Innspill til Regjeringens arbeid med langtidsplan for forskning og høyere utdanning

Transkript

1 Til Kunnskapsdepartementet Oslo 15. oktober 2013 Innspill til Regjeringens arbeid med langtidsplan for forskning og høyere utdanning Regjeringen varslet i Meld. St. 18 ( ) Lange linjer kunnskap gir muligheter (Forskningsmeldingen) at den vil fortsette å øke forskningsbevilgningene i årene fremover. Veksten i forskningsbevilgningene skal rettes inn mot de forskningspolitiske målene. Samtidig skal den stimulere til økt FoU- innsats i næringslivet. Innsatsen til forskning og høyere utdanning skal være langsiktig, koordinert og tydelig prioritert. Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning skal være et verktøy for å sørge for at investeringene ses i sammenheng. Den skal inneholde prioriteringer for forskning og høyere utdanning i et tiårsperspektiv, og prioriteringene skal legge føringer for hvordan vi innretter investeringer i blant annet kunnskapsbygg, forskningsinfrastruktur, stipendiater, og studieplasser. Langtidsplanen skal være et verktøy for å spisse innsatsen på områder hvor Norge har strategiske fortrinn, eller for å dekke fremtidige behov for kunnskap på viktige områder. Samtidig skal langtidsplanen gi rom for nytenkende og grenseoverskridende forskning som kan gi oss ny erkjennelse på lang sikt. vil i det følgende spille inn vårt bidrag til kunnskapsgrunnlaget for Regjeringens videre arbeid med langtidsplanen og hvilke prioriteringer som bør ligge til grunn for denne: Mange av de store utfordringene i vår tid er globale, og løsningene må finnes gjennom internasjonalt samarbeid mener at fremtidens kunnskaps- og kompetansebehov forutsetter stor bredde i fag og tilnærminger Hvis langtidsplanen skal kunne gi rom for nytenkende og grenseoverskridende forskning som kan gi oss ny erkjennelse på lang sikt, må det satses på forskning som stiller kritiske spørsmål ved selve rammene for vår erfaringshorisont og ikke bare tjener det målbares økonomisk- instrumentelle nytteparadigme Det er et samfunnsansvar å bevare et helhetlig forsknings- og høyere utdanningstilbud innen human- og samfunnsvitenskapene basert på samfunnets langsiktige behov for samfunnsvitenskapelig og humanistisk innsikt, ikke bare som støttefag til naturvitenskap og teknologi, men som likeverdige bidragsytere

2 Hva som etterspørres Kunnskapsdepartementet spør først næringslivet og offentlig sektor hvilke behov de ser for seg i et tiårsperspektiv samt hvilken kompetanse de vil ha mindre behov for. Deretter spørres forsknings- og utdanningsmiljøene hvordan de vil prioritere for å bidra til å nå de overordnede målene for forskning og høyere utdanning. Til slutt bes interesseorganisasjoner og andre aktører om å prioritere hvilke temaområder innenfor forsknings- og utdanningspolitikken som best støtter opp under næringslivets og offentlig sektors behov, de overordnede målene for forsknings- og høyere utdanningspolitikken samt kvalitetsnivået på Norges forsknings- og høyere utdanningsmiljøer. Kunnskapsdepartementet beskriver i invitasjonen til innspill de overordnede, langsiktige målene for forskningspolitikken som slås fast i Forskningsmeldingen. Disse fem strategiske målene er: Løsninger på globale utfordringer, særlig innenfor miljø, klima, hav, matsikkerhet og energi God helse, mindre sosiale helseforskjeller og helsetjenester av høy kvalitet Forskningsbasert velferdspolitikk og profesjonsutøvelse i velferdstjenestene Et kunnskapsbasert næringsliv i hele landet Næringsutvikling innenfor områdene mat, marin, maritim, reiseliv, energi, miljø, bioteknologi, IKT og nye materialer/nanoteknologi For å oppnå dette har