InFOrMaSJOnSBLad FOr eldre I StaVanGer NR. 1/ årgang

Transkript

1 InFOrMaSJOnSBLad FOr eldre I StaVanGer NR. 1/ årgang 1

2 Informasjonsblad for eldre i Stavanger Utgitt av: Stavanger kommune Oppvekst og levekår Redaktør: Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonskomité: Geir Bloch Johansen geir.johansen@stavanger.kommune.no Halvor Ingebrethsen halvor.ingebrethsen@lyse.net Anne-Grethe Thesen Godal aggodal@gmail.com Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonens adresse: «Mortepumpen» Olav Kyrresgt. 23 Servicetorget Postboks Stavanger Harald Sæther Paulsen harald.paulsen@stavanger.kommune.no Tlf / Bladet kommer ut 4 ganger pr. år og sendes fritt til alle over 67 år i Stavanger kommune Neste nummer kommer ut 1. juni 2015 Stoff må være i redaksjonen 28. april 2015 Forside: Frederik Hansen er styreleder i Turistforeningens 60+. Den spreke mannen er dagens Profil. Foto: Alex Wirowski. Opplag: eksemplarer Layout: Grafica Hundsnes Trykk: Gunnarshaug AS Internett: Annonsepriser: Bakside kr Hel side inni bladet kr Halv side inni bladet kr Mindre kr Gjelder for kommersielle annonsører. På redaktørkrakken: Frivillighetens gleder Etter en lang sur og fuktig vinter går nå tiden raskt mot vår og forhåpentligvis mer trivelige dager. Vi kan legge planer for vårens videre aktiviteter og glede oss til at snart er det sommer. I juni inviteres du til å være med på sommerens store opplevelse i Stavanger. Sandvolleyballturneringen er tilbake og årets utgave vil være preget av at byens borgere tar en større del i moroa, det vil si at arrangementskomiteen også i år trenger hjelp av frivillige. Årets turnering er nemlig flyttet frem i tid til juni fordi det skal være VM i Nederland. På grunn av tidsforskyvningen vil tidligere frivillige fortsatt ha undervisning eller være midt i eksamen. Uten de frivillige er det ikke mulig å gjennomføre et slikt arrangement. Vi vil tro at det blant Mortepumpens lesere er mange spreke folk som er interessert i volleyball og som vil gjøre en frivillig innsats. Vi oppfordrer til å gjøre en frivillig innsats ikke minst for arrangementets renommé. Kom igjen og meld deg på! Du får mer informasjon på s. 10. Den frivillige innsatsen i Norge utgjør tusenvis av årsverk. På mange områder i dagliglivet må frivillig innsats til for at noe skal bli gjort. Slik er det også med det nystartede Prosjekt Aktivitetsvenn i regi av Nasjonalforeningen for folkehelsen. Les mer på s. 26. Prosjektet er et tilrettelagt tilbud til hjemmeboende med demens. En aktivitetsvenn er en frivillig som går på tur, på kafè eller en annen aktivitet med en person som har demens. Hensikten er tosidig. Den demente får nye og andre impulser. De pårørende får et velfortjent «friminutt» i en krevende hverdag. Men det er også et tredje aspekt i dette. Det er dokumentert fra flere hold at den frivillige ikke bare yter en tjeneste for et medmenneske, men at den frivillige også får mye positivt tilbake. Enten du engasjerer deg som frivillig i volleyball, som aktivitetsvenn eller i andre aktiviteter, så husk at den innsatsen du gjør gleder både deg selv og andre. Lykke til!

3 PROFILEN Frederik Hansen en glødende Stavanger og Rogalandspatriot i femte generasjon Tekst: Anne Grethe Thesen Godal Hadde Mortepumpen eksistert da Frederik Hansen den eldre levde ( ), hadde nok Frederiks oldefar vært en av byprofilene som vi hadde stiftet bekjentskap med. Oldefar Frederik overtok Skagen 16 og 18 etter Stavangers økonomiske krakk i 1882/83. På Skagen 18 hvor familien også bodde, etablerte han butikk og vinhandel under navnet Fred. Hansen. Etter hvert ble det også skipshandel, og alle i vår generasjon husker Torvets kolonial som eksisterte helt fram til Hansenfamilien satte sitt preg på byen i flere generasjoner, både i nærkontakt med byens innbyggere og i kontakt med verden rundt. Unge Frederik (nå 72 år) har gått i sine forfedres fotspor når det gjelder byutvikling og samfunnsengasjement. Det er fristende å spørre Frederik den yngre hva han tror oldefaren rundt år 1900 ville ha sagt til Mortepumpen i et tenkt byprofilintervju: Konsul Hansen ville nok ha lagt vekt på at krisen i 80-årene var over. Han ville vektlagt etablering av kulturinstitusjonene Stavanger Museum hvor han satt i Direksjonen og Stavanger Kunstforening. Så var da også maleren Carl Sundt Hansen ( ) hans bror. Mange av byens borger donerte bilder til kunstforeningen for å etablere en fast kunstsamling i byen. Han ville lovprist Jæren med sine fiskerike elver og turene til Orre sammen med sin gode venn og studiekamerat Alexander L. Kielland, og han gledet seg over deres felles musikkinteresse. Men tilbake til dagens Frederik: Etter Handelhøyskolen i Århus og jobber i Hamburg og Frederik Hansen i farta. Foto: Axel Wirowski. Oslo vendte Frederik med sin Hild hjem til eiganes, Skagen 18 og torvet i sin kjære by. Ved oppstarten av oljealderen gikk det ikke lenge før Frederik engasjerte seg i kommunepolitikken, først som Høyrerepresentant i bystyret og etter hvert som leder for Eiganes og Våland bydelsutvalg i perioden Da representerte Frederik Bymiljølisten. «Dette var en morsom tid: Bydelsutvalgene kunne uttale seg om det meste, men ingen politikere brydde seg noe særlig om hva vi mente». Men da politikere og administrasjonen i Stavanger ville gi Stadion til Viking og bygge et 3

4 Frederik Hansen guider 60+ på Langøy. Foto: Dorrit Kyed. kjempestadion der, våknet Hansens kamplyst. En lang og engasjert kamp resulterte i at planene ble lagt bort. Viking fikk sitt anlegg i Jåttavågen og Stadion ble idrettsanlegg og boliger mer tilpasset området. Samtidig engasjerte Frederik seg i Amnesty International og ble styreleder i Amnesty Norge på 90-tallet. Når vi spør Frederik hva det var som motiverte han til det politiske engasjementet, både lokalt og internasjonalt, nøler han bare litt. ønsker man at noe skal skje, må man engasjere seg politisk. Det var mange saker å ta tak i, byen var i en spennende omstillingsfase og i en rivende utvikling. Iveren etter det nye må ikke gå på bekostning av bevaring av det gamle. Dette er en balansegang som alltid gjelder, og spesielt i oppgangstider er det viktig å kjenne historien for å bygge fremtiden. Det internasjonal arbeidet i Amnesty er først og fremst drevet av et sterkt engasjement for menneskerettighetene og internasjonal rettferdighet. Selv om Frederik stadig prøver å trappe ned, er engasjementet like sterkt. Nå mer enn før merker han at barneårene med lange somre på hytta på Kalvøy med fiske- og båtliv, på Gautstøl i Sirdalen om vinteren og oppveksten nær Mosvannet, «der var det alltid skøyteis om vinteren», preger gleden hans ved å være ute i naturen. Selv skaffet familien seg hytte på Stølsvik da de etablerte seg, og Gautstøl forble en yndet plass for store og små i vinterferier og påske. Han skryter av at han er så godt kjent i området at han gå rundturer uten å møte motvind. Medlem i Turistforeningen har han vært «hele livet». Det var slik det var i vår familie, sier han. Barneskiinstruktørkurs tok han allerede i gymnastiden, og Roald Håland var instruktøren. 4

