BUNNDYR OG FISK I ALNA.

Transkript

1 1

2 2

3 3 BUNNDYR OG FISK I ALNA. FORURENSNING OG VURDERING AV KRITISKE STREKNINGER Trond Bremnes, Åge Brabrand og Svein Jakob Saltveit Laboratorium for ferskvannsøkologi og innlandsfiske (LFI), Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Boks 1172 Blindern, 0318 Oslo

4 4 FORORD I følge Byøkologisk program vedtatt av Oslo kommune , skal Groruddalen være miljøopprustet innen Et av hovedmålene er å forbedre forholdene i og langs Alna. Elva med områdene rundt skal rustes opp slik at det blå-grønne draget i Groruddalen forsterkes. Elve- og bekkestrekninger skal åpnes hvor dette er mulig. Forurensningen av vassdraget må reduderes for å gi grunnlag for biologisk mangfold og at laks etablerer seg i hele vassdraget. I øvre del av vassdraget skal en kunne anlegge badeplasser. Vann- og avløpsetaten har i denne forbindelse satt i gang et større arbeid med å registrere og lokalisere forurensningen i Alna. Kartleggingen skal gi grunnlag for å planlegge tiltak for å nå målene for vassdraget. Denne bunndyr- og fiskeundersøkelsen er en del av den biologiske undersøkelsen som er utført i Alna. Målet med undersøkelsen har vært å beskrive vannkvaliteten i Alna med hensyn på fisk og bunndyr samt å registrere de områder som er sterkest påvirket av utslipp. Undersøkelsen har vært delt i to deler. Den første delen var en generell undersøkelse hvor hele vassdraget ble undersøkt, men ganske grovmasket. I den andre delen ble de områder som hadde størst forandring i vannkvalitet og/eller meget dårlig vannkvalitet undersøkt nærmere. Kartleggingen er gjennomført av Trond Bremnes, Åge Brabrand og Svein Jakob Saltveit ved Laboratoriet for ferskvannsøkologi og innlandsfiske ved Zoologisk museum, Universitetet i Oslo, for Vann- og avløpsetaten.

5 5 INNHOLD SAMMENDRAG... 6 INNLEDNING OMRÅDE OG LOKALITETSBESKRIVELSER OMRÅDEBESKRIVELSE LOKALITETSBESKRIVELSER Alna og Fossumbekken, faste stasjoner Alna utenom de faste stasjonene Veitvetbekken Tokerudbekken Fossumbekken Svarttjernsbekken MATERIALE OG METODE BUNNDYR FISK RESULTATER BUNNDYR Alna, faste stasjoner Alna utenom de faste stasjonene Tokerudbekken Fossumbekken Sidebekker FISK DISKUSJON GENERELT ALNA, GENERELT FORURENSNINGSINDEKSER ALNA I LENGDERETNINGEN TOKERUD/FOSSUM LITTERATUR VEDLEGG 1. HOVEDGRUPPER OG ARTER AV BUNNDYR FRA ALNA ALNA TOKERUDBEKKEN FOSSUMBEKKEN SIDEBEKKER VEDLEGG 2. BESKRIVELSER AV LOKALITETENE ALNA VEITVETBEKKEN TOKERUDBEKKEN FOSSUMBEKKEN SVARTTJERNSBEKKEN... 75

6 6 SAMMENDRAG Bremnes, T., Brabrand, Å. og Saltveit, S. J Bunndyr og fisk i Alna-vassdraget: Forurensning og vurdering av kritiske strekninger. Rapp. Lab. Ferskv. Økol. Innlandsfiske, Oslo, s. Utvalgte deler av Alna og sidevassdraget Tokerud/Fossumbekken ble undersøkt for å kartlegge graden av forurensning i vassdraget. Undersøkelsene ble utført i 1999 og Hele den undersøkte delen av Alna-vassdraget var preget av menneskelig påvirkning. Faunaen av bunndyr og fisk i det meste av vassdraget var sterkt påvirket i forhold til forventet fauna i et tilsvarende uberørt vassdrag. Situasjonen for de ulike delene av vassdraget på forskjellige tidspunkter er oppsummert i kartene i Figur 1-7. For nærmere forklaring se side 49. I den øvre delen av selve Alna var forholdene brukbare med en forholdsvis sammensatt fauna (Figur 1 og 15). Dette området må betegnes som svakt forurenset. Det finnes her en god bestand av reproduserende ørret. Videre nedover til samløpet med Fossumbekken blir faunaen raskt forenklet med dominans av fåbørstemark og fjærmygglarver, og forurensningsgraden må betegnes som sterk, selv om det forekommer enkelte andre bunndyr (bl. a. døgnfluen Baëtis rhodani). Ørreten er borte, og tilbake er en tynn bestand av ørekyt. Nedstrøms innløp Fossumbekken blir forholdene i Alna raskt betydelig forverret. Tilstanden herfra og nesten ned til Bryn må betegnes som meget sterkt forurenset, med en fauna dominert av forurensningstolerante fåbørstemark og et større eller mindre innslag av fjærmygg (Figur 1-3, 15-18). Tre sidebekker (Nylandsbekken, Lindebergbekken og Trosterudbekken) i dette området var også meget sterkt forurenset. Veitvetbekken var derimot betydelig renere, med en sammensatt fauna. Nedstrøms Bryn var det visse tegn til bedring i Alna ved at fjærmygg overtar dominansen fra fåbørstemark, og det blir funnet innslag av bl. a. døgnfluen Baëtis rhodani. Hele dette midtre vassdragsavsnittet av Alna er trolig påvirket av mange større og mindre variable tilførsler av ulike typer forurensning, primært organisk forurensning. Disse tilførslene gjør at den meget sterkt forurensete situasjonen opprettholdes, og effektene av selvrensningen forsvinner, bortsett fra nedstrøms Bryn, hvor det er tendenser til bedring. Den øvre delen av Fossumbekken; Tokerudbekken, ble grundig undersøkt vår og høst 2000 (Figur 4 og 5). Den øverste delen besto av tre mindre bekker. Disse tre bekkene og en strekning nedstrøms samløpet mellom disse var preget av en sammensatt fauna, med mange rentvannsformer. Nedover mot samløpet med Franzefossbekken skjer det en forenkling av faunaen. Franzefossbekken bar preg av sterk forurensning med stort sett bare fåbørstemark. Videre nedover i Tokerudbekken ble faunaen dominert av fåbørstemark, og tilstanden må betegnes som sterkt forurenset våren Høsten 2000 virket forholdene bedre med mindre fåbørstemark og større innslag av andre grupper, og tilstanden bedret seg til moderat forurenset. Helt nederst ved utløp av kulvert ved Rommen var forholdene forverret, med store innslag av tolerante fåbørstemark. Det ble funnet en tynn bestand av ørekyt i Tokerudbekken, mest i den øvre delen. Fossumbekken ble undersøkt høsten 1999 og 2000 (Figur 6 og 7). Den øvre delen rett nedstrøms Rommenfyllinga var hele tiden dominert av fåbørstemark og delvis fjærmygg, og

