Informasjonsblad for eldre i Stavanger NR. 2/ ÅRGANG

Transkript

1 Informasjonsblad for eldre i Stavanger NR. 2/ ÅRGANG

2 Informasjonsblad for eldre i Stavanger Utgitt av: Stavanger kommune Oppvekst og levekår Redaktør: Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonskomité: Geir Bloch Johansen geir.johansen@stavanger.kommune.no Halvor Ingebrethsen halvor.ingebrethsen@lyse.net Mette Bagge mette.bagge57@gmail.com Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonens adresse: «Mortepumpen» Olav Kyrresgt. 23 Servicetorget Postboks Stavanger Harald Sæther Paulsen harald.paulsen@stavanger.kommune.no Tlf / Bladet kommer ut 4 ganger pr. år og sendes fritt til alle over 67 år i Stavanger kommune Neste nummer kommer ut 24. sept Stoff må være i redaksjonen 26. august 2014 Forsidebilde: Glansbilde «Roser med barn». Fra boken «Med glans i hjertet.» Se omtale på s. 22. Bildet er utlånt av Jæren Forlag. Opplag: eksemplarer Layout: Grafica Hundsnes Trykk: Gunnarshaug AS Internett: På redaktørkrakken: Gode råd er ikke dyre Stavanger kommune har i løpet av våren presentert sitt nye prosjekt Helsehuset Stavanger, lokalisert i Gamle Stavanger sykehus. Et av kommunens satsningsområder er å jobbe for en aktiv eldresatsing. Her legges det til rette for at Stavangers innbyggere skal holde seg friske i kroppen og i toppen. For Mortepumpens lesere, vil vi tro, er det særlig Sykepleieklinikken, Frisklivssentralen og Forebyggende hjemmebesøk og aktivitet som mest er aktuell. Til Sykepleieklinikken kan du komme i stedet for at sykepleier kommer hjem til deg. Trenger du for eksempel å endre livsstil, slutte å røyke, få hjelp til få kontroll på dine alkoholvaner eller å få økt fysisk aktivitet, gir Frisklivssentralen gode råd og hjelp. Alle vet at det er lettere å forebygge enn å reparere. Dette har Stavanger kommune tatt på alvor. Avdelingen Forebyggende hjemmebesøk og aktivitet gir tilbud om hjemmebesøk til alle over 80 år for å informere og inspirere til fortsatt helsefremm ende aktiviteter. Les mer om Helsehuset Stavanger på s. 24. Mortepumpen ønsker Helsehuset Stavanger alt godt med det flotte tilbudet og oppfordrer de lesere som mener dette er et tilbud de kan nyttiggjøre seg av, om å bruke det. Levekårsjef Marit Bore går av etter 13 år i still ingen. Kommunen har gjennom denne tiden hatt store utfordringer. Vi på sidelinjen har observert en sjef som har gjort en formidabel jobb i en svært krevende stilling. Marit Bore er vår Profil og på s. 3 kan du bli litt mer kjent med henne. Det som ikke er med i intervjuet, men som hun sikkert ikke har glemt, er at hun en gang på begynnelsen av 1990 var med i Mortepumpens redaksjon. Derfor ønsker vi henne særlig lykke til som pensjonist og velkommen tilbake i redaksjonen om hun skulle ønske det!! Redaksjonen ønsker leserne en riktig god sommer!

3 PROFILEN Blir pensjonist etter 13 år som levekårsjef Tekst og foto: Vigdis By Marit Bore ville egentlig bli psykolog. Men hun valgte sykepleien. Nå blir hun pensjonist etter 33 år i Stavanger kommune, de siste 13 årene som levekårsjef. Hun har vært levekårsjef i Stavanger siden Nå kan hun forlate sjefsstolen i trygg forvissning om at Stavanger kommune har en god eldreomsorg. Stavanger kommune har god dekning av heldøgnsplasser og bofellesskap. I forbindelse med samhandlingsreformen har levekåravdelingen overtatt mange av sykehusets, eller spesialisthelsetjenestens, oppgaver. Kompetansen er hevet deretter. Det er utrolig hva som har skjedd innen levekårsområdet siden jeg begynte. Noe av det jeg er mest stolt av er alle de flinke virksomhetslederne, kompetansen og engasjementet til fagstaben og den måten vi har håndtert de store reformene på. Og Helsehuset, det er jeg veldig stolt av. Det er jo også en del av oppfølgingen av samhandlingsreformen, forteller hun. Begynte i kommunen for å få barnehageplass Marit Bore (62) valgte sykepleien da hun ikke hadde nok studiepoeng til å komme inn på psykologstudiet som den gang var lukket. Men det er ledelse som først og fremst har vært hennes fag. Hun har videreutdanning i ledelse og administrasjon og samfunnsplanlegging. I 3

4 1973 giftet hun seg med Magne Olsen som den gang jobbet som journalist i Aftenposten. Marit tok sykepleierutdanning ved Ullevål sykehus og fikk etter hvert jobb ved sykehuset. I 1977 flyttet den unge familien til Stavanger. Etter tre år som sykepleier ved sykehuset i Stavanger begynte Marit å jobbe som sykepleier i Stavanger kommune. Jeg begynte i Stavanger kommune i 1981 rett og slett for å få barnehageplass. Magne jobbet i Stavanger Aftenblad og jeg jobbet på sykehuset. Der fikk jeg ikke barnehageplass. I Stavanger kommune fikk jeg både sykepleierjobb og barnehageplass, forteller hun. Headhuntet til prosjektstillinger Etter ett år som sykepleier ble hun avdelingsleder i hjemmesykepleien. Så ble hun oversykepleier og distriktsleder i hjemmesykepleien. Hun var også helse- og sosialsjef først på Våland, så på Tasta før hun ble headhuntet som prosjektleder for eldreplanen og psykiatriplanen. Vi satte sammen tverrfaglige grupper og satte i gang en storstilt utbygging av sykehjem og bofellesskap og ombygging av tosengsrom til ensengsrom. I dag har vi bare åtte tosengsrom igjen av de rundt 1000 plassene vi har, forteller hun. Da Marit ble levekårsjef i 2001 var stillingen helt ny. Hun hadde åtte ansatte i fagstaben. Den første tiden som levekårsjef tenkte jeg, hvis jeg ikke får hjerteinfarkt nå får jeg det aldri. I dag er vi 30, forteller hun. Storstilt utbygging I levekår driver vi med tjenesteutvikling, planog utviklingsarbeid og rådgivning og veiledning overfor virksomhetene og utarbeiding av saker til politisk behandling. Som levekårsjef de siste 13 årene har hun måttet håndtere alle de store reformene; rusreformen, nav-reformen og samhandlingsreformen. Vi klarte å ta i mot utskrivingsklare pasienter fra dag 1 i forbindelse med innføring av samhandlingsrefomen, forteller hun stolt. I denne perioden har det også vært en storstilt utbygging av boliger for psykisk utviklingshemmede i forbindelse med PUH-reformen. I forbindelse med opptrappingsplanen for psykisk helse ble det også satt i gang bygging av bofellesskap. Vi skal jobbe for å få på plass flere gode botilbud og aktivitetstilbud til de psykisk utviklingshemmede brukerne våre. I Stavanger har vi også fått på plass en ordning med assistenter til foresatte med funksjonshemmede barn. Det er vi stolte av. Rus og psykiatri er utfordringer Men det er fortsatt noen oppgaver å gå løs på for etterfølgeren i sjefsstolen. Det skal lages en demensplan i år. Kommunen har også store utfordringer innen rus og psykiatri og er avhengig av tett samarbeid med spesialisthelsetjenesten for å kunne ta seg av mennesker med de alvorligste diagnosene gjerne kombinert med rusavhengighet. Lassahagen er et spennende samarbeidsprosjekt med Helse Stavanger. Her skal vi etablere et tilbud til unge med psykiske lidelser og alvorlige psykisk syke med rusproblemer, forteller hun. Den avtroppende levekårsjefen ser også at det fortsatt er noen utfordringer innen eldreomsorgen. Vi trenger flere rehabiliteringsplasser. Her kan vi bruke korttidsplassene mer målrettet i tett tett samarbeid med fysio- og ergoterapitjenesten. Vi vet jo at mange vil bo hjemme lengst mulig. Her kommer hverdagsrehabilitering inn; den holdningsendringen og snuoperasjonen vi holder på med innen eldreomsorgen. Ser fram til hagearbeid, reiser og tid med barnebarna 1. august går Marit ut i en evigvarende ferie. Da er det slutt på den travle tiden som levekårsjef med ti-timers arbeidsdager. Da skal jeg gjør alt det jeg ikke har fått tid til. En periode vurderte jeg å bli gartner. Jeg kjenner det klør i fingrene etter å jobbe i hagen. Jeg skal 4

