Familieterapeutens personlige historier og erfaringer i familieterapi På jakten etter X- files

Transkript

1 Alicja Olkowska Familieterapeutens personlige historier og erfaringer i familieterapi På jakten etter X- files Masteroppgave i Master i Familiebehandling med særlig fokus på barn og unge Høgskolen i Oslo og Akershus, Fakultet for samfunnsfag

2 Sammendrag Denne masteroppgaven handler om bruken av personlige historier og erfaringer i en familieterapeutisk kontekst, et fenomen som i faglitteratur omtales som «self-disclosure». Forbindelsen mellom det personlige og det profesjonelle i terapikontekst har fått noe mer interesse i den siste tiden, men er fortsatt lite definert, beskrevet og forsket på. Familieterapi/systemisk teori har tradisjonelt sett fokusert lite på terapeuten «som person» - med sine personlige historier og erfaringer - til tross for at betydningen av terapeuten som en viktig faktor for behandlingseffekten er oftere og oftere understreket i psykoterapiforskningen. Det er kun de siste årene at terapeutens rolle i samspillet med klienten har blitt mer fokusert på i familieterapifeltet. Det ble lagt vekt på «samarbeidende praksiser» og på maktforholdet i terapirommet. Transparency og self-disclosure ble sett på som en måte å nærme seg idealet om samarbeid og likevekt mellom terapeut og klient. Til tross for at det har blir brukt elementer av selvavsløring i blant annet reflekterende team, dialogbasert tilnærming og narrativ terapi, finnes det svært få beskrivelser av på hvilken måte, når og hvilke historier man kan fortelle fra eget liv i familieterapi. Jeg har i denne oppgaven valgt å se på betydningen av familieterapeutens bruk av de personlige historier og erfaringer i familieterapi. Jeg valgte å fokusere på hvilke historier og erfaringer fra eget liv som familieterapeutene bruker i familieterapi, om de gjør det, og eventuelt når i samtalen med klientene de trekker frem de personlige historiene. Jeg ønsket å se på betydningen de tillegger det å dele disse historiene/erfaringene med klientene. Gjennom en analyse av intervju med syv familieterapeuter har jeg fått frem erfaringsbasert kunnskap om dette fenomenet. Informantenes svar ser jeg på som et viktig bidrag til utvidelsen av kunnskapsbasen om fenomenet og som et grunnlag for teori som er fundert i familieterapeutiske praksiserfaringer. Ikke minst er de et viktig bidrag for klinisk familieterapeutisk arbeid der svarene gir noen retningslinjer for når man deler personlige historier, hvilke historier som deles, og på hvilken måte historiene kan deles i terapikonkteksten. ii

3 Abstract This study focuses on the family therapist s use of personal stories and experiences in the context of family therapy, the phenomenon called self-disclosure. In the last years there has been increasing focus on and interest in the connection between the therapists s personal and professional life. However, the subject is still sparsely defined, described and explored. In family therapy theories and systemic practice there has been traditionally little focus on the therapist as a person - with his/her personal stories and experiences - despite the fact that the importance of the therapist as person - as an important factor for therapy outcome is commonly underlined in psychotherapy research. It is just during the recent years that the importance of the therapist in the interaction with the client has been highlighted in the field of family therapy. Ideas of collaborative practice as well as issues concerning powerrelations in the therapy context have been emphasized. Transparency and self-disclosure has been seen as the way to approach the ideal of collaboration and equilibrium between the therapist and the client. Despite the fact that elements of self-disclosure have been practiced in for example the reflecting team, dialogue based approach and in narrative therapy, there are still uncertainties regarding how, when, and what kind of stories from the therapists life it is appropriate to use in a family therapy context. In this study I have chosen to focus on what kind of importance it does have in family therapy to tell stories and share experiences from the therapists own life. My focus is on the kind of stories and experiences family therapists share in the therapy context and when they do it. My intention was to investigate the meaning of sharing stories. Through the analysis of interviews with seven family therapists I have gained experience based knowledge about this phenomenon. The answers and reflections of informants in my project are important contributions to the knowledge base of this phenomenon and they may constitute the basis for a new theory. Not the least they can be an important contribution to clinical practice in family therapy, that can provide some guidelines for when it is appropriate to share personal stories, what kind of stories that can be shared, and finally, in which ways they may be shared with clients. iii

4 Forord Arbeidet med denne oppgaven har vært en prosess der jeg fikk mulighet til å fordype meg faglig i et område som interesserer meg. Jeg fikk mulighet til å øke min kunnskap og mine refleksjoner på flere områder. For det første har jeg fått økt kunnskap om en evidensbasert kunnskap (fag/forskning) og erfaringsbasert kunnskap (i samtalene med informantene). For det andre har jeg fått mulighet til å se på meg selv både som en kliniker (ved å se på måten jeg stiller spørsmål på, min måte å kommunisere på), og som en utforsker (min måte å forholde meg til teori/forskning, analyse verktøy og fortolkningsprosesser). For det tredje har skriveprosessen vært en viktig bevisstgjøring. Gjennom skriveprosessen har jeg sett hvordan kunnskap og erfaring blir «sydd sammen» gjennom ord, setninger, bruk av referanser og hvordan kunnskap og diskurser kan produseres eller strykes gjennom tekst og tale. Det er flere jeg ønsker å takke for at denne masteroppgaven har blitt til. For det første vil jeg takke mine informanter. Uten dem, deres åpenhet, imøtekommenhet og interesse for mitt prosjekt, skulle denne oppgaven ikke vært mulig å få til. Jeg vil takke min veileder, Nicole Hennum, for hennes støtte og gode råd i skriveprosessen. Jeg vil også takke mine kollegaer og ledere, både på Asker BUP og på RBUP, som gjennom hele prosessen har vært nysgjerrig på prosjektet mitt, og uttrykte tydelig at de syntes at temaet jeg jobbet med var spennende. Det ga meg mye støtte underveis i prosessen, og fikk meg til å tenke og snakke fritt om temaet i et faglig miljø. Biblioteket ved RBUP har alltid vært hjelpsomt med å skaffe meg all den litteratur og artikler jeg trengte, noe jeg er svært takknemlig for. Til slutt vil jeg takke min familie. Jeg vil takke mine barn for deres støtte for mitt arbeid med denne oppgaven. Og jeg vil takke min samboer, Egil, som har vært en uunnværlig støtte for meg under hele prosessen både når det gjelder støtte, interesse, råd, faglig tenkning og hjelp med språket. Det siste gjør at til tross for min polske bakgrunn kan oppgaven fremstå nå som «ren norskspråklig». Alicja Olkowska Oslo, mars 2012 iv

5 INNHOLD Sammendrag Abstract Forord Innhold ii iii iv v Kapittel 1. Innledning 1 Kapittel 2. Begrepsavklaring og teoretisk plassering av terapeutens personlige historiers plass i terapifeltet Personlige historier, erfaringer og selvavsløring begrepsavklaring Personlige historier, erfaringer og selvavsløring teoretisk plassering i psykoterapifeltet 6 Personlige historier, erfaringer og selvavsløring og deres plass i familieterapifeltet: den første bølgen 9 Personlige historier, erfaringer og selvavsløring og deres plass i familieterapifeltet: den andre bølgen 11 Personlige historier, erfaringer og selvavsløring og deres plass i familieterapifeltet: den tredje bølgen Personlige historier, erfaringer og selvavsløring eksisterende forskning på dette området Når, hvor og hvilke historier kan deles i terapi? 18 Kapittel 3. Metodevalg Kontekst for oppgaven Valg av forskningsmetode Utvalg av informanter Valg av analyseredskap Analyseprosessen 26 v

6 Kapittel 4. Resultater: Hva sier informanter om det å bruke personlige historier og erfaringer i familieterapi? 28 Hovedtema 1: Diskurser om personlige histories plass i familieterapi «Terapi er ikke et te-selskap» 29 Hovedtema 2: Personlige historier og parallell resonans i terapikontekst «Det viktigste vi har i terapirommet er livet vårt» 33 Hovedtema 3: Fokus form og temaer for personlige historier brukt i terapi «Å være i samme båt» 36 Hovedtema 4: Bruk av personlige historier som en terapeutisk intervensjon «Det er lurt å bringe nye innfall. Noen klienter liker det. Hvis de liker meg» 40 Hovedtema 5: Balansegangen i det å bruke personlige historier i familieterapi «Sånne ting er som fluefiske: du må på en måte prøve deg litt frem og finne til en flue som du tror klienten liker» 44 Oppsummering av resultatene/funnene i prosjektet 46 Kapittel 5. Diskusjon Funn vs teori hva sier teori og hva sier informantene i prosjektet? Funn vs forskning hva sier forskning og hva sier informantene i prosjektet? Funn og metodevalg hvordan har metodevalget virket inn på funnene i prosjektet? Funn og relevans for familieterapifeltet Avsluttende refleksjoner 57 Litteratur 58 Vedlegg 1 «Intervjuguide» 61 Vedlegg 2 «Skriv til informantene» 63 Vedlegg 3 «Informert samtykke» 64 Vedlegg 4 «Kvittering på melding om behandling av personopplysninger, NSD» 65 vi

7 "Play like you don't know how to play. Take chances and make new mistakes. Go for what you don't know and make it brutally honest." Carlos Santana vii

8 Kapittel 1. Innledning Denne masteroppgaven handler om bruken av personlige historier og erfaringer i en familieterapeutisk kontekst. Forbindelsen mellom det personlige og det profesjonelle i familieterapikontekst har fått noe mer interesse i den siste tiden (Graff, Lund- Jacobsen og Werner 2000, Hertz 2001, Jensen 2007, Johnsen 2009, Jones 2003), men er fortsatt lite definert, beskrevet og forsket på (Roberts 2005). I faglitteraturen er det vanlig å bruke begrepet selfdisclosure om fenomenet 1, et begrep som ofte blir oversatt til norsk som selvavsløring. I Norge har temaet blitt satt fokus på gjennom doktorgradsavhandlingen til Per Jensen «The Narratives Which Connect...» (2008). Hans utgangspunkt var å lage en oversikt/et kart over måter private liv/erfaringer til familieterapeutene gjensidig påvirkes av det å være systemisk terapeut, dvs hvordan familieterapeutene påvirkes både av familieterapiutdanningen og av møtet med klientene, og hvordan personlig bakgrunn påvirker en som terapeut i den praktiske utøvelsen av terapi. Jensen konstaterer at Therapy constitutes arenas for self-disclosure. Private and professional themes and self-disclosure meet in the same arena therapy (Jensen 2008:39). Han forbinder selvavsløring med refleksivitet og selvrefleksivitet, men hans anliggende er ikke utforskning av hvordan, på hvilken måte og når man kan fortelle historier fra eget liv i terapi. Slik jeg ser det så kan mønstrene og narrativene som forbinder klienten og terapeuten, være en måte å se på betydningen av private historier og erfaringer i familieterapi. En annen måte å se på betydningen av de private erfaringene i familieterapi er å se på hvilke historier og erfaringer fra eget liv som familieterapeutene bruker, om de gjør det, og eventuelt når i samtalen med klientene de trekker frem de personlige historiene, og til slutt hvilken betydning de tillegger det å dele disse historiene/erfaringene med klientene. Problemstillingen for masterprosjektet mitt er derfor tredelt: 1. Hvilke historier fra eget liv forteller familieterapeuter i terapi med barn, ungdom og deres familier? 2. Når i terapi forteller familieterapeuter personlige historier? 3. Hvilken betydning tenker familieterapeuter at det har å dele personlige erfaringer? Da jeg skulle lage en overskrift for oppgaven fikk jeg en assosiasjon til begrepet «X- Files» som er hentet fra en amerikansk tv serie med samme navn. Serien «X-files» handlet om det å utforske uløste, ofte mystiske saker, som ble lagt i arkivskapet under bokstaven «X». Å bruke metaforen 1 Avklaringen av begrepet self-disclosure vil jeg komme nærmere inn på i kapittel 2.1 1

9 «X-files» i min sammenheng er inspirert av Graff, Lund- Jacobsen og Wermer (2000) som skriver om «de personlige historiers kraft» sett fra et veiledningsperspektiv. «X»-et, slik de beskriver det, illustrerer «krydset sammenvævningen af de private og professionelle historier, der tilsammen skaper vores selvforståelse» (Graff, Lund- Jacobsen og Werner 2000:189). For mitt anliggende knytter jeg «X-fil»- metaforen til den diskursive praksisen som styrer og bestemmer hva som er lov og ikke lov å snakke om i terapikonteksten. I diskursteori (Foucault 1999) sammenlignes språket med et arkivskap der noen skuffer er avstengt i perioder. Det betyr at den rådende kunnskapen på det spesifikke fagområdet ikke tillater at kunnskap fra de avstengte skuffene skal komme frem. Det kan også bety at det ikke finnes navn/ «bokstav» på de spesifikke skuffene. Jeg har overført denne metaforen til terapikonteksten. Terapitimen består av særdeles mange faktorer som det kan være relativt lett å definere, eller sagt på en annen måte sortere under de ulike bokstavene i arkivet. Den består av blant annet ulike tilnærminger, metoder, teorier, kontekst for terapi, og klient faktorer. I tillegg til dette består terapitimen av terapeut faktorer - dvs. det personlige som familieterapeuten bringer med seg inn i terapitimen, det terapeuten er og representerer i terapien. Dette siste kan infiltrere terapitimen, og kan samtidig være vanskelig å plassere under en bestemt bokstav i arkivet. Det ble nærliggende å tenke at det å bruke seg selv eller historier fra eget liv i familieterapi kan være noe mystisk, uutforsket, udefinert, noe alle på en eller annen måte har et forhold til, men som kan være vanskelig å legitimere, finne evidens for, eller forankre i teori. Denne terapeutfaktoren kan derfor lett bli til det jeg her kaller X files i et familieterapeutisk arkiv. Jeg har valgt å dele oppgaven i innledning, teori, metode, resultater og diskusjon. I innledningen presenterer jeg bakgrunnen for prosjektet mitt og utformingen av problemstillingen. I teorikapittelet viser jeg til hvordan man kan forstå begrepet «personlige historier og erfaringer», samt hvilke begreper som brukes om fenomenet i faglitteraturen. Videre redegjør jeg for hvordan faglitteratur og forskning på psykoterapifeltet og familieterapifeltet beskriver temaet. Deretter setter jeg fokus på når og hva som kan snakkes om og i hvilken kontekst, og jeg ser videre på relevansen av dette perspektivet for mitt tema. I metodekapittelet beskriver jeg utvalg av informanter, valg av metode og analyseverktøy, samt at jeg beskriver analyseprosessen. I resultatkapitlet viser jeg familieterapeutenes refleksjoner over når og hvilke historier de forteller i familieterapi. Jeg tar utgangspunkt i syv intervjuer jeg har foretatt med familieterapeuter som jobber enten i BUP eller på Familievernkontor. I diskusjonskapittelet diskuterer jeg funnene opp mot teori-, forskning og metodevalg. Jeg vurderer muligheter til å trekke familieterapeutenes 2

10 kunnskap inn som en utvidelse av «kunnskapsbasen» om bruken av personlige historier i familieterapi eller sagt på en annen måte: å finne et navn til «X-filen» i det familieterapeutiske arkiv. Kapittel 2. Begrepsavklaring og teoretisk forankring av terapeutens personlige historiers plass i terapifeltet... livet er ikke en matematisk størrelse, det har ingen teori, bare praksis... Karl Ove Knausgård Personlige historier, erfaringer og selvavsløring begrepsavklaring. Betydningen av terapeuten som person har vært understreket lenge. Norcross (2002:4) henviser til Hubble, Duncan og Miller (1999) som peker på sannsynligheten for at terapeutens bidrag kan ha like helbredende effekt i terapi som bruk av manualbaserte behandlinger eller andre psykoterapeutiske metoder. Videre peker han på at det finnes flere sammenfallende evidenskilder som tyder på at terapeuten som person er uløselig vevd sammen med effekten av psykoterapi (Norcross 2002:4). Wampold går enda lengre enn dette og konkluderer med at det ikke er formen på terapi som er avgjørende for utfallet av terapi og at det ikke er noe poeng i å følge manualen slavisk. Det er terapeuten, som en integrert del av alle former for terapi, som er en avgjørende faktor (Wampold i Jensen 2008:19). Selv om betydningen av terapeuten som person understrekes i mange sammenhenger har dette vært et lite utforsket område innen psykoterapiforskningen (Jennings i Jensen 2008:19). Konsekvensen av dette kan være en fare for at betydningen av den terapeutiske relasjonen og terapeuten som person kan bli oversett. Metaanalyser av hva som virker i psykoterapi peker på at den nest viktigste faktoren, etter klientfaktorene (som motivasjon for endring), er terapeutfaktorer (Norcross 2002:5). Likeså nevner nesten alle behandlingsmanualer betydningen av den terapeutiske relasjonen, men veldig få spesifiserer «hvilke kvaliteter ved terapeuten og handlinger i terapikonteksten som leder til en endringsskapende terapeutisk relasjon» (Norcross 2002:5, min oversettelse). Norcross peker på at i terapiforskning og i klinisk praksis stilles det nå større og større krav til behandlingsmanualer, og at dette kan føre med seg fare for at betydningen av den terapeutiske relasjonen, terapeutens personlige kunnskap og ferdigheter kan bli oversett (Norcross 2002:5). 2 Alle sitater som brukes i oppgaven i form av vignett før hvert kapittel er hentet fra 3

11 Orlinsky og Rønnestad (2005) peker på flere ulike aspekter ved terapeuten, som terapeuten selv vektlegger, som er nyttige og betydningsfulle i møtet med klientene og som er en del av den terapeutiske relasjonen. En av disse er «affirming style» (oversatt av meg til «bekreftende stil»), som rommer kvaliteter som varme, aksept, toleranse og vennlighet (Orlinsky & Rønnestad 2005:56). Dette er kvaliteter som kan være av betydning for det Hubble, Duncan og Miller (1999) beskriver som terapeutens bidrag som helbredende effekt i terapi. Samtidig er selve innholdet i «affirming style» lite utdypet med henblikk på «hvordan gjøre det i terapirommet». Dette fører med seg et behov for konkretisering og definering av terapeutkvaliteter og den terapeutiske relasjonen, og komponenter i denne. Norcross (2002) har forsøkt å belyse dette og han definerer den terapeutiske relasjonen, i likhet med Gelso og Carter (i Norcross 2002:7), som «følelser og holdninger som klient og terapeut har for hverandre og måten disse er uttrykt på. Imidlertid var denne definisjonen så generell at den krevde presisering, og Norcross valgte komponenter som empati, positiv omtanke, ekthet/kongruens som grunnleggende elementer i den terapeutiske relasjonen (Norcross 2002:7). I tillegg til dette har han rettet fokus mot hvilke andre terapeutiske intervensjoner eller teknikker som kunne regnes som elementer i denne definisjonen. Han valgte da å inkludere self-disclosure (på norsk «selvavsløring») og relasjonelle fortolkninger som ekstra elementer i definisjonen av den terapeutiske relasjonen på grunn av deres interpersonlige karakter (Norcross 2002:8). For min problemstilling er dette en avklaring på at det å avsløre seg selv, samt å fortolke relasjonen mellom terapeut og klient, er en del av den terapeutiske relasjonen. Med dette plasseres fenomenet selvavsløring i det «relasjonelle landskapet» i terapikonteksten. I faglitteraturen defineres selvavsløring som «muntlige utsagn som avslører noe personlig ved terapeuten» (Hill & Knox, 2002: 255). Denne definisjonen inkluderer ikke selvavsløringer som er nonverbale (eksempelvis terapeutens klesstil eller interiør/utsmykking av kontoret). Denne typen selvavsløringer tilbys ikke på et spesifikt tidspunkt eller i forhold til en spesifikk situasjon i terapiforløpet, og er av en kvalitativ annen art enn verbale selvavsløringer (Hill & Knox, 2002: 255). Anderson og Mandell definerer selvavsløring som «utsagn som refererer til historien eller personlige erfaringer til behandleren» (Anderson & Mandell 1989: 259). Det finnes ulike måter å forstå og dele selvavsløringen i terapirommet på. McCarthy og Betz (i Hill & Knox 2002) skiller mellom selv-avslørende selvavsløringer (kalt også for selvavsløringer), og selv-involverende avsløringer (også kalt for umiddelbarhet/nærhet, «immediacy»). I tråd med dette definerer Hill og O Brien (Hill & O Brien 1999 i Hill & Knox 4

12 2002:255) selvavsløringer som utsagn som «avdekker noe personlig om hjelperens ikkeumiddelbare erfaringer eller følelser som for eksempel når jeg ikke treffer klienter liker jeg å fiske» (min oversettelse). De definerer umiddelbarhet («immediacy») som umiddelbare følelser i forhold til selvet i relasjon til klienten, om klienten eller om den terapeutiske relasjonen (McCarthy & Betz 1978 i Hill & Knox 2002: 255, Knox & Hill 2003:536), som for eksempel jeg føler meg usikker på deg akkurat nå. Denne type selvavsløringer og de terapeutiske mulighetene som kan oppstå ved å bruke disse spesifikt i arbeid med familier og deres barn beskrives av Peter Rober (1999, 2005, 2010), noe jeg kommer nærmere inn på under oppgavens del 2.2. Begrepet selvavsløring kan lett assosieres med noe negativt, noe forbudt og ikke profesjonelt. Det peker på at noe hemmelig, skammelig og ikke legitimt skal avsløres. Både den engelske formen og den norske oversettelsen består av to ledd: self (selv) og disclosure (avsløring). Avsløring defineres i norsk synonymordbok som «det å gjøre offentlig kjent», og å avsløre som: «bringe for dagen, blotte, røpe, åpenbare, avduke» (Norsk synonymordbok 1994). Det vil si at man blotter, røper, avduker noe ved seg selv, og at dette gjøres offentlig kjent. Verbet å avsløre, oversatt fra norsk til engelsk får to nye former. Disse er: reveal, og unveil (Cappelens ordbøker 2001). Reveal betyr å åpenbare eller røpe (for eksempel «a secret»). Unveil består av to ledd un og veil (slør). Denne formen kan forstås som en metafor på et slør som tas bort, noe som igjen gir assosiasjoner til at noe som er tildekt og usynlig for andre skal vises frem. Ingen av disse begrepene er verdinøytrale og de kan peke på at det å dele historier fra eget liv ikke er en legitim praksis. Jeg har selv valgt å bruke - både i prosjektbeskrivelsen, informasjonsskrivet til informantene og i selve intervjusituasjonene - en mer beskrivende form for fenomenet, der jeg formulerer det som å dele personlige historier og erfaringer. Jeg har i utgangspunktet valgt begreper som å dele, personlige, historier og erfaringer. Hensikten med dette var å peke på deling og åpenhet i terapi der terapeuters historier og erfaringer fra eget liv bringes frem i terapikonteksten. Det er imidlertid vanskelig å finne et dekkende begrep for denne typen praksis. Det kunne for eksempel være historiedeling, eller tilkjennegivelse, eller personlig åpenhet eller personlig deling, men ingen av disse er gode norske begreper og de er ikke nok dekkende for den type praksis jeg ønsker å utforske. Derfor kommer jeg videre i oppgaven til å bruke begreper «personlige historier og erfaringer» og «selvavsløring» om hverandre. Jeg vurderer definisjonene på «selvavsløring» til Hill & Knox (2002) og Anderson og Mandell (1989) som dekkende for den måten jeg bruker begreper 5

13 «personlige historier og erfaringer» på, da disse peker på personlige utsagn som avslører noe personlig om terapeuten, og at disse skal referere til fortid og terapeutens personlig erfaring, og videre at avsløringen skal ha et mål eller få betydning i terapikonteksten. For å oppsummere dette kapittelet så langt: det kommer frem i psykoterapiforskningen at det er i første rekke terapeuten, og i mindre grad metoden, som er avgjørende for terapiens utfall, og at det er den terapeutiske relasjonen og alliansen som fremheves som særlig virkningsfull. Self-disclosure, eller på norsk - selvavsløring - forbindes i psykoterapiforskningen med terapeutisk relasjon og allianse, og kan forstås som et element i den terapeutiske relasjonen. Det finnes mange måter å forstå selvavsløring på, men det er en lite utforsket terapeutisk intervensjon til tross for at den kan ha en sterk positiv effekt på klienten. Begrepene self-disclosure og selvavsløring er, slik jeg ser det, ikke verdinøytrale. De peker på avsløring av noe som er skjult/tildekket, og fører med seg assosiasjoner til en ikke legitim praksis. Dette kan kanskje forstås i lys av at det finnes ulike syn på fenomenet i psykoterapifeltet, noe jeg vil komme nærmere inn på i neste del. 2.2 Personlige historier, erfaringer og selvavsløring teoretisk plassering i psykoterapifeltet Jeg har valgt å bruke begrepet «psykoterapi» som et overordnet begrep for de ulike terapeutiske tilnærmingene. Dette gjør jeg fordi familieterapeutene kommer fra ulike terapeutiske tradisjoner, og fordi «familieterapi» som metode tilbys i form av en videreutdanning som ofte er tatt i forbindelse med den klinisk- teoretiske spesialiseringen. Dette betyr at familieterapeutene har ulike profesjonsbakgrunn; det kan være leger, psykologer, sykepleiere, barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere, lærere og andre. De ulike profesjonene legger vekt på forskjellige teoretiske forankringer, og dette kan prege hver enkelt familieterapeut i dennes praksis og tanker om det å bruke personlige historier og erfaringer i familieterapi. En annen grunn til at jeg velger begrepet «psykoterapi» som et overordnet begrep er at psykoterapi dekker et stort felt hvor forskjellige former for samtaler eller møter med klienter inngår i en prosess der arbeid med psykiske og mellommenneskelige problemer er et tema (Hårtveit og Jensen 2004:32). Det betyr at familieterapi, sammen med mange andre tradisjoner, inngår som en del av psykoterapi, der ulike former for terapi kan gjensidig influere hverandre (Hårtveit og Jensen 2004). Denne gjensidige påvirkningen kan prege hver enkelt familieterapeut 6

14 og derfor ønsker jeg, i dette kapittelet, å se på hvordan de ulike psykoterapeutiske tradisjonene har forholdt seg til fenomenet «personlige historier, erfaringer og selvavsløringer i terapi». Allerede for femti år siden fremhevet Carl Rogers at terapeutens genuinitet i den terapeutiske relasjonen var en av de seks viktigste faktorene for den terapeutiske endringsprosessen (Rogers 1957: ). Siden den tid har denne genuine tilstedeværelsen blitt utvidet til autentisitet, gjennomsiktighet («transparency»), og selvavsløring (Anderson & Mandell 1989, Hurst 2005). Samtidig ser man ulikheter i forhold til holdningen og ideene rundt det å bruke personlige erfaringer/selvavsløringer i den psykodynamiske/psykoanalytiske tradisjonen, den humanistiske-eksistensielle tradisjonen, den kognitive tradisjonen og den systemteoretiske tradisjonen, der familieterapi bygger på sistnevnte. I den psykodynamiske tradisjonen er det lagt vekt på betydningen av overførings- og motoverføringsprosesser mellom klient og terapeut, der man vektlegger terapeutens nøytralitet og anonymitet og påpeker at selvavsløring kan forstyrre relasjonen og de overføringsprosessene som foregår (Anderson & Mandell 1989). Den kan også forstyrre det hensiktsmessige «nærhet- og avstands»- aspektet, der terapeutens avsløring av seg selv som person kan hemme overføringsprosesser og utforskningen av disse (Knox & Hill 2002, 2003). Samtidig ser man at det i den siste tiden har kommet en viss moderasjon av synet på selvavsløring i den psykodynamiske/psykoanalytiske tradisjonen. Bernstein peker på at den forventede nøytraliteten «har blitt gradvis nedtonet og blir sett på som et praktisk umulig prinsipp å overholde» (Bernstein i Knox og Hill 2003: 531, min oversettelse). Noen av psykoanalytikerne har konkludert med at «ved å inkludere selvavsløringsteknikk kan pasienten oppleve terapeutens emosjoner, og uten disse er en ekte analyse umulig» (min oversettelse av Bernstein i Knox & Hill 2003: 531). Dette åpner for en ny dreining i diskusjonen fra om man skal bruke personlige aspekter i terapi til hvilke følelser og tanker til terapeuten som kan være relevante for pasienten og når. I den humanistisk-eksistensielle tradisjonen er man mer åpen for selvavsløring i terapi og ser på det som et tegn på terapeutens genuinitet og positive holdning til klienten. Man ser at selvavsløringen hos terapeuten kan bidra til normaliseringen av klientens problemer. At terapeuten fremstår som et helt menneske kan være en rollemodellskapende for klienten i måten å bekjempe vansker på (Hill & Knox 2003). Det kan også bidra til at klienten føler seg mindre alene med sine smertefulle opplevelser, og kan virke bekreftende og alminneliggjørende av klientens erfaringer (Hill & Knox 2002, Anderson & Mandell 1989). 7

15 I den kognitive tradisjonen ser man på terapeutens selvavsløring som en potensiell gunstig intervensjon. Denne typen intervensjon kan danne sterkere bånd mellom klient og terapeut og gi muligheter til klientens endringsprosess. Den kan også være en måte for terapeuten å være modell for klienten på, i forhold til det å vise hvordan terapeuten selv handlet i vanskelige situasjoner (Hill & Knox 2003). I den systemteoretiske tradisjonen som utgjør et svært viktig grunnlag for hele familieterapifeltet, har man ikke vært opptatt av «selvavsløring» som fenomen. Systemteori, eller rettere sagt systemteorier, bestående av teorier som: kybernetikk, Generell Systemteori, Kommunikasjons- og informasjonsteori og spillteori, sier i utgangspunktet ikke så mye om terapi eller familieterapi spesielt. Den har likevel blitt en overordnet teoretisk overbygning for familieterapifeltet, og de aller fleste dominerende familieterapeutiske modellene har klare referanser til de overnevnte teoriene (Schjødt og Egeland 1999: 30). Grunnen til dette er at systemteori har inspirert de første forsøkene på å forstå familiens samspill og har gitt et grunnlag for alternative måter å forstå samhandling mellom mennesker på og hvordan menneskelige problemer oppstår (Schjødt og Egeland 1999: 31). Begreper som kontekst, feedback, homeostase, åpne og lukkede systemer, grenser, og første og annens ordning endring har blitt tatt i bruk for å kunne forstå hvordan (familie)systemer fungerer, hva som skaper dynamikk, hva som opprettholder likevekt og hvordan endring kan skje i systemet. Symptomer hos individet ble sett på som et resultat av kommunikasjonen i hans/hennes familie og samspillet mellom individene (Hårtveit og Jensen 2004). Det ble rettet fokus mot relasjonen/samspillet mellom familiemedlemmene. Problemet ble sett på som et relasjonelt fenomen fremfor individuelt: man flyttet fokuset fra individet mot systemet, og så på mønstrene som var med på å skape og opprettholde symptomene. Man ser på endringsprosessen som kontekstuell og det er ikke kun individet som skal endres, men også hele familien. Forandringen hos den enkelte bidrar til kontinuerlig endring hos den andre. (Nichols 2008, Hårtveit og Jensen 2004, Schjødt og Egeland, 1999). Hårtveit og Jensen (2004) definerer familieterapi på følgende måte: Terapi er navnet på en prosess hvor en har som oppgave å hjelpe den andre ( ). Familieterapi er altså navnet på en slik prosess, men innebærer ikke nødvendigvis at det handler om å snakke med grupper av familiemedlemmer. ( ) Det som konstituerer familieterapi er heller de perspektivene terapeuten anlegger på de fenomener som fremkommer i løpet av prosessen (Hårtveit og Jensen 2004: 32-33). Disse momentene er svært viktige som en teoretisk ramme, fordi familieterapi tok avstand fra den tradisjonelle psykodynamiske tenkningen om at problemet oppstår i personen og at den 8

