Presentasjon av bostedsløstellingen v/ Evelyn Dyb NIBR

Transkript

1 Referat fra boligsosial konferanse i Kristiansand 6. og 7. februar Arrangør: Husbanken i samarbeid med Fylkesmannen i Aust-Agder, Vest-Agder og Telemark. Konferansen ble åpnet av fylkesmann i Vest-Agder, Ann-Kristin Olsen. Olsen understreket boligens betydning som en velferdspilar og pekte på at oppfatningen av hva som er trygge og gode boliger er svært subjektivt. Fylkesmannen understreket også viktigheten av jobben som gjøres av deltagerne på konferansen og ønsket hver og en lykke til med det videre arbeidet. Presentasjon av bostedsløstellingen v/ Evelyn Dyb NIBR Dyb fokuserte både på å gi en oversikt over funnene i undersøkelsen på landsbasis, samt vinkle dem mot situasjonen i Agderfylkene og Telemark. Etter å ha definert begrepet «bostedsløs» ble hovedfunnene lagt frem. Det var pr. uke 48 i bostedsløse i Norge. Dette utgjør 1,26 personer pr innbyggere. Mange av disse er langtidsbostedsløse. Da tellingene startet i 1996 var det 1,5 bostedsløse pr innbyggere, så relativt sett har det vært en nedgang eller et stabilt antall bostedsløse. Ser man på bostedsløse i Norge og sammenlikner med andre europeiske stater, så har vi et lavt antall uten fast bolig. Det er storbyene som, ikke overraskende, har flest bostedsløse. Her er snittet 2,23 pr innbyggere. I Kristiansand, den største byen i vår region, er tallet 1,50 pr innbyggere. Som i landet for øvrig, er det flest menn i vår region som er uten fast bolig. 7 av 10 er menn. Det er flest enslige, og et flertall har rusproblemer og/eller dårlig psykisk helse. Unge voksne utgjør også et flertall av de bostedsløse. Særlig tydelig er dette i våre fylker. Flesteparten har sosialhjelp som viktigste inntektskilde, men flere i Agderfylkene og Telemark enn landet for øvrig har trygd som sin inntekt. I vår region var det et betydelig større antall bostedsløse som bodde på krisesenter. Dette henger sammen med at vi statistisk sett også ligger høyt på vold og kriminalitet som grunnlag for bostedsløshet. Her har vi en betydelig utfordring i vårt arbeid de kommende år. Bare 8 % har en individuell plan - dette er lavt sammenliknet med resten av landet. Så mange som 30 % som har fått vedtak om kommunal bolig, står på venteliste. 29 % har barn under 18 år, og ¼ av disse har også daglig omsorg for disse barna mens de er bostedsløse. På landsbasis er 679 barn berørt av bostedsløshet, og dette er dessverre en økende tendens.

