OPPSØKENDE SOSIALT UNGDOMSARBEID Kommunal veileder

Transkript

1 OPPSØKENDE SOSIALT UNGDOMSARBEID Kommunal veileder Landsforeningen Landsforeningen for oppsøkende for oppsøkende sosialt sosialt ungdomsarbeid ungdomsarbeid Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid

2 2 LOSU Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid

3 INNHOLDSFORTEGNELSE Forord... 5 Innledning... 6 Begrepsavklaringer... 7 Del 1: De oppsøkende tjenestenes ansvar og oppgaver i den kommunale forvaltningen Politisk og faglig forankring i oppsøkende sosialt arbeid Statlige føringer og utsatte unge Hvorfor sette seg inn i statlige føringer Faglig forankring Oppsøkende arbeid som metode Etisk fundament Pedagogisk tilnærming Oppsøkende tjenester og forebygging Reell frivillighet Nivåer av forebyggende tiltak i oppsøkende sosialt arbeid Oppsøkende ungdomsarbeid og tidlig intervensjon Oppsøkende arbeid og lovverket Folkehelseperspektivet Klientstatus og personvern Taushetsplikt Skrive bekymringsmelding Melde fra om akutt fare for liv og helse DEL 2: Krav og vurderinger knyttet til kvalitet i drift av oppsøkende tjenester Målgrupper Det statistiske grunnlaget Alder Mandat Det oppsøkende arbeidet Målsetninger for det oppsøkende arbeidet Utetid Å være to i det oppsøkende arbeidet Uniformering Eksempler på arenaer for oppsøkende arbeid Skolen og fritidsklubben - en nøkkel inn i nærmiljøet Når det oppsøkende arbeidet skjer på en annen aktørs område Det oppfølgende arbeidet Generelt om det oppfølgende arbeidet Oppfølging på individnivå Oppfølging på gruppenivå Personal og ledelse i oppsøkende sosiale tjenester Kommunal veileder

4 2.4.1 Ledelse Mangfold i bemanning Stillingsstørrelse Kvalifikasjonskrav Personlig egnethet Ufaglærte Sikkerhet og HMS Bruk av frivillige Strukturelle og materielle rammebetingelser for kommunale oppsøkende tjenester Strukturelle rammebetingelser - erfaringsbaserte suksesskriterier Materielle rammebetingelser - erfaringsbaserte suksesskriterier Dokumentasjon Dokumentasjon i kartleggingsarbeidet (det oppsøkende arbeidet) Dokumentasjon i det oppfølgende arbeidet Evaluering Forvaltning av kunnskap og unike data Kompetanseheving Veiledning Hospitering og nettverk Videreutdanninger Kurs og konferanser Samarbeid Tverrfaglige fora Frivillige aktører Foreldresamarbeid Del 3: Eksempler på godt oppsøkende sosialt arbeid Et eksempel Kartlegging av eksisterende informasjon Referansegruppe Problemstillingen Prosjektarbeid som arbeidsform Datainnsamlingen Det oppsøkende arbeidet - kontaktetableringen Det oppsøkende arbeidet - kartleggingen av miljøet Midtveismøte Kartleggingens andre fase Rapportskriving og dokumentasjon Det oppfølgende arbeidet Egne oppfølgingstiltak Videreformidling Oppsummering Kontaktinformasjon Litteraturliste LOSU Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid

5 Forord Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid (LOSU) er interesseorganisasjonen til de kommunale oppsøkende tjenestene i Norge. Disse benevnes ofte som utekontakter, ungdomskontakter, uteseksjoner og ute- eller gateteam. De oppsøkende tjenestene er et tilbud til all ungdom, men har et særlig ansvar overfor sårbare unge som av forskjellige årsaker har utfordringer knyttet til sosial integrering. Organisasjonen har i over 30 år vært en samlende instans i det oppsøkende feltet i Norge. I tillegg har organisasjonen vært et viktig talerør for sine medlemmer inn mot sentrale myndigheter. I flere kommuner er det interesse for å opprette oppsøkende tjenester. Mye tyder på at det ikke foreligger god nok veiledende informasjon om hvordan man kan legge til rette for et godt oppsøkende ungdomsarbeid. Erfaring viser at når slike tjenester opprettes i kommunene, er det ikke noen automatikk i at de knyttes til et faglig nettverk lokalt, regionalt eller nasjonalt, på lik linje med andre profesjoner. Dermed oppstår raskt et vakuum som hindrer profesjonell faglig utvikling, systematisk arbeid og resultatoppnåelse. Denne veilederen er ment å være et bidrag til å tydeliggjøre hvilke faglige, materielle, etiske og strukturelle kriterier som bør ligge til grunn for opprettelse av nye, og utvikling av eksisterende, oppsøkende tjenester. Dagens høye faglige nivå i oppsøkende sosialt arbeid i Norge er et resultat av over førti års utvikling av den oppsøkende metodikken her i landet. Både i Norden og i det øvrige Europa kan man i dag spore en Look to Norway-holdning når det gjelder den oppsøkende metodikken som fag. Dette henger både sammen med metodikkens økende relevans i mange land, LOSU og andre norske aktørers involvering i internasjonale fora, og det høye profesjonelle nivået på det oppsøkende fagfeltet i Norge. På basis av dette ønsker LOSU, gjennom denne veilederen, å kunne tilby kommunene god forskningsog erfaringsbasert informasjon om hvilke kriterier som bør ligge til grunn for å utvikle en mest mulig effektiv oppsøkende tjeneste. Utvalget som har arbeidet frem denne veilederen, er oppnevnt av styret i LOSU. De som har sittet i utvalget er: Stine Tøndevold Ungdomsbasen i Lillehammer, Astrid K. Aarrestad Uteseksjonen i Stavanger, Maria Fredriksen Kvamme Utekontakten i Tromsø, June Vatne Ungdomskontakten i Verdal, David Ark Utekontakten i Nittedal, Linda Beate Svalsrød Utekontakten i bydel Nordstrand, Børge Erdal Uteseksjonen i Oslo kommune og Henning Pedersen Kompetansesenter Rus Oslo. Sekretariatet i LOSU ved Bjørn Lindstad har hatt sekretær- og redaktørfunksjoner og koordinert utvalgets arbeid. Kompetansesenter Rus Oslo har bidratt med møteledelse og lokaliteter. Veilederen er støttet finansielt av Barne-, likestillings- og integreringsdepartementet. Trykking og design er støttet av Kompetansesenter Rus Oslo Kommunal veileder

