Mot et globalisert Norge? Rettslige bindinger, økonomiske føringer og politisk handlingsrom. Bent Sofus Tranøy. Øyvind Østerud (red.

Transkript

1 Mot et globalisert Norge? Rettslige bindinger, økonomiske føringer og politisk handlingsrom Bent Sofus Tranøy Øyvind Østerud (red.) AKADEMISK

2 Gyldendal Norsk Forlag AS utgave, 1. opplag 2001 ISBN Omslagsdesign: Gyldendal Akademisk Sats: AIT Trondheim AS, 2001 Brødtekst: Garamond Light 10,5/13,5 pkt. Papir: 90 g Bulky Partner Trykk: AIT Gjøvik AS, 2001 Kapitlet «Kvinners rettigheter i et nytt rettslig landskap» er oversatt fra dansk av Birgitte Kjos Fonn Alle henvendelser om boken kan rettes til Gyldendal Akademisk Postboks 6730 St. Olavs plass 0130 Oslo akademisk@gyldendal.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

3 INNHOLD FORORD... Bent Sofus Tranøy og Øyvind Østerud GLOBALISERINGEN OG NORGE RETTSLIGE BINDINGER 1. Geir Ulfstein FOLKERETTEN OG NORSK MILJØPOLITIKK MULIGHETER OG BEGRENSNINGER Finn Arnesen og Hans Petter Graver RETTSLIGE SIDER VED NORGES EU-RETTEDE AVTALER Marius Emberland DEN EUROPEISKE MENNESKERETTIGHETSKONVENSJON OG NORSKE MAKTSTRUKTURER Kirsten Ketscher KVINNERS RETTIGHETER I ET NYTT RETTSLIG LANDSKAP ØKONOMISKE FØRINGER 5. Tore Thonstad MINDRE HANDEL, MEN MER SÅRBARHET? NORSK UTENRIKSHANDEL Ådne Cappelen NY ØKONOMI AN AMERICAN DREAM COMES TRUE? M

4 7. Lars Sørgard FUSJONER OG OPPKJØP I EN ÅPEN ØKONOMI Guttorm Schjelderup FINANSPOLITISKE UTFORDRINGER I EN ÅPEN ØKONOMI. VINNERE OG TAPERE Gabriela Mundaca og Jon Strand NORSK ØKONOMISK POLITIKK OG ØKT ÅPENHET I INTERNASJONALE KAPITALMARKEDER POLITISKE HANDLINGSROM 10. Bent Sofus Tranøy POLITIKK I SPEKULASJONENS TID Helge Hveem, Per Heum og Audun Ruud NORSKE SELSKAPERS TRANSNASJONALISERING OG DEMOKRATIET Svein S. Andersen og Ole Gunnar Austvik NORGE SOM PETROLEUMSLAND MODENT FOR ENDRINGER Frode Veggeland NORSK LANDBRUKSPOLITIKK NYE RAMMER Sjur Kasa, Henrik Malvik, Arild Underdal GLOBALE MILJØPROBLEMER OG NASJONAL MAKTFORDELING LITTERATUR DETALJERT INNHOLDSFORTEGNELSE OM FORFATTERNE REGISTER M

5 FORORD Mot et globalisert Norge? Dette er et av hovedspørsmålene i aktuell samfunnsdebatt. Globalisering er blitt en sekkebetegnelse for ulike utviklingstrekk som har det til felles at de reduserer betydningen av avstand og geografisk-politiske grenser. Det dreier seg om endringer i sammensetningen av befolkningen, i de kulturelle formene og kodene, i identifikasjon og selvoppfatning, i mediesituasjon og kontaktmønster, i økonomiske transaksjoner og nasjonale styringsmuligheter Den formen for globalisering som vi ser på i denne boka, dreier seg om de politiske institusjonene og deres handlingsrom. Globalisering innskrenker noen styringsmuligheter, men åpner for andre. På noen viktige punkter er globaliseringsdiagnosen misvisende og tilslørende. Debatten er blitt ideologisert av tilhengere og motstandere, til dels på sterkt forenklet grunnlag. En av grunnene til at globaliseringsdebatten ofte blir banalisert er nettopp begrepets bredde. Dette er en debatt som stiller store krav til å kombinere kunnskap fra ulike fagmiljøer. Derfor er denne boka blitt til gjennom en tverrfaglig mobilisering som vi kjenner få paralleller til i Norge. Politiske, rettslige og økonomiske sider ved globaliseringen blir analysert, slik de endrer situasjonen for norske myndigheter og andre norske aktører. Økonomer, jurister, statsvitere og sosiologer retter søkelyset mot aktuelle og til dels dramatiske endringer i hva vi kan kalle norske handlingsvilkår. Her er også mye konkret stoff som aldri tidligere er samlet og presentert. Boka er en oppfølging av Globaliseringen og nasjonalstaten av Øyvind Østerud (1999), som hadde et bredere sikte, men som ikke gikk så spesielt inn på konsekvensene for Norge. I den boka diskuteres globaliseringens umiddelbare hoveduttrykk, men der er også en rekke analyser.7 M

