OMSORGSUTREDNINGEN HØRINGSUTTALELSE

Transkript

1 BUSKERUD FYLKESLAG ÅRSMØTESAK 5B OMSORGSUTREDNINGEN HØRINGSUTTALELSE Fylkesstyrets innstilling til fylkesårsmøtet: Saken legges fram uten innstilling. 1

2 Til Fylkeslagene Lokallagene HEFs øvrige organisasatoriske ledd Oslo 14. november 2011 Høring Om det videre omsorgsarbeidet i Human Etisk Forbund Hovedstyret i Human Etisk Forbund (HEF) sender med dette utredningen Krise og omsorgsarbeid i Human Etisk Forbund på høring i organisasjonen. Utredningen ble avgitt til Hovedstyret Følgende mandat ble gitt av landsmøtet i 2009: Hva skal Human Etisk forbund tilby av omsorgstjenester, og på hvilket nivå skal eventuelle tjenester tilbys? Utredningen har tatt sikte på å evaluere og gi noen kvalifiserte svar på disse spørsmålene ved å evaluere organisasjonens omsorgssatsing fram til i dag, ved å ta for seg HEFs mulige ulike grunner for å tilby omsorgstjenester, ved å kartlegge samfunnets behov for slike tjenester og ved å drøfte humanistiske omsorgstilbud i lys av forbundets livssynspolitiske prinsipper. På bakgrunn av dette arbeidet anbefales det i utredningen å satse på videreføring av det interessepolitiske arbeidet knyttet til det livssynspolitiske spørsmålet om likeverdighet i de offentlige omsorgstilbud. Det skisseres i utredningen tre mulige modeller for HEFs videre satsing på omsorgsarbeid. Utredningen anbefaler å avvikle den nasjonale kriseberedskapsgruppen som ble etablert på begynnelsen av 2000 tallet. Hovedstyret ønsker nå å vite hva organisasjonen mener om HEFs eventuelle videre satsing på omsorgsområdet, og ber derfor fylkene om å lese utredningen grundig. Høringsinstansene bes om å ta stilling til følgende: I. Pådriverrollen Omsorgarbeid som interessepolitisk satsingsområde i HEF Bør omsorgsområdet være et område i forbundets interessepolitiske arbeid? Hvilken prioritet bør dette arbeidet ha? Hvilke ressurser bør eventuelt settes inn i dette arbeidet? Hva bør organisasjonen sentralt bidra med og hva bør være fylkeslagenes og lokallagenes ansvars og arbeidsområder? 2

3 Bør HEF fortsatt være en pådriver for at offentlige omsorgstjenester (herunder arbeidet med kriseberedskap) skal være livssynsnøytrale? Bør organisasjonen fortsatt legge politisk press på myndighetene for at livssynsbetjening i offentlige institusjoner bør gjenspeile mangfoldet i befolkningen? 2. Driverrolle Omsorgsarbeid som et virksomhetsområde for HEFs organisatoriske ledd Dersom oppfatningen er at HEF fortsatt bør være en politisk pådriver på krise og omsorgsfeltet, bes dere ta stilling til om organisasjonen også bør ha en driverrolle. Bør HEF selv bli en tilbyder (leverandør) av ulike omsorgstjenester? Om oppfatningen er at HEF bør ha en driverrolle, i betydningen at forbundet skal tilby krise og/eller omsorgstjenester, bes dere ta stilling til om HEF skal drive ut fra en 2 a) minimumsmodell eller en 2 b) maksimumsmodell Minimumsmodellen (2 a) går ut på at HEF, som leverandør av omsorgstilbud, skal begrense seg til å tilby noen få livssynsspesifikke tjenester som ikke det offentlige eller andre private tjenesteleverandører kan forventes å levere. Dette kan for eksempel være humanistiske samtaletilbud til mennesker som aktivt henvender seg til forbundet. Maksimumsmodellen (2 b) går ut på at HEF skal tilby et bredt spekter av slike omsorgstjenester, inkludert tjenester som det offentlige eller andre private tjenesteleverandører kan levere. Denne modellen legger opp til at HEF inntar en proaktiv rolle i ved å utvikle og markedsføre nye tjenester. For en fyldigere beskrivelse av modellene, se utredningen. 2 a) Driverrollen Minimumsmodellen Dersom oppfatningen er at HEF bør ha en driverrolle etter minimumsmodellen, bes dere ta stilling til hvilke typer tjenester HEF eventuelt skal levere. Skal forbundet gi et tilbud om individuelle samtaler? Per i dag får forbundet med jevne mellomrom henvendelser fra mennesker med ønske om en samtale. Hvis dere mener at HEF skal ha et tilbud som besvarer disse henvendelsene, bes dere ta stilling til hvilket nivå tjenesten skal legge seg på. Skal det simpelthen være et tilbud om å snakke med et medmenneske fra forbundet, eller skal det være et tilbud om en intellektuelt utfordrende filosofisk samtale om etiske, eksistensielle og metafysiske problemstillinger? Skal forbundet tilby samtalegrupper for ulike målgrupper som for eksempel rusmisbrukere eller tidligere rusmisbrukere, religiøse avhoppere, etterlatte etter 3

4 selvmord, overlevende/pårørende etter større katastrofer? Hvor mye, og hvilke ressurser (kursing, kvalitetssikring, frivillige, utgifter), mener dere skal benyttes til en slik satsing på omsorgsarbeid? Kan deres eget fylkeslag bidra med egne midler? Hvilke ressurser forventes det at organisasjonen sentralt skal bidra med? 2 b) Driverrollen Maksimumsmodellen Dersom dere mener at HEF bør ha en driverrolle etter maksimumsmodellen, bes dere ta stilling til hvilke tjenester HEF skal levere innenfor en slik modell. Mulige produkter/tjenester kan for eksempel være: Tilbud om samtale med et støttende medmenneske fra HEF til medlemmer i vanskelig livssituasjon Tilbud om individuelle filosofiske samtaler om etiske, eksistensielle og metafysiske spørsmål Livssynsbetjening/humanistiske samtaler i institusjoner, som i sykehus, fengsel og forsvaret Tilbud om gruppesamtaler til utsatte grupper Humanistisk krisetelefon Lokale og/eller nasjonale kriseberedskapsgrupper Sorggrupper Fangevenn, pasientvenn eller liknende. Forbundet ber dere komme med forslag til hvilke tjenester HEF eventuelt skal tilby, eventuell prioritering av disse tjenestene og hvilke målgrupper tjenestene skal rette seg mot ved eventuell prioritering av tilbudet. Dere bes også ta stilling til hvilket nivå tjenestene skal ligge på (hva skal kreves av utdanning/kurs av de som utfører tjenestene?) og skissere et opplegg for organisering av tjenesten. Til sist bes dere presisere hvilke ressurser (kursing, kvalitetssikring, frivillige, utgifter) deres fylkeslag kan bidra med og hvilke ressurser dere forventer at administrasjonen skal stå for. 3. Nedlegging av den nasjonale kriseberedskapsgruppen Utredningen foreslår å avslutte arbeidet med nasjonal kriseberedskapsgruppe. Hovedstyret ber høringsinstansene vurdere dette spørsmålet. Dersom en ikke er enig, bes høringsinstansen vurdere hvilken rolle en slik gruppe eventuelt skal ha i det videre arbeidet innenfor omsorgsområdet og hvordan fylkeslagenes og lokallagenes arbeid med kriseberedskap skal organiseres for å fylle en rolle som deltakere i slikt arbeid lokalt, fylkesvis og eventuelt sentralt. 4

5 Det er viktig at organisasjonen får avklart sitt forhold til en eventuell videre satsing på omsorgsarbeid. For å få til dette, er det avgjørende at det settes av tid til å drøfte temaet i alle organisasjonsledd. Foruten generelle betraktninger om temaet er det avgjørende for hovedstyret å få vite hvilke tilbud fylkes og lokallagene synes forbundet skal prioritere, og hvilket nivå tjenesten(e) eventuelt skal legge seg på. For å kunne realitetsbehandle innspillene, er det også viktig å vite hvilke ressurser leddene i forbundet selv kan bidra med for at HEF skal kunne tilby et godt og stabilt tilbud til sine medlemmer. Det oppfordres derfor til å besvare ovennevnte spørsmål så utfyllende som mulig. Det gjøres oppmerksom på at dersom hovedstyret ikke mottar svar på ett eller flere av spørsmålene i høringsbrevet, vil dette tolkes som et signal om at de/det gjeldende satsingsområdet ikke er av spesiell viktighetsgrad for høringsinstansen. Hovedstyret håper det skal være mulig for alle ledd av organisasjonen å gi innspill innen Svar sendes skriftlig til HEF sentralt. Med vennlig hilsen Åse Kleveland Styreleder Kristin Mile Generalsekretær (sign.) 5

6 Krise og omsorgsarbeid En utredning av krise og omsorgsarbeidet i Human Etisk Forbund Avgitt Oslo HUMAN ETISK FORBUND RÅDGIVER KAJA MELSOM 6

7 Innhold Innhold... 7 Forord... 8 Kort sammendrag av utredningen... 9 Bakgrunn for utredningen Historisk gjennomgang Mandat, arbeidsform og begrepsavklaring Oppsummering Hvorfor skal HEF tilby livssyns og omsorgstjenester? Kreves av oss som livssynsorganisasjon Det humanistiske verdigrunnlaget fordrer det Medlemmene ønsker det Reelle behov Vilje og initiativ blant tillitsvalgte Like gode som de religiøse Oppsummering Hvordan ser omsorgstilbudet i Norge ut i dag? Det offentlige Private aktører Oppsummering Prinsipiell drøfting Er forbundet enig med seg selv? Samarbeid med livssynsnøytrale organisasjoner? Oppsummering Anbefaling Avvikling av nasjonal kriseberedskapsgruppe Oppsummering Modeller for omsorgs og livssynstjenester i HEF Modell 1: Maksimumsmodellen Modell 2: Minimumsmodellen Modell 3: Pådrivermodellen Hvilken type livssynssamfunn skal vi være?

8 Forord I romanen Den fremmede av Albert Camus vil fengselspresten ha dødsdømte Meursault til å be gud om tilgivelse for sine synder. Meursault forteller presten at han ikke tror på gud og helst vil være alene. Likevel insiterer presten på å be for ham. Til slutt renner det over for Meursault. Da var det noe som brast i meg, jeg vet ikke hvorfor. Jeg satte i å skrike av full hals, jeg skjelte ham ut og sa at han vær så god fikk la være å be for meg. Jeg hadde grepet tak i kraven på prestekjolen. Jeg øste utover ham alt det jeg gikk og bar på i dypet av mitt hjerte, i et utbrudd der glede og raseri gikk over i hverandre. Han virket så skråsikker, ikke sant? Men ingen av hans overbevisninger var et hår verdt. Han kunne ikke engang være sikker på om han var i live siden han levde som en død. Jeg derimot så ut til å stå der med tomme hender. Men jeg var sikker på meg selv, sikker på alt, sikrere enn han var, sikker på mitt liv og på døden som skulle komme. Ja, dette var alt jeg hadde. De statskirkelige institusjonsprestene her til lands er neppe like påtrengende som den katolske presten i Camus roman fra Likevel illustrer Meursaults utbrudd hvor viktig det er at livssyn respekteres i møte med mennesker i en sårbar livssituasjon. Dessverre er ikke dette noen selvfølge, selv ikke i dagens Norge. Livssynsminoriteter blir fortsatt diskriminert i offentlige institusjoner ved at de ikke får anledning til å praktisere sitt livssyn på lik linje med statskirkens medlemmer. Mange av de offentlige omsorgstjenestene er dessuten drevet på religiøst grunnlag, med de brudd på brukernes livssynsfrihet dette kan medføre. Men ting er heldigvis i endring, og mye tyder på at bevisstheten om problemene vokser. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) lanserte i 2010 rapporten Livsfaseriter, religions- og livssynspolitiske utfordringer i Norge. Selv om rapporten peker på mange svakheter ved dagens statskirkelige monopol, er rapporten i seg selv et signal om at man er i ferd med å våkne og at det er vilje til å gjøre noen forandringer for å få slutt på diskrimineringen av livssynsminoriteter. Regjeringen har også utnevnt et livssynspolitisk utvalg, som blant annet skal "vurdere hvilken plass religion og livssyn bør ha i ulike offentlige institusjoner, blant annet med hensyn til religiøs og livssynsmessig betjening. Universitetssykehuset starter dessuten høsten 2011 et pilotprosjekt, hvor samtalepartnere fra tros- og livssynsminoritetene også skal kurses for å kunne tilby livssynsbetjening til sine medlemmer. Det går med andre ord fremover. Spørsmålet er om ting går i den retning Human-Etisk Forbund (HEF) ønsker seg. Ønsker forbundet at hele spekteret av tros- og livssynsorganisasjoner skal inn i norske institusjoner på ved siden av prestene fra Den norske kirke? Eller snarere å overlate noen av prestens oppgaver til sekulære yrkesgrupper, som for eksempel psykologer og coacher? Bør HEF satse på å bygge opp kriseberedskapsgrupper for å kunne stille opp ved større katastrofer? Eller bør det prioriteres å skolere livssynssamtalepartnere som kan ta seg av hverdagskrisene og mer dagligdags undring? Bør det satses på å bygge ut egne omsorgstjenester, eller bør det kreves at det offentlige skal tilby et livssynsnøytralt tilbud til alle? For få svar på disse og mange andre spørsmål knyttet til HEFs satsing på krise- og omsorgsarbeid, er det viktig å stoppe opp og spørre oss om hvilket samfunn vi ønsker oss, og hvilken rolle vi ønsker å ha som livssynssamfunn. 8

