FolkogforsVar Nr

Transkript

1 FolkogforsVar Nr Farefull ferd fremover?

2 Kjære leser Riktig godt nytt år! Inngangen til 2015 ble dramatisk. Attentatet mot det franske satiremaga sinet Charlie Hebdo minnet oss igjen om at ytringsfriheten og de demokratiske verdier må vernes. Charlie Hebdo var et omstridt magasin, som med skarpe penner sendte sine sleivspark i alle retninger. Enhver form for autoritet kunne og skulle utfordres, og det er nok ikke få personer og grupper som har følt seg provosert eller krenket i årenes løp. I et demo krati er det rom for å protestere, argumentere og til og med demonstrere mot det man mener er krenkende eller urettferdige ytringer. Dette er en like selvfølgelig rett, som det er for motparten å ytre seg kritisk og harselerende, også når det kommer til følsomme temaer som religion. Grensen overtredes imidlertid i det øyeblikk man velger å bekjempe pennen med sverdet. Dette må være krystallklart. Voldshandlinger for å forsøke å begrense eller hindre ytringer er ikke, og kan aldri bli akseptabelt. I år er det 70 år siden frigjøringen av Norge, etter fem års tysk okkupa sjon. Etter det har vi hatt privilegiet av å leve i et fritt og demokratisk samfunn. Det er et privilegium som ikke er alle forunt. Mange folk har i de siste årene kastet sine eneveldige herskere, bare for å oppdage at nye, totali tære krefter står parat til å overta. Men selv i demokratiske og frie sam funn finnes totalitære og destruktive individer, som ønsker å bekjempe åpenheten, friheten og våre felles verdier. Det så vi her i landet den 22. juli i 2011, og det så vi i Frankrike den 7. januar i år. Det er viktig å stå sammen mot disse kreftene, verne om de demokratiske verdier uten å la oss lokke inn i et forenklet verdensbilde, der mennesker kate goriseres og stemples ut fra religion eller etnisitet. Det virkelige «oss og dem» er ekstremistene og fanatikerne mot alle oss andre. Monica K. Mattsson Kämpe Oppslaget; anerkjennelse; begrep i folkeretten om en stats aksept av en annen stat og/eller styre etter en statsomveltning. Kan beskrives som en handling hvor man gir til kjenne at man aksepterer en nyopprettet stat eller styre med status som nettopp det og de rettigheter og plikter som det medfører. Skiller mellom de facto anerkjennelse som er en foreløpig anerkjennelse på grunnlag av de faktiske rådende forhold, og de jure anerkjennelse som er en definitiv anerkjennelse som ikke kan kalles tilbake. innhold ARTIKLER: Krigens regler like aktuelle fortsatt s. 4-5 Sammfunnssikkerhets- og beredskapskjeden: Hva kan vi forvente i 2015? s. 6-7 På beredskap for EU s. 8-9 Den islamske stat (IS) s Nytt år gamle trusler s Den kinesiske drømmen s Et nytt Ukraina? s Palestinas kamp for internasjonal anerkjennelse s Kappløpet vi ikke har råd til å tape s FASTE SIDER: Leder s. 2 Smått & stort s. 3 og 22 Leserbrev s. 22 Organisasjonsstoff s. 23 Info-publikasjoner s. 24 Forsiden Starten på 2015 har vært svært konfliktfylt og desverre er det flere kompliserte konflikter som nok ikke vil løses med det første. Det kan virke som om det vil bli en farlig ferd fremover også i Europa. Bildet er hentet fra en veisperring i Øst-Ukraina. Foto: Trey Ratcliff/WikiCommons FolkogforsVar Nr Farefull ferd fremover? Sitatet Fred blir det først når menneske ikke bare er imot enhver krig, men også imot å vinne Elazar Benyoëtz Utgiver: Folk og Forsvar Adresse: Arbeidersamfunnets plass 1c, 0181 Oslo Telefon: Tlf: Telefax: F F Internettadresse: E-post-adresse: post@folkogforsvar.no Utgivelser: Kontaktbladet utgis 5 ganger pr. år. Annonser: Bladet tar ikke annonser. Abonnement: Bladet sendes gratis til interesserte, og abonnement kan tegnes ved å sende inn bestillings seddel på siste side eller på Opplag: Pr. januar 2015: eks. De som ønsker innsendt stoff og bilder i retur må angi returadresse tydelig. Innholdet i artikler og kronikker står for forfatternes eget syn, og representerer ikke nødvendigvis Folk og Forsvars offisielle mening. Ansvarlig redaktør: Monica K. Mattsson Kämpe E-post red.: mkm@folkogforsvar.no post@folkogforsvar.no Arbeidsutvalget i Folk og Forsvar: Leder: Per Steinar Jensen (NHO) Nestleder: Hans-Christian Gabrielsen (LO) Generalsekretær: Monica K. Mattsson Kämpe GRAFISK PRODUKSJON: Layout: punkt&prikke punktprikke@me.com Formidling: 2punkt as Trykk: RK Grafisk AS Alle våre artikler publiseres under lisens by-nc-nd (navngivelse-ikkekommersiellingen bearbeidelse). Dette innebærer at artiklene vi publiserer kan deles i form av kopiering, distribuering og spres i hvilket som helst medium eller format forutsatt at det oppgis korrekt kreditering, lenke til lisensen, og indikeres om endringer er blitt gjort. De kan videre ikke brukes til kommersielle formål, og det er ikke lov å remixe, bearbeide eller bygge på materialet for så å distribuere det endrede materialet. ISSN

3 Av Mads Myrbråten Midtøsten og nord-afrika Nytt temahefte Folk og Forsvar gir ut et nytt temahefte som tar for seg statsdannelser og konflikter i Midtøsten. Den arabiske våren resulterte i omfattende politiske omveltninger og går nå inn i sitt femte år, i en region som er alt annet enn stabil. Borgerkrigen i Syria, fremmarsjen til terrorgruppen IS og store humanitære katastrofer preger nyhetsbildet. Hensikten med temaheftet er å si noe om bakgrunnen til dagens kaotiske region ved å gå dypere i Midtøstens moderne historie, regionens politiske og ideologiske utvikling, kilder til identitet og kamp om ressurser. Heftet er skrevet av Folk og Forsvars studentpraktikant, Mads Myrbråten, som driver ordinær informasjons virksomhet i FolkogforsVar temahefte Midtøsten og Nord-Afrika - statsdannelser og konflikter Folk og Forsvar ved siden av sin masteroppgave relatert til Saudi-Arabias utenrikspolitikk. Heftet kan bestilles kostnadsfritt på eller på baksiden av dette bladet. Feil i Nr I artikkelen om Garnisonen i Sør- Varanger ble det skrevet at oberst Ivar Magne Sakserud var nåværende grensekommisær. Sakserud hadde jobben som kommissær fra , men pensjonerte seg sommeren 2014 etter å ha hatt stillingen i to perioder. Nåværende grensekommi sær er oberst Roger Jacobsen som tiltrådte i stillingen juni Ny meningsmåling Ny meningsmåling fra Folk og Forsvar om holdninger til internasjonalt samarbeid er nå tilgjengelig. Litt over halvparten, 57 %, er helt eller delvis enige i at Norge bør delta med styrker i NATO-operasjoner med FN-mandat. Dette er en klar nedgang fra i fjor, da nesten 2 av 3 (64 %) mente det samme. Menn er mer positive (69 %) til dette enn kvinner (47 %). På spørsmålet Mener du at