5 reise mer og så skal jeg fiske. Vi har båt like ved der vi bor. Vi skal også tilbringe mer tid på Sjernarøy i Ryfylke. Vi har også barnebarn som vi får bedre tid til. Dessuten skal jeg lese bøker. Marit tilhører en eksklusiv gruppe som har lest alle de 12 bindene av Marcel Prousts gigantverk På sporet av den tapte tid. Men jeg kommer til å savne jobben veldig. Jeg har gledet meg til å gå på jobb hver dag. Jeg har noen fantastiske medarbeidere, jeg kommer til å savne dem. Nå begynner jeg å grine. Stolt av kvalitetsarbeidet Noe av det Marit kommer til å savne mest er å jobbe sammen med andre. Hun er ikke typen som trives med å sitte for seg selv på et kontor. Hun trives med å være i vinden, med å ta ansvar og ta beslutninger, og å kunne stå for det hun mener selv om det stormer. Som levekårsjef har hun forholdt seg både til medier og politikere og har gjort ambassadør Kåre R. Aas ord til sine: «Først og fremst er jeg byråkrat, jeg skal gjøre ting skikkelig» og at «min jobb er å få politikerne til å se bra ut». Det er det å kunne jobbe sammen som er viktigst. Jeg er stolt av at vi har fått til gode prosesser som gjør at ting fungerer, at vi har klart å bygge opp den kompetansen det er bruk for og hvordan vi har jobbet med forbedringsarbeid. Vi jobber systematisk med å lære av det vi gjør, vi er en lærende organisasjon, understreker hun. Kvalitetsarbeidet er noe av det hun er mest stolt av. Marit viser fram plansjen med kvalitetssystemet der arbeidsprosess og resultat er visualisert som hjul, og der internkontrollen fungerer som en bremsekloss for å hindre at hjulene går bakover. Vi må satse mer på forebyggende arbeid og mindre på å behandle framover. Det vil utsette tiden for når folk skal få tjenester av oss. Helse huset er spennende i så måte. Der samler vi alle aktiviteter som skal hjelpe folk til å holde seg aktive lenger, på tvers av aldersgrupper. Der har vi blant annet Leve HELE LIVET, Velferdsteknologi, Frisklivssentralen og livsstilskurs for unge med fedmeproblemer. Fremtiden innen levekåravdelingen er spennende, slår hun fast. «Kors, krystall og halvmåne» En tankevekkende bok Den etter hvert så kjente stavangermannen, Ola Skuterud har gitt ut bok om hans og kona Kari sine opplevelser i Røde Kors sin tjeneste. Ola Skuterud er ærlig i sin fremstilling og han beskriver situasjonene slik han opplever dem. Du tror det ikke før du leser hva han skriver. Ola Skuterud var banksjefen som gikk fra å tjene penger på krig til å dra ut i felten for å hjelpe mennesker i verdens verste konfliktområder. Etter ni døgn i fangenskap i Mogadishu ville Skuterud tilbake til Somalia og snakke med gisseltakerne. Etter kort tid i Midtøsten måtte Røde Korsmannen Skuterud endre sitt syn på Israel-Palestina-konflikten. «Kors, krystall og halvmåne» er en dokumentarbok om krig og fornedrelse, håp og tro, men også et innspill i debatten om Røde Kors og nøytralitet. Hvor store overgrep skal en bistandsarbeider se før han protesterer? Boken på 288 sider er utgitt på Hertervigs Forlag i Stavanger. 5

6 Ingen nordmann til salgs! Av Reidar Frafjord Portrett av Trond Hegna fra På det byhistoriske skiltet i Verksgata 11, som i 1913 ble bladhus for avisen 1ste Mai, er ovennevnte formulering sentral, og reaksjonen på denne lederartikkelen vil i det følgende bli nærmere utredet. Sommeren 1940 hadde den 42 år gamle Oslomannen, Trond Hegna ( ), kommet til Stavanger for å tiltre som redaktør i 1ste Mai. Bare noen få måneder senere, 28. september, en lørdag som kommer til å stå som en merkedag i stavangerpressens historie, ble avisen stanset og redaktøren avsatt og arrestert av den tyske okkupasjonsmakten. Tyskerne rykket senere inn i avislokalene, brente alle protokoller og papirer, kastet ut presser og maskiner og gjorde trykkeriet og setteriet om til kontorlokaler. Foranledningen til det hele var artikkelen Hegna hadde skrevet som en reaksjon på at rikskommisæren for de erobrede norske områdene, Josef Terboven, noen dager tidligere hadde proklamert nazifiseringen av Norge. Like etterpå ble Hegna og forretningsføreren i avisen innkalt til politikammeret. Her fikk de beskjed om at det fra Kulturdepartementet ved Gulbrand Lunde var kommet et telegram hvor det ble poengtert at overrettssakfører Sophus Smedsvik var oppnevnt som presseleder i Stavanger, og at det var denne personen man nå hadde å forholde seg til. Et slikt formynderskap ville ikke redaktør Hegna finne seg i. Han skjønte fort at dette ville bli helt utålelige forhold å arbeide under og valgte derfor å skrive en kraftig appell til det norske folk om å forsvare sin ære og fremtid overfor okkupasjonsmakten. Hegna var fullt klar over hvilke konsekvenser dette ville få for ham personlig. Artikkelen som fortsatt henger i 6

