Videokonferanseprosjektet

Transkript

1 Videokonferanseprosjektet i justissektoren Evalueringsrapport Domstoladministrasjonen november 2007

2 1 Sammendrag Reduserte kostnader og økt rettssikkerhet Videokonferanseprosjektet i justissektoren hadde i oppdrag å finne fordeler og ulemper ved bruk av videokonferanse i rettsmøter. Prosjektet kan oppsummeres med at videokonferanse ikke bare er et kostnadsreduserende virkemiddel, møteformen har også flere rettssikkerhetsmessige fordeler. Dette gjelder i forhold til blant annet: Fornærmede og vitner som frykter for å møte tiltalte på nytt i et rettsmøte Skånsom behandling av mindreårige vitner Sikrere identifikasjon av den som deltar via fjernavhør Bedret tilgjengelighet for deltakere som er syke eller har lang reiseavstand Mer fleksibel beramming av saken Bedre opplysning av saken der alternativet ville vært telefonavhør Videokonferanse er brukt i alle de sakstyper som regelverket konkret åpner for (se punkt 4.1). I tillegg er det også mange eksempler på at pilotenhetene har brukt utstyret også i andre sakstyper hvor regelverket ikke ligger til hinder for det. Utstyret er også i varierende grad brukt til kursvirksomhet og administrative møter både internt og eksternt. Pilotenhetenes hovedinntrykk er at aktører som har deltatt per videokonferanse, er komfortabel med møteformen. Flere pilotenheter understreker likevel at teknologien må brukes på en riktig måte og ikke betraktes som en generell erstatning for fysisk frammøte. Derimot er videokonferanse i mange sammenhenger et fullt ut godkjent alternativ til å møte personlig og møteformen er generelt et kvalitativt bedre verktøy enn telefon. Tilbakemeldingene er positive i alle de former for rettsmøter man har erfaring med hittil. Dette gjelder med unntak av fengslingsforlengelser hvor det deltar tolk, hvor det anbefales visse tilpasninger (se punkt 4.7). Når det gjelder den tekniske kvaliteten, er hovedinntrykket at den har vært tilfredsstillende. Noen pilotenheter mener den tekniske kvaliteten har vært over forventningene, mens andre oppfatter den som variabel. Særlig domstolene er opptatt av at utstyret må være pålitelig. I en så formell ramme som et rettsmøte, gir det et uverdig inntrykk hvis teknisk svikt skaper problemer for avviklingen av saken. Ønsker endringer angående fengslingsforlengelser Erfaringen fra prosjektet så langt tilsier at aktørene i saken samtykker når en av dem tar initiativ til å bruke videokonferanse. Et markant unntak er i fengslingsforlengelser, hvor politiets initiativ møtes med avslag fra forsvareren/siktede i tre av fire tilfeller. Tingrettene Nord-Troms, Trondheim og Oslo konkluderer med at kravet til samtykke fra siktede må fjernes. Oslo politidistrikt, Sør-Trøndelag politidistrikt og Oslo fengsel er av samme oppfatning. De resterende pilotenhetene synes enten at regelverket er tilfredsstillende eller mener de mangler tilstrekkelig erfaring til å påpeke mangler ved regelverket. Forsvarergruppen av 1977 mener på sin side at det må være en absolutt forutsetning at siktede samtykker i fengslingsforlengelser. Kriminalomsorgen ser et potensial for sikkerhetsgevinst med bruk av videokonferanser ved fengslingsforlengelser. Fremstilling av innsatte i rettssal innebærer en rømningsfare som kan elimineres med bruk av videokonferanse. Dette vil ikke gjelde noe stort antall innsatte, men er desto viktigere for det begrensede antall innsatte som har en høy risiko. En slik sikkerhetsgevinst bortfaller når ordningen gjøres avhengig av innsattes samtykke.(nærmere om fengslingsforlengelser i punkt 4.5.2, om erfaringer i prøveprosjektet og pkt. 6 om bruk og regelverk i andre land). side 1

3 Økt bruk av utstyret Samtlige pilotenheter mener at man fortsatt kan få en mer omfattende bruk av videokonferanse. Det pekes blant annet på at det stadig er nødvendig med fokus på bevisstgjøringen rundt den nye møteformen både internt i hver pilotenhet og eksternt mot andre aktører og publikum. Per oktober 2007 har 50 % av videokonferansene foregått mot studio utenfor justissektoren. Med bedre rutiner for bevisstgjøring og en stadig større utbredelse av utstyr generelt i samfunnet, vil videokonferanser mot studio utenfor justissektoren bli stadig mer aktuelt. Besparelser sentralt, merarbeid lokalt Prøveprosjektet erfarer at møteformen kjennetegnes ved at ressursene spares sentralt, mens det ofte medfører merarbeid for initiativtakere og de andre deltakerne i videokonferansen. Generelt unngår politiet utgifter knyttet til fangetransport og vakthold, samt at politivitner og aktor sparer reisetid. Samtidig reduseres også reisetid og -utgifter til vitner, parter, tolker, sakkyndige og advokater. Merarbeidet knyttet til gjennomføringen av konferansen består for det første av pilotenhetenes etablering av rutiner for den nye møteformen. Samarbeidsrutinene med de andre aktørene skal tilpasses og være et alternativ til eksisterende rutiner for de tradisjonelle fysiske frammøtene og telefonavhørene. Selve konferansen krever en rekke aktiviteter som alle unngås hvis man velger fysisk fremmøte. I henhold til regelverket er det nødvendig å innhente samtykke, eller eventuelt avklare at det ikke er innsigelser. Samtidig må man på den rent praktiske siden undersøke om det finnes eksternt utstyr og om det interne er ledig. Så skal utstyret bestilles, klargjøres og testes mot mottaker-enden. Til sist må det sikres teknisk support til å avvikle selve konferansen, ikke minst gjelder dette for domstolenes vedkommende. Spesielt politiet mener kravet om samtykke fører til en god del merarbeid. Det går mye tid spilt mens man må avvente inntil advokatene svarer på initiativet til videokonferanse. Dette krever i mange tilfeller gjentatte purringer. Til sist ender man ofte opp uten svar eller med et avslag som ikke er nærmere begrunnet. side 2