7 7 bar preg av meget sterk forurensning. Videre nedover skjer det en selvrensningseffekt, med større innslag av fjærmygg og tiltagende, men hele tiden små mengder av døgnfluen Baëtis rhodani og vårfluen Rhyacophila nubila. Men trolig er det stadig ulike tilførsler nedover i Fossumbekken som fører til at tilstanden må betegnes som sterkt forurenset. Ved samløpet hadde Svarttjernsbekken bedre vannkvalitet enn Fossumbekken. Det ble ikke påvist fisk i Fossumbekken, men det var ørekyt i den nedre delen av Svarttjernsbekken. Det må konkluderes med at store deler av Alnavassdraget; hovedelva med de fleste sidebekkene, er sterkt forurenset, og det vil kreve en betydelig innsats for å bedre situasjonen slik at ørret kan leve og reprodusere i hele lengden av Alna. Når det gjelder tiltak for å bedre forholdene i Alna må strategien være å gjøre noe med nøkkelområder der forholdene forverres markert. Slike nøkkelområder er knyttet til sidebekker som tilfører ulike typer av forurensning til hovedvassdraget. Alnavassdraget har ganske bra forhold i de øvre delene, og ved tiltak i kritiske punkter kan denne sonen flyttes lengre ned i vassdraget. I selve Alna er et slikt kritisk område kulverten nedenfor Groruddammen. Her kommer Vesletjernsbekken inn, og trolig også flere andre tilførsler. Etter samløpet med Fossumbekken kommer de meget forurensete bekkene Nylandsbekken, Lindebergbekken og Trosterudbekken inn. Disse bidrar sterkt til å forverre situasjonen i hovedelva. Et annet nøkkelområde i den øvre delen av Tokerudbekken er ved den sterkt forurensete Franzefossbekken. Andre mindre sidebekker her forverrer også periodevis forholdene. I den øvre delen av Fossumbekken er den nedlagte Rommenfyllinga et kritisk område. Tiltak i disse nøkkelområdene vil bidra til en bedring av Alna-vassdraget. Men samtidig er det fortsatt mange mindre, mer diffuse og sporadiske tilførsler langs hele vassdraget, som lett vil redusere vannkvaliteten og gjøre forholdene ustabile for ørret i de midtre og nedre delene av Alna.

8 8 ALNA, grader av forurensning høsten 1999 Figur 1. Vurdering av graden av forurensning i Alna høsten 1999, basert på analyser av bunndyr.

9 9 ALNA, midtpartiet, grader av forurensning våren 2000 Figur 2. Vurdering av graden av forurensning i midtpartiet av Alna (ALN2 - ALN4) våren 2000, basert på analyser av bunndyr.

10 10 ALNA, midtpartiet, grader av forurensning høsten 2000 Figur 3. Vurdering av graden av forurensning i midtpartiet av Alna (ALN2 - ALN4) høsten 2000, basert på analyser av bunndyr.

11 11 TOKERUDBEKKEN, grader av forurensning våren 2000 Figur 4. Vurdering av graden av forurensning i Tokerudbekken våren 2000, basert på analyser av bunndyr.

12 12 TOKERUDBEKKEN, grader av forurensning høsten 2000 Figur 5. Vurdering av graden av forurensning i Tokerudbekken høsten 2000, basert på analyser av bunndyr.

13 13 FOSSUMBEKKEN, grader av forurensning høsten 1999 Figur 6. Vurdering av graden av forurensning i Fossumbekken høsten 1999, basert på analyser av bunndyr.

14 14 FOSSUMBEKKEN, grader av forurensning høsten 2000 Figur 7. Vurdering av graden av forurensning i Fossumbekken høsten 2000, basert på analyser av bunndyr.

15 15 ALNA - utbredelse av fisk Figur 8. Utbredelse av fisk i Alna

16 16 TOKERUDBEKKEN/FOSSUMBEKKEN- utbredelse av fisk Figur 9. Utbredelse av fisk i Tokerudbekken/Fossumbekken

17 17 INNLEDNING Alna er det vassdraget i Oslo som får mest avrenning fra bebygde områder. Store deler av nedbørfeltet er preget av bybebyggelse, veier og industri/næringsvirksomhet. Alna har derfor lenge vært belastet med ulike typer forurensning. Det er næringssalter som fosfor- og nitrogenforbindelser, ulike metallforbindelser, toksiske stoffer og partikler. De viktigste tilførslene er avrenninger fra veier og flater i tett bebygde områder, avrenninger fra gamle fyllinger, utslipp fra bedrifter og industri, lekkasjer av spillvann og kloakk. Disse tilførslene er dokumentert av Vann- og avløpsetaten (VAV) i Oslo kommune (bl. a. Wold 2000 a, b, c). Denne undersøkelsen skal belyse biologisk status i Alnavassdraget, og påvise og vurdere effektene av de ulike tilførslene av forurensning. Alna er undersøkt jevnlig siden for å belyse biologisk status og vannkvalitet, og for å dokumentere eventuelle endringer i de biologiske forhold som skyldes endringer i forurensningssituasjonen (Brittain og Saltveit 1984), (Bremnes og Saltveit 1991, 1997). Ut fra disse undersøkelsene virker det som det har skjedd en viss bedring i Alna fram til 1996, og dette kom til uttrykk ved innslag av enkelte mindre forurensningstolerante arter og en redusert dominans av fåbørstemark i de midtre og nedre delene. Det har også blitt påvist fisk i de nedre delene. Det har imidlertid ikke vært en forbedring i samme grad som i andre vassdrag i Oslo. Den dårlige vannkvaliteten i Fossumbekken påvirker vannkvaliteten i Alna, men det er også diffus avrenning fra kilder i bakken og tidlige fyllplasser som er vanskelig å kontrollere. Erfaringer fra Akerselva nedenfor Spigerverket antyder imidlertid at med god og stabil vannføring og med kontroll med de direkte kilder, antas vannkvaliteten også i Alna å kunne bli tilfredsstillende. Ved de fleste undersøkelser av vannforurensninger her i landet legges det i første rekke vekt på fysisk-kjemiske parametre og innhold av koliforme bakterier. Fysisk-kjemiske målinger angir imidlertid bare vannets tilstand på det tidspunktet prøven blir tatt. Faunaen er avhengig av vassdraget som levested, og gir derfor bedre informasjon om forholdene over lengre tidsrom (Brittain og Saltveit 1984). Dette gjør at faunaen har vist seg godt egnet til å spore kilder til kraftige, men kortvarige forurensninger som bl. a. har gitt fiskedød (Brittain og Saltveit 1986, 1987, Saltveit og Brabrand 1988). Slike episoder kan inntreffe uten at det blir registrert i kjemiske rutineundersøkelser, men vil ofte ha en markert effekt på faunaen. Lokale eller sporadiske utslipp vil også kunne avsløres gjennom analyser av bunnfaunaen. Undersøkelser av bunndyr og fisk i Alna anses derfor som velegnet ut fra de gitte målsetninger for vassdraget. Våre undersøkelser har vist at bunndyr er velegnet for å karakterisere forurensnings-tilstanden i Oslo-vassdragene, og til å lokalisere kilder til forurensning. Informasjonen om bunndyr og forurensning er imidlertid fremdeles begrenset i Norge, og vi må hente informasjon om arter fra tilsvarende studier i andre land. Artsbestemmelse er ofte nødvendige hvis faunaen skal kunne anvendes som indikator på forurensning, fordi arter selv innen samme slekt kan vise ulik toleranse (Resh og Unzicker 1975). Skadeeffekter av ulike typer utslipp kan hurtig vurderes ved studier av bunnfaunaen. I områder med fisk vil utslipp ofte raskt registreres ved at død fisk blir funnet. Hvis fisk ikke er tilstede, vil analyser av bunnfaunaen avdekke utslippets omfang. I områder som den midtre og nedre delen av Alna er belastningsgraden til vanlig så stor at bunnfaunaen har liten diversitet. Ofte er det bare tolerante grupper som fjærmygglarver og fåbørstemark tilstede. LFI kan arts-

18 18 bestemme disse gruppene, og kan derfor også spore akuttutslipp og vurdere effektene av disse selv i områder som er preget av kronisk sterk belastning. OMRÅDE OG LOKALITETSBESKRIVELSER Områdebeskrivelse Alna (Loelva) drenerer et 55 km 2 stort nedbørfelt i den nordøstlige delen av Oslo (Lillomarka og Groruddalen) (Figur 10). Deler av nedbørfeltet ligger i Nittedal kommune. De største innsjøene er Alunsjøen (238 m o.h.), Breisjøen (248 m o.h.) og Steinbruvann (256 m o.h.). Alna har en lengde på ca. 15 km, og renner ut i Oslofjorden øst for Hovedøya. Alna dannes ved Ammerud der bekkene fra Alunsjøen og Steinbruvann løper sammen. Alna renner sørover gjennom Ammerud og Grorud, til den går inn i kulvert rett sør for Kalbakkveien. Ved Brubakkveien sørøst for Grorud stasjon kommer den fram i dagen igjen, og løper sammen med Fossumbekken ca. 100 m lengre ned. Etter samløpet renner Alna mot sørøst, og går inn i kulvert ved Nedre Kalbakkvei. Rett før innløpet i kulverten renner Veitvetbekken inn i Alna. Denne bekken drenerer området mot nordvest (Veitvet, Årvoll), og går for det meste i rør. Ved Alfaset kommer Alna fram i dagen igjen og renner videre sørover over Bryn og Etterstad til den går inn i kulvert ved Kværner, for så å ende i Oslofjorden ved Kongshavn nord for Sjurøya. Den største sidebekken i den nedre delen er bekken fra Østensjøvannet. Den viktigste sidebekken er Tokerudbekken/Fossumbekken som drenerer området mot nordøst (Furuset, Stovner, Vestli). Tokerudbekken har sine kilder på Gjelleråsen i Nittedal kommune, renner mot sørvest mellom Vestli og Trondheimsveien, før den forsvinner inn i kulvert ved enden av Golfbanen, sørøst for Rommen skole. Rett sør for Rommen-fyllinga kommer Tokerudbekken ut av kulverten og renner ca. 10 m i friluft før den løper sammen med bekk fra øst. Herfra betegnes bekken som Fossumbekken. Fossumbekken renner mot sørøst, stort sett i friluft, bortsett fra kortere strekk i kulvert. Rett sør for Grorud stasjon renner den sammen med Alna. Den viktigste sidebekken til Fossumbekken er Svarttjernsbekken fra nord, som stort sett går i rør, bortsett fra de nederste 100 m. Den øverste delen av Alna er relativt hurtigstrømmende. Det samme gjelder Fossumbekken/Tokerudbekken. Nedstrøms samløpet med Fossumbekken er Alna stilleflytende ned til Bryn, men det forekommer strykpartier. Bunnsubstratet er her hovedsakelig sand og mudder. Det er mye leire i nedbørfeltet, noe som gjør at vannet fort blir turbid. Lokalitetsbeskrivelser Det er foretatt innsamling av bunndyr og utført elektrofiske på de seks stasjonene (ALN1 - ALN6) som har blitt benyttet ved tidligere undersøkelser i vassdraget (Bremnes og Saltveit 1997). Stasjonene er vist i Figur 10. I tillegg har bunndyr blitt innsamlet på en rekke lokaliteter i sammenheng med områder utsatt for tilsig eller utslipp av ulike forurensninger. Disse lokalitetene er vist i Figur For en nærmere beskrivelse av disse lokalitetene, se Vedlegg 2.

19 19

20 20

21 21 Alna og Fossumbekken, faste stasjoner I tidligere rapporter har stasjonene i Alna blitt betegnet med "LOL" etter Loelva. Fra nå av heter de "ALN". Prøver ble tatt 18. oktober 1999 og mars Stasjon ALN1 ligger på Ammerud like nedstrøms samløpet av bekkene fra Alunsjøen og Steinbruvann. Elva består her av kulper med strykstrekninger i mellom. Kulpene var preget av leire og grus. På strykstrekningene hvor prøvene ble tatt var det kantete stein i størrelsen 5-20 cm, enkelte større opptil 35 cm. Til dels mye grus/sand, litt mudder og leire. Ofte ansamlinger av grovt, organisk materiale. En del elvemose på større stein. litt algebegroing. Ingen lukt, som regel klart vann. Stasjon ALN2 ligger på Grorud, ca. 150 m oppstrøms krysning Kalbakkveien og ca. 300 m nedstrøms Groruddammen. Elva er her hurtigstrømmende. Bunnen består hovedsakelig av fjell og store stein. Inn i mellom finnes områder med mindre stein og grus. Prøvene ble tatt på et strykparti med stein i størrelsen 4-15 cm, mye småstein, grus og sand. En del mose, litt algevekst. Svakt blakket vann, svak lukt i oktober Stasjon ALN3 (= FOS7) ligger i Fossumbekken rett sør for Grorud jernbanestasjon, ca. 650 m oppstrøms samløpet med Alna. Bekken er relativt hurtigstrømmende med et substrat av knyttneve- til kålhodestore kantete stein på sand og leire. Litt mose på større stein, noe algebegroing. I oktober 1999 var vannet sterkt blakket med lukt, i mars 2000 svakt blakket uten lukt. Stasjon ALN4 ligger i et strykparti rett etter utløpet av kulvert ved Alfaset. Substrat av mest mindre stein (3-10 cm), noen større (opptil 20 cm), på et underlag av småstein, grus og sand. Deler av bunnen var dekket av tette mosebegroinger oppå akkumulerte sandbanker. Begroing av kloakksopp i dotter på stein og mose. I oktober 1999 var vannet blakket med ubehagelig lukt, i mars 2000 svakt blakket med svak lukt. Området er preget av store mengder fåbørstemark. Stasjon ALN5 ligger på Bryn. Elva renner her langsommere, og bunnen består primært av leire og endel større stein. På selve stasjonen var bunnen uregelmessig, mest større stein (10-30 cm), men også områder med mindre stein (3-10 cm), mye grus/sand innimellom og under. En del begroing av elvemose, lite algevekst. Blakket vann med svak lukt. Stasjon ALN6 ligger ca. 200 m før elva renner inn i kulverten under Enebakkveien, før den går ut i sjøen. Elva er her relativt hurtigstrømmende. Substrat av stein 3-15 cm, omgitt av mye småstein, grus og sand. Noe blåleire. Begroing av noen få, små mosedotter. I oktober 1999 lite algevekst, lite blakket vann uten lukt. I mars 2000 begroing av mye brunlige alger, blakket vann med lite/ingen lukt. Alna utenom de faste stasjonene For nærmere beskrivelse av de enkelte lokalitetene se Vedlegg 2. Utvalgte deler av selve Alna ble nærmere undersøkt. Det var strekninger hvor det kommer inn sidebekker/sig som kan tenkes å bidra med ulike former for forurensning, ved at de drenerer områder som antas å inneholde potensielle forurensningskilder som gamle søppelfyllinger. Områder hvor det åpenbart skjedde en forverring i vannkvaliteten ble også nærmere undersøkt.