7 glass og ramme i avisens redaksjon (nå Rogalands Avis), hadde følgende ordlyd: Reichskommissar Terboven har rettet den ærekrenkende beskyldning mot våre stortingsmenn at de er villig til å kaste på båten alt det som for dem er hellig bare for å redde sin egen personlige materielle eksistens. Stortingsmennene vil sikkert ta oppgjøret både overfor seg sjøl og overfor sine velgere. Men det er jo ikke bare stortingsmennene det gjelder. Vi, 98 prosent av det norske velgerfolket, har valt dem som våre høyeste politiske representanter. I verdens og våre egne øyne er det en beskyldning som rammer folket. Ærekrenkelsen må vaskes av. Vi er et lovlydig folk med motvilje mot alt som kan forstyrre den offentlige orden og vår samfunnsplikt overfor vårt arbeid og vår familie vil vi gjøre så langt ingen makt vil hindre oss i det. Men det er èn klar vei å gå. Hvis noen av oss skulle stilles overfor spørsmålet om å kaste i sølen det vi har gått inn for av alvorlig overbevisning om hva som tjener vårt folk, for å gå over til noe som vi har bekjempet og foraktet alt i den berekning at vi på denne måten skal redde vår egen personlige materielle fordel da er parolen: Ingen Nordmann Til Salgs! Noen hundre nordmenn har ofret sitt liv for noe som var hellig for dem. Det er også hellig for oss. Gløm ikke det. Vi lever i en verdenshistorisk tid. Hundretusener av Europas ungdom tilintetgjøres i massedøden på sjø og land ennå før de har levet. Sivilbefolkningen, menn, kvinner og barn er trukket inn og den moralske styrken hos denne sivilbefolkning er blitt et av de avgjørende spørsmål for utfallet. I en slik tid er det ikke på plass å ta det hensyn til de personlige forhold som er rimelig i mer fredelige tider. Det er vårt folks ære og framtid det gjelder. Redaktør Hegna satt alene på sitt kontor og bivånet virkningen av den bomben som han hadde latt springe. Han hørte avisguttene rope «Fyste Mai», og fra vindusplass registrerte han at avisen nærmest ble revet vekk. Dette var en sensasjon! Hele gatebildet endret karakter. Folk stod og leste, de gikk og leste, de snublet bort i hverandre, unnskyldte seg og gikk videre mens de leste. Det var en artikkel som fenget, med ord som gikk like til hjertet på den norske kvinne og mann. Trolig strømmet også mange varme tanker til ham som hadde skrevet disse ordene, til den personen som akkurat da satt alene på sitt kontor, Trond Hegna, som hadde vært for kort tid i byen til å være kjent av det store publikum. Men redaktøren ble ikke sittende lenge på pulten sin. Han spaserte rolig hjem til sin kone, drøftet saken med henne og spiste sin middag. Likevel, få aviser er blitt omfattet med større interesse enn 1ste Mai denne lørdagen. Alle ville ha tak i avisen og lese de modige ordene. Det varte derfor ikke lenge før avisguttenes løssalgseksemplarer var revet bort. Da de imidlertid kom tilbake til redaksjonen for å få en ny forsyning, møtte de stengte og låste dører. Forretningsføreren hadde sendt personalet hjem og selv gått sin vei, forberedt på det som nå ville hende. Det forløp riktignok en stund før politiet ble alarmert. Men så rykket det ut sammen med tyskere og hirdfolk, og det ble satt opp mannsterk politivakt foran bygningen. Ellers ble kafèer gjennomsøkt og avisen snappet ut av hendene på dem som satt og leste. Liknende hendelser fant sted på gatene. Enhver som synlig gikk med 1ste Mai, ble stoppet og måtte levere fra seg avisen. Dette forholdet bidro også til at avisen ble et ettertraktet salgsobjekt på svartebørsen. Prisen økte stadig; 5 kroner 10 kroner osv. Det høyeste tilbudet skal ha vært 75 kroner, og det var et betydelig beløp i de tider! Alle ønsket å sikre seg dette avisnummeret som et kjært minne fra okkupasjonstiden. Redaktør Hegna skulle samme dagen kl tale på et møte i Stavanger typografiske foren- 7

8 ing i Folkets Hus på Løkkeveien. Her holdt han et foredrag med temaet: «De lange krigene». Konklusjonen hans var at krigen nå kunne vare i 4 5 år, kanskje lenger, og at alle stormaktene ville komme med, både USA, Sovjet og Japan. Mens dette foredraget gikk sin gang, var politiet på jakt etter ham. Flere av avisens journalister fikk etter hvert besøk av både politi og Gestapo. En av redaktørens nærmeste medarbeidere, Jens Amundsen, ble ført i bil til 1ste Mai for å låse inn Gestapo der. Etter en vandring gjennom kontorene ble alle dører plombert. Hegna selv gikk etter møtet med typografene hjem for å tilbringe aftenen med familien. Han fikk da høre at tyskerne hadde vært og spurt etter ham. Utpå kvelden ringte det på døren. Utenfor stod en norsk politimann, Harald Hansen, en kjent idrettsmann som Hegna på den tiden ikke kjente. Hansen hadde fått ordre om å arrestere ham, men mens Hegna gjorde seg klar, kom det to tyske gestapister som sa det var de som skulle ta ham med. Det norske politiet hadde forsøkt å komme tyskerne i forkjøpet i et forsøk på å hindre ham fra å komme i klørne på tyskerne. Redaktøren ble kjørt til Gestapos hovedkvarter på Egenesveien og framstilt for en høyere tysk funksjonær som kunngjorde at han hadde en dom å lese opp. Den var avsagt i politiretten på tre punkter: 1) 1ste Mai skulle stanses. 2) Dagens nummer skulle beslaglegges. 3) Redaktør Hegna skulle fengsles. Han ble deretter fraktet til fengslet på Ladegårdsveien hvor han ble satt inn i en stor celle hvor det fra før var innelåst 5 personer, derav 3 tyskere som var arrestert for å ha stjålet fra tyske lagre. Senere bar det til fengslet i Møllergaten 19 i Oslo. Herfra ble han løslatt i mai 1941 og bodde så med meldeplikt i Stavanger. Han ble senere arrestert på ny og nå ført til Grini. Merkelig nok fikk han igjen friheten etter 9 måneders fangenskap. Redaktør Trond Hegnas artikkel fra de mørke dagene under okkupasjonen blir husket av mange som et viktig bidrag til den norske motstandsånden. Den ble sitert på en rekke språk i de landene som kjempet mot tyskerne og kom som en vitamininnsprøytning i en periode da den militære motstanden syntes å ha spilt fallitt og den sivile opposisjonen var demoralisert. Det var derfor ikke overraskende at avisen ble stanset og alle tilgjengelige eksemplarer beslaglagt. Kilder: «1ste Mai gjennom 50 år, fra Johan Gjøstein til Trond Hegna. Norsk Biografisk Leksikon. Redaksjonen minner om at alle frivillige lag og organisasjoner, foreninger og menig heter får annonsere gratis i Mortepumpen. 8

