Transkript

1 Lastet ned fra: morsmal.org Kilde: Likestillings- og diskrimineringsombudet Saksnr: 10/1742 Lovgrunnlag: diskrimineringsloven 4 Dato for uttalelse: 17. februar 2012 Ombudets uttalelse Sakens bakgrunn Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) mottok 27. september 2010 klage fra advokatfirmaet X, på vegne av A. A er rumensk statsborger, og ble arrestert 20. september 2010 sammen med 11 andre personer, siktet for overtredelse av straffeloven 258, 257 og 317, dvs. grovt tyveri og heleri. Han ble samme dag overført til politiarresten («glattcelle»). Det følger av arrestjournalen til A at det «ikke var mulig å kommunisere» og at «rettigheter finnes ikke på rumensk». Den 23. september 2010 ble A fremstilt for varetektsfengsling, og han ble besluttet varetektsfengslet for fire uker med brev- og besøkskontroll. Han ble likevel først overført til varetektsfengsling den 27. september En annen person, NN, ble pågrepet 21. september og fremstilt for varetektsfengsling 23. september. Han ble overført til varetektsfengsel 24. september. Fra B tingretts kjennelse av 23. september 2010 siteres: «Siktede var ikke kjent med politiets siktelse av 23. september Forsvareren krevde følgende protokollert: Det er ikke blitt brukt tolk i forbindelse med pågripelsen, han er ikke gjort kjent med siktelsen før han fikk kontakt i dag. Siktelsens post III ble deretter lest opp og oversatt i sin helhet Retten gikk deretter summarisk gjennom siktelsens post I Siktelsens post II ble også gjennomgått.» Partenes syn på saken Advokatfirmaet X, på vegne av A: Advokatfirmaet X viser til at Europarådets torturkomité har kritisert Norge for bruken av politiarrest og at andre personer, herunder NN, ble overført til varetekt før A, til tross for at disse ble pågrepet etter A. Siden Kriminalomsorgen fortløpende makulerer de daglige varetektslistene fra politiet, vil de prioriteringene og vurderingene som foretas, i praksis ikke være etterprøvbare. Det anmodes om at ombudet vurderer hvorvidt de rutinene som er etablert, er tilstrekkelige til å forhindre diskriminering eller annen myndighetsmisbruk.

2 Det anføres videre at behandlingen av A var uverdig og i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 5 nr 2 og 6 nr 3 bokstav a, samt straffeprosessloven 177. Disse bestemmelsene fastslår at enhver som blir pågrepet, straks skal få opplyst hva siktelsen gjelder på et språk vedkommende forstår. I dette tilfellet ble A sittende fra mandag ettermiddag til torsdags formiddag uten å vite hva han ble siktet for. Han ble heller ikke, i strid med straffeprosessloven 94, gjort kjent med sine rettigheter som siktet/pågrepet. B politidistrikt B politidistrikt viser i sin redegjørelse til at opphold på syv dager i politiarrest er sterkt uønsket. Årsaken til at mange pågrepne sitter lenger enn to døgn, er mangel på varetektsplasser, noe politidistriktet ved flere anledninger har tatt opp med politiske myndigheter. Det er ikke B politidistrikt, men fremstillingskontoret ved B fengsel, som avgjør hvem som får eventuelle ledige varetektsplasser. B politidistrikt oversender hver dag en avviksmelding til B fengsel, med oversikt over hvilke innsatte som har sittet i arresten i mer enn 48 timer. Disse oversiktene inneholder ikke opplysninger om statsborgerskap eller etnisk bakgrunn. På bakgrunn av denne velger B fengsel hvem som skal få de ledige varetektsplassene. Som regel vil dette være de som har sittet lengst i arrest, men det gjøres ofte unntak fra dette. Eksempel på årsaker til dette, kan være lav alder, spesielle medisinske behov, og kontaktforbud mellom bestemte pågrepne. B politidistrikt har ikke myndighet til å overprøve prioriteringene foretatt av B fengsel, men politidistriktet har flere ganger i møter med Kriminalomsorgen gitt uttrykk for misnøye med at «ansiennitetsprinsippet» fravikes