22 22 Ved stasjon ALN2 har bunndyrfaunaen de seinere år vært relativt sammensatt med flere arter av steinfluer tilstede (Bremnes og Saltveit 1997). Det er en god bestand med reproduserende ørret her. Dette viser at forholdene er gode, og må betegnes som bare svakt påvirket av forurensning. Videre nedstrøms skjer det raskt en forverring, og ca. 1,3 km lengre ned, før innløpet i Fossumbekken, må forholdene betegnes som sterkt forurenset, med dominans av forurensningstolerante grupper som fjærmygglarver og fåbørstemark. Ørreten er forsvunnet, i stedet finnes det kun ørekyt. Omlag halvparten av dette strekket går i kulvert. For å undersøke dette området nærmere, ble det tatt prøver på fem punkter etter stasjon ALN2 og ned til innløpet i kulvert (ALN2A - ALN2E) (Figur 11). Det ble også tatt prøve rett etter utløpet av kulverten og i området rundt innløpet av Fossumbekken (ALN2F, ALN2G og ALN3A). Prøvene ble tatt 6. september Midtveis i kulverten etter ALN2 kommer bekken fra Vesletjern inn. Vesletjernsbekken går for det meste i rør, men 6. september 2000 ble det gjort et forsøk på å ta prøver i de øvre delene som gikk åpent. Det var imidlertid ingen vannføring her på dette tidspunktet. Rundt innløpet av Fossumbekken (ALN2G, FOS8 og ALN3A) ble det tatt prøver ved tre anledninger; 8. september 1999, 23. mars og 11. september Videre nedover i Alna skjer det en ytterligere forverring, stasjon ALN4 må karakteriseres som meget sterkt forurenset, med store tettheter av tolerante fåbørstemark. Området fra innløpet av Fossumbekken til innløpet i kulverten under NSB ble derfor også nærmere undersøkt for om mulig å spore noen årsaker til denne forverringen av vannkvaliteten (Figur 11). Ved to anledninger (23. mars og 12. september 2000) ble det tatt prøver i området hvor to sidebekker, Nylandsbekken (NYL) og Lindebergbekken (LIN), renner inn i Alna ca. 550 m nedstrøms samløpet med Fossumbekken (ALN3B - ALN3E). 12. september 2000 ble det også tatt prøver på fem steder ned til innløpet i kulvert under NSB (ALN3F - ALN3J). Ved utløpet av kulverten under NSB ligger stasjon ALN4. I tillegg til høst og vårprøvene ble det tatt en prøve her 15. september Det ble også tatt en prøve rett nedenfor i samband med et tilsig (ALN4A). Om lag 1,3 km nedstrøms ble det tatt to prøver (ALN4B og ALN4C) i forbindelse med innløpet av Trosterudbekken (TRO) som passerer over Stubberudfyllinga (Figur 10). Nedenfor dette området ble det ikke tatt ekstra prøver siden det ikke skjer en vesentlig forverring i situasjonen, men heller en svak bedring ned mot utløpet i sjøen. Veitvetbekken For nærmere beskrivelse av de enkelte lokalitetene se Vedlegg 2. Veitvetbekken (VEI) renner inn i Alna fra nord, og går for en stor del i rør. Den renner inn i Alna rett før kulverten under området til NSB. Det var ikke mulig å ta prøve i Veitvetbekken ved innløpet i Alna fordi substratet var betong den korte strekningen bekken gikk i friluft. Det ble imidlertid tatt to prøver lengre opp i bekken (VEI1 og VEI2) (Figur 11).

23 23

24 24 Tokerudbekken For nærmere beskrivelse av de enkelte lokalitetene se Vedlegg 2. I Tokerudbekken ble prøver tatt i 14 punkter (TOK1 - TOK13, og TOK1A), samt i seks mindre sidebekker (TSB1 - TSB6) (Figur 12). Prøver ble innsamlet i mai og september TOK1 er i bekken fra Tokerudtjern. TSB1 er Sidebekk 1 fra nord. TOK1A er tatt etter samløpet mellom disse to, men før innløpet av Sidebekk 2, som er en liten bekk fra nordvest (TSB2). TOK2 er tatt rett nedstrøms samløpet med disse tre bekkene, som til sammen danner Tokerudbekken. TOK3 - TOK12 er tatt i Tokerudbekken nedover til innløpet i kulvert ved Stovner. TSB3 er bekken som kommer fra Franzefoss, mens TSB4 - TSB6 er tre mindre sidebekker fra vest. Det er tatt prøver i Tokerudbekken oppstrøms og nedstrøms samløpet med disse bekkene. TOK13 er tatt ved utløpet av kulverten ved Rommen, rett før samløpet med bekk fra øst (FOS1) (Figur 13).

25 25 Fossumbekken For nærmere beskrivelse av de enkelte lokalitetene se Vedlegg 2. Fossumbekken fra samløpet mellom Tokerudbekken og bekk fra øst, og ned til samløpet med Alna har blitt nærmere studert (Figur 13). Prøve ble tatt i bekk fra øst (FOS1) begge år. I september 1999 ble det tatt prøver på 13 lokaliteter i Fossumbekken, bl. a. på fire punkter rett nedenfor Rommen-fyllinga (FOS2, FOS2A, FOS2B og FOS3), og tre punkter lengre ned i forbindelse med tilsig (FOS6A - C). I september 2000 ble antall lokaliteter redusert til fem. Svarttjernsbekken For nærmere beskrivelse av de enkelte lokalitetene se Vedlegg 2. Mindre bekk fra Svarttjern som vesentlig renner i rør. To hovedgreiner går sammen ca. 400 m før innløpet i Fossumbekken. Prøver ble innsamlet på to lokaliteter. Den østre delen kommer fra selve Svarttjern og tilstøtende områder. Denne delen er åpen ved krysningen av Trondheimsveien (SVA1). Den vestre delen kommer fra Romsås. Det siste strekket (ca. 100 m) før innløpet i Fossumbekken går bekken åpen (SVA2) (Figur 13). MATERIALE OG METODE Bunndyr Til innsamling av bunndyr ble den såkalte sparkemetoden benyttet (Hynes 1961, Frost et al. 1971). Med denne metoden blir de fleste artene som er tilstede registrert. Metoden regnes som semikvantitativ og kan brukes til grove anslag over tetthetene av bunndyr. Ved innsamling i rennende vann holdes håven vertikalt med rammens nedre kant mot substratet slik at strømmen går rett inn i åpningen. Med en fot blir substratet i forkant av håven rotet opp slik at dyr, planter og organisk materiale blir ført med strømmen inn i håven. Innsamlingstiden var 1/2 minutt pr. prøve, og det ble tatt en prøve fra hver lokalitet, bortsett fra de seks faste overvåkningsstasjonene (ALN1 - ALN6) hvor det ble tatt tre paralleller pr. stasjon som tidligere. Håvens maskevidde var 0,45 mm. Alle prøvene ble fiksert med etanol i felt. Bunndyrene ble plukket ut, sortert og bestemt i laboratoriet. I september 1999, etter en lang varmeperiode uten nedbør ble grunnvannsavrenning fra spesielt gamle fyllinger vurdert ved bruk av digitalt termometer og stikksonde der lav temperatur indikerte avrenning. Det ble tatt noen prøver av bunnfaunaen i tilknytning til slike områder. Fisk Til registrering og innsamling av fisk ble det benyttet et elektrisk fiskeapparat konstruert av ing. Steinar Paulsen, Trondheim. Maksimum spenning er 1600 V og pulsfrekvensen er 80 Hz. Stasjoner med mye fisk (ALN1 og ALN2) ble overfisket tre ganger, og tettheten av fisk beregnet utfra avtak i fangst (successive removal) (Zippin 1958, Bohlin et al. 1989).

