Kampen står om våre verdier!

Transkript

1 Marxist-leninistisk tidsskrift Nr. 15 Årgang 12 Våren 1998 Pris kr. 20,- Kampen står om våre verdier! Det er vi arbeidsfolk som skaper de materielle verdiene, men likevel får vi stadig mindre av verdiskapninga. Stadig mer går til de rike. Under kapitalismen er dette lovlig tjueri. Side 6 Den internasjonale investeringsavtalen MAI skal gjøre utplyndring av hele verden lovlig det skal være forbudt å legge hindringer i veien for den transnasjonale kapitalens herjinger. Side 8 I tillegg vil borgerklassen som ikke lenger har noen moral påtvinge oss sine «etiske verdier» gjennom en verdikommisjon. Da vil vi heller ha en skikkelig systemdebatt. Side 2 Ellers i dette nummer System til debatt men hva så? leder side 2 POT-skandaler uten ende side 3 Eget LO-forbund for arbeidsløse! side 5 Amsterdamtraktaten et nytt steg mot forbundsstaten side 7 «Med rett til å plyndre verden» side 8 Opprulling av KPD har høyeste prioritet, sa spionsjef Erich Mielke side 10 Den historiske uretten mot albanerne i Kosova side 15 Norsk imperialisme sliper knivene side 16 Postmodernismen og den anti-imperialistiske kampen i dag side 18 Kråkerøy-talen et skammens minne side 20 Berthold Brecht 100 år side 21 Marxist-leninist i RV-ledelsen side 23 Tema: Privatisering, globalisering, imperialisme Hva er forskjellig nå fra DDR-tida? Dengang kunne vi høre at det klikket i røret Stasi fryktet den marxistleninistiske opposisjonen i DDR Les sidene 10-13

2 2 Revolusjon! Nr. 15-1/1998 System til debatt men hva så? Erik Damman har med sitt «Forum for systemdebatt» skaffet armslag for å rette et kritisk søkelys mot vår tids «hellige kuer»: Tesene om markedsøkonomiens ubestridelige overhøyhet og den kapitalistiske globaliseringas fortreffeligheter. Det er en prestasjon i seg sjøl. Etter at Francis Fukuyama, ansatt i det amerikanske utenriksdepartementet, i triumf lanserte boka «Slutten på historia Vår mening «hvis man først seriøst skal drøfte et økonomisk og politisk system som har vist seg uegnet for å løse vår tids hovedutfordringer, da må man også seriøst drøfte hva slags system som bør erstatte det nåværende.» og det siste mennesket» (The end of history and the last man) etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, har hans postulat vært en «udiskutabel sannhet» i hele verdens borgerlige etablissement. Kjerna i Fukuyamas «oppdagelse» er at historia har nådd sitt sluttpunkt i og med kapitalismens endelige seier over sosialismen, og at alt som gjenstår er å «perfeksjonere» systemet og det borgerlige demokratiet. Dette tvers igjennom idealistiske historiesynet framkaller straks assosiasjoner til middelalderens pavekirke, hvor «Den Hellige Stol» konstaterte at jorda var flat, slik Gud skapte den, og at enhver som mente noe annet burde brennes på kjetterbålet. Den som i dag drister seg til å hevde at en Gud som ser på kapitalismen som høydepunktet i sitt skaperverk» neppe er en Gud, men snarere en Djevel og at den dialektiske utviklingsprosessen for øvrig ikke har det spor med høyere makter å gjøre blir ikke lenger brent på bålet, bare brennmerket i offentligheten som en drømmer og fantast. Slik kan virkeligheten snus trill rundt i menneskenes bevissthet, og det uten at store masser av mennesker i det hele tatt oppfatter det. Erik Damman er imidlertid en gammel kjetter fra før av, som også for 25 år sia mobiliserte tusenvis av folk i protest mot verdens urettferdighet og den rike verdens fråtsekultur. Det var rett nok i 70-åra. Når han på 90-tallet klarer å mobilisere 1500 folk til et møte for å debattere hva slags økonomisk system vi lever under, er det en bragd. Slik har han utfordret de aksepterte grensene for demokratisk debatt i Norge, som er å ventilere frustrasjoner over symptomer og virkninger av kapitalismens økonomiske jerngrep. Derfor er Forum for Systemdebatt, som etter planen skal arrangere nye stormøter til høsten, allerede i utgangspunktet tifold mere verd enn Bondevik-regjeringas navlebeskuende «verdikommisjon». Forutsetninga er imidlertid at man faktisk tør å stille spørsmålstegn ved sjølve systemets fundament. Hvis ikke, ender man som Fukuyama bare opp med å spørre hvordan det skal «perfeksjoneres». Det er grunn til å håpe at Damman har utviklet seg bevissthetsmessig noe på 25 år, fra den tida han trodde de fattige skulle få det bedre hvis vi bare alle vi «rike» i Nord, fra skipsredere til vaskehjelper, spiste knekkebrød og sykla til jobben. Men følgende smakebit fra presentasjonen av Forum for Systemdebatt, samt det sterke innslaget av brått «systemkritiske» AUF-broilere og desslike i Samfunnssalen i Oslo, får oss til å tvile: «Vår tids liberalistiske konkurranseøkonomi bygger på ideen om at en uhemmet kamp om økonomisk egennytte til sist skal bli til alles beste. Selv om denne ideen nok har vist seg å være bedre enn den kommunistiske ovenfrastyring, har også det herskende system av fri økonomisk konkurranse vist seg uegnet for å løse vår tids hovedutfordringer.» Sjølsagt er det et poeng med «bredde» for å sikre en omseggripende debatt. Men her har man alt fra første stund lagt seg flat for de rådende ideologiske vinder. Damman vil trolig innvende at dette er for å unngå stigmatisering og forsøk på å kvele enhver debatt i starten. Men det gjenstår som en ubestridelig sannhet at hvis man først seriøst skal drøfte et økonomisk og politisk system som har «vist seg uegnet for å løse vår tids hovedutfordringer», da må man også seriøst drøfte hva slags system som bør erstatte det nåværende økonomiske regimet. Et systemskifte innebærer nødvendigvis at man går videre til sosialismen, ettersom veien tilbake til føydalisme og merkantilkapitalisme forlengst er grodd igjen. Hvis sosialismen i utgangspunktet er utdefinert fra systemdebatten, kan ikke resultatet bli annet enn utskriving av nye resepter som skal redde imperialismen fra sine egne banemenn: arbeiderklassen og verdens undertrykte folk og nasjoner. Og det var vel ikke meningen? Postboks 3458 Bjølsen Abonnement/støtte ISSN N-0406 Oslo Postgiro Red.: J. R. Steinholt revolusjon@rocketmail.com Abonnementspris kr. 100,- steinhol@online.no

3 Nr. 15-1/1998 Revolusjon! 3 POT-skandaler uten ende Skandalene vil ingen ende ta for overvåkerne og spionapparatet i Norge. POT er i godt selskap med danske PET og svenske SÄPO. Dobbeltagenten Svein Lamark og VG helte malurt i seiersbegeret som overvåkingssjef Per Sefland var i ferd med å svinge sammen med KrF-ministeriet, nettopp som utvisningsordren for fem russiske diplomater var blåstemplet i UD. Svein Lamark hadde i fire år vært kontaktperson for russisk etterretning og deres «diplomatiske agenter», i nær samforståelse med POT. Nå skulle man omsider få vise hvor nødvendig Politiets Overvåkingstjeneste (POT) er, og med hvilken profesjonalitet etaten skjøtter sine oppgaver til nasjonens beste. Men da han ble «lagt død» som dobbeltagent, gikk byråkraten i Kommunaldepartementet ut og fortalte offentligheten om sitt virke, etter avtale med ingen ringere enn redaktør Olav Versto i VG. Byråkraten Lamark, som jo løp en viss risiko med sine mange hel- og halvoffisielle tjenestereiser til Russland, hadde valgt å tegne en «livsforsikring» ved å ta kontakt med VG mot løfte om at saken skulle slippes hvis han skulle «forsvinne». Fornuftig tenkt, skjønt det vel kan diskuteres om VG var det mest opplagte valg om man vil beskytte seg mot overvåkere og e-tjeneste. Et troverdighetsproblem Den slags «tillitsbrudd» liker man ikke Dansk politi nøyde seg ikke med å banke streikevakter, som her under Ri-buskonflikten. Det danske SIPO, Politiets Efterretningstjeneste (PET), infiltrerte og tappet faglige aktive og de streikendes forbund SiD. under noen omstendigheter i sjette etasje nede på Grønland, sjøl om det snart kom for en dag at POT sjøl hadde avtalt med Lamark at han skulle gå til pressen, og attpåtil få bildemateriale med «på kjøpet». Feilen var at han ikke ventet et par uker, så nyansatte POT-sjef Sefland fikk sole seg i glansen. I stedet ble det til at POT, etter eget utsagn, fikk «et troverdighetsproblem i opinionen» (Sefland). Man kunne nesten mistenke mannen for å glemme at POT jo har et visst troverdighetsproblem fra før av. Nyttige spioner Var dette i det hele tatt noen spionsak? Eller: hvem spionerte egentlig på hvem? Ikke vet vi, men justisminister Aure og utenriksminister Vollebæk foregir at det i løpet av fire år ikke var kommet så langt at det var blitt utvekslet sensitiv informasjon i det hele tatt. Pytt, pytt. Så lenge det er snakk om Barentssamarbeid og delelinjer værer man Treholt-sak og tiltrengt «POT-suksess» lang vei. Det var ikke ubeleilig at man fant noen russiske spioner like før Danielsen-utvalget slapp sin rapport om Overvåkingspolitiets framtid og eventuelle omorganisering. Ikke dumt, heller, sett i lys av at POTs danske søsterorganisasjon PET, står til knes i ei myr av avsløringer som viser at overvåkerne har infiltrert ledelsen i danske venstrepartier på 80- og 90-tallet, bl.a. det trotskistiske SAP. Og i Sverige kjemper statsmakta med nebb og klør for å hindre en omfattende gransking av Säkerhetspolisen etter modell av Lund-kommisjonen. Vi forstår dem så forbannet godt. Geriljaframgang i Colombia Den colombianske regjeringshæren gikk på et av sine største nederlag noengang, da 83 regjeringssoldater ble drept i kamper med geriljasoldater fra FARC tidlig i mars. Kamphandlingene foregikk over flere dager i den sørlige Caquetaprovinsen, der geriljaen står sterkt. Geriljabevegelsene FARC, ELN og EPL har igjen kommet på offensiven, etter harde tilbakeslag de siste åra, til tross for at USA forsyner det colombianske regimet til President Ernesto Samper med større militære og økonomiske midler enn noe annet land i Latin-Amerika. Det hele skjer under falskt påskudd av kamp mot «narkotikatrafikken». Symbolsk straff for Göktepes mordere De folkelige protestene har tvunget det tyrkiske regimet til å gi sine yrkesmordere en symbolsk dom. I en farse av en rettssak er fem tyrkiske politifolk dømt til fengsel i sju og et halvt år for drapet på journalisten Metin Göktepe i Istanbul for to år siden. Det betyr at de er fri i løpet av tre år. Til sammenlikning blir ungdommer som klistrer forbudte politiske plakater gjerne idømt straffer på 15 års fengsel. Likevel er det nytt at tyrkiske politifolk i det hele tatt blir dømt for sine ugjerninger, hvor fengsling og mishandling av journalister og pressefolk regelmessig inngår. Det skyldes uten tvil den internasjonale oppmerksomheten saken har vakt, ikke minst i det internasjonale pressekorpset. I 1996 satt halvparten av alle registrerte fengsla journalister i verden i tyrkiske fengsler! Metin Göktepe (27) arbeidet i dagsavisa Evrensel. Den 8. januar 1996 skulle han dekke begravelsen til to fanger som var prylt til døde i Ümraniye-fengselet i Istanbul, en begravelse som regimet ville hemmeligholde. Göktepe ble arrestert, og døde samme dag av alvorlige hodeskader. Metin Göktepe - martyr i kampen for demokratiske rettigheter og pressefrihet

4 4 Revolusjon! Nr. 15-1/1998 Internasjonalt Europa-treff for faglige aktivister i juni For fjerde år på rad blir det arrangert et sommertreff for faglige aktivister i Europa. Seminaret finner sted helga juni, i Strasbourg. Du kan ennå rekke å melde deg på! Under den felles parola «Stå sammen mot kapitalen!» møtes folk fra en rekke land til faglig treff i Strasbourg. I fjor deltok 80 personer fra seks land på treffet i Madrid. Ved siden av det sosiale og spennende ved å utveksle erfaringer med fagopposisjonelle arbeidsfolk og arbeidsløse i andre land, har disse treffene som målsetting å gradvis utforme fellesaksjoner og gi solidariteten konkret innhold. I tida siden forrige møte er det f.eks. gjennomført en antifascistisk fellesdemonstrasjon i Strasbourg retta mot Le Pen, med italienske, tyske og spanske deltakere. Det har også vært gjensidige solidaritetsaksjoner innafor ett og samme konsern for å møte forsøk på splitt-og-hersk mellom ansatte i avdelinger i forskjellige europeiske land. Diskusjonene foregår for det meste i mindre arbeidsgrupper. I Madrid var det tre sånne grupper, som drøfta seg fram til konkrete mål for jobbinga framover. Tema i den første gruppa var hvordan slåss for ei klassekamplinje i fagbevegelsen. Den andre konsentrete seg om Maastricht-traktaten, privatiseringsbølgen og angrepa på velferdsordningene, mens den tredje gruppa tok for seg konsekvensene av internasjonaliseringa av arbeidsmarkedet. Tema: Solidaritet i praksis Det foreløpige programmet i Strasbourg har «Solidaritet» som hovedtema, med særlig vekt på disse underemnene: Enhet mellom arbeidsløse og de som har arbeid. Enhet mellom innenlandske og innvandra arbeidere. Internasjonal kampenhet, f.eks. samarbeid på konsernnivå i EU/EØS-området. Ikke minst på bakgrunn av de svære arbeidsløshetsdemonstrasjonene i Frankrike i vinter, bør dette bli spennende! Årets treff finner sted i Strasbourg juni, og det franske vertskapet tilbyr overnatting og full pensjon for ca. 500,- kroner pr. person. Hvis mange nok melder seg på, blir det organisert fellestransport fra Oslo. Påmelding og forespørsler kan rettes til Rolf Jørgensen, leder av Lokomotivpersonalets forening Øst, avd. Oslo. Tel/fax mobil Ja, jeg vil ha mer informasjon og påmeldingsskjema Navn... Adresse... Postnr. og -sted... Fagforening/bransje/tillitsverv... Tlf Send slippen til: Rolf Jørgensen fax nr eller bruk epost: faginter@online.no

