Vi starter vårt nyhetsbrev

Transkript

1 Da var det dags for en ny utgave av skjøtselsnytt, med nyheter om sesongen Her hos oss på VAM har vi i år hatt en særdeles produktiv sommer, med nye funn, omfattende skjøtselstiltak og nye bekjentskaper. Vi har også fått eksperimentert litt med tildekking, spriting og dokumentasjon, slik at vi til neste år kan effektivisere våre tiltak. VAM er i ferd med å befeste seg som et nytenkende og utprøvende senter for skjøtsel av helleristninger. I år har det vært flere personer med på skjøtselsarbeidet. Karin Tansem og Martin Hykkerud er begge arkeologer og har hatt hovedansvaret for skjøtselen. I tillegg har de hatt hjelp av Jan Roger Eriksen, som er vaktmester ved museet, og har en solid byggteknisk bakgrunn. Hjelp til hardt arbeid har vi hatt av Aleksander Somby og Sigbjørn Pedersen, begge sommeransatte og altmuligmenn. Til slutt var vi så heldig å ha en arkeologstudent fra Vitenskapsmuseet NTNU som hospitant hos oss i sommer, Geir Amund Sørgård. Geir var med på alle arbeidsoppgaver, og viste seg å ha en særdeles skarp nese for nye helleristninger! Vi starter vårt nyhetsbrev med å fortelle hva som ble gjort på vårparten. I fjor ble det fjernet en kraftlinje som gikk over Ole Pedersen feltene, men det ble stående igjen noen bolter fra denne. Disse ble fjernet i år. Blant disse var vår berømte bolt fra Ole Pedersen 8A. Denne ble satt ned i berget på 60 tallet, uten at noen oppdaget at bolten ble boret rett ned i helleristninger. Bolten ble i vår omhyggelig fjernet av Jan Roger Eriksen og Karin Tansem. Det stikker ennå en liten del av boltene ut av berget, men disse må fjernes med spesialtilpasset utstyr. Dette må gjøres meget forsiktig for ikke å skade bergflaten. I tillegg er det noen bolter igjen på Bergheim 1, som oppfølges neste år. Det må nevnes vi har faktisk fått kommentarer fra engasjerte lokalfolk om at de syntes det var trist at bolten var borte. De følte det sånn at bolten var en del av historien til feltet, en interessant vinkling som kan være til ettertanke.

2 Før Etter (Foto: K. Tansem, VAM). På Ole Pedersen 8A ble det også gjort malingsfjernings forsøk med konservator Kjartan Gran. Her testet vi ut flere forskjellige typer med malingsfjerningsmidler, men det ser foreløpig ut som ingen av de funket kjempebra. Det ble testet både på selve malingen som er på figurene, og på graffiti som var spraymalt på berget. Forskjellige midler testes ut for malingsfjerning (Foto: M. Hykkerud, VAM). Kåfjord Ellers på våren ble det også gjort et oppsyn og sjekk av Kåfjordtildekkingen. Her oppdaget vi at en av mattene som isolerer var sunket ned fra berget, og lå i en klump under toppdekket. Når vi åpna opp tildekkingen, så vi at matta var blitt spist på av mus eller lemen, og vann var kommet inn. Dermed var Glavaen som ligger inni ødelagt. Matta ble fikset senere på sommeren, og ny Glava lagt inni. Det kan fort være at flere matter har fått samme behandling av den lokale faunaen, men uten å ta av store deler av tildekkingen kan vi ikke oppdage dette. Det må hanskes med etter hvert som vi ser at isolasjonsmattene er tydelig ute av posisjon.