4 2 Innholdsfortegnelse 1 Sammendrag Innholdsfortegnelse Bakgrunn Hvordan videokonferanse er aktualisert i justissektoren Grunnlag for evalueringsrapporten Mål og forventninger Aktørenes motivasjon for bruk av videokonferanse Deltakere i prosjektet Erfaringer fra prøveprosjektet Hva har regelverket åpnet opp for? Korte kommentarer til regelverket fra pilotenhetene Antall videokonferanser i domstolene Videokonferanser fordelt per sakstype Om initiativ og avslag til videokonferanse Hovedmønster i initiativ, samtykke og avslag til bruk av videokonferanse Fengslingsforlengelser Ulike syn på regelverket om fengslingsforlengelser Generelt om avslag blant ulike aktører og i ulike sakstyper Antall gjennomførte og avlyste konferanser Årsaker til avlysning Bruk mot sentrale vitner Tilbakemeldinger fra vitner, siktede, sakkyndige og tolker Nærmere om tilbakemeldinger fra brukere utenfor justissektoren Brukerundersøkelse høsten 2007 /vinteren Bruk av tolk Hvem tar initiativ til videokonferanse Initiativ fra politiet Initiativ fra domstoler, forsvarere, kriminalomsorgen m.fl Motiver for å bruke videokonferanse Viktige fokusområder for bruk av videokonferanse Videokonferanse i ny tvistelov Tvisteloven og teknisk utstyr Videokonferanser som styrking av rettssikkerheten Sikrere identifikasjon Sårbare vitner Vitnekonfrontasjon Tilgjengelighet for vitner Domskonferanse Saker hvor utvist utenlandsk statsborger involveres i en rettssak Sykdom Mindreårige vitner Tiltalte møter per videokonferanse i saker etter strpl Fristsaker Videokonferansens innflytelse på berammingen Potensial for mer bruk av videokonferanse Tilgjengelighet av videokonferanseutstyr Videokonferansestudioets betydning for rammen rundt rettssaken Mulighet for flere videokonferanser Informasjon og bevisstgjøring Lønnsomhet ved videokonferanser Bruk av fjernmøteteknikk i andre land side 3

5 6.1 Internasjonalt rettslig samarbeid Danmark Sverige Nord-Irland England og Wales Fjernmøteteknologi og miljø Tekniske aspekter ved videokonferanser Valg av teknisk løsning Betydning av teknisk kvalitet Merarbeid ved videokonferanse Teknisk kvalitet i konferansene Vedlegg Prosjektmandat Organisering av prosjektet Styringsgruppe Prosjektgrupper Pilotinstallasjoner Valg av pilotenheter i domstolene Valg av pilotenheter i politiet Valg av pilotenheter i kriminalomsorgen Rapporteringsrutiner og -skjema Regelverket og bruk av fjernmøteteknologi Utvidet anvendelse av fjernmøteteknologi i domstolene Ny forskriftshjemmel og forskrift Domstolloven Forskrift om prøveordning med bruk av videokonferanse/ fjernmøteteknologi i domstolene Ny tvistelov Medieklipp side 4

6 3 Bakgrunn 3.1 Hvordan videokonferanse er aktualisert i justissektoren Bruk av videokonferanse i justissektoren har blitt aktualisert på flere områder de siste årene. Tvisteloven som trer i kraft 1. januar 2008 gir mulighet for bruk av videokonferanse ved fjernavhør og fjernmøter, jf. tvisteloven og 13-1 sammenholdt med 10-1 og 9-4. Bruk av både lyd og bilde ved fjernkommunikasjon forutsetter i utgangspunktet at videokonferanseutstyr er tilgjengelig i alle domstoler. Prosjektet Domstoler i endring (2003) anbefalte også å prøve ut videokonferanse. Domstoladministrasjonen gjennomførte i 2003 et forprosjekt hvor aktuelle sakstyper og rettslige spørsmål ved bruk av videokonferanse i domstolene ble vurdert. I rapporten ble det forutsatt besluttet å sette i gang en forsøksvirksomhet med videokonferanser på basis av forprosjektgruppens rapport. Justisdepartementet fulgte mot slutten av 2004 opp dette forslaget gjennom å prioritere anskaffelse av videokonferanseutstyr til pilotenhetene med sentrale midler. Det ble også gitt en forskrift om prøveordning med bruk av fjernmøteteknologi i domstolene, gjeldende fra 1. januar Grunnlag for evalueringsrapporten Evalueringsrapporten for videokonferanseprosjektet bygger i hovedsak på to typer materiale. Hver pilotenhet sender etter hver konferanse inn et skjema som viser sakstype, besparelser, årsak til at utstyret ble brukt osv, se punkt Manglende samtykke og avlyste konferanser er også meldt inn. I tillegg har alle pilotenheter innen 1. november 2007 levert en oppsummering av sine erfaringer så langt. Riksadvokaten, Økokrim og tre statsadvokatembeter har også avgitt uttalelse. Det samme har Forsvarergruppen av 1977, mens Advokatforeningen viste til sin høringsuttalelse til forskrifter for ny tvistelov (avgitt ). 3.3 Mål og forventninger Målet for prøveprosjektet er å vurdere bruk av videokonferanse til fjernavhør, fjernmøter m.m., jf. punkt 9.1 Prosjektmandat. Fordeler og ulemper med bruk av videokonferanse skal evalueres ut fra erfaring med bruk i forbindelse med konkrete arbeidsoppgaver og arbeidsprosesser. Gevinster skal måles mot kostnader til anskaffelse og drift av videokonferanseutstyr. Hovedmålet er å spare ressurser i form av tid og penger. Gevinst i form av redusert sikkerhetsrisiko ved fangetransport skal også vurderes Aktørenes motivasjon for bruk av videokonferanse For advokatene Advokatenes reduserte reisetid gir økt tilgjengelighet og dermed muligheter for raskere beramming av saker. Advokater står fritt med hensyn til hvor de vil møte dersom videokonferanse er aktuelt. Man kan enten møte sammen med sin klient per videokonferanse eller velge å møte fysisk i retten. Motsatt kan advokaten velge å delta per videokonferanse mens den man representerer møter i retten. For statsadvokatene og politiet Aktor kan spare reisetid ved å velge videokonferanse framfor fysisk fremmøte. Dette kan aktor gjøre også i de tilfeller domstolen har bedt siktede om å møte fysisk i retten. Politiet sparer personell og kjøretøy ved fremstilling av siktede og fengslede vitner ved fremmøte per videokonferanse. Dette gjelder ikke minst i saker med høy trusselvurdering. Mye reisevirksomhet kan også spares ved å bruke videokonferanse i saksforberedende møter som ikke formaliseres som rettsmøter. side 5