Norges medlemskap i forsvarsalliansen NATO bidrar til å trygge landet mot en fremmed makt, eller mener du at vårt medlemskap i NATO øker faren for angrep, eller mener du at NATO medlemskap ikke spiller noen rolle i så måte? svarte 59 % at medlemskapet trygger landet. Dette er en nedgang fra 4 % i fjor. Kvinner er langt mer skeptiske til NATO-medlemskapets effekt enn menn. Blant menn mener 68 % at medlemskapet trygger landet, mens kun 50 % av kvinnene mener det samme. Andelen kvinner som mener at medlemskapet medfører en fare for angrep var 13 %. Hele 26 % av kvinnene svarer «vet ikke» på spørsmålet, mens 10 % av mennene sier det samme. Oppslutningen om NATO er imidlertid lavest blant de aller yngste, med kun 40 % av de spurte mellom år som mener at medlemskapet trygger landet, men her er det like mange 40 % som svarer «vet ikke». Dette kan tyde på at kunnskapen om NATO er lav blant de yngste. Andelen som mener at medlemskapet øker faren for angrep, har imidlertid sunket til 8 %, mot 15 % i fjor. Det er blant de eldste, i aldersgruppen over 56 år, som man finner den største oppslutningen om NATO-medlemskapet. Her svarer hele 78 % at NATO-medlemskapet trygger landet. Litt under halvparten av de spurte, 49 %, mener at Norge bør delta i det sikkerhetspolitiske samarbeidet i EUregi. Også her er kvinner (42 %) mindre positive enn menn (56 %), og blant aldersgruppen år svarer kun 24 % at vi bør delta, mens 37 % mener vi bør stå utenfor. Meningsmålingene kan lastes ned i sin helhet som pdf på Fredning av Akershus slott Akershus festning er viktig for Oslos identitet, en unik kultur- og næringsarena og et populært rekreasjonsområde for tilreisende og byens befolkning. Borgen er fredet, og den 17. desember ble også resten av festningen fredet. Statssekretær Øystein Bø i Forsvarsdepartementet holdt et innlegg i forbindelse med fredningen. Akershus festning har vært viktig for Norge i 700 år. Middelalderborgen fra 1300-tallet ble under Kong Christian IV omformet til et renessanseslott omgitt av nye festningsmurer etter bastionsprinsippet. Etter at Akershus festning ble nedlagt som aktivt forsvarsverk i 1814, ble nye bygninger oppført for Forsvaret som del av den selvstendige norske staten. Festningen er et nasjonalsymbol som tidligere sete for konge- og statsmakt og åsted for mange viktige og dramatiske hendelser. Slottet brukes nå som Regjeringens representasjonslokale og huser det kongelige mausoleum. Festningen er fremdeles i aktiv bruk, og besøkes årlig av mennesker. Kilde: Forsvaret.no Folk og Forsvar 3

4 Krigens regler like I krig og kjærlighet er alt tillatt, sies det i et gammelt ordspråk. Men så enkelt er det nok ikke. I alle tider har det eksistert uskrevne regler i krigføringen, og visse «æreskodeks» blant de krigførende. Men brutaliteten i slaget ved Solferino i 1859 viste verden at det nok var behov også for en formalisering av krigens regler. Noen få år etterpå så den første Genève-konvensjonen dagens lys. Folkerett er ikke enkelt. I et nasjonalt retts system har man en nasjonalstat som lager lover, pålegger sine borgere å følge dem og straffer de som ikke gjør det. Er borgerne misfornøyde med lovverket, kan man påvirke myndighetene gjennom demokratiske pro sesser. I folkeretten derimot, er man avheng ig av staters enighet for å kunne skape regel verket. I dag finnes det rundt 200 selv stendige stater i verden, med ulike kulturer, språk og tradisjoner. De nasjonale rettssystemene varierer i stor grad. Menneskerettigheter skal i utgangspunktet være allmenne, men de tolkes forskjellig i ulike kulturer. Adskillige filosofer har spekulert over krigens natur og mye sed vane skaper presedens for hva som er tillatt i krig. Ønsket om formelle avtaler kom allikevel tidlig fram. For at en stat skulle ville la seg binde av konvensjoner og traktater, kreves det imidlertid som regel at alle signaturland selv ser seg tjent med det som blir avtalt. Grunnen til at man har kommet til enighet om visse regler for krigføring, er at statene da kan forvente at de samme hensyn de må vise fienden også blir vist ens egne borgere og soldater. Og historien har vist oss at slike overenskomster er nødvendige. SOLFERINO Slaget ved Solferino (i dagens Italia) fant sted den 24. juni 1859, og sto mellom Frankrike og Sardinia på den ene siden og keiserdømmet Østerrike på den andre. Det var et usedvanlig brutalt slag som varte i 9 timer. På denne tiden mistet rundt soldater livet, over ble såret og rundt soldater ble savnet eller tatt til fange. Grusomme beret ninger om døende og sårede som nådeløst ble tatt livet av, skapte oppmerksomhet langt utenfor landegrensene. Det var svært begren set med både kapasitet og kunnskap hos sani tetspersonellet. Sårede soldater, som var i stand til det, oppsøkte nærliggende lands byer, men mange døde av forholdsvis enkle skader, i mangel på medisinsk behandling. En av dem som var til stede var Jean Henri Dunant, en sveitsisk forretningsmann. Han var i utgangspunktet på forretningsreise, og skulle møte keiser Napoleon III, som altså var i Nord-Italia, i full gang med en militær kam panje. Brått havnet forretningsmannen i et inferno. I møte med de grufulle scenene som utspant seg, forsøkte han å gjøre en innsats og hjelpe til med blant annet å organisere hjelpearbeidet og skaffe til veie sanitetsmateri ell. Slaget ved Solferino gjorde så stort inntrykk på sveitseren at han besluttet å skrive en bok om sine opplevelser, «Minner fra Solferino», som kom ut i Her be skriver Dunant også innsatsen til de frivillige hjelpearbeiderne, og møtet med Florence Nightingale, som allerede var en foregangs figur innen utviklingen av sykepleie og hygi ene. Nightingale hadde også opparbeidet seg betydelig erfaring med krigens redsler, gjen nom sitt arbeid under Krim-krigen noen år tidligere. «Minner fra Solferino», i utgangspunkt utgitt for egne midler, ble en suksess. Oversatt til en rekke språk ble den lest av de fleste av Europas statsledere. Hensynet til sårede i krig, og hjelpepersonellet som pleiet dem, var sentralt i boken. Dunant etablerte en fem-manns komité og tok initiativ til en konfe ranse, som var utslagsgivende for dannelsen av det internasjonale Røde Kors i I 1864 ble det holdt en ny konferanse, som resul terte i den første Genève-konvensjonen, med regler om beskyttelse av syke og sårede i krig, uavhengig av hvilken side de tilhører, og om at sanitetspersonell skal være beskyttet og ansett som nøytrale i en krig. I 1899 resul terte en større fredskonferanse i den første av flere Haag-konvensjoner. Senere kom det også tre