NASJONAL ROS- OG BEREDSKAPSANALYSE INNEN HELSE Sosial- og helsedirektoratet Masseskade Delrapport

Transkript

1 NASJONAL ROS- OG BEREDSKAPSANALYSE INNEN HELSE Sosial- og helsedirektoratet Masseskade Delrapport Oktober 2005 Dok. nr. ST RA-9-Rev03

2 RAPPORT Rapporttittel: Nasjonal ROS- og beredskapsanalyse innen helse, masseskade. Rapporten er en av 6 delrapporter i prosjektet. Metodikk og hovedkonklusjoner er presentert i hovedrapporten Nasjonal ROS- og beredskapsanalyser innen helse, hovedrapport. Kunde: Sosial- og helsedirektoratet Prosjekt nr.: P25459 Dok. nr.: ST RA-9-Rev03 Forfatter(e): Grete Aastorp Oppsummering: Rapporten presenterer resultatene av Nasjonal ROS- og beredskapsanalyse innen helse med tema: masseskade som overstiger helsetjenestens ressurser, herunder transportressurser. Definisjoner, metodikk og prosjektorganisering inngår ikke i delrapportene, men er beskrevet i den tilhørende hovedrapporten. Rapporten tjener følgende hensikter: 1. Vise resultatene fra Nasjonal ROS- og beredskapsanalyse innen helse med tema Masseskade. 2. Danne grunnlag for SHdirs faglige satsning innen hvert felt. 3. Klargjøre oppgaver og ansvar for oppfølging av risikoreduserende tiltak på alle nivåer; kommunehelsetjenesten, HF-nivå, RHF-nivå, interregionalt og for SHdir. 4. Danne grunnlag for de elementer som må beskrives nærmere i et rammeverk. 5. Fungere som et oppslagsverk, en huskeliste og en bakgrunnsinformasjon for de som skal planlegge beredskapen. Nøkkelord: ROS, beredskap Storulykke, masseskade Begrenset Intern Fri distribusjon Referanse tillatt Rev. nr. Dato Utarbeidet av Kontrollert av Godkjent av Grunn for revisjon Grete Aastorp Camilla Bergersen Arnstein Skogset Grete Aastorp Camilla Bergersen Arnstein Skogset Grete Aastorp Camilla Bergersen Arnstein Skogset Grete Aastorp Camilla Bergersen Arnstein Skogset Endelig versjon. Revidert i hht kommentarer fra offentlig høringsrunde. Revidert etter kommentarer fra Shdir Revidert etter kommentarer fra høringsrunden Sendt til møtedeltakerne på høring SAFETEC NORDIC SAFETEC UK SAFETEC ASIA Sandvika Stavanger Bergen Hovedkontor: Trondheim Aberdeen Kuala Lumpur +60 (0)

3 NASJONAL ROS-ANALYSE INNEN HELSE Side i INNHOLD 1 BAKGRUNN METODIKK AKTUELLE HENDELSER SANNSYNLIGHET KONSEKVENS Varsling Mobilisering Prehospital håndtering Mottak og behandling i sykehus Normalisering KONKLUSJON RISIKO OG SÅRBARHET FORSLAG TIL TILTAK Varsling Mobilisering Prehospital håndtering Mottak og behandling i sykehus Normalisering RESSURSER OG KOMPETANSE Kompetanse og ansvarsfordeling Utstyr REFERANSER... 23

4 NASJONAL ROS-ANALYSE INNEN HELSE Side 2 1 BAKGRUNN Masseskade som overstiger helsetjenestens kapasitet er et av seks områder som er analysert i prosjektet Nasjonal ROS- og beredskapsanalyse innen helse. ROS står for risiko- og sårbarhetsanalyse. ROS- og beredskapsanalysen hadde til hensikt å vurdere dagens beredskap opp mot de krav som ulike typer hendelser forventes å representere. Rapporten beskriver de funn som ble gjort gjennom analysen (varighet: et møte á 6 timer), og presenterer en revidert utgave av det underlagsmateriell som deltakerne fikk utdelt før analysen. Storbrann er tatt med under begrepet masseskade. Rapporten har følgende hensikter: 1. Vise resultatene fra Nasjonal ROS- og beredskapsanalyse innen helse med tema Masseskade. 2. Danne grunnlag for SHdirs faglige satsning innen hvert felt. 3. Klargjøre oppgaver og ansvar for oppfølging av risikoreduserende tiltak på alle nivåer; kommunehelsetjenesten, HF-nivå, RHF-nivå, interregionalt og for SHdir. 4. Danne grunnlag for de elementer som må beskrives nærmere i et rammeverk. 5. Fungere som et oppslagsverk, en huskeliste og en bakgrunnsinformasjon for de som skal planlegge beredskapen. I tillegg til de 6 fagrapportene som er utarbeidet for hvert av de temaer ROS- og beredskapsanalysen omfattet, er det skrevet en hovedrapport som beskriver metodikk mer inngående, samt definisjoner, organisering av prosjektet, og oppsummerer de tiltak som krever involvering av de regionale helseforetakene eller myndighetene. 2 METODIKK Metodikken for analysen er nærmere beskrevet i hovedrapporten, men hovedtrekkene er gjengitt her. Det ble gjennomført en ROS- og beredskapsanalyse for hvert deltema, etter en metodikk som ble utviklet spesielt for dette arbeidet. Hver hendelse ble delt inn i faser, og hver fase ble analysert mhp o o o o Styrker (S strength): de ressurser, både materiell, personell og organisatoriske ordninger, som helsetjenesten pr dags dato har tilgjengelig. Svakheter (W weakness): hvilke hendelser/oppgaver som i en presset situasjon vil være utfordrende å håndtere på en god måte. Muligheter (O options): forslag til tiltak og fremtidige satsningsområder for helsetjenesten Trusler (T threats): det som kan hindre helsetjenesten i god gjennomføring, altså den risikoen hendelsen representerer mot evnen til å håndtere hendelsen. For vurdering av helsetjenestens evne til å yte sine tjenester i katastrofesituasjoner med masseskader, ble prosessfiguren i Figur 2-1 benyttet. Beredskapsprosessen for masseskader ble delt inn i fem faser; varsling, mobilisering, prehospital håndtering, mottak og behandling i sykehus og normalisering. For hver fase måtte deltakerne gjennomføre en beredskapsanalyse. Deltakerne fikk selv velge gruppe etter hvor de selv mente å ha mest å bidra med; innen kirurgisk masseskade eller brann/gass skade. Figuren presenterer også stikkordsmessig punktene fra sjekklistene som deltakerne fikk utdelt.