2 «Ryktet forteller hvor du bor» Presentasjon av en kvalitativ undersøkelse om effektene av botetthet blant rusmisbrukere v/ Anders Vassenden IRIS Vassenden innledet med å si at kommunal leiesektor i utgangspunktet ble laget for fattige, men normalt fungerende mennesker. Rusavhengige som kommer inn i disse boligene vil ha andre behov, og utløse andre problemstillinger som kommunene må ta med seg i sin planlegging. Undersøkelsen til IRIS, som nå er oppdatert med en utvidende del 2, bygger på intervju med rusmisbrukere i Stavanger og Oslo, i tillegg til rusmisbrukere fra noen mindre ikke navngitte kommuner. Hovedspørsmålet i undersøkelsen var om botetthet påvirker integreringen av rusmisbrukere i samfunnet. Situasjonen i de fleste kommuner er at man har samlet boligene som leies ut til rusmisbrukere innenfor et konsentrert område, og at bofellesskap er en mye brukt løsning. Funn i undersøkelsen tilsier at slike løsninger har tydelige negative effekter. Særlig er ønsket om eller behovet for anonymitet fremtredende. Et bofellesskap for rusmisbrukere vil ofte fungere som en base hvor misbrukere utenfra vil søke til for å kjøpe eller selge stoff, og hvor bostedsløse vil kunne veksle inn rusmidler mot tak over hodet. Disse faktorene vil igjen påvirke den enkeltes mulighet til å komme seg videre i egen boligkarriere på en negativ måte, og det samme kan sies når det gjelder rusavhengigheten. Den vil i de fleste tilfeller forlenges. Disse funnene bekreftes i del 2 av undersøkelsen Iris har gjennomført. Her er både saksbehandlere i kommunen og 72 rusmisbrukere spurt om hva som vil være den foretrukne boform. Materialet er tynt når det gjelder brukersiden. Hovedfunnene er at en ønsker høy grad av spredte boliger i ordinære boligfelt. De med omfattende problemer bør gis et tilbud i en eller annen fellesskapsløsning, men da med fast bemanning. Krav til midlertidige boliger / kontra boliger til vanskeligstilte v/ seniorrådgiver Knut Kleven Fylkesmannen i Aust-Agder Fylkesmennene opplever i liten grad at det klages på det kommunale tilbudet om midlertidige boliger. Man stiller seg likevel spørsmålet om hvor godt den enkeltes rettssikkerhet er ivaretatt på dette området. Som grunnlag for bestemmelsen om NAVs plikt til å skaffe midlertidig bolig ligger en FN-konvensjon om alles rett til en tilfredsstillende bolig. 27 i Lov om sosiale tjenester i NAV sier at kommunen v/nav er forpliktet til å skaffe til veie en midlertidig bolig til den som ikke har tak over hodet kommende natt. Dette er en individuell rettighet den enkelte har. Boligen skal være kvalitetsmessig forsvarlig, jfr. veileder til loven 4-5 (U5-2003). Det skal fra kommunens side fattes vedtak om midlertidig bolig, og dette skal en kunne klage på. Boligen som tilbys må være fullverdig, og i tråd med søkers behov. 15 i lov om sosiale tjenester i NAV omhandler boliger til vanskeligstilte.her er kravet til kommunen at en skal medvirke til å skaffe bolig, og NAV er også tillagt et medvirkningsansvar.

3 «Etiske avveininger i møtet med marginaliserte brukere» v/ førsteamanuensis UIA, Terje Mesel. I dette korte sammendraget presenteres bare noen av de sentrale etiske begrep en engasjert Mesel tok opp. Det første spørsmålet som ble belyst var hva det vil si å være en marginalisert bruker. Det er betimelig å sette spørsmålet opp mot det å ta ansvar for eget liv. Ansvar definerer Mesel å være en type selvdefinering innse hvilken rolle vi spiller. Det å vise brukerne tillit er sentralt, og her blir språk, eller måten vi snakker med brukere på ekstra viktig. De fleste klagesaker innen helsevesenet handler i stor grad om manglende kommunikasjon. Et annet vesentlig poeng er at vi ofte blander ansvar og skyld, og trekker oss da unna. Maktubalansen mellom behandler og bruker blir ekstra stor (asymmetrisk) innen lavstatusdiagnoser som f.eks. kroniske sykdommer. Begrepet empati har i det siste blitt oppfattet som litt for mykt og klamt. Egentlig er det svært sentralt for vår yrkesutførelse, og betyr noe slikt som å besøke den andres ståsted for å se hva som står på spill. For å kunne gjøre dette er en avhengig av en viss nærhet, og moralsk ansvar trives best i nærhet. Ulike distanseringsmekanismer som f.eks. å generalisere eller gruppere vil hemme empatien. Her trakk Mesel også inn noe han kalte bystander-mekanismen. Det siste er det som skjer når mange bare blir stående å se på at noen lider. «Housing First fra New York til Mandal» Mandal kommune v/ prosjektleder Geir Henriksen og Bjørn Lande fra Housing First oppfølgingsteam. Mandal er landets sørligste by med innbyggere og en av de minste kommunene som nå satser på Housing First som metode for bosetting av vanskeligstilte. Kommunen er med i et landsomfattende nettverk av «Housing First»- kommuner med Bergen og Trondheim de to store. Andre som er med, i tillegg til Mandal, er Moss, Sandefjord og Stord. Modellen Housing First ble utviklet i New York av Sam Tsemberis under navnet Pathway to housing. Modellen oppstod på tallet. Den er brukerstyrt og evidensbasert, og spredte seg raskt fra USA til Canada, og videre til flere europeiske land. Bolig anses som en rettighet alle har, og man skal ikke kvalifisere seg til en bolig. Man skal gis anledning til å velge type bolig, og område en ønsker å bosette seg i. I Mandal ønsker man å stille med gode fullverdige boliger i ordinære bomiljø, og en bruker ordinære leiekontrakter. Husleieloven gjelder uten tilleggsvilkår. Sentrale begreper i arbeidet er valgfrihet, brukerstyring, skadereduksjon og større grad av ivaretakelse av den enkelte. Mandal har en filosofi om at folk skal bo spredt, og gjennom arbeidet med Housing First satser kommunen på å oppnå en mer helhetlig tilnærming til det boligsosiale arbeidet.

4 Man har ikke tro på at modellen skal spare kommunen for penger, men samfunnsøkonomisk vil en kunne komme langt. Det kreves at en tar i mot oppfølging fra det nye kommunale Housing First teamet minimum 1 gang pr uke. Teamet tilbyr oppfølging 24 /7. Arbeidet overfor hver enkelt bruker starter med en motivasjonssamtale hvor en går gjennom modellen. Etter dette gjøres konkrete avtaler med den enkelte (samarbeidsavtaler). Kommunen henvender seg til aktuelle brukere ut fra listen over bostedsløse. I dag er 18 personer uten fast bolig i Mandal, og målet er en betydelig reduksjon av denne lista i løpet av Kommunen har mottatt midler fra flere statlige instanser til sin Housing First satsing: Samlet har man 6 årsverk i sitt Housing First oppfølgingsteam. Det satses på å gi tilbud til 10 brukere pr. år i prosjektet. Pr. dato er 3 personer bosatt, og i løpet av februar vil man bosette nye. Det er i utgangspunktet få kommunale utleieboliger i Mandal, så det vil være en kontinuerlig utfordring å ha nok boliger å velge mellom. I tillegg skal en ta imot mange flyktninger de kommende år. I det konkrete arbeidet med hver enkelt bruker jobber man med utgangspunkt i den tradisjonelle behovspyramiden hvor bolig er et grunnbehov, og selvrealisering utgjør toppen av pyramiden. Det er sentralt å etablere gode samarbeidsarenaer i kommunen for å nå målene om gode bosettinger i prosjektet. Foruten oppfølgingsteamet er samarbeidende aktører boligkontoret, NAV og representant fra spesialisthelsetjenesten. Utfordringer: Politisk og faglig handlekraft Beholde ildsjelene i oppfølgingsteamet Mandal er en liten by, og brukerne har et rykte de må slite med («evig eies kun et dårlig rykte») Trygghet for naboer, dvs. ikke bosette beboere som kan være farlige. For få tilgjengelige boliger Fremtidig finansiering. «Topdalsveien fra brakker til moderne omsorgsboliger med aktivitetstilbud for rusavhengige» Kristiansand kommune v/ Ida Hodnemyr, Dagfinn Nesje, Terje Madsen og Knut Rosvoldaunet. Kommunen har i dag 125 bostedsløse. I 2005 var tallet 120. Det er bygd opp mange tilbud til vanskeligstilte. Blå kors har 21 plasser, og i Ægirs vei har man i alt hatt 60 plasser. Det har pågått en kontinuerlig diskusjon internt i kommunen om hvor boliger til vanskeligstilte skulle plasseres. I dag er boligene plassert både sentralt i bykjernen og noen utenfor sentrum. Småhusene i Topdalsveien er forsterkede boliger, ekstra tilrettelagt for brukergruppa. I tillegg er Husbankens krav til energieffektivitet godt ivaretatt ved at boligene har passivhusstandard. De 17 boligene i Topdalsveien, inkl. 2 parleiligheter har i dag i alt 19 beboere. Boligene er erstatningsboliger for brakkene i Ægirsvei. En egen arbeidsgruppe jobbet frem prosjektet. Særlig sentralt stod brukermedvirkning, og brukte lang tid og mange runder før en fikk motivert