Genève-konvensjoner til, og i dag har vi i tillegg regler om beskyttelse av skip brudne, av krigsfanger og av sivile. Det er også forbud mot mord, lemlestelse, tortur, ned verdigende behandling, gisseltaking og urett ferdig behandling. En rekke reguleringer av type våpen som er tillatt benyttet i krig føringen, har også kommet på plass i løpet av årene som har gått. Sentralt i disse er for budet mot unødig lidelse og overdreven skade. Målet for krigsinnsatsen er å uskadeliggjøre motstanderen gjøre han stridsudyktig ikke å påføre ham ytterligere lidelse. TEORI OG PRAKSIS? Verden i 2015 ser utvilsomt noe annerledes ut enn den gjorde for 150 år siden. I det 20. århundret opplevde man store, ødeleggende kriger, med nesten ufattelig store tapstall for de involverte statene. I fjor markerte vi blant annet starten på første verdenskrig i 1914, og i år er det 70 år siden avslutningen på 2. verdenskrig. Koreakrigen, Vietnamkrigen og en rekke andre konflikter satte også sitt preg på forrige århundre. Statene var i all hovedsak de viktigste aktørene i de fleste kriger, og slett ikke alle regler ble overholdt. Det har vist seg å være vanskelig å håndheve krigens folkerett, blant annet fordi ikke alle stater har signert de ulike konvensjonene og proto kollene. Allikevel har man bygget opp et rettssystem for å styrke folkeretten. En stat i seg selv kan ikke tiltales og fengsles det er derimot de enkelte individene (herunder statsledere) som kan stilles til rette for sine handlinger. Det gjøres bl.a. gjennom den inter nasjonale domstolen i Haag og dens Slaget ved Solferino. Foto: Scanpix 4 Folk og Forsvar

5 aktuelle fortsatt? Foto: Didrik Linnerud/Hær/ Forsvarets mediesenter underliggende tribunaler, som iverksetter rettssaker mot individer mistenkt for å ha begått krigsforbrytelser. Også de enkelte nasjonalstater har et ansvar for å håndheve krigens folkerett. I Norge har Kripos en egen seksjon for internasjonale forbrytelser, som har det nasjonale ansvaret for etterforskning av krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Dette gjelder ikke bare norske statsborgere. Man kan også opprette sak på bakgrunn av ugjerninger begått i ut landet, av utenlandske statsborgere. Det har vært ført rettsaker i Norge som har dreid seg om krigsforbrytelser begått under Balkankrigen på 90-tallet, og saker som har sitt ut spring i folkemordet i Rwanda i I fjor høst pågikk en ankesak som dreide seg om krigsforbrytelser i Rwanda, som fikk en viss oppmerksomhet i media. Den 16. desember i fjor falt dommen i lagmannsretten, og den tiltalte, Sadi Bugingo, ble funnet skyldig. Selve straffeutmålingen er ventet å komme i løpet av januar, men foreligger ikke i skriv ende stund. Kripos har også etterforsket krigsforbrytelser begått av tamilske tigre på Sri Lanka, og krigsforbrytelser begått i Afghan istan og på Balkan, uten at dette har endt med tiltale. Krigføring er noe som er i kontinuerlig end ring, og konflikter på 2000-tallet er ofte uover siktlige. Den typiske krig er ikke lenger mell om to eller flere statsparter, men veldig ofte interne borgerkriger, ofte med mange parter involvert. Dagens kriger tar kanskje færre liv, men belaster ofte sivilbefolkningen i meget stor grad. Det er ikke lett å skille en stridende fra øvrig sivilbefolkning, og mange stridende, ikke-statlige grupper utnytter i stor grad den beskyttelsen man antar å få ved å gjøre gren s ene utydelige. Statene er på sin side selv følgelig forpliktet til å følge de eksi ster ende konvensjonene, men stilles ofte overfor vanske lige valg og gråsoner. Når man kjemper mot en ikke-statlig motpart, kan man ofte heller ikke forvente den samme beskytt el sen for sine styrker, som man selv er for pliktet til å gi motparten. Angrep på FN-kontorer, summariske henrettelser av hjelpe arbeidere og journalister og bruk av sivile som skjold, er dessverre hendelser som nyhets bildet preges av med jevne mellomrom. Men også ikkestatlige stridende kan stilles til rette for sine gjerninger i Haag-domstolen eller for nasjo nale domstoler, selv om dette nok ofte er enda mer kompliserte saker enn de som gjelder «statlige stridende». Det at en mot stan der ikke følger spillereglene, gir imidlertid ikke den andre part noen rett til å gjøre det samme. Dette er et argument som ble for søkt brukt i flere tilfeller i rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig. Blant annet tyskerne påbe ropte seg «krigens nødvendighet» som argu ment for sine handlinger, uten at dette fant gehør. NY TEKNOLOGI Moderne teknologi har muligens gjort det lett ere å ty til maktbruk. Mens de tidligere tiders kriger har medført betydelige tap for de invol verte statene, og i enkelte tilfeller nesten utslettet hele generasjoner av (hovedsakelig) unge menn, kan dagens krigføring, med presi sjonsbomber, droner og avansert over våk nings- og beskyttelsesutstyr gjøre «arbeidsdagen» tryggere for de involverte. Først og fremst for soldatene, selvfølgelig, men dag ens utstyr sparer også liv blant sivilbefolk nin g en. Med større presisjon, treffes i høy grad de målene man har utpekt. Allikevel er historiene mange om sivile følgeskader, blant annet i for bindelse med de amerikanske dronean grepene i grenseområdene Pakistan/Afghanistan. I utgangspunktet skiller ikke folkeretten mell om ulike typer våpen. De samme krav om mål utvelgelse og krigføring stilles ved bruk av våpenbærende droner, som for eksempel ved bruk av et bemannet jagerfly. Etter 10 år med dronekrig, har det unektelig blitt en del sivile tap. Sivile tap er ikke forbudt gjennom folke retten, men de skal stå i forhold til de mål man oppnår etter proporsjonalitets prinsippet. Reglene forsøker alltid å balansere de mili tære mål det å «vinne krigen» med huma nitære hensyn. Dette er ikke noen enkel øvel se, og konklu sjonen på hvorvidt man klar er det i en gitt situasjon, avhenger nok i stor grad av hvem man spør. Hvor går grensen for hva som er akseptabelt og nødvendig av sivile tap? FRAMTIDEN FOR KRIGENS FOLKERETT? På mange måter er vel krigens folkerett et barn av en annen tid, og et system som til tider kan virke utilstrekkelig for dagens kon flik ter. Det meste av krigens folkerett dreier seg naturlig nok om avtaleverk mellom stater. I Genève-konvensjonenes to tilleggsproto koller omfatter imidlertid bestemmelsene også fri gjøringskonflikter (TP1), og borger kriger der opprørerne har tatt kontroll over en del av terri toriet til en stat (TP2). Det vil være vanskelig å se for seg noen store reformer i over skue lig framtid. Langt på vei dekker det gamle regelverket mange av dagens situa sjoner, og der nye saker oppstår kan de ofte allikevel tolkes inn i eksisterende avtaler. Hva statene selv ønsker og ikke minst klarer å enes om er nok også en begrensende faktor. Det viser seg stadig at realpolitikken lever i beste velgående, og at hensynet til egen sikkerhet nok er det mest tungtveiende hos enhver stat. Folkeretten kan nok også beskyldes for å være politisert, i den grad at ledende stater også ofte besitter en viss definisjonsmakt når det kommer til internasjo nale avtaler og ikke minst praktiseringen av dem. Allikevel er det nok i alles interesse å bevare avtaleverket man har bygget opp rundt krigens folkerett. For alt er ikke tillatt i krig. Det er det vel neppe i kjærlighet heller, når alt kommer til stykket. Av Monica K. Mattsson Kämpe Folk og Forsvar 5

6 Samfunnssikkerhets- og beredskapskjeden: hva kan vi kan forv Det mange som er involvert i arbeidet med å skape et tryggere samfunn. På mange måter kan man se på samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet som en sammenhengende kjede. Justis- og beredskapsdepartementet arbeider med hele kjeden, men for alle nivåer av forvaltningen er det viktig å ha tilstrekkelig kunnskap og oversikt over risiko og sårbarheter, drive effektiv og målrettet forebygging, ha tilstrekkelig beredskap og krisehåndteringsevne, kunne gjenopprette viktige funksjoner ved ødeleggelser, samt lære av erfaringer fra hendelser og øvelser. Blant de som inngår i samfunnssikkerhetsog beredskapskjeden finner vi blant annet nødetatene (politi, brann og helse), Sivilforsvaret, fylkeskommunene, Forsvaret, private aktører, frivillige organisasjoner m.fl. For ikke å komplisere bildet konsentrerer vi oss her om kommunen, fylkesmannen, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og Justis- og beredskapsdepartementet. Kommunene skal sikre at befolkningens sikkerhet og beredskap blir ivaretatt. Når det oppstår en uønsket hendelse eller krise, skal kommunen informere alle som står på varslingslisten om deres rolle i krisehåndteringen. Større uønskede hendelser eller kriser begynner alltid i en kommune. Det er all grunn til å være imponert over hvordan mange kommuner selv klarer å løse pro blem ene. Fordi man aldri kan være sikker på utfallet av en større uønsket hendelse eller krise, skal kommunen alltid varsle fylkesmannen om hva, når, hvordan, konsekvenser, egne tiltak, behovet for bistand og andre forhold. Denne varslingen fra kommunen til fylkesmannen er første ledd i samfunnssikkerhets- og beredskapskjeden. Fylkesmannen skal skaffe seg oversikt over situasjonen i fylket og befolkningens behov, og rapportere dette til sentrale myndigheter. Fylkesmannen er på ingen måte en passiv informasjonskanal. Fylkesmannen skal utøve et samordningsansvar for krisehåndteringen på regionalt nivå for å sikre optimale og Ødeleggelser på Værøy etter stormen Berit. Foto: Benjamin Strandquist/Flickr samordnede løsninger mellom aktørene. I langt de fleste tilfeller er det ekstremværhendelser og naturkatastrofer som gjør at det kan være nødvendig for fylkesmannen å utøve sitt samordningsansvar. Fylkesmannen vil alltid løpende rapportere til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap ved større uønskede hendelser og kriser, hvor slik rapportering vil være andre ledd i sam funnssikkerhets- og beredskapskjeden. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) skal understøtte departementets koordineringsrolle innenfor sam funnssikkerhet og beredskap. Direktoratet skal ha oversikt over sårbarhets- og bered skapsutviklingen i samfunnet og ta initiativ til å forebygge hendelser med sikte på å hindre tap av liv, helse, miljø, viktige sam funnsinstitusjoner og store materielle verdier. DSB er den viktigste kilden Justis- og beredskapsdepartementet har for å orientere seg om samfunnssikkerhet og beredskap i kommunene, og rapportering til departementet er tredje ledd i samfunns sikkerhets- og beredskapskjeden. Det er selvfølgelig også andre aktører som rap porterer til departementet, bl.a. Politidirekto ratet og Politiets sikkerhetstjeneste, men hovedkilden er DSB. Direktoratet utarbeider flere typer rapporter og utredninger til departe mentet, men blant de viktigste er de årlige kommune undersøkelsene. Justis- og beredskaps departementet skal orientere regjeringen om tilstanden for samfunnssikker hets- og beredskapsarbeidet i sivil sektor. Direktoratet utgir ukerapporter fra torsdag til torsdag, hele året igjennom. Omfang er på en A-4 side, og rapportene er disponert med overskriftene fylkesmannsembetene, sivilforsvarets innsats og hend elser internasjonalt. Departementets øverste ledelse gjennomgår ukerapportene og eventuelle andre rapporter hver fredag morgen, og får da også utfyllende infor masjon gjennom videokonferanse med DSB og andre bered skapsaktører, slik at departe mentet får et oppdatert og fyldig situa sjonsbilde. Departementet er fjerde ledd i samfunnssikkerhets- og beredskapskjeden. Det er justis- og beredskapsministeren som gir slike orienteringer i regjeringskonferanser, men noen ganger blir det også orientert i statsråd. Det vil her være for omfattende å redegjøre for alle større uønskede hendelser og kriser i året som gikk. For bare å bli minnet om noen av dem, sakser vi noen ord fra DSBs uke rapporter: Brannene i Lærdal, Flatanger og på Frøya, blant de største branner vi har opplevd i moderne tid, flodbølge i Statland, snøskred i Troms, ekstremnedbør i Lille hammer, storflom i flere kommuner i Sogn og Fjordane og Hordaland, oversvømte veier på Sørlandet og vi kunne bare fortsette, og fortsette. Konsekvensene har vært store skader på boliger, næringsbygg, veier, kraft 6 Folk og Forsvar

