Sansning, fortolkning og reaksjoner ut fra ulik deler av vår bevissthet - vår forståelseshorisont

Transkript

1 1 Nils Tarberg: Sansning, fortolkning og reaksjoner ut fra ulik deler av vår bevissthet - vår forståelseshorisont Vi sanser, tolker, forstår og handler ut fra det vi har erfart i livet og utgjør vår bevissthet. Her vil jeg presentere noen teorier om hvordan vår bevissthet er strukturert, og om hvordan innholdet og aktiviteten i de ulike delene av bevisstheten former vår atferd. Vi går rett på sak og introduserer teorier som benytter begrepene det'et, over-jeg'et, og jeg'et. Det'et Når vi sanser, fornemmer og føler, reagerer vi med atferd ut fra den del av vår bevissthet, som Stigen kaller "bevissthetsnivå I"[1], og som Freud kalte "det'et". I det følgende vil også jeg benytte betegnelsen "det'et" om denne delen av bevisstheten. Virksomhet i det'et Det som "bestemmer" virksomheten i det'et-delen av vår bevissthet er de følelsene som sanseinntrykkene og tenkning skaper, kreativitet, oppfinnsomhet, intuisjon. Eksempel: Eva får beskjed om at hun har vunnet en stor gevinst i Lotto. Hvordan reagerer hun da? Hun står først lamslått over den uventede meldingen. Deretter lyser gleden ut av ansiktet. I neste øyeblikk hopper hun i været og virvler rundt. Det er opplevelser og følelser som manifesterer seg - kommer til uttrykk - i ytre atferd. Fra tid til annen kan det som kommer til uttrykk, viser seg, til tross for at jeg ønsker å vise noe annet. Stigen sier det slik: "Det som kommer til uttrykk i vår det-atferd - i vårt blikk, i ansiktsuttrykk, bevegelser og kroppsholdninger, skrik, ynk, klynk og vellæte - er ting som glede og sorg, frykt og tillit, tilfredshet og utilfredshet, smerte og behag, ro og uro, generelt: sinnstilstander og -stemninger, følelser, fornemmelser, opplevelser. Det synes å være en umiddelbar, kanskje biologisk nødvendig og tjenlig, trang til å skrike når jeg føler smerte, heve stemmen når jeg er utålmodig, rope eller flykte når jeg er redd, ha vanskelig for å holde meg i ro når jeg er urolig, smile når jeg er glad, gråte når jeg har det vondt. (...) De helt umiddelbare uttrykk for våre opplevelser og fornemmelser er like lite avhengig av vår bevisste vilje som kattens maling er avhengig av kattens vilje."[2] Bevisstheten på det'et-planet har mennesket til felles med dyr. Den synes å være av biologisk art. F.eks. blir varselskriket fra en fugl instinktivt oppfattet av artsfeller som et adekvat uttrykk for en følelse av fare. Et spedbarns gråt blir av andre mennesker oppfattet som uttrykk for sult eller andre ubehagsfølelser.

2 2 Endring av det'et-styrt atferd Pavlovs hundeforsøk Selv om atferd ut fra det'et er instinktiv, ikke viljesbestemt, kan den endres. Mennesket lærer gjennom hele livsløpet, og dyr lærer ved dressur å beherske seg. Nye atferdsmønstre innlæres ved betingede reaksjoner på belønning og straff, ros og ris. Et av de mest kjente studier av dette forhold er Pavlovs hundeforsøk. Han tok utgangspunkt i det forhold at en sulten hund begynner å skille ut spytt ved synet av mat. Det kalte han en ubetinget reaksjon på et ubetinget stimulus (maten). Pavlov fant så på å ringe med en klokke på samme tid som han gav hunden mat. Dette gjentok han flere ganger for å skape en assosiasjon mellom klokkeklangen og maten. Etter en tid konstaterte han at det var nok å ringe med klokka for å framkalle spyttsekresjon hos hunden. Før koblinga av klokkeringen til maten, reagerte hunden på klokkeklangen med å spisse ørene, snu seg i retning av lydkilda o.l., men aldri med spyttsekresjon. Det hadde nå dannet seg en assosiasjon mellom klokkeklangen og spyttsekresjonen. Pavlov konstaterte dessuten at jo oftere han presenterte den ubetingede (maten) og den betingede stimulusen (klokkeklangen) sammen, desto sterke ble assosiasjonsbåndet. Videre virket det som om det var et optimalt tidsrom mellom presentasjonen av den betingede og den ubetingede stimulusen. Sansesentra i hjernebarken reagerer ikke bare på bestemte stimuli, men også på lignende stimuli. I forsøk med hunder hvor en betinget reaksjon med spyttsekresjon er innarbeidet hos dyret ved å bruke en tone med 1000 lydbølgesvingninger pr. sekund, reagerer dyret også med spyttsekresjon på toner som f.eks. har 800 svingninger pr. sekund. For dyret er situasjonen slik at en tone, uansett svingetall, er tilstrekkelig for å skape assosiasjonen. Men gjennom eksperiment har en fått hunder til å reagere ved toner med svingetall 1000, men aldri ved svingetall 800. Det viser at differensiering mellom ulike stimuli kan læres, gjennom de ulike erfaringer de skaper. På den annen side kan gjentatte presentasjoner av den betingede stimulusen uten oppfølging av den ubetingede stimulusen føre til at den betingede reaksjonen blir svakere og svakere for til slutt å forsvinne helt. Betinget reaksjon ved alarm Sigmund Freuds teori Kunnskap om betinget reaksjon er f.eks. spesielt viktig i forbindelse med bruk av ulike alarmsystemer. Hensikten med slike systemer er å få folk til å reagere på alarmsignalene i ren refleks. Falske brannalarmer i en bestemt bygning kan føre til at folk slutter helt å ta alarmsignalene der alvorlig. Men det kan også føre til at de samme menneskene heller ikke tar alarmsignaler andre steder alvorlig, fordi de assosierer alarmsignalene med falsk alarm. Sigmund Freud ( ) er av mange regnet som en av de største teoretikerne innen moderne psykologi.[3] Han hadde legeutdannelse. I sin praksis i Østerrike møtte han personer som hadde fysiske tilstander han ikke fant fysiske årsaker til. Bl.a. gjaldt dette personer med lammelser. Han utviklet ut fra sine observasjoner en teori om et nært forhold mellom kropp og sinn. Siden hans pasienter ikke umiddelbart kunne gjøre rede for vonde følelser eller tanker som plaget dem, antok han at de kroppslige plagene stammet fra ubevisste, vonde følelser. Selv om Freuds teori hadde sitt utspring i observasjoner og analyser av personer med psykiske lidelser, utviklet han en allmenngyldig teori om vårt bevissthetsliv. Freud forutsatte at et spedbarns opplevelser og atferd blir skapt i det'et-delen av bevisstheten. Barnet viser følelser og atferd som tegn på at det er tilfreds når behovsspenninger blir opphevet, og følelser og atferd som er tegn på mishag når det har udekte behov.

3 3 Over-jeg'et - foreldreinstansen Etter hvert som barnet modnes og lærer, skjer det en forandring. Barnet tilpasser seg stadig mer etter omgivelsenes krav. Barnet begynner alt fra fødselen (kanskje i mors liv) å lagre i sitt minne det som kalles skjema, dvs modeller og oppskrifter på hvordan virkeligheten kan forstås og møtes. I løpet av kort tid blir disse skjema svært differensierte: barnet lærer at det lønner seg å benytte reaksjonsmåter som innebærer å utsette behovstilfredsstillelse, oppgi tanken om å nå bestemte mål og i stedet rette oppmerksomheten mot alternative mål. Barnets omsorgspersoner, som i det følgende omtales som foreldreinstansen[4] er de første "læremestrene". Hva som for barnet lønner seg og ikke lønner seg, lærer det i stor grad gjennom den kontakten. Freuds syn på forholdet mellom foreldrinstansen og barnet:[5] Foreldrene hersker over barnet, dels ved å vise kjærlighet, dels ved å true med straff. Straffen oppfattes av barnet som et tegn på at det har mistet foreldrenes kjærlighet. Straffen er følgelig ikke bare den direkte smerte eller ulempe, og derfor er det god grunn til å frykt den. Men oppdragelsen er ikke bare straff. Ros og oppmuntring er også belønninger barnet får for sin atferd. Forståelsen av hva som er sosialt akseptabelt eller ikke får barnet ut av relasjonen til foreldreinstansen. Identifisering I den første tida i et barns liv er foreldreinstansen en ytre "lovgiver" og dommer. Deretter blir foreldreinstansen forvandlet til et over-jeg i bevisstheten, gjennom en sjelelig prosess som blir kalt identifisering. Identifisering er en tilknytning av jeget til et annet jeg slik at det egne jeg i bestemte sammenhenger forholder seg på samme måte som det annet jeg, etterligner det; på en måte opptar det i seg.[6] Foreldre er i sin barneoppdragelse som regel mer konservative enn deres bevisste jeg, hevder Freud: "De (foreldrene) følger i vid utstrekning forskriftene fra sitt eget overjeg og identifiserer seg i oppdragelsen med sine egne foreldre. Et barns overjeg blir følgelig bygget opp mer etter foreldrenes overjeg enn etter foreldrene som faktisk forbilde. På den måten blir overjeget en bærer av tradisjonen, og av alle de konstante vurderinger som derved forplantes gjennom generasjonene. Denne tradisjonen viker bare langsomt for nye innflytelser, og så lenge den virker gjennom overjeget, spiller den en mektig rolle i menneskelivet, uavhengig av økonomiske forhold. (Freud 1933)" Schjelderup (1967) framhever at vårt over-jeg ikke er en enkel kopi av foreldrenes innstillinger: "Ved dannelse av overjeget virker barnets egne drifter og følelser inn. Oppdragelsen innebærer alltid en hindring av den fri utfoldelse av barnets lystdrift. Foreldrenes forbud og eventuelle straff er hindringer som skaper aggresjon. Den kan ikke fullt ut utløses p.g.a. den ytre overmakt og p.g.a. kjærlighetsbindingen til foreldrene. Det er derfor menneskets enestående og uunngåelige tragedie at det (på grunn av sin lange, hjelpeløse barndom) blir

4 4 tvunget til å hate dem som det samtidig elsker høyest - et forhold som i stor utstrekning fortsetter gjennom hele livet i relasjonene til overjeget. (Flugel 1946) (...) Den undertrykte aggresjonen blir projisert på foreldrene og introjisert sammen med dem og derved er med å bestemme overjeg'ets strenghet. Denne svarer derfor ikke uten videre til oppdragelsens strenghet. Overjeget får derved et større innslag av aggresjon.(...) Overjeget kan være mer ubarmhjertig enn de mest brutale virkelige foreldre."[7] Vår aggresjon mot overmakten, forsterker vårt over-jegs strenghet Våre idealer Teorien om at den aggresjon, som skapes ved uoverensstemmelse mellom det'et og overjeget, og som forsterker overjegets strenghet, forklarer mange betydningsfulle psykologiske fenomener. Det finnes for eksempel mennesker som bruker mye av sitt liv til moralsk selvplaging. Spenningen mellom det strenge overjeg og jeg'et blir så sterk at det virker som et "behov for straff " er et dominerende motiv. I slike tilfelle kan skyldfølelsen lettes, om den knyttes til en virkelig straffbar forbrytelse. Overjeg'et har også en annen side. Det inneholder også de uoppnåelige idealer jeg'et strever etter å oppnå. Også disse idealene henger sammen med foreldreidentifiseringen; idet det gir uttrykk for den fullkommenhet det lille barnet naturlig tilskriver foreldrene.