5 NASJONAL ROS-ANALYSE INNEN HELSE Side 3 Varsling Mobilisering Prehospital håndtering Mottak og behandling i sykehus Normalisering Kirurgisk masseskade Brann/gass skade Figur 2-1 S W O T S W O T S W O T S W O T S W O T Nødmeldetjenesten Kommun./samband Varslingsprosedyrer Samarb. m etater Informasjonsbehov Personell Pros. mobilisering Kirurgisk beh. kap. Intensivplasser Beh. kap. brannskadde Transportressurser Ressursoversikt Samarb. m etater Informasjonsbehov Tilgjeng. skadested Personell Ressursoversikt Tilgjeng. skadested Org. av skadested Strategiske valg Transportkapasitet Samband Beslutningstakning Kommunikasjon Fordeling pasienter Samarb. m etater Informasjonsbehov Materiell Medikamenter Transportressurser Personell Org. av mottak Kirurgisk beh.kap. Intensivplasser Respiratorkap. Beh. kap. brannskadde Psykosos. omsorg Informasjonsbehov Materiell Medikamenter Personell Prosessfigur for ROS- og beredskapsanalyse av masseskade Rapporteringslinjer Psykosos. tjenester ID katastrofe pas. Debrief innsatspers. Øving Opplæring 3 AKTUELLE HENDELSER Beskrivelse av problemområdet er i hovedsak tatt fra Helse Vest sin plan for helsemessig beredskap (ref 5). Masseskader generelt Ved større ulykker vil helsetjenestens oppgave være å håndtere et større eller mindre antall skadde/traumatiserte pasienter med eller uten brannskader i tillegg. Årsaken til hendelsen antas å ha mindre å si for hvordan spesialisthelsetjenesten kan håndtere slike ulykker, såframt ulykken ikke rammer egen bygningsmasse eller eget personell. Det er antall skadde og typer skader, samt tid til forberedelse til å ta imot pasientene på sykehus, som har mest å si for mestringsgrad og konsekvenser for spesialisthelsetjenesten. Det er derfor naturlig å vurdere risikoen for slike hendelser under ett, selv om den prehospitale innsatsen vil måtte tilpasses ulykkestypen. Større transportulykker (kollisjoner eller utforkjøring/avsporing med buss, trikk, t-bane eller tog, tunnelulykke, flyulykke, båthavari) antas å være den vanligste årsaken til ulykker med mange traumatiserte og eventuelt brannskadde pasienter. Andre typer hendelser som også vil kunne medføre mange traumatiserte pasienter er sprengningsulykker, terroranslag med sprengstoff, kollaps i bygningsmasse, ras, jordskjelv o.l. Utfordringene for helsetjenesten vil ved slike hendelser ofte være omtrent de samme som ved større transportulykker.

6 NASJONAL ROS-ANALYSE INNEN HELSE Side 4 Spesielt om ulykker med brann- og eksplosjonsskader Brann kan medføre brannskader på hud og i luftveier, samt gi alvorlig røykforgiftning. Brannrøyk fra moderne innredningsmaterialer kan inneholde store mengder giftige CO- og cyanidgasser. Hvis det samtidig er en eksplosjon, vil man i tillegg kunne forvente kirurgiske skader og øyenskader, og eventuelt også behov for dekontaminering før videre behandling. Erfaring fra utlandet, blant annet brannen i et forsamlingslokale for ungdom i Göteborg, og fra flere branner og branntilløp i norske sykehjem, viser at potensialet for store brannulykker er stort der mange mennesker er samlet; f.eks. teatre, konsert-, kinolokaler, nattklubber, dansesteder, ungdomsklubber, pleieinstitusjoner og sykehjem, overnattingssteder/hoteller, boligblokker, fengsler. Transportulykker Jernbaneulykkene på Åsta og på Lillestrøm (år 2000), samt det faktum at stadig større mengder brann- og eksplosjonsfarlig materiale transporteres på vei, viser at også transportulykker kan medføre et større antall brannog eksplosjonsskadde, selv om Norge har vært forskånet for slike store ulykker de senere årene. Togkollisjonen på Lillestrøm ville, om gasstanken hadde eksplodert før evakuering av bebyggelsen, gitt det største brann/eksplosjonsulykken i Norge etter 2. verdenskrig. Hendelsen ville forårsaket en katastrofe for helsetjenesten (i betydningen at helsetjenestens kapasitet ville blitt kraftig overskredet). Industriulykker Industriulykker representerer også en reell trussel for mange brann- og eksplosjonsskadde. Jotunbrannen er bare en av mange branner i industri- og lagerbygninger her til lands. Oljedirektoratet melder om en foruroligende økning av antall gasslekkasjer i offshoreindustrien. Ulykken i 1988 med bore- og produksjonsriggen Piper Alpha på britisk sektor var en stor brannkatastrofe som også kan skje på norsk sokkel. 4 SANNSYNLIGHET Tall fra Transportøkonomisk Institutt (TØI) sin rapport om katastroferisiko i transport viser sannsynligheten for noen transportulykker (ref 7): - Togulykker: Sannsynligheten for ulykker med > 20 drepte er beregnet til 1 pr 100 år. Åstaulykken (19 drepte) er den mest alvorlige togulykken i Norge siden Trettenulykken (27 drepte, 1975). - Årlig i Norge vil det i snitt inntreffe 0,67 dødsulykker pr. år innen skipsfarten. Hvert 5 år forventes en ulykke som vil kreve 2-9 menneskeliv, hvert 10. år en ulykke med drepte og hvert 25 år en ulykke som vil kreve mer enn 20 menneskeliv. - Innen luftfarten i Norge vil det inntreffe gjennomsnittlig 3,83 dødsulykker pr. år. Disse fordeler seg på 1,6 ulykker/år med inntil en drept og 2 ulykker/år med 2-9 drepte. TØI har videre beregnet at det hvert 10. år vil inntreffe en ulykke med drepte og at det hvert 11 år vil inntreffe en ulykke som vil kreve mer enn 20 menneskeliv. - Fra oppsto 499 personskadeulykker i norske veitunneler (totalt 587 tunneler) (ref 8). Sannsynlighet for brannulykker (ref 11 og 13) Av de menneskene som dør i brann hvert år (61 i snitt de siste 10 år), viser det seg at den karakteristiske dødsbrannen er en brann i bolig hvor ett, eller i sjeldne tilfeller 2-4 liv går tapt. Med noen års mellomrom rammes vi av branner hvor 5-20 menneskeliv går tapt, og med tiårs mellomrom brannkatastrofer hvor enda flere omkommer. I Norge har vi ikke hatt branner med tap av over 100 menneskeliv siden brannen i Grue kirke i Av større dødsbranner som kan nevnes fra nyere tid, er Jotunbrannen i 1976 der 6 mennesker omkom. I 1979 var det to dramatiske sykehjemsbranner i henholdsvis Sandnessjøen (14 omkomne) og Asker (5 omkomne). Bare 4 år senere omkom 5 pasienter ved en sykehjemsbrann i Larvik, og i 1986 fikk vi den største hotellbrannen siden 1959 med brannen på Hotel Caledonien i Kristiansand der 14 mennesker omkom.