5 Nr. 15-1/1998 Revolusjon! 5 De arbeidsløse er blitt en stadig viktigere, men samtidig en grovt forsømt del av arbeiderklassen. Det er på tide å reise kravet om at de får sitt eget forbund, på tvers av fagskiller. DEN NYSTRUKTURERTE kapitalismen fordrer en mer eller mindre permanent massearbeidsløshet, som «bør» ligge på minst 4 prosent, ifølge de borgerlige økonomene. Dette er er ei bevisst målsetting for å presse fram lavere lønnsnivå, færre sosiale ytelser og en mer «fleksibel» gjenværende arbeidsstokk alt sammen for å styrke den såkalte konkurranseevnen. Virkeligheten i mange land i Europa er at det vokser opp hele generasjoner av unge som aldri noensinne kommer i vanlig jobb, i tillegg til skaren av «utbrukte» 50- og 60- åringer som ikke greier å henge med i turbokapitalismens aksellererende tempo. En forsømt oppgave De arbeidsløse er dermed blitt en stadig viktigere del av arbeiderklassen en del av klassen som risikerer å henfalle til apati og oppgitthet, og kanskje i verste fall vende seg mot en gryende fascisme i håp om å finne en mulig vei ut av håpløsheten. Her ligger en svær og hittil grovt forsømt oppgave for dagens arbeiderbevegelse og venstreside, nemlig å sørge for organisering av de arbeidsløse slik at de bevarer sin klasseidentitet, sine klasseholdninger og sin kampvilje. De arbeidsløse har potensiale til å bli en viktig samfunnsmessig kraft, hvis de bare organiserer seg og fremmer krav som hele arbeiderklassen kan fylke seg bak. Krav om at det må bli slutt på den vanvittige overtidsbruken i bedriftene mens titusener står uten jobb er ett sånt krav. Det samme gjelder kravet om kortere daglig arbeidstid, i første omgang 6-timersdagen. Franske arbeidsløse reiser bust Deler av den europeiske arbeiderklassen er nå i ferd med å vise vei. I en rekke franske byer har titusener av arbeidsløse demonstrert i gatene. En av de største markeringene fant sted i Paris i midten av januar 1998 og omfatta innpå demonstranter. Hovedkrava har vært høyere dagpenger og nedsetting av arbeidstida fra 39 til 35 timer i uka. Også i Tyskland har de arbeidsløse begynt å vise muskler, i takt med at arbeidsløsheten i landet snart er oppe i 5 mil- Eget LOforbund for arbeidsløse! lioner; det vil si at den er på nivå med mellomkrigstidas massearbeidsløshet. I de østlige delstatene er ledigheten nå på over 20 prosent. Det er også her nazistene har begynt å vinne et visst fotfeste slik som i 30-åras Tyskland. I massearbeidsløshetens Spania der korttidskontraktene rår, har en av de største fagorganisasjonene begynt å ta de arbeidsløses krav på alvor, og planlegger å opprette et eget forbund for arbeidsløse med symbolsk medlemskontingent. Et eksempel til etterfølgelse? Farvel til solidariteten? Sjøl om Norge for tida «bare» har omlag arbeidsløse, fordi vi er i ferd med å passere høykonjunkturens toppunkt, har massearbeidsløsheten bitt seg fast som et varig fenomen. Virkeligheten for de arbeidsløse er at de i praksis blir skjøvet ut i mørket, og at den som blir «overtallig» faktisk sier farvel til solidariteten i det øyeblikket han for siste gang hilser farvel til arbeidskameratene. Tilværelsen som arbeidsløs er ødeleggende. Den borgerlige staten kutter systematisk ned i dagpengene, og tvinger folk til å flytte for å ta dårlige korttidsjobber. Økonomiske problemer følges av sosial isolasjon. Klassefølelsen og -stoltheten forsvinner. Rett nok åpner flere klubber og foreninger for at arbeidsløse kolleger fortsatt kan være medlemmer. Men for det første kreves det som regel kontingent som de stadig Arbeidsrettsrådets innstilling lagt på is Innstillingen fra arbeidrettsrådet om endringer i Arbeidstvistloven (se Revolusjon nr. 14) er inntil videre lagt på is etter massive protester fra grunnplanet i fagbevegelsen. Både fra YS, AF og LO. uslere dagpengene ikke alltid strekker til for, og for det andre: hva har du etterhvert til felles med dine gamle arbeidskamerater som daglig møtes på jobben mens du sitter ved kjøkkenbordet hjemme eller står i stemplingskøen? Det de arbeidsløse mest av alt trenger er å hente styrke sammen med andre i samme situasjon. Krev eget forbund! Et riktig og rettferdig krav må være at LO oppretter et eget arbeidsløshetsforbund som ikke tar hensyn til fag- eller sektorbakgrunn. Medlemskontingenten må i høyden være symbolsk, slik at forbundets drift dekkes av LOs samla budsjett. Enhver fagorganisert som mister jobben, må automatisk bli innrullert i de arbeidsløse sitt forbund. Dette er et krav som burde vært reist for lenge siden. LO-pampene kan ha hatt sine grunner for aldri å sette det på dagsorden. Organiserte arbeidsløse ville bli en maktfaktor som kunne ødelegge trepartsforhandlingene med sine krav om bedre trygdeytelser og rett til arbeid. Ved at dette kravet reises i klubber og foreninger vil det aktualisere det livsviktige spørsmålet om bevaring av klassefølelsen. Det ville synliggjøre de arbeidsløse, og det ville tvinge fram en gjensidig solidaritet mellom de som er i jobb og de som ikke er. Hvis de fagorganiserte fylker seg bak et slikt krav, vil det være et direkte håndslag og et synlig bevis på den gjensidige solidariteten. Senterpartiet, som nå sitter i regjeringa, har vært pådriver i kampen mot innstillingen. Men det er ingen grunn til å tro at forslaget er gravlagt for godt. Vær på vakt!

6 6 Revolusjon! Nr. 15-1/1998 Her skal det privatiseres, koste hva det koste vil! Målet er ikke «effektivitet», men lønnsnedslag og privat profitt. DETTE har lenge vært trenden i politikken som føres av de herskende i stat og kommune. Dette er det som rammer bussjåfører i Trondheim, renholdsarbeidere i Oslo og lavtlønna kvinner i Telenor og Posten. Og flere andre står for tur. Både kommune og stat For noen år siden var bussjåførene i Trondheim Trafikkselskap kommunalt ansatte med tariffavtaler og særavtaler innen kommunal sektor, men da borgerskapets politikere i Trondheim kommune fant ut at det var penger å spare på å melde det kommunale aksjeselskapet inn i NHO, spilte ikke bussjåførenes lønn og trygghet noen rolle.sjåførene gikk til streik, men blei tvunget til å godta en overgangsordning som på sikt fører til et kraftig lønnskutt. I Oslo ville byrådet spare penger, satte søppeltømming ut på anbud, privatiserte arbeidet, mens administrasjonen økte og arbeiderne fikk sparken. Dette mens deler av byen flyter over av søppel, da det å effektivisere og spare penger er blitt langt viktigere enn å få vekk søpla og holde byen ren. Det gamle Televerket blei Telenor og ble et AS, bedriften ble delt opp i mange selskaper og dette rammet spesielt lavtlønna kvinner som ble premiert med sparken etter årtier med innsats for telebedriften. Det samme kan sies om Posten som har blitt et såkalt statlig særlovselskap. Også i særlovselskapet NSB rammer politikken for det frie markedet de ansatte. I NSB Gods er hundrevis av arbeidere blitt erklært overtallige, mens overtid er blitt en nødvendighet for å få togene til å gå. Oslo Sporveier I vinter ville byrådet i Oslo ha det kommunale aksjeselskapet Oslo Sporveier inn i NHO. Dette vil ført til lønnsnedgang, dårligere skifttillegg, svekka pensjonsrettigheter og mulighet for permisjoner, og ikke minst et svekka oppsigfelsesvern. Fagforeningene møtte forslaget med resolutt motstand og var forberedt på streik og aksjoner. Oslo kommune ble drevet på retrett og Oslo Sporveier fortsetter som en kommunal bedrift i et år til, men arbeiderne må være forberedt på nye angrep fra en kynisk kommunal arbeidsgiver. Myten om «sikker jobb i staten» Arbeiderklassen i offentlig sektor er innhentet av virkeligheten: I det kapitalistiske samfunnet er det kun profitten som teller, spørsmål som trygge arbeidsplasser og velferdsgoder til hele folket må vike. Det rå klassesamfunnet viser atter en gang sin sanne ansikt. Det er ingen tvil om at EU og EØS-samarbeidet har en negativ rolle i disse angrepa på arbeiderklassen. En gjennomgangstone er det frie markedet og fri konkurranse. Det gjelder det som tidligere var kommunale tjenester, det gjelder post og teletjenester og det gjelder transport. Innen jernbanetransport skal det være fri konkurranse på et statlig jernbanenett med private operatører. Dette har i liten grad kommet i gang med unntak av Malmtrafikk A/S i Narvik (LKAB-eid jernbaneselskap) og den kommende A/S Gardermobanen (statlig aksjeselskap). Det statlige utsalget i Europa, Asia og Latin-Amerika, har betydd at opphopet pengekapital har blitt kanalisert inn i vannog elektrisitetsforsyning, i post og tele osv. Selger ut folkets arvesølv I Europa nådde denne privatiseringsflommen et foreløpig høydepunkt i 1995, da statlige virksomheter for ca. 300 milliarder kroner ble lagt ut for salg i EU. Den nesten altomfattende privatiseringsbølgen har dermed bidratt til å utsette krisa som ellers ville ha kommet. Særlig gjelder dette for Tyskland, som lenge har vært inne i ei investeringskrise. Mange europeiske stater selger ut arvesølvet for å bedre budsjettbalansen og redusere de svære budsjettunderskuddene Men i framtida vil vi kanskje se flere private operatører på jernbanenettet som vil inn og hente profitter på ruter som går med overskudd. Dette vil skje på bekostning av de ansattes lønn og arbeidsmiljø og ikke minst på bekostning av sikkerheten både til publikum og ansatte. Og det kommer i større grad også inn i helsevesenet og eldreomsorgen. Omsorgen for syke og eldre blir redusert til hva man kan spare i kroner og øre. Det gjelder sjølsagt ikke for den rike kapitalistklassen som kjøper seg forbi helsekøene og som kjøper seg en «borgerlig og verdig» alderdom. Hva lærer dette oss? Dette lærer oss at borgerskapet, og i dette tilfellet representert ved sine politikere i stat og kommune, ikke skyr noen midler i kampen for det «frie» markedet og maksimal profitt. Arbeidernes lønn, faglige rettigheter og retten til arbeid spiller ingen rolle. Iveren etter å knuse fagforeninger med lange kamptradisjoner står også sentralt i dette spillet. R., arbeiderkorrespondent Privatisering av folkenes felles verdier Hvorfor er det nesten alltid de mest profitable offentlige virksomhetene som privatiseres først? for å tilfredsstille krava til Den Økonomiske og Monetære Union. De store statsselskapene i tele, elforsyning og bilindustri har behov for kostnadskrevende teknologiske nyinvesteringer som regjeringene i de enkelte statene ikke lenger ser seg «råd til». Befolkningen trues til å akseptere denne utlodninga av nasjonalt eierskap, og får beskjed om at dette er nødvendig for at staten skal ha råd til å opprettholde et minimum av sosial sikkerhet og velferdstilbud. Resultatet over tid er imidlertid at også denne delen av de statlige virksomheter blir overdratt private, f.eks. sjukehus, pleiehjem og eldreomsorg. Staten som spekulant Pengene som på denne måten blir «overført» til staten, gir flere stater muligheter til å plassere midler på de internasjonale fonds- og aksjebørsene, i stedet for å bruke dem til nasjonale investeringer.