7 ente i 2015? ledninger og utfall av fasttelefoni, bredbånd, mobilnettet og trygghetsalarmer over GSMnett. Dette har blant annet ført til at mange mennesker i en periode har måttet evakuere, og enkelte har også fått boligene sine full stendig rasert. De materielle skadene har vært betydelige, både for den enkelte og for samfunnet. MER EKSTREMVÆR Det har til nå tidvis vært en del krevende ekstremvær i Norge, men hva kan vi videre forvente når det gjelder følgene av klimaendringer i årene framover? Meteorologisk institutt og Norges vassdrags- og energidirektorat gir oss et grunnlag for å anta at vi vil oppleve oftere og mer dramatiske vær hendelser. Det er likevel store forskjeller på endringer i klima i de ulike deler av landet vårt. Den årlige nedbøren i Norge har økt med om lag 20 % siden århundreskiftet. Den mest markante økningen i nedbør har vært i Sørvest-Norge og langs kysten i nord, og den kraftigste økningen har vært de siste 25 år. Data fra Meteorologisk institutt tyder på at årlig nedbør vil fortsette å øke, i gjennomsnitt med 5-30 % fram mot slutten av år hundret. Norges vassdrags- og energidirektorat har observert vannføringen i mange elver i flere tiår. En analyse av disse dataene viser at vårflommen i Norge kom mer stadig tidligere. Det er fordi temperaturen har økt, og snøsmeltingen starter dermed tidligere. Vi forventer dessuten flere ekstreme nedbørsperioder med mye regn på kort tid over hele landet. Da får vi flere lokale store regnflommer. Snødybden har økt i fjellområder i indre strøk av Nord-Norge i løpet av de siste 50 årene, mens snødybden har avtatt i lavlandet i Sør-Norge og i kystnære områder. Snøsesongen blir kortere i hele landet fram mot år 2100, og i lavtliggende områder vil snøen bli nesten borte i mange år. Det vil fortsatt være enkelte år med betydelig snø fall. Det må fortsatt forventes snøskred i deler av landet, og sammen med omfanget av snø, vil de viktigste utløsningsmekanis m ene for skred være nedbør, temperatur og vindforhold. Sterk storm eller orkan vil vi kunne oppleve langs hele den ytre kyststrekningen av landet vårt, oftest i vinterhalvåret. I deler av Østlandet og Vestlandet har vi i de siste 50 år hatt en økning på 6-8 % i vindhastighet, mens det i landet for øvrig har vært liten eller ingen endring. Vind fra en uvanlig retning kan føre til store skader, selv om vindstyrken ikke er spesielt sterk. Snøen kan også bygge seg opp i større mengder og på andre steder enn før. Det vil kunne føre til større sann synlighet for snøskred. Høyere temperaturer og mulighet for redu sert nedbør om sommeren kan gi redusert vannføring. Selv i deler av landet der ned børen ikke forventes å bli mindre, kan den økte fordampingen i sommersesongen føre til flere tilfeller av tørke. Dette kan få følger for drikkevannsforsyningen og landbruket, og gi økt fare for skog- og lyngbranner. Det globale havnivået stiger. Hvor mye det vil stige er forskerne forsiktig med å uttale seg om. De er enig om at øking av havnivået vil være avhengig av utslippet av drivhusgasser. Flere av dem vil ikke utelukke at havnivået i Norge vil stige så mye som én meter fram til Det sammen med hyppigere og voldsommere uværshendelser er en skremmende tanke. GODT NOK FORBEREDT? Er vi godt nok forberedt til å håndtere alt dette? Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen fikk før nyttår spørsmål i Stor tinget om hvilke tiltak som må til for at kommunenes arbeid med samfunns sikkerhet og beredskap skal bli bedre. Statsråden svarte at det viktigste virkemidlet for å unngå ny sårbarhet for naturhendelser er kom munenes arealplanlegging. Ved å ta hensyn til risikoen for ulike typer hendelser i planprosessen, kan kommunene unngå at det bygges ut i risikoområder og sikre at det bygges på en slik måte at risiko reduseres. Ekstremvær, flom og skred er risiko- og sårbarhetsfaktorer som kommunene må ta høyde for i sin planlegging. Statsråden understreket også i sitt svar til Stortinget betydningen av godt samarbeid mellom de ulike forvaltningsnivåene, at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap støtter opp om kommunenes arbeid ved å utarbeide veiledere rettet mot lokalt nivå, og at det tilbys opplæring på Nasjonalt utdanningssenter for samfunnssikkerhet og beredskap (NUSB). Statsråden ville følge utviklingen gjennom de årlige kommuneundersøkelsene og analyser av fylkesmennenes tilsyn. Vi regner kanskje ikke orienteringer fra regjer ingens medlemmer til Stortinget som et femte ledd i den ordinære samfunns sikkerhets- og beredskapskjeden, men for helhet ens skyld viser vi til Stortingets for retningsorden og til Reglement for åpne høringer, der stortingsrepresentantene ofte stiller spørsmål i Stortinget for å bli orientert om samfunnssikkerhet og beredskap. Det er et uttrykk som heter at en kjede ikke er sterkere enn det svakeste ledd. Det er i all hovedsak en velfungerende samfunnssikkerhets- og beredskapskjede i forhold til politiet og de øvrige beredskapsaktørene. Derimot er ikke situasjonene tilfredsstillende når TNSgallup nylig har kartlagt at alt for mange kommuner mangler samspill, avtaleverk og øvinger mellom kommunene og de frivillige beredskapsorganisasjonene. Det er kun fire av ti kommuner som har inngått avtale med frivillige organisasjoner om assistanse ved ekstraordinære hendelser, og bare halv parten Aktuelle kilder Forskrift om kommunal beredskapsplikt, fastsatt 22. august 2011 av DSB med hjemmel i lov 15. juni 2010 nr. 45 om kommunal beredskapsplikt. Instruks for samfunnssikkerhets og beredskapsarbeidet til Fylkesmannen og Sysselmannen på Svalbard, fastsatt ved kgl. res. 18. april Instruks for Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps koordinerende roller, fastsatt ved kgl.res. 24. juni Instruks for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap, Justis- og beredskapsdepartementets samordningsrolle, tilsynsfunksjon og sentral krisehåndtering, fastsatt ved kgl. res. 15. juni Stortingets forretningsorden, ajourført 1. oktober Reglement for åpne kontrollhøringer, sist endret 12. november Stortinget: Dokument nr. 15:121 ( ). Direktoratet for samfunns sikkerhet og beredskap (ANB): Hendelser og aktiviteter nasjonalt og internasjonalt, ukesrapporter Røde Kors: Felles beredskap Felles ansvar, Rapport av dem organiserer felles beredskaps øvelser. Disse resultatene står i kontrast til det faktum at den norske beredskapen skal kjennetegnes ved å være et samvirke mell om offentlige etater og frivillige organisa sjoner. Vi har likevel store forventninger om en bedre samfunnssikkerhets- og bered skapskjede i Statsminister Erna Sol berg uttalte på Røde Kors sitt landsmøte sist høst et tydelig ønske om at det nå blir skrift lige avtaler mellom kommunene og Røde Kors, den desidert største frivillige bered skapsorganisasjonen i Norge, og den eneste som ved kongelig resolusjon er støtteaktør for myndighetene. Det er neppe tvil om at ekstremvær vil føre til flere uønskede hendelser og kriser i årene framover. Samtidig bør vi også være for beredt på konsekvensene av hendelser som ikke er skapt av naturen det være seg terrorhandlinger eller dataangrep. Helhetlig beredskap er blitt et nøkkelbegrep, og en velfungerende samfunnssikkerhets- og beredskapskjede, som også er forankret i skriftlige avtaler mellom kommunene og de frivillige organisasjonene, vil bidra til et tryggere og mer robust samfunn der alle tar ansvar. Av Sverre Lagerløv Tidl. direktør, NUSB Folk og Forsvar 7

8 På beredskap for Offiserer arbeider i et oppblåsbart telt under en øvelse til Nordic Battle Groups beredskapsperiode. Foto. Scanpix Norge har siden 2005 deltatt i EUs innsatsstyrke Nordic Battle Group. To slike innsatsstyrker står på beredskap for EU hvert halvår våren 2015 er det igjen Nordic Battle Group sin tur. Siden Maastricht-traktaten av 1992 har EU jobbet videre med å utvikle det som i dag heter Den felles sikkerhets- og forsvars poli tikken (CSDP) og etablere seg som en rele vant sikkerhetspolitisk aktør i sine nær områd er. Under EU-toppmøtet i Helsingfors i 1999, ble medlemslandene enige om at EU skulle kun ne stille en liten militærstyrke på svært kort tid. Den militære operasjonen Artemis i Den demo kratiske republikken Kongo i juni 2003 viste hva EU var i stand til; Det tok kun 20 dag er fra EU igangsatte opera sjonen til de første bidragene var på plass. Denne evnen til rask deployering, i tillegg til at operasjonen ble an sett som svært vellykket, ga medlems land ene troen på at EU ville være i stand til å utvik le hurtigreaksjonsstyrker. I 2004 presenterte Tyskland, Frankrike og Stor britannia et forslag om opprettelsen av et antall mindre innsatsstyrker, EU Battle Groups (EUBG), som skulle være i stand til å gjennom føre selvstendige operasjoner på svært kort varsel. Opprinnelig ble det fore slått 13 inn sats styrker, men siden har flere kommet til og det er i dag 19 stykker. Kjern en er en in fant eribatal jon med tre kompanier pluss støtteelementer og logistikk. Hver gruppe består av personer, sam mensatt av bidrag fra opptil syv land. Med to innsats styrker i bered skap skal EU ikke lenger bare være i stand til å drive med soft security, altså å styrke sikker heten i et land/område gjennom bruk av ikke-militære virkemidler, men også til å kunne reagere svært raskt med militære virkemidler. PÅ BEREDSKAP To innsatsstyrker står på beredskap i halvåret og skal kunne settes inn senest ti dager etter at en beslutning om å bruke dem er tatt. De skal kunne operere selvstendig i minst 30 dager eller opp til 120 dager med etterfor syn inger. Aktuelle operasjoner vil for eksemp el kunne være konfliktforebygging, evaku er ing, luftleveranser, eller stabilisering. Generelt sett vil det være snakk om enten å støtte tropper som allerede opererer i om rådet, være de første styrkene som sendes inn i en krise situa sjon i påvente av etabler ingen av en større opera sjon, eller utgjøre en mindre opera sjon som krever rask deploy er ing i en krise. Det er også meningen at inn sats styrk ene skal være disponible for FN, om de skulle ha behov for denne type støtte i sine operasjoner. Det er Rådet, satt sammen av EU-medlemmen es utenriksministre (og i noen tilfeller for svarsministre), ledet av Høyrepresen tant en for utenrikssaker, som avgjør om en inn sats styrke i beredskap skal tas i bruk eller ikke. Avgjørelsen krever enstemmighet. I 2015 vil det være ti år siden de aller første innsatsstyrkene stod på beredskap, men EU har hittil ikke tatt dem i bruk. Det kan være flere år saker til dette. Blant annet har det vært stor uenighet innad i EU om dette er riktig verktøy å bruke. Noen ganger har det vært mer hen siktsmessig å opprette en vanlig operasjon istedenfor, som for eksempel i Mali i Andre ganger har det vært uenighet knyttet til den aktuelle kon flikt en, for eksempel var det stor motstand fra Storbritannia (som ledet innsatsstyrkene på beredskap) mot en opera sjon i Den sen tral afrikanske republikken i 2013, noe som resulterte i en franskledet operasjon istedenfor. NORDIC BATTLE GROUP I 2004 foreslo Sverige og Finland å etablere en Nordic Battle Group (NBG), med Sverige som ledernasjon. Pr består Nordic Battle Group av Norge, Sverige, Finland, Irland, Estland, Latvia og Litauen, det er der med den eneste innsatsstyrken som består utelukkende av småstater, samt den eneste med et deltakerland som ikke er medlem av EU. Nordic Battle Group har stått på beredskap to ganger, våren 2008 og våren 2011, begge gangene med et norsk bidrag på om lag 150 personer. Våren 2015 (1.januar-1.juli) er det igjen Nordic Battle Group sin tur, denne gang en med et norsk bidrag på om lag 70 personer. I følge Forsvarsdepartementets pressemelding vil Forsvaret stille med en avdeling på troppsstørrelse bestående av ledelse og fire eskortelag totalt på omkring 50 personer. I tillegg kan det bli aktuelt å delta med et mindre antall stabsoffiserer samt ulike spesialister innen transportplanlegging, teknisk vedlikehold, samt militær politi. Det legges også opp til å stille tre stabs offiserer ved planelementet for NBG i Stockholm. Det er landene som deltar i den aktuelle innsatsstyrken som vil bære kost nad ene ved en eventuell deployering, og det norske bidraget dekkes innenfor rammene av forsvarsbudsjettet. DEMOKRATISKE UTFORDRINGER? Pr. januar 2015 har EU fem militære og elle ve sivile operasjoner pågående, og Norge deltar i de tre sivile operasjonene EULEX i Kosovo, EUCAP NESTOR i Djibouti og Soma 8 Folk og Forsvar

9 EU Fanen til Nordic Battle Group presenteres i Stockholm før innsatsstyrkens første beredskapsperiode våren Foto: Scanpix lia, og EUPOL COPPS i Palestina. Norge er det ikke-medlemmet som deltar i flest av EUs operasjoner, og dette samar beidet fun ger er i stor grad på samme måte slik som når partner skapsland får delta i NATOs operasjoner. Deltakelsen i Nordic Battle Group skiller seg imidlertid fra deltakelse i de van lige operasjonene, og er også det sikker hets politiske samarbeidet med EU som har vært mest debattert i Norge. Ved deltakelse i sivile- eller militære EUledede operasjoner vil Norge få mulighet til å delta etter at rammen for operasjonen er fastlagt, og deltakelse kan dermed sees på som uproblematisk fra et selvråderetts perspektiv fordi man vet hva slags operasjon man takker ja til å være med på. Med del tak el sen i Nordic Battle Group er imidlertid dette ikke så veldig enkelt fordi oppdraget inne bærer å være del av en integrert bered skaps styrke. Innsatsstyrken trener sammen som én enhet og står på beredskap klar til å settes inn på svært kort tid dersom Rådet bestemmer det. Norge har, som ikke-med lem, ingen plass i Rådet og er ikke en del av strukturen som tar avgjørelsen på om styrk ene skal settes inn eller ikke. Avtalen om den norske deltakelsen fast setter at svenskene er pliktige til å holde Norge løpende informert om relevante diskusjoner i Rådet under en beredskaps periode, samt at selv om enkeltmedlemmer ikke kan stanse deployeringen av innsats styrke så forbe hold er deltakerlandene seg retten til å trekke