7 NASJONAL ROS-ANALYSE INNEN HELSE Side 5 Når det gjelder dødsbranner i Norden for øvrig, er det nærliggende å nevne brannen i Scandinavian Star i 1990, der 158 mennesker omkom, og ikke minst diskotekbrannen i Göteborg i oktober 1998, der 63 ungdommer døde. Industriulykker representerer også en reell trussel for mange brann og eksplosjonsskadde. Oljedirektoratet melder om en foruroligende økning av antall gasslekkasjer i offshoreindustrien. Samlet vurderes sannsynligheten for en storbrann eller en større eksplosjon til å ligge i sannsynlighetskategori Sannsynlig, det vil si én hendelse pr år. 5 KONSEKVENS Konsekvensene er organisert i delkapitler etter de faser som ble analysert: 1. Varsling 2. Mobilisering 3. Prehospital håndtering 4. Mottak og behandling 5. Normalisering 5.1 Varsling I Norge har vi et system med trippelvarsling mellom nødetatene; brann, politi og helse. Den største trusselen ved virkelig store hendelser er at pågangen fra publikum, og mengden informasjon overskrider det nødetatenes kommunikasjonssentraler evner å håndtere; teknisk og/eller organisatorisk. Varsling kan forsinkes inn til helsetjenesten ved at deler av landet fremdeles har dårlig mobildekning, og varsling og mobilisering kan forsinkes av at helseradionettet mangler dekning enkelte steder. I Finnmark er situasjonen særlig sårbar, da manglende tilknytning til bredbåndsnettet, ustabil nettilgang og manglende oppfyllelse av kravet til redundans gjør at både varsling og kommunikasjon under en krise vil kunne bli ytterligere vanskeliggjort. Varslingsrutinene mellom 2. og 1. linjetjenesten er stedvis for dårlige slik at legevaktsentralene og kommunehelsetjenestens øvrige ressurser får varsel for sent. Det mangler planverk for helsemessig og sosial beredskap i en del kommuner, hvilket kan hindre rask mobilisering av de ressursene som befinner seg nærmest ulykkesstedet. Varsling til Sivilforsvar og frivillige organisasjoner hemmes av at enkelte enheter ikke har noen form for vaktordning, og at vedlikehold av varslingslister derfor blir meget krevende, særlig for varsling utenfor arbeidstiden. Situasjonen har imidlertid blitt bedre ved at 14 av sivilforsvarsdistriktene har etablert hjemmevaktordninger og de 6 andre har fastsatte varslingsplaner for sine styrker. Disse er gjenstand for kontinuerlig oppdatering og distriktene skal se til at disse er forankret i lokalt planverk. Varsling av Sivilforsvaret skal utføres av LRS/HRS. Norges Røde Kors har tatt i bruk et databasert varslingssystem og kan varsle mannskaper i løpet av få minutter, samt få tilbakemelding på oppmøte. Systemet er inndelt slik at det kan sendes varsel til spesialgrupper som ambulansepersonell, scooterpersonell, klatrere, skredspesialister etc.

8 NASJONAL ROS-ANALYSE INNEN HELSE Side Mobilisering Det første ledd i behandlingskjeden er pasienten selv, andre som er involverte i hendelsen eller som tilfeldigvis er i området. Dvs det første ledd er den vanlige befolkning, med varierende grad av ferdighet i førstehjelp. Det neste ledd i behandlingskjeden er samfunnets lokale hjelpeapparat. Dette består i første omgang av yrkespersonell på vakt, dvs i de fleste kommuner er det få personer. Den lokale helsetjenesten har ansvar for å gi nødvendig og øyeblikkelig hjelp til de som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen (ref 11). Ved ulykker må stedet først sikres, slik at ikke flere blir påført skade. Det etableres et samarbeid mellom helsetjeneste og bl.a. brannvesen som etablerer tilgang til pasientene ved frigjøring eller slukking, og til politi for sikring og samordning. Den første livreddende behandling utføres umiddelbart på stedet, samtidig som man skaffer seg generell oversikt over situasjonen og skadebildet. Mens dette pågår vil ytterligere personell komme frem eller bli tilgjengelig. En vesentlig oppgaver er å få lokalt helsepersonell og ambulanser raskt frem til innsatsstedet. I tillegg til de lokale ressurser må det ved store hendelser iverksettes tidlig alarmering av luftambulanse, eventuelt utrykningsteam fra sykehus, og/eller redningshelikopter med medisinske team. Det er AMK som alarmerer ressurser fra helsetjenesten, mens politiet (evt. LRS/HRS) alarmerer ressurser fra det øvrige samfunn. Hjelpemannskaper vil komme frem i flere bølger, først få som absorberes i det arbeidet som er påbegynt. Deretter ytterligere personell fra beredskapsetatene, og dernest fra de frivillige organisasjoner og Sivilforsvaret, samt Forsvaret de steder det er aktuelt. Sanitetsmannskaper bistår på selve skadestedet, og etablerer behandlingsplass/samleplass der behandling på et høyere nivå kan utføres. Ligger skadestedet i noe avstand fra vei, kan det bli nødvendig å etablere ambulanseplass der første fase av transporten (bæring, snøscooter, traktor mv) blir overtatt av ambulansetjenesten. Etter noe tid vil det komme flere og stadig større bølger av hjelpepersonell og ressurser, etter hvert vil administrasjonen av dette i seg selv bli en betydelig oppgave (ref 11). Alle sykehus med akuttmottak skal ha en AMK-sentral (akuttmedisinsk kommunikasjonssentral), men antallet sentraler som mottar 113-telefoner (nødtelefoner) fra publikum, blir stadig færre. Hensikten med sentraliseringen er å bedre det faglige miljøet, og øke kompetansen til operatørene, men overgangen til få store mottak av 113- telefoner gjør at operatørenes lokalkunnskap blir redusert i deler av AMK-området. Dette fordrer bedre ressursoversikter for å kunne mobilisere lokale ressurser. Helsetjenesten har ofte god oversikt over egne ressurser, men mindre kjennskap til andre etaters ressurser. Ved virkelig store hendelser, er det en suksessfaktor å tenke alternativt og kreativt hvis ressursene er knappe, men for å kunne etterspørre en ressurs, må man vite at den finnes. Helsetjenestens beredskapsplaner bør omfatte lokale ressursoversikter både fra Sivilforsvaret, frivillige organisasjoner og Forsvaret i tillegg til egne ressurser. Helsetjenesten kan anmode om andre etaters ressurser via skadestedsleder, LRS og HRS i tillegg til fra Sivilforsvaret. Usikkerhet rundt hvem som rekvirerer hva og fra hvem er en trussel, f.eks. hvis det sendes helikopter og fly inn i samme område fra flere aktører. I større øvelser har det kommet fram at ansvarslinjene mellom AMK og LRS/HRS ikke er tilstrekkelig klare i praksis. Forsvarets ressurser samt rutinene for å aktivere disse er lite kjent (aktiveres via HRS). I sentrale strøk kan for mange ressurser på skadested være trussel mot god organisering av skadestedet. Rutiner for koordinering og evt. tilbakekalling av ressurser er svært viktig. Ved langvarige kriser kan det bli nødvendig å mobilisere helsepersonell som ikke for øyeblikket arbeider i helsetjenesten. Slike personellister kan fremskaffes fra Helsepersonellregisteret.