7 For den fengslede For den siktede eller vitner som soner i fengsler, er videokonferanse et alternativ for å unngå venting og reisetid knyttet til et fysisk fremmøte i retten. På samme måte kan også den personlige belastningen ved tilstedeværelse i rettssalen, for eksempel på grunn av medieinteresse, unngås ved å benytte videokonferanse. For kriminalomsorgen innebærer bruk av videokonferanse i rettsmøter ingen ressursbesparelse, det er heller slik at det kreves ekstra ressurser. I stedet for å overlate den innsatte til politiets varetekt ved porten, må fengselet stille med egne ansatte til vakthold/teknisk bistand mens videokonferansen/rettsmøtet pågår. For domstolene Domstolene har ingen effektiviseringsgevinst ved bruk av videokonferanse i den enkelte sak. Som beskrevet i medfører bruken heller merarbeid på saksbehandlersiden. Den enkelte dommer må motiveres av muligheten for besparelser for andre aktører i saken. I tillegg medfører bruk av videokonferanse i mange tilfeller en støtte for sakens opplysning og mer fleksibilitet i berammingen, se mer i punkt Deltakere i prosjektet Totalt har seks domstoler, seks politidistrikt og fire fengsler deltatt i pilotprosjektet, se punkt Erfaringer fra prøveprosjektet 4.1 Hva har regelverket åpnet opp for? Domstolene kan bruke prøveordningen på følgende områder: ved saksforberedende rettsmøter i sivile saker ved hovedforhandlinger i sivile saker ved rettsmøter om inngåelse av rettsforlik ved rettsmegling ved rettsmøter om fengslingsforlengelse etter straffeprosessloven 185 tredje ledd. ved rettsmøter for behandling av tilståelsessaker etter straffeprosessloven 248. ved avhør av vitner, sakkyndige og bruk av tolker i sivile saker og straffesaker* * Forskriften utvider bruken av fjernavhør i forhold til forskrift av 8. november 1991 nr. 727, ved at det ikke lenger sondres mellom vitnets betydning i saken. Det innebærer at også sentrale vitner kan avhøres ved fjernavhør. Prøveordningen er regulert i FOR nr 1611: Forskrift om prøveordning med bruk av fjernmøteteknologi i domstolene. 4.2 Korte kommentarer til regelverket fra pilotenhetene I sin interne evaluering ble pilotenhetene bedt om å vurdere hvordan forskriften for prøveordningen har fungert. Flere pilotenheter mener kravet til samtykke i fenglingsforlengelser bør fjernes. Dette er utførlig gjort rede for i punkt Både Nord-Troms tingrett og Hålogaland lagmannsrett mener kravet til samtykke burde fjernes også i andre sammenhenger. Blant annet peker Hålogaland lagmannsrett på at det stilles for strenge krav til samtykke som vilkår for å beslutte fjernavhør. Sør-Trøndelag politidistrikt mener samtykkekravet bør fjernes også i tilståelsessaker. En del domstoler påpeker dessuten at forskriften generelt burde hatt en annen utforming. Ifølge både Hålogaland lagmannsrett og Nord-Troms tingrett burde den vært negativt avgrenset slik at videokonferanser generelt var tillatt, mens visse unntak var nevnt eksplisitt (altså motsatt av prøveordningens forskrift, se punkt ). side 6

8 Domstolene Hålogaland lagmannsrett, Nord-Troms tingrett og Oslo tingrett mener skillet mellom fjernavhør og fjernmøte er lite naturlig og kompliserer regelverket unødig. Det er i realiteten samme spørsmålet det skal tas stilling til i begge tilfeller, påpekes det. Oslo statsadvokatembeter viser til muligheten for å avhøre også vitner av avgjørende betydning for saken per videokonferanse. Det framheves at det er viktig at denne muligheten opprettholdes med den begrensningen at dommeren skal finne det ubetenkelig. For noen sentrale vitner kan belastningen ved å møte i retten være så stor at de verken vil møte eller forklare seg direkte for domstolen. Derimot kan de godta å sitte et sted utenfor rettslokalet hvor fjernavhør benyttes. 4.3 Antall videokonferanser i domstolene Figur halvår halvår 2006 Per 15. oktober Frostating (1) Hålogaland (13) Nord-Troms (45) Oslo (26) Sør-Trøndelag (1) Trondheim (15) Andre* (2) Figur 1 viser antall konferanser per domstol i løpet av prosjektperioden. Samlet antall konferanser markert i parentes. *Kategorien Andre dekker to tilfeller hvor en domstol har lånt utstyr fra en av pilotenhetene: Borgarting lagmannsrett med utstyr fra Oslo tingrett. Namdal tingrett med utstyr fra Trondheim tingrett. Basert på pilotenhetenes egen rapportering har det vært avholdt 103 videokonferanser per ultimo oktober Det gjøres oppmerksom på at antall konferanser per domstol kun viser antallet hvor et rettsmøte i domstolen har foregått helt eller delvis per videokonferanse. Tilfeller hvor en domstol har deltatt i konferanse med domstolen som avholdt rettsmøtet, er ikke med. Dermed er antall tilfeller hvor utstyret har vært brukt i den enkelte domstol høyere enn tabellen viser. Det gjøres også oppmerksom på at antall videokonferanser (figur 1) er større enn antall saker avholdt som videokonferanse (figur 2). Dette er fordi utstyret ofte er brukt flere ganger mot andre videokonferansestudioer i løpet av en rettssak. Oversikten viser at bruksfrekvensen domstolene imellom varierer. Når man ser på antallet videokonferanser, må det også tas i betraktning at det totale antallet rettssaker i de utvalgte domstolene er forskjellig. Antallet videokonferanser i de forskjellige sakstypene er likevel ikke satt opp mot det totale antall rettsmøter av samme type i den aktuelle domstolen. Dette fordi det er åpenbart at det for alle domstolers vedkommende uansett dreier seg om en svært side 7

9 liten andel av den totale saksporteføljen. Det vises heller til pilotenhetenes syn på potensialet for mer bruk av videokonferanser, se punkt Videokonferanser fordelt per sakstype Figur 2 Sakstyper Sivil sak, hovedforhandling (12) Sivil sak, forberedende/rettsmekling (6) Straffesak, meddomsrett* (31) Straffesak, lagrette (3) Straffesak, tilståelse (6) Straffesak, fengslingsforlengelse (18) Straffe sak, fagdommersak (3) Straffesak, andre enedommersaker (7) Figur 2 viser antall videokonferanser per sakstype. Kategorien Straffesaker, andre enedommersaker består av fire bevisopptak, to besøksforbud og ett førerkortbeslag. I tillegg kommer en del møter som ikke formaliseres som rettsmøter. Dette gjelder Fremmøteforkynnelse (1) Domskonferanse (2) Saksforberedende møte i straffesak som ikke formaliseres som rettsmøte (2) I de ulike sakstypene er hovedtrekkene at en eller flere av følgende type aktører har deltatt per videokonferanse: Sivile saker, saksforberedende/rettsmekling/hovedforhandling: Parter og advokater Straffesaker, meddomsrett, fagdommersak og lagrette: Vitner, tiltalte ( 281) og fornærmede Straffesaker, tilståelsessaker: Siktede Straffesaker, fengslingsforlengelser: Siktede, aktor, forsvarer og tolk Straffesaker, andre enedommersaker: Siktede, vitner og fornærmede 4.5 Om initiativ og avslag til videokonferanse Hovedmønster i initiativ, samtykke og avslag til bruk av videokonferanse Inntrykket fra pilotenhetenes rapportering for videokonferansene er at det i stor grad ikke eksisterer bestemte skillelinjer når det gjelder de ulike aktørenes holdninger til å benytte videokonferanse i de forskjellige sakstypene. De fleste aktørene har foreslått bruk i de typer side 8

10 saker det ut i fra saksgangen, er naturlig at de kan ta et initiativ. Heller ikke når det gjelder avslag er det bestemte mønster. Ett unntak fra dette gjelder for saker vedrørende fengslingsforlengelser Fengslingsforlengelser I saker vedrørende fengslingsforlengelser er det stor differanse mellom antall initiativ og antall gjennomførte konferanser. Det typiske mønsteret er at politidistriktet tar initiativ og forsvarer/siktede ikke gir samtykke. Figur Gjennomført som videokonferanse (17) Fysisk oppmøte (38) Som kontorforretning (16) Uten deltagelse (3) Figur 3 viser initiativ til og faktisk bruk av videokonferanse i fengslingsforlengelser Når det gjelder hvilke aktører som stiller i retten eller per videokonferanse, har man i denne sakstypen erfaring med alle varianter. I hovedsak er det siktede som benytter videokonferanse, men det er også flere eksempler på at tolk, forsvarer og aktor deltar per videokonferanse. I noen tilfeller har dette skjedd også mens siktede selv har møtt i retten. I høringsrunden til prøveordningen for videokonferanse stod eventuell bruk i første gangs varetektsfengsling og fengslingsforlengelser sentralt. En del høringsinstanser ville at videokonferanser kunne brukes i begge disse tilfellene og at spørsmålet burde overlates til dommeren alene. Debatten både rundt bruk i første gangs varetektsfengsling og fjerning av samtykkekravet har vært framme med jevne mellomrom i hele prosjektperioden. Figur 3 viser at totalt 17 fenglingsforlengelser har gått per videokonferanse. I 38 tilfeller har forsvarer eller siktede sagt at de heller vil møte i retten, eventuelt ikke besvart henvendelsen. Tallene viser at 16 av de foreslåtte videokonferansene til slutt heller har gått som kontorforretning (per telefon). Ytterligere 3 av initiativene endte til slutt med at saken gikk for retten uten at siktede var til stede. I 8 av de ovennevnte tilfellene ville siktede i utgangspunktet verken møte i retten eller stille per videokonferanse. Det er Oslo tingrett som har hatt flesteparten av fengslingsforlengelsene og det er Oslo politidistrikt som klart er mest aktiv i forhold til å foreslå bruk i denne sakstypen. Nord-Troms tingrett og Trondheim tingrett har også hatt fengslingsforlengelser. Besparelsene i disse sakene er generelt betraktelig høyere side 9

11 enn i Oslo tingrett, da det har vært lengre avstand til de involverte fengslene (henholdsvis Trondheim fengsel og Bodø fengsel). Når det gjelder lagmannsrettene, er det grunn til å presisere at disse ikke behandler fengslingsforlengelser. Lagmannsrettene har kjæremål, det være seg over fengslingskjennelser eller kjennelser om fengslingsforlengelser. Kjæremålene skal normalt behandles skriftlig, men kan når særlige grunner taler for det, behandles muntlig. I sistnevnte tilfelle kan bruk av videokonferanse være aktuelt, men det har ikke blitt brukt i denne sammenhengen så langt i prosjektet. Figur 3 viser bare innrapporterte avslag og det gjøres oppmerksom på at særlig Oslo politidistrikt påpeker at det finnes mørketall. Årsaken er at motivasjonen for å fylle ut skjemaene har minket etter hvert som initiativ til stadighet har blitt møtt med manglende samtykke eller ikke besvart. Oslo politidistrikt anslår dette tallet til å være ca. 20 saker. Samme årsak har medført at politidistriktets initiativ til videokonferanse har sunket i antall. Politijuristene i Oslo erfarer at bruk av videokonferanse medfører mye ekstra arbeid. De må som oftest ringe advokaten gjentatte ganger og avvente tilbakemelding. Møterommet må bestilles både i fengselet og i tinghuset. Det blir flere skjema å fylle ut enn ved vanlig fremstilling og det er vanskelig å få konkret begrunnelse ved avslag. Oslo tingrett er av samme oppfatning, det tærer på saksbehandlerne å bestille og teste utstyr for konferanser som senere blir avlyst. Ser man tallene i figur 3 samt de antatte mørketallene under ett, så er erfaringen så langt i pilotprosjektet at forsvarer og siktede motsetter seg bruk i 3 av 4 tilfeller. Oslo politidistrikt påpeker at så lenge det ikke samtykkes til kontorforretning, samtykkes det heller ikke til videokonferanse. Samtidig er det som figur 3 viser slik at en rekke saker som kunne gått per videokonferanse, har endt opp som kontorforretning. Dette er en administrativt enklere løsning for alle parter. Foruten reduksjoner i politiressurser avgitt til transport og vakthold, har det også blitt pekt på at spesielt i de større politidistriktene vil bruk av videokonferanse også effektivisere politiadvokatenes arbeid. Politiadvokatene venter ofte i lang tid på tinghuset mens andre fengslingssaker pågår. Ved bruk av videokonferanse kan politiadvokaten heller arbeide på politihuset, og derifra på kort varsel møte per videokonferanse for å begrunne påtalemyndighetens fengslingsbegjæring Ulike syn på regelverket om fengslingsforlengelser Tingrettene Nord-Troms, Trondheim og Oslo gir i sin evaluering av videokonferanseprosjektet uttrykk for at kravet til samtykke bør bort. Oslo politidistrikt og Sør-Trøndelag politidistrikt er av samme oppfatning, mens de resterende pilotenhetene ikke uttaler seg om spørsmålet. Forsvarergruppen av 1977 understreker at for så vidt gjelder siktedes og forsvarers eventuelle fremmøte via video, må det være en absolutt forutsetning at siktede samtykker i en slik løsning. De sier videre at det imidlertid er grunn til å regne med at siktede og forsvarere i begrenset grad vil samtykke i tilfeller der det skal tas beslutninger av vesentlig betydning, særlig fordi det i slike situasjoner vil være viktig å ha muligheten til løpende konferering mellom siktede og forsvarer. Denne innvendingen har flere av domstolene møtt underveis i prosjektet. Det har blitt konkludert med at man må bli flinkere til å opplyse om muligheten til å ta pauser, slik at advokat og klient kan snakke uforstyrret via telefon/videokonferanse. Riksadvokaten uttaler seg ikke spesielt om fengslingsforlengelser når prøveperioden skal oppsummeres. Embetet skriver imidlertid at man på ingen måte kan se at man i forskriften har gått for langt når det gjelder bruk av videokonferanse og viser til sitt høringsbrev for prøveprosjektet. Der gikk man inn for at dommeren alene kunne beslutte bruk av videokonferanse i fengslingsforlengelser. Samtidig ønsket man å tillate bruk også i side 10

