Norges nasjonalforsamling

Transkript

1 Norges nasjonalforsamling

2 Innhold «Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget» Stortingsbygningens historie Stortingssalen Fra bygdeting til Storting Statsforfatningen i Norge Stortingsvalg Stortingets lovbehandling Stortingets budsjettarbeid Stortingets kontrollmyndighet Stortingets arbeidsordning «Huset på Løvebakken» Stortingets administrasjon Stortingets informasjonshjørne Ord og begreper

3 «Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget» Grunnloven av 1814 delte makten mellom den utøvende makt (Kongen), den lovgivende, bevilgende og kontrollerende makt (Stortinget) og den dømmende makt (domstolene). Forfatningsstriden i og 80-årene banet veien for vårt nåværende parlamentariske system som regulerer forholdet mellom storting og regjering. Kongen mistet sin personlige makt, og regjeringen overtok som utøvende organ. Regjeringen ble ansvarlig overfor våre folkevalgte, Stortinget. Vårt representative demokrati forutsetter at det fins ulike politiske partier som stiller lister ved valgene, og at vi benytter stemmeretten vår. Begrepet Stortinget er for de fleste innholdsrikt. Mange forbinder ordet Stortinget med den særpregede bygningen på Løvebakken, Grunnloven, parlamentarismen, forsamlingen av folkevalgte, lover og statsbudsjetter, spørretimen, politiske debatter og TV-overføringer, styreform og samfunnslære på skolen. Stortinget er en demokratisk og tilgjengelig institusjon i samfunnet. Hensikten med dette heftet er å formidle kunnskap om Stortinget ved å presentere vår nasjonalforsamling på en fyldig og interessevekkende måte. Vårt demokrati, folkestyre, bygger på unges og eldres egen samfunnsdeltakelse. Synkende valgdeltakelse og svakere rekruttering til politisk arbeid gjør det viktig å øke bevisstheten om vår demokratiske styreform. Stortingssalen Skal en delta, få innflytelse og forstå at det nytter, må en kjenne spillereglene. Forhåpentligvis vil heftet kunne gi svar på mange av de spørsmål den politisk interesserte kan tenkes å stille om Stortingets oppgaver og arbeidsordning. Stortinget har den lovgivende, bevilgende og kontrollerende makt i Norge, og består av 169 folkevalgte representanter. 3

4 Stortingsbygningens historie Stortinget består i dag av en rekke bygninger. Slik har det ikke alltid vært. Stortingets lokaler Riksforsamlingen i 1814 holdt møtene sine i hovedbygningen på Eidsvolds Værk, og jernverkseier Carsten Ankers hjem er fredet og erklært nasjonalt verneverdig. Eidsvollsbygningen forvaltes i dag av stiftelsen Eidsvoll 1814, som Stortinget vedtok opprettet i Fra høsten 1814 og frem til 1854 holdt Stortinget til i Christiania lærde Skoles (Christiania Kathedralskole) lokaler på hjørnet av Tollbugata og Dronningens gate. Den gamle møtesalen er plassert på Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Fra 1854 til 1866 ble møtene i Stortinget holdt i Universitetets «Festivitetslocale» (den nåværende Gamle festsal i Urbygningen), der det var bedre plass til plenumsmøtene. Stortingsbygningen Karl Johans gate på slutten av 1920-tallet Ny stortingsbygning 1866 Det var en nasjonal begivenhet da stortingsbygningen, slik vi kjenner den i dag, ble innviet 5. mars Forut lå imidlertid nesten 30 års strid. Striden gjaldt så vel den bygningsmessige utførelsen som beliggenheten, og hadde både politisk og personlig tilsnitt. Eidsvoll Riksforsamlingen på Eidsvoll i Carsten Ankers hjem. Tegning av F. Gjøs. Universitetet Gamle festsal i Urbygningen okt Den gamle stortingssalen (Christiania Kathedralskole). Arkitektkonkurranse Schirmer og von Hannos vinnerutkast.

5 «Langlet smeltet sammen en mengde forskjellige elementer til et utradisjonelt, nytt stykke arkitektur, hvor ikke minst funksjonelle hensyn spilte en avgjørende rolle. [...] Den lombardisk-romanske stilen som Langlet brukte, var ny og virket revolusjonerende, også fordi bygningen som helhet ikke hadde noe kjent forbilde. Det var en tiltalende tanke at den nye norske stats sentrale byggverk kunne være et symbol på uavhengighet og frihet fra fortiden og tradisjonene». (Ulf Hamran i Norges kunsthistorie, bd. 4, 1981.) I 1854 bestemte den norske regjeringen i Stockholm at bygningen skulle ligge der Stortinget ligger i dag, og Stortinget godkjente senere dette vedtaket. Flere utkast til utforming av bygningen ble diskutert og etter hvert forkastet. 18. mai 1860 ble det vedtatt med 59 mot 47 stemmer at man skulle satse på det bygningsprosjektet som var utformet av den svenske arkitekten Emil Victor Langlet ( ). I 1857 hadde han lagt frem et utkast som vakte stor oppmerksomhet, og som tydeligvis appellerte til et flertall av stortingsrepresentantene. Stilløsningen var basert på en blanding av italiensk og nordisk byggetradisjon. Anleggs- og byggearbeidene ble påbegynt 3. august 1860, og pågikk i nærmere fem og et halvt år. Den nye stortingsbygningen ble høytidelig åpnet 5. mars Etter noen år ble den prektige bygningen for liten for Stortingets stadig nye behov, og forslag om utvidelser dukket opp. Ombyggingsarbeider og nye lokaler I årene ble det foretatt store ombyggingsarbeider i stortingsbygningen. Byggearbeidene ble planlagt og ledet av arkitekt Nils Holter, som i 1950 hadde vunnet en arkitektkonkurranse som Stortinget hadde utlyst. Om Holters vinnerutkast uttalte juryen at det «står i en klasse for seg som et meget modent og gjennomførbart arbeid». Arbeidet ble utført i tre byggetrinn. Blant annet ble stortingssalen restaurert og utvidet. Videre ble det oppført et nytt 4-etasjers moderne kontorbygg mot Akersgata (1956). De siste årene har det også pågått til dels store ombyggingsarbeider. Behovet for flere kontorer og konferanserom førte til at Stortinget i 1972 kjøpte Prinsens gate 26 (Alliancegården er fra 1881, der Halvorsens Conditori har holdt til siden den tid), i 1988 Akersgata 21 (Astoria hotell), i 1993 Nedre Vollgate 20, i 1997 Nedre Vollgate 18 (Perminalen) og i 1999 Tollbugata 31 (NORAD-gården). I Akersgata 18 leier Stortinget lokaler til et komitéhus. Stortinget 10. okt. i 1861 Grunnsteinsnedleggelse Byggeoppdraget Med 59 mot 47 stemmer vedtok Stortinget å gi Emil Victor Langlet byggeoppdraget. Innvielse Den nye stortingsbygningen ble høytidelig innviet 5. mars 1866 klokken mars Anleggs- og byggearbeider Langlets tegning fra 1857, mot Karl Johans gate. Ombyggingsarbeider Planlagt og ledet av arkitekt Nils Holter. Kontorbygg mot Akersgata. Ferdigstilt