5 Stavanger Turistforenings arbeid, ikke minst blant 60+ gruppen, vekket hans interesse da han ville pensjonere seg. I arbeidet som styreleder, får han tilfredsstilt behovet for å være i aktivitet, være sammen med andre og nyte naturen i Rogaland. Han ønsker å få flest mulig med seg alle må se og verdsette naturressursene rundt oss. Dette gjelder både barn og voksne og besteforeldregenerasjonen har en stor jobb å gjøre. Gjennom sitt arbeid internasjonalt vet Frederik så inderlig vel hva vi har av goder som så mange andre land så gjerne skulle ha hatt. Året 2015 kommer til å bli et travelt år for lederen for 60+ arbeidet i turistforeningen. Formelt startet arrangementene i Friluftslivets år 2015 den 13. januar bl. a. ved at Frederik var turleder for 60+ turen langs kulturstien på Bru. Så går det slag i slag og Frederik oppfordrer alle til å følge med på hva som ligger foran oss av muligheter når det gjelder friluftsliv, fra de enkleste rusleturene i nærmiljøet, de 52 hverdagsturene, til litt mer utfordrende utflukter. På Stavanger Turistforenings nettside og i medlemsbladet Fjell og Vidde finner du programmet for 2015, sier en entusiastisk Stavanger- og Rogalands patriot, Frederik Hansen. Mortepumpens medarbeider Mette Bagge er død På slutten av 2014 ønsket Mette å trekke seg fra redaksjonen på grunn av sviktende helse. På redaksjonsmøtet 3. desember ble hun takket for mange gode år som medarbeider i Mortepumpen. Fredag 2. januar fikk vi meldingen om at hun var gått bort. Mette Bagge kom med i Mortepumpen fra 1. nummer i Med sin bakgrunn ble hun en allsidig medarbeider. Hun delte sine opplevelser fra ulike himmelstrøk i engasjerende reiseartikler og mange vil nok huske hennes mange portrettintervjuer. Mette Bagge, kom fra Bergen og var utdannet lektor med engelsk, norsk og kristendomskunnskap som fag. Fra 1974 til 81 arbeidet hun i Tanzania, som kristendomslærer og ungdomsarbeider for den Lutherske kirken der. Afrika-årene satte dype spor og har gitt en uutryddelig kjærlighet til kontinentet. Etter hjemkomsten var hun ansatt som høgskolelektor ved Misjonshøgskolen, der hun særlig hadde ansvar for misjonærkandidater fra andre yrker enn preste yrket. I to år, , var hun engelsklærer i Kina. Hun var ivrig turgåer og glad for Stavanger Turistforenings fine turprogram for alle aldre og svømte gjerne i Gamlingen. Mette Bagge var som person engasjert og omsorgsfull. Dette merket vi både gjennom hennes yrkesinnsats og gjennom hennes pensjonisttilværelse. Vi lyser fred over Mette Bagges minne. 5

6 Lettsaltet kokt uer og multegrøt Tekst: Kristian Grønn «Nam nam» vi skal vente med å gå til bords for å dele gleden med et nordlandsk festmåltid og vi skjenker oss en prosaisk aperitiff så lenge. Jeg har fått i oppdrag fra Telegrafstyret å styre en telegrafstasjon på Helgelandskysten på ubestemt tid. Det er en mørk og regntung oktoberdag i Jeg er passasjer på det gamle hurtigruteskipet Tordenskjold (NFD) på vei fra Trondhjem og nordover. Reisen fører med seg overnatting på skipets anløpssted og båtskyss neste dag. Trett og søvnig gikk jeg til sengs i det primitive sengeleie (gamle åklær etc). Som barn ble barnesengen kalt Loppekassen, her var den i virkeligheten. Det var tusen millioner av dem i sengen, de stakk og beit over alt, det var håpløst å få Lunden med mat til avkommet. 6

7 VÆR HILSET Prest og jekteskipper Petter Dass omgitt i sitt jordiske rike. Karl Erik Harr, tegning. sove. Den lengste natten i mitt liv tilbragte jeg på en hard trekrakk. Tidlig neste morgen kom skysskaren og fikk meg ut av situasjonen. Skal du betale for skyssen skal jeg ha 50 kr, er det staten blir 75, sa skysskaren, det var staten. Telegrafstasjonen var en kontrollstasjon for rikstelefonstasjoner lokalisert på fastlandsiden og øyriket utenfor. Den viktigste oppgave for meg var at telefonsambandene ble en trygg og stabil kontakt til omverden. Infrastrukturen på telefon og vei var ikke som i dag. Telegrafstasjonen lå «under» Polarsirkelen og når kong Neptun om bord på hurtigruteskipet heller kaldt vann nedover ryggen på den passasjeren som tipset rett klokkeslett da skipet passerte Polarsirkelmerket på land, så er der noen skipslengder til for å være nøyaktig. Polarsirkelen flytter seg nordover ca. 14,5 m pr år. Tjenesten førte med seg å være værobservatør (brødløs kommisjon). En gang pr. dag skulle nedbør, vind, temperatur og skydekket registreres. Data ble sendt i et femkodet telegram til Værtjenesten for Nord-Norge i Tromsø. Til hjelp for å fastslå den rette skyformasjonen, hadde jeg en bok med fargelagte plansjer med navn på norsk og latin. Hvem andre enn værobservatører, kamerafolk og kunstmalere tar seg tid til å se på skyhimmelen? Det var som å åpne et vindu mot en ny verden å betrakte skyene på en ny måte. Det vekket min interesse og jeg har siden hatt glede av det. Vinterdagene kunne bli lange og mørke, men så kom Nordlyset på besøk med sine flammende tunger i grønt og blått Aurora Borealis morgenrødmen nord. Det er ikke de varme morgenfargene vi ser i øst og som skaper gull på sky. Men en januardag i 1937/1938 (?) var Stavanger startstedet for Rally Monte Carlo. Den kvelden så vi et Nordlys utenom det vanlige på våre kanter av landet, himmelen flammet i rosa farger. Det var viktig å besøke rikstelefonstasjonene for å samtale om de spørsmål tjenesten førte med seg. Inntekten deres kunne være et lite bidrag til fiske, eggsamling og æderdun. På øyene var det gress nok til en ku og et partre sauer. «Du må komma og få deg mat og nøya deg med det me har», den Nordnorske gjestfriheten var alltid tilstede. På bordet kom det lettsaltet uer av middels størrelse (konfirmasjonsalderen) og gode poteter. Smeltet smør og garnityr hadde ikke noen plass her og så «auerskolten», fettklumpen i fiskehodet, juvelen blant havets delikatesser. Store ble mine øyne da vertinnen kom til bordet med en stor skål med sukrete multer, multer her ute mot havet, hører ikke de til på fjellet? Den uvitende «sørlendingen» fikk en ny viten at på øyene med sin næringsrike muld og sollys hele døgnet er der førsteklasses bær. Vi skal tilbake til ueren som søker sin føde på dypere vann/bunn. 7