i for stor grad. Politidistriktet kjenner ikke til årsaken til at NN fikk varetektsplass før A. B politidistrikt opplyser videre at det finnes en brosjyre, utarbeidet av Politidirektoratet, der de pågrepnes rettigheter er beskrevet på flere språk. Rumensk er ikke blant disse språkene. For innsatte som ikke forstår språkene vil det bli brukt tolk, men dette ble i denne saken ikke gjort før etter fengslingsmøtet, noe som er uheldig. B politidistrikt har ved flere anledninger tatt opp med Politidirektoratet behovet for å få oversatt brosjyren til flere språk, og har nå laget en midlertidig oversettelse på rumensk som er tatt i bruk. Politidistriktet hadde også laget et hefte med oversettelser av enkeltord og setninger til bruk i arresten. Heftet skal ivareta behovet for kommunikasjon knyttet til praktiske forhold ved opphold i arresten, men berører også enkelte straffeprosessuelle rettigheter. Kriminalomsorgen region C Kriminalomsorgen region C viser til at de kun mottar informasjon om siktedes navn, fødselsnummer, politiets statistikk/registreringskode på det alvorligste straffbare forholdet som siktelsen gjelder, dato og klokkeslett for pågripelse og annen intern informasjon. Personnummer gir en viss indikasjon på tilknytningen til Norge, men kriminalomsorgen har på dette stadiet ikke annen kjennskap til siktets nasjonalitet eller etnisitet. Høsten/vinteren/våren hadde kriminalomsorgen store, daglige utfordringer med å skaffe et tilstrekkelig antall varetektsplasser. Det må derfor foretas en prioritering, der flere forhold, herunder siktelsens alvor, varetektsinnsattes alder og totalsituasjon, og varigheten på oppholdet i politiarresten, vil kunne bli tillagt vekt.

3 Kriminalomsorgen makulerer fortløpende de daglige varetektslistene fra politiet, da det er en betydelig arbeidspress på domskoordinatorene, og det kan derfor ikke pålegges dem å føre noen løpende logg over plasseringene, prioriteringene, og vurderingene som gjøres i samarbeid med politiet. I denne saken fikk kriminalomsorgen sannsynligvis beskjed fredag 24. september om at de trengte fengselsplass, og de ble overført til varetektsfengsel mandag 27. september. Kriminalomsorgen viser til at NN ble siktet for overtredelse av våpenloven, men har ikke opplysninger om at dette er årsak til, eller forhold som, kan ha medvirket til raskere overføring til fengsel, eller om også andre forhold kan ha inngått i totalvurderingen. Rettslig grunnlag Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskrimineringsloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven 3 tredje ledd, jf. 1 annet ledd nr. 2. Diskrimineringsloven: Diskrimineringsloven forbyr forskjellsbehandling på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn, jf. loven 4 første ledd. Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer eller foretak på grunnlag som nevnt over blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon. Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av forhold som nevnt over blir stilt særlig ufordelaktig sammenliknet med andre. Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles, jf. 4 fjerde ledd, er tillatt. Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen, unnlatelsen eller ytringen sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering, jf. diskrimineringsloven 10. En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er grunn til å tro at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig. Straffeprosessloven Selv om ombudet ikke håndhever straffeprosesslovgivningen, finner ombudet det nødvendig å gjengi relevante bestemmelser i straffeprosessloven med forskrifter. Av straffeprosessloven 177 fremgår følgende: «Den som blir pågrepet, skal gis opplysning om det lovbrudd mistanken gjelder. Foreligger det skriftlig beslutning om pågripelse, skal han ha avskrift av beslutningen.»

4 Videre fremgår følgende av forskrift av 30. juni 2006 om bruk av politiarrest, 3-1: «Den innsatte skal overføres innen to døgn etter pågripelsen, med mindre dette av praktiske grunner ikke er mulig. Dersom overføring skjer senere, skal begrunnelsen nedtegnes i arrestjournalen.» Straffeprosessloven 94 oppstiller følgende: «Siktede har rett til å la seg bistå av en forsvarer etter eget valg på ethvert trinn av saken. Dette skal han gjøres kjent med.» Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) Ombudet håndhever heller ikke EMK, men finner også grunnlag for å gjengi relevante bestemmelser i konvensjonen. I norsk oversettelse fremgår følgende av EMK art. 5 nr. 2: «Enhver som blir pågrepet, skal straks bli underrettet på et språk han forstår, om grunnene til pågripelsen og om eventuell siktelse mot ham.» Videre følger følgende av EMK art. 6 nr. 3 bokstav a: «Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal ha følgende minsterettigheter: a. å bli underrettet straks, i et språk han forstår og i enkeltheter, om innholdet i og grunnen til siktelsen mot ham» Ombudets vurdering Slik ombudet ser på saken, er det tre ulike problemstillinger som må vurderes: 1. Har B politidistrikt/kriminalomsorgen diskriminert A i strid med diskrimineringsloven 4 ved overføringen av ham fra politiarrest til varetekt? 2. Har B politidistrikt diskriminert A ved å ikke informere ham om siktelsen før han ble fremstilt for varetektsfengsling 23. september 2010? 3. Har B politidistrikt diskriminert A ved at han ikke fikk vite om sine rettigheter som innsatt i fengselet før etter fengslingsmøtet? Dersom ombudet finner at det er grunn til å tro at A er blitt forskjellsbehandlet og at språk og /eller etnisitet har hatt betydning for dette, går bevisbyrden over på B politidistrikt/kriminalomsorgen, som da må sannsynliggjøre at diskriminering likevel ikke har skjedd. Spørsmål 1: Overføring til varetekt Ombudet er kjent med at Norge ved flere anledninger er blitt kritisert for bruken av politiarrest av internasjonale overvåkningsorganer. Ombudet legger videre til grunn at A ble sittende uforholdsmessig lenge i politiarresten. Spørsmålet for ombudet er om det er grunn til å tro at bakgrunnen for at det tok lang tid før A ble overført til varetekt, er ett av diskrimineringsgrunnlagene. Ombudet legger etter kriminalomsorgens redegjørelse til grunn at antallet varetektsplasser på det tidspunktet A ble fengslet var færre enn behovet. Det må derfor foretas prioriteringer vedrørende hvem som får disse plassene. Kriminalomsorgen har opplyst at tiden i politiarrest er ett av flere vurderingstema når det vurderes hvem som skal overføres til varetekt.

5 Klageren har sammenlignet seg med NN, som, til tross for at han ble pågrepet etter A, ble overført til varetekt før A. Til dette vil ombudet peke på at NN ble siktet for en alvorlig forbrytelse og som en del i en alvorlig straffesak. Det fremstår for ombudet derfor ikke som underlig at han blir prioritert vedrørende overføring til varetekt. Ombudet kan uansett vanskelig overprøve kriminalomsorgens konkrete vurderinger i denne saken. Ombudet viser til brev fra adv. D til ombudet datert 10. november 2011, der det fremgår at klageren «er i en situasjon hvor det ikke er mulig å sannsynliggjøre at det har funnet sted diskriminering». All den tid klagerens nasjonalitet eller etnisitet ikke fremgår av listene, er det ikke holdepunkter for å tro at Kriminalomsorgen legger vekt på dette ved beslutning av hvem som blir tildelt ledige varetektsplasser. Ombudet kan ikke se at det er lagt frem noen dokumentasjon eller annet som skulle tilsi at det i denne saken er lagt vekt på ett av diskrimineringsgrunnlagene håndhever når det gjelder spørsmålet om tidsbruken fra arrestasjonen og frem til overføring til varetekt. Ut fra dette har ombudet kommet til at B politidistrikt og/eller Kriminalomsorgen, region C, ikke har brutt diskrimineringslovens 4. Spørsmål 2: Informasjon om siktelsen Slik ombudet leser B tingretts kjennelse av 23. september 2010, er det ikke uenighet mellom partene om at dette var første gang A ble gjort kjent med hva han var siktet for. Ombudet legger videre til grunn at A i beste fall har begrensede kunnskaper i engelsk, jf. formuleringen i arrestjournalen om at det «ikke var mulig å kommunisere». A ble altså kjent med siktelsen tre dager etter at han ble pågrepet 20. september. Det at en person er kjent med hovedtrekkene for hvorfor han blir berøvd sin frihet er en helt essensiell del av hans rettssikkerhet. Etter straffeprosessloven 177, gjengitt over, skal en person «som blir pågrepet gis opplysning om det lovbrudd mistanken gjelder». 180 påpeker at den som er pågrepet, «snarest mulig» skal gis adgang til å forklare seg til politiet. Politiinstruksen 9-1 tredje ledd spesifiserer at «den pågrepne skal opplyses om grunnen til frihetsberøvelsen så snart dette er mulig». Borgarting lagmannsretts sak inntatt i Rettens Gang 2008 s. 792 gjaldt pågripelse etter utlendingsloven av 1988, men momentene retten peker på vil være relevante også i denne saken. Retten skriver her følgende: «Bestemmelsen stiller ikke noe formkrav til underretningen. Den kan således også være muntlig. Det er heller ikke noe krav om tolk eller krav om morsmål dersom den pågrepne forstår annet språk. Til tross for ordlyden "straks" kreves ikke at underretningen blir gitt samtidig med pågripelsen, men umiddelbart deretter, jf. Sverre Erik Jebens: Menneskerettigheter i straffeprosessen side 187. Lagmannsretten har foran lagt til grunn at A forsto grunnen til pågripelsen og fengslingen, og at det ikke er begått saksbehandlingsfeil på dette punkt. Etter lagmannsrettens syn går ikke EMK artikkel 5 nr. 2 lenger enn norsk rett på dette området.» Som nevnt over er det etter den norske oversettelsen av EMK art. 5 nr. 2 et krav om at enhver som blir pågrepet «straks» (eng. «promptly») blir underrettet på et språk han forstår, om grunnene til pågripelsen og om eventuell siktelse mot ham.

6 I saken Fox, Campbell og Hartley mot Storbritannia for Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD), saker 12244/86, 12245/86 og 12383/86, skrev EMD følgende: «Paragraph 2 of Article 5 (art. 5-2) contains the elementary safeguard that any person arrested should know why he is being deprived of his liberty. This provision is an integral part of the scheme of protection afforded by Article 5 (art. 5): by virtue of paragraph 2 (art. 5-2) any person arrested must be told, in simple, non-technical language that he can understand, the essential legal and factual grounds for his arrest, so as to be able, if he sees fit, to apply to a court to challenge its lawfulness in accordance with paragraph 4 (art. 5-4) (see the van der Leer judgment of 21 February 1990, Series A no. 170, p. 13, 28). Whilst this information must be conveyed "promptly" (in French: "dans le plus court délai"), it need not be related in its entirety by the arresting officer at the very moment of the arrest. Whether the content and promptness of the information conveyed were sufficient is to be assessed in each case according to its special features. On being taken into custody, Mr Fox, Ms Campbell and Mr Hartley were simply told by the arresting officer that they were being arrested under section 11 (1) of the 1978 Act on suspicion of being terrorists (see paragraphs 9 and 13 above). This bare indication of the legal basis for the arrest, taken on its own, is insufficient for the purposes of Article 5 2 (art. 5-2), as the Government conceded.» I Saadi mot Storbritannia, sak 13229/03, sa EMKs storkammer følgende: «The Chamber found a violation of this provision, on the ground that the reason for detention was not given sufficiently promptly. It found that general statements such as the parliamentary announcements in the present case could not replace the need under Article 5 2 for the individual to be informed of the reasons for his arrest or detention. The first time the applicant was told of the real reason for his detention was through his representative on 5 January 2001, when the applicant had already been in detention for 76 hours. Assuming that the giving of oral reasons to a representative met the requirements of Article 5 2 of the Convention, the Chamber found that a delay of 76 hours in providing reasons for detention was not compatible with the requirement of the provision that such reasons should be given promptly.» I saken Nowak mot Ukraina, sak 60846/10, påpekte EMK følgende: «Turning to the circumstances of the present case, it appears that when the applicant asked the reasons for his arrest he was told that he was an international thief. This statement could hardly correspond to the eventual voluntary deportation order, which was drafted in Ukrainian and made reference to section 32 of the Legal Status of Foreigners and Stateless Persons Act. Apart from the applicant s complaint that he did not have sufficient knowledge of the language to understand the document, the latter was served on him on the fourth day of his detention and there was no indication that he had been notified before that date that he was detained with a view to deportation. The Court further notes that it was not demonstrated by the Government that the applicant had any effective means of raising his complaint while in detention or of claiming compensation afterwards (see, mutatis mutandis, paragraph 61 above).