6 av globaliseringens annet ansikt: fragmentering, desintegrasjon og forsvarsreaksjoner som følge av globaliseringens og internasjonaliseringens nedbygde statsgrenser, endringstakt, usikkerhet og ujevne utvikling. Dette «andre ansiktet» blir i mindre grad belyst her. For å forstå betydningen av globaliseringen for Norge, er det viktig å forstå både globale utviklingstrekk og særtrekk ved vårt eget land. Det er krevende å diskutere globalisering også fordi en slik sammenstilling gir et spenningsfylt bilde: Norge er et svært rikt land, men med en råvarebasert næringsstruktur; Norge har en liten, åpen økonomi, med små bedrifter og en liten valuta, samtidig som vi har relativt lavt konfliktnivå og stor manøvreringsdyktighet; Norge er som småstat sterkt avhengig av internasjonalt samarbeid. Summen av internasjonale samarbeidsavtaler kan imidlertid bidra til å uthule det nasjonale demokratiet, samtidig som et lite lands gjennomslagskraft i internasjonale fora er svært begrenset. Norge har stemt imot medlemskap i EU to ganger, men overtar samtidig mye av EUs politikk gjennom EØS-avtalen; Norge vil gjerne være et miljøpolitisk foregangsland, men har en utslippsintensiv industri- og samferdselssektor; Norge er en del av en global bølge i retning av liberalisering i forbrukernes navn, men med stadig skarpere konkurranse tar politikken ofte særlig hensyn til produsentene. Denne boka vil etter hvert bli fulgt ytterligere opp, gjennom utdyping og gjennom emner som mangler her. Flere av kapitlene legger også opp til slike fortsettelser, som vil komme i Makt- og demokratiutredningens bok- og rapportserie. Redaktørene vil takke forfatterne fra ulike disipliner og fagmiljøer for et meget fruktbart og spennende samarbeid. Vi vil også takke Helge Vold i Gyldendal for svært fint samarbeid om boka og manuskriptene under hele prosessen. Oslo, 20. desember 2000 Bent Sofus Tranøy Øyvind Østerud.8 M

7 Innledning Bent Sofus Tranøy og Øyvind Østerud GLOBALISERINGEN OG NORGE Hva er globalisering? «Globalisering» er et flertydig ord; det dekker ikke ett begrep, men mange. I hovedsak angir ordet en historisk prosess der verden knyttes tettere sammen. Kommunikasjon, informasjon, kulturformer og økonomiske forbindelser flyter lettere over landegrensene, med en utvikling mot større grad av samtidighet uavhengig av sted. «Globalisering» brukes for det første som en sammenfattende diagnose av vår tid. Diagnosen sier at vi opplever en radikalt ny form for samtidighet, der både informasjon og økonomiske transaksjoner sveiper over kontinenter på sekunder. Et eksempel til støtte for en slik diagnose kan være at nyheten om den franske revolusjon i 1789 brukte én måned på å nå de skandinaviske lands hovedsteder, mens fjernsynsseere over hele verden samtidig fulgte nyttårsfeiringene år 2000 kloden rundt. Som samtidsdiagnose er globalisering blitt vår tids Store Fortelling. For det andre betegner ikke globalisering et enhetlig fenomen, men et helt knippe av aktiviteter og prosesser som bare løselig henger sammen. Globaliseringen har både økonomiske, teknologiske, kulturelle, rettslige og økologiske dimensjoner, og utviklingen innen disse dimensjonene følger ingen enhetlig linje. For det tredje står teknologiske innovasjoner sentralt i globaliseringen. Dampmaskinen, i jernbane og skip, var sentralt da økonomisk arbeidsdeling og varebytte skjøt fart i annen halvdel av det 19. århundre. I dag er IT-industri og internett kanskje det fremste uttrykket for en mer globalisert verden..9 M