ut sitt eget bidrag fra en eventuell deployering. Dette har imidlertid blitt ganske kraftig debat tert i Norge, både i media og på Stortinget, for det er ikke helt klart om denne teoretiske retten til å trekke ut sitt bidrag også ville vært en reell rett skulle Nordic Battle Group bruk es på en måte som Norge ikke ønsker å være en del av. Selv om Norge ikke ville kunne stanse bruk en av Nordic Battle Group i seg selv, så vil det å trekke ut sitt lands bidrag til en slik inte grert styrke kanskje kunne føre til at innsats styrken ikke vil kunne tas i bruk i det hele tatt fordi man vil være avhengig av alle element ene. Under samtrening før bered skaps peri oden i 2011 klarte ikke Norge å delta med sitt bidrag til en av militærpolitiøvelsene i Sverige, noe som førte til kritikk fra EU fordi dette gjorde at øvelsen ikke fungerte. Det argumenteres også med at det nok vil være poli tisk vanske lig for Norge å eventuelt trekke ut sitt bidrag fordi dette er et presti sje prosjekt i EU, og det vil nok jobbes hardt i kulissene for å hindre at et ikke-medlemsland skal kunne stikke kjepper i hjul ene. Særlig vanske lig vil det være dersom det er første gang avgjør elsen tas om inn sats styrkene skal brukes eller ikke. Dersom EU skulle enes om å ta i bruk Nordic Battle Group, vil dette sannsynligvis ikke være en kontro versi ell operasjon, og det er derfor liten grunn til å tro at Norge skulle motsette seg å delta. Likevel er det slik at det ikke er sikret noen formell norsk deltakelse i avgjør elsen om en operasjon eller utformingen av denne, noe som kan sees på som en demo kratisk utfordring, særlig fordi det til syvende og sist kan være snakk om liv. UNDER PRESS Battle Group konseptet er under press i EU, og for hvert halvår de ikke blir brukt tas diskusjonen opp på nytt om det egentlig er noe poeng å videreføre konseptet. Som ikke-medlem i NATO har Sverige markert seg som en av de virkelig store pådriverne for sikkerhets- og forsvarssamarbeidet i EU. Det er også Sverige som til stadighet tar opp diskusjonen om ikke det er på tide å bruke innsatsstyrkene. Selv om virkemidlene har vært ikke-militære, har krisen i Ukraina vist at EU i økende grad er å regne for en sikkerhetspolitisk aktør. Russlands handlinger det siste året har imidlertid ikke lagt noen demper på Sveriges ønske om å vise at EU også kan være en sikkerhetspolitisk organisasjon med militære virkemidler. Når det nå er Sveriges tur til igjen å lede en innsatsstyrke på beredskap, er det mange som venter at presset vil være enda større på å ta den i bruk hvis en pass ende anledning skulle by seg. Våren 2015 har Norge dermed mulighet til å bli med på et viktig skritt i EUs sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid, men det vil også kunne bli et halvår der de reelle mulighetene for norsk innflytelse i Battle Group konseptet blir satt på prøve. Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg Folk og Forsvar 9

10 Den islamske sta Den islamske staten (IS), også kjent som ISIL/ISIS, har i løpet av 2014 fått kontroll over store områder i Irak og Syria. I sitt selvutnevnte kalifat uten internasjonal anerkjennelse styrer gruppen sivilbefolkningen med frykt og brutale avstraffelser mot opponenter, eller andre som ikke lever opp til den strenge tolkningen av islam. En koalisjon bestående av 40 land ble i september 2014 enige om å starte en militær kampanje mot IS, i et forsøk på å svekke terrorgruppen. Hva er statusen til IS og har militærkampanjen hatt noen effekt? Hverken Vesten eller de nærliggende nabolandene forutså styrken og kraften til terrorgruppen, som i løpet av kort tid erobret store landområder nordvest i Irak og nordøst i Syria. De har innført strenge islamske lover og truer eksistensen til befolkningsgrupper som kurdere, yezidier, kristne og sjiamuslimer. IS kontrollerer store områder i grenseområdet mellom Irak og Syria, deriblant den selvutnevnte hovedstaden Raqqa i Nord-Syria, ikke langt fra den tyrkiske grensen. Det er anslått at terrorgruppen består av omtrent soldater, men den raske fremgangen til IS hadde ikke vært mulig uten allierte grupperingers støtte. Noe av årsaken til at andre grupper har valgt å alliere seg med IS er deres felles kamp mot president Bashar al-assad i Syria, mens enkelte grupper i Irak velger å gå inn i allianse med IS på grunn av den sekteriske splittelsen, og sunnimuslimenes kamp mot den sjiamuslimske dominansen i det irakiske maktapparatet. OVERGREP I følge en rapport fra Amnesty og en artikkel i The Times, anses slaveholdet til IS å være det mest omfattende i dette århundret. Jenter så unge som 12 år, blir solgt som varer mellom IS-krig erne, noen for under 200 kroner. Gjennom intervjuer av jenter som har rømt fra IS-fangenskap, fremkommer det grusomme historier om over grep satt i system. Det er også omfattende bruk av barnesoldater i terrorgruppen. I følge en rapport fra FNs høykommissær for menneskerettigheter og FNs hjelpeprogram i Irak, er det rapportert om at barn ned i 12-årsalderen mottar militær trening av IS i den irakiske byen Mosul. I nærheten av byen Raqqa er det flere treningsleirer rettet mot ungdom, der både religiøs og ideologisk indoktrinering, så vel som militær tren ing står på agendaen. Barn og unge er også øyevitner til de offentlige henrettelsene som gjennomføres i regi av IS i områder under deres kontroll. En representant fra Redd Barna i Jordan, Misty Buswell, har uttalte at: Det er ingen overdrivelse å si at vi kan tape en hel generasjon i traumer. MILITÆRKAMPANJEN Amerikanske og allierte fly har siden begynnelsen av august gjennomført rundt 1700 luftangrep mot IS i Irak og i Syria. Operasjonen har fått tilnavnet Operation Inherent Resolve som er en fellesbetegnelse på luftangrepene mot IS i begge land. I Irak deltar flere vestlige land, mens i luft angrepene rettet mot IS i Syria deltar fem arabiske allierte sammen med USA. Den amerikanske forsvarsministeren Chuck Hagel besøkte den irakiske hovedstaden den 9. desember, der han ble møtt av den irakiske statsministeren Haidar al-abadi, som etterspurte hyppigere og kraftigere luftangrep mot terrorgruppen. Bare siden julaften har allierte fly bombet IS 136 ganger, ifølge Aftenposten som har gjen nomgått rapporter fra den amerikanske sentralkommandoen. Selv om IS fortsatt har fotfeste og kontroll flere steder i Irak og Syria har militære angrep svekket terrorgruppen militært og økonomisk. Luftangrepene mot IS startet i Irak i begynnelsen av august 2014 da terrorgruppen erobret store og viktige byer i en fart som overrasket de fleste. Den irakiske regjeringen ba om utenlandsk militær støtte og assistanse, siden den irakiske hæren ikke klarte å stoppe fremgangen til IS. Amerikanske luftangrep rettet seg i stor grad mot terrorgruppens styrker, som på det tidspunktet hadde erobret viktig byer som Mosul, og mot IS-styrker som opererte farlig nær kurdiske områder og den irakiske hovedstaden Bagdad. I oktober startet USA og fem arabiske land luftangrep også mot IS i Syria. Flyangrepene mot terrorgruppen i Syria fant derimot ikke sted etter en invitasjon fra syriske myndigheter, og angrepene hadde heller ikke støtte i FNs sikkerhetsråd. Luftangrepene ble gjennomført for å ramme terrorgruppen i deres IS-lederen Abu Bakr al-baghdadi under en tale i en moské i Irak. Foto: Scanpix 10 Folk og Forsvar