7 Nr. 15-1/1998 Revolusjon! 7 Slik ser den ut Euro en er ikke fjernt tankespinn denne «eurodollaren» vil være gyldig fra Den følger som en konsekvens av Den økonomiske og monetære union. Amsterdamtraktaten et nytt steg mot forbundsstaten Danskene kan avgjøre Amsterdamtraktatens videre skjebne når de går til stemmeurnene den 28. mai. DANSKENE har sagt «nej» en gang før i Det vil bety en stor inspirasjon for den europeiske EU-motstanden hvis de gjør det igjen. Hva skal det stemmes over? Det er blitt fast prosedyre at de danske EU-politikerne kommer hjem med de ferskeste utkast til Unionstraktat og framstiller dem både som store sosiale og politiske framskritt i seg selv og som helt særlige seire for hele den danske nasjon. Sånn var det med Maastricht-traktaten og dens forløpere, og Amsterdamtraktaten utgjør iikke noe unntak. Amsterdamtraktaten blir nærmest presentert som tekniske justeringer og tilmed noen småforbedringer av Maastriuchtavtalen. Danskene blir fortalt at det ikke egentlig er særlig viktig denne gang er det ikke nødvendig å si fra og si «Nej». Dette er som så ofte før løgn og fanteri. Amsterdam-traktaten betyr et stort skritt henimot forbundsstaten henimot Europas forente Stater. «Blant annet er rigiditeten når det gjelder ansettelsesvilkårene i Europa en hindring for den økonomiske utviklingen.» Fred Olsen til Dagens Næringsliv Hva traktaten innebærer I heftet «Unionen breder seg, Amsterdamtraktaten fra A-Z», utgitt av Folkebevægelsen mod EF-Unionen og skrevet av europarlamentsmedlem Ib Christensen, blir dens konsekvenser på en lang række områder beskrevet i kort og presis form. Slik beskriver Ib Christensen noen av de viktigste følger for Danmark: «På det retts- og politimessige samarbeidsområdet blir Danmark i realiteten underkastet EU s beslutninger. Beslutninger som tas uten dansk medvirkning. Innvandrer- og asylpolitikken blir overstatlig og arbeidet med å styrke EU s egen politistyrke EUROPOL blir forsterket. Forbeholdet på det utenriks- og sikkerhetspolitiske område er endret, således at Danmark ikke lengre har forbehold overfor deltakelse i Vestunionen WEU. (Her er for øvrig ikke-medlemsstaten Norge assosiert medlem! red.) Vetoretten dunster vekk Det blir innført flertallsavgjørelser i den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken og en felles forsvarspolitikk er på trappene. Vestunionen vil på sikt bli lagt inn under EU. Unionsborgerskabet blir drastisk utvidet, idet man innarbeider menneskerettighetene og sosiale- og arbeidsmarkedsrettigheter i traktaten. Det betyr at det blir EU og ikke Danmark som definerer disse rettighetene. Den økonomisk-monetære Unions tredje fase ble iverksatt uten at Danmark gjentok sitt forbehold overfor deltakelse i denne fasen. Også her ble der sett bort fra forbeholdet (fra Edinburg-«kompromisset» Red.). Sysselsettingskapitlet er vakre ord uten reelt innhold. Tvertimot sementerte toppmøtet (som vedtok Amsterdamtraktaten) den monetaristiske økonomiske politikken, som avgjørende bidrar til at det er 18 millioner arbeidsløse og 50 millioner sosialt utstøtte i EU. Vetoretten det vil si retten til å stemme imot en beslutning er nesten fjernet overalt. I stedet vil de fleste beslutninger bli tatt ved flertallsavgjørelser. Alle EU s institusjoner får tildelt større kompetanse på medlemslandenes bekostning, og de større landene får stilt større makt i utsikt på bekostning av de små landene.» Dette er et delvis sammendrag av en artikkel som har stått i «Kommunistisk Politik», et tidsskrift som utgis av Foreningen Oktober.

8 8 Revolusjon! Nr. 15-1/1998 Multilateral Agreement on Investments (MAI) «Med rett til å plyndre verden» Utsettelsen av undertegningen av MAIavtalen som høyst sannsynligvis blir resultatet av OECD toppmøtet i Paris april, gir MAImotstandere verden rundt en sjanse til å intensivere arbeidet mot denne avtalen. FRA KAPITALENS og OECD-landenes side har arbeidet med MAI (Multilateral Agreement on Investment) pågått i flere år. Hvorfor har så ikke befolkningen og pressa visst noe om dette? Fordi noen slik debatt ikke har vært ønskelig, informasjon har derfor blitt holdt hemmelig så godt det har latt seg gjøre. Kapitalens behov for en internasjonal spilleplass uten sjenerende nasjonale, sosiale eller faglige hindringer krever stadig nye tiltak. MAI-avtalen er på en måte EØS-avtalen i n te potens. Når det gjelder å gi kapitalen ubegrenset bevegelsesfrihet vil den gå utenpå Det indre marked, NAF- TA og WTO. Et OECD-produkt OECD består av 29 land (alle EU-landene, Norge, Sveits, Island, Tsjekkia, Ungarn, Polen, Tyrkia, Australia, USA, Canada, Japan, Sør-Korea, Mexico og Ny Zealand.) 477 av i alt 500 av verdens største transnasjonale selskaper har hovedkontor i et OECD-land. Det sier noe om betydningen til disse landene. De fleste av disse transnasjonale selskapene er organisert i enten International Chambers of Commerce (ICC), the US Council for International Businesss (UNSCIB) eller The Roundtable of Industrialists (ERT). ERT er jo godt kjent i EU-sammenheng som arkitekten bak gjennomføringen av Det indre marked og Den økonomiske og monetære union (ØMU). MAI-avtalen er OECDs første internasjonale traktat. Arbeidet ellers er resultat av arbeidsgrupper som kommer med forslag til medlemslandene. På grunn av deres oppfatning av felles grunnlag for økonomi og Ny galgenfrist før krisa setter inn? Ekspansjonen i verdensøkonomien de seinere åra, skyldes at monopolkapitalen har fått tilgang til nye markeder, som tidligere var mer eller mindre avskjerma. Slik har privatiseringsbølgen bidratt til å utsette eller dempe den investeringstørken og krisa som ellers ville ha kommet. Men produksjonsveksten krever enda større armslag, dersom det forestående sammenbruddet skal utsettes litt til. Ny teknologi og rasjonaliseringer fører til at det tar stadig kortere tid å produsere hver enkelt vare, dvs. at verdien som uttrykk for den innbakte samfunnsmessig gjennomsnittlig arbeidstid på varene synker. For å opprettholde profittraten, må stadig flere varer produseres og omsettes. I marxistisk terminologi kalles dette «profittratens fallende tendens», som en faktor som påskynder nye overproduksjonskriser. En behøver ikke engang være marxist for å politikk, blir resultatet ofte lover og avtaler i medlemslandene. Hva er MAI? En skulle kanskje tro at MAI var et vakkert kvinnenavn, eller navnet på måneden med både arbeidernes internasjonale kampdag og den mer nasjonale 17. Men det er ikke mye vakkert ved MAI. Det som hovedsakelig ligger i avtalen er ubegrenset rett for investorer til å ture fram som de vil, med alle rettigheter. Utenlandske investorer: skal ikke diskrimineres, men tilbys de beste forhold. skal få status som nasjoner i internasjonal handelsrett. kan saksøke myndigheter for å få fjernet regelverk som de oppfatter som diskriminerende. kan saksøke myndigheter om erstatning for hva de oppfatter som «ekspropriering». Målet er å få et forutsigbart investeringsregime. Det er foreløpig lov å holde noen sektorer utenfor for Norges del vil det i dag si fiskeri- og oljesektoren. Hvordan disse unntakene vil bli behandlet senere er vanskelig å si. Men det er klart at målet er å få til en avtale forholdsvis hurtig. Da kan det være praktisk med nasjonale unntak som følger som vedlegg til avtalen. Senere kan en i MAI ta opp disse unntakene ett for ett. Hvis en ikke oppnår 2/3 flertall vil de bli forkastet! skjønne at når varemengden hoper seg opp langt utover den faktiske etterspørselen, så må det inntreffe ei alvorlig avsetningskrise. Det betyr krakk og kursras, masseoppsigelser og industrinedlegginger. Sammenbruddet på finanssektoren i Asia viser at systemet balanserer på kanten av stupet. Til Veckans Affärer sier økonomiprofessor Ravi Bata at «det kommer et stort børskrakk, seinest i 1999» prosent årlig avkastning på kapitalen er ikke mulig å opprettholde over tid, mener Bata. Et slikt avkastningsnivå er kravet for dagens investorer, og gjennom vanlig nærings- og industrivirksomhet er dette uioppnåelig. Derfor satser både banker og tradisjonelle industriselskaper i stigende grad på aksjer. I mellomtida skaffer de rike industrilanda seg en ny galgenfrist ved å kjøpe opp hele industrier i Thailand, Sør-Korea og Indonesia på billigsalg.

9 Nr. 15-1/1998 Revolusjon! 9 MAI kan først sies opp etter 5 år, og da vil de selskapene som har investert i løpet av hele perioden være sikret ikke-innblanding eller endring i vilkår de neste 15 årene. Farvel til nasjonalstaten Det er nesten ikke ett område som vil bli beholdt under nasjonal kontroll det vil ikke finnes muligheter for det. Nasjonale verktøy for styring enten det dreier seg om sosiale spørsmål eller miljøspørsmål forsvinner. MAI er mer et spørsmål om nasjonalstaten som servil tjener for de multinasjonale selskapene. Stort sett vil det det bare være politi og forsvar igjen å bestemme over. Favorisering av egen industri vil bli helt umulig. Nasjonalstaten vil være ansvarlig for brudd på avtalen også økonomisk. Protester U-landene har selvfølgelig protestert. De fleste mener at avtalen innebærer en innblanding i andre lands anliggender. Det var oppe i WTO for å få til en liknende avtale (MIA) noe som ble stoppet av Malaysia og India. De kunne likevel ikke hindre at det ble opprettet en arbeidsgruppe i WTO. Målet er nok å få u-landene på plass med bl.a. IMFs hjelp. Det viktigste som har skjedd i forhold til i hvert fall å få utsatt endelig behandling av avtalen, er Europaparlamentets tilslutning 11.mars til Kreissl-Dörfler-rapporten fra De grønne. Den tar opp en hel rekke motforestillinger i forhold til nasjonal sjølråderett, miljøspørsmål, arbeids- og sosialspørsmål. Den fikk overveldende tilslutning med 437 for, 8 mot og 62 avholdende. Et forslag fra Sosialistgruppen om ikke å gi tilslutning til avtalen i sin nåværende form, fikk også stort flertall. Kapitalflyt De siste årene har investeringer over landegrensene økt tre ganger mer enn varehandelen. Mye av dette reguleres gjennom bilaterale avtaler, men dette er ikke nok for den internasjonale kapitalen. Miljøkrav, konsesjonsvilkår, reguleringer, nasjonale bestemmelser, favorisering av nasjonal industri er alle hindringer for den totale globaliseringen som er den transnasjonale kapitalens mål. Det er også på denne bakgrunn en må se forslaget fra EU-kommisjonen om et transatlantisk indre marked (New Transatlantic Marketplace NMT) før Det indre marked i EU er blitt for lite nå må et felles EU og USA marked til. Hvis alt går som planlagt vil arbeidet med et slikt marked starte ved toppmøtet i mai. Likevel, det er en motsetning mellom et regionalt marked som Det indre marked eller NMT og en total globalisering. Det regionale vil være en barriere mot land som ikke er med og på den måten også virke proteksjonistisk. Om kapitalen ender på denne varianten eller ett eneste stort marked på verdensplan er også avhengig av styrkeforholdet mellom imperialistmaktene. Hva som er mest til nytte for dem på et bestemt tidspunkt. Men målet er et totalt åpent marked for handel og kapitalflyt. Den «globaliseringen» vi har sett hittil har faktisk vært mest regional. Den tredje verden MAI er ikke minst en avtale for at den internasjonale monopolkapitalen skal få fri Hvem betaler prisen? tilgang til ressursene i den tredje verden. Den umuligjør også skjerming av spesielle næringer av viktighet for landet. Den indiske forskeren Vandana Shiva tar opp dette i et intervju med Dag og Tid 19.mars 1998: «Dersom Noreg hadde vorte pålagt same krav til liberalisering og privatisering som landa i tredje verda møter i dag, ville de neppe kunna bygd opp oljeindustrien dykkar slik de gjorde. Noreg ville ikkje hatt eit enormt overskot frå petroleumsindustrien til å finansiere ein velferdsstat med, dersom de hadde blitt pålagt same krav som til dømes Mexico og Brasil no møter. De ville heller ikkje hatt ein sjanse til å byggje opp eit sterkt, nasjonalt selskap som Statoil.» På spørsmål om det ikke er slik at u- landene faktisk kan velge om de vil være med i MAI eller ikke svarer hun: «I teorien skal det være friviljug, men i praksis vil ikkje landa i sør få noko val. De vil vere eit take it or leave it spørsmål. Dei landa som takkar nei, vil bli møtt av hindringar og sanskjonar av ymse slag, heilt til dei sluttar seg til MAI. Denne prosessen har vi sett tidlegare når nye GATT-reglar er pressa igjennom.» En del bilaterale u-landsprosjekt vil bli umuliggjort. Med MAI kan en ikke knytte betingelser til utnytting av naturressursene, f.eks. i bytte mot teknologiutvikling. Faglige fallgruver Et av de viktige aspektene ved MAI er at den vil være med på å undergrave streikeretten. Nasjonalstaten blir ansvarlig overfor investeringsselskapet ved f.eks. streik. EU-kommisjonens forslag i forbindelse med transportstreiken i Frankrike, hvor Frankrike ble gjort økonomisk ansvarlig for 800 millioner mennesker får ikke nok mat 160 millioner barn lider av underernæring En av fem innbyggere i verden har en forventet levealder på mindre enn 40 år 1,3 milliarder mennesker har mindre enn 6 kroner dagen å leve for (Verdensbankens definisjon av absolutt fattigdom). brudd på reglene i Det indre Marked, vil bli institusjonalisert i MAI. Globalisering vil føre til større konkurranse fra lavtlønnsland, noe som igjen vil få lønnsmessige konsekvenser i vår del av verden. Det mest sannsynlige vil være lavere lønn og da særlig for ufaglært arbeidskraft. Nei til MAI! Det finnes både norske og internasjonale nettverk mot MAI-avtalen. Her i Norge har ikke arbeidet kommet så langt ennå. Det er viktig at mange miljøer; faglige, miljø-, kvinne-, solidaritetsmiljøer får kjennskap til avtalen. Fra norske myndigheters side er det få motforestillinger. Utenriksminister Knut Vollebæk hevder at «noe av ideen med MAI er å hindre markedskreftenes frie spill» (Nationen ). Hvem er det han tror han lurer? Revolusjon på web!

