lovbrudd forebygge oppdrag: Politi nr.4 // november 2007 Norsk en utfordring Brukes aktivt i politiarbeid Nå kommer Norsk politi

Transkript

1 Norsk Politi nr.4 // november 2007 nettsamfunn en utfordring Brukes aktivt i politiarbeid Nå kommer DNA-satsingen Stiller krav til storstilt kompetanseheving Norsk politi i krigssonen Opplæring av afghansk politi oppdrag: forebygge Politiet må fortsette å levere kvalitet. Aller viktigst er politiets møte med publikum. Olav Sønderland, avtroppende politimester lovbrudd Bak forebygging av kriminalitet skjuler det seg mange ansikter. Noen har til oppgave å beskytte samfunnet mot terrorisme, andre retter innsatsen inn mot å hindre ungdom i å bli hverdagskriminelle. Metoden politiet bruker, er uansett den samme.

2 Norsk Politi Magasinet Norsk Politi Politidirektoratet Pb Dep., 0031 Oslo Intern e-post: Postmottak POD Ekstern e-post: Fagblad for politi- og lensmannsetaten. Magasinet kan også leses på Ansvarlig utgiver: Politidirektør Ingelin Killengreen Redaktør: Runar Kvernen Desk: Liv Merete Wiker og Marianne Østensen Medarbeidere i denne utgave: Runar Kvernen, Karoline Johnsrud, Harald Fjeldstad, Stig Kåre Brusegard, Wemunn Strand Aabø, Politidirektoratet. Ann Camilla Bostad, Sunnmøre politidistrikt, Dag Gjærum, Utrykningspolitiet, Torill Gulbrandsen, Politihøgskolen. Jan P. Solberg, frilansjournalist.truls Brekke, frilansjournalist/foto. Hans Fredrik Asbjørnsen, foto. Øvrige bidragsytere: Berit Berg, forskningsleder NTNU samfunnsforskning. Liv Merete Wiker, Torbjørn Sande, Anne-Karin Hannevold, Politidirektoratet. Terje Abel Hansen, Midtre Hålogaland politidistrikt. Førstesidefoto: Hans Fredrik Asbjørnsen Design/produksjon/rådgivning: Teft Design Trykk og distribusjon: Stens Trykkeri Opplag: Neste utgave: februar 2008 All gjengivelse fra magasinet skal krediteres Magasinet Norsk Politi. ISSN Det hender at publikum sliter med å forstå politiets begrunnelser, for eksempel når saker henlegges med kjent gjerningsmann. Publikums reaksjon i slike saker er forståelig, og bra. Publikum forstår ikke P olitiet har en vanskelig jobb, vi har for mange oppgaver i forhold til muligheter og forventninger. Det må prioriteres. Liv og helse kommer først, de tunge draps- og voldssakene deretter. Organisert kriminalitet, utnyttelse av mennesker, nettverk, trusler, sikkerhetsarbeid og stadig flere komplekse saker tar tid og ressurser. Det stilles krav til forsterket innsats på en rekke områder, ikke minst når svake grupper rammes. Økt innsats mot vold i nære relasjoner og overgrep, spesielt mot barn, er viktig og riktig. Det er skattesnusk og økonomisk fiffel i mange bransjer, og helgefylla krever mye av politiet. For ikke å snakke om forebygging. Politiet må og skal bli bedre på utallige områder, og den vanlige innbygger skal ha den imøtekommenhet, tilstedeværelse og hjelp de har krav på. Ikke minst ofrene. Det er derfor forståelig at politi og påtalemyndighet har et behov for å forklare hvorfor man ikke rekker over alt og at ressursene ikke strekker til. Noen saker må legges bort, uten at alle muligheter i saken blir sjekket ut og nøstet opp. Frustrerende for mange, også i politiet. Men vi har et forklaringsproblem. Det hender at publikum sliter med å forstå politiets begrunnelser, for eksempel når saker Leder Runar kvernen Redaktør henlegges med kjent gjerningsmann. Publikums reaksjoner i slike saker er bra. Det betyr at dette strider mot den alminnelige rettsfølelsen. Skurken slipper unna, selv om vi vet hvem han er. Publikum vil verken forstå eller akseptere slikt, selv om det mangler en stilling eller noen overtidskroner internt. Politiet sliter også med å få aksept for at vi ikke kommer, eller kommer for sent. Dette bildet er mer komplisert fordi den løpende politioperative vurderingen avgjør. Men det kreves en forklaring, og at publikum blir overbevist om at man har forsøkt så godt det lar seg gjøre. Når publikum leverer inn en anmeldelse er det nok en alminnelig forståelse for at ikke alle saker blir prioritert. Men det publikum ikke forstår er når de sitter igjen med et inntrykk av at politiet nærmest ikke vil ta imot anmeldelsen, og i hvert fall ikke der og da. Verden er ikke i svart/hvitt, den er i farger. Men vi må likevel huske på at publikums opplevde inntrykk av politiet er etatens kanskje viktigste kapital. Når publikum ikke forstår eller aksepterer politiets håndtering av noen typer saker, må vi være åpen for at publikum kan ha rett. Innhold Tema FOREBYGGING I 1927 ble forebygging nevnt i politiinstruksen for første gang. I 30 år har politiinspektør Erling Børstad kjempet for at forebygging skal ha en sentral plass i politiet. Ideene hans begynner å få fotfeste, men han er ennå ikke helt fornøyd. side HVA ER RASISME? Rasisme handler blant annet om å skape bevissthet om hva som bidrar til forskjellsbehandling, og det handler om å forstå at handlinger som ikke var ment å diskriminere, likevel kan oppleves slik av dem det rammer, skriver Berit Berg ved NTNU. POrtrettet: OLAV SØNDERLAND Nå ønsker Olav Sønderland roligere dager. Etter å ha vært politimester i nær 30 år ønsker han å bli herre over sitt eget liv. Han ser frem til å kunne gå på jobb klokken åtte, og gå hjem igjen klokken fire. NÅ KOMMER DNA-SATSINGEN I forslag til statsbudsjett gir regjeringen 64 millioner kroner til utvidelse av politiets DNA-register. For å gjennomføre regjeringens foreslåtte utvidelse av DNA-registreringen trengs både kompetanseheving, personell, nytt effektivt IT-system og nytt materiell. på oppdrag i afghanistan For to år siden dro politioverbetjent Anne-Karin Hannevold på en 13 måneder lang tjenestereise til Afghanistan. Oppdraget bestod i å bidra med lederopplæring og involvering av kvinner i den afghanske politistyrken. Nå har hun vært der igjen. 2 NORSK POLITI NORSK POLITI

3 sett utenfra berit berg Forskningsleder ved NTNU Samfunnsforskning Her ligger det med andre ord store utfordringer ikke bare innad i politiet, men i forholdet mellom politi og publikum generelt, og i forholdet mellom politi og innvandrerbefolkning spesielt. Dette har vært utgangspunkt for etikk- og mangfoldsundersøkelsen i Sør-Trøndelag politidistrikt. Undersøkelsen ble gjennomført våren 2007 og presentert i rapporten «Tillit på prøve». Et sentralt tema i undersøkelsen er politiets holdninger til innvandrere. Spørsmålene omfatter alt fra bruk av kallenavn og «etniske» merkelapper, til spørsmål om holdninger til rasisme og diskriminering. Flertallet av de spurte mener at det verken eksisterer negative holdninger eller rasisme internt i politidistriktet (11 15 prosent). Samtidig er hele 31 prosent usikre på om det eksisterer slike holdninger. Det er også stor usikkerhet knyttet til begrepsbruk. Er det f.eks. greit å bruke betegnelsen «neger»? Selv om de aller fleste tar klart avstand fra bruk av betegnelser som «pakkis» og «svarting», viser undersøkelsen at mange har en lite gjennomtenkt holdning til disse spørsmålene. Ikke meningen? Hvordan vi skal forstå rasismebegrepet, har endret seg over tid. Rasisme er et begrep ingen stiller seg likegyldig til. Mens det tidligere var knyttet til ideen om visse etniske gruppers («rasers») biologiske overlegenhet, bygger regjeringens handlingsplan på en forståelse av rasisme der man vektlegger handlingens konsekvenser ikke intensjoner. Fokus på rasisme og diskriminering handler imidlertid om mye mer enn å avdekke negative holdninger og å slå ned på forskjellsbehandling. Det handler også om å skape bevissthet om hva som bidrar til forskjellsbehandling, og det handler om å forstå at handlinger som ikke var ment å diskriminere, likevel kan oppleves slik av dem det rammer. Tillit på prøve Undersøkelser viser at de fleste, også innvandrere, har tillit til politiet. Likevel opplever mange med minoritetsbakgrunn møtet med politiet som problematisk. De føler at de mistenkeliggjøres på grunn av sitt utseende. Politiet på sin side opplever at mange innvandrere fortolker konfliktsituasjoner som rasistisk motivert uansett hva de handler om. I regjeringens handlingsplan for integrering og inkludering er det en målsetning at ansatte i statlige virksomheter skal gjenspeile befolkningssammensetningen. I Sør-Trøndelag politidistrikt er andelen ansatte med innvandrerbakgrunn under én prosent. Her er det med andre ord et gap mellom målsetninger og realiteter. Et stort flertall (75 prosent) ønsker flere innvandrere velkommen i politiet. Noen få er uenig i at det bør ansettes flere personer med innvandrerbakgrunn i politiet (6 prosent), og noen ganske få (2 prosent) ville synes det var vanskelig dersom de fikk en arbeidskollega med innvandrerbakgrunn. Hvis vi sammenligner svarene med holdninger som framkommer på andre arbeidsplasser, er svarene nokså like. Flere av spørsmålene som er benyttet i etikk- og mangfoldsundersøkelsen, er brukt i andre holdningsundersøkelser. Svarene representerer i store trekk det meningsmangfoldet vi finner i befolkningen som helhet. Politiet er med andre ord verken «verre eller bedre» enn de fleste. Spørsmålet er imidlertid om det er godt nok. Når tre statsråder står fram i mediene og understreket at det innenfor alle statlige virksomheter skal være nulltoleranse i forhold til rasisme og diskriminering, har man lagt lista høyere. Selv om det fins rasisme og diskriminering i det norske samfunnet, er det ikke godt nok å være som gjennomsnittet på dette feltet. Her må politiet ha en krystallklar holdning og være et forbilde for befolkningen som helhet. Politiet som etat omtales ofte som en organisasjon med en sterk internkultur. Mange vil sikkert si at politiet er helt avhengig av en slik lojalitet for å kunne utføre sine arbeidsoppgaver. Men hvis lojaliteten blir «blind», har vi skapt en lukket organisasjon uten rom for meningsutveksling og kritikk. Vår undersøkelse viser at én av tre ansatte i Sør-Trøndelag politidistrikt synes det er vanskelig å ta opp negative forhold internt. Og bare halvparten av de spurte sier de vil ta det opp med vedkommende hvis en kollega snakket nedsettende om en innvandrer. Enten det skyldes frykt, feighet eller en misforstått intern lojalitet, er dette en type korpsånd som politiet er lite tjent med. Å kunne ta opp negative forhold, handler ikke om å falle etaten i ryggen, men er tvert imot et sunnhetstegn for en organisasjon. Stormen i mediene har gitt politiet mye negativ oppmerksomhet. Samtidig er det liten tvil om at debatten som har fulgt i kjølvannet av Obiora-saken, karikatursaken og ambulansesaken i Oslo, har bidratt til en større bevisstgjøring omkring etikk og mangfold generelt og diskriminering og rasisme spesielt. Selv om det akkurat nå kan virke som frontene er blitt skarpere, bør det være mulig å bruke denne situasjonen til noe konstruktivt. Det forutsetter imidlertid at man er villig til å ta kritikken mot etaten på alvor og trekke lærdom av det. Det betyr ikke at man skal stå passivt og ta imot, men at man går i dialog med enkeltpersoner og grupper som mener de er utsatt for negativ forskjellsbehandling. Det er positivt at et flertall av politiets ansatte erkjenner at de har behov for mer kunnskap om politiarbeid i et mer mangfoldig samfunn. Når det gjelder kompetansebehov, nevnes det bl.a. mer kunnskap om innvandrernes bakgrunn og mer kunnskap om lov- og regelverk som gjelder denne gruppa. Det som imidlertid virker som det mest sentrale, er kunnskap som gjør politiet flinkere til «å lese» situasjoner der innvandrere er involvert. Dette vil gjøre det lettere å unngå misforståelser, unngå tabuer, vise respekt og skape dialog. Godt politiarbeid handler både om konkrete ferdigheter, om å utvikle bevissthet omkring egne holdninger og om å greie å omsette disse holdningene i konkret politiarbeid. Kompetanse går ut på dato hvis den ikke vedlikeholdes og videreutvikles. Når samfunnet endrer seg, stiller dette nye krav til alle som skal utføre oppgaver på vegne av samfunnet. Undersøkelsen i Sør-Trøndelag politidistrikt viser områder der det er et klart forbedringspotensial i etaten. Politiet har vist åpenhet ved å slippe til forskere og dele kunnskapen med både egne ansatte og folk flest. Politidistriktet viste også at de tar disse spørsmålene på alvor da de i juni arrangerte konferansen «Politiarbeid i et multietnisk samfunn», der britiske politifolk med minoritetsbakgrunn var innledere. En av innlederne omtalte Trondheims-politiets initiativ slik: Det er modig og det skaper forventninger. Det handler ikke bare om å lytte. Det handler også om å levere. Sør- Trøndelag politidistrikt har nå kommet til punktet hvor det skal «leveres». Det er positivt at et flertall av politiets ansatte erkjenner at de har behov for mer kunnskap om politiarbeid i et mer mangfoldig samfunn. faglig sett Liv Merete Wiker, avdelingsdirektør informasjon og samfunnskontakt, Politidirekoratet omdømme: summen av alt høy tillit: Politiet har de siste årene ligget helt i toppen på profilundersøkelser og tillitsbarometre. Norsk politi har høy tillit i befolkningen, og det er bra. For uten tillit hos publikum kan vi ikke gjøre jobben godt nok, vet vi alle. I årets store profilundersøkelse går politiets omdømme likevel noe ned, ifølge MMI Synnovate. Det kan det være mange årsaker til. Vi har det siste året hatt Obiora-saken, Fritz Moen-sakene, rasismedebatt og ressurs debatt. Politiets tillit i befolkningen er premiss for den legitimitet som ligger til grunn for politiets samfunnsoppgave som maktapparat. På det kommunikative fagspråket heter dette omdømme, og er gjenstand for både forskning og debatt. Omdømme vi kan definere det som omverdenens dom over hva vi gjør og hvem vi er. Hvordan forstår verden oss, og hva tenker den om det vi gjør? Et godt omdømme er verken oppnådd i løpet av en uke, eller som et resultat av flaks. Omdømme skal være planlagt, vedlikeholdt og forvaltet som den livsviktige ressurs det er. Oppfatningen dannes på grunnlag av flere forhold. Både kvaliteten på jobben som utføres, fornøyde og stolte ansatte, god ledelse og det at innsats og resultater blir gjort kjent, alt dette er med på å skape det totale bildet. Men vi eier ikke selv vårt eget omdømme. Politiet eier sin identitet, sin logo, sitt uttrykk og sin måte å kommunisere på. Men det er de politiet er til for, og som kommer i kontakt med etaten, som bestemmer og eier omdømmet vi er så avhengige av. Å oppnå et godt omdømme betyr altså at det ikke er nok å gjøre en god jobb. Publikum må mene at vi gjør en god jobb for at omdømmet skal være bra. Vi må derfor kanskje bli enda flinkere til å lytte til hva publikum sier om den jobben som gjøres. Hvilket inntrykk de får av politiet, enten ved egne møter, gjennom historier eller via media, er avgjørende for å beholde vårt gode omdømme. En utfordring ligger også i at der det er et gap mellom hva politiet gjør og hvordan verden forstår etaten, er det også muligheter for å styre og styrke omdømmet. Det er de siste årene gjort flere publikumsundersøkelser. Om omdømmet skal styrkes på sikt, bør trolig de ønsker publikum har for et bedre politi lyttes til. Samtidig er det jo ikke så enkelt at prioriteringer kan foretas på grunnlag av ønsket om å bli likt. Selvfølgelig ikke. Men kunnskap om hva som er av betydning for våre brukere, blir stadig viktigere. I løpet av fjoråret registrerte vi mer enn elektroniske klipp om norsk politi. I tillegg kommer radio, TV-innslag, debattinnlegg og blogger. Under én prosent av disse ble publisert av politiet selv på politi.no. Når vi vet hvor viktig offentlig informasjon om jobben som gjøres er for det inntrykket som skapes av politiet, er det synd at politiet selv ikke bidrar mer til offentlig kunnskap om all den profesjonelle og gode jobben som gjøres. Hvorfor ikke skrive vår egen historie på egne premisser? På politi.no er det uendelig med plass. Det er bare å vise frem alt vi oppnår! Også medarbeidertilfredshet er viktig for et godt omdømme. Tilfredse og stolte ansatte er gode ambassadører i alle sammenhenger de ferdes i, mens misfornøyde medarbeidere betyr negative samtaler rundt middagsbord og blant venner. Et godt omdømme er viktig for å rekruttere de ansatte vi trenger de kommende år. Folk skal med stolthet si de jobber i norsk politi. Et annet aspekt er at i en mulig krisesituasjon er det viktig at publikum stoler på politiet for å løse krisen. Et samfunn der politiet er uten tillit hos befolkningen, er et samfunn uten grunnleggende demokratisk pilar. Slike land finnes. Jeg bodde i ett av dem i tre år. Og jeg lover dere: Vi vil ikke bli som Guatemala på dette området. Tillit kan rives ned på ti minutter, og kan ta år å bygge opp igjen. Derfor er det viktig at vi fortsetter den gode jobben. Hver og en av oss. Hver dag. Hver gang. Så enkelt og så vanskelig er det. Publikum må mene at vi gjør en god jobb for at omdømmet skal være bra. Vi må derfor kanskje bli enda flinkere til å lytte til hva publikum sier om den jobben som gjøres. 4 NORSK POLITI NORSK POLITI

4 Tema forebygging T vi var der, så det ikke skjedde Politibetjent Hilde Grøtterud ved Sentrum politistasjon i Oslo har mange roller. Ordinær polititjeneste kombineres med skarpere oppdrag. Det viktigste er å forhindre kriminalitet. Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen 6 NORSK POLITI NORSK POLITI

5 T forebygging // pst Forebygger for nasjonens sikkerhet Den som tenker på forebyggende politiarbeid som noe mykt og kosete, bør merke seg hvordan Politiets sikkerhetstjeneste jobber. Mer enn 90 prosent av jobben deres er forebygging, og det er blodig alvor. De forbrytelsene vi prøver å avverge er så alvorlige at de rett og slett ikke må få skje, sier PSTs operative leder Tore Risberget. oslo: Godt forebyggende politi- og sikkerhetsarbeid er ikke lett å måle. Det vet Politiets sikkerhetstjeneste (PST) mye om. For hvordan forteller man verden om selvmordsbomber som aldri ble laget, statsråder som aldri ble truet, T-banevogner og busser som aldri ble forsøkt sprengt? Når man jobber i det forebyggende spor, er det vanskelig å vise suksessen utad, sier PSTs operative leder Tore Risberget. PST er en særskilt del av politiet, og er direkte underlagt Justisdepartementet. Oppgaven er å forebygge og etterforske lovbrudd mot nasjonens sikkerhet og selvstendighet. Risberget anslår at mer enn 90 prosent av PSTs virksomhet er forebyggende arbeid. De forbrytelsene vi prøver å avverge er så alvorlige at de rett og slett ikke må få skje, sier han. PST som forbilde Risberget er politiutdannet og har lang erfaring innen forebyggende arbeid. Som leder av PSTs operative avdeling sier han at informasjonsflyt er selve nøkkelen for å lykkes med forebygging. For eksempel har PST et felles arbeidsregister for alle ansatte. Med unntak av noen sensitive saker er all informasjon i databasen tilgjengelig for PSTs 450 ansatte. Med dagens trusselbilde jobber vi ikke etter prinsippet «need to know», men heller «need to share», sier Risberget, som tror politiets nye IKT-system vil innebære en enorm forbedring i informasjonsflyten i den øvrige etaten. Tror du politiet utvikler seg til å bli en informasjonsetat? Jeg tror utviklingen går den veien. Man må dele informasjon for å lykkes med forebyggende arbeid. Nesten like viktig som god flyt av informasjon er kvalitetssikring av informasjonen. Alle opplysninger som legges i PSTs database, kvalitetssikres i flere ledd. Noen innhenter informasjonen, mens andre bearbeider og analyserer funnene. Når flere øyne er involvert, blir informasjonen bedre vurdert mot det behovet vi har. Mye informasjon blir betegnet som irrelevant, og får ikke plass i arbeidsregisteret. Det kan for eksempel være opplysninger om en smuglerrute for narkotika. Slik informasjon defineres som støy, og lagres ikke, forklarer Risberget. I stedet tipses politiet om ruten. God informasjonsflyt mellom PST og politiet er viktig, men med dagens trusselbilde trenger sikkerhetstjenesten en rekke gode samarbeidspartnerne. Som eksempler trekker Risberget frem utlendingsmyndighetene, tollvesenet, Etterretningstjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet. PST har dessuten løpende informasjonsutveksling med sikkerhets- og etterretningstjenestene i andre europeiske land. Med åpne grenser er det helt nødvendig med et godt internasjonalt samarbeid. Det tette samarbeidet gjør at vi føler vi har et relativt godt bilde av det som skjer i alle voldelige miljøer i Europa. Spaning må til Å ha nok ressurser til å drive spaning og kildekontakt er også helt avgjørende for en sikkerhetstjeneste, ifølge Risberget. Selv om vi i enkelte tilfeller kan benytte metoder som telefonkontroll og romavlytting, gir dette ofte bare bruddstykker. Spaningsobservasjoner og kildeinformasjon må til for å få de gode helhetsbildene. For å få kvalitetsinformasjon må vi ut og snakke med folk. Vi er helt avhengig av at folk i nærmiljøet fanger opp signaler og formidler dem videre til oss eller politiet. For at det skal skje, må vi være en synlig aktør ute i feltet, gjerne i samarbeid med nærpolitiet, og vi må ha folks tillit. Det vil alltid være noen grupper vi ikke når frem til, men vi kommer langt med god dialog med lederne, for eksempel imamer og religiøse forstandere. Lederne ønsker heller ikke at voldelige elementer skal få utvikle seg, og sammen vil vi kunne utkrystallisere de miljøene som ikke er interessert i dialog. Samarbeid med andre aktører er en nøkkel for å lykkes. Hvem PST samarbeider med, avhenger av tema og sak. Gjelder det datasikkerhet, har Nasjonal sikkerhetsmyndighet mye ekspertise. Handler det om masseødeleggelsesvåpen, er Forsvarets forskningsinstitutt bra å ha med på laget. Gjelder det farlige miljøer under oppbygging, er UDI en sentral partner. UDI kan både informere og påskynde utsendelsesprosessen, dersom det gjelder folk som urettmessig oppholder seg i Norge. Da sikkerhetspolitiet for fire fem år siden kartla en oppblomstring av unge høyreekstreme miljøer flere steder i Norge, var det i første omgang naturlig å samarbeide med politidistriktene for å få situasjonen tilstrekkelig belyst. Etter at vi hadde kartlagt miljøene, innledet vi et samarbeid med skoler, barnevern og andre offentlige institusjoner for å ha bekymringssamtaler med ungdommer og foreldre. En felles nasjonal innsats gjorde at miljøene ble kraftig redusert på kort tid. Metoden som ble brukt, var en kombinasjon av politiets lokalkunnskap og vår forebyggende kompetanse med oppfølging fra skole og barnevern. Dette arbeidet vakte internasjonal oppmerksomhet, og flere internasjonale nyhetsmedier dekket saken. Mangfold styrker staben For ti år siden begynte PST å satse på mangfold i sin rekruttering, og Risberget sier at den linjen har styrket staben. I PST finnes det i dag 20 ulike profesjoner, blant annet religionshistorikere, statsvitere, sosialantropologer, sivilingeniører og økonomer. I staben som er direkte underlagt operativ leder, er det ulike mastergrader. Å ha ansatte med ulike perspektiver er svært nyttig, for eksempel i informasjonssilingen. Mangfoldet av profesjoner hjelper oss også å «spisse» vår tilnærming. Spissing er god medisin mot generalisering, som kan stigmatisere grupper med mennesker. PST gjennomfører også bedriftsbesøk i sin forebyggende virksomhet. Et viktig formål er å hindre spredning av teknologi som kan brukes til å lage masseødeleggelsesvåpen. De siste fem seks årene har PST besøkt mer enn 600 teknologibedrifter. Formålet er å bevisstgjøre næringslivet og avverge at teknologi fra norske bedrifter kommer på avveie. Hva tror du er grunnen til at politiet ikke driver forebygging like effektivt som PST? For det første drives det mye godt forebyggende arbeid i politiet, sier Risberget. Men vi er en liten organisasjon, og dermed mer fleksibel. Vi har også færre oppgaver, og det er vår lovpålagte hovedoppgave å forebygge. Samtidig har vi en svært god informasjonsflyt, og vi er svært fokuserte på samarbeid med andre. Alene har vi ikke mulighet til å klare de alvorlige oppgavene vi er satt til. Hva gjør PST for å samstemme sine ansatte så alle tenker likt? Jeg vil ikke påstå at vi tenker likt, men at vi bruker mangfoldet av profesjoner i rekkene til å jobbe mot felles mål. Igjen vil jeg trekke frem informasjonsflyt og samarbeid som nøkkelord. Vi har årlige landskonferanser, jevnlige temamøter, spesialistmøter. Det viktigste verktøyet er likevel et felles arbeidsregister med kvalitetssikret informasjon. Tekst: Jan P. Solberg Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen 8 NORSK POLITI NORSK POLITI

6 T forebygging // erling børstad Ønsker å gjøre politiet til en kunnskapsbedrift I 30 år har politiinspektør Erling Børstad kjempet for at forebygging skal ha en sentral plass i politiet. Ideene hans begynner nå å få fotfeste, men Børstad er ennå ikke fornøyd. Oslo: Vi vet ganske mye om hvordan vi skal redusere mengden hverdagskriminalitet. Likevel gjør vi det ikke i tilstrekkelig grad. Og så lenge det er situasjonen, kan jeg ikke være fornøyd. Jeg mener vi bør lære mer av våre suksesser enn av våre feil. Børstad er kanskje den polititjenestemannen i landet som har mest erfaring med forebygging, eller problemorientert politiarbeid, som det kalles. Selv liker han best å si kunnskapsstyrt politiarbeid. Børstad kom med i «bevegelsen» mens forebygging ennå ble sett på som noe mykt og sosionomaktig. På 70- og 80-tallet var forebyggere en liten gruppe politifolk som jobbet i sterk motvind. Noen få politimestere så verdien av forebygging, for eksempel politimesteren i Trondheim, men som regel var politimesterne imot forebyggingstanken. Forebygging ble ikke sett på som ordentlig politiarbeid. Innen politiet har det alltid vært klokkertro på straffens virkning, at straff skal hindre og avskrekke folk fra å begå kriminalitet. Og så kom vi og hadde som mål at straff skulle unngås! Det er klart vi møtte motvilje. Ifølge Børstad er det i politiet fremdeles en sterkere tro på effekten av straff enn på effekten av å forhindre kriminalitet gjennom systematisk forebyggende arbeid. Det kan ha noe med saken å gjøre at den juridiske strategien har lange og sterke tradisjoner, mens den mer politifaglige strategi er relativt ny. Enkel oppskrift Børstad har blant annet vært med og bygd opp bydelspolitiet i Oslo. Nå er han ansatt ved Politidirektoratets seksjon for analyse og forebygging. Han er en anerkjent foreleser i faget, både i inn- og utland. Budskapet hans er at det gjøres altfor lite for å forebygge kriminalitet, og at det ofte er enkle grep som skal til for å hindre at ulovlighetene skjer. Ofte vet politiet mye om kriminalitetens Fakta kunnskapsstyrt politiarbeid avhenger av: Kunnskap om kriminalitet Strategisk ledelse Tverrfaglig samarbeid Kunnskap om samarbeidsprosessen omfang og årsak. Så hvorfor gjør ikke politiet mer for å forebygge? Jeg tror ikke man helt har tatt inn over seg at man får resultater av godt og systematisk forebyggende arbeid for å hindre hverdagskriminalitet. Ifølge Børstad er oppskriften på forebygging den samme uansett type kriminalitet eller målgruppe. Det handler om å sanke relevant informasjon, bearbeide og analysere opplysningene, og så sette i verk tiltak basert på analysene. Nøkkelen til suksess er kunnskap om kriminalitet, og årsakene bak. Om man finner ut at svært mye vold skjer når byens to puber stenger i helgene, setter man inn politipersonell på det tidspunktet. Samarbeid med andre aktører er dessuten nødvendig, for eksempel med kommune og restauranteiere. I Oslo har politiet gode erfaringer med å stenge belastede gater i helgene, sørge for skolerte dørvakter, jobbe for differensiert stengningstid, så ikke alle utesteder stenger samtidig og gatene fylles av berusede folk som alle skal ha taxi og pølse på én gang. Ifølge Børstad forebygges terrorisme etter samme oppskrift som man bruker for å hindre nasking og gatevold. Suksess med anti-terror Dessverre er ikke arbeidet kunnskapsstyrt på alle nivåer i politiet ennå, sier Børstad. Han viser til terroreksperter som sier det er forhindret ca. 40 terroranslag mot mål i Europa de siste årene. Altså er forebygging effektivt, og Børstad spør seg hvorfor man ikke jobber like systematisk med å forebygge kriminalitet som rammer folk flest? Jeg tror det skyldes at politiet ikke har like store krav mot seg om å lykkes i kampen mot hverdagskriminalitet som mot for eksempel terrorisme eller organisert kriminalitet. Det finnes ingen sterk opinion som krever at politiet skal stoppe innbrudd og vold. Dessuten måles politiet stort sett på oppklaringsprosent og saksbehandlingstid, og i mindre grad på hvorvidt vi lykkes med å hindre kriminalitet. Dette bidrar til at forebygging ikke er gitt særlig status. Helene Oppen Gundhus, førsteamanuensis ved Politihøgskolen i Oslo, undersøkte i sin doktoravhandling blant annet praktisering av forebyggende politiarbeid. I 2001 og 2004 intervjuet hun ansatte ved Oslo-politiet, og fant betydelig motstand mot denne type politiarbeid i deler av yrkeskulturen. Motstanden tror jeg hovedsakelig skyldes organisering, struktur og incentiver for denne type politiarbeid. I Oslo-politiet er det mange som har gode intensjoner om forebygging, men politiet har samtidig mange andre krav rettet mot seg, blant annet fra Riksadvokaten om å øke oppklaringsprosenten. Det forebyggende politiarbeidet blir gjerne en salderingspost fordi det tilsynelatende er vanskeligere å måle. Oppen Gundhus understreker at det er grunn til å tro at motstanden er mindre nå. Forebygging er et felt som er i sterk endring og statusen øker stadig. Fremdeles motstand Norge er ingen sinke når det gjelder kunnskapsstyrt politiarbeid, men vi er heller ikke best i klassen, ifølge Børstad. Det gjøres mye godt forebyggende politiarbeid i politidistriktene, og mange kan vise til gode resultater av enkeltprosjekter. Men han sier det gjenstår mye før vi kan si at hele politiorganisasjonen arbeider systematisk og kunnskapsstyrt etter de retningslinjer som er trukket opp i nasjonale strategier. Børstad nevner Canada og England som land i tet innen forebygging. Ifølge politiinspektør Erling Børstad er oppskriften på forebygging den samme uansett type kriminalitet eller målgruppe. Det handler om å sanke relevant informasjon, bearbeide og analysere opplysningene, og så sette i verk tiltak basert på analysene. Jeg tror ikke man helt har tatt inn over seg at man får resultater av godt og systematisk forebyggende arbeid for å hindre hverdagskriminalitet. Ifølge Børstad behøver ikke kunnskapsstyrt politiarbeid å koste mer. Nei, det handler mest om strategi, kunnskap og systematikk. Tenk hva samfunnet sparer om voldskriminaliteten reduseres med prosent, slik Kristiansund har klart! Tenk om bilinnbruddene over hele Norge ble redusert til halvparten, slik man har klart i Alta og andre steder. Jeg har gjort et enkelt regnestykke som viser at vi ville ha spart ca. 100 millioner årlig i forsikringsutbetalinger om bilinnbruddene i Norge ble redusert med 50 prosent. Føler du motstand i politiet mot forebygging fremdeles? Ja! Og det er det nok flere grunner til. Blant annet strider helhetstenkning og forebygging mot måten politiet er organisert på. For å lykkes trenger vi å gå fra en stab med linjer til en stab som utnytter kompetansen som hver enkelt politibetjent besitter. Målet må være å snu politiet fra å være en kommandoorganisasjon til å bli en kunnskapsbedrift. Tekst: Jan P. Solberg Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen 10 NORSK POLITI NORSK POLITI

7 T forebygging // barn og ungdom Hittil i år har Eli Bente Skarbøvik og kollegene på Forebyggende avsnitt i Ålesund holdt over 75 bekymringssamtaler med ungdom. Politi og grensesetter Forebyggende avsnitt ved Ålesund politistasjon bruker mye tid i direkte kontakt med ungdommene i byen. Vi må være synlige der ungdommene er for å forebygge og redusere kriminalitet, sier politiførstebetjent Eli Bente Skarbøvik. ålesund: Ved Ålesund politistasjon er Eli Bente Skarbøvik og politibetjent Arild Helland medarbeiderne på forebyggende avsnitt. I høst har de i tillegg hatt politibetjent Linda Beate Hansen med på laget, i forbindelse med at hun har gjennomført planmessig tjenestegjøring i forebyggende arbeid. De skulle gjerne vært flere tiden går raskt når de skal etterforske saker, holde bekymringssamtaler, samarbeide med skoler, foreldre og andre etater. I evalueringen av politireformen kom det frem at både medarbeidere og publikum ønsker mer ressurser til forebyggende aktiviteter. Møter ungdommen på deres arena Vi må møte ungdommen på deres arena, sier Skarbøvik. For å holde kontakten med ungdommene og ha god kjennskap til utviklingen av de lokale forholdene er vi ukentlig på fritidsklubber, kjøpesentre og andre steder hvor ungdom tilbringer fritiden. Jeg opplever ofte at vi på forebyggende har en annen kunnskap og kjennskap til ungdommene. Fordi vi møter dem på flere arenaer på skolen, i fritiden, i helgene, på kjøpesentra. På denne måten lærer vi dem å kjenne. De blir jo nesten som ungene våre, sier Eli Bente med et smil. Vi kommer ofte nær inn på ungene fordi vi møter dem flere steder enn andre etater. Men vi er ikke psykologer, påpeker hun. Vi ser mye frustrasjon og sinne, kanskje spesielt blant unge gutter. Skarbøvik forteller videre at når hun ser at det nytter, gir det henne engasjement og drivkraft til å fortsette. Men det er ikke noe «bamsepoliti» og koseprat. Jeg pleier å si at jeg er politi og grensesetter. Det respekterer ungdommene. E no pol ti og nokså direkte, sier hun og ler. Kjent blant tøffe tenåringer Etter ti år med forebyggende arbeid er Eli Bente en kjent person blant byens ungdom. Sent en onsdag besøkte vi et allaktivitetshus i Ålesund. Før vi hadde fått parkert bilen, var hun gjenkjent av ungdommene. De vinket og ropte til henne da hun gikk ut av bilen. «Hei, Eli Bente, kjem du og ser etter oss?» «Ho Eli Bente, ho vet alt om oss», sa en gutt før han tok skatebordet under armen og gikk inn. Tekstog foto: Ann Camilla Bostad Fakta Politiråd i ålesund I Ålesund er det inngått formalisert samarbeid mellom politiet og kommunen i form av politiråd. Forebyggende arbeid blant barn og unge er en av de avtalte målsetningene med samarbeidet. Oppdatert på nettet Ålesund: Utviklingen på nettsteder går raskere enn de fleste politifolk greier å holde seg oppdatert. På forebyggende avsnitt er det det siste året etterforsket flere saker som har dreid seg om mobbing og sjikane via nettet. Derfor er politibetjent Arild Helland (bildet) godt oppdatert på nettsteder som Facebook, Nettby og Youtube. Vi har mange henvendelser angående saker som går på mobbing via nettet, sier politibetjent Arild Helland. For å gi bedre kunnskap om problemstillingene knyttet til mobbing og sjikane via nettet er han ukentlig i kontakt med lærere og foreldre for å holde foredrag om nettvett. Mentor for ungdom Ålesund: Politibetjent Linda Beate Hansen (bildet) har i samarbeid med Skarbøvik og Helland hatt et prosjekt der de har lagt strategien for nye måter å veilede ungdom på. Prosjektet går ut på at flere politibetjenter på fritiden skal være mentor for ungdom. Ungdommer i alderen år får individuell oppfølging i samarbeid med foreldre, skoler, fritidskklubb og utekontakten. Å være politimentor innebærer blant annet at våre kolleger skal tilbringer tid sammen med ungdommen og gjøre forskjellige aktiviteter som for eksempel å trene sammen, skate og spille basketball, sier Hansen. Prosjektet er resultatet av et tverretatlig samarbeid og skal iverksette tiltak for å hindre kriminalitet. Prosjektet er i samarbeid med Ålesund kommune og kulturavdelingen, som har gitt «Storbymidler» til å dekke kostnadene. Tekst og foto: Ann Camilla Bostad gode resultater har gitt status, og nå er det pågang av folk som ønsker å jobbe med ungdom. Vårt hovedfokus er barn og unge fredrikstad: Politiet i Fredrikstad har en egen gruppe som følger opp ungdom, og som samarbeidet tett med alle berørte etater. Gruppeleder Ragnar Foss er ikke i tvil om at arbeidet har effekt. U18 heter gruppa, som består av førstebetjent Ragnar Foss (bildet) og fire andre tjenestemenn. Gruppa, som har eksistert i ti år, hadde i starten vanskeligheter med å rekruttere folk. Men gode resultater har gitt status, og nå er det pågang av folk som ønsker å jobbe med ungdom. Vi har et totalansvar for alle under 18 år som kommer på kant med loven, og vi følger dem opp til de er voksne, forteller Foss. Vi kan ikke slå i bordet med tung statistikk, men alle med normalt gangsyn kan se at vår måte å jobbe på har effekt. Ungdomskriminaliteten i byen har ikke økt på samme måte som andre typer kriminalitet. Opprettelsen av en egen gruppe skaper et fagmiljø, og ifølge Foss øker det bevisstheten til de ansatte. For eksempel er vi flinkere til å tenke oslo: Mangelerud politistasjon i Oslo har høstet mye ros for sin oppfølging av barn og unge, og stasjonssjef Gro Smedsrud (bildet) innrømmer at hun er ganske stolt som sjef. Manglerud politistasjon har alltid prioritert å ha fokus på barn og unge, og jeg har fortsatt den linjen som mine forgjengere har trukket opp. Alle ved stasjonen skal prioritere dette arbeidet, sier Smedsrud, og fortsetter: Polititjenestemennene ved Manglerud skal være synlige i de miljøene hvor ungdom oppholder seg. Det er viktig at politiet får god dialog med ungdommen. Om vi er spesielt bekymret for noen, bruker vi bekymringssamtaler. Metoden er for øvrig utviklet ved vår politistasjon. Foreldrene og sønnen/datteren inviteres til en samtale på stasjonen. Det er viktig at vi kommer tidlig inn og oppretter dialog. Ifølge Smedsrud har metoden vist seg svært virkingsfull. Familien blir møtt av en politibetjent i uniform, og situasjonen har et visst alvor. Samtalen handler mye om fremtidsutsiktene til den unge om han/hun fortsetter med kriminalitet. Ofte blir det en god dialog. Både foreldre og barn får seg en oppvåkning. Smedsrud er også glad for det tverrfaglige samarbeidet med Oslo kommune. I det kriminalitetsforebyggende er politiet avhengig av samarbeid, for eksempel med barnevern og skoler. Tekst: Jan P. Solberg Egen gruppe som passer på tenåringene helhet. Straks vi kommer i kontakt med barn og ungdom med problemer, kontakter vi umiddelbart de etatene som er nødvendig å ha på banen. U18-gruppa er mye ute i gatene og patruljerer, både med bil og til fots. De fem polititjenestemennene blir godt kjent med byens unge. Alle niendeklasser får dessuten besøk av U18 på skolen, og da er rus tema. U18 er blitt et kompetansesentrum som blant annet kurser byens lærere i russpørsmål. En av de viktigste oppgavene til gruppa er å være bindeledd mellom de andre offentlige etatene som trengs for å hindre at unge med problemer havner på skråplanet. En gang i måneden arrangerer U18 møte med 24 ulike institusjoner som alle jobber med barn og unge, blant annet skoler. Saksbehandlingstiden for ungdomskriminalitet er gått ned betydelig etter at U18 kom på banen. Det mener Foss også er med og forebygger. Hurtig etterforskning og rettslig reaksjon må til for at de unge skal skjønne sammenhengen mellom handling og reaksjon, sier gruppelederen. Tekst: Jan P. Solberg 12 NORSK POLITI NORSK POLITI

8 T forebygging // resultater Kvitter seg med verstingstempel For ett år siden var vold, fyll og slåssing en del av Kristiansunds bybilde i helgenettene. Byen hadde et verstingstempel. Men så mobiliserte politiet til kamp. kristiansund: På ett år, fra 1. oktober 2006 til 1. oktober 2007, ble antall anmeldte voldshandlinger i Kristiansund redusert med 30 prosent. Sjef for ordenspolitiet Michael Frey sier resultatene inspirerer til videre innsats. Jeg må få legge til at æren må deles av flere. Politiet har blant annet samarbeidet tett med kommunen og med restaurant- og taxinæringene. Dessuten har vi fått assistanse fra to lensmannskontorer til patruljering i helgene. Måten politiet i Kristiansund har fått ned voldsstatistikken på, er et godt eksempel på problemorientert politiarbeid i praksis. En analyse viste at svært mange voldsepisoder skjedde i sentrumsgatene i helgenettene. Et spisested ved en bensinstasjon var særlig belastet, festfolk pleide å samles der etter at skjenkestedene stengte klokken tre. Ikke sjelden ble det bråk. Ifølge Frey kunne det starte med nokså uskyldig knuffing i køen, men resulterte i alt fra ørefiker og slag til kjever sparket ut av ledd. Som oftest var både de som slo, og de som ble slått, beruset. Politiet hadde i 2003 et POD-prosjekt for å redusere vold og fyllebråk i Kristiansund, og opplevde nedgang i voldssakene. Da politiet lettet på trykket, blomstret problemet opp igjen, ifølge politimester Arnstein Nilssen. For å endre en slik ukultur må man sette klare grenser, og holde grensene over tid, sier politimesteren. I fjor tok politiet i Kristiansund initiativ til en storstilet offensiv for å bli kvitt fyllebråk, slåssing og vold i byen. Blant annet ønsket politiet å være synligere om helgenettene, både i gatene og på skjenkestedene. Politiet ønsket også bedre opplæring av byens dørvakter, samt strengere skjenkekontroll for å hindre at mindreårige og berusede fikk kjøpe alkohol. Våre samarbeidspartnere har hele tiden vært positive, sier Michael Frey, sjef for ordenspolitiet. Alle var innstilt på å kvitte seg med verstingstemplet og gjøre byen til et tryggere sted i helgene. Aksjonen ble kalt en dugnad, og innsatsen har vært stor. Restaurantnæringen fikk laget buttons med budskapet «Stopp volden i byen vår», og både politifolk og dørvakter har gått med merkene. Dugnaden mot vold ble kjørt i gang før jul i fjor, med topp bemanning i helgene. Politifolk var synlige i gatene, både i bil og til fots. Uansett hvor folk snudde seg i sentrumsgatene, var det politi å se, sier Frey. I en periode på fem uker hadde vi fullt trøkk. Vi kjørte nulltoleranse og slo ned på alle ulovlige handlinger, alt fra urinering til slåssing. For å klare det var det nødvendig med mange folk ute. Nulltoleranse kan ikke bare vedtas, det må også følges opp. Heldigvis fikk vi hjelp fra de to lensmannskontorene i driftsenheten. Påtalesjefen hevet bøtene for ordensforstyrrelse kraftig i hele politidistriktet. I tillegg ble det satt fokus på rask etterforskning og saksavgjørelse. Folk som var innbrakt og anmeldt, fikk meddelt forelegg før løslatelse. Også i tiden etterpå har politiet holdt høy bemanning i helgene, særlig natt til søndag, og fremdeles med assistanse fra de to lensmannskontorene. Det er gøy å se at innsats gir resultater, sier Frey. Men helt fornøyde er vi ennå ikke. Vi forsøker å holde bemanningen, selv om det er ressurskrevende. Hvor viktig er det å samarbeide med andre etater og bransjer? Det er helt nødvendig. Samarbeid gir en mye bredere forståelse av situasjonen. Anton Monge, som nylig gikk av som rådmann i Kristiansund etter 28 år i jobben, sier at kommunen har stilt seg bak dugnaden hele veien. Det er flott å se at det nytter å gjøre noe, sier Monge. Bråk og voldsepisoder har vært et stort problem i mange år. Det har vært mange stygge avisoppslag om tilstandene i byen. Grunnen til at Kristiansund har skåret dårlig på den nasjonale levekårsstatistikken er nettopp de mange stygge voldstilfellene. Det var ingen god image for kommunen vår. Politistasjonen har holdt trykket gjennom 2007, og tallene viser tydelig at aksjonen virker. Sammenliker man tredje kvartal i fjor med tredje kvartal i år, er det 44 prosent nedgang i anmeldte saker som gjelder liv, legeme og helbred, ifølge politimester Nilssen. Vi kommer til å utvide det tverrfaglige samarbeidet, og håper å få en ytterligere nedgang i voldstallene, sier avdelingsleder Michael Frey. Tekst: Jan P. Solberg Foto: Bjørn Hansen, Tidens Krav Politiet i Kristiansund ved politimester Arnstein Nilssen t.v. og sjef for ordenspolitiet Michael Frey tok i fjor initiativ til en storstilet offensiv for å bli kvitt fyllebråk, slåssing og vold i byen. 14 NORSK POLITI NORSK POLITI

9 T forebygging // resultater man vil aldri komme i den situasjonen at det gjøres nok, verken av forebygging eller etterforskning Tyverier fra bil redusert til halvparten Tyveri fra bil var et stort problem i Alta. Men etter et år med satsing på problemorientert politiarbeid var antall anmeldte tyverier halvert. alta: Politibetjent Grete Rugland sier de fryktet at problemet skulle forflytte seg til andre typer vinningskriminalitet, men det har ikke skjedd. Faktisk har vi hatt en nedgang i alle typer vinningskriminalitet. Satsingen for å bekjempe hverdagskriminalitet, med særlig fokus på tyveri fra motorvogn, startet som et samarbeidsprosjekt med Politidirektoratet for å implementere problemorientert politiarbeid som arbeidsmetode. Tyverier fra bil var et stort problem i Alta. I 2002 var det 108 grove og 24 simple tyverier fra motorvogn. Samarbeid halverte kriminaliteten I Årdal samarbeider lensmannen med kommunen, Norsk Hydro, LO og Norsk Folkehjelp for å forebygge kriminalitet, ulykker og dårlig helse. Resultatene er oppsiktsvekkende. Lensmann Kristen Olav Grøttebø årdal: Det hele begynte med en tverrfaglig kampanje for å redusere ulykker i Norsk Hydro, hjørnesteinsbedriften i vestlandskommunen, tok initiativet. Resultatet var strålende. I løpet at en tiårsperiode gikk antall legebehandlede ulykker ned fra 600 til 200. Så hvorfor ikke samarbeide for å få ned kriminaliteten også? Lensmann Kristen Olav Grøttebø forteller at forebygging av ulykker og kriminalitet Vi satte oss som målsetning å få ned omfanget betydelig, sier Rugland. Rugland og hennes kolleger foretok en teoretisk analyse og klartla blant annet utsatte områder. De fant ut at mange tyverier fra bil skjedde rundt høgskolen og på parkeringsplasser på fjellet i helgene. På utsatte steder satte de opp plakater som advarte bilistene mot innbrudd. Politiet var også raskt ute med å etablere god kontakt med samarbeidspartnere: Alta kommune, Alta Næringsforening og tre forsikringsselskaper. Sammen laget de folderen «Bli med og bekjemp hverdagskriminaliteten», som ble delt ut til alle husstander. Vi startet målrett patruljering, drev økt etterretning og fulgte særlig med på gjengangernes bevegelser. Vi jobbet dessuten for å bedre kvaliteten på våre åstedsundersøkelser, samt gjøre saksgangen raskere fra pågripelse til dom. Tallene forteller tydelig at aksjonen var en har vært ledet av en styrende komité bestående av ordfører, rådmann, Norsk Hydro, Norsk Folkehjelp, LO og ham selv. Komiteen møtes fire ganger i året, og problemer diskuteres. Etter at vi begynte samarbeidet, føler jeg at kriminalitet ikke lenger bare er politiets anliggende. Vi eier problemene sammen. Faktisk sover jeg bedre om natten. Under styringsgruppa er det et arbeidsutvalg som klekker ut gode prosjekter, og to koordinatorer som hjelper til med å sette prosjektene ut i livet. Årdal har 5800 innbyggere. I løpet av ti år er kriminaliteten i kommunen bortimot halvert, fra 380 saker i 1996 til 200 saker i Årsak: God samordning av det forebyggende arbeidet, ifølge Grøttebø. For eksempel var det en del tagging og hærverk. Vi allierte oss med ungdommen og fikk ressurser til å lage en video. I videoen forteller ungdommene hva hærverk koster, suksess. På ett år, fra 1. mai 2002 til 1.mai 2003, ble antall tyverier fra bil halvert, og oppklaringsprosenten gikk også opp. Den positive utviklingen har fortsatt i årene etter at pilotprosjektet var ferdig. Det siste året er grove tyverier fra bil redusert med 74 prosent, mens grove tyverier sett under ett har hatt en nedgang på 46 prosent. Hva mener du må til for å lykkes med problemorientert politiarbeid? Kompetanse på analyse er viktig, og på det området følte vi oss ganske usikre i starten. God forankring i ledelsen er helt nødvendig. Dessuten er det viktig med gode samarbeidspartnere. Vi samarbeidet blant annet med lokalavisen som informerte publikum om hvor man måtte passe ekstra godt på bilen sin. Tekst: Jan P. Solberg og hvor mye man kunne fått til av gode tiltak for de pengene, for eksempel bygge en skatebordrampe. Tilnærmingen virket, og vi har nå lite hærverk og lignende ungdomsproblemer. Vi har hatt liknende kampanjer mot rasisme og rus. Klart det koster, sier Grøttebø. God forebygging kommer ikke av seg selv. Å forebygge koster likevel bare en brøkdel av hva hærverk og andre forbrytelser ville ha kostet. Grøttebø understreker at suksess avhenger av at man har tro på at forebygging hjelper. Det handler også om å ha et lengre perspektiv og å stå løpet ut,holde på i år etter år. I Årdal er 5800 innbyggere blitt medeiere i prosjektene, og har tro på forebygging som metode. De siste årene har også helse kommet med under forebyggingsparaplyen. Dette fordi helseproblemer ofte er relatert til rus og kriminalitet, sier Grøttebø. Tekst: Jan P. Solberg Riksadvokat Tor-Aksel Busch har selv vært initiativtaker til et forebyggende prosjekt på hjemstedet sitt Askim. Frivillige organisasjoner tok ansvar for gjennomføringen av prosjektet, og fikk betydelig med penger fra Justisdepartementet. Visst må politiet forebygge Riksadvokat Tor-Aksel Busch er blitt fremholdt som en mann med sterk tro på straff, og mindre tro på forebyggende arbeid. Den fremstillingen mener han er feilaktig. oslo: Er det politiets rolle å drive forebygging? Så absolutt! Jeg mener det er en viktig og naturlig del av politiets jobb å forebygge. Jeg ser det slik at politiet har to ulike strategier, en reaktiv og en proaktiv. Det er ikke noe statisk forhold mellom strategiene, og jeg mener det er det lokale politiet som må bestemme vektingen. Det er de som kjenner forholdene, og som sitter med analysene. Jeg synes for øvrig at politiet er blitt mye flinkere til å jobbe mer målrettet med forebygging de senere årene. Busch understreker at begge strategiene må være på plass. Dessuten må man ikke glemme at også den reaktive strategien, altså oppklaring og straff, har forebyggende effekt. Å gi enkeltindivider straff virker preventivt på andre. Særlig tror jeg det har preventiv effekt på dem som står på terskelen til å gjøre noe straffbart selv. Synes du politiet gjør nok forebyggende arbeid? Nei. Jeg synes ikke det forebygges nok. Men man vil aldri komme i den situasjonen at det gjøres nok, verken av forebygging eller etterforskning. Det vil alltid være knapphet på ressurser. Men uansett ressurstilgang er det ikke riktig å sette de to strategiene opp mot hverandre. Både etterforskning og forebygging må gjøres. Det er ikke enten eller, men både og. Med knappe ressurser blir det desto viktigere å planlegge godt, så man får gjort mest mulig for de pengene man har. Busch legger til at man aldri vil klare å forebygge all kriminalitet, uansett størrelsen på ressursene. Kan du nevne forebyggende tiltak du selv har særlig tro på? Jeg har selv vært initiativtaker til et forebyggende prosjekt på hjemstedet mitt, Askim. Frivillige organisasjoner tok ansvar for gjennomføringen av prosjektet, og fikk betydelig med penger fra Justisdepartementet. Målet var å hindre at barn og ungdom begynte med kriminalitet. Erfaringene viste viktigheten av nettverksbygging og samarbeid. Det måtte gjøres en betydelig jobb for å få samarbeidet på plass, men det var nødvendig for god effekt. Tekst: Jan P. Solberg Foto: Scanpix 16 NORSK POLITI NORSK POLITI

10 T forebygging // konferanser Førebygging frå heile verda Nærpolitimannen i Quebec, politikvinna i Sao Paulo og den sterkt mislikte politimannen i Mexico City møttest i Oslo under ICPC-konferansen i november. Representantar frå alle verdskrokar var samla for å snakke om kriminalitetsførebygging. oslo: Dei tre politifolka var ikkje til stades, men vart skildra i foredrag og intervju under konferansen. Politiinspektør Daniel Cauchy frå Quebec-politiet, sosiologiprofessor Cecilia MacDowell Santos frå Brasil og Elena Azaola frå institutt for tryggleik og demokrati i Mexico teikna bilete av tre politi med svært ulike utfordringar i forhold til førebygging. Ei solskinshistorie I den vesle byen Mont Laurier nord for Quebec observerte den lokale politimannen at dei gamle litt etter litt vart borte frå gatebildet. Han byrja spørje dei kvifor, og fekk til svar at dei haldt seg heime fordi ungdommar samla seg i store grupper på kjøpesenteret om dagen og i gatene om kvelden. Dei gamle var redde for at ungdommane skulle gjere noko kriminelt. Løysinga for politimannen vart å alliere seg med ei gruppe lokale ungdommar andre enn dei som hang i byen. Dei tok kontakt med både ungdommane og med dei gamle. På den måten fekk politimannen i stand dialog, ungdommane fekk kjensle av at politiet følgde med, og dei gamle slutta å vere engstelege for å røre seg i byen, fortel politiinspektør Daniel Cauchy. Han meiner historia illustrerar førebygging på eit lavt, men viktig nivå. Politiet i Quebec har satsa på førebygging i meir enn tjue år. Det er felt ned i lov at politiet skal drive førebyggjande arbeid, og heilt sidan 1980 har førebygging vore ein eigen del av politiutdanninga. Det spreier seg oppover, meiner Cauchy. Førebygging er ein del av mentaliteten i politistyrken. Alle som vert utdanna no, har dette i botnen, og det er dei som er morgondagens politileiarar. Kvinner mot vald mot kvinner I Sao Paulo i Brasil står politiet overfor heilt andre problem. Vald mot kvinner er eit stort problem i landet, og kvinner som opplevar vald, har ofte låg tillit til eit mannsdominert politi. På 80-talet byrja feministgrupper å setje fokus på problemet. Korleis kunne ein få politiet til å ta vald mot kvinner på alvor? Ein del av svaret kom som eit radikalt forslag frå politisk hald i eit Brasil som nyleg var komen ut av diktaturet: I 1985 opna den fyrste politistasjonen med berre kvinnelege tilsette i Sao Paulo. Kvinner opplevde at det var enklare å kome til politiet med ei valdsmelding når dei vart møtt av ei kvinne. I dag er det 390 slike stasjonar i Brasil, og i 2005 fekk dei inn sakar. Trass dette er vald mot kvinner stadig eit stort problem i landet. Cecilia MacDowell Santos meiner mangelen på ikkje-polisiære verkemidlar er ein sentral forklaringsfaktor. Det er nær 400 kvinnepolitistasjonar i landet. Til samanlikning er det ikkje meir enn 63 krisesenter og herberge. Skal vi kunne førebygge vald mot kvinner, må vi få til eit nettverk der kvinnene kan få hjelp når dei er ferdige hos politiet, seier ho. Politiinspektør Daniel Cauchy frå Canada. Mistillit i Mexico Rett nord for Brasil er politikulturen den største utfordringa i forhold til førebygging. I Mexico City slit politiet med å skapa tillit i befolkninga og tryggleik rundt si eiga rolle. Elena Azaola har forska på korleis politiet i byen ser på seg sjølve, og det ho skildrar er eit politi som ikkje blir oppfatta å vere på lag med publikum. Arva frå tida då Mexico var ein autoritær stat, heng i, og folk har ikkje tru på at politiet vil dei vel. Politifolk kjenner seg lite verdsett, dei er lavt lønna, og dei har eit dårleg forhold til publikum, seier Azaola. Tillitskrisa vert forverra av omfattande korrupsjon og av at mange politifolk er involvert i alvorleg kriminalitet. 13 prosent av dei innsette i mexicanske fengslar er politifolk. Blant dei som vert dømd for kidnappingar, er politifolk den største enkeltgruppa, seier forskaren. Kva har dei til felles? Det er langt mellom nærpolitimannen i Quebec som ordna opp på fredeleg vis, politikvinna i Sao Paulo som må sende kvinner heim att når ho har registrert valden, og trafikkoffiseren i Mexico City ein gloheit sumardag fekk han ein cola av ei tilfeldig kvinne som syntes synd i han. Opplevinga rørte han slik at han grein då han fortalde om ho til forskaren. Likevel er det fellestrekk. Politidirektør Ingelin Killengreen opna konferansen med å peike på at trass store skilnader mellom landa, finst klare felles utfordringar. I oppsummeringa frå konferansen er dei internasjonale deltakarane samde om minst to punkt. Det fyrste er at kriminalitetsførebygging er mogleg berre ved samarbeid mellom politi og andre organ i samfunnet. Det andre er at politikultur er avgjerande for korleis ein arbeider med førebygging. Skal ein få nytta moglegheitene som ligg i kunnskapsbasert politiarbeid, må ein vera villeg til å endre kulturen. Tekst og foto: Karoline Johnsrud Førebygging er ein del av mentaliteten i politistyrken. Alle som vert utdanna no har dette i botnen Skal politiet redde snille jenter? En gruppe stille, snille jenter i 7. og 8. klasse på tre skoler i Oslo slutter plutselig å gjøre lekser. Noen av dem blir med eldre gutter i bil ved slutten av skoledagen, og de slutter å bry seg om ting de pleide å være opptatt av. Er dette en politisak? oslo: Scenariet er hentet fra et arbeid om forebygging og SLT-samarbeide som forskerne Marit Egge og Bjørn Barland ved Politihøgskolen la fram under forskningsdagene ved Politihøgskolen i oktober. Spørsmålet om når politiet bør gå inn i forebyggingsarbeidet, skapte engasjert debatt. Tre nivåer Forskerne opererer med tre nivåer i forebyggingsarbeidet. På det byggende nivået foregår forebyggingsarbeidet bredt og generelt i lokalmiljøene, gjennom skole, idrett og liknende. På det forebyggende nivået er man oppmerksom på at det er noe som ikke stemmer, og man setter inn tiltak, som intensivert natteravning eller en miljøarbeider på en skole, for å hindre at enkeltepisoder blir faste mønstre. På det kriminalitetsforebyggende nivået skreddersyr man virkemidler og retter dem mot personer eller grupper i faresonen. Under spørsmålsrunden på PHS var meningene delte; noen hevdet politiet bør inn så tidlig som mulig fordi de er de eneste som kjenner kriminalitetsbildet og -utviklingen, og dermed er den eneste etaten som kan ivareta forebyggingsarbeidet på en skikkelig måte. Andre mente politiet bør bruke sine ressurser på nivå to og tre, der man har større utbytte av den politifaglige kompetansen enn på det generelle byggingsnivået. Et problem knyttet til forebyggingsarbeidet er at det er vanskelig å måle effekten av det. Tiltak som virker godt ett sted, virker ikke nødvendigvis andre steder. Det er vanskelig å isolere faktorene som virker i flere situasjoner, mener forskerne Marit Egge og Bjørn Barland ved Politihøgskolen. Kjenn dine og andres fordommer Et fungerende SLT-samarbeid forutsetter ifølge Egge og Barland at man klargjør rollefordelingen i arbeidet. De ulike aktørene må holde seg innenfor de rammene deres rolle setter, samt diskutere hva slags logikk man jobber etter. Det sentrale her er ikke at man skal bli enige, det kommer til et punkt der politiets strafferettsrefleks slår inn, og skal gjøre det, men man må vite om hverandres fag og rammer for å unngå at samarbeidet svekkes av de fordommer og forestillinger man har om hverandre, sier Egge. Historien om de stille jentene på ungdomsskolene i Oslo fikk en god utgang takket være nettopp et vellykket samarbeid mellom skolene, barnevernet og politiet i en tidlig fase i utviklingen. Rektor merket seg trafikken etter skoletid, barnevernet meldte om jenter som ruset seg, og politiet hadde mistanke om at unge jenter ble brukt som langere. Løsningen ble en mentorordning der jentene fikk tydelige kvinnelige rollemodeller de kunne snakke med. Hver for seg ville observasjonene fra de ulike instansene neppe vært alarmerende nok til å utløse handling. Ved å legge puslespillbitene fra skolen, politiet og barnevernet sammen og deretter reagere raskt, fikk man stanset en negativ utvikling, sier Egge. Tekst og foto: Karoline Johnsrud 18 NORSK POLITI NORSK POLITI

11 T forebygging // historien 80 år siden forebygging ble satt på dagsorden Forebygging har hatt trange kår i politiet inntil de siste årene. Her er noen av de viktigste milepælene siden begrepet forbygging dukket opp for første gang for 80 år siden. 1927: Begrepet nevnes i den norske politiinstruksen for første gang. Er myntet mot ordenspolitiet. Om politiet ser noe som kan lede til noe farlig, skal man gripe inn og advare, for eksempel om man ser en tydelig full mann som setter seg bak rattet i en bil. På kryss og tvers gjennom 70 år Gjennom målrettet strategisk arbeid blir UPs tre ansvarsområder; trafikksikkerhet, kriminalitetsbekjempelse og bistand, og beredskap til «Polititjeneste på vei». stavern: Da Utrykningspolitiet (UP) ble etablert i 1937 var en av hovedoppgavene å være en ekstra ressurs for politidistriktene, særlig i store saker hvor de trengte ekstraordinær bistand. Etter hvert som tiden gikk ble trafikksikkerhet hovedoppgaven til UP, og i de siste 40 til 50 år har UP vært synonymt med trygghet og trivsel i trafikken. 1936: Politiloven blir revidert. Får inn at forebygging ikke bare gjelder ordenspolitiet, men også kriminalpolitiet. Men det blir ikke laget noen strategi for forebyggingen tallet: Oslo Politiforening begynner å arrangere badeturer til Bunnefjorden for barn uten annet ferietilbud. Blir gjort på frivillig basis. 1968: Oslo får bydelspoliti, ordningen omfatter fem bydeler til å begynne med. Politimennene som begynte å arrangere badeturene for vanskeligstilte barn, er tungt inne i oppbyggingen av bydelspolitiet. Instruksen for bydelspolitiet bygger på tradisjonen med sosialt engasjement. Ordningen er også basert på et punkt i den gamle politiinstruksen: Plikten til samarbeid med andre etater. Forebygging blir sett på som et viktig tiltak for å hjelpe folk i vanskelige situasjoner, slik at de avstår fra kriminalitet. Bydelspolitiet fortsetter med turer og naturopplevelser for vanskeligstilte barn. 1978: Justisminister Inger Louise Valle kommer med en kriminalmelding som vektlegger forebygging. Forårsaker en bred diskusjon om politiets rolle. Resulterer i oppstart av flere prosjekter. Blant annet Buskerud-prosjektet, som er en forløper til konfliktrådene. Kriminalmeldingen møter mye motstand, blant annet fra Politiet og Riksadvokaten, som mener Valle legger opp til en for myk linje. NOU Politiets rolle i samfunnet 1981 og 1987 underbygger mange av intensjonene i Valles kriminalmelding. 1980: En annerledes politienhet opprettes i Vågsbygd ved Kristiansand. Folk På 60-tallet begynte Oslo Politiforening på frivillig basis å ta med vanskeligstilte barn og unge til Bunnefjorden for å bade. Forebygging har hatt trange kår i politiet inntil de siste årene. som kommer innom, får vaffel og kaffe. Enheten får fort tilnavnet «Vaffelpolitiet». Etableringen av enheten er inspirert av bydelspolitiet i Oslo. Ordningen med bydelspoliti som har fokus på forebygging, sprer seg etter hvert til flere steder i landet. 1981: Ungdom slåss med politiet i Oslos gater natt til 1. mai. Bydelspolitiet på Manglerud setter mye inn på forebyggende ungdomsarbeid, og samarbeider tett med etatene i bydelen. Målet er at ingen Manglerud-ungdom skal pågripes for bråk 1. mai året etter. Det klarer Manglerud. Tidlig 80-tall: Ildsjeler ved politiet i Trondheim kjører flere store, forebyggende kampanjer. «Ikke tøft å være død» heter en av dem. I Oslo opprettes det et mobilt politi på Grünerløkka, som blant annet går rundt i parkene og snakker med folk. 1987: Flere politidistrikter oppretter faggrupper for forebygging. Forebygging ble definert som en egen gren politiarbeid. Inntil nå har arbeidet vært bygd på sedvane, og arbeidet har vært drevet av en gjeng ildsjeler som har trivdes i motvind. Men selv etter oppgraderingen jobber forebyggerne isolert og er ikke integrert i det øvrige politiarbeidet. 1991/1992: Stortingsmelding som definerer forebygging som en hovedstrategi for politiet. Stortinget slår med det fast at man må ha en klar strategi for å hindre kriminalitet. 90-tallet: Bra med ressurser til forebygging. God politisk vilje. Mange bra kampanjer. 2002: Et paradigmeskifte. I Politidirektoratets strategiplan står det at forebygging skal skje mot alle typer kriminalitet. (Kilde: Politiinspektør Erling Børstad, seksjon for analyse og forebygging, Politidirektoratet) Tekst: Jan P. Solberg Foto: Politiet Ønske om tettere samarbeid I vår gjennomførte UP en spørreundersøkelse i alle politidistriktene for å avdekke forbedringsområder som skal danne grunnlaget for et kontinuerlig forbedringsarbeid. I svarene fra de 371 respondentene ble det særlig pekt på to hovedområder: bedre utveksling av etterretningsinformasjon, samt ønske om tettere samarbeid mellom politidistriktet og UP. Tilbakemeldingene var viktige innspill i arbeidet med UPs strategiske plan. Politidirektør Ingelin Killengreen presenterte på årets jubileumskonferanse «Strategiplan for politiets trafikktjeneste ». Den legger vekt på at trafikktjenesten skal integreres i politiets øvrige arbeid og som en del av den alminnelige kriminalitetsbekjempelse. Hun understreket viktigheten av å fokusere på dem som skaper ulykker, og å jobbe problemorientert. Riksadvokat Tor-Aksel Busch understreket viktigheten av å utnytte påtalemyndighetens kompetanse som en betydelig ressurs i trafikksikkerhetsarbeidet. Trafikkriminalitet utgjør det nest største kriminalitetsområdet, og mange mennesker berøres. Det er derfor viktig med et adekvat reaksjonsnivå og å ikke undervurdere kompleksiteten i mange av sakene. Det er viktig at vi blir flinkere til å plukke ut de trafikkantene som utgjør en fare i trafikken og som forårsaker ulykkene, sier sjef for Utrykningspolitiet Odd Reidar Humlegård. Styrking av etterretningsarbeidet stavern: I sommer ble politiførstebetjent Kjell Johnny Eftedal ansatt ved hovedkontoret til UP for å koordinere etterretningsarbeidet mellom UP og politidistriktene. Eftedal har jobbet med etterretning og bekjempelse av narkotika gjennom hele sitt yrkesaktive liv i politiet, og nyter stor tillit for sine kunnskaper og ferdigheter. Han er nå i ferd med å utpeke egne patruljer i hvert UP-distrikt som skal ha et særlig ansvar for å sikre god flyt av informasjon mellom politidistriktene og UP. F.v. riksadvokat Tor-Aksel Busch, politidirektør Ingelin Killengreen og sjef for utrykningspolitiet Odd Reidar Humlegård. Gjennom godt politiarbeid ved en trafikkontroll ser vi at vi også kan avdekke mye annen kriminalitet. Det er en kjensgjerning at mange kriminelle ferdes på veiene, og UP har et selvstendig ansvar for å forhindre all kriminalitet. Gjennom våre foreløpige analyser ser vi at mange av dem som tas for trafikkriminalitet og som forårsaker egen eller andres død, har vært i politiets søkelys for annen kriminalitet. For eksempel viser en gjennomgang av 603 saker for kjøring i ruspåvirket tilstand for januar 2007 at trafikksikkerhetsarbeid og kriminalitetsbekjempelse er to sider av samme sak. Vi jobber videre med å analysere profilene til dem som begår den mest alvorlige kriminaliteten for å jobbe mer målrettet og for å videreutvikle våre metoder, sier Humlegård. UP er på veien hele tiden, og bør absolutt være orientert om kriminalitetsbildet i nærområdet. Men dette går begge veier, UP må også bli flinkere til å varsle politidistriktene om observasjoner. Narkotikahund i UP Stadig flere bilister kjører i ruspåvirket tilstand. Ikke minst er det store mørketall i bruken av narkotiske stoffer og medikamenter. Professor Jørg Mørland fra Nasjonalt Folkehelseinstitutt foreleste i sitt innlegg om rus blant norske bilister. I «Testprosjektet 2006» bidro UP til at Folkehelseinstituttet og Transportøkonomisk Institutt fikk teste over sjåfører. Foreløpige resultater er alarmerende og viser store mørketall av personer som kjører under påvirkning av annen rus enn alkohol. UP har et instruksfestet ansvar for kontroll med personer og kjøretøy som kan mistenkes for transport og omsetning av narkotika. Mange blir overrasket over at UP hvert år beslaglegger like mye narkotika på vei som et gjennomsnittlig politidistrikt. I vår ble UP forsterket med en narkotikahund i Vestfold og Telemark. Patruljen har allerede vist sin berettigelse gjennom mange beslag og pågripelser, både for narkotika og annen kriminalitet. Fra nyttår av vil denne tjenesten bli utvidet i det en hundefører fra Asker og Bærum politidistrikt også skal tjenestegjøre i UP. Samarbeidet med politimester Torodd Veiding om dette prosjektet har vært utmerket og kommer til å gi resultater, sier Humlegård. Tekst og foto: Dag Gjærum Bruk av narkotikahund i UP stavern: Politioverbetjent Terje Villum, med sin 6. tjenestehund «Bobine», tjenestegjør nå i Vestfold og Telemark UP-distrikt. Patruljen har bistått ved en rekke kontroller og arrangementer siden patruljen ble etablert i vår, og de har fått flere store beslag og pågripelser. Nylig ble patruljen oppmerksom på en bil som kjørte med for høy hastighet og som ikke stanset på signal. Etter en kort forfølgelse oppdaget UP-patruljen bilen hensatt i et skogholt. Bobine ble satt i søk i skogen og fant 6 kg hasj. 20 NORSK POLITI NORSK POLITI

12 P portrettet olav sønderland Gleder seg til å bli herre over eget liv Ved årsskiftet takker Olav Sønderland (65) i Rogaland av, etter 30 år som politimester. Nå gleder han seg til å være mindre tilgjengelig. I Stavanger: Jan P. Solberg (tekst), Hans Fredrik Asbjørnsen (foto) Navn: Olav Sønderland Alder: 65 Sivilstatus: Gift, to voksne barn. stilling: Politimester i Rogaland Bakgrunn: Født og oppvokst i Bodø. Utdannet jurist. Saksbehandler i Justisdepartementet, deretter noen år hos politiet i Sandefjord. Har siden 1978 vært politimester på fire steder: Vest-Varanger, Bodø, Stavanger, Rogaland. Et halvår som sjef for den internasjonale observatørstyrken på Vestbredden. Å være politimester i Rogaland er ingen dans på roser. Distriktet er landets tredje største målt i folketall ( innbyggere), og består av 19 kommuner. Politimesteren har dessuten ansvar for politioppgavene på kontinentalsokkelen, og er leder for Hoved redningssentralen Sør-Norge. En av landets mest krevende politimesterstillinger, ja, sier Sønderland, som fra 1. januar blir spesialrådgiver. Åremålsstillingen som politimester går da ut. Han kunne ha søkt sin egen jobb, som embetsmann kan han sitte i jobben til han fyller 70. Men Sønderland ønsker ikke forlengelse. Nå ønsker han roligere dager. Han ønsker å bli herre over sitt eget liv. Han ser frem til å kunne gå på jobb klokken åtte, og gå hjem igjen klokken fire, uten store bunker med dokumenter som skal leses til neste dag. Og kona ser nok frem til det samme. Det er slett ikke noe dårlig tidspunkt å gi seg på. NOKAS-saken, en av norgeshistoriens største kriminalsaker, har fått en sluttstrek. Forbryterne er dømt, dommene er rettskraftige. Det var tre tøffe år, med voldsomt press og krav om oppklaring. Sønderland hadde totalansvar for gjennomføringen av saken. Han kom i mål, og det med glans. Stolthet og sorg Et slør av hverdag har lagt seg over politihuset i Lagårdsveien 6 etter at NOKAS-dommene falt. Politimesteren nikker og smiler og småsnakker med folk på sin vei gjennom kantinen, og jeg synes jeg merker en stemning av stolthet. Visepolitimester Arne Hammersmark forteller humrende at NOKAS-ranerne måtte komme til Stavanger for å bli tatt. De hadde begått ran i Oslo før NOKAS, men de kom seg unna. Hammersmark får så et alvorlig drag. Det er godt det er over nå, sier han. Men NOKAS glemmes ikke. Innenfor inngangen på politihuset henger et innrammet fotografi av politiførstebetjent Sigve Arne Klungland, som ble skutt og drept under ranet 5. april Ved siden av henger bilder av tre andre politimenn som også har mistet livet i tjeneste i Stavanger og Rogaland siden Klungland og to andre ble skutt, en fjerde mistet livet i en trafikkulykke. Det er slikt som setter spor, sier Sønder- 22 NORSK POLITI NORSK POLITI

13 land. Blant annet blir man mer opptatt av sikkerhet og personalomsorg. En annerledes påske Den morgenen NOKAS-ranet fant sted, hadde politimester Olav Sønderland gått til jobb med hunden Rico, slik han pleier. Kona Else kom etter med bil, og kjørte Rico hjem, slik hun pleier, før hun selv drar på jobb. Else er lærer, men denne dagen hadde hun fri. Det var i påskeuken, og hun så frem til noen avslappende dager hjemme sammen med ektemannen. Men slik ble det ikke. Olav Sønderland satt på kontoret sitt da han ble oppringt av operasjonssentralen og varslet om ran av Norsk Kontantservice. Han skyndte seg til operasjonssentralen for å følge med på situasjonen. Like etter kom meldingen om at Klungland var skutt og skadet. Et kvarter senere ble det bekreftet at den 53-årige betjenten var død. Jeg kjente ikke Klungland personlig, men hadde mye tjenestelig kontakt med ham, blant annet innen redningstjenesten. Han var en engasjert, dyktig og markert polititjenestemann. Meldingen kom som et sjokk for alle, men samtidig skulle mye gjøres. Blant annet måtte vi sørge for at familien og kollegene hans ble informert. Vi fikk tak i politipresten, som hadde dratt på påskeferie. Den første dagen brukte vi auditoriet hyppig og informerte alle ansatte som kunne komme om det som hadde skjedd og om situasjonen vi var i, og dette ble fulgt opp gjennom hele påsken. Samtidig måtte vi holde kontakt oppover i linjen. Og så var det journalistene. Medietrykket var enormt. Det ble en lang dag. Og det ble lange dager etterpå. NOKAS-ranet ble et nasjonalt anliggende alle snakket om hendelsen, folk reagerte med sorg og vantro. Var dette Norge? Både justisministeren og politidirektøren deltok i Klunglands begravelse. Jeg tror rammen rundt ranet gjorde at mange nordmenn følte sorg og sjokk. Stavanger var under væpnet beleiring. Enorme verdier ble tatt. Dessuten ble en politimann skutt i tjeneste. Ansvaret Rogaland fikk bistand fra Kripos og Økokrim og mange politidistrikter, men Sønderland hadde overordnet ansvar. Oppgavene hans var mange. Blant annet måtte han sørge for at det fantes penger å drive etterforskning for. Avdødes familie trengte støtte, det samme med tjenestemenn som hadde mistet en kollega. Gjennom arbeidsdagene beveget Sønderland seg fra arena til arena og fikk informasjon, råd og input fra sine medarbeidere. Samtidig måtte de andre politimesteroppgavene ivaretas. Han forteller det var en periode med absurde kontraster. Dagen etter Klunglands begravelse kom Kongen og Dronningen på besøk til hovedredningssentralen. Presset for å oppklare saken var enormt. Sov du godt? Jeg sover alltid godt. Han sier han har et godt sovehjerte, og er samtidig oppmerksom på å ta avbrekk når belastningen blir stor. I det som skulle være helligdager og ikke arbeidsdager i påsken, gikk han to-tre timers turer med bikkja midt på dagen. For å komme unna og få litt avstand og perspektiv. Å ta fri er helt vesentlig. Man trenger å lade batteriene, sier han. Men du må ha merket presset? For meg handlet det om å akseptere rollen og ansvaret og gjøre mitt beste. Jeg visste at jeg hadde mange dyktige mennesker på laget, og at vi dro lasset sammen. Som leder er det helt nødvendig å tenke slik, ellers går det ikke. Da sommeren nærmet seg, var Sønderland helt klar på at både han og hans ansatte skulle ha sommerferie som normalt. NOKAS kunne bli langvarig, de trengte å hente krefter. Tøff kritikk Det tøffeste med saken, syntes Sønderland, var kritikken som gikk ut på at ranet, og følgelig drapet, kunne vært unngått. Politiet i Rogaland hadde i forkant fått noe etterretningsmateriale om at det kunne skje et stort ran i Norge, med Stavanger som ett av flere mulige alternativ. Kritikken rammet mange, ikke bare meg. Da de alvorlige beskyldningene ble formidlet av mediene, valgte jeg selv å be SEFO etterforske det perspektivet. Jeg syntes det var nødvendig. Det endte med at statsadvokaten henla saken etter undersøkelsene. Sønderland ser seg nå tilfreds med at tre rettsinstanser tingretten, lagmannsretten og Høyesterett har domfelt de 13 tiltalte i NO- KAS-saken. De mange tilståelsene etter behandlingen i tingretten tilskriver han godt etterforskningsarbeid, noe Kripos og Økokrim og flere politidistrikter har vært sammen om. Sønderland er fornøyd med at store deler av det tunge ransmiljøet i Norge nå er i fengsel for mange år. «Politiet må fortsette å levere kvalitet. Aller viktigst i så måte er politiets møte med publikum.» Organistens sønn Olav Sønderland har aldri har vært redd utfordringer. Han er oppvokst i Bodø, hvor faren var organist i domkirken. Olav gikk sin egen vei og utdannet seg til jurist. Etter halvannet år som saksbehandler i Justisdepartementet begynte han hos politiet i Sandefjord. Han og kona kjøpte hus i Vestfold-byen og så for seg fine år der. Men så ble stillingen som politimester i Sør-Varanger utlyst, og Sønderland søkte og fikk jobben. Med sine 35 år ble han en av de yngste politimesterne noensinne. Området han fikk ansvar for, bestod kun av én kommune, men til gjengjeld grenset den mot Sovjetunionen. Og det var ingen spøk på 70- og 80-tallet. Sønderland syntes likevel det var fine år. Familien dyrket friluftslivet. Da Olav ble politimester i Bodø, fikk de seg hytte ved sjøen. Selv om denne jobben var tøffere, dro de på hytta så ofte de kunne. Som politimester ble han automatisk leder for Hovedredningssentralen i Nord-Norge, og oppgavene lot ikke vente på seg. 6. mai 1988, kort tid etter at han hadde tiltrådt, styrtet et Widerøe-fly i Torghatten ved Brønnøysund. Alle de 36 om bord mistet livet. Det var konfirmasjon flere steder på Helgelandskysten den helgen, og mange av passasjerene skulle delta på familiesammenkomster. Det skulle ha vært en gledens helg. Jeg husker det godt, vi hadde selv konfirmant. Syv år senere ble han politimester i Stavanger og leder for Hovedredningssentralen i Sør-Norge. Her ventet flere store redningsaksjoner. 26. november 1999 forliste hurtigbåten «Sleipner». 16 mennesker omkom, 69 ble reddet. To måneder senere kolliderte to tog sør for Rena i Østerdalen. 19 mennesker omkom, 67 overlevde. 19. januar 2004 gikk MS «Rocknes» på grunn i Hordaland. 18 mennesker omkom, 226 tonn olje slapp ut i sjøen. Visst er det utfordrende å være leder for en hovedredningssentral. Samtidig er det tilfredsstillende å se at det fungerer, for eksempel samarbeidet mellom offentlige etater og frivillige, som er helt nødvendig. Det er godt å se at folk blir funnet og reddet. Noen omkommer, men det vil alltid være en del av bildet. Er det tøft å være den som avblåser aksjonen når folk ennå er savnet? Det finnes ikke noe alternativ. Og når vi avblåser, er vi så sikre som det går an på at vi ikke finner flere overlevende. Skjønt mirakler kan skje. For ti år siden var det to mann som prøvde å ro til Shetland, og ble borte i uvær. Vi søkte, men fant ingenting, og til slutt måtte vi avblåse og gi familiene beskjed om at håpet var ute. Men så ble de funnet samme dag i live. I hele 22 år sammenhengende har Sønderland ledet en av landets to hovedredningssentraler. Som spesialrådgiver skal han nå ha særlig fokus på redningsarbeid. Den mannen er et vell av kunnskaper. Sønderland har en faglig kompetanse som man skal lete lenge etter i norsk politi, sier politimester i Agder, Bjørn Hareide. Jeg håper de utnytter hans kunnskaper godt mens han ennå er i politiet. Hareide har møtt Olav Sønderland i mange faglige sammenhenger, blant annet mens de satt som ledere for hver sin hovedredningssentral. Jeg kan ikke huske å ha opplevd at Olav Sønderland har dukket opp til et møte uten å være godt forberedt. Han er en usedvanlig grundig mann. Administrasjonsleder Kaare Johansson i Rogaland politidistrikt beskriver sin sjef som svært kunnskapsrik og dyktig, og med stor «Da de alvorlige beskyldningene ble formidlet av media, valgte jeg selv å be SEFO etterforske det perspektivet.» arbeidskapasitet. Det gjør at vi andre i ledergruppa føler vi må gjøre en ekstra innsats for å følge med. Det nytter ikke å ta «en spansk en» med Olav til stede. Sønderland er dessuten en hedersmann, ifølge Johansson. Han er svært opptatt av moral og etikk, for eksempel legger han svært stor vekt på at etaten skal opptre korrekt overfor våre nye landsmenn. Daglig leder Leif Kvamme ved Hovedredningssentralen i Sør-Norge sier at hans inntrykk av Sønderland er at mannen lever og ånder for samfunnssikkerhet. Han driver seg selv svært hardt, og er alltid tilgjengelig om noen ringer. Jeg har mange ganger undret meg på hvordan han klarer det uten å bli utslitt. Noe av hemmeligheten tror jeg ligger i at han er svært strukturert, og flink til å delegere og bruke organisasjonen. Det er vaktsjefene ved hovedredningssentralen som har ansvar for aksjonene, men når vanskelige valg må tas, og det er stort medietrykk, blir Sønderland oppringt. Når han kommer, er han alltid rolig, ifølge Kvamme. Sønderland setter seg, lar seg informere, og stiller spørsmål. Deretter tar han de nødvendige avgjørelsene. Noen sjefer blåser seg opp og jager opp stemningen. Det gjør ikke Olav. Når han har tatt en avgjørelse, tenker mange av oss: Men søren, hvorfor tenkte vi ikke på det selv? Sønderland sier at han som sjef forventer mye av andre. Når folk søker lederstillinger, gjør de det frivillig. Det er ikke bare et lønnstrinn de søker, men en jobb de skal utføre. Jeg vil at folk skal skjønne den forskjellen. Etter 30 år som politimester, har du noe råd til etaten? Mer permanent dialog med kommunene. Det tror jeg er svært nyttig for begge parter. Da kan man lettere komme med innspill til hverandre. For eksempel kan politiet gi råd hvordan et nytt boligfelt bør lages for å være robust mot kriminalitet, hva ungdommen trenger av tiltak, hvordan kommunens mange organer kan samarbeide med politiet, og omvendt, for å få tryggere samfunn og redusert kriminalitet. Mitt andre råd er at politiet må fortsette å levere kvalitet. Aller viktigst i så måte er politiets møte med publikum. En undersøkelse viste at de som var mest negative til politiet, var de som selv hadde hatt med politiet å gjøre. Og det er ingen god tilbakemelding. Nei, vi må være ordentlige. Vi må tenke på at publikum er vår beste medhjelper. Det handler om å ta folk på alvor og respektere dem, vise alminnelig folkeskikk. Ikke minst gjelder det i forhold til folk fra andre kulturer. Du virker tvers igjennom skikkelig. Har du aldri gjort noe galt? Epleslang? Det var ingen epletrær i Bodø, svarer han og ler. Jeg sier ikke mer. Jeg lar ham få tenke på saken. Jo, sier han. Jeg ble knipset av en fotoboks. I 60-sonen. Jeg kjørte ni kilometer i timen for fort. Han legger til at han var på jobb og kjørte tjenestebil. Men da ringte du vel noen på stasjonen og fikk ordnet opp, så du slapp å betale? Han ser på meg med vantro. Nei. Det var ingen grunn til at jeg skulle kjøre for fort. Det var min egen feil. 24 NORSK POLITI NORSK POLITI

14 Nå kommer DNA-satsingen Brødrene Rafal, Radoslaw og Jaroslaw Girej besøker det nye servicesenteret for arbeidssøkende på Tøyen i Oslo sammen med onkelen Stec Andrzei. De fryktet at de måtte vente flere uker for å få ordnet papirene sine, og er svært fornøyd når de får vite at arbeidstillatelsen kommer i posten i løpet av en uke. Femdagersekspressen på Tøyen For arbeidssøkere fra EØS-området er det nå blitt enklere å kunne jobbe lovlig i Norge. oslo: På Tøyen i Oslo har Politiet, Skatteetaten, Arbeidstilsynet og Utlendingsdirektoratet åpnet et servicesenter hvor de fire etatene jobber side om side. Fra søknaden leveres skal det ikke gå mer enn fem dager før arbeidstillatelsen er i orden. I skranken møter vi fire polske snekkere som er kommet til Norge for å arbeide. De har fått jobb på et anlegg og er utålmodige etter å komme i gang. Vi hadde hørt at det tok flere uker å ordne arbeidstillatelse, skattekort og D-nummer når man kom til Norge. Vi ble derfor svært overrasket da vi fikk vite at det er i orden i løpet av bare fem dager, sier brødrene Rafal, Radoslaw og Jaroslaw Girej. Sammen med sin onkel Stec Andrzei er de på det nyåpnede Servicesenteret på Tøyen i Oslo for å få arbeidstillatelse. Fem dager Senteret tar imot arbeidssøknader fra folk som søker arbeidstillatelse etter EØS-regelverket, og folk som kommer som fagutdannede spesialister fra tredjeland. De som har kommet til Norge for å arbeide, vil komme i gang så raskt som mulig. Med alle de involverte etatene samlet på ett sted har vi skåret ned behandlingstiden til bare fem dager, sier Anne Dahl, avdelingsleder for utlendingsavsnittet ved Oslo Politidistrikt. Når det er EU-borgere som søker, er sakene som regel ikke særlig innviklet. Siden alle som er involvert, sitter side ved side, er det kort vei hvis man lurer på noe. Det aller meste kan ordnes på stedet, så vi blir mer effektive og servicen til publikum bedre, sier hun. Samarbeid Mange arbeidssøkende har opplevd det som tungvint å forholde seg til fire forskjellige kontorer når de kommer til Norge. Etter å ha løpt fra det ene kontoret til det andre har mange gitt opp og heller jobbet svart, sier senterleder Lene Hagen. Hun kommer fra Skatteetaten og koordinerer arbeidet. To tolker som behersker til sammen sju forskjellige språk sirkulerer i lokalet, så de fleste kan få veiledning selv om de ikke behersker norsk. Det setter den polske familien pris på. Nå fikk vi vite det vi trengte med det samme vi kom inn. En hyggelig dame hjalp oss å sortere papirene og fylle ut skjemaene. Hun kunne svare på spørsmål på polsk, så vi hadde alt klart da det var vår tur. Det hele tok bare tre kvarter. Det var både enklere og raskere enn vi Fakta lettere å være lovlig Servicesenteret er opprettet for: EØS-borgere Borgere fra land utenfor EØS som søker arbeidstillatelse for å utføre arbeid som krever fagkompetanse Familiemedlemmer til personer i kategoriene ovenfor Arbeidsgivere som skal ansette utenlandsk arbeidskraft hadde regnet med, sier brødrene Gierej. Direktørene i de fire etatene trengte ikke lange tiden for å bli enige om det nye opplegget. Vi begynte å planlegge i mai, og allerede i oktober kunne vi åpne dørene. Vi jobber jo med forskjellige sider av samme sak, og alle så umiddelbart det praktiske i en slik løsning, sier Hagen. Det nye senteret skal evalueres i desember 2008, men Hagen har allerede fått henvendelser fra flere som vil se nærmere på hvordan det fungerer. Tekst og foto: Truls Brekke I forslag til statsbudsjett gir regjeringen 64 millioner kroner til utvidelse av politiets DNA-register. Forberedelsene til DNA-satsingen er allerede i gang. oslo: Jeg forventer at utvidet bruk av DNA skal gi økt oppklaringsprosent i mange typer saker, sier justisminister Knut Storberget til magasinet Norsk Politi. Mange beskylder politikere for å vedta lover uten å følge opp med penger. Men det kan man ikke si i denne saken. De ekstra pengene skal blant annet brukes til flere stillinger i politiet. Økt bruk av DNA er Justisminister Knut Storberget et satsingsområde for regjeringen. Dette har vi tro på! For å gjennomføre regjeringens foreslåtte utvidelse av DNA-registreringen trengs både kompetanseheving, personell, nytt effektivt IT-system og nytt materiell. Politidirektoratet har fått i oppdrag fra Justisdepartementet å utrede tiltak som skal lette DNA-samarbeidet mellom politiet, Kripos og Rettsmedisinsk institutt. Allerede nå kan vi si at politidistriktene må forberede seg på en storstilt kompetanseheving, sier Erik Liaklev i Politidirektoratet. Han leder prosjektene som utreder nødvendige tiltak. Vi ser for oss at alle som er ute i operativ tjeneste og foretar åstedsundersøkelser, må lære om sporsikring av DNA. Det er viktig å lære om DNAs muligheter og begrensinger. DNA er ømfintlig materiale og må behandles deretter. For eksempel må polititjenestemenn ha på seg egnede klær når de jobber med DNA-spor. Det er også viktig at DNA-sporene pakkes riktig for å unngå sporsmitte. Ifølge Liaklev er kompetanseheving nødvendig i alle ledd. Også påtalemyndigheten trenger kompetanse på DNA-jobbing. Det er liten vits i at politiet oppklarer saker om påtalemyndigheten ikke følger opp og bruker DNA i bevisførselen. Hele straffesakskjeden må følge opp. I utredningsarbeidet har Liaklev trukket inn fagfolk fra ulike politidistrikter, Politihøyskolen, Kripos, Rettsmedisinsk institutt, Politiets data- og materielltjeneste. Flere oppklaringer Omleggingen avhenger av at Stortinget vedtar regjerningens forslag til lovendring. Saken skal behandles før jul. Storberget sier han ikke vil spekulere på utfallet, men legger til at det er en flertallsregjering som foreslår lovendringen. Regjeringen har foreslått at alle som blir dømt for en handling som etter loven kan gi frihetsberøvelse, kan registreres i DNAregisteret. Etter dagens regler må gjerningsmannen være dømt for en alvorlig forbrytelse før DNA-registrering kan gjøres. Endringen medfører at langt flere forbrytere blir registrert. De nye reglene vil være mer i tråd med reglene i våre nordiske naboland og Storbritannia. Dagens DNA-register inneholder ca registrerte, og det samles inn omkring DNA-prøver i året. Om regjeringens budsjettforslag går igjennom, vil antall DNAprøver øke gradvis, til neste år, i 2009 og prøver i Den utvidede DNA-registreringen gjør det mulig å registrere DNA-profilen til flere straffedømte personer. Justisdepartementet refererer til tall fra Storbritannia som viser at utvidet DNA-registrering gir mer effektiv etterforskning, og at flere saker kan etterforskes på kortere tid. Oppklaringsprosenten for innbrudd økte i Storbritannia fra 14 til 45 prosent der DNA-registeret kunne benyttes. Her til lands blir 80 prosent av etterforskede vinningsforbrytelser aldri oppklart. Mange politidistrikter har til nå brukt DNA i begrenset omfang fordi ordningen har vært dyr, og hvert enkelt distrikt har måttet betale regningen selv. Ifølge POD betalte distriktene til sammen 20 millioner kroner for DNA-analyser i Regjeringen legger nå opp til en sentral finansiering av DNAanalyser. Det økte budsjettet går dessuten til utstyr og flere ansatte, både i politiet og ved Rettsmedisinsk institutt. Liaklev fremhver at målsetningen med utvidet bruk av DNA i etterforskningen er mer effektiv etterforskning og bedre mulighet til å oppklare flere saker. Det gjelder både kriminalitet som rammer folk flest, og mer alvorlig kriminalitet. Tekst: Jan P. Solberg Foto: Truls Brekke 80 prosent av etterforskede vinningsforbrytelser blir aldri oppklart 26 NORSK POLITI NORSK POLITI

15 internasjonalt politisamarbeid // afghanistan 13. oktober 2005 kommer flyet inn over de massive fjellpartiene i Afghanistan. Den erfarne norske politioverbetjenten Anne-Karin Hannevold blir overveldet over det hun ser. Dersom Osama bin Laden gjemmer seg i disse fjellene, så forstår hun hvorfor. Utilgjengelig. Goldt. Fryktinngytende. Timer senere lander hun i Kabul, hovedstaden på høysletten i det lutfattige og krigsherjede landet. Politioppdraget i Afghanistan er i gang. Afghanistan Kabul/Oslo: Jeg husker innflygningen over fjellpartiene som om det var i går. Jeg ble nok litt «satt ut» over utsikten fra flyvinduet. Etterpå oppdaget jeg at jeg hadde tatt mange titalls like bilder av fjellene, så jeg skulle være helt sikker på å få det med meg, smiler Anne-Karin Hannevold (48). Dette oppdraget i Afghanistan varte i 13 måneder. Hannevold skulle, på vegne av norsk politi, bidra i det norske politioppdraget i Afghanistan. Nærmere bestemt med lederopplæring og involvering av kvinner i den afghanske politistyrken. Det var som å komme rett inn i en film, eller rettere sagt nyhetsdekningen på TV: Burkakledde kvinner på flyplassen og i bybildet, støvete og slitent, nedslitt materiell, skitne barn, tiggere, fortvilte og apatiske mennesker langs veikanter og i gatene. Mange skadet etter tiår med krigshandlinger. Men glimt av smil og håp. Likevel, følelsen av å måtte være på vakt, forholde seg til den utrygge og ustabile situasjonen. Det var ikke en krasjlanding, jeg var forberedt, men det var sterkt likevel. Skiftet kurs Anne-Karin Hannevold er fra Lofoten. Ville egentlig bli journalist, men søkte og kom inn på Politiskolen i Oslo. Siden 1981 har hun vært ansatt i politiet i Oslo, og er det fortsatt. vondt og vakkert Det var ikke en krasjlanding, jeg var forberedt, men det var sterkt likevel. En av det norske prosjektets tolker, Agha Saeed Shasifi på markedet i Kabul. Foto: Trygve Gulbrandsøy 28 NORSK POLITI NORSK POLITI

16 internasjonalt politisamarbeid // afghanistan Ordenstjeneste, narko, voldsavsnittet, etterforskning. Studerte ledelse ved BI og på Høyskolen i Lillehammer. Steg i gradene, og i 2003 var hun fungerende seksjonssjef i Oslo. En betrodd og god karriere. Men så kom tankene om den store verden, de nye utfordringene. Hun ville noe annet, noe mer. Jeg er oppriktig glad i politiet. Som arbeidsplass, utfordringene, kollegene. Både før og nå. Men du kan på en måte si at jeg hoppet av, jeg ville noe annet enn den klassiske politikarrieren. Da jeg søkte meg ut første gang, til Kosovo i 2003 og fikk lov til det, så hadde jeg valgt en annen vei. Oppdrag i utlandet, i voksen alder, er et valg. Du sier ja til noe, men nei til noe også. Afghanske kvinner har ikke høy status i samfunnet. Tvert imot. Det er et liv på menns skiftende premisser og med klare begrensninger. Mange kvinner har det spesielt tøft i håpløshetens Afghanistan. De blir offer for frustrasjonen, og ofre for overgrep og dårlig behandling. En kvinne som oppsøker politiet risikerer å bli kastet i fengsel, og man vil i utgangspunktet ikke motta en anmeldelse fra en kvinne. For en moderne vestlig politikvinne må dette være drøy kost. Når man opplever slikt, blir det enda sterkere enn «bare» å vite om det. Det er en enorm utfordring å jobbe konstruktivt under slike forhold, med det verdisettet en selv har. Men som politifolk er vi vant til å analysere situasjonen og utføre oppdraget, selv om ens egne følelser gjør at man får lyst til Kirov å filleriste både den ene og andre. Men når Yaroslavl man hører historiene, også fra afghanske Rostov Gorkiy Kazan politikvinner, om trakassering og overgrep, også innad i politiet, blir man fortvilet. Tol Yatti Kuybyshev Izhevsk Alt på én Voronezh gang Saratov Det er ca. 200 kvinner i det afghanske politiet. Hele politistyrken Volgograd er på ca mann. Anne-Karin Hannevolds oppdrag var Astrakhan å jobbe med lederutvikling og med afghanske kvinners rolle i den afghanske politior- Krasnodar Sochi ganisasjonen. De ulike Ordzhonikidze kursene ble på mange GEORGIA\011 måter både tragiske, Poti komiske Tiflis og oppløftende. På én gang. Yerevan ARMENIA AZERBAIJAN Baku Tenk deg selv: I noen år nå har afghanske TURKEY mannlige politiledere for første gang måttet sitte foran en kvinne som skal lære dem noe. Mosel Bare det SYRIA sier jo alt om hvor vi starter. En av de store debattene Baghdad som kom opp var når jeg fortalte at jeg var IRAQ skilt. De kunne ikke forstå det, spesielt ville de vite om hvordan det Al Basrah KUWAIT kunne ha seg at min mann kunne tillate at jeg gikk min vei Men kontakt fikk vi, og kursene ble SAUDI gjennomført, ARABIA selv om det hele tiden måtte improviseres. På to uker var vi Medina blant annet gjennom temaene kommunikasjon, delegering, motivasjon, menneskerettigheter, bruk av fengsel og sårbare Mecca grupper. En afghansk kvinne ønsker å melde sin lille sønn savnet. Hun blir ikke gitt anledning til det, kvinner har ingen rettigheter. Hun må forlate politistasjonen med uforrettet sak. Perm Ufa Aktyubinsk IRAN Sverdlovsk Chelyabinsk AFGHANISTAN KASAKHSTAN PAKISTAN TADSJIKISTAN RUSSIA Karaganda KAZAKHSTAN Stolte kvinner på Politiakademiet omkranser kursleder Anne-Karin Hannevold. De har sterke historier å fortelle. TURKMENISTAN Herat Rudnyy USBEKISTAN Kandahar Meymaneh Atbasar Mazar-e Sharif Kabul Omsk KIRGISTAN INDIA Pavlodar Semipalatinsk KINA Novosibirsk Karamay Shihezi Fakta Urumqi Korla afghanistan Hovedstad: Kabul Qiemo Folketall: ca. 31 millioner Landareal: km 2 (dobbelt så stort som Norge) Statsoverhode: president Hamid Karzai Politiske partier: p.t. 65 registrerte Forventet levealder: år Levestandard: 55 % er under fattigdomsgrensen Ca. 65 % av befolkningen er analfabeter Over 80 % av kvinnene kan ikke lese eller skrive. Dhanbad Calcutta En betydelig mengde beslaglagt narkotika, flere tonn, blir brent på en slette utenfor Kabul. Pluss trening i det å stå foran en forsamling. Det siste var nok lettere enn resten. Kommunikasjonen fra afghanske politiledere er rett og slett enveis, og det å delegere gjør de bare ikke. Så her er det store utfordringer. Og det er ikke mindre utfordringer når det gjelder bruk av fengsel, som ofte er den første og eneste reaksjon politiet i Afghanistan bruker. Men den vanskeligste diskusjonen var dette med sårbare grupper: Lederne mente de var en sårbar gruppe selv, og har en del rett i det, etter alle vanskelighetene de har opplevd. Mange av dem er selv blitt kastet i fengsel, for eksempel under Taliban. De var enige i at barn var en sårbar gruppe, men kvinner? Nei, det kunne de ikke forstå. Sårbare kvinner Men for den norske og internasjonale delegasjonen var det lett å få øye på hvor sårbare kvinnene er, også innad i det afghanske politiet. Kvinnene har en viktig oppgave i kroppsvisitering av kvinner, på de fem kontrollpostene inn mot Kabul. Ellers er det mye tekoking. Kvinnene hadde et voldsomt behov for å snakke om hva de hadde opplevd, at noen ville høre på. De fikk lov av sine menn til å gå på kurset grunnet noen dollar i dagpenger. Ellers ville de neppe fått lov. Men de historiene de fortalte var sterke saker. Mange av kvinnene hadde mistet familie i tidligere krigshandlinger, og de kunne fortelle om voldtekter hjemme og ulike former for trakassering innad i politiet. Dette er selvsagt ikke verifiserte opplysninger, men det er liten tvil om at nesten samtlige hadde opplevd mye fælt. De fikk nå i hvert fall fortalt sine historier, og det var nesten rørende å se hvordan de vokste gjennom kurset bare på at de fikk lov til å prøve en pc. For første gang. Jeg kan knapt tenke meg en stoltere avgangsklasse enn gruppene med kvinner som fikk være med på en avslutningsseremoni, hvor det handlet om dem og de fikk et papir som beviste at de hadde fullført noe Korrupt og utrygt Hva er så oppgavene til det afghanske politiet? Landet har påtalemyndighet og rettssaker, men politiets innsats er ofte preget av den enkeltes vurdering, og ikke en straffeprosesslov. Politiet jobber selvsagt med drap og voldssaker, og med tyverier og tvister. Og med narkobeslag, bare man holder seg til mellommenn og beslag, går det greit. Når man nærmer seg bakmenn og organisering, blir det verre, da trekkes det i tråder. Landet sliter enormt som produsent av narkotika, til skyhøye og bedre priser enn jordbruksproduksjonen. Mange skor seg stort på dette, og det synes på boliger og levestandard. Men brenning av narkobeslag gjør seg på vestlige TV-kanaler, og da dukker eliten i landet opp. Vakthold ved offentlige bygninger er et innsatsområde, og dette fungerer sånn noenlunde. Trafikk er et annet område som det brukes mye tid på, selv om motivasjonen her neppe kan sies å være trafikal og forebyggende. Det afghanske politiet er korrupt, og de erkjenner det selv. Månedslønnen på 70 dollar strekker ikke til, og da er patrulje- og trafikktjeneste egnet som arena for å drive inn noen bøter og mellomlegg for å skvære opp. Det aller meste er «ops», ordnet på stedet og rett i lomma. Det er jo fortvilet, da, at det skal være slik, men det er på dette nivået samfunnet og politiet nå befinner seg. Ikke rart at tilliten til politiet er liten i en befolkning som nok har fått hjelp fra det internasjonale samfunnet, men hvor mange i befolkningen knapt har merket noen fremgang. Politiet er også et offer for dette. I noen år nå har afghanske mannlige politiledere for første gang måttet sitte foran en kvinne som skal lære dem noe. 30 NORSK POLITI NORSK POLITI

17 internasjonalt politisamarbeid // afghanistan bakgrunn Harald Fjeldstad, Internasjonal seksjon, Politidirektoratet Jeg ble nok litt «satt ut» over utsikten fra flyvinduet. Etterpå oppdaget jeg at jeg hadde tatt mange titalls like bilder av fjellene, så jeg skulle være helt sikker på å få det med meg, forteller Anne-Karin Hannevold. Den norske politiinnsatsen i Afghanistan er et utrygt oppdrag. Bildene på TV etter Mohammed-karikaturene huskes av mange. Det er kidnappinger, selvmordsbombere og angrep på vestlige representanter. Taliban lever i beste velgående, og har mange tilhengere. For kort tid siden omkom en norsk soldat i en trefning. Nylig ble nok en norsk soldat drept og en annen hardt skadet. Som en konsekvens av dette bytter nå det norske politioppdraget ut materiell, og skaffer syv nye pansrede biler til tjenesten. Vi må respektere, men ikke godta. Vi må bygge tillit og utfordre. Vi gikk med våpen, skuddsikre vester og vi holdt oss stort sett hjemme når vi ikke var på jobb. Vi hadde våpen hjemme også, og de var klare, for å si det slik. Med unntak av noen sikrede utflukter var dette som «åpen soning» også for oss. Vi var 12 minutter unna et selvmordsangrep langs en av hovedveiene i Kabul. Det er nært. Jeg følte meg ikke utrygg, men vi var hele tiden klar over risikoen. Nytteløst? Et utrygt oppdrag, tilnærmet innesperret. Avbrutt av noen sosiale samlinger, noen utflukter og noen permisjoner. I et land hvor mye synes håpløst, politiet er korrupt, og hvor kvinner har liten verdi. Er det nytteløst? Spørsmålet er forståelig. Over de siste årene har vi hatt 1400 politiledere på kurs. Og de fleste av de 200 kvinnene. De har måttet forholde seg til andre verdier og løsninger enn det de selv praktiserer. Flere vet nå at det finnes andre måter, andre verdier. Bare det at de måtte høre på en kvinne og diskutere med en kvinne, er en liten revolusjon. Og det forteller jo noe: Når de kan respektere meg og mine kolleger som kvinne, så kan de kanskje respektere sine egne? Kanskje er det sådd et frø om at det er historie og kultur som styrer holdningene, og at kvinner ikke nødvendigvis er tildelt en evig plass nederst på rangstigen. Anne-Karin Hannevold arbeider fortsatt med internasjonale politioperasjoner. Hun er innbeordret til Politidirektoratet som politiinspektør, og har etter hjemkomsten vært i Afghanistan ytterligere to ganger på inspeksjoner og kortere oppdrag. For noen få uker siden var hun på en muslimsk kvinnekonferanse i landet. Med seg hjem fra oppdragene har hun bilder, både i hodet og på trykk. Hun er en habil fotograf, og har tatt vare på mye. Hun følger levende med i utviklingen, og har jevnlig kontakt med dem som nå representerer politiet i Norge i Afghanistan. Hun er fascinert over landet, med så mye håpløshet og lidelse. Men også over de vakre landskapene. Og menneskene, som viser tillit og åpenhet, og hvor et glimt av håp om en bedre fremtid også kommer til syne. Ydmykhet og fasthet er det som skal til. Vi må respektere, men ikke godta. Vi må bygge tillit, og utfordre. Vi må forklare hvorfor vi ser annerledes på sakene, uten å nedvurdere. Vi endrer ved å være til stede i deres hverdag. Jeg ser på politiet i Afghanistan som kolleger, selv hvor uakseptable noen av forholdene er. Jeg vil gjerne hjelpe disse kollegene til å bli bedre politifolk, selv om jeg vet at veien er tung og lang. Noen vil sikkert mene at dette er naivt, men det gjør ikke jeg. Jeg tenker heller på en historie som beveget meg mye. Noen roser til kona Ved avslutningen på ett av kursene på en torsdag fortalte jeg de mannlige lederne at mange norske menn bruker å kjøpe blomster til kona inn mot helga. Jeg sa at det kunne kanskje de gjøre også? Fredag er helligdagen i Afghanistan. Litt senere kom to av deltagerne bort til meg og fortalte at de hadde gjort som jeg sa, og tatt med roser hjem til kona. De var stolte, og ville fortelle. Dette forandrer heller ikke verden, men de hadde neppe gjort det om ikke jeg hadde vært der. Jeg tror at vi kan utgjøre en liten forskjell. Jeg vet at vi kan gjøre det. Tekst: Runar Kvernen Foto: Anne-Karin Hannevold og Trygve Gulbrandsøy Her går Norges yttergrense Norge er med i Schengen-samarbeidet. Norsk politi er en del av Schengen-samarbeidet. Men hva er Schengen, og hvorfor er vi med? Hva betyr dette for norsk politi og politiets arbeid mot kriminalitet? ukraina/oslo: På midten av 1980-tallet inngikk Tyskland, Frankrike og BeNeLux landene en avtale om å starte arbeidet med å ta bort personkontrollen mellom landenes felles grenser. Målet var å skape ett felles reisefrihetsområde, hvor innbyggerne fritt kunne reise mellom landene uten å bli stoppet for å vise pass. Ideen var ikke ny, idet vi i Norden har hatt denne muligheten siden 1954 (Den nordiske passunion). Medlemslandene erkjente at de ville miste oversikten over hvem som reiste inn og ut av landene hvis personkontrollen uteble, og at dette var noe kriminelle ville utnytte. For å forhindre eller begrense de kriminelles mobilitet ble det iverksatt kompenserende tiltak. Felles database. For det første måtte landene styrke sine felles yttergrenser, slik at det ble vanskeligere å komme inn i reisefrihetsområdet. For det andre måtte politisamarbeidet styrkes og for det tredje det (straffe)rettslige samarbeidet. For å kunne gjennomføre disse tiltakene opprettet medlemslandene en felles database, Schengen informasjonssystem (SIS), og tilknytning og bruk av denne ble ansett som en forutsetning for å kunne oppheve personkontrollen. I databasen legger medlemslandene for eksempel inn etterlysninger på etterlyste kriminelle, på tredjelands borgere (de som ikke er medlemmer av reisefrihetsområdet) som skal nektes innreise i området, savnede personer og stjålne gjenstander. Det gikk fem år før selve Schengenkonvensjonen, med regler om hvordan samarbeidet skulle praktiseres, så dagens lys, og ytterligere fem år før den i 1995 var ratifisert av medlemslandene, og SIS var operativt. I mellomtiden hadde flere land sluttet seg til, bl.a. Spania, Portugal og Italia. I 1994 ble det aktuelt for Danmark å slutte seg til samarbeidet, og det ble vanskelig å videreføre Den nordiske passunion uten at alle nordiske land knyttet seg til Schengen. Det gikk ytterligere fem år før de nordiske land ble operative medlemmer av Schengen, den 25. mars I og med at personkontrollen på landegrensen mot Sverige og Finland var opphevet for mange år siden, berørte endringene et relativt lite antall personer. De som merket endringene mest, var og er de som vokter Norges landegrense mot Russland, og flyplassene som har ruter til og fra tredjeland. De vokter nå grensene på vegne av alle Schengen-landene. Dersom kontrollen svikter og en etterlyst kriminell slipper inn fra et tredjeland til Norge, har vedkommende fritt leide ned til Spania. Begår han et drap, der er det vår «skyld» at han kom inn i landet. Det er politiet på grensestasjonene som har det daglige ansvaret for å forhindre at etterlyste kriminelle personer kommer inn i Norge fra tredjeland og videre til andre Schengenland. Men det er viktig å understreke at de ikke har ansvaret alene. Det finnes mange grunner til at politiet på yttergrensen ikke har muligheter til å stoppe kriminelle. Vedkommende er for eksempel ikke etterlyst idet han passerer, men blir det først noen timer/ dager senere. Bruke SIS mer. Dette er bare ett eksempel. Hovedbudskapet er at samtlige tjenestemenn må ha et mer aktivt forhold til SIS og bruke SIS mer. I 2007 er innbyggerne i Europa svært mobile. Det er ikke lenger tilstrekkelig bare å søke i våre nasjonale etterlysningssystemer, det må søkes i SIS også for å gjøre en tilstrekkelig god jobb. Og det er ikke kun på operasjonssentralene det skal søkes i forbindelse med operative oppdrag, det må brukes mer i etterforskning også. Hvorfor etterlyse en person eller et kjøretøy/gjenstand bare i det nasjonale systemet, hvor det er 8000 politifolk som «leter», når man kan legge det inn i SIS, og det er flere hundre tusen politifolk i Europa som holder utkikk? Fra og med vil Schengenområdet bli større, for da er det 9 nye land som blir med. Da skal for eksempel Polen vokte grensen mot Ukrania og Belarus på vegne av alle Schengen-land, og polakker kan reise til og fra Norge uten noen form for personkontroll. Dette er nye utfordringer, og krever økt samarbeid mellom politiet i samarbeidslandene. Og dette økte samarbeidet må alle delta i, ikke bare politiet på grensestasjonene. Man kan ikke stille seg utenfor dette og konkludere med at jeg har mer enn nok med det daglige. For SIS er det daglige. Å sjekke om personer/gjenstander et etterlyst, har vært daglig politiarbeid siden tidenes morgen. Fakta schengen-land som deltar i sis pr. i dag Tyskland, Frankrike, Østerrike, Belgia, Nederland, Luxembourg, Italia, Spania, Portugal, Hellas, Sverige, Danmark, Finland, Island og Norge. Nye medlemsland som åpner land- og/ eller sjøgrensen pr (Luftgrensene åpner i mars 2008, samtidig med at man går over fra vintertid til sommertid): Polen, Tsjekkia, Malta, Latvia, Litauen, Estland, Slovenia, Slovakia og Ungarn. Sveits vil åpne sine landegrenser i november Kypros og Storbritannia vil åpne grensene når SIS II er klar, pr. i dag fastsatt til desember Fra og med 21. desember 2007 vil Norge få landegrense mot Ukraina, som voktes av polske grensevakter. Her fra grensestasjonen Zosin mellom Polen og Ukraina. 32 NORSK POLITI NORSK POLITI

18 internasjonalt politisamarbeid På plass over hele verden EU-delegasjonen Brussel Primæroppgaver: n Bindeleddet mellom Justisdepartementet/Politidirektoratet og EU-byråkratiet. 2 justisråder er stasjonert i Brussel Utplassert siden 1995 FN-delegasjonen New York Primæroppgaver: n Bindeleddet mellom Politidirektoratet og Department Of Peace Keeping Operations (avdeling i FN som arbeider med politi og militære operasjoner) 1 politiråd er stasjonert i New York Opprettet 2007 EUPT Kosovo European Union Planning Team to Kosovo Primæroppgaver: n Rådgivning omkring EUs fremtidige overtagelse av FN-operasjonen i Kosovo 1 tjenestemann er stasjonert i Pristina Utplassert siden januar 2007 OSSE Serbia Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa Primæroppgaver: n Rådgivning i politireformprosessen n Leder av politiavdelingen n Leder av seksjon for bekjempelse av organisert kriminalitet n Rådgiver på krigsforbrytelser n Rådgiver på politi-utdannelse 4 tjenestemenn er stasjonert i Beograd Utplassert siden 2001 UNMIK Kosovo United Nations Mission In Kosovo Primæroppgaver: n Opplæring og utdanning av kosovoalbansk og serbisk politi. n Mentorering (veiledning) av det samme politi. n Operativt FN politi, alle typer politiarbeid innenfor Kosovos grenser. 15 tjenestemenn er stasjonert i Pristina og Mitrovica. Utplassert siden 1999 Norge har for tiden 79 polititjenestemenn og -kvinner stasjonert på tre kontinenter i 19 land, men antallet varierer hele tiden. OSSE Makedonia Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa I hovedsak er personell avgitt til FN, OSSE og EU, men i Afghanistan har vi et bilateralt samarbeid med den afghanske regjering, samtidig som vi er med i den internasjonale politistyrken til EU. I tillegg er vi i oppstartfasen med et større treningsprogram i Afrika TfP Training for Peace. Det vil si at Norge er blitt forespurt av FN om å trene minst 200 afrikanske politifolk som skal tjenestegjøre i Darfur. Oppstart kan skje kanskje allerede i desember i år, hvor treningen trolig vil foregå i ett av de sentralafrikanske landene. Norge avgir seks politifolk til FNs nye styrke som skal inn i Darfur. Tidspunkt for oppstart er usikkert, men trolig skjer det fra nyåret. Det er politisk bestemt at Norge skal kunne avgi opptil ca. én prosent av sin politistyrke til internasjonale politioperasjoner (fredsoperasjoner i regi av FN og EU, og politireformprosesser i regi av OSSE og EU eller bilaterale avtaler mellom Norge og et annet land.) Arbeidet administreres fra Internasjonal seksjon i Politidirektoratet. Kripos har som følge av sin rolle som nasjonalt kontaktpunkt for norsk politi ansvar for å ivareta kontakten med utenlandsk politi og andre samarbeidspartnere. Kripos ved Internasjonal Felles Operativ Avdeling har ansvar for å koordinere informasjon med Interpol, Europol og Schengen informasjonssystem SIS, Frontex, Østersjø-samarbeidet og samarbeidspersonene tilknyttet PTNsamarbeidet (Politi og Toll i Norden). Norske PTN sambandsmenn Primæroppgaver: n Forebygge og bekjempe internasjonal kriminalitet n Koordinere etterforskning/etterretningssaker n Innhente strategisk informasjon av betydning for de nordiske land Sambandsmennene er stasjonert i: London, Storbritannia (og Irland) Malaga og Madrid, Spania (og Portugal) Sofia, Bulgaria (og Romania) Beograd, Serbia (og Montenegro, Kroatia, Slovenia, Bosnia-Hercegovina) Murmansk og Moskva, Russland Islamabad, Pakistan Dubai, De forente arabiske emirater. Sambandsmennene arbeider for alle de nordiske landene, og en av hovedkriteriene for å komme i betraktning til stillingene er bred etterforsknings- og etterretningsbakgrunn. Sambandsmennene er midlertidig ansatt i UD, men Kripos har fagansvaret og POD Internasjonal seksjon det overordnede ansvaret, samt med kontakten til UD. De norske (Politi-Toll i Norden) PTNsambandsmennene er en del av en nordisk pool med utstasjonerte nordiske politi- og tolltjenestemenn i alt 19 land. Utplasserte i internasjonale politiorganisasjoner Interpol Lyon Europol Haag Frontex Warszawa 2 tjenestemenn 1 tjenestemann 1 tjenestemann UNMIL Liberia United Nations Mission In Liberia Primæroppgaver: n Utdannelse n Rådgivning n Monitorering (veiledning av lokalt politi) 11 tjenestemenn er stasjonert i Monrovia og Zwedru. Utplassert siden 2003 EUPM Bosnia-Hercegovina European Union Police Mission in Bosnia Primæroppgaver: n Rådgivning i politireformprosessen og bistand til restrukturering av politiet. 2 tjenestemenn er stasjonert i Sarajevo Utplassert siden 2003 TIPH Hebron Temporary International presence in city of Hebron Primæroppgaver: n Konfliktdemper mellom de etniske grupperinger i byen Hebron. n Observere og rapportere hendelser. 4 tjenestemenn er stasjonert i Hebron Utplassert siden 1997 UNMIS Sudan United Nations Mission In Sudan Primæroppgaver: n Monitorering (veiledning av lokalt politi) 6 tjenestemenn er stasjonert i Khartoum, Kadugli og Juba. Utplassert siden 2005 Primæroppgaver: n Rådgivning innenfor community policing (problemorientert politiarbeid) 2 tjenestemenn er stasjonert i Skopje Utplassert siden 2001 NORAF Afghanistan Det norske politiprosjektet i Afghanistan Bilateralt prosjekt Startet opp våren 2003 Bygger på 5 pilarer: n Menneskerettigheter n Utdanning n Ledelse n Narkotikabekjempelse n Kvinners rolle i den afghanske politiorganisasjonen Antall tjenestemenn har økt gradvis fra 4 til 9 frem til Pr. i dag har Norge 18 polititjenestemenn i landet. 5 av disse vil være stasjonert i Meymane i Faryab-provinsen. De øvrige vil være stasjonert i Kabul. 34 NORSK POLITI NORSK POLITI

19 Nettsamfunn utfordrer sikkerheten De nye internettbaserte samlingsstedene er attraktive møteplasser, også for ansatte i politiet. Deltakelse i nettsamfunn forutsetter at du forteller mest mulig om deg selv. Dette kan true sikkerheten både til politiet og samfunnet, hevder Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM). Seniorrådgiver Roar Thon. oslo: På politisjefmøtet i Oslo i oktober i år innledet seniorrådgiver Roar Thon fra NSM om nettsamfunn og politiansattes deltakelse i slike sammenhenger. Hans konklusjon var klokkeklar: Disse nye møteplassene på Internett utfordrer politiets sikkerhetstenkning, fordi hele ideen med nettsamfunn er å legge ut en stor mengde opplysninger om seg selv for å bli kjent med andre. Skjerme arbeid og oppgaver Thon hadde kartlagt hvor mange politiansatte som deltok aktivt på et av de mest populære nettsamfunnene: Facebook. I juni 2007 var det registrert 1225 medlemmer på Facebook i den definerte yrkesgruppen Politiet. I oktober 2007 var tallet sunket til 266, trolig fordi det i mellomtiden hadde vært advarsler fra NSM og oppslag i mediene om mulige personlige og samfunnsmessige risikoer knyttet til å delta. Eller fordi medlemmene hadde tonet ned sin tilknytning til politiet. Min påstand er at mengden av den detaljerte informasjonen en person velger å publisere om seg selv ikke nødvendigvis er bekymringsfull ut fra et sikkerhetsmessig ståsted. Brukes aktivt i politiarbeid Men det er når personens yrke, arbeidsgiver og arbeidsoppgaver blir publisert at den personlige informasjonen utgjør en sikkerhetsmessig utfordring, sier Roar Thon. På politisjefmøtet understreket og viste Thon hvor lett det er å «sirkle inn» og utvide kunnskapen om en gitt person. Opplysningene lagt ut på nettsamfunnet kan sjekkes opp mot åpne kilder som for eksempel telefonkatalog og opplysninger knyttet til skatteoppgjør, blant annet økonomi. Det som er fragmenter av en persons tilværelse, blir veldig raskt en full identifisering, og ikke bare det: Personens arbeidsfelt, interesser, livssituasjon, reisevaner, ønsker, drømmer og mål kan kartlegges til en profil. Undergrupper for ulike interesser kobler mennesker sammen. Disse profilene og interessene kan være interessant for personer som søker fellesskap ut fra aktverdige motiver. Men dette kan også være en gavepakke til kriminelle og trusselaktører. Kan misbrukes Når enkeltpersoner legger ut mye personlig informasjon om seg selv, letter man arbeidet for en eventuell trusselaktør. Før var det tidkrevende å samle inn dette, og slik sett kan også trusselaktører faktisk få frigjort ressurser. Mange blir «synlige» for første gang, og dette kan være med på å utvide kunnskapen om aktuelle personer og personellmessige forhold, sier Roar Thon. oslo: Mange politiansatte er med i nettsamfunn uten å oppgi yrke, arbeidssted og oppgaver. Men politiet bruker også nettsamfunn bevisst i sitt arbeid. PST er til stede i åpne nettsamfunn, uten at vi vil utdype dette noe nærmere. Vi regner dette som et viktig nytt område å følge med på, sier informasjonsrådgiver Martin Bernsen. Politihøgskolen har åpnet en gruppe på Facebook, hvor vi svarer på spørsmål om politiet, om hva som skal til for å komme inn på skolen osv. Nyttig og effektivt inn mot noen målgrupper, sier markedskonsulent Tommy Lillefjære. Kripos følger med på nett, også på nettsamfunn. Vi kan bruke slike nettsamfunn til forebyggende tiltak, og vi kan få verdifull informasjon til bruk i vår virksomhet, sier Rune Fløisbonn, leder av Datakrimavdelingen på Kripos. Men Thon mener det viktigste er dette: Informasjonen som samles inn, bearbeides og utvikles fra nettsamfunn, kan brukes til analyse, sårbarhetsanalyse, overvåking, manipulering, utnyttelse og direkte kontakt og/ eller verving. Dette kan utnyttes for enhver som driver etterretningsaktivitet, terror eller kriminalitet. Han advarer mot naivitet, ikke bare i politiet, men i alle deler av samfunnet. Kjøreregler Politidirektoratet arbeider nå med et rundskriv til etaten som klargjør noen kjøreregler på området. I tilegg skal den faglige debatten videreføres, og denne vil basere seg på at den etiske standard og den sikkerhetstenkning som ellers gjelder for politiet, også skal danne grunnlaget for befatning med nettsamfunn. Tekst: Runar Kvernen Foto: istock Fakta mange nettsamfunn Internettbaserte samlingssteder som gjør det mulig for enkeltpersoner å kommunisere med andre personer, utveksle personlig informasjon, meninger, nyheter, bilder, osv. Kan også være diskusjonsforum eller blogg. Gjør det mulig å etablere kontakt med nye venner, eller holde kontakt med etablerte venner eller familie. Jo mer du fyller ut om deg selv, desto mer interessant og søkbar blir du. Benyttes i økende grad av bedrifter og organisasjoner i kommersiell sammenheng. Facebook startet i 2004 ved Harvard som en slags skolekatalog for studenter, men er nå blitt «big business». Tilgjengelig for alle som har gyldig e-post fra september Andre kjente nettsamfunn er Nettby, Linkedln, Biip, Hei!, Blink, MySpace, Flickr m.m. Nettsamfunnene har mange titalls millioner brukere over hele verden, og mange hundre tusen i Norge. Bruken øker kraftig. Det er ikke bare ungdom som finner veien til de mange nettsamfunnene som finnes. Bruken har økt enormt, og terskelsen synes å være lav i forhold til hva slags informasjon folk er villige til å gi om seg selv. (Illustrasjonsfoto) 36 NORSK POLITI NORSK POLITI

20 Godt samband gir godt samarbeid, eller var det omvendt? Det var Hans Sverre Sjøvold, rektor ved Politihøgskolen (PHS), som stilte dette spørsmålet da han åpnet de nye øvingsfasilitetene ved Justissektorens kurs- og øvingssenter (JKØ) 1. november. At øvingssenteret for det nye nødnettet ble lagt til JKØs lokaler i Stavern, kommer til å bety mye for oss ved PHS, understreket han. stavern: Ikke minst for den faglige utviklingen av hele PHS er dette topp moderne senteret av stor betydning. Øvingsfasiliteten ved JKØ er på mellom 400 og 500 m 2, og senteret har flere hovedfunksjoner. For det første skal det være et operativt øvelsessenter for opplæring innen det nye nødnettet. De første studentene innen innsatsledelse er allerede på plass i det hypermoderne anlegget. I tillegg til dette skal det utvikles og fokuseres på opplæring innen sivil kriseledelse. Da PHS startet arbeidet med dette øvelsessenteret for noen år siden, var det viktig å tenke hva man egentlig kunne få til med en slik storsatsing. Nødetatene ble invitert til å være med, og det er i dag et meget godt samarbeid mellom brannvesen og politi. Norges brannskole har nå etablert en avdeling i Stavern. Det har vært et formidabelt løft, sa Sjøvold, og roste det gode samarbeidet som hadde vært på alle plan i prosjektet. Det er blitt etatens prosjekt, sa han entusiastisk. Mye for pengene Det er lagt ned store ressurser i det nye øvelsessenteret. Men det hjelper ikke med store materielle investeringer hvis man ikke makter å skolere brukerne slik at de faktisk kan bruke utstyret. Ikke minst må man lære seg samhandlingens vanskelige kunst for å få fullt utbytte. Etableringen av øvelsessenteret er en milepæl for kriseberedskapen i Norge. Nå går det kun én vei: oppover, sa en tydelig engasjert rektor. Politidirektør Ingelin Killengreen var synlig stolt ved åpningen, og også hun understreket betydningen av at dette senteret kunne føre til økt samarbeid mellom de ulike nødetater. Rammen er mer enn teknikk, nå har vi skapt en arena for samhandling, sa hun. Hun rettet også en stor takk til PHS, som har gjennomført et prosjekt helt etter programmet, og hun bemerket at de hadde fått svært mye ut av de pengene som var bevilget. At det også har hersket en god samarbeidsånd mellom JKØ og de kommunale myndigheter, har også gjort sitt til at dette prosjektet føyer seg godt inn i en fornuftig og strategisk utvikling av JKØs aktiviteter i Stavern. Representanter for en rekke departementer, direktorater og fagmiljøer roste satsingen og prosjektet ved JKØ, og alle understreket hvor viktig det var å samarbeide om å løse oppgavene: Sammen er vi sterke, kloke og effektive, slik at vi på en best mulig måte kan forhindre store kriser i å oppstå, og slik at vi kan hjelpe brukerne våre hvis en virkelig krise skulle ramme samfunnet, var omkvedet fra de frammøtte. Tekst: Dag Gjærum og Torill Gulbrandsen Foto: Wemunn Strand Aabø Fakta Justissektorens kurs- og øvingssenter Etablert som prøveprosjekt under Politidirektoratet sommeren Permanent drift fra 1. januar 2004, som en del av en avdeling under Politihøgskolen. 18 stillinger ved oppstart. I dag: 30 faste og 3 lærlinger. I tillegg leier JKØ ut lokaler og lager til Utrykningspolitiet, Sivilforsvaret i Vestfold og Sjøheimevernet. Det er lagt betydelig vekt på å utvikle fasiliteter som kan understøtte nye behov for å forsterke og videreutvikle tilbudene rettet mot beredskapsplanlegging, operativ ledelse og håndtering av ulykker, kriser og eventuell terrorvirksomhet. Som eksempler kan nevnes etableringen av et operativt øvelsessenter med ulike øvingsfasiliteter for rednings- og beredskapstjeneste, samt skytebaner, øvingsgate og øvingsleiligheter i Stavern. JKØ er justissektorens første virksomhet som utnevnes til miljøfyrtårnbedrift. Et omfattende arbeid er lagt ned ved virksomheten i Stavern for å tilfredsstille de mange kravene som skal oppfylles for å få miljøsertifikatet. Demonstrasjon mellom politi og samarbeidende etater i de bygningsmessige øvingsmodeller som er etablert i Stavern. Her kan nødetatene øve på samhandling. 38 NORSK POLITI NORSK POLITI