7 The Court therefore rejects the Government s objections and concludes that there has been a violation of Article 5 2.» Av Høyesteretts kjennelse i Rt s. 22 fremgår følgende: «Selv om underretning etter bestemmelsen skal skje straks, følger det av praksis fra EMD at det ikke er et absolutt krav at den pågrepne får fullstendig informasjon ved selve pågripelsen. Om informasjonskravet er oppfylt må vurderes konkret i den enkelte sak. Det er også tale om et innholdsmessig, og ikke et formelt krav, og dersom det klart fremgår av omstendighetene hvorfor en person pågripes, oppstiller ikke konvensjonen noe krav om særskilt underretning til den pågrepne, jf. blant andre Harris, O Boyle & Warwick "Law of the European Convention on Human Rights" 2. utgave side 164 flg.» Slik det fremgår av sakene sitert over, er det ikke nødvendig at den pågrepne blir kjent med detaljene for pågripelsen med en gang han blir pågrepet. Han må likevel være kjent med grunntrekkene for pågripelsen. Som regel vil dette fremgå klart av omstendighetene. Hvis dette ikke er tilfelle, er det ikke et krav at det blir brukt tolk, og heller ikke et krav om at underretningen blir gitt på arrestantens morsmål. Det er kun et krav om at informasjonen blir gitt på et språk han forstår. I dette tilfellet fremgår det at det ikke var mulig å kommunisere med A ved pågripelsen. Spørsmålet blir derfor om dette fremgikk av omstendighetene rundt pågripelsen av A. Av varetektskjennelsen fra B tingrett fremgår følgende rundt bakgrunnen for pågripelsen av A: «Retten viser til at siktede kan knyttes til en Renault Laguna som retten mener det er sannsynlighetsovervekt for er benyttet i forbindelse med tyveriraider som beskrevet i post I og post II siktelsen. Retten viser til dok 06,02 og dok 16,06 hva gjelder siktelsens post II. Retten viser videre til at tyveriene synes begått i samme modus. Retten fester ikke lit til siktedes forklaring om at han aldri hadde sittet i Renaulten før han ble pågrepet i baksetet. Retten viser til dok 02 der det fremgår at han var med i bilen da den parkerte utenfor Y gate. Retten viser videre til at siktede kan knyttes direkte opp mot leiligheten i Y gate der det ble funnet tyvgods, jf hans egen forklaring og dok 02, sammenholdt med dok 06,04. Retten viser endelig til at siktede, etter egen forklaring, kan knyttes til medsiktede E hvorpå det ble funnet gjenstander som stammet fra tyveriraidet på Vestlandet, jf dok 17,11. Siktede selv har benektet at han var i landet på tidspunktet for tyveriene omtalt i post I. Retten fester ikke tillitt til siktedes forklaring om dette.» Ut fra dette kan ombudet ikke se at det fremstod som åpenbart for A på tidspunktet for pågripelsen hva som var bakgrunnen for denne, all den tid han ble pågrepet i baksetet på en bil. Selv om han har en tilknytning til en leilighet der det ble funnet tyvegods, tilsier ikke dette at han umiddelbart vil vært kjent med hva som er grunnlaget for pågripelsen. A ble arrestert mandag ettermiddag og fremstilt for varetekt torsdag. Har ble derfor sittende i politiarrest i ca. 60 timer før han fikk vite hva som var grunnlaget for pågripelsen. Ombudet legger derfor til grunn at A ble stilt dårligere enn personer som snakker norsk ved at han ikke fikk vite grunnlaget for siktelsen da han ble pågrepet, men først etter tre dager. Spørsmålet blir etter dette om det å først gi A beskjed om dette etter tre dager, var nødvendig for å oppnå et saklig formål og ikke uforholdsmessig inngripende overfor A, slik at dette likevel ikke er i strid med diskrimineringsloven 4, jf. fjerde ledd. Dette er kumulative