8 For det fjerde betyr globaliseringen, i hvert fall i økonomisk forstand, en maktforskyvning fra regjering og arbeid til kapital, særlig store korporasjoner og investeringssyndikater over landegrensene. «Globalisering» er beslektet med «internasjonalisering» og «transnasjonalisering». I økonomiske sammenhenger har disse uttrykkene vært brukt om en utvikling i tre faser: først internasjonalisering, med økende eksport og mellomstatlig handel; så transnasjonalisering, med økende utenlandsinvesteringer og mer flernasjonale selskaper; og dernest selve globaliseringen, med nye verdensomspennende nettverk for produksjon og informasjon (Østerud 1999: 11). I videre forstand går globaliseringen gjennom alle disse fasene, og kan måles ved økonomiske indikatorer som internasjonal handel, utenlandsinvesteringer, kapitalflyt og flernasjonale produksjonsprosesser. Slike tallmessige uttrykk kan måles opp mot den relative betydningen av nasjonale økonomier, og såvel utenrikshandel som utenlandsinvesteringer kan vurderes i prosent av enkeltlands nasjonalprodukt. Målt med slike mål avtegner den økonomiske globaliseringen seg som en pendelbevegelse gjennom de siste 130 årene (Østerud 1999: 17 36). Det var en lang periode fra rundt 1870 til 1. verdenskrig med åpne økonomier, frihandel og omfattende utenlandsinvesteringer like internasjonalisert relativt til de økonomisk ledende lands nasjonalprodukt i 1913 som i dag. Mellom og gjennom de to verdenskrigene ble det ført en proteksjonistisk politikk med en langt mindre internasjonalisert økonomi, før frihandel og utenlandsinvesteringer igjen økte gradvis fra årene etter Den økonomiske globaliseringen skjøt fart med liberaliseringen av kapitalbevegelsene omkring 1980, samtidig som en betydelig del av de økonomiske transaksjonene over landegrenser foregikk innenfor de flernasjonale konsernene. Globalisering er et mer åpent begrep enn f.eks. interdependens og integrasjon (Held et al. 1999), to begreper som er hyppig brukt for å beskrive den økonomiske og politiske utviklingen i den siste fjerdedelen av det 20. århundre. Interdependens eller gjensidig avhengighet innebærer at antallet transaksjoner mellom enhetene i et system stiger, men begrepet forutsetter også et minimum av symmetri mellom enhetene. Globalisering derimot åpner for hierarkisering og (stadig mer) ujevn fordeling av makt. Politisk og økonomisk integrasjon refererer til prosesser hvor det dannes nye fellesskap, og hvor det vokser fram felles institusjoner. Globalisering kan like gjerne kombinere hyppigere økonomiske transak-.sjoner med politisk, sosial og kulturell fragmentering. 10 M

9 Globaliseringen og Norge Det er også viktige grenser for den globaliserte økonomien. Hvis vi sammenligner med den forrige liberalistiske epoken, før 1. verdenskrig, ser vi at mange nasjonale økonomier er langt sterkere i dag, med et mer robust forsvar av innbyggernes velferd mot svingninger i internasjonal økonomi. I vest-europeiske land utgjør offentlig sektor i dag opp mot 50 % av BNP, mot under 10 % før Settet av statlige virkemidler i den økonomiske politikken er langt bredere, og i de store industrilandene utgjør det innenlandske marked fra 70 til 90 % av totalmarkedet for produksjonen. Den nasjonale hjemmebasen har også stor betydning for de flernasjonale selskapene, gjennom utdanningsvesen, språkkompetanse, kreditt-tilførsel og politisk myndighetskontakt. Moderne kapitalisme er ikke et ensartet internasjonalt eller globalt fenomen. Det er et variert blandingsøkonomisk system med nasjonale og regionale særtrekk (Hollingsworth & Boyer 1997, Crouch & Streeck 1997, Dicken 1998). Markedsøkonomien i USA har en annen institusjonell karakter enn i Japan og Tyskland, både i forhold til offentlig myndighet, og i sosial struktur og autoritetsforhold på foretaksplan. Kapitalisme i Russland, med sine kriminelle syndikater og sin mangel på autoritativt lovverk og effektivt skattesystem, er annerledes enn i vestlige land. Markedsøkonomi i Norge drives under andre betingelser enn i Sør-Europa, og arbeidslivet er organisert på en annen måte. Den økonomiske internasjonaliseringen omfatter i særlig grad OECDområdet, og store deler av Afrika ligger utenfor de prosessene som kjennetegner globaliseringen i den rike del av verden. Forbruksmønstre og informasjonsflyt globaliseres, men moderne kapitalisme er ikke globalt uniformert. Markedsøkonomiske forhold er innvevd i institusjonelle og organisatoriske mønstre, både på nasjonalt og overnasjonalt nivå. Den sosialt forankrede liberalisme Perioden siden 2. verdenskrig kan deles inn i to hovedfaser. Fra 1945 til omkring 1975 kan vi snakke om sosialt forankret liberalisme, eller embedded liberalism (Ruggie 1982). 1 Det sentrale spørsmålet var hvordan vekst 1 Begrepet er en vending av Karl Polanyis klassiske formulering «disembedded libe-.11 M

