Einar O. Risa. Moses. Roman

Transkript

1

2 Einar O. Risa Moses Roman

3 Eidsvoll 1814 Limehouse, London 1835

4 Boz, sa han borte fra sengen, Boz, Bozes, han harket igjen under det frynsete teppet, Bozes, du er min Bozes, sa han, Moses og Bozes, man skulle tro, ja, nei, du er fra nå av min bror, jeg er din skrøpelige bror Moses, snart ute av denne verden, du er mine øyne og min hukommelse, jeg ser deg nok når du vandrer gjennom Limehouse, svinger med spaserstokken, stanser i Seven Dials og lytter etter enda en historie til din penn, har du ikke nok snart? Nei, nei, harket han, du får aldri nok, det strømmer gjennom deg og ut i pennen, du dypper den i blekket enda en gang, enda en gang, og jeg hører pennen krasse over papiret og etterlate dine flueben, uleselige er de, og så kommer de likevel på trykk, spalte etter spalte, man skulle ikke tro, nei, han sukket der under teppet, vet du, sa han, nei, det gjør du ikke, men jeg vet, noe holder jeg ennå følge med, kalenderen, denne uhyggelige oppfinnelse, denne oppsamling av tapte dager, det er mai der ute, selv om jeg skjelver under teppet mitt, det er den 17. dagen i mai, jeg vet det nok, ja, bare enda en dag, du bryr deg ikke om den, nei, du gjør ikke, den passer ikke i din penn, han hostet, harket, jeg vil samle mine ben, sa han, hjelp meg, sa han, ned trappen, jeg vil sitte ved vinduet, fra teppet mitt vil jeg se ut på gaten, se den aldrende frøken Stephen stå i vinduet sitt og stirre blindt opp mot himmelen, jeg vil høre lydene av klaprende sko, kjerrehjul, slyngelbanden, kuskerop, jeg kan enda høre, sa han, jo, jeg kan, det er inne i hodet, alt sammen, der vil jeg feire denne dagen som ikke er noe å feire, jeg vil sitte i lenestolen under teppet mitt og se kjerringene gå forbi ute på gaten, det er min feiring, hjelp meg å samle mine knokler, og så snakket han norsk under teppet, uforståelige ord, setninger, jeg har ikke glemt, harket han på engelsk, det

5 er fortsatt i meg, det lar seg ikke utrydde, jeg har prøvd, mer enn én gang, det er et spøkelse i meg, lar meg ikke i fred, en arm kom fram fra teppet, en knyttet neve, han hyttet mot taket, hah, mumlet han, hah! og hånden forsvant under teppet igjen.

6 Til ødemarken Et hus i ødemarken, et gods, men i ødemarken, for et påfunn, man kan da ikke seile til et slikt sted, til og med milevis fra Christiania, jeg kunne ha seilt et av mine skip, men nei, jeg måtte reise i timevis, det kjentes som dager, i en landauer, med en sammenkrøpet kusk på bukken i det sure været, jeg humpet av sted, og det verket i ryggen, forsamlingen skulle ha vært lagt til en kystby, her har vi hele denne lange kysten, og så skal vi ende opp på Eidsvoll, sa han, har jeg ikke rett, Boz, en kystby, ja, Bergen om så var, men nei, til Eidsvoll, og det var vel Carsten Ankers idé, det var hans gods, han bodde der ute i ødemarken. Jeg humpet og skranglet på veier som ikke var veier, bare gjørme, og hjulene satte seg fast, jeg måtte ut av vognen, jeg vadet gjennom mudderet, jeg måtte skyve på vognen. Det var ikke vinter, det var ikke vår, det var vårløsning, mudder, sørpe, jeg ville snu, hva skulle jeg gjøre langt ute på landet, ødemarken, finne opp en grunnlov, fri oss fra danskene, finne en regent, han som ville være konge, en prins fra Danmark, han satt vel inne i en av de varme stuene på Eidsvold værk, med ild på peisen, et glass toddy, snu, snu, Boz, men det var håpløst, like langt tilbake. Jeg sank inn i meg selv. For et påfunn. Jeg var en viktig mann i byen ved havet den gang, Boz, det var en selvfølge, reise til Eidsvoll, representere byen og befolkningen, og så satt jeg der i gjørmen, Boz, og kusken forbannet hesten, svingte med pisken og det dumme dyret vendte hodet mot oss, som om sølen var min skyld, jeg stønnet og lukket øynene, vognen rykket,

7 ikke mye, men det var bevegelse, enda litt, og kusken svingte med pisken, nei, nei, jeg vil ikke ut igjen, jeg kan ikke komme til Eidsvoll og se ut som om jeg har tatt et gjørmebad, jeg er en fin mann i byen ved havet, en rik mann, jeg betyr noe der, jeg gjorde det, Boz, selv om det kunne lukte fisk av meg, klippfisk, det var min rikdom, fjell av klippfisk lastet om bord på mine skip eller skipene fra Spania og Portugal. Kusk, kusk, tenkte jeg, ropte jeg inne i meg selv, vi kan jo ikke bli stående her på en vei som ikke er en vei, få meg bort herfra, videre, vi kan ikke forlise her, i gjørmen. Hvorfor måtte de finne på dette Eidsvoll? Hadde det enda vært sommer, eller vinter, virkelig kald og hvit vinter, kunne jeg ha leid en slede og pakket meg inn i bjørneskinn, men ikke dette, de måtte jo vite det, Boz, Eidsvoll, Eidsvoll, du ville ikke ha holdt det ut, Boz, sa han, du hadde kokt over av raseri, irritasjonen ville ha tatt deg, og der satt du fast, kom ingen steder, innestengt i en fin landauer, en bannende kusk der ute, svinger pisken og det stakkars dyret rykker i skjekene, og vognen beveger seg, enda en fot nærmere, og så resignerer dyret igjen, blir stående der i seletøyet, og kusken serverer besvergelser fra bukken, dommedagsprofetier, du skal bli suppe, roper han til hesten, han tramper med føttene, hestebiff, roper han, kokes langsomt, han trekker frakken tettere om seg, løsner skjerfet og knytter det strammere, og en snøbyge rammer ham, hesten, landaueren, men ikke meg, jeg kan se snøen fyke sidelengs over landskapet, gjennom vinduene kan jeg se det, å, dette helvetet, Boz, hvordan kunne jeg finne på, snø også, hvor skulle dette ende? På Eidsvoll, på dette jernverket til Carsten Anker, hvorfor måtte han etablere seg her? Og så lokket han regenten dit, han som vil bli

8 konge i stedet for Karl Johan, den franske svensken som kriger mot Napoleon, han fikk oss i Kiel, vi var hans premie, traktaten var underskrevet, og jeg reiste til Eidsvoll for å finne opp en grunnlov for riket, det kunne ha vært i Bergen, men da måtte Carsten Anker komme seg over fjellet, eller han kunne fått låne et av mine skip, ankommet med verdighet, selv Bergen er bedre enn denne ødemarken, den fykende snøen og den rasende kusken som igjen pisker hesten og truer med lapskaus.

9 Frøken Stephen og fyret Hun sto ved vinduet igjen, Boz, hun så ut, og hun så ingenting, hun er blind, hun ble blind, hun har aldri snakket om det, den aldrende frøken Stephen, hun står der, dag etter dag. Hun venter. Han kommer nok, har hun sagt, kommer tilbake fra Trafalgar, ikke i en tønne med rom som Nelson, nei, på egne ben, opp trappen, lydløst, han ville overraske henne, plutselig være der, tjenestepiken ville lukke ham inn, han holdt pekefingeren opp foran munnen, og hun forsto, ikke en lyd, han sto foran stuedøren, han lyttet, noen beveget seg der inne, det var henne, frøken Stephen, ennå ikke aldrende, ikke som nå, men han kom ikke. Hun venter. År etter år, hun samlet dem i kroppen. Han var borte, forsvunnet i havet ved Trafalgar i enda et slag mot korsikaneren. Hun ventet, hun sto ved vinduet. Tjenestepiken fulgte henne ut, ledet henne, og hun kunne stanse foran meg, for et nydelig vær, kunne hun si, en dag man kunne dra til fyret, stige i land, fortøye robåten, han sa det før han la ut på seilasen med «Victory» for å bekjempe korsikaneren, når jeg kommer tilbake, skal jeg ro deg ut til fyret. Å, ja! sa hun. Eller når vinden rusket i kysehatten hennes, den var godt fortøyd under haken, huff da, men jeg må ut også, sa hun, som om det var en unnskyldning, jeg trengte å komme meg ut i luften, en spasertur, og så spaserte de bortover gaten og forsvant rundt hjørnet. Men ikke lenge etter var de tilbake, jeg kunne se henne i vinduet på den andre siden gaten, ubevegelig sto hun der og ventet på ham som skulle komme hjem fra

10 Trafalgar. Hun må vel forstå det, Boz, han kommer aldri tilbake, han er forsvunnet i havet, druknet eller skutt. Han var under admiral Nelsons kommando, denne enarmede og enøyde havets pokerspiller, han ble skutt der, om bord på skipet sitt, han døde der, skutt i ryggen. Han kommer ikke tilbake, Boz, hun vet det, men vil ikke vite det, han kommer ikke tilbake i en tønne med rom som Nelson, han er borte, uten spor, havet har tatt ham, og hun står i vinduet sitt, dag etter dag, år etter år, den aldrende frøken Stephen. Og hun har spurt meg om byen ved havet, mitt hus, det som en gang var mitt, min kone, mine barn, alt som er borte. Er det ikke et savn, spurte hun, jeg svarte ikke, hva kunne jeg si, Boz, savn? Som hennes savn når hun står i vinduet og ser opp over hustakene, de drivende skyene, alt det hun ikke kan se. Hun venter på lyden av skritt i trappen. Jeg venter ikke, Boz, det er borte, alt sammen, borte. En fallitt. Mine skip, min en gang kone, mine barn. Bare stemmer i hodet.