6 Stortingssalen Diplomatlosjen Høyesteretts losje Stortingspresident "Damelosjen" Presselosjen «Stortingssalen er et av de festligste parlamentsrom i Europa, den er både intim og storslått, enkel og detaljert [...] Konstruksjonene er laget av tre, norsk skulle det jo være, og vi gjenkjenner motiver både fra stavkirker og vikingskip» (Thomas Thiis-Evensen.) Ansatt fra Stortingssekretariatet Talerstoler Referenter Stortingssalen er bygd som et amfiteater med presidentplassen rett under Oscar Wergelands berømte maleri (1885) av Eidsvollsforsamlingen fra Over bildet henger riksvåpenet. Representantplassene er plassert i vifteform i den store halvsirkelen. Plasseringen er geografisk etter valgdistrikter (altså fylkesvis) i alfabetisk orden med Aust-Agder først, med innbyrdes plassering av representantene etter stemmetall ved valget. Statsminister Statsråder Står en og ser mot presidentplassen, er det en talerstol oppe til høyre, og på plassen til venstre sitter en av de ansatte fra Stortingssekretariatet, for å bistå presidenten med talerlister, voteringer og reglement. Foran disse sitter referentene. Nede på gulvet er det to talerstoler. Helt til venstre er diplomatlosjen, for gjester og embets- og tjenestemenn som følger statsrådene, med Høyesteretts losje rett over, og helt til høyre presselosjen, «den fjerde statsmakt», under den såkalte «damelosjen» over. Publikumsgalleri Representanter «7. juni-værelset» Eidsvollsgalleriet Lagtingssalen Statsrådene sitter på første rad foran representantene. Regjeringen holder ikke til i Stortinget, som mange tror, men statsrådene møter når det behandles saker som berører den enkeltes ansvarsområde. Publikumsgalleriet har plass til omkring 150 tilhørere. I stortingsbygningen er det flere praktrom: 7. juni-værelset ble opprinnelig kalt «Værelset for udlagde Sager». Rommet er ført tilbake til sitt opprinnelige stilpreg. Under restaureringen ble det avdekket ti lag med maling, og kjemiske analyser av fargetypene ble utført før valg av stilmønster og farger ble bestemt. Rommet brukes i dag til representasjon. Eidsvollsgalleriet som tidligere ble kalt Storthingets Forsamlingssal, ble brukt som arbeids-, lese- og røykeværelse og senere som representasjonsrom. Rommet har fått navn etter de 18 eidsvollsmennene som pryder veggene. Det er også hengt opp fire større portretter av kjente parlamentarikere og statsministre: Johan Sverdrup, «parlamentarismens far», stortingspresident Carl Berner og statsministrene Christian Michelsen og Gunnar Knudsen. Dessuten er tolv byster av tidligere stortingsrepresentanter utstilt her. Eidsvollsgalleriet er etter store oppussingsarbeider i 1959 og i 1991 et av de vakreste rommene i bygningen. Lagtingssalen er nærmest en miniatyr av Stortingssalen, men enklere og ikke fullt så rikt dekorert. Fargevalget gjør også sitt til at salen virker 6

7 I Konstitutionskomiteens grunnlovsutkast (1814) lød 68 (i omarbeidet form 67 i dag) slik: «De saaledes udvalgte Repræsentantere udgiøre Kongeriget Norges Stor-Thing.» I sine Fortrolige Breve (Christiania, 1830), der Nicolai Wergeland omtaler seg selv konsekvent i tredje person, som P.W., forteller han om begivenhetene på Eidsvoll: «Vi have saaledes faaet et nyt Navn for en lovgivende National-Convent. I Commiteen var Betænkelighed, om denne P.W/ergeland/s nye Benævnelse kunde bruges, da Smaathing, syntes at kunne falde i det Latterlige; men tilsidst forekom det dog Commiteen bedre end Althing i det Falsen-Adlerske Udkast.» Nicolai Wergeland ( ) Oscar Arnold Wergelands ( ) store maleri, «Eidsvold 1814» (1885). Bildet er det eneste vi har som skildrer en scene fra Riksforsamlingens møtevirksomhet. Det er trolig det mest kjente historiemaleriet i norsk kunst. «Eidsvold 1814» er Wergelands mest kjente bilde, og av kunsthistorikere også vurdert som det beste. Maleriet er oversiktlig komponert og dyktig gjennomarbeidet med vekt på størst mulig portrettlikhet, korrekte drakter og detaljer ved interiøret. Wergeland la vekt på å fremstille den historiske hendelsen så konkret og realistisk som mulig. Det historiske øyeblikk Wergeland gjengir, er tidspunktet da Grunnloven er ferdig. I den lange, trange Rikssalen er det ca. 80 medlemmer av Riksforsamlingen til stede. Midt på bildet, i forgrunnen på podiet, står Christian Magnus Falsen, som gjerne er blitt kalt «Grunnlovens far». Til høyre for Falsen sitter Riksforsamlingens faste sekretær, sorenskriver Wilhelm Frimann Koren Christie, i sin embetsmannsuniform. Christie var for øvrig president ved det første overordentlige Storting høsten 1814, og han fremstod som «Grunnlovens forsvarer» under forhandlingene med Sverige høsten «Eidsvold 1814» Oscar Arnold Wergeland (1885) mindre strålende, men den er like fullt et praktfullt rom. Kunsten i Stortinget Stortinget har en betydelig kunstsamling. Kunstverkene er først og fremst anskaffet i forbindelse med spesielle anledninger som kongejubileer og grunnlovsfeiringer. Den kunstneriske utsmykningen av de sentrale delene av bygningen ble foretatt i forbindelse med ombyggingen i årene, da det ble avholdt en stor konkurranse. Gjennom årene har Stortinget mottatt et stort antall portretter som gaver fra enkeltpersoner, organisasjoner og andre. Høsten 1990 ble Utvalget for kunstnerisk utsmykning i Stortinget opprettet, og dette utvalget foreslår innkjøp. Ulike kunstarter er representert med omkring 350 grafiske arbeider og 200 malerier, men også keramikk, tekstil, tegning og skulptur. I tillegg kommer nær 35 bilder som er utlånt fra Nasjonalgalleriet. I alt er det over 700 kunstverk i Stortinget. 7