9 Sannheten om livet Skriv din egen livshistorie Tekst og foto: Stein Hugo Kjelby Oddrun Dehli driver Vita Veritas i Rogaland. Alle har vi vår egen, personlige historie å fortelle. Mye av det som kanskje virker trivielt og dagligdags for de som har levd en stund, kan bli spennende og overraskende for dem som kommer etter. Slik presenterer Vita Veritas seg innledningsvis i sin brosjyre om hvordan skrive sin egen historie. Seks pensjonister har gått på kurs for å få hjelpemidler og å lære prosessen i det å skrive en bok om seg selv. Ikke er det slektsgranskning og ikke kan det kalles en biografi. Det er du selv som former innholdet og bestemmer hva i livet som du vil skal være med. Du er forfatteren, Vita Veritas gir deg verktøyet du benytter for å få historien ned. Mortepumpen møtte de seks personene i kurslokalet i Tante Emmas Hus for seniorer. To menn og fire damer hadde ulike motiv for å gjennomgå kurset, men felles for de alle er at det de skriver skal være til glede for familien. Rolf Hult sa det slik: Jeg har drevet med slektsgranskning i lang tid. Nå ville jeg ha noe som inspirerte til mer enn navn og årstall. Kristin Fløtum hadde sett viktigheten av å videreformidle slektshistorien og ville nå satse på å få den nedtegnet før det var for seint. En får reflektere over livet. Det blir en personlig prosess. Der er to måter å få skrevet boken på. Den ene metoden er å gå på kurs å lære hvordan en kan skrive selv ved bruk av «Skrivestuen» et datavektøy på PC en. Eller at Vita Veritas intervjuer deg og skriver historien din ut fra intervjuet. Du velger i tillegg selv ut de bilder, avisutklipp og illustrasjoner du ønsker å ha med. Boken blir skrevet med dine egne ord, det er din stemme som skal skinne igjennom. En skriftlig historie i en muntlig form. Her i Rogaland er det Oddrun Dehli som driver Vita Veritas, som har sin hovedbase i Skien og har 8 ansatte fordelt for det meste rundt i Sør Norge. Firmaet ble startet i 2005 av Anette Holt Bratsberg som også eier konseptet. I 2008 ble det omgjort til et franchiseforetak. Oddrun Dehli har drevet i ett og et halvt år og føler at ideen har slått godt an her i distriktet. På denne tiden har hun «utgitt» tjue bøker og hun gleder seg over mange gode tilbakemeldinger fra forfatterne. Det er enklere enn du tror, sier hun. Kursdeltakerne fra v: Rolf Hult, Kristin Fløttum, Oddrun Dehli viser en bok for en som ville være anonym, Kari Pedersen, Berit Danielsen og Ingebjørg Sofie (Nuppen) Garpestad. 9

10 Tekst: Halvor Ingebrethsen «Dagens Karsten» er navnet på en kalender i såkalt wippover-format, hvor man får et visdomsord pr. dag ved å «vippe» et kalenderblad over på den aktuelle dato. Det er den kjente presten Karsten Isachsen som har utarbeidet denne ved å hente gode råd og veiledninger fra personer som har hatt slike, og utformet morsomme vinklinger til bruk gjennom et års 365 dager. Vi har gjennomgått nevnte kalender og vil i det følgende hente noen gode råd og formuleringer om hvordan livets mange situasjoner kan takles ved gjennomtenkning og praksis når ulike dager etterhvert møter oss. Derfor presenterer vi her en del av disse, slik forfatteren selv har redigert dem. Leserens oppgave blir da å gjennomtenke sitatet og granske seg selv om dette er noe man selv kjenner seg igjen i? 10

11 Januar Et ansikt har du fått. Men smilet må du sørge for selv. Den korteste veien til en annen, er et smil. Skogen ville være stille om våren hvis bare de fuglene sang, som synger best. Februar Hugg din egen ved! Da varmer den to ganger. Det som du gav, kan ingen ta fra deg. Alt jeg tok i ble til gull, men det ble ikke til liv. Mars Godt gjort er bedre enn godt sagt. Det er en rikdom også ved det vi mangler. Den som gjerne bærer, lesser alle på. April Lykkelige mennesker har dårlig hukommelse. Påsken er hele livet på èn uke. Mange har samme forhold til kirken som til den lokale brannstasjonen. De er glad for at den finnes, men håper ikke de får bruk for den. Mai Troens rom består ikke av meninger, men av nærvær. Takknemlighet er hjertets hukommelse. Gud løser først lenker, siden gåter. Juni Jeg ser mer med mitt ene øye enn du gjøre med dine to. For med dine to ser du mitt ene, mens jeg med mitt ene øye ser dine to. Det verste er å miste motet før en helt ny dag har begynt. Hardt arbeid betaler seg i fremtiden, latskap betaler seg med èn gang. Juli Ingen kjem til fjells på ein flat veg. Kjærligheten dør aldri en naturlig død. Når den likevel ofte dør, er det mangel på næring. Hvis du vil ha regnbuen, må du holde ut med regnet. August Gode stier tar meg til gode naboer. Det er fint at du vet hvor du er, før du drar. Besteforeldre er barn for andre gang. ÅRETS PENSJONIST Eldrerådet har som formål å arbeide for at alle eldre i Stavanger skal ha en verdig alderdom. Siden 1996 har det blitt delt ut pris til personer som har utmerket seg på den ene eller andre måten og bidratt til at formålet blir oppfylt. Eldrerådet inviterer med dette personer, lag og organisasjoner til å komme med forslag til hvem prisen skal gå til. Frist for å sende inn forslag er 15. august. Forslag sendes til: Stavanger kommune Eldrerådet, Postboks 8001, 4068 Stavanger. Eller mail: jorunn.lura.jaasund@ stavanger.kommune.no Sommerbudskap Av Mona Dahl Frøiland Hei på deg min trofaste venn Hjertelig velkommen til Jæren igjen Selv om du har vært borte lenge nå Skaper du lykkefryd for store og små Din røst har en egen guddommelig klang Som minner om en vakker englesang Sett deg på din kvist i fred og harmoni For i det Jærske landskap har du så uendelig mye glede å gi Selv om din fjørdrakt er litt pjuskete Og dine vinger ganske små Så har du alltid et kjærkomment budskap Det er sommer nå! 11