12 forberedende møter i straffesaker, også når disse formaliseres som rettsmøter. Ingen av statsadvokatene har erfaring med bruk av utstyret i fengslingsforlengelser og uttaler seg heller ikke om regelverket på dette punktet. Oslo politidistrikt peker på at de er overrasket over at man ennå ikke har lykkes med å få samtykke til fengslingsforlengelser fra Ringerike fengsel. Både reiseavstand og sikkerhetsforanstaltninger i Oslo Tinghus burde motivere til å velge bort fysisk fremmøte. Det er i hovedsak påtalegruppen organisert kriminalitet som har kandidater i dette fengselet, men så langt har altså anmodningene ikke ført fram. Kriminalomsorgen ser et potensial for gevinster av videokonferanser ut over økt effektivitet gjennom innsparing av transportressurser. Dette gjelder vitneavhør av innsatte i fengsler og fremstilling for forlenget varetekt. Fremstilling av innsatte i rettssal innebærer en rømningsfare som kan elimineres med bruk av videokonferanse. Dette vil ikke gjelde noe stort antall innsatte, men er desto viktigere for det begrensede antall innsatte som har en høy risiko. En slik sikkerhetsgevinst bortfaller når ordningen gjøres avhengig av innsattes samtykke. Forsvarergruppen av 1977 viser til at det i et rettssikkerhetsperspektiv formodentlig vil være mye å hente f.eks. ved at fengslingsforlengelser som i dag gjennomføres som kontorforretning eller uten siktedes tilstedeværelse fordi siktede ikke ønsker belastningen ved transport og fremstilling, kan gjennomføres via videokonferanse. Dette synet står i motsetning til politi- og påtalemyndigheten som heller ser for seg at videokonferanse skal erstatte fysisk fremmøte Generelt om avslag blant ulike aktører og i ulike sakstyper Figur Dommere (3) Statsadvokat (2) Politi (2) Part (0) Siktet/tiltalt (28) Prosessfullmektig (0) Forsvarer (19) Figur 4 viser antall avslag fordelt mellom aktørene Oversikten viser at det forekommer avslag til bruk av videokonferanse blant alle aktørene i straffesakskjeden. Det går likevel fram av pilotenhetenes skjema at det i all hovedsak er i fengslingsforlengelsene avslagene kommer. Bortsett fra dette er det ikke noen faste mønster når det gjelder grupper og sakstyper. Det er likevel verdt å merke tendensen i sivile saker, hvor det så langt ikke er rapportert om at prosessfullmektig eller klient har avslått bruk av videokonferanse. side 11

13 Den lave andelen avslag kan heller tas til inntekt for at det fortsatt må arbeides for å informere om ordningen med videokonferanse blant alle aktører i rettsvesenet. Slik kan man få flere initiativ og dermed mer bruk. Samtidig er det viktig at dommerne må være trygg på teknologien og opparbeide seg en viss erfaring før man er klar til å lansere møteformen bredt overfor alle aktører og i alle aktuelle sakstyper, slik Hålogaland lagmannsrett har påpekt Antall gjennomførte og avlyste konferanser En del videokonferanser har blitt avlyst grunnet tilfeldige forhold som ikke berøres av problematikken rundt manglende samtykke eller tekniske forhold. Pilotenhetene har meldt inn slike tilfeller for å peke på det reelle potensialet for videokonferanser. Figur medio oktober 2007 Gjennomførte (50) Falt bort (10) Telefon (1) Møte fysisk (4) Figur 5 viser forholdet mellom antall fjernavhør og avhør som av ulike grunner ikke er gjennomført. Totalt er 50 fjernavhør gjennomført ved videokonferanse. I all hovedsak dreier det seg om vitneavhør i meddomsrettssaker, i tillegg til en sivil sak og en fengslingsforlengelse Årsaker til avlysning Figuren viser at 10 konferanser er avlyst av årsaker som ikke har sammenheng med utstyrets funksjonalitet eller motivasjon for å bruke det. Typiske eksempler er at hele saken trekkes eller det aktuelle vitnet frafalles. Kun 1 gang har det hendt at det først ble tatt initiativ til videokonferanse før man til slutt fant ut at et telefonavhør var tilstrekkelig. For 4 vitner ble det først tatt initiativ til at man skulle møte per videokonferanse, men til slutt fant man at fysisk frammøte var riktig. Det vises i denne forbindelse til regelen om at partene skal høres før retten bestemmer seg for å bruke videokonferanse ved vitneavhør Bruk mot sentrale vitner Som nevnt under punkt 4.1. har pilotdomstolene hatt muligheten til å avhøre sentrale vitner per videokonferanse. Dermed er det viktig å kartlegge hvordan fjernavhør/fjernmøter generelt har fungert sett i forhold til fysisk fremmøte eller telefon. Inntrykket domstolene sitter igjen med er at videokonferanse ikke kan erstatte fysisk frammøte, men at det i mange tilfeller vil være et godt nok alternativ. Til gjengjeld er det en hel del bedre enn telefon i forhold til å få opplyst saken. Ingen av pilotenhetene har erfaring med at det kan ha virket som om deltakelse per videokonferanse på noen måte har påvirket forklaringen den enkelte har gitt. side 12