8 Vågakallen ble til Hestmanden da solen rant. Karl Erik Harr, maleri. Det er interessant å konstatere at på havbunnen finner vi delikatessene hummer, krabbe, ål og flyndrefiskene, her hvor «alt» samler seg. Et ubekreftet utsagn fra flere tiår tilbake forteller at fanget ål fra Hillevågsvannet var en ettertraktet delikatesse. BOFF. Ærfugl, lomvi, skarv, lundefugl og kongen selv havørnen ble nye bekjentskaper. Vi tar en tur til Lundefuglfjellet Lovund, den skjeve pyramiden som kan gi plass til fugl. Det er 14. april, den første sommerdagen etter primstaven, men her heter den «Lundkommardagen». Da vender lundefuglen tilbake fra sitt vinteropphold ute på havet. Den har tilbragt flere måneder i mørke, storm og høye bølger og har klart å finne sin føde der. Men 14. april (garantert) kommer de som en grå sky i hundretusenvis og finner sin reirplass fra i fjor. Ca hekker her hvert år. Men et stort MEN, i dag minker bestanden, lungefuglmoren finner ikke nok føde til avkommet. Årsak makrellen er kommet til Nord- Norge, havvannet er blitt varmere!! Jeg sier ikke mer. Det har siden vært gledelig å se at landsdelen har fått sin del av landets velstandsutvikling. Bedre kommunikasjon, tilgang på mer energi, havbruk og større sysselsetting har skapt nytt økonomisk grunnlag. Skal huset males i dag kan det gjøres på det hele og ikke som før, bare veggen mot skipsleia. I «forgangen» tid med istid og vesentlig høyere havvann, ble naturen formet slik vi kjenner den i dag med sine huler og hull (Torghatten) og rare fjellformasjoner. Fra syd Lekamøyen, Torghatten, De syv søstre, Dønnamannen, Vegafjellet med profilen «Dronning Victoria på likstrå», Hestmanden, Rødøyløven og Trenstavene der ute i Nordvest. Disse rare fjellene har satt fantasien i gang og det er laget flere sagn/eventyr, jeg tar med til slutt en forkortet utgave av det mest kjente. 8

9 Torghatten med hullet etter pilen. Foto: S. H. Kjelby. Suliskongen hadde 7 døtre og en dag fikk de besøk av Lekamøya. Sammen drog de ut til Landego for å bade. På den andre siden av Vestfjorden satt Vågåkallen i all sin rikdom, men han hadde ikke noen kone. Jentene badet nakne og kallen hadde ikke sett maken I sitt tusen årige liv. Særlig likte han Lekamøya for han visste at hun hadde merr å fare med enn hun viste fram. Han salte hesten, tok med seg pil og bue og for over Vestfjoden. Jentene fikk øye på han og forskrekket for de sydover Helgelands kysten. Ved Tjøtta klarte de syv søstre ikke mer, men Lekamøya som kjente det på seg at det var henne Hestmanden ville ha og for videre sørover. Han tok en pil, spente buen skjøt etter jenta. Brønnøykongen satt og så på det hele, og syntes ikke at den gamle kallen skulle få Lekamøya. Han heiv hatten foran pilen, den for gjennom hatten og begge havnet i havet. Lekamøya var berget, men Hestmanden var ved Polarsirkelen da sola rant, alle ble til stein og der står de den dag i dag. Leseren har nok fått det inntrykk at jeg har tapt mitt hjerte til Nord-Norge og da spesielt Helgeland. Men hjerte hadde plass til noe mer og det hører med til denne artikkel at en vidunderlig julikveld i 1948 møtte jeg «henne», en ung jente fra Brønnøysund, mer er det ikke nødvendig å si, men det ble begynnelsen på et langt og lykkelig samliv. Jeg tar meg den frihet og deler mine følelser med dikterpresten Elias Blix: «med en gryende vår, blir min lengsel så sår»». God vår. 9

10 Kom og bli med! Fjoråret markerte en ny begynnelse på hva som utelukkende kan kalles en suksess-historie for Stavanger by. Sandvolleyballen er tilbake og årets utgave vil være preget av at byens borgere tar en større del i moroa. Dette skal bli en idrettsfest, folkefest og publikumsfest. Vi lover et uforglemmelig sommershow med idrett på toppnivå, tettpakket med opplevelser og spenning hver dag. Sveinung Byberg, daglig leder for World Tour Stavanger AS Den frivillige arbeidsinnsatsen i Norge tilsvarer årsverk og i fjor var Stavanger Grand Slam en del av dette regnestykke. I Stavanger kunne man se de fargeglade frivillige gjennom hele Vågen og de var uten tvil uvurderlige for arrangementet! I år frir arrangørene til Stavangers egne Et stort arrangement som dette er avhengig av frivillige. I denne sammenheng er Norge et lite land og Stavanger en liten by. Det er spesielt at vi her klarer å fylle tribunene og holde et høyere nivå på gjennomføringen en de fleste andre land som er med i verdensserien. I 2015 har vi fått en utfordring da arrangementet har blitt flyttet noen uker frem, og avholdes juni Dette henger sammen med at der arrangeres VM i Nederland på den tiden som vi vanligvis har turneringen i Stavanger. Vi trenger derfor å fri til alle byens borgere for å kunne stille med nok frivillige, og vi oppfordrer alle som kan tenke seg å bidra til å melde seg på. Vi har oppgaver for store og små, gamle og unge, sier Sveinung Byberg, daglig leder. I denne knappe perioden samles over nesten 350 frivillige for å stå på i en uke slik at Stavanger by skal vise seg fra sin beste side. Norge 10