6 Innledning I denne veilederen er det utarbeidet konkrete anbefalinger for hva LOSU mener er godt oppsøkende sosialt arbeid. Hovedmålet er å beskrive faglige og strukturelle forhold for hva som er godt oppsøkende sosialt arbeid, som kan gjøres gjeldende for både små og store oppsøkende tjenester. Veilederen er ment å kunne brukes som veiledende dokument for lokale, regionale og nasjonale forvaltningsorgan samt LOSU sine medlemmer. Den måten vi driver oppsøkende sosialt arbeid på i dag, står i en større kulturell og historisk sammenheng. På 1700-tallet tok tidlige pionerer i USA og England i bruk oppsøkende arbeid som metode for å drive sosialt arbeid med fattige og syke i de raskt fremvoksende slumområdene i de nyindustrialiserte storbyene. Arbeidet var basert på et kristent verdigrunnlag, men hensikten med valg av metode var å skape kontakt med individer og grupper av fattige i egne nærområder. Formålet var både å forhindre ytterligere problemutvikling og å gi de fattigste og mest utsatte gruppene i storbyen nye muligheter for læring og utvikling. På slutten av tallet vokste det også frem lignende virksomheter i Norge innenfor religiøse miljøer som en del av den diakonale virksomheten. To viktige bidragsytere i den tidlige utviklingen av sosialt arbeid var de amerikanske kvinnene Mary Richmond og Jane Addams (Levin 2004). De delte i stor grad mål og motivasjon for det sosiale arbeidet, men la vekt på ulike strategier for å nå målene. Richmond fokuserte på individet og dets relasjon til omgivelse og familie for å kunne stille en sosial diagnose. For å kunne bidra med hjelp mente hun at man måtte arbeide med individet slik at det kunne tilpasse seg de nye kravene fra samfunnet. Richmonds analyse førte på den måten til at hun hadde et større fokus på individet enn på samfunnet. Addams derimot betraktet individets problemer som et symptom på at samfunnet rundt bidro til å skape sosiale problemer. Addams kom dermed til motsatt konklusjon. Fokuset i det sosiale arbeidet måtte ligge mer på strukturelle forhold i samfunnet rundt enn på individet. I moderne sosialt arbeid betraktes disse tilnærmingene i sammenheng, og innsatsen legges både på individnivå og samfunnsnivå. Individet kan selv bidra til å påvirke sin situasjon, samtidig som samfunnet rundt må legge til rette for dette. Dette gjenspeiles særlig i oppsøkende sosialt arbeid der tjenestene i stor grad jobber på både individ-, gruppe- og samfunnsnivå. Denne helhetlige tilnærmingen blir i dag utfordret av en mer naturvitenskapelig og medisinskorientert tilnærming. Med dette følger større krav om å drive sosialt arbeid etter evidensbaserte kriterier og målstyring i offentlig sektor. Dette problematiseres blant annet hos Pedersen som hevder at oppfølgingsarbeidet i det oppsøkende feltet underkommuniseres og at statusen på dette arbeidet nedgraderes i forhold til det mer kvantitativt sett målbare videreformidlingsarbeidet (Pedersen 2011). Les mer om oppfølgingsarbeidet i kapittel 2.3. Gjennom institusjonaliseringen og profesjonaliseringen av sosialt arbeid flyttet faget og dets utøvere i stor grad inn på kontorer og institusjoner hvor personer som ønsket hjelp måtte møte frem for å få hjelp. Men rundt 1950 dannet fremveksten av særegne ungdomskulturer og utviklingen av den moderne velferdsstaten grunnlag for en revitalisering av det oppsøkende sosiale arbeidet. Mange land reetablerte den oppsøkende metodikken som en faglig relevant tilnærming for å sikre utsatte grupper i samfunnet gode levekår. I Norge skjedde denne utviklingen noe senere enn ellers i Europa. Opprettelsen av oppsøkende virksomheter skjøt særlig fart fra begynnelsen av 1970-tallet og da først og fremst som en respons på samfunnets bekymring for unges narkotikabruk og behandlingsapparatets manglende erfaringer med å arbeide med nye grupper rusmisbrukere (Klyve og Pedersen 2006). Etter at uteseksjonen i Oslo ble opprettet i 1969 har i dag cirka åtti kommuner opprettet egne oppsøkende tjenester som arbeider med ungdom i alderen år. 6 LOSU Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid

7 Begrepsavklaringer I eksisterende litteratur om oppsøkende arbeid brukes et mangfold av begreper for å beskrive ulike sider ved anvendelsen av metodikken. I denne veilederen vil vi begrense bruken av begreper til et minimum. Når vi omtaler faget som helhet, vil vi bruke begrepet oppsøkende sosialt arbeid. Dette for å understreke den tette koplingen mellom det oppsøkende og oppfølgende arbeidet tjenestene utfører og for å skille ut andre virksomheter som kun driver oppsøkende arbeid uten å ha til hensikt å drive oppfølgingsarbeid på sosialfaglig grunnlag. Når vi omtaler tjenestene som organiserer arbeidet i generelle vendinger, vil begrepet oppsøkende tjenester bli brukt. Når vi beskriver eller omtaler konkrete oppsøkende tjenester, vil navnet på den aktuelle tjenesten, for eksempel Utekontakten i Bergen eller Uteseksjonen i Stavanger, bli brukt. De ansatte som utfører oppsøkende sosialt arbeid vil bli betegnet som oppsøkere og feltarbeidere, og det uteorienterte arbeidet vil bli omtalt som oppsøkende arbeid. De ansatte beveger seg ut av kontorene, for å skape kontakt med personer i målgruppene på de arenaer målgruppene oppholder seg. Når feltarbeiderne etablerer kontakt med personer i målgrupper gjennom oppsøkende arbeid, leder dette ofte til at det oppstår et kontraktsforhold mellom disse personene og den oppsøkende tjenesten. I dette formaliserte kontraktsforholdet og i det arbeidet som finner sted mellom klient(er) og oppsøker(e) innen denne rammen, vil benevnelsen oppfølgingsarbeid bli brukt. I omtalen av de oppsøkende tjenestenes målgruppe brukes både betegnelsene marginaliserte, utsatte og sårbare unge avhengig av hvilken kontekst de benyttes i. Begrepene skal forstås som benevnelser som betegner et utenforskap som storsamfunnet har et særlig ansvar for å forholde seg til. Kommunal veileder

