Bruk av tvangsmidler i psykisk helsevern i 2001

Transkript

1 STF78 A Gradering: Åpen Bruk av tvangsmidler i psykisk helsevern i 2001 Trond Hatling, Marian Ådnanes og Johan Håkon Bjørngaard November 2002 SINTEF Unimed Helsetjenesteforskning

2

3 SINTEF RAPPORT TITTEL SINTEF Unimed Helsetjenesteforskning Bruk av tvangsmidler i psykisk helsevern i 2001 Postadresse: 7465 Trondheim Besøksadresse: Olav Kyrres gt. 3 Telefon: Telefaks: Foretaksregisteret: NO MVA FORFATTER(E) Trond Hatling, Mariann Ådnanes og Johan Håkon Bjørngaard OPPDRAGSGIVER(E) Norges forskningsråd RAPPORTNR. GRADERING OPPDRAGSGIVERS REF. STF78 A Åpen GRADER. DENNE SIDE ISBN PROSJEKTNR. ANTALL SIDER OG BILAG Åpen ELEKTRONISK ARKIVKODE PROSJEKTLEDER (NAVN, SIGN.) VERIFISERT AV (NAVN, SIGN.) i\pha\ Johan Håkon Bjørngaard ARKIVKODE DATO GODKJENT AV (NAVN, STILLING, SIGN.) E Torleif Ruud SAMMENDRAG I januar 2002 ble alle sykehus og øvrige døgninstitusjoner i det psykiske helsevernet bedt om å gi opplysninger om bruk av tvangsmidler og skjerming i Det ble samlet inn opplysninger om antall pasienter, hvor mange ganger (og for mekaniske tvangsmidler og isolasjon hvor mange timer) det enkelte tvangsmiddel ble anvendt. I denne rapporten redegjøres først for utviklingen i bruk av tvangsmidler fra begynnelsen av 1980, dernest for resultatene fra denne undersøkelsen. Mekaniske tvangsmidler brukes ved de aller fleste psykiatriske sykehus og -avdelinger, men kun for et fåtall sykehjem og distriktspsykiatriske tilbud. Brorparten av bruken av tvangsmidler skjer ved akuttavdelinger. De aller fleste sykehus og -avdelinger anvender korttidsvirkende legemidler, mens de færreste av andre typer døgninstitusjoner gjør det. Akutt- og psykogeriatriske avdelinger står for det meste av bruken av kortidsvirkende legemidler ved sykehus. Isolering brukes av et fåtall av sykehusene, og bare tre av institusjonene har et visst omfang i forhold til belegg. Skjerming over 48 timer (etter vedtak) brukes hovedsakelig ved sykehusenes akuttavdelinger. For alle tvangsmidler, samt skjerming over 48 timer (etter vedtak), presenteres opplysninger for kjønnsfordeling samt spredning på pasientnivå. For alle former finner vi betydelig spredning på sykehusnivå, korrigert for belegg. Få institusjoner har ennå oversikt over omfanget av bruk av skjerming under 48 timer. Rapporten anbefaler at en vurderer å forskriftshjemle skjermingsbruk grunnet gråsoneproblematikk. I rapportens siste kapittel sammenlignes bruken av tvangsmidler på institusjonsnivå for 2001 med en tilsvarende undersøkelse for årene 1994 og STIKKORD NORSK ENGELSK GRUPPE 1 Helse Health GRUPPE 2 Psykisk helsevern Mental health EGENVALGTE Tvangsmidler Coercive measures Statistikk Statistics

4 2

5 Forord Denne rapporten er den første av tre om bruk av tvangsmidler gjennom Opptrappingsplanen. Prosjektet inngår som en av tre komponenter i et større prosjekt ved SINTEF Unimed Psykisk helsearbeid om utviklingen i bruk av tvang i psykisk helsevern. Prosjektet er en del av Norges forskningsråds evaluering av Opptrappingsplanen (St. prp ). 1

