Norský jazyk a literatura

Transkript

1 Masarykova univerzita Filozofická fakulta Ústav germanistiky, nordistiky a nederlandistiky Norský jazyk a literatura Štěpán Lichorobiec En vellykket formel for to generasjoner. En komparativ studie av Naiv.Super., Doppler og Volvo Lastvagnar av Erlend Loe Bakalářská diplomová práce Vedoucí práce: PhDr. Miluše Juříčková, CSc. 2008

2 Prohlašuji, že jsem tuto práci vypracoval samostatně s využitím uvedených pramenů a literatury... Podpis autora práce 2

3 Tusen takk til PhDr. Miluše Juříčková for veiledningen under hele året, motivasjon og tilbakemelding, og til Marie Loe Halvorsen for hjelp med korrekturen og for en innsiktsfull tilbakemelding. Jeg vil også gjerne takke Svein Slettan og Andreas Lombnæs fra Universitetet i Agder for konsultasjon, materialer og gode råd. 3

4 Innhold 1. Innledning Den primære likheten handlingsoppbygning Krisene Det moderne kontra det før-moderne Det senmoderne perspektivet Den tomme tryggheten Rekreasjonen overlevelsestrategien for hver anledning Å slappe av / Å komme til krefter Å gjenskape Løsningen Den sekundære likheten Motivene og intertekstualitet Stilen og formen Konklusjon Den sterke ryggraden Et nytt syn på krisehåndtering Perspektivene som ikke ble med Tsjekkisk sammendrag Shrnutí v češtině Kilder Primær litteratur Sekundær litteratur

5 1. Innledning I 1996 utga forlaget Cappelen en bok i røde permer som viste seg å skulle bli en av de mest betydningsfulle og innflytelsesrike romaner på 1990-tallet. Boka het Naiv.Super.,og forfatteren var Erlend Loe. Denne ny-naivistiske skildringen av en vellykket løsning på en ung manns eksistensielle livskrise var en umiddelbar suksess, hyllet av både lesere og kritikere. Eirik Vassenden kommenterer denne nesten utelukkende positive holdningen i sitt essay som den hemningsløse og ofte hodeløse bejublingen. 1 Åtte år etter sitt gjennombrudd, skrev Loe en roman som mange har sett i sammenheng med akkurat Naiv.Super.. Denne romanen, fra 2004, het Doppler, og beskrev en lignende eksistensiell krise som rammet en mann omtrent en generasjon eldre enn helten i Naiv.Super.. Doppler var mindre naivistisk, men desto mer radikal, med sin sterke samfunnkritiske ladning. Doppler sluttet nokså åpent og kanskje derfor skrev Loe ett år etter en slags etterfølger. Han endret stilen dramatisk, men beholdt kontinuiteten med Doppler og den samfunskritiske tonen. Han ga boka tittelen Volvo Lastvagnar. I min avhandling vil jeg ta for meg forholdet og sammenhengen mellom Naiv.Super. og Doppler-bøkene 2. Det å påstå at fortellingene ligner på hverandre er ikke noe banebrytende. Jeg vil gå ut fra denne påstanden og utforske nøye i hvilken grad fortellingene ligner på hverandre, og om det i tilfelle har skjedd en utvikling av akkurat denne typen fortelling hos Erlend Loe med hensyn på de åtte årene det er mellom dem. Dessuten vil jeg legge frem et nytt perspektiv i studiet av Loes forfatterskap som ennå ikke har vært lagt merke til. Jeg vil også se kritisk på, og om mulig revidere, tolkningen av romanene særlig med hensyn til paralelliteten. Dette skal jeg gjøre på to nivåer. For det første vil jeg fokusere på innholdet, det vil si selve handlingen og måten den er bygget opp på. En viktig del av denne fasen blir å finne grunnmønsteret i handlingen når det gjelder både Loes narrative teknikk og ikke minst motivasjonen til hovedpersonene. For å kunne utarbeide den indre mekanismen av krisebehandling i begge fortellinger, må jeg selvfølgelig trekke inn den litteraturvitenskapelige debatten rundt Erlend Loes forfatterskap. Dessuten vil det også 1 VASSENDEN, E. Den store overflaten: Tekster om samtidslitteraturen. Oslo: Damm, s.72 2 Altså Doppler og Volvo Lastvagnar 5

6 innebære å finne en støtte i form av et passende teoretisk rammeverk utenfor litteraturvitenskapen. For det andre vil jeg se på om det fins felles strukturelle aspekter i teksten, det betyr: motiv- og symbolbruk, stil og formelle trekk. Den litteraturvitenskapelige interessen for Naiv.Super. har kommet ikke lenge etter utgivelsen, og siden det har antallet artikler og essays som har analysert den eller satt den i norsk sosiokulturell kontekst, vokst betraktelig. Finn Skårderud trakk inn et psykologisk perspektiv og fokuserte på hovedpersonens tilbaketrekning i sin artikkel fra Merete Morken Andersen skrev i samme år en artikkel om den unge norske litteraturen og analyserte Naiv.Super. grundig i dens kontekst. Tre år etter, i 2001, ble det publisert tre viktige artikler om Naiv.Super.. Eivind Tjønneland analyserte temaet naivitet. Gudleiv Bø tok for seg problemstillingen om hvordan en utpreget morsom bok kan handle om dype ting, og fra denne synsvinkelen skrev han både om debutromanen Tatt av kvinen (1993) og Naiv.Super.. Sylvi Penne brukte Giddens sosiologiske teori om senmodernitet, og anvendte dens fire dilemmaer på hovedpersonens identitetsdannelse etter krisen. I 2003 kom det ut et meget innflytelsesrikt verk om norsk litteratur på 1990-tallet, av Per Thomas Andersen, hvor han viet et kapittel til å analysere Naiv.Super. fra flere hold. Han brukte både det senmoderne perspektivet, sosiologien, litteraturvitenskap, narratologi og estetikk. Siste innslag er Eirik Vassendens essaysamling, hvor han ser kritisk på Loes romaner frem til Fakta om Finland (2001). Hovedpoenget hans er Loes bevisste studie av overflaten og det overfladiske, samt det å utforske grensene til hvor mye overfladiskhet og overflødighet en roman kan bære. En så stor vitenskapelig interesse finnes dessverre ikke for Doppler og Volvo Lastvagnar, som har passert forbi litteraturforskningen nesten ubemerket, med unntak av en hovedoppgave og en masteroppgave i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Den første handler om Naiv.Super. og Doppler ut fra perspektivet av det absurde, den andre handler om komikken i Doppler og Volvo Lastvagnar. Den beskjedne vitenskapelige interessen for Doppler-bøkene er nødvendigvis ikke et indirekte utsagn om bøkenes kvalitet, men sikkert skyldes det at bøkene er så pass ferske. Siden det finnes et tilfredsstillende teoretisk rammeverk bare rundt Naiv.Super. må jeg benytte meg av dette, og prøve å se om påstander og teorier angående Naiv.Super. er brukbare og gyldige for fortellingen i Doppler-bøkene. Hypotesen min er at siden likhetsgraden i fortellingene er utrolig høy, burde det være mulig å begrunne 6