26 26 RESULTATER Bunndyr Resultatene av bunndyrundersøkelsene er framstilt i tabeller i Vedlegg 2. Alna, faste stasjoner Sammensetningen og antallet av bunndyr fordelt på hovedgrupper for hver enkelt stasjon høsten 1999 og våren 2000 er gitt i Tabell 2. Artssammensetningen for en del av de viktigste gruppene av bunndyr er vist i Tabell 3. Antall og grovsammensetningen er vist i Figur 14. Stasjon ALN1 hadde en sammensatt fauna med flere arter steinfluer, døgnfluer og vårfluer tilstede. Døgnfluer og fjærmygg var de antallsmessig dominerende gruppene. Det ble funnet fire arter døgnfluer, tre av artene var fra slekten Baëtis, hvorav B. rhodani og B. muticus var tallrike. Steinfluene var fåtallige, men fordelt på seks arter, hvor Brachyptera risi og Amphinemura sulcicollis var de vanligste. På stasjon ALN2 skjer det en forenkling av faunaen, fjærmygg og fåbørstemark blir mer dominerende, men fortsatt ble det påvist to arter steinfluer, men i lite antall. Døgnfluene var også her en relativt viktig del av faunaen, de fleste var B. rhodani, men også en del B. muticus i oktober Det ble funnet flere arter vårfluer, vanligst var Rhyacophila nubila. Stasjon ALN4 hadde en sterkt forenklet fauna, og var dominert av store mengder med fåbørstemark, spesielt i oktober Utover det ble det bare funnet små mengder av fjærmygg og døgnfluen B. rhodani. Stasjon ALN5 og ALN6 var begge dominert av fåbørstemark og fjærmygg. ALN5 hadde mest fjærmygg om høsten 1999, mens fåbørstemark var mest tallrike om våren Det ble påvist noen få døgnfluer; B. rhodani og B. muticus. Det ble funnet litt ertemuslinger og snegl, særlig høsten 1999, de fleste sneglene var vanlig blæresnegl (Physa fontinalis). ALN6 hadde en fattigere fauna enn ALN5, det ble ikke funnet døgnfluer her. På den faste stasjonen i Fossumbekken (ALN3 = FOS7) ble det funnet fjærmygg, fåbørstemark og døgnfluen B. rhodani. Fjærmygg var den dominerende gruppa. Alna utenom de faste stasjonene I september 1999 ble det tatt prøver på flere steder mellom stasjon ALN2 og nedstrøms ALN4. Disse stasjonene ble tatt i tilknytning til innløpet av sidebekkene Fossumbekken, Veitvetbekken og Trosterudbekken. Sammensetningen og antallet av bunndyr fordelt på hovedgrupper for hver enkelt av disse stasjonene samt sidebekkene er gitt i Tabell 4. Artssammensetningen for en del av de viktigste gruppene av bunndyr er vist i Tabell 5. Grovsammensetningen av bunndyr er plottet inn på kart i Figur 15. I september 2000 ble området fra ALN2 ned t.o.m. samløpet med Fossumbekken nærmere undersøkt. Sammensetningen og antallet av bunndyr fordelt på hovedgrupper for hver enkelt stasjon er gitt i Tabell 6. Artssammensetningen for en del av de viktigste gruppene av bunndyr er vist i Tabell 7. Sammensetningen av fåbørstemark er vist i Tabell 8. Grovsammensetningen av bunndyr er plottet inn på kart i Figur 16.

27 27 I mars og september 2000 ble området fra innløpet av Fossumbekken til innløpet i kulvert oppstrøms stasjon ALN4 (under NSB) nærmere undersøkt. Sammensetningen og antallet av bunndyr fordelt på hovedgrupper for hver enkelt stasjon er gitt i Tabell 9 og 11. To mindre sidebekker, Nylandsbekken (NYL) og Lindebergbekken (LIN), ble også undersøkt. Artssammensetningen for en del av de viktigste gruppene av bunndyr er vist i Tabell 10 og 12. I september 2000 ble også fåbørstemarkfaunaen analysert, resultatet er framstilt i Tabell 13. Grovsammensetningen av bunndyr er plottet inn på kart i Figur 17 og 18. Antall Høst 1999 Vår ALN1 ALN2 ALN4 ALN5 ALN6 ALN3 ALN1 ALN2 ALN4 ALN5 ALN6 ALN3 100 % Høst 1999 Vår % 80 % 70 % 60 % 50 % 40 % 30 % 20 % 10 % Andre Fåbørstem ark Fjærm ygg Vårfluer Steinfluer Døgnfluer 0 % KODE ALN1 ALN2 ALN4 ALN5 ALN6 ALN3 ALN1 ALN2 ALN4 ALN5 ALN6 ALN3 Figur 14. Bunndyr på hovedstasjonene i Alna 18. oktober 1999 og 23. mars A: Gjennomsnittlig antall bunndyr pr. 1/2 min sparkeprøve. B: Sammensetningen i prosent av de ulike hovedgruppene av bunndyr. Basert på Tabell 2 Fra stasjon ALN2 på Grorud og ned til innløpet i kulverten var faunaen relativt sammensatt med flere arter av steinfluer og nettspinnende vårfluer (Polycentropus flavomaculatus) tilstede. Etter utløpet av kulverten og ned til samløpet med Fossumbekken var faunaen blitt

28 28 sterkt forenklet med dominans av tolerante fåbørstemark (Lumbricillus sp.) og fjærmygg. Etter samløpet med Fossumbekken var alle lokalitetene i Alna dominert av fjærmygg og fåbørstemark. Mindre innslag av døgnfluen Baëtis rhodani ble funnet, og rund blæresnegl (Physa fontinalis) kunne stedvis være tallrik. Andre dyr var sporadiske. De tre undersøkte sidebekkene var dominert av forurensningstolerante fåbørstemark (Lumbricillus sp., Tubifex tubifex).

29 29 ALNA høsten 1999 hovedgrupper av bunndyr Figur 15. Alna høsten Sammensetningen av bunndyr fordelt på hovedgrupper. Basert på Tabell 4 og 24.

30 30 ALNA, ved Grorud våren hovedgrupper av bunndyr Figur 16. Alna, området fra stasjon ALN2 ved Grorud og ned til innløpet av Fossumbekken. Høsten Sammensetningen av bunndyr fordelt på hovedgrupper. Basert på Tabell 6,

31 31 ALNA, midtpartiet våren hovedgrupper av bunndyr Figur 17. Alna fra samløpet med Fossumbekken og ned til utløpet av kulverten under NSB ved Alfaset (ALN4). Våren Sammensetningen av bunndyr fordelt på hovedgrupper. Basert på Tabell 9.

32 32 ALNA, midtpartiet høsten hovedgrupper av bunndyr Figur 18. Alna fra samløpet med Fossumbekken og ned til utløpet av kulverten under NSB ved Alfaset. Høsten Sammensetningen av bunndyr fordelt på hovedgrupper. Basert på Tabell 11.