10 . 12 M og effektivitet kunne kombineres med sosial trygghet, en stabil økonomisk utvikling og fordelingshensyn. Svaret var økende frihandel med et stabilt internasjonalt valutaregime på den ene side, og sterke nasjonale økonomier med en stor offentlig sektor, velferdsgarantier og regulerte kapitalbevegelser på den andre. Rammevilkårene for kombinasjonen av konjunkturregulering og frihandel også omtalt som «Keynes at home and Smith abroad» var et internasjonalt valutaregime med amerikanske dollar som ankervaluta, til fast gullverdi. Gjennom dette systemet kalt Bretton Woods-systemet ble USA den nye økonomiske hegemonimakt, slik Storbritannia hadde vært ved gullstandarden før 1. verdenskrig. Denne etterkrigsperioden var karakterisert ved en stadig mer omfattende verdenshandel, liberalisert gjennom GATT, uten at den nasjonale autonomien ble underminert. Liberaliseringen av internasjonal handel skulle gi vekst og effektivitet, mens den nasjonale økonomien skulle sikre massedeltakelse, sosial sikkerhet og omfordeling mellom regioner og folkegrupper. Dette var et balansert system for stadig større kake til fordeling, med høy grad av politisk stabilitet og legitimitet. En restriktiv holdning til transnasjonale kapitalbevegelser var et kjerneelement i denne sosialt forankrede liberalismen. Spekulative kapitalbevegelser kunne true de nasjonale velferdsmodellene de visjonære arkitektene bak Bretton Woods-avtalen ville legge til rette for. De to sjefsforhandlerne, Keynes fra Storbritannia og White fra USA, så derfor en rekke argumenter mot å ha frie valutamarkeder: Økonomisk planlegging blir vanskeligere hvis betalingsbalansen stadig blir endret som et resultat av kapitalstrømmer. Kapitalflukt kan fungere som et politisk våpen bare den liberalistiske høyresiden i politikken har tilgang til, og skatteflukt kan true inntektsgrunnlaget for velferdspolitikken. Det er også vanskelig å få til en statlig kontroll med investeringspolitikken hvis finansinstitusjonene og bedriftene står fritt til å låne penger i, og til, utlandet. I tillegg fantes det to argumenter for å regulere kapitalbevegelser knyttet til handel. Det ene var at kontroll med kapitalbevegelser gjør det lettere å sikre stabile valutakurser. Bedre forutsigbarhet gjør det lettere å handle ralism», som han brukte for å beskrive den klassiske liberalismens frie markeder for valuta, arbeidskraft og land (Polanyi 1944). Ifølge Polanyi var dette en kunstig orden, fordi sentrale størrelser i menneskers liv ble forsøkt regulert uavhengig av de samfunnsmessige konsekvenser dette må ha.