11 Familien Skjelstad fra Trøndelag har jobbet som frivillig på sandvolleyballturneringen i åtte år. For dem er sandvolleyen en del av sommeren. som arrangør og Stavanger som åsted får gang på gang positive tilbakemeldinger for sitt engasjement. Trenger deg Når nå tidspunktet for sandvolleyen er lagt før sommerferien betyr det at flere av de som tidligere brukte sommerferien på sol, sand, sandvolley, opplevelser og nye bekjentskap denne gangen er opptatt av undervisning eller eksamen. Uten de frivillige er ikke dette arrangementet gjennomførbart og det trengs derfor økt engasjement blant de som har litt tid til overs, og ønsker å bidra for World Tour Stavanger tar imot all den hjelp de kan få. Arbeidsoppgavene er mangfoldige og uten tvil hyggelige. Vil du møte folk i byen og bidra med informasjon, eller syns du det er knallmoro med klær og utstyr og ønsker å trykke, sortere og dele ut? Eller har du alltid hatt et ønske om å realisere drømmen om å bli fotograf? Her er det oppgaver for enhver! Meld deg på i dag Meld deg på som frivillig allerede i dag, så kan du allerede nå glede deg til en uke med uforglemmelige opplevelser! Gå inn på eller kontakt World Tour Stavanger på frivillig@wtstavanger.com eller telefon for mer informasjon eller påmelding. Ikke gå glipp av denne unike muligheten til å ta en del av Stavangers store begivenhet denne sommeren. Byen bygger omdømme Ifølge reiselivsdirektør Elisabeth Saupstad er arrangementet av stor betydning for regionen. 11

12 Hovedarenaen i Stavanger er kjent for en elektrisk stemning spesielt under Norges kamper. Det er fantastisk at vi har klart å få tilbake Sandvolleyen til Stavanger. Ekstra kjekt er det at hovedarenaen er i tilknytning til Stavanger Konserthus. Dette er med på å bygge omdømme for Stavanger-regionen som den beste vertskaps by for store arrangementer som dette, sier hun. Hun håper nå at regionen kan være med på å videreutvikle turneringen med et langsiktig perspektiv og bidra til økt verdiskapning over tid. Hun er utelukkende positiv og håper på god stemning, fulle tribuner, fullbookede hoteller og restauranter og ikke minst en flott folkefest for byens befolkning. World Tour Stavanger tar med seg alle gode erfaringer fra tidligere år, bygger på grunnlaget de la i fjor og lover gode opplevelser for store og små. Arrangørene i Stavanger gjør dette sammen med Norges Volleyballforbund og med kontinuiteten, kompetansen og engasjementet de to partene tar med til bordet mener de at, sammen med en hærskare av frivillige, kan dette bare bli bedre og bedre. 12

13 Bakels, avletter, oblater og bakkelsjern Tekst og foto: Reidar Bringedal I «Mortepumpen» nr. 4/2014 sto en artikkel om et gammelt og tradisjonsrikt norsk bakverk som ble kalt bakels, avletter eller jønnbrød. Det ble brukt til festmat og var godt kjent i Gudbrandsdalen, Østerdalen og i enkelte bygder på Møre og i Målselv. Bakverket er lite kjent på Sør-Vestlandet og på Sørlandet. Leserne av «Mortepumpen» ble spurt om de kjente til denne kakesorten. Responsen kan jo tolkes dit hen at dette er en helt ukjent kakesort i Stavangerområdet. Kun ett svar ble mottatt. Det inneholdt ingen refe ranse til en Rogalandsk kaketradisjon men til en julegave fra 1990 i form av matboken «Frå Lom til Lyon» utgitt i 1987 og skrevet av Arne Brimi og Bengt Wilson. Arne Brimi kommer fra kjerne området for avlett-tradisjonen og eneste gangen Stavanger Aftenblad har brukt begrepet «avletter» er i to intervjuer avisen hadde med nett Arne Brimi. Brimi kaller bakverket «avletto» på sin dialekt og sier at «Avletto er aristokraten på kaffibordet i Ottadalen. Ho har hatt, og har framleis, ein sentral plass i festlege matlag». «Kakene steikjes i avlettjarn, men det lét seg gjera å steikje avletto i krumkakejern». En stabel med bakkels/avlett. Hans oppskrift er: 3 dl kremfløyte 3 dl sur fløyte (seterrømme) ½ kopp vatn Salt Byggmjøl/kveitemjøl. Redaksjonen minner om at alle frivillige lag og organisasjoner, foreninger og menig heter får annonsere gratis i Mortepumpen. 13

14 Salmemaraton dag og natt Tekst: Halvor Ingebrethsen I slutten av november i fjor opplevde vi noe som aldri før har skjedd i fjern synets historie: To døgn med direkte overført salmesang fra Trondheim med kor, solister, organister og et vell av informasjon om hvordan salmer ble skapt og hvem som hadde skapt dem. NRKs Helge Gudmundsen var den av program sekre tærene som hadde unnfanget ideen om å synge den nye salmebokens 899 salmer gjennom 2 døgn. For en opplevelse det ble. Både inne i kirken og ute i friluft, avløste det ene koret etter det andre, med og uten solister, den skatten som ligger i vår salmeskatt og den bredde den har. At salmeboken også inneholder salmer oversatt fra andre land, ikke minst fremføringen av salmer på samisk, gjorde et mektig inntrykk. God informasjon innimellom salmesangen fra en i kirkerommet «omstreifende programleder» Helge Gudmundsen. fikk virkelig øynene og ørene opp for variasjonen i salmevalget. Mortepumpen har kontaktet både programsekretæren i NRK, og sangerinnen Ragnhild Hadland fra Stavanger som sang hele 9 salmer under «maratonkonserten». Vi vil gjerne høre 14

15 litt om hvordan hun selv opplevde denne «maratonkonserten»? Og hun forteller: Ettersom jeg er daglig leder i Norges kirkesangforbund, ble jeg spurt av Helge Gudmundsen om å sitte i redaksjonskomiteen for den nye Salmeboken minutt for minutt. Komiteen bestod av 5 personer som da fikk i oppdrag å være musikalsk-og faglig ansvarlig for gjennomføringen av dette store prosjektet. Foruten Helge Gudmundsen og meg selv, bestod gruppen av kantoren i Vår Frues kirke, Knut Størdal, Tove Y. Rando fra Korforbundet og Vidar Kristensen fra Kirkerådet. Hun forteller videre at hun selv ble begeistret for ideen, men lurte svært på hvordan de i alle dager skulle makte å samle kor nok til å bli med på et slikt prosjekt. Og på så kort tid! Hun forteller videre at invitasjonen først kunne sendes ut i september, altså bare to måneder før gjennomføringen skulle finne sted. Og de fleste av korene hadde jo allerede lagt sine planer for høsten. Og at disse selv måtte betale for reise og opphold. Hvordan skulle de i det hele tatt få nok tid til dette? Det fortonte seg for den lille komiteen som umulig å gjennomføre. Vi bestemte oss for uansett å invitere alle kor i Norge. Også de som ikke var rene «kirkekor». Salmeboken er hele folkets bok. Derfor skulle alle inviteres til å bli med. Til tross for min tvil, gikk påmeldingen over all forventning! Langt flere enn dem vi hadde håpet på, ville bli med. Og de kom!!! legger Ragnhild til med et fornøyd smil og en ekte begeistring. Hva tror du dette skyldes? Spør vi. Jeg tror at noe av styrken til hele prosjektet nettopp var at alle typer kor, fikk bli med. Noen var svært dyktige. Andre ikke helt så erfarne. Dette viste derved det mangfoldet vi har. Og det var med og gjorde dette folkelig på en god måte. De mange ekte korarrangementene gjorde at det var mange som opplevde at det var godt å synge med. Hun tror videre at noe av styrken til hele prosjektet nettopp var at alle typer kor fikk være med. Og at det viste mangfoldet innen korvirksomheten vi er velsignet med her i landet. De mange enkle korarrangementene gjorde at mange opplevde at det var godt å synge med. Ragnhild forteller Ragnhild Hadland. videre at i tillegg til å være med i redaksjonsgruppen fikk hun selv synge 9 av salmene. Det ryktes at jeg er en flittig solist i begravelser i Stavanger. Og spørsmålet kom om også jeg ville synge noen av disse i selv programmet? Det syntes jeg var svært spennende, ikke minst fordi dette var en direktesending og at det naturlig nok ikke ville bli muligheter til å øve på forhånd! Sendingen pågikk jo i hele 60 timer, forteller hun med en snev av pustebesvær ennå. (Det siste står for redaksjonenes egen regning) Har du noe du vil ha sagt, før vi takker av? Jeg synes jeg har vært heldig som har fått være med på dette utrolige prosjektet, som også har fått stor oppmerksomhet i utlandet, bl.a. i USA, Korea og Tyskland. Mange flotte mennesker har jeg møtt. Og jeg er blitt rik på uendelig mange vakre salmer, salmer som jeg ikke visste var så fantastiske. I tillegg har jeg latt meg begeistre av kor som kanskje ikke er regnet blant «toppkorene», men som sang på en slik måte at tårene mine rant flere ganger. Som for eksempel da «Dalsbygda skolekor» sang «Salige visshet, Jesus er min». Da gråt alle som satt på benken sammen med meg av bevegelse. Og takket for den salmeskatten vi har og som vi på denne måten fikk være med å bringe videre til det norske folk, fra sør til nord. 15