33 33 Tokerudbekken En stasjon i Tokerudbekken ble undersøkt høsten 1999 (TOK11). Resultatet er vist i Tabell 24 og 25. I mai og september 2000 ble Tokerudbekk-systemet grundig undersøkt. Det ble tatt fire prøver i de tre bekkene som renner sammen og danner Tokerudbekken, 10 til 12 prøver i selve Tokerudbekken og prøver av fire sidebekker (Figur 12). Sammensetningen og antallet av bunndyr fordelt på hovedgrupper for hver enkelt stasjon i Tokerudbekken er gitt i Tabell 14 (mai 2000) og Tabell 16 (september 2000). Artssammensetningen for en del av de viktigste gruppene av bunndyr er vist i Tabell 15 og 17. I september ble også fåbørstemarkfaunaen analysert, resultatet er framstilt i Tabell 18. Grovsammensetningen av bunndyr er plottet inn på kart i Figur 19 og 20. I mai 2000 hadde den øvre delen av systemet (TSB1 og TSB2) og TOK1, TOK1A og TOK2 en sammensatt fauna både i mai og september. I Sidebekk 1 (TSB1) var steinfluer det dominerende faunaelementet i mai, men bare en art ble påvist (Nemoura cinerea). I TOK1 fra Tokerudtjern og i samløpet mellom disse to (TOK1A) var også steinfluer viktige, med tre arter tilstede. I tillegg til B. rhodani ble også den mindre tolerante døgnfluearten Baëtis niger funnet her. Det var også flere arter vårfluer her, og elvebillen Limnius volckmari var vanlig. Sidebekk 2 (TSB2) hadde en noe enklere fauna, med dominans av fjærmygg, fåbørstemark og døgnfluen B. rhodani. Steinfluer ble ikke påvist her. Nedstrøms samløpet mellom disse tre bekkene; øverst i selve Tokerudbekken (TOK2), var bunnfaunaen fortsatt sammensatt, med tre arter steinfluer og tre arter døgnfluer samt flere arter vårfluer. På TOK3, ca. 370 m lengre ned, rett før innløpet av Franzefossbekken (TSB3) har det skjedd en klar forenkling av faunaen; steinfluene har forsvunnet, og fåbørstemark har blitt den dominerende gruppa. Men fortsatt er døgnfluen B. niger tilstede ved siden av B. rhodani, og det er flere arter av vårfluer tilstede, bl. a. Sericostoma personatum. Franzefossbekken (TSB3) hadde en fåtallig fauna dominert av fåbørstemark, det ble også funnet enkelte fjærmygg og vårfluen R. nubila. Faunaen rett nedstrøms innløpet av Franzefossbekken lignet den på stasjonen rett oppstrøms, men var noe fattigere. Fortsatt var døgnfluen B. niger tilstede, og B. rhodani var tallrik. Videre nedover i Tokerudbekken ble faunaen kraftig forenklet, med stor dominans av fåbørstemark. Fjærmygg utgjorde en relativt beskjeden andel, døgnfluen B. rhodani og vårfluen R. nubila forekom i lite antall. De tre øvrige sidebekkene som ble undersøkt nedover (TSB4-6) hadde en mer sammensatt fauna enn hovedløpet, det ble blant annet funnet steinfluer i alle tre. Døgnfluer ble ikke funnet i sidebekkene. I sidebekk TSB4 var ertemuslinger tallrike, det ble også funnet to arter steinfluer. Sidebekk TSB5 var dominert av fåbørstemark, men det var også andre faunaelementer tilstede, som steinfluen Nemurella pictetii. I den nederste sidebekken (TSB6) var steinfluene et betydelig innslag, men besto utelukkende av Nemoura cinerea. Av øvrig fauna var larver av dansefluer, primært fra slekten Chelifera, vanlige i hele Tokerudbekken. Knottlarver ble bare funnet i den øvre delen (TSB1 og TSB2) og (TOK1, TOK1A og TOK2), hvor de kunne være tallrike. Knott ble også funnet i to av sidebekkene (TSB4 og TSB6). Vårfluene hadde ulike fordelingsmønstre. Den nettspinnende arten Plectrocnemia conspersa ble bare funnet i den øvre delen, ned til TOK2. Den ble også funnet i sidebekk TSB4. Sericostoma personatum ble funnet ned til TOK4, etter samløpet med

34 34 TOKERUDBEKKEN våren hovedgrupper av bunndyr Figur 19. Tokerudbekken, fra Tokerudtjern og til innløp i kulvert ved Stovner. Mai Sammensetningen av bunndyr fordelt på hovedgrupper. Basert på Tabell 14.

35 35 Franzefossbekken (TSB3). De øvrige taksa var også vanligst i den øvre delen, men ble også funnet i de nedre delene, spesielt R. nubila. I september 2000 var faunasammensetningen i Tokerudbekken noe endret. De øvre bekkene (TSB1 og TSB2) og de øverste stasjonene i selve Tokerudbekken (TOK1, TOK1A og TOK2) hadde fortsatt en relativt sammensatt fauna, men var nå preget av mye fjærmygglarver. Det ble påvist fem arter steinfluer, Nemurella pictetii var stedvis tallrik. TOK1A hadde den enkleste faunaen, med dominans av fjærmygg. Generelt hadde mengden av fåbørstemark gått kraftig tilbake, bortsett fra i og rundt innløpet av Franzefossbekken (TSB3). Franzefossbekken hadde lite bunndyr, nesten alle var fåbørstemark. Det dominerende faunaelementet på de fleste stasjonene i september 2000 var fjærmygglarver. Dette sammen med at steinfluen Nemurella pictetii ble påvist på flere av de nedre stasjonene viser en tilsynelatende bedring i situasjonen i den nedre halvdelen av Tokerudbekken sammenlignet med mai De tre nedre sidebekkene var dominert av fjærmygg og fåbørstemark. TSB4 og TSB6 hadde imidlertid også innslag av steinfluer, vårfluer og andre grupper. På TSB5 ble det bare funnet fjærmygglarver og fåbørstemark, og dette kan indikere en forverring fra mai hvor det også ble funnet enkelte steinfluer og vårfluer. I september 2000 ble også stasjon TOK13 ved utløpet av kulverten nedstrøms Rommenfyllinga undersøkt. Her var Tokerudbekken dominert av fjærmygglarver og store mengder fåbørstemark. I tillegg ble døgnfluen Baëtis rhodani funnet i lite antall. I september 2000 ble også fåbørstemarkfaunaen i Tokerudbekken analysert. På grunn av sin størrelse var vannmeitemarken (Eiseniella tetraedra) et markert innslag i hele bekken, unntatt helt nederst (TOK13) og i sidebekkene. Den oksygenkrevende Stylodrilus heringianus ble funnet spredt i nedre del av Tokerudbekken, og viser at vannet her var rimelig godt oksygenert. Arten var vanlig i sidebekk TSB6, og bekreftet inntrykket av brukbare forhold her. Ellers antydet sammensetningen av fåbørstemark om moderat forurensning, unntatt på den nederste stasjonen (TOK13) som hadde store mengder forurensningstolerante arter, spesielt Lubricillus sp., men også Nais barbata og Tubifex tubifex.