3 Ventiflex kan neppe ha vært noe smakfullt måltid (Foto: K. Tansem, VAM). Vi ryddet også bort tauene som lå på kryss og tvers av tildekkingen, disse vil ha liten effekt mot å holde tildekkingen nede. Dessuten er de et forsøplingsproblem, da levetiden bare er noen år, vil de omsider råtne og ryke. Til sist erstattet vi stripsen som er festet mellom taljene til de ulike delene av tildekkingen, med mer slitesterke typer. Vanlig plaststrips holder ikke til å ligge ute. Spriting Utover sommeren var fokuset vårt på spriting og dokumentasjon. Spriting av feltene har virkelig begynt å gi sin effekt på mange felt nå, laven dør, og under den viser bergflaten fram noen fantastiske fargespill. I år videreutviklet vi metoden som ble testet i fjor, nemlig å sprite for så å tildekke bergflaten med matter. Hensikten er å få alkoholen til å virke lengre, og dermed drepe laven enda kjappere enn før. Etter litt prøving og feiling i fjor, produserte vi i år matter som kunne tåle alkohol. Vi klippet opp Sarnafilmatter (rester fra Kåfjord og Amtmannsnestildekkingene) i håndterlige størrelser, og teipet fast vanlig svart hageplast på undersiden disse mattene. Vanlig sølvteip ble brukt til dette, men det kan vise seg at vi til neste år finner en bedre måte å feste sammen plasten og matten.

4 Sarnafil over, svartplast under (Foto: K. Tansem, VAM). Til sammen fikk vi spritet nesten alle åpne helleristningsfelt i Alta i sommer, minst en gang på hvert felt. Mattene lå minimum en dag av gangen, og det virket som de faktisk sto imot en god del vind, spesielt de største mattene. I Hjemmeluft ventet vi med å sprite de feltene som er mest besøkt av publikum, til sent på kvelden. På den måten var ikke mattene i veien for betalende gjester og potensielt sure miner! Det ble ikke spart på spriten i sommer, over 400 liter gikk til verks, og resultatene vil vise seg om noen år, på enkelte felt allerede til neste år. Mattene på plass (Foto: M. Hykkerud, VAM). Nye felt I år ble det funnet flere nye felter, samt nye figurer på noen av våre gamle felt. Først ut var Karin Tansem og Heidi Johansen, som fant helleristninger på Langnesodden på Isnestoften. Her var fra før funnet helleristninger på en flyttblokk på 90 tallet, som befinner seg inne på museet, og nå kunne vi altså slå fast våre mistanker om at det har vært laget mange flere helleristninger ytterst i Altafjorden. Senere på sommeren ble figurene dokumentert, samtidig som det ble funnet ennå flere steiner med ristninger på. Denne gangen var det vår hospitant og arkeologistudent Geir Amund Sørgård som var oppdageren. Til sammen fant vi tre steiner, altså felt, med alt fra 1 til 5 6 figurer på.

5 Isnestoften 2, med Ytterkoven og Laddefjell i bakgrunnen (Foto: M. Hykkerud, VAM). I Hjemmeluft ble det funnet hele fire nye felt på Ole Pedersen, det vil si den østre siden av bukta. Feltene er små og innholder 1 5 figurer. Her var det igjen vår hospitant Geir Amund Sørgård, sammen med Martin Hykkerud, som oppdaget de nye helleristningene. Til slutt må vi nevne at det under dokumentering i Bergbukten ble funnet nye figurer på allerede dokumenterte felt. Dette viser to ting; det ene er at dokumentering av bergkunst er en subjektiv og dynamisk prosess som, avhengig av mange faktorer, kan gi ulike resultater. Det andre er at rensingen av bergflatene vil på sikt kunne avsløre hittil usette helleristninger. Formidling I fortsatte vi suksessen fra fjoråret med mørkevisning av helleristninger for lokalbefolkning. Vi bestemt oss for å ha visning både på Amtmannsnes og på Apanes, og sendte ut invitasjoner til de lokale beboerne. Begge kveldene ble meget vellykkede, litt over 30 stykker møtte opp på begge feltene, deriblant mange barn. Det var utrolig gøy å se fantasien og entusiasmen til barna få lov å utfolde seg rundt motivene på bergflata, og hvem vet, kanskje vi rekrutterte noen fremtidige arkeologer disse kveldene!