11 Globaliseringen og Norge over landegrenser. Det andre var at den pengepolitiske disiplin og innstramming som frie kapitalbevegelser gjerne påfører stater, i neste omgang kunne framprovosere krav om proteksjonisme. På 1940-tallet mente altså ledende liberale tenkere at det var en motsetning mellom fri handel og fri kapital. Fri handel var viktig for å øke den materielle velferden, mens frie kapitalbevegelser ble vurdert som en oppfordring til destruktiv, spekulativ atferd. I dag blir begge deler ansett som likeverdige deler av liberale «politikk-pakker». I første del av 1970-årene kom den sosialt forankrede liberalismen under økende press. Valutaregimet ble oppgitt på grunn av presset mot amerikansk økonomi, gjennom kostnadene ved Vietnam-krigen, konkurransen fra Japan og Øst-Asia, og endelig oljekrisen fra Keynesianismen kom i krise over store deler av den vestlige verden, med overbelastede offentlige budsjetter, økonomisk tilbakeslag, «stagflasjon» og gjeldskriser. Svaret på de voksende styringsproblemene fra begynnelsen av 1980-tallet var liberalisering gjennom friere markeder for valuta, kreditt, aksjer og andre markedsøkonomiske reformer. Det hadde vist seg at reguleringssystemets suksess bidro til å sette destabiliserende mekanismer i bevegelse. Bretton Woods-systemet var en effektiv ramme om gjenoppbyggingen av europeisk og japansk økonomi, men denne gjenoppbyggingen utfordret i økende grad det amerikanske hegemoniet som systemet bygde på. Det økonomisk-politiske omslaget skyldtes også et stadig økende krav om bidrag fra offentlige budsjetter dels gjennom velferdstiltak og lønnsvekst i en voksende offentlig sektor, dels gjennom subsidiering av næringsveier og enkeltbedrifter som tapte i åpen konkurranse. Konjunkturtilbakeslag ble slik sett videreført og forsterket av et offentlig sikkerhetsnett som gjorde krisen strukturell. Slik sprakk det statlige styringssystemet og de offentlige budsjettene da tilbakeslagene kom. Nasjonalt og internasjonalt ble nyliberalistiske reformer lansert for å løse opp en knute. Ny liberalisering Fra rundt 1975 til i dag kan vi snakke om den andre globaliseringen, med perioden før 1. verdenskrig som den første. Det raskeste og.13 M

12 mest markerte bruddet med Bretton Woods og sosialt forankret liberalisme kom med sammenbruddet av fastkursregimet. Overgangen til flytende valutakurser stimulerte til økende valutahandel. Det ble mer fart i markedet for penger da prisene ble mer bevegelige. Det ble også behov for nye finansinstrumenter som kunne gi beskyttelse mot valutarisiko. Men det som for noen (f.eks. en eksportør av realgoder) er et sikringsinstrument, er for andre (f.eks. en finansakrobat) en mulighet til å inngå spekulative veddemål om prisutviklingen i ulike markeder. Samlet sett er denne siste perioden kjennetegnet ved en betydelig økning i omfanget av utenrikshandel, utenlandsinvesteringer, internasjonale finansbevegelser og produksjon med delelementer fra mange land. Gjennom 1980-tallet økte utenlandske investeringer mellom tre og fire ganger så raskt som veksten i utenrikshandel. Siden dereguleringen av valutamarkedene er finansbevegelser over landegrensene økt atskillig raskere, og utgjorde mot slutten av 1990-årene mer enn femti ganger dagsverdien av internasjonal handel. Vare- og pengeflyt innad i flernasjonale konserner har også fått et langt større omfang. Hastigheten graden av samtidighet over store avstander er økt med ny teknologi i kommunikasjon, transport og pengetransaksjoner. Den nasjonale autonomien er svekket i forhold til grunntrekkene i den sosialt forankrede liberalismen. Dermed er vekst og effektivitet prioritert på bekostning av deltakelse og fordeling. Den nye og skarpere konkurransen over landegrensene setter nasjonale reguleringer og skattlegging av kapital under press. I mange land er de offentlige velferdsordningene mer utsatt, og ulikhetene mellom vinnere og tapere i den globaliserte konkurransen blir større. De flernasjonale selskapenes strategier, fusjoner og omgrupperinger unndrar seg langt på vei statlig styring. Myndighetsbeslutninger, politisk problemoppfatning og utviklingen av nye juridiske spilleregler har stått sentralt i den økonomiske globaliseringen. Pendelbevegelsen mellom aksjon og reaksjon er ikke bare et økonomisk fenomen, det er i høy grad en politisk og rettslig prosess. Politiske og rettslige mekanismer og virkemidler har hatt stor betydning for den økonomiske globaliseringens karakter og omfang. Et sentralt aspekt ved globaliseringen er at stater samarbeider for å etablere frie markeder over landegrenser. Dette innebærer at statene inngår avtaler som begrenser deres handlefrihet gjennom overføring av myndighet til felles institusjo-.ner. Oppstår det strid om avtaletolkning innenfor EU/EØS og WTO, har 14 M

13 Globaliseringen og Norge en overnasjonal domstol det avgjørende ord, og i EU/EØS gjelder felles lov som medlemslandenes interne rett. Forholdet mellom økonomisk-materielle drivkrefter på den ene siden og politiske og rettslige sider ved globaliseringen er det sentrale tema i resten av denne innledningen. Tesen om hyperglobalisering Litteraturen om globalisering er etter hvert blitt svært omfangsrik. Et første skille kan trekkes mellom de forfattere som har gjort seg til talsmenn for en sterk variant av tesen om globalisering, og dem som på ulike måter sår tvil om riktigheten av globalisering som samtidsdiagnose og endringskraft. Dette er et grovt skille, og begge posisjonene rommer variasjon med hensyn til andre dimensjoner enn dem vi skal diskutere her. Det er likevel et fruktbart skille fordi det får fram helt sentrale poenger i diskusjonen. Held et al. (1999) snakker om «the hyperglobalizers», eller det vi på norsk kan kalle tilhengere av tesen om hyperglobalisering. I denne kan fire nøkkelpremisser framheves som sentrale. Disse gjelder, litt grovt sagt: verdi på uavhengig variabel, sentrale kausale prosesser, verdi på avhengig variabel, og valg av analysenivå. På den annen side kan skeptikerne plasseres i forhold til hvilket premiss hver av dem først og fremst utfordrer. Tilhengernes første sentrale premiss er at verden har passert en terskel. Globaliseringen er en kvalitativt ny tilstand. Deres uavhengige variabel er verdensøkonomiens utviklingstrinn, og verdien er at denne er globalisert. Det andre premisset er et materialistisk historiesyn som nærmer seg teknologisk og økonomisk determinisme. De grunnleggende årsaker er å finne på et materielt nivå, og det handler om imperativer mer enn om valg. Det tredje premisset er knyttet til utfall langs en avhengig variabel. Hyperglobalistene ser og regner med politisk og institusjonell konvergens i retning av neo-liberale styringsidealer. Det fjerde premisset gjelder analysenivå: Endringer i institusjoner og politikk i enkeltland blir drevet fram av et ytre press. Det første sentrale premisset, som bygger på forestillingen om at vi er inne i en unik ny epoke, vokste for alvor fram ved den kalde krigens slutt. Det er trivielt å si at Berlinmurens fall var et historisk knekkpunkt.15 M

14 av den typen som definerer en epoke. Dette gjelder på et ideologisk nivå for ideer om demokrati og markedsorganisering, og det gjelder i sikkerhetspolitikken. Men tesen om hyperglobalisering går lenger. Den rommer påstander som er mer enn trivielle. To slagord lansert kort etter Berlinmurens fall illustrerer poenget. Først ble Francis Fukuyama (1989, 1992) verdensberømt for sin tese om historiens slutt «the end of history». Hovedpostulatet er at liberale ideer har vunnet en endelig seier. Det liberale demokrati og den liberale markedsøkonomi vil fra nå av være helt dominerende organisasjonsprinsipper i henholdsvis den politiske og den økonomiske sfære. Dette er en harmonimodell. Ifølge Fukuyama vil liberale stater være mer stabile innad og mer fredelige utad (Østerud 1999: 72). Like etter fulgte Richard O Brien (1992) opp med sitt postulat om «the end of geography». Hans hovedtanke er at sammenbindingen av verdens finansmarkeder i ett 24-timers marked har gjort geografisk avstand irrelevant innenfor den finansielle sfæren. Dette skaper en rekke utfordringer for stater, finansinstitusjoner og brukere av institusjonenes tjenester og produkter. Strand og Mundacas og Tranøys kapittel i denne boka gir mer nyanserte diskusjoner av den samme tematikken. Poenget her er valget av begrep. Tid og rom er de grunnleggende dimensjoner for menneskelig aktivitet og erkjennelse. Immanuel Kant mente f.eks. at det er logisk umulig at mennesker skal kunne sanse noe som ikke fremtrer i disse kategoriene. Derfor er historiens og geografiens slutt dramatiske samtidsdiagnoser. Selv om de vel er ment som provoserende spissformuleringer, kommuniserer de effektivt at globalisering innebærer overgangen til en ny, unik fase i historien. Det andre sentrale premisset for hyperglobalistene, et materialistisk historiesyn som grenser over mot teknologisk/økonomisk determinisme, synliggjør et ironisk paradoks: Det deles av to intellektuelle retninger som i normative spørsmål står i skarp konfrontasjon med hverandre. Neo-liberale tenkere, som hilser globaliseringen velkommen, og neo-marxister, som er dypt urolige over det de mener er globaliseringens konsekvenser for fordeling, demokrati og livsvilkår, har den samme analysen når det gjelder globaliseringens drivkrefter. Hyperglobalistenes resonnement på dette punkt består av to ledd,.hvorav bare det siste tilhører kjernen i deres tankegods. Det første er at 16 M