36 36 TOKERUDBEKKEN høsten hovedgrupper av bunndyr Figur 20. Tokerudbekken, fra Tokerudtjern og til innløp i kulvert ved Stovner. September Sammensetningen av bunndyr fordelt på hovedgrupper. Basert på Tabell 16.

37 37 Fossumbekken I september 1999 ble det tatt 12 prøver i Fossumbekken fra starten sør for Rommenfyllinga og ned til samløpet med Alna. I september 2000 ble det tatt 6 prøver på samme strekning. Det ble også tatt prøver i den viktigste sidebekken, Svarttjernsbekken (Figur 13). Sammensetningen og antallet av bunndyr fordelt på hovedgrupper for hver enkelt stasjon i Fossumbekken og en stasjon nederst i Svarttjernsbekken er gitt i Tabell 19 (september 1999) og Tabell 21 (september 2000). Grovsammensetningen er plottet inn på kartet i Figur 21 og 22. Artssammensetningen for en del av de viktigste gruppene av bunndyr er vist i Tabell 20 og 22. I september 2000 ble også fåbørstemarkfaunaen analysert, resultatet er framstilt i Tabell 23. Bunnfaunaen i Fossumbekksystemet i september 1999 var artsfattig og preget av fjærmygglarver og fåbørstemark. Fåbørstemark dominerte i området nærmest Rommenfyllinga, mens på resten av stasjonene var fjærmygg viktigst. Nedover mot innløpet i Alna tiltok andelen av fåbørstemark. Det ble ikke påvist steinfluer. Døgnfluen Baëtis rhodani var tilstede, og graden av tilstedeværelse av denne arten forteller trolig mye om graden av forurensning. B. rhodani ble ikke påvist i området ved Rommen-fyllinga (FOS1 - FOS3), den ble først funnet i lite antall 500 m nedstrøms (FOS4). Videre nedover i Fossumbekken økte innslaget av B. rhodani, men var likevel relativt beskjedent. Larver av vårfluer var også fåtallige, og besto nesten utelukkende av den tolerante arten Rhyacophila nubila. Utbredelsen fulgte et lignende mønster som B. rhodani. I september 2000 var hovedmønsteret det samme som i september Det ble funnet store mengder av fåbørstemark i bekken inn fra øst ved Rommenfyllinga (FOS1) og rett nedstrøms fyllinga (FOS3). Videre nedover dominerer fjærmygglarver. Innslaget av døgnfluen B. rhodani var mindre i 2000 sammenlignet med Fåbørstemarkfaunaen ble nærmere analysert i september På de to øverste stasjonene hvor fåbørstemark var mest tallrike (FOS1 og FOS2) var den forurensningstolerante Lumbricillus sp. mest tallrik. Dette var særlig framtredende på FOS1 hvor den dominerte bunnfaunaen. De tolerante artene Nais barbata, Limnodrilus hoffmeisteri og Tubifex tubifex var også vanlige på FOS1. Videre nedover antydet sammensetningen av fåbørstemark noe bedre forhold, bl. a. ble det funnet enkelte eksemplarer av den oksygenkrevende arten Stylodrilus heringianus.

38 38 FOSSUMBEKKEN høsten hovedgrupper av bunndyr Figur 21. Fossumbekken fra Rommenfyllinga og til innløpet i Alna. Høsten Sammensetningen av bunndyr fordelt på hovedgrupper. Basert på Tabell 19.

39 39 FOSSUMBEKKEN høsten hovedgrupper av bunndyr Figur 22. Fossumbekken fra Rommenfyllinga og til innløpet i Alna. Høsten Sammensetningen av bunndyr fordelt på hovedgrupper. Basert på Tabell 21.

40 40 Sidebekker I 1999 ble det tatt to prøver i Svarttjernsbekken (SVA1-2), Veitvetbekken (VEI1-2), Trosterudbekken (TRO1-2), og en prøve i Tokerudbekken (TOK11). Sammensetningen og antallet bunndyr fordelt på hovedgrupper er vist i Tabell 24. Artsammensetningen er vist i Tabell 25. Grovsammensetningen er plottet inn på Figur 15 og 21. Tokerudbekken (TOK11) var dominert av fjærmygglarver. Det var også et visst innslag av døgnfluen Baëtis rhodani og noen vårfluer (Rhyacophila nubila). I den øvre delen av Svarttjernsbekken (SVA1) var det dominans av fåbørstemark, men det var også en del fjærmygg og enkelte døgnfluer (B. rhodani) og vårfluer (R. nubila). Krepsdyret asell (Asellus aquaticus) og vanlig skivesnegl (Gyraulus acronicus) ble påvist. Rett før innløpet i Fossumbekken (SVA2) var fjærmygg dominerende, innslaget av fåbørstemark var betydelig mindre, og det var større innslag av B. rhodani og R. nubila. I Trosterudbekken var faunaen sterkt forenklet, og det ble bare funnet fåbørstemark og fjærmygglarver, til dels i stort antall. I 2000 ble Tokerudbekken grundig undersøkt (side 20). Det ble tatt en prøve nederst i Svarttjernsbekken i september Resultatet var det samme som i Fisk Det ble påvist tre fiskearter i Alna ved denne undersøkelsen; ørret (Salmo trutta), abbor (Perca fluviatilis) og ørekyt (Phoxinus phoxinus). Den øvre delen av Alna hadde en god bestand av ørret i god kondisjon. Størrelsesfordelingen er vist i Figur 23 og 24. Tettheten av ørret ble beregnet til 52,4 årsunger (0 + ) pr. 100 m 2 og 59,2 eldre pr. 100 m 2 på stasjon ALN1. Tilsvarende tettheter var 34,8 og 30,1 for stasjon ALN2. Ørekyt ble funnet i lite antall på ALN1 og ALN2. På ALN3 (= FOS7) ble det ikke funnet fisk. På stasjon ALN4 ble det funnet en ørekyt og en abbor høsten 1999, mens det ble funnet en større ørret (25 cm) våren Videre nedover (ALN5 og ALN6) ble det bare påvist få små abbor. Abboren stammer trolig fra Østensjøvannet. Ved forrige undersøkelse ble mort (Rutilus rutilus) funnet rett nedstrøms innløpet av Østensjøbekken (Bremnes og Saltveit 1997). Det ble også elektrofisket mellom hovedstasjonene, for å påvise hvilke arter av fisk som var tilstede. Disse resultatene er oppsummert for Alna i Figur 8, og for Tokerud/Fossumbekken i Figur 9. Ørret ble bare funnet øverst i Alna, ned til litt nedstrøms stasjon ALN2. Enkelteksemplarer som av og til blir funnet nedover (bla. a. på ALN4) er ført ned i perioder med stor vannføring. Disse vil ikke klare å etablere seg under de rådende forhold, og vil dø ut når vannkvaliteten i perioder blir for dårlig. Den mest utbredte fisken i vassdraget er ørekyt, men den ble ikke funnet i store tettheter. Den var vanlig i Alna ned til samløpet med Fossumbekken. Videre nedover ble den ikke påvist, dog et enkelt individ på ALN4. Nedenfor ALN4 ble det ikke påvist ørekyt, og det er det heller ikke tidligere. I Tokerudbekken ble det funnet en tynn bestand av ørekyt, mest i den øvre delen. Videre ned i Fossumbekken ble det ikke funnet ørekyt, men den ble påvist nederst i Svarttjernsbekken. Hvis Alna hadde vært upåvirket, hadde det opplagt vært ørret i hele vassdraget. I de nedre delene hadde det trolig også vært bestander av anadrom fisk som laks, sjøørret og ål. Ørret