12 Om å leve lenge med lange bein Inge Bø Early bloomer Jeg har lange bein. Hvis du summer alt under navlen med alt over, nærmer du deg to meter. Jeg vet hva det kommer av: gener, tran og «danskesuppå». Suppå fikk jeg på skolen under krigen av læreren min. Han visste at jeg likte suppå. Derfor fylte han alltid fiskebolleboksen min til randen. Dessuten lot han meg stille i køen en ekstra gang. Sånn ble jeg «early bloomer». Ved folkeskolens slutt var jeg lengre enn læreren. «Du har vokst opp i bare lauv,» sa far. Det ga meg likevel den fordelen at jeg alltid vant høydesprang og alltid hadde den beste oversikten når SIF og Viking spilte på Stadion. Han Martin var likevel den sterkeste i klassen. Mindreverdskomplekser Men da jeg begynte på Kongsgård, var jeg ikke så sikker på om de lange beina hadde fordeler i alle fall ikke overfor jentene. De lange beina utløste mindreverdskomplekser. Jeg valgte derfor å sitte bakerst, hvor jeg var usynlig, og jeg likte absolutt ikke å bli vinket fram til tavla. For i tillegg til kompleksene var armer og bein uten kontroll. Så hver gang jeg måtte tumle meg fram mellom pultene, snublet jeg i to tre vesker og sopte ned blekkhus. På ny var jeg større enn læreren og høyere enn klassekameratene. Jeg var også den som hadde vokst mest ut av klærne. Buksene rakk aldri lenger enn til anklene. Sånn så jeg ut foran tavla. Fremtiden blir lysere Jeg fant flere løsninger. Én var å bruke sko med lave heler dette til tross for at det i 50-årene var topp mote for gutter å gå med skyhøye skoheler. En annen vellykket overlevelsesstrategi var å finne det laveste punktet i terrenget når jeg sto sammen med klassekameratene i skolegården. Da ble jeg litt mindre høy. Den beste løsningen var imidlertid å gå i rennesteinen når vi i «store fri» gikk tur i Kirkegata. For da gikk kameratene på fortauet. Da vant jeg flere centimeter i lavhet. I det hele gjorde alle disse triksene kompleksene mindre påtrengende. De løftet selvbildet. Men det var først da jeg kom til Oslo for å studere, at det skjedde noe radikalt. En av guttene på kullet hadde nemlig hørt fra en av studinene, at jenter likte menn med lange bein mye bedre enn menn med korte. Når jeg dessuten fortsatte å vinne høydehopp og etter hvert også stavsprang ble kompleksene gradvis avviklet. Jeg begynte å bli stolt av beina og gikk etter hvert fremtiden smilende i møte. Til og fra Syden med beina i klem I en periode voldte beina lite trøbbel, inntil Ingerid og jeg begynte å reise til Syden med charterfly. Eksempel 1: Vi skulle en sekstimerstur til Tenerife. Vi hadde sett i flyannonsen at det var mulig å forhåndsbestille plass til lange bein for kr. 200 pr. stykk hver vei, dvs. en prisøkning på kr. 800 for å ha det bekvemmelig. Siden vi begge var oppdradd i pietistisk nøysomhet og forsakelse, hvor moralen var å 12

13 vokte seg for luksus, la vi fristelsen til side. Vi kunne heller gi de 800 kronene til Frelsesarmeen, tenkte vi. Jeg hadde dessuten overlevd før med plass til beina både i bil og båt, på tog og trikk. Da vi entret flyet, viste det seg imidlertid at charterselskapet hadde flyttet alle setene mye tettere sammen enn i vanlige rutefly, bortsett fra de seks setene helt framme og dem ved exit ene; dette for å få plass til 40 flere passasjerer og for å tjene mer. Jeg måtte bruke skohorn for å komme ned i det tildelte setet, og hver gang fyren foran lente setet sitt bakover, ble jeg sittende med knærne under haka. De seks timene ble en lidelse. Prøv selv å spise i en slik stilling! Jeg spurte flyvertinna med beskjeden røst om hun kunne finne en annen plass, men ble stramt avvist: «Du kunne jo ha bestilt bedre plass!» Jeg valgte derfor å lide i stillhet fram til Playa de las Amerikas. Vi skulle tilbake med samme fly , med så tidlig avgang at det ville være mulig å lande på Sola i god tid til å feire jul sammen med barn og barnebarn. Men så ble avgangen forsinket. Vi ble sittende på Aero Porto Sofia til kl. 18. Så noen julekveld med barnebarn ville ikke komme på tale. Jeg ba atter en gang om plass til beina, men fikk det samme svaret: «Du skulle bestilt.» Så der satt jeg fastlåst på selveste julaften. Siden jeg måtte feire den helligste av alle dager med knærne oppunder haka riktignok nærmere himmelen enn noen gang før og siden forsinkelsen og den trange plassen skyldtes flyselskapet, forventet jeg kompensasjon i form ekstra forpleining. Men nei: Ingen gratis aperitiff, ingen gratis vin til den beskjedne kyllingbiten og ingen gratis konjakk; heller ikke kaffen var gratis. Alt kostet! Leserbrev i Stavanger Aftenblad Da jeg kom hjem, var jeg fremdeles så skuffet at jeg skrev et leserbrev i den lokale verdenspressen, hvor jeg i tydelig gloser påpekte lureriet med å flytte stolsetene så tett sammen, at alle over 1,90, måtte sitte som tidligere beskrevet og etterpå selge beinplass til kr. 200 hver vei. Jeg påpekte også den mangelen på anstendighet flyselskapet viste ved å sultefore passasjerene når forsinkelsen var selvforskyldt. Jeg hadde ventet at flyselskapet ville legge seg langflat, men nei. I et leserbrev fikk jeg i stedet denne anbefalingen: «Hvis De neste gang De skal fly med oss tar med Dem en bekreftelse fra Deres fastlege om at De har lange ben, så skal vi nok hjelpe Dem med et sete som passer Deres ben.» Beina mine ble m.a.o. omgjort til medisinsk diagnose og fysisk handicap. Det sto heldigvis ingenting om at lange bein også var psykiatrisk. Når det gjaldt sulteforingen på julekvelden, var problemet, sa de, «at flyselskapet ikke hadde notert seg at nevnte avgang var på julaften. «Dette medførte at det ikke ble planlagt innkjøp av ekstra mat og drikkevarer». Faktum var imidlertid at flighten vår var annonsert ¾ år tidligere. Jeg takket for svaret og lovte å sende selskapet en almanakk som viser at julaften vil bli feiret i uendelig mange år fremover. Jeg tror ikke sånt virker, men har likevel merket at ingen av de reklamene jeg siden har sett fra dette selskapet, har annonsert seter for lange bein til kr Fra Melbourne til Singapore Eksempel 2: Ingerid og jeg hadde vært i Australia og skulle hjem med British Air fra Melbourne via Singapore, med avgang kl. 22 og deretter ni nattetimer i flysetene. På ny var setet mitt så trangt at blodomløpet ville stoppet om jeg skulle falle i søvn. Så da fyren foran lente 13

14 setet bakover og sovnet, fikk jeg hentet the chief cabin steward. Med knærne under haka, spurte jeg om det fantes et sete med plass til hele meg «included my feet.» Men nei; alt var fylt. «Men hva med first clas?» prøvde jeg, men da smilte han bare forståelsesfullt: «I am deeply sorry. You are not licensed, it is therefore not permissible». Lyset ble dempet, alle sov, og Ingerid snorket. Da var tiden kommet: Jeg famlet meg usett inn på 1. klasse. Helt fremme fant jeg tre tomme seter alle med myke ulltepper. Jeg valgte det innerste, satte meg i den breie stolen og fant girstanga som la stolen i sovestilling og trakk ullteppet til nesa med en viss engstelse: Før jeg sovnet, lå jeg derfor og øvet på engelsk hva jeg skulle si. Det handlet noe om at British Air hadde solgt meg et ubrukelig produkt, og at dette var min måte å reklamere varen på. Jeg satset på at steward en ikke ville kaste meg ut uten fallskjerm. Jeg må ha mumlet meg i søvn. For plutselig hørte jeg en myk, hviskende stemme: «Sir, here is your breakfast!» Det var blitt morgen, og over meg sto en flyvertinne av den sorten flyselskapene i sin tid ansatte etter absolutte skjønnhetskriterier med et frokostbrett uten like: to egg, mengder av bacon, rista brød og et mangfold av pålegg: «Coffe or tea, Sir?» Jeg satt meg opp: «Coffe, please:» Hun skjenket og forsvant, men kom flere ganger smilende tilbake for påfyll. Etter mitt livs frokost smøg jeg tilbake og fant Ingerid i forvirring med to frokoster på fanget. Hun hadde nettopp spurt steward en «Have you seen my husband» og fått dette trøstende svar: «Sorry, Madam, but I am sure he diden t get off.» Nå forebygger jeg mindreverdskomplekser Et langt liv med lange bein høres sikkert skjebnesvangert ut, men da har du misforstått. For hver gang jeg blir kjent med en hengslet tenåring med lange bein, sier jeg: «Stå på, vær stolt av beina dine. Du har alle fordelene på din side også når det gjelder jenter.» Da lyver jeg litt, men ikke mer enn jeg kan leve med. For den største gleden jeg har hatt i livet, er ei kone som likte menn med lange bein da jeg fridde. Lyse Energi AS Pensjonistforening avd. Stavanger «Seniorklubben» Årsmøte og valg er avholdt og følgende er med i styre: Leder trond G Rasmussen ny Nestleder Roald Wisted-Thu valgt for 1 år Kasserer ole S. Johannessen ikke på valg Sekretær berit J. Asheim ikke på valg Styremedlem Dagfinn Fossheim gjenvalgt Varamedlem Per Aanensen gjenvalgt Varamedlem Fred Otto Bårdsen gjenvalgt Maskin- og verkstedsansvarlig: Per Aanensen gjenvalgt Fred Otto Bårdsen gjenvalgt Valg- og turkomité Gro Lofthus gjenvalgt som leder Per Aanensen gjenvalgt Fred Otto Bårdsen gjenvalgt Revisorer: Else Olsen gjenvalgt Elsa Warland gjenvalgt 14