7 analysen av krisen, krisens årsaker, krisens behandling og løsning ut fra de samme teoretiske perspektivene. Veldig viktig for meg er teorirammeverket utenfor litteraturvitenskapen. For å kunne tolke protagonistenes livskriser og løsninger, må jeg se disse i kontekst. Perspektivene jeg kommer til å bruke blir både av sosiologisk og psykologisk art, med særlig vekt på det moderne samfunnets dynamikk, utfordringer og problemstillinger. 7

8 2. Den primære likheten handlingsoppbygning 2.1 Krisene En dag river jeg-personen i Naiv. Super. seg løs fra sitt tidligere liv og befinner seg alene i sin brors leilighet. Doppler forlater familien og karrieren og slår opp telt i skogen. Disse to handlingene er den umiddelbare reaksjonen på en krise som lenge har foregått hos begge disse personene. Denne krisen er i begge tilfeller eksistensiell og er utgangspunktet for fortellingen både i Naiv. Super. og Doppler. Krisen når sitt høydepunkt og blir synlig og uoverkommelig. Ved hjelp av en utløsende omstendighet bringer den med seg et brudd med det forventede og det tradisjonelle. I dette avsnittet vil jeg vise at krisene i stor grad ligner på hverandre. Først og fremst er det viktig å påpeke at krisene i Naiv.Super. og Doppler er omtalt i et slags tilbakeblikk. Begge fortellingene begynner med at utbruddet akkurat er skjedd og fra dette tidspunktet går fortellingene retrospektivt i forsøk på å finne ut årsakene og forklare situasjonen før utbruddet til leseren. Når dette er gjort kan krisen først behandles på en eller annen måte og fortellingen leder lineært mot en løsning. Følgende avsnitt fra Naiv.Super. og Doppler illustrerer dette godt. Jeg låner min brors leilighet mens han er bortreist.... Det setter jeg pris på, det er akkurat det jeg trenger. Litt tid til å ta det med ro. Mitt liv har vært merkelig i det siste. Det kom til et punkt hvor jeg mistet interessen for det hele. 3 Min far er død. I går tok jeg en elg av dage.... Selv om jeg har bodd her ute en tid, er det første gang jeg dreper Hovedpersonen i Naiv.Super. beskriver sitt sammenbrudd slik: [a]lt forekom meg meningsløst. Helt plutselig. 5. Krisen har åpenbart utviklet seg gradvis og har ventet under overflaten på utløsningen, som kommer på begynnelsen av romanen. Først er det bare en liten lekkasje på bursdagsmiddagen hos foreldrene hans. Der bebreider han dem for at de ikke har presset ham til å bedrive sport på et høyt nivå 6. Dette tyder på at jeg-personen ikke er tilfreds med sitt liv og samtidig ikke vet hvorfor, og når han senere spiller krokket med sin bror og taper så faller alt sammen for ham. Det som videre preger begge situasjonene er at han overrasker seg selv, han reagerer i strid 3 LOE, E. Naiv.Super.. Oslo: Cappelen, s.7 4 LOE, E. Doppler. Oslo: Cappelen, s LOE, E. Naiv.Super, s.11 6 LOE, E. Naiv.Super, s.8 8

9 med det han er vant til. Hovedpersonen føler at innerst inne fins det en motsetning mellom det ytre bevisste kjente på den ene siden og det indre ubevisste ukjente på den andre. Han befinner seg plutselig i en situasjon der det ikke finnes noen vei videre. Han sier: Neste morgen våknet jeg og kjente at ting ikke kunne fortsette som før. 7 Han forsøker å analysere kjernen for sine problemer og finner ut at det ikke er noen ytre årsak. Jeg tenker på hvor det gikk galt.... Mine foreldre har gjort en anstendig jobb. Jeg klandrer dem ikke for noe. Jeg har også hatt det godt på skolen. Det er ingen som har vært slem med meg. I hvert fall ikke over lang tid.... Det må være noe annet. 8 Til slutt nøyer han seg med forklaringen at han rett og slett vet for mye uten å vite hva han skal bruke det til. Han setter opp en liste over ting han vet mye om, den er lang, men han innrømmer selv at det er forvirrende. Han dømmer ikke kunnskapen, han ser bare ikke meningen ved å ha den. Han sier åpent at han ikke klarer å skille mellom det som er viktig og det som er overflødig, Jeg mangler retning. Oversikt. 9 sier han, men han vet samtidig at han ikke kan vente at oversikten kommer av seg selv, allikevel har han ikke noe klart svar på hva han skal gjøre for å komme over retningsløsheten og meningstapet. Krisen hos Doppler blir utløst da han faller fra sykkelen i skogen og slår hodet sitt og mens han ligger på bakken og stirrer på trærne, føler han en slags ro. Jeg lå bare helt stille og kikket opp i noen greiner som beveget seg sakte i den svake vinden. Og for første gang på flere år var det ganske så stille. Da de verste smertene ga seg noe opplevde jeg en velsignet ro. Det var bare skog. Den vanlige blandingen av alskens sammensatte følelser og og tanker og plikter og planer var borte. 10 I denne roen og stillheten får han mulighet til å reflektere over livet sitt og finne at han ikke kan fortsette som før. Han klarer å sette ord på det som ligger i bunnen til det på mye mer bevisst måte enn jeg-personen i Naiv.Super. 7 LOE, E. Naiv.Super, s.11 8 LOE, E. Naiv.Super, s.41 9 LOE, E. Naiv.Super, s LOE, E. Doppler s.24 9