9 Denne utredningen ble skrevet før terroren rammet Norge 22/7/11. Men fordi den organisatoriske behandlingen finner sted høsten 2011, vil den bli lest i og debattert lys av tragedien og de sterke følelsene knyttet til den. Et varmt hjerte kan utvilsomt være en fordel når man skal utvikle en omsorgspolitikk. Men for å kunne ta kloke og rasjonelle beslutninger for fremtiden, må det varme hjertet balanseres med et kalt hode. Det er derfor et håp at de sterke følelsene knyttet til 22/7 ikke forhindrer oss i å tenke klart og prinsipielt om forbundets videre satsing på krise- og omsorgsarbeid. Kort sammendrag av utredningen 1. kapittel: Bakgrunn for utredningen Mandat: Hva skal HEF tilby av omsorgstjenester og på hvilket nivå? Den historiske gjennomgangen av HEFs krise- og omsorgsarbeid viser at en rekke forskjellige tiltak er satt i gang rundt om i landet siden 80-tallet, men at de fleste har ebbet ut på grunn av manglende pågang, ressurser eller lokal/sentral vilje. Det som kjennetegner satsingen på omsorg i HEF, er at den blir vedtatt uten noen forutgående debatt i forbundet og dermed uten noen skikkelig begrunnelse. Dette har ført til en del problemer. Eksempelvis mangler satsingen på kriseberedskap lokal forankring, noe som gjør den landsmøtevedtatte satsingen vanskelig å gjennomføre. Vi befinner oss i den paradoksale situasjon at de fylkene som enstemmig har vedtatt satsingen på landsmøtet, i dag er skeptiske til at HEF skal delta i det offentlige kriseberedskapsarbeidet. Mye kan tyde på at de prinsipielle innvendingene mot en slik satsing først er kommet opp etter at satsingen er vedtatt. For å unngå lignende situasjoner i fremtiden trenger vi en grundig debatt om hvorfor HEF skal satse på omsorgstjenester, sett i lys av forbundets øvrige prinsipper og målsettinger. En slik debatt vil kunne gi gode og velbegrunnede svar på hva HEF eventuelt skal tilby og på hvilket nivå. Denne utredningen er skrevet med den hensikt å kunne tjene som et utgangspunkt for denne debatten. 2. kapittel: Hvorfor skal forbundet tilby livssyns- og omsorgstjenester? Følgende begrunnelser kan anføres for at HEF skal tilby livssyns- og omsorgstjenester: Fordi det kreves av oss som livssynsorganisasjon Fordi det humanistiske livssyn fordrer det Fordi medlemmene ønsker det Fordi tillitsvalgte ønsker det Fordi det er et reelt behov for dette Fordi vi vil være like gode som de religiøse 9

10 Alle disse begrunnelsene må veies mot hverandre. Vi må også vurdere hvor gode de er og hvor godt empirisk funderte de er. Lener vi oss uten videre på én enkelt begrunnelse kan det føre oss galt av steds. Er vi for eksempel utelukkende opptatt av å være like gode som de religiøse, kan dette få oss til å starte enda et lavterskeltilbud for de tyngste rusmiddelbrukerne, til tross for at det som virkelig trengs i rusomsorgen i dag er tilbud i ettervernet. Dette illustrerer hvor viktig det er å undersøke hva som er reelle behov før man setter i gang med større tiltak. 3. kapittel: Hvordan ser omsorgstilbudet ut i Norge i dag? Det er hovedsakelig to utfordringer for livssynsminoriteter i dagens tilbud: 1) Prestetjenesten i offentlige institusjoner. Skal HEF forsøke å komme seg inn i institusjonene, eller forsøke å få overført noen av prestens oppgaver til en sekulær yrkesgruppe, som f.eks. psykologer? 2) Huller i det offentlige tilbudet, som følge av at kommuner kjøper omsorgstjenester av religiøse organisasjoner. Skal HEF gå inn og tette hullene med egne humanistiske omsorgstilbud, eller samarbeide med livssynsnøytrale organisasjoner? Eller skal HEF utelukkende konsentrere seg om å minne kommunene om deres ansvar for å etablere et livssynsnøytralt tilbud til alle? 4. kapittel: Prinsipiell drøfting En gjennomgang av vedtekter, prinsipp- og arbeidsprogram avdekker to tilsynelatende motstridende vedtekter: 1) At vi skal arbeide for å få en livssynsnøytral stat 2) At vi skal arbeide for å utvikle humanistiske omsorgstjenester Prinsipprogrammet presiserer at de humanistiske omsorgstjenestene må forstås som et supplement til det livssynsnøytrale tilbudet: 1) Alle innbyggere må være sikret livssynsnøytrale omsorgstilbud i livets ulike faser 2) Som supplement, må de som ønsker det få ivaretatt livssynsmessige behov. Dette gjelder også humanistiske tilbud. HEF skal altså levere livssynsspesifikke tjenester som ikke det nøytrale offentlige tilbudet kan dekke, som for eksempel eksistensielle livssynssamtaler til ikketroende. Da henger ting på grep, i den forstand at prinsippene ikke motsier hverandre. Men arbeidsprogrammet krever en ny runde med tolkning: På den ene siden skal HEF arbeide for at: 1) Offentlige omsorgstilbud er livssynsnøytrale for brukerne av tjenestene På den andre siden skal forbundet arbeide for: 10

11 2) Å fortsette å bli inkludert i offentlige kriseberedskapsplaner Punkt 2 er for så vidt i overensstemmelse med prinsippet om at HEF kan dekke livssynsmessige behov som et supplement til et nøytralt offentlig omsorgstilbud. Men dette forutsetter at HEF går inn og dekker særskilte livssynsmessige behov knyttet til kriser/katastrofer. Imidlertid har HEFs kriseberedskapsgruppe gang på gang har presisert at de verken har kompetanse eller ønske om å tilby samtaler om livssyn til overlevende og pårørende etter kriser og katastrofer. Etter eget sigende dreier ikke deres arbeid seg om livssyn i det hele tatt, men om praktisk bistand, som utdeling av pledd og vakthold ved dører på pårørendesentre. Det kan med andre ord stilles spørsmål ved om HEFs kriseberedskap ivaretar livssynsmessige behov, eller om de utfører oppgaver et livssynsnøytralt offentlig tilbud kunne stått for uten HEFs innblanding. I så tilfelle er det grunn til å spørre seg om man i arbeidsprogrammet gjør et unntak for kriseberedskapen, eller om man ser for seg at offentlig kriseberedskap blir mer nøytral av å innlemme omsorgsgrupper fra HEF? Hvis forbundet mener at HEFs omsorgsarbeidere er nøytrale, eller ikke-påtrengende, blir man lett offer for den kritikk forbundet har rettet mot religiøse organisasjoner i alle år, nemlig at de seiler under falskt flagg av nøytralitet. Mener HEF derimot at pluralisme på omsorgsfeltet er det nærmeste man kommer livssynsnøytralitet, bør forbundet tenke over hvilke generelle samfunnsutvikling det bidrar til. Ønskes et samfunn hvor offentlige institusjoner og instanser i større og større grad deler opp befolkningen etter religiøse og livssynsmessige skillelinjer? Forbundet er åpenbart ikke enig med seg selv hva angår tolkningen av de forskjellige prinsippene. HEF må derfor få klarhet i hvordan prinsippene skal forstås, og hvordan løse eventuelle konflikter mellom dem. 5. kapittel: Anbefaling Administrasjonen anbefaler å avvikle den nasjonale kriseberedskapsgruppa av følgende grunner: - Fravær av forutgående drøfting - Prinsipielt problematisk satsingsområde - Manglende motivasjon og forankring i fylkesstyrer - Manglende mulighet for kvalitetssikring fra sentralt hold - Lite hensiktsmessig bruk av ressurser Det bør ikke lenger være et uttalt mål å opprette nye grupper. Og med bare tre eksisterende grupper, bortfaller behovet for en nasjonal styringsgruppe. Denne bør derfor avvikles. 6. kapittel: Tre modeller for omsorgs- og livssynstjenester i HEF Modell 1: Maksimumsmodellen 11

12 Det satses på å kunne tilby et bredt spekter av omsorgstjenester, alene og i samarbeid med livssynsnøytrale organisasjoner, men tilbudet bygges opp steg for steg. Modell 2: Minimumsmodellen HEF satser bare på å kunne tilby livssynsspesifikke omsorgstjenester, som ikke det offentlige kan forventes å levere. Det mest nærliggende eksempelet på en slik tjeneste er tilbud om en eller annen form for livssynssamtale. Modell 3: Pådrivermodellen HEF blir pådrivere for at det offentlige får på plass et livssynsnøytralt tilbud til alle. I påvente av et slikt tilbud, henvises både frivillige og hjelpetrengende til livssynsnøytrale organisasjoner. Konklusjon: Forbundet bør utvikle en strategi for omsorgsarbeidet i HEF som vedtas av hovedstyret, eventuelt landsmøtet. Foruten en overordnet plan, bør strategien gi noen klare kriterier som må være oppfylt for at et lag skal kunne tilby en omsorgstjeneste. Bakgrunn for utredningen Historisk gjennomgang Internasjonal idépåvirkning I den internasjonale humanistorganisasjonen IHEU har omsorgsarbeid vært et tema fra stiftelsen i 1952 og fram til i dag, med Nederland som foregangsland. Som Paul Knutsen påpeker i Livet før døden, var utviklingen av den organiserte humanistbevegelsen i Norge nært sammenvevd med den internasjonale humanismen 1. Allerede i 1957 deltok Norge på den andre internasjonale kongressen i regi av IHEU, og her var humanistisk omsorg ett av hovedtemaene. Den ledende nederlandske humanisten Jaap van Praag fremhevet viktigheten av hverdagshumanismen. Han påpekte at det humanistiske livssyn fordrer en praktisk solidaritet i forhold til menneskers daglige problemer, spørsmål og behov 2. Han understreket også viktigheten av å engasjere seg i omsorgsarbeid med hensyn til rekruttering. Skulle man nå utover den intellektuelle klasse, måtte humanismen engasjere seg i familiespørsmål, arbeid for eldre og barn, være samtalepartnere i sykehus, i det militære og i fengslene, og generelt stå til rådighet med livssynsveiledning i tråd med humanistiske idealer. 3 Men han advarte samtidig mot å sette i gang med slike tjenester uten at man kunne garantere for kvaliteten. 1 Knutsen Paul, Livet før døden, Humanist forlag 2006, s Ibid. 3 Ibid. 12

13 Som kjent har nederlandske humanister realisert van Praags vyer fra I dag har nederlenderne en egen utdanning for humanistiske rådgivere, og tilbyr livssynssamtaler fra sine kontorer, og i nederlandske fengsler, sykehus og på universiteter. Belgia har fulgt i nederlendernes fotspor. I en internasjonal sammenheng er altså ikke humanistiske omsorgstjenester et nytt fenomen. Oppstart av krise- og omsorgsarbeid i HEF I Norge tok det tid før omsorgsarbeid kom høyt opp på HEFs prioriteringsliste. Det var først på 80-tallet, under Kari Vigelands ledelse, at HEF tok sikte på en systematisk innsats på omsorgsfeltet. Det første konkrete tilbudet om livssynssamtaler dukket opp i 1983, ved Lillehammer Fylkessykehus. Lokallaget samarbeidet med en lege på sykehuset, og en forståelsesfull sykehusprest 4. Men som Knutsen skriver, ble dette første alternativet til det statskirkelige tilbudet (sykehuspresten) en enslig svale lenge tallet gikk med til å utrede og diskuterte satsningen videre, et arbeid som resulterte i at landsmøtet i 1999 vedtok en forsiktig oppbygging av livssynstjenester i forbundets regi 6. På samme møte vedtok man at forbundet på sikt skulle arbeide for å bli likestilt med det religiøse tilbudet i kommunenes utarbeiding av kriseberedskapsplaner. Engasjementet på dette området sprang ut av Scandinavian Star-ulykken i 1990, hvor mange i forbundet begynte å stille spørsmål ved hvorfor det bare var den norske kirke som stilte opp med trøst og minnestunder etter store katastrofer. Man oppfordret lagene til så smått å sette i gang med krise- og omsorgarbeid, for å høste erfaringer fram til man på landsmøtet tre år etter skulle vedta prinsippene for omsorgarbeidet i HEF. I Hedmark og Oppland startet man i 1997 opp en gruppe for psykisk og sosial omsorg, POSOM, med ambulansesjåfør Tom Spjældnes som viktig drivkraft. Under Åsta-ulykken i 2000, hvor Spjældnes selv ble kastet ut i det som ambulansesjåfør, fikk han organisert et human-etisk team på fire personer til å delta i det psykiske førstehjelpsteamet. 7 Som Knutsen påpeker, må Åsta-ulykken og de lokale HEF-medlemmenes omsorginnsats på stedet, ha vært en stimulans for å få denne type virksomhet høyere opp på forbundets prioriteringsliste. Nok en gang med Spjældnes i spissen, greide Støtte- og omsorgsgruppa i Hedmark og Oppland HEF å bli en del av mottaksapparatet på Gardermoen da overlevende fra tsunamikatastrofen kom tilbake til landet 2. juledag I januar 2005 ble det holdt en minnehøytidelighet etter tsunami-katastrofen i Oslo Rådhus i regi av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, hvor HEF bidro som én av elleve forskjellige tros- og livssynssamfunn. Uten noen særskilt organisatorisk behandling, blir Nasjonal styringsgruppe for Støtte- og omsorggruppene i HEF (SOG) opprettet som en nasjonal styringsgruppe for de fylker som driver kriseberedskapsarbeid. Gruppa skulle etter eget sigende arbeide med etablering av kriseberedskapsgrupper i fylkene, dyktiggjøring av gruppene og inkludering av gruppene/ 4 Knutsen Paul, Livet før døden, Humanist forlag 2006, s Ibid. 6 Ibid 7 Knutsen Paul, Livet før døden, Humanist forlag 2006, s

