Besvarelse bedømt til A. Spm nr 1: Kan Ole kreve renter av Marte?

Transkript

1 Besvarelse bedømt til A. Spm nr 1: Kan Ole kreve renter av Marte? Det må først undersøkes om Ole kan kreve forsinkelsesrenter med hjemmel i forsinkelsesrenteloven, jfr. at det her dreier seg om en forsinket betaling av en kjøpesum. Oles krav på kjøpesummen er et «pengekrav på formuerettens område» og rentel. kommer derfor til anvendelse, se dens 1. En kravshaver kan kreve forsinkelsesrente når et krav «ikke innfris ved forfall», jfr. 2(1), 1. pkt. I utgangpunktet kan Ole kreve slik rente av Marte. Presentasjon ettersom det er tale om to ulike rentekrav. Ok, man forsikrer seg om at sensor henger meg. Emm for opplagt til at det fortjener tidsbruk. Rettslig grunnlag. 2(2) inneholder imidlertid unntak fra dette rettslige utgangspunktet. Forsinkelsesrente skal ikke svares «dersom forsinkelsen er fremkalt ved forhold på fordringshaverens side». Denne regelen synes aktuell i vår sak, i og med at Ole tidligere har avslått et betalingstilbud fra Marte. Det rettslige spørsmålet blir om Martes forsinkede betaling av 1,15 mill kr var «fremkalt ved forhold på» Oles side, jf rentel 2(2). Dette er et spørsmål om det foreligger såkalt kreditormora fra Ole grunnet hans avvisning av Martes tidligere betalingstilbud. Grunnen til at Ole til å begynne med avviste Martes betalingstilbud var at han mente hun tilbød mindre enn han hadde krav på. Da Marte fremsatte tilbudet, framsto det som et tilbud om delbetaling, hvor kr som de var uenige om, ble holdt tilbake. Marte hadde imidlertid rett til å holde tilbake denne summen ut ifra avhl Denne lovbestemte rettigheten ville bli underminert dersom Ole ved sin avvisning skulle oppnå forsinkelsesrenter av den summen Marte tilbød å betale. I lys av dette framstår det klart at Ole var i kreditormora da han avviste betalingstilbudet. Denne løsningen underbygges ytterligere av at som alminnelig regel kan en kreditor ikke avvise delbetaling uten å komme i mora, se bl.a. Rt 1998 «Fløholm», samt juridisk teori. Dette antas å være regelen også hvor det ikke er tvist om restbeløpet, og må derfor gjelde enda mer hvor debitor har en lovfestet rett til å holde deler av det avtalte beløp tilbake, slik som her. Etter dette kan Marte påberope seg rentel. 2(2), og kan derfor ikke pålegges å betale forsinkelsesrenter. Delkonklusjon: Ole kan ikke kreve forsinkelsesrenter. Det må etter dette undersøkes om Ole kan kreve renter av kjøpesummen på annet grunnlag enn rentel. Slik rente vil i så fall svare til bankenes innskuddsrente, nemlig 3 %. Ole har ikke hjemmel for et slikt krav på avsavnsrente verken i lov eller avtale med Marte, og det er heller ikke opplyst noe om en sedvanerettslig hjemmel for avsavnsrente i denne situasjonen. Spørsmålet blir om han kan kreve avsavnsrente fordi han har hatt en bakdel ved Dette og ovenstående avsnitt burde heller vært slått sammen til Dette gjelder ikke i de tilfeller hvor det foreligger kreditormora, og den rettslige problemstillingen er om Martes forsinkede betaling av NOK var fremkalt ved forhold på fordringshaverens side ettersom Ole avviste Martes tidligere betalingstilbud, jf. fl. 2 (2). Dette burde identifiseres klarere som et proargument, og ikke minst; knyttes opp mot en rettskildefaktor. Hva tilsier en naturlig ordlydsforståelse om delbetaling? Knytt opp mot rettskildefaktorer; for eksempel reelle hensyn og sammenheng i lovverket. Forsiktig med å konkluderer før drøftelsen er ferdig. Overbevisende materiell kunnskap, men ville fått enda bedre uttelling med noen små metodiske grep. Oppsummering er fint, men husk perspektivet i oppgavetekstene. Spørsmålet er altså om det foreligger rettslig grunnlag for å kreve rentegodtgjørelse. Ettersom renter på erstatningsgrunnlag er et mulig grunnlag, men klart ikke aktuelt, ville jeg startet med å avvise dette som mulig hjemmelsgrunnlag.