6 Kveldsvisning på Amtmannsnes (Foto: G. A. Sørgård, VAM). Dokumentasjon I Alta er det som kjent flere tusen bergkunstfigurer fordelt på over hundre felt. De aller fleste av disse er dokumentert før, spesielt gjennom Knut Helskogs omfattende arbeid, men mange også av f eks Hans Christian Søborg. Både fotografering og kalkering på gjennomsiktig plast har vært viktige metoder ved tidligere dokumentasjon. En metode som har vært forsøkt i mindre utstrekning, er frottage. I tillegg ble store deler av Kåfjordfeltet skannet. En av VAMs viktige oppgaver er å tilgjengeliggjøre bergkunsten for alle, for publikum, forvaltning og forskning. Vi har ikke tilgang på all tidligere dokumentasjon, og ser også verdien av å dokumentere feltene flere ganger, og med forskjellige metoder. Vårt mål derfor er å nydokumentere alle felt og figurer. Men en metode, eller en fremstilling av feltene er ikke nok. Som oftest er det ikke bare enten selve figurene, forholdet mellom figurene, bergflaten, eller landskapet bergflaten ligger i som er av interesse, men en kombinasjon av disse. Det er ikke lett å gi et inntrykk av alle disse forskjellige aspektene på en gang, derfor vil vi både dokumentere og fremstille feltene og figurene på flere måter, som i kombinasjon kan være med å gi folk som av forskjellige årsaker har interesse av bergkunsten i Alta, et helhetlig inntrykk, samtidig som de har mulighet til å undersøke de enkelte sider ved feltet. Den betydelige mengden bergkunst vi har fått ansvaret for er nevnt ovenfor, og ved mange tidligere anledninger. Det betyr at hvis vi skal klare å dokumentere og tilgjengeliggjøre alt innen rimelig tid (hvilket i dette tilfellet vil si noen år), må vi benytte metoder som ikke er alt for tidkrevende, og samtidig holder en viss standard. Valget vårt har falt på å bruke fotografi

7 som basis for all dokumentasjon. I våre øyne er fotografi den beste tilgjengelige metoden pr i dag, spesielt nå som digital bearbeiding er en reell mulighet. Vi forsøker å ta bilder under forskjellige forhold, f eks mht lys og fuktighet. Nattfotografering kan gi flotte bilder, også med tanke på formidling. Formålet med dokumentasjonen er altså ikke bare av forvaltningsmessig karakter. Nattbilde fra Apana Gård (Foto: K. Tansem, VAM). Fotografiene i seg selv er basisdokumentasjon, men danner også grunnlag for digital bearbeiding til andre typer dokumentasjon, f eks kalkeringer av hele felt. Vi har akkurat begynt det møysommelige arbeidet. Det å ta de enkelte bildene tar nok ikke så lang tid, men å bygge opp en samling fotografier, og få bearbeidet materialet, er tidkrevende. I fjor begynte vi for alvor å bygge opp grunndokumentasjonen med fotografier. Vi benyttet et lokalt firma, Helifoto, til å ta bilder fra større høyder enn vi er i stand til selv. Helifoto har også tatt en del bilder for oss i år, og i år er det Ole Pedersen 1 og 11A, Bergheim 1, Apana Gård 12 og Amtmannsnes 2B, som er dokumentert på denne måten, med litt forskjellig resultat. Disse bildene kan settes sammen, slik som med Bergbukten 1 i fjor, litt avhengig av kvalitet. (

8 Fra Bergheim 1 (Foto: J. B. Roxrud). Som en del av dokumentasjonen markerer vi figurer med kvartsslam, og deretter fotograferer vi figurene. Disse kan settes sammen til kalkeringer i etterkant. Den digitale bearbeidingen er ikke en veldig omstendelig prosess med små felt, men ganske krevende med de store. Eksemplet nedenfor er fra Bergheim 4A. Som man kan se, var bergflaten enda dekket av lav da disse bildene ble tatt. Etter hvert som laven blir borte, blir det kanskje nødvendig å dokumentere feltet på nytt med kvartsing. Uansett vil detaljfotografier av figurer og bergflate bli en del av dokumentasjonen, og de forskjellige dokumentasjonstypene vil supplere hverandre.