15 Kirkens SOS en venn i nøden Tekst: Halvor Ingebrethsen Foto: Kirkens SOS Betegnelsen «Kirkens SOS» har vel de fleste av oss hørt og lest om. Men altfor få har kanskje ikke i tilstrekkelig grad satt seg inn i hva dette dreier seg om? Imidlertid har nå noen og enhver anledning til å bli bedre kjent med dette «tilbudet». Det inviteres derfor til et innføringskurs for nye medarbeidere, med start 1. oktober i år. Hensikten med kurset er å dyktiggjøre nye medarbeidere til å møte dem som kontakter SOS-tjenesten. Kurset vil streife innom eksempelvis en teoretisk innføring i problemområder som man får presentert i telefonen fra dem som ringer inn. I stikkordform også arbeid med egne holdninger, kommunikasjonsteori, praktiske øvelser og samtaletrening og samarbeid med erfarne medarbeidere etc. Kurset starter onsdag 1. oktober, og fortsetter lørdag 4. oktober og videre onsdagene 22. og 29. oktober onsdagene 5. og 26. november. Kurset avsluttes onsdag 3. desember. «Mortepumpen» har bedt en av lederne, Møyfrid Hauge om å redegjøre litt om erfaringer, interesser og betydninger slike kurs har. Hun forteller: Kirkens SOS er å være en selvmordsforebyggende tjeneste. Over 500 personer tar årlig sine liv. 70% av disse er menn. I Helsedepartementets tiltaksplan, som nylig ble fremlagt for å nå det «selvmordsnære» mennesket, er også Kirkens SOS nevnt. De vet at vi er et viktig bidrag i denne sammenheng, forteller hun. Men ikke alle når frem i telefonen. Derfor trenger vi flere nye medarbeidere. I landsgjenomsnitt svares det på 500 henvendelser i døgnet. Gjerne med topper i helger og høytider. Da blir tomheten mest merkbar for dem som sitter med istykkerrevne liv. Og hun fortsetter: Men alt handler heller ikke bare om selvmord. For vi møter også dem som kjenner seg grenseløst ensomme og som bare trenger noen å prate med, eller at noen ber for dem, eller tenner et lys. Noen sliter i vanskelige relasjoner med psykisk smerte, redsel eller sinne. Helsevesenet har ikke alltid tid og rom for disse. Glede ved å bli lyttet til Alle har vi vel opplevd gleden ved å bli lyttet til når vi møter utfordringer i livene våre. Noen har ikke en slik venn. Min erfaring er at det er mer behov for to lyttende ører, enn gode råd. Dette er en meningsfull måte å bry seg om andre på. Jeg har erfart at det å gi noe av min tid i måneden, kan bety en forskjell for et annet menneske. Vi er alltid to sammen på vakt. Ved det kan vi også være støtter for hverandre. Innføringskurset er med på å dyktiggjøre oss i oppgaven. I tillegg er det også grupper hver måned hvor en kan ta opp ting som har skjedd og derved få faglig påfyll. Fellessamlinger Møyfrid Hauge sier avslutningsvis at en gang i halvåret har de fellessamlinger hvor undervisning og fellesskap sitter i «høysetet». Hun understreker at de som møtes er vanlige mennesker med ulik yrkesbakgrunn og livserfaring: «Som gir litt, men også får mye igjen», sier Møyfrid Hauge til slutt og som med det ønsker flere velkommen i dette fellesskapet. 15

16 Kunstutstilling Gjensyn med Stavangerkunstnere Tekst og foto: Brit Bjørkli Tante Emmas Hus har som formål å være en arena for ulike kulturuttrykk, der eldre er utøvere eller mottagere. Som kjent har det i Kafe Breiavatnet i Tante Emmas Hus i flere år vært holdt jevnlige maleriutstillinger. Utøverne har vært både anerkjente kunstnere og selvlærte. Hensikten med utstillingen har vært både å pynte opp i husets kafe og å vekke nysgjerrighet og interesse for god kunst. I august 2013 startet, et nytt kunstutstillingsprosjekt som blir et gjensyn med stavangerkunstnere som er gått bort. Det vil bli flere aktiviteter knyttet til hver utstilling, med både foredrag og musikk. Kunstformidler Berit Wathne har det faglige ansvar og prosjektet er støttet av den kulturelle spaserstokken i Stavanger kommune. Første kunstner som ble presentert (august oktober 2013) var Frank Frantzen. I oktober januar var det Gerd Eriksen (som var ett av de første kvinnelige medlemmer i BKF) som ble presentert. De ble kalt «Stavanger-kolonien», kunstnerne som startet sin karriere i årene etter krigen. Annalise Convad og Harald Stokkeland var neste par ut i kunstutstillingsprosjektet «Gjensyn med stavangerkunstnere». De var blant veteranene av kunstnere i Rogaland. Utstilling 18. januar 12. april. Lørdag 26. april åpnet utstilling av Thoralf Gjesdal og Frank Wathne. «Selvportrett», 1962, olje på plate. Thoralf Gjesdal ble født 26. desember 1903 i Stavanger. Døde 01. april 1963, 59 år gammel. Etter utdannelse og giftemål bosatte han seg i Stavanger, først i Bjergsted og fra 1936 i Paradis. Hver høst i årene drev han malerskole i sitt hjem. Mange stavangerkunstnere har fått sin første utdannelse hos Gjesdal. Bilder fra Thoralf Gjesdal: «Jærlandskap», 1959, olje på lerret. «Tou Bryggeri», 1930 årene, olje på plate. 16