16 Fiskerigruppens ekskursjon til Håstein, 25. september 2008 Tekst: Jan Torgersen Deltakere: rolf thorsen, brødrene kristofferog einar Sivertsen, Jan k. torgersen, Morten thorsen og kåre Lauritz Pedersen var forhindret å være med. Vi startet fra Litla dusavig i båten til rolf kl 0800, og hadde einars lettbåt på slep da vi ikke kunne lande ved Litle Ståpelen (holme) med motorbåt p.g.a. grunt vann. det var et strålene vær med havblikk og varme. Vi passerte tungenes og fikk øye på Håstein i horisonten, passerte alstein på stb. side, likeledes Grønningane og nærmet oss Håstein arkipelet. Sist jeg var her var høsten 1945 da jeg var med min far på alkejakt. Jeg ble forbauset over hvor stort arkipelet var, jeg vil si at området med alle holmer og skjær har en utstrekning som halve tasta. På veien inn til Håstein viste einar oss klokkeskjærene. Historien om disse er vel 450 år gammel. «De opprinnelige kirkeklokkene sang for siste gang i Stavanger Domkirke for godt og vel 450 år siden var året da den dansk norske kongen Christian 3. Bestemte at reformasjonen skulle innføres i kongeriket Danmark Norge. Da reiste den siste katolske erkebiskop, Olav Engel brektson, fra landet. I Norge hadde det imidlertid vært liten luthersk aktivitet i forkant. Det betydde at reformasjonen ble gjennomført som danskekongens prosjekt. Det er ingen overdrivelse at mange steder tok mer enn 100 år før dette prosjektet var satt ut i livet. Fra første dag etter forordningen om innføring av reformasjonen i Danmark Norge trengte kongehuset og staten penger. De dansk norske kongene Christian 3. ( ) og Fredrik 2. ( ) bestemte seg for å ribbe norske og danske kirker for verdier fordi statsmakten måtte ha midler til kuler og krutt og metall til å lage kanoner og ruste seg til en ny krig mot erkefienden Sverige. Kong Christian 3. befalte at klokkene fra Domkirken skulle tas ned, skipes til København og støpes om til kanoner. Kirkeklokkene ble brakt om bord i orlogskipet «Gabriel». Så gikk ferden utover Byfjorden, videre mellom Tungenes og Kvitsøy og sørover i retning Rott og den værharde jærkysten. Men farvannet fra Kvitsøy sørover mot Rott og Feistein var mildes talt uryddig også i de tider. Orlogskipet «Gabriel» forliste og kirkeklokkene og skipet gikk til bunns. Det samme gjorde kanonene som orlogsfartøyet var utrustet med». det ble sagt at under spesielle vær forekomster kunne en fra bunnen ved klokkeskjærene høre 16

17 En av de mange primitive hummerhyttene. Foto: Atle Skarsten. Fra v/ Einar Sivertsen, Rolf Thorsen og Kristoffer Sivertsen. Foto: Jan K. Torgersen. klokkeklang. det er mulig at dette kunne høres i de første årene etter forliset. Men som einar sa: «eg har låge med klokkeskjærene i allslags ver i 60 år, men aldri har eg hørt någe bjødleklang». Vi navigerte oss inn i arkipelet mellom grunner og fluer med einar som los. Vi kom trygt frem til Litle Ståpelen. Her ankret vi opp båten til rolf og gikk om bord i lettbåten til einar. Her har familien en såkalt hummerhytte. denne ble bygd i 1905 av farfar til kristoffer og einar. Han kalte seg for Sivert Oddsen og deres far kalte seg Sivertsen. Men familien har «Oddsane». Hytten var sterkt medtatt og trenger nytt tak, kledning og maling. Fiskerigruppen vil ta seg en dugnad til våren for vedlikehold. Hytten besto av to rom, ett med køyer og et lite spisebord og ett for fiskeredskap. einar fortalte at det kunne ligge 8 10 mann der, to i hver køye og gjerne noen på gulvet. Her var det et rikt fiske av all slags fisk og hummer og fiskerne fra tastasjøen dro ut søndag kveld, lå og fisket til lørdag morgen da de leverte levene fisk på Stavanger torg. Hyttene ble opprinnelig bygget da en rodde og seilte ut med såkalte havseilere d.v.s. seksæringer. Fiskerne fra dusavik hadde ikke hytter. de fisket i Håstein, men lå i båtene. kristoffer fortalte historien fra da han var med og fant de omkomne fiskerne fra Ormøy. det var Hans Olaus Hansen født og sønnen Hans Hansen født Begge ligger begravet på Hetland kirkegård. arthur Bernard Samuelsen født ble aldri funnet. «den er en dag som er brent inn i sinnet til alle som var tilstede i Håstein. en dag det var godt vær var Fridtjof Sivertsen og sønnen kristoffer engasjert ute ved klokkeskjærene, de fisket med håndsnøre etter torsk. Om ettermiddagen fikk vi se en stor blåse som kom drivendes mellom Store Håstein og Starholmen. den ble hengene fast i klubben (liten holme) da fisket var slutt i skumringen tok vi blåsen om bord i båten. Fast i blåsen var et tykt tau som jeg begynte å hale i. Stor var overraskelsen da et lik kom til syne. det var det siste jeg husket på en stund. Jeg besvimte av sjokket. Mørket var begynt å sige på og vi måtte reise inn til Ståpelen der de andre fiskerne var lagt seg til ro for natten. den andre overraskelsen kom da alfred Sivertsen kunne fortelle at de hadde vært i tananger med liket av Hans Hansen fra Ormøy. Han drev garnfiske og vi viste at det var tre mann om bord. en robåt ble gjort klar til å hente liket. Loven forbød oss å komme inn til tananger etter kl.1700, vi måtte derfor vente til neste dag. de andre fiskerne forsøkte å lete etter den tredje som var om bord, uten resultat. 17