9 En del av Bergheim 4A, kvartset. Det er ikke alltid like lett å ta bilder der hele feltet blir med (Foto: K. Tansem, VAM). Her er hele feltet med, men vinkelen blir skrå (Foto: K. Tansem, VAM). Bergflaten uten tilsetningsmidler (Foto: K. Tansem, VAM). Kalkering laget med digital bearbeiding av fotografier. Alle figurene er med, men bergflaten, omgivelser og andre detaljer borte

10 Retusjering Oppmaling og retusjering av helleristninger er en svært omstridt praksis, og det med rette. Vi velger likevel å retusjere publikumsfeltene våre, fordi de feltene der malingen delvis er slitt av, ikke yter helleristningene noe i nærheten av rettferdighet. Bare deler av figurene er synlige, og de fremstår som uflidde og stygge, i tillegg til å gi et inntrykk av at de ikke blir tatt ordentlig vare på. Alternativet til retusjering ville i våre øyne være å stenge feltene for publikum, for de delvis malte ristningene er ikke noe å vise frem. Hvis feltene skal kunne formidles for publikum, bør ristningene derfor være enten helt fri for maling, eller malt på en ordentlig måte. VAM har da også oppfordret RA til å sette i gang et større prosjekt for å finne en effektiv og skånsom måte å fjerne maling på. Metodene vil nok variere til dels kraftig fra felt til felt, og vil sikkert i noen tilfeller være ressurskrevende. Men vi synes ikke vi kan sitte på gjerdet og vente på at metoden skal komme av seg selv. Vår praksis er udiskutabelt ikke helt heldig, med tanke på å bevare og formidle helleristningene i sin egentlige form. Men et krav om å endre formidlingsmetode, må følges opp av gode løsninger som faktisk lar seg gjennomføre. Så i år har VAM retusjert 3 av feltene på Apana Gård, 1, 5 og 6, samt Ole Pedersen 8A. Vi har brukt Drygolin "spritet" ut med 60 % white spirit. Ut fra malingsprøvene som ble lagt ut her i Hjemmeluft i regi av Bergkunstprosjektet, ser det ut som denne blandingen blir slitt bort i løpet av en 10 års tid. Denne malingen er tynn, så den legger seg ikke som klatter nede i ristningene, slik noe av den gamle malingen har gjort. Vi har ikke retusjert figurer som ikke har vært malt før.

11 Et "før bilde", som faktisk setter feltet i et godt lys (Foto: K. Tansem, VAM). Deler av samme feltet, Apana Gård 1, etter retusjering (Foto: K. Tansem, VAM).

12 Avslutningsvis vil vi si at det for tiden jobbes både med et større tildekkingsprosjekt samt ny forskning/fortolkning her på VAM, og vi trekker med oss erfaringene fra både i sommer og tidligere år med i dette arbeidet. Det er nemlig ikke bare slik at skjøtsel gjøres kun for bevaringens del, i det formål å stoppe nedbrytning og forvitring av bergkunsten. Det finnes flere grunner og formål med skjøtsel, og flere tiltak og tanker omkring hva skjøtsel i seg selv innebærer. Det å presentere for publikum noe som er originalt, og har en grad av estetikk i seg, samtidig som man skal bevare det for ettertiden, er ofte presentert som en konfliktfylt problemstilling. Dilemmaet med formidling versus forvaltning er ikke noe nytt innen arkeologi, men hos VAM ser vi på skjøtsel som en kombinasjon av ikke bare disse to grunnbegrepene, men som en praksis som også inneholder elementer som er til nytte for kunnskapsproduksjon og forskning. Dokumentasjon er blitt en økende del av vårt arbeid, og samtidig har dette øket vår bevissthet om at dokumentasjon ikke er noen absolutt vitenskap, men er derimot en svært dynamisk prosess, som er påvirket av både bedre skjøtsel, ny (og gammel) teknologi, nye metoder og, kanskje viktigst av alt, nye øyne. Med dette i tankene kan man åpne nye dører og dermed skape både en bredere forståelse av bergkunsten, samt en bredere debatt omkring skjøtselen av den. Dette konkluderer vårt nyhetsbrev for denne gangen, vi vil takke alle våre venner og samarbeidspartnere for et fint og produktivt år, vi sees til neste år! Martin K. Hykkerud og Karin Tansem Nye helleristninger blir avdekket. (Foto: M. Hykkerud, VAM).