16 terapeutiske jobben skal skje gjennom bearbeidelsen av disse vanskene ved individuelle samtaler med klienten. Samtidig gjør denne definisjonen på familieterapi det mulig å anvende systemisk tenkning også i forhold til enkelte individer. Derfor vil jeg videre i oppgaven bruke begrepet «klient/klienter» når jeg beskriver familier. «Klient» betyr, slik jeg anvender dette begrepet i oppgaven, en person som mottar familieterapi. Det finnes ulike retninger/tilnærminger i familieterapi. Som tidligere beskrevet har familieterapi klare referanser til systemteori. Men de siste årene har familieterapeutene hentet mer og mer inspirasjon fra andre felt og teorier, som blant annet nyere utviklingspsykologi, sosialkonstruksjonisme, poststrukturalisme, filosofi og tilknytningsteori. Man ser at systemmetaforen ikke blir nok til å dekke mangfoldet i å forstå selve mennesket, identitetsskaping, relasjoner, samspill med andre, og at man trenger nye metaforer og teorier som kan hjelpe oss til å forstå og beskrive disse fenomenene (Holmgren og Holmgren 2011). For å beskrive denne utviklingen bruker Hårtveit og Jensen (2004) en metafor på første og annen bølge. I følge dem er den første bølgen inspirert av systemteori, mens den andre bølgen, i tillegg til systemteori, henter inspirasjon fra andre felt/teorier. Jeg skal videre i denne oppgaven beholde disse metaforene og jeg skal gjøre rede for hvordan første og annen bølge i familieterapi forholder seg til det å fortelle personlige historier og erfaringer i familieterapi. Jeg vil i tillegg til dette innføre metaforen den tredje bølgen, som - etter min definisjon- er den kronologisk siste perioden i den familieterapeutiske utviklingen. Personlige historier, erfaringer og selvavsløring og deres plass i familieterapifeltet: den første bølgen Den første bølgen, ifølge Hårtveit og Jensen (2004:120), hadde et felles anliggende: de var opptatt av relasjoner og ikke av individer med sine intrapsykiske problemer. De så på familien som et system som var, og måtte være i stadig forandring. Det er mange retninger som oppstod i denne perioden, men de mest kjente og dominerende var den transgenerasjonelle tradisjonen (ved Murrey Bowen), den strukturelle tradisjonen (ved Salvador Minuchin), den strategiske metoden (ved blant annet Paul Watzlawick og Jay Haley), Milano tradisjonen (ved blant annet Mara Selvini Palazzoli) og den løsningsorienterte tradisjonen (ved Insoo Kim Berg og Steve de Shazer) (Håtveit og Jensen 2004:120). I den transgenerasjonelle tradisjonen jobbet man stort sett med klienten individuelt. Man var man opptatt av hvordan kjernefamilien påvirket individet, og hvordan ubearbeidet emosjonelt materiale knyttet til ens opprinnelsesfamilie påvirker ens liv og valg, uansett hvor mye man 9

17 forsøker å frigjøre seg fra sin opprinnelsesfamilie (Hårtveit og Jensen 2004). Temaer som individiuality and togetherness (Nichols 2008:121) var sentrale. Med andre ord er vi mer avhengig av hverandre enn det vi ønsker å tro. Terapeutens oppgave er å forstå dynamikken i klientens materiale, og det legges mer vekt på dette enn på hvordan terapeuten skal opptre. Terapeuten skal ikke la seg fange som det ene hjørnet i en trekant (Hårtveit og Jensen 2004:125). Han eller hun skal forsøke å gi klienten større innsikt i deres uavsluttede og brutte relasjoner, og skal gi dem oppgaver og fungere som en veileder. Terapeutens viktigste redskap er forståelsen av hva som foregår, og han/hun skal i størst mulig grad forsøke å være objektiv og nøytral (Nichols 2008: 137). Med dette mener man ikke «følelsesløshet eller likegyldighet, men snarere en måte å understreke den nøytraliteten som kreves for å unngå triangulering» (Nichols 2008: 137, min oversettelse). For å kunne oppnå dette ble det lagt stor vekt på terapeutens egen opprinnelsesfamilie, noe som skulle utforskes i veiledningen. Derfor ble selvavsløring i terapirommet sett på som en viktig del av undervisning og veiledning (Roberts 2005:49). Den strukturelle tradisjonen fokuserte på familiens indre oppbygging, og familiemedlemmenes organisering i forhold til hverandre (Hårtveit og Jensen 2004:129). Terapeutens oppgave er å observere familiens interaksjon, få innblikk i samspillet og mønstrene i samspillet og hjelpe familien til å få innsikt i disse mønstrene ved å bruke teknikker knyttet til fenomener som beskrives via begreper som subsystemer (som par, foreldre, barn osv), grenser (klare eller uklare, rigide eller tydelige), og triangulering (Hårtveit og Jensen 2004). For å kunne skape rom for endring må terapeuten danne allianse med hvert familiemedlem. Denne prosessen beskrives som joining og er en måte å være personlig med familiemedlemmene på. Det kan bety at terapeuten snakker om hverdagslige ting og egne interesser med familiemedlemmene for å minske deres usikkerhet, angst og skepsis mot terapi, samtidig som han/hun ikke skal dele noe personlig vedrørende sitt eget private liv/historie og erfaringer som en del av den terapeutiske prosessen (Nichols 2008). Bruken av familieterapeutens selv ble anbefalt bare for å legge til rette for joining (Roberts 2005:48) og man presiserer at ( ) the use of self should not be confused with self-disclosure of the therapist`s personal experiences, which the structural model discourages because it attracts attention to the therapist and distracts from family process» (Colapinto 1991 i Roberts 2005:48) Den strategiske tradisjonen har «et minimalistisk forhold til teori» (Hårtveit og Jensen 2004: 143). Det er en modell som baserer seg på teoretiske prinsipper utviklet av Gregory Bateson og hans gruppe (Hårtveit og Jensen 2004: 143). Denne tradisjonen vektlegger at familiens problemer 10

18 reflekterer deres forsøk på å løse problemer. Terapeutens oppgave er å kartlegge løsningsforsøk og få familiemedlemmene til å handle på en annen måte ved å bruke teknikker som reframing 3, og paradoksal intervensjon 4. Den strategiske tradisjonen er svært opptatt av teknikker for å løse problemer, og det legges lite vekt på terapeuten som person og med dette på fenomenet som selvavsløring hos terapeuten. Det samme kan man se i den løsningsorienterte tradisjonen, som har en sterk forankring i den strategiske tradisjonen. Milano tradisjonens hovedanliggende er en idé om at familiesystemer oppstår og opprettholdes via tilbakemeldinger, som kan være positive eller negative. Når et familiemedlem utvikler et problem er det ofte knyttet til disse transaksjonene innad i systemet, og det å løse problemet hos individet blir umulig uten at man forandre regler for samspillet i familien (Hårtveit og Jensen 2004:158). Det vektlegges prinsipper som sirkulæritet, nøytralitet og objektivitet hos terapeuten. Det er spørsmålene, måten å forstå familiens samspill og være nysgjerrig på dette, og måten å forfølge klientens utsagn, som er den terapeutiske tilnærmingen. Det å kunne fortelle personlige historier kan komme i konflikt med disse prinsippene. Kort oppsummert er den første bølgen i familieterapi svært opptatt av hvordan man kan forstå måten problemer oppstår og opprettholdes. Det personlige aspektet ved terapeuten har ikke vært et utforskningstema. Det ble fokusert på metoder og teknikker og på teoretisk perspektiv som en forståelsesramme for terapien fremfor terapeuten som en ramme for den terapeutiske prosessen. Det oppstår et spenningsfelt mellom prinsippet om nøytralitet/objektivitet og selvavsløring, men dette spenningsfeltet utforskes i svært liten grad. Personlige historier, erfaringer og selvavsløring og deres plass i familieterapifeltet: den andre bølgen Den andre bølgen i familieterapifeltet har vært inspirert av ideene hentet fra blant annet hermeneutikk, sosialkonstruksjonisme, konstruktivisme og poststrukturalisme. Ideen om at virkeligheten skapes og opprettholdes av språket eller ideen om makt i terapirommet ble tematisert. Man ble opptatt av hvordan terapeuten kunne i så stor grad som mulig være nøytral. Man erfarte at ved å være en del av det terapeutiske systemet, kunne man ikke opprettholde sin nøytrale posisjon. Fenomener som forforståelse og fortolkning og det å være «forhekset av språket» ble gjeldende (Andersen 2006:48). Man søkte etter måter å være så transparent som 3 «Reframing» betyr «ny-innramming» og som intervensjon betyr det at man tillegger problemet positive egenskaper og funksjon (Nichols 2008) 4 Paradoksal intervensjon» er en intervensjon som er formulert på en slik måte at det skjer noe positivt uansett hva klientsystemet gjør (Schjødt og Egeland 1999) 11

19 mulig, noe som skulle bety å åpne opp for sin forforståelse og hypoteser, og samtidig ikke påvirke klienten i noen retning men derimot forfølge klientens ønsker og utsagn. Hensikten med terapi var, gjennom en dialogisk tilnærming, å åpne opp for klientens nye forståelse og nye kunnskap om seg selv og dermed skape nye handlingsmuligheter for klienten. Man så på terapi som et samarbeid mellom terapeuten og klienten (Anderson 2003). Man ønsket å minske maktaspektet i terapirommet der man så på terapeut og klient som «samtalepartnere», der begge to var eksperter på hver sin måte og der de i dialogen utvekslet sin ekspertise (Anderson 2003). De nye tradisjonene innen den andre bølgen er ikke så lette å beskrive. De bærer mer preg av en filosofisk holdning (Anderson 2003) enn metode og teknikk. Blant disse tradisjonene finner vi blant annet reflekterende samtaler/prosesser (ved Tom Andersen), språkorientert terapi (ved Harlene Anderson og Harry Golishian) og narrativ terapi (ved Michael White) (Hårtveit og Jensen 2004). Slik jeg oppfatter familieterapiutviklingen i den andre bølgen så er den preget av mangfold, nysgjerrighet overfor nye felt og søken etter å lage rom der det er klienten som er eksperten. Terapirommet blir ikke et sted for definisjonsmakt og maktutøvelse men et rom der det gjennom samtalen skapes mulighet for klienten til å være selvhjulpen ( self-agency ) (Anderson 2003:19). Selv om man her ikke definerer terapeutens rolle og bidrag i terapi, ser man likevel at det personlige aspektet blir mer fremtredende i den andre bølgen. Tom Andersen og hans ideer rundt reflekterende team i det terapeutiske rom har bidradd til dette. Deltakerne i det reflekterende team delte av og til egne personlige historier og erfaringer som de så på som relevante for klientens dilemmaer og problemer (Roberts 2005:49). I narrativ terapi ved Michael White gikk man videre med denne ideen om transparency og decentrating practices i familieterapi, og inkluderer en form for selvavsløring (Roberts 2005:49). Roberts beskriver dette på følgende måte: With transparency, therapists make the origins of their ideas clear to clients. They may come from their own life experiences, conceptual models, or from their experiences in talking and working with families (White 1995 i Roberts 2005:50). Use of the term transparent more clearly broadens the practices beyond self-disclosure by including disclosure about theoretical stances and therapeutic work with other clients (Roberts 2005:50) I tillegg til dette benytter narrativ terapi seg av selvavslørende praksis som en del av «hedrende seremonier». Hensikten med hedrende seremonier, også definert som definerende seremonier, er å skape rom for fyldig historiefortelling foran et publikum av omhyggelig utvalgte tilhørere. Oppgaven til disse utvalgte personene, den såkalte «tilhørergruppen», er å dele personlige 12

20 opplevelser som ble vekket av historien til klienten og hvordan denne historien berører deres eget liv (White 2007). En annen form for selvavsløring er det Peter Rober (1999, 2005, 2010) beskriver som en prosess fra inner conversation til åpen deling av de tankene og emosjonene som skulle dukke opp hos terapeuten i samspillet mellom terapeut og klient. Inner conversation beskrives av Rober som a negotiation between the self of the therapist and his role (Rober 1999:209), der self refererer til terapeuten som menneske og deltaker i samtalen, mens role refererer til terapeuten som profesjonell hjelper med sine hypoteser og teoretisk kunnskap (Rober 1999: 214). Rober beskriver videre den indre dialogen som et verktøy som kan hjelpe å bringe frem tause aspekter ved terapeutens indre opplevelser i terapikonteksten som er knyttet til klienten, klientens liv, eller relasjonen mellom terapeut og klient (Rober 2010:4). ( ) a tool that may be drawn on to think and talk about therapist`s positioning and experiencing in the session, giving access to tacid aspects of the therapist`s self in practice Rober henviser til Elkaïm og sier videre at «terapeuten bør ikke forsøke å unngå det å erfare i terapirommet, men heller bruke erfaringen (experiencing) som terapiens kjerne» (Elkaïm in Rober 2010:7). Denne typen for selvavsløring kan refereres til det Hill og O Brien beskriver som immediacy (Hill & O Brien 1999 i Hill & Knox 2002:255), og er en måte å være personlig på, der man trekker frem det personlige aspektet knyttet til relasjonen klient-terapeut i terapikonteksten. Kort oppsummert har den andre bølgen i familieterapi blitt mer opptatt av terapeutens rolle i samspillet med klienten. Det ble lagt vekt på de «samarbeidende praksiser» og på maktforholdet i terapirommet for å forsøke å finne måter å utjevne disse forskjellene på. Transparency og self-disclosure ble sett på som en måte å nærme seg idealet om samarbeid og likevekt mellom terapeut og klient. Til tross for at det har blir brukt elementer av selvavsløring i blant annet reflekterende team, dialogbasert tilnærming og narrativ terapi, finnes det svært få beskrivelser av på hvilken måte og når man kan fortelle historier fra eget liv i familieterapi. Personlige historier, erfaringer og selvavsløring og deres plass i familieterapifeltet: «den tredje bølgen» Utviklingen i familieterapifeltet stopper ikke der. Etter den andre bølgen ser det ut til å komme en ny periode med utvikling av nye metoder. På bakgrunn av bølgemetaforen til Hårtveit og Jensen (2004) har jeg valgt å betegne denne perioden for den tredje bølgen. Denne perioden er preget 13

21 av en tid hvor det kommer manualbaserte metoder med strukturert familiearbeid. Disse har ikke samme systemiske overbygning som tilnærmingene fra den første og andre bølgen, men siden de er fokusert på endringsarbeid i familien, er det naturlig å si noen ord om hvordan disse metodene forholder seg til det å dele personlige historier og erfaringer i familieterapi. Det som særpreger «den tredje bølgen» er kravet om at de metodene som velges ut skal være evidensbaserte, dvs at det skal finnes bevis (evidens) for at disse metodene er virksomme for behandlingen av spesifikke symptomer/problemer. Det har dukket opp metoder som blant annet Multisystemisk Familieterapi (MST), Funksjonell Familieterapi (FFT), Emotional based Family Therapy (EFT), Attachement based Family Therapy (ABF) og Dialektisk Atferdsterapi (DBT) 5. Disse metodene er manualbaserte, det vil si at det finnes en bestemt behandlingsmal/beskrivelse (manual) for det terapeutiske arbeidet. Disse metodene har oftest klar målsetting, spesifisert målgruppe, og er tidsavgrenset. Man ser på terapi som en avgrenset intervensjon, ikke nødvendigvis som prosess. Det skal være en klar hensikt med det man gjør. Disse metodene har mest fokus på konkret atferd og handling. Terapeuten som person og som bidrag til den terapeutiske endringsprosessen blir lite fokusert på i disse metodene. Samtidig kan man se at noen metoder (som f eks DBT) benytter seg av selvavsløring hos terapeutene som en måte å generalisere problemer på, avmystifisere deres forekomst, eller for skape allianse ved at den brukes som en av flere valideringsteknikker (Linehan 1997; Miller, Rathus & Linehan 2007). 2.3 Personlige historier, erfaringer og selvavsløring eksisterende forskning på dette området Det finnes svært lite forskning på dette området til tross for en antagelse om at selvavsløring kan ha en positiv effekt på klienten (Hill i Hill og Knox 2002). Det kan muligens forstås i lys av at det ikke finnes en velutviklet tradisjon innen det psykoterapeutiske fagfeltet i forhold til det å bruke personlige historier og erfaringer i terapi (Knox & Hill 2003, Anderson & Mandell 1989). Forskningen som ble foretatt innen feltet, er stort sett knyttet til individualterapi mens det foreløpig finnes svært lite forskning knyttet til familieterapi (Roberts 2005:58). Janine Roberts sier om dette: «Little attention has been given in models of family therapy to guidelines about disclosure, or how social identities are intertwined with disclosure. Therapists, trainees, and supervisors have a responsibility to try to ensure that disclosures do not create a 5 Det finnes svært mange manualbaserte metoder som fokuserer på familiebehandling. Jeg nevner her kun de jeg selv kjenner og kan bruke i terapisetting. DBT er en metode som er oppfattet som individualterapeutisk, men på grunn av sitt sterke fokus på familiegrupper/ferdighetstreningsgrupper og bio-psyko-sosialt fokus, valgte jeg å inkludere denne her. For en god oversikt over hvilke metoder som brukes ifh til hvilke diagnosebilder, vil jeg henvise til publikasjoner til Allan Carr (2009) 14

22 prejudicial experience for clients. What creates enough safety to share personal aspects of social identity? What constraints exist?» (Roberts 2005:47) Imidlertid, i 2008, kom det to doktorgradsavhandlinger som omhandler temaet og er knyttet til familieterapi/systemisk tenkning. Den ene er norsk og er skrevet av Per Jensen under tittelen «The narratives which connect» Den andre er engelsk og er skrevet av Alfred Hurst under tittelen «To disclose or not disclose this is the systemic question». Begge har bidratt til å rette fokus mot hvordan personlige historier og praksis som systemisk familieterapeut påvirker ens liv og praksis direkte eller indirekte personlig og profesjonelt. Jensen (2008) intervjuet familieterapeuter om deres liv og systemisk praksis, og har analysert opptak av terapeutens samtale med klienter. Hans resultater peker på at hvem terapeuten er, hvilke historier terapeuten har med seg, påvirker hans/hennes praksis som familieterapeut (Jensen 2008). Dette viser han gjennom «resonanskart», der han peker på relasjonell resonans (gjenklang) i familieterapeutens liv og praksis i møtet med klientene (Jensen 2008:198). Denne resonansen handler om ulike prosesser hos familieterapeuten der en av dem er deling av personlige historier i terapi. Men den kan også handle om at man får tilgang på spørsmål ut ifra egne erfaringer, eller at man ledes til å utforske bestemte temaer på en mer eller mindre bevisst måte (Jensen 2008). Denne forskningen omhandler temaet «terapeutens personlige historier og erfaringer» men er ikke spesifikt rettet mot temaet rundt selvavsløring og den aktive bruken av familieterapeutens personlige erfaringer i familieterapi. Hurst (2008) har, i likhet med Jensen, intervjuet familieterapeuter. Hans anliggende var utforskning av temaet self-disclosure i systemisk praksis. Forskningsspørsmålene hans dreide seg om følgende: hvilke faktorer som virker inn på selvavsløring i terapi; hva terapeutene har lært om selvavsløring; hvordan bruken av selvavsløring virket inn på deres profesjonelle terapeutiske utvikling; og hvordan terapeuten forbinder selvavsløring med systemisk praksis. Hurst sitt bidrag er å sette fokus på selvavsløring som et fenomen i familieterapikonteksten. Hans forskning baserer seg på terapeutens tanker om selvavsløring som fenomen innenfor konteksten av systemisk praksis, ikke nødvendigvis terapeutenes refleksjoner over egen praksis med å bruke personlige historier og erfaringer i terapi. Det er lite fokus på hva, når og hvordan man skal gjøre det i praksis. Dette fører til at hans funn handler mer om metarefleksjon over temaet. Konklusjonen hans er at systemisk teori mangler retningslinjer for hvordan terapeuten kan bruke det personlige aspektet i møtet med klienten, og hvordan man kan arbeide med klient/terapeut relasjonen. Systemteori har tradisjonelt vært mest konsentrert om utviklingen av teknikker og 15