10 10 Revolusjon! Nr. 15-1/1998 Om hvordan Stasi knuste den marxist-leninistiske opposisjonen i DDR Opprulling av KPD har høyeste prioritet, sa spionsjef Erich Mielke Alle har hørt om den delen av Stasis virksomhet i det tidligere DDR (Øst- Tyskland) som var retta mot opposisjonelle kunstnere og vitenskapsfolk, deriblant noen såkalte «opposisjonelle kommunister», som Havemann eller sangeren Wolf Biermann. Om motstanden til marxist-leninistene i DDR har det derimot vært tyst. Les og gi videre! DDRutgaven av Roter Morgen ble spredt i forbløffende stort omfang. Den illegale avisa nådde ut til titusener. BIERMANN ble nylig belønnet med en pris på ikke mindre enn DEM fra den Tyske Nasjonale Stiftelse. Han blir hedret «for på sitt vis å ha bidratt til sammenslutning av Tysklands to deler», og blir hyllet av Helmut Kohls høyrepati CDU. Havemann fikk straks ei gate kalt opp etter seg, mens ei rekke veier og gater som bar navnet til antifascister og «skumle» kommunister er blitt omdøpt. Ny forskningsrapport om KPD Nå er det lagt fram et 45-siders halvoffisielt dokument med tittelen «Det maoistiske KPD/ML og MfS tilintetgjørelse av dets DDR-seksjon» (MfS er en forkortelse for DDRs Ministerium für Staatssicherheit - bedre kjent som StaSi). Rapporten er basert på intervjuer og gjennomgang av Stasis formidable arkivmateriele, og er ført i pennen av forskeren Tobias Wunschik. Dette er den første utførlige omtalen av partiets seksjon i DDR sett gjennom borgerlige briller siden det vesttyske Anschluss av DDR i Sjøl om det fortsatt mangler en del, har denne borgerlige forskeren levert en interessant gjennomgang av historia til kommunistenes partiseksjon i det østlige Tyskland. Historisk bakgrunn Det østtyske Ministerium für Staatssicherheit (MfS) hadde et formidabelt omfang. Til å begynne med, dengang staten ennå var sosialistisk var tallet på medarbeidere omlag (1952). Etter revisjonismens seier fikk overvåkinga et vanvittig omfang. Under Honecker rådde Stasi over ansatte, mens ca. en halv million ( ) uoffisielle medarbeidere (IM) kom i tillegg. (Tall iflg. beretninga til den siste innenriksministeren i DDR fra Tagesspiegel ). Legenden om «den reellt eksisterende sosialismen» eller «realsosialismen» var et kjernepunkt i propagandaen, som det var strengt forbudt å rokke ved. Heri ligger en av de viktigste grunnene til den massive forfølgelsen av marxist-leninistene i DDR. For revisjonistene var det et eksistensspørsmål å unngå at den røde kappa ble revet av dem. Avmaskering av regimets sanne karakter måtte for enhver pris forhindres om så ved hjelp av mord og terror. Angsten for å bli utsatt for forfølgelse ble bevisst næret og var en vesentlig faktor for å sikre maktbasisen til det revisjonistiske SED 1. Virksomhetens innretting, arbeidsstil og metoder var uttrykk for revisjonistisk ideologi. Hele landet var i praksis overvåket. Av DDRs 16,8 millioner innbyggere fantes det mapper på rundt 6 millioner mennesker. Først i ettertid er det faktiske omfanget av denne overvåkinga blitt kjent. Dette var de nesten håpløse betingelsene kommunister som valgte å slåss for sine meninger og et virkelig sosialistisk DDR hadde å jobbe under. Disse kameratene, som på ingen måte fikk noen støtte og oppmuntring fra borgerskapet i vest, gjorde en heltemodig innsats som fortjener den største respekt. Trass i alle anstrengelser greidde Stasi aldri å kvele den marxist-leninistiske opposisjonen helt. Helt fram til undergangen for staten DDR førte kamerater i den illegale «Seksjon DDR av KPD» kamp for å styrte det revisjonistiske regimet og for gjenoppretting av sosialismen. Samtidig vendte de seg skarpt imot den vesttyske monopolkapitalens Anschluss i Denne kampen var ikke forgjeves, sjøl om den ikke ga seier. Den har gitt umåtelige erfaringer og grunnlag for ny bevissthet om hvordan det sosialistiske overgangssamfunnet kan degenerere og vende tilbake til kapitalisme. Slik oppsto Seksjon DDR Ved årsskiftet 1975/76 kunngjorde partiavisa Roter Morgen at en egen avdeling av KPD/ML var opprettet i DDR. Mens KPD/ ML ble stiftet i Forbundsrepublikken i 1968, oppsto kimen til den østtyske seksjonen innafor DDR. Grupper av unge studenter og yrkesskoleelever i byer som Berlin, Magdeburg og Rostock, begynte på egen hånd å studere de marxistiske klassikerne, og lot seg også inspirere av illegale skrifter av Stalin, Mao og de Svarte panterne. Etter at denne progressive ungdomsbevegelsen ble pulverisert tidlig på 70-tallet, grunnla den harde kjerna som var

11 Nr. 15-1/1998 Revolusjon! 11 igjen celler av KPD/ML. Etterhvert sluttet også eldre kamerater seg til. Noen eksempler fra medlemsarkivet til ei celle i Berlin: 1. Fritz (72 år) - illegal fra 42 - KZ Sachsenhausen - proletarisk bakgrunn - smeltearbeider 2) Max I (73 år) - dømt til 5 års tukthus i 1928 sonet i KZ Sachsenhausen sammen med Ernst Busch - prol. bakgrunn - gruvearbeider i Ruhr 3) Max II (70) - proletarisk bakgrunn - satt kort i Weimar-republikken - arbeider nå i bedriftsrådet 4) Römer (28) - ingeniør 5) Joachim (51) - Redaktør - utdannet av partiet til redaktør etter krigen - jobbet ved flere aviser - Neues Deutschland, Berliner Zeitung - 4,5 år i fengsel - seinere jobb som portner. Gruppa har f.t. 14 sympatisører, som er fordelt mellom de enkelte kam. Ca. 20 instruktører og 30 kurerer fungerte som forbindelsesledd mellom avdelingene i Øst og Vest. Medlemskontingenten lå på åtte prosent av bruttolønna. passeringspunkt. Noen mindre opplag av avisa ble også trykket i sjølve DDR, ifølge kamerater som sjøl deltok. Ved hjelp fra en håndfull kurérer fikk particella «Cottbus» i 1979 smuglet inn 3000 eks. av DDR-utgaven av Roter Morgen, diverse internt partimateriell, ei minipresse, trykkfarge samt et lite kamera. Det ble dessuten smuglet illegalt kommunistisk materiale fra Polen og Tsjekkoslovakia, sammen med albansk litteratur bl.a. verker av Enver Hoxha som ble skaffet til veie gjennom den albanske ambassaden. Verker som «Imperialismen og Revolusjonen», «Krustsjovistene» og skrifter om kampen mot den moderne revisjonismen ble brukt både til studier og viderefordeling. Internasjonalismen var også levende; kommunistene hjalp til med å spre de polske kommunistenes illegale avis Rote Fahne gjennom polakker på arbeid i DDR, og det ble samla inn penger til de polske arbeiderne (som gjennomførte en serie med streiker i sytti- og åttiåra). I varehusene til de sovjetiske soldatene ble det lagt ut materiale og publikasjoner på russisk. Stasi ser rødt Denne landsomfattende virksomheten kunne ikke unngå å vekke oppmerksomhet og irritasjon hos Ministeriet for Staatssicherheit (MfS) og sjefen Erich Mielke. Han ga personlig ordre om at opprulling av KPD hadde høyeste prioritet (jfr. skriv fra Mielke av ). Han forlangte gjentatte ganger at arbeidet med å avdekke «seksjon DDR» måtte «forsterkes maksimalt». Det gjaldt ikke bare om å oppløse seksjon DDR, men også å tilintetgjøre KPD i Vest. Erich Mielke formulerte lange og detaljerte retningslinjer over tiltak som viser at kartlegginga av KPD-aktivistene ikke var noen enkel sak: «Den operative bearbeiding av slike krefter blir vanskeliggjort gjennom deres konspirative arbeidsstil og at det i disse gruppene råder en mistro som innebærer grundig og omfattende prøving av nye eller blivende medlemmer over lengre tid. Til dette kommer at det blir stilt relativt høye krav til politisk utdanning, offervillighet, disiplin og pålitelighet, særlig blant funksjonærer med høye verv.» (Fra etterretningsrapporten til den sentrale evaluerings- og informasjonsgruppa ZAIG av ). Den politiske hverdagen i DDR Et vanskelig punkt i arbeidet i DDR var rekrutteringa av tilhengere og sympatisører. Enhver aksjon vakte straks oppsikt og offentlig oppmerksomhet i DDR, særlig ettersom kommunistene faktisk var den eneste virkelige opposisjonen. Fra 1976 av ble det delt ut og hengt opp en mengde flyveblad, klistremerker og plakater. En egen «DDR-utgave» av Roter Morgen ble spredt i stort omfang. I en periode var dette det eneste regelmessige opposisjonelle tidsskriftet i DDR. Mindre utdelingsaksjoner ble planlagt og gjennomført av de enkelte cellene. Det ble lagt vekt på å gripe inn i de dagligdagse hendelsene. Og man vervet lyttere til Radio Tiranas tysk-språklige sendinger den eneste sosialistiske radiostasjonen. Forskeren Wunschik fastslår at kameratene i DDR oppviste en formidabel aktivitet. I løpet av 10 måneder delte aktivistene i Øst-Berlin ut 25 forskjellige løpesedler i 547 utdelingsaksjoner! Det ble også gjort arbeide direkte på arbeidsplassene, enda dette var ytterst risikofylt. Smugling og internasjonalisme Roter Morgen, trykt på ekstra tynt avispapir, ble smugla inn fra Forbundsrepublikken. Den mest brukte metoden var at avispakkene ble kastet av transittog D 359 (München-Nürnberg-Berlin) på et bestemt Infiltrasjon og angiveri Da KPD/ML fra 1979 intensiverte sine øst- FORTSETTELSE NESTE SIDE Utskrift av en dagsrapport fra Stasi's spioner Kl : Barbering, tannpuss : Oase (kona) står opp. Gjesper : Det blir hørt på vestradio - NDR program : Oase gjør morgentoalett : Afro forlater objektet : Oase forlater objektet : Rolig i objektet (...) En observasjonsgruppe ledsager Herbert Polifka til jobben. Vel framme står han under oppsyn av IM ene Bernd og Dreher. Ingen spesielle hendelser, er den lakoniske kommentaren. Kl : Gjenopptar observasjon ved inngangsdøra : Afro slentrer bortover gata : Afro går inn i en butikk. Kjøper varer for 11,47 mark : Afro trer inn i objektet : Afro lytter til albansk musikk Vestfjernsyn slått på. En sending om F.J. Strauss går på kanal ARD : Afro ler av Strauss : Afro skjeller ut kamerat Erich Honecker. (...) 22.29: Det hersker ro i objektet. Afro var Stasi-dekknavnet for Herbert Polifka, som ble overvåket 24 timer i døgnet, uansett hvor han befant seg. Dette er et ørlite utdrag av hans mappe på ti tusen sider! Som det framgår av utskriften, var ikke den minste detalj uviktig for overvåkerne ikke engang tannpussen!