8 Fra bygdeting til Storting Kong Håkon taler på tinget til trønderne Stortinget, Norges nasjonalforsamling, ble skapt på Eidsvoll i 1814, men har røtter mye lenger tilbake. Alt i forhistorisk tid (før 800) har frie menn møtt på allmannating rundt omkring i landet. Her ble rettslige og i noen grad også politiske fellessaker drøftet. Etter hvert fikk tingene viktige funksjoner i forholdet mellom konge og bønder. Monarkiet som styreform har lange tradisjoner. På de enkelte tingene ble kongsemner hyllet og «tatt til konge». Kongen fikk altså fra gammelt av sin lovmessige makt fra folket. Samtidig med rikssamlingen (omkring ) fikk landet de første lagtingene, overordnede ting for hele landsdeler. De var representasjonsting med utsendinger fra forskjellige distrikter. Der ble det avsagt dommer og utarbeidet lover. Første bilde av Stortinget i 1866 Spirene til det vi senere kan kalle en demokratisk utvikling, finner vi i forholdet til loven. De gamle lagtingene (Frostating, Gulating og Eidsivating) ble samlet til ett lovområde, og Magnus Lagabøte ( ) fikk skrevet ned de gjeldende lovreglene. Denne landsloven (1274), som var enestående for sin tid, stod ved lag helt til den danske unionskongen Frederik III innførte eneveldet i Kongeloven (1665) var grunnlov for Norge til I 1807 var Norden for alvor trukket inn i Napoleonskrigene som raste ute i Europa, med Danmark Norge og Sverige etter hvert Norges grunnlov april 8 Håkon taler på tinget til trønderne. (Snorre Håkon den godes saga). Kong Magnus Lagabøte overleverer Landsloven. Frederik III innførte eneveldet. Dannebrog, dansk norsk handelsflagg. Eidsvollsbygningen. Malt av Peder Balke.

9 «Det som skjedde i Norge i året 1814, er et av de underligste eventyr europeisk historie kjenner. En tettpakket og kortvarig hendelsesgang førte i løpet av mindre enn et år, gjennom voldsomme rystelser, til varig omveltning. De som i november 1814 dukket opp av den tilværelse de var gått inn i i januar, kom ut i en annen verden enn den de hadde forlatt. De følte seg grepet av verdenshistoriens mektige hånd, løftet mot himmelen og plassert i en ny tidsalder.» (Jens Arup Seip: Utsikt over Norges historie, 1974.) på hver sin side i konflikten. Napoleons nederlag i Russland (1812) ble begynnelsen til slutten for keiseren selv og for den dansk-norske unionen. Sverige sluttet seg til Napoleons motstandere, og stormaktene lovte den svenske tronfølgeren Karl Johan Norge dersom han var med på å knuse Frankrike. Etter den avgjørende seieren i slaget ved Leipzig i oktober 1813 dro Karl Johan nordover for å tvinge frem en avgjørelse i krigen mot Danmark. Den danske kongen Frederik VI gav seg fort, og 14. januar 1814 skrev han under en fredsavtale i Kiel. Der avstod han Norge til kongen av Sverige. Christian Frederik i gallauniform. J.L. Lund (1813) Den danske tronfølgeren Christian Frederik var kommet til Norge som stattholder i mai Han kom til å spille en fremtredende rolle i de dramatiske begivenhetene i Han nektet å godta Kiel-freden. Den 16. februar 1814 sammenkalte prinsen de mest innflytelsesrike mennene til et stormannsmøte på Eidsvoll for å diskutere landets fremtid. Christian Frederik ble frarådet å gjennomføre sin opprinnelige plan om å hevde sin arverett til Norges trone og la seg utrope til konge. Stormennene ønsket en liberal forfatning og at en ny konge måtte velges av folket. På møtet ble det bestemt at det skulle velges en forsamling som skulle gi landet en forfatning. Tanken om folkesuvereniteten hadde seiret. Videre ble det bestemt at «folket» skulle avlegge ed i kirkene på å «hævde Norges Sælvstendighed, og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreneland». Deretter skulle hver menighet peke ut valgmenn som i sin tur skulle velge representanter til den grunnlovgivende Grunnloven av 17. mai 1814 undertegnet og forsynt med segl forsamlingen. Inntil videre skulle Christian Frederik lede landet som regent. blir til på Eidsvoll i april 11. mai 16. mai 17. mai 20. mai Riksforsamlingen trer sammen. Grunnloven utformes. Konstitusjonskomiteens forslag. Riksvåpen Grunnloven vedtas. 110 paragrafer. Grunnloven undertegnes. Christian Frederik velges til Norges konge. Riksforsamlingen oppløses. 9 Norge har fått sin grunnlov og nasjonalforsamling Stortinget.

10 Riksforsamlingens siste møte endte med at representantene tok hverandre i hendene og dannet broderkjede mens de ropte: «Enige og troe indtil Dovre falder!» Eidsvollsbygningen hovedprinsippene behandlet, og i tiden mellom 19. april og 11. mai selve grunnlovsteksten. Debatten ble preget av to meningsgrupper («partier»). Flertallsgruppen, som ble kalt selvstendighetspartiet (eller «prinsepartiet» av motstanderne) og bestod av ca. 80 representanter, holdt på full norsk uavhengighet. Mindretallsgruppen, som ble kalt unionspartiet («svenskepartiet») og bestod av ca. 30 representanter, mente at norsk selvstendighet var urealistisk, og ville ikke ta standpunkt før den fikk visshet for at Norge ikke stod helt alene. 17. mai ble det renskrevne eksemplaret av Grunnloven undertegnet. Samme dag ble Christian Frederik enstemmig valgt til norsk konge i et fritt, selvstendig og uavhengig Norge. Den 19. mai møtte den nyvalgte kongen i riksforsamlingen og avla ed på Grunnloven. Neste dag holdt riksforsamlingen sitt siste møte, og til slutt tok representantene hverandre i hendene og dannet broderkjede mens de ropte: «Enige og troe indtil Dovre falder!» Eidsvollsbygningen 19. mai 1814 Peder Balke ( ) Riksforsamlingen på Eidsvoll Av de 112 mennene som møtte på Riksforsamlingen på Eidsvoll, kom 25 fra byene, 33 fra hæren og flåten og 54 fra landdistriktene (amtene). Yrkesmessig fordelte de seg slik: 37 bønder, 13 kjøpmenn, fem brukseiere og 57 embetsmenn. På grunn av de store avstandene og den knappe tiden var Nord-Norge ikke representert. Det var en ung forsamling som møtte på Eidsvoll, gjennomsnittsalderen var litt over 42 år. Første påskedag, 10. april 1814, møtte forsamlingen til høymesse, og dagen etter 10 åpnet prinsregenten Riksforsamlingen. Tidsnøden la et dramatisk press på forhandlingene. Grunnlovsarbeidet måtte bli ferdig før de utenlandske stormaktene kunne gripe inn. Sorenskriver Wilhelm Frimann Koren Christie var sekretær hele tiden, men de skiftet president hver uke. Da Riksforsamlingen trådte sammen, forelå det en rekke utkast til grunnlov. Utkastet til Christian Magnus Falsen og Johan Gunder Adler regnes som det viktigste. En konstitusjonskomité på femten medlemmer skulle lage det endelige utkastet til Norges fremtidige grunnlov. 16. april ble Dermed hadde landet fått sin grunnlov og sin nasjonalforsamling Stortinget. Grunnloven av 17. mai 1814 Hovedprinsippene i Grunnloven bygde stort sett på de samme ideene som lå til grunn for bl.a. den amerikanske uavhengighetserklæringen (1776) og konstitusjonen (1787) og de franske forfatningene (1791, 1793, 1795): folkesuverenitetsprinsippet, maktfordelingsprinsippet og borgerrettighetene. Folkesuverenitetsprinsippet innebar at makten skulle ligge hos folket, som dermed hadde rett til å styre seg selv. Folket skulle selv velge sine representanter til en folkeforsamling, som blant annet skulle vedta de lovene som skulle gjelde i samfunnet.

11 Om Wilhelm Frimann Koren Christie: «Stortingets første egentlige president»: «[...] han var en ypperlig administrator, rask, bestemt og med stor sakkunnskap og frisk oppfatningsevne. Han kunne være slagferdig og spydig, men han lot seg ikke forvirre, og han ble aldri hissig. Når taler etter taler hadde floket til en sak, eller når forslagene krysset hverandre i en vanskelig situasjon, kunne han rolig ryste løkkene ut og løse den bindende knute.» (Sverre Steen, 1951.) Wilhelm Frimann Koren Christie ( ) Maktfordelingsprinsippet gikk ut på at det var nødvendig å skille den lovgivende (Stortinget), utøvende (kongen) og dømmende (domstolene) statsmakt. Makten måtte deles mellom flere maktorganer som var uavhengige av hverandre og kunne kontrollere hverandre. Hensikten var å hindre maktkonsentrasjon og maktmisbruk. Borgerrettighetene skulle sikre borgernes «medfødte og umistelige» rettigheter. Grunnloven slo fast borgernes rett til ytringsfrihet, næringsfrihet og rettssikkerhet. Også religionsfrihet var vedtatt som grunnsetning for grunnlovsarbeidet, men ble ikke tatt inn i noen grunnlovsparagraf. Gjennomføringen av disse rettighetene skjedde bare gradvis. Grunnloven av 4. november 1814 Høsten 1814 gikk Norge, etter press fra stormaktene, inn i union med Sverige. De to landene fikk felles konge og dermed felles utenrikspolitikk, men hadde ellers egne styringsorganer og fullt indre selvstyre. I den reviderte Grunnloven av 4. november 1814 ble det slått fast i 1 at «Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige, forenet med Sverige under een Konge». Unionen ble oppløst i mai-feiring på Karl Johan Til venstre: Christian Magnus Falsen ( ) Til høyre: Johan Gunder Adler ( ) 11

12 Statsforfatningen i Norge Grunnloven deler makten i tre, og slår fast at: 1. Stortinget har den lovgivende, bevilgende og kontrollerende makt. 2. Kongen (i realiteten regjeringen) har den utøvende makt og skal sørge for at de vedtak som gjøres, blir satt ut i livet. 3. Domstolene har den dømmende makt. Høyesterett er den øverste rettsinstans. Gjennom Stortinget er det altså folket som styrer landet, gir lover, bevilger penger, vedtar skatter og avgifter og kontrollerer regjeringen (og dermed forvaltningen). Grunnloven deler makten i tre: Stortinget, Kongen (regjeringen) og domstolene De grunnleggende reglene for hvordan staten skal styres, utgjør landets statsforfatning (konstitusjon). Grunnloven er en viktig del av vår forfatning, men det er også rettsregler som er et resultat av praksis gjennom lengre tid (sedvanerett). Grunnloven I Kongeriket Norges Grundlov, som Riksforsamlingen på Eidsvoll vedtok 17. mai 1814 (med senere endringer), står det hvem som skal styre landet vårt, og dessuten litt om hvordan det skal gjøres. Grunnloven fordeler arbeidsoppgaver og myndighet mellom de ulike statsmaktene, og den setter grenser for deres makt. Den norske forfatningen bygger på folkestyret, demokratiet. I praksis fungerer dette som et representativt demokrati. Behandlingen av de enkelte sakene og avgjørelsene blir overlatt til folkevalgte representanter. Grunnloven slik den er i dag, bygger altså på flere prinsipper som ble slått fast i den opprinnelige Grunnloven fra 1814: folkesuverenitet, maktfordeling og menneskerettigheter. For å sikre landets borgere enkelte demokratiske rettigheter, er noen svært viktige rettsregler blitt grunnlovfestet. Det står blant annet at: ingen kan dømmes uten lov, og ingen kan straffes uten dom det er trykke- og talefrihet i Norge det er religionsfrihet ingen skal bli fratatt eiendom uten full erstatning alle har rett til arbeid og medbestemmelse på arbeidsplassen staten har et særlig ansvar for den samiske folkegruppen Mange paragrafer i Grunnloven betyr ikke noe lenger, og loven mangler bestemmelser om viktige forandringer som har funnet sted i det norske samfunnet og i vårt politiske system. Likevel er Grunnloven i høyeste grad viktig for oss alle, og den er overordnet alle andre lovbestemmelser. Grunnloven er forandret mange ganger ved at paragrafer er endret og nye bestemmelser er føyd til (75 av paragrafene er blitt endret i løpet av årene), men på grunn av grunnlovskonservatisme er det ikke foretatt noen større revisjon. Grunnlovens 112 bestemmer at forslag til grunnlovsendringer må 12

13 Om Johan Sverdrup «Parlamentarismens far»: «Når hans tur kommer [...] reiser han seg heftig, åpner munnen, og siden hverken ser eller hører man andet enn hva Johan Sverdrup sier: Ordene farer fra hans tunge som lyn, ofte kvasse og bitende.» (Avisreferat, 1869.) Johan Sverdrup ( ) fremsettes i løpet av de tre første stortingene i en stortingsperiode, og må behandles i første, andre eller tredje storting i neste periode. Dermed vil det alltid være et stortingsvalg mellom forslag og vedtak, slik at velgerne får anledning til å ta stilling til endringsforslaget. I virkeligheten er det imidlertid ytterst sjelden at grunnlovsforslag spiller noen rolle i valgkampen. Det kreves to tredjedels flertall for å få vedtatt et grunnlovsforslag, og minst to tredjedeler av representantene må møte og avgi stemme i grunnlovsspørsmål. Parlamentarismen I Grunnloven står det at Kongen selv velger sitt råd (regjeringen), men på grunn av parlamentarismen er det egentlig folket, gjennom stortingsvalg, som indirekte avgjør hvilken politisk regjering landet skal ha. Det er ikke Stortinget som utpeker medlemmene av en ny regjering, men parlamentarismen innebærer at regjeringen må aksepteres av flertallet i Stortinget for å kunne fungere. Dersom Stortinget uttrykker mistillit til regjeringen, må den gå av, og det blir dannet en ny regjering. Gjennombruddet for parlamentarismen kom etter hard politisk strid i og i begynnelsen av 1880-årene. Johan Sverdrup blir gjerne kalt «parlamentarismens far» (1884). Nå fikk regjeringsmedlemmene, statsminister og statsråder, rett og plikt til å møte i Stortinget. De kan bare være til stede og tale, ikke avgi stemme. 20. februar 2007 kom parlamentarismen inn i Grunnloven. I 15 står det nå: «Enhver, som har Sæde i Statsraadet, er pligtig til at indlevere sin Ansøgning om Afsked efter at Stortinget har fattet Beslutning om Mistillid til vedkommende Statsraad alene eller til det samlede Statsraad.» Parlamentarisme i praksis I perioden har det vært 47 regjeringsskifter i Norge. Spillereglene som gjennom år ble utviklet i forholdet mellom storting og regjering, er i dag det bærende prinsippet i vårt politiske system. Parlamentarismen er et styresett som gir parlamentet (Stortinget) kontroll over den utøvende makt (regjeringen). Regjeringen er ansvarlig overfor Stortinget, må aksepteres av stortingsflertallet og er avhengig av å ha Stortingets tillit. Gjennom en rekke konstitusjonelle former reguleres forholdet mellom Stortinget og regjeringen. Brudd på formene får politiske konsekvenser, som for eksempel at en regjering må gå av. Parlamentarisme vil også si at det er flertallet på Stortinget som avgjør hvem som skal sitte med regjeringsmakten. Det betyr ikke at en regjering alltid må ha flertallet bak seg i enhver sak, men den kan ikke fortsette å styre med flertallet imot seg hvis stortingsflertallet setter en sak på spissen. Det er dette siste som er kjernen i parla- Parlamentarismen «I det Øieblik, at al Magt og Kraft samles her i denne Sal til Afgjørelse af Samfundets høieste og vigtigste Anliggender, gaar der en stor Vækkelse ud over Landet [ ] Sagen er: der kan ikke længer regjeres jeg tager Ordet i dets allerfuldeste Betydning der kan ikke længer regjeres uden Stortinget, der maa regjeres med Stortinget.» (Johan Sverdrup, 1872.) 13