14 representanter fra forbundet i de offentlige kriseberedskapsplanene 8. Etter hvert fikk SOG en fast post på HEFs sentrale budsjett. Landsmøtet i 2002 gikk inn for at et minimum av omsorgstilbud burde være tilgjengelige i hele landet, og man vedtok å opprette en landsdekkende krisetelefon. Men sentralstyremøtet etter landsmøtet innsnevret vedtaket, ved å understreke at det er viktig for alle ledd i organisasjonen å søke ekstern finansiering av de omsorgstilbud man forsøker å etablere 9. Rogaland, Oslo og Akershus fylkeslag ble av generalsekretæren oppfordret til å starte opp støttetelefon. Hovedkontoret påtok seg å dekke noen av utgiftene, men for øvrig ble det forutsatt ekstern finansiering. 10 I 2003 mottok administrasjonen et brev fra Truls Rosmer, leder av Lisa-prosjektet (LISA = Livssynsnøytrale samtalegrupper for rusmisbrukere) i Bergen, som viser at det grunnet manglende økonomiske og menneskelige ressurser var vanskelig å opprettholde lokal aktivitet alle tre fylkeslag hadde lagt ned sine støttetelefoner, Tromsø hadde oppstartsproblemer og i Bergen sliter LISA-prosjektet. Støttetelefonen ble lagt ned, men LISA i Bergen overlevde, takket være kombinasjonen av økt støtte fra HEF og samarbeid med kommunen. Kriseberedskapsarbeid de senere år I 2008 etterlyste SOG en organisatorisk behandling av deres forslag til mandat, samt økte ressurser til arbeidet. Gruppa ønsket å være selvkonstituerende, ha det overordnede ansvar for det faglige kriseberedskapsarbeidet i HEF, og ha det operative og administrative ansvar for HEFs kriseberedskapsgrupper ved oppdrag. Gruppa ønsket også å utvikle og godkjenne fylkesvise grupper på vegne av hovedstyret i HEF, med rapporteringsplikt til hovedstyret via generalsekretæren (se vedlegg 1). Hovedstyret gikk ikke med på at SOG skulle fungere som et overordnet og styrende organ, og vektla behovet for organisatorisk forankring både sentralt og lokalt. I SOGs eget mandatforslag ble verken fylkeslagenes eller administrasjonens rolle nevnt. Hovedstyret påpekte at dette ikke er forenelig med ønsker om ansvarsplassering i organisasjonen, hvor fylkesvis selvstendighet i aktiviteter og arbeid vektlegges. Det ble også påpekt at et slikt fylkesovergripende og overordnet ansvar som det SOG beskrev, raskt vil kreve innsats også fra forbundets administrasjon, noe den verken hadde nødvendige ressurser eller kompetanse til å følge opp. På dette tidspunkt knyttet administrasjonens omsorgsarbeid seg hovedsakelig til planlegging av opplæring i livssynssamtaler 11. Diskusjonen endte med enighet om et mandat, som blant annet presiserer at det er fylkesstyrene som skal velge om de vil opprette lokale kriseberedskapsgrupper eller ei. Det presiserer også at en representant fra fylkesstyret bør være medlem av den lokale kriseberedskapsgruppa, og at de økonomiske vilkår for gruppa skal vurderes av fylkesstyret. Den sentrale styringsgruppas primære oppgave er å motivere til opprettelse av lokale kriseberedskapsgrupper. Videre skal den etablere og ivareta samarbeid med andre organisasjoner, hovedredningssentralen og sentrale myndigheter (de lokale gruppene har ansvar for kontakt med lokale myndigheter), kvalitetssikre det faglige kriseberedskapsarbeidet 8 Hovedstyrets sak 49/08 9 Ibid. 10 Hovedstyrets sak 49/08 Krise/omsorgsarbeid i HEF, s Ibid. 14

15 i HEF og vurdere behov for kompetanseheving. SOG har også det operative og administrative ansvar ved oppdrag som krever innsats fra flere beredskapsgrupper (se vedlegg 2). Utover styrets arbeid med mandatet blir det ikke foretatt noen evaluering av kriseberedskapsarbeidet, eller noen grundigere drøfting av satsingen i lys av HEFs øvrige livssynspolitiske målsettinger. I desember 2010 sendte generalsekretær Kristin Mile et brev til alle fylkeslag, hvor hun ba dem redegjøre for om de har kriseberedskapsgrupper, om de har avtaler med den kommunale kriseberedskapen, eller om de planlegger å starte opp kriseberedskapsgrupper. Svarene hun fikk, forteller oss at det i dag eksisterer tre lokale kriseberedskapsgrupper. Aust- og Vest- Agder gikk i fjor sammen om å starte opp en gruppe, og er på beredskapslistene til tre kommuner. Rogaland har hatt en gruppe siden 2006, og er på listene til to kommuner. Hedmark og Oppland har en gruppe som har holdt på i 13 år. Men her er kontakten med fylkeslagene så fraværende at verken Hedmark eller Oppland fylkeslag vet om gruppa er på kommunenes beredskapsliste. Oppland fylkesstyre har forsøkt å fremskaffe informasjon om gruppas aktivitets- og budsjettplaner, samt informasjon om hvem som er medlemmer av gruppa, men uten hell. Gruppa kan med andre ord ikke sies å være forankret i fylkesstyrene, slik det nye mandatet slår fast, hvis den overhodet er aktiv. Nordland startet opp en gruppe i 2006, men denne er lagt ned. Oslo og Akershus har nylig avviklet sin gruppe, som også ble etablert i De har imidlertid opprettholdt kontakten med kommunene, og tanken er at fylkenes støttepersoner, som i høst har vært gjennom et grunnkurs i omsorgarbeid, er rede til å trå til hvis kommunen ber om det. Bare ett av fylkene som ikke allerede har noen gruppe, Vestfold, har planer om å opprette en slik gruppe. Men disse planene er lavt prioritert i fylket. Dette betyr at den nasjonale styringsgruppa per i dag består av representanter for de tre eksisterende gruppene, og ett medlem fra hovedstyret (mars 2011: Leonid Rødsten), det vil si til sammen fire personer. Det er verdt å merke seg at Oslo og Akershus fylkeslag nylig spilte inn et forslag til hovedstyret om at de avsatte midlene til styringsgruppa for 2011 heller brukes til kursing i livssynssamtaler i regionene. Dette fikk de ikke gjennomslag for i hovedstyrets behandling av budsjett Det at de fleste fylkeslagene ikke har planer om å starte opp kriseberedskapsgrupper, skyldes ikke utelukkende mangel på ressurser. Da nestleder i den nasjonale styringsgruppa og administrasjonen inviterte fylkeslederne til en diskusjon om HEFs satsing på krise- og omsorgarbeid (ledersamlingen i 2010), var de fleste fylkeslederne skeptiske til at HEF skal være en del av den offentlige/kommunale kriseomsorgen (se vedlegg 3). Her, som før, understreket styringsgruppa at HEFs kriseberedskapsgrupper ikke tilbyr livssynssamtaler i betydningen eksistensielle samtaler om temaer som død, tap og sorg, men at de er forberedt på å tilby praktisk og medmenneskelig bistand, som å roe ned folk, servere kaffe og tepper, holde vakt ved dører osv. Dette henger sammen med at kriseberedskapsgruppene primært vil bli brukt på pårørendesentrene som opprettes etter større katastrofer, mens behovet for livssynssamtaler gjerne er noe som melder seg etter at pårørendesentrene har lukket dørene og HEFs kriseberedskapsgrupper har avsluttet sitt oppdrag. Lederen for den nasjonale styringsgruppa har opplyst administrasjonen om at kriseberedskapsgruppene verken har kompetanse eller ønske om å følge opp de kriserammede med samtaler i etterkant av katastrofer. 15