[8] Vi kan se det Freud kaller overjeg'et på følgende måte: Enhver erfaring som barn gjør, hvor foreldreinstansen er involvert, blir til et minnespor i langtidsminnet som er sammensatt av behovsimpulsene, behovsatferden, og foreldreinstansens reaksjoner: positive, negative, eller nøytrale; i alle grader. I de første leveårene gjør foreldreinstansen seg gjeldende i så godt som enhver situasjon. Foreldreinstansen er med i hver av de skjema som barnet lagrer i minnet i løpet av den tida. Resultatet blir en internalisering av foreldreinstansens normer og verdier, dvs. at de nå er barnets egne. Foreldreinstansens preging av minnesporene skapt i barndommen danner det Freud kaller overjeg'et. Det er ikke vanskelig å se at foreldrene blir styrt av sine egne minnespor. Men i og med at foreldrene i situasjonen ikke er barnet, blir foreldreinstans-delen i minnesporene ubevisst oppfattet som forventninger som stilles til egen foreldrerolle. Utdanningssystemet som foreldreinstans Våre foreldre er normalt de normsenderne som preger mest våre minnespor. Fra og med skolepliktig alder begynner alle deler av utdanningssystemet å fungere som foreldreinstansen. Gjennom bevisst og ubevisst påvirkning fra det systemets side blir nye minnespor etablert. Faglige normstandarder på ulike områder er eksempel på foreldreinstansen. Også andre systemer: forsvaret, biltilsynet, skattevesenet,ol, med sin normer for atferd, fungerer også som foreldreinstansen. Jeg'et Den mest sentrale instans i vår bevissthet er ifølge Freud jeg'et. Ifølge Schjelderup (1969) gav imidlertid ikke Freuds oppfatning av forholdet mellom det'et og jeg'et løsningen av spørsmålet om hva som er jeg'ets egentlige natur og om hva som er grunnlaget for jeg-bevisstheten. Freud påpeker dobbeltheten i selvbevisstheten slik: I min bevissthet om det egne jeg er der en eiendommelig dobbelthet. Samtidig som jeg selv er subjekt, er jeg den som har bevissthetstilstandene. Det er jeg'et som oppfatter alle opplevelser som mine

5 5 opplevelser, og jeg er følgelig meg selv bevisst som objekt, som innhold, som person med de og de evner, de og de egenskaper, samtidig har jeg bevissthet og kommer til bevissthet. Utviklingen av bevisstheten om det egne selv - jeg'et - skjer alt fra det stadiet barnet lærer å atskille sin egen kropp fra andre personer og fra ting. Det egentlige grunnlag for jeg-bevisstheten er ennå ikke påvist av noen. Flere hevder at jeg-bevisstheten oppstår som et gjennombrudd - på et bestemt tidspunkt i barndommen.[9] Schjelderup siterer psykoanalytikeren F. Wittels: "Da jeg ennå var en liten gutt, våknet jeg en dag med den overveldende erkjennelse av at jeg var et jeg, at jeg visstnok hva det ytre angår så ut som andre barn, men likevel var grunn-forskjellig fra dem og uhyre meget mer betydningsfull." Filosofen Immanuel Kant (1798) sa dette om jeg-bevissthetens utvikling: "At mennesket i sin forestilling kan ha jeget, hever det uendelig høyt over alle andre vesener som lever på jorden (...) Men dette er merkelig: at barnet som alt har lært å tale ganske godt, likevel først temmelig sent (kanskje vel et år senere) begynner i sin tale å bruke jeg, og så lenge talte om seg selv i tredje person ( Karl vil spise, gå osv) og at det likesom synes å være gått opp et lys for det når det begynner å tale i jeg-form: fra den dagen av vender det aldri mer tilbake til den annen måte å tale på." 10 Jeg'et opererer mellom behovimpulser og handling. "På den måten er det jeget kan detronisere lystprinsippet som uinnskrenket behersker forløpet av prosessene i det'et og erstatte det med realitetsprinsippet som lover større sikkerhet og bedre resultat på lang sikt." (Freud 1933). Analyse av kommunikasjon mellom mennesker ved hjelp av transaksjonsanalytiske begreper Innledning De tre instansene: det'et, overjeg'et, og jeg'et omsatt i begreper brukt i transaksjonsanalyse (TA). Omtalen av begrepene innen TA er entet fra Berg (1984).

