AVISA. DEL I. Historie, utvikingstrekk og kjennetegn HISTORIE OG UTVIKLINGSTREKK. Innledning

Transkript

1 IMT2352 Mediehistorie og tekstteori November 2009 kand.nr: AVISA et essay om dens kjennetegn, utviklingstrekk, og de utfordringer den har møtt gjennom økende konvergens Innledning Ingen andre land i Europa har så stort avissalg per innbygger som Norge, viser statistiske undersøkelser. Avislesing er en del av den norske kultur; å sitte med en avis i hånden foran frokostbordet, på bussen, i lunsjpausen, eller i godstolen på ettermiddag det er en fast del av en typisk nordmanns hverdag. Samtidig hører vi stadig at færre og færre leser aviser, at salget går nedover, og at avisredaksjonene må foreta kutt. Hvorfor skjer dette? Minker interessen for den daglige nyhetsinformasjonen avisene tilbyr, eller gjør avisene noe galt? I dette essayet vil jeg i første del beskrive avisas rolle som papirbasert nyhetsmedium; presentere dens kjennetegn, historie og utviklingstrekk. I andre del vil jeg ta for meg problemstillingen introdusert i innledningen. Jeg vil sette fokus på hvorfor avislesingen har gått ned gjennom å se på de utfordringer som avisa stadig møter gjennom økende konvergens. DEL I. Historie, utvikingstrekk og kjennetegn HISTORIE OG UTVIKLINGSTREKK Avisa er et gammelt medium som oppstod og vokste fram i et samfunn ganske ulikt fra dagens Norge. Vi kjenner til trykkerevolusjonen og Johann Gutenbergs løse typer rundt 1450, som var avisutviklingens tekniske utgangspunkt. De første Europeiske avisene utkom i begynnelsen av tallet, i samfunn preget av en såkalt autoritær medieideologi. Med det menes at avisene hadde en pur rolle som informasjonsformidler med maktinnehaverne som sendere. Maktinnehaverne ønsket å spre sitt ensidige budskap, en politikk som skulle gagne dem selv. Avisa var for dem et verktøy for å spre propaganda og å påvirke opinionen. Gjennom sensur hadde de sterk kontroll over hva folk skulle få tilgang til, og journalistene 1

2 var pålagt å kun skrive ting til fordel for styret. Dette var en tid hvor politiske fiender ble sterkt overvåket, og straks man så tendenser til motstandsarbeid, ble det grepet inn. Folkeopplysning og demokrati: avisa kommer til Norge Med opplysningsbølgen som preget Europa utover tallet, kom ideene om demokrati, folkesuverenitet, parlamentarisme og maktfordeling. Den førte med seg opprør mot autoritetenes (staten, kirken) enevelde. Aviser ble en kanal for spredning av disse ideene. Det skulle gå et halvannet århundre fra avisa dukket opp på det Europeiske kontinent, til den kom til Norge. Naturligvis har dette å gjøre med Norges underliggende posisjon i Danmark- Norge. I 1763 utkom Norges første avis: Norske Intelligenz-Seddeler, med innhold konsentrert rundt underholdning og annonser, og så godt som uten tegn til politisk stoff. Grunnlaget for norsk presse videre ble imidlertid lagt med framveksten av et norsk næringsliv og at borgerskapet ble mer og mer selvbevisst i opposisjon mot Københavns kongemakt. I tiden frem til 1814 kan tendenser til en mer opinionsorientert presse spores (Eide 1999, s ). Grunnloven og industrialisering Det er først etter Grunnloven av 1814 at vi får lovfestet trykkefrihet, og de store endringene virkelig kommer. Pressen vokser fram og utvikler seg til å finne sin mer utpregede rolle som nyhetsformidlende institusjon en rolle den i stor grad enda bærer i dag. Sitt faste publikum fant avisene i middelklassen. Ideer, nyheter, oppfinnelser og informasjoner fikk sitt talerør gjennom dem; de økte i prestisje, og yrkesgruppen «bladmenn» (journalister og redaktører) vokste fram (Bastiansen og Dahl 2003, s. 217) tallets industrielle revolusjon betydde senere en forbedret postgang og samferdsel i Norge, som ga grunnlag for en voldsom vekst i antall aviser. Dessuten førte billigere materialer (tremassepapir) og effektiviseringer innen produksjons- og distribueringssystemer til at avisa sank i pris (Bastiansen og Dahl 2003, s ). Avismarkedet utvidet seg, flere og flere aviser dukket opp, og avisa ble etter hvert lettere tilgjengelig for alle samfunnsklasser. Partipressen Med demokratiseringen av avisa begynte den framvoksende arbeiderklassen også å se interesser i informasjonsformidling. I forbindelse med kampen om parlamentarismen på Stortinget på tallet, oppstod partipressen. Partiene Venstre og Høyre ble stiftet i 1884, og med dem oppstod og en egen venstre- og høyrepresse. Videre kom Arbeiderpartiavisa Vort Arbeide i 1884 (og videre en rekke andre arbeiderparti- aviser), og senere Bondepartiets Bondepressen i 1920 (Kurer 144 n.d.). Med disse hadde vi fram til annen verdenskrig fire store partiaviser, som fungerte som kamporganer for sine partier. De spredde først og fremst propaganda ønsket om å påvirke leserne var grunnlaget for virksomheten. 2

3 Annen verdenskrig Under den tyske okkupasjonen, ble all partivirksomhet unntatt NS forbudt. Avisene kunne dermed ikke være partiorganer lenger, for all informasjonsspredning skulle være i pakt med nazismen. Mange aviser la ned virksomheten, men noen fortsatte, og til og med oppstod noen nye; enten de bøyde seg for nazismen eller drev illegal virksomhet. Mot nyere tider Etter krigen gikk de fleste aviser som hadde vist lojalitet til nazismen under. Generelt ble avismarkedet i etterkrigstiden preget av en viss grad av sentralisering, som har sammen med folks overveldende behov for informasjon og en felles, samlende kultur. Partipressen gjenoppstod tross store ødeleggelser, og opplevde en glansperiode utover 50 og 60- tallet (Kurer 144 n.d.). Men siden 80- tallet har de færreste aviser hatt forankring i politiske partier, mye på grunn av et utvidet syn på at pressen skal være nøytral, troverdig og uavhengig. Pressen skal være kritisk til alle politikere dette er et tema jeg vil komme tilbake til under Pressens samfunnsrolle. I dag lever 220 aviser i Norge, og det selges omkring 3 mill. eksemplarer hver dag. De to største er VG og Dagbladet. Det er veldig vanskelig å starte opp nye aviser. I 1995 var Brønnøysunds Avis første norske avis på nett, to dager etter kom Dagbladet, og siden den tid har de fleste aviser skaffet seg en nettutgave tilgjengelig. KJENNETEGN, NATUR, EGENART Avisa er et analogt medium noe du fysisk holder i og blar gjennom i søken etter informasjon. Informasjonen er statisk trykt på papir, og formidles gjennom tekst og bilder. Avisa kommuniserer i all hovedsak enveis; en form for indirekte deltakelse er mulig gjennom innsending av leserbrev eller man kan kontakte journalister. Når du leser ei avis er du aktiv med at du selv bestemmer hva du vil lese og vie oppmerksomheten til, til forskjell fra radioen og TV- en hvor du i stor grad er en passiv lytter/seer som får alt servert. Avisa er fleksibel med at du kan stoppe opp med lesingen og ta en pause for å tenke eller gjøre noe annet. Informasjonen vil uansett være konstant, og tilgjengelig i sin fysiske form. Aviser oppdateres ofte etter et bestemt tempo, og opererer med en deadline som sier når alt må være ferdig og klart til trykk. Avisdrift er i stor grad et omfattende lagarbeid som forutsetter god organisering og arbeidsdeling: journalister og fotografer innen de forskjellige innholdskategorier, ansvarlige innen distribusjon, økonomi, annonser, det tekniske, layout, og så videre. Redaktøren er den øverste lederen i avisa, ansvarlig for det redaksjonelle stoffet juridisk. Kategorisering Aviser kategoriseres gjerne etter det geografiske område de dekker. Riksaviser har hele landet som målgruppe uansett stedet de blir gitt ut; ofte blir de solgt i løssalg. Med et mål 3