14 Både Riksadvokaten og statsadvokatene er opptatt av potensialet som ligger i å bruke videokonferanse i vitneavhør. Oslo statsadvokatembeter påpeker at for noen vitner kan belastningen ved å møte i retten være så stor at de verken vil møte eller forklare seg direkte for domstolen, men godtar å sitte et sted utenfor rettslokalet hvor fjernavhør benyttes. Derfor er embetet opptatt av at muligheten for å avhøre også sentrale vitner per videokonferanse blir opprettholdt. Troms og Finnmark statsadvokatembeter peker på at spesielt i deres region med store avstander vil besparelsene ved bruk av fjernavhør per videokonferanse være store. Sør-Trøndelag politidistrikt er også av den oppfatning av at potensialet er særlig stort når det gjelder vitneavhør. Forsvarergruppen av 1977 understreker at dersom det foreligger betenkeligheter av betydning ved fjernavhør, må personlig fremmøte benyttes. De påpeker videre at det imidlertid vil være svært mange saker og situasjoner der videokonferanse vil være hensiktsmessig. I særlig grad vil dette gjelde ved vitneførsel under hovedforhandlinger, der fjernmøteteknologi utvilsomt vil gi muligheter for kvalitativt bedre bevisføring, gjennom at vitner som i dag avhøres på telefon eller ikke føres i det hele fordi umaken blir uforholdsmessig stor, kan føres via video. 4.6 Tilbakemeldinger fra vitner, siktede, sakkyndige og tolker Nærmere om tilbakemeldinger fra brukere utenfor justissektoren Prosjektet har ikke systematisk innhentet erfaringer fra siktede, sakkyndige, vitner og tolker på hvordan de har opplevd å delta per videokonferanse. I de tilfeller aktørene har benyttet pilotenhetenes videokonferansestudio, har man som regel likevel fått en uformell tilbakemelding. Pilotenhetenes inntrykk er at deltakerne ikke har savnet fysisk fremmøte. Et eksempel er en siktet som møtte i to fengslingsforlengelser per videokonferanse. Samme person foreslo også å møte på denne måten i en senere hovedforhandling hvor vedkommende var tiltalt. Nå åpner ikke regelverket for bruk i sistnevnte tilfelle, men det viser uansett at siktede var komfortabel med møteformen og ville benytte den igjen Brukerundersøkelse høsten 2007 / vinteren 2008 Prosjektet erfarer at man trenger mer informasjon om holdninger og erfaringer rundt videokonferanse, særlig blant såkalte ikke-profesjonelle parter i retten. Derfor er Domstoladministrasjonen høsten 2007 i gang med en brukerundersøkelse rettet mot aktører som involveres i en videokonferanse. Verktøyet blir ett spørreskjema som brukes både overfor de som har deltatt på og de som har avslått bruk av denne møteformen. For førstnevnte gruppe skal spørreskjemaet konkretisere de vurderinger de profesjonelle partene gjør seg når det skal avgjøres om hvorvidt videokonferanse er et godt alternativ i et konkret rettsmøte. Svarene vil vise hvorvidt disse hensynene ble ivaretatt. Overfor de som har avslått bruk av videokonferanse, vil spørreundersøkelsen rette seg mot hva konkret som ligger bak når man ikke vil benytte denne møteformen. Et telefonintervju skal søke å avdekke om det eksempelvis er manglende rutiner, kunnskap, tillit eller motivasjon som hindrer mer bruk. En slik undersøkelse er relevant både i forhold til å vurdere regelverket og informasjonsarbeidet mot ulike grupper. Det vil også avdekke fordeler og ulemper med møteformen på generell basis. Blant annet var Datatilsynet opptatt av dette i sitt høringssvar (Ot.prp. 27, s. 12). Undersøkelsen vil også gi en tilbakemelding på den rent praktiske siden av videokonferanse som møteform, om deltagerne i begge ender føler seg godt nok forberedt på hva det innebærer og hvordan de skal opptre. Dette er ikke minst relevant i forhold til gruppen av vitner som deltar fra videokonferansestudioer utenfor justissektoren (sykehus, firma og lignende). side 13

15 4.7 Bruk av tolk Etter hva prosjektet erfarer har det blitt avholdt åtte videokonferanser hvor tolk har deltatt. Dette dreier seg om fem fengslingsforlengelser, ett vitneavhør, en barnefordelingssak og en fremmøteforkynnelse. Det må tas høyde for at rapporteringen ikke har fanget opp tilfeller der tolken har møtt i retten i saker hvor andre aktører har møtt per videokonferanse. I fengslingsforlengelsene er erfaringen at tolken bør være til stede i rettssalen, ikke sitte sammen med siktede i fengselet. Grunnen er at man da ikke kan simultantolke, men må tolke konsekutivt. Dermed tar rettsmøtet lengre tid enn det ellers ville ha gjort. Det er også viktig at framtidige videostudio i kriminalomsorgen tar høyde for at flere personer deltar i konferansen. Tilbakemeldingene fra Oslo tingrett og Oslo politidistrikt er at studioet i Oslo fengsel er lite og at det blir både praktisk vanskelig og gir et lite verdig inntrykk hvis også tolk og/eller forsvarer stiller sammen med siktede. I tillegg må man være oppmerksom på at fengselet må ha en betjent tilstede, slik at tiltalte og tolken ikke sitter alene. Både i vitneavhøret og fremmøteforkynnelsen hadde bruk av tolk vært uproblematisk. I sistnevnte tilfelle ga det også et bedre utgangspunkt for avviklingen av saken. Alternativet i denne sakstypen hadde vært telefon, dermed ga videokonferanse bedret kommunikasjon mellom deltakerne. Etter hva prosjektet erfarer, arbeider blant andre Utlendingsdirektoratet en god del med å kartlegge effekter og praksis rundt skjermtolking. Det ville være naturlig om man undersøkte i hvilken grad man har høstet erfaringer som vil støtte også justissektorens arbeid på samme område. Det er også viktig at man ved framtidig innkjøp av fjernmøteteknologi tar høyde for at det skal brukes i tolkesituasjoner. 4.8 Hvem tar initiativ til videokonferanse Det har vært sentralt i prosjektet å fange opp hvilke aktører som tar initiativ til å bruke videokonferanse. Både på forhånd og underveis i prosjektet har det blitt påpekt at det er politiet som først og fremst vil spare ressurser på teknologien, ved at de unngår bruke ressurser på transport- og arresttjeneste. For domstoler og fengsler ble det i utgangspunktet ikke regnet med at de ville ha noen økonomiske motiver for å ta i bruk møteformen. Besparelsene vil først og fremst komme i form av reduserte utgifter til reise og opphold for andre aktører Initiativ fra politiet Figur Midtre Hålogaland (21) Oslo (66) Troms (2) Sør-Trøndelag (1) Salten (1) Nord-Trøndelag (3) Figur 6 viser antall initiativ til videokonferanse for hvert politidistrikt side 14