6

7 Innholdsfortegnelse Forord...1 Innholdsfortegnelse...3 Sammendrag Innledning Problemstillinger i delprosjekt om bruk av tvangsmidler Metode og materiale Metode Materiale Datakvalitet i denne studien Variabler Analyse Bruk av tvangsmidler Lovgrunnlag og definisjoner Historisk nedgang og store forskjeller Mekaniske tvangsmidler Enkeltstående bruk av korttidsvirkende legemidler Isolering Skjerming Mangelfullt om tvangsmiddelbruk de senere år Nasjonale og internasjonale studier Tvangsmiddelbruk i Mekaniske tvangsmidler

8 4.1.1 Sammenligning mellom sykehus Oppsummering mekaniske tvangsmidler Korttidsvirkende legemidler Sammenligning mellom sykehus Oppsummering korttidsvirkende legemidler Isolering Sammenligning mellom sykehus Oppsummering isolering Skjerming over 48 timer (etter vedtak) Sammenligning mellom sykehus Oppsummering skjerming over 48 timer (etter vedtak) Skjerming under 48 timer Samlet tvangsmiddelbruk Utviklingen i tvangsmiddelbruk fra 1994 til Litteratur Vedlegg 1 Datakvalitet Vedlegg 2 Skjema for bruk av tvangsmidler i Tabelloversikt Tabell 3.1 Bruk av mekaniske tvangsmidler (personer og timer) i psykiatriske sykehus Tabell 3.2 Utviklingen i bruk av mekaniske tvangsmidler ved en akuttavdeling Antall ganger og ganger per oppholdsdøgn (delt på 365) Tabell 3.3 Utviklingen i bruk av farmakologiske tvangsmidler ved en akuttavdeling Antall ganger og ganger per oppholdsdøgn (delt på 365) Tabell 3.4 Bruk av isolering (personer og timer) i psykiatriske sykehus Tabell 3.5 Utviklingen i bruk av isolering ved en akuttavdeling Antall ganger og ganger per oppholdsdøgn (delt på 365)

9 INNHOLDSFORTEGNELSE Tabell 3.6 Utviklingen i samlet bruk av tvangsmidler ved en akuttavdeling Antall ganger og ganger per oppholdsdøgn (delt på 365) Tabell 4.1 Tabell 4.2 Tabell 4.3 Tabell 4.4 Tabell 4.5 Tabell 4.6 Tabell 4.7 Mekaniske tvangsmidler i Etter institusjons- og avdelingstype. Antall ganger, timer og pasienter (N og prosent) Mekaniske tvangsmidler i 2001 etter kjønn. Ganger, timer, pasienter. Alle institusjoner...23 Mekaniske tvangsmidler i Ganger og timer per pasient (gjennomsnitt, median, øvre kvartil). Alle institusjoner Korttidsvirkende legemidler i Etter institusjons- og avdelingstype. Antall ganger og pasienter (N og prosent) Korttidsvirkende legemidler i 2001 etter kjønn. Ganger og pasienter (N og prosent). Alle institusjoner Korttidsvirkende legemidler i Ganger per pasient (gjennomsnitt, median, øvre kvartil). Alle institusjoner Isolering i Etter institusjons- og avdelingstype. Antall ganger, timer og pasienter (N og prosent)...29 Tabell 4.8 Isolering i 2001 etter kjønn. Ganger, timer, pasienter. Alle institusjoner Tabell 4.9 Tabell 4.10 Tabell 4.11 Tabell 4.12 Tabell 4.13 Tabell 5.1 Tabell 5.2 Isolering i Ganger og timer per pasient (gjennomsnitt, median, øvre kvartil). Alle institusjoner Skjerming over 48 timer (etter vedtak) i Etter institusjons- og avdelingstype. Antall ganger og pasienter (N og prosent)...32 Skjerming over 48 timer (etter vedtak) i 2001 etter kjønn. Ganger, pasienter. Alle institusjoner Skjerming over 48 timer (etter vedtak) i Ganger per pasient (gjennomsnitt, median, øvre kvartil). Alle institusjoner...33 Samlet tvangsmiddelbruk i Etter institusjons- og avdelingstype. Antall ganger (mekaniske tvangsmidler, korttidsvirkende legemidler og isolering) og timer (mekaniske tvangsmidler og isoalsjon). N og prosent...35 Omfang av mekaniske tvangsmidler per oppholdsdøgn/ Omfang av legemidler per oppholdsdøgn/ Tabell 5.3 Omfang av isolering per oppholdsdøgn/ Tabell 5.4 Korrelasjon mellom institusjonenes omfang av mekaniske tvangsmidler (antall pasienter per oppholdsdøgn/365). Pearsons korrelasjonskoeffisient