2 å ikke kunne disponere likviditet, mens Marte har hatt en tilsvarende fordel. Tradisjonelt har det vært antatt at rente ikke kan ilegges uten hjemmel i enten lov, avtale eller sedvane, jfr. juridisk teori, som gjerne har henvist til Rt 1970 «Norinvest». Dette perspektivet synes også tilstede i Rt 1997 «renter på festeavgift», hvor det står at «noen alminnelig regel om renter ved utilsiktet kreditt i kontraktsforhold, kan ikke oppstilles». I Rt 2002 «rente på erstatningsbeløp» tas det et tilsynelatende oppgjør med det tradisjonelle synet, blant annet sies det rett ut at «det tradisjonelle synet om at rente krever særskilt hjemmel kan ikke opprettholdes», og at det i dag er et utbredt syn at «rådighet over likviditet har sin pris». Dette synes å tilsi at avsavnsrente kan være aktuelt i forholdet mellom Ole og Marte. De siterte uttalelser var imidlertid ikke nødvendige for å begrunne dommens resultat, som gikk på rentetapserstatning i en erstatningssak. Slik rente har vært tilkjent også i eldre rett, på grunnlag av alminnelige erstatningsrettslige regler, se bl.a. Rt 1970 «Italiagruppen». I tillegg sies dommen at det må vurderes konkret om rente skal tilkjennes. Noen generell regel om at rente alltid skal tilkjennes ved utilsiktet kreditt, oppstiller dommen altså ikke. Det kan til sist anføres at dommen er omdiskutert blant juridiske teoretikere. Dette bidrar i en viss grad til å svekke dommens generelle uttalelser angående det tradisjonelle hjemmelskravet. I vår sak har nok Marte opplevd utilsiktet kreditt på Oles bekostning. Denne situasjonen skyldes kreditormora, jfr. tidligere drøftelse. I en slik situasjon må hensynet til kreditor veie mindre enn i andre kredittsituasjoner, jfr. at det er Oles eget ansvar at han ikke har fått rå over likviditeten. Denne betraktning styrkes ved et blikk på hvor rettspraksis henholdsvis har nektet og akseptert at slik rente skal tilkjennes. I dommen ble rente tilkjent hvor det forelå ansvarsbetingende framferd på debitors side, det samme gjelder Rt 1970 «Italiagruppen». Både i Rt 1970 «Norinvest» og dommen ble nektet, selv om kreditten i de situasjonene i mindre grad synes å ha vært kreditors eget ansvar enn i vår situasjon. Det synes derfor best i samsvar både med reelle hensyn, nemlig at Ole bør bære det tap som han selv har ansvaret for, og løsningene i rettspraksis at avsavnsrente ikke tilkjennes i vår situasjon. Siden den omtalte dommen ikke oppstiller en allment gjeldende ansvarsregel, men sier at rentespørsmålet må vurderes konkret, gis de nevnte betraktningene gjennomslag. De beste grunner taler derfor for å nekte Ole avsavnsrente. Formuler som en rettslig problemstilling. Pro. Burde kommet rett etter den rettslige problemstilling. Overbevisende materiell kunnskap. I tillegg er dette meget bra metodisk; man vekter dommen. Ytterligere vekting av dommen. Bra. Hva autoriserer dette argumentet? Reelle hensyn. Oppsummering av de sentrale argument som begrunner konklusjonen. Bra. Konklusjon: Ole kan ikke kreve rente. Spm nr 2: Ble Jans krav på restbeløpet foreldet 2/3-06? II Det rettslige grunnlaget for Pers påstand om foreldelse er foreldelsesloven, jfr. dens 1 nr 1. Fristens lengde i vår sak må settes til 3 år, jfr. 2, og at ingen av spesial- og tilleggsfristene i 4-13 framstår som aktuelle. Fristavbruddet skjer i og med Jans rettslige skritt 20/4-06, jfr.

3 15. Rettslig grunnlag er fl. 2, jf. 3. Det avgjørende er fra når fristens utgangspunkt skal regnes. Dette er regulert i fl 3 nr 1. Dersom fristen måtte regnes fra 2/3-06 ville kravet vært foreldet 2/3-06. Det rettslige spørsmålet blir om Jan hadde «rett til å kreve å få oppfyllelse» 2/3-03, dvs. dagen etter vareleveringen, jfr. regelen i fl 3 nr 1. I utgangspunktet kunne Jan krevd kjøpesummen allerede ved leveringen, men gikk med på å gi kreditt. Dermed fikk Jan et pengekrav mot Per, men uten at betalingstiden ble uttrykkelig avtalt mellom avtalepartene. Det avgjørende er om foreldelsesfristen startet å løpe den 2. mars 2003, og den rettslige problemstillingen er derfor om Jan hadde rett til å kreve å få oppfyllelse ved vareleveringen, jf. fl. 3? Gbl 5 inneholder en regel om betalingstid hvor intet om dette er avtalt. Selv om gbl i utgangspunktet gjelder kun for gjeldsbrev, er det alminnelig antatt at flere av dens regler gjelder allment for pengekrav, jfr. dens forarbeider og juridisk teori. Dette antas å gjelde for 5, som derfor kan gis analogisk anvendelse i vår situasjon. Regelen i 5 er at ved manglende avtale om betalingstid er skyldneren pliktig til «å betala straks kravsmannen seier frå», dvs. ved påkrav. Dersom denne regelen skal gjelde mellom Jan og Per, kunne Jan krevd «oppfyllelse» allerede 2/3-03, noe som vil innebære foreldelse. Selv om Jan og Per ikke gjorde en uttrykkelig avtale om betalingstiden, kan en viss kredittid likevel ha vært underforstått og derfor avtalerettslig bindende. Den avtalen de gjorde, var nemlig at varene skulle leveres «på kreditt». Det kan anses som et brudd på denne avtalens forutsetninger om Jan skulle hatt rett til å kreve oppfyllelse allerede dagen etter. Det avgjørende i denne relasjonen blir at Jan hadde som en etablert avtalepraksis i sin virksomhet at «kreditt» betydde minst en mnd betalingsutsettelse. Dette måtte Per ha kunnet innrette seg etter, og derfor hadde ikke Jan rett på «oppfyllelse» allerede 2/3-06. Men da kan Per heller ikke påberope seg at foreldelsesfristen skulle løpe fra det tidspunkt. Konklusjon: Jans krav var ikke foreldet 2/3-06. Redegjørelsen for gbl. 5 er et pro argument, og bør presenteres rett etter den rettslige problemstillingen ettersom contra argumentene skal begrunne konklusjonen. Her burde man tatt inn avsnittet som kommer rett etter den rettslige problemstilling. Ja. Spm nr 3: Var Jans krav på restbeløpet foreldet 20/4-06? Det rettslige grunnlaget for Pers foreldelsespåstand er fortsatt foreldelsesloven, og fristens utgangspunkt må igjen bestemmes ut i fra 3 nr 1. Dersom fristens utgangspunkt var fra 20/4-03 vil kravet være foreldet ved Jans forliksklage 20/4-06. Det rettslige spørsmålet blir da om Jan hadde «rett til å kreve å få oppfyllelse» før 20/4-03, jfr. 3 nr 1. Hvorvidt Jan hadde en slik rett, må bestemmes ut ifra situasjonen da kreditt opprinnelig ble avtalt. Det var på det tidspunktet den aktuelle pengefordringen oppstod, og 3 nr 1 henviser til «den dag da fordringshaver tidligst hadde rett til å kreve...» Det rettslige grunnlaget er fl. 2, jf. 3. Foreldelsesfristen ble avbrutt ved forliksklagen den 20. april 2006, og den rettslige problemstillingen er om Jan hadde rett til å kreve å få oppfyllelse før den 20. april 2003, jf. fl. 3? Kreditt ble opprinnelig avtalt i forbindelse med vareleveringen 1/3-03. Som nevnt ble ikke noe kredittid uttrykkelig avtalt. I og med kredittavtalen bandt imidlertid Jan seg til en kredittid på minst en måned, jfr. spm nr 2. Ut i fra den opprinnelige avtalen kunne derfor Jan kreve «oppfyllelse» 1 mnd etter levering, dvs. 1/4-03. Dersom dette legges til grunn som

4 fristens utgangspunkt, vil kravet være foreldet 20/4-06. Få dager etter den opprinnelige avtalen sendte imidlertid Jan en melding til Per hvor han godtok en kredittid helt til 30/4-03. Ut i fra det opplyste synes dette å ha vært et rettslig bindende løfte om henstand med betalingen helt til 30/4-03, i og med at det synes naturlig om Per innrettet seg i samsvar med denne meldingen. Dermed kan det også hevdes at Jan ikke hadde rett på «oppfyllelse» før 30/4-03, og at kravet derfor ikke var foreldet 20/4-06. En slik henstand bør imidlertid ikke innebære et annet utgangspunkt for foreldelsesfristen enn hva som framgikk av det opprinnelige avtaleforholdet. Da ville nemlig enhver henstand i forbindelse med pengekrav kunne innebære et nytt utgangspunkt for fristen, fastsatt ensidig av kreditor. Dette er i strid med forutsetningene for fl 28 nr 1, 2. pkt om at fristforlengelse må avtales mellom partene. Det kan her legges til at ut i fra forarbeidene skal fl i alminnelighet anvendes strengt etter sin ordlyd. I vår situasjon hadde ikke Per bedt om en annen forfallstid enn en mnd etter levering, som fulgte av den opprinnelige avtaleinngåelsen. Da kan et slikt senere utgangspunkt for foreldelsesfristen ikke fastsettes ensidig av kreditor ved at han gir henstand. Jan hadde derfor «tidligst (...) rett til (...) oppfyllelse» 1/4-03. Dermed inntrer foreldelse 1/4-06. Det kan her anføres at dersom Pers godkjennelse av at restbeløpet (det han holdt tilbake ved betalingen før 30/4-06, og som foreldelsespåstanden gjelder) var rettmessig, skjedde på den måten at han «overfor» Jan «uttrykkelig (...)» erkjente «forpliktelsen», jfr. fl 14, ville dette vært fristavbrytende. Da ville kravet likevel ikke vært foreldet 20/4-06. Ut i fra de sparsomme opplysningene legger jeg likevel til grunn at Pers godkjenning ikke hadde form av en tilstrekkelig «uttrykkelig» erkjennelse overfor Jan. Konklusjon: Jans krav var foreldet 20/4-06. Spm nr 4: Kunne Jan rettmessig avvise tilbudet om betaling med sjekk? III Jan har et pengekrav på Per uten at de selv har avtalt noe bestemt om oppgjørsmåte- og sted. Hvorvidt Jan kan avvise Pers betalingstilbud, må derfor avgjøres ut i fra alminnelige regler om betalingsmåte- og sted i skyldforhold. Slike alminnelige regler står i gbl 3 og finansavtl 38 og 39. Selv om dette egentlig er spesiallover for henholdsvis gjeldsbrev og finansinstitusjoner, er det ut i fra forarbeider og teori alminnelig antatt at disse bestemmelsene er analogisk anvendbare i alminnelige skyldforhold. Gbl 5(1) slår fast betaling «der kravshavaren bur, eller på forretningsstaden». Det vil si at Per hadde rett og plikt til å tilby betaling på Jans forretningssted. Dette synes å være oppfylt idet Jan mottar en sjekk på dette stedet (det legges her til grunn at sjekken ble sendt til forretningsstedet). Loven sier imidlertid ikke noe spesielt om hvilke oppgjørsmåter debitor har rett til å anvende. Idet sjekken ble sendt, hadde imidlertid ikke Jan anvist Per noen bestemt oppgjørsmåte. Per må derfor ha hatt rett til å gjøre opp for seg på en hvilken som helst måte som gjorde at Pro, som emm er en del av argumentet som kommer i avsnitt nr. 2 her i fra, og burde derfor vært behandlet samtidig. Burde kommet rett etter den rettslige problemstilling og knyttet opp mot ordlyden i bestemmelsen. Dette er bra, men metoden ville blitt bedre dersom kandidaten er klarere på hvilke rettskildefaktorer han benytter. I dette tilfellet både ordlyd, forarbeid og reelle hensyn. Dette bør ryddes av veien innledningsvis slik at besvarelsen etter den rettslige problemstilling kun fokuserer på de uklare forhold. Kort og godt. Materielt er jeg derimot noe tvilende. Det er sikker rett at gjeldsbrevloven gis analogisk anvendelse på pengekrav generelt, og det rettslige grunnlaget blir derfor analogisk anvendelse av gbl. 5. Det følger av denne bestemmelsen at betaling skal skje der kravshaveren bur, eller på forretningsstaden. Ordlyden oppstiller ikke særlige krav til oppgjørsmetoden. Det følger av juridisk teori at overlevering av sjekk oppfyller kravet om betaling på mottakers forretningssted såfremt mottaker ikke har saklig grunn til å avvise betaling med sjekk. Den rettslige problemstillingen blir derfor om Jan hadde saklig grunn til å avvise Pers betalingstilbud med sjekk. I drøftelsen kan man deretter presisere saklig grunn sett opp mot Pers sviktende betalingsevne/ vilje tidligere.

5 kravet i gbl 5(1) ble oppfylt. De alminnelige oppfatninger i juridisk teori er at overlevering av en sjekk oppfyller kravet om betaling på mottakers forretningssted såfremt betalingsmottaker ikke har saklig grunn til å avvise, se både «Bergsåker» og «Hagstrøm». Dett må ses i sammenheng med at en sjekk som har dekning er et dokument mottakeren enkelt kan omgjøre til kontanter eller til eget bankinnskudd. Det blir derfor lagt til grunn at Pers oversendelse av sjekken innfridde kravet om oppgjørssted i gbl 5, og at Jan på det grunnlaget ikke kunne avvise. Finansavtl 38 gir en betalingsmottager ytterligere rettigheter når det gjelder anvisning av betalingsmåte, se nr 1 og nr 2. Idet sjekken ble oversendt hadde imidlertid ikke Jan benyttet seg av disse mulighetene til å gi nærmere anvisning. Disse reglene bør derfor ikke forandre på at Pers oversendelse av sjekken var et lovlig betalingstilbud som Jan ikke kunne avvise, i hvert fall ikke uten å selv måtte ta ansvaret for forsinkelsen. Det kan anføres at det ikke er opplyst at Jan hadde en saklig grunn til avvise sjekken, og at en slik grunn i hvert fall ikke forelå da Per dokumenterte at det var dekning på konto. Konklusjon: Jan kunne ikke rettmessig avvise. Dette er mer relevant under neste spm. Spm 4 var bedre løst i C- besvarelsen. Spm nr 5: Var Jan berettiget til å instruere Per om å betale med fysiske sedler og mynt på Jans forretningskontor? (Forutsatt at spm 4 hadde blitt besvart bekreftende). Situasjonen nå er at Jan rettmessig har avvist Pers første betalingstilbud, og deretter benytter sine rettigheter ifølge finansavtl 38 til å gi nærmere anvisninger om oppgjørsmåte, samt sin rett etter gbl 3 til å anvise betalingssted. Det kan for det første slås fast at han kunne instruere om å få motta på sitt forretningssted, jfr. gbl 3(1), 1. pkt. Det omtvistede blir om han kunne instruere om å få motta fysiske sedler og mynt. Rettslig grunnlag. Unødig tidsbruk, se rettslig problemstilling. Finansavtl 38(1) slår fast at han kunne be «om utbetaling med kontanter». Det avgjørende her blir om «utbetaling med kontanter» må likestilles med sedler og mynt. Til tross for den naturlige hverdagsforståelsen av uttrykket «kontanter», er svaret nei. Det fremgår av forarbeidene og av en sammenligning med 38(3), hvor uttrykket «tvungne betalingsmidler» er brukt for å betegne «sedler og mynt», jfr. sentralbankloven 14. Og i 39(1), 3. pkt slås det fast at kontant betaling er skjedd «når beløpet er stilt til mottakerens disposisjon gjennom bank på mottakers sted og melding (...) er kommet frem». Dette omfatter klarligvis flere oppgjørsmåter enn overlevering av fysiske sedler og mynt. Finansavtl 38(1) gir derfor ikke Jan en rett til å instruere om oppgjør med fysiske sedler og mynt. 38(2) gir imidlertid Jan en generell rett til «å gi nærmere anvisning av betalingsmåten». Det avgjørende rettslige spørsmålet her blir om en instruks om betaling med fysiske sedler og mynt «medfører vesentlig merutgift eller andre ulemper» for Per, jf unntaket fra anvisningsretten i 38(2). Metodisk burde dette vært gjort kortere; kort ordlysforståelse og deretter presisering i samsvar med sammenheng i regelverket og lovens forarbeid. Rettslig problemstilling.

6 Det å gå rundt med større beløp i løse sedler og mynter vil kunne oppfattes som en betydelig ulempe av en betaler. Det innebærer risiko både for tyveri og andre uhell. Forarbeidene til finansavtl slår da også fast at en betaler ikke bør kunne pålegges en slik ulempe. De beste grunner taler derfor for at Per ikke kan pålegges en slik oppgjørsmåte. Konklusjon: Jan var ikke berettiget til å instruere om betaling med fysiske sedler og mynter på sitt forretningskontor. Presiser vilkåret etter naturlig ordlydsforståelse og forarbeidene, deretter subsumsjon med faktum, herunder at partene er naboer m.m. IV Spm nr 6: Var motregningen rettmessig? Det forutsettes at de alminnelige motregningsvilkår (erklæring, gjensidighet, kompatibilitet, oppgjørsmodenhet) er innfridd. Tvisten står mellom Per og Jan. Per krever å få motregne overfor Jan med et krav han har ervervet fra 3. mann. Spørsmålet er om konkrete omstendigheter vedrørende denne motregningssituasjonen gjør motregning urettmessig, til tross for at de alminnelige vilkår er oppfylt. For det første kan det hevdes at Pers erverv av et motkrav fra 3. mann er et ikke beskyttelsesverdig forsøk på å omgå det alminnelige vilkåret om gjensidighet. I utgangspunktet kunne jo Per motregne overfor Jan kun med krav han selv måtte ha. Hovedregelen i norsk rett er uansett at fordringer fritt kan overdras og deretter inndrives av den som erverver fordringen. Det er vanskelig å se hvorfor ervervede fordringer skal kunne drives inn på vanlig måte, men ikke ved motregning. Å skulle vurdere den konkrete rimeligheten av motregningen i hvert enkelt tilfelle hvor fordringen først er overdratt, framstår som rettsteknisk svært problematisk. Det kan derfor heller ikke ilegges vekt at Per kjøpte fordringen billig, eller at han ervervet den med tanke på motregning. I samsvar med hovedregelen om at fordringer kan overdras, bør derfor Per kunne motregne med sin ervervede fordring. Derfor foreligger det i utgangspunktet motregningsrett etter ulovfestede regler om motregning (rettslig grunnlag). Unødig tidsbruk. Dette er den rettslige problemstillingen. Den metodiske utfordringen er at man ikke har et uklart vilkår å forholde seg til. I slike tilfeller er det hensiktsmessig å behandle Jans to anførsler hver for seg, slik denne kandidaten gjør. Bedre; Det følger av sikker rettspraksis og entydig juridisk teori, at Deretter kan man presentere de reelle hensyn, bl.a. rettstekniske hensyn. Det kan føyes til at det i juridisk teori legges til grunn at ervervede fordringer kan brukes til motregning, se blant annet «Hagstrøm». Jan anfører i tillegg at det omtvistede med kravet bidrar til at det ikke kan brukes til motregning. Det er imidlertid ingen regel om at kun uomtvistede fordringer skal kunne brukes til motregning. Også dette virker alminnelig antatt i juridisk teori. Dersom en slik regel skulle oppstilles, ville enhver kreditor kunne unngå motregning ved å bestride motkravet. At Per har risikoen for at det ervervede kravet faktisk vil vise seg å gjelde, er en annen sak. Å nekte motregning fordi kravet både er ervervet og omtvistet, bør heller ikke gjøres. Det ville være en veldig konkret rimelighetsvurdering uten tilstrekkelig hjemmel i andre typer rettskilder. Enig, kunne kanskje tatt inn gbl. 25 som ikke gir erververen større rett enn avhenderen ovenfor debitor cessus. Konklusjon: motregningen var rettmessig.

7 Spm nr 7: Må Finansbanken godta omgjøringen av gjeldsoverdragelsen? Tvisten står mellom Finansbanken og Lars. V Det kan for det første slås fast at Finansbanken etter Lars gjeldsovertagelse hadde forpliktet seg til ham på en måte som frigjorde den tidligere skyldneren Peder. Dette er i samsvar med reglene om alternativt ansvar ved gjeldsovertagelse, hvoretter de tidligere skyldner blir fri dersom kreditor forholder seg til den nye skyldner. Dette alternative ansvaret ble slått fast av Høyesterett i 1886, og blitt konsekvent fulgt siden, selv om det er stilt spørsmålstegn i teorien, se bl.a. «Hagstrøm». Sånn sett framstår reglene om alternativt ansvar ved gjeldsovertagelse som et unntak fra det rettslige utgangspunktet, nemlig at gjeldsovertagelse ikke binder kreditor til å forholde seg til ny debitor. I så fall ville kredittgivning være et svært risikabelt foretagende. Det er i samsvar med dette rettslige utgangspunktet at når banken først har godtatt å forholde seg til Lars i stedet for Peder som debitor, kan ikke Lars komme fri fra gjelden ved å føre den tilbake til den tidligere skyldner. Dette taler med tyngde for at Finansbanken ikke må godta omgjøring av gjeldsovertagelsen. I tillegg må det tidsmessige tale til bankens fordel. Banken har forholdt seg til Lars som debitor i 1 år og flere måneder når gjeldsovertagelsen søkes omgjort. Omgjøringsforsøket reagerer banken umiddelbart på. Det kan spørres om hevingen av det kjøpet gjeldsovertagelsen var knyttet til, må få den betydning at banken er bundet av den omgjøringen Peder og Lars avtaler. Det kan synes urimelig at Lars blir sittende med ansvaret for et lån som opprinnelig var knyttet til et kjøp som nå er hevet. Dette momentet synes imidlertid ikke tungtveiende nok til at hovedregelen om at debitorskifte ikke binder kreditor, kan fravikes. Det at kredittgivere skal kunne innrette seg etter de avtaler de inngår med sine lånetakere, inkludert når de går med på gjeldsovertagelse, bør her gis størst gjennomslag. Se C- besvarelsen som er tydeligere på det rettslige grunnlaget, og mitt forslag til rettslig problemstilling. For teorietisk. Pro. Burde kommet under den rettslige problemstilling, jf. 1 time. En annen sak er at Peder selvsagt vil være ansvarlig overfor Lars for utgifter som lånet innebærer. Men Peders betalingsevne- og vilje bør, i samsvar med hovedregelen om gjeldsovertagelse være Lars risiko, og ikke Finansbankens. Også når det gjelder de Lars betalte direkte til Peder, er det han selv som må bære risikoen for at Peder har evne og vilje til å betale dette tilbake, og ikke 3. part. Konklusjon: Finansbanken må ikke godta omgjøringen. * * * * * 15/16