17 Thoralf Gjesdal var elev av Bjarne Hansens malerskole i Stavanger Han gikk på Kunstakademiet i Oslo under Axel Revold vinteren og under Jean Heiberg , Academie Scandinave i Paris høsten 1930 og Academie Julien i Paris 3mnd Debuterte på Statens Kunstutstilling (Høstutstillingen) 1932 og Vestlandsutstillingen i Han har siden deltatt på begge landsutstillingene gjentatte ganger og flere andre utstillinger i innog utland. «Selvportrett», 1970, olje på plate. Frank Wathne Maler, tegner og glasskunstner. Født 9. juli 1902 i Stavanger. Døde 26. april Bosatt i Stavanger til 1947, flyttet til Oslo der han bodde til Flyttet deretter tilbake til fødebyen hvor han bodde til sin død. Han var kunstanmelder i Stavangeren og lærer ved Stavanger tekniske skole i 1930-årene. Frank Wathne gikk i Litograflære i Dreyers Grafiske Anstalt i Stavanger 1919, samtidig som han var elev ved Karl Holters malerskole i Stavanger. Elev av Emanuel Vigeland, Oslo 1922, og ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole Deretter studieopphold ved Kunstgewerbschule i Dresden Hilmar Egeli åpnet utstillingen lørdag 26. april, musikalsk innslag var ved Liv Runestad og Bina Karpisova. Tore Tjøl Gjesdal og Hugo Wathne vil holde kåseri om sine fedre i mai og juni. Utstillingen varer frem til 28. juni. Aktuelle kunstnere for 2014 er: ekteparene Irma Bruun Hodne og Erling Hodne, Reidar Berge, Andreas Bøe, Oskar Sørreime, Nordahl Eide, Ellef Grythe, Sverre Lura, Georg Backer Berg, og Sverre Ivan. Velkommen til Kunstutstillinger på Kafe Breiavatnet i Tante Emmas Hus, Kongsgt. 43, Åpningstider: mandag lørdag, kl Bilder fra Frank Wathne: «Breiavannet mot Kongsgård» 1955, olje på plate. Debuterte på Statens Kunstutstilling (Høstutstillingen) 1946 og Vestlandsutstillingen i Han har siden deltatt på begge landsutstillingene gjentatte ganger og flere andre utstillinger i inn og utland. Utstillingen på Kafe Breiavatnet viser arbeider laget fra 1930 fram til år Bildene på utstillingen er stort sett hentet fra familien og fra private hjem. Mange av brukerne av senteret her vil gjenkjenne motivene, og vet også hvem kunstnerne var. «Budal, Tjøme», 1960, olje på plate. 17

18 Seniorsaken avdeling Rogaland Når sykehjem blir alternativet og veien dit Tekst og foto: Stein Hugo Kjelby Det er en trang port inn til sykehjemmene i dagens Norge. På tross av det, er avgjørelsen om å søke seg selv eller en av ens pårørende inn til en varig plass vanskelig for mange. Det er leder av Seniorsaken avdeling Rogaland, Elsa Kristiansen, som sa dette til innledning på et åpent møte om nettopp sykehjem. Møtesalen på Mossiges Minde i Sandnes var stappfull av pårørende som håpet på at de ville få en god fasit på hvordan få plass på et sykehjem. Også politikere og medlemmer i Eldrerådene var invitert. For pårørende kan det å søke sin far eller mor eller ektefelle inn på sykehjemmet også være vanskelig, fortsetter Elsa Kristiansen. En vanskelig avgjørelse særlig dersom det er som pårørende en må ta initiativet til å starte prosessen. Og kanskje er det heller ikke helt enkelt alltid å gjennomføre søknadsprosessen og ventetiden. Til å innlede til debatt og for å gi en oversikt over den enkelte kommunes inntaksprosedyrer var det til stede representanter med ansvar for søknadsprosesser og tildeling av plasser i kommunene Stavanger, Sandnes, Sola og Hå. I tillegg var der en representant fra pårørende. Veien til en sykehjemsplass oppleves tydelig som en kronglete vei den dagen behovet for en sykehjemsplass melder seg. Det kan være flere grunner til at behovet for en annen boform er nødvendig. Det kan være at sykdommen gradvis forverres og forsvinner, eller at en akutt skade setter stopper for evnen til egen omsorg. Søker bor i disse tilfellene vanligvis i eget hjem med eller uten hjelp fra det kommunale hjelpeapparat. Tilbakemeldinger fra pårørende går ofte ut på at søknadsprosessen kan være vanskelig, særlig hvis den det gjelder ikke tidligere er registrert i det kommunale helsesystemet. Etter at representantene fra kommunene hadde orientert om sine prosedyrer kan en konkludere med at der ikke er nevneverdige forskjeller på inntaksprosedyrene. Det som kan gjøre en forskjell er størrelsen på kommunen og tilgangen på sykehjemsplasser. Det viser seg at små kommuner, eks. Hå, har bedre tilgang til plasser og opererer ikke med ventelister. Ventelister i denne sammenheng kan imidlertid være misvisende. I noen kommuner gjelder ventelisten alle søkere som ikke har fått tildelt plass. I andre kommuner som ikke opererer med venteliste, blir tildelingen gjort etter behov. Pårørendes fortvilelse Når den gamle ikke kan eller har krefter til å bruke trygghetsalarm, har de ingen ting i et bofellesskap å gjøre, sa pårørendes representant som kom fra Randaberg kommune. Der har de avviklet sykehjemsplassene og erstattet dem med bofellesskap. Det syntes Randi Lødemel Bø lite om da hennes mor trengte en plass. Etter et slag mistet hun både språk og forståelse. I hennes tilfelle fungerte ikke bofellesskapet, det var for stort og for åpent. Moren trengte mindre forhold og tettere oppfølging slik hun mente et sykehjem kunne gi. Randi Lødemel Bø ble mer og mer fortvilet etter hvert som hun så at moren 18