18 Ved ankomst tananger med liket og det triste budskapet ble de etterlatte varslet. neste dag kom en skøyte ut til Håstein med sokningsutstyr ombord. etter konferanse ble de enige om å forsøke å sokne rundt ryvingsgrunnen. dette fordi det hadde vært stri havstrøm ulykkesdagen. en del av kahytten og noen garnrester ble funnet med jernsplinter i. etter dette ble mannskapet enige om at eksplosjonen hadde funnet sted om bord. Hansen sr. ble funnet ved Hodjene i 1200 tiden, sønnen ble funnet ved 1700 tiden og som kjent ble arthur Bernard Samuelsen aldri funnet. en har kommet frem til at årsaken var en mine i garnet. Sannsynligvis sto Hansen sr. akter og styrte båten, mens de to guttene sto forut og dro garnene.» etter vandring rundt på holmen der det var flere steinhytter som tanangerfiskerne brukte og kaffekos på steintrappen, tok einar oss med i lettbåten på krysstokt blant holmer og skjær som det var 100-vis av. einar og kristoffer kjente navnet på alle helt utrolig. det var navn på en grunn bukt som ble kalt «fjosgolvet» ett trangt sund mellom et skjær og en holme, så trangt at en robåt så vidt kunne komme gjennom, det ble kalt «åresmeden» da en lett brakk årene når en skulle gjennom. Som en kuriositet kan nevnes at fiskerne fra forskjellige kanter av nord-jæren hadde hytter på hver sin holme. Vistefiskerne holdt blant annet til på Buøya, rett over Litle Ståpelen. ellers var det hytter på Frøsholmen og en holme kalt Grimsby, benyttet av tanangerfiskere. da det var et rikt hummerfiske kom det også fiskere fra Hardanger som hadde egne hytter. Vi forlot Håstein etter en strålene dag, men midt i alt gleden var det trist å se at måkene glimret med sitt fravær, inne i arkipelet observerte vi to måker, det var en mengde skarv, men ellers ingen fugler! dette tyder på lite eller ingen fisk, og dermed matmangel! Kilder: kristoffer og einar Sivertsen, Stavanger aftenblad. Nytt medlem i redaksjonen anne-grethe thesen Godal er ikke ny for lesere. Fra nr. 4/10 til og med nr. 1/12 var hun Mortepumpens redaksjonssekretær. Hun har nå vært pensjonist i noen år og vi er glad for at hun sa ja til spørsmålet om å være med i redaksjonen. anne-grethe ble ansatt i Stavanger kommune i 1975 og arbeidet da som sosialkurator på sosialkontoret. På grunn av mannens arbeid hadde hun et års utenlandsopphold i India. kom tilbake der fra og begynte som innvandrerkonsulent og leder for kommunens innvandrerkontor og flykningemottak. Fra 1982 fikk hun igjen et utenlandsopphold. denne gang i London for så å vende tilbake til Stavanger kommune som konsulent i plan- og utredningsseksjonen. Seinere var hun helse- og sosialsjef i flere bydeler i Stavanger. Før hun gikk av med pensjon var hun rådgiver i kommunal avdeling oppvekst og levekår. Vi gleder oss til samarbeidet og ønsker henne hjertelig velkommen tilbake som medarbeider i Mortepumpen. 18

19 Vårtegn Av Johannes Tofte Borte ifra hjemlandet fjernt ifra Nord går våre tanker mot fjell og fjord. Senker seg ned over vidde og vang spiller i rytme til storelvens sang. Her var det høyder og himmelen blå der var det frihetens tempel lå. Marken så grønn og engen så fin lyngheien dufter av honning og vin. Fra stupbratte fjell høres fossens dur som kaster seg i villsprett mot fjell og ur. Fra stupet det faller i fosseveldet med bulder og drønn fra høyden og fjellet. Høyt under sky over fjell og tinder seiler vi frem på ørnevinger. Mot høyfjellets snedekte bre til frihet og hvit kledte sne. Langs stien som fører til høyfjellets topp står blåveisen pyntet med ny sprunget knopp. Dens dugghvite blad er som stjerner ved polen den skinner og stråler som bare solen. I fjellvann går ørreten vilter og lett og laksen i elven gjør høye sprett. Fra havet stimer sølvglans på sèg inni fjorden nå våkner alt liv det er vår i Norden. Inne i skogen på høygranens topper lett og ledig ekornet hopper. Fra skogtroll i skjegg-granens sus og risler fra storbekkens brus Fra syden trekker grågåsens gang og småfugler kvitrer sin muntre sang. Og gjøken lokker og kaller sin gjenkomst med vemodige traller. Alt er så stilt, bare stjernene blinker fjernt ute i natten mot landet de vinker. Og solmånen klart over himmelen smiler stille er natten og jorden som hviler. Bak åsen er himmelen morgenrød snart solen vil sende sin varme og glød. Og dagen vil våkne på ny fra en solspekket rød flammet sky. Fra seter og støl kommer lokkende toner som høres i dalen hvor ekkoet ljomer. Det samspiller dombjellens taktfulle klang når ned fra seter mot nut og vang. Diktet er skrevet under et opphold i New York i Det er innsendt av Roald Topdal som ble kjent med Johannes Tofte gjennom Krigsinvalideforeningen for Stavanger. Johannes Tofte var oppvokst på Waisenhuset og seilte under krigen. Under opphold i England tok han kurs i maskinfag. Etter krigen tok han maskinistskolen. Johannes Tofte døde for noen år tilbake. 19

20 HVEM ER SIDDIS? Tanker omkring «Siddis begrepet» Av Reidar Frafjord For snart 13 år siden, i Mortepumpen nr. 3/2002, hadde jeg en artikkel om ovennevnte sak som det bl.a. også blir referert til på nettstedet Wikipedia. På bakgrunn av en rekke nye opplysninger er det nødvendig å supplere/korrigere denne saken om begrepet siddis; dette eksklusive stavangerordet som mer og mer brukes «byhistorisk bevisstløst». Det benyttes nemlig stadig som et kollektiv for alle som bor i Stavanger; som en merkelapp for Stavangers innbyggere. Først et forsøk på en tidsavgrensing: Når ble ordet kjent i byen vår? Mye tydet på at det var byens sjøfolk som hadde «innført» begrepet siddis til fødebyen rundt 1900-tallet. Avdøde kjøpmann Sigurd Leversen i Kirkegaten ( ) mente at siddis var et navn som hadde sin opprinnelse i det engelske ordet citizen. Etter det han hadde registrert, var ordet kommet til byen gjennom «sjømannsengelsken». Sjøfolkene hadde sjelden tid eller anledning til å lære et språk korrekt, og derfor fant man i stavangersk tale en rekke dialektisk påvirkede europeiske ord. Vi har mablis, klinkekule; av det engelske «marble», marmor. Et annet, mindre kjent eksempel i dag, er båvri som skal betegne en «slusk.» Dette uttrykket stammer fra personer som hang rundt fattigkvarteret «The Bowery» i New York. Hva kunne skriftlige kilder avdekke? Det var naturlig å konsultere Mandius Berntsens standardverk fra 1925, «Stavanger Bymål,» for her skulle jo «alt» finnes. Han nevner imidlertid ikke ordet siddis i det hele tatt! To år senere, i januar 1927, hadde Leiv Isaksens frodige «Stavanger-løier», «Maktå på Straen», urpremiere på Stavanger Teater. Senere lektor Torleiv Kvalvik på St. Svithun gymnas 20

