Piper spratt opp. Pysjamasen var våt av svette på tross av desemberkulda.

Transkript

1 1 Piper spratt opp. Pysjamasen var våt av svette på tross av desemberkulda. Hva var det? Hun kastet et søvnig blikk på klokka halv to og deretter på Aurora som sto vakt ved soveromsdøra. Grønlandshundens hvite pels falt i bølger nedover ryggen. Ørene var spisse. Piper fomlet med virvaret av flanelltepper hun hadde viklet beina inn i, og lyttet. Der var det igjen. Det knirket i gulvplankene nedenunder. Tunge skritt. Ikke Kaydens. Aurora sprang mot døra og begynte å skrape på den medtatte dørkarmen. En lav knurring steg opp fra hundehalsen. Piper kom seg på beina og krysset det iskalde gulvet. Hun åpnet døra på gløtt og kikket ut i mørket. Nok et knirk fra gangen nedenunder. Fottrinnene stanset ved foten av trappen. Aurora klynket og presset snuten mot døråpningen. Piper bøyde seg ned for å ta tak i halsbåndet, men var ikke rask nok. Aurora stormet ut i gangen. Piper løp etter henne, men ble stanset av søsteren, som hadde et gevær i hånden. Kayden slapp taket i armen til Piper og la en finger for munnen. De listet seg nedover gangen idet Aurora bykset ned trappene og knurret. Så hørte de en mann stønne. Noe ramlet hardt i gulvet. 7

2 Kayden siktet med geværet på kaoset der nede. «Skru på lyset,» hvisket hun. Piper slo på bryteren. Der sto Aurora, en halv meter unna mannen på gulvet. Han trakk armen bort fra ansiktet og så opp. «Reef?» gispet Piper da hun så broren sin. «Er det blod?» *** Landon Grainger tømte glasset med rom og lot varmen gli nedover halsen. «Det virker som du har noen sorger å drukne, konstabel.» Becky Malone satte seg bedre til rette på stolen og lente seg mot ham, så krydderduften fra parfymen hennes kilte ham i nesen. Han satte det tomme glasset fra seg på baren og signaliserte at han ville ha et til. «Du aner ikke.» Hun dro fingeren langs kanten av glasset. «Vel, jeg tror du vil bli overrasket over hvor mye jeg vet.» Den selvsikre tonen overrasket ham. Var det så lett å se? «Du er ikke den eneste som har hatt hjertesorg.» Landon skar en grimase. Ja, det var det visst. «En dram til?» spurte bartenderen og holdt flasken over det tomme glasset. Han nølte, for han ville glemme, han trengte det... Men det var dette intense behovet som fikk ham til å skjønne at han burde stanse den nedadgående kurven. «Jeg får nok heller ta meg en øl.» Han måtte komme seg ut derfra. Kjøre hjem. Bare én øl, så fikk det være nok. Han skulle ikke ha kommet dit i det hele tatt, og han burde definitivt ikke bli værende. «Vet du hva?» Betty ålte seg nærmere, låret berørte hans. «I min erfaring er kuren for hjertesorg litt hyggelig selskap.» Han hadde lyst til å spørre hvordan hun kunne være så sikker på at det var hjertesorg som sto bak denne trangen til å glemme, men visste at spørsmålet bare ville avsløre ham ytterligere. Hvis Becky sa Pipers navn... Piper. Landon grep tak i halsen på ølflasken og løftet den til munnen. Rart hvor fort du vendte tilbake til gamle synder. Han hadde holdt seg på matta altfor lenge til å la smerten sende ham så langt ned. 8

3 «Hva sier du, kjekken?» Becky lot fingrene gli nedover brystet hans; det varmet like mye som rommen. «Jeg er svært hyggelig selskap.» «Det er du helt sikkert, men...» «Så mange men...» Hun ristet på hodet. «Der har du en stor del av problemet ditt.» Han tok en kjapp slurk av ølen, slengte en tidollarseddel på disken og reiste seg. Becky la hodet på skakke og smilte. «Er det en invitasjon?» Hun snudde seg mot ham. De lange beina var bare mellom kanten på det svarte miniskjørtet og toppen av de røde krokodilleskinnstøvlene. «Er du ikke litt dårlig rustet til å takle Alaska-været?» Det var rett etter Thanksgiving og allerede minus 20 og snø. Hun var ei lokal jente. Hun burde vite bedre. «Så søt du er.» Hun reiste seg og glattet på skjørtet. «Jeg vet hvordan jeg holder meg varm.» Det hørtes bra ut med litt varme. Han hadde vært kald og alene altfor lenge og var smertelig klar over at det ikke ville bli til noe med Piper det var han sikker på. Han prøvde ikke å tenke på det som hadde skjedd tidligere på kvelden. Becky filtret fingrene sine i hans. «Hva sier du til å fortsette denne festen et mer privat sted?» «... det kunne virke klokt, om det ikke var for den advarende stemmen i mitt hjerte.» Hvorfor hadde han lest Ringenes Herre så mange ganger i oppveksten? Så mange sitater satt fastklistret i hjernebarken. «Bare et par drinker, to venner imellom,» sa hun og førte ham mot døra. «Og så?» Han visste nøyaktig hva hun forventet. «Og så...» Hun tok kåpen ned fra knaggen, åpnet døra som var pyntet med glorete, rød glitter på karmen, og geleidet ham ut på parkeringsplassen. Tariuks iskalde kystluft klasket ham hardt på de værbitte kinnene. Becky trakk på seg kåpen og la armene rundt livet hans. «Og så... får vi se hva vi føler for.» Dette kjennes ikke riktig. «Jeg setter pris på tilbudet...» 9

4 «Men?» «Men...» Han sukket og kikket på remsen med julelys som hadde løsnet og hang og slang i vinden så det sang i den slitte takrenna til Hawkings Pub. Det var ikke akkurat et av de fineste etablissementene i Yancey; på ei så lita øy som Tariuk, var det så langt utenfor allfarvei du kom. Hun smilte. «Jeg sa jo at det er de men-ene som holder deg igjen.» Mobilen hans ringte, og hun flyttet blikket til lomma hans. «Jeg blir nødt til å ta den.» Hun brød seg ikke med å slippe taket rundt livet hans. «Grainger.» «Det er Tom.» Becky kjærtegnet ham på halsen. Han prøvde å komme seg ut av grepet hennes. «Det passer litt dårlig nå.» «Det kan du si.» «Hva skjer?» «Det har vært et mord.» *** Landon svelget et par Paracet for å dempe hodepinen han visste var på vei, og kjørte med én hånd på rattet mens han helte i seg resten av en energidrikk. Han prøvde å viske ut, eller i hvert fall å fortrenge, minnene om det som hadde skjedd tidligere på kvelden, men etter et par drinker og så nære på med Becky, skar de bare dypere. Det som en gang i tiden hadde vært en effektiv måte å flykte på, fanget ham nå, befestet bare alt han prøvde å glemme. Han krønsja den tomme boksen med neven. Hva skulle han egentlig gjøre for å glemme Piper? For å få slutt på den fryktelige smerten som langsomt spiste ham opp innenfra? Han kastet den sammenklemte boksen ned på gulvet og økte hastigheten. Det var ingen andre biler på veien bare en lang, mørk avgrunn foran ham. Han hadde vaklet på kanten en stund, men i kveld... Han klamret seg til rattet, og smerten spredte seg gjennom lemmene, helt fram til 10

5 hjertet. Det som skjedde i kveld, hadde skjøvet ham utfor. Virkeligheten hadde slått ned som lynet. Det hadde blitt så smertelig klart for ham da han så Piper sammen med Denny Foster på forlovelsesfesten til Cole og Bailey. En vakker dag ville det være Piper som skulle forlove seg, Piper som skulle gifte seg, og han ville bli tvunget til å stå på sidelinjen og se på at kvinnen han elsket ga sitt liv til en annen mann. Foran ham danset svake, røde striper i de kraftige flomlysene. Han myste mot det sterke lyset da han kjørte opp ved siden av patruljebilen med varsellamper på taket. Han pustet dypt for å roe seg, gikk ut av pickupen og stålsatte seg for det som ventet. Den frosne bakken knaste under støvlene hans der han tok seg forbi de midlertidige hovedkvarterene til Midnattssolen Ekstremsport en rekke provisoriske brakker og telt og videre til Trailside-hotellet, der deltakerne var innlosjert. Det var full aktivitet i det vanligvis så stille og rolige hotellet, og flomlysene hadde bare en forsterkende virkning på forvirringen og galskapen; de var ild på bålet. Utenfor hadde det samlet seg en gruppe mennesker som sto og glante på sheriffen og mennene hans idet de sperret av inngangsområdet med polititeip, slik at de cirka femti gjestene, for det meste konkurransedeltakere snøbrettkjørere og alpinister ble trengt sammen i et avlukke ved hovedinngangen til hotellet. Politibetjent Tom Murphy fikk øye på ham i mengden og kom ham i møte. «Hvem hadde denne lyse ideen?» Tom kremtet og nikket i retning av sheriff Slidell. Landon sukket. Så klart. En folkevalgt myndighetsperson uten noen tidligere polititrening. Landons sjef vinglet mellom å holde seg langt borte fra den ene saken, til å kaste seg uti den neste med hud og hår. Selv om han satt i sjefsstolen, hadde ikke Bill Slidell den minste anelse om hvordan han skulle lede en ordentlig åstedsgranskning, og det var lett å se. «Vi får prøve å få skrudd av lysene når vi har sikret området. Det er ingen vits i å skremme folk mer enn nødvendig.» Tom hilste til hatten. «Den er grei.» Landon gikk inn i lobbyen, overrasket over at det brant i den digre 11

6 steinkaminen, og at juletreet var tent. Den 3,5 meter høye grana nådde nesten helt opp til det buede tretaket. Flammene skinte i sølvkulene på treet og forsterket glansen fra peisen i en ellers ganske tom lobby. Andy Miner, eier og direktør for det over hundre år gamle hotellet, kom ut fra bakrommet. «Glad for å se deg, Landon. Slidell tvang alle gjestene opp av senga og sendte dem ut i kulda. Klokka er nesten to på natta, for svarte.» Landon så skrått på Tom. Tom trakk på skuldrene. «Sjefens ordre.» Landon sukket oppgitt. «Si til Slidell at det er greit å slippe folk inn igjen når området er sikret. Fortell ham at de vil være mer samarbeidsvillige og lettere å avhøre hvis de ikke står og fryser seg halvt i hjel.» For ikke å snakke om lettere å holde styr på. «Den er grei. Vil du vente på meg eller stikke opp og se selv?» «Hvor er liket?» «I damegarderoben, øverste etasje.» «Hvem passer på det?» Tom kremtet. «Slidell ville at vi skulle undersøke området her nede.» «Så dere lot mordstedet stå ubevoktet?» «Vi teipet over inngangen, og med alle gjestene her ute...» Landon gikk bort til trappen og tok to trinn av gangen opp til sjuende etasje. Hjertet banket i takt med smellene fra støvlene mot betongtrinnene. Han foretrakk å bli litt gira, få litt adrenalin, før han kom til et åsted, på en måte ruse hjertemotoren før han fikk sjokket som ventet. På den måten taklet systemet det bedre i hvert fall fysisk. Han nådde toppen samtidig som Tom kom ut av heisen. «Jeg trodde du skulle få Slidell til å skru av flomlysene.» Slidell ville være langt mer lydhør overfor Tom enn ham. Etter forrige mordsak trodde Landon at han og sjefen endelig hadde funnet tonen, men nå som Slidell var i full sving med kampanjen for å bli gjenvalgt, ble sjefen mer politiker og mindre purk for hver dag. «Jeg skal det, men det er noe du må vite først.» «Hva da?» «Jeg ville ikke si noe foran Andy, selv om jeg er sikker på at han vet det. Så godt som alle vet det nå.» 12

7 «Vet hva da?» Tom gned seg i nakken. «Vitnene... de sier...» «Vitnene?» Var de virkelig så heldige? «Har vi vitner til mordet?» «Så godt som. Kom inn i garderoben idet morderen gjorde seg ferdig. Han hadde blodet hennes på seg.» Det skjedde ikke ofte i en så alvorlig sak. «Fortell hva som skjedde.» «En av idrettsfolka sa hun hadde lagt igjen noe her oppe tidligere på kvelden.» «Fikk du navnet hennes?» Vær så snill og si at du fikk navnet. «Vent litt.» Tom fisket en notisblokk ut av skjortelomma. Han knipset den opp og skumleste nedover. «Ashley Clark.» Landon merket seg navnet. «Fortsett.» «Hun og vennen gikk opp for å finne det.» «Og vennen het?» «Tug Williams, en annen konkurransedeltaker.» «Greit.» Landon skrev ned navnet. «De kommer ut av heisen og begynner å gå nedover gangen. De hører noe bråk fra damegarderoben, så Ashley stikker hodet inn. Ser det døde offeret i hendene på drapsmannen. Han har fortsatt mordvåpenet i hendene.» «Har vi morderen i varetekt?» Hvorfor hadde ikke Tom sagt det? «Nei, dessverre. Han kranglet med Tug, før han brøytet seg forbi ham og Ashley og kom seg unna. Kranglet? «Så vitnene kjente mistenkte?» «Det stemmer.» «Men hvem er det?» Hvorfor nølte Tom sånn? «Du kommer ikke til å like det...» Landon fikk en dårlig følelse i magen. «Ei dame har blitt drept. Selvfølgelig liker jeg det ikke.» «Morderen er Reef McKenna.» Det svartnet for øynene hans. «Reef?» Det var ikke mulig. «Begge vitnene har identifisert ham.» Dette kommer til å ta livet av Piper. «Har Slidell sendt ut en etterlysning?» «Niks. Han gikk rett i gang med å sikre gjestene og området.» 13

8 Han tvilte på at Reef fortsatt befant seg på hotellet. «Noe tegn til ham?» «Ikke det spor. Skal vi sende noen bort til McKenna-huset?» «Jeg kan dra dit.» Hvis noen var nødt til å fortelle det, så måtte det bli ham.