19 Turid Tjora representerte Sola kommune. Gunn Vignes representerte Sandnes kommune i panelet. ikke fikk den behandling hun trengte. I sin fortvilelse kontaktet hun Seniorsaken for råd. Resultatet ble at hun startet en underskriftskampanje i kommunen. Hele underskrifter ble overlevert kommunen og nå kunne hun fortelle at det planlegges nytt sykehjem i Randaberg. For Randi Lødemel Bø ble det til slutt en lykkelig løsning. De søkte og fikk plass på et sykehjem i en annen kommune og moren er på bedringens vei. Det virker som om de fleste av oss ser på det å flytte til en annen boform som skremmende. Realiteten er at ikke alle ønsker å bo lengst mulig hjemme. Noen ønsker og velger fellesskap enten det gjelder i bofellesskap eller sykehjem. Der kan de kjenne seg trygge, få det stellet de trenger og kjenne fellesskapet. Dette valget må kommunene være forberedt på og legge til rette for. Som kompensasjon for manglende sykehjemsplasser satser kommunene mer og mer på forebyggende tiltak. Hjemmebesøk til alle over 80 har som hensikt å kartlegge den enkeltes helsetilstand og å informere. Hverdagsrehabilitering tilbys etter sykdom eller skade og drives intensiv i brukerens hjem til vedkommende er i stand til å klare de fleste daglige gjøremål selv. Trygghetsavdelingen er et lavterskeltilbud i Stavanger som en selv kan kontakte for et opphold i en vanskelig situasjon. Gundbjørg Sanne var Stavanger kommunes representant. Randi Lødemel Bø fra Randaberg var pårørende representant og holdt et engasjerende innlegg. «Veien» i Stavanger Veien til sykehjem i Stavanger vil i de fleste tilfeller være avhengig av søkerens helsetilstand. Søknad om plass i sykehjem sendes ditt helse og sosialkontor. Etter innhenting av legeopplysninger og hjemmebesøk avgjøres søknaden i et «vedtaksmøte» som fatter vedtak om avslag eller innleggelse. Søker som ikke umiddelbart får tildelt plass blir satt på venteliste. Denne listen administreres av en sentral koordinator. I Stavanger er det fritt sykehjemsvalg. Representanter fra Stavanger mente imidlertid at denne ordningen fungerer dårlig i Stavanger. Ordningen går imidlertid ut på at ønske om hvilket sykehjem en kan tenke seg, fremsettes i søknaden. Hvis det ikke er plass på det ønskede sykehjem, får søkeren tilbud om plass på et annet sykehjem inntil det er ledig på det sykehjemmet som er prioritert. Bekymret for kvaliteten Forsamlingen uttrykte en dyp bekymring for kvaliteten på helsetjenestene i sykehjem. Dette med bakgrunn i at pasientene blir pleiemessig tyngre og at flere kommuner reduserer bemanningen. Eksempelvis skal Sandnes kommune redusere bemanningene i omsorgsektoren med 30 årsverk. Også rekruttering til ledige stillinger er bekymringsfull. Forsamlingen oppfordret kommunene til å være kreative og legge forholdene til rette for at omsorgsektoren blir attraktiv. I dette innebærer også å gi utenlandsk pleiepersonell god norskundervisning. En god ledelse gir et godt sykehjem. 19

20 Fakta Sykehjem i Stavanger Det er 17 sykehjem i Stavanger kommune. (10 kommunale, 6 som er drevet av ideelle organisasjoner og 1 som er konkurranseutsatt og som er drevet av Aleris.) Det er fritt valg av sykehjem for personer som har fått tildelt langtidsplass i Stavanger kommune. Langtidsbeboere har også anledning til å bytte sykehjem. Fakta Tilbud i Stavanger Korttidsplasser: ordinære korttidsplasser korttidsplass i avdeling for palliasjon i sykehjem avlastning i sykehjem vekselplass i sykehjem plass i trygghetsavdeling korttidsplass for demente lindrende enhet Boganes øyeblikkelig hjelp-plasser ved Stokka sykehjem overgangsplasser Stokka sykehjem Rehabiliteringsplasser: rehabilitering i sykehjem rehabilitering i Spania Langtidsplasser: langtidsplass i sykehjem langtidsplass i sykehjem for yngre personer med demens langtidsplass i sykehjem i rusavdeling langtidsplass i sykehjem i skjermet enhet langtidsplass ved forsterket skjermet enhet ved Blidensol Dagsenterplasser dagsenter for eldre dagsenter for personer med demens Behovet for medisinsk behandling og/eller sykepleie må være av så omfattende karakter at det er behov for heldøgns pleie og omsorg i institusjon. Ektepar skal tilbys plass i samme sykehjem. Andre aktuelle hjelpetiltak skal være vurdert før langtidsplass i sykehjem innvilges, som f.eks: Tilpasning av bolig, evt. skal alternativt botilbud være vurdert iht søkerens fysiske, psykiske og sosiale situasjon Tilrettelegging av hjelp i hjemmet, for eksempel hjemmesykepleie og/eller hjemmehjelp Korttids-/vekselopphold i sykehjem Familiesituasjon og nettverk skal være kartlagt Sosiale støttetiltak, for eksempel dagsenter Trygghetsskapende tiltak, for eksempel trygghetsalarm Lovhjemmel Tjenesten er hjemlet i lov om helsetjenesten i kommunene 1-3. Tildeling av tjenesten skjer etter: Lov om helsetjenesten i kommunene 2-1 Lov om pasientrettigheter 2-1 Klageadgang Vedtaket kan påklages etter lov om helsetjenesten i kommunene

21 Pensjonist og pårørende Tekst: Anne-Grethe Thesen Godal Mange av oss liker et samfunn i endring, selv om endringer kan føre til både et lettere og et vanskeligere liv. En endring er at levekårene våre nå er så gode at den gjennomsnittlige levealderen stadig stiger. Det må vi glede oss over. Samtidig har endringen ført til at svært mange av oss pensjonister må kombinere rollen som pensjonist med rollen som pårørende. Vi er ofte pårørende til mennesker som har det vanskelig og trenger hjelp. Som pårørende kan vi ha minst 5 roller. Vi må ofte være «advokat» i forhold til det offentlige som må yte tjenester, og vi kan lett gå inn i rollen som «behandler». Vi er sosiale og psykologiske «støttespillere». Vi kan lett bli «eksperter» på et felt vi i utgangspunktet ikke hadde greie på og vi kan lett slite oss ut, bli «pasient» selv. Den tidligere regjerings program for en aktiv og framtidsrettet pårørendepolitikk (s. 61 i Meld.St Morgendagens omsorg) er med på å vise vei når det gjelder målet om at pårørende skal verdsettes, synliggjøres, få en styrket rolle (bedre maktbalanse mellom private og offentlige hjelpere) og ikke minst ved økt fleksibilitet fra det offentliges side sørge for at pårørende ikke blir pasienter selv. Med andre ord skisserte regjeringen en politikk når det gjelder pårørendearbeid og bekreftet at pårørendes innsats må få større oppmerksomhet. Og det er grunn til å tro at vektleggingen er tverrpolitisk, ikke avhengig av den til enhver tids sittende regjering. Det er noe usikkert om kommunene har fanget opp kravet om at pårørendes innsats skal få større oppmerksomhet. Pårørende er en betydelig samfunnsaktør, ofte uten at vi tenker over at det er det de er. I lov om pasient- og brukerrettigheter står det i formålsparagrafen at lovens bestemmelser bl.a. skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og bruker og helse- og omsorgstjenesten. Pårørendes rolle er i for liten grad blitt tatt hensyn til når rettighetene beskrives, ikke minst er pårørendes rolle for svak når det gjelder lovens 3-2 Pasientens og brukerens rett til informasjon og 3-3 Informasjon til pasientens nærmeste pårørende. Pårørendes rolle har også i liten grad vært tenkt på når kommunene skal følge opp lov om folkehelse om kommunenes plikt til å ha helsefremmende og forebyggende tiltak. I de siste numrene av Mortepumpen har vi lest om mulighetene som ligger i kommunens økte satsing på folkehelsearbeid også overfor eldre. Pårørendesatsingen er så langt lite omtalt. Uten tvil kan det lokalmedisinske senteret på gamle Stavanger sykehus finne ordninger som kan komme pårørende i møte slik statens pårørendepolitikk skisserer. Da vil det i tilfelle være behov for en sosialmedisinsk rådgivingstjeneste og ikke bare avgrense det til en sykepleieklinikk og en frisklivssentral. Inntil det eventuelt skjer, kan vi som pensjonister og i rollen som pårørende henvende oss til Pårørendesenteret i Waisenhusgt. Det er viktig at pårørende har støttespillere og ikke sliter seg ut, verken i møte med hjelpeapparatet eller på hjemmebane. Det er ingen tjent med. 21