11 t (IS) hovedstad og for å skåne sivilbefolkningen i byer som Kobani mot overgrep fra IS. Terrorgruppen har tidligere tjent store penger på salg av olje på det svarte markedet. Flere av de erobrede oljeraffineriene som IS tidligere kontrollerte, er nå tatt tilbake. Dette reduserer dermed gruppens inntektskilder. GAMLE FIENDER BLIR UFRIVILLIGE ALLIERTE Under den amerikanskledede militærkampanjen mot IS, har USA muligens funnet en alliert i en gammel fiende, Iran. Den islamske stat fremstår som en sikker hetstrussel mot Midtøstens stabilitet, da også mot Iran. Spesielt kan Irans interesser i Irak, som ble styrket etter 2005 da sjia muslimene fikk formell makt i landet, være truet. Et amerikansk samarbeid med Iran er ikke offentlig anerkjent, og den amerikanske utenriksministeren John Kerry uttalte den 3. desember at det på nåværende tidspunkt ikke er aktuelt å koordinere noen militær innsats med Iran. Han uttalte derimot at nettoeffekten er positiv av rapporterte iranske angrep mot IS-mål i Irak. En iransk diplomat og talsperson for det iranske utenriksdepartementet, Marzieh Afkham, uttalte også at de ikke vil bekrefte nyhetene om samarbeid på militært nivå. Det er tidligere kjent at lederen for Irans Revolusjonsgarde og elitegruppe, al-qudsbrigaden, Ghasem Soleimani, flere ganger har befunnet seg i Bagdad i løpet av 2014, for å bistå irakiske sikkerhetsstyrker med rådgivning. Det er svært sjelden at USA og deres arabiske allierte, som er med i den militære koalisjonen mot IS, har felles interesser med deres gamle erkerival Iran. At Iran er med i kampen mot den islamske stat på en eller annen måte, bidrar til et kraftigere og mer samlet Midtøsten, i kampen mot en gruppe som truer stabiliteten i en allerede skjør region. FREMMEDKRIGERE Den islamske stat har mottatt en større strøm av utenlandske fremmedkrigere enn noen andre terrororganisasjoner tidligere. Årsakene til at utenlandsk ungdom reiser fra trygge omgivelser i Vesten og andre land kan være mangfoldige og sammensatte. Men propagandamaskineriet til IS, den forferdelige situasjonen til sivilbefolkningen i Syria, samt proklamasjonen av det islamske kalifatet gjennom IS-lederen Abu Bakr al-baghdadi, må muligens tillegges noe vekt. De mange fremmedkrigerne blir vurdert som en potensiell sikkerhetsrisiko av ulike sikkerhets- og etterretnings tjenester i Vesten og arabiske land. Det pågår store diskusjoner i de europeiske hovedstedene for å igangsette effektive tiltak som kan brukes for å stanse den voldsomme strømmen av borgere som reiser til Syria og Irak for å krige for terror organisasjoner som IS. I Storbritannia snakkes det om å inn skrenke reisefriheten til radikale islamister og innføre en streng ere terrorlovgivning. I den norske regjer ingen utredes det også lovforslag som kan redusere norske borgeres muligheter til å krige for terrororganisasjoner. Innad i IS er det imidlertid også egne tiltak for å beholde lojaliteten til de utenlandske fremmed krigerne. Det er rutine ved ankomst til terrorgruppen at IS konfiskerer passene til utlendingene som velger å knytte seg til gruppen. Det er i den siste tiden meldt om flere vestlige fremmedkrigere som ønsker å forlate terrorgruppen. IS har rutiner for å brenne IS-soldater i den selvutnevnte hovedstaden Raqqa i Nord-Syria, ikke langt fra den tyrkiske grensen. Foto: Scanpix pass, noe som vanskeliggjør vestlige lands muligheter til å få potensielle avhoppere tilbake til sine respektive land. Fremmedkrigerne selv frykter også eventu elle straffereaksjoner fra myndighetene ved tilbakekomst. VEIEN VIDERE Til tross for at den militære koalisjonen bistår irakiske myndigheter med trening, støtte, og rådgivning, samt utfører luftangrep, er det svært liten vilje blant de allierte til å gå inn i en fullskala bakkekrig mot IS i Irak. Skulle koalisjonen ha villet gå inn i en ny bakkekrig, viser historien at det slett ikke er sikkert at operasjonen hadde lykkes. Det er tydelige spenninger i det irakiske samfunnet både blant befolkningen og innad i det politiske systemet. Konflikten og spenningene i Irak vil fortsette, om ikke kampanjen også koordineres politisk. Derfor vil det til syvende og sist være irakerne selv som kan og bør løse situasjonen. Den irakiske statsministeren Haidar al-abadi startet arbeidet med å bygge allianser med ulike sunnimuslimske grupperinger da han tok over embetet i september Hvis han lykkes i sitt arbeid vil muligens flere av IS sine sunnimuslimske støttespillere ta avstand fra terrorgruppens brutale fremferd, og dermed være istand til å ta en aktiv rolle i det politiske bildet i Irak. Det mest urovekkende er kanskje at andre islamistiske grupper inger i regionen og verden for øvrig den siste tiden har sverget troskap til IS og deres leder, Abu Bakr al-baghdadi. Over tjue islamistiske, militante, grupperinger i minst 13 land har sverget troskap til IS. Den militante gruppen Ansar beit al-maqdis, som opererer på Sinai-halvøya i Egypt, sverget troskap til IS den 10. november. Det er også rapportert om at den islamistiske gruppen Ansar al-sharia i Libya har sverget troskap til IS og proklamert et eget islamistisk emirat i byen Derna i Libya. Det at flere islamistiske grupperinger slutter seg til IS, kan by på større utfordringer i kampen mot terror og mot IS. Styresmaktene i Egypt har lite myndighetskontroll på Sinai-halvøya, og det samme problemet har styresmaktene i Libya mange steder i landet. Om IS får fotfeste gjennom andre grupperinger i Midtøsten og Nord-Afrika kan det potensielt gjøre gruppen sterkere, og resultere i en mer langvarig kamp mot terror. Den geo grafiske utvidelsen av IS som organisasjon krever også større koordinering på regionalt nivå, mellom stater i regionen for å styrke stabiliteten etter Den arabiske våren. Av mads myrbråten Folk og Forsvar 11