16 I plenumsdiskusjonen som etterfulgte administrasjonens drøfting av forholdet mellom HEFs prinsipp om livssynsnøytrale offentlig omsorgstjenester og HEFs inntog i den offentlige kriseberedskapen, var det relativt stor enighet om det offentlige skal stå for livssynsnøytrale omsorgstjenester, mens HEF skal tilby eksistensielle livssynssamtaler til de som ønsker det. I lys av styringsgruppas vektlegging av at livssynssamtaler ikke er aktuelt på pårørendesentrene hvor kriseberedskapsgruppene er tiltenkt en rolle, var dette et temmelig nedslående resultat. Fylkenes skepsis mot HEFs engasjement i offentlig kriseberedskap stemmer dårlig overens med fylkenes enstemmige vedtak om satsing på kriseberedskap på landsmøtet i Mye tyder på at informasjonen om kriseberedskapsarbeidets art, og drøftingen av denne satsingen opp imot HEFs øvrige prinsipper, har vært mangelfull forut for landsmøtevedtaket. Annet omsorgsarbeid de senere år Troms fylkeslag fikk i 2003 tilskudd fra Helse og rehabilitering til å drive prosjektet samtalepartner i ett år, og det ble engasjert en prosjektleder i 40 % stilling sommeren Det ble gjennomført en spørreundersøkelse (MMI) for å kartlegge eventuelle behov for samtalepartnere fra Human-Etisk Forbund. Resultatene tydet på at et tilbud om samtaler på humanistisk grunnlag ville bli godt mottatt. Samtalepartnere ble kurset og godkjent av fylkesstyret og tilbudet skulle i første omgang prøves ut på UNN (Universitetssykehuset i Nord-Norge). Tilbudet ble markedsført og brosjyrer ble distribuert. Når prosjektleders engasjement var utløpt, ble prosjektet forankret i Tromsø lokallag, som nedsatte et omsorgutvalg. Ingen i utvalget påtok seg å være leder. Organiseringen med to store grupper (samtalepartnerne og omsorgutvalget) viste seg ikke å fungere. I tillegg uteble samtaleoppdragene, noe som virket svært demotiverende på alle involverte 12. Tilbudet ligger nå dødt, og det foreligger ingen planer om gjenopptagelse. Høsten 2010 innhentet administrasjonen informasjon fra fylkeslagene om aktiviteter på omsorgfeltet. I den følgende oversikten er kriseberedskapsarbeid ekskludert, fordi aktivitet på dette området ble redegjort for ovenfor. Omsorgarbeid i HEFs fylkeslag september 2010 (siste oppdaterte oversikt) Fylke Østfold Oslo og Akershus Tilbud Nestleder i Halden tar på seg noen enkeltoppdrag etter direkte henvendelser. Ellers ikke noe organisert tilbud. Støttepersoner som kan ta enkeltsamtaler på sykehus og andre steder. Sorggruppe som kan startes ved behov. LISA, gruppe for tidligere rusavhengige: ukentlige møter. Samtalegruppe i fengsel. Hedmark og Oppland (samarbeider) Det meste av omsorgsarbeidet er nå mer eller mindre sovende. Har de siste årene også hatt fengselssamtaler på Gjøvik og Hamar. 12 Ibid. 16

17 Samarbeidet med Gjøvik fengsel er brutt, og tilbudet til Hamar står nå på gyngende grunn. Til en viss grad mulighet til å tilby omsorgssamtaler for de som aktivt etterspør det, da et par av gravferdstalerne tar slike oppdrag. Buskerud (Sovende) tilbud om individuelle samtaler ved krise og sorg. Sorg og Omsorg i Drammen; tilbud til etterlatte og til barn etter skilsmisse. Samarbeidet med flere andre instanser. Vestfold Telemark Eventuelle forespørsler om samtaler med personer som er innlagt på sykehus, fra sykehjem og lignende dekkes opp av organisasjonssekretæren. Står på liste for samtaler med eldre på sykehjem (foreløpig ingen henvendelser). Mulig arbeid for å stå på kontaktliste som samtalepartnere på sykehus, arbeidet så vidt startet opp. Aust-Agder Vest-Agder Gravferdstalerne og organisasjonssekretæren tilbyr sorgsamtaler for folk med behov. Tilbudet er blitt gjort kjent på lindrende avdeling i Arendal. Har ikke kapasitet til å få dette ut som et tilbud i hele fylket. Støttetelefon nedlagt pga manglende pågang. Vil starte opp med livssynssamtalegrupper, fortrinnsvis i samarbeid med Forum for tros- og livssynssamtaler. Annonserer tilbudet på nettsidene nå. Rogaland Hordaland Støttetelefon nedlagt pga manglende økonomi. Tilbud om samtalegrupper ved samlivsbrudd; samarbeidsprosjekt hvor HEF har en beskjeden rolle (deltar i styringsgruppa og låner ut lokaler). LISA - ettervernsgrupper for rusavhengige: tre mannsgrupper og to kvinnegrupper med ukentlige møter. Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Nordland Ønske om å igangsette tilbud om samtaler ved sykehus, men ingen konkrete planer. Mangler ildsjeler. Arbeidet med LISA-gruppe er vedtatt nedlagt pga. manglende primus motor. Omsorgsgruppe (i regi av Trondheim lokallag). Ingen organisert aktivitet. I Bodø er det en liten gruppe på to-tre personer som kan gjennomføre samtaler med pasienter på Nordlandssykehuset. 17

18 Troms Finnmark Ingen organisert aktivitet. Vi har fått forespørsel fra et av fylkets to sykehus om vi kan stille med en samtalepartner ved behov, men måtte melde tilbake til sykehuset om at vi ikke har tilbud pr. i dag. Selv om dette faller litt på siden av det vi normalt tenker på med omsorg, er det verdt å nevne at fagavdelingen ved hovedkontoret gjennomførte et omfattende kurs i å lede livssynssamtaler for medlemmer og tillitsvalgte i hele landet Dette var en filosofisk variant av livssynssamtalen, med fokus på filosofisk/kritisk refleksjon over temaer, som lykke, meningen med livet, døden, vennskap, kjærlighet. Kurset fokuserte særlig på ledelse av gruppedialoger, noe fruktene av kurset bærer tydelig preg av. I etterkant av kurset har mange av kursdeltakerne arrangert filosofikafeer og samtalegrupper i samarbeid med sine respektive fylkes- og lokallag (se vedlegg 4). Det er blitt arrangert filosofiske gruppesamtaler i lokallagene Stavanger, Oslo, Trondheim, Asker, Kongsberg, Oppegård og Kristiansand, samt på Agder-fylkenes etikkseminar. Kursdeltakerne har også satt i gang en filosofisk samtalegruppe i Oppegård lokallag, en samtalegruppe for tidligere sektmedlemmer i Oslo/Akershus, en samtalegruppe for eldre i Kristiansund (samarbeid mellom Human-Etisk Forbund og Kristiansund kommune), og en samtalegruppe på Ullersmo fengsel. Flere prosjekter planlegges i inneværende år. Oppsummering Vi kan slå fast at både lag og enkeltpersoner har tatt initiativ til mange prisverdige omsorgstilbud til HEFs medlemmer. Men det at mange av fylkes- og lokallagene opplever at de er overlatt til seg selv når det kommer til organisering, kvalitetssikring og finansiering av tjenestene, har ført til at tilbudenes eksistens i stor grad har hvilt på enkelte ildjelers innsats på frivillig basis. Dette har selvfølgelig gått ut over kontinuiteten i arbeidet, og ført til at tilbud/aktiviteter legges ned etter hvert som ildsjelene forsvinner. En betydelig årsak til at det er vanskelig å rekruttere nye ildsjeler, og at gamle faller fra, er at de fleste omsorgstilbud HEF har igangsatt sliter med manglende oppdrag. Vi skal ikke se bort fra at det tar tid å bygge opp slike tilbud, og gjøre dem kjent for folk flest. Men vi skal heller ikke se bort i fra at humanister foretrekker profesjonell hjelp fremfor livssynsmessig betjening ved livskriser, sorg, eksistensiell undring osv. Store kriser og katastrofer, som Åsta-ulykken og tsunamien, er heldigvis sjeldne her til lands. Det er likevel grunn til å være ærlig omkring den utfordring som ligger i å skulle holde kriseberedskapsgruppene varme, når de begrenser seg til å skulle bistå ved slike store katastrofer. En annen forklaring på at det har vært vanskelig å etablere levedyktige krise- og omsorgtilbud i HEF, er fraværet av en grundig vurdering av engasjementet i lys av forbundets prinsipielle standpunkter, som for eksempel prinsippet om at det offentlige omsorgstilbudet skal være livssynsnøytralt. Fraværet av en skikkelig debatt om hvilke omsorgstjenester HEF bør tilby, i lys av HEFs øvrige livssynspolitiske målsettinger, synes å ha ført til at mange føler at satsingen ikke er skikkelig forankret i organisasjonen, til tross for landsmøtevedtakene som har blitt fattet. Denne problemstillingen er blitt særlig synlig i forbundets håndtering av satsingen på kriseberedskapsarbeid. Det at både det styrevedtatte mandatet til den nasjonale styringsgruppa og prinsipp- og arbeidsprogram oppfordrer til etablering av nye kriseberedskapsgrupper, mens de fleste 18