41 41 blir i dag bare funnet i den øvre, lite forurensete delen av Alna. Det er flere årsaker til dette, som alle har å gjøre med menneskelig påvirkning. Den nedre delen av Alna er lagt i kulvert, og dette hindrer anadrom fisk i å vandre inn fra sjøen. Ulike typer forurensninger kan ha toksiske effekter som i perioder kan ta livet av følsomme arter som ørret. Laksefisk er også relativt oksygenkrevende, og tilførsler av lettnedbrytbart organisk materiale kan føre til oksygensvinn i vannmassene, særlig i perioder om sommeren med liten vannføring og høy temperatur. Ørret og laks legger eggene i grus, og de krever kontinuerlig gjennomstrømning av rent, oksygenert vann for å utvikles. Forurensninger vil føre til en sterk forenkling av bunnfaunaen, og dette vil redusere tilgjengeligheten av næring for laksefisk. Episodiske utslipp kan føre til fiskedød, slik som ved flere anledninger i Akerselva. Likevel bør det være mulig for ørret å repodusere i hele Alna-vassdraget, men det vil kreve stor innsats når det gjelder å redusere og kontrollere utslipp og tilførsler til elva. I Akerselva går nå laks opp fra sjøen og gyter i de nedre delene, noe som var vanskelig å tenke seg for rundt 20 år siden. PROSENT 10 N= 92 STASJON LENGDE I MM Figur 23. Prosentvis lengdefordeling av ørret tatt ved elektrofiske på stasjon ALN1 18. oktober 1999.

42 STASJON 2 N= 61 PROSENT LENGDE I MM Figur 24. Prosentvis lengdefordeling av ørret tatt ved elektrofiske på stasjon ALN2 18. oktober DISKUSJON Generelt Organisk forurensning endrer miljøforholdene i elver og bekker på flere måter. Vannets innhold av løst og partikulært materiale vil øke og stor bakteriell virksomhet gjennom nedbrytning fører til sterkt forbruk av oksygen. Større tilførsel av organisk materiale vil føre til økning i heterotrofe mikroorganismer i substratet, noe som endrer næringsforholdene for mange bunndyr. Økt næringstilførsel medfører også en endring av substratets karakter ved at det dannes tette begroinger bestående av heterotrofe mikroorganismer ("sewage fungus" eller lammehaler) og av påvekstalger. I elver og bekker med liten eller ingen organisk forurensning vil mange bunndyrgrupper være tilstede, og vanligvis vil ingen grupper eller arter dominere faunasammensetningen. Ved organisk forurensning vil de mest følsomme artene forsvinne først, og det skjer en forskyvning av faunaen mot arter som kan leve under de endrete miljøforholdene. På grunn av redusert konkurranse og predasjon fra andre arter bunndyr og fisk, vil de gjenværende artene øke i antall. Dette fører til en kraftig forenkling av faunasammensetningen (Hynes 1960, Brittain og Saltveit 1984c, Hellawell 1986). Mengde og sammensetning av bunndyrfaunaen kan derfor gi verdifull informasjon om tilstanden til et vassdrag. Denne informasjonen er et uttrykk for tilstanden over lengre tid, i motsetning til kjemisk og bakterielle undersøkelser som bare gir øyeblikksbilder. En oversikt over bunndyr fra Alna som er typiske for ulike grader av organisk forurensning er vist i Figur 25. Fravær av fisk kan også tyde på at graden av forurensning er stor.

43 43 Tilførsler av tungmetaller, syrer, ulike kjemiske forbindelser, biocider og andre toksiske stoffer fra industri, søppelfyllinger, veier, etc. vil også ha dyptgripende innvirkning på de forskjellige livsformene i et vassdrag, og bidra til å forenkle faunaen. Alna, generelt Alna-Fossumbekken er et lavlandsvassdrag som for en stor del renner under den marine grense. Hadde dette vassdraget vært upåvirket av menneskelige aktiviteter hadde faunaen vært rik og sammensatt. I slike vassdrag på den sørlige delen av Østlandet ville faunaen hatt en stor artsrikdom av insektlarver; med mange arter av steinfluer, døgnfluer, vårfluer og biller. Det ville vært en rik fauna av snegl og muslinger. Fåbørstemark og fjærmygg ville vært tilstede med mange arter, men ingen av dem ville vært dominerende i faunabildet. Flere arter fisk ville vært tilstede, og det ville vært en reproduserende bestand av ørret i hele elvas lengde. I de nedre delene ville også anadrom fisk som laks kunne leve. Hele Alna-systemet er preget av en mer eller mindre forenklet fauna, som skyldes ulike tilførsler fra menneskelige aktiviteter. Dette er ikke overraskende ut fra beliggenheten til dette vassdraget, midt i en tett befolket og sterkt traffikert og industrialisert del av en større by. Organiske og toksiske stoffer fra kloakk, ulike typer spillvann, avrenning fra veier, gamle søppelfyllinger og deponier, utslipp fra industri etc. vil ha en formidabel effekt på elva og livet i den, og føre til en stedvis meget sterk forenkling av faunaen. Likevel er det store muligheter for forbedringer ved å redusere tilførslene med ulike tiltak. Akerselva er et godt eksempel på at dette er mulig.

44 44

45 45

46 46 Figur 25C. Bunndyr fra Alna som i mindre grad lar seg påvirke av organisk belastning, bortsett fra sterk organisk belastning. Denne undersøkelsen har som mål å dokumentere tilstanden til Alna, påvise de verste områdene med tanke på belastning, spore kilder til tilførsler og eventuelt foreslå tiltak for å bedre tilstanden. Alna har flere ganger tidligere blitt undersøkt av Laboratorium for ferskvannsøkologi og innlandsfiske (LFI). Seks faste stasjoner i vassdraget har regelmessig blitt undersøkt med tanke på fisk og bunndyr. Disse faste stasjonene ble undersøkt i (Brittain og Saltveit 1984), (Bremnes og Saltveit 1991) og (Bremnes og Saltveit 1997). For å kunne dokumentere eventuelle endringer ble det besluttet å følge opp denne serien ved å samle inn på disse seks faste stasjonene høsten 1999 og våren Det gjennomsnittlige antallet og den prosentvise sammensetningen av bunndyr i de fire undersøkelsesperiodene på de ulike stasjonene er vist i Figur 26. Tilstedeværelsen av de ulike artene av døgnfluer, steinfluer, vårfluer, snegl og krepsdyr er vist i Tabell 1. I 1999 og 2000 var den øverste stasjonen (ALN1) preget av en relativt sammensatt fauna, som antyder lite forurensete forhold. Videre nedover blir forholdet noe forverret til ALN2, hvor dominans av fjærmygg og døgnfluen Baëtis rhodani viser at graden av forurensning er tiltagende. De tre nedre stasjonene er alle dominert av fåbørstemark og fjærmygg, til dels i store mengder, og dette viser stor grad av forurensning. Det samme gjelder stasjonen i Fossumbekken (ALN3 = FOS7). Dette mønstret var ganske likt det som ble påvist ved forrige undersøkelse ( ), og viser at det ikke har vært noen større endringer i tilstanden siden den gang. Verdiene for de ulike stasjonene i forurensningsindeksen (TBI) antyder det samme (Figur 27), bortsett fra en viss bedring av stasjon ALN5.