8 8 LOSU Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid

9 DEL 1 DE OPPSØKENDE TJENESTENES ANSVAR OG OPPGAVER I DEN KOMMUNALE FORVALTNINGEN 1.1 Politisk og faglig forankring i oppsøkende sosialt arbeid Det finnes en klar forbindelse mellom politisk og faglig forankring av oppsøkende sosialt arbeid. Alle statlige dokumenter som omhandler den oppsøkende metodikken, beskriver den som en god måte å nå ut til utsatte, eller sårbare, grupper. Dette Alle statlige dokumenter som omhandler den oppsøkende metodikken, beskriver den som en god måte å nå ut til utsatte, eller sårbare, grupper. er målgrupper som i liten grad selv tar kontakt med støtte- og hjelpeapparat. For å nå frem til disse målgruppene kreves derfor en spesifikk kompetanse med høye profesjonelle og faglige standarder Statlige føringer og utsatte unge Staten produserer en rekke ulike former for planverk som retter seg mot kommunene og de oppgavene de er satt til å løse. For regjering og storting er kommunene den viktigste instansen i iverksetting av statlig politikk. Eksempler på dette kan være statens satsninger på aldersspesifikke grupperinger som eldre, barn og unge, eller andre grupper med spesielle behov. For de oppsøkende kommunale tjenestene er det særlig planverk, eller kapitler i slike planverk, som handler om utsatte unge som det er viktig å sette seg inn i. Eksempler på slike planverk er Regjeringens opptrappingsplan for rusfeltet og Helsedirektoratets rapport om Tidlig intervensjon på rusområdet. De fleste statlige planverk som omhandler målgruppen barn og unge, vektlegger som regel også et kommunalt ansvar for utsatte unge. Føringer i slike planer virker styrende på kommunens egne planverk. Eksempler på slike planer er oppvekstplan og rusplan. I Regjeringens opptrappingsplan for rusfeltet (Helseog omsorgsdepartementet) og Helsedirektoratets veileder for tidlig intervensjonsarbeid på rusområdet omtales oppsøkende arbeid som et viktig virkemiddel for å gjøre det øvrige behandlingsapparatet mer tilgjengelig for utsatte grupper. I Regjeringens opptrappingsplan for rusfeltet betraktes oppsøkende arbeid som en del av et større apparat som skal forebygge og redusere skadevirkningene av rusmiddelproblemer. Her heter det blant annet at: Norge har lang tradisjon med oppsøkende ungdomsarbeid og utekontakter. Dette arbeidet er viktig for å oppdage barn og unge i risikosonen, og må integreres i arbeidet med strategien for tidlig intervensjon. (Helse- og omsorgsdepartementet 2008: 39. Se også side 36, 38, 40, 44.) I tillegg utgjør tydelig folkehelseperspektiv, mer satsning på kvalitet, effektive og virksomme tiltak, mer forpliktende samhandling mellom tjenester, mer tilgjengelige tjenester, samt større fokus på brukerinnflytelse, grunnpilarer i (rusmiddel)politikken. I Helsedirektoratets veileder for tidlig intervensjonsarbeid omtales de oppsøkende tjenestene på denne måten: Utekontaktene er i tidlig intervensjonssammenheng særlig viktig når det gjelder å oppdage og intervenere i forhold til ungdom som trenger hjelp eller støtte, men som ikke eller i utilstrekkelig grad nås av andre deler av hjelpeapparatet. (Helsedirektoratet 2009: 70. Se også side 34, 51, 56-58, 60.) Hvorfor sette seg inn i statlige føringer I en kommune er det mange instanser som har barn og ungdom som ansvarsområde eller målgruppe. I Man kan si at de oppsøkende tjenestene er en del av en større tiltakskjede der de ulike instansene har forskjellige tilnærminger, funksjoner og roller overfor ungdom. tillegg til skolen arbeider både barnevern, PPT, helsestasjoner for ungdom, oppsøkende tjenester, politi, fritidsklubb og en rekke ideelle organisasjoner med Kommunal veileder - del

10 samme målgruppe. Man kan si at de oppsøkende tjenestene er en del av en større tiltakskjede der de ulike instansene har forskjellige tilnærminger, funksjoner og roller overfor ungdom. Ved å være en instans i det kommunale tiltaksapparatet som forvalter kompetanse på lokale ungdomskontekster (kartlegging og oversikt over miljøer, trender) og oppfølging av enkeltindivider Fra NOU nr. 37 kom i 1980 og frem til i dag har den oppsøkende metodikken utviklet faglige standarder som holder et svært høyt faglig nivå, også i europeisk sammenheng. og grupper (klientrettet arbeid, gruppevirksomhet, konflikthåndtering, og bruk av ulike kommunikasjonsverktøy), bør de oppsøkende tjenestene være viktige bidragsytere i de områder av kommunens planverk som omhandler barn og unge. Gjennom sitt kartleggingsarbeid i ungdomsmiljøer bør tjenesten kunne bidra med: steds- og tallspesifikke data som omhandler utsatte barn og unge beskrivelser av tendenser i ungdomsmiljøer som kommunen bør ha et særlig fokus på tiltak som retter seg mot utsatte barn og unge Med statlige føringer følger det ofte med midler som kommunene kan søke på for å styrke sin innsats overfor sårbare unge. Per i dag er både Barne-, likestillings- og integreringsdepartementet (BLD), Helsedirektoratet og fylkesmennene forvaltningsorganer som administrerer midler knyttet til forebyggende arbeid rettet mot denne målgruppen. Har man en kommunal oppsøkende tjeneste, vil man lettere kunne utløse denne type midler til kommunen. Det finnes også muligheter til å opprette en kommunal oppsøkende tjeneste der slike ikke finnes, gjennom tiltaksmidler fra disse forvaltningsorganene. Man holder seg oppdatert på nye statlige planer, utredninger og rapporter ved å følge med på www. regjeringen.no Faglig forankring I NOU 1980: 37 er de oppsøkende sosiale tjenesters målgruppe definert slik: Barn og ungdom som er i faresonen for å utvikle problemer i en slik grad at deres sosiale og/eller mentale funksjonsevne er truet. Problembelastede barn og ungdom som ikke har etablert kontakt med det ordinære hjelpeapparatet. Problembelastede barn og ungdom som har etablert kontakt med det ordinære hjelpeapparatet, men som trenger utekontaktens innsats som supplement til det øvrige. (Sosialdepartementet 1980: 15) Dette fokuset på sårbare unge er blitt reformulert og gjentatt i de aller fleste dokumenter (statlige planverk, utredninger, rapporter og faglitteratur) som omtaler oppsøkende sosialt arbeid helt frem til i dag. Fra sentralt politiske hold har det vært et viktig sosialpolitisk mål å nå ut til den delen av ungdomspopulasjonen som andre aktører i hjelpeapparatet har problemer med å etablere kontakt med. Dette har også lagt føringer for hva slags metodisk og faglig tilnærming som har blitt omtalt som viktig. Fra NOU nr. 37 kom i 1980 og frem til i dag har den oppsøkende metodikken utviklet faglige standarder som holder et svært høyt faglig nivå, også i europeisk sammenheng. Det er sammenkoplingen mellom det oppsøkende og det oppfølgende arbeidet som skiller de oppsøkende tjenestenes metodetilnærming overfor målgruppen fra intervensjons- og oppfølgingsarbeid i kontorbaserte tjenester. 1.2 Oppsøkende arbeid som metode Oppsøkende sosialt arbeid som fag kan grovt sett deles i to ulike tilnærminger der arbeidet i hovedsak består av et oppsøkende og et oppfølgende arbeid. I praksis kan de beskrives som to faser i arbeidet som er tett sammenvevd. Men på bakgrunn av hvilke dokumentasjonskrav som stilles til arbeidet i de to fasene, er det hensiktsmessig å behandle oppsøkende og oppfølgende arbeid separat i denne 10 LOSU Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid

11 veilederen (se kapittel 2.2 og 2.3). Oppsøkende arbeid må først og fremst betraktes som en faglig tilnærming for å etablere kontakt og tillit med utsatte grupper som ikke i tilstrekkelig grad nås av det etablerte velferdsapparatet. Oppfølgende arbeid kan således betraktes som en funksjon av det oppsøkende arbeidet. Det er sammenkoplingen mellom det oppsøkende og det oppfølgende arbeidet som skiller de oppsøkende tjenestenes metodetilnærming overfor målgruppen fra intervensjons- og oppfølgingsarbeid i kontorbaserte tjenester. Man skal imidlertid være oppmerksom på at det i den oppfølgende funksjonen ligger noen begrensninger. Hvis man bruker mye ressurser på oppfølging av unge med svært store hjelpebehov, vil konsekvensen som regel være at det ikke er ressurser til å etablere kontakt med nye unge som har hjelpebehov. Ansvaret for oppfølgingen av unge med svært store hjelpebehov skal primært ligge hos andre aktører Etisk fundament Sosialt arbeid impliserer at man som offentlig ansatt person får innsyn i forhold av svært privat eller personlig karakter. Adgangen til å spre denne type informasjon begrenses gjennom lovverket. I enhver situasjon der profesjonelle hjelpere utøver handlinger overfor mennesker som trenger støtte, kan hjelperen likevel, begrunnet i gode intensjoner, komme til å utøve makt overfor den trengende. Det er derfor viktig at den praksisen man utøver bygger på både et etisk og et pedagogisk fundament. Den yrkesetiske ledesnoren for sosialarbeidere har røtter i humanismen. Humanismen setter mennesket i sentrum og betoner dets mulighet til å overskride egen situasjon gjennom å være et aktivt handlende subjekt. Hvert individ i samfunnet har rett til å finne egne løsninger og gjøre ulike verdivalg i livet. Yrkesetiske retningslinjer for sosialarbeidere betoner menneskets verdi som ukrenkelig, og respekt for individets frihet, selvbestemmelse og livsverdier skal være grunnleggende pilarer i det sosialfaglige arbeidet. Dette er verdier vi kjenner igjen fra FNs Menneskerettighetserklæring og Barnekonvensjonen. Aadland beskriver humanismens menneskesyn slik: Mennesket har talløse muligheter til å velge, og mennesket selv påvirker sin egen skjebne gjennom de valgene de gjør. (Aadland 2003: 107). Man erkjenner likevel at mennesket er bundet av ytre vilkår, som for eksempel geografiske, naturgitte, sosiale eller arvemessige forutsetninger, og at det finnes diskriminerende strukturer i samfunnet. Dette uttrykkes på denne måten i fellesorganisasjonens (FO) yrkesetiske grunnlagsdokument: Alle mennesker er likeverdige og har krav på et verdig liv. Diskriminering på grunnlag av nasjonalitet, hudfarge, språk, kultur, klasse, kjønn, seksuell leging, alder, funksjonshemning, religiøs tro eller politiske oppfatninger er ikke akseptabelt og må bekjempes. Fattigdom, stigmatisering, diskriminering og undertrykkende prosesser bidrar til at individer og grupper posisjoneres ulikt når det gjelder hvilke valgmuligheter som oppleves som tilgjengelige og reelle alternativer for den enkelte. (de los Reyes og Mulinari 2005.) Pedagogisk tilnærming De aller fleste som arbeider i de oppsøkende tjenestene er barnevernspedagoger og sosionomer. I tillegg til fokus på emner innenfor samfunnsvitenskap, juss, psykologi, pedagogikk og etikk er et sentralt teoretisk grunnlag for denne utdanningen sosialpedagogisk arbeid med barn og unge. Sosialpedagogikk er et fagområde i krysningen mellom sosiologi og pedagogikk. Sentralt i teorien er hvordan individet lærer i samvær og samspill med andre mennesker, og under påvirkning fra samfunnet rundt oss. Sosialpedagogisk praksis er en vesentlig ingrediens i tilrettelegging for barn og unge innen skoler, barneinstitusjoner, fritidshjem, fritidsklubber, oppsøkende tjenester og spesialinstitusjoner. I arbeid med utsatte unge og deres Med bakgrunn i den sosialpedagogiske tilnærmingen er hensikten med oppsøkernes intervensjon å styrke motivasjon og fremme iboende ressurser hos den enkelte ungdom for å øke deres mulighet til deltagelse i fellesskapet. vekst og utviklingsvilkår er derfor sosialpedagogikken sentral blant ansatte i oppsøkende tjenester. Med bakgrunn i den sosialpedagogiske tilnærmingen er hensikten med oppsøkernes intervensjon å styrke motivasjon og fremme iboende ressurser hos den enkelte ungdom for å øke deres mulighet til deltagelse i fellesskapet. Oppsøkende sosialarbeidere jobber ofte med de mest utsatte og marginaliserte gruppene av unge i samfunnet. Det er unge som lever under svært vanskelige og komplekse forhold, i fattigdom, uten stabile foresatte som kan gi støtte og veiledning. I tillegg er de ofte i konflikt Kommunal veileder - del

12 med andre jevnaldrende, skole, barnevern eller andre velferdstjenester for unge. Kontakten mellom oppsøkerne og ungdommen skjer ofte i uformelle omgivelser i det offentlige rom, der oppsøkerne setter de unges egne endringsprosesser i sentrum for samhandlingen ved å bidra til å lage strukturer som er gunstig for å fremme disse. I kontakten med utsatte unge må oppsøkerne ha kompetanse på hvilke mekanismer som kan føre til Som en viktig del av den pedagogiske tilnærmingen er det av avgjørende betydning at brukerens reelle medvirkning og frivillighet ivaretas i endringsprosessene. ulikhet, utstøting og marginalisering av visse individer og grupper i samfunnet. Man kan si at utgangspunktet for oppsøkende arbeid er erkjennelsen av at det kreves ekstra innsats for å klare å inkludere flere i fellesskapet (Erdal 2006). Det er derfor viktig at oppsøkeren også arbeider med å synliggjøre strukturer og systemer som bidrar til å skape ulikheter, sosial urettferdighet og undertrykkelse, og arbeider for å endre slike strukturer sammen med klienten og andre offentlige instanser. Som en viktig del av den pedagogiske tilnærmingen er det av avgjørende betydning at brukerens reelle medvirkning og frivillighet ivaretas i endringsprosessene. Klienten må selv ønske at kontakten med oppsøkerne skal vedvare, og bestemme hva kontakten skal innebære. Dette baserer seg på kunnskapen om at enkeltmennesker og grupper lettere klarer å mestre og kontrollere sine egne liv og betingelser hvis det bygger på egne premisser og egenmotivasjon. En oppsøkende sosialarbeider skal derfor i størst mulig grad la klienten selv delta i løsningen av sine utfordringer. Målet er at den enkelte opplever å ta tilbake styringen i eget liv. På lik linje med andre yrkesgrupper har ansatte i de oppsøkende tjenestene få myndighetsfunksjoner. Dette gjenspeiles i den delen av lovverket som omtaler offentlig tjenestemann. Ansatte i oppsøkende tjenester regnes i kraft av sitt virke ikke som offentlig tjenestemann i juridisk forstand. Ansatte har derfor heller ikke utvidet rettsvern når det gjelder hendelser som kan oppstå i konfliktsituasjoner i utøvelsen av yrket. Dette gjør at det frivillige aspektet i relasjonen til den unge må komme tydelig frem. Erfaringsmessig øker motivasjonen for medvirkning når frivillighetsaspektet flagges. Dette danner grunnlaget for en faglig tilnærming som andre i hjelpeapparatet i liten grad tilbyr. 1.3 Oppsøkende tjenester og forebygging Forebyggingsaspektet i oppsøkende sosialt ungdomsarbeid er dypt forankret i begrepene tidlig intervensjon og myndiggjøring. Tidlig intervensjon er et overordnet begrep som i første rekke handler om å ha metodiske verktøy som gjør at man kommer i posisjon overfor sårbare mennesker i en tidlig fase av en negativ utvikling. Begrepet Empowerment har i mange år vært mye brukt i engelsk litteratur i tilnærmingen til forebygging av negativ atferd. Begrepet oversettes gjerne med myndiggjøring. Betydningen av begrepet kan også forstås som å gi kraft til eller å sette i stand til. Dette viser en klarere forbindelsen mellom en som legger til rette og en mottaker som på bakgrunn av tilretteleggingen blir satt i stand til å handle. Forholdet mellom tilrettelegger og mottaker kan betegnes som symmetrisk da prosessen foregår i dialog som baserer seg på likeverdighet. Dette ligger tett opp til forholdet slik vi kjenner det mellom oppsøkeren og den enkelte ungdom. Prosessen henspeiler på nødvendigheten av at individet gis Målet er at den enkelte unge skal utvikle handlingskompetanse til å håndtere sitt eget liv. muligheten til å opparbeide seg ferdigheter som det ellers ikke ville ha utviklet. Målet er at den enkelte unge skal utvikle handlingskompetanse til å håndtere sitt eget liv Reell frivillighet Enkelte oppsøkende tjenester tar på seg ansvaret for kontrolltiltak som urinprøvetaking og henting av unge hjemme som sliter med å komme seg til skolen. Det kan være ulike årsaker til dette. Ofte ligger det et bytteforhold til grunn, der urinprøvetaking eller henting i hjemmet er et alternativ til å få en plett på rullebladet. Mange unge vil heller velge den oppsøkende tjenesten som kontrollinstans enn politiet eller foreldrene. Dersom den unge gir 12 LOSU Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid

13 uttrykk for at denne type kontroll er noe han eller hun virkelig vil for å komme på rett spor i livet igjen, kan medvirkningen og frivilligheten tolkes som reell. Hvis den unge inngår slike avtaler for å tilfredsstille foreldre, skolen eller politiet, kan medvirkningen og frivilligheten i mindre grad tolkes som reell. I det siste tilfellet er den oppsøkende tjenesten med på et tiltak som kan defineres som indirekte utøvelse av tvang. Dette er uheldig og slike tiltak bør da utføres i regi av foreldrene, barnevernet eller politiet Nivåer av forebyggende tiltak i oppsøkende sosialt arbeid Formålet med oppsøkende sosialt arbeid er å skape skadereduserende eller forebyggende effekt. I kontakten med unge i målgruppen er det oppsøkerens intensjon å forsøke å realisere de iboende mulighetene som ligger i den enkelte slik at individet selv skal kunne håndtere egne sosiale og andre grunnleggende behov i livet. Det innebærer at man gjennom den oppsøkende metodikken klarer å komme i forkant av en problemutvikling og redusere eller stanse den. Innen oppsøkende sosialt arbeid er det sosiale problemer som har hovedfokus. Forebygging er et overordnet begrep, som kan deles i tre undergrupper. Universelle forebyggende tiltak er gjerne rettet mot hele befolkningen for å fremme trivsel, inkludering og mestring (...). (Erdal 2006) Eksempler på slike tiltak kan være å øke tilgangen på fritidstiltak for unge, redusere tilgangen på rusmidler, eller programmer mot mobbing. Selektiv forebygging retter seg mot konkrete grupper som er i faresonen eller i risikosonen. Gruppevirksomhet med aktiviteter og samtaler for en gruppe unge gutter som søker til feil miljø, kan være god selektiv forebygging. Andre målgrupper kan være skoleskulkere eller barn av rusmisbrukere og psykisk syke. Indikative tiltak rettes mot enkeltpersoner som allerede har viklet seg inn i problemer som for eksempel kriminalitet, selvmedisinering med rusmidler eller salg av seksuelle tjenester (ibid). Som ansatt i en oppsøkende tjeneste vil man jobbe på tvers av alle de nivåene, men med hovedtyngde på selektiv og indikativ forebygging. Målet er uansett å komme i posisjon så tidlig som mulig. Dette øker sjansen for å legge til rette for endring og gode levevilkår. Undersøkelser viser at dette er besparende både for samfunnet i form av trygdeytelser, kriminalitet og helse, og ikke minst for det enkelte individ og familier som rammes. (BLD 2010.) Oppsøkende ungdomsarbeid og tidlig intervensjon. Selektiv forebygging kan i denne sammenhengen knyttes til begrepet tidlig intervensjon med ungdom. Satsningen på tidlig intervensjonsarbeid på rusområdet i kommunene er beskrevet av Helsedirektoratet (2009) og av Helse- og omsorgsdepartementet (HOD 2008). Som nevnt innledningsvis fremstilles de oppsøkende tjenestene som viktige aktører i det tidlige intervensjonsarbeidet i flere statlige styringsdokumenter. Gjennom sin oppsøkende virksomhet De oppsøkende tjenestenes styrke i det tidlige intervensjonsarbeidet er først og fremst deres tilstedeværelse i risikomiljøer over tid, og deres fleksible tilnærming som muliggjør at de kan starte intervensjoner når klienten selv kommer med ytringer eller ønsker om endring. oppdager de tidlig nykommere i risikoutsatte miljøer. I tillegg møter de ungdom og unge voksne ute i det offentlige rom og på andre arenaer som for eksempel skole og fritidsklubb. Dette skaper en unik mulighet for å se det enkelte individet i ulike kontekster, og dermed dets iboende ressurser. I tillegg opparbeider en oppsøkende tjeneste hurtig god kjennskap til lokale trender og utviklingstrekk, og oversikt over uformelle risikomiljøer i kommunen. Erfaringer viser at den oppsøkende tjenesten gjennom denne kompetansen er en viktig leverandør av informasjon internt i kommunen. Kommunens oppsøkende tjeneste blir på den måten et enestående virkemiddel for samarbeidspartnere og beslutningstakere i kommunen til å iverksette tiltak eller beslutninger tidlig, basert på troverdig kunnskap (les også mer om dette i kapittel 2.6.4). I oppsøkende sosialt arbeid skal man forebygge sosiale problem. De oppsøkende tjenestenes styrke i det tidlige intervensjonsarbeidet er først og fremst deres tilstedeværelse i risikomiljøer over tid, og deres fleksible tilnærming som muliggjør at de Kommunal veileder - del