12 12 Revolusjon! Nr. 15-1/1998 FORTSETTER FRA FOREGÅENDE SIDE retta aktiviteter, la Stasi seg i selen for å «oppklare støttepunktene» i DDR. Utgangspunktet var to alt identifiserte celler i Øst- Berlin og Rostock samt rapportene fra avd.xx over alle besøkende i den albanske ambassaden. Allerede i 1979 rådde flere av Stasi-avdelingene over «ikke-offisielle medarbeidere» (IM) som var virksomme innafor eller i omlandet til Seksjon DDR. Slik kunne de gradvis begynne å nøste opp kontaktnettet. I ei particelle, den tidligere nevnte Cottbus, klarte MfS å verve to informanter, som også etterhvert kom i forbindelse med partiets representanter i Vest. Mot slutten av 1980 anslo MfS antallet østtyske medlemmer, kandidater og nære kontakter til omkring 50. I denne perioden satte Stasi inn først 20, siden mer enn 30 IM. I Berlin konstruerte MfS ei rein Stasicelle. Den tjente til å kartlegge flere kontakter, men også til å spre desinformasjon gjennom kurerer til partiledelsen. I mange av cellene oppnådde Stasi etterhvert å plassere fra en til fire informanter. Denne infiltrasjonen foregikk også i partiets avdeling i Vest-Tyskland. Her hadde MfS til slutt kartlagt 22 instruktører, 33 kurerer, 42 dekkadresser og 6 dekktelefoner. Trass i alt dette kunne ikke-registrerte KPD-medlemmer fortsatt spre løpesedler og aviser. Også der hvor MfS hadde oversikt over nettet og aktivitetene, hadde MfS problemer med å framskaffe de entydige bevisene som trengtes for å innlede en straffeprosess. Overvåkerne brukte jo metoder som det ikke var hjemmel for i DDRs offisielle lovverk. Ingen metode for skitten Stasi skydde ingen midler, ei heller mordtrusler. Under forhør av mistenkte KPDtilhengere ble det gitt klar beskjed: «Skulle De i nær framtid nærme Dem den albanske ambassade, bør De ha i minne at vi alltid er til stede. Og trafikkulykker kan skje når som helst!» Ekteskapskriser ble forsøkt utnyttet til å verve informanter. Det ble planta desinformasjon for å så mistillit til ledende kamerater. Folk ble uten forvarsel innkalt til militærtjeneste. Absolutt alt ble utnyttet for å underlette IM-folkenes splittelsesmakeri og angiveri. I desember 1980 og i mars 1981 ble til sammen åtte medlemmer av KPDs DDRseksjon arrestert og tiltalt for brudd på 106 StGB («statsfiendtlig hets»). Begge de Forfulgt som kommunist i en falsk «arbeiderstat» ledende aktivistene i seksjon DDR, hvorav den ene var trykker i SED-organet Neues Deutschland, fikk påstander om åtte års frihetsberøvelse. Stasi-agentene tok parti for Kina! Et i ettertid interessant poeng er hvordan Stasi påla sine IM-folk å ta parti for Kina og maoismen i den ideologiske partidiskusjonen som fulgte etter bruddet mellom det albanske og det kinesiske partiet i Dokumenter viser f.eks. hvordan en av informantene, Günther Neuhüser, ledet an i en skarp polemikk mot Arbeidets Parti i Albania, og tok klart stilling for kineserne for å skape en ideologisk krise og følgende splittelse og utmeldinger. Det lyktes imidlertid ikke, for partiet vendte seg skarpt imot maoismen og forsvarte de albanske kommunistenes linje. Ville sprenge radiostasjon I 1982 greidde kamerater i KPD ved hjelp av en bærbar FM-sender å starte opp egne radiosendinger med base i det vestlige Berlin. Hver første mandag i måneden varslet noen takter fra «Fremad og aldri glemme» at Radio Rote Stachel (Røde Torner) var på lufta på 101 mhz. Deretter fulgte korte nyhetsmeldinger og det ble reist folkelige politiske krav fra seksjon DDR. Sendingene var alltid av kort varighet, bare på mellom 5 og 10 minutter, for å gjøre oppsporinga Herbert Polifka var et av KPD-medlemmene i DDR som aldri ga opp kampen for sosialismen i Honeckers «Arbeider- og bondestat», trass i permanent overvåking, razziaer og fengselsdommer. I avisa Roter Morgen har han berettet om hvilke konsekvenser den politiske aktiviteten fikk for ham og andre kommunistiske aktivister i DDR og for familiene deres. Stoffet Revolusjon her bringer bygger i stor utstrekning på hans artikkelserie. Allerede som 17-åring, i 1968, kom Herbert i Stasis søkelys som «operativ prioritet» fordi han på en feriekoloni ga uttrykk for skepsis til Warszawapaktens innmarsj i «broderstaten» CSSR og hørte åpenlyst på sendingene fra radio Tirana. Absolutt all tenkbar informasjon ble samlet, som det siden har vist seg, helt ned til 6. klasse. Hobbyer, fritidssysler, legejournaler, familie og omgangskrets - alt var av interesse for overvåkerne. Postkontroll ble sjølsagt iverksatt, og det varte ikke lenge før den første «konspirative» husundersøkelsen fant sted. I motsetning til de «offisielle» razziaene som kom seinere var denne type ransakinger nøye planlagt, slik at alt skulle se urørt ut når jobben var gjort. Det ble tatt bilder av bøker, brev osv. og hele leilighetens innhold ble nøye registrert. Mengden av informasjon vokste etter flere husinnbrudd slik at materialet måtte overføres til mikrofilm. Hjemmelen for denne aktiviteten var - typisk nok for falskheten i DDR - gitt i en rød ministerordre som naturligvis ikke eksisterte, ettersom den var klart i strid med det offentlige lovverket i DDR. Fullstendig avlyttingsutstyr ble installert i leiligheten fra midt på 70-tallet. Også mikrokameraer og annet utstyr ble tatt i bruk. Polifkas kone fikk seg forelagt trusselen om at deres felles barn på 3 år kunne bli bortadoptert med tvang, da familien ikke kunne sies å borge for en oppdragelse i «DDR-sosialismens ånd». vanskelig. Omlag 10 personer var involverte i virksomheten, som varte fram til februar I mellomtida var ikke bare Stasi, men også radiostøykontrollen og politiet i Vestberlin, ivrig opptatt med å få has på senderen. For Stasi var senderen så plagsom at det ble lagt konkrete planer for å sprenge den i lufta med fjernutløser, om man ikke fikk de vestberlinske og franske okkupasjonsmyndighetene til å gripe inn. Dette ble satt fram i klartekst av lederen for Hovedavsnitt III, Horst Männchen. Av forskjellige grunner ble ikke disse planene satt ut i livet, blant annet fordi Stasis «uoffisielle medarbeidere» gjennom systematisk desinformasjon fikk ledelsen i KPD til å tro at sendingene var vanskelige å oppfange i DDR, at nyhetene var foreldet når de kom på lufta, og at arbeidet følgelig var bortkasta. Etterhvert som KPD Seksjon DDR ble rullet opp fikk Avdeling XXII/3 i oppgave å holde kontroll med restene av «de fiendtlige objekter» i KPD Seksjon DDR, mens HV A II fra nå av skulle sørge for «bearbeiding» av KPD i Vest. Likvideringa av KPD I 1985 utvikla det seg sterke motsetninger innen KPD/ML i vest, en partistrid som MfS fulgte med tilfredshet og antakelig bidro til etter beste evne. Resultatet var at en opportunistisk fløy vant kontrollen og

13 Nr. 15-1/1998 Revolusjon! 13 sørget for partiets likvidering gjennom en sammenslutning med den trotskistiske Gruppe Internationaler Marxisten (GIM) til Det Forente Sosialistiske Parti (VSP) i Marxist-leninistene i partiet tok fra 1985 av fatt på arbeidet med å gjenoppbygge partiet og partiavisa Roter Morgen, som nå utgis hver 14. dag. «Kommunisten» Erich Mielke Den hevngjerrige reaksjonen i Bonn innledet for en tid tilbake rettssaker mot Erich Mielke og andre ansvarlige ledere i DDRstaten. De blir sjølsagt framstilt som bestialske «kommunister», og de bidrar etter evne sjøl til å bygge opp under dette bildet. Om Erich Mielke sjøl måtte anse seg som kommunist, er egentlig uviktig. Kanskje var han det da han var aktiv i KPD på 30-tallet. Men det at man en gang har vært kommunist, gir uansett ikke noe evig godkjenningsstempel. Som andre revisjonistledere endra Mielke klassetilhørighet og klasseinnstilling. Med ei årsinntekt på 79062,50 Mark (minstelønna i DDR var 4000 DM i året) hadde han lite til felles med landets arbeidere og bønder. Sammen med de andre «førerne» i SED levde han som en føydalherre, med egne jaktrevir og herskapshus akkurat som den gamle adelen. Det at Mielke og det øvrige kobbelet poserte og poserer som «kommunister», var og er verdifull hjelp til den antikommunistiske reaksjonen. Revisjonistene og borgerskapet har felles interesse av å framstille gangstermetodene, angiveriet og undertrykkinga som «røde» og «sosialistiske» handlinger. Slik forsøker de sammen å bringe skjensel og vanære over sosialismen og kommunistene. Innsatsen til de virkelige kommunistene, marxist-leninistene i KPD, undergraver dette falske «sosialisme»-bildet. Derfor måtte de bringes til taushet. Og derfor har det til nå vært nesten taust om hva de faktisk gjorde og sloss for. Noter 1 SED Sozialistische Einheitspartei Deutschlands var det statsbærende partiet i DDR. Det ble formet gjennom en mer eller mindre mekanisk sammenslåing av kommunistpartiet og det sosialdemokratiske partiet. Materiale som nylig er frigitt viser for øvrig at Stalin uttrykte skepsis til denne mekaniske «partifusjonen». Tysk tradisjon for kommunistforbud Det går en brun tråd gjennom tysk historie, helt tilbake fra sosialistlovene til Bismarck i Mordene på Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg i 1919 er vel kjent. Nazistene innleda sin forfølgelse av kommunistene i Bare 12 år etter nazimordet på Ernst Thälmann, ble så KPD igjen dømt illegalt, denne gang på anmodning fra Forbundsregjeringa i Bonn. Regjeringa til Konrad Adenauer bestrebet seg fra første stund av på å skaffe seg juridiske instrumenter for å kriminalisere og forfølge den politiske venstresida, for dermed å ekskludere dem fra det offentlige liv og den offentlige debatt. Til dette formålet ble erfarne nazi-jurister som Globke, Ritter von Lex, Westrick, Thedieck, Vialon, Roemer osv. de som hadde skaffet Hitlerfascismen et juridisk grunnlag atter kalt til tjeneste (nå som «demokrater», naturligvis) for å håndheve KPD-forbudet. Forut for dette lå regjeringsvedtaket av 24. april 1951 om forbud mot en høring rettet mot remilitariseringa av Vest-Tyskland. Den 26. juni fulgte forbudet mot FDJ og den 29. juli 1951 forbudet mot «Sammenslutningen av forfulgte under naziregimet» (VVN). I november samme år overleverte forbundsregjeringa sitt forslag om forbud av KPD til forfatningsdomstolen. Siden loven trådte i kraft i året 1951 har den vesttyske påtalemakta innledet etterforskning i saker, som umiddelbart har berørt langt mer enn mennesker. Tidlig på 70-tallet kom det nye forordninger mot radikale, og den berykta praksisen med yrkesforbud (Berufsverbot). Sist på åttitallet altså før det vesttyske anschluss av DDR var 18 millioner innbyggere å anse som «politisk interessante» i henhold til «Forfatningsvernet» (Verfassungsschutz). Bare to år etter at Herbert Polifka i 1992 offisielt hadde fått annullert sin dom fra DDR-tida og distriktsdomstolen i Magdeburg slo fast at han bare «hadde handlet i samsvar med sine forfatningsmessige rettigheter», fikk han huset sitt ransaket igjen, siktet for «videreføring av et erklært forfatningsstridig parti». Dagen etter ble han oppsagt fra jobben. To av de fem politifolkene som sto for ransakinga, fortalte at Etterord av Herbert Polifka de var forhenværende medlemmer av det østtyske revisjonistpartiet SED. Etter en storm av protester fra inn- og utland måtte den tyske reaksjonen trekke anklagene tilbake. Stasi Øst er nå integrert i Stasi Vest, Forbundsrepublikkens hemmelige tjenester og overvåkingspoliti. Når de vestlige «demokrater» jamrer seg over den politiske undertrykkinga i DDR, er dette ikke annet enn grovt hykleri. Vil du høre mer om hvordan det var å kjempe som kommunist i DDR? Herbert Polifka stiller som en av innlederne på RVs sosialismestevne i Oslo den mai. Møt fram! I 1981 foretok Stasi en offisiell husransaking i mitt hjem i Magdeburg. Det ble reist tiltale mot meg etter 220 for krenkelse av offentlig myndighet. 2 års fengsel ble til 3 års sikring og en bot på 7000 Mark. I 1994 fant det sted en ny offisiell husundersøkelse som førte til siktelse pga. gjenoppretting av KPD. Nå var det imidlertid en annen bedrift som sto for jobben: Statssikkerhetstjenesten i Den tyske forbundsrepublikken. Takket være vår kamp og solidariteten fra inn- og utland ble angrepet slått tilbake og saken ble henlagt. Like lite som i Stasi-tida vil avlytting, forfølgelse og terror føre til at vi oppgir kampen for sosialismen.

14 14 Revolusjon! Nr. 15-1/1998 Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner var samlet til sitt fjerde møte i Tyskland i november i fjor. Konferansens vertskap var KPD, som samtidig feiret 30-årsjubileet for partiavisa Roter Morgen. Partier og organisasjoner fra 15 land og tre verdensdeler var representert. Konferansen hadde kommunistenes arbeid i fagforeningene som hovedtema. De faglige utfordringene og oppgavene er forskjellige i så ulike land. Likevel har vi mange oppgaver felles. Nedenfor trykker vi felleserklæringa fra konferansen. Det ble også vedtatt uttalelser om situasjonen i Afrika, Latin- Amerika og Midt-Østen. Disse kan leses på våre internettsider. Eventuelt kan du bestille særtrykk. Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner fant sted i Tyskland i november De kommunistiske partienes klasseinnretting og faglige arbeid sto i sentrum for drøftingene på konferansen. Innleggene fra de forskjellige broderpartiene som deltok viste med all tydelighet at de har høstet rike erfaringer på dette området. Samtidig ble fortsatte svakheter og mangler sjølkritisk vurdert og understreket. Det hersker full enighet om at det er av største betydning at våre partier gjør større framsteg på dette feltet. I den forbindelse er kunnskap om hverandres erfaringer til stor hjelp. Sjølsagt er erfaringene fra konferansens partier svært varierende, som følge av den ulike utviklingsgraden til hvert enkelt parti og fordi det er stor forskjell på den konkrete situasjonen de opererer i, enten det er i imperialistiske eller i avhengige land. Ikke desto mindre er det stor grad av sammenfall i partienes synspunkter. Felles oppfatning og praksis ble bekreftet på følgende områder: 1) Vi er arbeiderklassens partier, først og fremst på grunn av vår ideologi og politikk, men også fordi vi strever etter å slå rot i klassen. Dette gjelder uansett hvilket revolusjonært utviklingstrinn vi står overfor og uansett arbeiderklassens tallmessige styrke. 2) Partienes mål om å bli ett med arbeiderklassen er et ansvar som påligger partiet som helhet. 3) I den aktuelle krisefasen til det verdensomspennende imperialistiske systemet, blir angrepene på arbeiderklassen og massene stadig voldsommere. Men i mange land svarer arbeiderklassen på tiltale, den har avansert til en høyere fase i kampen, den er blitt mer bevisst og er mer offensiv enn før. Den allmenne tendensen vi ser er den voksende offensiven til arbeiderne og folkene. Våre partier kjemper for å vinne Felleserklæring ledelsen i disse bevegelsene og rette dem inn mot spørsmålet om revolusjonen. 4) Krisa i imperialismen skjerper krisa til reformistene og revisjonistene. Ettersom borgerskapet tvinger dem til mer og mer åpent å være delaktige i utviklinga av og fullbyrdelsen av den antifolkelige og arbeiderfiendtlige politikken, avslører revisjonistene og reformistene seg. Derfor ser vi en tendens i arbeiderbevegelsen til brudd med disse kreftene for klassesamarbeid. Våre partier må utnytte denne situasjonen til å hjelpe arbeiderne med å gjøre bruddet dypere og bredere, slik at arbeiderklassen kan vinne sin klassemessige sjølstendighet. Situasjonen gjør en sterkere utbygging av våre partier i arbeiderklassen både mulig og nødvendig. 5) Våre partier anerkjenner betydninga av aktivitet i fagforeningene og den særlige plassen dette har i kommunistenes arbeid i arbeiderklassen. Denne betydninga er knyttet til sjølve karakteren ved våre partier som det påligger å forsvare arbeidernes interesser. Men også fordi faglig aktivitet er et uomgjengelig middel for å rotfeste våre partier i arbeiderklassen, for å få erfaring med å utøve ledelse over breiere lag i kamp og for å vinne de mest framskredne elementene for partiet. 6) Våre partier understreker viktigheten og det korrekte i at klassekamplinja må utvikles i arbeiderbevegelsen og i fagforeningene, og i at internasjonal solidaritet er en viktig bestanddel i revolusjonær fagforeningsvirksomhet. Denne linja må kjempes fram både i fagforeninger som står under de kommunistiske partienes ledelse og i fagforeninger som står under ledelse av revisjonister, reformister eller andre politiske og ideologiske retninger. Alt etter omstendighetene gjelder dette også fagforeninger med fascistiske og reaksjonære trekk og i alle andre former for organisering av økonomisk kamp som måtte eksistere i de ulike landa. Aktiviteten i disse organisasjonene og i klassen i alminnelighet, må knytte an til målet om å utvikle revolusjonær fagforeningsvirksomhet på et høyere nivå. 7) Partiene er oppmerksomme på betydninga av skoleringsarbeid blant arbeiderne, for å skolere og utvikle kommunistiske arbeidere til å bli aktive partifolk og for å utdanne kadre innafor fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen. 8) Den globale økonomien betyr at imperialismen forsøker å splitte deler av arbeiderklassen og sette dem opp mot hverandre, både i hvert enkelt land og på internasjonalt plan. Alle arbeidernes kamper må ta dette aspektet med i vurderinga. Skjerpinga av imperialismens krise gjør det enda mer nødvendig å utvikle og styrke den internasjonale solidariteten. Våre partier er seg denne oppgaven bevisst, og jobber konkret for å gi det klasseinnhold. Dette arbeidet må forseres og utvides. Arbeidere i alle land, foren dere! Benins Kommunistiske Parti Colombias Kommunistiske Parti/ Marxist-leninistisk (PCC/ML) Arbeidets Kommunistiske Parti i Den Dominikanske Republikk (PCT) Ecuadors Kommunistiske Parti Marxist-Leninistisk (PCMLE) Frankrikes Kommunistiske Arbeiderparti (PCOF) Organisasjonen for et forent kommunistisk parti i Hellas Arbeidets Parti i Iran (Toufan) Organisasjonen for proletariatets kommunistiske parti i Italia ML-gruppa «Revolusjon», Norge Organisasjonen «Oktober», Spania Tunisias Kommunistiske Arbeiderparti Tyrkias Revolusjonærre Kommunistiske Parti (TDKP) Tysklands Kommunistiske Parti (KPD) Voltas Revolusjonære Kommunistiske Parti Partiet «Røde Fane» (Bandera Roja), Venezuela

15 Nr. 15-1/1998 Revolusjon! 15 Bakgrunn Hvorfor fikk aldri den tredje største nasjonaliteten i det tidligere Jugoslavia rett til sin egen republikk? Så lenge Tito var trojansk hest innafor den sosialistiske leir og Jugoslavia ble lansert som «den tredje vei til sosialismen», var kosovarenes lidelser aldri det spor interessante for det imperialistiske Vesten. Imperialistenes nyvakte «omsorg» er spill for galleriet, et grovt hykleri som passer inn i deres øvrige kram på Balkan. Med sin brutale framferd i Kosova legger Slobodan Milosevic enda flere kort i hendene på den vestlige reaksjonen, som for øyeblikket har interesse av å framstille Serbia som den store skurken på Balkan. Hvorfor fikk aldri den tredje største nasjonaliteten (etter serbere og kroater) i det tidligere Jugoslavia rett til sin egen republikk, når denne retten ble tilkjent både slovenere, montenegrinere og makedonere? Denne innlysende retten er alltid blitt nektet albanerne av de storserbiske sjåvinistene, med den begrunnelsen at Kosova (Kosovo på serbisk) er den serbiske nasjonens vugge. I denne «vugga» er imidlertid bare 10 prosent av innbyggerne serbere, mens nær 90 prosent er albanere tross massearbeidsløshet og serbiske fordrivingsprosjekter. Den historiske uretten mot albanerne i Kosova Serbisk eller albansk? Serberne gjør historisk krav på Kosova fordi området var senter i et storserbisk rike under Stefan Dushan på 1300-tallet. Dushan kalte seg «keiser over serbere, grekere, bulgarere og albanere». I Peja (Pec) led serberne et historisk nederlag for den tyrkiske hæren i 1389, noe som har avfødt en stor, serbisk heltediktning. Hele skalaen av serbiske politikere støtter seg i ulik grad på denne sjåvinismen; fra den «moderate» Milosevic, via Vestens «demokratiske» håp, forfatteren og monarkisten Vuk Draskovic til den åpent fascistiske slakteren «Arkan». Kosova har spilt en betydningsfull rolle også i albanernes historie. Ingen vet nøyaktig når området ble befolket, men det er forlengst sannsynliggjort at albanerne er etterkommere av oldtidens illyrere. Albansk er Europas eldste språk. Det albanske Priszren-forbundet ledet av Abdyl Frashëri ble dannet i 1878, samtidig med at keiser Bismarck ved en stormaktskongress i Berlin påtvang Russland og Tyrkia en fredsavtale som innebar nye grensedragninger på Balkan. Kosova-området var sentrum for den albanske motstanden mot tyrkerne, som til slutt resulterte i opprettelsen av Albania i Stormaktskonferansen i London i 1912 fastla de grensene som seinere ble Forfatteren Adem Demaci har sittet 25 år i fengsel, og har derfor fått tilnavnet Kosovas Mandela. I mars 1989 sa han til avisa Borba: I mitt folks hjerte er Kosova allerede utropt som republikk. Republikken er alt en realitet, ettersom den er dypt forankret i det albanske folkets bevissthet. Når den vil komme til å fungere i praksis, er et spørsmål om tid og omstendigheter.» gjeldende på Balkan. Dermed ble den nyoppretta albanske staten amputert fra første dag, bl.a. ved at den rike Kosova-sletta ble lagt inn under kongeriket Serbia. Sammen mot fascismen Under den Annen Verdenskrig ble Albania okkupert av italienerne i 1939 og Jugoslavia av tyskerne i Titos partisaner og de albanske partisanene, ledet av Enver Hoxha, var enige om at de frigjorte områdene sjøl skulle bestemme sin framtid gjennom folkeavstemninger når fienden var drevet ut. Tito understreket sjøl (bl.a. i «Proleter» i desember 1942), at enhver jugoslavisk folkegruppe skulle ha rett til sjølbestemmelse «inntil løsrivelse». Det nasjonale frigjøringsrådet i Kosova holdt et møte i Bujan i 1944 som konkretiserte dette kravet, men fikk en korreks fra Milovan Djilas som tvang dem til å revidere møtets vedtak når det gjaldt Kosovas framtidige status. Frigjøringskampen ble kraftig intensivert i månedene som fulgte. Da Albania var frigjort høsten 1944, ble flere avdelinger fra den albanske frigjøringshæren sendt over grensa til Kosova, for å hjelpe de jugoslaviske kampfellene med å drive tyskerne ut. Løfter som ble vekk Men Kosova-albanerne fikk aldri sin folkeavstemning. Allerede på det første offisielle møtet mellom Tito og Hoxha i 1946 forlangte Tito spørsmålet utsatt fordi det angivelig var «litt for ømfintlig for serberne». Først noen år seinere skjønte de albanske kommunistene at de jugoslaviske «kameratene» hadde holdt dem for narr. Siden har Kosova vært den mest underutvikla delen av hele Jugoslavia. Det har vært ført en beinhard nasjonal undertrykkingspolitikk, som også viser seg i økonomisk statistikk. Mens årsinntekten pr. innbygger i det fhv. Jugoslavia lå på 2300 dollar, var den i Kosova på bare 800 dollar. Arbeidsløsheten har alltid vært tre ganger høyere i Kosova enn i Jugoslavia under ett. I perioden etter , da titoistene forsøkte å underlegge seg Albania som sin «sjuende republikk» og Jugoslavia ble ekskludert fra Kominform, ble den nasjonale undertrykkinga av Kosova-albanerne intensivert. Motstanden blusser opp Etter mange år i elendighet, fikk 60-tallets studentopprør også sine forgreininger til universiteter og læresteder i Prishtina. Protestene og demonstrasjonene bidro til at Jugoslavia i 1974 fikk en ny forfatning, der Kosova endelig fikk status som autonom provins med egne representanter i forbundsrepublikkens organer (det samme skjedde med Vojvodina og den ungarske minoriteten der). Dette var den klart beste perioden i Kosovas turbulente historie, sjøl om de nasjonale rettighetene enda ikke var fullt ut anerkjent. Våren 1981 kom det til nye, store demonstrasjoner i Prishtina. Etterhvert utviklet protestene seg til politiske krav om Kosova som egen republikk. Protesten ble slått brutalt ned av hæren og politiet, og unntakstilstand ble innført. Opp mot 300 mennesker døde i opprøret. Prosesser mot aktive albanere for «nasjonalisme» pågikk i mange år etterpå. I 1989 kom det til et nytt opprør, som resulterte i ny nedslakting. Og hendelsene i mars 1998 burde være vel kjent.

16 16 Revolusjon! Nr. 15-1/1998 Ta forhåndslagrene og stikk, USA! USA og formannen i det amerikanske senatets utenrikskomite, den blåsvarte Jesse Helms, «truer» med å fjerne alt det forhåndslagra militærmateriellet i Trøndelag, hvis Norge skulle gjøre alvor av kravet om at alle antipersonellminene må fjernes eller destrueres. Dette er Norge forplikta til etter å ha undertegnet protokollen i Ottawa som forbyr bruk av slike miner. Nå forhandler regjeringa i det stille for å hindre at USA gjør alvor av sin «trussel» om å hente ut lagrene til marineinfanteribrigaden i Trøndelag. Hvilken trussel! Værsågod Jesse Helms, ta okkupantlagrene og stikk! Norsk opprustning Alt prat om avspenning til tross; siden Warszawapaktens sammenbrudd har det norske militærbudsjettet vokst fra 21,8 milliarder kroner i 1990 til 24,3 millarder kroner i Norge er i NATOs toppsjikt når det gjelder militærutgiftenes andel av BNP, og planlegger å investere ca. 100 milliarder i nye jagerfly, angrepshelikoptre og annet offensivt materiell de nærmeste åra. Disse svimlende summene står i merkelig kontrast til det offisielle postulat om at vi ikke lenger har noen fiender. Og det stemmer enda dårligere med politikernes hallelulja-resept på alle andre områder: Kutt i de offentlige utgiftene! 14 milliarder til nye fly 60 norske bedrifter, representert gjennom Strategy Group for Industrial Cooperation, sikler etter gjenkjøpsavtaler til en verdi av 14 milliarder kroner når Norge kjøper nye kampfly. Kongsberg, Raufoss, Dyno og Nera er blant de store aktørene. Kampen står mellom tysk-britiske Eurofighter, amerikanske F-16 og franske Rafale. Det ville nærmest være en sensasjon om Norge for første gang skulle velge EU foran USA som leverandør til luftforsvaret. For å vinne milliard-kontrakten, har Lockheed Forth Worth Company kjøpt Gerhard Heiberg som lobbyist. Forsvaret planlegger også å bruke 2,7 til å forlenge levetiden til F-16-jagerne. Av de opprinnelig 70 jagerflyene, har 12 allerede gått i bakken. Hvert fly har kostet 120,5 mill skattekroner. Offiserer i forkant av norsk imperialisme Militærapparatet måfinslipes slik at det kan brukes som «et fleksibelt politisk instrument» for den norske imperialismens ekspansive målsettinger. Da duger ikke vernepliktige soldater. Som representant for den nye generasjonen av offiserer, vil rittmester Heier, instruktør ved Krigsskolen, ha en ny og offensiv forsvarsdoktrine, ifølge bladet Vårt Vern. Vernepliktige ikke brukibare Til slike formål er vernepliktige soldater ikke pålitelige og motiverte nok. Heier mener at de bare er brukbare «om nasjonens territorielle suverenitet og integritet skulle bli truet». I og for seg en helt korrekt observasjon. Norske vernepliktige har nemlig ingen interesse av å slakte ned sivilister eller soldater i offensive «out-ofarea»-operasjoner. Rittmesterens mener at heller ikke dagens offiserstype duger. Det trengs tøffe FN og NATO trenger deg! Verving til FN-styrkene har pågått siden slutten av 70-åra. Den gang var operasjonene fredsbevarende. Nå er de derimot «fredsopprettende» operasjoner i NATO-regi. offiserer som kan tåle voldelige konflikter hvor sivile og halvmilitære styrker er blandet inn. Heller ikke Telemark bataljon er profesjonell nok sammenlignet med NATO-styrker. Tør der politikerne tier Heier uttrykker i klartekst de signalene som i bruddstykker slippes ut fra styrerommene i de norske storkonsernene, fra den politiske eliten og fra Forsvarsdepartementet og NATO. Allerede den 8. januar 1996 ga daværende forsvarsminister Jørgen Kosmo utvetydige signaler om at vernepliktsforsvaret må omvurderes «i lys av de utfordringer som bruk av norske styrker i operasjoner utenfor landets grenser innebærer». Hva skal Norge «forsvare»? Krig er som kjent politikkens videreføring med andre midler. Det springende punkt blir dermed hva som til enhver tid er den norske statens politiske målsetninger. Altså hva som til enhver tid blir politisk veid og vurdert som «vitale norske interesser», og med hvilke midler de skal «forsvares». Før i tida var disse «nasjonale» interessene stort sett avgrenset til Svalbard, Jan Mayen og havområdene i nord. I takt med den norske kapitalens ekspansjon, er slike interesser voksende i mange fjerne himmelstrøk (sjølsagt uten at de blir «nasjonale» av den grunn det er ikke annet enn borgerlig retorikk). Når Heier og hans meningsfeller i uniform ser for seg at lydige, norske soldater må være beredt til å ofre livet for den norske statens «interesser» i, la oss si det oljerike Aserbajdsjan, beveger han seg så å si bare i forkant av den norske imperialismen.

17 Nr. 15-1/1998 Revolusjon! 17 Latvisk regjering med nazi-sympatier Norge utstyrer og gir militær opplæring til et regime som offisielt hyller sin egen nazifortid. Den latviske regjeringa var representert ved landets militære øverstkommanderende og regjeringspartiets parlamentariske leder, da 400 veteraner fra Legion Latvia, en SS-legion oppretta av Hitler, markerte 55-årsjubileet til avdelinga den 16.mars. Statsministeren var visstnok forhindret fra å komme Bare noen få eldre russere og noen latviere var møtt fram til motdemonstrasjon. Disse blir nå truet med straffeforfølgelse! Legion Latvia Den latviske legionen var en del av Waffen SS, og var svært aktiv i utryddelsen av jøder og kommunister. Bare 4000 latviske jøder overlevde krigen; før krigen var de Mange latviere lot seg verve til tjeneste for de tyske nazistene, men titusener av latviere kjempet også i Den Røde Hær, der de var kjent for sin kampvilje. Dette er nok et eksempel på de «demokratiske» holdningene til regjeringa i Riga, holdninger som også kom til uttrykk da den åpent forsvarte politiets angrep mot en fredelig demonstrasjon av russere. Den russiske minoriteten er annenrangs borgere i det mer og mer fascistliknende «frie» Latvia. Begge disse hendingene har naturlig nok avfødt protester fra den russiske regjeringa. En av fem offiserer støtta Nasjonal Samling En av fem høyere norske offiserer valgte tysk side før eller umiddelbart etter overfallet på Norge den 9. april Historiker og dr.philos Lars Borgersrud har lagt fram nye tall, som ikke har vært interessante nok for de offisielle historieskricerne, med Magne Skodvin i spissen. Tyskland invaderte Norge med en styrke på bare soldater i Quisling sitt parti gikk for øvrig under betegnelsen «offiserenes parti». De brune demokrater Men norske politikere som Høyres Ingvald Godal har åpent støttet SS-demonstrantene, og avfeier enhver kritikk. Ifølge ham var det bare naturlig å støtte Hitlerfascismen imot en «enda verre» fiende, nemlig Sovjetunionen! Så langt er det kommet med de borgerlige «demokrater» her til lands. Det latviske regimet støttes aktivt av NATO-Norge, både med penger, materiell og opplæring. Sammen med Sverige og Danmark gir Norge såkalte «vesentlige bidrag til utviklingen av en rekke prosjekter innen forsvarssektoren i samarbeid med og til støtte for de baltiske landene, Estland, Latvia og Litauen», som det offisielt heter fra FD. Et ledd i dette er det såkalte BALT- BAT. Norge har spesielt ansvar for Estland, mens Latvia er Sveriges hovedpartner og Danmark er «fadder» for Litauen. I september 1996 trente det estiske kompaniet i bataljonen, ESTCOY, i Norge. BALTBAT-prosjektet Opplæring og utrustning av en bataljon, bestående av tre infanterikompanier, ett fra hvert av de baltiske landene, samt et felles USA spionerer på Europa Av en rapport til Europaparlamentet går det fram at USA overvåker all satelittkommunikasjon i Europa. Den påviser at det amerikanske National Security Agency rutinemessig sjekker all e-post og telefaxtrafikk over hele Europa. Systemet siler angivelig ut informasjon etter innlagte nøkkelord. Interessant utvalgt informasjon blir sendt videre fra det europiske kontinentet via et strategisk knutepunkt i London, og til Fort Meade i Maryland via et annet knutepunkt i York i Nord-England. Norge stiller med instruktører og yter militær utrustning til de baltiske statene. logistikk- og stabskompani, var det opprinnelige mandatet. Men fra oktober 1997 ble det bestemnt at bataljonen skal «videreutvikles» til også kunne delta i ulike former for fredsopprettende operasjoner, dvs. at den skal kunne brukes offensivt. Telemark Bataljon deltok i september 1997 i øvelsen Cooperative Best Effort i Latvia, en såkalt Partnerskap for fred-øvelse. I følge Forsvarets Forum ble øvelsen i Latvia «en fjær i bereten for soldatene». Hvorfor ikke et jernkors? Overvåker sivile Rapporten bekrefter for første gang eksistensen til det hemmelig ECHELON-systemet: «ECHELON-systemet er forskjellig fra de mange elektroniske spionasjesystemene som ble utviklet under den kalde krigen fordi det er utviklet med tanke på ikke-militære mål, som regjeringer, organisasjoner og bedrifter i mer eller mindre samtlige land.» Fiendtlig handling Opplysningene innebærer at USA, i tillegg til militær etterretning, driver industri- og personspionasje rettet mot mange allierte europeiske stater, deriblant høyst sannsynlig Norge. Hadde dette vært en russisk operasjon, ville det sjølsagt vært definert som fiendtlige handlinger. Politisk følsomt Rapporten har vakt stor oppsikt og politiske reaksjoner i EU; så mye at krefter nå er satt i sving for å miskreditere rapporten og de som tok initiativet til den. Det hevdes bl.a. at de undersjøiske kablene som står for en stor del av teletrafikken, ikke lar seg tappe.

18 18 Revolusjon! Nr. 15-1/1998 I denne artikkelen påviser Aquiles Castro fra Den dominikanske republikken hvordan de postmoderne teoriene og angrepene på nasjonalstaten er skreddersydd til imperialismens nye globale strategi. Sett i lys av problemene den revolusjonære prosessen i Latin-Amerika står overfor, kan det være nyttig å definere utgangspunktet og utfordringene til den anti-imperialistiske kampen under de rådende vilkår. I likhet med alle forslag som bygger på tidligere politisk erfaring og som skal anvendes på vår tids forhold og krav til undersøkelse, må også spørsmålet om den anti-imperialistiske kampen drøftes på ny i lys av den virkeligheten som den er en del av. De teoretiske spekulasjonene til postmodernistiske filosofer og sosiologer hevder at enhver teoretisk visjon som går forut for ens egne, er ute av stand til å foreta en vurdering av virkeligheten og følgelig også til å gi retningslinjer for dens nødvendige omforming. Ifølge dette synet, ville det være en anakronisme å bygge på et fornuftsbasert teoretisk grunnlag og dens mest revolusjonære synliggjøring. Med dette som utgangspunkt blir det hevdet at vi lever i en ny, postindustriell og postmoderne epoke hvis vesentlige karakter vil være «grunnleggende forskjellig fra den kapitalistiske produksjonsmåten som har vært framherskende i de to (siste) århundrene». (Collinicos.A., Bogota - «Against Post-Modernism», s. 25.) Filosofien som tjener som grunnlag for postmodernismen, stammer fra læren til de franske «poststrukturalistiske» teoretikerne, med Michel Foucault som den mest framtredende. Hans synspunkter kan oppsummeres som en påstand om at virkeligheten har en fragmentarisk, uensartet og pluralistisk karakter som gjør det umulig for menneskets tanke å forklare denne virkeligheten på en objektiv måte, og om at mennesket må forstås som en «usammenhengende masse av transindividuelle impulser..» (samme sted, s. 22). Sosiologien hevder på sin side teorien om det postindustrielle samfunnet. Ifølge denne teorien tyder de forandringene som har skjedd i Vesten i de siste tiårene på at «den utviklede verden befinner seg i en overgangsfase fra en økonomi som er basert på industriproduksjon, og til en økonomi der systematiske teoretiske undersøkelser blir hoveddrivkraften for forandring, en omforming med uoverskuelige sosiale, politiske og kulturelle konsekvenser» (samme sted). Ut fra det vi ovenfor har oppsummert om den postmodernistiske teorien, går det klart fram Det er bare i den frodige fantasien til de postmodernistiske teoretikerne at det kan gi mening å snakke om en såkalt «ny epoke». Postmodernismen og den anti-imperialistiske kampen i dag AV AQUILES CASTRO at omdreiningspunktet for vår analyse ligger i følgende spørsmål: Er det slik at den nåværende samfunnsutviklinga er grunnleggende forskjellig fra kapitalismen slik vi til nå har kjent den? Begrepet «grunnleggende forskjellig» viser tilbake på en kvalitativ forestilling, dvs. at det forutsetter gjennomgripende endringer i kjerna av systemet. En slik hypotese lar seg ikke lett sannsynliggjøre dersom vi stoler på den indre logikken i kapitalismens utvikling. Teknologiske og sosiale nyvinninger har ført til dramatisk forbedring av produksjonsmåten i den såkalte postindustrielle og postmoderne tidsalder. Men det er fortsatt slik at målet for produksjonen er individuell akkumulasjon og tilegnelse av de skapte verdiene, og fortsatt gjelder de ufravikelige forutsetningene som ligger i de kapitalistiske produksjonsforholdene: Utbytting av arbeidskraft (merverdi) likegyldig hvilken form dette tar gjennom automatisering og roboter. Den kjensgjerning at grunnlaget som systemet er bygd på fortsatt står urokket, trer klart fram når vi tar i betraktning at den sosiale elendigheten som er iboende i det kapitalistiske systemet framleis er til stede med full tyngde: arbeidsløshet, mangel på arbeid, fattigdom, krigsfare osv. I lys av dette er det bare i den frodige fantasien til de postmodernistiske teoretikerne at det kan gi mening å snakke om en såkalt «ny epoke». Påstandene og postulatene til den postmodernistiske filosofien er ikke nye. Benektelsen av at virkeligheten kan bli objektivt erkjent og fortolket som en helhet, og benektelsen av «menneskets evne til å finne sammenheng» gjentar de grunnleggende tesene i den klassiske idealistiske filosofien - slik disse er blitt hevdet i moderne tid av Friedrich Nietszche, hvis tanker ble utnyttet i den fascistiske ideologien. Synet på teknologiske fremskritt som tegn på og resultat av at kapitalismen er gått inn i et høyere stadium, avslører hvilken grad av avsporende manipulering som ligger i den postmoderne sosiologiske tilnærmingsmåten. Den ensidige karakteren til en slik metode blir tydelig når den overveiende delen av undersøkelsen ligger utenfor markedet og produksjonen. Dermed taper den av syne at det er en meget nær sammenheng i den kapitalistiske strukturen. Selv om ett element kan få overvekt over et annet på ethvert tidspunkt i akkumulasjonsprosessen, er sammenhengen så avgjort til stede så lenge produksjonsforholdene er de samme. Fremskritt eller innovasjoner i den økonomiske dynamikken er i seg selv ikke tilstrekkelige til å forårsake en kvalitativ endring som kan gå ut over kapitalismen. Denne metodens utgangspunkt tjener også til å rettferdiggjøre et annet av postmodernismens teoretiske våpen, som er å hevde at klasseanalysen er verdiløs fordi klassekampen er blitt historisk foreldet som metode for å frembringe samfunnsmessige forandringer. Vårt standpunkt utelukker ikke en vurdering av hvor viktig påvirkningen fra de nye produksjonsformene kan være i den sosiale, politiske og spesielt den kulturelle sfæren, der den klassiske teorien om sosial endring og revolusjon blir stilt overfor nye utfordringer. De mangesidige formene som massenes ledende sosiale og politiske rolle antar, sammen med sammensatte sosiale strukturer og identiteter, er bare en del av de relevante teoretiske implikasjonene som kan avledes av virkeligheten slik den påvirker våre handlinger. I så henseende er den gode siden ved de «moteriktige» teoriene at de gir oss en advarsel. Nasjonalstatens skjebne i den postindustrielle og postmoderne verden fremstår som en av de sterkeste utfordringene for den klassiske politiske teorien generelt og for den revolusjonære teorien i særdeleshet. Det som i virkeligheten skjer, i heten fra de postmoderne tesene og konkret innenfor den nyliberale teoriens rammeverk, er at de store sentrene for verdensherredømmet fremsetter politisk-økonomiske teorier og strategier som setter spørsmålstegn ved nasjonalstatens rolle. Den er angivelig historisk akterutseilt i og med den «nye epoken». Dermed vil prinsippet om nasjonal og statlig suverenitet høre fortiden til, ifølge den nyliberale strategien der det mest synlige politiske målet er å redusere statens rolle i landene våre til et minimum, ved hjelp av de berømte moderniseringsprogrammene som blir diktert av internasjonale finansorganer. Nyliberalismens ødeleggelse av nasjonalstatene kommer konkret til uttrykk gjennom nedbyggingen av den nasjonale industri- og jordbruksinfrastrukteren, og i avviklinga av sentralbanken og den nasjonale valutaen, sparebankene, hjemmemarkedet og den nasjonale kulturen. Reformeringa av staten som er blitt så moderne, er uttrykk for en prosess der overbygningen tilpasses til kravene i den nyliberale planen, slik den blir presset på den økonomiske basisen i våre samfunn. Dette forklarer de «nye» begre-

19 Nr. 15-1/1998 Revolusjon! 19 pene som imperialismen lanserer når det gjelder den nasjonale suvereniteten, og som gir det overstatlige apparatet en overordnet betydning. Det forklarer hvorfor sentrene for verdensherredømmet snakker slik de gjør om internasjonal narkotikahandel, miljøspørsmål, internasjonal folkeflytting og ekstrem nasjonalisme. Virkeligheten i verden i dag demonstrerer at det imperialistiske herredømmet har fått spesifikke kjennetegn som en ikke har sett før, og det tvinger oss til å gjenoppfriske politisk teori så vel som praksis for å videreføre den antiimperialistiske kampen med sikte på nasjonal frigjøring. Har epoken forandret karakter? I våre dager blir gyldigheten av begreper som anti-imperialistisk kamp og sosial forandring ofte trukket i tvil. Argumentet er at slike visjoner for den samfunnsmessige virkeligheten er blitt satt til side av selve den kapitalistiske utviklingen. Lever vi kanskje i en tid som er forskjellig fra epoken med kapitalistisk herredømme? De nye, reelle forholdene som finnes i den kapitalistiske økonomien, må vurderes med henblikk på hvordan de påvirker så vel beskrivelsen av systemet som selve teorien. Men en objektiv tilnærming fører ikke nødvendigvis til forestillingen om at selve systemet er opphevet, slik den såkalte postkapitalistiske, postindustrielle eller postmoderne epokens teoretikere hevder. De opphavelige og utvetydige kjennetegnene som gir den nåværende epoken kapitalistismens og imperialismens stempel, står ved lag. De nye og betydningsfulle vitenskapelige og teknologiske fremskrittene på vareproduksjonens, sirkulasjonens og forbrukets område har bare ført til en fornyelse av fundamentet som systemet hviler på, slik at det gjennom sin egen reproduksjon har hevet seg til et høyere nivå. De moteriktige teoriene kan ikke utslette virkeligheten og kapitalismens iboende lover. Disse utgjør rammeverket alle de aktuelle teknologiske prosessene finner sted innafor, prosesser som gjennom sine virkninger har gitt opphav til de mest fantasifulle spekulasjoner om at en angivelig ny historisk epoke skulle være oppstått. «De postindustrielle teoretikerne... hevder at de framskredne samfunnene legger bak seg en historisk epoke som kunne defineres som industriell.» Det forårsaker en grunnleggende forvandling i så høy grad at de «grunnleggende prinsippene» for samfunnet i stigende grad er å finne i «teoretisk kunnskap» i motsetning til «kapital og arbeid». (D.Lyon i «Post-Modernity», Alliance Publishers, Madrid 1994.) En påstand som at forholdet arbeid-kapital er blitt erstattet av en eller annen faktor, som for eksempel «informasjonsbearbeidelse», som selve grunnlaget systemet er bygd på, betyr å miste kontakten med virkeligheten. En slik påstand kan bare opprettholdes hvis man ser bort fra prosessen som skaper den ekstraordinære mengden av informasjon som er tilgjengelig i dag, for bak denne produksjonen finner vi nettopp forholdet arbeid-kapital. Vi må advare mot følgene av å godta denne hypotesen som sann og gyldig, fordi det fører til en tendens til å la arbeiderklassen forsvinne eller miste sin egenvekt, og det er et annet angrepsområde for postmodernistene. I denne sammenheng kan vi se at virkelighetens kjensgjerninger i seg selv avslører påstanden som løgn - når vi erindrer at den økte betydning av tjenesteyting i verden ikke ser ut til å skje på bekostning av industrien, men på bekostning av jordbruket. Dette er blitt tydelig gjennom den økende urbaniseringen av hele samfunnslivet i alle nasjonale sammenhenger. Påstanden om at «produksjonsparadigmet er foreldet», slik det uttrykkes i ideer og begreper om «postkapitalisme» og «postindustrialisme» fører til en avvisning av hele den teoretiske analysen av kapitalismen (og spesielt marxismen) som redskap for å forstå det kapitalistiske samfunnet på det nåværende utviklingsstadiet. En del av strategien for imperialistisk dominans er oppløsning av de nasjonale økonomiene i våre land, for på denne måten ytterligere å styrke de multinasjonale selskapene og verdensmarkedet som står i deres tjeneste. Si at vi godtar som et faktum at produksjonen av tjenester øker mens vareproduksjonen avtar, og at det blir demonstrert at dette fenomenet nødvendigvis påvirker de sosiale relasjonene. Da blir det åpenbart at forholdet arbeid-kapital, så vel som den reproduksjonen av utbyttende og utbytta klasser - dvs. av eiere og lønnsarbeidere - som følger av den, kjennetegner de primære produsentene. For den revolusjonære politiske teoriens og handlingens formål er det viktig å betrakte hva en del følger av vår tids kapitalistiske utvikling innebærer. For det første må vi når det gjelder klasseanalysen revurdere sammensetningen av arbeiderklassen, siden det stilles stadig større krav til arbeiderklassens dyktighetsnivå under forhold med akselererende vitenskapelig-tekniske framskritt. Denne situasjonen har sammen med andre faktorer i krisen forårsaket at et bredt lag av fagfolk er blitt innlemmet i arbeiderklassens rekker i stort omfang, og at deres arbeids- og levevilkår gradvis blir tilnærmet til lønnsarbeiderens sosiale kultur og praksis. Dette poenget blir bekreftet av den massive inndragningen av disse sektorene i fagbevegelsens kamper. Hva vil virkningen av dette bli i framtida når det gjelder arbeiderklassens generelle atferd, og hvordan vil det påvirke prosessen med sammensetninga av kreftene for samfunnsmessig forandring? Spørsmålet om hvordan disse fenomenene vil fortsette å utvikle seg, må betraktes i et perspektiv av ubundet, fordomsfri tenkning. Et annet aspekt av stor strategisk betydning som trenger til overveielse, er innvirkningen av globaliseringen på nasjonenes økonomi. Særlig ettersom forholdene som i denne sammenhengen blir opprettet mellom nasjonen og markedet, ifølge postindustrialismen og postmodernismens talsmenn gir grunn til å sette spørsmålstegn ved nasjonalstatens berettigelse. Den imperialistiske strategien har faktisk brukt ordet «interdependence» (gjensidig avhengighet) for å beskrive vilkårene for forholdet mellom land og nasjoner, med utgangspunkt i globaliseringen av de såkalte sentrale økonomienes dominans over resten av verden. I denne sammenhengen går de imperialistiske kreftene inn for en angivelig gjensidig avhengighet mellom økonomien i forskjellige land, noe som etter systemets egen logikk bare kan fungere gjennom kontinuerlig overføring av kapital og andre ressurser fra de undertrykte nasjonene og til de industrialiserte undertrykkernasjonene. En del av strategien for imperialistisk dominans slik den er fremstilt i den nyliberale planen, er oppløsning av de nasjonale økonomiene i våre land, for på denne måten ytterligere å styrke de multinasjonale selskapene og verdensmarkedet som står i deres tjeneste. Dette er utgangspunktet for diskusjonen og planene som tar sikte på å utslette nasjonalstatene i land som er underkastet de store sentrene i verdensøkonomien. I denne situasjonen, og i lys av de framherskende kjennetegnene i samtidas økonomiske prosesser, vil spørsmålet om nasjonen få ny betydning for de kreftene som ønsker samfunnsmessig forandring. Den reelle faren som vil oppstå ved nasjonens oppløsning, tvinger de revolusjonære til å legge vekt på den nasjonale kampen for å sikre at det opprettholdes forhold som gjør planen om samfunnsmessig forandring gjennomførbar - for innen rammen av en nasjon der det historiskkulturelle fundamentet er ødelagt, med de økonomiske og sosiale drivkreftene helt utslettet fra nasjonens territorium, vil denne nasjonen miste enhver mulighet til å bygge opp sin identitet. Denne tilnærmingsmåten er objektiv. Arbeiderklassens internasjonale karakter og dens interesser under kapitalismens betingelser er ikke fremmed for nasjonens interesser, den snarere forutsetter dem. Dette er slik på grunn av loven om kapitalismens ujevne utvikling, der den indre logikken alltid modner vilkårene (i en krisesituasjon) for forandring i en spesifikk sammenheng og ikke nødvendigvis i hele systemets omfang. I denne forstand er det korrekt å trekke frem den nasjonale rammen som et mulig scenario for revolusjonær forandring av samfunnet under imperialismens vilkår. For meg virker det som om utviklingen av motsigelsene i samfunnets nåværende fase vil stille det nasjonale spørsmålet i sentrum for kampen for samfunnsmessig forandring. Dette er virkeligheten, til tross for de villedende teoriene om at det angivelig er blitt en ny epoke. Den dominikanske republikk. juli 1997

20 20 Revolusjon! Nr. 15-1/1998 Kråkerøy-talen et skammens minne 50 år Allerede under annen verdenskrig begynte vestmaktene, Sovjetunionens allierte, å forberede aggressive tiltak mot sin alliansepartner. Men den politiske situasjonen etter krigen var slik at enhver form for militær aggresjon ville vært umulig. I stedet fikk vi den kalde krigen, med politisk og økonomisk press mot Sovjetunionen på alle fronter. «Kuppet» i Tsjekkoslovakia Den kalde krigen ble ytterligere skjerpet ved utviklinga i Tsjekkoslovakia i februar 1948, der det fra 1946 satt en samlingsregjering av kommunister, sosialdemokrater og borgerlige. Det tsjekkiske kommunistpartiet hadde da en oppslutning som tilsvarte Arbeiderpartiets her i Norge. Som ledd i en taktikk for å isolere kommunistene, gjennomføre et kupp og styrte den folkevalgte statsmakta, trakk endel statsråder seg ut av regjeringa. Denne taktikken utløste en folkereisning med støtte til regjeringa, som gjorde tiltak for å beskytte seg mot militærkupp. Utviklinga i Tsjekkoslovakia utløste en voldsom reaksjon hos borgerskapet i Vesten, som kalte det som var skjedd «et kommunistisk statskupp». Propagandahetsen var enorm. Den retta seg både mot kommunistene i Tsjekkoslovakia og overalt ellers i verden. I Norge falt den på fruktbar grunn i DNA. Kråkerøy-talen Det var i denne situasjonen Einar Gerhardsen demonstrerte hvor nyttig DNA var som regjeringsparti for borgerskapet. På Kråkerøy ved Fredrikstad holdt han en tale der han gikk til et bredt angrep på de norske kommunistene i NKP et parti som DNA få år i forveien hadde vært i samlingsforhandlinger med! Talen inneholdt ikke politiske argumenter, men var full av giftig hets, sjofle antydninger og det som Gerhardsen var spesialist på, de demagogiske knepene. Han sa blant annet: «Det som kan true Einar Gerhardsen «landsfaderen» ga startsignalet for klappjakta på kommunistene. det norske folks frihet og demokrati, det er den fare som Det norske kommunistparti til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten, er å redusere kommunistpartiets og kommunistpartiets innflytelse mest mulig. Vi må ikke skape noen hetsstemning mot dem.» Klappjakta bagynner Men hetsstemning ble det til gagns. Gerhardsens tale ble signalet til klappjakt på kommunistene. Etter ordre fra partisekretariatet begynte partimedlemmer i fagbevegelsen å registrere sine kommunistiske og sosialistisk bevisste arbeidskamerater, under overoppsyn av den kjente partisekretæren og CIA-agenten Haakon Lie. Slik ble det skapt en politisk atmosfære som var mer gunstig for gjennomføringa av USAs og DNAs NATO-planer, og ikke minst for de beryktede beredskapslovene. Den politiske sammenhengen Kråkerøy-talen tok utgangspunkt i internasjonale forhold, men en må se på de indre forholda i Norge for å forstå den dypere sammenhengen. Etter annen verdenskrig var det radikale stemninger i Norge som blant annet ga seg utslag i en sterk kommunistisk representasjon på Stortinget (og et DNA som også var større enn noensinne). Denne situasjonen måtte endres dersom kapitalen skulle få slått ut vingene sine ordentlig. Men grunnlaget var allerede lagt i forhold til fagbevegelsen, og med kommunistene isolert ville spillet bli enda enklere. Under krigen var LO og NAF blitt enige om at en måtte unngå arbeidsstans i overgangs- og gjenreisningsperioden etter krigen. Lønnsnemnda ser dagens lys Middelet til å oppnå dette var tvungen voldgift, i praksis ved at NAF og LO sammen skulle ha fullmakt til å vedta og endre lønnsvilkår. Hvis ikke disse organisasjonene ble enige, skulle saken avgjøres ved lønnsnemnd (et nytt ord den gangen, som senere har forfulgt arbeiderbevegelsen som en mare). London-regjeringen bestemte at denne ordningen skulle gjelde i ett år etter frigjøringa. Men ordningen var sjølsagt altfor bra for kapitalen til å gi slipp på så fort. Den ble forlenget år etter år, og perioden med totalt streikeforbud varte helt til I årene ble ialt 255 saker avgjort ved lønnsnemnd, inklusive alle de store tariffoppgjørene. Til skrekk og advarsel Kråkerøy-talen kan sies å innlede sosialdemokratiets glansperiode i Norge, den tida som «venstresosialister» lengter tilbake til og drømmer om å gjenopprette og som ga borgerskapet og kapitalen en ny sjanse til å styrke og utbygge sitt herredømme. I dag kan kapitalistene framleis høste fruktene av det systematiske nidingsarbeidet til en serie med DNA-regjeringer. Når en tenker på hva det har betydd ikke bare ved å svekke fagbevegelsens kampkraft, men for hele det norske samfunnet ved å undergrave det borgerlige demokratiet og rettsstaten, velferdssamfunnet og de tradisjonelle likhetsidealene, ja nær sagt hele den nasjonale kulturen da blir Gerhardsens startsignal et minne som det er verdt å huske til skrekk og advarsel.