Forskningsmeldingen fire tverrgående mål: et velfungerende forskningssystem, høy kvalitet i forskningen, høy grad av internasjonalisering i forskningen samt effektiv utnyttelse av forskningsressursene og - resultatene. Disse målene skal ligge til grunn for arbeidet med langtidsplanen. Det samme skal de overordnede målene for universitetene og høgskolene, jf. Prop. 1 S ( ). Langtidsplanen skal være en konkretisering av de overordnede målene. Universities are educating students for jobs that have not yet been invented 1 Kunnskapsdepartementet anfører flere premisser for de strategiske målene i Forskningsmeldingen. Utgangspunktet er erkjennelsen av at kunnskap gir muligheter: Vi kan ikke i dag forutsi hvordan samfunnet og næringslivet vil være om 30 år, men vi vet at kunnskap vil være nøkkelen for å skape morgendagens samfunn. Her berører Kunnskapsdepartementet et punkt som står sentralt i s tilnærming. støtter og stiller oss bak de tverrgående målene om et velfungerende forskningssystem med høy grad av kvalitet, internasjonalisering og ressursutnyttelse. Dette er forutsetninger som må ligge på plass for å kunne løfte blikket og se strategisk og langsiktig fremover. 1 Geoffrey Rossick, Trinity College

3 Imidlertid mener vi at samfunnsvitenskap og humanistisk fagkompetanse er viet liten plass i Forskningsmeldingen. Humaniora nevnes eksempelvis 27 ganger i meldingen, og da helst som del av "samfunnsfag, jus og humaniora", mens "innovasjon" nevnes 117 ganger. Det forteller nok ikke hele historien, men det forteller noe om at disse faggruppene ikke får den samme oppmerksomheten eller anerkjennelsen som andre, mer målbare fagfelt. Nå finnes det naturligvis mange instrumentelle grunner til at også human- og samfunnsvitenskap er anvendelig: For å lykkes i næringslivet og den internasjonale konkurransen må vi forstå andre verdensdeler og kultursfærer, vi trenger språkkunnskap og kulturkunnskap for å delta i et globalt samfunn, og vi trenger å kjenne vår egen og andres historie for å ta gode avgjørelser i dag. Likevel mener vi at økonomisk- instrumentell nytte ikke bør være det eneste kriteriet for akademisk eksistensberettigelse og relevans. Forskningen må være fri, åpen og i stand til å være korrigerende og samfunnskritisk. Det handler om å verne om og tale for akademias grunnverdier som noe mer langsiktig enn evnen å tilegne seg eller frembringe forhåndsbestilt kunnskap som tjener verdikjeder og nyttetenking. Dette er for all del viktige funksjoner som må og skal ivaretas av forskningen, og forskningsbasert kunnskap er en uunnværlig premissleverandør for alle sektorer i et moderne kunnskapssamfunn. Samtidig vil vi advare mot en for ensidig instrumentell forståelse av kunnskap og spørre innenfor hvilke politiske, økonomiske og kulturelle rammer det eventuelt vil være rom for nytenkning. Kritisk refleksjon rundt beslutningsgrunnlag og - prosesser, maktstrukturer og forståelsesrammer er forutsetninger for et samfunns kulturelle selvbevissthet som ikke automatisk ivaretas gjennom å svare på næringslivets og offentlig sektors uttalte kompetansebehov. Her ligger noe av spisskompetansen i samfunnsvitenskapelige og humanistiske tilnærminger til forståelsen av menneske og samfunn. Et forsøk på en prioritering vil kunne se slik ut: Faktisk langsiktighet i forsknings- og utdanningspolitikken forutsetter (1) bevarelse av et faglig mangfold som forutsatt tilstrekkelige rammeressurser driver bred grunnforskning og forskningsbasert undervisning som sikrer oss kompetansen fremtiden vil kreve, og (2) en faktisk vilje til tverrfaglighet som best stimuleres til og ivaretas gjennom forskning og utdanning som