21 hadde vært med som «klåar» (guttegjeng) i denne oppsettingen. Da stykket ble jubileumsoppført 50 år senere, i 1977, skrev han en introduksjon i programheftet. Der stod det bl.a.: «Det var overfylt i teateret. Der var Leiv Isaksens mange venner og beundrere. Der var skuespillernes familier og skolekamerater og ellers «kjommiar» i alle aldre.» Og så fortsetter han med en parentes: SIDDIS var et ukjent begrep i de dager. Det hette «Kjommiar». Det ser likevel ut som at siddis-begrepet allerede på den tiden, i 1920-årene, levde sitt eget liv, særlig blant blant sjøfolk og emigranter! Et Amerika-brev som er datert og gjengitt i Aftenbladet , har som overskrift: «Komlemiddag i Brooklyn». Her følger et lite utdrag fra dette brevet, hvor siddisordet forekommer i to sammensetninger: Atter var stavangere sammen for å spise komler. Ordet er funnet: Komla! Det er et magisk samlingsord i New York for den som har trådd sine tregonger på Tomsahagen, Blåsenborg og Møllehaugen. De kommer langveis fra for enda en gang å bite i den og minnes. Kanskje var det en mannsalder sist, og da var de unge og glade og visste ikke annet enn at komler burde spises annen hver dag. Derfor kan en gjerne bli så underlig langsynt når en setter tennene i en kjær kjenning etter så mange år. Og som en sand siddisgutt holder ved komlen, henger han med sin fødeby Litt senere heter det i brevet: Kaptein Arnesen var toastmaster. Han har beholdt sitt «gaugongje»-humør fra den gang han gjorde vondt på Løkkeveien, og han snakker enda kave siddismål. Altså i brevet en kobling mellom siddis-fødeby-dialekt! Breiavatnet og Kongsgård. Kan det bli mer Stavangersk? 21

22 De fleste av oss kjenner til og synger i festlig lag Laurits Torssens populære Stavanger-vise «Eg e fydde på Straen, eg». Den ble første gang fremført under en vårrevy i Folkets Hus i Det er tydelig at Torssens opprinnelige tekst er blitt endret i årenes løp. Når man i dag synger avslutningsrefrenget, heter det: «Her ser du siddis med strage kner». Går vi imidlertid til Torssens originalversjon, slik den står i «Sanger og viser fra Rogaland», første gang utgitt i 1935, lyder teksten slik: «Her ser du kompis med strage kner!» Utover i 1930-årene finnes flere hentydninger i avisene til ordet siddis. Den 5. mars 1934 har Aftenbladet et brev fra en sjøgutt på de syv hav med overskrift «Med siddis til Formosa. Sen ere samme året, 19.10, er det en «Efterlysing» fra en mann i Frisco: Mr. redaktør, Kossen er de me han derane «Siddisen»der ude i Shanghai helle kor de nå va han va, leve han helle e han døe, may be han har jifta seg me hu der så han fyldes me? Eg hadde venta å lesa om hans reisa videre, men verken ser me helle hørre någe i Stavanger bla e: Let us hear some more about him visse atte de lar seg gjørr. Hilsing fra A West Coast Sailor. Avisen svarer: «Siddisens» veier er mangfoldige og for øieblikket vet vi ikke hvor han er. Vi håper også at han vil «gje lyd» med det første.» Den 23. mars 1936 finner vi i avisen et dikt på seks strofer med tittel «Siddisgytten». I det følg ende skal jeg gjengi fire av strofene: Nå har me altså fodballti om ikkje mange veger, og ongane e glae di og gjømme vinterleger. I går blei starta fodballag i kjellaren ans Kassa. Di grobla vollsomt dag for dag på navn så konne passa. Og forslag falt i aust og vest, et hondrede og sytten te slutt di fant du det va best å kadl an «Siddisgytten». «Det e jo og et bjose navn», sa Pitter Adle nikte. Så fekk di då te felles gavn et navn så adle likte. Og Pitter han blei formann han for han va best å kjegla, Og fodballsjef blei han Johan, for han va best å egla. Nå ska di laga te basar å skaffa gryn te ballen. Og resten trur di helst di tar på kriden ner hos Vallen. Og fine drakt det ska di få, me «Siddisgytt» på bryste. Men di må få litt bere rå i pengekassen fyste. Imens ska adle bruga det så forma en har på seg. Å jo di ska nok få det te, når di får ti å rå seg. (Pedro) Etter krigen, i 1947, kom første utgaven av den meget omfattende «Norsk riksmålsordbok», men fortsatt savnes siddis-ordet her og i andre bøker. Det nevnes i stedet «en mortepumpe» som økenavn på personer fra Stavanger. Men så, i 1949, utkom Reidar Kvammens bok «50 ganger på Norges landslag», og her er ordet kommet på trykk i bokform.. Han skriver: «Som sagt så er jeg «ekta siddisgytt», hvilket utlagt vil si det samme som at jeg er født i nærheten av Breiavatnets idylliske bredder» Deretter utdyper Kvammen den gjengse oppfatningen av betydningen; at SIDDIS etter sigende skal være en avledning av det engelske ordet CITIZEN, altså borger eller innbygger. Det 22