14 «Regjeringen har ikke Stortingets tillit.» mentarismen. Dersom Stortinget vedtar at «Regjeringen har ikke Stortingets tillit», må regjeringen gå av. Regjeringen må gå av når slike rene mistillitsforslag blir vedtatt i Stortinget. Det er altså ikke nok at et forslag inneholder kritikk overfor regjeringens politikk. Det er i dagens «stortingsspråk» en vanlig oppfatning at ordet «beklager» ikke må forekomme i et forslag, fordi det regnes som jevngodt med et mistillitsforslag. Det er fremmet en rekke mistillitsforslag i Stortinget, bare siden 1980 ca. 20. Det er imidlertid sjelden de blir vedtatt. Siden 1905 har det hendt bare to ganger at en regjering er blitt felt av et mistillitsvotum (i 1928 og i 1963). En regjering kan stille kabinettsspørsmål og dermed true med å gå av hvis ikke Stortinget vedtar dens forslag i en konkret sak. Når en regjering stiller kabinettsspørsmål, legger den press på Stortinget og setter sin stilling inn på å få en sak igjennom i Stortinget eller hindre at et forslag blir vedtatt. Tapt kabinettsspørsmål har vært en vanlig årsak til regjeringsskifter i Norge. I praksis vil en regjering også søke avskjed etter valgnederlag, det vil si hvis stortingsflertallet endres ved valget, og det dermed skapes et parlamentarisk grunnlag for en ny regjering. Det er blitt politisk praksis at regjeringen ber om avskjed med henvisning til valgresultatet, og at den først går av når det nyvalgte storting trer sammen, det vil si når det nye Stortinget er lovlig konstituert og den høytidelige åpningen er foretatt. Det er også blitt vanlig at regjeringen først innleverer sin avskjedssøknad når trontale og statsbudsjett er overlevert Stortinget. Andre forhold kan også føre til regjeringers avgang. Det kan skje endringer innenfor regjeringen som skyldes meningsforskjeller mellom koalisjonspartnere (indre politisk uenighet), eller at en statsminister ønsker avløsning, eller at partiet ønsker lederskifte. Sykdom og død hos statsministeren har forårsaket regjeringsskifter. Hele regjeringen går av i forbindelse med en statsministers avgang, noe som henger sammen med at regjeringens identitet på mange måter er knyttet til statsministerens person. «Det er vanskelig å oppfatte dette som noe annet enn mistillit mot sentrale deler av Regjeringens miljøpolitikk. Jeg vil derfor gjøre det klart at dersom forslaget fra sentrumspartiene om ikke å svekke forurensningsloven som miljøinstrument, ikke skulle bli vedtatt, da kan Regjeringen ikke lenger ta ansvar på et slikt grunnlag, og jeg vil i så tilfelle ta konsekvensen av det.» (Statsminister Kjell Magne Bondeviks kabinettsspørsmål, 9. mars 2000.) 14

15 Om Anna Rogstad, første kvinne på Stortinget: «Ærede representanter! Denne dag, den 17de mars 1911, vil bli en merkedag i vårt lands historie, fordi det i dag er første gang, en kvinne fremmøter her i Stortinget som en av dets representanter en begivenhet, som utvilsomt vil vekke oppmerksomhet viden om.» Forsamlingen påhørte stående presidentens tale. (Stortingspresident Magnus Halvorsen.) Stortingsvalg Anna Georgine Rogstad ( ) «Stemmeberettigede ere de norske Borgere, Mænd og Kvinder, som senest i det Aar Valgthinget holdes, have fyldt 18 Aar.» ( 50 i Grunnloven) Grunnloven inneholder en del grunnleggende bestemmelser om stemmerett og stortingsvalg i Nærmere regler er samlet i Lov om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven 2003). Hvert fjerde år (i september) skal det velges representanter (169) til Stortinget. Det kan ikke utskrives nyvalg i stortingsperioden. I Norge er det allmenn stemmerett. Ved stortingsvalg kan alle stemme dersom de har fylt 18 år innen utgangen av valgåret og er norske statsborgere. Alle som har stemmerett, kan velges som stortingsrepresentanter (unntatt blant andre ansatte i departementene og i utenrikstjenesten). Det er en forutsetning for å kunne stemme at man står oppført i manntallet (liste over stemmeberettigede). Det er hemmelige valg, og det stemmes på politiske partier. Hvem som skal stå på listen til de forskjellige partiene, er det deltakerne på partiets nominasjonsmøte som avgjør. I Norge har vi forholdstallsvalg. Det vil si at partiene får valgt inn representanter i forhold til hvor stor oppslutning de har blant velgerne. Landet er delt i 19 valgdistrikter som følger fylkesgrensene. 150 mandater er såkalte distriktsmandater og 19 er utjevningsmandater. Vandrehallen Utviklingen av stemmeretten og stemmerettsalderen Allmenn stemmerett for menn. 17. mars 1911 Anna Rogstad første kvinne på Stortinget. Stemmerettsalder 23 år. Stemmerettsalder 20 år Stemmerettsalder 21 år Stemmerettsalder 18 år. Begrenset stemmerett for menn (embetsmenn, bønder og borgere som drev handel). Stemmerettsalder 25 år. Kvinner får begrenset stemmerett ved stortingsvalg Allmenn stemmerett for kvinner. 15