16 Mange pilotenheter har pekt på at politiet er naturlig initiativtager til bruk av videokonferanse i straffesaker. Figuren viser at det i hovedsak er politidistriktene Midtre Hålogaland og Oslo som har foreslått bruk. De to politidistriktene har derimot ikke samme mønster når det gjelder i hvilke sakstyper de tar initiativ. Oslo politidistrikt har nesten utelukkende sine initiativ i fengslingsforlengelser, mens Midtre Hålogaland foreslår i hovedsak bruk i vitneavhør og tilståelsessaker. Oslo politidistrikt viser til at det som hovedregel er statsadvokaten som aktorerer under hovedforhandling. Politidistriktet er usikre på i hvor stor grad statsadvokatembetet er informert om mulighetene for videokonferanse, spesielt i forhold til sårbare vitner og personer som har vanskeligheter med å møte i retten. Nord-Trøndelag politidistrikt påpeker at de ville brukt utstyret mer hvis det var utplassert hos de aktørene politidistriktet i størst grad forholder seg til, først og fremst Stjør- Stjørdal og og Verdal Verdal tingrett. Troms politidistrikt viser til at den korte avstanden til Tromsø Tinghus og Tromsø fengsel gjør at det sjelden vurderes å bruke videokonferanse under rettsforhandlinger i Tromsø. Samme problematikk har underveis i prosjektet også vært diskutert i forhold til at Oslo politidistrikt og Oslo fengsel ligger svært nært Oslo Tinghus. Tilsvarende kan tenkes å gjelde for Sør-Trøndelag politidistrikt og Trondheim fengsel i forhold til domstolene i Trondheim Tinghus, siden Sør-Trøndelag politidistrikt sjelden foreslår bruk. Til nå har utstyret i Trondheim fengsel blitt brukt mot andre studioer enn det som finnes hos politi og domstoler i samme by. Av statsadvokatene er det Troms og Finnmark statsadvokatembeter som har mest erfaring i bruk. De har vært aktør i videokonferanser i både Hålogaland lagmannsrett og Nord-Troms tingrett og har også ved flere anledninger tatt initiativ til å bruke utstyret Initiativ fra domstoler, forsvarere, kriminalomsorgen m.fl. Figur Frostating (1) Hålogaland (9) Nord-Troms (28) Oslo (11) Sør-Trøndelag (0) Trondheim (10) Prosessfullmektig (4) Forsvarer (7) Siktede/Tiltalte (2) Figur 7 viser initiativ i domstolene, forsvarere og blant andre aktører. side 15

17 Domstolenes initiativ til videokonferanse gjør seg gjeldende i alle sakstyper. Unntaket er fengslingsforlengelser, hvor saksgangen gjør det naturlig at politiet tar initiativ. Materialet viser ellers at domstolene kan spille en aktiv rolle i tilståelsessaker, vitneavhør og sivile saker. Advokatene foreslår også bruk av videokonferanse i ulike saker. I forsvarerrollen har de i tre tilfeller foreslått bruk overfor vitner i straffesaker (meddomsrett). I to tilfeller har det blitt foreslått at tiltalte har møtt per videokonferanse i og med at vilkårene i strpl. 281 var oppfylt. I disse tilfellene kan saken behandles uten at vedkommende møter i retten. Dommerne i disse sakene viser til at når tiltalte i stedet kan møte per videokonferanse har det medført at saken ble bedre opplyst. I det tredje tilfellet av saker etter 281 holdt som videokonferanse, var det tiltalte som tok initiativet. Vedkommende hadde ikke økonomi til å reise tur/retur Stavange or å møte i retten, men ville samtidig gjerne følge sin egen sak. Videre har advokatene tatt to initiativ til videokonferanse i sivile saker. Kriminalomsorgen er ikke på samme måte som de andre aktører i en rettssak og det er dermed ikke naturlig at de foreslår bruk av videokonferanse. Imidlertid er det viktig at det opplyses til partene om at utstyret finnes når fengselet kontaktes angående fremstilling. Bodø fengsel viser til at de i starten av prosjektet hadde fire initiativ som ble avslått av politiadvokat/statsadvokat. Etter det har de ikke meldt inn konkrete avslag på sine initiativ, men fengselet er tydelig på at de alltid minner om muligheten for å bruke videokonferanseutstyr når de blir kontaktet angående fremstilling Motiver for å bruke videokonferanse I rapporteringsskjemaene skal pilotenhetene gi tilbakemelding på hvorfor videokonferanse er aktuelt i den enkelte sak. Figur 8 viser en sammenstilling av tilbakem eller flere av kategoriene medvirkende i en og samme konfer som var motivasjonen i de tilfellene en videokonferanse ble avlyst eller det ikke ble gitt samtykke. Pilotenhetene er ikke blitt bedt om å rapportere på det punktet. Figur Økonomi (51) Geografi (66) Vansker med å stille (22) Redd for å møte (11) Sikkerhet (1) I fengsel (13) Andre* (8) Figur 8 viser antall tilfeller hver enkelt motivasjonsfaktor er oppgitt som utslagsgivende for å ta initiativ til videokonferanse. side 16

18 Oversikten viser at økonomi og lang reisetid er de hyppigst forekommende årsakene. Motsatt viser materialet at trusselvurderingen med tanke på sikkerhet/rømming sjelden er årsak til at en videokonferanse gjennomføres. Under kategorien terer blant annet fristsaker og de tidligere nevnte eksemplene med at tiltalte kunne få følge saken per video som alternativ til å behandle saken uten at vedkommende er tilstede. 5 Viktige fokusområder for bruk av videokonferanse 5.1 Videokonferanse i ny tvistelov Tvisteloven, som trer i kraft 1. januar 2008, åpner for bruk av videokonferanse på flere områder. Det gjelder forberedende møter både i tingrett og lagmannsrett, hele hovedforhandlingen i småkravsprosess og ved fjernavhør. Foreløpig er det kun domstolene i pilotprosjektet som har utstyr til å praktisere disse lovreglene. Imidlertid vil alle domstoler som skaffer seg utstyr kunne bruke dette slik tvisteloven forutsetter. Per i dag nevner forskriften av 21. desember 2005 nr 1611 spesifikt hvilke domstoler regelverket omfatter. Ved tvistelovens ikrafttredelse vil forskriften kun omhandle straffesaker. Dette innebærer at inntil nytt regelverk for bruk av fjernmøteteknologi i straffesaker er klart, vil bare domstoler som forskriften om prøveordning viser til kunne bruke videokonferanser i straffesaker. Pilotprosjektet viser at potensialet for bruk av videokonferanse i sivile saker er betydelig. 21 % av videokonferansene i prosjektet har foregått i sivile saker. Både domstolene og politiet oppfatter advokatene som en gruppe det tar tid å bevisstgjøre på mulighetene den nye teknologien gir. De kan ikke på samme måte trekkes med i et formelt samarbeid som mellom den lokale domstolen, politiet og fengselet. Selv om omfanget til nå ikke er stort, viser figur 7 at også advokatene tar initiativ til å bruke utstyret. Det vises også til punkt 9.4 med en artikkel om at også advokatkontorer er i ferd med å anskaffe eget videokonferanseutstyr. Det er ikke mulig å se noen klar tendens ut i fra hva som motiverer bruk av videokonferanse i sivile saker kontra straffesaker. De hyppigst forekommende faktorene i figur 8 er dominerende i begge hovedkategoriene. Det er imidlertid verdt å merke seg den senere tids fokus på at problematikken rundt sårbare vitner, saker med høy trusselvurdering og aktører som er redd for å stille i retten, er på klar frammarsj også i sivile saker. Dette gjelder særlig i familiesaker Tvisteloven og teknisk utstyr I forslaget til statsbudsjett for 2008 foreslår regjeringen å prioritere anskaffelse av teknisk utstyr for å følge opp intensjonene i tvisteloven med hensyn til elektronisk samhandling, fjernmøteteknologi og lagring av lyd og bilde. Beløpet er imidlertid ikke nok til å dekke behovet på alle de tre områdene. Det er derfor behov for friske midler til teknisk utstyr og utvikling i årene som kommer. Domstoladministrasjonen har besluttet å prioritere elektronisk samhandling først, og vil gjennomføre en mulighetsstudie på dette feltet i tidsrommet oktober 08 vil det gjennomføres tilsvarende studier for fjernmøteteknologi og lagring av lyd og bilde. Mulighetsstudiene skal munne ut i konkrete gjennomføringsprosjekter. Innen sommeren 2008 vil Domstoladministrasjonen også framforhandle en ny rammeavtale for innkjøp av videokonferanseutstyr. Det vil derfor gå noe tid før de fleste norske domstoler vil ha videokonferanseutstyr tilgjengelig. I sin høringsuttalelse til forskrifter til ny tvistelov påpeker Advokatforeningen at de frykter at bruken av fjernmøter og fjernavhør vil variere sterkt fra domstol til domstol avhengig av teknisk utrustning. side 17