15 Globaliseringen og Norge det er den teknologiske utviklingen snarere enn politiske valg som binder markeder sammen. Man legger spesiell vekt på nyvinninger innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi i bred forstand. 2 Ikke alle hyperglobalister er like ensidig opptatt av teknologi. Men det andre leddet er helt sentralt: Alle hyperglobalister er historiske materialister i den forstand at de mener at sammenbundne markeder gir opphav til økonomiske imperativer. Økonomiske imperativer oppstår fordi transnasjonale nettverk innenfor handel, produksjon og finans overskrider politiske grenser. Dermed får eiere av kapital mulighet til å true med relokalisering. I sin tur tvinger det stater til å føre den politikken kapitaleiere foretrekker. Ulike former for kapital har ulik grad av mobilitet. Valutaveksling kan bokstavelig talt gjøres på sekundet. Oljeselskaper bruker lang tid på å flytte fra Nordsjøen til Sør-Kina-havet. Det grunnleggende byttemaktresonnementet er likevel det samme. Når en kapitaleier truer en stat med å forlate/redusere sin aktivitet innenfor statens territorium, får han mer makt. Dette gjelder vis-à-vis de politiske myndighetene, og det gjelder overfor arbeidstakerne i angjeldende stat. Hyperglobalistenes tredje premiss omhandler effekter, eller verdi på avhengig variabel. Det forventede resultatet er politisk og institusjonell konvergens rundt neo-liberale idealer. Dette skjer nettopp fordi statene konkurrerer om kapital. Politiske myndigheter tøyer seg for å holde på etablerte produsenter og for å tiltrekke seg nye investeringer. Helt konkret vil dette gi mer forsiktig finanspolitikk, lavere skatter, kutt i velferdsordninger, et mer «fleksibelt» arbeidsmarked, svakere organisasjoner på arbeidsmarkedet (særlig fagforeninger) og en restriktiv pengepolitikk iverksatt av mer autonome sentralbanker. Mobil kapital er også blitt brukt til å forklare seg selv: Goodman og Pauly (1993) hevder at framveksten av et transnasjonalt finansmarked var en selvforsterkende prosess. Argumentet er at kapitalens reelle fluktmuligheter var en viktig grunn til at store, men tidligere restriktive land 2 Det er særlig innenfor studiet av internasjonal finans at rendyrkede teknologiaktører, aktørforklaringer har vært fremmet: Our new international financial regime differs radically from its precursors in that it was not built by politicians, economists, central bankers or finance ministers, nor did high level international conferences produce a master plan. It was built by technology [ ] by men and women who interconnected the planet with telecommunications and computers. (Wriston 1988: 71, sitert i Helleiner 1994)..17 M

