse jambyrdige kan ein på ei trygg (nok) måte prøve ut nye roller og sosiale repertoar. Dermed blir jamaldringane til vanleg den sentrale læringsinstansen i forhold til å tilegne seg sosial og kulturell basiskompetanse. Sjølv om dette i hovudsak vil dreie seg om tilegning av sosiale repertoar som trengst her og no i den dagsaktuelle sosiale konteksten vil dette samtidig vere identitetsdannande prosessar, og såleis ha innverknad på framtidsretta perspektiv og val. Når vi ovanfor har sett at utdanningsambisjonane endrar seg sterkt gjennom vidaregåande skule, og særleg for elevar frå spreidtbygde område, er det grunn til å vurdere nærare kva spesifikk rolle jamaldringane kan ha i denne aldersfasen. Også på dette planet gir 351