16 Stortingets lovbehandling Møte i Stortingssalen Stortinget gir, endrer og opphever de lovene samfunnet styres etter. Når det står i Grunnloven at det er folket som har lovgivningsmakten, vil det i realiteten si at det er de folkevalgte, stortingsrepresentantene, som har slik myndighet. Helt siden 1814 har Stortinget behandlet lover i to avdelinger Odelstinget og Lagtinget. Når et nytt storting trådte sammen etter et valg, ble en fjerdedel av representantene valgt til å sitte i Lagtinget. De resterende tre fjerdedelene utgjorde så Odelstinget. Alle lovforslag måtte behandles i begge avdelinger, og ved uenighet to ganger. Lagtinget hadde en kontrollerende oppgave og kunne ikke stanse en lovsak. 20. februar 2007 bifalt Stortinget mot én stemme å oppheve ordningen med odelsting og lagting, noe som innebar en ny prosedyre for behandling av lovsaker. Den nye ordningen skal ha virkning fra 1. oktober Lovbehandlingen Det er Grunnlovens 76 som regulerer behandlingen av lover i Stortinget: «Enhver Lov skal først foreslaaes paa Storthinget, enten af dets egne Medlemmer, eller af Regjeringen ved en Statsraad». Forarbeid Før regjeringens lovforslag kommer i form av en proposisjon til Stortinget, har det foregått et grundig forarbeid. Er det et større lovverk eller en mer omfattende lovrevisjon det gjelder, nedsetter gjerne regjeringen et sakkyndig utvalg (en komité eller kommisjon). Det finnes også mer eller mindre permanente lovutvalg, som Straffelovrådet og Sivillovbokutvalget. En slik sakkyndig komité består gjerne av jurister, tjenestemenn i forvaltningen og talsmenn for berørte parter. Utvalget leverer en utredning, et utkast til lov, til det departementet hvor loven hører hjemme. Det er vanlig at et slikt utkast trykkes i publikasjonen Norges offentlige utredninger (NOU). Proposisjon til Stortinget (lovvedtak) Departementet sender til vanlig lovforslaget ut til høring. Dermed får myndigheter, organisasjoner, institusjoner og foreninger eller lag som blir berørt av loven, anledning til å uttale seg. Når uttalelsene fra høringsrunden foreligger, utarbeider departementet et utkast til en proposisjon til Stortinget med forslag til lovvedtak. Proposisjonen blir lagt frem for Kongen i statsråd. Dersom lovforslaget blir godkjent der, overbringes den kongelige proposisjonen til Stortinget i plenum. Lovforslag kan etter den nye ordningen inneholde både et forslag til lovvedtak og et forslag til en annen type vedtak, for eksempel et bevilgningsvedtak. Saksgangen videre Komitébehandling Lovforslaget blir etter at det er referert sendt en av Stortingets faste fagkomiteer. Komiteen drøfter lovforslaget og avgir sin innstilling med en anbefaling til vedtak i Stortinget. Dersom proposisjonen inneholder både lovforslag og andre forslag, skal komiteen avgi to innstillinger en for lovvedtaket og en for stortingsvedtak. Lovbehandling i plenum Første gangs lovbehandling tilsvarer den behandling som foregikk i Odelstinget, men skjer i plenum. Innstillingen fra komiteen debatteres, forslag tas opp, forslagene voteres over, og til slutt fattes det et lovvedtak. Dette vedtaket er ikke et endelig vedtak etter første gangs behandling. Et lovforslag bortfaller dersom det forkastes ved første gangs behandling. Andre gangs lovbehandling skjer etter at det har gått minst tre dager. Da skal Stortinget i plenum behandle sitt første vedtak på ny. Dersom lovvedtaket bifalles også ved annen gangs behandling, er Stortingets lovbehandling avsluttet. Vedtaket blir nå sendt Kongen i statsråd for sanksjon. Regjering Høring Storting Lovforslag Sakkyndig utvalg NOU > > Departement Proposisjon til Stortinget (lovvedtak.) Regjeringen eller enkeltmedlemmer av Stortinget kan fremme et lovforslag Lovforslaget behandles i en av Stortingets 12 fagkomiteer 16

17 «Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget.» (Grunnloven 49.) Lagtingsalen. ordningen med lagting og odelsting ble opphevet 1. oktober 2009 Det normale vil, i likhet med den gamle ordningen, være at en lov behandles to ganger før den er endelig vedtatt. Skulle Stortinget ved annen gangs behandling komme til et annet resultat enn ved første gangs behandling, vedtas det som tidligere anmerkninger til lovvedtaket. Da blir det tredje gangs lovbehandling i plenum. Stortinget kan nå vedta anmerkningene fra andre gangs behandling. Da er loven vedtatt med de endringer som fremgår av anmerkningene. Stortinget kan også henlegge saken. Vedtak ved tredje gangs behandling fattes også med vanlig flertall i motsetning til i den gamle ordningen, der den siste plenumsbehandlingen krevde to tredjedels flertall for at loven skulle bli vedtatt. De fleste lovsakene er i realiteten avgjort når komiteen har avgitt sin innstilling, selv om selve sluttbehandlingen gjenstår. Når en lov er sanksjonert, blir den kunngjort i Norsk Lovtidende. Når Kongen har undertegnet lovbeslutningen (sanksjonert), og statsministeren har kontrasignert (medunderskrevet), blir den gjeldende lov fra det tidspunktet som sies i loven, eller som regjeringen bestemmer. Lagtingssalen Grunnloven fastsetter altså at Stortinget har den lovgivende makt, men i praksis delegerer Stortinget som nevnt, mye av sin myndighet til regjeringen og statsforvaltningen. Det skjer ved at Stortinget vedtar rammelover eller fullmaktslover som gir regjeringen eller statsforvaltningen fullmakt til å gi utfyllende bestemmelser, regler og forskrifter. En regner med at det blir laget omtrent tre ganger så mange forskrifter som lover. Kongen i statsråd Innstilling til Stortinget (lovvedtak) Første gangs lovbehandling. Lovvedtak Andre gangs lovbehandling. Ev. lovanmerkning Ev. tredje gangs lovbehandling. Vedtaket fremkommer av referat fra møtet Kongen i statsråd for godkjenning Kongen og statsministeren undertegner Gjeldende lov 17