10 Han nevner at et menneske har en flerfoldig identitet. Man er så mye. 11 sier han. Det som plager ham er at han ikke klarer å finne seg til rette i det meste av det han er. Han er en syklist og det ser han på som noe positivt, han trives og det å sykle er kanskje det eneste han har glede av. Han er en ektemann, han er glad i kona si, men han innrømmer at han er uengasjert i forholdet. Han er så uengasjert at skjønt han vet det er hans feil, lar han kona si føle seg skyldig i det. Dette henger også sammen med hans rolle som huseier. Sammen med kona si driver han med en storslagen oppussing av huset, men han finner ikke meningen i å velge de rette flisene og badekaret og er lei av å måtte bestemme om farger, mønstre og utførelser. Hans forhold til å være far ligner. Han er glad i sine barn, men samtidig føler han seg ganske fortvilet. Han blir bokstavelig jaget og plaget av barnesangene sønnen hans, Gregus, hører på TV. Dattera hans, Nora, er en manisk tilhenger av Ringenes Herre. De klarer ikke nå hverandre, de forstår hverandre ikke. Doppler blir også lei av vennene sine, de interesserer ham ikke og han hater å måtte tilbringe tid med dem på forskjellige felles familieturer og besøk. Dessuten føler han at han må ta stilling til problemene i verden, slik som krigen i Irak. Han liker veldig dårlig at slike ting gjør hans hverdagslige problemer til bagateller. Når Doppler ligger skadd i skogen klarer han å innse at det kanskje fins en helhetlig forklaring bak hans mislykkede nærvær. Slik som hovedpersonen i Naiv.Super. finner han årsaken i seg selv. Han finner ut at han ikke orker samfunnet han lever i, og han uttrykker sin avstand til dette samfunnet bokstavelig: Jeg liker ikke folk. Jeg liker ikke det de gjør. Jeg liker ikke det de er. Jeg liker ikke det de sier. 12 Den sentrale likheten er at meningstapet i begge tilfeller er knyttet til det å miste entusiasme. Doppler føler seg uengasjert og dette nevnes flere steder i teksten. Hovedpersonen i Naiv.Super. sier akkurat det samme: jeg fryktet at jeg var blitt mett av dage, at jeg aldri noen sinne ville kjenne entusiasme igjen. 13 Dette trekket er et fast punkt som holder disse fortellingene sammen, skjønt enkelte problemstillinger begge helter ellers angir ikke høres helt like ut. Overflaten kan være annerledes, det motsier ikke tolkningen. I prinsippet kan forskjellen i oppfatningen av det kritiske hos hovedpersonene skyldes at disse unge mennene tilhører forskjellige generasjoner, med andre ord, at de befinner seg i forskjellige livsfaser som har sine egne problemer. 11 LOE, E. Doppler s LOE, E. Doppler s LOE, E. Naiv.Super, s.11 10

11 I tilfelle jeg-personen i Naiv.Super. er det meningstapet som stammer fra at ting ikke henger sammen. Men dette har sin grunn i det at denne hovedpersonen befinner seg i en livsfase der det viktigste er å lære slik at man kan bli noe. Som sagt, studerer han på universitetet hvor han lærer seg masse ting. Problemet er at han ikke vet hva dette skal brukes til. Han taper meningen og mangler perspektiv. Doppler, tvert imot, befinner seg i den produktive livsfasen og utgangspunktet for problemene hans er nødvendivis av forskjellig art. Det han opplever er allikevel også et meningstap. Han er en fungerende del av samfunnet som har sine forventninger og regler. Imidlertid trives han ikke der og klarer ikke se meningen og et holdbart perspektiv i å fortsette å være medlem av dette samfunnet Det moderne kontra det før-moderne Sylvi Penne sporer opp opphavet av eksistensielle kriser hos de siste generasjonene av mennesker i selve vesenet av moderniteten. I sin artikkel Å søke løkens kjerne : Modernitet og selvidentitet fra boka Norsk som identitetsfag (2001) sammenligner hun den sosiale og kulturelle situasjonen i samfunnet i forhold til individet i den før-moderne og den moderne tiden. Hun avgrenser ikke disse periodene nærmere, hun opererer med begrepene før og nå. Hun sier at før var det tradisjonen som holdt samfunnet på plass og som mer eller mindre bestemte over enkelte individer. Det fantes en viss treghet som tradisjonen holdt i gang. Penne sier: Alle var del av noe større enn en selv og som bidro til meningen med livet. Det var lite å reflektere over. Få valg å foreta. Men mye trygg identitet om alt gikk bra. 14 Med at alt gikk bra forutsetter Penne at det fantes samsvar mellom behov av det individuelle og det kollektive. Hvis ikke, måtte individet streve imot tradisjonen, hvilket var veldig vanskelig og problematisk. Situasjonen nå er helt forskjellig. Nå er preget av stadig forandring og nesten ubegrenset valgfrihet. Forandringene forutsetter at det moderne mennesket er i stand til å tilpasse seg til forandringene til enhver tid, men dersom vedkommende ikke er fleksibel og kreativ nok, er det fort gjort å falle ut av meningssammenhenger, få problemer i forhold til hvem en skal være, og hva en skal gjøre 15. Valgfriheten kan på den ene siden være noe 14 PENNE, S. Norsk som identitetsfag. Oslo: Universitetsforlaget, s PENNE, S. Norsk som identitetsfag s.34 11

12 positivt, et fremskritt i forhold til før, men på den andre kan den bli til en byrde for den som skal velge. Penne støtter seg i denne sammenhengen til den engelske sosiologen Anthony Giddens som påpeker rollen av tvilen i den moderne fornuften og bevisstheten. Da kan i utgangspunktet alle velge alt, men det er tvilen som egentlig hindrer individene i å velge. Penne påpeker at i virkeligheten har ikke mulighetene utvidet seg med moderniteten siden tvilen nå kan virke som en lik hindring som kjønnsrolleskiller eller sosiale skiller før. Denne teorien er ikke i sin helhet brukbar for verken Naiv.Super. eller Dopplerbøkene, fordi ikke noen dramatiske forandringer nevnes eller antydes der som en mulig årsak for krisene. Det andre poenget imidlertid viser seg til å være gjeldende i begge tilfeller. Problemene i begge fortellinger går nemlig ut på mangfoldet av forskjellig art. Dersom en viss forenkling tillates er helten i Naiv.Super. plaget av at han rett og slett vet altfor mye uten å vite hva det kan brukes til. Med andre ord, dreier det seg om et uoversiktelig mangfold. Doppler nevner at han er så mye og valgfriheten kommer direkte til uttrykk i hans beskrivelse av den storslagne oppussingen. Mangfoldet fører i begge tilfeller til at heltene mister engasjementet, meningen og sammenhengen. Merete Morken Andersen påpeker nesten det samme i sin innflytelsesrike artikkel Tingenes lys over tingene, i hvilken hun ser først og fremst på tendenser i den unge norske litteraturen, men egentlig analyserer hun i samme slengen det unge samfunnet. Hun sier at den unge generasjonen er koplet fri fra alle sosiokulturelle bånd slik som kjønn, klasse, geografisk sted, etnisk gruppe eller religion. Men slik som Penne, Andersen sier at denne friheten ikke trenger å være nødvendigvis noe positivt. Jeg tror at det må ha å gjøre med at enkeltindividet som lever i dag, og antakelig spesielt unge mennesker, er utsatt for et voldsomt press fra flere hold: fra utdanningssystemet, familien, og ikke minst fra fremtiden, som ligger der som en mørk skygge, en slags Bøygen, umulig å forholde seg til, best å gå utenom. Kravene er lette å få øye på, og det blir stadig tydeligere hvor mange som faller utenfor, men det er vanskeligere å se hvorfor man skal anstrenge seg, hva som er vitsen. 16 Dette trykket fører etter Andersens mening til at individer søker sitt eget rom, men uansett hva de velger fins det ingen garanti for at tilværelsen ikke blir tom for mening igjen. Selve valget fylles ikke automatisk med mening. I tillegg snakker Andersen om at 16 ANDERSEN, M. M. Tingenes lys over tingene: Om den unge norske litteraturen. Vinduet, 3/1998. s

13 verdenen har blitt uoversiktelig på grunn av uendelig mange forklaringer som har blitt stadig enklere og mer overfladiske bilder på hvordan ting henger sammen. Dette argumentet har mye til felles med RIMI-samfunnet beskrevet av Thomas Hylland Eriksen. Denne situasjonen kan lett forårsake at enkelte mennesker mister sammenheng og meningen. Andersen poengeterer noe veldig interessant: Til tross for en tilsynelatende frihet å velge, er sporene man kan velge mellom dype og for lenge siden innkjørt av sterke krefter som ligger utenfor en selv. Og når man først er i sporet, er det vanskelig å holde oversikt over hva som skjer i de andre sporene. 17 Dette handler direkte om perspektiv. Dersom man mangler perspektiv er det lett å miste oversikt over hvem man er og hvor man befinner seg i forhold til verden. Perspektivet er noe heltene i Naiv.Super. og Doppler-bøkene søker ved å trekke seg tilbake på det abstrakte nivå og i den rent fysiske forstand når de forlater landet sitt Det senmoderne perspektivet I et annet kapittel i sin bok Norsk som identitetsfag, analyserer Sylvi Penne direkte Naiv.Super. i forhold til en teori av Anthony Giddens. Penne oppsummerer Giddens utgangspunkt ved å si at det senmoderne mennesket stadig er stilt overfor ulike typer risiko og dermed utsatt for meningstap, tvil og følelse av avmakt. Disse begrepene høres ikke fremmed ut i forhold til både Naiv.Super. og Doppler. Giddens da etablerer da fire dilemmaer som hvert individ må forholde seg til for å opprettholde en holdbar og sammenhengende biografisk fortelling. Penne tolker Naiv.Super. ut i fra disse punktene 18 : I. Å opprettholde handlekraften i et samfunn der den enkelte lett føler seg maktesløs Penne ser denne handlekraften i hovedpersonens beslutning om å arbeide med sin krise. Hun fokuserer her hovedsakelig på listene han lager og omtaler prosjektet hans som rydding. 17 ibid. 18 Giddens 1996: in PENNE, S. Norsk som identitetsfag s.41 13

14 II. Å mestre usikkerhet i et samfunn der det ikke fins autoriteter og autoritative sannheter Her nevner Penne at hovedpersonens prosjekt er tidsbegrenset og det tvinger ham til å handle. Dessuten nevner hun også behovet for en læremester. Hun ser oppfyllelsen av dette behovet i gutten Børre og i professor Paul Davies, som ikke er direkte oppnåelig, men som hovedpersonen kan forholde seg til gjennom e-post og gjennom boka Davies skrev. III. Å opprettholde en enhetlig selvidentitet i en fragmentert verden Realisering av dette kriteriet er både listene, ballen, bankebrettet og historien om hovedpersonens bestefar. Etter Pennes mening navngir hovedpersonen verden på nytt gjennom sine lister, ballen og bankebrettet tjener til å gjenetablere sammenhengen med barndommen og historien om bestefar er et glemt fragment i hans egen historie. IV. Å opprettholde personlig autonomi i et samfunn der opplevelsene er blitt konsumvarer og der kampen om sjel og tanke er massiv Dette siste poenget angår hovedpersonens merkebevissthet når det gjelder klær, sko og andre konsumvarer samt det å kjøpe seg ting når livet blir for tomt 19. Autonomien ifølge Penne ligger i at hovedpersonen reflekter veldig nøye over sine valg og gjennom refleksjonen kan han begrense påvirkningen av mediene mennesket stadig er utsatt for i samfunnet. Penne siterer i denne sammenheng Giddens som sier at: Selvets refleksive prosjekt er i så måte en motvekt mot kommersialismens standardisering. 20 Denne analysen er interessant og Penne har klart å finne nok bevis i teksten. Etter min mening er allikevel denne teorien ikke tilstrekkelig og gir bare en veldig forenklet tolkning. Viktige motiver som for eksempel hovedpersonens tilbaketrekning til det barnlige utelater hun fullstendig. Et interessant eksperiment er å prøve å se Doppler og Volvo Lastvagnar ut fra denne teoriens synsvinkel. Dersom det kan finnes 19 PENNE, S. Norsk som identitetsfag. Oslo: Universitetsforlaget: s Giddens 1996: 232 in PENNE, S. Norsk som identitetsfag. Oslo: Universitetsforlaget: 200. s.47 14

15 lignende trekk også i disse bøkene blir det et viktig bevis på at begge fortellinger i bunn og grunn er like. Det første poenget gjelder absolutt for Doppler også, fordi hovedpersonen bestemmer seg for å forlate samfunnet og overleve på egen hånd på dets utkant. Handlekraften hans er veldig tydelig når han dreper elgen, hugger og reiser totempælen og går til fots til Sverige. For det andre er Dopplers prosjekt også begrenset i tid, men dette blir omtalt i detalj senere. Det virker som om Doppler ikke trengte noen overordnet læremester, egentlig blir han selv en inspirasjons kilde for Høyremannen Bosse. Volvo Lastvagnar viser imidlertid Dopplers forvandling til en ydmyk mann som har mistet oversikt over eget prosjekt og dermed har akutt behov for en læremester. Læremesteren hans blir i bokstavelig forstand von Borring. Tredje poeng kan relateres til totempælen som uttrykker Dopplers slektstilhørighet og sammenheng med det han selv ser som viktig i sitt liv og for sin identitet. Han avgrenser sin identitet også i forhold til den mangfoldige identiteten sin ved å prioritere identiteten som syklist fremfor sine andre identiteter, og ved å evaluere disse kritisk. Han skaper også en ny identitet som han syns passer best for ham og som skal kjennetegne ham videre. Det er altså jeger og samler identiteten. Det fjerde poenget er også i stor grad representert i Doppler-bøkene. Doppler er bevisst opptatt av en bestemt type melk og han klarer å begrunne og reflektere sitt valg uten vansker. Om hans holdning til globaliseringen og presset fra det konsumorienterte norske samfunnet er det absolutt ikke nødvendig å skrive stort om, fordi det er et av de største motivene i denne fortellingen. Penne snakket også om trykket fra mediene og dette temaet finnes også i Doppler, hvor hovedpersonen er plaget av påtrengende barnesanger og hans sønn lider av avhengighetssyndrom dersom han ikke får sin daglige dose av barnefilmer på TV. Begge to klarer å overkomme denne negative innflytelsen Den tomme tryggheten Et annet perspektiv fins i Finn Skårderuds bok Uro: en reise i det moderne selvet, hvor han tar for seg blant annet kjedsomheten som et fenomen. I kapittelet Kunsten å kjede seg ser han på begrepene atspredelse og kjedsomhet og viser at det bindende elementet er konsentrasjon som står i motsetning til begge to. Han påstår 15