5 brukerne til å delta i utformingen av boligene de senere skulle flytte inn i. Aktivitetshallen som ligger i tilknytning til boligene er et resultat av at brukerne sterkt ønsket meningsfulle aktiviteter i nærheten av bostedet. 3 viktige fokusområder i arbeidet med boligene: Miljøarbeid i boligene Turnus og sikkerhet Aktivitetshall. Hver beboer har individuelle avtaler, som evalueres hver 3. måned. Personalet har egen base på stedet, og det er i tillegg opprettet kontor for feltsykepleier. Dette siste fungerer svært bra, og betyr mye for den enkeltes helsetilstand. I boligene jobber man fra kommunens side med konfliktdempende miljøterapi hver beboer skal bli sett. For å øke tryggheten til den enkelte er det plassert ut hele 25 videokameraer. I fellesarealet er det felles frokost hver dag, og i aktivitetshallen er man i gang med å utvikle aktuelle arbeidsoppdrag. Pr. dags dato er det bilvask som er det mest omfattende oppdraget. «Hvordan følge opp de som strever med å bo som oss» v/kommuneoverlege i Kristiansand Dagfinn Haarr. Haarr vinklet sitt foredrag ut fra sin faglige plattform som medisiner, og var innom både nevropsykologi og genetikk. Menneskers evne til å styre sinne tåle frustrasjoner styres av tre sentre i hjernen. Disse benevnes H-P-A. Når A dominerer er resultatet ofte svært negativt, og funksjonsnivået lavt. P- er også relativt primitivt, men her er man i posisjon til å kunne kommuniseres med. H er ønsket posisjon, hvor en kan rasjonalisere og søke fornuftige løsninger. En slik type kunnskap er viktig å ta med seg inn i arbeidet med våre brukere. I Danmark har de utviklet et system som bygger på H-P-A, her brukes trafikklys som symbol. Grønt lys gir grunnlag samtale og god kommunikasjon. Gult tilsier at en skal være på vakt, og rødt lys tilsier at en ikke går inn i diskusjoner mm. Ny kunnskap om gener og atferd (arv miljø) er særlig interessant når det gjelder arbeid med f.eks rusmisbrukere. Det viser seg at vår DNA omkobles hele tiden, og at dette i stor grad skyldes ytre faktorer. En rusmisbruker med en lang rushistorie vil ha fått endret sine genpakker. Dette igjen tilsier at behandling av rusmisbruk vil ta tid. Haarr mener at et tidsperspektiv på fra 2-5 år er det rette, og ikke 3 måneder som lovverket legger opp til i dag. I LAR kreves det rusfrihet etter 3 måneder, og det er lite realistisk. Hvis vi legger tidsperspektivet fra 2-5 år til grunn har vi som miljø- eller sosialarbeidere overfor denne gruppen har vi altså tid. Vi skal bruke denne tiden til å pleie relasjonen til brukerne. De skal få erfare at det ikke er negativ atferd som skal til for å få vår oppmerksomhet. Haarr mener også at såkalt «barsk omsorg» også er nødvendig. Vi må ta noen av valgene for brukerne. Kan f.eks. være besøkskontroll for å begrense tilgang på rusmidler og låste dører i et bofellesskap. Det er heller ikke slik at vi klarer å hjelpe alle i ordinære boliger eller bofellesskap. Noen har en slik atferd at de er for farlige, og her kreves andre løsninger. Haarr oppsummerte sitt foredrag med følgende: «profesjonalitet og empati/ relasjonsbygging må gå hånd i hånd»