14 kan starte intervensjoner når klienten selv kommer med ytringer eller ønsker om endring. Dette bidrar i vesentlig grad til å senke terskelen for initiering av tidlige hjelpeinnsatser overfor utsatte grupper. Målet er å skape rom og mulighet for endring, slik at mennesker kan oppleve gode levevilkår og samtidig oppnå besparelser individuelt og samfunnsmessig. Dette i form av trygdeytelser, kriminalitet, helse og ikke minst besparelser innad i familier som rammes. 1.4 Oppsøkende arbeid og lovverket Det finnes per i dag ingen ungdomslov eller annen rettighetslov som pålegger kommunen å opprette en oppsøkende tjeneste. Likevel utfører mange av disse tjenestene lovpålagte oppgaver. Den mest sentrale forankring av oppsøkende virksomhet finnes i barnevernloven 3-1 første ledd der det heter at kommunen skal (...) følge nøye med i de forhold barn lever under, og har ansvar for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og adferdsproblemer. I tillegg pålegges kommunen et omfattende ansvar gjennom lov om kommunale helse- og omsorgstjenester 3-1, andre ledd om kommunenes overordnede ansvar for helse- og omsorgstjenester. Her kommer det frem at kommunens (...) ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper, herunder personer med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne. Videre i 3-3 om helsefremmende og forebyggende arbeid heter det: Kommunen skal ved ytelse av helse- og omsorgstjenester fremme helse og søke å forebygge sykdom, skade og sosiale problemer. Dette skal blant annet skje ved opplysning, råd og veiledning. Vær oppmerksom på at helse- og omsorgstjenesteloven også nevner en rekke andre kommunale ansvarsforhold vedrørende oppvekstvilkår i 5 Oversikt over helsetilstanden og påvirkningsfaktorer i kommunen og i 7 Folkehelsetiltak. Verken ansatte i det lokale NAV-kontoret eller barneverntjenesten har ressurser eller anledning til å drive oppsøkende arbeid eller gjennomføre systematisk kartleggingsarbeid av utsatte barn og unges oppvekstforhold. Overstående sitater gir derimot gode beskrivelser av ansvarsområder som de oppsøkende tjenestene forvalter i kraft av å arbeide med utsatte unge. Dette betyr at oppsøkende tjenester, både gjennom sin selvstendige virksomhet og i samarbeid med andre tjenester, utfører lovpålagte oppgaver av generell karakter som ligger under kommunens ansvarområde. Eksempler på selvstendige, forebyggende tiltak er tilbud om rådgivende samtaler om tema som ungdom finner det vanskelig å snakke med andre om, og hjelp og støtte i konfliktsituasjoner i hjem, med venner eller i skolen (se også andre eksempler i kapittel 2.3). I tillegg har mange oppsøkende tjenester ansvaret for tiltak og oppfølging basert på vedtak i barneverntjenesten knyttet til enkeltungdom. Eksempler på dette er hjemmebesøksordninger og deltakelse i fritids- eller gruppetiltak. I Finland har man tatt konsekvensen av at enkelte ungdomsgrupperinger i liten grad fanges opp av hjelpeapparatet. De har derfor vedtatt vesentlige endringer i den finske ungdomsloven ved å lovfeste oppsøkende ungdomsarbeid. Hensikten er å pålegge kommunene å etablere tjenester som når ut til unge med behov for hjelp og støtte, som man ellers ikke ville ha nådd ut til (se 7b, c og d samt 13 alkup/2010/ ). Loven betoner blant annet behovet for tilstrekkelig utdannelse hos ansatte som skal arbeide i en slik tjeneste, ansettelsesforhold eller tilknytning til kommunen, og frivillighetsaspektet i kontakten med ungdommen. I tillegg skal det gjennom statsbudsjettet settes av penger til relevant forskning, internasjonalt samarbeid og grunnleggende renovering og opprusting av lokaler for ungdom, og oppsøkende ungdomsarbeid Folkehelseperspektivet I helse- og omsorgstjenesteloven har folkehelseperspektivet fått langt større betydning enn det som var tilfellet i tidligere gjeldende lovverk (loven erstatter Relasjonsbygging, tillitskapende arbeid og oppfølging av utsatte unge bidrar til å forebygge både mental og fysisk utvikling og helse. tidligere lov om sosiale tjenester og lov om kommunehelsetjenester). Strategier knyttet til forebygging og tidlig intervensjon begrunnes her i større grad ut fra et helseperspektiv enn fra et sosialfaglig perspektiv. Denne endringen utfordrer den sosialfaglige tilnærmingen i arbeid med mennesker som er i behov av støtte og hjelp. Men det betyr ikke at det sosialfaglige elementet er fjernet fra alt arbeid 14 LOSU Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid

15 Kommunen må legge til rette for at oppsøkende tjenester kan forvalte muntlig og skriftlig informasjon om enkeltpersoner etter gjeldende regelverk med brukere av hjelpetjenester i kommunene. Helseog omsorgsloven vektlegger først og fremst pasienters og brukeres rettigheter og kommunens ansvar for å tilrettelegge nødvendige tiltak i større grad enn tidligere lovverk gjorde. Dette gjør oppsøkende tjenester enda mer relevant fordi relasjonsbygging, tillitskapende arbeid og oppfølging av utsatte unge bidrar til å forebygge både mental og fysisk utvikling og helse. Erfaringsmessig får ansatte i de oppsøkende tjenestene kontakt med unge som sliter med psykiske problemer, spiseforstyrrelser, rusproblematikk, seksuelt eksperimenterende atferd og kriminalitet på et tidlig tidspunkt. Dette er åpenbart positivt i et folkehelseperspektiv. Samhandlingsreformen har også fått konsekvenser for de oppsøkende tjenestenes arbeidsform. Ved økt fokus på brukerens rettigheter er også pasientrettighetsloven blitt mer sentral. Dette betyr at dokumentasjon av klientarbeid og bruk av godkjent dokumentasjonsverktøy må prioriteres på en helt annen måte enn tidligere. For å kunne drive registrering og journalføring av grupper og enkeltindivider må man ha godkjenning av Datatilsynet. Kommunen må legge til rette for at oppsøkende tjenester kan forvalte muntlig og skriftlig informasjon om enkeltpersoner etter gjeldende regelverk. Dette gjelder Det finnes i dag programvare som er spesialdesignet for oppsøkende sosialt arbeid. særlig forhold knyttet til sikkerhet med hensyn til programvare, eventuell fysisk oppbevaring og hvem som har tilgang til opplysningene. Det finnes i dag programvare som er spesialdesignet for oppsøkende sosialt arbeid. Se egen kontaktinformasjon bakerst i veilederen Klientstatus og personvern En ungdom defineres som klient når vedkommende selv tar kontakt fordi han eller hun ønsker å motta hjelp. Det skal foreligge skriftlig samtykke til å motta hjelp og til opprettelse av journal. I kontakt med enkeltungdommer bør man så raskt som mulig avklare om vedkommende skal defineres som klient eller ikke. Når man driver kartleggingsarbeid eller på annen måte samler informasjon om enkeltungdom i ungdomsmiljøer, skal vedkommende orienteres om dette. En rask avklaring er viktig fordi klientstatus utløser ulike juridiske forhold knyttet til dokumentasjon som må ivaretas i den videre kontakten (se en mer detaljert redegjørelse av dette hos Berg i Erdal 2006: ) Taushetsplikt Taushetsplikten og opplysningsplikten reguleres av forvaltningsloven 13 og lov om barneverntjenester 6-7. Fordi kommunale oppsøkende tjenester er knyttet til det kommunale hjelpeapparatet, er den vanligste praktiseringen av taushetspliktbestemmelsene den samme som for ansatte i sosialtjenesten for øvrig (se også kapittel 1 i ute/inne). Når den oppsøkende tjenesten kommer i kontakt med ungdom i målgruppa, bør disse på tidligst mulig tidspunkt informeres om at den oppsøkende tjenesten ikke har absolutt taushetsplikt. Mange unge er nysgjerrige på hvor grensen for meldeplikten går. Dette er et tema som kan egne seg å drøfte i grupper av ungdom når man forteller om hva den oppsøkende tjenesten kan tilby unge. Hva synes de er riktig tidspunkt for å melde fra om at en ungdom Erfaringer viser at ungdom som regel mener at voksne bør gjøre noe raskt når venner eller bekjente trenger hjelp. ikke har det bra? Erfaringer viser at ungdom som regel mener at voksne bør gjøre noe raskt når venner eller bekjente trenger hjelp. Praktiseringen av taushetsplikten er viktig både når det gjelder den enkelte ungdom og i samarbeid med andre instanser, etater og foreldre. De oppsøkende tjenestene arbeider i stor utstrekning på en arena som ikke er deres egen. De jobber med ungdom ute på offentlige arenaer, der det er vesentlig å (gjen)skape en allianse for å (gjenopp) bygge tilliten til voksne og hjelpeapparatet. Et viktig virkemiddel er at taushetsplikten respekteres i kontaktetableringen ute i ungdomsmiljøene. Taushetsplikten er både tillitskapende og ivaretar sikkerhet og vern rundt det oppsøkende arbeidet (NOU 1980: 19). Det er først når tilliten er etablert og Kommunal veileder - del