18 Stortingets budsjettarbeid Ifølge Grunnloven er det altså Stortinget som bestemmer over statens finanser, over både utgiftene og inntektene. Etter at Lov om folketrygd trådte i kraft i 1967, har budsjettet også omfattet inntekter og utgifter som hører inn under trygdeordningene. Det er altså Stortinget som bevilger penger, det vil si stiller penger til rådighet for den utøvende makt, regjeringen. Stortinget ikke bare «tillater» at penger brukes til et bestemt formål, men har også rett til å «påby» dette. Proposisjon til Stortinget Når Stortinget trer sammen om høsten, er det alltid statsbudsjettet som er den første store saken. Behandlingen av statsbudsjettet preger hele høstsesjonen. Statsbudsjettet er kanskje det viktigste styringsmidlet Stortinget og regjeringen har, og gjennom budsjettet fastlegges rammene for statens virksomhet i kommende år. Proposisjonen til Stortinget er en samlet fremstilling av regjeringens forslag til budsjettvedtak. Oljeboringsplattformene på Frigg-feltet i Nordsjøen (1978) Statsbudsjettet må legges frem innen seks dager etter Stortingets åpning. Da holder finansministeren sin redegjørelse om budsjettforslaget, den såkalte finanstalen. Der gjøres det rede for hvilke utfordringer landet står overfor, og hvilke prioriteringer og tiltak regjeringen vil sette i verk for å møte disse. Finanstalen er en del av grunnlaget for den senere finansdebatten. Stortingsårets begynnelse De første arbeidsdagene i oktober Sammentrede (årlig). Stortinget trer sammen første hverdag i oktober måned. Kun i valgår. Stortinget kontrollerer valgresultatet (fullmaktene repr. har med seg fra valgstyrene i sitt fylke). Arbeidet tar ca. én uke. Konstituering (årlig). Stortinget trer sammen og konstituerer seg. Valg av presidenter og sekretærer. Høytidelig åpning (årlig). Foretatt av Kongen (vanligvis dagen etter konstitueringen hvis det ikke er søndag). Trontalen. Beretningen om rikets tilstand. Trontaledebatt (årlig). Innen seks dager etter åpningen (årlig). Finanstale. Statsbudsjettet. 18

19 «Det tilkommer Storthinget: a) [...] at paalegge Skatter, Afgifter, Told og andre offentlige Byrder [...] b) at aabne Laan paa Rigets Kredit; c) at føre Opsyn over Rigets Pengevæsen; d) at bevilge de til Statsudgifterne fornødne Pengesummer.» (Grunnloven 75.) Samtidig legges det frem en melding til Stortinget om nasjonalbudsjettet (St. meld. nr. 1). Forut for stortingsbehandlingen er det lagt ned et stort forarbeid hvor alle statsinstitusjoner og deler av statsforvaltningen trekkes inn i budsjettarbeidet. Finansdepartementet setter opp et samlet forslag til statsbudsjett, medregnet folketrygden, etter at drøftingene mellom departementene og i regjeringen er avsluttet. Budsjettet godkjennes formelt i statsråd hos Kongen, og blir overlevert til Stortinget som i form av en proposisjon. Arbeidet med statsbudsjettet Med utgangspunkt i regjeringens forslag til statsbudsjett utarbeider gjerne partigruppene egne alternative budsjetter, og disse danner grunnlag for hva de mener om fordelingen på rammeområdene. Før forhandlingene i Finanskomiteen har alle partiene meldt fra til komiteen om hva som er deres primærstandpunkter. I Stortinget er det Presidentskapet som fordeler de enkelte budsjettkapitlene til fagkomiteene. Innstillingen om denne fordelingen behandles og vedtas av Stortinget i plenum. Presidentskapet fastsetter også fristene, etter at komitélederne har hatt anledning til å uttale seg, for når komiteene skal avgi sine budsjettinnstillinger. Finanskomiteen samordner Stortingets budsjettbehandling, og avgir senest 20. november innstilling om nasjonalbudsjettet og forslag til statsbudsjett medregnet folketrygden, med forslag til rammevedtak. Innstillingen inneholder også de ulike partienes forslag til rammevedtak og blir kalt finansinnstillingen. Samtidig avgis innstilling vedrørende skatter og avgifter, utbytteposter og forslag til rammetilskudd til kommuner og fylkeskommuner. Stortinget skal behandle disse innstillingene innen en uke. Stortinget avvikler så den årlige finansdebatten. I denne debatten får partiene anledning til å drøfte regjeringens økonomiske politikk og omfanget av statens utgifter og inntekter. Politisk sett er denne debatten en av Stortingets viktigste debatter. I debatten presenteres de viktigste argumentene for og imot regjeringens generelle økonomiske politikk, og den viser hvilken støtte regjeringen kan regne med å få. Debatten avsluttes med votering over forslagene som er fremsatt i budsjettinnstillingene. Beløpene under samtlige rammeområder fastsettes under ett, i ett samlet vedtak. Stortingets rammevedtak er bindende for den etterfølgende budsjettbehandlingen. I perioden som følger, skal fagkomiteene avgi innstilling om bevilgninger innen de rammeområdene de er tildelt, og denne innstillingen skal omfatte alle kapitler og poster innenfor det enkelte rammeområde. Fagkomiteene kan bare foreta omdisponeringer innenfor den vedtatte rammen, dvs. at økte utgifter må medføre tilsvarende utgiftskutt eller inntektsøkning. Fagkomiteenes budsjettinnstillinger skal behandles av Stortinget senest 15. desember. Ved behandlingen av disse innstillingene gjør Stortinget endelige budsjettvedtak. Beløpene under samtlige poster innenfor et rammeområde fastsettes under ett, i ett samlet vedtak. Tidsplan for Stortingets arbeid med budsjettet Budsjettet fra regjeringen til Stortinget Senest seks dager etter Stortingets åpning. Statsbudsjettet overleveres Stortinget. Presidentskapet innstiller om fordeling av budsjettkapitler på de enkelte komiteer og om rammeområder. Senest 20. november. Finanskomiteens innstilling om nasjonalbudsjettet og statsbudsjettet med forslag til rammevedtak + Innstilling vedrørende skatter og avgifter og rammetilskudd til kommuner og fylkeskommuner. Senest 15. desember. Fagkomiteenes budsjettinnstillinger. Senest 15. mai i budsjettåret. Kgl. samleproposisjon om endringer i statsbudsjettet + Stortingsmelding om revidert nasjonalbudsjett. Senest annen fredag i juni. Finanskomiteens innstilling om disse. Vedtak innen utgangen av vårsesjonen. 19

20 For at hele budsjettet skal bli ferdigbehandlet i tide, blir det satt opp et stramt tidsskjema. Stortinget opplever ofte en svært hektisk periode under budsjettbehandlingen. Vanligvis skiller det målt i kroner mindre enn én prosent mellom regjeringens forslag og stortingsvedtaket. Politisk viktig er de signalene Stortinget gir gjennom sine kommentarer og prioriteringer, fordi de kan få betydning for kommende budsjetter. Stortinget gir mange av sine bevilgninger i form av rammetilskudd eller såkalte «sekkebevilgninger», slik at det er opp til regjeringen å foreta den endelige disponeringen av midlene. Det vedtatte statsbudsjettet blir publisert på internett ( Revidert nasjonalbudsjett Endringer som skjer gjennom året, kan fremmes av regjeringen som proposisjoner. Det er vanligvis i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett om våren at de mest omfattende endringene skjer. En kongelig samleproposisjon om omprioriteringer og tilleggsbevilgninger i statsbudsjettet legges frem senest 15. mai i budsjettåret, sammen med melding til Stortinget om revidert nasjonalbudsjett. Finanskomiteen avgir innstillinger om disse senest innen annen fredag i juni. Stortinget behandler dem og gjør vedtak innen utgangen av vårsesjonen. 20