4 om å dekke bredt, må derfor nyhetsstoffet ha allmenn interesse. Lokalaviser dekker bare en kommune eller et avgrenset geografisk område. De formidler gjerne lokalstoff og nærmiljøreportasjer, folk går vanligvis ikke til dem om de vil ha de mest aktuelle «store» nyhetene. En regionsavis dekker et større område, ofte fylke, og en landsdelsavis er ofte en kombinert avis med riksnyheter og regionale nyheter. Avisene kan også kategoriseres etter innhold (som har mye sammenheng med hvor bredt avisen dekker geografisk), hvor hyppig de kommer ut, og hvordan de kommer ut. De kan selges ved løssalg, som hos de to største riksdekkende avisene VG og Dagbladet, eller gjennom abonnementer, eller begge deler. Noen aviser er meningsbærende innen tydelige interessefelt, f. eks Dagens Næringslivs markedsliberalistiske profil; eller Vårt Lands forankring i kristendommen. Vi har inndelingen fagpresse, dagspresse og ukepresse, hvorimellom grensene kan være litt uklare, og det kan overlappes. Når vi i dagligtalen snakker om aviser, er det oftest dagspressen vi mener. VG og Dagbladet, de to største riksdekkende avisene er begge dagsaviser, men de går også under betegnelsen tabloidaviser. Tabloidavis er et ord med flere konnotasjoner: vi forbinder det med formatet (som for øvrig er de fleste leseres preferanse, ref. Høst 2008, s. 7), men også en viss type journalistikk og framstillingsmåte. Store, ropende overskrifter, heldekkende bilder og et gripende språk man effektivt forstår. Finansiering Annonser og reklame utgjør en vesentlig del av avisenes inntektskilder, rundt 50% (Ingvaldstad 2009). Avisdrift hadde tvilsomt vært lønnsomt uten annonser. Aviser med oppslag mellom mottar pressestøtte. Pressestøttens hensikt er å sikre et variert pressemønster, at ikke bare de aller største når frem, og de mindre går under for opplagsspiralen. Ideen er også at aviser skal drives på idealistisk grunnlag ikke for fortjenestens skyld. Dette henger sammen med pressens samfunnsrolle, som vi nå skal gå inn på. PRESSENS SAMFUNNSROLLE «Den fjerde statsmakt» og «et daglig leksikon» Pressen omtales som den fjerde statsmakt fordi den innehar en kontrollfunksjon overfor den dømmende, lovgivende og utøvende makt. Denne kontrollfunksjonen dreier seg om å ta opp kritikkverdige forhold, og å sørge for at viktige saker settes på dagsorden. Pressen skal være et godt bidrag til demokratiet, gjennom å først å fremst opplyse og informere alle. Siden er det også dens oppgave å la folk selv bli hørt og komme med sine budskap. Objektivitet og politisk uavhengighet er nøkkelord fakta skal frem, og alle sider av en sak skal ideelt være representert. Avisene engasjerer de vekker følelser i oss og oppfordrer til diskusjon. Selv kan de være arenaer for samfunnsdebatt; gjennom ledere, kronikker, leserbrev og debattinnlegg. 4

5 Avisene selv er avhengige av å opprettholde sin integritet; folk vil jo ikke lese stoff de har inntrykk av at de ikke kan tro på. Aviser skal dekke folks behov for opplysning gjennom å formidle nyhetsstoff på en ærlig, rettferdig og objektiv måte og benytte seg av sikre kilder. Reguleringer og sensur I Norge er ytringsfriheten grunnlovsfestet, som en forutsetning for demokratiet. Men langt ifra vil det bety at alt er lovlig å publisere. Pressens samfunnsansvar å formidle sannhet, men også å samtidig opprettholde den etiske standarden fastsettes konkret gjennom regulerende lovverk. Dagens sensurpolitikk i kontrast med tallets autoritære samfunn har hovedsakelig som hensikt å verne enkeltpersoner og grupper fra å bli krenket. Reguleringsordninger skal ha en styrkende effekt på demokratiet, som omfatter kravet om ytringsfrihet, meningsmangfold og opprettholdelsen av en viss etisk standard. Reguleringer har i dag ikke som hensikt å sett munnkurv på folk, og heller ikke bryte med ytringsfriheten. For å eksemplifisere kan jeg sette dette resonnementet på spissen: krenkende rasistiske eller blasfemiske uttalelser er ulovlige, nettopp fordi de i seg selv står for en tankegang som ønsker å krenke ytringsfriheten til enkelte folk. Meningsmangfoldet skal ikke gå på bekostning av ytringsfriheten. Av konkrete regelverk har vi vær varsom-, redaktør- og tekstreklameplakaten, og i tillegg har medieeierskapsloven som regulerer. Organisasjoner som Norsk Presseforbund og Medietilsynet står for at lovverkene blir fulgt, og tar i mot klager dersom de ikke blir det. Jeg vil nå gå litt nærmere inn på alt dette. Vær Varsom, redaktør- og tekstreklameplakaten Vær Varsom- plakaten er regelverket som beskriver de spillereglene som journalister må ta hensyn til. Dens hensikt er å opprettholde gode presseetiske normer et ekko av pressens samfunnsrolle og ansvar. Tekstreklameplakaten er et tillegg til Vær Varsom- plakaten, som formulerer regler omkring tekstreklame og sponsing et tema avgjørende for god presseskikk. Det setter fokus på forholdet mellom redaksjonelt stoff og reklame/sponsing de to skal klart skilles. Publikum skal være trygg på at det redaksjonelle stoffet springer ut av en selvstendig og uavhengig journalistisk vurdering, og pressen vil nødig miste sin troverdighet på dette området. Redaktørplakaten beskriver redaktørens plikter og rettigheter, i rollen som hovedansvarlig for det som publiseres. «Gjennom sitt medium skal redaktøren fremme en saklig og fri informasjons- og opinionsformidling», fastsetter redaktørplakaten (medietilsynet.no 2008). Medietilsynet Medietilsynet er en statlig etat opprettet som en sammenslåing av det tidligere Eierskapstilsynet, Statens filmtilsyn og Statens medieforvaltning. Medietilsynet fører tilsyn med det omfattende området vi kaller media, som det står på deres offentlige nettside (medietilsynet.no 2008: Medietilsynet oppsummert). Det omfatter de områdene som tidligere var dekt av de forskjellige tilsyn/forvaltninger: medieeierskapsloven, filmloven og kringkastingsloven. I tillegg administrerer Medietilsynet ulike tilskuddsordninger (f. eks. pressestøtten) og tildeler konsesjoner. 5

6 PFU og Norsk Presseforbund Norsk presseforbund er et fellesorgan for norske medievirksomheter, og jobber for å fremme den etiske standarden, yrkesetikken og integriteten i norske massemedier, samtidig som at det skal styrke og verne ytringsfriheten, pressefriheten og informasjonsfriheten. Vær Varsom- plakaten er håndhevet av Pressens Faglige Utvalg (PFU), et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. PFU «pressens vaktbikkje» mottar og behandler klager mot pressen i presseetiske spørsmål (Presse.no 2006). Medieeierskap Schibsted, A- pressen og Edda Media er de tre største mediekonsernene i Norge i dag, som eier virksomheter innen avis og flere andre medier. Medieeierskapslovens hensikt er å sikre at ingen skal få for stor makt over et massemedium; man ønsker å unngå at noen kommer i en dominerende posisjon og lettere blir i stand til å operere ensidig og etter egne interesser. DEL II. Konvergens og møtende utfordringer KONVERGENS Ny teknologi og økende mediekonvergens har ført med seg store omveltninger, som for avisens del har betydd utfordringer. En klar tendens til nedgang i avislesing dominert de siste 15 årene, forteller blant annet TNS Gallups Forbruker & Media- undersøkelse (2008) og SSB Norsk mediebarometer (2008). Med konvergens mener man at noe smelter sammen. I mediesammenheng mener vi mer spesifikt å betegne den utviklingen hvor sektorgrensene mellom kringkasting, tele og IT blir mindre tydeligere. Det går i retning mot en tett sammenvevet informasjons- og kommunikasjonssektor. Særlig spredningen av digitalteknologien og nye kommunikasjonsprotokoller for Internett inngår i dette (NOU 1999). Det har alltid vært en form for nyhetskrig mellom mediene, om å først bringe det nyeste og mest aktuelle til markedet. Det nye er at rammevilkårene har endret seg; nye konkurrerende nyhetsformidlere har kommet seg på banen. Avisene har blitt sårbare gjennom at andre medier, især nettavisa, overtar nyhetsmarkedet. Hva kan gjøres? 6

7 NETTAVISENES FRAMGANG PAPIRAVISAS UNDERGANG? Eller har avisa noe spesielt, og er uerstattelig? Jeg vil personlig tro det. I dag har omtrent alle papiraviser en nettutgave tilgjengelig. Parallelt med at lesertallene for papiravisene går nedover, øker stadig nettavisene i popularitet. Til tross for at nettavisa skal være en inntektskilde for avishuset, har den vist seg å mer utgjøre en utfordring og konkurranse mot den trykte versjonen. Det ligger lite inntekter i det å drive en nettavis, noe eierne selv er klare over. De er sterkt avhengige av annonseinntektene. I konkurransemarkedet vil det også bli vanskelig å være den første som setter i gang et betalingssystem. Jeg vil nå ta for meg forskjellene mellom den trykte avisa og nettavisen; forskjeller som kan avdekke mangler hos den ene, som da kan være utviklingsmulighet for den andre. Nettavisas natur og egenart En kan se for seg scenarioet: i tråd med at flere og flere benytter seg av digital teknologi i jobbsammenheng, blir nettavisene lett førstevalget som nyhetskilde i lunsjpausen, framfor å stikke til kantina og kjøpe ei avis. Nettavisene er lett tilgjengelig «kun noen tastetrykk unna». De oppdateres jevnlig i et utrolig rakst tempo, og man kan alltid forvente å gjennom dem få vite det nyeste og mest aktuelle. Ikke minst ligger det i internetts natur at informasjon skal være gratis. Vi forventer mer eller mindre av nettutgaven at den skal oppfylle disse kriteriene når vi navigerer oss inn: lett tilgjengelig, aktuelt og oppdatert, og gratis. Hvordan kan den trykte avisa slå dette? Forskjell i journalistikk, innhold, språk Internett er en arena preget av informasjonsoverflod. Når vi surfer nettet vil vi få innholdet presentert kort og konsist vi søker fakta. Er noe på grensen til å bli for «kjedelig», tungt og belastende for hjernen er det stor sannsynlighet for at oppmerksomheten går over til noe annet. For journalistenes og nettavisenes del kan det derfor være vanskelig å komme til orde, få oppmerksomheten og vinne territorium. Dette setter sitt preg på både innholdet, journalistikken og språket. Ofte er språket mye mer lettfattelig, folkelig og fengende. Kvaliteten kan være laber korrekturmessig, ettersom alt skal publiseres så kjapt. Avhengigheten av annonseinntektene er gjennomtrengende: dominerende blinkende annonser bidrar til at de får nettavisa får et mer kommersielt uttrykk. I konkurransen om oppmerksomheten kan utformingen lett få mer skandalepreg ala Se&Hør. En interessemessig innsnevring? Nettavisene gir oss i større grad mulighet til å velge hva vi vil lese om til forskjell fra papiravisa hvor man blir presentert for innholdet fra a å, og får med seg mer av alt. Dessuten går alt så fort, og man blir lett distrahert siden av alt som roper ut. Kritikere hevder at dette bidrar til en innsnevring av interessene våre narrowcasting. Kvaliteten på stoffet er dårligere, det viser bare overflaten. Den gode, omfattende, kritiske journalistikken 7

8 er fraværende på nettaviser, og det gjør noe med oss. Satt på spissen: vi sluker alt rått, og får ikke med oss dybden. En diskusjonsarena Dynamisk innhold og interaktivitet preger dagens internettlandskap. Brukeren kan selv være en aktiv deltaker og generere innhold være en sender. Nettavisene har blitt en diskusjonsarena hvor flerveiskommunikasjon er mulig. Ikke bare er kommunikasjonen med journalistene lettere, men på dagbladet.no f. eks, har man i de fleste artikler mulighet til å kommentere og delta i debatt. Denne interaksjonen er i liten grad kontrollert; brukerne er i praksis ikke bundet til noen vær varsom- plakat. Denne muligheten for deltakelse er den nyeste og kanskje mest framtredende forskjellen fra papiravisa. HVA KAN GJØRES? Hva kan vi lære av å kartlegge disse distinkte forskjellene? Nettavisa er uten tvil mest egnet til å dekke menneskets iboende behov for raske, aktuelle, konsise nyheter. Papiravisas natur setter et helt annet utgangspunkt, og i konkurranse med nettavisa ser jeg det som naturlig at den bør satse på litt andre innhold spille på egne strenger. «Lokale fådagsaviser er inne i en positiv utvikling og det er det all grunn til å merke seg» skriver Høst (s. 20). De langsomme avisene klarer seg best, i forhold til de store avisene som alltid satser på det som er siste nytt. Leserne er trofaste til dem, trolig fordi de er spesialiserte og mer «personlige», og fyller et behov som store, landsdekkende mediekanaler ikke er i stand til. Spesialiserte aviser vinner også fram: DN har faktisk økt i opplag, og helgebilagene til VG og spesielt Dagbladet betyr løft i opplagstallene. Mye tyder på at denne «sitte i godstolen og kose seg med en øl/kaffe og Dagbladet Fredag / D2»- situasjonen er noe verd å spille på. Det er mye mer «behagelig og eksklusivt» å bla i papiraviser, og de er ikke like påtrengende som nettutgaven. Folk synes å bli mer selektive i lesingen, og velger etter interesser (Ingvaldstad 2009). Mer spesialisering og segmentering innholdsmessig kan være et satsningsområde for mange aviser. Kanskje aner vi en utvikling der det vil gå mot én nummer en- avis som dekker litt av alt, og andre mer spesialiserte aviser. Betalingssystemer kan nettavisene ta seg betalt? Prisen på dagsaviser har økt og bidratt til å trekke konsumprisindeksen opp gjennom de siste 20 årene, især fra Avisforsker Sigurd Høst finner det svært sannsynlig at denne prisøkningen i seg selv er en av årsakene til at de norske avisene går tilbake i salg (Høst 2008; s. 15). Avisene har valgt å kompensere for det økonomiske tapet gjennom å gradvis skru opp prisen noe som igjen mest sannsynligvis har blitt en avgjørende grunn til at potensielle kjøpere oftere velger å droppe avisa. Er dette tilfellet, får man håpe at prisen ikke går ytterligere opp det kan begynne å hinte om en ond sirkel. 8

9 Nye medier spiser av avisenes annonsemarked (Ingvaldstad 2009), og det at avisene mister lesere gjør dem igjen enda mindre attraktive som annonsekanal. Vi har tidligere sett det ironiske med at avisenes egne nettutgaver bidrar til dette. Betalingssystemer på nett er en mulighet, men kan bli vanskelig å gjennomføre på mange måter. Britiske The Times vil fra våren 2010 ta betalt for nettutgaven (Dagbladet ). Som drøftet tidligere har vi en forventning om at informasjon på nettet skal være gratis, og det spørs også om de norske avisene er godt nok etablerte til å takle det. Slike ordninger må planlegges og gjennomføres nøye; at det vil ende i en slags opplagsspiral, og at en avis får monopol, er ikke sannsynlig. Markedskonvergensen krever endringer i organisering I VG 12. oktober 2009 spår Vibjørn Madsen at dramatiske endringer i norske avisredaksjoner færre journalister og mer sentralisering vil prege tiden framover. (VG 2009) Tiltak og omstruktureringer innen den redaksjonelle organiseringen kreves for at aviser skal komme godt ut, og avis- Norge «tvinges» til å samarbeide bedre. Tiltakene er: ordninger for innkjøp av nyhetsstoff, for effektivisering; mer sentralisering regionsaviser bør droppe dekningen av nasjonale og internasjonale nyheter; og rett og slett bedre samarbeid om arbeidsdeling. Dette er tiltak som bør erkjennes som nødvendig, og settes i gang, mener Madsen (VG 2009). I VGs redaksjon i dag er det stort fokus på å lære ansatte å arbeide fleksibelt over mange områder, for å rettferdiggjøre en viss grad av nedbemanning (ref. foredrag med Audun Solberg, desksjef i VG). AVRUNDING Det skal sies at avisa ble predikert en tidlig undergang da radioen ble introdusert i 20- årene. Men enda lever den. De samme spådommene gjaldt radioen selv, da fjernsynet kom i årene, og mye tyder på at dens fremtid også enda er lys. Folks nyhetsbehov synker ikke. Avisa, radioen, fjernsynet, og til sist internett gjennom utviklingen har hver av disse nyhetsmediene funnet sine mer utpregede roller fram til dagens moderne informasjons- og kommunikasjonssamfunn. En slags evolusjon, hvor mediene har tilpasset seg og gjennomgått en arbeidsfordeling. Det ligger i avisas natur et trykt, fysisk medium å kunne til å oppfylle andre behov, hvor nettavisene, fjernsynet og radioen ikke strekker til. Papiravisa har noe å tilby som de andre ikke har. Så gjelder det bare å spille kortene riktig. 9

10 REFERANSELISTE Bøker og publikasjoner Eide, Martin (1999): «Pressen institusjoner og historie». Larsen, Peter og Hauksen, Liv: Medievitenskap: Medier institusjoner og historie. Bergen: Fagbokforlaget. Høst, Sigurd (2008): Avisåret < [Lastet ] Ingvaldstad, Ove (2009): «Dagspresse/pressehistorie». VG (2009): «Dramatiske endringer gir avis- bråk». Av Jørn Pettersen, Nettsider SSB (2008): Norsk mediebarometer. < [Lastet ] TNS Gallup (2008): Avislesing. < gallup.no/?did= > [Lastet ] Dagbladet ( ): «The Times stenger nettavisa for ikke- betalende». < e_times/ /> [Lastet ] Medietilsynet (2008): Tekstreklameplakaten, Vær Varsom-plakaten, Redaktørplakaten. < [Lastet ] Medietilsynet (2008:2): Medietilsynet oppsummert. < Medietilsynet/Om- Medietilsynet- test/litt- om- Medietilsynet/> [Lastet ] Presse.no (2006): Norsk Presseforbund. < [Lastet ] NOU 1999: Konvergens. < /2/1/1.html?id=354950> Radio/Video Kurer 144 (n.d): Partipressen. < tv/klipp/544907> [Lastet ] 10