16 valgte å fjerne sine valutareguleringer. I løpet av 1980-tallet åpnet Japan, Vest-Tyskland, Frankrike og Italia for frie kapitalbevegelser inn og ut av sine nasjonale markeder. En av hyperglobalismens fremste talsmenn, Kenichi Ohmae (1990, 1995), går lenger enn de fleste andre neoliberale profeter. Statene blir ikke bare minimums-stater, etter hvert blir de borte og vi får en grenseløs verden: «the borderless world». Staten mister sin rolle som ramme for økonomisk organisering, og slik mister den sin legitimitet. Dette er en tilstand Ohmae dels ønsker og dels mener å se tilløp til allerede. Hans resonnement er fundert på både teknologiske og økonomiske imperativer: Nasjonalstaten er en foreldet form tilpasset industrisamfunnet, en form som ikke vil overleve i det grenseløse informasjonssamfunnet. Ikke alle hyperglobalister er like ekstreme som Ohmae, men de deler likevel det «utenfra-og-inn»-perspektivet vi identifiserte som denne posisjonens fjerde viktige premiss: Det er endringer i statenes ytre miljø ikke parallelle nasjonale prosesser og egne valg som presser fram konvergens. 3 Det internasjonale systemet er deres analysenivå. Man kan nok peke på nasjonale interessegrupper som drar fordel av globaliseringen og hjelper den fram. Men disse gruppene er ikke egentlige politiske entreprenører, fordi endringene er «nødvendige» og gitt utenfra. Skeptikerne «Brave new world?» en misvisende diagnose Den første gruppen skeptikere som her presenteres, er de som ikke aksepterer påstanden om at dagens internasjonale markedsøkonomi representerer noe kvalitativt nytt i verdenshistorien. De engelske forskerne Paul Hirst og Grahame Thompson (1996) er denne posisjonens mest kjente talsmenn. I sin bok Globalization in Question går de kvantitativt til verks for å avsløre «myten» om globalisering. Poenget er at verdens økonomiske system ikke er påfallende mer åpent i dag enn for omtrent 100 år siden. Deres metode er å sammenligne økonomiske transaksjoner i den forrige liberale epoke (rundt forrige århundreskifte) og dagens situasjon. De ser på handel, utenlandsinvesteringer og øvrige kapitalbevegelser som andel.3 Se f.eks. Hagen (1991), Kurzer (1993), Andrews (1994) og Moses (1994). 18 M

17 Globaliseringen og Norge av BNP i ulike land. Tallmaterialet er beheftet med usikkerhet, og det er variasjoner mellom land. Men hovedinntrykket er likevel klart: Observasjon langs de indikatorer Hirst og Thompson velger svekker tesen om hyperglobalisering på dette punktet. Hirst og Thompson argumenterer videre med at genuint transnasjonale selskaper globaliseringens viktigste organisasjonsform og aktører forekommer langt sjeldnere enn hyperglobalistene forutsetter. Målt ved såvel salg som investeringer kan de fleste selskaper sies å høre hjemme et sted, som regel i et land og i hvert fall i en region. Dette poenget kan underbygges med studier av strategi, ledelse og forsknings- og finansieringspolitikk i multinasjonale selskaper. Pauly og Reich (1997) viser at det er markerte og vedvarende forskjeller mellom selskaper hjemmehørende i henholdsvis USA, Tyskland og Japan med hensyn til disse variablene. 4 Generelt tegner Hirst og Thompson et bilde hvor regionalisering (i Nord-Amerika, Sørøst-Asia og Europa) er et mer fremtredende motiv enn egentlig globalisering. Dette gjør at de to også er mer styringsoptimistiske enn de fleste hyperglobalister. De materielle føringene er ikke lenger imperativer. Deres poeng er at hvis USA, Japan og EU vil sette seg ned og regulere verdensøkonomien på en strengere måte, så kan de gjøre det. Det er ikke økonomiske «naturlover» som hindrer slik regulering, men politisk uenighet. Stat og marked: ingen naturlig motsetning Den andre viktige skeptikerposisjonen angriper hyperglobalistenes forståelse av sentrale kausalprosesser. Der hyperglobalistene tegner unilineære materielt funderte utviklingslinjer, ser Eric Helleiner (1994) et behov for kritisk, historisk rekonstruksjon. Hans bok heter betegnende nok States and the Reemergence of Global Finance. Tittelen bebuder to sentrale anliggender. Ordet stat varsler om en politisk analyse av prosessen som gav kapitalen dens utvidede rettigheter. Begrepet «reemergence» uttrykker en historisk bevissthet om at verden har sett frie kapitalbevegelser før: under gullstandarden både før og etter 1. verdenskrig. Helleiners analyse er på systemnivå, men det er ikke et diffust, aktørløst system han beskriver. Et av hans viktigste grep er å sette et skarpt fokus på valg gjort av den største og mektigste aktøren, USA, en stat som er mektig nok til å forme systemet. 5 4 Betydningen av dette diskuteres også i Dicken (1998), del 2. 5 Slik sett står Helleiner i gjeld til hegemoni-litteraturen i internasjonal politisk øko-.19 M