19 5.2 Videokonferanser som styrking av rettssikkerheten Videokonferanse gir flere fordeler enn å redusere reisekostnader. Virksomheten i pilotenhetene har så langt gitt gode eksempler på at møteformen kan gi svært viktige bidrag til å opplyse saken og ta vare på aktørene Sikrere identifikasjon Sammenlignet med telefon innebærer videokonferanse en sikrere form av identifikasjon av deltageren i fjernmøtet/fjernavhøret. Dette er spesielt aktuelt i og med at bruk av mobiltelefon i fjernavhør er et omdiskutert tema mellom domstoler, påtalemyndighet og advokater mange steder Sårbare vitner Både dommere og politi har påpekt at man i saker med sårbare vitner ved hjelp av videokonferanse kan få en ramme rundt utspørringen hvor man sannsynligvis får mer informasjon fra vitnet, i tillegg til at vedkommende får en mer skånsom behandling. Det er Oslo tingrett og Oslo politidistrikt som har mest erfaring med dette. Ved tre anledninger har tiltalte/vitnet fulgt forhandlingen fra en annen sal. Det er også gjennomført bevisopptak ved hjelp av videokonferanse. I ett tilfelle var vitnet så svekket at det var fare for at vedkommende ikke kunne stille i retten når en hovedforhandling senere ville komme opp. Gjennom å ta et bevisopptak mot retten via videokonferanse, oppnådde man to fordeler. For det første ble det sikret opptak/protokoll av forklaring til bruk i en senere hovedforhandling. For det andre kunne man ta mer hensyn til den fornærmede under avhøret enn hva som ville vært praktisk ved fysisk fremmøte i en rettssal. Sammen med seg i videokonferansestudioet ved Oslo politidistrikt hadde fornærmede både bistandsadvokat og helsepersonell som støtte, og det var også enklere å ta pauser underveis enn i en ordinær rettssak. Saken gjaldt et svært grovt overgrep og ville blitt henlagt uten bevisopptaket som ble sikret Vitnekonfrontasjon Oslo tingrett behandlet en sak med fem tiltalte i alderen år, en komplisert beramming med et stort antall tiltalte og forsvarere. Vitnet var i Brasil og kunne ikke møte på kort varsel. Telefonavhør var heller ikke aktuelt fordi vitnekonfrontasjon var nødvendig. Ved hjelp av videokonferanse kunne vitnet møte og gjennomføre vitnekonfrontasjonen Tilgjengelighet for vitner Ved bruk av videokonferanse kan man få fjernavhørt vitner som oppholder seg langt unna og som ikke hadde møtt, eventuelt ikke blitt innkalt som vitne, hvis de måtte møte i retten. Det vil si at saken blir bedre opplyst Domskonferanse Dommer og sakkyndige meddommere har hatt domskonferanse per videokonferanse. Tilbakemeldingen var at dette var kvalitativt bedre enn telefon Saker hvor utvist utenlandsk statsborger involveres i en rettssak En utvist utenlandsk statsborger var part i en familiesak. Problemet ble løst ved at vedkommende deltok per videokonferanse fra Sverige. side 18

20 Advokater har pekt på denne problemstillingen på generelt grunnlag. I tilfeller hvor det reises en straffesak mot en allerede utvist person, får det store følger for vedkommende. Uten innreisetillatelse får ikke vedkommende mulighet til å gjøre opp for seg, samtidig som tiltalen medfører innreiseforbud i hele Schengen-området. Domstolene får heller ikke avsluttet saken. Videokonferanse kan forenkle prosessen for alle parter. Samme problemstilling gjelder i utvisningssaker (påklaging av forvaltningsvedtak for en domstol). Forvaltningsvedtaket er som oftest effektuert når saken kommer opp for domstolen. Det antas at det vil komme stadig flere slike saker i årene som kommer Sykdom Pilotenhetene har hatt flere eksempler på at saken kun kan gjennomføres ved hjelp av videokonferanse fordi en av partene ikke er frisk nok til å møte i retten Mindreårige vitner Bruk av videokonferanse er sammenlignet med fysisk fremmøte ofte en mer skånsom deltakelse for mindreårige. I tillegg kommer at det i tilfeller med lang reiseavstand gir en smidigere gjennomføring mht. deltakelse fra verger Tiltalte møter per videokonferanse i saker etter strpl. 281 Saker etter denne bestemmelsen åpner for at saken kan avholdes uten at tiltalte møter. Det kan for eksempel være økonomiske eller praktiske forhold som gjør dette vanskelig for vedkommende. Bruk av videokonferanse gir tiltalte en mulighet til å følge sin egen sak og bidrar dermed også til sakens opplysning Fristsaker Visse sakstyper pålegger domstolene å behandle saken etter nærmere angitte frister. Eksempelvis ble en fristsak med mindreårige tiltalte holdt innenfor fristen fordi det var mulig å avhøre fornærmede via videokonferanse. Fornærmede oppholdt seg utenlands og kunne ikke komme hjem før etter at fristen for saken var utløpt. 5.3 Videokonferansens innflytelse på berammingen Figur 9 (se side 20) viser hvorvidt bruk av videokonferanse har gjort det mulig å beramme saken (dvs. finne en dato for rettsmøtet) raskere enn hvis man skulle benyttet fysisk fremmøte. Figuren viser også antall saker hvor bruk av videokonferanse ikke har påvirket berammingen. I det store flertall av sakene er berammingen ikke påvirket av at videokonferanse brukes. Flere domstoler peker likevel på at når teknologien først kan gi en slik gevinst, er dette meget viktig både i forhold til sakens opplysning og hensynet til rettens aktører (jf. blant annet lovpålagte frister i saker hvor tiltalte var under 18 år på gjerningstidspunktet). side 19