21 Stortingets kontrollmyndighet Stortingets tredje hovedoppgave er å kontrollere regjeringen og forvaltningen. Stortinget skal påse at regjeringen gjennomfører de vedtakene som gjøres i Stortinget, og kontrollere at de ulike statlige forvaltningsorganene følger de retningslinjene Stortinget har trukket opp. Grunnloven nevner en rekke kontrollmidler overfor ulike sider av statens virksomhet: gjennomgåelse av statsrådsprotokollene (inneholder beslutninger fattet i statsråd) gjennomgåelse av inngåtte traktater kontroll med statens regnskaper m.v. Det viktigste er kanskje likevel det politiske ansvaret som regjeringen har overfor Stortinget. Stortinget har gjennom det parlamentariske systemet kontroll over regjeringen og dens politikk. Stortingets reelle makt i forhold til regjeringen avhenger i stor grad av den parlamentariske situasjonen. Uansett er regjeringen ansvarlig overfor Stortinget. Stortingsflertallet avgjør i realiteten hvem som skal ha regjeringsmakten, og kan også fjerne regjeringen dersom det vedtar mistillit til den. Gjennombruddet for parlamentarismen i 1884 og utviklingen senere har ført til at Stortinget har fått et helt annet og langt bredere grunnlag for å kontrollere ulike sider av regjeringens politikk enn tidligere. Den betydelige og løpende kontrollen med forvaltningen som Stortinget i dag utøver, er ofte basert på opplysninger fra massemedia. Debattene Gjennom debattene gis Stortinget en mulighet til å kontrollere og vurdere regjeringens politikk. Debattene skjer vanligvis for åpne dører. De gjelder som oftest saker som regjeringen har lagt frem. Trontaledebatten innleder hvert års stortingssesjon og har på mange måter utviklet seg til å bli en gjennomgang og drøfting av regjeringens politikk (også kalt opposisjonens debatt). Den samme funksjonen har finansdebatten når det gjelder regjeringens økonomiske politikk. I løpet av året gis det mange redegjørelser om ulike sider ved regjeringens politikk, og disse gir også grunnlag for debatt. Spørsmål og interpellasjoner Gjennom spørsmål og interpellasjoner til regjeringsmedlemmene har den enkelte stortingsrepresentant en mulighet til å få frem informasjon om bestemte saker og/eller klarlegge regjeringens holdning H-blokken i regjeringskvartalet med Statsministerens kontor øverst til aktuelle politiske spørsmål. Det er flere måter å stille spørsmål på. Nesten hver uke når Stortinget er samlet, er det spørretime onsdag fra kl Først avholdes muntlig spørretime. Spørsmålene er ikke gjort kjent på forhånd, men representantene har fått beskjed om hvilke regjeringsmedlemmer som vil delta. Det er blitt praksis at statsministeren stiller én gang i måneden. Dermed kan representantene tilpasse spørsmålene til hvilke statsråder som 21

22 «Komiteen kan dessuten foreta de undersøkelser i forvaltningen som den anser nødvendig for Stortingets kontroll med forvaltningen [...]. Før komiteen selv foretar slike undersøkelser, skal vedkommende statsråd underrettes og anmodes om å fremskaffe de ønskede opplysninger.» (Stortingets forretningsorden 12.) møter. Presidenten avgjør hvem som skal få ordet, og i hvilken rekkefølge. I den ordinære spørretimen deretter, blir det vanligvis tatt opp spørsmål. En representant som ønsker å stille spørsmål til et medlem av regjeringen og få svar i spørretimen, må fremsette spørsmålet skriftlig til Stortingets president senest torsdagen før. Spørsmålene er korte, og dreier seg ofte om helt konkrete saker. Representantene kan spørre om hva de vil under spørretimen, fra små enkeltsaker til større prinsippsaker. Ofte går spørsmålene på saker som har lokalpolitisk opprinnelse og/eller som massemedia har rettet søkelyset mot. Spørreren vil gjerne vite hva statsråden mener om saken, og/eller om departementet vil gjøre noe med den. Spørsmål til skriftlig besvarelse må besvares av et regjeringsmedlem innen seks hverdager. Interpellasjoner er en mer omstendelig spørsmålsform. Interpellasjonene gjelder ofte større og politisk viktigere saker, og gir grunnlag for debatt. Statsministeren eller vedkommende statsråd gir skriftlig melding om når svar blir gitt. Det skal skje snarest mulig og senest innen én måned etter at interpellasjonen ble fremsatt. Når saken blir tatt opp i Stortinget, får interpellanten (stortingsrepresentanten som har spurt) ordet i høyst ti minutter for å forklare innholdet av interpellasjonen. Statsråden kan bruke like lang tid på svaret. Flere statsråder og statsministeren kan ev. også få ordet, men de kan ikke bruke mer enn ti minutter hver. I den etterfølgende debatten har først interpellanten og regjeringsmedlemmet rett til ett innlegg hver, på inntil tre minutter. Deretter kan andre representanter få ordet én gang hver, med taletid på inntil fem minutter. Disse kan ha ordet én gang. Til slutt har interpellanten og regjeringsmedlemmet rett til ett innlegg hver, på inntil tre minutter. Behandlingen av en interpellasjon må ikke vare mer en én time og 30 minutter. Kontroll- og konstitusjonskomiteen er en av de 12 faste fagkomiteene i Stortinget. Den skal gjennomgå og gi innstilling til Stortinget om protokoller fra statsråd m.v. Den skal også gjennomgå Riksrevisjonens meldinger. Komiteen skal også behandle regjeringens årlige melding om oppfølgingen av stortingsvedtak som inneholder en anmodning til regjeringen, og om behandlingen av representantforslag som er vedtatt oversendt regjeringen til utredning og uttalelse. Komiteen behandler også grunnlovssaker, bevilgninger til Stortinget, valglovgivning, meldinger fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen og meldinger fra Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste og annet. Komiteen kan dessuten foreta de undersøkelsene i forvaltningen som den anser nødvendige for Stortingets kontroll med forvaltningen, men først etter at vedkommende statsråd er underrettet og er anmodet om å fremskaffe de ønskede opplysningene. En tredjedel av komiteens medlemmer er nok til å fatte en slik beslutning (mindretallsrettighet). Stortingets kontrollmyndighet Debatter Gjennom debattene gis Stortinget en mulighet til å kontrollere og vurdere regjeringens politikk. Debattene foregår vanligvis for åpne dører. Spørsmål og interpellasjoner Gjennom spørsmål og interpellasjoner til regjeringsmedlemmene har den enkelte stortingsrepresentant en mulighet til å få frem informasjon om bestemte saker og/eller klarlegge regjeringens holdning til aktuelle politiske spørsmål. Kontroll- og konstitusjonskomiteen skal gjennomgå og gi innstilling til Stortinget om protokoller fra statsråd m.v. Komitéen har såkalt initiativrett, dvs tar opp saker selv som den ønsker å undersøke. 22