9 NASJONAL ROS-ANALYSE INNEN HELSE Side Prehospital håndtering Etablering av skadested I områder med stor ressurstilgang er det svært sjeldent at det etableres tradisjonelt skadested. Hele evakueringskjeden er basert på load-and-go -prinsippet, som selvsagt er det mest hensiktsmessige så lenge antall transportmidler med kvalifisert hjelpepersonell er tilstrekkelig. Ved en masseskade der det ordinære ressursapparatet overskrides, må man vurdere om det er riktig å beslaglegge transportmiddel for lengre pasienttransporter og hvilke pasienter som skal prioriteres for transport. Stay-and-play prinsippet med etablering av samleplass og transport av hjelpepersonell og materiell til skadested må vurderes som et alternativ. Særlig gjelder dette hvis hendelsen skjer i ulendt terreng eller langt vekk fra vei. I utkantstrøk vil Stay-and-play ofte være regelen. En stor trussel mot en hensiktsmessig gjennomføring, er at prehospitalt personell ikke trent på å bruke samleplass. Sivilforsvarets personell vil her kunne være en viktig ressurs fordi de både har utstyr og erfaring nettopp i å organisere og drive samleplass. Koordinering Koordinering både innen egen etat og mellom samarbeidende etater, representerer alltid en utfordring ved større ulykker. Ulike problemer knyttet til bruk av samband forringer ofte koordineringen, og det er en klar svakhet at det mangler et godt utbygd felles nødnett i Norge. Utbygging av nytt nødnett ble vedtatt i Stortinget den , og den trinnvise utbyggingen skal ferdigstilles innen år Ledelsen av helseressursene er krevende ved virkelig store ulykker. Når mengden skadde i sterk grad overskrider tilgjengelige behandlings- og transportressurser er det behov for å drive skadesortering (triage) etter militære prinsipper, hvilket medfører en svært utfordrende oppgave for fagleder helse. Ordningen med regionale AMK-sentraler (R-AMK) er ny og representerer også en funksjon som må øves og prøves for at koordineringen skal fungere godt (ref 5). Transport I planarbeidet for ulykker er det viktig at en lokalt orienterer seg om tilgjengelige lokale ressurser. Ved en aksjon er det svært viktig at transportbehovet gjøres klart for redningsledelsen slik at nødvendig innkalling av transportressurser kan gjennomføres så tidlig som mulig. Det er samtidig viktig at det inngås nødvendige avtaler med utøvere som sikrer et hensiktsmessig transportnettverk. Transport på og utenfor vei Antall egnede transportmiddel antas, spesielt i initialfasen, å kunne være begrensende for optimal innsats. Dette vil være avhengig av omfang av skadde og sted hvor ulykken inntreffer. Ved ulykker i byer og bynære kommuner, viser erfaring (eks. Sleipnerulykken) at det i løpet av relativt kort tid er mulig å mobilisere et større antall ambulanser. Ved eventuell sentralisering av ambulansetjenester, må foretakene også vurdere konsekvensene for de samlede ambulanseressurser som raskt kan være tilgjengelige ved større ulykker i foretakenes ansvarsområder. Ved større ulykker langt fra vei eller i utilgjengelig terreng, er det sannsynlig at man i initialfasen ikke vil ha tilstrekkelig egnet transportkapasitet. Man vil være avhengig av luftambulanseog redningshelikopter for rask innsats og bistand fra lokale innsatsgrupper (frivillige sivile, hjelpekorps etc.), samt innsats fra Sivilforsvaret og eventuelt Forsvaret. Slik innsats vil kunne ta flere timer å mobilisere og kan utgjøre en vesentlig forsinkelse for iverksetting av nødvendig behandling (ref 5). Transport i luftambulansetjenesten Tilgang på ambulansehelikopter, redningshelikopter og ambulansefly utgjør et vesentlig bidrag for å løse transportbehovene. Fordelen ved lufttransport ved denne typen ulykker er rekkevidde og hastighet. Det kan være behov for å transportere spesialressurser til skadestedet, noe som kan gjøres raskt over store avstander. Dette gjelder også transport av utstyr, medikamenter, blod og medisinske forbruksartikler mellom

10 NASJONAL ROS-ANALYSE INNEN HELSE Side 8 foretakene i regionen. Samtidig kan pasienter med spesielle behandlingsbehov raskt kunne transporteres til spesialisert behandlingssted med ledig kapasitet. Begrensingen ved lufttransport er i hovedsak værforhold som kan gjøre flyging umulig (ref 5). Svalbard vil her være i en spesiell situasjon grunnet lange transportavstander, begrensede ressurser og til tider ekstreme værforhold. Transport til sjøs Transportbehovene til sjøs omfatter transport av ressurser og pasienter i tillegg til eventuelt hospitalskipfunksjon. For transport av pasienter og ressurser har en mange typer fartøy som er i daglig beredskap, i tillegg til øvrig materiell som kan mobiliseres (ambulansebåter, Sjøforsvarets fartøyer, ferger, redningsskøyter, MOB- båter m.m.) (ref 5). Forsvaret har en ordning der 2 hurtigruteskip kan omgjøres til hospitalsskip i løpet av 24 timer. Dette vil kunne utgjøre en stor ressurs i spesielle tilfeller. Sekundærtransporter Kvalifisert følge i bilambulanser vil ofte være en mer begrenset ressurs enn tilgangen på transportmidler ved transport av hardt skadde pasienter fra et sykehus til et annet ved en større ulykke. Forutsatt flyvær vil luftambulansehelikoptrene i en region dirigeres til innsats på skadested. Initiell god triage fra skadestedet (hvis det ikke ligger like i nærheten av et primærsykehus) av hardt skadde pasienter til ulike sykehus med tilkalte luftambulanseressurser, vil være av stor betydning for regionens evne til å håndtere de første hardt skadde. En ulykke med mange hardt skadde bør derfor også føre til rask mobilisering av flere ambulansefly som likevel i løpet av de første timene antas å bare kunne transportere 4-5 hardt skadde fra ett sykehus til et annet (ref 5). Resultatet er at det de første 6-8 timer vil være begrensede muligheter for sekundærtransport fra ett sykehus til et annet av mange hardt skadde pasienter. Alternativer som transport av nøkkelpersonell (kirurger, operasjons- og anestesipersonell) samt utstyr, blod og nødvendige medisinske forbruksartikler til det mest belastede sykehuset bør overveies (ref 5). 5.4 Mottak og behandling i sykehus Mottak I hvor stor grad man ved et sykehus er tilstrekkelig trenet på mottak av multitraumer, er varierende. De store sentralsykehusene som normalt er de som får inn hardt skadde pasienter, har både kompetanse og trening, mens mindre lokalsykehus ikke nødvendigvis har et mottaksapparat som er øvd og dimensjonert for mange samtidige pasienter. Økende grad av funksjonsfordeling mellom sykehusene kan også svekke beredskapen fordi helsepersonell i større og større grad blir spesialister framfor generalister. Videre er registrering av katastrofepasienter et problem. Svært mange sykehus har manuelle registreringssystemer for katastrofepasienter i mottaket som ikke er koblet til de normale pasientdatasystemene. Når pasientens prøvesvar så begynner å komme, har man ikke tilrettelagt for bruk av normale rutiner. I verste fall forsinkes behandlingen. Koblingen mellom skadelapper fra skadested, registreringer i AMK-sentralen og pasientens registrering i sykehuset, er ofte også mangelfull eller ikke eksisterende. Dette har normalt ikke noe å si for behandlingen, men det har en viktig funksjon i forhold til identifiseringen av pasientene og oversikten over hvor de ulike pasientene befinner seg. Rutiner for intern varsling i sykehus er ofte tungvinte og tidkrevende. Det finnes databaserte varslingssystemer som kan ringe opp og varsle et høyt antall mennesker samtidig, samt registrere deres respons på meldingen, men det er få/ingen som til nå har tatt i bruk slike system. Sykehusenes telefonsystemer er ofte ikke dimensjonert for å håndtere pågangen ved en større hendelse, hvilket også kan true evnen til å innkalle ekstra personell, samt kommunisere internt.