23 samme antyder Karsten Skadberg i «Stavanger vår egen by» som ble utgitt av Stavanger Kommune i anledning av byjubileet i Basert på en serie intervjuer sommeren 1977 utgav Rogalands Avis en bok med tittelen «Eg e siddis», Her nevner skuespilleren Thor Inge Kristiansen at det på Amerikabåten var vanlig at man ved passkontrollen bad dem som var amerikanske borgere, om å gå først i køen ved ankomsten til USA. Da sa de noe slik som «citizens first», og mange fra Stavanger hadde så sagt: «Skynd deg, de vil ha siddisane fyst her og! Andreas Jacobsen, Ajax ( ), var visstnok lite begeistret for begrepet SIDDIS. Dersom det var utledet av citizen, var jo hele Norge siddiser av hver sin by, konstaterte han og utdypet videre at dette begrepet aldri ble brukt i hans barndom i «Pedersgadå».Ordet stod ham en «smule i halsen», sa han, og han hadde aldri benyttet det i bøkene sine. Det var et dårlig uttrykk etter hans mening, men han kunne jo forstå at det var et ord som selger et slagord. En annen kjent betegnelse i dagens Stavanger, er ordet IDDIS. Etymologien, grunnbetydningen, er jo etikettene, de kunstferdige merkelappene som ble påført brislingeskene. Gjennom den stavangerske dialekt og dens lydlover, endte man til sist opp med dette ordet, Iddis. Når det gjelder begrepet siddis, kan man også stille seg spørsmål om en kreativ hjerne med utgangspunkt i iddis har konstruert et nytt, genuint stavangersk ord ved kort og godt å sette en «s» som forbokstav, altså s + iddis = SIDDIS?! Vi har altså sett at ordet siddis nok først for alvor fikk feste i folks vokabular etter 2. verdenskrig. Til sist må det så være betimelig å spørre: Hva/hvem er innbegrepet av dette ordet? Førnevnte Sigurd Leversen hadde her en svært eksklusiv tilnærming. (Hans slekt hadde bodd i Stavanger i over 200 år). Man måtte etter hans mening være 3. generasjon etter en innflytter for å kunne smykke seg med betegnelsen SIDDIS, dvs. at først innflytterens barnebarn kunne komme i betraktning. Til det er å bemerke at hvis dette skulle være et kriterium. ja, da er det jammen ikke mange av oss som er født noen få km fra sentrum, som kan kalle oss SIDDISER! Vi gjør nok mer rett når vi lytter til en av Stavangers største bypatrioter, den avdøde bokhandleren i Kleivå, Carl Bang ( ). Da han skulle summere opp egenskapene til en SIDDIS, kom han frem til følgende punkter: 1) en siddis er en som er født i Stavanger (innenfor bygrensene inntil 1965). 2) Vedkommende skal ha bodd i byen mesteparten av livet. 3) Må kunne byens dialekt. 4) Finnes i alle samfunnslag 5) Være usnobbet og liketil. 6) Ha hjertelag. Til slutt; til tross for at Ajax hadde lite til overs for selve ordet siddis; han lot seg likevel en gang overtale til å artikulere det som etter hans mening karakteriserte en siddis. Han gav da til kjenne følgende strofe: Ein ekta siddis e den så e me å tjene Stavanger i gavne. Hvis någen bler høge på perå av det, fortjene di ikkje navne.» Kilder: Mortepumpen nr. 3/2002 Eg e siddis, Rogalands Avis, 1977 Mandius Berntsen, Stavanger bymål, 1925 Sanger og viser fra Rogaland, 1935/1976 Karsten Skadberg, Stavanger vår egen by, 1975 Aftenbladet, Aftenbladet, Aftenbladet, Aftenbladet, Omslagstegning til heftet: Eg e fydde på Straen, eg, MK Oftedal A/S 23

24 Domkirkens evige lottospill Tekst: Halvor Ingebrethsen. Foto: Stavanger Aftenblad Den 19. oktober 1998 skrev journalisten Rigmor Lindøe i Stavanger Aftenblad, hvor hun brukte ovennevnte overskrift, om at Domkirken i Stavanger med et nødskrik får en million kroner fra statskassen til det store og omfattende arbeidet som «nasjonalmonumentet» faktisk trengte! Rigmor Lindøe var en av de dyktigste journalistene i Aftenbladet den gang. Hun døde så altfor tidlig. Men hennes entusiasme for kirken var stor og hennes engasjement bærer fortsatt frukt gjennom det arbeid som nå er påbegynt. Med bakgrunn i artikkelen vi hadde i forrige nummer, om det omfattende restaureringsarbeidet som Stavanger Domkirke nå er gjenstand for, Rigmor Lindøe. synes vi det kunne være interessant å se tilbake i tid, med bakgrunn i Lindøes artikkel 16 år tilbake i tid. I sin artikkel den gang, var journalisten skeptisk til hva som ville skje dersom millionforslaget ikke ville bli godkjent av regjeringen. Hun skriver da at dersom forslaget blir nedstemt, så ville pengene være ute av kontoen fortere enn de hadde kommet inn. Daværende stortingspolitiker, Gunnar Kvassheim fra Venstre var den gang også bekymret idet han hevdet at hvis den da sittende regjeringen nedstemte forslaget, ville pengene raskt være ute av kontoen, fortere enn de hadde kommet inn. Han mente også at domkirken etter hvert var blitt en deltaker i et evigvarende, politisk lottospill (sitat slutt). Han påpekte også at siden avdøde biskop i Stavanger, Bjørn Bue ropte varsko om kirkens forfall, begynte noe å skje og domkirken ble omsider satt på den såkalte nasjonalpolitiske dagsorden, og de mest presserende oppgavene ble dekket ved hjelp av en årviss «slant» av de statlige midlene, skrev Lindøe den gang. Historien forteller videre at ordføreren i Stavanger, Leif Johan Sevland den gang var lei av årlige «høstaksjoner» for å skaffe penger til kirken. Han ville at bevaringen av katedralen skulle sikres gjennom en mer langsiktig finansiering. Under henvisning til Nidaros Domkirke den gang, hadde 37 personer fast arbeid på statens bekostning, var det den gang ikke noe urimelig krav for vedlikehold. I Stavanger måtte den likeverdige domkirken «nøye seg med en håndfull kommunale medarbeidere som i tillegg hadde ansvaret for å vedlikeholde også de øvrige av byens mange kirkebygg.» Det samme gjaldt også for Utstein Kloster, landets eneste kloster som er bevart fra middelalderen, påpeker Lindøe i sin kommentar fra I den anledning kan ikke undertegnede annet 24

25 «Nasjonalmonumentet» Stavanger Domkirke. enn å nevne klosteret og minne om det som skjedde med nettopp Utstein Kloster, som da gjennomgikk en stor rehabilitering for en del år siden da klosterkirken måtte få nytt tak. Skiferen gjorde ikke lenger den «nytten» den skulle. Og på grunn mangel på bevilgninger hadde man ikke råd til å legge ny skifer, men dekket taket med røde «Hafrsfjordpanner» som altså fremdeles ligger der som et «sår» i klosterlandskapet. Journalisten minner også om domkirken på Hamar hvor ruinene av kirken er blitt ivaretatt ved å legge den under glass. Likevel ble kirken, som er yngre enn Stavanger-domen, lagt under glasstak, og påkostet den nette sum av kr. 52 millioner, hvorav staten dekket 40 av disse. Hun avslutter innlegget med å slå fast at både Domkirken og Utstein Kloster må snart ha gjort seg berettiget til en fast plass på statsbudsjettet. Og hun slår fast den gang at: Her har våre lokalvalgte på Løvebakken en jobb å gjøre. Det er ikke en dag for tidlig skrev den gang, journalisten Rigmor Lindøe. Så er det altså på tide at det vi skrev i forrige nummer av Mortepumpen, nå er igangsatt. Men hadde et slikt arbeid begynt for mange år siden, hadde vi unngått at restaureringen av kirken ikke blir ferdig før, slik vi skrev i forrige nummer i