6 6 SPONTANT BARN (SB) SB gir seg uttrykk i naturlige og spontane følelser slik vi også opplevde dem i vår tidligste barndom. SB er uhemmet, føler seg fri, lekelysten, spørrelysten, nysgjerrig, ler, har det morsomt, kjenner gode følelser. SB føler sorg når det er grunn til det. SB er impulsiv, egoistisk, selvopptatt, aggressiv. TILPASSET BARN (TB) TB omfatter tillærte følelser av engstelse og angst uten at vi har noen reell grunn til det: Redde for å fly, redde for å ta heisen. Dersom vi har "sommerfugler i magen" når vi skal prate i en forsamling, er det TB som er i virksomhet. Vil jeg gjøre det godt nok? Hva vil andre tro og mene om meg? TB er reservert, hemmet, undertrykker sine følelser, blir såret, furter, bærer nag, blir fortvilet, anspent, føler seg «tråkket på", deprimert, kuet, mindreverdig, har en "jeg er ikke ok-følelse". TB kan lett bli den mest plagsomme delen av vår personlighet. TB har også en positiv side som bygger på gode følelser: tilfredsstillelsen ved å vite at vi gjør en god jobb, følelsen av stolthet når noen roser oss, følelsen av egenverd og det å kunne akseptere seg selv. TB er takknemlig når noen har gjort oss en tjeneste. Sier ord som "takk", og "vær så god". LILLE PROFESSOR (LP) LP er den «uskolerte» og "umodne" del av vår personlighet. LP sårer andre, manipulerer, er utspekulert, lurer andre, er ondskapsfull, får andre til å dumme seg ut, erter, legger ut agn, setter opp feller. LP oppnår det en ønsker ved å spille trist, såret, deprimert, vennlig, fiendtlig. LP kan også innebære noe positivt: det å være kreativ, skapende, få nye ideer, tenke i nye baner, være oppfinnsom, ha intuisjon. VOKSEN (V) V samler informasjon om den faktiske situasjon. Stiller spørsmål: Hva? Hvem? Hvorfor? Når? Hvordan? På hvilken måte? Hvilken? V tar avgjørelser og løser problemer. Analyserer handlingsvalg og vurderer konsekvensene. Det er bare i V at reell problemløsning kan foregå. V fungerer nærmest som en edb-maskin: samler data, behandler data, får ut en løsning. Mennesker med mye V kan virke logiske og analyserende, men også grublende, monotone og kjedelige.

7 7 Ved å samle inn opplysninger om den faktiske situasjonen beslutter V på tvers av umiddelbare lyster og følelser (B) og fordommer og holdninger (F). KRITISKE FORELDRE (KF) KF kritiserer andre og/eller seg selv. KF fastsetter regler, kontrollerer, påpeker feil, dommer, straffer og moraliserer. KF fastsetter hva man bør gjøre, og hva man ikke bør gjøre. KF har fordommer. KF har høye mål, verdier og idealer. BESKYTTENDE FORELDRE (BF) BF roser andre og/eller seg selv. BF er vennlig, omsorgsfull og beskyttende. BF gir støtte, oppmerksomhet og anerkjennelse. BF hjelper, er forståelsesfull, god mot andre. BF gir belønning.