16 man er kommet i posisjon at det kan være fruktbart å trekke inn foreldre og andre samarbeidspartnere som et tema overfor den unge. En streng praktisering av taushetsplikten skal likevel ikke gjøres på en slik måte at det er til hinder for et godt samarbeid og til ungdommens beste. Hvordan dele informasjon om enkeltungdom med samarbeidspartnere når meldeplikten ikke gjelder? Hvis ansatte i andre instanser ønsker å drøfte sin bekymring om enkeltpersoner og identifiserbare grupperinger, er det viktig at den oppsøkende tjenesten er tilgjengelig for det. Eksempler kan være politiet, sosiallærer, rådgiver eller helsesøster. Så lenge meldeplikten ikke er utløst, gjelder lovverkets krav om taushetsplikt. Det betyr at slike saker må drøftes uten at enkeltindivider nevnes med navn så lenge samtykke fra den/de det gjelder ikke er innhentet. Innhenting av samtykke til registrering og deling av informasjon Når enkeltungdom defineres med klientstatus, bør den oppsøkende tjenesten oppfordre ungdommen til å fylle ut et skjema hvor ungdommen samtykker til registrering av personopplysninger i tjenestens elektroniske database. Ved å gi slikt samtykke gjør ungdommen samtidig et aktivt valg om at tjenesten også får forvalte informasjon om vedkommende. En oppsøkende tjeneste bør også utforme et eget skjema for samtykke av innhenting og deling av informasjon. På skjemaet kan ungdommen krysse av de instansene oppsøkeren kan gi informasjon om vedkommende til. Skjemaet skal også spesifisere hva slags informasjon som får utveksles (informert samtykke). Skjemaet skal signeres av ungdommen. Et slikt skjema presenteres for ungdommen når det blir aktuelt med en praktisk oppfølging som går utover den oppsøkende tjenestens muligheter. Taushetsplikt overfor foreldre er et område hvor lovverket krever bruk av skjønn. Den oppsøkende tjenesten har taushetsplikt overfor foresatte til ungdom over 15 år. Taushetsplikten gjelder ikke livsviktig informasjon eller informasjon om ungdommens oppholdssted. Foresatte skal kunne sikres muligheten til å utføre sitt foreldreansvar frem til den unge fyller 18 år. Informasjonsplikten er derfor et skjønnspørsmål som kan knyttes til informasjonens alvorlighetsgrad Skrive bekymringsmelding Hvis det blir nødvendig å melde bekymring til barneverntjenesten, skal oppsøkerne alltid først informere ungdommen det gjelder. I tillegg bør ungdommen få tilbud om å lese igjennom bekymringen for eventuelt å komme med innspill. Dette sikrer at ungdommens eget perspektiv og eventuelle medvirkningsvilje synliggjøres. Eksempler på ungdomsperspektiver kan være bekymringer knyttet til egen omsorg eller omsorgssituasjon, alvorlige mobbesituasjoner i skolen, og integreringsproblematikk. Bak alvorlige atferdsvansker ligger det erfaringsvis ofte udekkede behov og/eller traumatiske opplevelser som også må undersøkes og gjøres noe med. Barneverntjenesten kan for eksempel ikke nødvendigvis undersøke rusproblematikk hos omsorgspersoner eller lærevansker i skolen dersom de ikke er informert om dette. I enkelte saker kan barnevernstjenesten be om å få en skriftlig uttalelse der den oppsøkende tjenesten må gjøre en faglig vurdering av en klient og klientens situasjon og den oppsøkende tjenestens oppfølging av klienten. Også i slike tilfeller bør dette leses igjennom av ungdommen, med kommentarer før det leveres. Denne type skriftelige fagvurderinger bør alltid gjøres av to personer. I små tjenester med bare en ansatt bør man ha avtale om å konsultere ansatte i annen samarbeidende instans i slike saker Melde fra om akutt fare for liv og helse Ansatte i oppsøkende tjenester kan komme opp i situasjoner der det vurderes at det er akutt fare for liv og helse. Det må derfor være etablert rutiner som sikrer at legevakt, akuttpsykiatrisk post og politi blir varslet. Ansatte i oppsøkende tjenester bør kurses i hvordan man forholder seg ved mistanke om akutt fare for selvmord. I saker der ansatte ikke innehar kompetanse til å vurdere akutt fare for liv og helse, må ungdommen videreformidles eller få hjelp til å komme seg til rett innstans for slik vurdering. Melding til politiet skal i regelen begrunnes i akutt fare for liv og helse knyttet til alvorlig kriminalitet. Det er ikke nok at saken gjelder mindre kriminelle forhold. 16 LOSU Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid

17 Kommunal veileder - del

18 18 LOSU Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid

19 DEL 2 KRAV OG VURDERINGER KNYTTET TIL KVALITET I DRIFT AV OPPSØKENDE TJENESTER 2.1 Målgrupper I kapittel i del 1 ble det understreket at de kommunale oppsøkende tjenestene skal ha som primærmål å nå ut til og etablere kontakt med ungdom som er i faresonen for å utvikle problemer og som ikke har etablert kontakt med det ordinære hjelpeapparatet. I tillegg skal de ha kontakt med ungdom som har etablert kontakt med det ordinære hjelpeapparatet, men som trenger den oppsøkende tjenesten som supplement til det øvrige hjelpeapparatet. Et hovedkjennetegn ved målgruppen er at de har behov for profesjonell bistand og støtte. Mange av disse har utfordringer som krever bistand av flere kommunale tjenester. Eksempler er tiltak som krever samordnede tiltak fra skole, barnevern, psykisk helse og fritidssektorene. Erfaringer viser at risikoen for at denne type ungdom faller mellom de ulike tjenestenes ansvarsområder øker jo mer kompleks problematikken er. Dette kalles gjerne for sviktsoneproblematikk (Skjeggestad og Huseby 2008). Bjørn Andersson beskriver ungdom som befinner seg i denne sviktsoneproblematikken som (...) mennesker som faller mellom stolene, mennesker med multiproblem og mennesker som oftest har mistet tillit til system og mennesker ( ) (Andersson 2010). Enkelte forskere regner med at ungdom med mer eksperimenterende og spenningssøkende atferd utgjør cirka % av den totale ungdomspopulasjonen under 18 år. Hovedmålet for en oppsøkende tjeneste skal være å nå ut til disse ungdommene, etablere gode, funksjonelle relasjoner til dem, og å initiere gode samarbeidstiltak som involverer skole, foreldre, barnevern og andre relevante aktører Det statistiske grunnlaget Vi ser ofte at unge mennesker faller utenfor et større fellesskap allerede tidlig i livet. Enkelte forskere regner med at ungdom med mer eksperimenterende og spenningssøkende atferd utgjør cirka % av den totale ungdomspopulasjonen under 18 år (Nordahl og Sørlie 1994 og Sørlie 2000). Legger man Statistisk sentralbyrås fødselstall til grunn, utgjør 15 % av ungdomspopulasjonen mellom 13 og 23 år cirka ungdommer totalt i Norge. Omtrent halvparten av disse er svært sårbare når det gjelder bruk av alkohol, testing og bruk av illegale rusmidler og annen risikoatferd. Dette tilsvarer cirka 100 unge mellom 13 og 23 år i en kommune med innbyggere. Slike tall er alltid gjenstand for diskusjon fordi det er vanskelig å finne målbare størrelser som gir god dokumentasjon, og fordi man opererer med forskjellige aldersspenn. Men tallene bekreftes delvis i en rapport som ble laget på oppdrag for BLD (BLD 2010). Rapporten tar utgangspunkt i at marginalisering knyttes til arbeid eller skole og viser at inntil 2 % av ungdom fra år kan defineres som svært marginaliserte. Dette er unge som har falt helt ut av skole/arbeid i mer enn en treårsperiode (16 år har 0 % og 19 år har 4 %). Tallet øker til 6 % for aldersgruppen år. inntil 6 % av ungdom fra år defineres som delvis marginaliserte. Dette er unge som har vært ute av skole/arbeid i enkeltår (16 år har 0 % og 19 år har 9 %). Tallet øker til ca. 14 % for aldersgruppen år. Rapporten refererer ikke til talldata for ungdom mellom 13 og 16 år. Dette henger sammen med at dataene kun er koblet til lengre fravær fra skole og arbeidsliv. Mange unge over og under 16 år som sliter med rus eller selvskadingsproblematikk, spiseforstyrrelser og utagerende atferd, men som ennå ikke er registrert med mye skolefravær, faller dermed utenfor målingen Alder En oppsøkende kommunal tjeneste bør være et tilbud til unge innenfor rammen av aldersspennet år. Det må imidlertid avpasses for lokale Kommunal veileder - del

20 forhold som kommunestørrelse og struktur, antall innbyggere, spesielle forhold i ungdomspopulasjonen og befolkningssammensetning. Jo eldre aldersgruppe den oppsøkende tjenesten henvender seg til, dess mer etablert problematikk arbeider de som regel med. Jo yngre aldersgruppen er, dess mer forebyggende blir innsatsen. Det anbefales at en oppsøkende tjeneste har hovedfokus på det forebyggende aspektet, da mange andre instanser allerede arbeider med, og har ansvar for, etablert og tyngre problematikk blant unge voksne Mandat I og med at oppsøkende tjenester ikke er konkretisert i lovverket, er det særdeles viktig at tjenesten har et mandat å arbeide etter. Et slikt mandat skal presisere viktige prinsipielle områder som er spesifikke for oppsøkende tjenester. Eksempler på dette er målgrupper, definerte ansvarsoppgaver i den kommunale forvaltningen, personal- og driftsmessige rammevilkår, og anvendelsen av taushetsplikten. Mandatet bør også definere hvilket aldersspenn tjenesten skal arbeide med. Skal man arbeide med målgruppen år, må mandatet presisere betydningen av forholdet mellom tidlig intervensjon (rekruttering) og langvarig oppfølging (relasjonsbygging). Man må legge til rette for at man både skal oppsøke nye grupper av sårbare unge for å nå dem så tidlig som mulig, og kunne bygge en langsiktig relasjon til dem. Når mandatet er utarbeidet, er det av avgjørende betydning at det blir politisk forankret i vedtaks form. Dette gjør det lettere å skape et forpliktende samarbeid med andre kommunale instanser. 2.2 Det oppsøkende arbeidet For oppsøkende sosialt ungdomsarbeid ligger det noen viktige prinsipper til grunn. I både statlige dokumenter og i faglitteratur betones viktigheten av at den oppsøkende tjenestens tilnærming til målgruppen tar utgangspunkt i de unges egen situasjon at kontakten baserer seg på frivillighet at kontakten bidrar til å ansvarliggjøre den unge selv Disse prinsippene har sitt utspring i barnekonvensjonen (se for eksempel 12 og 13) og i lovverk der barn og unges rett til å ha reell påvirkning i saker som gjelder eget liv, tillegges vesentlig vekt. Et av hovedformålene med det oppsøkende arbeidet er å kartlegge utviklingstrekk og dynamikk i utsatte ungdomsmiljøer. Dette forutsetter en viss hyppighet og regelmessighet. I den senere tid har flere oppsøkende tjenester tatt i bruk mer systematiske fremgangsmåter for å kartlegge bestemte miljøer eller aktuelle problemstillinger. Eksempler på dette er modellen Hurtig kartlegging og handling (HKH), De dokumenterte resultatene fra kartlegginger skal presenteres skriftlig i korte, poengterte rapporter. Dette vil gi lesere innsikt i datagrunnlaget og prosessene som har ledet frem til resultatene som presenteres. (Berg i Erdal 2006: 330) eller fremgangsmåter som tar utgangspunkt i denne modellen. Modellen er utviklet i utekontakten i Bergen i samarbeid med Stiftelsen Bergensklinikkene. Eksempler på kartlegginger med HKH-modellen i fullskalaformat finnes på Eksempler på fremgangsmåter som tar utgangspunkt i HKH-modellen, finnes i del 3 i denne veilederen eller på side i veileder for små utekontakter. De dokumenterte resultatene fra kartlegginger skal presenteres skriftlig i korte, poengterte rapporter. Dette vil gi lesere innsikt i datagrunnlaget og prosessene som har ledet frem til resultatene som presenteres. Rapporten skal både kunne brukes til styring og utvikling av egen tjeneste, fungere som informasjonskanal til andre kommunale (og statlige) samarbeidspartnere, og som faktagrunnlag for beslutningstakere som har ansvar for å igangsette tiltak for utsatte unge Målsetninger for det oppsøkende arbeidet Målsetningene med å drive oppsøkende arbeid rettet mot ungdom har en firedelt begrunnelse: Å være i dialog med ulike ungdomsmiljøer i kommunen Å etablerere kontakt og tillitsforhold til utsatte grupper 20 LOSU Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid