Det blir orientering om følgende saker i møtet: Mulighetenes hus v/raymond Bærø Folkehelsearbeidet i Vennesla kommune v/per Kjetil Dalane

Transkript

1 VENNESLA KOMMUNE VEDLEGGSHEFTE Levekårsutvalget Dato: kl. 9:00 Sted: sal 2 Arkivsak: 15/00003 Arkivkode: 033 Mulige forfall meldes snarest til forfall@vennesla.kommune.no eller til Hilde Grundetjern tlf / Saksdokumenter sendes også til varamedlemmer, men disse møter bare etter nærmere beskjed. Det blir orientering om følgende saker i møtet: Mulighetenes hus v/raymond Bærø Folkehelsearbeidet i Vennesla kommune v/per Kjetil Dalane SAKSKART Saker til behandling 29/15 11/ Reviderte samarbeidsavtaler Sørlandet sykehus /15 15/ Omsorg /15 15/ Tilsynsmelding /15 14/ Årsberetning Vennesla Frivilligsentral /15 14/ Årsberetning Hægeland og Øvrebø Frivilligsentral /15 15/ Ny godkjenning av Mariknotten barnehage etter barnehageloven 10 35/15 15/ Barn og unges demokratideltakelse i Vennesla kommune 1

2 36/15 12/ Årsberetning/årsregnskap for 2014 Inga og Olav Øvrebøs legat Referatsaker 8/15 14/ Endelig tilsynsrapport Kvarstein skole Vennesla, Torhild Bransdal ordfører 2

3 Saker til behandling 29/15 Reviderte samarbeidsavtaler Sørlandet sykehus 2015 Arkivsak dok. 11/ Arkivkode. Saksbehandler Ragnhild Bendiksen 3

4 VENNESL A KOMMUNE Seksjon for helse og omsorg Sørlandet Sykehus HF Serviceboks KRISTIANSAND S Vår ref.: (oppgis ved henv.) Deres ref.: Vennesla, / / ---;G2 VS: Redigerte utgaver delavtalene høsten 2014 Vennesla kommune Vedlagt oversendes i 2 eksemplar undertegnede delavtaler mellom Sørlandets sykehus HF og Vennesla kommune», Delavtale 1, 2, 3, 5, 6, 7. Vi ber om at 1 eksemplar returneres oss undertegnet. Med vennlig hilsen Judith Jortveit sekretær Besøksadresse Postadresse Telefon Foretaksregisteret Venneslamoen 1 Seksjon for helse og omsorg VENNESLA Postboks 25 Telefaks Bankkonto E-postadresse 4701 VENNESLA epost@vennesla.kommune.no

5

6

7

8

9

10

11

12

13

14

15

16

17

18

19

20

21

22

23

24

25

26

27

28

29

30

31

32

33

34

35

36

37

38

39

40

41

42

43

44

45

46

47

48

49

50

51

52

53 30/15 Omsorg 2020 Arkivsak dok. 15/ Arkivkode. Saksbehandler Dagne Ropstad 4

54

55

56 OMSORG 2020 I Innhold 1 Innledning Sammen med Brukere og pasienter Mestring og mangfold Pårørende Støtte og synliggjøre Frivillige, ideelle og næringslivet En faglig sterk tjeneste Forebygging, kultur og aktiv omsorg Mestring og hverdagsrehabilitering Lindrende behandling og omsorg ved livets slutt Styrking av helsetjenestene Kompetanseløft Ledelse Utvikling gjennom kunnskap Ny arkitektur og teknologi Fremtidens sykehjem og omsorgsboliger Velferdsteknologi Forenkling, fornying og forbedring gjennom innovasjon Innovasjon Forenkling Innovativ planlegging Bedre kvalitet Budsjett Husbankens investeringsordning til sykehjem og omsorgsboliger Kompetanse- og innovasjonstilskudd Annet...58 Avslutning

57 4 KAPITTEL 1 I INNLEDNING

58 OMSORG 2020 I Innledning Omsorg 2020 er regjeringens plan for omsorgsfeltet Den omfatter prioriterte områder i regjeringsplattformen, med viktige tiltak for å styrke kvaliteten og kompetansen i omsorgstjenestene, samtidig som den følger opp Stortingets behandling av Meld. St. 29 ( ) Morgendagens omsorg, jf. Innst. 447 ( ). Når Omsorgsplan 2015 sluttføres, har arbeidet allerede startet med å utvikle og innarbeide nye og framtidsrettede løsninger for å møte dagens og framtidas utfordringer. Meld. St. 29 ( ) Morgendagens omsorg fikk bred politisk tilslutning ved Stortingets behandling i juni 2013, og regjeringen er innstilt på å gjennomføre de tiltak og planer som følger av Stortingets vedtak. Fra første stund har det imidlertid vært nødvendig å forsterke de økonomiske virkemidlene blant annet til kompetanseheving og utbygging av sykehjem og omsorgsboliger, for å nå målene i omsorgsplanarbeidet. For å sikre bedre kvalitet i tjenestene løfter regjeringen fram nye og forsterkede tiltak i Omsorg 2020 i Meld. St. 26 ( ) Fremtidens primærhelsetjeneste nærhet og helhet. Tiltakene skal bidra til nye løsninger for å sikre at brukerne får større innflytelse over egen hverdag, økt valgfrihet og et tilstrekkelig mangfold av tilbud med god kvalitet. Regjeringen vil at staten skal ta et større økonomisk ansvar for å sikre at kommunene bygger ut tilstrekkelig kapasitet og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten. Videre vil regjeringen i meldingen fremme tiltak for å bedre den medisinske oppfølgingen i sykehjem og hjemmetjenester, og sikre en bedre og mer systematisk samhandling og koordinering mellom de ulike deltjenestene i kommunene. Det vises til Meld. St. 26 ( ) Fremtidens primærhelsetjeneste nærhet og helhet for nærmere omtale. Det skal legges til rette for en langsiktig omstillingsprosess som kan sikre nyskaping og utvikling av nye og forbedrede løsninger i omsorgssektoren. Forenkling, fornyelse og forbedring av offentlig sektor er ett av regjeringens hovedsatsingsområder. En forutsetning for fornyelse og innovasjon i omsorgssektoren er kommunal handlefrihet til å utvikle fag, ledelse, ny teknologi og nye organisasjonsformer. I møte med fremtidens omsorgsutfordringer vil regjeringen i tråd med allerede vedtatt politikk, oppfordre kommunene til å sette fornyelse og forbedring av omsorgssektoren på dagsorden i kommunalt plan- og utviklingsarbeid, og løfter frem fem hovedsatsingsområder: 5

59 KAPITTEL 1 I INNLEDNING SAMMEN MED BRUKER, PASIENT OG PÅRØRENDE Fremtidens helse- og omsorgstjenester skal utvikles sammen med pasienter, brukere og deres pårørende. Brukerne skal få større innflytelse over egen hverdag, gjennom mer valgfrihet og et større mangfold av tilbud. Målet er å skape en helse- og omsorgstjeneste som bidrar til at hver enkelt tjenestemottaker får ivaretatt sine grunnleggende behov, og får mulighet til å leve et aktivt og godt liv i fellesskap med andre. Pårørendes situasjon skal styrkes gjennom bedre tilbud om avlastning, støtte og faglig veiledning. EN FAGLIG STERK HELSE- OG OMSORGSTJENESTE For å sikre en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste i fremtiden er det behov for faglig omstilling med endret og høyere kompetanse, nye arbeidsmetoder og nye faglige tilnærminger. Faglig omstilling i tjenestene er blant annet knyttet til sterkere vektlegging av mestring, rehabilitering, forebygging, tidlig innsats, aktivisering, nettverksarbeid, miljøarbeid, veiledning av pårørende og frivillige, og til innføring av velferdsteknologi. I tillegg skal den medisinskfaglige oppfølgingen av omsorgstjenestens brukere bedres. Systematisk kvalitetsforbedringsarbeid, organisering og ledelse skal i større grad settes på dagsorden for bedre planlegging og utvikling av en faglig sterk helse- og omsorgstjeneste. En styrket helse- og omsorgstjeneste krever et faglig og strategisk lederskap. Regjeringen vil derfor satse aktivt på lederutvikling, nettverksarbeid og på å skape gode vilkår for et innovativt og fremtidsrettet lederskap. Regjeringen vil legge vekt på at ledere i omsorgstjenesten har gode styringssignaler og verktøy for å følge opp den faglige kvaliteten og drive tjenesteutvikling. MODERNE LOKALER OG BOFORMER Fremtidens sykehjem og omsorgsboliger må utformes ut fra de behov morgendagens brukere har. Det vil være brukere i alle aldersgrupper. Noen er inne til kort tids rehabilitering, noen skal tilbringe livets siste dager, andre skal leve et langt liv der, med bistand fra helse- og omsorgstjenesten. Dette krever et mangfold av boformer. Moderne og godt utstyrte lokaler er også avgjørende for effektiv drift og et godt arbeidsmiljø for de som vil arbeide i denne sektoren. Regjeringen satser derfor mange milliarder på utbygging av nye og modernisering av gamle sykehjem og omsorgsboliger. 6

60 OMSORG 2020 I DEN NYE HJEMMETJENESTEN De største endringene i de kommunale helse- og omsorgstjenestene de siste tiårene har skjedd i hjemmetjenestene, og det er først og fremst hjemmesykepleien som vokser. Dette er et resultat av en tredobling av antallet yngre brukere under 67 år. Som følge av en rekke reformer har ansvar og oppgaver blitt overført fra spesialisthelsetjenesten til kommunene. I tillegg kommer omstilling i spesialisthelsetjenesten med kortere liggetid, mer dagbehandling og poliklinisk behandling. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten har dermed fått nye brukergrupper med mer faglig krevende og komplekse medisinske og psykososiale behov. Det er fortsatt et stort gap mellom det tjenestetilbudet som gis i eget hjem og det som tilbys i institusjon, spesielt for de eldste aldersgruppene. Både kvalitets- og ressursmessig ligger det et stort potensial i en enda sterkere utbygging av hjemmetjenestene. De hjemmebaserte tjenestene møter ofte brukere og pårørende i tidlig fase av sykdomsutvikling, og kan bidra til at de kan leve og bo selvstendig og ha en aktiv og meningsfull hverdag i fellesskap med andre. En sterkere hjemmetjeneste kan også forebygge ytterligere funksjonssvikt og sykdomsutvikling og bidra til å utsette institusjonsinnleggelse eller gjøre institusjonsopphold unødvendig. Det er derfor behov for å øke satsing på hjemmetjenester og tidlig innsats. Dette vil også gi grunnlag for å videreutvikle samarbeidet mellom den offentlige omsorgstjenesten, den frivillige og familiebaserte omsorgen og spesialisthelsetjenesten. FORNYELSE OG INNOVASJON For å bidra til gode og bærekraftige helse- og omsorgstjenester i fremtiden er det behov for å utforme nye løsninger ved å mobilisere samfunnets samlede omsorgsressurser, ta i bruk ny teknologi og nye faglige metoder og støtte lokalt innovasjonsarbeid. Det er først og fremst i kommunene innovasjons- og fornyingsarbeidet må foregå. Regjeringen vil støtte kommunenes egen innovasjonsevne og muligheter gjennom forenkling av finansieringsordninger og ved å sikre dokumentasjon og spredning av nye løsninger. Formål med dokumentet Formålet med dette dokumentet er å presentere denne regjeringens prioriterte satsinger på omsorgsfeltet sammen med konkrete tiltak som oppfølging av Meld. St. 29 ( ) Morgendagens omsorg, jf. Innst. 447 ( ) i et samlet dokument med praktiske opplysninger og oversikt over aktuelle samarbeidspartnere. Dokumentet skal bidra til langsiktighet i vårt felles arbeid med å styrke kapasiteten, kompetansen og kvaliteten i helse- og omsorgstjenestene, og fungere som et viktig grunnlagsmateriale for kommunene i planlegging, utvikling og drift av helse- og omsorgssektoren. Sammen med den nye stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten, folkehelsemeldingen og Nasjonal helse- og sykehusplan, gir disse dokumentene et mer samlet bilde av regjeringens politikk for helse- og omsorgstjenesten. 7

61 KAPITTEL 2 I SAMMEN MED 2 2 Sammen med 8

62 OMSORG 2020 I Morgendagens omsorg skal skapes og utvikles sammen med brukere, pasienter og pårørende og i et samspill med frivillige, ideelle og private aktører. Fundamentet skal være god kompetanse, godt lederskap og flerfaglig samarbeid. Tjenestene skal drives effektivt og innovativt tilpasset pasienter og brukeres behov, i kombinasjon med å være inspirerende og rekrutteringsattraktivte fagmiljøer. I dag er det to nesten like store aktører i omsorgssektoren målt i antall utførte årsverk: Familien og kommunen. Kommunene utfører over årsverk, mens familie og pårørendes omsorgsarbeid anslås til om lag årsverk. Utover dette står frivillige, ideelle og private for en mindre andel av tjenesteproduksjonen. Fremtidens utfordringer vil kreve at flere aktører deltar i helse- og omsorgsarbeid. Samtidig blir det av avgjørende betydning at pårørende som påtar seg omfattende omsorgsoppgaver ikke i tillegg får store økonomiske og helsemessige belastninger, og at de får støtte og faglig veiledning fra den offentlige helse- og omsorgstjenesten. I et velferdssamfunn er det samlede omsorgstilbudet et offentlig ansvar som er nedfelt i helseog omsorgslovgivningen. Det betyr ikke at alle oppgaver skal løses av kommunen som eneste tjenesteprodusent. Kommunen er ikke bare en forvaltning, den er også et lokalsamfunn med familier, sosiale nettverk, organisasjoner, bedrifter og tiltak. For å skape et omsorgsfullt samfunn, er alle involvert i denne oppgaven. Nye innovative løsninger finner vi først og fremst i mellomrommene og samspillet mellom alle samfunnets ulike omsorgsaktører, og med gode fag- og kompetansemiljøer både offentlig og privat. EN BÆREKRAFTIG UTVIKLING For å skape en bærekraftig utvikling for omsorgsfeltet, oppsummerer Meld. St. 29 ( ) Morgendagens omsorg hovedgrepene slik: I møte med morgendagens omsorgsutfordringer, blir det nødvendig å mobilisere samfunnets samlede omsorgsressurser og se nærmere på oppgavefordelingen mellom omsorgsaktørene. De offentlige omsorgstjenestene har vært i kontinuerlig vekst i flere tiår. Med sikte på de demografiske utfordringer som venter oss for fullt om år, bør denne veksten organiseres slik at den støtter opp under og utløser alle de ressurser som ligger hos brukerne selv, deres familie og sosiale nettverk, i nærmiljøet og lokalsamfunnet, i ideelle virksomheter og næringslivet som tar sin del av samfunnsansvaret. Det vil kreve omstilling av den faglige virksomheten med større vekt på nettverksarbeid, tverrfaglig samarbeid, forebygging, tidlig innsats og rehabilitering. Det forutsetter også at folk tar ansvar for best mulig tilrettlegging av egen bolig, og at vi i fellesskap legger til rette de fysiske omgivelser slik at de blir tilgjengelige for alle og for alle generasjoner. 9

63 KAPITTEL 2 I SAMMEN MED 2.1 Brukere og pasienter Mestring og mangfold Omsorgssektoren dekker i dag hele livsløpet, og har brukere og pasienter i alle aldersgrupper med svært ulike behov og et mangfold av diagnoser, funksjonsnedsettelser og utfordringer. I de siste tiårene er tallet på brukere under 67 år nesten tredoblet og utgjør snart 40 pst. av de som mottar omsorgstjenester. Samtidig er tallet på brukere mellom år redusert, mens tallet på brukere 80 år og over har holdt seg på om lag samme nivå, til tross for sterk vekst i de eldste eldres andel av befolkningen. Mer enn noen gang trengs det derfor et mangfold av boformer, tjenestetilbud og faglige tilnærminger, der den enkeltes individuelle behov må være avgjørende. Regjeringen ønsker å skape en helse- og omsorgstjeneste som bidrar til at hver enkelt tjenestemottaker får mulighet til å leve et aktivt og godt liv, til tross for sykdom, problemer og funksjonstap. Brukerne skal få større innflytelse over egen hverdag, gjennom mer valgfrihet og et større mangfold av tilbud, og deres behov skal settes i sentrum for utvikling og endring av helse- og omsorgstjenestene. Dette innbærer å ta i bruk brukernes ressurser på nye måter, med økt fokus på mestring og den enkeltes erfaringskompetanse som grunnlag for utvikling av tjenestene. Sterkere brukerinvolvering kan skje på minst tre nivå: - Individuelt i forhold til innflytelse over egen livssituasjon og tjenestetilbud - På gruppenivå i forhold til å møte, dele erfaringer og stå sammen med andre i samme situasjon - På kommune- og samfunnsnivå gjennom pasient- og brukerrepresentasjon Utover det som er nedfelt i pasient- og brukerrettighetslovgivningen, har regjeringen iverksatt flere tiltak som mer direkte bidrar til å styrke pasientens stilling og innflytelse på disse tre nivå: INDIVIDUELL VALGFRIHET OG INNFLYTELSE Den individuelle tilnærmingen innebærer tiltak som gir økt valgfrihet gjennom ordninger for fritt brukervalg og andre tiltak som øker tilgjengelighet og fleksibilitet, styrker informasjon og bedrer kommunikasjonen mellom tjenesteyter og tjenestemottaker. Tiltakene skal gi den enkelte mulighet til å delta i utformingen av tjenestetilbudet, ta avgjørelser og påvirke behandlingsforløp, og selv ta sin del av ansvaret for å gjennomføre rehabiliterings- eller behandlingsopplegg. Kommunal- og moderniseringsdepartementets nye veileder om fritt brukervalg i kommunene skal stimulere til å gi brukerne større valgfrihet både når det gjelder valg av leverandør og tjenestenes form og innhold. Implementering av velferdsteknologi, telemedisin og nye teknologiske løsninger for informasjon og kommunikasjon inngår også i dette. 10

64 OMSORG 2020 I BOKS 2.1 FRITT BRUKERVALG For å legge til rette for økt valgfrihet i det kommunale tjenestetilbudet, oppdaterer Kommunal- og moderniseringsdepartementet veilederen om friere brukervalg i kommunal tjenesteyting. Dagens veileder er fra 2004, og det er nødvendig å oppdatere med nyere kunnskap og nye erfaringer fra kommunene. Veilederen skal fungere som et verktøy for kommuner som ønsker å vurdere å innføre friere brukervalg i sine tjenester. Brukervalg kan omfatte både hvem som leverer tjenester, hva tjenestene består i - og når, hvor og hvordan de blir gitt. Kilde: regjeringen.no Mange brukere opplever at deres rettigheter til heldøgns omsorg er uklare. Det er derfor startet et arbeid med å se nærmere på dagens rettighetslovgivning knyttet til heldøgns omsorgstjenester. Det vises til regjeringens forslag om å lovfeste rett til heldøgns pleie og omsorg og vurdere om det bør fastsettes kriterier for heldøgns omsorgsplasser i Meld. St. nr 26 ( ) Fremtidens primærhelsetjeneste nærhet og helhet. GRUPPEMETODIKK OG LIKEMANNSARBEID Mer omfattende bruk av gruppearbeid og gruppemetodikk i forebyggende arbeid, rehabilitering og behandling vil bringe brukere og pasienter sammen og invitere til likemannsarbeid, selvhjelpsgrupper og deling av kunnskap og erfaringer. Dette bidrar også til å styrke brukernes stemme ved at de opptrer sammen i møte med fagprofesjoner og offentlige tjenester. Dette krever bredere kompetanse, tilrettelegging og sterkere tverrfaglig arbeid i helse- og omsorgstjenestene og utfordrer tradisjonelle holdninger til hvem som sitter med kunnskap og ekspertise. Spesialisthelsetjenesten driver lærings- og mestringssentra (LMS) over hele landet som hviler på et samarbeid mellom brukere og fagfolk. Lærings- og mestringstilbudene har en pedagogisk arbeidsform som er basert på brukermedvirkning og empowerment med gruppearbeid og dialog som grunnleggende metode. Det handler om å mobilisere folks egne krefter og få i gang prosesser og aktiviteter som kan styrke folks selvfølelse, kunnskaper og ferdigheter. Brukermedvirkning omfatter både planlegging, gjennomføring og evaluering av læringstilbudet. Dette er metodikk som er overførbar til den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Enkelte kommuner driver også eget lærings- og mestringssenter. Det er etablert to tilskuddsordninger som skal stimulere kommunene til å utvikle modeller for et mer integrert og tverrfaglig kommunalt oppfølgings- og behandlingstilbud til mennesker med kroniske lidelser. 11

65 KAPITTEL 2 I SAMMEN MED BOKS 2.2 KOMMUNALT LÆRINGS- OG MESTRINGSSENTER Tromsø kommune har etablert sitt eget Lærings- og mestringssenter som er tilknyttet rehabiliteringstjenesten og skal drive forebyggende og helsefremmende lavterskel aktiviteter gjennom gruppebasert opplæring. Formålet er at personer som har en kronisk, langvarig sykdom eller funksjonsnedsettelse og deres nærmeste skal tilegne seg kunnskaper for å kunne leve med situasjonen og mestre hverdagen. Hovedfokus er KOLS, kreft, overvekt, diabetes og psykisk helse. Senteret planlegger også mestingskurs for pårørende til hjerneslagrammede og en møteplass for barn og unge som pårørende. Lærings- og mestringssenteret i Tromsø kommune tilbyr også selvhjelpsgrupper som en metode for økt egenmestring og bevisst endringsarbeid i forhold til eget liv. Slike grupper møtes regelmessig for å dele og bearbeide opplevelser, erfaringer, tanker og følelser og baseres på gjensidig fellesskap, tillit, respekt og taushetsplikt. Kilde: Se Se også Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse (NK LMH) på mestring.no FRA MEDVIRKNING TIL PASIENT- OG BRUKERSTYRING På kommune- og samfunnsnivå vil både brukerrepresentasjon og brukerdeltakelse i planlegging, innovasjon og utvikling være viktige virkemidler. De fleste innbyggere er i større eller mindre grad selv brukere eller har brukere av helse- og omsorgstjenesten i nær familie og sosialt nettverk. Mange folkevalgte både lokalt og sentralt har derfor erfaringer som pasienter, brukere og pårørende. I tillegg er brukerne i de fleste kommuner representert gjennom kommunale eldreråd og råd for personer med funksjonsnedsettelse. Enkelte kommuner har også ungdomsråd og andre måter å organisere brukerrepresentasjon på i kommuner, bydeler og lokalmiljø som kan ha betydning for helse- og omsorgstjenesten. Disse bør også trekkes inn og være representert f eks i byggekomiteer og planarbeid. Mange pasientog brukerorganisasjoner har også lokale lag og foreninger som det er naturlig å trekke inn i planlegging og utforming av tjenestetilbud, og spille sammen med i frivillig arbeid. Regjeringen ønsker å gå lenger enn dette. På ulike måter skal fagfolk og brukere inviteres til sammen å skape og utforme fremtidens helse- og omsorgstjenester. I arbeidet med den nye Demensplan 2020, har regjeringen helt fra starten involvert personer som selv har demens og deres pårørende i utformingen av tiltak for å skape et mer demensvennlig samfunn. Det tas sikte på en bred høring før fremleggelse av den nye demensplanen høsten Brukestyrte ordninger og brukereide virksomheter og tiltak får etter hvert større plass ved siden av ideelle og private aktører som leverandører av helse- og omsorgstjenester etter nærmere avtale med kommunene. 12

66 OMSORG 2020 I Stortinget har vedtatt endringer i pasient- og brukerrettighetsloven som gir rett til brukerstyrt personlig assistanse (BPA) for personer under 67 år med langvarig og stort behov for personlig assistanse. Retten omfatter også avlastningstiltak etter samme lov for personer med foreldreansvar for hjemmeboende barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne. På denne bakgrunn styrkes de frie inntektene til kommunene med 300 mill. kroner til oppfølging av rettighetsfestingen i Oppfølgingen av rettighetsfestingen må ses i sammenheng med andre tiltak, herunder nytt rundskriv, kompetansetilskudd, samt utarbeiding av opplæringsmateriell og kurs. Departementet vil sørge for en følgeevaluering av rettighetsforslaget. Helse- og omsorgsdepartementet vil innføre flere kvalitetsindikatorer i omsorgstjenesten. Det skal legges vekt på å vurdere hvordan bruker- og pårørendeerfaringer kan inkluderes i dette arbeidet. Flere og mer relevante kvalitetsindikatorer for helse- og omsorgssektoren skal bidra til åpenhet om tjenestene for brukere, pårørende og samfunnet ellers, styrke det lokale læringsarbeidet og gi styringsinformasjon for ledere. Det vises til nærmere omtale av dette arbeidet i Meld. St. 26 ( ) Fremtidens primærhelsetjeneste nærhet og helhet. BOKS 2.3 DEMENSPLAN BRUKER SOM RESSURS Regjeringens felles mål er å skape brukerens og pasientens helse- og omsorgstjeneste. Det krever at brukernes egendefinerte behov står i fokus ved utvikling av tjenestene og at det legges opp til prosesser som sikrer reell brukermedvirkning. I arbeidet med utvikling av Demensplan 2020 er det arrangert en rekke regionale dialogmøter for personer med demens, pårørende, frivillige og fagfolk. Dialogen med personer med demens og pårørende skal, sammen med erfaringer fra dagens plan og ny kunnskap, gi grunnlag for demensplanens utfordringer og tiltak. En av hovedsakene som ble løftet fram på dialogmøtene er behovet for involvering av personer med demens og deres pårørende i beslutninger som angår dem. Vi har masse ressurser, unntatt hukommelse (sitat: person med demens) Tenk hvor mye glede vi kunne ha skapt hvis vi kunne utnytte ressursene våre (sitat: person med demens) Kilde: Helse- og omsorgsdepartementet.no Regjeringen vil at pasienter og brukere skal få større innflytelse over egen hverdag, gjennom mer valgfrihet og et større mangfold av tilbud, og at deres behov skal settes i sentrum for utvikling og endring av helse- og omsorgstjenestene. Det vil vi gjøre gjennom å: - Foreslå å lovfeste rett til heldøgns pleie og omsorg og vurdere om det bør fastsettes kriterier for heldøgns omsorgsplasser i Meld. St. 26 ( ) Fremtidens primærhelsetjeneste nærhet og helhet. - Involvere personer som selv har en demens i utformingen av Demensplan Følge opp rettighetsfestingen av brukerstyrt personlig assistanse (BPA), bla. gjennom evaluering av rettigheten og et nytt rundskriv. - Innføre kvalitetsindikatorer for omsorgssektoren, bla. basert på bruker- og pårørendeerfaringer. 13

67 KAPITTEL 2 I SAMMEN MED 2.2 Pårørende Støtte og synliggjøre Brukernes familie og sosiale nettverk er de viktigste omsorgsaktørene ved siden av kommunen, og utfører fortsatt nesten like mange årsverk som de kommunale tjenestene. Det er ingen selvfølge at dette vil vare i tiårene som kommer. Snarere taler både endringer i befolkningens alderssammensetning, familieforhold og bosettingsstruktur for at familiens omsorgsevne kan bli svekket. Dette er en av de mest krevende utfordringene vi står overfor på omsorgsfeltet. PROGRAM FOR EN AKTIV OG FRAMTIDSRETTET PÅRØRENDEPOLITIKK Det vedtatte programmet for en aktiv og framtidsrettet pårørendepolitikk skal gjennomføres i perioden fram mot Programmet har som ambisjon å opprettholde familieomsorgen på dagens nivå. I tråd med anbefalinger i Hagen-utvalgets og Kaasa-utvalgets utredninger vil regjeringen utforme en politikk som skal bidra til at pårørende blir verdsatt og synliggjort, og som legger økt likestilling og mer fleksibilitet til grunn. Programmet for en aktiv og framtidsrettet pårørendepolitikk har som mål å: - synliggjøre, anerkjenne og støtte pårørende som står i krevende omsorgsoppgaver - bedre samspillet mellom den offentlige og den uformelle omsorgen, og styrke kvaliteten på det samlede tjenestetilbudet - legge til rette for å opprettholde pårørendeomsorgen på dagens nivå, og gjøre det enklere å kombinere yrkesaktivitet med omsorg for barn og unge, voksne og eldre med alvorlig sykdom, funksjonsnedsettelse eller psykiske og sosiale problemer Det handler om å støtte pårørende og styrke samspillet mellom helse- og omsorgstjenestene og pårørende gjennom: - fleksible avlastningsordninger - pårørendestøtte, informasjon, opplæring og veiledning - samspill og samarbeid - forbedring av omsorgslønnsordningen - forskning og utvikling - permisjonsordninger Pårørende som tar vare på sine nærmeste, gjør en avgjørende innsats og fortjener å bli møtt av et offentlig tjenesteapparat som arbeider sammen med dem og avlaster dem. Regjeringen vil reformere ordningene med omsorgslønn og pleiepenger for foreldre med syke og funksjonshemmede barn som oppfølging av Kaasa-utvalgets innstilling. Som oppfølging av programmet har Helse- og omsorgsdepartementet initiert tiltak for å utvikle fleksible avlastningsordninger og tiltak for å gi opplæring og veiledning til pårørende. Videre 14

68 OMSORG 2020 I har Helsedirektoratet, som oppfølging både av pårørendeprogrammet og regjeringens målsetting om å reformere ordningen med omsorgslønn, igangsatt en kunnskapsinnhenting og et utviklingsarbeid. For å bedre hverdagen for mennesker med behov for assistanse og deres pårørende, la regjeringen frem forslag til rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse (BPA), som ble vedtatt av Stortinget 17. juni Foreldre til barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne og stort behov for assistanse vil sammen med barnet kunne velge å organisere tjenestene som brukerstyrt personlig assistanse. Avlastning til foreldrene telles med når man vurderer om det foreligger stort behov. GI PÅRØRENDE INNFLYTELSE Regjeringens mål er å skape pasientens og brukerens helse- og omsorgstjeneste. I denne visjonen har også pårørende i de fleste tilfeller en viktig plass. Pårørende har ofte erfaring og kompetanse fra kontakten med helse- og omsorgstjenesten gjennom lang tid, og kan være talspersoner for brukere som trenger hjelp til å ivareta sine interesser og behov. Bruk av deres erfaringer og innsikt må settes i system og inngå både i planlegging, utvikling og drift av dagens og fremtidens tjenester. Kommunene må aktivt sørge for at beboere på sykehjem og i omsorgsboliger, samt brukere av hjemmetjenester og dagtilbud får økt innflytelse, og at det skjer i samarbeid med de pårørende. Den enkeltes innsats bør være gjenstand for en helt annen oppmerksomhet og anerkjennelse fra kommunale myndigheters side. Avtaler som gjøres med pårørende og frivillige bør nedfelles i saksutredninger og i individuelle planer, både for å samordne innsatsen med det offentlige tjenesteapparatet og vurdere tiltak overfor pårørende i form av opplæring, veiledning og avlastning. Forutsetningen er imidlertid at deres deltakelse er i tråd med brukerens egne ønsker og interesser. Helse- og omsorgsdepartementet vil se nærmere på behovet for arenaer eller møteplasser hvor pasienter, brukere og pårørende kan ta opp saker av felles interesse. Som en del av pårørendeprogrammet, har departementet derfor bedt Helsedirektoratet samle kunnskap og erfaringer fra modeller som allerede er etablert og komme med konkrete forslag til virkemidler for å få til gode løsninger. Målet er å legge bedre til rette for at pårørende får være aktive endringsagenter til beste for sine nærmeste og for kvalitetsutvikling i tjenestene. Det vises til omtale av dette arbeidet i Meld. St. 26 ( ) Fremtidens primærhelsetjeneste nærhet og helhet. 15

69 KAPITTEL 2 I SAMMEN MED FAMILIEN OG DE NÆRMESTE SOM RESSURS De neste tiårene er det grunn til å forvente at det blir knapphet på både fagutdannet personell og frivillige omsorgsytere i møtet med økte omsorgsbehov. Tiltak for å styrke og bevare pårørendeomsorgen vil derfor kunne få stor samfunnsmessig betydning. For å opprettholde pårørendeomsorgen på dagens nivå og hindre at innsatsen minsker og forvitrer, er det behov for å ta vare på og avlaste pårørende med krevende omsorgsoppgaver og legge forholdene bedre til rette for at det er mulig å kombinere arbeid og omsorg. Meld. St. 29 ( ) Morgendagens omsorg Regjeringen vil at pårørende som tar vare på sine nærmeste skal bli møtt av offentlige tjenester som arbeider sammen med dem og avlaster dem. Det skal vi gjøre gjennom å: - Gjennomføre det vedtatte programmet for en aktiv og framtidsrettet pårørendepolitikk Reformere ordningene med omsorgslønn og pleiepenger for foreldre med syke og funksjonshemmede barn som oppfølging av Kaasa-utvalgets innstilling. - Se nærmere på behovet for arenaer eller møteplasser hvor pasienter, brukere og pårørende kan ta opp saker av felles interesse. 2.3 Frivillige, ideelle og næringslivet FRIVILLIGE En demokratisk og allsidig frivillig sektor er sentralt for et velfungerende og godt lokalsamfunn. Frivilligheten skal være friere fra politisk styring, enn det den har vært de siste årene. Regjeringen vil legge mindre føringer på tilskudd og overføringer til frivillig sektor. Frivillige lag og organisasjoner skal selv styre retning og utvikling i sitt arbeid. Kulturdepartementet har et overordnet koordinerende ansvar for statens forhold til frivillig sektor. Det betyr blant annet at Kulturdepartementet har ansvaret for de brede rammevilkårene for frivillig sektor. Det er utviklet en intensjonserklæring for samspillet med frivillig sektor. 16

70 OMSORG 2020 I Samtidig er det et sektoransvar for frivillighet. Helse- og omsorgsdepartementet er ansvarlig for tilskudd og dialog med frivillige organisasjoner som samarbeider med helse- og omsorgstjenestene. Om lag halvparten av befolkningen deltar i frivillig arbeid i løpet av et år, men under 10 % av det ubetalte frivillige arbeidet i Norge skjer innenfor omsorgssektoren. Det er et behov for økt frivillig innsats på helse- og omsorgsfeltet og det er gode muligheter til å engasjere i frivillig omsorgsarbeid. Organisering, veiledning og motivasjon er viktig for å rekruttere og beholde frivillige. Frivilligheten er i endring, og det er viktig at vi klarer å nå nye potensielle frivillige. Systematisk nettverksarbeid kan bidra til å rekruttere og beholde frivillige og kartlegge og koble brukerens nettverksressurser. Det er videre viktig å utvikle arenaer for frivillighet og videreutvikle samarbeidet mellom offentlig og frivillig sektor. Erfaringer viser at frivillig arbeid blant eldre utløses av aktivitet ved lokale eldresentra, eller systematisk arbeid for å invitere frivillige og pårørende inn i sykehjem og dagtilbud. BOKS 2.4 NETTVERKSARBEID PÅ SYKEHJEM Ammerudhjemmet Bo- og kultursenter er et sykehjem drevet av Kirkens Bymisjon. De har alltid vært opptatte av å skape et åpent hjem for frivillige, pårørende og naboer. De siste årene har de satt det i system, og gjort metodene de bruker tilgjengelig for andre gjennom veilederen Nettverksarbeid i sykehjem. Kilde: bymisjon.no NASJONAL STRATEGI FOR FRIVILLIG ARBEID PÅ HELSE- OG OMSORGSFELTET Det er etablert et samarbeid med KS og Frivillighet Norge for å utvikle en strategi for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet. Strategien skal legge til rette for et systematisk og godt samarbeid mellom offentlig og frivillig sektor og bidra til å øke frivillig arbeid og redusere ensomhet. Sentrale områder i strategien vil være rekruttering og oppfølging av frivillige og nye frivillighetsformer, samspill og samarbeid mellom frivillig sektor og kommunen, organisering og koordinering av frivillig innsats og rammebetingelser som stimulerer til utvikling og innovasjon. Det er allerede iverksatt flere tiltak for å legge til rette for økt frivillig innsats i omsorgssektoren: 17

71 KAPITTEL 2 I SAMMEN MED AKTIVITET VED ELDRESENTRA Det er etablert et tilskudd til aktivitet ved eldresentra, som skal bidra til å motvirke ensomhet, passivitet og sosial tilbaketrekning, og skape aktivitet og sosialt fellesskap. Tilskuddet skal gi rom for å skape møteplasser for seniorer og eldre, enten gjennom egne tilbud til gruppen eller ved å legge til rette for møteplasser på tvers av generasjonene. FRIVILLIGHETSKOORDINATORER For å bidra til økt kompetanse i å koordinere og lede frivillige, gis det støtte til opplæring av koordinatorer for frivillig arbeid gjennom Verdighetssenteret i Bergen. Målgruppene er fagpersonell ved sykehjem, frivillig sektor og helse- og omsorgssektoren. KUNNSKAP OG FORSKNING Det er behov for å styrke kunnskapsgrunnlaget om frivillig sektor. Forskningsprogrammet om sivilsamfunn og frivillig sektor i regi av Kulturdepartementet, er et viktig virkemiddel i denne sammenheng. I programperioden legges det særlig vekt på behovet for ny kunnskap om relasjoner og samspill mellom sivilsamfunn, frivillige organisasjoner og andre samfunnssektorer og om hvordan dagens samfunnsengasjement tar nye former. Helse- og omsorgdepartementet deltar i programmet. MØTEPLASS FOR FOLKEHELSE I samarbeid med Frivillighet Norge har departementet opprettet møteplass for folkehelse. Intensjonen er å avholde to møteplasser årlig. Noen sentrale temaer vil være hvilke helsefremmende effekter organisasjonene har og hvordan organisasjonene kan samarbeide med hverandre og det offentlige for å hente ut dette potensialet. 18

72 OMSORG 2020 I IDEELLE ORGANISASJONER Samspillet med ideell sektor er viktig i utviklingen av velferdsstaten. Regjeringen vil legge til rette for større private og frivillige initiativ for å sikre tjenester med høy kvalitet, mer valgfrihet og større mangfold i tilbudet. Ideelle organisasjoner har ofte vært pionerer, som har vist vei for det som senere er blitt naturlige oppgaver for velferdssamfunnet. Dette er fortsatt den viktigste rollen de ideelle organisasjonene kan ha som tjenesteprodusent: Å ta fatt i områder der velferdssamfunnet er lite utviklet, å være et kritisk korrektiv til offentlig virksomhet, å gå nye veier, drive nybrottsarbeid og utvikle nye behandlingsmetoder. EØS-regelverket legger enkelte rammer for hvordan offentlige myndigheter kan kjøpe tjenester av ideelle. EUs reviderte direktiver om offentlige anskaffelser innfører nye regler for anskaffelser av helse- og sosialtjenester. De nye reglene tillater ikke å reservere konkurranser bare for ideelle leverandører. Et offentlig utvalg har i NOU 2014:14 Enklere regler bedre anskaffelser lagt fram forslag regjeringen vil se nærmere på, blant annet med hensyn til direktivets konsekvenser for offentlige anskaffelser av helse- og sosialtjenester. Handlingsrommet skal utnyttes i størst mulig grad der dette er relevant for å sikre brukere og pasienter gode og stabile tjenester. Regjeringen arbeider også med en tiltaksplan for å bedre rammevilkårene for ideelle leverandører av helse- og sosialtjenester. Regjeringen har videre innledet dialog med sikte på å styrke den eksisterende samarbeidsavtalen med ideell sektor om leveranser av helse- og sosialtjenester. Det er ønskelig å gjennomføre jevnlige dialogmøter med ideell sektor for å utveksle erfaringer og opplysninger, og for å legge til rette for videreutvikling og fornyelse av helse- og sosialsektoren. NÆRINGSLIVET Regjeringen har som mål at Norge skal være blant Europas mest innovative land. For å få lagt et bredere grunnlag for verdiskaping, skal satsingen på næringsrettet forskning og innovasjon styrkes. Offentlig sektor kan spille en viktig rolle som pådriver for innovasjon. Stor innkjøpsmakt betyr at stat og kommuner aktivt kan benytte sine bestillerroller til å legge grunnlaget for innovasjon i mange næringer og i grenseflaten mellom offentlig og privat sektor. Sektoren har i tillegg en rolle som bidragsyter til mangfold og innovasjon gjennom å legge til rette for grundervirksomhet. Ved å samarbeide om å utvikle tjenester og produkter kan offentlige og private aktører skape nye løsninger til det beste for brukerne. Et aktivt næringsliv som deltar i utformingen av løsning-ene på kommunenes utviklingsbehov kan bidra til bedre, tryggere og mer effektive tjenester, og gi positive ringvirkninger i næringslivet. 19

73 KAPITTEL 2 I SAMMEN MED Det skal legges til rette for en politikk som utvikler nye tilbud i grenseflaten mellom omsorgstjenesten og næringslivet og som utvikler helse- og omsorgstjenester som kan ha interesse også på et eksportrettet marked. Næringslivet besitter en spisskompetanse på innovasjon som omsorgssektoren vil ha stor nytte av i årene som kommer. Her er innovasjon i større grad satt i system og er en integrert del av bedriftenes virksomhet. Det er nødvendig for å øke konkurransekraften, gjennom å skape bedre produkter og tjenester og utvikle mer tilpasningsdyktige bedrifter. I samhandling med ulike næringer kan omsorgstjenestene finne nye svar på utfordringer og utvikle løsninger som i større grad treffer brukernes behov. Flere av omsorgstjenestenes oppgaver kan løses på andre arenaer og av andre aktører enn det offentlige selv. Et godt eksempel på utvikling og utprøving av nye arenaer er landbrukets tilbud om velferdstjenester med gården som arena, Inn på tunet. Regjeringen vil peke på mulighetene som ligger i å utvide INN-ordningen til andre næringer, arbeidsplasser og virksomheter som kan gi spennende omgivelser og miljø for dagtilbud tilrettelagt for aktivitet, læring og mestring. Sammenlignet med andre land har de nordiske land utviklet offentlige omsorgstjenester på et høyt nivå basert på mange tiårs faglig erfaring. En vellykket satsing på innovasjon i omsorgstjenesten vil kunne bidra til å skape etterspørsel i andre land som står overfor beslektede utfordringer. Norge har allerede kompetansemiljøer og bedrifter som har gode forutsetninger for å utvikle konkurransekraft i større markeder. FLERE AKTØRER Det ligger gode muligheter i å engasjere flere i frivillig omsorgsarbeid. Dette kommer imidlertid ikke av seg selv, men krever nitidig arbeid og systematisk oppfølging med rekruttering, organisering, koordinering, opplæring, motivasjon og veiledning. Å sette av fagpersonell eller samarbeide med ideelle og frivillige organisasjoner om dette, er en investering som gir mangfold igjen. På omsorgssektorens område ligger det også et stort potensial i å utfordre de ideelle organisasjonene til fortsatt å gå foran og finne nye veier, aktivt involvere nye generasjoner frivillige, og utvikle nye former for ideelle tiltak og samvirkeløsninger der brukerne og deres organisasjoner er mer aktivt inne på eiersiden. Samtidig vil næringslivet stå for en rekke underleveranser til kommunen. Dette kan gjelde for eksempel bygningsmasse, teknologi og boliger. Slik vil omsorgsoppgavene kunne fordeles på flere aktører i framtida innenfor rammen av velferdsstatens fellesskapsløsninger. Meld. St. 29 ( ) Morgendagens omsorg 20

74 OMSORG 2020 I Regjeringen vil ta i bruk alle gode krefter for å sikre brukere og pasienter tjenester av god kvalitet, mer valgfrihet og større mangfold i tilbudet. Det skal vi gjøre gjennom å: - Utvikle en strategi for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet i samarbeid med KS og Frivillighet Norge. - Styrke kunnskapsgrunnlaget om frivillig sektor gjennom forskningsprogrammet om sivilsamfunn og frivillig sektor i regi av Kulturdepartementet. - Bedre rammevilkårene for ideelle leverandører av helse- og sosialtjenester. - Legge til rette for en politikk som utvikler nye tilbud i samarbeid mellom omsorgstjenesten og næringslivet. 21

75 KAPITTEL 3 I EN FAGLIG STERK TJENESTE 3 3 En faglig sterk tjeneste 22

76 OMSORG 2020 I For å sikre bærekraftige og gode tjenester, er det behov for faglig omstilling og en heving av det faglige nivået i helse- og omsorgstjenesten, blant annet gjennom å øke andelen personell med helseog sosialfaglig utdanning, skape større faglig bredde, med flere faggrupper og økt vekt på tverrfaglig arbeid. Den faglige omleggingen er knyttet til rehabilitering, aktivisering, egenmestring og veiledning av pårørende og frivillige, og til innføring av velferdsteknologi. I tillegg skal det blant annet legges til rette for å videreutvikle kompetanse på lindrende behandling og omsorg ved livets slutt, styrke kompetansen i tjenestene til personer med utviklingshemming og bedre den medisinske og pleiefaglige oppfølgingen og koordinering av tjenestene til brukere i sykehjem og hjemmetjenesten. Regjeringen skal utvikle en handlingsplan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling, Kompetanseløft Planen skal bidra til utvikling av en faglig sterk tjeneste og til å sikre at sektoren har tilstrekkelig og kompetent bemanning og flere med universitets- og høgskoleutdanning og klinisk kompetanse. Planen skal bygge videre på de gode erfaringene fra Kompetanseløftet Det planlegges fremleggelse av Kompetanseløft 2020 i forbindelse med budsjettet for Det vises til forslag i Meld. St. nr 26 ( ) Fremtidens primærhelsetjeneste nærhet og helhet, om å utvide kompetanseløftet fra å omhandle omsorgstjenesten til å omhandle hele den kommunale helse- og omsorgstjenesten. BOKS 3.1 VIRTUELL AVDELING I EIDSBERG Eidsberg kommune prøver ut en virtuell avdeling som følger opp pasienter når de utskrives fra sykehus direkte til eget hjem. Den virtuelle avdelingen består av et kompetanseteam med lege og fysioterapeut og ledes av sykepleier med tilleggsutdanning innen avansert geriatrisk sykepleie. Den skal være et nødvendig bindeledd i oppfølging av den utskrevne multisyke eldre pasienten. Pilotprosjektet følgeforskes, og kommunen planlegger nå et hovedprosjekt. Hjemmetjenesten i Eidsberg ble tildelt status som Utviklingssenter for hjemmetjenester i Østfold i 2009, og har derfor et særlig ansvar for fagutvikling, forskning og kompetanseutvikling både i egen kommune og ovenfor andre kommuner. Kilde: eidsberg.kommune.no 23

77 KAPITTEL 3 I EN FAGLIG STERK TJENESTE Ledelse er av avgjørende betydning for utvikling av gode tjenester. Skal helse- og omsorgstjenesten ivareta økte forventninger og nye oppgaver må det satses offensivt for å styrke og utvikle lederrollen, både for de administrative lederne og den faglige ledelsen. For å bidra til økt ledelseskompetanse, skal satsingen på lederopplæring for ansatte i helse- og omsorgssektoren videreføres og styrkes. Det skal også utredes innføring av normer eller veiledere for bemanning og kvalitet i omsorgssektoren. Videre vil regjeringen ta i bruk lov og forskriftsregulering av kompetansekrav i kommunen for å sørge for tilstrekkelig kompetanse i helseog omsorgstjenesten. Det vises til nærmere omtale av dette i Meld. St. 26 ( ) Fremtidens primærhelsetjeneste nærhet og helhet. Det er et stort behov for å utvikle og implementere ny kunnskap i omsorgssektoren. For å bidra til kompetanse- og kvalitetsutvikling i omsorgstjenestene, er det etablert utviklingssentre for sykehjem og hjemmetjenester i hvert fylke og fem sentre for omsorgsforskning tilknyttet høyskoler og universitet som utdanner helse- og sosialpersonell. Sentrene skal videreutvikles for å møte fremtidens behov for forskning, innovasjon og utvikling i sektoren. For å styrke kunnskapsgrunnlaget i tjenestene, skal satsingen på omsorgsforskning videreføres. I tillegg til utviklingssentrene er det etablert en rekke nasjonale og regionale kompetansemiljø, f. eks. Nasjonalt kompetansemiljø for utviklingshemmede og regionale kompetansesentre for rusmiddelspørsmål. Det pågår en samlet gjennomgang av de regionale og nasjonale kunnskaps- og kompetansesentre utenfor spesialisthelsetjenesten knyttet til samfunnsoppdrag, organisering og finansiering. Departementet vil komme nærmere tilbake til organiseringen av kunnskaps- og kompetansesentrene i løpet av Et kunnskapsløft i de kommunale helse- og omsorgstjenestene er en av fem hovedprioriteringer i den første nasjonale forsknings- og innovasjonsstrategien som er laget for helse og omsorgsfeltet, HelseOmsorg21. HelseOmsorg21 påpeker at helseforskningsinnsatsen i liten grad er rettet inn mot kommunene og at ressursinnsatsen ikke står i forhold til kommunenes store utfordringer. Forslagene skal følges opp gjennom en handlingsplan som konkretiserer regjeringens oppfølging av de prioriterte områdene i HelseOmsorg21-strategien. FAGLIG OMSTILLING Morgendagens omsorgstjeneste skal skape tjenestetilbudet sammen med brukerne, samhandle med pårørende, ta i bruk velferdsteknologi og mobilisere lokalsamfunnet på nye måter. Nye arbeidsmetoder og samspill med familie og nettverk vil samlet stille store krav til endring i kompetanse og rekruttering, og bety nye måter å organisere tjenestene på. Det er derfor behov for et faglig omstillingsarbeid som både foredler omsorgstjenestenes pleiefaglige arbeid og tar i bruk bredere tverrfaglig kompetanse på rehabilitering og sosialt nettverksarbeid. Meld. St. 29 ( ) Morgendagens omsorg 24

78 OMSORG 2020 I 3.1 Forebygging, kultur og aktiv omsorg En framtidsrettet og god helse- og omsorgstjeneste må legge større vekt på aktivisering, både sosialt og fysisk, og gi økt oppmerksomhet på brukeres sosiale og kulturelle behov. FOREBYGGING En av hovedutfordringene i fremtidens helse -og omsorgstjeneste er å oppnå mer forebygging av sykdom, funksjonssvikt og sosiale problemer. Å forebygge sykdom, skade og sosiale problemer inngår i kommunenes sørge-for ansvar. Dette skal blant annet skje ved opplysning, råd og veiledning. Forebygging skjer på ulike måter og i ulikt omfang i tjenestene. Det handler både om å forebygge sykdom, skade og sosiale problemer og å forebygge forverring hos personer med etablert sykdom og tjenestebehov. Dette kan oppnås ved en mer aktiv tilnærming til personer eller grupper som er i risikosonen for å utvikle sykdom eller redusere sitt funksjonsnivå, eller som allerede har redusert funksjonsevne. God opplæring, veiledning og støtte av brukere er i tillegg viktig for å unngå forverring og kunne mestre livet med sykdom. For å veilede kommunene i forebyggende og helsefremmende tiltak for eldre, skal det utvikles nytt veiledningssmateriell. Materialet skal gi anbefalinger om modeller for forebyggende hjemmebesøk og andre tiltak for å stimulere kommunene og lokalsamfunnet til å etablere virkningsfulle forebyggende- og helsefremmende tilbud til sine eldre innbyggere. Det vises til nærmere omtale av dette i Meld. St. 26 ( ) Fremtidens primærhelsetjeneste nærhet og helhet. DAGAKTIVITETSTILBUD Dagaktivitetstilbud er ofte omtalt som et manglende mellomledd i helse- og omsorgstjenesten. For å bygge ut dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens ble det i 2012 etablert en øremerket tilskuddsordning. Det er hittil etablert om lag 2400 dagaktivitetsplasser. Regjeringen vil øke dag- og aktivitetstilbudet, og det er i budsjettet for 2015 lagt til rette for vel 1000 nye plasser. Dagaktivitetstilbud gir meningsfulle dager og gode opplevelser for den enkelte, og kan i mange tilfeller avlaste pårørende og bidra til å forhindre eller utsette institusjonsinnleggelse. 25

79 KAPITTEL 3 I EN FAGLIG STERK TJENESTE KULTUR, AKTIVITET OG OMSORG For å styrke den aktive omsorgen og sette sosiale og kulturelle behov i sentrum, er det iverksatt en nasjonal sertifiseringsordning for livsgledesykehjem i regi av stiftelsen Livsglede for eldre. Formålet er at landets sykehjem skal få tilbud om å bli livsgledesykehjem gjennom å etablere og iverksette individuelle tiltak for å møte den enkelte brukers sosiale, kulturelle og åndelige behov. Det er de senere årene utviklet mye kunnskap om effekter av systematisk og integrert bruk av musikk og andre kulturuttrykk i behandling og daglige aktiviteter i omsorgstjenestene. For å utvike og spre miljøterapeutiske metoder og arbeidsformer er det oppretter et nasjonalt kompetansemiljø for kultur, helse og omsorg tilknyttet Levanger kommune i samarbeid med fag- og forskningsmiljøer. Det er videre gjennom Prop. 1 S ( ), Jf. Innst. 11 S ( ) bevilget midler til videreutvikle og spre opplæringsprogram om miljøbehandling og integrert bruk av musikk og sang til ansatte i omsorgstjenestene. I samsvar med satsingen på Aktiv omsorg har Den kulturelle spaserstokken vært finansiert av Helse- og omsorgsdepartementet og Kulturdepartementet i fellesskap. Gjennom budsjettavtalen for 2015 mellom Kristelig folkeparti, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet er det bevilget 30,8 mill. kroner for videreføring av Den kulturelle spaserstokken. Fra 2014 er det fylkeskommunen som fordeler tilskudd til kommunene fra Den kulturelle spaserstokken. BOKS 3.2 MUSIKK KAN HJELPE VED DEMENS Miljøtiltak skal være primærbehandling i fremtidens sykehjem, men er per i dag lite definert og dokumentert. En doktorgradsavhandling undersøker hvordan musikk kan utvikles som miljøtiltak. Funnene fra studiene i avhandlingen viser at: Musikk kan hjelpe mot uro ved demens. Musikken må tilpasses den enkeltes behov. Musikk kan øke velvære og mestring, særlig via økt vitalitet, glede og indre ro. Riktig bruk av musikk kan gi en modell for gode miljøtiltak, og hjelpe ansatte til å forstå beboernes behov bedre, særlig ved langtkommet demens med språkløshet. Riktig bruk av musikk krever systematikk tilfeldig bruk av musikk kan fungere som støy, og forverrer demenssymptomer. Individualisert musikk og omsorgssang kan innføres på sykehjem og integreres i vanlige behandlingsopplegg, uten store ekstrakostnader. Kilde: Myskja, Audun (2011) Integrated music in nursing homes An approach to dementia care. 26

80 OMSORG 2020 I BOKS 3.3 MILJØTILTAK I STEDET FOR MEDISINER Sykehjemsetaten i Oslo kommune står bak et omfattende legemiddelprosjekt ved sykehjemmene i Oslo i perioden 2011 til Det førte til at sykehjemspasientene fikk et bedre liv med økt overskudd og bedre livskvalitet. Sykehjemmene reduserte bl a bruken av sovemidler, antidepressiva, vanndrivende legemidler og blodfortynnende midler, men de tok i bruk mer smertestillende. Samtidig ble alternative miljøtiltak satt i verk. Prosjektet har vært tredelt: Fagmiljøet har jobbet systematisk med en gjennomgang av legemidlene pasientene får. Sykepleiere og leger ved sykehjemmene har fått kurs for å bedre sin medisinkompetanse. Sykehjemmene har innført miljøtiltak av ulik karakter med flere sosiale sammenkomster, kulturtiltak og fysisk aktivitet. Kilde: oslo.kommune.no AKTIV OMSORG Kultur, måltider, aktivitet og trivsel er helt sentrale og grunnleggende elementer i et helhetlig omsorgstilbud. For å utvikle en framtidsrettet og god omsorgstjeneste er det behov for større vektlegging av aktivisering både sosialt og fysisk og økt oppmerksomhet på brukeres sosiale, eksistensielle og kulturelle behov. Meld. St. 29 ( ) Morgendagens omsorg 3.2 Mestring og hverdagsrehabilitering Ett av hovedmålene for denne regjeringen er å legge til rette for at mennesker kan leve meningsfulle liv selv om de har alvorlige sykdommer og lidelser. Brukernes egne erfaringer og ønsker er utgangspunktet for å skape et godt liv og for å utvikle gode tjenester. Regjeringen vil legge til rette for egenmestring, og ønsker å spille på lag med alle gode krefter både i helse- og omsorgstjenestene og gjennom organisasjoners likemannsarbeid. Det er et mål å styrke brukerenes muligheter for opprettholdelse av funksjonsnivå så lenge som mulig. Derfor må rehabilitering og egenmestring være en naturlig og integrert del av all innsats i helse- og omsorgssektoren. Hverdagsrehabilitering kan være et av flere tiltak for å bidra til bedre helse og en aktiv alderdom. En faglig omlegging til mer aktiv hjelp gir helse- og omsorgstjenesten flere verktøy å arbeide 27

81 KAPITTEL 3 I EN FAGLIG STERK TJENESTE med. For kommunene kan hverdagsrehabilitering bli viktig for utvikling av nye forebyggende tjenester. Erfaring viser at tidlig kartlegging av rehabiliteringspotensialet og tilsvarende tidlig og intensiv opptrening øker mestringsevnen og reduserer hjelpebehovet. Regjeringen vil derfor bidra til utvikling og spredning av hverdagsrehabilitering i norske kommuner. BOKS 3.4 BOKS 3.3 HVERDAGSREHABILITERING HVERDAGSREHABILITERING I NORGE FEBRUAR kommuner gjør praktisk erfaring Mange kommuner planlegger oppstart Nord-Norge Vestlandet Alstadhaug Bodø Hammerfest Hemnes Narvik Rana Sør-Varanger Tromsø Vefsn Vågan Øksnes Bardu Brønnøy Gamvik-Lebesby Harstad Lavangen Målselv Salangen Semna Bremanger Bømlo Eigersund Farsand Fitjar Flora Gloppenq Hå Karmøy Klepp Kristiansund Kvam Lindås Naustdal Os Randberg Sandnes Sola Stavanger Stord Time Sørlandet Arendal Birkenes Farsund Flekkefjord Grimstad Iveland Kristiansand Kvinesdal Lindesnes Voss Ørsta Ålesund Askøy Bergen Fjell Førde Gaular Hjelmeland Molde Rauma Rindal Stryn Sula Sunnda Sveio Tysvær Ullensvang Volda Sogndalen Tvedestrand Vennesla Lillesand Mandal Suldal Søgne Time Østlandet Andebu Asker Bærum Eidsvoll Gjerdrum Gjøvik Gran Hol Hole Horten Hurdal Jevnaker Nannestad Kongsvinger Larvik Lunner Sarpsborg Seljord Skedsmo Sør-Odal Sørum Trysil Tønsberg Ullensaker Våler Vestre Toten Østre Toten Øvre Eiker Åsnes Askim Drammen Flesberg Trøndelag Bjung Frøya Holtålen Hitra Malvik Meldal Overhalla Rennebu Skaun Modum Moss Nes Nittedal Nome Notodden Ulvdal Nøtterøy Os Oslo Ringerike Rygge Rælingen Råde Stange Sandefjord Snåsa Stjørdal Trondheim Verdal Ørland Hemne Levanger Namsos Surnadal Tydal Holmestrand Hurum Kongsberg Lillehammer Lørenskog Nore og Oppegård Ringsaker Rollag Rælingen Røyken Ås Kilde: hverdagsrehabilitering.no 28

82 OMSORG 2020 I Videre skal det utarbeides en opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering. Planen skal bidra til å bedre rehabiliteringstilbudet i helse- og omsorgstjenestene, med hovedvekt på de kommunale tjenestene. Regjeringen vil også styrke innsatsen på rusfeltet gjennom en ny opptrappingsplan som skal bidra til kapasitet og kvalitet i tilbudet til personer med rusproblemer. Planen skal ha et langsiktig og helhetlig perspektiv, men tiltaksdelen skal spisses mot personer som er i ferd med å utvikle eller allerede har etablert et rusmiddelproblem. Forebyggende og rehabiliterende tjenester vil derfor omfattes av planen. Regjeringen tar sikte på å fremme opptrappingsplanen for Stortinget i løpet av MESTRE HVERDAGEN Det er et mål både for den enkelte og samfunnet å utnytte de ressurser, evner og muligheter brukerne selv har for mestre å hverdagen. Derfor må habilitering og rehabilitering være en naturlig og sentral del av all omsorg og pleie. Hverdagsrehabilitering er et eksempel på at tidlig innsats og rehabilitering i omsorgstjenestene bidrar til økt livskvalitet og bedre funksjonsnivå hos brukerne. Meld. St. 29 ( ) Morgendagens omsorg 3.3 Lindrende behandling og omsorg ved livets slutt Målet med all behandling og omsorg er best mulig livskvalitet for brukerne og deres pårørende. Ved livets slutt er ofte god pleie og omsorg det viktigste. Da handler det om å bli møtt med respekt, og om lindring av smerte og ivaretakelse av psykiske, sosiale og åndelige behov. Forholdene rundt dødsfallet har ofte sterke følger for den døende og for de pårørendes sorgarbeid. Omsorgstjenestene bør innrettes slik at den døendes og de pårørendes behov blir ivaretatt og at den enkelte blir møtt med empati, omsorg og respekt. Nesten halvparten (48,5 pst.) av alle dødsfall skjer i kommunale sykehjem og institusjoner, mens bare 14,5 % skjer hjemme, 32,5 pst. skjer i sykehus og spesialisthelsetjeneste og 5,5 pst. skjer andre steder (2012). Utviklingen de siste tiårene går både fra spesialisthelsetjeneste til sykehjem og fra eget hjem til sykehjem. For 20 år siden (1992) var det under 30 pst. av alle dødsfall som skjedde i kommunale sykehjem og institusjoner (SSB Statistikkbanken). 29

83 KAPITTEL 3 I EN FAGLIG STERK TJENESTE BOKS 3.5 VED Å SETTE PASIENTEN I SENTRUM HAR VI ENDRET MÅTEN VI TENKER OG JOBBER PÅ. Askøy kommune har satset på kreftomsorg og lindrende behandling og har satt fokus på tverrfaglig samarbeid mellom omsorgstjeneste, fastleger, fysio-/ergoterapitjenesten og spesialisthelsetjenesten, men også med nye instanser, som skole og barnehage. Ved å møte kreftpasienter og pårørende i en tidlig fase og tilrettelegge ut fra deres behov er antall sykehusinnleggelser og sykehjemsinnleggelser gått ned. Av 55 kreftrammede som døde i prosjektperioden, avsluttet 45 % livet i hjemmet. Antall innleggelser i sykehjem og sykehus er redusert. Personalet har lang erfaring og er trygge i møte med pasienter med alvorlig sykdom. Det er satset planmessig på kompetanseoppbygging og lokalt informasjonsarbeid. På lindrende enhet som drives interkommunalt er det ukentlig previsitt med lege fra palliativt team ved universitetssykehuset, der pasientens fastlege blir invitert til å delta. Kommunen har egen Handlingsplan for Kreftomsorg og lindrende behandling Se Regjeringen er opptatt av at uhelbredelig syke og døende skal oppleve livets sluttfase så trygg og meningsfull som mulig, og vil styrke kompetansen og tilbudet innen palliasjon. Å ha hjemmetid og få dø i eget hjem kan forsterke tilhørighet til og samarbeid med familien og lokalsamfunnet, gi bedre forutsetninger for å beholde regien enn på et sykehus og bidra til at døden ikke bare blir noe som profesjonene skal ta seg av. For å kunne ivareta pasienter og pårørendes behov er det nødvendig med en tverrfaglig tilnærming som utnytter personell og kompetanse på bedre og nye måter, med mer integrerte tjenester i kommunene. Det er iverksatt en rekke tiltak i kommunen og i spesialisthelsetjenesten som skal bidra til dette. Gjennom tilskudd til kompetansehevende tiltak innen lindrende behandling og omsorg ved livets slutt er det etablert prosjekter for å styrke ansattes kompetanse innen lindrende behandling generelt og kompetansen på lindrende behandling for barn spesielt. Det skal også utvikles et opplæringsprogram for ansatte i omsorgstjenesten som skal gi grunnleggende kompetanse i lindrende behandling. 30

84 OMSORG 2020 I BOKS 3.6 SAMHANDLING MELLOM KOMMUNER OG SYKEHUS I TELEMARK Det ambulante teamet ved det palliative senteret på Sykehuset Telemark, Skien har pasientkonsultasjoner med pasienter som har behov for lindrende behandling i hele fylket. Teamet møter pasient og pårørende sammen med det lokale personalet i pasientens hjem eller på sykehjem for å drøfte utfordringer og gi veiledning og undervisning. I tillegg drifter nettverkskoordinator ved palliativ enhet et kompetansenettverk av 120 ressurssykepleiere fra sykehus, hjemmetjenester og sykehjem i kommunene. Det er inngått samarbeidsavtale mellom sykehuset og alle 18 kommuner i Telemark. Det er laget en kompetanseplan for systematisk opplæring av fagpersonell som står nærmest pasienten både gjennom nettverkssamlinger og månedlig videoundervisning. Se Omsorg for døende barn er en av de mest krevende oppgavene i helse- og omsorgstjenestene. Det er behov for kunnskap og kompetanse på dette området. Denne regjeringen har derfor bevilget midler til frivillige organisasjoner som jobber med lindrende behandling overfor barn og unge. Gjennom budsjettavtalen for 2015 mellom Kristelig folkeparti, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet er det bevilget ytterligere midler til dette formålet blant annet til videreutdanningstilbud innen barnepalliasjon for helsepersonell. I tillegg har Verdighetssenteret i Bergen fått midler for å tilrettelegge for kursvirksomhet innen palliasjon og lindrende behandling. Det skal utarbeides diagnoseuavhengig nasjonal faglig retningslinje om lindrende behandling spesielt knyttet til barns behov, som skal ferdigstilles våren Retningslinjene skal blant annet angi hvordan lindrende behandling kan gis på best mulig måte til barn med livsbegrensende sykdommer og hvordan man bør organisere lindrende behandling for barn i helse- og omsorgstjenestene, og sikre et godt samarbeid mellom tjenestenivåene. Det er flere år siden det sist ble foretatt en samlet gjennomgang av palliasjonsområdet. For å få et oppdatert kunnskapsgrunnlag for å vurdere, planlegge og iverksette tiltak og virkemidler som sikrer god behandling og omsorg for døende mennesker, har Helsedirektoratet utviklet en fagrapport på dette området. Helse og omsorgsdepartementet vil følge opp palliasjonsfeltet på en helhetlig måte, gjennom særlige tiltak og generelle virkemidler i helse- og omsorgstjenesten. Det vises til omtale av palliasjonsfeltet i Meld. St. 26 ( ) Fremtidens primærhelsetjeneste nærhet og helhet. 31

85 KAPITTEL 3 I EN FAGLIG STERK TJENESTE 3.4 Styrking av helsetjenestene Som følge av en rekke reformer, har de kommunale helse- og omsorgstjenestene fått nye brukergrupper med mer faglig krevende og komplekse medisinske og psykososiale behov. Sykehjemsreformen, ansvarsreformen for mennesker med utviklingshemming, opptrappingsplan for psykisk helse, demensplan og nevroplan mv. har bidratt til at ansvar og oppgaver er blitt overført fra spesialisthelsetjenesten til kommunene, uten at den medisinske kompetansen i tilstrekkelig grad har blitt tilsvarende bygget opp. Omsorgssektoren dekker nå hele livsløpet, og tallet på brukere under 67 år utgjør snart 40 pst. av hjemmetjenestenes brukere. Dette har bidratt til en mer mangfoldig og sammensatt brukergruppe, ofte med omfattende og langvarige behov, som krever både høyere og mer tverrfaglig kompetanse. Ikke minst etterlyses det tettere samarbeid med den kommunale helsetjenesten og bedre oppfølging fra spesialisthelsetjenestene, spesielt innenfor områdene geriatri, nevrologi, psykisk helse, kognitiv svikt, habilitering/rehabilitering og sosialmedisin. Samhandlingsreformen vil forsterke dette bildet i årene som kommer. Det samme gjør den faglige omleggingen av tjenestene, med sterkere vekt på aktiv omsorg, hverdagsrehabilitering, velferdsteknologi, sosialt nettverksarbeid og lindrende behandling. Denne utviklingen vil kreve forsterket samhandling innad i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, både når det gjelder forebyggende helsearbeid, fysikalsk behandling, rehabilitering og medisinsk diagnostikk, behandling og oppfølging. I meldingen om fremtidens primærhelsetjeneste, er den medisinske oppfølgingen av brukerne i tjenestene og bedre og mer systematisk samhandling og koordinering mellom de ulike deltjenestene i kommunene vesentlige temaer. Meldingen vektlegger tiltak for å arbeide mer teambasert og utvikle nye arbeidsformer og metoder. Ansatte må arbeide mer forebyggende, tilby oppfølging, gi opplæring som bidrar til mestring og lage behandlingsplaner i samråd med brukerne. Videre skal den kliniske kompetansen i helse- og omsorgstjenestene styrkes. Det vises til nærmere omtale i Meld. St. 26 ( ) Fremtidens primærhelsetjeneste nærhet og helhet. 32

86 OMSORG 2020 I SVAKHETER I MEDISINSK OPPFØLGING Tidligere undersøkelser viser at det er svakheter i helsetjenestetilbudet og den medisinske oppfølgingen av brukere av omsorgstjenesten. Dette gjelder både pasienter i sykehjem og brukere av de hjemmebaserte tjenestene. Det har de senere årene vært en positiv utvikling i legedekningen i sykehjem, som kan bety at forutsetningene for å gi nødvendig og forsvarlig medisinsk hjelp er bedret. Det er imidlertid fortsatt utfordringer knyttet til den helsefaglige oppfølgingen av omsorgstjenestens brukere. Meld. St. 29 ( ) Morgendagens omsorg 3.5 Kompetanseløft 2020 Tjenestene står overfor store personell- og kompetansemessige utfordringer. Om lag 25 pst. av årsverkene i brukerrettede omsorgstjenester består av personell uten helse- og sosialfaglig utdanning. Fremskrivninger av tilbud og etterspørsel i arbeidsmarkedet viser samtidig at det vil være en betydelig underdekning av sykepleiere og helsefagarbeidere de kommende år. På lengre sikt viser fremskrivninger i tillegg at det i takt med et økende antall eldre vil være et betydelig behov for å øke antall årsverk i omsorgssektoren etter For å sikre bærekraftige og gode tjenester, er det også behov for faglig omstilling og en heving av det faglige nivået, blant annet gjennom å øke andelen personell med høgskoleutdanning, skape større faglig bredde, flere faggrupper og økt vekt på tverrfaglig arbeid. Videre er det behov for å styrke tjenestenes eget kunnskapsgrunnlag gjennom forskning og kunnskapsutvikling. HANDLINGSPLAN FOR REKRUTTERING, KOMPETANSE OG FAGUTVIKLING Regjeringen har i Prop. 1 S ( ) varslet at det skal utarbeides en handlingsplan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i omsorgstjenestene, Kompetanseløft Planen skal bidra til utvikling av en faglig sterk tjeneste og sikre at sektoren har tilstrekkelig og kompetent bemanning. Planen skal bygge videre på de gode erfaringene fra Kompetanseløftet Planen skal ses i sammenheng med stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten, samt oppfølgingen av HelseOmsorg21-strategien. Planen planlegges fremlagt i forbindelse med budsjettet for Det er i Meld. St. 26 ( ) Fremtidens primærhelsetjeneste nærhet og helhet foreslått at Kompetanseløft 2020 skal omfatte hele den kommunale helse- og omsorgstjenesten. 33

87 KAPITTEL 3 I EN FAGLIG STERK TJENESTE Planen følger opp den langsiktige strategien som er lagt til grunn i Meld. St. 29 ( ) Morgendagens omsorg, om å utnytte den demografisk sett stabile perioden de nærmeste ti år til å heve utdanningsnivået i omsorgssektoren. Slik vil kommunene stå kompetansemessig rustet før den raske behovsveksten setter inn for alvor. Gjennom aktiv rekruttering, tilstrekkelig utdanningskapasitet og opplæring, kan andelen ansatte uten fagutdanning reduseres. Regjeringen har allerede styrket satsingen på kompetanseheving til ansatte uten formell helse- og sosialfaglig utdanning gjennom å øke tilskuddet til grunn-, videre- og etterutdanning. Formålet med tilskuddet er å øke rekrutteringen til sektoren, stabilisere personellsituasjonen og styrke kompetansen i tjenestene blant annet innen demens, geriatri, psykisk helse og rusomsorg. I oppfølgingen av Meld. St. 29 ( ) Morgendagens omsorg er det blant annet bevilget midler til styrking av utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenester, til kompetanseheving innenfor velferdsteknologi, og til et nasjonalt prosjekt om økt rekruttering av menn til omsorgssektoren. Utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenester har som formål å være pådrivere for økt kunnskap og kvalitet i omsorgstjenestene, gjennom å fokusere på forskning, fagutvikling og kompetanseheving. Det er i dag utviklingssentra i alle fylker, som både skal være modeller for andre hjemmetjenester og sykehjem i fylket, og bidra til spredning av kunnskap og faglige ferdigheter. Det er under utvikling et opplæringsprogram for ansatte som gir tjenester til personer med utviklingshemning. Kompetanseheving innen velferdsteknologi er nærmere omtalt under kap Det er behov for å motivere og rekruttere ansatte til omsorgssektoren. Menn representerer muligens den største ubenyttede ressursen i omsorgstjenestene. For å bidra til økt rekruttering av menn er det etablert et nasjonalt prosjekt basert på erfaringer fra prosjektet Menn i helsevesenet i Trondheim kommune. Gjennom et samarbeid mellom kommuner og NAV lokalt, står menn nå i kø for å prøve ut helse- og omsorgstjenesten som framtidig arbeidsplass og levevei. Som del av arbeidet for å styrke kompetansen og kvaliteten i tjenestene, skal det også utredes innføring av normer eller veiledere for bemanning og kvalitet i omsorgssektoren. Videre skal innføring av kompetansekrav i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester utredes. Det vises til nærmere omtale i Meld. St. 26 ( ) Fremtidens primærhelsetjeneste nærhet og helhet. 34

88 OMSORG 2020 I FAGLIG OMSTILLING OG BREDERE KOMPETANSE For å sikre en bærekraftig omsorgstjeneste med god kvalitet i framtida er det nødvendig med faglig omstilling i omsorgstjenestene som krever endret og høyere kompetanse, nye arbeidsmetoder og nye faglige tilnærminger. Den faglige omstillingen er først og fremst knyttet til sterkere vektlegging av rehabilitering, tidlig innsats, aktivisering, nettverksarbeid, miljøbehandling, veiledning av pårørende og frivillige, og til innføring av velferdsteknologi. I tillegg skal det legges til rette for å videreutvikle kompetansen på lindrende behandling og omsorg ved livets slutt. For å bidra til faglig omstilling i omsorgstjenesten vil regjeringen i denne meldingen ha fokus på følgende målsettinger: Heve det faglige kompetansenivået i omsorgstjenestene, blant annet gjennom å øke andelen personell med høgskoleutdanning og legge til rette for internopplæring. Skape større faglig bredde, med flere faggrupper og økt vekt på tverrfaglig arbeid. Styrke omsorgstjenestenes eget kunnskapsgrunnlag gjennom forskning og kunnskapsspredning. Meld. St. 29 ( ) Morgendagens omsorg 3.6 Ledelse Helse- og omsorgstjenester er viktige velferdsordninger for befolkningen. De som er ledere i disse tjenestene har fått et samfunnsoppdrag med å forvalte og lede tjenestene slik at samfunnets mål med tjenestene i størst mulig grad nås. Å være leder i helse- og omsorgssektoren er både spennende og utfordrende. Tjenestene utøves i komplekse organisasjoner som driver døgnkontinuerlig virksomhet hele uka hele året gjennom. Dette stiller høye krav til lederskap, fagkompetanse, tverrfaglig samarbeid og samspill med andre aktører. De ulike tjenesteområdene forventes å samhandle helhetlig og koordinert, og ledelsen skal legge til rette for brukermedvirkning i ulike prosesser. Sett i forhold til størrelse og kompleksitet, er det få ledere i denne sektoren. God ledelse på alle nivå er avgjørende for at tjenestene til enhver tid er forsvarlige. Lederansvar forutsetter formelle muligheter og virkemidler til å utøve ledelse, og at ledelsen har kunnskap om disse. Tilsynserfaringer tyder på at styring og ledelse ikke alltid ivaretas på en god nok måte. Mange kommuner kan dokumentere at de arbeider med utviklings- og forbedringsarbeid for å sikre god ledelse og styring. Skal tjenestene ivareta økte forventninger og nye oppgaver må det satses offensivt for å styrke lederskapet, øke ledertettheten og utvikle lederrollene i tjenestene. 35

89 KAPITTEL 3 I EN FAGLIG STERK TJENESTE KOMPETANSETILTAK For å styrke ledelseskompetansen i tjenestene er det som del av Kompetanseløftet 2015 etablert en lederutdanning for helse- og omsorgssektoren. Utdanningen kan bestilles av en eller flere samarbeidende kommuner for virksomhetsledere innen helse og omsorg, og kan skreddersys etter behov. Opplæringen består av samlinger og arbeid mellom samlingene. Det er så langt 100 deltakende kommuner. Helsedirektoratet vurderer lederutdanningen som vellykket. Skreddersøm og at det er kommunen, ikke enkeltpersoner, som er utgangspunkt for opplæringen gjør den unik. Kommuner som har deltatt med flere personer på tvers av tjenesteområder rapporter om bedre samhandling og at kompetanseheving kommer alle deler av tjenestene til gode. I oppfølgingen av avtalen om kvalitetsutvikling i de kommunale helse- og omsorgstjenestene mellom regjeringen og KS, er det også igangsatt et arbeid med å utvikle en ny lederopplæring for ledere i helse- og omsorgstjenestene i kommuner og fylkeskommuner. I oppdraget er det blant annet påpekt at det kunne være relevant å se hen til rektorutdanningen i regi av KD og Utdanningsdirektoratet. De kommunale helse- og omsorgstjenestene har mange av de samme ledelsesutfordringene som spesialisthelsetjenesten. Det vil derfor kunne være nyttig å dele erfaringer og kunnskap innen ledelse på tvers av ulike deler av helse- og omsorgstjenesten. Det vises til omtale og forslag i Meld St. 26 ( ) Fremtidens primærhelsetjeneste nærhet og helhet. 3.7 Utvikling gjennom kunnskap Helse- og omsorgssektoren har behov for et styrket kunnskapsgrunnlag. Det er behov for kunnskap både om tjenesteinnhold og tjenestekvalitet, organisering, ledelse og styring av tjenestene, effekter av arbeidsformer og faglige tilnærminger, samt samspill med brukere og andre omsorgsressurser. Det er også behov for kunnskap om status og utvikling av den frivillige og uformelle omsorgen. Et kunnskapsløft i de kommunale helse- og omsorgstjenestene er en av fem hovedprioriteringer i den første nasjonale forsknings- og innovasjonsstrategien som er laget for helse- og omsorgsfeltet, HelseOmsorg21. HelseOmsorg21 påpeker at helseforskningsinnsatsen i liten grad er rettet inn mot kommunene, og at ressursinnsatsen ikke står i forhold til kommunenes store utfordringer. Videre påpekes det at datagrunnlaget for forskning er mangelfullt. HelseOmsorg21 peker på behovet for at kommunesektoren har sterke og tilgjengelige forsknings- og innovasjonsmiljøer å samarbeide med, tiltak for å sikre at forsknings- og innovasjonsmiljøene når en kritisk masse, at det utvikles gode og målrettede forskningsnettverk innenfor de ulike fagområdene, og at det er tydelige arenaer for implementering, forsøk og kunnskapsformidling. Det skal utarbeides en HO21 handlingsplan som konkretiserer regjeringens oppfølging av de prioriterte områdene i HelseOmsorg21-strategien. Forskning kan være et viktig virkemiddel for å endre 36

90 OMSORG 2020 I praksis og møte de langsiktige utfordringene tjenestene står overfor, bl.a. knyttet til nye brukergrupper og flere eldre. Et sterkere kunnskapsgrunnlag vil bidra til å bedre kommunal planlegging, løfte omsorgstjenestens status og skape økt faglig interesse for sektoren. Regjeringen vil prioritere forskning på omsorg, og viderefører satsingen på omsorgsforskning gjennom Norges forskningsråd. Kunnskapsbasert praksis er en forutsetning for å kunne levere trygge og sikre helse- og omsorgstjenester av god kvalitet. Kunnskapsbasert praksis er en syntese av forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og brukerkunnskap. Gode pasientforløp er kjennetegnet ved at tjenestene tar utgangspunkt i brukerens mål for eget liv, oppsummert kunnskap om hvilke tiltak som har god effekt, og ved at tjenestene gis koordinert i en planlagt og mest mulig uavbrutt kjede. Det er et stort behov for å spre og implementere ny kunnskap i helse- og omsorgssektoren. Ofte er det en lang vei fra forskning til planlegging og kunnskapsbasert praksis. Dette gjelder i stor grad implementering av nye arbeidsmetoder og utradisjonelle faglige tilnærminger. For å bidra til kunnskapsspredning og implementering av ny kunnskap og nye løsninger er det etablert utviklingssentre for sykehjem og hjemmetjenester i hvert fylke og fem sentre for omsorgsforskning tilknyttet høgskoler eller universitet som utdanner helse- og sosialpersonell. Kommuner med utviklingssentre inngår i et felles nettverk, og er knyttet opp til de regionale sentrene for omsorgsforskning. Forskningssentrene skal bidra til å styrke praksisnær forskning og utvikling på feltet og drive forskningsformidling og kompetanseheving overfor kommunene. Gjennom budsjettavtalen for 2015 mellom Kristelig folkeparti, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet er det bevilget prosjektstøtte til Senter for alders- og sykehjemsmedisin. For å bidra til at forskningen er relevant og nyttig for tjenesten er det viktig at sluttbrukeren av forskningen involveres i planlegging og gjennomføring av forskningsprosjekter. Brukermedvirkning i forskningen bidrar til at forskningen møter brukerens og pasientens behov, som gir bedre behandling og brukeropplevelse. Brukermedvirkning i forskning gir tillit, det tydeliggjør samfunnsansvaret hos forskeren og det tydeliggjør hvorfor investeringer i forskning er viktig. 37

91 KAPITTEL 3 I EN FAGLIG STERK TJENESTE BOKS 3.7 FAGUTVIKLING AV OMSORGSTJENESTER I OSLO KOMMUNE Sykehjemsetaten i Oslo har samlet utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenesten sammen med kommunens geriatriske ressurssenter. Dette har gitt mulighet for samordning av fagutvikling og undervisning. Sammenslåingen har også gitt en større mulighet for forskning på området. Gjennom tilrettelegging av praksisnær forskning framskaffes ny kunnskap, som kan bidra til å bedre tjenestene til personer med omfattende behov for helse- og omsorgstjenester. Kilde: oslo.kommune.no Regjeringen vil utvikle en faglig sterk helse- og omsorgstjeneste og sikre at sektoren har tilstrekkelig og kompetent ledelse og bemanning. En framtidsrettet og god kommunal helseog omsorgstjeneste må legge større vekt på rehabilitering og aktivisering, både sosialt og fysisk og gi økt oppmerksomhet på brukeres sosiale og kulturelle behov. Samtidig må den medisinske og kliniske oppfølgingen av brukere i sykehjem og hjemmetjenester bli bedre. Det skal vi gjøre gjennom å: - Utarbeide et nytt Kompetanseløft 2020 som handlingsplan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling. - Styrke ansattes kompetanse innen lindrende behandling generelt og kompetansen på lindrende behandling for barn spesielt. - Videreutvikle satsingen på lederopplæring i helse- og omsorgssektoren og legge til rette for et samarbeid mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten. - Utrede innføring av normer eller veiledere for bemanning og kvalitet i omsorgssektoren. - Innføre kompetansekrav i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. - Utvikle mer teambaserte arbeidsformer og metoder og styrke den kliniske kompetansen i helse- og omsorgstjenestene jf Meld. St. 26 ( ) Fremtidens primærhelsetjeneste nærhet og helhet. - Heve faglig nivå, skape større faglig bredde og styrke de kommunale tjenestenes eget kunnskapsgrunnlag i tråd med Meld. St. 29 ( ) Morgendagens omsorg. - Øke dag- og aktivitetstilbudet for personer med demens. - Prioritere forskning på de kommunale helse- og omsorgstjenestene, og videreføre satsingen på omsorgsforskning gjennom Norges forskningsråd. - Utarbeide en handlingsplan som konkretiserer regjeringens oppfølging av de prioriterte områdene i HelseOmsorg21-strategien. 38

92 OMSORG 2020 I 39

93 KAPITTEL 4 I NY ARKITEKTUR OG TEKNOLOGI 4 4 Ny arkitektur og teknologi 40

94 OMSORG 2020 I For å styrke dagens tjenestetilbud og møte de omsorgsutfordringene samfunnet står overfor om noen år med moderne bygg og lokaler, har regjeringen forsterket Husbankens investeringstilskuddsordning til heldøgns omsorgsplasser. Dette er gjort både for å ruste opp, modernisere og skifte ut eldre institusjonsbygg og boliger til pleie- og omsorgsformål, og øke kapasiteten av slike bygg. Samtidig gjennomføres det et velferdsteknologiprogram med sikte på å styrke den enkeltes evne til å mestre dagliglivet, enten en bor i egen bolig, omsorgsbolig eller sykehjem. 4.1 Fremtidens sykehjem og omsorgsboliger Ved utgangen av 2014 bodde nesten av omsorgstjenestenes brukere i sykehjem eller omsorgsboliger. Dette er beboere i alle aldersgrupper med svært ulike boligbehov. Noen er inne til kort tids avlastning eller rehabilitering, andre skal motta heldøgns omsorg over lengre tid. Noen skal tilbringe livets siste dager, andre skal leve et langt liv der, med bistand fra helse- og omsorgstjenesten. Noen trenger mye rom rundt seg for ikke å ødelegge livet for andre. Andre har stort behov for fellesskap. Det finnes derfor ikke bare ett svar på hvordan omsorgstjenestens bo- og institusjonsformer bør bygges og organiseres. Skal dette være brukernes omsorgstjeneste og dekke deres ulike behov, krever det et mangfold av løsninger. Det nye sykehjemmet ser derfor ikke lenger ut som et tradisjonelt sykehjem med store avdelinger og like rom i mange etasjer med lange korridorer. Fremtidens sykehjem og omsorgsboliger må utformes ut fra brukernes behov, og ha en mer fleksibel utforming. 41

95 KAPITTEL 4 I NY ARKITEKTUR OG TEKNOLOGI NYTT KONSEPT Det foregår en spennende utvikling i kommunene, der to ulike tradisjoner er i ferd med å smelte sammen. På den ene siden begynner sykehjemsrommene å ligne fullverdige boliger, og på den andre siden bygges dagens omsorgsboliger sammen og blir benyttet både som supplement og alternativ til sykehjem. Snart ser vi ikke lenger forskjell på moderne små sykehjemsenheter med høy bostandard og lokale bo- og servicesentra med egne boliger. Vi har fått sykehjem med boligstandard og omsorgsboliger med sykehjemstilbud. Det er all grunn til å videreføre og forsterke en slik utvikling, og ikke gå tilbake til 1980-tallets tunge institusjonsløsninger når vi skal finne svar på framtidas utfordringer. Regjeringen ønsker å ta med det beste fra de to ulike tradisjonene, og bygge morgendagens løsninger på noen grunnleggende prinsipper: Smått er godt. Små bofellesskap og avdelinger i stedet for tradisjonelle institusjonsløsninger. Et tydelig skille mellom boform og tjenestetilbud, der tjenestetilbud og ressursinnsats knyttes til den enkeltes behov. Et tydelig skille mellom privat areal, fellesareal, offentlig areal og tjenesteareal i alle bygg med helse- og omsorgsformål. Boligløsninger som er tilrettelagt for bruk av ny velferdsteknologi og har alle nødvendige bofunksjoner (bad, toalett, kjøkkenkrok, soverom og oppholdsrom) innenfor privatarealet, tilrettelagt både for beboer og pårørende. En omsorgstjeneste med boformer og lokaler som er en integrert del av nærmiljøet i tettsteder og bydeler, der de offentlige arealene deles med den øvrige befolkning. Slik kan vi få sykehjem i egen bolig, og egen bolig i sykehjem. Meld. St. 29 ( ) Morgendagens omsorg Botilbudene skal heller ikke bare fungere godt for beboerne, de skal også legges til rette for og gi plass til pårørende og gi et godt arbeidsmiljø for tjenesteutøverne i helse- og omsorgstjenesten. Behovet for korttidsplasser til rehabilitering og avlastning er sterkt økende, og bør så langt som mulig skilles fra bo- og institusjonstilbud som er innrettet for lengre opphold. Regjeringen skal på denne bakgrunn utrede en ordning for å avsette midler til forskning, utvikling og innovasjon med sikte på utforming og utprøving av nye modeller for framtidas institusjons- og boligløsninger. 42

96 OMSORG 2020 I BOKS 4.1 HUSBANKENS FORBILDEPROSJEKTER Bofellesskap for sju i Trondheim Trondheim kommune har bygd et bofellesskap i Ranheimsveien for personer med heldøgns pleieog omsorgsbehov som består av 7 leiligheter, fellesareal for beboerne samt en personaldel fordelt på to etasjer. Leilighetene har soverom, bad, entre og stue/kjøkken. Alle leiligheter har en egen oppholdsplass mot vest. Bofellesskapet ligger i et småhusområde i nærheten av nye Ranheim skole og idrettsanlegg og Ranheimsbukta. Prosjektet følger Trondheim kommunes retningslinjer om fortetting. Det er realisert gjennom utstrakt bruk av tre, og er Norges første offisielle passivhus etter godkjent standard. To små bofellesskap i Andebu På stor tomt i Andebu sentrum ligger to bofellesskap med felles hage. Hvert bygg har felles spisekjøkken og stue sentralt plassert for sine 6 beboere. Private boenheter og fellesareal har alle terrasser. Hjelpemidler i «rullestolgarasje» og boder er lett tilgjengelig. De bygde omgivelser legger til rette for et trivelig og praktisk liv. Dette er to av eksemplene Husbanken tar fram som forbildeprosjekt for omsorgsboliger og sykehjem. Kilde: BOKS 4.2 OMSORG+, MITT HJEM OG HELSEHUS I OSLO HUSBANKENS INVESTERINGSORDNING Tilskuddsordningen i Husbanken til sykehjem og omsorgsboliger skal videreføres. Investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger, som ble innført i 2008, skal stimulere kommunene til både å fornye og øke tilbudet av sykehjemsplasser og omsorgsboliger for personer med behov for heldøgns helse- og omsorgstjenester, uavhengig av beboerens alder, diagnose eller funksjonsnedsettelse. Tilskuddet forvaltes av Husbanken. Noe av det første regjeringen gjorde var å styrke investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser betydelig gjennom budsjettbehandlingen for Den gjennomsnittlige statlige tilskuddsandelen per enhet ble økt fra 35 pst. til 50 pst. av maksimal anleggskostnad, som i 2015 er satt til 2,972 mill. kroner og 3,4 mill. kroner for pressområdekommuner. I 2015 er det satt av en tilsagnsramme som kan dekke tilskudd til om lag 2500 heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsbolig. Regjeringen har med disse grepene sørget for at staten tar et større økonomisk ansvar for å sikre at kommunene bygger ut tilstrekkelig kapasitet og kvalitet i omsorgstjenesten. Gjennom den betydelige styrkingen av investeringstilskuddet har regjeringen etablert et virkningsfullt og treffsikkert stimuleringstiltak for å gjøre kommunene bedre i stand til å fornye og øke antallet kommunale heldøgns omsorgsplasser. 43

97 KAPITTEL 4 I NY ARKITEKTUR OG TEKNOLOGI Det legges til grunn at omsorgsplasser som får innvilget investeringstilskudd er universelt utformet og tilrettelagt for mennesker med demens og kognitiv svikt. Slik utforming og tilrettelegging skal skje i tråd med Demensplan 2020 og i tråd med formålet for ansvarsreformen for mennesker med utviklingshemming. Det innebærer små avdelinger og bofellesskap lokalisert som en del av nærmiljøet i tettsteder og bydeler, gjerne med sambruk av fellesarealer til hjemmetjenester, dagaktivitetstilbud, kantine/kafeteria og lett tilgang til tilpasset uteareal, forretninger og transport. KS har spurt kommunene om deres behov og planer for utbygging av heldøgns omsorgsplasser i årene framover. Resultatene fra undersøkelsen anslår et samlet investeringsbehov på om lag plasser fram mot Dette inkluderer både utskifting, renovering og kapasitetsvekst. Regjeringen vil i samarbeid med KS utarbeide en plan som bygger på en forutsetning om netto tilvekst av heldøgns omsorgsplasser. Videre vil regjeringen vurdere enklere regler for bruk av statens finansieringsordninger ved utbygging i regi av private, ideelle og borettslag. FINANSIERINGS- OG EGENBETALINGSORDNINGER Dagens finansierings- og brukerbetalingsordninger for kommunenes omsorgstjenester er ulike avhengig av om tjenestemottakeren bor i eget hjem/omsorgsbolig eller i institusjon. Regjeringen har derfor satt i gang arbeidet med å utrede mulige modeller for finansiering og egenbetalingsordninger for tjenestetilbud uavhengig av boform (se punkt 5.2). 4.2 Velferdsteknologi For å gi mennesker bedre mulighet til å mestre eget liv og helse, og bidra til at flere kan føle seg trygge i eget hjem, er det etablert et nasjonalt program for utvikling og implementering av velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenestene. Hovedmålet for programmet er at velferdsteknologi skal være en integrert del av tjenestetilbudet i omsorgstjenestene innen Programmet bygger på samhandlingsreformens målsettinger om helsefremmende arbeid, forebyggende tjenester, tidlig innsats og om å yte tjenestene der folk bor. Programmet skal også bygge på kommunenes lokale forutsetninger, og ivareta behovet for at velferdsteknologiske løsninger og tjenesteinnovasjon skal ses i sammenheng. Programmet skal bidra til utvikling, utprøving og implementering av velferdsteknologiske løsninger i kommunene, kompetanseheving og opplæring, samt etablering av åpne standarder for velferdsteknologi Helsedirektoratet har hovedansvaret for å gjennomføre Nasjonalt program for utvikling og implementering av velferdsteknologi, og skal drive nasjonalt utviklingsarbeid på området. Dette innebærer at Helsedirektoratet har overordnet faglig ansvar for blant annet utvikling, utprøv- 44

98 OMSORG 2020 I ing og implementering av velferdsteknologiske løsninger i kommunene, og for etablering av åpne standarder innenfor velferdsteknologiområdet. Helsedirektoratet har i oppgave å sikre at programmet gjennomføres på en koordinert måte, at kommunene får prosessveiledning, at nettverkssamlinger blant forsøkskommuner blir avholdt, og at erfaringene fra forsøkskommunene blir samordnet nasjonalt. Kommunene må delta i utvikling og utprøving av velferdsteknologiske løsninger i et trepartssamarbeid med næringslivet og FUI-miljøer. Det er gjennom Nasjonalt program for utvikling og implementering av velferdsteknologi gitt støtte til ti prosjekter med formål å utvikle og utprøve velferdsteknologiske løsninger i kommunene. Prosjekter knyttet til utvikling av trygghetspakker er blitt prioritert. Prosjektene dekker 31 kommuner i et tett samarbeid med FoU-miljøer og næringsliv. BOKS 4.2 LINDÅSPROSJEKTET Lindåsprosjektet handler om å prøve ut velferdsteknologi for hjemmeboende innbyggere i Lindås kommune. Prosjektet skal se på hvilken virkning innføring av slik teknologi har for brukere, pårørende, ansatte og organiseringen av omsorgstjenestene. Prosjektet har kommet halvveis, og om lag 130 brukere har fått installert velferdsteknologi i form av en rekke ulike sensorer og alarmsystem knyttet til en alarmsentral. Prosjektet kan så langt vise til positive erfaringer, der brukere og pårørende opplever økt trygghet i hverdagen. Lindåsprosjektet er også et forskningsbasert prosjekt ledet av Senter for omsorgsforskning Vest og Høgskolen i Bergen i samarbeid med Lindås kommune, Vakt og Alarm AS og Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester i Hordaland. Forskningsprosjektet er realisert gjennom forskningsmidler fra Regionalt forskningsfond Vestlandet, men har også mottatt midler gjennom velferdsteknologiprogrammet, Husbanken, Helsedirektoratets samhandlingsmidler, skjønnsmidler fra Fylkesmannen i Hordaland og midler til stipendiat fra Norsk Sykepleierforbund. Prosjektet er pekt ut som ett av to norske prosjekter inn i Nordisk ministerråds velferdsteknologiprosjekt, Connect. Kilde: 45

99 KAPITTEL 4 I NY ARKITEKTUR OG TEKNOLOGI Opplæring og kompetanseheving av ansatte, brukere og pårørende må skje både i forkant av, og parallelt, med innføring av velferdsteknologi. I hovedsak må opplæringen foregå som internopplæring i kommunene, gjerne i samarbeid og ved hjelp av utdanningsinstitusjoner, hjelpemiddelsentraler og andre fagmiljøer. Helsedirektoratet inngikk i juli 2014 en avtale med KS om videreutvikling av verktøyet Veikart for velferdsteknologi og Velferdsteknologiens ABC. Veikart for velferdsteknologi gir veiledning for kommunene i hvordan velferdsteknologiprosjekter kan drives fram i praksis, og skal etter planen lanseres med nye verktøy i Velferdsteknologiens ABC vil foreligge i første versjon i 2015, og skal bli en praktisk opplæringspakke for kommunene. Det er nødvendig med sterkere nasjonal styring av IKT-utviklingen i helse- og omsorgssektoren. Standardiseringsarbeidet på velferdsteknologiområdet skal bidra til å legge til rette for integrerte og leverandøruavhengige velferdsteknologiske løsninger på tvers av offentlig og privat sektor, slik at brukerne får en god, koordinert og forutsigbar tjeneste. Regjeringen har besluttet å innføre Continua Health Alliance som anbefalt rammeverk på velferdsteknologiområdet i Norge. Stortinget besluttet ved behandlingen av Prop. 1 S ( ), jf. Innst. 11 S ( ), å bevilge midler til etablering av et nasjonalt prosjekt innen teknologi og tjenester for behandling og pleie hvor kronisk syke blir fulgt opp av helsepersonell på avstand ved hjelp av velferdsteknologiske løsninger. Helsedirektoratet har i 2015 fått i oppgave å etablere prosjektet. VELFERDSTEKNOLOGIPROGRAMMET Bruk av velferdsteknologi åpner flere mulighetsrom. Det kan gi mennesker mulighet til å mestre eget liv og helse, bidra til at flere kan bo lenger i eget hjem til tross for nedsatt funksjonsevne, og bidra til å forebygge eller utsette institusjonsinnleggelse. Teknologi vil aldri kunne erstatte menneskelig omsorg og fysisk nærhet, men den kan bidra til å forsterke sosiale nettverk og mobilisere til økt samspill med tjenestene, nærmiljøet, familie og frivillige. Dermed kan den også frigjøre ressurser i omsorgstjenesten som i større grad kan brukes i direkte brukerrettet arbeid. Utviklingen av velferdsteknologi må settes inn i en ramme. Den må ha som formål å bidra til å løse helt konkrete problemer og svare på de behov brukerne har. Innføring av velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenestene bør derfor skje parallelt med endringer i organisering og innretning av tjenestene. For å utnytte det mulighetsrommet velferdsteknologi gir, må det legges til rette for at kommunene i større grad kan ta velferdsteknologiske løsninger i bruk. Derfor settes det i verk et nasjonalt program for utvikling og innføring av velferdsteknologi i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Hovedmålet for programmet er at velferdsteknologi skal være en integrert del av tjenestetilbudet i omsorgstjenestene innen Økt bruk av velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenestene skal bidra til å: forbedre brukernes mulighet til å mestre egen hverdag øke brukernes og pårørendes trygghet, og avlaste pårørende for bekymring øke brukernes og pårørendes deltakelse i brukernettverk, og mulighet til å holde løpende kontakt med hverandre og med hjelpeapparat. Meld. St. 29 ( ) Morgendagens omsorg 46

100 OMSORG 2020 I Regjeringen vil at staten skal ta et større økonomisk ansvar for å sikre at kommunene bygger ut tilstrekkelig kapasitet og kvalitet i omsorgssektoren og samtidig styrke den enkeltes evne til å mestre dagliglivet enten de bor i egen bolig, omsorgsbolig eller sykehjem. Det skal vi gjøre gjennom å: - Videreføre investeringstilskuddet til sykehjem og heldøgns omsorgsboliger i Husbanken - Legge til rette for at det kan gis tilskudd til om lag 2500 heldøgns omsorgsplasser i Samarbeide med KS om å utarbeide en plan som bygger på en forutsetning om netto tilvekst av heldøgns omsorgsplasser. - Vurdere enklere regler for bruk av statens finansieringsordninger ved utbygging og regi av private, ideelle og borettslag. - Gjennomføre nasjonalt program for utvikling og implementering av velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenestene. 47

101 KAPITTEL 5 I FORENKLING, FORNYING OG FORBEDRING GJENNOM INNOVASJON 5 5 Forenkling, fornying og forbedring gjennom innovasjon 48

102 OMSORG 2020 I Regjeringen vil skape en enklere hverdag for folk flest gjennom å forenkle, fornye og forbedre offentlig sektor. I omsorgssektoren vil dette arbeidet være nært knyttet til satsingen på innovasjon og oppfølging av Meld St 29 ( ) Morgendagens omsorg. Det er først og fremst gjennom å ta i bruk nye løsninger, ny teknologi og nye metoder og ved å styrke samspillet med familie, lokalsamfunn, frivillige, ideelle og private virksomheter vi kan fornye og forbedre helse- og omsorgstilbudet i kommunene. Dette forutsetter at brukerne involveres i utformingen av tjenestetilbudet på en annen og mer grunnleggende måte enn i dag. 5.1 Innovasjon Innovasjon handler om å skape nytt, åpne framtida for nye utveier og muligheter, og om å legge til rette for nye løsninger på problemer som brukere og ansatte møter i hverdagen. Som metode kan innovasjon brukes når videreutvikling av dagens løsninger og strukturer ikke strekker til eller svarer på de nye utfordringene en står overfor. Innovasjon kan brukes både for å løse små hverdagsproblemer og for å håndtere store samfunnsfloker. Innovasjon skiller seg fra vanlig utviklingsarbeid ved at en ikke vet hvordan løsningen vil se ut når en starter. Regjeringen er opptatt av å styrke kommunenes innovasjonsevne og bidra til at nye løsninger utvikles, testes, dokumenteres og tas i bruk. Helse- og omsorgssektoren har de siste årene gått foran i kommunenes innovasjonsarbeid. Både framtidas krevende omsorgsutfordringer og endringer som følge av samhandlingsreformen har utfordret kommunene til å finne nye organisasjonsformer, utvikle nye boformer i og utenfor institusjon, bygge opp dagaktivitetstilbud, styrke forebyggende og rehabiliterende virksomhet, og til å samhandle på tvers av faggrenser og forvaltningsnivå. I hovedsak må finansieringen av det kommunale innovasjonsarbeidet skje gjennom inntektssystemet og den generelle kommuneøkonomien. Utover dette gir regjeringen tilskuddsmidler først og fremst for å sikre følgeforskning og dokumentasjon med sikte på spredning og implementering av nye gode løsninger. I tillegg gis noen av kommunenes viktigste samarbeidspartnere på forskning, innovasjon og tjenestedesign tilskudd og virkemidler til å bistå helse- og omsorgstjenestene. InnoMed er etablert som et nasjonalt kompetansenettverk for behovsdrevet innovasjon i helseog omsorgssektoren på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet. Helsedirektoratet er ansvarlig for InnoMeds virksomhet, og Innovasjon Norge er en sentral samarbeidspartner og bidragsyter. Som en del av Omsorg 2020 har InnoMed utvidet sitt virkeområde til også å dekke de kommunale helse- og omsorgstjenestene. 49

103 KAPITTEL 5 I FORENKLING, FORNYING OG FORBEDRING GJENNOM INNOVASJON Videre skal Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) bidra til å gjøre offentlig sektor mer innovativ og har fått i oppdrag å etablere et kompetansemiljø for innovasjon i stat og kommune. De vil etter hvert bli en viktig samarbeidspartner for også kommunal innovasjon på helse- og omsorgstjenestenes område. De fem regionale omsorgsforskningssentrene og utviklingssenteret for sykehjem og hjemmetjenester i hvert fylke vil ha viktige funksjoner knyttet til følgeforskning, dokumentasjon og formidling. Nasjonalt program for leverandørutvikling skal bidra til at offentlige anskaffelser i større grad stimulerer til innovasjon og verdiskaping. Programmet videreføres i et samarbeid mellom Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Kommunenes Interesse- og arbeidsgiverorganisasjon KS og Difi. KS har utviklet verktøy for kommuner som ønsker å gå systematisk til verks i sitt innovasjonsarbeid: SLIK (Systematisk Ledelse av Innovasjon i kommunene) er et nettbasert verktøy som skal gi kunnskap og inspirasjon til å jobbe systematisk med innovasjon. N3 (Nytt, nyttig og nyttigjort) er et praktisk metodeverktøy til bruk i konkrete innovasjonsprosesser. Se ellers vedlagte oversikt over viktige samarbeidspartnere og tilskuddsforvaltere. NYTT, NYTTIG OG NYTTIGGJORT Morgendagens omsorg er et innovasjonsprogram som tar sikte på å utforme nye løsninger for framtidas omsorg sammen med brukere, pårørende, kommuner, ideelle organisasjoner, forskningsmiljøer og næringslivet. Innovasjonsprogrammet skal bidra til utvikling og innføring av velferdsteknologi, nye arbeidsmetoder, nye organisasjonsløsninger og boformer som er tilpasset morgendagen... Det finnes mange definisjoner på innovasjon, og det er ikke alle som er like godt tilpasset offentlig sektor og den virksomheten som foregår i helse- og omsorgstjenestene. Men innovasjon betegner i hvert fall noe som både er nytt, nyttig og nyttiggjort. Det nyskapte skal ikke bare være nyttig, men også være tatt i bruk... Innovasjonsprosesser er alltid forbundet med usikkerhet og forutsetter derfor risikovillighet. Dette er nok en av de største barrierene for den kommunale omsorgssektoren. En viktig oppgave for staten er å bidra til å legitimere innovasjonsprosesser i omsorgstjenestene og ta grep som fungerer koordinerende og gir retning til det lokale arbeidet. Meld. St. 29 ( ) Morgendagens omsorg 50

104 OMSORG 2020 I 5.2 Forenkling Å skape en enklere hverdag for folk flest handler om å gjøre livet mer forutsigbart med færre byråkratiske hindre i hverdagen. En enklere hverdag for brukere i omsorgstjenestene kan handle om tilgjengelig informasjon, enkel og klar kommunikasjon, færre ansatte å forholde seg til, kontinuitet i hjelpetilbudet og bedre samhandling mellom de ulike tjenestene. I forenkling av omsorgssektoren er regjeringen opptatt av å utvikle tjenester som bidrar til å skape forutsigbarhet, kontinuitet og valgfrihet for den enkelte. Tjenestene må ha enkle og forståelige regleverk og ordninger. Dagens finansierings- og brukerbetalingsordninger for kommunenes helse- og omsorgstjenestene er ulike avhengig av om tjenestemottakeren bor i eget hjem eller i institusjon. Ulikhetene i regelverket kan føre til at brukere betaler ulikt for de samme tjenestene avhengig av om kommunen tilbyr plass i institusjon, eller om tjenestene gis i eid eller leid bolig. Regjeringen har derfor satt i gang et utredningsarbeid om finansiering og egenbetaling for ulike boformer for å få et rettferdig og forutsigbart regelverk som er enkelt å forstå for både brukere, pårørende og kommunene. Videre bør regelverket sikre at kommunene vurderer og planlegger sitt kapasitetsbehov ut fra hva befolkningen faktisk trenger, hva som gir best kvalitet og hva som er samfunnsøkonomisk fornuftig. Dette utredningsarbeidet skal vurdere hvordan en kan utforme ordningene slik at de hindrer skjevfordeling mellom omsorgsboliger og sykehjem, og sikrer raskere utbygging av flere heldøgnsplasser. Som oppfølging av regjeringens mål om å forenkle og fornye offentlig sektor, samles tilskuddene til kommunenes kompetanse- og innovasjonsarbeid på omsorgsfeltet. En sammenslåing av tilskudd sikrer en enklere og mindre byråkratisk tilskuddsforvaltning, i tråd med kommunenes behov. Se nærmere omtale under 6.2. BOKS 5.1 TIDSTYVER Regjeringen vil fjerne tidstyver, både foran og bak skrankene. Regjeringen vil fjerne unødvendige oppgaver for å gi arbeidstakerne mer tid til de brukerrettede oppgavene: forenkle prosedyrer og regelverk som skaper unødvendig byråkrati utvikle flere brukervennlige digitale tjenester og digitalisere saksbehandlingen i det offentlige stimulere til at stat og kommune skriver klart og forståelig slik at innbyggerne kan ivareta sine rettigheter og plikter og bruke mindre tid på kommunikasjon med det offentlige. Kilde: regjeringen.no 51

105 KAPITTEL 5 I FORENKLING, FORNYING OG FORBEDRING GJENNOM INNOVASJON 5.3 Innovativ planlegging Fortsatt er det ifølge forskning mange kommuner som ikke har satt helse- og omsorgsutfordringene på dagsorden i sin kommuneplanlegging, til tross for at denne sektoren utgjør om lag 1/3 av den kommunale virksomhet og står overfor krevende framtidsutfordringer. Som oppfølging av samhandlingsreformen og omsorgsplanarbeidet er det derfor etablert et utdanningstilbud om Helse- og omsorg i plan ved fem universitet/høgskoler som en del av et nasjonalt utviklingsprosjekt for å øke kompetansen på planverk og planprosesser på kommunalt og statlig nivå. Prosjektet omfatter etter- og videreutdanningstilbud på masternivå, nettverksarbeid, kurs og seminarer, utvikling av planleggingsverktøy og videreformidling av planleggingskunnskap. Departementet har også støttet et utviklingsarbeid i regi av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag med sikte på å gi kommunene bedre verktøy for analyse og planlegging av kommunale omsorgstjenester med egen portal inn til ulike datakilder og en veileder utarbeidet sammen med 3 kommuner. I møte med framtidas omsorgsutfordringer blir det nødvendig å gjøre mer enn å framskrive demografi og behov i ulike grupper av befolkningen og bare utvide eller effektivisere dagens tiltak og løsninger. De kommunale planprosessene må benyttes mer innovativt til å utrede alternativer og finne nye løsninger, ta i bruk nye metoder, ny teknologi og trekke inn andre aktører. I dette arbeidet må fagfolk og politikere trekke inn brukere, pårørende, organisasjoner, bedrifter og andre lokale ressurser med sikte på hvordan omsorgsoppgavene skal løses i framtidssamfunnet. 5.4 Bedre kvalitet Framtidens kvalitetssystemer må i større grad etterspørre dokumentert kvalitet og sikkerhet i omsorgstjenestene. Arbeidet for å bedre kvaliteten i helse- og omsorgstjenesten må i all hovedsak skje i virksomhetene. Systematisk kvalitetsarbeid er et ansvar for ledere på alle nivåer i tjenesten. Det er de siste årene gjort viktige grep for å bedre kvaliteten i omsorgssektoren. Eksempler på dette er en storstilt satsing på kompetanseheving av ansatte i omsorgstjenestene og forbedring og fornying av omsorgsektorens boligmasse, i tillegg til lovfesting av systematisk kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeid og utvikling av kvalitetsindikatorer. I budsjettet for 2014 innførte regjeringen redusert egenbetaling for sykehjemsbeboere som ufrivillig bor på dobbeltrom. Endringene skal bidra til at kommunene legger til rette for enerom for de beboere som ønsker det. Videre økte tilskuddene til fornyelse og utbygging av sykehjem og omsorgsboliger betydelig både for å utvide kapasiteten og øke kvaliteten på botilbud og lokaler i omsorgstjenesten. 52

106 OMSORG 2020 I Regjeringen vil lovfeste rett til heldøgns pleie- og omsorgstjenester, og planlegger en forsøksordning med statlig finansiering av omsorgstjenestene, med sikte på å prøve ut nye grep for å sikre brukerne forsvarlige og gode tjenestetilbud. Det vises til nærmere omtale i Meld. St. 26 ( ) Fremtidens primærhelsetjeneste nærhet og helhet. Men det er fortsatt utfordringer på mange områder. Helsetilsynet melder at manglende kvalitetsstyring påvirker pasientsikkerheten. Det er behov for å utvikle systemer og kulturer for å lære av feil. Det er også behov for mer kunnskap om kvaliteten i tjenesten og å etablere gode fag- og dokumentasjonssystemer for beslutningstøtte og kunnskapsstøtte. Den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen I trygge hender er fra 2014 videreført i det 5-årige nasjonale programmet for pasientsikkerhet I trygge hender. Programmet vektlegger pasientog brukersikkerhet i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. To sentrale innsatsområder er riktig legemiddelbruk i sykehjem og legemiddelgjennomgang og samstemming av legemiddelliste i hjemmetjenesten. Det er i 2014 igangsatt et pilotprosjekt for å vurdere organiseringen av laboratorievirksomheten for brukere av hjemmetjenestene. Det utvikles ulike modeller som prøves ut i tre fylker i 2014 og Hjemmetjenesteprosjektet må ses i sammenheng med arbeidet for å kvalitetssikre laboratorievirksomhet i sykehjem. Regjeringen vil legge til rette for løpende læring og kontinuerlig kvalitetsforbedring. Det skal utvikles kvalitetsindikatorer basert på bruker- og pårørendeerfaringer. Utfallet av tjenestene for den enkelte bruker må tilleggs vekt. Indikatorene skal gi kunnskap om tjenestene som grunnlag for læring og forbedring. Videre skal det iverksette et kvalitetsutviklingsarbeid basert på fem hovedområder; ledelse, organisering, profesjonell praksis, innovasjon og pasientresultater. Målet er å gi brukere trygge og sikre omsorgstjenester. Det vises til nærmere omtale i Meld. St. 26 ( ) Fremtidens primærhelsetjeneste nærhet og helhet. Det skal utvikles et register for kommunale helse- og omsorgstjenester. Det er betydelige mangler i kunnskapsgrunnlaget om disse tjenestene både knyttet til aktivitet og kvalitet. Formålet med registeret skal være å samle inn og gjøre tilgjengelig systematiske og pålitelige data fra alle deler av den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Data fra registeret vil bl.a. kunne brukes som grunnlag for administrasjon, styring, kvalitetsutvikling og forskning. Det er behov for å styrke kommunenes fagsystemer og sikre god beslutning-, og prosesstøtte for ansatte i tjenestene. Gjennom prosjektet Samarbeid for etisk kompetanseheving gjennomfører over 200 kommuner systematisk etisk refleksjon i tjenestene. Prosjektet er et samarbeid mellom Helse- og omsorgsdepartementet, KS, arbeidstakerorganisasjonene og Helsedirektoratet, og varer ut Etisk refleksjon bidrar til at helse- og omsorgstjenesten finner nye og bedre løsninger. Det ser også ut til at denne type refleksjon gjør de ansatte mer innovative. Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo er også tildelt et spesielt ansvar for å sikre langsiktig oppbygging og forankring av etisk kompetanse, blant annet gjennom veiledning, undervisning, utvikling av læremateriell, forskning og formidling. 53

107 KAPITTEL 5 I FORENKLING, FORNYING OG FORBEDRING GJENNOM INNOVASJON BOKS 5.2 PPS Praktiske Prosedyrer i Sykepleiertjenesten (PPS) er et digitalt støtteverktøy for helsesektoren, med kunnskapsbaserte prosedyrer og tilhørende kunnskapsstoff til bruk i praktisk utøvelse, kvalitetssikring og dokumentasjon, samt kompetanseutvikling. Over 300 kommuner i Norge benytter PPS, i tillegg til høgskoler og universitet som utdanner sykepleiere i Norge. PPS utgjør fagstandarder for kvalitet og sikkerhet i pasientbehandling, og gir støtte i praktisk utøvelse og er et konkret verktøy for å motvirke rutinesvikt og avvik. Kilde: cappelendammundervisning.no Regjeringen vil skape en enklere hverdag for folk flest gjennom å forenkle, fornye og forbedre offentlig sektor og utvikle bedre verktøy for planlegging og utvikling av tjenestene. Det skal vi gjøre gjennom å: - Styrke kommunenes innovasjonsevne og bidra til at nye løsninger utvikles, testes, dokumenteres og tas i bruk. - Utrede modeller for finansiering og egenbetalingsordninger for tjenestetilbud uavhengig av boform. - Forenkle søknadsprosessen for kommunene ved å samle flere av tilskuddene til kommunenes kompetanse- og innovasjonsarbeid på helse- og omsorgsfeltet. - Ta initiativ til en forsøksordning med statlig finansiering av omsorgstjenestene, med sikte på å prøve ut nye grep for å sikre brukerne forsvarlige og gode tjenestetilbud. - Gjennomføre det 5-årige nasjonale programmet for pasientsikkerhet I trygge hender. - Iverksette et kvalitetsutviklingsarbeid. - Etablere et register for kommunale helse- og omsorgstjenester. 54

108 OMSORG 2020 I 55

109 KAPITTEL 6 I BUDSJETT Budsjett

110 OMSORG 2020 I Regjeringen har som mål å gi kommunesektoren rammevilkår som kan styrke kommunen som tjenesteprodusent og demokratisk arena. Denne målsettingen er fulgt opp gjennom en vekst i de frie inntektene til kommunesektoren på 4,4 mrd. kroner i budsjettet for Dette gir grunnlag for å øke kapasiteten, bedre kvaliteten og heve kompetansen i omsorgstjenestene. I 2015 kan kommuner som ønsker å prøve ut innovative tiltak, søke fylkesmannen om skjønnsmidler til innovasjons- og fornyingstiltak. Midlene fordeles over Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Regjeringen vil komme tilbake til de ulike programmer og tiltak i de enkelte års statsbudsjett. 6.1 Husbankens investeringsordning til sykehjem og omsorgsboliger I 2015 er det satt av en tilsagnsramme på 3 982,5 mill. kroner som kan dekke tilskudd til om lag 2500 heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsbolig. TABELL 6.1 TILSKUDDSSATSER I 2015 FOR INVESTERINGSTILSKUDDET TIL HELDØGNS OMSORGSPLASSER Tilskuddssatser per enhet i 2015 Pressområde- Andre (tusen kroner) kommuner kommuner Plass i sykehjem, 55 pst. av maksimal godkjent anleggskostnad ,6 Plass i omsorgsbolig, 45 pst. av maksimal godkjent anleggskostnad ,4 Gjennomsnittlig tilskuddssats per boenhet, 50 pst. av maksimal godkjent anleggskostnad Maksimal godkjent anleggskostnad per enhet

111 KAPITTEL 6 I BUDSJETT Kompetanse- og innovasjonstilskudd Det er i Prop. 1 S ( ), jfr. Innst.11 S ( ), bevilget 259,9 mill. kroner til et nytt tilskudd til innovasjon og kompetanse i kommunene. Tilskuddet er etablert ved en sammenslåing av flere mindre kommunale tilskudd på omsorgsfeltet Tilskuddet skal gi rom for at kommunene setter i verk kompetansetiltak og nybrotts- og utviklingsarbeid ut fra lokale forutsetninger og behov. Det skal prioriteres midler til opplæring knyttet til brukerstyrt personlig assistanse og til grunn-, videre- og etterutdanning for ansatte i omsorgstjenestene. Videre skal utvikling av nye tiltak og metoder, som bidrar til større grad av forebygging og tidlig innsats, egenmestring, aktivitet, kultur og rehabilitering, samspill med pårørende og frivillige og utvikling av velferdsteknologiske løsninger prioriteres. I en overgangsfase må pågående tiltak sikres finansiering, slik at de fullføres. En sammenslåing av tilskudd sikrer en enklere og mindre byråkratisk tilskuddsforvaltning i tråd med kommunenes behov. En større og mer fleksibel tilskuddsordning skal legge til rette for å se de ulike satsingene under Omsorg 2020 i sammenheng, og sikre bedre samordning med tilskudd som gis til andre kommunale tjenesteområder. Tilskuddet skal forvaltes av fylkesmennene. Fylkesmennene har med sin nærhet og kjennskap til kommunene et svært godt utgangspunkt for å vurdere søknader, og følge opp kommunene med råd og veiledning på en enkel måte. Samtidig har Helsedirektoratet ansvaret for å lede og koordinere arbeidet med gjennomføringen av Omsorg 2020, herunder også Kompetanseløftet og det nasjonale programmet for velferdsteknologi. 6.3 Annet Det er vedtatt en samlet netto styrking av omsorgstjenestene på 568 mill. kroner i Dette inkluderer: 199 mill. kroner til investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser. Midlene dekker første års utbetaling av innvilgede tilskudd til utskifting, oppgradering og bygging av 2500 heldøgns omsorgsplasser. 62 mill. kroner til 1070 nye dagaktivitetsplasser for hjemmeboende personer med demens i I tillegg er arbeidet med Demensplan 2020 i gang. 20 mill. kroner til forsøksordning med statlig finansiering av omsorgstjenestene. 30 mill. kroner til å utvikle et samlet helseregister for de kommunale helse- og omsorgstjenestene. 300 mill. kroner til oppfølging av rettighetsfestingen av brukerstyrt personlig assistanse (BPA) over Kommunal- og moderniseringsdepartementets budsjett. 58

112 OMSORG 2020 I I forbindelse med budsjettavtalen mellom regjeringspartiene, KrF og Venstre ble omsorgssektoren styrket med 42 mill. kroner til velferdsteknologi, lindrende behandling og omsorg ved livets slutt og Senter for alders- og sykehjemsmedisin. Det vises videre til samlet omtale av midler til Omsorg 2020 i Prop. 1 S ( ), jf. Innst. 11 S ( ). 59

113 KAPITTEL 7 I AVSLUTNING Avslutning Regjeringen vil utvikle en helse- og omsorgssektor som i større grad preges av kvalitet og aktivitet. Mange av de yngre brukerne trenger bistand et helt liv for å kunne være aktive deltakere i arbeids- og samfunnsliv. Andre trenger rehabilitering over en lengre periode for å kunne komme tilbake og håndtere hverdagslivet på egen hånd. De siste årene av livet må også ha et meningsfylt innhold for eldre som kan rammes av demens eller andre lidelser. Fysisk, sosial og kulturell aktivitet hører derfor til omsorgstjenestenes kjerneoppgaver sammen med stell og pleie for de som trenger det. For å få til det, må brukere og fagfolk gå sammen i kommunene for å skape en helse- og omsorgstjeneste som er faglig sterk med bred og tverrfaglig kompetanse, og som lytter til brukernes egne mål og ønsker. 60

114 OMSORG 2020 I Vedlegg 1. Tilskuddsforvaltere og samarbeidspartnere Helsedirektoratet har et hovedansvar for gjennomføringen av Omsorg Se Fylkesmennene er sentrale samarbeidspartnere for kommunalt innovasjons- og utviklingsarbeid, og forvalter bl.a. kompetanse- og innovasjonstilskuddet og skjønnstilskuddet til kommunene. Se Husbanken forvalter investeringsordningen for sykehjem og omsorgsboliger. Se Regionale forskningsfond. Se Forskningsrådet. Se Innovasjon Norge gir årlig nesten 300 mill. kroner i tilskudd til industrielle og offentlige forsknings- og utviklingskontrakter - IFU/OFU. Se finansiering/tilskudd-til-forskning-og-utvikling/ DOGA - Stiftelsen Norsk design- og arkitektursenter (tidligere Norsk Designråd og Norsk Form) har et eget designdrevet innovasjonsprogram som siden 2009 har finansiert mange pilotprosjekter i bedrifter og offentlige foretak. Se 61

115 VEDLEGG Vedlegg 2. Andre viktige samarbeidspartnere Sentrene for omsorgsforskning er sentrale samarbeidspartnere i arbeidet med følgeforskning og dokumentasjon. Se Utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenester har viktige funksjoner knyttet til formidling og implementering. Det er et senter i hvert fylke. Se InnoMed er et nasjonalt kompetansenettverk for behovsdrevet innovasjon i helseog omsorgssektoren, og er etablert på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet. Se Kommunal- og moderniseringsdepartementet arbeider bl.a. med kommunereformen og tiltak for En enklere hverdag for folk flest. Se Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) er sentrale samarbeidspartnere for innovasjonsarbeidet i kommunal forvaltning. Se KS har etablert Innovasjonsalliansen og utviklet innovasjonsverktøyene N3 og SLIK. Se Nasjonalt program for leverandørutvikling skal bidra til innovative offentlige anskaffelser. Se 62

116

117 MSORG 2020 Utgitt av: Helse- og omsorgsdepartementet Offentlige institusjoner kan bestille flere eksemplarer fra: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon Internett: E-post: Telefon: Publikasjonskode: I-1162 B Design og ombrekking: Gjerholm Design AS Illustrasjon: Anne Leela, Gjerholm Design AS Trykk: 07 Media AS 05/ opplag 5.000

118 31/15 Tilsynsmelding 2014 Arkivsak dok. 15/ Arkivkode. Saksbehandler Dagne Ropstad 5

119 Tilsynsmelding 2014

120 Innhold Om å gjøre verden litt bedre...3 Er kommunene kvalifiserte til å kvalifisere? Tilsyn med oppfølging av barn i fosterhjem Om BUP-tilsynets betydning fra et faglig ståsted innspill fra en involvert leder...9 Trenger tydelige ledere i psykisk helsevern for barn og unge Styrket involvering av pasienter, brukere og pårørende i tilsyn et to-årig utviklingsarbeid hos fylkesmennene og i Statens helsetilsyn...11 Å miste et barn...12 Opplæring i kliniske ferdigheter - hvem gjør hva når det står om liv?...13 Hva når pasienten ikke kan ivareta egne interesser og behov? Når helsepersonell misbruker rusmidler Svikt i tjenester til personer med psykiske lidelser og rusmiddelmisbruk...19 Fatal feilmedisinering...20 Forskrivning av for mye sentralstimulerende legemidler til AD/HD-pasienter God ledelse er avgjørende for god pasientsikkerhet...22 Landsomfattende tilsyn Når elektroniske henvisninger og prøvesvar forsvinner Psykisk helsevern hvilke feil bør varsles?...26 Når vedtak manglar tiltak...27 Kommuners manglende beskyttelse av barn straffer seg Tilsyn med barneverntjenesten Og ellers mener Statens helsetilsyn at Tall og fakta Publikasjoner fra Helsetilsynet...43 Utgitt av Statens helsetilsyn. Oslo, mars Ansvarlig redaktør: Jan Fredrik Andresen Redaksjonsgruppe: Sverre Nesheim, Sidsel Platou Aarseth, Kjersti Engehaugen, Susanne Lie, Linda Grytten, Magne Braaten og Nina Vedholm (leder). Grafisk formgivning og trykking: 07 Media. Opplag Illustrasjoner: Monia Nilsen Satt med Times New Roman 10,6/12,2 pkt. trykt på Cocoon offset. ISSN Tilsynsmeldinger på internett: Trykte eksemplarer kan bestilles fra Statens helsetilsyn, Postboks 8128 Dep, 0032 Oslo, telefon , e-post: trykksak@helsetilsynet.no Kommentarer og spørsmål kan sendes til: tilsynsmelding@helsetilsynet.no The Annual Supervision Report 2014 is also available in English on the website of the Norwegian Board of Health Supervision: Noen av artiklene finnes i samisk oversettelse på Helsetilsynet sitt nettsted: www. helsetilsynet.no Muhtun artihkkaliid gávnnat sámegillii Dearvvašvuoðageahcˇu neahttabáikkis:

121 Om å gjøre verden litt bedre Tilsyn er i mange sammenhenger et etterspurt statlig virkemiddel. Tilsynsmeldingen viser mangfoldet i vår tilsynsvirksomhet med helse- og omsorgstjenestene, barnevernet og sosialtjenesten. Navnet vårt - Statens helsetilsyn - er ikke dekkende for bredden i vår oppgaveportefølje. Vi finner mye svikt i våre landsomfattende tilsyn. Noe av forklaringen er at utvelgelsen av tilsynstema og tilsynsobjekter er risikobasert. Uansett viser funnene våre at mange virksomheter har store utfordringer med å etterleve regelverket. Regelverket er samfunnets krav til tjenestene på vegne av brukerne. Tjenestene som ikke innfrir kravene i regelverket oppfyller ikke sin del av samfunnskontrakten det kan på sikt svekke befolkningens tillit til og oppslutning om offentlige tjenester. Gode offentlige velferdstjenester kan bidra til rettferdighet og stabilitet i samfunnet. De organisatoriske rammebetingelsene er viktige for gode og trygge helsetjenester. Tilsynet møter i mange sammenhenger ønsker fra pasienter og pårørende om at vi skal stille helsepersonell personlig ansvarlig for uønskede hendelser. Det er lett å forstå ønsket om at noen må stilles til ansvar når noe går galt, men vi vil advare mot å kriminalisere personell som arbeider i risikoutsatte virksomheter. Straffereaksjoner kan ikke på sikt være det bærende elementet for å sikre gode og trygge tjenester. Godt faglig tilsyn skal bidra til at tjenesten ledes slik at pasienter og brukere til enhver tid møter gode tjenester. Trygge tjenester forutsetter et kontinuerlig arbeid for å unngå uønskede hendelser og at feil som oppstår brukes som kilde til endringsarbeid. I tilfeller hvor helsepersonellet virkelig er å klandre, så skal vi bruke våre administrative reaksjoner. Kan vi gi unger en god barndom, er det ikke mye vondt livet kan gjøre dem. Derfor er det svært viktig at vi har et godt barnevern som utgjør et sikkerhetsnett når barn utsettes for skadelige oppvekstsforhold. I 2014 ble det for første gang gitt foretaksstraff til kommuner som samarbeidet om en barneverntjeneste, som brøt med sentrale bestemmelser i barnevernloven. Det er et viktig signal om at samfunnet slår ring om barns oppvekstvilkår. Det er klare holdepunkter for at tilsyn har effekt. Deltagelse i arbeidslivet eller utdanningsaktiviteter gir mennesker muligheter til mestring. Mestring er muskelen i menneskers selvtillit. Samfunnet svikter både den enkelte og fellesskapet ved ikke å gi mennesker muligheter til å utfolde seg i meningsfulle, samfunnsgavnlige aktiviteter. Vårt landsomfattende tilsyn på området viser at det er et stykke igjen før vi er i mål. Tidlig intervensjon ved psykiske lidelser er positivt med tanke på å begrense sykelighet og opprettholde et godt funksjonsnivå. Tilsynet viser at det innen psykisk helsevern for barn og ungdom er utfordringer knyttet til utredning og diagnostikk. Kunnskapsbasert utredning og diagnostikk er selve fundamentet for god og tilpasset behandling. Det er klare holdepunkter for at tilsyn har effekt. Blant annet er våre funn sjelden omstridt, avvik rettes opp og virksomheten gjennomfører varige endringer for å hindre uønskede hendelser. Vi er likevel nysgjerrige på mer viten om effekten av vårt tilsyn. Vi har derfor etablert et vitenskaplig forskningsprosjekt som skal gi dybdekunnskap om effekten av våre tilsynsmetoder. Her blir vi et foregangsland i internasjonal sammenheng. Tettere kommunikasjon med pasienter, brukere og pårørende vil styrke arbeidet hos tilsynsmyndigheten. Vi ønsker å være en tilgjengelig og åpen tilsynsmyndighet. Bedre kommunikasjon og dialog med sluttbrukere vil gi bedre faktagrunnlag for tilsynsmessige prioriteringer, vurderinger og avgjørelser. Den samlede tilsynsmyndigheten utgjøres av Statens helsetilsyn og fylkesmannen. Fylkesmannen og Statens helsetilsyn lever i et gjensidig avhengighetsforhold der begge må lykkes for å nå målet om godt faglig tilsyn. Vi ønsker at denne tilsynsmeldingen skal bidra til at leseren blir styrket i troen på at godt faglig tilsyn handler om å gjøre verden litt bedre. God lesning! Jan Fredrik Andresen T I L S Y N S M E L D I N G

122 LANDSOMFATTENDE TILSYN Er kommunene kvalifiserte til å kvalifisere? Fylkesmannen gjennomførte i 2013 og 2014 landsomfattende tilsyn med kommunenes arbeid med Kvalifiseringsprogramet (KVP). Statens helsetilsyns oppsummering av tilsynet viser lovbrudd i nesten 85 prosent av de 90 kommunene som har hatt tilsyn. Det har over tid vært økende oppmerksomhet på at målet med arbeids- og velferdspolitikken må være at den enkelte kan forsørge seg selv gjennom arbeid. Kvalifiseringsprogrammet er ment å være et systematisk, tidsbegrenset og kraftfullt tiltak på vei til selvforsørgelse. Det spesielle og ekstra sårbare med KVP er at tjenesten kun kan gis én gang. Kvalifiseringsprogrammet er en rettighet etter sosialtjenesteloven. For at deltakerne skal nå sine mål er det avgjørende at innhold og framdrift i programmet er individuelt tilpasset. Tjenesten er kommunal og forvaltes av NAV-kontoret. Aktuelle KVP-deltakere vil ofte ha tilleggsutfordringer på helse- og sosialområdet ut over behovet for mer kompetanse i et spesialisert arbeidsliv. Det vil derfor variere hva som vil være det beste innholdet i programmet for den enkelte. Samarbeid med deltakeren om planlegging, utvikling, sammensetning av tiltak og oppfølging er lovpålagt og avgjørende for å lykkes. Rekruttering av deltakere til KVP Kommunene skal både informere publikum og etablere prosesser som sikrer at aktuelle deltakere til Kvalifiseringsprogrammet identifiseres. Tilsynet har avdekket at nærmere halvparten av de 90 kommunene ikke sikrer forsvarlig informasjon og identifisering. De arbeider for lite med å få ut informasjon om tjenesten til publikum, og/eller det er ikke etablert gode rutiner eller praksis for systematisk gjennomgang av brukere man allerede har kontakt med, for å finne personer som kan ha rett til KVP. Opplysning som grunnlag for program Individuell tilpasning av et program forutsetter god kartlegging i forkant. Arbeidsevnevurdering er obligatorisk og en av forutsetningene for å få KVP. Den skal også benyttes som grunnlag for å planlegge KVP. Arbeidsevnevurderingen er hjemlet i lov om arbeidsog velferdsforvaltningen, og fylkesmennene har ikke tilsynsmyndighet med innhold og kvalitet i denne vurderingen. Fylkesmennene har likevel vurdert om søknad om KVP er godt nok opplyst ved å sjekke om arbeidsevnevurdering er utført og når i prosessen dette har skjedd. I nesten halvparten av kommunene finner fylkesmennene at søknader ikke er godt nok opplyst. I mange tilfeller er arbeidsevnevurdering ikke gjennomført, eller den er utført etter at vedtak om KVP er fattet eller programmet er igangsatt. Arbeidsevnevurdering brukes da ikke systematisk, verken som inntaksvilkår eller for å opplyse søknad. Skreddersøm eller konfeksjon? De som har rett til KVP mangler kvalifikasjoner for å kunne komme i jobb og har ulike utgangspunkter og mål. Kvalifiseringsprogrammet skal være individuelt tilpasset, være på fulltid, gis til rett tid og bestå av målrettede tiltak som best mulig kvalifiserer den enkelte. Dette er avgjørende for å lykkes. Tilbudet om deltakelse gis kun én gang. Fylkesmennene finner at omtrent halvparten av kommunene ikke sikrer individuell tilpasning. Typiske funn er at tiltakene ikke utgjør full arbeidsuke, eller at programmet består av standardiserte kurs eller tiltak uten individuelt tilsnitt. Programmene kan fremstå som ren aktivisering når identifiserte behov for kvalifisering ikke er ivaretatt med individuelt tilpassede tiltak. Ikke sjelden er programmet helt uten eller med for få tiltak i kortere eller lengre perioder, i påvente av plass i nye eller egnede tiltak. I noen kommuner var program ikke utarbeidet selv om programperioden var påbegynt. Dette resulterer i at KVP brukes opp og blir ren inntektssikring uten at kvalifisering pågår. Samarbeid med deltakeren Sosialtjenesteloven vektlegger brukermedvirkning, og Kvalifiseringsprogrammet skal utvikles og tilpasses individuelt i samarbeid med søkeren. Samarbeidet må starte før KVP iverksettes og systematisk ivaretas underveis i programmet. Brukermedvirkning bør være mulig å spore gjennom egenvurdering som er en del av arbeidsevnevurderingen, journal, møtereferater eller annen skriftlig eller elektronisk sporbar informasjon. 4 T I L S Y N S M E L D I N G

123 Tilsynsrapportene viser at det i mange kommuner er vanskelig å finne spor av brukermedvirkning. I mange kommuner hevdes det at det samarbeides godt og systematisk med deltaker, men fylkesmennene finner likevel ofte få eller ingen journalnotater, dokumentasjon fra møter eller eksempler på praksis som viser dette. Manglende samarbeid ses tydelig når det ved gjennomgang av saker avdekkes dårlig samsvar mellom søkers kartlagte behov og de igangsatte tiltakene. Oppfølging og evaluering må synes Når deltakeren får vedtak om KVP, er det fordi det er fastslått behov for tett og koordinert oppfølging. Loven krever at tidspunkt for evaluering av program skal planlegges før oppstart, og det må dokumenteres når og hvordan oppfølging skjer. I nesten halvparten av kommunene som har hatt tilsyn er det svikt i oppfølging av deltakerne. Ofte har kommunen overlatt oppfølgingen til tiltaksarrangør uten å kvalitetssikre og kontrollere at oppfølgingen blir forsvarlig. En del kommuner sier at evaluering pågår kontinuerlig uten at det kan dokumenteres eller beskrives nærmere. Ukeplan og skriftliggjøring av framdrift og evaluering kan være utgangspunkt for oppfølging, men dette mangler ofte. Det er vanskelig å se om innholdet i KVP er faglig forsvarlig når tiltakene er dårlig beskrevet. Når deltakerens behov er kartlagt, men tiltakene ikke synes å tilpasses dette, kan det reises tvil om gjennomføringen blir forsvarlig. Mangelfull kompetanse er en utfordring Kommunen har opplæringsansvar for alle i NAV-kontoret som arbeider med kommunale tjenester. Fylkesmennene har over år arbeidet med å tydeliggjøre kommunenes ansvar og oppgaver, men fremdeles synes det å planlegge, gjennomføre og vedlikeholde opplæring og kompetanse å by på utfordringer for kommunene. Mange lovbrudd som er funnet i dette tilsynet kan være Fylkesmennene finner at omtrent halvparten av kommunene ikke sikrer individuell tilpasning. resultat av manglende kompetanse. I flere kommuner er det ikke sørget for opplæring til tross for at behovet er avdekket og gjort kjent for ledelsen. Andre steder er behovet for kompetanse aldri kartlagt, eller kommunen har ikke tilstrekkelig kunnskap om hvilken kompetanse som kreves. Det kan også noen steder være vanskelig å rekruttere folk med egnet kompetanse, mens det i andre kommuner vises til manglende tid eller penger til opplæring. Kvalifiserte til kvalifisering? Internkontrollforskriften til sosialtjenesteloven pålegger kommunene å styre arbeidet med KVP gjennom å planlegge, organisere, iverksette og evaluere tjenesten i tråd med lover og regler. God styring er nødvendig for å sikre god og forsvarlig tjenesteyting. KVP er en lovfestet rettighet. Likevel ser vi at det i 85 prosent av kommunene som har hatt tilsyn, avdekkes lovbrudd i tjenesten og styring når det gjelder tildeling, utforming og/eller gjennomføring av KVP. Brukergruppen som er aktuell for KVP er sårbar. Det er et alvorlig brudd på rettssikkerheten dersom kommunen ikke gir forsvarlige tjenester. Særlig bekymringsfullt blir dette når tjenesten kun kan gis én gang. Mange kan ha fått KVP uten at tilbudet har vært forsvarlig og har kanskje ikke kommet i arbeid, men har da brukt opp sjansen. Mange av kommunene som hadde tilsyn har nå i samarbeid med fylkesmennene på en god måte satt i verk tiltak for å rette opp sine lovbrudd, og slik bli bedre kvalifiserte til å kvalifisere. Litteratur: Kvalifisert til kvalifisering? Oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2013 og 2014 med kommunenes arbeid med kvalifiseringsprogrammet i NAV Rapport fra Helsetilsynet 2/2015 T I L S Y N S M E L D I N G

124 6 T I L S Y N S M E L D I N G

125 LANDSOMFATTENDE TILSYN Tilsyn med oppfølging av barn i fosterhjem Barn i fosterhjem trenger hjelp. Barnas fosterforeldre trenger hjelp. De trenger hjelp fra barnevernet. Får de det? Og er det egentlig så viktig? I overkant av barn bor i fosterhjem i Norge. En studie 1 fra 2013 fant at 142 (50,9 prosent) av 279 barn bosatt i fosterhjem, oppfylte kriteriene for minst én psykisk lidelse. Det er nesten ti ganger så vanlig som hos skolebarn ellers. NOVA skriver i en rapport 2 at den høye forskningsbaserte kunnskapen om psykiske og fysiske helseplager hos barna må påvirke oppfølgingen de får. Barna trenger kvalifiserte fosterforeldre som må få målrettet veiledning og rammebetingelser over tid. Fylkesmennene har i 2013 og 2014 gjennomført landsomfattende tilsyn med kommunenes oppfølging av barn i fosterhjem. Tilsynet omfattet 94 barneverntjenester (barneverntjeneste i enkeltkommuner eller barneverntjeneste på vegne av flere samarbeidende kommuner). De 94 barneverntjenestene representerte til sammen 151 kommuner. Fylkesmennene valgte ut fra kunnskap om svikt eller fare for svikt hvilke barneverntjenester de skulle undersøke. I dette tilsynet ble det undersøkt om barn som bor i fosterhjem, får den oppfølgingen de har behov for og krav på fra den kommunale barneverntjenesten. Det ble videre undersøkt om fosterforeldrene fikk nødvendig råd og veiledning, og om barna fikk oppfylt sin rett til å medvirke i egen sak. Det siste temaet som ble undersøkt var om ledelsen i barneverntjenesten planla, kontrollerte og, om nødvendig, korrigerte arbeidet med oppfølgingen av barn som bor i fosterhjem. Resultatene av undersøkelsene gir grunn til bekymring. De viste omfattende svikt på området. Det ble avdekket svikt, det vil si lovbrudd eller forbedringsområder, i 71 av de 94 barneverntjenestene som ble undersøkt. Disse 71 barneverntjenestene representerer 123 kommuner. Det vil si at barn i fosterhjem som får oppfølging fra disse 123 kommunene ikke er sikret forsvarlige tjenester eller tjenestene har forbedringspunkter. Det betyr at sårbare barn og unge ofte får et tilbud preget av tilfeldigheter og ut fra den enkelte saksbehandlers eget skjønn. Min erfaring med å bo i fosterhjem: Du sitter der med to voksne som plutselig skal være foreldrene dine. De har regler og oppgaver til deg som du aldri har hatt før. Du må stadig jobbe for å lære og utvikle deg. Vaner og andre ting du er vant med å gjøre må gjøres om og forbedre seg. I min fosterfamilie sier vi alltid at jeg på en måte er på treningsleir. Jeg trener hver dag. Trener på å åpne meg, snakke om følelsene mine og la folk komme inn i livet mitt. Ting jeg har hatt vanskeligheter med før og som jeg plutselig må jobbe for å gjøre om på. (om-depresjon.blogspot.no) Hva fant fylkesmennene? Oppfølging - besøk i fosterhjemmet Barn i fosterhjem skal i følge loven ha minimum fire besøk i året fra barneverntjenesten. Besøkene er de viktigste møtepunktene mellom barnet, fosterforeldre og saksbehandler. I over halvparten av barneverntjenestene med svikt fikk barna for få besøk. Eksempler på funn fra noen av barneverntjenestene med svikt var at halvparten av barna fikk ett besøk per år, og at ingen av fosterhjemmene hadde fått fire besøk. Andre eksempler var at det var gitt beskjed fra ledelsen om å gjennomføre færre besøk enn kravet for å frigi ressurser til annet arbeid, og at bare ett av 23 barn bosatt i fosterhjem fikk flere besøk enn minimumsstandarden. Barnets rett til medvirkning Barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelser i saker som berører dem. For få besøk i fosterhjemmet svekker i seg selv barnets mulighet for medvirkning i saker som angår dem. I flere barneverntjenester var det funn på dette området. Vi fant at barn ikke var snakket med, selv om det var gjennomført besøk. Andre eksempler var at det i 17 av 19 saker ikke var spor av barnesamtaler siste tolv måneder, og at samvær med foreldre var utvidet uten dokumentasjon på om barnet hadde medvirket eller om barnets synspunkter var vektlagt. I en annen kommune hørte ikke barnevernet barna om fremtiden deres. Barn i fosterhjem skal i følge loven ha minimum fire besøk i året fra barneverntjenesten. Nødvendig råd og veiledning til fosterforeldrene Fosterforeldrenes oppdrag er å gi barnet et trygt og godt hjem. En viktig forutsetning for det er at barneverntjenesten er tilgjengelig for å gi nødvendig oppfølging til de som velger å påta seg dette samfunnsoppdraget. I et mindretall av barneverntjenestene fant vi svikt på området. Imidlertid var noen av funnene alvorlige, som for 1 Mental disorders in foster children: a study of prevalence, comorbidity and risk factors. Lehmann, Havik, Havik, Heiervang, NOVA Rapport nr 16/13 Fosterhjem for barns behov T I L S Y N S M E L D I N G

126 eksempel at barneverntjenesten ikke gjennomførte flere besøk i fosterhjemmet selv om fosterforeldre sa at de vurderte å gi opp. Et annet eksempel var at det var svært vanskelig for fosterforeldre å komme i kontakt med saksbehandler i barneverntjenesten. Barnevernfaglige vurderinger og dokumentasjon De faglige vurderingene fra ansatte i barnevernet danner grunnlaget for beslutninger om barnets liv. Dokumentasjon av vurderinger, og av nødvendig og relevant informasjon for øvrig, er et vesentlig element i forsvarlig barneverntjeneste. I et stort flertall av de undersøkte barneverntjenestene var det mangler knyttet til dokumentasjon. Eksempler på funn var at det ikke var dokumentasjon på barnevernfaglige vurderinger angående hjemmebesøk eller interne møter. Det var ikke dokumentert informasjon om barnet de første 8 måneder i fosterhjem, og det var ikke vurderinger av fosterforeldres behov for oppfølging. Videre var det lite dokumentasjon og vurderinger fra innholdet i barnesamtalene. Mange steder var det uklart om samtalene var gjennomført. Ledelse og kontroll Det er et lovpålagt krav til kommunene og deres barneverntjeneste at de skal sikre virksomheten sin ved å planlegge, kontrollere og ved behov korrigere tjenesten dersom de finner at loven brytes. I samtlige 71 barneverntjenester med svikt i dette tilsynet er det påvist lovbrudd i alle eller flere deler av det å lede tjenesten. Vi har ovenfor beskrevet alvorlige funn både i tjenestene som ytes og i barnevernfaglige vurderinger og dokumentasjon. Dette blir ytterligere forsterket ved at ledelsen ikke følger med på egen virksomhet, slik at barna får forsvarlige tjenester. I mange kommuner var det uklart hvordan saksbehandlerne skulle løse de ulike oppgavene. Samtidig var det ingen i ledelsen som kontrollerte at oppgavene faktisk ble utført. De oppdaget heller ikke feil som ble gjort, og dermed ble det ikke gjennomført forbedringsarbeid. De samme feilene ble derfor gjentatt om og om igjen. I 123 kommuner er det funnet svikt i oppfølgingen. Disse kommunene må vise fylkesmennene at de retter opp feilene. Eksempler på funn i kommuner her var at det var opp til den enkelte hvordan arbeidsoppgaver ble utført. Videre var det ingen opplæring i fosterhjemsarbeid, saksmapper til barna viste ulik praksis, de sikret ikke oppfølging av saker ved sykdom og fravær, og ledelsen kontrollerte ikke at saksbehandlere utførte oppgavene i henhold til regelverket. Veien videre Barn som bor i fosterhjem har behov for og krav på individuelt tilpasset oppfølging fra barneverntjenesten. I 123 kommuner er det funnet svikt i den oppfølgingen. Disse kommunene må vise fylkesmennene at de retter opp feilene. Statens helsetilsyn oppfordrer alle landets kommuner til å gå gjennom egen oppfølging av barn i fosterhjem. Vi oppfordrer kommunene til å bruke funnene i dette tilsynet og vurdere egen praksis. Finner de feil og mangler, må det rettes opp. Det er ikke nødvendig å vente på tilsyn. Barn som bor i fosterhjem trenger ekstra hjelp. De har behov for det. Loven gir dem rett til det. Kommunal barneverntjeneste har ansvaret. Litteratur: «Bare en ekstra tallerken på bordet?» Oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2013 og 2014 med kommunenes arbeid med oppfølging av barn som bor i fosterhjem. Rapport fra Helsetilsynet 1/ T I L S Y N S M E L D I N G

127 LANDSOMFATTENDE TILSYN Om BUP-tilsynets betydning fra et faglig ståsted innspill fra en involvert leder Av Trude Fixdal Barne- og ungdomspsykiatri er et relativt ungt fag som på flere måter skiller seg fra andre fagområder i spesialisthelsetjenesten. Psykisk lidelse hos barn og unge oppstår som regel som en konsekvens av både biologiske, psykologiske, sosiale og kulturelle faktorer, og fagets teoretiske fundament og faglige tilnærming er preget av dette. En høy grad av tverrfaglighet og ulike forståelsesmodeller er både ønsket og nødvendig for å gi god faglig behandling. Det eksisterer lite normering av faget, og oppfatningene av hva som er god praksis og behandling varierer. I møtet med krav og forventinger til spesialisthelsetjenesten, og lovverkets regulering av virksomheter, oppstår det derfor en del spørsmål og problemstillinger som utfordrer ledelse og styring av virksomheten. Med dette som bakteppe, ønsket jeg, som leder for Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling, Oslo universitetssykehus, det nasjonale tilsynet med poliklinikker i BUP svært velkomment. Jeg har også deltatt i Statens helsetilsyns arbeid med veilederen for dette tilsynet før jeg ble leder, og har dermed vært med på å påvirke tema og utforming. Derfor var det spennende å se hvordan tilsynet virket i praksis etter halvannet år som leder av en stor barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling. Effekten av tilsynet i en stor avdeling er etter min oppfatning avhengig av hvordan man involverer medarbeidere og ledere på ulike nivåer. Hos oss la vi vekt på å involvere medarbeidere fra starten, samt avdelingens fagråd og ledere også ved de seksjonene som ikke fikk tilsyn. En felles forståelse av tilsynets mål er viktig dersom tilsynet skal ha effekt utover selve revisjonen. For avdelingen var det viktig at tilsynet bidro til fokus på kvalitet i pasientbehandlingen som ville vare ut over selve tilsynsperioden. I forberedelsene til tilsynet gjennomgikk vi alle prosedyrer og så på behovet for oppdatering, samkjøring og nye prosedyrer. Dette arbeidet var vi allerede i gang med, men nå skjøt det ytterligere fart. I tillegg ble ansatte involvert gjennom fagmøter og møter i enhetene, noe som førte til faglige diskusjoner og som er ønsket i virksomheten. Egenvurderingen ble gjennomført med stort engasjement, og resultatet var flere avvik enn det tilsynsmyndigheten endte med å påpeke. I ettertid har disse egenpåførte avvikene vært tema for diskusjon i ledersamlinger og i fagmøter. Det har medført en økt bevissthet rundt systematikk i pasientforløpene. Selve tilsynet ga etter min vurdering en god gjennomgang av driften. Fylkesmannen i Oslo og Akershus hadde med fagrevisor, selv om dette ikke lå som forutsetning for tilsynet. For våre medarbeidere var det likevel viktig med en fagperson i intervjuene. Avviket vi fikk har ført til obligatorisk opplæring innen området ruskartlegging. Dette var vi i gang med tidligere, men tilsynsresultatet gir tyngde til denne prioriteringen av medarbeidernes arbeidstid. Avviket vi fikk har ført til obligatorisk opplæring innen området ruskartlegging. Oppsummert mener jeg at det nasjonale tilsynet fungerte etter hensikten, både i tema og gjennomføring. Fokuset på pasientforløpet er relevant og gjenkjennelig. Tilsynet gir en pekepinn i retning av normering, og tydeliggjør krav og forventinger til driften. Dette er anvendbart i en klinisk hverdag. Vi har fortsatt diskusjoner om i hvilken grad et strukturert pasientforløp kan benyttes i alle pasientsaker, men diskusjonen har et litt annet utgangspunkt etter tilsynet. For senere tilsyn med dette området, mener jeg det er viktig å prioritere en fagrevisor. Det gir legitimitet til spørsmålene, og et felles språk og forståelse og fagrevisoren kan også fungere som tolk mellom fagpersoner og tilsynsmyndigheter. Tilsynets mål var å undersøke om spesialisthelsetjenesten gjennom systematisk styring og ledelse sikrer barn og unge forsvarlig psykisk helsevern. Tilsynet undersøkte hvordan barne- og ungdomspsykiatrien håndterer pasientforløpets innledende faser, spesielt mottak og vurdering av henvisninger, utredning og diagnostisering, men også behandling og avslutning. Litteratur: Mye å forbedre vilje til å gjøre det. Oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2013 og 2014 med spesialisthelsetjenesten: psykisk helsevern for barn og unge, barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker. Rapport fra Helsetilsynet 3/2015 T I L S Y N S M E L D I N G

128 LANDSOMFATTENDE TILSYN Trenger tydelige ledere i psykisk helsevern for barn og unge Dette er ikke en stillingsannonse, men et ekko fra det landsomfattende tilsynet med psykisk helsevern for barn og unge som ble gjennomført i 2013 og Tilsynet tok for seg hele pasientforløpet, med særlig vekt på mottak, utredning og diagnostisering. Litt forenklet handlet tilsynet om hvorvidt ledelsen hadde godt grep om virksomheten til beste for pasientene og deres foresatte, om pasientforløpet var forsvarlig. Resultatene viser at det var ledelsesutfordringer på alle nivåer i helseforetakene. Dette dreide seg i stor grad om: implementeringsutfordringer for å sikre felles praksis at ledelsen ikke fulgte godt nok med på om praksis var forsvarlig Når ledelsen ikke har godt grep om virksomheten, øker risikoen for at pasientene ikke får de tjenestene de har krav på, og til rett tid. Tilsynet omfattet alle 87 barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP) i landet, og involverte alle ansvarlige helseforetak. Innarbeidet, felles praksis robust virksomhet Ansatte i BUP har mange utfordringer og gjør mye godt og viktig arbeid. God praksis forutsetter at relevant kunnskap og kliniske ferdigheter kombineres med systematisk arbeid. Funn i tilsynet viser at ledelsen i en rekke BUP-er ikke hadde gjort en god nok jobb med verken å formidle verdien og nødvendigheten av systematisk arbeid, eller å implementere dette i daglig arbeid. Helseforetakene hadde ikke sikret samordnet og forsvarlig praksis i BUP-ene. Resultatet var at ansatte i en rekke BUP-er ikke forholdt seg til et felles sett av fremgangsmåter, og at vurderinger og konklusjoner ikke nødvendigvis var tilgjengelige for andre. Her er noen eksempler fra tilsynsrapporter: ikke felles praksis i poliklinikken for utarbeiding av utredningsplan og journalføring av planen. kommer frem at ledelsen ikke følger med på at gjeldende rutiner for diagnostisering, selvmordsvurdering og ruskartlegging følges. Det er ikke etablert rutiner som sikrer at spesialist involveres i diagnostisk vurdering og diagnosesetting heller ikke ved avslutning av pasientbehandlingen. En arbeidsform der mye overlates til den enkelte terapeuts vurdering, kan føre til uheldige og uønskede variasjoner i tjenesteutøvelsen og økt fare for svikt i pasientbehandlingen. En slik praksis vil ofte innebære at virksomheten ikke oppfyller myndighetenes krav. Kravene er der for å ivareta brukernes interesser. En ungdom med pasienterfaring fra psykisk helsevern har eksempelvis uttrykt dette om dokumentasjon og brukermedvirkning: Journaler er viktige, de følger oss jo utover i livet. Gode psykologer vil samarbeide med oss om det som skal skrives, for å være sikker på at det de skriver blir riktig. Det finnes noen som gjør det, de gjør en god jobb. (Sitat fra PsykiskhelseProffene, Forandringsfabrikken, 2014). En mangelfullt styrt virksomhet blir ekstra sårbar ved for eksempel fravær av personell, stor turnover eller i situasjoner med stor pågang av pasienter. Orden i eget hus er et sentralt bidrag for ivaretakelse av pasientsikkerhet og pasientrettigheter, men også for å bidra til en robust virksomhet. Orden i huset er leders ansvar. Orden skal komme pasienten til gode. Felles innsats i tilsynet med egenvurderinger i BUP-ene Statens helsetilsyn ønsket å stimulere til forbedringsaktiviteter i alle landets BUP-er. For å få til dette ble egenvurderinger inkludert i tilsynet som et supplement til fylkesmennenes grundigere undersøkelser (systemrevisjoner). Intensjonen var å inspirere helseforetakene til selv å vurdere om deres pasientforløp var i tråd med regelverket. I denne delen av tilsynet skulle den enkelte BUP fylle ut et egenvurderingsskjema, og ta stilling til om praksis var innenfor de krav som gjelder for områdene som ble undersøkt. Statens helsetilsyn hadde utarbeidet veiledning til bedømmelsene. Virksomheten skulle blant annet ta stilling til om: Fasit etter tilsynet var at ingen helseforetak oppfylte regelverket fullt ut. vurdering av henvisninger skjedde innen 10 virkedager den individuelle fristen for oppstart av helsehjelpen ble overholdt diagnostiseringen var basert på tverrfaglig utredning utredning og diagnostisering ble gjennomført innen forsvarlig tid helseforetaket hadde etablert rutiner som sikret brukermedvirkning. Tilsynsmyndigheten har lover og forskrifter som referanseramme. Fasit etter tilsynet var at ingen helseforetak oppfylte regelverket fullt ut. Lovbrudd som ble avdekket både 10 T I L S Y N S M E L D I N G

129 gjennom fylkesmennenes systemrevisjoner og BUP-enes egenvurderinger, ble fulgt opp av tilsynsmyndigheten. Det ble gjort et godt arbeid med egenvurderingene, og grunnlaget for å gjøre nødvendige forbedringer i helseforetaket var lagt. Helseforetakets ledelse koordinerte prosessen med å oppnå forsvarlig praksis i sine BUP-er. Kontinuerlig kvalitetsarbeid forsvarlige tjenester Kvalitetsarbeid er sirkulært forbedringsarbeid, der evaluering av praksis følges av nødvendige justeringer, nye implementeringer osv. Gjennom tilsynet med psykisk helsevern for barn og unge har helseforetakene fått et bidrag til sitt videre kvalitetsarbeid også etter at påpekte lovbrudd er rettet opp. En overordnet leder for BUP har svart slik om det å gjenta egenvurdering på eget initiativ: Jeg tror regelmessige vurderinger av arbeid på ulike områder kan være nyttig, både for å skape en kultur hvor vi har kritisk blikk på egen aktivitet/ kvalitet, og som et hjelpemiddel til å implementere nye rutiner og metoder. (Svar fra evaluering etter gjennomført BUP-tilsyn). Helseforetakene har felles mål med tilsynsmyndigheten om god pasientsikkerhet og kvalitet i tjenestene. Det er et godt utgangspunkt for at unge med behov for tjenester fra psykisk helsevern, løpende skal få de tjenestene de har krav på. Å miste et barn Av Benedicte Davidsen og Gunnar Kjeldstad Å miste et barn er det tyngste man kan oppleve. Midt i den uendelige sorgen skal man manøvrere seg inn i systemet for å søke rettferdighet. For å gjøre det lille vi kan for dem man har mistet. Vi mistet gutten vår kort tid etter fødsel. Svangerskapet hadde vært uproblematisk, men det gikk likevel galt. Det tok altfor lang tid å få ham ut, fødselsmetoden ble aldri revurdert og han var for skadet til å kunne klare seg. Han døde i armene våre, 20 timer etter han ble født. Nå, over to år seinere har ansvaret blitt plassert hos helseforetaket. Vi har avgjørelser både fra Norsk pasienterstatning og Statens helsetilsyn som slår fast at både helseforetaket og ansvarlig lege brøt loven på flere punkt. Vi har gjort oss noen erfaringer på veien. Hadde helseforetaket opptrådt mer ydmykt overfor oss fra begynnelsen av, ville prosessen blitt lettere for oss, kanskje til og med vært unngått. Vi møtte et helseforetak som beskyttet seg selv, og som var opptatt av å formidle at de ikke hadde gjort noe feil. Dette er et dårlig utgangspunkt for dialog, og skaper mistillit. Det er ingen tjent med. Gjennom å lese journalnotatene avdekket vi en rekke feil og mangler. Det var tydelig for oss at journalene var forsøkt pyntet på. Vi hadde heldigvis både lege og jurist i familien som vi kunne benytte oss av, og uten disse ressursene hadde vi aldri funnet dette ut. Utfallene i saker blir i stor grad basert på det som fremgår i journalnotater. Tilsynssaker må ikke basere seg på uttalelser fra leger alene. Når helseforetakene sender ut varsel om alvorlig hendelse, er det viktig at pårørende får informasjon. I vårt tilfelle, fikk vi ikke beskjed om at saken var henlagt. De samme personene som avviser tilsynssak bør ikke behandle klagen fra pårørende. Statens helsetilsyn og fylkesmannen hadde bare dager etter hendelsen konkludert med at det ikke var grunnlag for tilsyn. Dette visste både helseforetaket og fylkesmannen da vi var på møte med dem. Det var vondt å finne ut dette gjennom å lese dokumenter vi fikk i posten fire måneder seinere. Det var da naturlig for oss å be om at andre enn fylkes- T I L S Y N S M E L D I N G

130 mannen håndterte klagen vår. Saken ble deretter behandlet av Statens helsetilsyn, hvor vi opplevde profesjonelle og tillitvekkende saksbehandlere. Det er likevel urimelig at det er pårørende selv som må finne ut dette, og påpeke inhabilitet. De samme personene som avviser tilsynssak bør ikke behandle klagen fra pårørende. I etterkant er det skremmende å tenke på at det som skjedde med oss aldri hadde blitt vurdert på en tilfredsstillende måte, dersom vi ikke selv hadde henvendt oss til tilsynsmyndighetene. Statens helsetilsyn og fylkesmannen konkluderte altfor lett etter varselet om alvorlig hendelse. Det er grunn til å anta at ressurser er med på å avgjøre utfallet i slike saker. Uten vårt grundige arbeid med journalene, hadde vi aldri nådd gjennom. Vi fikk til og med råd fra pasientombudet om ikke å klage til Helsetilsynet, da det var vanskelig å få gjennomslag. Selv de hadde ikke nok kompetanse. Ressurser må ikke være avgjørende, da mister man tillit til systemet. Pårørende bør få bistand. Vi er glade for at helseforetaket er pålagt ansvar, og vi ser at det skjer endringer. Samtidig blir vi bekymret når implementeringen av endringene kun skal følges opp av helseforetaket selv. Det er viktig at noen følger opp helseforetakene, og etterser at endringer faktisk skjer. Det er viktig at vi ikke tar velferdssystemet vårt for gitt. Hva skjer når tilliten til systemet forsvinner? Tillit er mye vanskeligere å bygge opp enn å bryte ned. Tillit kommer gjennom målrettet systematisk arbeid. Vi håper at våre dyrekjøpte erfaringer kan være med å bidra til noe positivt. Styrket involvering av pasienter, brukere og pårørende i tilsyn et to-årig utviklingsarbeid hos fylkesmennene og i Statens helsetilsyn Tettere kommunikasjon med pasienter, brukere og pårørende styrker tilsynsarbeidet både hos fylkesmennene og i Statens helsetilsyn. Det skal vi jobbe videre med i et to-årig utviklingsarbeid hos fylkesmennene og i Statens helsetilsyn. Gjennom bedre kommunikasjon og dialog med sluttbrukerne våre vil vi få bedre faktagrunnlag for tilsynsmessige vurderinger og avgjørelser. Vi vil også få bedre prioritering av knappe tilsynsressurser. Sluttbrukerne skal oppleve at tilsynsmyndigheten blir mer tilgjengelig og åpen. Statens helsetilsyn har etablert en arbeidsgruppe med representanter fra fire brukerorganisasjoner, tre fylkesmenn og alle avdelingene i Helsetilsynet. De fire brukerorganisasjonene er Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Mental Helse, Voksne for barn og Velferdsalliansen. Arbeidsgruppen skal samle erfaringer og eksempler på tiltak og modeller for involvering av brukere og pårørende, og gi sine anbefalinger innen juni T I L S Y N S M E L D I N G

131 Opplæring i kliniske ferdigheter - hvem gjør hva når det står om liv? Helsepersonell må fortløpende gjennomgå både praktisk trening og andre tiltak som bidrar til å opprettholde og videreutvikle den faglige kompetansen. Leger som er under spesialisering trenger særlig å skaffe seg kompetanse og erfaring ved å gjennomføre praktiske prosedyrer sammen med en erfaren kollega. Leger som har ansvar for å gi slik opplæring, må løpende sørge for at helsehjelpen som gis også er forsvarlig under opplæringen, og ta hensyn til hvor kritisk en situasjon er. Helseforetaket må ha retningslinjer og praksis for når og i hvilke situasjoner en overordnet og erfaren lege skal overta for mer uerfarne leger. Å følge opp at retningslinjene blir fulgt, inngår som en del av ledelsesansvaret i et helseforetak. Et eksempel på opplæring ved kritisk situasjon En frisk kvinne ventet sitt første barn. Hun ble innlagt en uke før termin med vannavgang. Det viste seg at barnet lå i sete-fotleie, dobbel fot (betegnelse når fosteret sitter på huk). Pasienten ønsket ikke at barnet skulle utsettes for unødig risiko, og var derfor engstelig for å føde vaginalt. Men undersøkelser før fødselen viste at det lå til rette for vaginal fødsel, og helsepersonellet anbefalte dette. Livmorhalsen var umoden, og det ble gitt prostaglandin for å modne denne. Samme kveld utviklet kvinnen feber, og hun fikk Paracet og senere også antibiotika intravenøst. Fosteret ble først overvåket med kardiotokografi (CTG), som gir informasjon om fosterets hjertefrekvens og rienes hyppighet, og senere i forløpet også med EKG-analyse (STAN). Metoden skal fange opp om fosteret utsettes for oksygenmangel i sentrale organer. Fosteret hadde periodevis noe høy hjertefrekvens. Mot slutten av fødselen viste CTG et unormalt (patologisk) mønster, som forverret seg ytterligere (preterminalt mønster) da kvinnen begynte å trykke. Det preterminale mønsteret ved CTG viste at fosteret var utsatt for alvorlig oksygenmangel. En underordnet lege i spesialisering (LIS) og en mer erfaren overlege var begge til stede under fødselsforløpet. Da barnets sete sto utenfor skjedeåpningen, forsøkte LIS en anerkjent forløsningsmetode (Løfseths metode), uten at dette lyktes. Overlegen overtok, og kjente samtidig at livmorhalsen ikke hadde full åpning. Det lyktes ham å få barnets armer ut. Deretter overlot han igjen den videre forløsning til LIS, men LIS lyktes ikke med dette. Overlegen måtte igjen overta, og etter noen vanskeligheter ble barnet født, 18 minutter etter at det ble registrert alvorlig oksygenmangel hos fosteret. Barnet døde samme dag som følge av oksygenmangelen under fødselen. Skal ikke oppstå forsinkelser Nasjonale retningslinjer anbefaler at det er en legespesialist som skal foreta vurderinger og forløse ved vaginal setefødsel. Alternativt kan legespesialist veilede yngre kollega under forløsning. I eksempelet var det flere risikofaktorer som tilsa et komplisert fødselsforløp. Situasjonen var meget kritisk da CTG viste et preterminalt mønster. På dette tidspunktet var det grunn til å handle raskt for å redde barnet. I slike situasjoner må det ikke oppstå unødvendige forsinkelser i forløsningen. I dette tilfellet gjorde overlegen ingen selvstendig vurdering av mormunnens åpningsgrad da den aktive fremhjelpen av barnet skulle starte. Vurderingen av mormunnens åpningsgrad var avgjørende for riktig valg av forløsningsmetode. Dessuten overlot han forløsningen til LIS, selv om barnets tilstand var ytterst kritisk. Leger i spesialisering har vanligvis ikke de samme praktiske ferdighetene som mer erfarne overordnede kollegaer. I dette tilfellet ble både livmorhalsens åpningsgrad vurdert feil, og det tilkom en forsinkelse i forløsningen som følge av et komplisert fødselsforløp. Ytterligere forsinkelse oppsto da LIS skulle få praktisk trening i å håndtere setefødsel. Statens helsetilsyn vurderte at helsehjelpen som ble gitt var uforsvarlig. Det er helseforetaket som skal sikre at det er klare retningslinjer for når og i hvilke situasjoner den overordnede legen skal overta undersøkelser og forløsning. Opplæring i operative ferdigheter kan derfor ikke overlates til uerfarne leger når pasientens liv står i fare. Dette eksempelet gjaldt en fødsel, men liknende situasjoner kan inntreffe for eksempel under kirurgiske inngrep, dersom ikke mer erfaren lege overtar ansvaret i særlig krevende situasjoner. T I L S Y N S M E L D I N G

132 14 T I L S Y N S M E L D I N G

133 Hva når pasienten ikke kan ivareta egne interesser og behov? Hovedregelen er at helsehjelp bare kan gis når en pasient samtykker. Det skjer imidlertid ofte at helsepersonellet ikke vurderer pasientens samtykkekompetanse når det gis helsehjelp. At pasienten ikke motsetter seg helsehjelpen, er ikke tilstrekkelig til å si at det foreligger et gyldig samtykke. Pasienten skal selv kunne velge om han eller hun ønsker å ta imot helsehjelpen, og må ha nok informasjon til å kunne medvirke til denne beslutningen. Om pasienten ikke er samtykkekompetent, skal nærmeste pårørende eller verge representere pasienten i beslutningen. Det kan være faglig krevende å vurdere om en pasient er samtykkekompetent. Det er likevel helt grunnleggende for å kunne ivareta pasientens rettigheter at denne vurderingen gjøres grundig, og gjerne i et tverrfaglig team. Vurder samtykkekompetanse Etter tilsyn med tvungen helsehjelp i sykehjem i 2011 og 2012 og gjennom enkeltsaker, ser Statens helsetilsyn at pasienters samtykkekompetanse ofte ikke blir vurdert tidlig nok. Først når pasienten motsetter seg helsehjelpen, skjer det. Media har det siste året også rettet oppmerksomheten mot at pårørende opplever at de ikke får nok informasjon og mulighet til å medvirke på vegne av sine nærmeste, når det er klart at vedkommende ikke har samtykkekompetanse. Under tilsynet med tvungen helsehjelp i sykehjem avdekket fylkesmannsembetene at ansatte på flere sykehjem visste for lite om når og hvordan de bør vurdere pasienters samtykkekompetanse. Eksempel fra en tilsynsrapport viste dette: Det er uklart for de ansatte i hvilke situasjoner det er relevant å vurdere pasientens samtykkekompetanse og eventuelt hva den enkelte ansatte skal observere og rapportere videre i forhold til en slik vurdering. Vi finner ikke observasjoner eller vurderinger knyttet til vurdering av samtykkekompetanse beskrevet i journaler eller andre steder. Under noen av tilsynene fikk fylkesmannsembetene informasjon som viste at samtykkekompetanse var vurdert, men at vurderingene var mangelfulle eller ikke dokumenterte. Eksempler fra tilsynsrapporter viste dette: Der det er foretatt samtykkekompetansevurderinger, tilfredsstiller de ikke kravene til nødvendige vurderinger og spesifisering av type helsehjelp. Det var få samtykkevurderinger i de fremlagte journalene. Det ble opplyst at ikke alle vurderinger av samtykkekompetanse journalføres. Også i Statens helsetilsyns behandling av tilsyns- og klagesaker ser vi at helsepersonell har gjort mangelfulle samtykkevurderinger overfor pasienter med langtkommen, alvorlig demens. Når pasienten ikke forstår konsekvensene Helsehjelp er i utgangspunktet frivillig, og en pasient skal ha mulighet til å velge om hun/han ønsker å ta i mot hjelpen. Noen ganger kan pasienter ha problemer med å forstå konsekvensene av å avstå. Alle som gir helsehjelp må derfor vurdere om pasienter har evne til å forstå dette. Ansatte i helse- og omsorgstjenestene må ha nok kunnskap til å vurdere pasienters samtykkekompetanse. Hvis helsepersonellet er usikre på om pasientene kan gi et gyldig samtykke, må de melde sine observasjoner videre, slik at pasientens samtykkekompetanse kan utredes. Når det fattes en avgjørelse om manglende samtykkekompetanse, skal den alltid knyttes til den konkrete helsehjelpen som skal gis og skal være begrunnet og skriftlig. Begrunnelsen skal inneholde hvilke faktiske forhold avgjørelsen bygger på og hvilke konkrete vurderinger som er gjort. Avgjørelsen skal legges frem for pasienten og dennes nærmeste pårørende, slik at de blir kjent med at pårørende nå representerer pasienten. Pårørende skal ha informasjon og har T I L S Y N S M E L D I N G

134 rett til å medvirke på vegne av pasienten. Verge kan samtykke til helsehjelp på vegne av pasienten. Dersom pasienten mangler nærmeste pårørende, skal avgjørelsen legges frem for annet helsepersonell. Virksomheten som gir helse- og omsorgstjenester må ha avklart hvem som har ansvar for vurdering av samtykkekompetanse, og sørge for at dette gjøres forsvarlig. Retten til medvirkning Helse- og omsorgstjenestene har plikt til å legge til rette for brukermedvirkning og skal oppfordre pasientene til å medvirke. Pasienter har rett til å medvirke ved gjennomføring av helsehjelp, som for eksempel valg mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder. På den ene siden fratar ikke retten til å medvirke helsepersonellet fra å avgjøre forsvarlig behandling av pasienten. På den andre siden medfører ikke medvirkning fra pasienten at pasienten blir ansvarlig for den aktuelle helsehjelpen. En vesentlig del av medvirkningsretten er at pasienten får mulighet til å gi sin vurdering av helsehjelpen. For at medvirkningsretten skal bli reell, er det viktig at den tilpasses hver enkelt pasients individuelle forutsetninger og behov, og at pasienten mottar tilpasset informasjon. Dersom pasienten ikke har samtykkekompetanse, har pasientens nærmeste pårørende rett til å medvirke sammen med pasienten. Denne medvirkningsretten må alltid utøves i pasientens egen interesse. Retten til informasjon For at pasienten skal kunne gi et gyldig samtykke, må helsepersonellet gi pasienten tilstrekkelig og tilpasset informasjon om hans eller hennes helsetilstand, innholdet i helsehjelpen og om mulige risikoer og bivirkninger. Informasjonen skal være tilpasset pasientens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Tilpasset informasjon er avgjørende for at pasienten skal kunne ivareta sine interesser, kunne medvirke på en effektiv måte og ha et godt grunnlag for å samtykke. Dette kan i praksis bety at helsepersonellet må ha flere samtaler med pasienten, og at flere helsepersonell må delta for å få gitt tilstrekkelig informasjon. Det kan også være behov for tolk under samtalene. Helsepersonellet må alltid avklare med pasienten hvem som er nærmeste pårørende. Dersom pasienten er ute av stand til å oppgi hvem dette er, skal det være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten. Pasientens nærmeste pårørende har rett på informasjon dersom pasienten gir samtykke til dette, og de skal som hovedregel ha informasjon om pasientens helsetilstand, som diagnose, behandlingsutsikter og om helsehjelpen som gis. En samtykkekompetent pasient skal selv bestemme hvilken informasjon nærmeste pårørende skal få. Når pasienten mangler samtykkekompetanse Taushetsplikten er ikke til hinder for at helsepersonell gir informasjon slik at nærmeste pårørende kan representere pasienten. Helsepersonellet må vektlegge pårørendes kunnskap og synspunkter når de representerer en pasient som ikke selv kan samtykke. Pårørende vil ofte kunne opplyse om pasientens tidligere uttrykte ønsker og verdier. Disse opplysningene er ofte viktige for å avgjøre hva som er i pasientens interesse og hvilken helsehjelp som skal gis. Det er helt avgjørende at nærmeste pårørende får mulighet til å ivareta pasientens rettigheter for å sikre pasientens rettssikkerhet. Bestemmelsene det er vist til finnes i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 3 om rett til medvirkning og informasjon og kapittel 4 om samtykke til helsehjelp. 16 T I L S Y N S M E L D I N G

135 Når helsepersonell misbruker rusmidler Et stort antall hendelsesbaserte tilsynssaker som Statens helsetilsyn behandler, gjelder helsepersonell som misbruker rusmidler. Statens helsetilsyn tilbakekalte i 2014 til sammen 84 autorisasjoner på bakgrunn av rusmiddelmisbruk. Av disse var 39 sykepleiere, 15 leger og 12 hjelpepleiere. Tallene har vært forholdsvis stabile de senere år. Å være helsepersonell krever gode kognitive og manuelle ferdigheter og høy kompetanse innen kommunikasjon og samhandling. Evne til å observere og vurdere komplekse situasjoner og handle raskt og adekvat ut fra dette, er en forutsetning for å utøve forsvarlig virksomhet. Inntak av rusmidler fører til at funksjoner som hukommelse, innlæring, konsentrasjon og kontroll av feil svekkes. Det fører også til endret stemningsleie og kritikkløshet. Dette svekker helsepersonellets situasjonsforståelse, konsekvensinnsikt og evne til å ta raske og riktige beslutninger. Misbruk av rusmidler er derfor ikke forenlig med forsvarlig virksomhet som helsepersonell. Tilbakekall av autorisasjon aktuelt Hjemmelen for tilbakekall av autorisasjon for helsepersonell som misbruker rusmidler følger av helsepersonelloven 57 første ledd. To av tilbakekallsgrunnene er aktuelle å vurdere i slike saker: Statens helsetilsyn kan kalle tilbake autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning dersom innehaveren er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av [ ] bruk av alkohol, narkotika eller midler med lignende virkning [ ] eller på grunn av atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen. Det første alternativet er aktuelt når helsepersonellet har et rusmiddelmisbruksproblem, og det andre er aktuelt for eksempel der helsepersonellet i tillegg har tatt legemidler fra arbeidsgiver eller pasienter. Lovgiver har gjort det klart at vi ved vurderingen ikke skal legge vekt på hvorvidt rusmiddelmisbruket faktisk har medført at helsepersonellet har gjort feilvurderinger, feilbehandlinger eller lignende som følge av rusmiddelmisbruket. Det avgjørende er risikoen for dette. Beviskravet er sannsynlighetsovervekt Når et helsepersonell møter ruset på jobb, legger vi som regel til grunn at vedkommende har et rusmiddelmisbruksproblem. Det samme gjelder ved tyveri av vanedannende legemidler. Dette gjør vi fordi handlingene er så alvorlige at de i hovedsak bare gjøres av personer med et misbruksproblem, viser vår erfaring med slike saker. Beviskravet i russaker følger hovedprinsippet om alminnelig sannsynlighetsovervekt. Med dette menes at det saksforholdet som anses mest sannsynlig legges til grunn. Dette skiller seg fra beviskravet i straffesaker, hvor retten må finne et forhold bevist utover enhver rimelig tvil for å kunne straffedømme. Pliktmessig avhold for helsepersonell Det fremgår av helsepersonelloven 8 at helsepersonell ikke skal være påvirket av alkohol eller andre Når et helsepersonell møter ruset på jobb, legger vi som regel til grunn at vedkommende har et rusmiddelmisbruksproblem. rusmidler i arbeidstiden, og at slike midler heller ikke skal inntas de siste åtte timer før arbeidstiden begynner. Nødvendige legemidler kan benyttes, men arbeidsgiver skal være orientert om slike. Ved mistanke om brudd på bestemmelsen, kan arbeidsgiver eller fylkesmannen pålegge arbeidstaker å avgi rusprøve. Når bør arbeidsgiver varsle? Arbeidsgiver har mange plikter både forut for ansettelse av helsepersonell og under et ansettelsesforhold. Nedenfor ønsker vi å gjøre særlig oppmerksom på én problemstilling vi ser i flere saker. Når arbeidsgiver blir oppmerksom på at et ansatt helsepersonell misbruker rusmidler, avslutter arbeidsgiver saken noen ganger ved enten å la den ansatte delta i et AKAN-opplegg, eller ved å si opp den ansatte. Dersom helsepersonellet senere begynner i ny stilling et annet sted, vil ny arbeidsgiver ikke være kjent med rusmiddelmisbruket, med mindre referanser sjekkes og tidligere arbeidsgiver opplyser om dette. Slik vil den ansatte kunne få en ny stilling, fremdeles med et rusproblem, og dermed være en fare for sikkerheten i helsetjenesten. Derfor er det viktig at arbeidsgivere som oppdager at en ansatt har et rusmiddelmisbruksproblem, dersom de ikke selv sikrer forsvarlig virksomhet for eksempel gjennom å inngå AKAN-avtale, varsler fylkesmannen om situasjonen. T I L S Y N S M E L D I N G

136 Det er svært viktig at arbeidsgivere alltid sjekker referanser før de ansetter helsepersonell. Ny eller begrenset autorisasjon etter et tilbakekall Helsepersonell som har fått sin autorisasjon tilbakekalt, kan søke om å få ny eller begrenset autorisasjon. Dette følger av helsepersonelloven 62. Helsepersonellet må da dokumentere at vedkommende igjen er skikket til å inneha autorisasjon. Mer informasjon om dette finnes i vårt rundskriv IK-1/2009 Informasjon til deg som har mistet din autorisasjon eller som frivillig har gitt avkall på den. Hvilke typer saker om rusmiddelmisbruk har vi behandlet? Her beskriver vi noen eksempler fra vedtak om tilbakekall av autorisasjon i 2014: Ruspåvirket på jobb I denne saken fant Statens helsetilsyn det bevist at en hjelpepleier ved et sykehjem hadde vært ruspåvirket på jobb ved to anledninger. Arbeidsgiver hadde blant annet funnet hjelpepleieren sovende i en pasients seng, sammen med pasienten, som var redd og ropte på hjelp. Hjelpepleieren var unormalt tung å vekke, pratet usammenhengende og virket sløv. To uker senere reagerte flere kollegaer på at hjelpepleieren igjen hadde klare tegn på å være ruspåvirket. Hjelpepleieren erkjente overfor Statens helsetilsyn å ha inntatt 5-6 Paralgin forte og 3-5 Tramadol-tabletter ved begge de to anledningene, men benektet å ha et rusmiddelproblem. Sett i lys av at hjelpepleieren hadde en avtale med barnevernet om å rusteste seg, og at det fremgikk av fastlegejournalen at pleieren hadde brukt hasj ved to anledninger, fant Statens helsetilsyn at det var tilstrekkelig sannsynliggjort at vedkommende hadde et rusmiddelmisbruk, og at vilkårene for tilbakekall av autorisasjon var oppfylt. Vanedannende legemidler til eget bruk Et apotek varslet tilsynsmyndighetene om at en lege rekvirerte påfallende mengder vanedannende legemidler til eget bruk. På bakgrunn av bekymringsmeldingen innhentet tilsynsmyndighetene reseptdata fra andre apotek i nærheten. Dataene viste at legen over lengre tid hadde fått utlevert store mengder vanedannende legemidler. Legen hadde selvmedisinert seg for sykdom og smerter. Statens helsetilsyn la til grunn at legen ved dette hadde utviklet en legemiddelavhengighet som var en fare for sikkerheten i helsetjenesten, og at vilkårene for tilbakekall av autorisasjon var oppfylt. Ruspåvirket på jobb, stjal legemidler og kjørte bil I en annen sak fant vi at en sykepleier som hadde misbrukt vanedannende og illegale stoffer og vært ruspåvirket på jobb, hadde et alvorlig rusmiddelmisbruksproblem. Vi fant det videre bevist at sykepleieren hadde stjålet legemidler fra arbeidsgiveren, kjørt bil i ruspåvirket tilstand og kjøpt narkotika på det illegale markedet. Alle de tre forholdene ble ansett som atferd uforenlig med yrkesutøvelsen. Vilkårene for tilbakekall av autorisasjon var oppfylt. 18 T I L S Y N S M E L D I N G

137 FYLKESMANNEN I HEDMARK: Svikt i tjenester til personer med psykiske lidelser og rusmiddelmisbruk Fylkesmannen i Hedmark fant avvik fra lov- og forskriftskrav i åtte av ni kommuner da de gjennomførte tilsyn med kommunale helse- og omsorgstjenester til voksne personer med både psykiske lidelser og samtidig langvarig rusmiddelmisbruk. Lovbruddene handlet i hovedsak om manglende koordinering av de ulike tjenestene og uforsvarlig utredning og dokumentasjon. I henhold til helse- og omsorgstjenesteloven plikter kommunene å utrede sine tjenestemottakere. Vi fant få eller ingen spor av kartlegging og utredning av den enkelte tjenestemottakers tilstand. De vedtakene vi fant om tjenester var generelt mangelfulle og dårlig begrunnet. Vi fant videre overraskende få individuelle planer. Dette er en rettighet for pasientene som mottar sammensatte og koordinerte tjenester. Kommunen har plikt til å informere pasientene om denne rettigheten, og tilby individuell plan. Det forelå lite dokumentasjon på om pasientene faktisk hadde fått informasjon om individuell plan og om de eventuelt hadde takket nei til dette tilbudet. Brukermedvirkning var generelt dårlig dokumentert. Det var få eller ingen mål- og tiltaksplaner. Svært få hadde fått utnevnt personlig koordinator som skal koordinere tjenestene til dem som har behov for langvarige og sammensatte tjenester fra sin kommune. Dette arbeidet blir ofte koordinert gjennom ansvarsgruppemøter. Vi fant lite dokumentasjon som viste oss at dette fungerer, og vi fant svært få referater fra ansvarsgruppemøter, samarbeidsmøter eller lignende. Store mangler ved kommunenes dokumentasjon av tjenesteytingen, var et gjennomgående trekk i Fylkesmannens funn. Vi fant også eksempler på at observasjoner som ga klare indikasjoner på bekymringsfulle tilstander, ikke førte til tiltak. Journalføringen oppfylte ikke de krav som følger av lov og forskrift. Manglende evaluering Kommunene skal selv planlegge, utføre, kontrollere og korrigere sine tjenester, dette i følge internkontrollforskriften. Styringssystemene i kommunene tar ikke bestandig høyde for dette. Vi ser at de fleste kommunene gjør mye godt arbeid i planlegging og utførelse av tjenestene til enkeltpersoner, mens vi ser mangler når det gjelder å kontrollere om tjenestene faktisk er gode, hensiktsmessige og virkningsfulle. Hvis ikke tjenestene stadig evalueres, så blir ikke korrigeringen av disse gjort. Det var svært få innmeldte avvik på tjenesteyting til målgruppen for tilsynet. Rutinene for melding av avvik var gjennomgående lite kjent blant yrkesutøverne. Tjenestene får mer oppmerksomhet Selv om det ble funnet mange lovbrudd, utføres det mye godt arbeid rettet mot målgruppen for tilsynene. Ruskonsulentene følger opp mange brukere, og hjemmetjenestene gjør en stor innsats for målgruppene. De samlede helse- og omsorgstjenestene utgjør generelt et viktig bidrag i hverdagen til mange brukere. Manglene vi fant i tilsynene handler i hovedsak om koordinering, utredning, dokumentasjon av og samhandling om disse tjenestene. Dette er viktige forutsetninger for forsvarlige tjenester. Prosessen i de kommunene som har rettet sine lovbrudd har vært god. Tilsynene har ført til større oppmerksomhet rundt rus-/psykiskhelsefeltet i kommunene, og utfordrin- gene er blitt ivaretatt gjennom gode prosesser. Kommunene har i større grad etterspurt faglig bistand, og de har også fått mer oppmerksomhet rundt de nasjonale retningslinjene og veilederne på feltet, i tillegg til styrket fokus på internkontroll. Basert på risikovurdering Fylkesmannen i Hedmark gjennomførte tilsynene i perioden 2012 til Av disse er seks tilsyn nå avsluttet. Kommunene som fikk tilsyn er Elverum, Grue, Ringsaker, Tynset, Trysil, Kongsvinger, Stange, Hamar og Løten. I disse tilsynene undersøkte fylkesmannen om kommunene har styring med tjenestene og sikrer at regelverket etterleves, og at tjenestene utføres i samsvar med anbefalte faglige retningslinjer. Valg av tilsyn ble gjort på bakgrunn av en risikovurdering. Store organisatoriske endringer i fagfeltene var gjort i kommunene, blant annet var det nylig opprettet felles rus-psykiskhelseteam i mange av kommunene. Vi fant få eller ingen spor av kartlegging og utredning av den enkelte tjenestemottakers tilstand. De vedtakene vi fant om tjenester var generelt mangelfulle og dårlig begrunnet. T I L S Y N S M E L D I N G

138 Fatal feilmedisinering Medikamentet Methotrexate brukes blant annet ved behandling av autoimmune sykdommer, og er et av svært få medikamenter som skal gis én gang per uke på denne indikasjonen. Dersom medikamentet gis daglig, kan det i løpet av få dager føre til nedsatt benmargsfunksjon, alvorlige infeksjoner og død. Statens helsetilsyn har mottatt flere saker som gjelder feilmedisinering med Methotrexate. En pasient som bodde hjemme med bistand fra hjemmesykepleien, ble innlagt på sykehus. Pasienten hadde leddgikt og brukte Methotrexate. Ved sykehusinnleggelsen fulgte en utskrift fra kommunens elektroniske pasientjournalsystem, der det fremkom at han brukte Methotrexate 7,5 mg morgen og kveld, én dag i uken. Opplysningene om at medikamentet kun skulle gis én gang i uken, var skrevet slik at det var lett å misforstå. Turnuslegen som tok i mot pasienten skrev medisinopplysningene i sykehusets pasientkurve, men det ble notert at pasienten brukte Methotrexate daglig. Pasienten fikk 15 mg Methotrexate daglig i fem dager. Flere leger og sykepleiere var involvert i pasientbehandlingen uten at feilen ble oppdaget. Ved utskrivning oppdaget en annen lege at det stod i pasientkurven at pasienten skulle ha Methotrexate daglig. Legen trodde imidlertid ikke at pasienten faktisk hadde fått medikamentet daglig, og igangsatte ingen spesielle tiltak. Legen journalførte heller ikke noe spesielt utover at pasienten ved utskrivning skulle ha Methotrexate én gang i uken. Etter tre døgn i hjemmet, ble pasienten igjen innlagt på sykehuset. Det ble påvist alvorlig benmargssvikt, nyresvikt og blodforgiftning, og etter hvert forelå det mistanke om feildosering med Methotrexate. Pasienten fikk behandling etter gjeldende retningslinjer, allmenntilstanden ble en kort periode bedre, men pasienten døde en måned senere. Statens helsetilsyn har vurdert at helsehjelpen sykehuset ga var uforsvarlig da pasienten ble feilmedisinert med Methotrexate. Det var flere enkeltpersoner som sviktet under behandlingsforløpet. Sykehusets rutiner for kontroll av medisinlisten ved innleggelse og signering for medisinordinasjoner ble ikke fulgt. De involverte sykepleierne og legene hadde mangelfull kompetanse om Methotrexate. Det var heller ingen legespesialist som tilså pasienten under innleggelsen. Sykehusets ledelse har det overordnede ansvaret for at det gis forsvarlig helsehjelp ved å tilrettelegge for gode rutiner og at rutiner er kjent og følges i praksis. Ledelsen må også sørge for tilstrekkelig kompetanse blant helsepersonellet. Tilsyn etter folkehelseloven Høsten 2014 gjennomførte fylkesmennene landsomfattende tilsyn med kommunenes arbeid med løpende oversikt over befolkningens helsetilstand og faktorer som påvirker denne. 50 kommuner har hatt besøk av tilsynet. Dette er et nytt tilsynsområde for oss og oppsummeringsrapporten legges fram i april Rapporter fra tilsyn i den enkelte kommune er lagt ut på Veiledere for landsomfattende tilsyn blir offentliggjort etter at rapporten som oppsummerer tilsynet er presentert. Veilederne, som er utarbeidet av Statens helsetilsyn, ofte i samarbeid med representanter fra fylkesmannen, skal bidra til at tilsynet føres så likt som mulig av alle fylkesmennene. I veilederne presenteres bakgrunnen for valg av tilsynstema, det rettslige grunnlaget beskrives og oppsummeres i konkrete revisjonskriterier. Det er disse kriteriene tilsynsmyndigheten bedømmer tjenesten opp i mot. Fylkesmennene bruker veilederne i planlegging og gjennomføring og av tilsynet i den enkelte virksomhet. Veilederne kan være nyttig lesning for alle virksomheter innenfor det aktuelle tilsynsområde. I 2015 blir veiledere for følgende tilsynsområder lagt ut på www. helsetilsynet.no: Kommunens folkehelsearbeid Kommunens arbeid med barn i fosterhjem Kvalifiseringsprogrammet Psykisk helsevern til barn og unge 20 T I L S Y N S M E L D I N G

139 Forskrivning av for mye sentralstimulerende legemidler til AD/HD-pasienter Statens helsetilsyn har behandlet flere tilsynssaker som dreier seg om behandling av AD/HD med for høye doseringer av sentralstimulerende legemidler. Vi har vurdert dette som et brudd på forsvarlighetskravet i helsepersonelloven, og har gitt advarsler og i enkelte saker også tilbakekalt legers rett til å forskrive sentralstimulerende legemidler. Legemiddelet som oftest brukes er metylfenidat (Ritalin). Både dette legemiddelet og de fleste andre som brukes i behandlingen av AD/HD er klassifisert i reseptgruppe A, som er narkotiske stoffer med betydelig misbruksrisiko og med et stort illegalt marked for kjøp og salg. Legen må derfor ha god kontroll over sin forskrivning. Sentralstimulerende legemidler har videre en rekke potensielt farlige bivirkninger, som kan øke ved høye doseringer. Det er registrert utvikling av psykotiske symptomer eller forverring av eksisterende symptomer, og det er økt risiko for selvmordsatferd samt aggressiv, manisk eller fiendtlig atferd. Det er fare for påvirkning av hjerte-/ karsystemet, med økt puls og blodtrykk, og det er ikke uvanlig med søvnforstyrrelser, dårlig matlyst og epileptiske krampeanfall. Anbefalinger for god praksis Ved vurdering av forsvarligheten i slike forskrivningssaker, baserer vi oss på de nasjonale anbefalingene som gjelder på tidspunktet for forskrivningen. Hittil har dette vært IS-1244 (Veileder i diagnostikk og behandling av AD/HD), der dosering av metylfenidat til voksne ikke anbefales å overskride mg, mens maksimal dose for amfetaminpreparater er anbefalt til ca. 40 mg daglig. Nye nasjonale retningslinjer IS-2062 kom i desember Her foreligger det ikke egne doseringsanbefalinger, men det vises til og godkjente preparatomtaler. De nasjonale anbefalingene angir god praksis. Unntaksvis kan legen etter en konkret klinisk vurdering velge å avvike fra retningslinjene/ normen. Legen må i slike tilfelle være spesielt nøye med å dokumentere begrunnelsen for avviket og videre plan for behandlingen, og sørge for tett klinisk oppfølging. Hva hvis legen får en ny pasient som allerede står på høy forskrivning, eller har et høyt illegalt forbruk? Statens helsetilsyn vurderer forsvarligheten individuelt Hva hvis legen får en ny pasient som allerede står på høy forskrivning, eller har et høyt illegalt forbruk? I sjeldne tilfeller har vi vurdert en høyere forskrivning enn vanlig som forsvarlig, dersom legen med dette søker å oppnå en bedre behandlingsallianse med pasienten, kontroll over situasjonen og unngå at pasienten kjøper på det illegale markedet. Herer det helt grunnleggende at legen dokumenterer en konkret nedtrappingsplan og at pasienten får en særlig tett oppfølging. Statens helsetilsyn gjør en helhetsvurdering og vurderer om forskrivningen er forsvarlig i det konkrete tilfellet. Ny ordning for hvem som kan forskrive og konsekvenser for rekvireringsretten Ordningen med at fylkesmennene ga særskilt tillatelse til å forskrive sentralstimulerende legemidler, ble opphevet 2. januar De fleste leger med rett til å rekvirere legemidler i reseptgruppe A har nå anledning til å forskrive sentralstimulerende legemidler. Dette innebærer at Statens helsetilsyn i saker med uforsvarlig forskrivning av sentralstimulerende legemidler vil vurdere å tilbakekalle retten til forskrivning av alle legemidler i gruppe A ikke bare begrenset til de sentralstimulerende. Det kan også være nødvendig å se på legens forskrivningspraksis for legemidler i gruppe B (vanedannende legemidler). T I L S Y N S M E L D I N G

140 God ledelse er avgjørende for god pasientsikkerhet Når prosedyrer ikke er godt innarbeidet gjennom opplæringstiltak og oppfølging fra ledelsen, kan det ikke forventes at de etterleves - særlig ikke i krevende situasjoner med mange involverte. Blodoverføringer anses som et særlig sårbart område, der svikt vil kunne få alvorlige konsekvenser for pasientene. Av hensyn til pasientsikkerheten stilles det derfor strenge krav til sikkerhet og til ledelsens sikkerhetsstyring. En kritisk behandlingssituasjon I en sak Statens helsetilsyn hadde til behandling, fikk en kvinne som nylig hadde født et barn, akutt behov for blodoverføring. Dette skjedde midt i et vaktskifte, og det var mange helsepersonell involvert. I blodbanken ble det klargjort to poser blod med pasientens blodtype som ble satt i operasjonsavdelingens hylle i blodbanken. Posenes følgesedler var merket slik de skulle, med blant annet blodtype, pasientens navn og fødselsdato. En pose blod ble hentet, og kvinnen fikk blodet mens hun lå på operasjonsavdelingen. Tilbake på fødeavdelingen fikk pasienten raskt en ny blødning, og som et livreddende tiltak fikk hun en pose blod til. Det var i tilknytning til den siste blodoverføringen det gikk galt. Flere kollegaer ville hjelpe helsepersonellet som var ansvarlig for behandlingen. En som ikke kjente pasientens identitet, gikk til blodbanken og hentet blod. Vedkommende hentet blod fra fødeavdelingens hylle, kvitterte ut posen, men la ikke merke til at blodet var til en annen pasient. Tilbake på avdelingen ble blodposen levert videre til et annet helsepersonell, som trodde at blodposen var kontrollert mot pasientens identitet. Det var den ikke. Pasienten fikk feil blod, og hendelsen ble ikke oppdaget før hele posen med blod var gitt. Ledelsen må sikre forsvarlige helsetjenester Det er øverste leders ansvar å sikre at kvalitetsstyringssystemet fungerer på alle nivåer i virksomheten. Selv om ansvaret skal forankres hos øverste ledelse, er systematisk kvalitets- og sikkerhetsarbeid et ansvar for alle ledere på alle nivåer i sykehuset. Å unngå svikt eller alternativt fange den opp før det får konsekvenser for pasientene, er sentralt i virksomhetens internkontroll/kvalitetsarbeid. Områder der det er stor fare for svikt må identifiseres, og personellet må få opplæring og trening i å håndtere slike situasjoner. Internkontrollplikten innebærer at det må etableres sikkerhetsbarrierer som kan fange opp svikt før det får konsekvenser for pasientene. Ved feiltransfusjonen i eksemplet over, var det to sikkerhetsbarrierer etter at blodbanken hadde klargjort blodet. Den ene var identitetskontrollen ved henting av blod, og den andre var identitetskontrollen ved selve blodoverføringen. Helseforetaket hadde etablert prosedyrer, både for henting av blod, for blodoverføring og for sikker pasientidentifisering. Helseforetaket hadde imidlertid ikke fulgt opp om prosedyrene var kjent, forstått og innarbeidet i daglige rutiner, og om de fungerte i akutte og kritiske situasjoner. Ledelsen hadde ikke sørget for gode nok rammebetingelser for å kunne yte forsvarlige helsetjenester. Feilene kunne hatt dødelig utfall for denne pasienten hvis blodet hadde hatt en annen blodtype. Det var således tilfeldig at kvinnen overlevde blodoverføringen. Statens helsetilsyn konkluderte i saken at helseforetaket har brutt plikten til å yte forsvarlige helsetjenester i spesialisthelsetjenesteloven 2-2, herunder kravet om internkontroll, jf. internkontrollforskriften i sosial- og helsetjenesten 4. Helseforetakets mangelfulle styring og oppfølging av praksis for ID-kontroll medfører stor fare for pasientsikkerheten Utløsende faktorer: Kritisk og hektisk situasjon m/flere involverte helsepersonell som hjalp hverandre, men uten klar rollefordeling Blodoverføringer var ansett som noe de skulle kunne gjennom sin sykepleierutdanning Hektisk vakt og vaktskifte Involvert personell stolte på hverandre og at blodet var kontrollert av noen av de andre Begge sikkerhetsbarrierene brøt sammen Sikkerhetsbarriere 1 ID sikring ved henting av blod i blodbanken sviktet, pga: Etablerte prosedyrer var ikke tilstrekkelig kjent og innarbeidet Mangelfull oppfølging av om etablert praksis var forsvarlig Sikkerhets barriere 2 ID sikring ved selve blodoverføringen sviktet, pga: Etablerte prosedyrer var ikke tilstrekkelig kjent og innarbeidet Mangelfulloppfølging av om etablert praksis var forsvarlig Feil blod gitt til pasient Konsekvensreduserende tiltak: Anti-D behandling Særskilt overvåking av evt. nyreskade Mulige konsekvenser: Rhesusimmunisering og fare for komplikasjoner ved et nytt svangerskap Kunne i verste fall ført til dødsfall 22 T I L S Y N S M E L D I N G

141 Landsomfattende tilsyn Kommunenes arbeid med meldinger til barneverntjenesten I 2015 og 2016 skal fylkesmennene undersøke om kommunal barneverntjeneste på en forsvarlig måte vurderer innkommet informasjon som gir bekymring for ett eller flere identifiserbare barn. Meldingene kan komme fra offentlige instanser, privatpersoner eller være fremsatt anonymt. Det skal undersøkes om det raskt nok blir bestemt om saken skal undersøkes videre eller henlegges, om barneverntjenesten undersøker alvorlige forhold og om den ved behov innhenter ytterligere informasjon fra melder før meldingen henlegges. Fylkesmennene skal også undersøke om barneverntjenestene gir tilbakemelding til melder. Ved dette tilsynet kan kommunene inviteres til å gjøre egenvurderinger som senere vil bli fulgt opp av fylkesmennene. Samhandling om utskriving av pasienter fra spesialisthelsetjenesten til kommunen Fylkesmennene skal undersøke samhandling ved utskrivning av pasienter fra spesialisthelsetjenesten til kommunene. Tilsynet omfatter somatiske helsetjenester, og ikke rus og psykiatri. Tilsynet er ikke avgrenset til bestemte diagnoser eller aldersgrupper, men retter seg særlig mot pasienter utskrevet til omsorgsboliger med heldøgns bemanning, andre omsorgsboliger og eget hjem med behov for hjemmesykepleie fra kommunen. Pasienter som utskrives til sykehjem omfattes ikke av tilsynet. Tilsynet skal ta utgangspunkt i de aktivitetene som sykehus og kommuner utfører i samhandlingsprosessen ved utskrivning/mottak. Fylkesmennene skal undersøke om sykehus/ helseforetak ved systematisk styring sikrer forsvarlig utskrivning av pasienter med behov for kommunale tjenester til egen bolig. Undersøkelsen skal blant annet omfatte om sykehuset sikrer vurdering og varsling om antatt behov allerede ved innleggelsen, og om sykehuset sikrer at lege har vurdert og dokumentert at pasienten er utskrivningsklar ved varsel om utskrivning. Videre skal fylkesmennene undersøke om kommunen ved systematisk styring sikrer forsvarlig mottak og helsehjelp til pasienter som skrives ut til egen bolig. Fylkesmennene skal undersøke om helseforetakene og kommunene sikrer ivaretakelse av pasientenes/ pårørendes krav til informasjon og brukermedvirkning ved utskrivning. Og gjennomgående skal fylkesmennene se på legemidler som markør for samhandling og informasjonsutveksling mellom tjenestene og til pasienter/pårørende ved utskrivning. Som en del av tilsynet skal det gjøres en undersøkelse for å høre hvilke erfaringer pasientene har med informasjon og brukermedvirkning knyttet til utskrivning fra sykehuset og mottak i hjemmet. Undersøkelsen skal gjennomføres ved at det sendes ut et spørreskjema til utvalgte pasienter som forholdsvis nylig har blitt skrevet ut fra sykehuset. Videre skal det gjennomføres en spørreundersøkelse blant fastlegene til disse pasientene. Tilsyn med sosiale tjenester i NAV For unge mennesker med ulike vansker i livet, vil det kunne ha stor betydning at de tidlig får nødvendig hjelp og oppfølging. Sosiale tjenester i Nav skal bidra til at ungdom får dette. Kommunens plikt til å tilby og yte sosiale tjenester til personer mellom 17 og 23 år er tema for landsomfattende tilsyn i 2015 og Tilsynet skal undersøke om de sosiale tjenestene opplysning, råd og veiledning og økonomisk stønad er tilgjengelig, og at tildelingen av tjenestene er forsvarlig. Det skal også undersøkes om oppfølgingen av de unge er god nok. Brukermedvirkning og samarbeid er sentrale områder for tilsynet. Ved dette tilsynet kan kommunene inviteres til å gjøre egenvurderinger som senere vil bli fulgt opp av fylkesmennene. T I L S Y N S M E L D I N G

142 Når elektroniske henvisninger og prøvesvar forsvinner Hva skjer med henvisninger og prøvesvar når rutiner som gjelder elektronisk informasjon svikter? Resultat fra røntgenundersøkelser og billeddiagnostikk, som CT, MR og lignende, skal alltid formidles til den legen som henviste til undersøkelsen. Noen ganger blir imidlertid henvisninger og prøvesvar borte på grunn av svikt i elektroniske systemer og/eller menneskelige feil. Det kan føre til forsinket diagnostisering av alvorlige tilstander. 24 T I L S Y N S M E L D I N G

143 Alle helseforetak må i tillegg til gode journalsystemer, ha på plass gode elektroniske systemer for å håndtere henvisninger og svar på radiologiske undersøkelser. Statens helsetilsyn har behandlet flere alvorlige saker med denne tematikken. I en av sakene ble en pasient behandlet ved tre ulike avdelinger innenfor samme helseforetak. De tre avdelingene holdt til på tre ulike steder. Helseforetaket hadde ikke felles journal- eller radiologisystem, og man kunne derfor ikke se radiologisvar eller journaldokumenter som var registrert i de andre avdelingene. Pasienten ble henvist fra medisinsk avdeling til øre-nese-hals-avdelingen på bakgrunn av svelgvansker og vekttap. Ved undersøkelse av svelget og strupehodeområdet ved øre-nese-halsavdelingen ble det ikke oppdaget tegn til kreft, men det ble bestilt vanlig røntgenundersøkelse og CT-undersøkelse (en mer avansert type billediagnostikk) for å utelukke kreftsykdom. CT viste en mistenkelig oppfylling i bukspyttkjertelen som kunne se ut som svulst, og en stor væskefylt oppfylning i venstre lyske. Funnene ble formidlet til øre-nese-hals-legen, som henviste til ny CT-kontroll en måned senere. Pasienten fikk ikke informasjon om det mistenkelige funnet som kunne dreie seg om svulst. Av kapasitetshensyn ble den neste CT-undersøkelsen utført ved radiologisk avdeling på et tredje sted innenfor det samme helseforetaket. Den nye CT-en viste en drøyt tre centimeter stor oppfylling i bukspyttkjertelen. Prøvesvaret ble dokumentert i det elektroniske datasystemet til radiologisk avdeling, men henvisende leges navn ble ikke ført inn fordi han ikke var registrert i dette datasystemet. Dette skulle vært gjort manuelt i henhold til rutinen ved radiologisk avdeling. Feilen førte til at den henvisende legen aldri mottok prøvesvaret. Det er et ledelsesansvar å sørge for å ha journal- og elektroniske systemer som gjør at helsepersonell kan utføre sine helsetjenester og oppgaver på en forsvarlig måte. Pasientens svelgevansker vedvarte. Ca halvannet år etter den siste CT-undersøkelsen ble pasienten innlagt ved sykehuset på nytt. Det ble tatt enda en ny CT, og det ble gjort gastroskopi med vevsprøve som påviste kreft i spiserøret. Oppfylningen som ble oppdaget i bukspyttkjertelen halvannet år tidligere hadde økt til 4 x 3 centimeter. I tillegg hadde det oppstått flere forandringer i leveren som kunne tyde på spredning. Pasienten døde en måned senere. Henvisende lege har ansvar for å følge opp undersøkelser han/hun har henvist til, men dette ansvaret forutsetter at helseforetaket har rutiner som sikrer at prøvesvarene kommer fram. I et sykehus er radiologisk avdeling en viktig støttefunksjon for de kliniske avdelingene. I tillegg til tilstrekkelig kompetanse må avdelingen ha gode og effektive rutiner for formidling av radiologiske svar til klinikerne i andre avdelinger. Det er viktig at helseforetak som har virksomhet flere steder har journalsystemer som sikrer at informasjon om diagnostikk og behandling av en pasient på ett sted i foretaket, også kan sees av relevant, henvisende eller oppfølgende helsepersonell ved avdelinger andre steder i foretaket. Det er et ledelsesansvar å sørge for å ha journal- og elektroniske systemer som gjør at helsepersonell kan utføre sine helsetjenester og oppgaver på en forsvarlig måte. I dette tilfellet fant Statens helsetilsyn at helseforetaket hadde brutt kravet til å ha på plass forsvarlige journal- og informasjonssystemer. T I L S Y N S M E L D I N G

144 Psykisk helsevern hvilke feil bør varsles? Varsler fra psykisk helsevern og rus står for nær halvparten av alle hendelser som varsles til Statens helsetilsyn etter spesialisthelsetjenesteloven 3-3 a. Det er spesialisthelsetjenesten som har ansvaret for å vurdere om en hendelse skal varsles. De må legge vekt på feil, forsømmelser og uhell på system- og/eller individnivå når de vurderer om hendelsen er varslingspliktig. Særlig bør det varsles når svikten kan ramme andre pasienter og føre til fremtidig svikt i behandlingen. Statens helsetilsyn nedsatte våren 2014 en arbeidsgruppe med klinikere med kompetanse innen pasientsikkerhetsarbeid, for å sammenfatte erfaringer fra varslene fra psykisk helsevern. I arbeidet har gruppen samlet eksempler på ulike hendelser som er varslet etter varslingsbestemmelsen. Resultatet av arbeidet skal bli en veileder til bruk i helseforetakene. Vi har sett noen typer svikt i pasientbehandlingen som forekommer i flere av varslene: Manglende selvmordsrisikovurderinger etter de nasjonale retningslinjene En pasient begikk selvmord ved henging i hjemmet. Pasienten var henvist til behandling for selvmordsproblematikk, men behandler gjennomførte ikke gjennomgående selvmordsrisikovurderinger. Behandler hadde heller ikke dokumentert konsultasjonene i journalsystemet. Pasienten mottok derfor ikke behandling for selvmordsproblematikken han var henvist for. Det er svært vanskelig å forutsi selvmord på individnivå. Selvmordsrisikovurderingene er ikke i hovedsak ment å skulle forutsi mulige selvmord, men å øke kvalitet og pasientsikkerhet for alle pasienter gjennom målrettede tiltak på bakgrunn av vurderingen. For at pasienter innen psykisk helsevern skal få forsvarlig behandling, må behandlerne iverksette tiltak og gi behandling for å redusere risikoen for selvmord. Statens helsetilsyn mener derfor at ved hendelser der virksomheten ikke har utført selvmordsrisikovurderinger i tråd med de nasjonale retningslinjene, bør de varsle om saken til Helsetilsynet. Manglende ansvarsfordeling mellom ulike behandlingsnivåer En pasient begikk selvmord inne på døgnavdeling, da det ikke ble oppdaget at hun var tiltagende selvmordstruet. Hun hadde blitt overført fra en akuttpost dagen før. Det var ikke gjort selvmordsrisikovurderinger, verken ved utskrivelse fra akuttavdelingen eller ved innkomst på døgnavdelingen. Statens helsetilsyn mener det er særlig viktig at vi får varsler om hendelser som skyldes systemsvikt. Ved svikt i samhandling vil en tilsynsmessig oppfølgning kunne bidra til å avdekke uklarheter ved behandlingsansvar, og dermed bidra til at andre pasienter ikke risikerer å havne i samme situasjon. I tillegg til de to eksemplene vi har vist til, er det en rekke andre områder med fare for svikt innen psykisk helsevern. Svikt i helsehjelpen også på disse områdene bør føre til at virksomheten varsler om hendelsen. I varslene vi har mottatt, har vi blant annet sett manglende vurderinger av diagnoser og oppfølgning på bakgrunn av erkjente diagnoser, manglende vurdering av medikamentelle tiltak; som oppstart, oppfølgning og avslutning av medikamentell behandling. Vi har også hatt flere varsler som gjelder svikt ved overganger mellom eller samhandling på tvers av nivåer, ulike behandlere og ulike behandlingsnivåer, uhensiktsmessige ansvarsforhold mellom ulike instanser og manglende vurdering av behandling på tvang etter lov om psykisk helsevern. Videre er det viktig å være oppmerksom på hendelser der det har vært manglende individuell plan, behandlingsplan eller rettighetsvurderinger. Ved hendelser med svikt på et eller flere av de nevnte risikoområdene, bør terskelen for å varsle etter 3-3 a være lav. 26 T I L S Y N S M E L D I N G

145 FYLKESMANNEN I HORDALAND: Når vedtak manglar tiltak Ei kartlegging frå Fylkesmannen i Hordaland i 2014 viste at ikkje alle får støttekontakt, sjølv om dei har vedtak om at dei skal få det. Somme gongar klarar ikkje kommunen å rekruttera støttekontaktar til ein brukar. Ifølgje kartlegginga var det om lag ni prosent som ikkje hadde støttekontakt slik dei skulle. Kvifor kartlegging? Fylkesmannen starta fleire tilsyn i 2013, fordi vi fekk meldingar frå pårørande om «tomme støttekontaktordningar». Det var om lag 2850 personar i Hordaland som fekk støttekontakt i 2013, men vi hadde inga oversikt over kor mange som ikkje fekk støttekontakt slik dei skulle. Vi hadde heller inga oversikt over årsakene til dette, eller kva kommunane gjer når dei ikkje klarar å rekruttera støttekontaktar. For å få ei oversikt over dette spurte vi kommunane i Hordaland om kva dei gjer dersom dei ikkje klarar å rekruttera støttekontakt. Alle kommunane svarte på spørsmåla våre. Kommunen har plikt Når ein brukar får innvilga sin søknad om støttekontakt, skal kommunen tilby tenesta innan rimeleg tid. Dei aller fleste får den støttekontakttenesta dei har vedtak om innan rimeleg tid, men dette skjer ikkje alltid. Dersom det går månader utan at noko skjer, så har ikkje kommunen oppfylt lovkravet. Dei fleste får støttekontakt Kartlegginga viser at 91 prosent av brukarane hadde støttekontakt heile eller deler av tida. Det er forskjellige Ni prosent fekk ikkje støttekontakt slik dei hadde vedtak om. grunnar til at nokre er utan støttekontakt ein del av tida. Kommunane fortalte til dømes om at vedtaket nettopp var fatta, at brukaren er eller har vore ei tid på institusjon, eller at det tek tid å få på plass ny støttekontakt når den førre sluttar. Det er nokre som ikkje får Ni prosent fekk ikkje støttekontakt slik dei hadde vedtak om. Nokre kommunar hadde støttekontakt til alle brukarane sine heile tida, medan andre kommunar hadde meir enn tjue prosent utan støttekontakt i den aktuelle perioden. Kommunane fortel om forskjellige årsaker til at nokre ikkje fekk støttekontakt sjølv om dei hadde fått vedtak om det. Det er ofte vanskeleg å få tak i støttekontakt til dømes til rusavhengige som ikkje klarar å halda avtaler eller som har utfordrande åtferd. Då er det lettare å skaffa støttekontakt til utviklingshemma barn og unge som ikkje har åtferdsproblem eller multifunksjonshemming. Belastande? Støttekontakt er ikkje ei eintydig teneste, og vi ser at kommunane tilbyr nærliggjande tenester i ein del tilfelle, til dømes som «fritid med bistand». Vi fekk innspel om at støttekontaktomgrepet er belastande for nokre brukarar, og at nemninga i slike tilfelle vert erstatta av mindre belastande nemningar som treningskontakt eller fritidskontakt. Kven tek på seg å vere støttekontakt? Kartlegginga gjev innblikk i kven støttekontaktane i Hordaland er. Ein av kommunane svarte at det gjerne er «jenter mellom 17 og 23» som vil bli støttekontakt, og med litt nyansar vert dette stadfesta av andre. Det er særleg vanskeleg å rekruttera vaksne menn til å bli støttekontakt, men ein kommune skriv om vaksne mannlege støttekontaktar at: «når det klaffar, så varar kontakten lenge, og er ofte av høg kvalitet». Støttekontakt er ikkje for alle Støttekontakt er heimla under samleomgrepet «personleg assistanse» i helse- og omsorgstenestelova, i lag med til dømes heimehjelp. Nokre kommunar arrangerer støttekontaktkurs, men ein treng ikkje utdanning for å bli støttekontakt. Vanlegvis er støttekontakten ein som har tid til overs og sosialt engasjement. Den vanlegaste oppgåva for støttekontaktar er å hjelpa brukaren å få ei meiningsfull fritid. Nokre brukarar har så omfattande hjelpebehov at støttekontakt neppe er rett løysing, sjølv om behovet deira er meiningsfull fritid. I slike tilfelle må kommunane vurdera å setja inn anna personale til å ivareta oppgåva. Kartlegg nytteverdi Gjennom kartlegginga fekk Fylkesmannen innblikk i utfordringane kommunane har på dette området, og vi fekk ei samla oversikt for heile fylket. Denne kunnskapen nyttar vi i tilsynsarbeid, når vi handsamar klagar og når vi gir råd og rettleiing. Vi fekk attendemeldingar frå kommunar om at også dei meiner kartlegginga var nyttig, ikkje minst fordi det vart retta merksemd på eit område som kanskje ikkje alltid vert prioritert. Fleire fortalte at dei vil betra rutinane for rekrutteringsarbeid og for å setja inn gode alternativ når dei over tid ikkje får tak i støttekontakt til eit oppdrag. T I L S Y N S M E L D I N G

146 Kommuners manglende beskyttelse av barn straffer seg Fylkesmannen i Nord-Trøndelag anmeldte i april 2013 Midtre Namdal samkommune for alvorlige lovbrudd. Over tid hadde samkommunens barneverntjeneste henlagt meldinger og avsluttet undersøkelser uten at informasjon om psykisk og fysisk mishandling, vanskjøtsel, rusmisbruk og seksuelle overgrep var tilstrekkelig vurdert og undersøkt. I perioden fra september 2009 til høsten 2012 var det ca. 100 barn som ikke fikk undersøkt sin omsorgssituasjon slik loven krever. Den kommunale barneverntjenesten unnlot blant annet å undersøke nærmere saker som var åpnet for undersøkelse etter barnevernloven 4-3, eller det ble foretatt undersøkelser som åpenbart var mangelfulle. Samkommunen unnlot også å vurdere mottatte meldinger til barneverntjenesten. Heller ikke pålagt saksbehandlingsfrist etter barnevernloven 6-9 ble overholdt. Undersøkelser ble henlagt for så å bli åpnet igjen etter undersøkelsesfristens utløp, slik at de tilsynelatende fikk ny frist. Resultatet av forholdene var at mange barn ikke fikk den beskyttelse og oppfølging de hadde krav på etter barnevernloven. Statsadvokaten i Nord-Trøndelag vurderte at Midtre Namdal samkommune hadde utvist grov uforstand i tjenesten og at vilkårene for å ilegge foretaksstraff var oppfylt. Til tross for dette henla Statsadvokaten saken i august 2014 fordi forholdene lå tilbake i tid, og fordi barneverntjenesten hadde endret praksis. Statsadvokaten vurderte også at foretaksstraff i liten grad ville ha preventiv effekt. Det kan ikke herske tvil om at barns oppvekstvilkår er en viktig verdi som det er et felles ønske om å verne om Statsadvokatens henleggelse ble påklaget til Riksadvokaten av Statens helsetilsyn 28. august Vi mente at svikten var så alvorlig at dette burde få følger. I klagen vises det til kommunens særskilte ansvar for å ivareta barns behov for beskyttelse mot alle former for omsorgssvikt og overgrep, jf. barnekonvensjonens artikkel 3 og 19. Betydningen av å sende et signal om at svært alvorlig og vedvarende svikt i tjenesten kan medføre straffeansvar, var også et moment i klagen. Vi pekte på at dette kunne bidra til å tydeliggjøre oppfølgingsansvaret alle kommuner har for utsatte barn og unge, og bidra til å forhindre at andre kommuner begår lignende lovbrudd i fremtiden. Den 26. november 2014 bestemte Riksadvokaten at Midtre Namdal samkommune skulle ilegges foretaksstraff med et forelegg på kr for grov uforstand i tjenesten. I en pressemelding skriver Riksadvokaten følgende: Så vidt Riksadvokaten vet er dette første gang det utferdiges forelegg mot en samkommune/kommune for forsømmelser fra barneverntjenestens side, og påtalemyndigheten legger til grunn at andre kommuner vil merke seg denne reaksjonen. Midtre Namdal samkommune ved ordførerne i Overhalla kommune, Namsos kommune, Fosnes kommune og Namdalseid kommune vedtok forelegget den 28.november Fra samkommunens pressemelding siteres: Midtre Namdal samkommune har ikke på noe tidspunkt i saken bestridt faktagrunnlaget som Riksadvokatens vurdering er basert på. Ved å vedta boten ønsker samkommunen å markere en ende på en sak som har pågått siden sommeren Saken har vært belastende for mange ikke minst gjelder dette de barna som er involvert i saken. Statens helsetilsyn forventer at Riksadvokatens reaksjon bidrar til at alle barn som trenger det får gode barneverntjenester til rett tid, uansett hvilken kommune de bor i. I Riksadvokatens beslutning av 26.november 2014 heter det: Det kan ikke herske tvil om at barns oppvekstvilkår er en viktig verdi som det er et felles ønske om å verne om, og en reell straffetrussel vil formentlig bidra til at kommunene allokerer tilstrekkelige ressurser til barneverntjenesten og styrker internkontrollene slik at det ikke begås lovbrudd. 28 T I L S Y N S M E L D I N G

147 FYLKESMANNEN I NORDLAND: Tilsyn med barneverntjenesten Fylkesmannen har en rekke kilder til informasjon og kunnskap om barneverntjenestene; halvårsrapportering, kontrollskjema, KOSTRA-rapportering, skriftlige og muntlige klager og andre henvendelser fra brukere og samarbeidspartnere, samt muntlig kontakt med tjenesten. Utfordringen er todelt: sammenfatte og vurdere informasjonen vi har, og vurdere om det er grunnlag for å følge opp kommunen med tilsyn eller andre tiltak, for eksempel opplæring. Når skal man gjennomføre tilsyn og hvordan bør det gjøres? Konkret vurdering av risiko og informasjon om svikt er sentralt når fylkesmannen beslutter å gjennomføre tilsyn. Eksempel på tilsyn Fylkesmannen i Nordland avsluttet våren 2014 en tilsynsmessig oppfølging av en interkommunal barneverntjeneste som de har fulgt opp i omtrent halvannet år. Tjenesten ble etablert i 2011, og er en interkommunal tjeneste etter vertskommunemodellen for fem kommuner. Den største kommunen er vertskommune for tjenesten. Tjenesten hadde vært i drift om lag ett år før Fylkesmannen startet tilsynet. Etableringsfasen for en interkommunal tjeneste kan være krevende. Forskjellige kulturer skal smeltes sammen, og rutiner må etableres og implementeres. I et brev ba Fylkesmannen om et møte med vertskommunens ledelse og ledelsen i barneverntjenesten. I brevet ble det redegjort for informasjon Fylkesmannen hadde om at det var en økende andel fristbrudd i undersøkelsessaker (over 63 prosent 1. halvår 2012), en økende andel hjelpetiltak uten tiltaksplan (over 57 prosent første halvår 2012) og manglende oppfølging av barn i fosterhjem (ingen av barna i fosterhjem hadde fått oppfølging i henhold til krav i forskrift 1. halvår 2012). I møtet deltok rådmann, assisterende rådmann, områdesjef, barnevernleder og nestleder i barneverntjenesten. Kommunen redegjorde for status i tjenesten, utfordringer på ulike områder og tiltak som var satt inn eller vurdert satt inn. Etter etablering av tjenesten i 2011 hadde de arbeidet med å utvikle rutiner. Fylkesmannen oppsummerte møtet i et brev der kommunen ble pålagt å utarbeide en plan for hvordan kommunen skulle - komme à jour i undersøkelsesarbeidet - sikre at alle barn med hjelpetiltak hadde tiltaksplan som ble evaluert regelmessig - sikre at alle barn som bodde i fosterhjem fikk tilsyn slik lovverket krever - sikre at barn som tjenesten hadde plassert i fosterhjem fikk oppfølgingsbesøkene de skulle ha Oppfølging etter tilsyn Kommunen utarbeidet planen innen gitt frist. Ifølge planen skulle alle tiltakene i planen være gjennomført innen utgangen av Fylkesmannen tok planen til etterretning, men ba om å få månedlige rapporter i Nøkkeltallsrapportene, halvårsrapporteringene og kontrollskjemaene som kommunen sendte viste en gradvis bedring på alle områder. Ved utgangen av 2013 vurderte Fylkesmannen at kommunen hadde utviklet gode systemer for styring av tjenesten for å sikre at krav i lov og forskrift ble etterlevd på de fleste områder innen barnevernet. Det framgikk imidlertid i liten grad hvordan kommunens ledelse fulgte opp situasjonen. Dette, sammen med økning i saker som kunne medføre behov for nye tiltak, medførte at Fylkesmannen ba om månedlige nøkkeltall fram til april 2014, og en redegjørelse for hvordan kommunens ledelse følger med Alle kommunene mottar nå kvartalsvise nøkkeltallsrapporter, og barnevernleder orienterer årlig alle kommunestyrene om situasjonen i tjenesten. på utviklingen i tjenesten. Det framgikk av rådmannens redegjørelse at samarbeidsavtalen mellom kommunene i tjenesten var revidert, for å sikre bedre organisering av rapportering, økonomi og merkantile rutiner. Alle kommunene mottar nå kvartalsvise nøkkeltallsrapporter, og barnevernleder orienterer årlig alle kommunestyrene om situasjonen i tjenesten. I tillegg var vertskommunen inne i en omorganisering for å bedre samhandling, helhetstenking, tjenesteutvikling og fagdialog mellom tjenestene. Nøkkeltallsrapportene for 2014 var i hovedsak positive, men med noen mangler på gjennomføring av tilsyn med barn i fosterhjem. Fylkesmannen forutsatte at kommunen sikret denne oppfølgingen framover. På bakgrunn av rådmannens redegjørelse og nøkkeltallsrapporter vurderte Fylkesmannen i Nordland at det ikke lenger var grunnlag for videre særskilt oppfølging av den interkommunale barneverntjenesten og vertskommunen, og avsluttet oppfølgingen. T I L S Y N S M E L D I N G

148 Og ellers mener Statens helsetilsyn at Hvert år kommer Statens helsetilsyn med høringsuttalelser til flere lovforslag og offentlige utredninger. I kommentarene våre legger vi stor vekt på å formidle erfaringer vi har fått gjennom tilsynsvirksomheten. Nedenfor følger noen smakebiter fra enkelte saker som vi kommenterte i En fullstendig oversikt over høringsuttalelsene finner du på nettsidene våre. Innføring av forbud mot bruk av barn som tolk Høringsuttalelse til endring i forvaltningsloven, til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, juli I lovendringen foreslås, som unntak fra hovedregelen, at barn kan benyttes som tolk for å formidle enkle beskjeder når dette ansees som forsvarlig. I vurderingen av hva barn kan formidle, er det poengtert at det må tas hensyn til barnets alder, modenhet osv. Ved den åpningen som gis ved et slikt unntak vil imidlertid ingen instanser vurdere den totale belastningen barnet opplever. De ulike etater kjenner ikke barnets totale omsorgssituasjon, og kan derfor ikke vurdere hvordan ulik informasjon påvirker barnet. Helsetilsynet mener derfor at det ikke skal åpnes for unntak fra regelen. Plikt til å stille vilkår om deltakelse i aktivitet ved tildeling av økonomisk stønad til livsopphold Høringsuttalelse til endring av sosialtjenesteloven til Arbeids- og sosialdepartementet, september I landsomfattende tilsyn er det identifisert at kommuner arbeider lite systematisk med kartlegging av søkeres individuelle behov og situasjon. Det gjelder også når barns livssituasjon blir kartlagt på en tilfeldig og lite systematisk måte, noe som fører til at det i sakene mangler vesentlige opplysninger om barns behov. Gjeldende vilkårshjemmel gir adgang til å stille vilkår av ulik karakter ikke bare aktivitet. Ordlyden i forslaget til ny 20 i sosialtjenesteloven er utformet slik at det kun blir gitt hjemmel for å stille vilkår om aktivitet. Helsetilsynet stiller spørsmål ved om en slik innskrenking er hensiktsmessig. Sosialtjenesten bruker i dag flere typer vilkår som har som formål å motivere til arbeid eller annen aktivitet. Bortfallet av disse mulighetene kan føre til det motsatte av det departementet ønsker å oppnå ved forslaget til lovendring. Det er behov for en nærmere utredning av forholdet mellom kommunens plikt til å finne egnede aktivitetstilbud for den enkelte, og den enkelte stønadsmottakers plikt til å delta i aktivitet. En alternativ tilnærming til å få flere i aktivitet kan være å gi kommunen plikt til å tilrettelegge for relevante aktiviteter og å gi brukerne rett til aktiviteter. I loven er det virkemidler for å sikre brukernes rettigheter. Statens helsetilsyn mener brukermedvirkning er nødvendig og verdifullt, og etterlyser derfor en drøfting av dilemmaene som vil oppstå. Statens helsetilsyn peker på at det vil være nødvendig å følge med på om retten til økonomisk stønad vil bli innskrenket som en følge av en En alternativ tilnærming til å få flere i aktivitet kan være å gi kommunen plikt til å tilrettelegge for relevante aktiviteter og å gi brukerne rett til aktiviteter. eventuell lovendring; enten ved selve vilkårssettingen eller ved sanksjonering av brudd på vilkår, og spesielt ha oppmerksomhet på å beskytte barn mot konsekvenser av reduksjon i stønadsnivå. Fritt behandlingsvalg i spesialisthelsetjenesten Høringsuttalelse til Helse- og omsorgsdepartementet, september Den offentlige spesialisthelsetjenesten skal innen 10 dager etter henvisning er mottatt, vurdere om pasienten har behov for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Dersom pasienten vurderes å ha et slikt behov, er tanken at pasienten fritt skal kunne velge tilbyder så lenge denne står på listen over tilbydere i fritt behandlingsvalg. Så langt Statens helsetilsyn kan se, vil en slik ordning medføre økt byråkratisering, både når det gjelder søknader, godkjenning og administrering av ordningen både på individuelt og organisatorisk nivå. Det er viktig at spesialisthelsetjenesten er koordinert, uavhengig av om pasienten velger en offentlig eller privat tilbyder. Vår erfaring fra både tilsynssaker og planlagt tilsyn, er at det er stor fare for svikt ved overføringen mellom ulike behandlere og ulike behandlingsnivåer i et pasientforløp. Statens helsetilsyn mener at det må sikres god kommunikasjon og forpliktende samarbeid mellom ulike behandlere og behandlingsnivåer uavhengig av hvem som skal yte tjenesten. Når det gjelder psykisk helsevern, er dette pasienter som har særlig behov for et 30 T I L S Y N S M E L D I N G

149 sømløst utrednings- og behandlingsforløp. Det bør derfor i den varslede forskriften vurderes å fastsette forpliktende samarbeidsavtaler/planer der ansvaret for pasienten tydeliggjøres. En stor andel av henvisningene innen somatikk gjelder uavklarte tilstander, der utredningen i stor grad vil handle om å utelukke lidelser før riktig diagnose stilles. I en slik situasjon kan det være risiko for at bare deler av utredningen kan gjøres hos en privat tilbyder, eventuelt at pasienten må henvende seg til flere private tilbydere i utredningsforløpet. Det er da særlig viktig at det sikres at én instans har det overordnet ansvaret for pasientforløpet, slik at den totale tid pasienten må vente før endelig diagnose stilles, ikke blir uforsvarlig lang. Tilsvarende kan det i forbindelse med behandling oppstå uforutsette komplikasjoner, for eksempel livstruende komplikasjoner etter elektiv kirurgi. Ny akuttmedisinforskrift Høringsuttalelse til Helse- og omsorgsdepartementet, september Statens helsetilsyn viser til at en svakhet som har fremkommet i aktuelle tilsynssaker, er manglende akuttmedisinsk trening og øvelser i samhandling. Tydeligere krav til trening, øvelser og kompetanse vil etter vår vurdering være en hensiktsmessig konkretisering av kravet til internkontroll. For allmennmedisinske spesialister er kurs i akuttmedisin obligatorisk, slik det vil bli for alle ved den nye forskriften. I tillegg til krav om gjennomført kurs for leger og andre, bør det stilles krav om gjennomføring av lokal opplæring og øvelser i samhandling, med en gitt regularitet. Departementet bør vurdere å stille krav til gjennomføring av øvelser der legevaktleger, annet legevaktpersonell og ambulansepersonell trener i fellesskap med slik regularitet som den lokale risiko og sårbarhetsvurdering tilsier. Statens helsetilsyn mener det også bør stilles krav til utvikling og trening i lokalt samarbeid. Statens helsetilsyn er fornøyd med kravet om at AMK-sentralene skal besvare 90 prosent av henvendelser fra publikum innen ti sekunder, som er i samsvar med vårt pålegg i tilsynssak mot AMK Oslo og Akershus. Det bør stilles krav om at øvrige henvendelser skal besvares innen 20 sekunder. Holde barns inntekt utenfor ved vurdering av søknader om økonomisk stønad Høringsuttalelse til Arbeids- og sosialdepartementet, desember Statens helsetilsyn mener at en lovendring ikke er nødvendig. Etter vår vurdering er det andre forhold knyttet til utmåling av stønadsbehov som i større grad fører til ulike vilkår for barn som vokser opp i fattige familier. Det følger av sosialtjenesteloven 18 at det er søkers, altså forsørgers, inntekter som skal legges til grunn. Barns inntekter er ikke søkers inntekter. Det følger av sosialtjenesteloven 18 at behovene til de barna søker har forsørgeransvar for, skal inkluderes når søknaden vurderes. T I L S Y N S M E L D I N G

150 Tall og fakta 2014 Innhold Barnevern Sosiale tjenester i Nav Planlagt tilsyn Klager og tilsynssaker Helse- og omsorgstjenester Planlagt tilsyn Undersøkelsesenheten Hendelsesbasert tilsyn Pålegg og tvangsmulkt Klagesaker om manglende oppfyllelse av rettigheter i helse- og omsorgstjenesten Rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt Folkehelse Regnskap og personell T I L S Y N S M E L D I N G

151 Innhold Denne delen av Tilsynsmeldingen tar for seg sentrale oppgaver som fylkesmennene og Statens helsetilsyn utfører som tilsynsorgan og klageinstans. Mer materiale om disse oppgavene blir publisert i årsrapporten fra Statens helsetilsyn og på nettstedet Barnevern Fylkesmennene fører tilsyn med kommunale barneverntjenester, institusjoner innen barnevernet og andre statlige barneverntjenester og -tiltak. Fylkesmennene kontrollerer at barneverntjenestene overholder frister fastsatt i barnevernloven. Fylkesmennene behandler også klager på vedtak barneverntjenestene fatter og klager på tvangsbruk og begrensning av rettigheter i institusjonene. Tabell 1 er en sammenstilling av de saker som fylkesmennene har behandlet som tilsynsmyndighet på grunn av hendelser og forhold de er blitt kjent med, og saker behandlet som klageinstans. Over barn mottar hjelpetiltak fra barneverntjenesten. I 2014 behandlet fylkesmennene 146 klager på enkeltvedtak fattet av barneverntjenestene. I nær en tredel ble det gitt helt eller delvis medhold. I overkant av 1000 barn hadde opphold i barnevernsinstitusjonene i Rettighetsforskriften, som gjelder for barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre for mindreårige, gir institusjonene rett til på visse vilkår å bruke tvang og iverksette begrensninger. I 2014 behandlet fylkesmennene 662 klager på bruk av tvang og begrensninger. I 109 av disse fikk klager medhold. 88 prosent av klagesakene ble behandlet innen tre måneder, og det er litt under resultatkravet om at minst 90 prosent skal behandles innen den tiden. Statens helsetilsyn behandlet som overordnet organ i 2014 ingen forespørsler om overprøving av klagesaker etter barnevernloven. Tilsynssakene som inngår i tabell 1, er de sakene fylkesmennene har avsluttet som tilsynsmyndighet på grunn av hendelser og forhold de får informasjon om fra barn og deres pårørende, andre privatpersoner, ansatte i barneverntjenesten eller andre offentlige instanser, private virksomheter, media eller ut fra egen kunnskap, for eksempel fra klagesaker, kontrollskjema for overholdelse av frister eller rapporteringer fra kommunene. I 2014 avsluttet fylkesmennene 844 saker. 160 av sakene ble løst gjennom lokal avklaring ved at barneverntjeneste, institusjon eller Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) ble bedt om å få til en minnelig ordning med den som klaget. 684 saker ble avsluttet med vurdering av om det var lovbrudd. I disse sakene ble det til sammen gjort 1117 vurderinger av lovbrudd, hvorav 1038 gjaldt barneverntjenester, 49 gjaldt institusjoner og 30 gjaldt Bufetat. 478 av vurderingene endte med å påpeke lovbrudd. At en så liten del gjaldt institusjonene, kan komme av at fylkesmennene gjennomfører mange tilsyn i institusjonene, se tabell 2, og at svikt blir avdekket og påpekt under disse tilsynene. Tabell 2 gjelder forskriftspålagte tilsyn i barnevernsinstitusjonene. Det er stor variasjon mellom fylkesmennene hvor mange institusjoner og enheter/avdelinger de må føre tilsyn med. Tabell 1 Behandlede tilsynssaker og klager rettet mot barneverntjenester og -institusjoner Tilsynssaker Klager på enkeltvedtak - barneverntjenester Klager på tvang og begrensninger - barnevernsinstitusjoner Fylkesmannen i Antall Antall Antall Antall påpekte lovbrudd Antall Antall Antall Herav helt/ delvis medhold Antall Antall Antall Herav medhold Østfold Oslo og Akershus Hedmark Oppland Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder Vest-Agder Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark Hele landet T I L S Y N S M E L D I N G

152 Tabell 2 Tilsyn med barnevernsinstitusjoner utført av fylkesmennene Fylkesmannen i Antall institusjoner Antall avd. Herav andel i inst. Antall gjennomførte tilsyn 1 uanmeldt Antall samtaler med barn Andel samtaler ut fra barn registrert da tilsynet foregikk Østfold % % 36 % 60 % Oslo og Akershus % % 40 % 34 % Hedmark % % 47 % 40 % Oppland % % 29 % 90 % Buskerud % % 70 % 75 % Vestfold % % 37 % 48 % Telemark % % 51 % 61 % Aust-Agder % % 45 % 62 % Vest-Agder % % 55 % 60 % Rogaland % % 61 % 52 % Hordaland % % 22 % 23 % Sogn og Fjordane % % 37 % 67 % Møre og Romsdal % % 41 % 51 % Sør-Trøndelag % % 63 % 58 % Nord-Trøndelag % % 63 % 60 % Nordland % % 66 % 90 % Troms % % 47 % 46 % Finnmark % % 88 % 77 % Hele landet % % 45 % 51 % 1 Før 2014 hadde fylkesmennene krav om å gjennomføre systemrevisjoner i tillegg til såkalte individtilsyn. Systemrevisjonene inngår ikke i tallene fra 2012 og Noen registrerer kun gjennomførte samtaler, andre registrerer alle som har fått reelt tilbud om samtale, uavhengig av om samtale er gjennomført eller avslått. Tilsyn med barnevernsinstitusjoner utgjør en stor del av arbeidet som fylkesmennene utfører innen barnevernet. I 2014 ble det gjennomført 949 tilsyn med barnevernsinstitusjonene. 401, eller 43 prosent av tilsynene, var uanmeldt. Fylkesmennene førte tilsyn med 184 institusjoner i Disse institusjonene hadde 406 enheter som fikk to eller fire tilsyn, avhengig av om barna var plassert etter de såkalte atferdsbestemmelsene i barnevernloven. Som del av tilsynet hadde fylkesmennene samtale med beboerne samtaler ble gjennomført. På tidspunktene da samtalene ble gjennomført, var det registrert til sammen 3012 barn ved institusjonene. Mange av barna er registrert flere ganger. Når fylkesmennene i årsrapportene for tilsynet med barnevernsinstitusjonene oppgir at det er ført samtale med 51 prosent av de innskrevne barna, kan det bety at de har hatt samtale med omtrent alle barna som har hatt opphold i 2014, men ikke under hvert tilsyn. I mange tilfeller var beboerne ikke til stede fordi de var på skolen, i permisjon, deltok i fritidsaktiviteter eller var fraværende av andre grunner. I en del tilfeller ønsket ikke beboerne å samtale med fylkesmannen. Det er noe ulikt blant fylkesmennene om de registrerer situasjoner der de hilser på beboer, informerer om egen funksjon og får stadfestet at beboer ikke ønsker en videre samtale, som gjennomført samtale eller ei. Statens helsetilsyn har anbefalt at slike registreres som samtale, i så fall er samtaleprosenten høyere. Fem av fylkesmennene har i 2014 ført tilsyn med omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger. Det ble gjennomført 26 tilsyn med 6 omsorgssentre, og gjennomført 123 samtaler med 152 registrerte beboere. Fylkesmennene opplyser om problemer med å få kvali fiserte tolker. Åtte av fylkesmennene har gjennomført tilsyn med til sammen ni sentre for foreldre og barn. I landet er det registrert 21 sentre, og de skal ha tilsyn minimum hvert annet år. Fylkesmennene har også gjennomført tilsyn med barneverntjenestene og Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). Tilsynet med barneverntjenestene var i hovedsak en del av det landsomfattende tilsynet med kommunenes oppfølging av barn i fosterhjem. Det ble utført 46 systemrevisjoner og påvist lovbrudd i 30 kommuner. Flere fylkesmenn gjennomførte også tilsyn med andre tema, bl.a. informasjonsflyt mellom barnevernet og kommunale helsetjenester, og manglende iverksettelse av barneverntiltak. Fylkesmennene har rapportert at lovbrudd i til sammen 12 tilsyn med barneverntjenester fra 2013 eller tidligere fortsatt ikke var brakt i orden ved utgangen av Sosiale tjenester i Nav Planlagt tilsyn I 2014 gjennomførte fylkesmennene 83 systemrevisjoner etter lov om sosiale tjenester i Nav, se tabell 3. Av disse var 53 del av landsomfattende tilsyn med ansvaret kommunene 34 T I L S Y N S M E L D I N G

153 har for å sikre forsvarlig tildeling og gjennomføring av kvalifiseringsprogram. I 58 av systemrevisjonene ble det påvist brudd på lov- og forskriftskrav. Fire fylkesmenn gjennomførte også planlagt tilsyn med annen metodikk. I omfang tilsvarte disse 4 systemrevisjoner. De er ikke tatt med i tabell 3. Fylkesmennene har rapportert at lovbrudd i til sammen 2 tilsyn med sosiale tjenester i Nav fra 2013 eller tidligere fortsatt ikke var brakt i orden ved utgangen av Klager og tilsynssaker Innen sosialtjenesten er det relativt mange klager, selv om antallet er lavt sett i forhold til vedtakene som blir fattet overfor de ca sosialhjelpsmottakerne. I 2014 behandlet fylkesmennene 3551 klagesaker, med til sammen 3710 klager på manglende oppfyllelse av én eller flere rettigheter fra lov om sosiale tjenester i Nav (sosialtjenesteloven). Nesten alle klagene (3463) gjaldt økonomisk stønad. Bare 25 gjaldt kvalifiseringsprogram (KVP), og 222 klager ble vurderte etter andre bestemmelser, som for eksempel retten til råd og veiledning, midlertidig botilbud og individuell plan. Tabell 4 viser fylkesmannens behandling av klager på vedtak etter sosialtjenesteloven gjort av Nav-kontor. 79 prosent av vedtakene det ble klaget på, ble stadfestet. Gjennom mange år har omtrent fire av fem vedtak blitt stadfestet. Tolv prosent av vedtakene ble endret, og ni prosent opphevet og sakene sendt tilbake til Nav-kontoret for ny behandling. Tabell 3 Antall systemrevisjoner etter lov om sosiale tjenester i Nav utført av fylkesmennene Fylkesmannen i Østfold Oslo og Akershus Hedmark Oppland Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder Vest-Agder Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark Hele landet prosent av klagesakene ble behandlet innen fristen på tre måneder, mot 81 prosent året før. Kravet er at minst 90 prosent skal være avsluttet innen tre måneder. Statens helsetilsyn fikk som overordnet organ i 2014 ingen forespørsler om overprøving av klagesaker etter sosialtjenesteloven. Tabell 4 Klagesaker behandlet av fylkesmennene etter lov om sosiale tjenester i Nav Fylkesmannen i Antall behandlede saker Andel helt/delvis medhold for klager Antall behandlede saker Andel helt/delvis medhold for klager 1 Antall behandlede saker Vurderte bestemmelser i sakene Andel helt/delvis medhold for klager 1 Østfold % % % Oslo og Akershus % % % Hedmark % % % Oppland % % % Buskerud % % % Vestfold % % % Telemark % % % Aust-Agder % % % Vest-Agder % % % Rogaland % % % Hordaland % % % Sogn og Fjordane % % % Møre og Romsdal % % % Sør-Trøndelag % % % Nord-Trøndelag % % % Nordland % % % Troms % % % Finnmark % % % Hele landet % % % 1 Andelen er regnet ut fra vurderte bestemmelser i sakene. T I L S Y N S M E L D I N G

154 Tabell 5 Antall systemrevisjoner utført av fylkesmennene med tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven Fylkesmannen i Østfold Oslo og Akershus Hedmark Oppland Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder Vest-Agder Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark Hele landet I 2014 behandlet fylkesmennene 92 tilsynssaker mot Nav-kontor etter informasjon fra tjenestemottaker og andre kilder om mulig brudd på sosialtjenesteloven. Dette er en økning fra 58 saker registrert i 2013, men langt lavere enn innen barnevern og helse/omsorg. 38 av sakene ble overført til lokal avklaring ved at Nav-kon toret ble bedt om å kontakte informanten for å finne en minnelig løsning. 54 tilsyn ble avsluttet med vurdering av om det var lovbrudd. Det ble konstatert 28 lovbrudd. Halvparten gjaldt brudd på kravet til forsvarlighet. 16 av de 18 fylkesmennene behandlet tilsynssaker mot sosialtjenesten. Helse- og omsorgstjenester Planlagt tilsyn Kommunale helse- og omsorgstjenester I 2014 gjennomførte fylkesmennene 282 planlagte tilsyn i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Av disse var 171 systemrevisjoner, og 49 av dem ble gjennomført som ledd i det landsomfattende tilsynet med kommunenes folkehelsearbeid. Det ble påvist lovbrudd i 15 systemrevisjoner fra dette landsomfattende tilsynet. I tillegg ble 21 tilsyn gjennomført som egenvurdering. Det ble påvist lovbrudd i 6 av disse tilsynene. Ytterligere 4 kommuner manglet dokumentasjon på at lovkravene var innfridd. I alt 111 tilsyn er gjennomført blant annet som stikkprøvetilsyn, egenvurdering, tilsyn med små virksomheter eller uanmeldt tilsyn. Flere av disse har vært rettet mot somatisk helsehjelp under tvang, ernæring i sykehjem og behandling av søknader om sykehjemsplass og andre tjenester. Omfanget av disse 111 tilsynene tilsvarer 44,5 systemrevisjoner. De er ikke tatt med i tabell 5. Fylkesmennene har rapportert at lovbrudd i til sammen 37 tilsyn med kommunale helse- og omsorgstjenester fra 2013 eller tidligere, fortsatt ikke var brakt i orden ved utgangen av Spesialisthelsetjenester I 2014 gjennomførte fylkesmennene 50 planlagte tilsyn i spesialisthelsetjenesten. Av disse var 28 systemrevisjoner, og 7 av disse igjen inngikk i det landsomfattende tilsynet med psykisk helsevern for barn og unge. Det ble påvist brudd på lov- og forskriftskrav i 5 av de 7 systemrevi sjonene. Det landsomfattende tilsynet omfattet også egenvurderinger fra barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker. Det ble også gjennomført 18 regionale tilsyn med andre deler av spesialisthelsetjenesten. Temaer for disse tilsynene var bl.a. pasientforløp ved kreft, tjenester til pasienter med falltendens, og rett til nødvendig helsehjelp for pasienter under legemiddelassistert rehabilitering (LAR). I 2014 ble 26 av tilsynene med spesialisthelsetjenesten utført av tilsynslag sammensatt av revisorer fra to eller flere fylkesmannsembeter. Fylkesmennene har rapportert at lovbrudd i til sammen 8 tilsyn med spesialisthelsetjenester fra 2013 eller tidligere, fortsatt ikke var brakt i orden ved utgangen av Tilsyn etter blodforskriften og forskrift om håndtering av humane celler og vev Statens helsetilsyn fører jevnlige tilsyn med om kravene i blodforskriften og forskrift om krav til kvalitet og sikkerhet ved håndtering av humane celler og vev blir etterlevd i praksis. I 2014 gjennomførte vi til sammen 17 tilsyn ved helseforetak, sykehus og institusjoner. De reviderte virk somhetene har aktivitet knyttet til håndtering av blod, egg, sæd og embryo beregnet for assistert befruktning, beinvev, hematopoetiske stamceller, hornhinner og navlestrengsblod, samt smittetesting av donorer. Statens helsetilsyn avdekket avvik ved 12 av de 17 reviderte virksomhetene (tabell 6). Undersøkelsesenheten Helseforetak og virksomheter som har avtale med helseforetak eller regionale helseforetak har plikt å varsle om alvorlige hendelser til Statens helsetilsyn. Med alvorlig hendelse menes dødsfall eller betydelig skade på pasient Tabell 6 Oversikt over tilsyn med blodforskriften og forskrift om håndtering av humane celler og vev i 2014 Type tilsyn Antall tilsyn Antall tilsyn med avvik Antall avvik Tilsynsområder Blodforskriften Blodbankvirksomhet og håndtering av blod og blodkomponenter Forskrift om håndtering av humane celler og vev Egg, sæd, embryo, beinvev, hematopoetiske stamceller, hornhinner, navlestrengsblod, smittetesting av donorer Til sammen T I L S Y N S M E L D I N G

155 Tabell 7 Antall varsler fordelt på utfall av varselvurdering Utfall av varselvurdering Ordinær varselhåndtering Videre tilsynsmessig oppfølging hos fylkesmannen Anmodning om redegjørelse Stedlig tilsyn fra Htil Skriftlig tilsynsmessig oppfølging fra Statens helsetilsyn Totalt hvor utfallet er uventet i forhold til påregnelig risiko (spesialisthelsetjenesteloven 3-3a). Denne ordningen ble innført for en prøveperiode på to år fra 1. juni 2010 og ble lovfestet fra 1. januar Varsler mottatt i 2014 I 2014 mottok Statens helsetilsyn 414 varsler: 48 prosent av varslene var fra psykisk helsevern og 52 prosent fra somatisk helsetjeneste. 10 prosent av varslene gjaldt hendelser i forbindelse med fødsler, 10 prosent gjaldt kirurgiske inngrep og 43 prosent var selvpåførte skader (selvmord, selvmordsforsøk, selvskading og overdose). 73 prosent av varslene gjaldt dødsfall. Vurdering av varslene Undersøkelsesenheten følger opp varslene om alvorlige hendelser på flere ulike måter. ordinær varselhåndtering videre tilsynsmessig oppfølging hos fylkesmannen stedlig tilsyn fra Statens helsetilsyn anmodning om redegjørelse om intern avvikshåndtering skriftlig tilsynsmessig oppfølging («vanlig tilsynssak») fra Statens helsetilsyn Tabell 7 viser antall varsler fordelt på utfall av varselvurdering 2012 til Vi gjennomførte 20 stedlige tilsyn i 2014, hvorav 18 i somatisk helsetjeneste og 2 i psykisk helsevern (totalt 13 stedlige tilsyn i 2013 og 12 i 2012). Hendelsesbasert tilsyn Tilsynssaker behandlet av fylkesmennene Tilsynssaker er saker som er behandlet på grunn av klager fra pasienter, pårørende og andre kilder, og som handler om mulig svikt i tjenestene. For hele landet var det 3301 nye tilsynssaker innen helse/omsorg i Det er en økning på 11 prosent fra 2013, da det kom inn 2987 nye saker. Tabell 8 Tilsynssaker hos fylkesmennene - antall avsluttede saker og saksbehandlingstid Antall avsluttede saker Andel saker med Fylkesmannen i saksbehandlingstid over 5 md i 2014 Østfold % Oslo og Akershus % Hedmark % Oppland % Buskerud % Vestfold % Telemark % Aust-Agder % Vest-Agder % Rogaland % Hordaland % Sogn og Fjordane % Møre og Romsdal % Sør-Trøndelag % Nord-Trøndelag % Nordland % Troms % Finnmark % Hele landet % I tillegg avsluttet uten vurdering Noen tall har små avvik fra tidligere års publiseringer fordi tidligere rapporterte data blir korrigert når feil og mangler oppdages. 2 Avsluttes gjennom å be innklaget om å ta kontakt med den som har klagd for å finne en minnelig løsning. Klagene fordeler seg ujevnt over landet. Færrest kom det inn i Oslo og Akershus, Rogaland og Sør-Trøndelag med ca. 50 klager per innbyggere. Flest nye klager relativt sett hadde Nord-Trøndelag, Troms og Finnmark. Disse tre fylkesmennene mottok mer enn 100 nye klager per innbyggere i For landet som helhet var det 65 nye klager per innbyggere. Antallet ikkeavsluttede saker (restanser) ved årsskiftet var Det er 352 (27 prosent) flere enn ved det forrige årsskiftet. Mer en halvparten av tilsynssakene skal være behandlet innen fem måneder. Det ble oppnådd hos 10 av de 18 fylkesmennene. For landet som helhet ble 51 prosent av sakene avviklet innen fem måneder. Tilsynssakene er ofte sammensatt, slik at mange av dem blir vurdert etter mer enn én pliktbestemmelse (mer enn ett vurderingsgrunnlag). I 2014 økte antall vurderingsgrunnlag til 3830 fra 3572 året før. Tilsynssaker behandlet av Statens helsetilsyn Statens helsetilsyn behandler de alvorligste tilsynssakene, som i all hovedsak blir oversendt fra fylkesmennene. I 2014 behandlet vi 400 saker mot helsepersonell og virksomheter i helse- og omsorgstjenesten, mot 363 i Median saksbehandlingstid var 6,5 måneder, mot 6,4 måneder i I 2014 fikk Statens helsetilsyn 481 nye saker til behandling. Dette er en økning på 19 prosent fra 2013, da det kom inn 403 nye saker. Per 31. desember 2014 var 333 tilsynssaker til behandling i Statens helsetilsyn, mot 247 året før. Reaksjoner i tilsynssakene Statens helsetilsyn ga 291 reaksjoner i 2014, mot 259 i Av reaksjonene var 247 rettet mot helsepersonell og T I L S Y N S M E L D I N G

156 Tabell 9 Vurderingsgrunnlag i avsluttede tilsynssaker hos fylkesmennene Antall vurderinger Antall vurderinger Antall vurderinger Herav konstatert pliktbrudd eller oversendt til Statens helsetilsyn Bestemmelse i helsepersonelloven Forsvarlighet: Omsorgsfull hjelp ( 4) Forsvarlighet: Rollesammenblanding inkl. seksuelle relasjoner ( 4) Forsvarlig forskrivning av vanedannende legemidler ( 4) Helsefaglig forsvarlighet for øvrig ( 4) Øyeblikkelig hjelp ( 7) Informasjon ( 10) Organisering av virksomhet ( 16) Taushetsplikt, opplysningsrett, opplysningsplikt (kap. 5 og 6) Pasientjournal ( 39-41) Atferd som svekker tilliten til helsepersonell ( 56) Uegnet som helsepersonell ( 57) Andre pliktbestemmelser i helsepersonelloven Bestemmelse i spesialisthelsetjenesteloven Plikt til forsvarlighet ( 2-2) Andre pliktbestemmelser i spesialisthelsetjenesteloven Bestemmelse i helse- og omsorgstjenesteloven Kommunens overordnete ansvar for helse- og omsorgstjenester ( 3-1) Plikt til forsvarlighet ( 4-1) Plikt til å ha forsvarlige journal- og informasjonssystemer ( 5-10) Andre pliktbestemmelser i helse- og omsorgstjenesteloven Pliktbestemmelser i annen helselovgivning Sum vurderingsgrunnlag Antall saker vurderingene er fordelt på Noen tall har små avvik fra tidligere års publiseringer fordi tidligere rapporterte data blir korrigert når feil og mangler oppdages 2 Flere av tilsynssakene omfatter mer enn én vurdering opp mot mer enn ett helsepersonell og/eller én virksomhet. Derfor blir sum vurderingsgrunnlag større enn antall saker. 44 rettet mot virksomheter. Vi avsluttet 132 saker uten å gi reaksjon (141 i 2013). Reaksjoner mot helsepersonell Det var 134 helsepersonell som mistet til sammen 137 autorisasjoner i 2014, som er en økning på 41 fra året før. Årsakene til at autorisasjonen ble tilbakekalt, er i de fleste tilfellene misbruk av rusmidler og atferd uforenlig med yrkesutøvelsen. Atferden omfatter blant annet tyveri av legemiddel. Atferd omfatter også handlinger både i og utenfor tjenesten som svekker tilliten til helsepersonell i så stor grad at han eller hun blir uegnet, som for eksempel narkotikalovbrudd og vold mot pasient. I 2014 fikk fem helsepersonell begrenset autorisasjon i medhold av helsepersonelloven 59 a, og fire i medhold av lovens 59. Seks leger mistet rekvireringsretten for legemidler i gruppe A og B, det samme som i I tillegg mistet en tannlege rekvireringsretten. Statens helsetilsyn suspenderte autorisasjonen til 39 helsepersonell mens saken var til behandling. Tretten helsepersonell ga frivillig avkall på autorisasjonen, og seks leger ga frivillig avkall på retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B. I 2014 ba Statens helsetilsyn om sakkyndig vurdering i ti tilsynssaker. Videre påla vi tre helsepersonell å underkaste seg sakkyndig medisinsk eller psykologisk undersøkelse, jf. helsepersonelloven 60. Tabell 10 Antall avsluttede tilsynssaker og reaksjoner fordelt på årene År Avsluttede saker Antall reaksjoner 2 Ingen reaksjon Noen tall har små avvik fra tidligere publiseringer fordi tidligere rapporterte data blir korrigert når feil og mangler oppdages. 2 I noen saker er det gitt mer enn én reaksjon. Tallet omfatter reaksjoner både mot helsepersonell og virksomheter. 38 T I L S Y N S M E L D I N G

157 Tabell 11 Reaksjoner fra Statens helsetilsyn mot helsepersonell Advarsel Tilbakekall av autorisasjon eller lisens Tap av rekvireringsrett helt eller delvis Begrenset autorisasjon eller lisens Sum Lege Tannlege Psykolog Sykepleier Hjelpepleier Vernepleier Jordmor Fysioterapeut Andre grupper Uautoriserte SUM Reaksjoner mot virksomheter De fleste tilsynssakene mot virksomheter blir avsluttet av fylkesmennene. Tallet på slike saker som er behandlet av Statens helsetilsyn er derfor relativt lavt sammenlignet med det totale antall avsluttede saker. I 2014 behandlet Statens helsetilsyn 80 saker mot virksomheter i spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten (68 i 2013). Vi påpekte brudd på helselovgivningen overfor 44 virksomheter, (31 i 2013). I seks av sakene forelå det brudd på opplysningsplikten til tilsynsmyndigheten og i to av disse sakene ga vi pålegg. Videre ga vi ett pålegg om stans av et forskningsprosjekt og ett pålegg til en kommune om å etablere nødvendig styringssystem. Saker under behandling av politiet/påtalemakt Statens helsetilsyn begjærte påtale i ti saker i I to saker der påtalefristen var utløpt anbefalte vi påtale. I åtte saker konkluderte vi med at det ikke var grunnlag for å begjære påtale mot helsepersonell eller virksomhet. Vi anmeldte fire helsepersonell på bakgrunn av mistanke om straffbart forhold. Videre anmeldte vi en kommune og anbefalte virksomhetsstraff. Klage på vedtak Statens helsetilsyn oversendte 100 klager på vedtak til Statens helsepersonellnemnd (HPN) i 2014, mot 82 i Av de oversendte klagene var 77 klager på vedtak om administrativ reaksjon, inkludert 11 suspensjonsvedtak. Tjue klager gjaldt avslag på søknad om ny autorisasjon/ begrenset autorisasjon, to klager gjaldt avslag på søknad om ny rekvireringsrett for legemidler i gruppe A og B og en klage gjaldt avslag på søknad om opphevelse av begrenset autorisasjon. HPN behandlet 72 klager på våre vedtak i De stadfestet 68 vedtak, omgjorde tre og opphevet ett vedtak. Behandling av søknad om ny autorisasjon og rekvireringsrett I 2014 behandlet Statens helsetilsyn 93 søknader om ny/ begrenset autorisasjon fra helsepersonell som tidligere har mistet autorisasjonen. Vi ga 23 helsepersonell autorisasjon uten begrensninger og 15 fikk begrenset autorisasjon til å utøve virksomhet under bestemte vilkår. Vi avslo 55 av søknadene. Vi opphevet etter søknad begrensninger i autorisasjonen for to helsepersonell og avslo tre søknader om opphevelse. Tabell 12 Årsak til tilbakekall 1 av autorisasjon i 2014 fordelt på helsepersonellgruppe Sykepleier Hjelpepleier Lege Andre Sum Rusmiddelbruk Faglig svikt Legemiddeltyveri Atferd utenfor tjenesten Atferd i tjenesten Ikke innrettet seg etter advarsel 2 2 Seksuell utnytting av pasient Sykdom Rollesammenblanding 1 1 Mistet godkjenning i utlandet Sum vurderingsgrunnlag Antall tilbakekall Det kan være flere grunner til at autorisasjonen blir tilbakekalt i en enkelt sak. I tabellen fremgår det hvilke grunnlag som forelå for å tilbakekalle autorisasjonen. I enkelte saker forelå det flere grunnlag som hver for seg ville være tilstrekkelig for tilbakekall. Tallet på grunnlag er derfor høyere enn antall tilbakekalte autorisasjoner. T I L S Y N S M E L D I N G

158 Vi behandlet fem søknader om ny rekvireringsrett for legemidler i gruppe A og B fra leger som tidligere har mistet rekvireringsretten. Vi avslo fire søknader og en ble innvilget. Pålegg og tvangsmulkt Statens helsetilsyn ga i 2014 ingen pålegg eller varsel om tvangsmulkt til virksomheter med hjemmel i spesialisthelse tjenesteloven 7-1. Vi har imidlertid en pågående sak mot et helseforetak der vi fattet vedtak om tvangsmulkt i Statens helsetilsyn ga pålegg til en kommune med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven 12-3 andre ledd, jf. helsetilsynsloven 5. Med samme hjemmel varslet vi pålegg i tre saker mot en annen kommune. Videre ga vi pålegg til fire ulike virksomheter som ikke hadde oppfylt opplysningsplikten til tilsynsmyndigheten jf. spesialisthelse tjenesteloven 6-2 og helse- og omsorgstjenesteloven 5-9. I en av disse sakene sendte vi varsel om tvangsmulkt. Klagesaker om manglende oppfyllelse av rettigheter i helse- og omsorgstjenesten Fylkesmannen er klageinstans når en person ikke får oppfylt rettighetene som er gitt i pasient- og brukerrettighetsloven og den øvrige helse- og omsorgslovgivningen. Den som har ansvaret for tjenesten (kommunen, sykehuset/ helseforetaket osv.), skal ha vurdert saken på nytt, før fylkesmannen behandler klagen. Det blir klaget mest på manglende refusjon av reiseutgifter til og fra behandling i spesialisthelsetjenesten (pasient- og brukerrettighetsloven 2-6). I 2014 behandlet fylkesmannen 971 klager på manglende refusjon av reiseutgifter. Det er en nedgang på 166 fra året før. Sammenlignet med 2012 er antallet slike klager nesten uendret, jf. tabell 13. Klagene er ujevnt fordelt i landet. Aust-Agder og Rogaland behandlet færre enn ti slike saker i 2014, mens det ble behandlet mer enn hundre slike saker i Nordland (109), Oslo og Akershus (110) og Møre og Romsdal (150). Fylkesmennene har krav om at minst halvparten av syketransportklagene skal være behandlet innen tre måneder. Dette kravet ble nådd hos 13 av 18 fylkesmenn. Tabell 13 Klagesaker om manglende oppfyllelse av rettigheter innen helse- og omsorgstjenestene - antall vurderinger i saker avsluttet av fylkesmennene fordelt på lovbestemmelser sakene er vurdert etter Antall vurderinger Antall vurderinger Herav helt eller delvis medhold for klageren Antall vurderinger Pasient- og brukerrettighetsloven (pasrl.) 2-1a. Rett til nødvendig hjelp fra kommunen: øyeblikkelig hjelp helsetjenester i hjemmet plass i sykehjem plass i annen institusjon praktisk bistand og opplæring støttekontakt brukerstyrt personlig assistanse omsorgslønn avlastningstiltak kommunal helse- og omsorgshjelp for øvrig Pasrl. 2-1b. Rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten Pasrl Rett til vurdering Pasrl Rett til fornyet vurdering Pasrl Rett til valg av sykehus m.m Pasrl Rett til individuell plan Pasrl Rett til syketransport Pasrl. kapittel 3. Rett til medvirkning og informasjon Pasrl. kapittel 4. Samtykke og rett til å nekte helsehjelp Pasrl. kapittel 5. Rett til innsyn/retting/sletting i journal Forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester Tannhelsetjenesteloven 2-1. Rett til nødvendig tannhelsehjelp Andre lovbestemmelser som gir rettigheter på helse- og omsorgsområdet Sum vurderingsgrunnlag Antall saker vurderingene er fordelt på Noen tall har små avvik fra tidligere års publiseringer fordi tidligere rapporterte data blir korrigert når feil og mangler oppdages. 2 Noen av sakene omfatter vurderinger opp mot mer enn én rettighetsbestemmelse. Derfor blir summen av vurderinger større enn summen av antall saker. 40 T I L S Y N S M E L D I N G

159 Tabell 14 Bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemning i 2014 helse- og omsorgstjenesteloven kap. 9 Fylkesmannen i Meldinger om skadeavvergende tiltak i nødssituasjoner Antall meldte beslutninger Antall personer beslutningene gjaldt Antall overprøvde vedtak Antall godkjente vedtak Fylkesmannens overprøving av vedtak Godkjente vedtak m/disp fra utdanningskrav Antall godkjente tvangskategorier Antall godkjente tvangstiltak 1 Antall pers. m/godkjente vedtak i 2014 Antall stedlige tilsyn Østfold Oslo og Akershus Hedmark Oppland Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder Vest-Agder Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark SUM Med tvangstiltak menes tiltak fra en av de sju tiltakskategoriene. For landet som helhet ble 80 prosent behandlet innen tre måneder. For resten av rettighetsklagene innen helse/omsorg er kravet at minst 90 prosent av sakene skal være behandlet innen tre måneder. Dette kravet ble nådd av seks fylkesmenn (Buskerud, Vestfold, Telemark, Vest-Agder, Hordaland og Sogn og Fjordane). For landet som helhet ble 71 prosent behandlet innen tre måneder. Dette er på samme nivå som i I alt ble det fattet 3031 vedtak i 2905 saker i I 816 vedtak (27 prosent) ble det gitt medhold til klageren ved at vedtaket i førsteinstansen ble endret, eller vedtaket ble opphevet og saken sendt tilbake for å bli behandlet på nytt. Medholdsprosenten på 27 er på samme nivå som i Da var den 24 prosent. Det er ikke anledning til å klage på fylkesmannens vedtak i en rettighetsklage. Statens helsetilsyn kan vurdere saken som overordnet forvaltningsorgan. Statens helsetilsyn har i 2014 behandlet fire saker om overprøving av fylkesmannens avgjørelse i klagesaker. I to av sakene stadfestet vi fylkesmannens vedtak. I en sak omgjorde vi fylkesmannens vedtak og i en sak, som gjaldt klage på avvisning, ga vi utsatt iverksettelse av vedtaket. Rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt Kapittel 9 i helse- og omsorgstjenesteloven regulerer bruken av tvang overfor personer med psykisk utviklingshemning. Formålet er å unngå eller redusere bruken av tvang, og hindre at personer utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade. Som tvang regnes både tiltak som personen ikke ønsker, og tiltak som objektivt er å regne som tvang. Tiltakene er delt i to grupper: skadeavvergende tiltak og tiltak for å dekke tjenestemottakerens grunnleggende behov, jf. helse- og omsorgstjenesteloven 9-5 tredje ledd bokstav b og c. Fylkesmannen må godkjenne vedtak før tvangstiltak kan settes i verk overprøvde fylkesmannen 1421 vedtak, mot 1300 året før av vedtakene ble godkjent. Av vedtakene som ikke ble godkjent, ble 41 sendt tilbake til ny behandling og 23 ikke godkjent fordi tvangen ble ansett å være ulovlig. 64 prosent av tiltakene som ble godkjent, omfattet tiltak for å dekke tjenestemottakernes grunnleggende behov, og 36 prosent gjaldt skadeavvergende tiltak. Tvangstiltakene er tradisjonelt delt inn i syv tiltakskategorier. Nedenfor vises andelen tiltak i hver av tiltakskategoriene: inngripende varslingssystem som skadeavvergende tiltak, 4 prosent mekanisk tvangsmiddel som skadeavvergende tiltak, 4 prosent annet planlagt skadeavvergende tiltak, 28 prosent inngripende varslingssystem for å dekke grunnleggende behov, 17 prosent mekanisk tvangsmiddel for å dekke grunnleggende behov, 8 prosent opplærings- og treningstiltak, 1 prosent annet tiltak for å dekke grunnleggende behov, 38 prosent T I L S Y N S M E L D I N G

160 Ved utgangen av 2014 var det vedtak med virksomme tvangstiltak overfor 1239 personer, mot 1102 ved utgangen av prosent av vedtakene gjaldt kvinner, 59 prosent gjaldt menn. De godkjente vedtakene omfattet 4324 enkelttiltak, mot 3978 i De vanligste tvangstiltakene er å avgrense tilgang til mat, drikke, nytelsesmidler og eiendeler. Andre vanlige tiltak er holding, utgangsalarm, tvangspleie (tannpuss, vask, dusj, negl-, hårklipp), sengealarm, låsing av dør/vindu, skjerming, nedlegging, spesialklær, sengegrind og fotfølging. Fylkesmennene registrerte også skadeavvergende tiltak i nødssituasjoner som ikke var regulert i vedtak. Det har vært noe ulik praksis blant fylkesmennene om bare tvang i nødssituasjoner registreres, eller om også tvang for å dekke grunnleggende behov er med, for eksempel før slik tvang er regulert i godkjente vedtak eller der vedtak har utløpt. Konsekvensen er stor variasjon i antallet registreringer, som mer skyldes registreringspraksis enn tvangsutøvelse, se tabell 14. Totalt var det 1166 personer som var utsatt for skadeavvergende tiltak i nødssituasjoner, mot 1101 i I 2014 ble det gitt dispensasjon fra utdanningskrav i 1029 av de 1357 godkjente vedtakene, mot 973 av de 1259 som ble godkjent i Antall vedtak der det er innvilget søknader om dispensasjon, forteller ikke noe om og eventuelt hvor mange ganger ukvalifiserte har utøvd tvang. Det høye antallet vedtak der det er gitt dispensasjon vurdert mot antall godkjente vedtak, tyder på at det flere steder er vanskelig å rekruttere kvalifisert personell. Det er vanligvis svært få klager på denne typen tvangsbruk. I 2014 ble det registrert 10 klager på overprøvde vedtak. Fylkesmennene gjennomførte 198 stedlige tilsyn for å kontrollere godkjente tvangstiltak, eller undersøke forholdene der fylkesmannen enten kjenner til eller regner med at det blir brukt tvang. I 2013 ble det gjennomført 206 stedlige tilsyn. Kapittel 4A i pasient- og brukerrettighetsloven gjelder helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelp. Pasientene det gjelder er hovedsakelig demente og psykisk utviklingshemmede. Helsetjenesten skal fatte vedtak om bruk av tvang. Kopi av vedtaket skal sendes til fylkesmannen, som skal gå gjennom vedtaket og kan endre det eller oppheve det. I 2014 fikk fylkesmennene inn 3325 vedtakskopier. Det er 113 vedtak (4 prosent) flere enn i Dermed ser det ut til at tidligere års nokså sterke økning i antall vedtak har flatet ut. Det kan tyde på at denne lovreguleringen av tvangsbruk er i ferd med å bli innarbeidet i helsetjenestene etter at den ble innført i Antall vedtak som ble opphevet, økte til 243 fra 187 året før, mens antall vedtak som ble endret, gikk ned fra 77 til 71, se tabell 15. Tabell 15 Tvang og makt overfor mennesker uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelp i År Antall mottatte vedtak Antall vedtak tatt til etterretning Antall opphevede vedtak Antall endrete vedtak Antall vedtak som varer mer enn tre måneder Antall klager på vedtak det er gått 3 måneder fra vedtaket ble fattet. Et vedtak varer maksimalt ett år. Når vedtakstiden er over, må virksomheten vurdere situasjonen på nytt og eventuelt fatte nytt vedtak. Det er svært få klager på vedtak etter kapittel 4A, mindre enn én prosent. I 2014 var det 13 klager, en nedgang på 12 fra året før. Statens helsetilsyn behandlet i 2014 én klage på fylkesmannens vedtak etter kapittel 4A. Vi stadfestet vedtaket. Folkehelse Fylkesmennene gjennomførte i 2014 landsomfattende tilsyn med kommunenes folkehelsearbeid. Tilsynet var rettet mot kommunenes arbeid med løpende oversikt over befolkningens helsetilstand og faktorer som kan påvirke denne. Fylkesmennene gjennomførte systemrevisjoner i til sammen 49 kommuner og påviste at 15 av dem ikke hadde sørget for å komme i gang med et løpende oversiktsarbeid. De øvrige 34 kommunene mottok en tilbakemelding i form av en samlet vurdering av nåværende status for oversiktsarbeidet. I tillegg innhentet tre fylkesmenn egenvurderinger av det løpende oversiktsarbeidet fra i alt 21 kommuner og ga veiledende tilbakemelding. Dette første tilsynet på folkehelseområdet hadde som mål å påse at kommuner som ikke hadde satt i gang et systematisk, løpende oversiktsarbeid, kom i gang med det bidra til at kommuner som hadde startet opp arbeidet, videreutviklet dette. Regnskap og personell Tildelt utgiftsbudsjett for 2014 for budsjettkapittel 721 Statens helsetilsyn inkludert overførte midler fra 2013 var 134,3 millioner kroner, mens inntektene var 4,6 millioner kroner. Regnskapet viser et forbruk på 136,1 millioner kroner. Omregnet til årsverk var det 119 ansatte i Statens helsetilsyn ved utgangen av Dersom det ikke er klaget på vedtak om tvungen helsehjelp etter kapittel 4A, og helsehjelpen varer, skal fylkesmannen av eget tiltak vurdere om det fortsatt er behov for helsehjelpen når 42 T I L S Y N S M E L D I N G

161 Publikasjoner fra Statens helsetilsyn Rapport fra Helsetilsynet I denne serien formidler vi blant annet funn og erfaringer fra klagesaksbehandling og tilsyn med sosiale tjenester i Nav, barnevern-, helse- og omsorgstjenester. På nettstedet finnes alle publikasjonene i fulltekst, og sammendrag på engelsk og samisk. Helsestasjonen hjelp i rett tid? Oppsummering av landsomfattende tilsyn med helsestasjoner 2013 (Rapport fra Helsetilsynet 4/2014) Svikt i samhandling, kommunikasjon og kompetanse i alvorlige hendelser kunne det skjedd hos oss? Eksempler og erfaringer fra Undersøkelsesenhetens arbeid med varsler om alvorlige hendelser i spesialisthelsetjenesten ( 3-3a i spesialisthelsetjenesteloven) (Rapport fra Helsetilsynet 3/2014) Helsepersonells opplysningsplikt til barnevernet. Oppsummering av kunnskap fra tilsyn mv. (Rapport fra Helsetilsynet 2/2014) Publiserte brev Helsetilsynet gir i mange saker innspill gjennom brev til andre barnevern-, sosial- og helsemyndigheter og til tjenestene. Noen av disse brevene blir publisert på www. helsetilsynet.no under menyen Publikasjoner/Brev. Artikler og kronikker Et utvalg artikler og kronikker som ansatte i Helsetilsynet skriver, blir publisert eller vist til på under menyen Publikasjoner/Artikler og kronikker. Medisinalmeldinger/Helse- og sosialmeldinger En del av fylkesmennene gir hvert år ut en publikasjon med stoff om tjenestene i fylket og om tilsyn og klagebehandling. Navnet er medisinalmelding eller lignende, og målgruppene er tjenestene og allmennheten i fylket og sentrale myndigheter. Meldingene finnes i fulltekst på under menyen Publikasjoner/Helseog sosialmelding. Oppsummering av satsinga på tilsyn med helse- og omsorgstenester til eldre (Rapport fra Helsetilsynet 1/2014) T I L S Y N S M E L D I N G

162 Nettstedet til Statens helsetilsyn er laget for alle som arbeider med eller har ansvar for barnevern, sosiale tjenester eller helse- og omsorgstjenester. En annen viktig målgruppe for nettstedet er journalister. På nettstedet finner du: Kravene myndighetene stiller til tjenestene: Lover, forskrifter, rundskriv og andre dokumenter som uttrykker hvordan myndighetene forstår lover og forskrifter. Resultater av det arbeidet tilsynsorganene driver: Tilsynsrapporter, vedtak i enkeltsaker, serien Rapport fra Helsetilsynet, andre publikasjoner, høringsuttalelser, brev og artikler. Informasjon om de rettighetene og klagemulighetene befolkningen har i møte med barnevern-, sosial-, helse- og omsorgstjenestene. Informasjon om hvordan tilsynsorganene arbeider: Metoder, kunnskapskilder, tilsynsplaner, oppgaver, myndighet og organisering. Statens helsetilsyn Norwegian Board of Health Supervision Postboks 8128 Dep 0032 Oslo Tlf: (+47) E-post: postmottak@helsetilsynet.no Internett: Besøksadresse: Calmeyers gate 1 Mars 2015

163 32/15 Årsberetning Vennesla Frivilligsentral 2014 Arkivsak dok. 14/ Arkivkode. Saksbehandler Dagne Ropstad 6

164 Årsberetning Vennesla Frivilligsentral 2014: «En person er slik han er sammen med meg på grunn av meg. Han forandrer seg alt etter som hvem han er sammen med.» (Bjørn Bugge, 2010) 2014 har vært et spennende år med mye aktivitet i Frivilligsentralen. Vi merker at sentralen er et kjent tiltak i kommunen. Folk i alle aldre og medlemmer fra lag og foreninger henvender seg. Aktivitetene er allsidige: Frokost, Aktivprogrammet, Lekestue, Jentiz, Kompis, Treningsgrupper, Fritid med Bistand, Drop In, Kvinneklubb, Besøksvenner, Kjørevenner, Lyttevenner, Treningsvenner, Julemarked, Kurs, Handymantjeneste, Dagravner, Selvhjelpsgrupper for foreldre av barn som uttrykker seg ved selvskading, Norskkurs, Turer, Konserter, Ulike arrangement, Råd og veiledning, Systua "Nål & tråd" et samarbeidsprosjekt med NAV og Voksenopplæringen, "Dream team" og felles topptur til Gaustadtoppen har vært blant årets høydepunkt.

165 INNHOLD ORGANISASJON... 3 Medlemsorganisasjoner Styret... 4 Økonomi:... 4 Frivillige:... 5 Region 2:... 5 PROSJEKTER... 6 Kompis, Fritid med Bistand og Drop-In Frokosten:... 7 Aktivprogrammet:... 7 Jentiz:... 8 Kjørevenner:... 8 Lytte venner... 9 «En til en»... 9 Handymantjenesten... 9 Kvinneklubb... 9 Dagravner... 9 Lekestue Mat mellom mennesker Dreamteam Systua, Nål & Tråd Kalenderglede Samarbeid med skoler Arrangementer Representasjon og profilering av frivilligsentralen Kurs/seminarer Media Samarbeid og utvalg

166 ORGANISASJON Målet er å motivere til frivillig arbeid, skape samarbeid mellom organisasjoner, kommune og enkeltmennesker. Vennesla frivilligsentral er bevisst i sitt arbeid med å skape møteplasser i samarbeid med kommunen og de frivillige organisasjonene. Samtidig som vi er bevist på at møteplassene skal bygge broer mellom generasjoner og ulike kulturer og miljøer. Frivilligsentralen skal være for alle. Vi ønsker at mennesker skal oppleve mestring gjennom aktivitet i trygge rammer. Vennesla Frivilligsentral bygger sin struktur ut fra den tredelte løsningen som anbefales av Helsedirektoratet i Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering En til en - Grupper - Fritid med bistand ut i organisasjonslivet". Medlemsorganisasjoner 2014 Røde Kors, Civitan, Lions, Rotary, Vindbjart Fotball, IL Vindbjart, Vennesla Normisjon, Vennesla Videregående, Kristent Interkulturelt arbeid, Norwegian Girls Charity, Vennesla Motor Cross Club, Vennesla Kristne Skolelag, Ruts hus, LHL, Eldrerådet og Livsglede for eldre og Vennesla Kommune. Nye medlemmer i 2014 er: LHL Norwegian Girls Charity har i 2014 endret navn til Norsk skolehjelp i Kongo Vi opplever at organisasjonene er positive til Frivilligsentralen. Vi får tilbakemeldinger på at vi oppleves som koordinator og ikke konkurrent, noe som er vårt mål. Livsglede for eldre er en av organisasjonene som også i 2014 har fått støtte i en vanskelig periode. Gjennom Kalenderglede, Facebook og Aktiv- programmet og nå "En til en", kan vi være med og synliggjøre organisasjonenes aktiviteter samtidig som det er med og motiverer til videre Frivilligarbeid og tiltak som savnes settes lettere i gang. Eksempel på det er all gruppeaktiviteten i Aktivprogrammet. 3

167 Styret Styret for frivilligsentralen har i 2014 bestått av følgende: Styreleder: Elin Svendsen Røde Kors Nestleder: Inger Turid Tonstad Styremedlem: Tove Kittelsen Styremedlem: Dagne Ropstad Styremedlem: Per Hetland Styremedlem: Reidun L. Hauge Styremedlem: Einar T. Raen Styremedlem: Per Erik Malterudbakken Vara medlem: Erna Ropstad Politiker Politiker Kommune adm. Civitan Lions Vennesla Normisjon IL Vindbjart Eldrerådet Sekretær: Jorunn Sagen Olsen Daglig leder Det ble avholdt 6 styremøter i 2014 Årsmøtet for Vennesla Frivilligsentral 2014 ble holdt onsdag 26. mars på Herredshuset. Økonomi: Tilskudd på kr fra Vennesla kommune og kr fra Kulturdepartementet går til driften av Frivilligsentralen. Også i år har vi et underskudd i drift, dette skyldes at prosjektene i Frivilligsentralen driftes fra fond. Dvs tilskudd og gaver fra Vi ser at vi i 2014 har en bedre balanse mellom gaver/tilskudd og drift av prosjekter (4100) i regnskapet. Prosjekt 100 har vært en stor andel av regnskapet, dette er regions regnskapet og ikke i et prosjekt i Frivilligsentralens regi. Leders rolle har vært økonomi i Basis gruppen. Dette prosjektet utgår nå i Det er også årsak til den store reduksjonen i budsjettet fra 2014 til Tilskudd fra Barne og ungdomsdirektoratet kr sommerprosjekt kompis og Jentis, kr Kultur og ferie, barn og unge. Gaver til Frivilligsentralen i 2014: Sør Cup kr , Lions kr , VOC kr 5 000, Anonyme gaver kr 1 000, Vennesla sangbrødre kr 1 950, Vennesla Videregående skole, Elevbedriften kr 2 000, LOS kr , Skillingsfondet kr , Klassefesten kr 5 770, TM Hansen kran og transport kr , frakt av julebuene, Hunsfos Næringspark leie av kontorlokaler siden oktober, Røde 4

168 Kors leie av lokaler hele året. Radio sør med sine samarbeidspartnere sponset Frivilligsentralen med nytt kjøkken, i denne sammenheng sponset Fargerike også maling til oppussingen av lokalet. Frivillige og håndverkere gjorde alt arbeid på dugnad. Til slutt Mai Brit Ullstein ansatt i Kompis har sponset all mat for Kompis Aktiv og etter skoletid fra august Vi ønsker å rette en stor takk til våre sponsorer og givere. Frivillige: Et av formålene til frivilligsentralen er å motivere til videre frivilligarbeid. Hva vi gjør for å motivere til videre frivillig arbeid? I møte med enkeltmennesker er det viktig å se hva de ønsker å bidra med. Ha troen på enkeltmenneske. Alle er gode på noe. Vi samler frivillige som er aktive minst en gang i måneden i grupper til veiledning og sosiale sammenkomster 3 til 4 ganger i året. Noe vi ser betyr mye for aktivitetene samtidig som de frivillige opplever gjennom dette tiltaket en større tilhørighet til Frivilligsentralen. I 2014 hadde vi registrert 8652 frivillige timer utenom arrangementer. Under arrangementer har vi ca frivillige timer. Region 2: Vi er nå 418 Frivilligsentraler i Norge delt i 4 regioner. Vennesla tilhører region 2 hvor regionen igjen er inndelt i 12 nettverk. Jorunn har i fire år sittet som Nettverksleder i Midt Agder og representant i Basisgruppen i Region 2. I 2014 har hun deltatt på fire samlinger med Basis hvor hovedoppgaven er planlegging og gjennomføring av Regionkonferansen som i år fant sted i Sarpsborg. Videre har hun deltatt i og vært ansvarlig for 4 nettverkssamlinger og 1 fellessamling i Agder. Styreleder, Fritid med Bistand medarbeider og leder deltok i år på Regionkonferansen. Styreleder og leder var ansvarlige for det ene parallellforedraget hvor de hadde temaet "Styret i samarbeid med daglig leder". Kokeboka "Mat mellom mennesker" ble også presentert på Markedstorvet under konferansen. 5

169 PROSJEKTER Vi har i 2014 videreført og utviklet prosjekter i tråd med Handlingsplanen. Nye prosjekter i 2014 er: Dreamteam, og Systua "Nål og tråd" "En til en" er et resultat av videreutviklingen av eldre som ressurs og en videreutvikling av strukturen for arbeid med en til en oppfølging gjennom aktiviteter som besøkstjenesten, kjørevenner, turvenner, matlevering, og handymann tjenesten. I tillegg har vi fått inn tiltak som Livsglede-ledsager, Ruts hus og Kirkens SOS telefon i vår struktur. Noe som gir et bedre og mer synlig tilbud for mennesker som trenger denne type oppfølging. Fritid med Bistand medarbeiderstillingen er redusert fra 50 % til 20% i Frivilligsentralen samtidig som den er økt i Vennesla kommune. Dette innebærer også arbeid med Drop-In metoden i samarbeid med skolene. Noe som er utrolig bra. Målet er å forankre metodene i kommunen samtidig som vi ivaretar deltagerne på mellomtrinnet med den 20% stillingen. " Mat mellom mennesker" er avsluttet men vi arbeider fortsatt med formidling av prosjektet. Kokeboka ble et produkt av prosjektet som enda er i salg og vi inviteres enda til å formidle prosjektet og boka. Kompis, Fritid med Bistand og Drop-In. 20 barn har i 2014 hatt tilbud om Kompis. Vi kan tilby gruppetilbud en gang i uka, Fritid med Bistand ut i organisasjoner eller Drop-In i saker hvor utfordringen er størst i læringsmiljøet. Vi har hatt en prosjektmedarbeider i 20% stilling som deltar sammen med 10 frivillige. Utfluktene har f.eks. vært tur med Jeger og Sportsfiskelaget, Aquarama, klatring, teater, fotball med Vindbjart, ridning på Vennesla hestesportsenter, Dyreparken, turer med Speideren og gårdsbesøk. I 2014 har det vært kompisutflukter 20 ganger, Kompis Aktiv 11 ganger og Kompis etter skoletid 12 ganger. 6

170 Kompisgjengen har også deltatt på Røde Kors sin sommertur til Tyskland, tur til trollskogen i Evje, fjelltur til Øyulfsbu, overnattingsturtur til Brokke, båttur med VAK og på vår felles topptur til Gaustadtoppen. Det er registrert 4 ungdommer som har gått fra tilbudet Kompis ut i andre aktiviteter i Sangteam Moonlight i tillegg til Jentegrupper på Frivilligsentralen, Skyting, Bowling og Team Moonlight. Vi registrerer også enkelte ungdom blir i Kompis og da er samarbeidet med Moonlight svært viktig. Gjennom Kompis og team på Moonlight opplever barn og ungdom mestring og en tilhørighet sammen med jevngamle. Frokosten: Aktivitetene driftes av Lions og Helsedirektoratet. Frokosten har i 2014 hatt 12 frivillige. Det er 3-4 frivillige hver mandag fra kl rusmisbrukere deltar på Frokosten. 3 deltakere har nå vært rusfrie i hele Det har vært fantastisk å følge dem og se hvordan de har ved hjelp av Fritid med Bistand blitt svært aktive frivillige og i aktiviteter i nærmiljøet. Vi har i tråd med deres engasjement lagt til rette for utvikling og deltagelse i aktiviteter som bingo, handymannarbeid, cuparbeid, besøkstjeneste, matutdeling og turer. Der er i tillegg blitt arrangert distribuering av Klar gatemagasin, henting og utlevering av mat fra Leifs Mat, Prix Torsby, Meny og Rema I tillegg har deltagerne fått hjelp i hus og hage, tilbud om julelunsj, 4 middager, 2 konserter, arrangert venners venner kino, kulturpass, tur til Gaustadtoppen, besøk på Åmdal gård, juleavslutning og pakkeutdeling. Aktivprogrammet: Et samarbeidsprosjekt med frivillige organisasjoner og Vennesla kommune. Målet er å skape og syneliggjøre lavterskelstilbud i kommunen, for å skape nye møteplasser. Et tiltak som vi begynte å arbeide med i 2010 da vi i prosjektet Fritid med bistand så at det var vanskelig å 7

171 finne gode tilbud for uorganiserte i alderen år. I 2014 har vi hatt 22 ulike gruppeaktiviteter med i programmet. Det ble arrangerte felles tur til Gaustadtoppen for deltagerne i Aktivprogrammet i samarbeid med NAV hvor 34 deltok i august. En suksess med flere suksess historier og mange fantastiske øyeblikk. Her har vi fokus på felles mål om og nå toppen. Vi går i tropp med de vi går i samme tempo som ikke på grunn av hvem vi er eller hvilken diagnose vi har. En vanvittig prestasjon om de kom til toppen på 1 eller 6 timer. Alle nådde målet sitt. Jentiz: 8 jenter fra år deltar sammen med 2 frivillige tirsdager i oddetallsuker. En organisert jentekveld hvor jentene er med og planlegger hva vi skal gjøre. Siden august har de fått tilbud om gruppetrening tirsdager kl. 20:00 på Moonlight. De har også fått tilbud og deltatt på Røde Kors sin sommertur til Tyskland, tur til trollskogen i Evje, fjelltur til Øyulfsbu, overnattingsturtur til Brokke, båttur med VAK og på vår felles topptur til Gaustadtoppen. Videre fikk vi også kr ,- i tilskudd fra Bufetat for at de skulle få mulighet til å delta i Sommerprosjektet. September endret vi gruppetilbudet. Nå er gruppene for jenter mellom 14 og 18 år torsdager fra 15:00-18:00. Desember startet vi også i samarbeid med ungdomsvennene og Flyktningstjenestens gruppetilbud torsdager kl for de over 20 år. Kjørevenner: 8 Kjørevenner kjører barn fra Kvarstein, Samkom, Vennesla og Hunsfos skole til Vindbjart sin Idrettsfritidsordning på Moseidmoen. 1 Kjørevenn kjører til Hjørnet 1 kjører gjennom barnevernet. 1 kjører ungdom i Øvrebø til aktivitet i Frivilligsentralen. 1 øvelsekjører med elever i introduksjonsprogrammet 2 er registrert som følgevenn til lege. 8

172 Lytte venner Et samarbeidsprosjekt med Eldrerådet og Vennesla Kommune. 27 lyttevenner er nå i gang på alle 6 barneskolene i Vennesla. Vi er svært fornøyde ved at vi hele tiden får nye lyttevenner når andre ønsker å gå ut av arbeidet. Vi har sammen med UIA og Fylkeseldrerådet vært med å starte opp prosjektet i Telemark. Vi hadde også en presentasjon på universitetet i Grimstad under oppstarten i Aust Agder. «En til en» Et samarbeid mellom kommunen og frivillige organisasjoner for å finne frem til en god struktur. Resultatet har blitt felles arbeidsgruppe, felles samlinger, felles brosjyre og felles Oppdragstelefon. Livsglede for eldre, Røde Kors, Menigheten, Ruts hus, og Kirkens SOS er våre samarbeidspartnere. Vi hadde Kick of i august og besøkstjenesten har dette året fått en god økning fra 16 frivillige til desember da vi var 30 frivillige. Handymantjenesten Andre frivilligsentraler bruker mye tid på koordinering av oppdrag i hus og hage. I Vennesla gjøres dette via Handymantjenesten til Vennesla Normisjon. Minst en gang i måneden er en gjeng i Handymantjenesten ute på oppdrag. De har i tillegg til det en uke hver vår. Kvinneklubb Samling hver siste torsdag i måneden kl :00. Mellom 10 og 20 flotte damer fra 14 ulike nasjoner samles denne dagen. I 2014 ble det i samarbeid med Røde Kors søkt om støtte til aktiviteter for Vi ser at det er nødvendig for å kunne videreutvikle aktiviteten. Økonomien begrenser aktiviteten de ønsker å gjøre. Dagravner Vi har i dag 5 Dagravner som går alle dager bortsett fra fredagen. Sosiallærer ved VUS og rådgiver ved Vennesla Videregående er i dag ansvarlige for Dagravnene i samarbeid med Jorunn. Det er dagravner i skolens område mandag, tirsdag, onsdag og torsdag. Håper også på å få dekket inn fredagen i

173 Lekestue Hver tirsdag fra kl samles mødre på Røde Korshuset. Mødrene er selv ansvarlige for aktiviteten. De gjennomfører samlingstund, felles måltid og fri lek hver gang. De har hatt 2 samlinger sammen med aktivitøren på Omsorgsenteret fedre og mødre stiller med barna sine. Mat mellom mennesker Det er fortsatt etterspørsel etter kokeboka. Vi har vært i Kristiansand Byhall, Sarpsborg og Kristiansand bibliotek og presentert boka. Da deltar de frivillige i boka sammen med Jorunn. Dreamteam Mennesker som ønsker å gi noe tilbake til samfunnet. To frivillige sammen med to elever fra Introduksjonsprogrammet ved Voksenopplæringen deltar i teamet hver fredag. De er denne dagen ute på oppdrag som snømåking, handling, rydding, flytting, kløyving og stabling av ved. Teamet har i 2014 fått seg en skaptilhenger. Vi mottok tilskudd fra Spareskillingsfondet på kr og Hunsfos Byggsenter gav oss en god pris. Det har gitt teamet enda flere muligheter til å utføre oppdrag. Systua, Nål & Tråd Et samarbeidsprosjekt med NAV og Voksenopplæringen. Målet er å få kunnskap om norsk handarbeid, språktrening og nettverk. Hver fredag rullerer 7 flotte damer på å møte opp sammen med 9 elever fra Introduksjonsprogrammet på Vennesla Frivilligsentral mellom klokka 09:30 og 15:00. De syr og strikker til Frivilligsentralens basar i Kulturuka til salg i Julebod, gardiner til kommunale leiligheter samt produkter som kjole, caps og tøfler for "Det lille tøffelhuset" i Hægeland. 10

174 Kalenderglede Et samarbeidstiltak i regi av Frivilligsentralen for alle frivillige lag og foreninger som har aktiviteter for seniorer. Felles annonse i VT hver uke med all aktivitet for seniorer. 13 lag og foreninger sponser en annonse hver i året. Det gjør at alle kan bidra. Samarbeid med skoler Innsats for andre; et valgfag på 10 trinn på Vennesla Ungdomsskole. Høsten 2014 deltok 14 elever 1,5 timer hver uke i våre arrangementer på Venneslastua, Jentegrupper, Besøkstjenesten og Kompis. En uke om høsten deltar elever fra Helsefagarbeider linjen ved Vennesla videregående i våre aktiviteter. Leder har også undervisning på skolen to timer. 1 lærling fra Øvrebø Videregående gjennom hele året, (Barne- og Ungdomsarbeider) 2 første års Vernepleier studenter i praksis 150t fra februar til juni Arrangementer Det har i 2014 vært mange ulike arrangementer i regi av frivilligsentralen og i samarbeid med medlemsorganisasjonene. Et utvalg er listet opp under. Adventskalender på Venneslastua Kulturkveld på Vennesla Omsorgssenter hver siste onsdag i måneden Julemarked i Vennesla sentrum «Et sted for sansene» i samarbeid med Vennesla Kommunen, frivilligorganisasjoner og KIV. Frivillighetens dag markeres i Vennesla sentrum 5. desember Kakaodag ved VUS i samarbeid med frivillig ungdom fra Skolelaget. Fritidsmessen arrangert i samarbeid med Kommunen og frivillige lag og foreninger, 21 lag deltok. Selvhjelpsgrupper i samarbeidet med Abup og familiesenteret for foreldre av barn som utrykker seg ved selvskading. 5 foreldre deltok i Kino for venners venner, et lavterskeltilbud, 54 deltok i Kulturuka. Plussbankcup. I samarbeid med Vindbjart Fotball, Fylkesasylmottaket, NAV og Voksenopplæringen har vi nå etter 4 år fått på plass gode ordninger for at flyktninger og asylsøkere kan bidra i Sør Cup. Her blir de kjent med våre 11

175 tradisjoner for dugnadsarbeid og Sør Cup har blitt en møteplass mellom mennesker. Nabouka på Vennesla Normisjon - Grillfest i samarbeid med Skolelaget. Møteplassen En god gammeldags basar i Kulturuka Møte mellom mennesker i samarbeid med Norsk skolehjelp i Kongo, Jan Ledang var gjest. Vinterlek dag på omsorgssenteret i samarbeid med vernepleierstudenten og Amboteam. Nyttårsfest for de frivillige vil bli holdt på Vennesla videregående i januar. Hjertevenner, 7 Frivillige jobbet iherdig med innsamling av gaver til små og store under Julemarkedet. Flere var med å kjøre ut gaver samtidig som vi hadde to åpne dager på Frivilligsentralen for henting. Flere hundre gaver ble delt ut. Julaften hos Jens og Tove på Småbruksidyll. Også i år hadde vi frivillige som deltok under middagen og med kjøring. Vi har også bistått økonomisk. Matpakker: Vi har bistått med kr i året til matpakkeaksjon i Filadelfia og med påmelding av dem som har behov. 74 matpakker ble delt ut. De har siden 2009 jobbet på oppdrag fra oss. I 2009 delte de ut 16 pakker. Sankthans i samarbeid med Sør Cup. Kompis gjengen var ansvarlig for sporleken. Jeger og Fisk bidro sammen med andre frivillige i aktivitetene. Oppussingen av Rødekorshuset i forbindelse med det nye kjøkkenet. Frivillige som er aktive minste en gang i måneden har fått tilbud om tre til fire samlinger i året med sosialt og faglig felleskap i ulike grupper. Representasjon og profilering av frivilligsentralen Kurs/seminarer Vennesla Frivilligsentral har hatt foredrag eller innlegg på syv konferanser i 2014 i Oslo, Skien, Sarpsborg, Grimstad, Mandal og to i Kristiansand, tillegg til forelesning i studiet Aktiv Omsorg som gjennomføres av Høgskolen i Telemark 12

176 Fritid med Bistand medarbeider deltok på "Ut av tåka konferanse" Leder og Fritid med Bistand medarbeider deltok på Barn- og familie sitt to dagers seminar om "Traumebasert omsorg". Leder deltok på "Aktiv ung" sin konferanse i Oslo Leder deltok på "Ungdatakonferansen" i Lyngdal i september Tre besøksvenner deltok på Røde Kors sin årlige konferanse i Kristiansand. Kommunen arrangerte konferanse i Kulturhuset i forbindelse med den Ruspolitiske handlingsplanen. Daglig leder og FmB prosjektmedarbeidere deltok sammen med 8 frivillige Media Facebook : «Møte mellom mennesker på Facebook». Lørdag 28/2 var 1308 unge og eldre venn med Vennesla Frivilligsentral på Facebook. Frivilligsentralen er nevnt i 10 avisartikler i Vennesla tidende iløpet av Samarbeid og utvalg Vi har i 2014 vært på besøk hos mange eksisterende og potensielle samarbeidspartnere. eldrerådet, Husmorlaget, Norsk Wallboard pensjonist, Fredagskafeen på Frikirka, Mulighetens hus, Voksenopplæringen, Arbeid aktivitet og fritid og barneskolene. Vi har vært med i arbeidsgruppe som har jobbet med forslag til en Frisklivsplan i sammen med Barn og familie, Park og Idrett og Frisklivsentralen. (I den sammenheng har vi også laget en god struktur på samarbeidet med Frisklivsentralen). Andre faste utvalg leder deltar i er Beredskapsrådet, Arbeidsutvalget for SLT(Samordna Lokale Tiltak), Miljøarbeiderteam i samarbeid med Barnevern og Moonlight og arbeidsgruppe for verdensdagen for psykiskhelse og den Kulturelle spaserstokk. Vi ønsker å takke frivillige, frivillige organisasjoner, næringslivet og kommunen for godt samarbeid i Det blir en glede å gå inn i 2015 sammen med dere og nye frivillige. For Vennesla Frivilligsentral Jorunn Sagen Olsen Daglig leder: Elin Svendsen Styreleder: 13

177 33/15 Årsberetning Hægeland og Øvrebø Frivilligsentral 2014 Arkivsak dok. 14/ Arkivkode. Saksbehandler Dagne Ropstad 7

178 ÅRSBERETNING 2014 HÆGELAND OG ØVREBØ