stimulerer kritisk tenkning, analytiske ferdigheter og evne til samarbeid, kommunikasjon og formidling på tvers av fagretninger. Det mener vi så vel arbeidsmarkedet som akademia trenger, både nå og i fremtiden. Forskningsmeldingen viser også til at det vil være store omstillingsbehov i både næringslivet og offentlig sektor og at høyere utdanning og forskning er sentrale virkemidler for å møte disse omstillingsbehovene. Endret demografi får store konsekvenser for helse- og omsorgstjenestene. Klimaendringene vil kreve tiltak for å bremse global oppvarming, men også tilpasninger til endringer i alle sektorer i samfunnet. Dette er felter som må vies spesiell oppmerksomhet i årene fremover. Utdanningen må derfor både gi kandidatene faglig spisskompetanse og gjøre kandidatene rustet for arbeid innen flere bransjer og sektorer. Kandidatene må forberedes på et dynamisk og fleksibelt arbeidsliv som stiller krav til omstillingsevne og tilpasningsdyktighet. På dette punktet

4 mener at fagkompetanse innen samfunnsvitenskap og humaniora gjør akkurat det. Arbeidslivet trenger kompetanse om enkeltmennesker, grupper, organisasjoner og kulturer. Internasjonalisering Det meste av verdens kunnskapsproduksjon finner sted utenfor Norges grenser. En styrket forankring i internasjonalt forskningssamarbeid er avgjørende for at Norge skal kunne hevde seg i en verden der stadig flere land investerer tungt i forskning og høyere utdanning. Det må satses langsiktig strategisk på områder der norsk forskning har utviklet eller kan utvikle komparative fortrinn og benyttes der det er behov for denne, nasjonalt og/eller internasjonalt. Norge har lange og gode tradisjoner innen samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning, med mange internasjonalt anerkjente forskere. Denne forskningen bidrar til økt forståelse av viktige samfunnsprosesser og endringer, noe som igjen legger grunnlaget for at bedre beslutninger tas. Fortsatt satsing på slik forskning setter oss enda bedre i stand til å bidra internasjonalt, både i fredsprosesser, kunnskapsutvikling, kulturutveksling, klimaforskning og som kompetansepartner for utviklingsland. Samfunnsvitere og humanister kan analysere drivere og barrierer for løsning og fortelle hvilken adferd som må endres hos stater, organisasjoner og individer, og bidra til et velfungerende samarbeid mellom ulike fagdisipliner. Det er også et viktig poeng at mange av de store utfordringene i vår tid er globale og at løsningene derfor må finnes gjennom internasjonalt samarbeid. Forskning og næringsliv Forskning er en forutsetning både for et konkurransedyktig og kunnskapsintensivt næringsliv og for en god offentlig sektor. Norsk næringsliv konkurrerer internasjonalt på et høyt innovasjonsnivå og høy grad av kunnskap det forutsetter at forskningsbasert kunnskap, utvikling og innovasjon stimuleres. En velfungerende offentlig sektor forutsetter kompetente medarbeidere, men også et høyt bevissthetsnivå og forskningsbasert kunnskap om sammenhenger og konsekvenser av ulik politikk. Her har samfunnsvitenskap og humaniora en helt sentral rolle, og styrket forskningsinnsats innenfor disse fagområdene er derfor en nødvendig forutsetning for fortsatt utvikling av velferdssamfunnet. Norges høye verdiskapings- og produktivitetsnivå danner grunnlaget for velferd. For å kunne opprettholde konkurransekraften og velferdsnivået, vil Norge i stadig større grad måtte bruke kunnskap som konkurransefortrinn. Effektene av kunnskapsinvesteringer virker over lang tid. Derfor må investeringene også møte mer langsiktige behov for omstilling. Offentlig sektor sysselsetter 30 prosent av landets arbeidsstyrke og utgjør en stor andel av norsk økonomi. Vi trenger en kontinuerlig utvikling av de offentlige tjenestene for å gjøre dem bedre og for å sikre en mer effektiv ressursbruk. Vårt framtidige kunnskaps- og kompetansebehov forutsetter stor bredde i fag og tilnærminger mener at utdannings- og forskningsinstitusjonene har et samfunnsansvar for å bevare et helhetlig utdanningstilbud innen human- og samfunnsvitenskapene basert på

5 samfunnets langsiktige behov for kunnskap. Da må det også være en hensiktsmessig arbeidsdeling mellom universitetene og høgskolene som sikrer sterke fag- og forskningsmiljøer innen samfunnsfag og humaniora. Videre er det nødvendig at næringsliv og offentlig sektor er seg bevisste hva som kreves for å opparbeide seg kompetanse på fagfelt som av hensyn til synkende popularitet vurderes nedlagt. Det kan vise seg svært vanskelig å skulle få tilbake tapt kompetanse når den først er fjernet fra fagtilbudet. Det er ikke så enkelt som bare å bestille fagkompetansen når behovet plutselig oppstår. Kunnskap og kompetanse må dyrkes over tid og fagtradisjoner ses i sammenheng med vitenskapshistoriske utviklingstrekk for å unngå at historie- og perspektivløshet svekker beslutningsgrunnlaget. har forståelse for at næringslivet og offentlig sektors behov må tas inn i kartleggingen av samfunnets kompetansebehov, både her og nå og i et lengre perspektiv. Det er også et mål for at forsknings- og høyere utdanningspolitikken i stor grad samordnes med næringspolitikken. Imidlertid kan det synes mindre konstruktivt å be næringslivet og offentlig sektor om å definere hva de mener er unyttig kunnskap og kompetanse. Dette har skinn av å være et unødig negativt utgangspunkt, som i stedet for å stimulere til samarbeid heller inviterer til faglige murer og begrensninger. mener tverrfaglighet og faglig mangfold er avgjørende for å skape arenaer for dialog og møteplasser for samarbeid mellom akademia, næringsliv, forvaltning og organisasjoner. Dette er nødvendig all den tid vi står overfor store samfunnsmessige utfordringer som ikke lar seg løse av én eller noen fagretning alene. Klima for langsiktighet Perspektivmeldingen (Meld. St. 12 ( )) peker på at evnen vår til å ta i bruk og utnytte de mulighetene teknologien skaper, har avgjørende betydning for den økonomiske veksten på lang sikt. Fortsatt høy økonomisk vekst fordrer et høyt kunnskapsnivå i befolkningen og gode insentiver til innovasjon og omstilling, slik at vi kan fortsette å bedre anvendelsen av arbeidskraft, kapital og naturressurser. Verden står imidlertid overfor en utfordring hvor løsningen synes å gå på tvers av økonomiske insentiver: En av vår tids viktigste utfordringer er klimautfordringene. Teknologien og naturvitenskapen har gjort store arbeider på dette området med å synliggjøre det man med stor grad av konsensus kan fastslå er konsekvensene av menneskelig virksomhet. Løsningene kommer likevel ikke dermed av seg selv. Løsningene trer først frem når man innser at det er menneskelig atferd som må endres. Hvis det hersker konsensus om at klimaendringene er menneskeskapte, er det også nærliggende at det er vi mennesker i fellesskap som må gjøre noe for å reversere utviklingen. Klimautfordringene berører hele vårt levesett, og for å kunne tilpasse oss et mer bærekraftig forbruk kreves det endringer i holdninger som til syvende og sist berører grunnleggende moralfilosofiske forutsetninger for hvordan det menneskelige samfunn bør organiseres. Derfor blir det for lettvint å invitere til å definere bort kunnskap og kompetanse som ikke oppfyller umiddelbare behov basert på nyttekriterier for verdiskaping i økonomisk eller instrumentell forstand.

6 I denne sammenheng vil vi trekke frem SAMKUL- programmet som en tverrfaglig, akademisk suksesshistorie med sterke human- og samfunnsvitenskapelige innslag: Dagens samfunnsutvikling preges av globale strømninger og store og raske endringer teknologiske, demografiske og kulturelle. Vi står overfor store og globale samfunnsutfordringer, eksemplifisert gjennom klimaendringer og økologisk forarming, sosiale ulikheter og motsetningsforhold, sentralisering og urbanisering, medierevolusjon, internasjonal migrasjon og et mangfold av religion, etnisitet og kultur. For å gjøre samfunnet bedre beredt til å møte disse og andre utfordringer, er det stort behov for et utvidet kunnskapsgrunnlag: En bred fortolkning, forståelse og forklaring av også de kulturelle forutsetningene for samfunnsutviklingen. Dette vil gi nødvendig og ny innsikt og supplere den økonomisk- instrumentelle og teknisk- naturvitenskapelige kunnskapsbasen som i stor grad råder grunnen som gyldig grunnlag for samfunnsmessige veivalg. I tillegg til klima har vi en rekke andre store, globale utfordringer innenfor migrasjon, helse og fattigdom, og gode løsninger krever sammensatt og forskningsbasert kunnskap som ikke nødvendigvis tilfredsstiller næringsinteressene. Like fullt er forskning på dette ekstremt viktig. Det er viktig å spørre hva næringslivet og offentlig sektor har behov for, men mener denne innfallsvinkelen ikke er tilstrekkelig som utgangspunkt. Det er essensielt å ta vare på bredden i vår forskning og i vår fagportefølje, nettopp fordi vi ikke vet i dag hvilken forskning som blir virkelig viktig for vår fremtid. I kunnskapspolitikken vil det alltid være et spørsmål om balanse mellom tilstrekkelig kunnskapsmessig beredskap og tydelige prioriteringer. Det er derfor viktig at det finnes en god balanse mellom grunnforskning og anvendt forskning som i tillegg til å tjene næringsinteressene også sikrer det langsiktige perspektivet. En langtidsplan for forskning må være nettopp dét: I et samfunn der spesialist- og nisjekompetansen får stadig større gjennomslag og synlighet, står de overordnede breddeperspektivene i fare for å komme i bakgrunnen. Samfunnsvitere og humanister representerer kompetansegrupper som sikrer de brede sammenhengene og de lange perspektivene. Vi setter smalere kompetanseområder inn i større sammenhenger, som grunnlag for politikk, styring og forvaltning, økonomi og næringsutvikling, forskning og utdanning, forsvar og samfunnsstruktur, media og lovarbeider. Vi samler kompetansen som står for perspektiv, innsikt og beslutningsgrunnlag i bredden av samfunnslivet. Konklusjon mener at utdannings- og forskningsinstitusjonene har et samfunnsansvar for å bevare et helhetlig utdanningstilbud innen human- og samfunnsvitenskapene basert på samfunnets langsiktige behov for kunnskap. Det må være en hensiktsmessig arbeidsdeling mellom universitetene og høgskolene som sikrer sterke fag- og forskningsmiljøer innen samfunnsfag og humaniora. Det internasjonale samarbeidet innen utdanning og forskning må styrkes, og høyere utdanning og forskning må organiseres slik at det frigjøres mer ressurser til de primære formålene for den akademiske virksomheten.

7 Verdens store utfordringer innenfor miljø og klima, ressursfordeling, helseulikhet og konflikthåndtering må løses globalt og på tvers av fag, basert på en grunnleggende forståelse for at de menneskelige, kulturelle og politiske faktorene er avgjørende for å finne løsninger, endre adferd og skape utvikling og velferd. Samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning er derfor svært viktig, både nasjonalt og internasjonalt, ikke bare som støttefag til naturvitenskap og teknologi, men som likeverdige bidragsytere. Med vennlig hilsen Gunn Elisabeth Myhren generalsekretær i