16 at siden kjedsomheten er betraktet som problematisk har det moderne samfunnet mistet kulturell kompetanse i det å kunne kjede seg på en god måte. Han fortsetter med å si at: Erfaringen av det moderne er ikke bare det vage og ukontrollerbare, men også det trygge som kan oppleves som kjedsomhet. Vestlig kultur er rammet av en uvirkelighetsfølelse som strekker seg fra mild kjedsomhet til kjedsomheten i sin mest konsekvente form: en uutholdelig tomhetsfølelse. 21 Nettopp den uutholdelige tomhetsfølelsen som stammer fra trygghet er noe hovedpersonene i Naiv.Super. og Doppler-bøkene er veldig kjent med. Skårderud går dypere i kjedsomhetens analyse og ved hjelp av den tyske sosiologen Martin Doehlemann 22 skiller han mellom fire grunnleggende måter å kjede seg på. Disse er: 1. Den situasjonsbestemte kjedsomheten 2. Den ubærlige kjedsomheten 3. Den skapende kjedsomheten 4. Den eksistensielle kjedsomheten Skårderud gir ikke veldig mye rom til de første to, fordi det er de plagsomme og absolutt uinteressante måter å kjede seg på. Det er nemlig kjedsomheten man opplever mens man venter i en kø eller befinner seg på en mislykket fest for det første, og for det andre er det kjedsomheten som det monotone og det stereotypiske bringer med seg. Den skapende kjedsomheten er veldig relevant og interessant for denne avhandlingen. Allikevel blir den omtalt senere, fordi den ikke har umiddelbar betydning i konteksten av dette kapitlet. Den eksistensielle kjedsomheten er noe helt annet. Den kan ramme enkelte som grupper. Skårderud beskriver dens opprinnelse og mekanisme på en veldig interessant måte: 21 SKÅRDERUD, F. Uro: en reise i det moderne selvet. Oslo: Aschehoug, 1998 s DOEHLEMANN, M. Langweile? Deutung eines verbreiteten Phänomens. Frankfurt am Main: Suhrkamp Verlag,

17 Avstanden til den såkalte virkeligheten i form av naturen er gjort betydelig.... Virkelighetsavstand kan skape uvirkelighetsfølelse som skaper virkelighetshunger. Det oppstår en lengsel etter liv, nærvær og friksjon. 23 Skårderud støtter seg i denne sammenheng også på filosofen Schopenhauer og filosofiprofessoren Jon Hellesnes. Den første betrakter den eksistensielle kjedsomheten hovedsakelig som en konsekvens av tilfredsstilte behov og advarer mot at det å virkeliggjøre utopien om den perfekte jordiske lykken, betyr i seg selv en ørken av grå kjedsomhet. 24 Jon Hellesnes sier nesten det samme sett fra et sosiobiologisk synspunkt. Etter hans mening er det slik at mennesket og dets hjerne utvikler seg best i vanskelige situasjoner som krever en løsning, i kampen mot nauda 25. Og når mennesket ikke lenger er nødt til å streve og anstrenge seg blir den kreative kampevnen ubrukt og den forvandlar seg til ei frustreranda bør, og resten er lede 26. Den eksistensielle kjedsomheten kan være en mulig forklaring eller en vesentlig del av forklaringen for krisen som rammer både jeg-personen i Naiv.Super. og Doppler. Begge heltene oppfyller alle krav til å kunne bli rammet av den. Begge to har et trygt liv i det trygge og rike norske samfunnet. Jeg-personen i Naiv.Super. hadde en problemfri barndom. Foreldrene hans er fortsatt sammen og, som han selv sier (se sitaten brukt øverst som henviser til side 41 i Naiv.Super.), de hadde gjort en bra jobb i hans oppdragelse. Han var heller ikke et offer av mobbing på skolen: Det hendte vel at noen sa noe stygt eller noe men da sparket jeg dem bare i leggen eller bokset dem i magen. 27 I fortellingens nåtid er han en student og ingenting tyder på at han har det vanskelig materielt sett. Altså, det trygge livet hans byr lite på å få bruk av kampevnene hans som faktisk samsvarer med hovedargumentet til Jon Hellesnes. Dessuten beskylder han helt i begynnelsen av boka foreldrene sine for at livet [hans] er kjedelig og uengasjerende 28 Da innrømmer han situasjonen sin for seg selv og benevner problemet høyt med dets rette navn. Andreas Doppler egner seg enda bedre for å demonstrere den eksistensielle kjedsomheten. Han har alt. Alt stammer fra hans kroniske flinkhet. Den beste måten å illustrere dette på er hans egen kommentar: 23 SKÅRDERUD, F. Uro: en reise i det moderne selvet. 1998: (ibid.) 25 (ibid.) 26 (ibid.) 27 LOE, E. Naiv.Super, s LOE, E. Naiv.Super, s.8 17

18 Jeg har gjort så mye. Jeg har vært så flink. Jeg har vært så satans flink. Jeg var flink i barnehagen. Jeg var flink på barneskolen. Jeg var flink på ungdomsskolen. På gymnaset var jeg avskyelig flink, ikke bare faglig, men også sosialt.... Jeg studerte flinkt og fikk en superflink kjæreste som jeg giftet meg med på en flink måte blant flinke venner etter at man hadde tilbudt meg en jobb som var så flink at den viste fingeren til andre flinke jobber. Senere har vi fått barn som vi har vært flinke med og vi har skaffet oss hus og pusset det flinkt opp. 29 Dessuten har han et påfallende, for ikke å si ekstremt stort, kjønnsorgan. En kjempekuk, kort sagt. 30 Og i konteksten av den vestlige kulturen er dette avgjørende. Doppler er et supermenneske i en kultur hvor størrelsen er det som teller, og hvor det visuelle, ikke bare når det gjelder utseendet, men også velstanden, er den generelle målestokken for menneskets status. Paradoksalt nok er Doppler verken tilfreds eller lykkelig, den overutviklede kampevnen hans blir neppe brukt i en situasjon hvor han har alt en mann kan ønske seg. Og derfor havner han utenfor. 2.2 Rekreasjonen overlevelsestrategien for hver anledning Rekreasjon er stikkordet 31 står det i Naiv.Super., og hovedpersonen legger på denne litt uanselige måten frem sitt manifest. Ordet rekreasjon har nemlig to betydninger. Den første betyr å slappe av og å komme til krefter, denne betydningen er også det som man finner vanligvis i oppslagsverk. Den andre betydningen går dypere til opphavet og etymologisk sett antyder det å gjenskape, å fornye. Rekreasjon er et utrolig bra valg med hensyn til hva Naiv.Super. dreier seg om. Det beskriver nøyaktig begge nyansene av det prosjektet som protagonisten iverksetter for å få meningen tilbake til livet sitt. Det viktige spørsmålet i denne delen av mitt forskingsarbeid er om dette gjelder også for Doppler. Det er ingen steder i teksten Doppler definerer prosjektet sitt som en rekreasjon, allikevel tør jeg påstå at begge betydningene av rekreasjonen fins innlemmet også i Dopplers strategi. 29 Loe 2004:39 30 Loe 2004:13 31 LOE, E. Naiv.Super, s.17 18