19 fylkesstyrene ikke ønsker å prioritere dette arbeidet, setter selvsagt styringsgruppa i en svært vanskelig situasjon. Når deler av administrasjonen i tillegg preges av et uavklart forhold til satsningen fordi den kan synes motstridende i forhold til HEFs øvrige livssynspolitiske engasjement, blir situasjonen håpløs. Å oppleve at forbundet taler med to stemmer om sitt omsorgengasjement er selvfølgelig drepende for motivasjonen til frivillige i alle ledd som bruker tid og krefter på dette arbeidet. Per dags dato drar forbundet i to vidt forkjellige retninger hva angår satsningen på omsorgsarbeid generelt og på kriseberedskap spesielt, noe ingen er tjent med. HEF må tørre å ta den prinsipielle debatten om hvilke omsorgstilbud forbundet skal tilby, selv om den nå kommer så sent at vi risikerer å tråkke noen på tærne. På landsmøtet i 2009 ble det imidlertid bestemt at HEFs omsorgsarbeid skal utredes, og dette vedtaket er bakgrunn for denne utredningen. Mandat, arbeidsform og begrepsavklaring Mandat Administrasjonen er bedt om å utrede HEFs omsorgstilbud, med utgangspunkt i følgende ordlyd i arbeidsprogrammet : HEF skal i perioden Utrede hvilke omsorgstjenester HEF skal tilby og på hvilket nivå. Utrede eventuelt samarbeid med livssynsnøytrale organisasjoner om omsorgstilbud. Det er verdt å merke seg at oppgaven ikke består i å undersøke om HEF skal tilby omsorgstjenester, men hvilke og på hvilket nivå. Det underliggende premisset om at HEF skal tilby omsorgstjenester, støtter seg på landsmøtevedtakene fra 2002 og fram til i dag, som stadfester at forbundet skal tilby slike tjenester. Men grunnet mangelen på prinsipiell debatt som har preget HEFs omgang med omsorgsarbeid fram til i dag, samt det faktum at sentrale personer i forbundet sår tvil om dette virkelig er en oppgave for HEF, har administrasjonen valgt å utvide mandatet til også å innbefatte spørsmålet om forbundet skal tilby slike tjenester. Om ikke annet, vil begrunnelsene som gis for et slikt engasjement legge føringer for hvilke type tjenester HEF bør tilby, og på hvilket nivå. Arbeidsform Foruten å undersøke hvilke begrunnelser forbundet har for å satse på omsorg, har administrasjonen kartlagt behovet for HEFs omsorgstjenester i dagens samfunn. Videre er det drøftet om det ut i fra vårt livssyn, våre prinsipper og vedtekter er rimelig at HEF skal gå inn og dekke noen av disse behovene. Avslutningsvis er det skissert tre forskjellige modeller for HEFs fremtidige satsing på omsorgstjenester. Siktemålet med utredningen vil være å danne grunnlaget for en kommende debatt om HEFs satsning på omsorgarbeid. Med dette som målsetting, har det vært viktigere å få fram argumenter pro et contra forskjellige satsningsområder, enn å komme med detaljerte beskrivelser på hvordan en eventuell satsning skal organiseres. 19

20 For å få kunnskap om hva som har skjedd på omsorgsfeltet i forbundet, har administrasjonen basert seg på det som finnes av skriftlig materiale på området. Dette omfatter møtenotater, lokallagsbrosjyrer, kursmateriale, styremøtesaker og eldre utredninger av HEFs omsorgarbeid. Administrasjonen har også basert seg på fylkeslagenes svar på henvendelser fra generalsekretæren og admnistrasjonen angående satsingen på omsorgarbeid. Metoden som er brukt for å få innsikt i de forskjellige synspunkter og holdninger til HEFs omsorgsatsing, har i all hovedsak bestått i samtale med mennesker i og utenfor forbundet. Foruten samtaler med enkeltindivider, har administrasjonen underveis i utredningsarbeidet presentert foreløpige resultater for organisasjonens ledere (ledersamling ), for ansatte på hovedkontoret (fellesmøte ) og for alle ansatte (møte i Humanismens Hus ). Etter det siste møtet ble det også sendt ut et referat til alle ansatte, med en oppfordring til de som ikke hadde anledning til å komme på møtet, om å sende inn kommentarer og innvendinger per mail. Ingen av arbeidsmetodene som er benyttet garanterer for en korrekt gjengivelse av de mange synspunkter som rører seg i og utenfor forbundet. Administrasjonen håper derfor at de som føler at deres synspunkter ikke kommer til sin rett i denne utredningen, utdyper sitt syn på saken i den kommende debatten om HEFs satsing på omsorgarbeid. Begrepsavklaring Begrepet omsorg kan forstås i et vidt eller snevert perspektiv, og spenner fra at livet dypest sett er omsorg (Heidegger) til at omsorg dreier seg om å hjelpe mennesker med særskilte behov grunnet sviktende fysisk eller mental helse. Spennet i forståelsen av begrepet omsorg gjenspeiles i de tre nedenstående definisjonene av omsorg/omsorgstjenester. Psykolog Sven Thyssen: Det å bry seg om og ta vare på andre menneskers beste. Sosialpsykolog Astrid Bastiansen: Med omsorg mener vi å gi hjelp og støtte til mennesker i deres livssituasjon eller å fremme utviklingen deres. Sosiolog Kari Wærness: Omsorgstjenester er tjenester som utføres til beste for mennesker som trenger hjelp på grunn av sviktende helse eller manglende evner. Hva vi legger i omsorg/omsorgtjenester avhenger av i hvilken sammenheng begrepet blir brukt. Er det snakk om foreldres omsorg for sine barn? Er det snakk om profesjonell omsorg for mennesker med sviktende helse, eller mer allmenn omsorg for våre medmennesker? For å nærme oss en forståelse av hvilke type omsorgstjenester det er aktuelt for HEF å tilby, kan det være lurt å foreta noen begrepsmessige distinksjoner. Først kan vi skille mellom privat omsorg og omsorg for fremmede. Det selvsagt prisverdig hvis humanister utviser omsorg i sine private relasjoner. Men når humanister skal utvise omsorg på vegne av forbundet, er det snakk om å utvise omsorg for fremmede, i betydningen mennesker vi ikke har en privat/familiær tilknytning til. Når det er sagt, er det bred enighet om at HEF ikke skal drive omsorgsinstitusjoner, som sykehjem og sykehus i hvert fall ikke i første omgang. Forbundet skal med andre ord ikke tilby spesialfaglig/profesjonsbasert omsorg. Kan hende vil en profesjonell bakgrunn, som for eksempel en helsefaglig utdannelsesbakgrunn, måtte være et kriterium for å tilby visse 20

21 omsorgstjenester i regi av forbundet, men i det store og hele er det allmenn medmenneskelighet et livssynssamfunn som HEF kan tilby. Enkelte vil mene at de omsorgstjenester forbundet skal tilby, må ha en særskilt tilknytning til livssynet vårt, i og med at vi er en livssynsorganisasjon. Omsorgsarbeid kan knytte seg til livssyn på flere måter. Én type tilknytning, er at livssynet gir begrunnelsen for hvorfor vi engasjerer oss i et spesifikt omsorgarbeid. Eksempelvis vil noen hevde at humanismens forpliktelse på menneskerettighetene fordrer at vi engasjerer oss overfor sårbare grupper som lider under at staten ikke tar sine menneskerettslige forpliktelser på alvor. Et konkret eksempel her, er de papirløses manglende rett på helsehjelp i dagens Norge. Vi kan også snakke om livssynsmessig omsorg i tilfeller hvor samtale om livssyn er en sentral komponent i den omsorgen vi gir. Livssynssamtaler på sykehus er et eksempel på en slik livssynsmessig omsorgstjeneste. En tredje type tilknytning er at livssynet vårt sier noe om hvordan en omsorgstjeneste bør utføres. Eksempelvis vil en humanistisk samtalepartner vektlegge gjestens autonomi i livssynsmessige spørsmål i større grad en den grenen av diakonien som tar misjonsbefalingen på alvor. En fjerde type tilknytning er at en omsorgtjeneste blir opprettet for å demme opp for livssynsmessig diskriminering i det offentlige omsorgtilbud. Den enkeltes forståelse av de ovennevnte distinksjoner, er i stor grad bestemmende for hvilke typer omsorgstjenester den enkelte mener det er rimelig at HEF tilbyr. Enkelte avviser at det gir mening å snakke om noen særskilt livssynsmessig omsorg, og enda mindre en særegen humanistisk omsorg. De oppfatter omsorg både som et allment behov og en allmenn plikt, og står fast på at det er et statlig ansvar å sørge for et tilbud alle kan benytte seg av. Denne posisjonen kjennetegnes av at den ikke finner det rimelig at HEF skal tilby omsorgstjenester i det hele tatt. Blant dem som mener det gir mening å snakke om en særskilt humanistisk omsorg, har vi på den ene siden de som mener at humanisme dypest sett dreier seg om å yte hjelp til sine medmennesker. Disse betoner gjerne forbindelsen mellom humanisme og humanitær hjelp. En slik holdning åpner for en positiv holdning til at HEF skal tilby et bredt spekter av omsorgstjenester. På den andre siden har vi de som mener at humanistisk omsorg er begrenset til eksistensielle samtaler om livssynmessige spørsmål. En slik holdning snevrer inn spekteret av tjenester det er rimelig at HEF tilbyr til kun å omhandle livssynssamtaler. Det er verdt å merke seg at blant de som mener at det humanistiske livssyn fordrer et bredt omsorgsengasjement, er det ikke alle som mener at HEF skal stå for dette engasjementet. Av livssynspolitiske grunner, som blir behandlet senere i utredningen, er det flere som mener at humanister bør oppfordres til å engasjere seg i livssynsnøytrale humanitære organisasjoner, som Norsk Folkehjelp og Røde Kors, snarere enn at forbundet skal tilby egne omsorgstjenester. Oppsummering Målet med en utredning er å danne et godt utgangspunkt for en bred og grundig debatt om hvilke omsorgstjenester det er rimelig at HEF satser på. Vi har nå sett at forståelsen av begrepene omsorg, omsorgstjenester og livssynsmessig omsorg, legger føringer for hva den 21

22 enkelte mener det er rimelig at HEF tilbyr av slike tjenester. Senere i utredningen vil vi se at uenighet omkring HEFs omsorgssatsning blir forsterket av at vi tolker våre vedtatte prinsipper forskjellig. Men før vi ser nærmere på den prinsipielle uenigheten, skal vi spørre oss hvorfor vi overhodet skal tilby slike tjenester. Hvorfor skal HEF tilby livssyns og omsorgstjenester? Skal HEF satse på omsorgarbeid, bør forbundet, i god humanistisk tradisjon, ha gode grunner for å gjøre det. Begrunnelsene som gis for en slik satsning legger dessuten sterke føringer på hva forbundet eventuelt bør tilby av omsorgstjenester, og på hvilket nivå. Hvis målet først og fremst er markedsføring av HEF, bør eksempelvis all aktivitet synliggjøre forbundet på en mer eller mindre direkte måte. Samarbeid med livssynsnøytrale organisasjoner vil med en slik målsetting være lite attraktivt, fordi HEF ikke kan fronte seg selv i like stor grad som når forbundet opererer på egenhånd, naturlig nok. Svaret på spørsmålet hvorfor omsorg? legger med andre ord føringer på forbundets svar på spørsmålet hvilke omsorgstjenester?. En styrket bevissthet om HEFs begrunnelser for å satse på omsorg, vil dessuten gjøre en satsning mer helhjertet fra organisasjonens side. Velger organisasjonen derimot ikke å satse på omsorg, er det desto viktigere med et gjennomtenkt og avklart forhold til begrunnelsen for et slikt valg. Som vi snart skal se, krever en slik stillingtaken at forbundet i mange sammenhenger i årene fremover vil måtte svare for oss. Kreves av oss som livssynsorganisasjon HEF er ikke bare en livssynspolitisk interesseorganisasjon. Forbundet er også en livssynsorganisasjon. I det ligger det å skulle bidra til å fremme og utvikle det humanistiske livssyn, og til å skape et meningsfylt og støttende felleskap for landets humanister. Spørsmålet, som ble nevnt allerede på den andre internasjonale humanistkonferansen i 1957, er om HEF bare skal være en humanistorganisasjon i intellektuell og teoretisk forstand, eller om forbundet også skal praktisere humanismen. Forbundet bør dessuten spørre seg hva vi skal foreta oss den dagen vi har vunnet de største av våre livssynspolitiske kamper. Bør ikke forbundet da ha flere livssynsben å stå på enn virket som seremonileverandør? Det er verdt å merke seg at helt uavhengig av hva forbundet måtte mene om saken, er det et ubestridelig faktum at mange forventer av livssynssamfunn at de tilbyr omsorgtjenester til sine medlemmer. Dette blir forbundet i større og større grad nødt til å forholde seg til i årene som kommer. Vi lever i en tid med et økende fokus på religion og livssyn, og med et dertil økende fokus på menneskerettigheter, som for eksempel individets rett til tros- og livssynsutøvelse. Denne tendensen presser fram en kritisk offentlig bevissthet om det statskirkelige monopolet i norske institusjoner, som fengsler, sykehus og forsvaret. En rekke initiativ de siste årene tyder på at det statskirkelige monopolet står for fall ikke ved at prestene må ut av institusjonene, men ved at samtalepartnere fra andre tros- og livssynssamfunn blir invitert inn. Av konkrete initiativ, kan det nevnes at kulturdepartementet og justisdepartementet i 2009 sendte ut et rundskriv til landets fengsler hvor de ber om at den enkeltes religionsfrihet blir respektert, gjennom blant annet at innsatte utenfor Den norske kirke også får tilbud om livssynsmessig betjening. En lignende oppfordring ble fremmet av feltprostens teologiske fagråd i utredningen Religiøst mangfold og militær enhet (2009). 22