11 NASJONAL ROS-ANALYSE INNEN HELSE Side 9 Behandlingskapasitet Behandlingskapasiteten for hardt skadde pasienter er sterkt varierende i Norge. Kapasiteten ligger fra 1-2 pasienter på de minste lokalsykehusene til flere titalls pasienter ved landets største sykehus. Tilgjengelighet på operasjonsstuer/-personell, intensivplasser og eventuelt respiratorplasser er begrensende faktorer. Branngasskadde vil kunne ha behov for respiratorbehandling. Kapasiteten for dette er generelt lav. Regionsvise oversikter over respirator- og intensivplasser vil være et viktig hjelpemiddel, men kapasiteten vil likevel styres av bufferkapasiteten ved det enkelte sykehus når ulykken inntreffer. De regionale AMK-sentralene skal ha oversikt over kapasiteten. Det forventes stort behov for sekundærtransport da det kun er Helse Bergen HF som har spesialistkompetanse på behandling av alvorlig brannskadde. Når de ikke lenger har kapasitet, sendes pasientene til utlandet, fortrinnsvis til de andre nordiske landene. 5.5 Normalisering Psykososiale tjenester Et område det ofte rettes kritikk mot, er den psykososiale oppfølgingen av involverte og pårørende etter en stor ulykke/katastrofe. Det gjenstår ennå å finne gode systemer for organiseringen av denne tjenesten. Delvis har arbeidet også lidd under mye faglig uenighet. Sosial- og helsedirektoratet har planer om å utgi en Veileder i kriseintervensjon. En nødvendig avklaring er som følger: Politiet har primæransvar for informasjon til befolkning og berørte ved en katastrofe. Politiet skal i samarbeid med den berørte kommunen sørge for at det opprettes et tilbud til de pårørende etter en større ulykke. Spesialisthelsetjenesten har primært ansvar for å tilby psykososiale tjenester til inneliggende pasienter og deres pårørende. Hvis kapasiteten i kommunehelsetjenesten er for lav, kan kommunehelsetjenesten henvende seg til AMK-sentralen og be om faglige ressurser fra spesialisthelsetjenesten. Sivilforsvaret og de frivillige hjelpeorganisasjonene har også kompetent personell som kan sees på som en aktuell ressurs. Det er den enkeltes kommunes ansvar å kartlegge denne ressursen. Identifisering av pasienter Identifisering av pasienter fra en katastrofe kan være svært komplekst, særlig hvis pasienter har vært fraktet med private biler og er fordelt på mange sykehus. Henvendelser fra pårørende som leter etter sine kjære kan true sykehusets informasjonskapasitet, og man har sett eksempler i andre land der pårørende selv har gått rundt inne i sykehuset og lett etter sine. Elektroniske registreringssystem og rutiner for innsamling og deling av informasjon mellom politiet, kommunehelsetjenesten og sykehusene vil være til stor hjelp både i identifiseringen og i det å skulle gi informasjon til pårørende. Inntil slike systemer er på plass, viser erfaring fra øvelser at det er mye å hente ved å ha en liaison fra politiet med i katastrofeledelsen/kriseledelsen. I forbindelse med registrering av katastrofepasienter er registreringssystemet DIR (Disaster Victim Identification) tatt i bruk av politiet. Datasystemet brukes ved registrering og identifisering av savnede og omkomne.

12 NASJONAL ROS-ANALYSE INNEN HELSE Side 10 Informasjon Håndtering av media er en utfordring særlig ved hendelser som vekker internasjonal interesse. Proaktiv holdning til pressen og klare retningslinjer om hvem som skal gi informasjon til hvem og om hva, er helt essensielt. Helsetjenesten må huske at politiet har det primære informasjonsansvaret. Det å komme tidlig ut med informasjon vil kunne begrense pågangen for helsetjenesten. Informasjonsberedskapen må øves på lik linje med annen beredskap, da den er et viktig verktøy for å skjerme virksomheten slik at mest mulig fokus kan gå til å løse primæroppgavene. 6 KONKLUSJON RISIKO OG SÅRBARHET Vi har i nyere tid hatt en del store ulykker i Norge, men det har ikke vært vesentlig mangel på kapasitet fra helsetjenesten og hendelsene betraktes derfor i vår sammenheng ikke som katastrofer. Dette betyr ikke at det ikke er forbedringsmuligheter i helsetjenestens håndtering av store ulykker. Lillestrømulykken i 2000 kunne ha forårsaket en katastrofe for helsetjenesten hvis jernbanevogna med gasstanken hadde eksplodert før befolkningen var blitt evakuert. Terskelen for hvilket antall og hvilken kategori pasienter som vil utløse en katastrofe vil kunne variere i tid avhengig av det enkelte sykehus sin kapasitet og belegg. Intensivkapasiteten er for mange sykehus generelt presset ved at normalbelegget er høyt og vil derfor kunne være en flaskehals i tidlig fase av håndteringen. Ved en hendelse som overskrider helsetjenestens ressurser, blir det viktig å utnytte de lokale ressursene så godt som mulig fram til forsterkninger kommer. En trussel mot god håndtering er manglende eller mangelfulle planverk i mange av landets kommuner, samt utilstrekkelig kompetanse på ledelse og koordinering av store helseressurser. Storbrann/eksplosjon med et betydelig antall brann-/røykskadde vil kunne gi en stor belastning på både respiratorkapasitet, kirurgisk kapasitet og intensivkapasitet i en helseregion. Samlet sett er den nasjonale kapasiteten for behandling av alvorlig brann- og kjemikalieskadde lav, men her har man internasjonale avtaler som vil supplere den nasjonale kapasiteten ved en katastrofe. En ulykke som rammer selve sykehuset og forårsaker stengning av hele eller deler av sykehuset, vil være en stor trussel mot helsetjenestens kapasitet. Hendelser i kategorien katastrofe der ressursmangel (personell og/eller materiell) i vesentlig grad reduserer evnen til å yte lovpålagte tjenester med ønsket kvalitetsnivå, må påregnes å inntreffe en gang pr år (se sannsynlighetskategorier i hovedrapporten). 7 FORSLAG TIL TILTAK Tiltakene er organisert i delkapitler etter de faser som ble analysert: 1. Varsling 2. Mobilisering 3. Prehospital håndtering 4. Mottak og behandling 5. Normalisering Videre er de foreslåtte tiltakene gruppert etter: A. Satsningsområder og tiltak som krever involvering av RHF og/eller myndighetene B. Tiltak som bedrer den operative håndteringen av hendelsen C. Huskeliste for beredskapsplanlegging og øvelser

13 NASJONAL ROS-ANALYSE INNEN HELSE Side Varsling A. Satsningsområder og tiltak som krever involvering av RHF og/eller myndighetene 1. Det er behov for å beskrive varslingssystemet til/fra kommunene og helseforetakene og videre opp til SHdir og HOD ved særlig komplekse/store hendelser. Beskrivelsen må inkludere organisering, rutiner og kontroll for best mulig varsling innad i hele helsetjenesten. 2. Norge har et nødnett med atskilte systemer for politi, brann og helse. Det å få realisert prosjektet Felles nødnett vil være et svært viktig bidrag til effektiv varsling, men også av mobilisering og håndtering av større ulykker. 3. Det må stilles krav til dokumenterte ROS-analyser for AMK-sentraler. Videre må det stilles krav om at alle AMK-sentraler skal ha en reserveløsning ved svikt. Ved utbygging av nødnett, vil det bli etablert en nasjonal driftsorganisasjon. Det er naturlig at krav om reserveløsninger ivaretas gjennom utbyggingen av felles nødnett. 4. Fra helsetjenestens side oppleves det som om politiet har en generelt høy terskel for å etablere lokal redningssentral (LRS). Dette kan føre til at den tverrfaglige samhandlingen svekkes ved at vi får for lite trening i tverrfaglig samarbeide. Et viktig prinsipp er at det er gjennom de store ulykkene vi kan trene på å takle katastrofene. o o o Helsetjenesten må oppfordre til at LRS etableres oftere enn det som pr i dag er praksis, samt at det gjennom et godt øvingssamarbeid må sikres at LRS blir øvd. Det er behov for å avklare forholdet mellom LRS-legen og overordnet lege på skadested. Hvis LRSlegen skal ha en funksjon, må denne innkalles mye oftere enn det som er praksis pr i dag slik at funksjonen blir innøvd som en del av ledelsesapparatet. Det stilles spørsmål om behov for nasjonale retningslinjer. Politiets tjenestedirektiv for redningstjenesten og organisasjonsplan for redningstjenesten (jfr kgl.res. 4. juli 1980) bør revideres (ansv. JD) B. Tiltak som bedrer den operative håndteringen av hendelsen 1. Helseradionettet har ikke dekning over alt. Dette kan i enkelte tilfeller være en vesentlig trussel mot muligheten både til varsling, mobilisering og håndtering. Problemet kan løses for eksempel ved å sette opp mobile basestasjoner i påvente av utbyggingen av felles nødnett. 2. Varsling ut til kommunene er noe som av og til fungerer dårlig. Innen helsetjenesten anbefales det at legevaktsentralene (LV-sentralene) benyttes som AMK sitt varslingspunkt for kommunene. For annen varsling, f.eks. fra LRS til kommunene, må den enkelte kommune kvalitetssikre at varslingsrutinene er etablert og integrert i beredskapsplanen(e). 3. Sammenslåingen av AMK-sentraler gjør at en sentral dekker et mye større område enn tidligere. Ofte finnes det flere gater med samme navn innen det samme området. Man har hatt hendelser der ambulanse er sendt til riktig gate men i feil by, og det er derfor viktigere enn tidligere at varslingen inneholder er spesifikt oppmøtested for de ressurser som kalles ut.

14 NASJONAL ROS-ANALYSE INNEN HELSE Side Ved at antallet AMK-sentraler er redusert, vil lokalkunnskapen hos operatørene om det tilhørende AMKområdet bli svekket. Dette krever bedre verktøy og ressursoversikter, samt tydeligere varslingsrutiner for å sikre varsling av lokale ressurser. Rutiner for i hvilken rekkefølge ressursene skal varsles må også foreligge. 5. Ansvaret for etablering og oppdatering av varslingslister ligger til AMK og LV-sentralene innen helse. Rutiner for oppdatering av varslingslister skal være beskrevet. Både AMK og LV-sentralen vil ha stor belastning ved katastrofe, så ikke-kritiske varslingsoppgaver (f.eks. viderevarsling til enheter som ikke umiddelbart skal mobilisere) bør søkes lagt til en annen funksjon enn disse sentralene. 6. Det å forhindre for stor ressurstilstrømning til en større ulykke kan være en utfordring, særlig i områder med stor ressurstetthet. For mange ressurser på skadested vanskeliggjør koordineringen og mulighetene for kontroll. Et nært samarbeid mellom nødetatene, og gode rutiner for varsel om tilbaketrekning av ressurser, er viktige elementer å ivareta. 7. Ved store hendelser er det allerede i varslingsfasen viktig å alarmere personell som skal ha et ansvar ovenfor media. Media er et effektivt varslingsmedium. Ved proaktivt å kontakte og samarbeide med media, kan f.eks. varsling av befolkningen ivaretas via media. Strategi og framgangsmåte må avstemmes med politiet som har det primære informasjonsansvaret. C. Huskeliste for beredskapsplanlegging og øvelser 1. Ved ulykker der antall transportmiddel med kvalifisert hjelpepersonell er en knapphetsfaktor, vil det ikke alltid være mulig å benytte transportressurser kun til pasienttransport. Det må da vurderes å bruke transportressurser på frakt av helsepersonell og materiell til skadested i stedet. Planer for å behandle/stabilisere pasienter på skadested må være en del av beredskapen. 2. Ansvarsforholdene må være tydelig definert. Et viktig prinsipp: Ansvar må tilligge en funksjon, ikke en person. 3. Varsling omfatter både samarbeidende instanser og egne ressurser/enheter. Den nye sykehusstrukturen med mange enheter innen samme HF, og en annen eierlinje enn tidligere, fremmer behov for tydeliggjøring av varslingsrutinene. Tips: Tegn varslingskjeden! Vær klar på hva som skal varsles og til hvem. LRS/HRS bør inngå i varslingskjeden. 4. Varsling mellom 1. og 2. linjetjenesten må beskrives i planverket. 5. Beredskapsplanen skal inneholde en informasjonsplan. Informasjonsplanen må være tydelig på hvem som skal informere om hva, både eksternt og internt. Rutiner for å bruke media som informasjonskanal til befolkningen må beskrives. Husk at det også ved øvelser kan være riktig å gi informasjon til publikum og befolkning, slik at ingen oppfatter situasjonen som reell. 6. Kommunen og kommunehelsetjenesten har et hovedansvar for å gi informasjon og tilbud om psykososial støtte til sine innbyggere. Det er i prinsippet kommunehelsetjenesten som skal be spesialisthelsetjenesten om ressurser hvis det lokale støtteapparatet ikke kan dekke behovene.

15 NASJONAL ROS-ANALYSE INNEN HELSE Side Varslingsøvelser må være målrettede og med rett fokus. Det er viktig å utnytte den IKT vi har til varsling, og sikre/teste at systemene tåler den belastning som en katastrofe vil medføre. Evaluering i etterkant av øvelsen må vektlegges. Et velkjent problem er at man øver for mye på en gang. Rene varslingsøvelser kan kjøres ofte og til lav kostnad. 7.2 Mobilisering A. Satsningsområder og tiltak som krever involvering av RHF og/eller myndighetene 1. Rutiner for regional og interregional mobilisering av helseressurser, samt mobilisering av internasjonale helseressurser bør i størst mulig grad være avklart mellom RHFene gjennom avtaler. Den bør arbeides for at den nordiske helseberedskapsavtalen videreutvikles og konkretiseres. I den grad SHdir og HOD skal ha en rolle, må denne rollen beskrives, f.eks. i det rammeverket som skal utarbeides i etterkant av dette arbeidet. 2. Kravet om samordning av beredskapsplanene på RHF-nivå, HF-nivå, kommunalt nivå og mellom de ulike nivåene, må følges nøye opp. I tillegg til det som gjøres på lokalt nivå, må det også på regionalt, interregionalt og nasjonalt nivå tas initiativ til å etablere arenaer og avtaler som bedrer samordningen. 3. Kommunehelsetjenesten har stedvis ikke oppfylt krav i lov og forskrift om beredskapsplanlegging. Enkelte kommuner mangler fremdeles en helseberedskapsplan, og en rekke etablerte planverk er mangelfulle. Dagens situasjon er en trussel mot muligheten til å varsle og mobilisere de lokale ressursene som faktisk er de som må håndtere hendelsen fram til de får tilstrekkelig forsterkninger. Det er behov for et samarbeid mellom HOD, SHdir og Helsetilsynet sentralt og regionalt på hvordan helseberedskapen i kommunene kan styrkes. Styringsfokus på kommunehelsetjenesten er en viktig del av dette tiltaket. 4. Kommunene har et primæransvar for helseberedskap i hele landet. Helse- og sosialberedskap i kommunene bør fortrinnsvis inngå som helt sentrale elementer i kommunens samlede beredskap, og følgelig i den kommunale beredskapsplan. 5. Kommunene bør ofte foreta ROS-analyser sammen med nabokommuner, og lage planer som ivaretar felles tiltak og avtaler om bistand der dette er nødvendig eller naturlig ut fra lokale forhold. 6. Forsvaret har vært gjennom store omlegginger. Fra sivil side har man liten oversikt over de ressurser Forsvaret besitter. Ressursene kan rekvireres gjennom HRS, men for å etterspørre en ressurs må man vite at den finnes. Forsvarets sanitets- og transportressurser som kan benyttes av det sivile må beskrives. Det er nødvendig å angi responstid for de ulike ressursene. Tiltaket må som et minimum løses gjennom tre trinn: a) Det må avklares på myndighetsnivå hvilke incentiver som skal til for å styrke det sivilit-militære samarbeidet innenfor helseberedskapen. b) Avtalene som pr i dag finnes på RHF-nivå må revideres. c) Det må inngås konkrete avtaler med forsvaret på lokalt nivå.

16 NASJONAL ROS-ANALYSE INNEN HELSE Side 14 B. Tiltak som bedrer den operative håndteringen av hendelsen 1. Ved virkelig store hendelser er mobilisering av transportressurser en utfordring. Det kan oppstå farlige situasjoner hvis helse ikke informerer og koordinerer mobiliseringen av sine ressurser med HRS og evt LRS. (f.eks. kan man risikere å sende helikopter inn i samme område uten at disse vet om hverandre). Løpende kommunikasjon i mobiliseringsfasen er derfor svært viktig. 2. Til AMK-sentralene må det knyttes en katastrofeledelse som ikke innehar en operativ funksjon. Katastrofeledelsen skal foreta taktisk planlegging og være en støtte enten for lokal eller regional AMK. 3. I mobiliseringsfasen kan det både være for mye eller for lite informasjon, noe som gjør situasjonen og håndteringen usikker. Informasjonsoverføring fra skadested til de beslutningstakere som skal styre hendelsen, er et forbedringspunkt. Det finnes ulike tekniske løsninger bl.a. for å overføre bilder eller film (jf telemedisin), men i hvilken grad dette er informasjon man ønsker i akuttfasen må avstemmes med fagmiljøene. C. Huskeliste for beredskapsplanlegging og øvelser 1. Det må øves på manuelle registreringsrutiner dersom man opplever datasvikt. Registrerings-systemene som finnes pr i dag er ikke alltid testet for det press en katastrofe vil medføre, og faren for svikt øker når presset på systemet er stort. Tilsvarende må ressursoversikter også finnes i papirversjon. 2. Man har gjentatte ganger sett at innsatspersonell og ledere blir for kreative ved katastrofeøvelser. De etterspør og kaller ut ressurser uten å følge de normale linjene. Hvis dette gjøres i en reell situasjon, kan det føre til totalt kaos. Avgrensning av ansvar og tydelige prosedyrer for mobilisering av ressurser er derfor helt nødvendig. Videre må den som er ansvarlig for evaluering av øvelsen være bevisst de rammebetingelser og regler som gjelder i redningstjenesten. 7.3 Prehospital håndtering A. Satsningsområder og tiltak som krever involvering av RHF og/eller myndighetene 1. Man har i Norge lite erfaringsbakgrunn på hvordan det er rasjonelt å organisere ressursene ved katastrofer. I Sverige har man i mange år drevet et systematisk erfaringsoverføringsprosjekt ved at en gruppe fagpersoner har oppsøkt skadested ved større internasjonale katastrofer og intervjuet innsatspersonell. Disse KAMEDO-rapportene administreres av Socialstyrelsen i Sverige. Det etterlyses tilsvarende innsamling og systematisering av erfaringsmateriell med påfølgende utarbeidelse av retningslinjer for ledelse av store helseressurser her i Norge. B. Tiltak som bedrer den operative håndteringen av hendelsen 1. Økende grad av funksjonsfordeling mellom sykehusene gjør at det må legges mer vekt på sortering av pasienter på skadested slik at den enkelte kommer til det mest hensiktsmessige mottakssted.

17 NASJONAL ROS-ANALYSE INNEN HELSE Side Det må jobbes aktivt videre for å øke kompetansen til de som skal ha den medisinske ledelsen prehospitalt. Det bør legges fokus på at de får trening iht. NOU76. Det kreves oppdatering av utstyr og tilhørende kompetansehevende tiltak for det personell som skal jobbe prehospitalt. C. Huskeliste for beredskapsplanlegging og øvelser 1. Ved enkelte katastrofer (f.eks. ved diskotekbrannen i Göteborg) hender det at privatpersoner tar med seg ulykkesofre til sykehus. Dette kompliserer håndteringen både på skadested og for mottaksapparatet. Store øvelser bør inneha denne formen for trening. 2. Når det gjelder samvirke mellom fagetater, stilles det spørsmålstegn ved hvorvidt vi har et parallellvirke eller et samvirke. Etatene er gode hver for seg men ikke på tvers, og kommunikasjon og ansvarsavgrensninger må avklares og øves. Tverretatlig og intern evaluering av øvelser må vektlegges. 3. Dagens metodikk for etablering av samleplass oppfattes som en veldig rigid måte å jobbe på, og særlig i sentrale strøk benyttes ikke lenger samleplass annet enn ved øvelser. Men ved virkelig store hendelser kan samleplass brukes til å holde hodet kaldt, gjøre en god triage og unngå sekundærtransport. Krigskirurgisk trening og samspillsøvelser med involvering av alle etater er nødvendige læringsarenaer. Det synes imidlertid å være mye å hente på hyppigere simuleringsøvelser framfor sjeldne stor-øvelser. 7.4 Mottak og behandling i sykehus A. Satsningsområder og tiltak som krever involvering av RHF og/eller myndighetene 1. Det er pr i dag få/ingen sykehus som har fullautomatiske systemer for utsendelse av varsel om katastrofe og innkalling av personell. Bemanningen på kvelds- og nattestid, samt det faktum at mye helsepersonell har skiftordninger, gjør at innkalling blir tidkrevende. Det finnes pr i dag databaserte systemer som ringer opp personell i hht varslingslister, gir melding og registrerer respons fra de som er varslet. Kapasiteten på antall simultane oppringninger er svært høy, og et slikt system vil kunne effektivisere innkallingen i høy grad. Muligheter for varslingssystemer bør drøftes i forbindelse med Nasjonal IKT. 2. Registrering av katastrofepasienter er en stor utfordring. Svært mange sykehus har manuelle registreringssystemer for katastrofepasienter i mottaket som ikke er koblet til de normale pasientdatasystemene. Koblingen mellom skadelapper fra skadested, registreringer i AMK-sentralen og pasientens registrering i sykehuset er ofte også mangelfull eller ikke eksisterende. Dette kan føre til at man tar feil av pasientens ID eller at det tar lang tid før alle pasienter er identifisert. I tillegg verserer det ulike typer skadelapper både innenfor helsetjenesten, politiet, Sivilforsvaret og hos de frivillige organisasjonene. Her må det være kun én type skadelapp som alle etater bruker og er kjent med. Utarbeidelsen av dette bør tilligge helsetjenesten. Det anbefales at man kommer fram til enhetlige standardkrav som kobler sammen de ulike registreringene og som tilrettelegger for bruk av de normale pasientdatasystemene. Politiet må bidra til å sette en slik standard. Det er lite rasjonelt at dette problemet skal løses lokalt da man vil ende opp med et utall ulike varianter. Tiltaket bør vurderes i forbindelse med utvikling av elektronisk pasientjournal.

18 NASJONAL ROS-ANALYSE INNEN HELSE Side Registreringssystemer og rutiner for innsamling og deling av informasjon om katastrofepasienter mellom politiet, kommunehelsetjenesten og sykehusene, vil være til stor hjelp mht identifisering av de forulykkede og informasjon til pårørende. Det er behov for å ha en standard for hvilken informasjon som skal registreres, både ved henvendelser fra pårørende og for mottak av katastrofepasienter. Erfaring fra øvelser viser at det er mye å hente ved å ha liaisoner i de ulike /kriseledelsene. 4. Det er generelt et behov for å styrke intensivkapasiteten i Norge, da denne ofte er hardt presset i normalsituasjon, og derfor raskt vil bli en knapphetsfaktor ved en katastrofe. De regionale AMKene skal holde oversikten over regionens kapasitet på intensivplasser samt fremskaffe tilgjengelig kapasitet ved behov. Det må etableres samarbeid med andre regioner og land om respirator- og intensivplasser, og det må utarbeides en plan for å øke kapasiteten ved kriser. B. Tiltak som bedrer den operative håndteringen av hendelsen 1. Katastrofeledelsens kapasitet til å loggføre, motta og avgi informasjon o.l blir ofte begrenset av kapasitet og tilgjengelighet på telefonsystem, e-post og sekretærfunksjon. Forholdene må tilrettelegges og dimensjoneres slik at ikke slike praktiske rammebetingelser forhindrer muligheten katastrofeledelsen har til å lede sykehusets innsats. C. Huskeliste for beredskapsplanlegging og øvelser 1. Den regionale og interregionale ressursoversikten oppleves pr i dag ikke som tilfredsstillende. Meningen er at det er den regionale AMK (R-AMK som er etablert i alle regioner unntatt Helse Sør) som skal være hovedansvarlig for å ha oversikt over regionens samlede ressurser. Det er behov for å få øvd og prøvd denne funksjonen. 2. En plan er ikke mer enn papir så lenge den ikke er øvd og prøvd. Det MÅ settes av tid og penger til implementering av planen hvis virksomheten skal ha en faktisk beredskap. 3. Planen må inneholde en beskrivelse av organisering av skadested og krisehåndtering dersom det er sykehuset/helseinstitusjonen selv som er katastrofeområdet. Dette innebærer plan for flytting av deler av virksomheten til andre institusjoner. 4. Ved øvelser må det trenes på å holde orden på pasientinformasjon i form av skadelapper og registreringssystemer i tillegg til den rent medisinske kompetansen. 5. Krigskirurgisk trening er nødvendig for de personer som skal kunne gå inn å ta ledelsen ved en masseskade der helsetjenestens ressurser overskrides. 6. Alle enheter med akuttmottak må opprettholde fagkompetanse og trene på traumemottak. Det er svært viktig at konsekvensene av funksjonsfordeling ikke blir en svekking av mottakskapasiteten fra katastrofer. 7. I kommunenes beredskapsplaner må plan for frigjøring/kapasitetsøkning av sengeplasser i kommunens aldershjem inngå. Primærhelsetjenesten vil ved en større hendelse måtte påregne å ta i mot pasienter fra spesialisthelsetjenesten for å frigjøre kapasitet der.

19 NASJONAL ROS-ANALYSE INNEN HELSE Side Normalisering B. Tiltak som bedrer den operative håndteringen av hendelsen 1. Psykososial behandling er ofte standardisert, og lite tilpasset det flerkulturelle samfunn. Det kan kreves en bredt sammensatt kompetansegruppe for å tilpasse tjenesten til de ulike kulturelle bakgrunner som kan være representert. Det er viktig å på forhånd ha kartlagt mulige faglige ressurser, herunder også tolketjeneste. 2. Når en pasient fra en katastrofe er identifisert skal denne, så snart det medisinsk og praktisk er mulig, forenes med sine pårørende. Det er viktig å tilrettelegge for gjenforening på et sted der de som fremdeles venter eller har mottatt dødsbudskap ikke blir vitne til gjenforeningsscenene. Mottakssteder bør derfor planlegges slik at pårørende til hhv overlevende, savnede og døde holdes atskilt. C. Huskeliste for beredskapsplanlegging og øvelser 1. Psykososiale tjenester må også øves. Informasjonsoverføring fra sykehus og politi til senter for pårørende, fysisk uskadde ulykkesoffer og etterlatte er ofte et svakt punkt. 2. Både sykehusenes og kommunenes planverk for psykososiale tjenester må avstemmes med politiets planer da det er politiet som har hovedansvar for å gi informasjon til de involverte. 3. Katastrofer inntreffer svært sjeldent, og er derfor noe man sjelden eller aldri får erfaring med. Store ulykker er derfor vår viktigste læring. En grundig evaluering, med påfølgende justering av planverk er en forutsetning for å kunne håndtere en katastrofe når den kommer. 8 RESSURSER OG KOMPETANSE 8.1 Kompetanse og ansvarsfordeling Den operative ledelsen på skadestedet er vist i figuren under. Figuren viser sammenhengen mellom redningstjenestens organisasjon og helsetjenestens struktur (ref 4):

20 NASJONAL ROS-ANALYSE INNEN HELSE Side 18 Skadestedsleder (SKL) Lokal redningssentral (LRS) Hovedredningssentral (HRS) Andre ressurser Fagleder BRANN (FB) Fagleder ORDEN (FO) Operativ leder HELSE (OLH) Fagleder HELSE (FH) L-AMK (den AMK som har hendelsen i sitt AMKområde) R-AMK (bistår L-AMK) Ambulansetjeneste Fordeling av pasienter til sykehus og legevakt Ekstra ressurser for ambulansetjeneste og mottak av pasienter i andre helseforetak og evt i andre regioner Ressurser INN Skadested Samleplass Pasienter UT Skadestedsleder (SKL) utpekes av politimesteren for samordning på skadestedet. Hovedoppgaver: koordinere innsatsen til faglederne og legge forholdene best mulig til rette for at disse skal kunne utføre sine oppgaver; nemlig å redde mennesker fra død eller skade bistå faglederne med å skaffe nødvendige ressurser gjennom lokal redningssentral opprette kommandoplass og lede innsatsen gjennom faglederne derfra Fagleder helse (lege) er medisinsk ansvarlig på skadested. Det er relativt sjelden at denne funksjonen opprettes ved faktiske hendelser. Funksjonen dekkes ofte i praksis av tilstedeværende ambulansepersonell (operativ leder helse) i samarbeid med AMK-legen. Fagleder helse bør være lege med god akuttmedisinsk og operativ praksis. Operativ leder helse (OLH) er en rolle som normalt dekkes av ambulansepersonell på skadestedet. Operativ leder helse er medisinskfaglig underlagt fagleder helse (og, hvis denne ikke er opprettet: AMK-legen). OLH skal forestå organisering, ledelse og koordinering av det operative sanitetsapparat, herunder organisere evakueringskjeden fra skadested i samarbeid med skadestedsleder og AMK-sentral. Fagleder og operativ leder helse må forholde seg til: Skadestedsleder (SKL) vedrørende koordinering av oppgaver inne på skadeområdet og ved behov for ressurser utenfor helsetjenesten (lys, redningshelikopter osv). AMK, vedrørende anmodning om ressurser fra helsetjenesten og fordeling av pasienter til neste ledd i behandlingskjeden. AMK-legen er ansvarlig for AMK-sentralens medisinske virksomhet, veileder ved behov ambulansepersonell og AMK-personell, samt har ansvar for fordeling av pasienter ved større aksjoner. AMK-legen er en sentral støttespiller for operativ leder helse. Fagleder brann har både det faglige og det operative ansvar for brannvesenets innsats. Fagleder brann har ansvar for sikring og klarering av skadested.