19 2.2.1 Å slappe av / Å komme til krefter En viktig del av protagonistens prosjekt er å slappe av. Han sier: Jeg har skrudd tempoet helt ned. Till null. 32 Han ligger i sofaen i sin brors leilighet og stirrer ut i luften eller blar i avisen, en gang om dagen går han ned til butikken og kjøper litt mat. Han gjør ingenting og har ingen planer. Med andre ord: han kjeder seg. Som allerede nevnt, har Finn Skårderud skrevet et kapittel om kjedsomhet i sin bok Uro: En reise i det moderne selvet. Skårderuds teori ble allerede fremlagt i kapitlet Krisene, men der ble det en viktig del utelatt. Dermed gjenstår det fortsatt spørsmålet: hva med den skapende kjedsomheten? I dette avsnittet vil jeg ved hjelp av Skårderuds forskning finne et svar på om kjedsomheten kan bli sett på også som et terapeutisk hjelpemiddel, og om denne teorien fungerer i forhold til det hovedpersonene i begge fortellinger foretar seg. I sin undersøkelse av det positive ved kjedsomhet benytter Skårderud seg av verket av den britiske psykoanalytikeren Adam Phillips 33 som forsvarer kjedsomheten som en viktig tilstand hos barn. Phillips ser kjedsomheten som en overgang og en mulighet. Det som da er viktig her er å kunne stanse og bli fylt av omverdenen, bruke tiden når ingenting spesielt skjer på å la følelsene oppstå og utvikle seg. Skårderud selv kommer med en treffende metafor: Å flykte fra kjedsomheten kan bli en forjagenhet, som mannen som løper uoppmerksomt gjennom kunstgalleriet i håp om at et eller annet kunstverk skal være forførende nok til å stanse ham. 34 Skårderud ser også at det å undertrykke kjedsomheten hos barn kan virke mot sin hensikt. Problemstillingen hans går ut på at dersom barn blir altfor skjermet mot kjedsomheten eller ikke får lov til å kjede seg i det hele tatt kan det føre til det at deres evne til å tåle tomme rom 35 blir begrenset eller manglende. Og dette kan igjen føre til at mengden og anvendelsen av de øvrige rom som står til rådighet 36 blir begrenset. Den berømte norske sosioantropologen Thomas Hylland Eriksen deler Skårderuds syn på forholdet mellom kjedsomheten og kreativiteten. Eriksen er veldig 32 LOE, E. Naiv.Super, s PHILLIPS, A. On kissing, tickling, and being bored : psychoanalytic essays on the unexamined life. Cambridge: Harvard University Press, SKÅRDERUD, F. Uro: en reise i det moderne selvet s (ibid.) 36 (ibid.) 19

20 opptatt av det moderne samfunnets behandling av tid. I artikkelen Mellomrommene legger han særlig vekt på fenomenet effektivitet og den generelle akselerasjonen av det moderne livet. Eriksen påpeker at teknologien på den ene siden muliggjør å gjøre ting raskere og dermed å rekke flere ting nå enn før. Teknisk sett altså. Men på den andre siden gjør han oppmerksom på at dette ikke nødvendigvis betyr at folk rekker viktige ting i livet som krever tid og må gjøres langsomt.. Han bruker bildet av å få liv som står stille i rasende fart 37. Han bruker betegnelse RIMI-samfunnet for det moderne samfunnet med dårlig tid som lever her og nå uten håp eller fremtidsvisjoner. Poenget hans angående kjedsomheten er at: Det er bare i mellomrommene man kan være kreativ. Noe av det mest kreative som finnes, er å ligge på sofaen og se i taket. Slik kreativitet begynner å bli tung å oppnå. 38 Eksempelet av å ligge i sofaen og stirre i taket virker som om å være tatt direkte fra Naiv.Super.. Med mellomrommene mener Eriksen kjedsomhet som er en naturlig motvekt mot effektivitet. For å illustrere forbindelsen mellom kjedsomhet og kreativitet bruker han et eksperiment fra en tysk barnehage, der alle lekene ble tatt bort en dag. Det som skjedde var at den første dagen virret barna omkring og ante ikke hva de skulle ta seg til 39, men allerede den andre dagen begynte de å være kreative av seg selv og fant selv på noe morsomt å gjøre. Selv om Skårderud og til en viss grad også Eriksen bruker barn som eksempler for å begrunne og forsvare kjedsomheten og dens nytte, er det åpenbart at det ikke er bare barn men hele samfunnet de sikter til. Dersom det allikevel skulle oppstå tvil om anvendelsen av denne teorien basert på manglende bevis og referanse angående voksne, kommer jeg i det følgende kapitlet til å klargjøre at en viktig del av hovedpersonenes strategi er å trekke seg tilbake fra det sammensatte til det enkle. Jeg-personen i Naiv.Super. trekker seg tilbake og kommer nært til det barnlige for å gjenskape sitt voksne selv, og Doppler trekker seg tilbake fra samfunnet, kommer tilbake til det naturlige for å gjenskape sitt sosiale selv. Disse to tilnærmingsmåter er i prinsippet nærmest identiske. Nettopp på grunn av denne forenklingen er det mulig å betrakte Skårderuds og Eriksens syn på den skapende kjedsomheten som gyldige også i disse tilfellene. 37 ERIKSEN, T. H. Mellomrommene. I: Andersen, K. (red.) Materialisme lesestykker for framtida. Oslo: Gyldendal, s ibid. 39 ibid. 20

21 Dersom den eksistensielle kjedsomheten kan utløse en krisetilstand, fins det ingen hemning for hovedpersonene å reagere på den med kjedsomhet igjen. Denne gangen blir det den skapende kjedsomheten som kan være akkurat det rommet der hovedpersonene kan ta seg sammen og som kan være det statiske utgangspunktet som får dynamikken og bevegelse tilbake til hovedpersonenes liv. I Naiv.Super. foretar hovedpersonen seg nesten ingenting etter å ha kuttet av alle bånd med sitt tidligere liv. Fra denne kjedsomheten, det tomme rommet, begynner det å oppstå aktivitet, glede og begeistring. Dette skjer sakte og forsiktig. Jeg-personen lager lister, kommer på stikkordet rekreasjon, oppretter en eksistensiell debatt med sin gode venn, kjøper seg en rød ball som han gleder seg til å kaste samme kvelden, oppdager en urovekkende bok i sin brors bokhylle, blir kjent med den lille gutten Børre, kommer seg ut på en sykkeltur, skal kjøpe en bil og blir kjent med, forelsket i og til slutt sammen med en jente Lise. Tilværelsen hans blir gradvis fylt med alle disse tingene og livet hans blir mer og mer intenst. Rekreasjonen i forstand å slappe av fremstår i Naiv.Super. ikke bare i formen av å kjede seg. Det å kjede seg kan virke som et utgangspunkt, men på lang sikt er den passive kjedsomheten uutholdelig. Jeg-personen opplever det veldig tydelig når han sier: Noen burde komme og sysselsette meg. Noen burde be meg om å bygge et eller annet. Bære noe riktig tungt. Sandblåse noe veldig stort. Det er lenge siden jeg har vært skikkelig svett. 40 Her er det behov for å oppleve det fysiske, behov for å tilfredsstille det kroppslige. Men dette skal ikke skje gjennom tungt arbeid og svette. Langt ifra. Mot slutten 41 av boka setter hovedpersonen ord på det han vellykket har drevet med i sitt rekreasjonsprosjekt. Det han snakker om da er sjelens renselse gjennom lek og moro, altså det som legges stor vekt på er et aktivt prinsipp og samtidig at det å leke er en terapi. La oss undersøke denne terapien nærmere. Hovedpersonen kjøper seg en rød ball og han kaster den. Det gjør ham glad og får ham til å tenke på andre ting. Denne leken ligner allikevel mer på et ritual. Jeg gjør det automatisk. 42 Enda viktigere er Brio-bankebrettet, det er også mye mer avansert når 40 LOE, E. Naiv.Super, s side 172 og LOE, E. Naiv.Super, s.19 21

22 det gjelder rekreasjonsprosjektet. Her er det ikke bare bevegelsen og rytmen av hamringen som bringer gleden. Det kommer noe i tillegg som er helt avgjørende for hovedpersonen. Når alle pinnene er banket jevnt med brettet, oppstår en følelse av sammenheng. Ting passer sammen. De har en mening. 43 Bankebrettet blir da et symbol, en forenklet utgave av verden. Man kan jobbe for å oppnå sammenheng. På dette planet virker det ikke vanskelig, ting blir oversiktlige. Man har et egnet redskap og en oppgave som er klart definert sammenhengen oppstår når alle seks pinner er banket jevnt med overflaten. Overgangen mellom bankebrettet og det virkelige livet blir nok stor og vanskelig, men man kan trene på det enkle nivå for å bli sikrere på det sammensatte. Og det er også strategien til hovedpersonen. Hvis jeg banker tilstrekkelig lenge, vil jeg kanskje oppnå en følelse av mening på såvel globalt som personlig plan. 44 Og igjen er det en utsøkt monoton aktivitet 45, det er et ritual. Et ritual som det er vesentlig å gjennomføre hver gang før han tar en beslutning om noe eller gjør noe avgjørende. Senere i fortellingen er jeg-personen på vei til Volvo-forhandleren og det skjer en merkelig ting. Han stanser foran et stort hotell og kjører heis opp og ned i tre kvarters tid. Dette utløser flere ting. For det første er han som sagt ute for å kjøpe en bil. Det er en veldig voksen ting som innebærer ansvar i veldig stor grad. For det andre tenker han tilbake på barndommen sin og derfra er ideen om å kjøre heis egentlig hentet fra det var noe som var farlig og spennende. For det tredje tør han snakke med en fremmed ung kvinne om kjæresten hennes. For det fjerde, straks etter at han går ut fra hotellet, sykler han til universitetet og skriver en e-post til professor Paul Davies, som har skrevet boka om tid, altså den som har skapt så mye uro i hovedpersonen. For det femte våger han noe så frekt som å hente en rulle fax-papir på universitetet. Han henter den på vegne av sin gode venn Kim, noe som er en åpenbar løgn, men han klarer det. Denne handlingen har både retning, mening og risiko. For det sjette, når han er ferdig med å kjøpe bil så ringer han til nummeret han har fra før av og vil snakke med Lise, han får snakke bare med faren, men han klarer å få det riktige nummeret og til slutt snakker han med selve Lise. Alle disse handlingene binder sammen en ting motet. Hovedpersonen foretar seg målrettede gjerninger, han våger, han går ut i verden og deltar i den i stedet for å 43 LOE, E. Naiv.Super, s ibid. 45 LOE, E. Naiv.Super, s.61 22

23 bare observere den. Det er meget påfallende å se alle disse handlingene i direkte sammenheng med det at hovedpersonen har kjørt heis like før det. Det er til og med mulig å se et mønster av slik oppførsel som går gjennom hele boka. Finn Skårderud skriver i sin artikkel Skrumpselvet. Retretter i denne sammenheng om konkretistisk overlevelsestrategi, som betyr at et subjekt som er truet klamrer seg til det som er meget konkret. 46 Hovedpersonen utvikler en rekke kroppsritualer som han bruker hver gang han blir foruroliget av noe. I dette henseende passer det best å bruke den alternative definisjonen, nemlig rekreasjonen i forstand å komme til krefter. Det primitive, det monotone, det repetative og ikke minst det konkrete er et redskap, en viss utvei som fungerer mot det sammensatte, det ukjente og det ubegripelige, verdenen som hovedpersonen må finne sin plass i. Heisen, bankebrettet og ballen har mye til felles. Alle tre er brukt på en rituell måte og gjennom det å bruke dem når hovedpersonen progresjon. Ved hjelp av ballen, bankebrettet og heisen klarer han å samle krefter til å skride ut fra passivitet til aktivitet. Allikevel er det monotone og rituelle ikke bare en terapi som han anvender på seg selv, det virker også i forhold til broren hans. De kaster frisbee sammen og dette får dem til å tilbringe kvalitetstid sammen, de leker. Senere når de prater sammen om vanskelige ting, får han broren sin til å banke: Jeg hentet bankebrettet og plasserte det forsiktig på bordet foran ham. Deretter ga jeg ham hammeren, og da han tok imot den og kikket spørrende på meg, nikket jeg sakte. Så begynte han å banke. 47 Det er umulig å finne ut om det hjalp broren ut fra teksten, det er heller ikke viktig, fordi broren ikke står i fokus. Det som er viktig er at hovedpersonen sier Jeg følte at vi var veldig nær hverandre mens han banket. 48 Igjen er det gjennom den monotone bevegelsen at følelsen av nærhet oppstår. Doppler iverksetter lignende strategier. På samme måte som hovedpersonen i Naiv.Super. begynner han med å dyrke passivitet. Han gjør det bevisst og tilsiktet. Slik forsvarer han kjedsomheten overfor Gregus, sønnen sin: Det ligger innbakt i oss at vi til stadighet skal gjøre ting. Finne på ting. Så lenge man er virksom, er det bra, på et vis, uansett hvor dum virksomheten måtte være. 46 SKÅRDERUD, F. Skrumpselvet. Retretter. Samtiden, 5-6/ LOE, E. Naiv.Super, s ibid. 23

24 Vi vil på død og liv unngå å kjede oss, men jeg har begynt å merke at jeg liker å kjede meg. Kjedsomheten er undervurdert. Jeg sier til Gregus at planen min er å kjede meg så lenge at jeg blir glad. Jeg er ikke i tvil om at noe som kan ligne tilfredsstillelse fins på den andre siden av kjedsomheten Dette utdraget fra boka er vesentlig. Det beviser hvor godt Dopplers strategi samsvarer med Skårderuds begrep av den skapende kjedsomhet. Doppler har bestemt seg for å ofre sin flinkhet som tvinger ham til virksomhet og handling, men som ikke bringer ham tilfredsstillelse, for kjedsomhet, som han håper skal gjenskape den opprinnelige livslysten i ham. Den rene passiviteten holder ikke for Doppler heller, slik som den ikke gjorde det i Naiv.Super.. Doppler leker. Han spiller dyrelotto med elgen sin og når Gregus kommer, lager de en bue sammen, og skyter fra den i skogen etterpå. Forskjellen mellom Doppler og Naiv.Super. i dette henseende er at det å leke i Doppler ikke nødvendigvis er bundet til det rituelle. Doppler leker for å atsprede seg. Det rituelle er nærværende i Doppler i veldig stor grad også. Først og fremst er det totempæleprosjektet hans. Han blir inspirert til det av en annen skikkelse i boka, Düsseldorf, som bygger en diger slagscene fra andre verdenskrig i stua si. Düsseldorf gjenskaper øyeblikket av sin fars død og vil hedre ham på denne måten, dessuten valgte han også navnet sitt etter byen faren hans ble født i. Doppler er imponert av dette, og siden han opplever veldig sterkt at faren hans døde rett før han flyttet til skogen, bestemmer han seg for å hedre ham også på en ærefull måte. Han velger å reise en totempæl for faren sin, og dette opptar hans hverdag i skogen. Han finner et tre av passende størrelse i skogen, hugger det ned og ved hjelp av Bongo klarer han å flytte stammen til teltet sitt. Og der bruker han primitive redskaper for å hugge og spikke stammen til en skulptur som skal fremstille faren hans sittende på et rytmeegg, på hodet hans sitter Doppler på sykkel og øverst Bongo med Gregus på ryggen. Arbeidet på totempælen egentlig er en slags utvikling av en mulighet som ble antydet i Naiv.Super.. Hovedpersonen føler at han trenger å bli fysisk sysselsatt, han vil bære noe tungt eller sandblåse noe stort. Som jeg skrev tidligere, dette ble ikke noe av i Naiv.Super., mens i Doppler gjør hovedpersonen dette bokstavelig. Ideen med totempælen er rituell i seg selv. Totempælene tjener i en rekke urkulturer som beskyttelse eller symboliserer tilhørighet og slektforhold 50. Ved å hugge 49 Loe 2004:

25 totempælen lager Doppler et symbol på hvem han er og hvor han hører til, han definerer seg selv på samme måte som jeg-personen i Naiv.Super. får til gjennom listene sine. Doppler kombinerer et fysisk kroppsritual med å gjenskape sin egen identitet. Det rituelle blir viktig også senere, under Dopplers opphold i Sverige. Der blir Doppler stilt overfor et valg. Han velger det som ser ut som den eneste utveien og fullføringen av prosjektet. Doppler har innsett at prosjektet hans har blitt vagt og ukontrolerbart og derfor søker han veiledning hos von Borring. Selve treningen er en rekke ritualer som på en måte skal stålsette Doppler og gjøre ham til en riktig scout, det vil si et godt menneske. Et lignende trekk med Naiv.Super. er også bruk av fysisk aktivitet for å overkomme psykisk uro. På slutten av februar dukker høyremannen Bosse opp i skogen og blir skutt i låret av Doppler som følte seg truet. Bosse kom i fred, han ville bare bli med i skogen. Doppler må ta seg av såret hans, men tanken på å miste roen og ensomheten foruroliger ham i den grad at han må gå en skitur for å bearbeide den nye situasjonen Å gjenskape Det andre aspektet av hovedpersonenes rekreasjonsprosjekt ligger i å gjenskape seg selv og finne tilbake den tapte meningen. Begge heltene er i utgangspunktet misfornøyde med sin tilværelse uten å vite hva det egentlig er som mangler. De føler at noe ikke stemmer, at noe burde være annerledes. Måten de prøver å få det til på er nokså radikal. Metoden deres er enkel, heltene trekker seg fra det sammensatte til enklere forhold og der kan de først forsøke å ta seg sammen, finne ut det som er viktig og etterhvert komme fornyet tilbake dit de mistrivdes før. Denne bevegelsen ble behandlet på forskjellige måter i litteraturforskningen. Allikevel må en ting nevnes her. Det er først og fremst Naiv.Super. som ble vitenskapelig analysert og diskutert og dermed henviser følgende oversikt over teoretiske tilnærminger bare til Naiv.Super.. Men dette har egentlig ikke noe å si siden formålet av denne oppgaven er å vise at fortellingsmønsteret og problematikken i begge 51 LOE, E. Doppler s

26 fortellingene er like. Dermed må teorien angående Naiv.Super. være brukbar for Doppler-bøkene også. Finn Skårderud bruker i sin artikkel Skrumpselvet. Retretter ikke ordet retrett som tittelen tilsier, men kaller bevegelsen for regresjon. Han sier at den negative ladningen dette ordet har gjelder ikke her, fordi regresjonen for jeg-personen egentlig er en privat løsning 52 og et terapeutisk forsøk. Han bruker uttrykket regresjon i det godes tjeneste, fordi denne regresjonen er helende for hovedpersonen. Skårderud henviser til et etablert begrep i psykoanalysen, nemlig regresjon i jeg`ets tjeneste. Regresjonen er et ønsket fenomen, det er en måte å fremkalle tidligere opplevelser og en tilbakekomst til det primitive som hjelper å finne det som er tapt. Skårderud konkluderer med: Det er ikke enten regresjon eller ei. Regresjon er et normalfenomen; som kan overdrives. Det handler om grader og former; ondartede og godartede. I en selvrealiseringens kultur som vår må vi forvente høy forekomst av den defensive regresjonen som kulturell bivirkning. 53 Denne oppfatningen av hovedpersonens psykiske bevegelse samt selve begrepet regresjon bruker de fleste teoretikerne som skriver om Naiv.Super.. Det gjør både Eivind Tjønneland og Gudleiv Bø som har analysert forskjellige aspekter i Naiv.Super.. Merete Morken Andersen ser ordet regresjon som noe negativt, og bruker ordet fastholdelse istedet. Et annet ord for denne tilbakevendingen har Per Thomas Andersen, som er opptatt av å tolke Naiv.Super. fra det sen-moderne perspektivet. I kapitlet Tilbake til Brio og den oseaniske natursubstansen fra hans artikkelsamling Tankevaser (2003) ser han bevegelsen tilbake også som en måte å overkomme krisen på, men han bruker begrepet passèisme hentet fra sosiologen Thomas Pavel. Han definerer begrepet som: En tilbakevending til en ontologisk verden som er passè i den hensikt å overleve, eller reparere selvet. Den enkleste måten å lese Erlend Loes roman på er å betrakte den naive helten som et menneske som trekker seg ett skritt tilbake til det barnlige for å ta to skritt frem i voksenlivet SKÅRDERUD, F. Skrumpselvet. Retretter. s SKÅRDERUD, F. Skrumpselvet. Retretter. s ANDERSEN, P.T. Tankevaser. Om norsk 1990-talls litteratur. Oslo: Universitetsforlaget, s