8 vilkår, og det er derfor tilstrekkelig at det ene ikke er oppfylt for at det kan konstateres lovbrudd. Politiet har ikke berørt dette spørsmålet i sin redegjørelse. Ombudet legger derfor til grunn at politiet ikke har oppfylt sin bevisbyrde. Det er derfor ikke grunnlag for å benytte seg av unntaksbestemmelsen i diskrimineringsloven 4 fjerde ledd. Spørsmål 3: Rettigheter i fengselet A hevder seg videre diskriminert ved at han ikke ble gjort kjent med sine rettigheter og plikter i fengselet. Ombudet legger til grunn at personer som snakker ett av språkene er opplistet i brosjyren «rettigheter og plikter ved pågripelse», får denne når de blir pågrepet og på denne måte kan gjøre seg kjent med sine rettigheter og plikter. Det fremgår av brosjyren blant annet at en innsatt har rett til å varsle pårørende, ambassade og advokat. Dette er meget viktig informasjon for innsatte i politiarresten, jf. også straffeprosesslovens 94 gjengitt over. Etter dette legger ombudet til grunn at A er stilt dårligere enn personer som kan et av språkene i brosjyren ved at han først etter flere dager ble gjort kjent med sine rettigheter og plikter i politiarresten. Spørsmålet blir derfor om forskjellsbehandlingen likevel er tillatt etter lovens 4 fjerde ledd. Ombudet ser at brosjyren ikke kan oversettes til alle verdens språk. I et tilfelle som dette, har fengselsmyndighetene og politidistriktet plikt til å kontakte en tolk, slik at den innsatte blir gjort kjent med sine rettigheter og plikter. I dette tilfellet ble dette først gjort etter fengslingsmøtet, det vil si etter tre dager. Politiet har heller ikke berørt dette spørsmålet i sin redegjørelse, utover å si at dette er uheldig. Ombudet legger derfor til grunn at politiet heller ikke i dette tilfellet ikke har oppfylt sin bevisbyrde. Det er derfor ikke grunnlag for å benytte seg av unntaksbestemmelsen i diskrimineringsloven 4 fjerde ledd. Ombudet har merket seg at folderen nå er oversatt uoffisielt til rumensk, men mener dette ikke kan endre konklusjonen i forhold til A. Ombudet forutsetter at denne uoffisielle oversettelsen blir brukt til innsatte med rumensk til morsmål i perioden før en eventuell offisiell oversettelse kan bli foretatt. Konklusjon 1. B politidistrikt/kriminalomsorgen, region C har ikke diskriminert A på bakgrunn av nasjonal opprinnelse, etnisitet eller språk ved overføringen av ham fra politiarrest til varetektsfengsel. 2. B politidistrikt har diskriminert A på bakgrunn av språk da han ikke ble gjort kjent med siktelsen før etter tre dager. 3. B politidistrikt har diskriminert A på bakgrunn av språk da han ikke ble gjort kjent med sine rettigheter som innsatt før etter tre dager. Likestillings- og diskrimineringsombudet har ikke kompetanse til å ilegge erstatningsog/eller oppreisningsansvar. Spørsmål om erstatning og/eller oppreisning avgjøres av domstolene, jf. diskrimineringsloven 13, jf. 14.

9 Ombudet vil likevel oppfordre partene til å komme frem til en minnelig løsning i saken. Vi ber om tilbakemelding innen 14. mars 2012 om hvordan B politidistrikt foreslår å løse saken, dersom B politidistrikt velger ikke å bringe saken inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda.