En hjelpende hånd. 11amag47_vart_afrika_20237.indd

Transkript

1 10 En hjelpende hånd 11amag47_vart_afrika_20237.indd

2 FOTO: PRIVAT 11 Å redde Afrika er blitt meningen med livet for mange nordmenn. Men ting går ikke alltid som planlagt... 11amag47_vart_afrika_20237.indd

3 FOTO: PRIVAT 12 BERGTATT: Marit B. Kolstadbråten på Deaf Aids senter i Kibera-slummen i Kenya. Det er utrolig hva en skilt, enslig mor på landet kan få til. Elendigheten som møter Marit B. Kolstadbråten blant de døve barna på skolen i Kisii, er hjerteskjærende. De 43 elevene som ikke kan høre, bor på internat og er i mye dårligere forfatning enn de andre barna. Magene står ut, og ungene er magre, redde og triste. Klærne henger i laser. Egentlig er Marit B. Kolstadbråten på ferie, men hun jobber med døve hjemme i Norge og vil gjerne se hvordan barn som ikke hører, lever i Kenya. Synet ryster henne så kraftig at hun to år senere, i 2003, er tilbake med kroner samlet inn blant venner og kjente på Ål i Hallingdal. Jeg kjøpte 20 levende høner, grønnsaker, kopper, kokekar og bestikk. Bestikk! Jeg ante jo ikke hva jeg drev med. Disse fattige barna hadde ikke peiling på hva kniv og gaffel var, men sånn som de spiste! Jeg trodde BANKENDE HJERTER Nordmenns penger rekker langt i Afrika, men kan også gjøre mer skade enn nytte. TEKST: LARS KLUGE de skulle bli syke, men det gikk fint og så kom smilet, forteller Kolstadbråten. Da barna var mette, kjøpte hun madrasser, tepper ogskoleuniformer. Etterpå har jeg forstått at vi ble grundig lurt hele veien og betalte altfor mye, men vi fikk utrolig mye ut av pengene likevel. Jeg ville gjøre mer, men hva kan en skilt, enslig mor på landet egentlig få til? REDDE VERDEN. Når egne barn har flyttet ut, boliggjelden er nedbetalt og man har passert 50 år, er tiden inne til å redde verdens fattige. Mange føler det sånn. De vil så gjerne gi direkte, gjøre noe selv, og føler at pengene de gir gjennom etablerte organisasjoner forsvinner i administrasjon eller korrupsjon, slik Aftenposten nylig har avdekket. Men den gode vilje møter motstand. Da A-magasinet spurte en rekke av de store hjelpeorganisasjonene hva de kan tilby enkeltpersoner som ønsker å gjøre en innsats ute, fikk vi raskt forståelse av at man der i gården ikke er interessert i amatører som vil til Afrika for noen uker. Organisasjonene søker høyt kompetente personer. Nødhjelpsarbeid på dette nivået utføres av profesjonelle, og det er hard konkurranse om oppdragene. Dermed blir alternativet for mange å sette i gang på egen hånd, og derfor har utallige ulike organisasjoner etablert seg i Afrika. Jeg har vært i landsbyer i mitt hjemland der 50 hjelpeprosjekter konkurrerer om oppmerksomheten, sier Fredrick Otieno Makosir. Han er leder for Association of Kenyans in Norway og varamann til Stortinget for KrF. De ulike organisasjonene går 11amag47_vart_afrika_20237.indd

4 FOTO: JAN T. ESPEDAL TILLIT: Pengene til de døve barna kommer blant annet fra butikken til Deaf Aid på Ål. Utenfor setter folk potter de ikke vil ha, og betaler når de tar med en ny. i tottene på hverandre, og alt blir bare kaos. Hvordan ville nordmenn reagere dersom det kom en gruppe velmenende kenyanere som hverken kunne norsk eller kjente norske forhold til Oslo for å hjelpe vanskeligstilte? Mange vil bare bruke pengene sine for å vise verden hvor snille de selv er. Det er misbruk av fattige mennesker, sier Makosir. EN LÆREPENGE. Men fattige mennesker kan også misbruke rike mennesker. En norsk investor oggründersynes ikke det er noen grunn til å få navnet sitt knyttet til det som skjedde. Men han vil gjerne fortelle historien, fordi han tror mange kan lære av den: Det begynte med et eksisterende prosjekt for gatebarn i Harare. Det var velorganisert og fungerte bra. Tanken var at mange vil hjelpe gatebarn, men få bryr seg om dem når de er blitt voksne. Opplegget var sånn: Et 50-tall tidligere gatebarn og hivsmittede kom hver dag til gårdsplassen ved et psykiatrisk sykehus. Flere av dem hadde også psykiske problemer. På den åpne plassen fikk de et solid, varmt måltid og én dollar hver for å sette sammen enkle figurer av ståltråd og lage tegneblokker av resirkulert papir. Prosjektet var satt i gang lokalt og ble støttet av en kvinne ved den norske ambassaden. Nesten hver dag møtte hun opp med de nødvendige pengene, gitt av åtte-ti støttespillere hjemme i Norge som ga et fast beløp hver måned. Det daglige arbeidet ble ledet av en lokal kvinne som nøt stor respekt i gruppen. Maten de fikk, var fantastisk god og hadde et næringsinnhold som skulle holde hiv-viruset i sjakk. Så kom vi med våre store, blå øyne Vi ble grundig lurt, men fikk utrolig mye ut av pengene likevel. Marit B. Kolstadbråten og ville få til noe mer, fortsetter den norske investoren. Vi tenkte: Hva bør disse menneskene drive med? Figurene de laget, ble solgt på Melafestivalen i Oslo hvert år, men hadde ikke egentlig noen verdi. Det er sånt man kjøper for å være snill en måte å gi penger på, forteller han. Via en bekjent ble han med for å forsøke å utvide virksomheten. En innsjø i nærheten holdt på å gro igjen av en plante som egnet seg til papirproduksjon. Å utnytte den ville være et bra miljøtiltak og samtidig gi en produksjon som skapte reelle verdier. De kjøpte et hus som kunne tjene som kafé og utstillingsrom for varene og planla å utvide med flere grupper i tillegg til den ene som nå fantes. I tillegg leide de et lite gårdsbruk. President Robert Mugabes utdeling av store, veldrevne plantasjer til folk som ikke kunne drive dem, hadde gitt landet et underskudd på jordbruksprodukter. Forutsetningene virket så bra. Pengene vi skjøt inn, skulle gå direkte, uten mellomledd. Huset organiserte vi som en stiftelse, og de disponerte det så lenge de drev den forutsatte virksomheten. Dersom den opphørte, skulle huset falle tilbake til min medinvestor og meg. Vi dro dit, og det var fint å se så vanskeligstilte mennesker ha det så bra, forteller han. Men samtidig reiste den norske ambassadekvinnen hjem, og den driftige lokale kvinnen, som de hadde stor tillit til, overtok. Halvparten av de 50 som var med i gruppen, bodde ute på gårdsbruket 13 11amag47_vart_afrika_20237.indd

5 sammen med en agronom. Men med ett godt måltid og én dollar om dagen var de fornøyd, og ikke interessert i å foreta seg noe som helst. Det eneste de gjorde, var å spise opp kyllingene som skulle bli høner og settes i eggproduksjon, forteller investoren. I det innkjøpte huset gikk det ikke bedre. Etter at ambassadekvinnen hadde reist hjem, kunne ikke pengene deles ut hver dag, og den lokale administrasjonen måtte disponere dem selv. For å si det kort: Da ble det stjålet mye. Og du vil ikke tro hva som ble kjøpt inn: Skrivebord og stol til kroner, gressklipper til 7000 og masse dyre møbler. Vi sa avbestill det, men de kom. Vi sa send det tilbake, vi betaler ikke, men tingene ble, forteller han. Kvinnen som drev det hele, var velutdannet, utarbeidet vidløftige strategiplaner og ville bygge opp en administrasjon på åtte personer, men det hadde holdt fint med én til to. Hun dro også på dyre ferier. Så ble det krangel i ledergruppen og alt raknet. Da nordmennene trakk seg ut, var reaksjonen: Da skaffer vi oss bare en ny hjelpeorganisasjon. Det eneste som er igjen nå, er huset. Der bor kvinnen med sin nye kjæreste, sammen med agronomen og hans familie. De norske investorene har de siste to årene jobbet for å få henne ut derfra, men hun har gode kontakter og biter seg fast. Det var vanntette skott mellom huset og virksomheten, så det skulle være umulig å bestille ting med sikkerhet i huset. Hun fikk det til likevel. Det endte med at de norske investorene måtte dekke prosent. De mistenker at hun hadde store returprovisjoner. Vi tapte noen hundre tusen, men jeg angrer ikke. Jeg har fått innsikt i en verden jeg ikke visste noenting om. Men neste gang skal jeg gå inn i dette som en god kapitalist. Vi møtte en kultur som er vant til å motta uten å yte. Jeg har mistet troen på tradisjonellu-hjelpog mener den hjelpen har ødelagt et helt kontinent, sier investoren. IKKE FORVENT TAKKNEMLIGHET. Avdelingsdirektør Terje Vigtel i Norad har fått spørsmålet mange ganger: «Hva er det beste jeg kan gjøre for fattige barn i Afrika?» Veldig mange er engasjert. De har kanskje vært i Afrika og sett elendigheten. Så setter de i gang et prosjekt og søker støtte hos oss. Men du må kjenne kulturen, språket, historien og du må unngå de mange fallgrubene: Ikke samle inn ting og send til Afrika, det kan undergrave det lokale næringslivet. Ikke reis rundt og del ut gaver, men søk støttespillere. Ikke kom i samlet flokk som 15 julenisser, Apple og Google topper listen oververdens mest innovative selskaper.gjett hvemsom ligger på sjuende? HvertårrangererFortuneMagazinehvilkeavverdens 500største selskapersom er mest beundret innenfor ulikekategorier.ikategorien innovasjon,rangeresstatoiliår somdet sjuendemestinnovative selskapetiverden, etterapple,google,nike, Amazon, CharlesSchwabog3M. Rangeringenbyggerpåenspørreundersøkelseblant 4100 analytikereogledereiverdens størsteselskaper. Se hvordanteknologisk nytenking, samarbeidogpågangsmothar gitt ossrysom et av verdensmestinnovative selskaper. goodideas.statoil.com 11amag47_vart_afrika_20237.indd

6 Vi tapte noen hundre tusen, men jeg angrer ikke Norsk investor men gjør deg litt anonym. Ikke la folk bli passive mottagere, men få dem til å bidra selv. Amatører skal ikke drive barnehjem. Dersom du ikke vil gi gjennom de frivillige organisasjonene, kan du kontakte et barnehjem som allerede eksisterer, og spørre hva de mener du kan bidra med, sier Vigtel. Han forteller at mange forventer takknemlighet og blir skuffet. Den hvite mann oppfattes som uendelig rik, og da skal det bare mangle at du ikke gir av din overflod. Presset på at alle skal ha det likt, er stort, mye større enn i Norge. Den som får tilgang til penger eller posisjon, forventes å hjelpe sine nærmeste, for eksempel ved å ansette dem. Er du en fattiggutt som har kommet deg frem, er det noen som har hjulpet deg på veien. De forventer å få noe tilbake. Vigtel forteller at i Afrika finnes det mange eksempler på mislykkede hjelpetiltak, men mener det er dumt ikke å gi spillerom for private initiativer. Norad støtter en lang rekke småskalaprosjekter, men krever grundige forundersøkelser, kvalitetssikring, at det ikke forrykker etablerte næringer, og et skikkelig budsjett. Mange sier at det må være viktigere å redde liv enn å sette opp et budsjett; da er det jobben min å si at budsjett også er viktig. Det kan høres kynisk ut, men et hjelpeprosjekt som bærer galt av sted, kan gjøre enormt mye skade og sette mennesker i vanskelige situasjoner, sier Vigtel. HELT HEKTA. Det begynte med en SMS for fem år siden. Hverken Helge eller Kirsten Underland hadde vært mye ute og reist. Ikke hadde de vært opptatt av Afrika eller nødhjelpsarbeid heller. Nå bruker de all fritid og alle penger de kan avse, pluss det de greier å samle inn, på prosjekter de selv har startet i Afrika. Vi er helt hekta, innrømmer de. Nå prøver de å innføre i hvert fall én Afrika-fri kveld i uken hjemme i huset i Ski. Fordi Kirstens foreldre hadde vært aktive i misjonen, ble de invitert med til Kenya og Tanzania for å se på hjelpeprosjektene de hadde støttet. Men de syntes de var for gamle til å reise alene, og fikk med datter og svigersønn. På en skole i Tanzania lot Helge det falle en bemerkning om at de burde lage et biogassanlegg til koking av mat. Vedovnene de brukte, var lite effektive og fylte kjøkkenet med røyk. Ikke det at han hadde noe greie på biogass, men han var jo ingeniør, og hadde hørt at det skulle være enkle og effektive saker. Dessuten hadde skolen en grisefarm, så det var nok møkk til å drive anlegget. Kirsten hadde på sin side en lang samtale med en sjåfør som hadde en drøm om å starte egen safarivirk- Foto:Trond Isaksen 11amag47_vart_afrika_20237.indd

7 FOTO: PRIVAT 16 GRISEMØKK: Helge Underland og svigerfar Johannes Markhus, begge ingeniører, diskuterer støpingen av biogassanlegget i Kiabakari i Tanzania. Å bruke gass til matlaging på kjøkkenet i stedet for osende vedovner gir både helse- og miljøgevinst. somhet. Hun er revisor og hjalp ham med å sette opp et budsjett mens bilen humpet over savannen. Så tenkte de ikke noe mer over det, mennoen dager etterat de varkommet hjem, fikk de en SMS: Hvordan ble det med dette biogassanlegget? Siden da har de bygget biogassanlegg på to skoler, boret etter vann, etablert en grisefarm og et safariselskap sammen med sjåføren og sørget for utdanning for en person som nå reiser rundt i Kenya og bygger biogassanlegg for private. De har gjennom sin organisasjon Hjelp til selvhjelp i Afrika samlet inn over én million kroner og etablert fem faste arbeidsplasser i Kenya, pluss en rekke midlertidige jobber underveis. Selv er de der nede minst tre ganger i året. Johannes Markhus, Kirstens far, er like ivrig som ekteparet på Ski. Han er Helge feiret 50- årsdagen sin tre ganger. Over 100 gjester ble loppet for penger til Afrika. også ingeniør og har i perioder fulgt arbeidet i Kenya. Vi legger vekt på å kjenne folkene og følge prosjektene tett. Skal en viktig del på plass, er vi der, sjekker at det er akkurat det vi har bestilt og følger monteringen til den er skrudd fast om det så blir svarte natten før de er ferdig, sier Kirsten. Men hun innrømmer at de var spente da de sendte kroner til sjåføren for at han skulle kjøpe safariselskapets første bil. Han jobbet i et selskap misjonen hadde brukt i 15 år, og de følte de kunne stole på ham. Det gikk bra, og nå har han fått penger til bil nummer to. Vi prøver å følge prinsippet med 1/3 gave, 1/3 lån og 1/3 egenfinansiering, sier Kirsten. Helges 50-årsfeiring var ikke som andre 50-årsfeiringer. Gjestene ble loppet for penger, og for å få inn mest mulig, feiret han dagen tre ganger, sånn at det ble over 100 gjester. T-skjorter til 600 kroner var blant det gjestene kjøpte etter heftig budgivning. Og de fikk dem ikke med seg engang, forteller Helge. De skulle jo brukes av dem som bygget biogassanlegget. På kontoret har han en Afrika-butikk der folk kommer innom når de trenger eksotiske gaver. Siden han er mye ute på anlegg, er det stort sett selvbetjening, men det fungerer fint. En kirke i Grimstad gir hele kollekten hver julaften til Hjelp til selvhjelp i Afrika, og en tante på Husnes går rundt med basarboken i gammel misjonstradisjon og lodder ut hjemmestrikkede luer, skjerf og votter. I begynnelsen var folk skeptiske, 11amag47_vart_afrika_20237.indd

8 FOTO: PRIVAT SPONSING: Kirsten Underland og taumakeren Ronald Muema Kikwa med Coop-sponsede T-skjorter i Kitui i Kenya. Kirsten er revisor og har blant annet bidratt til etablering av et lokalt drevet safariselskap. 17 men når de ser at det funker, gir de. Vi synes vi har fått til mye med lite midler, sier Kirsten. TENK LANGSIKTIG. Kommunikasjonsrådgiver hos miljø- og utviklingsministeren, Svein Bæra, mener en dyktig enkeltperson kan sette i gang noe bra. Problemet er at virksomheten står og faller med denne ene personen, og at mange fattige mennesker blir avhengig av vedkommendes innsats. Bæraharde siste tre årene værtministerråd ved den norske ambassaden i Tanzania og sett mange hjelpeprosjekter på nært hold. Han mener at de som setter i gang noe, må tenke langsiktig. Hva skjer når han eller hun slutter eller blir gammel og ikke orker mer? Står det ingen andre til å overta, kan det skape en veldig uheldig situasjon. Mange fattige kan bli avhengig av en enkeltperson Svein Bæra, kommunikasjonsrådgiver hos miljø- og utviklingsministeren Se for deg et barnehjem som plutselig står uten penger til å drive videre, sier Bæra. Han mener utfordringen er å gjøre virksomheten bærekraftig, få den til å generere penger på egen hånd, og vare og vokse videre av seg selv. Selv for oss som myndigheter, og for de store organisasjonene, er dette vanskelig nok, og ofte viser det seg å være dyrere eller mer krevende enn man hadde trodd. Så rådet fra UD er at dette skal man la være? Vi vil ikke gå ut med noen generell advarsel mot å sette i gang egne hjelpeprosjekter. Men det er mange andre måter å bidra på. For å oppnå så gode resultater som mulig er det bedre å ta kontakt med de store organisasjonene og spørre på hvilken måte man kan bidra. Viser ikke de siste avsløringene om korrupsjon i norsk u-hjelp at det er bedre å følge sine egne penger helt frem? Alle som prøver å bidra i fattige land, må ha gode kontrollrutiner for å unngå korrupsjon. For dem som opererer helt alene, kan denne oppgaven bli enda mer krevende enn for en stor organisasjon, sier Svein Bæra. TAS PÅ ALVOR. Men hva kan en skilt, enslig mor på landet egentlig få til? Ganske mye, skulle det etter hvert vise seg. I 2004 stiftet Marit B. Kolstadbråten Deaf Aid. I dag er det henne myndighetene i landet henvender seg til når de søker råd i døvespørsmål, og en rekke afrikanske land vil at hun skal etablere organisasjonen hos dem. Deaf Aid har 28 ansatte i Kenya og en omsetning på to millioner 11amag47_vart_afrika_20237.indd

9 FOTO: JAN T. ESPEDAL 18 GODE HJELPERE: Et brukt salongmøblement i Ål kan gjøre stor nytte i Kenya. Inger Karin Bøygard (t.v.) og Randi Kvelprud Stein er blant de mest aktive gratishjelperne i butikken til Marit B. Kolstadbråten (t.h.). I dag er det Marit myndighetene i Kenya henvender seg til kroner i året. De driver skoleforberedende opplæring for døve, der de lærer tegnspråk, dataopplæring for å hjelpe dem ut i arbeidslivet, og har utarbeidet en undervisningsplan for døvetolkopplæring. Norad støtter dem med kroner i året. Vi har gått fra dør til dør i slummen på leting etter døve barn. De er en skam for familien, og gjemmes bort. Vi tilbyr ikke bare barna opplæring, men trekker foreldrene inn. Gir dem opplæring og oppdrag for oss, for eksempel med å sy skoleuniformer. Dermed blir det døve barnet en ressurs for hele familien, og ikke en skam. Langsomt snur vi holdninger, men det tar tid, sier Kolstadbråten. I tillegg driver organisasjonen en rullende hørselsklinikk med to ørenese-hals-leger og en audiograf, som så langt har behandlet 3000 barn. I et land der skikkelig legehjelp og særlig spesialisthjelp er forbeholdt de rike, har legene gitt «døve» barn hørselen tilbake ved å rense ut ørevoks og plukke ut både kakerlakker og mye annet rart fra ørene deres. Men også alvorlige hørselsskader er et fattigdomsproblem. Ørebetennelse som ikke blir behandlet, kan gi varige skader. Det samme gjelder billige medisiner med alvorlige bivirkninger, som for eksempel malariamedisin med for mye kinin. Jeg er stolt av det vi har fått til, og av all støtten vi får her på Ål og i resten av Hallingdal. Men det var du som startet det hele. Ja, uten meg ville det ikke vært noe Deaf Aid. Hva driver deg? Jeg er bergtatt. Når jeg får en liten barnehånd i min og ser de takknemlige øynene, da er det verdt de ti årene av livet mitt jeg så langt har brukt på dette, sier Kolstadbråten. Hvorfor har du lykkes der så mange andre har snublet? En viktig grunn er Jean-Claude Adzalla, som leder virksomheten i Kenya. Han er velutdannet, uhyre dyktig, kan norsk, kjenner norske forhold og vet for eksempel hvordan en søknad om Norad-midler skal utformes. Og han er ikke kenyaner, men fra Togo i Vest-Afrika. Det siste er veldig viktig, fordi det ikke er noen familie eller klan i Kenya som forventer at han og Deaf Aid skal hjelpe dem til jobber og penger. Vi har myndighetene med på alt vi gjør, avviser all korrupsjon og pruter på alt. Vi har snublet endel vi også, men det snakker vi ikke så høyt om. lars.kluge@aftenposten.no 11amag47_vart_afrika_20237.indd