10 Tabell 5.5 Tabell 5.6 Tabell 5.7 Tabell 5.8 Korrelasjon mellom institusjonenes omfang av mekaniske tvangsmidler (ganger per oppholdsdøgn/365). Pearsons korrelasjonskoeffisient...39 Korrelasjon mellom institusjonenes omfang av mekaniske tvangsmidler (timer per oppholdsdøgn/365). Pearsons korrelasjonskoeffisient Korrelasjon mellom institusjonenes omfang av korttidsvirkende legemidler (pasienter per oppholdsdøgn/365). Pearsons korrelasjonskoeffisient...39 Korrelasjon mellom institusjonenes omfang av korttidsvirkende legemidler (ganger per oppholdsdøgn/365). Pearsons korrelasjonskoeffisient...39 Figuroversikt Figur 4.1 Figur 4.2 Figur 4.3 Figur 4.4 Figur 4.5 Figur 4.6 Mekaniske tvangsmidler i Antall pasienter per oppholdsdøgn (delt på 365). Sykehus Mekaniske tvangsmidler i Antall ganger per oppholdsdøgn (delt på 365). Sykehus Mekaniske tvangsmidler i Antall timer per oppholdsdøgn (delt på 365). Sykehus Korttidsvirkende legemidler i Antall pasienter per oppholdsdøgn (delt på 365). Sykehus...28 Korttidsvirkende legemidler i Antall ganger per oppholdsdøgn (delt på 365). Sykehus Isolering i Antall pasienter per oppholdsdøgn (delt på 365). Sykehus...30 Figur 4.7 Isolering i Antall ganger per oppholdsdøgn (delt på 365). Sykehus Figur 4.8 Isolering i Antall timer per oppholdsdøgn (delt på 365). Sykehus Figur 4.9 Figur 4.10 Skjerming over 48 timer (etter vedtak) i Antall pasienter per oppholdsdøgn (delt på 365). Sykehus Skjerming over 48 timer (etter vedtak) i Antall ganger per oppholdsdøgn (delt på 365). Sykehus

11 Sammendrag I januar 2002 ble alle sykehus og øvrige døgninstitusjoner innen psykisk helsevern i henhold til SINTEF Unimeds registre tilskrevet og bedt om å oppgi opplysninger om bruk av tvangsmidler og skjerming i 2001 på et eget skjema. I denne rapporten redegjøres først for utviklingen i bruk av tvangsmidler fra begynnelsen av 1980, dernest for resultatene fra denne undersøkelsen. Mekaniske tvangsmidler brukes av de aller fleste psykiatriske sykehus og -avdelinger, og kun blant et fåtall sykehjem og distriktspsykiatriske tilbud. Den største bruken skjer ved akuttavdelingene. Det synes som det har vært en betydelig økning i timetall siden 80-tallet, og mer enn en fordobling i forhold til beregninger gjort på midten av 90-tallet. Det har også funnet sted en økning når det gjelder antall pasienter, men ikke så omfattende. Det er en kjønnsmessig skjevfordeling, og mekaniske tvangsmidler brukes langt hyppigere overfor et mindre antall pasienter, og i lengre tid. På sykehusnivå finner vi store forskjeller mellom institusjonene i bruken av mekaniske tvangsmidler, sett i forhold til belegg, både når det gjelder antall ganger, pasienter, og timer. Mest uttalt er denne forskjellen i antall timer. De aller fleste sykehus og -avdelinger anvender korttidsvirkende legemidler, mens de færreste andre døgninstitusjoner gjør det. Innad i sykehus og avdelinger er det akuttavdelinger og psykogeriatriske avdelinger de største brukerne. Det synes som om antallet pasienter en anvender korttidsvirkende legemidler overfor har holdt seg relativt konstant gjennom 90- tallet. Derimot synes det som det har skjedd en økning på om lag 50 prosent når det gjelder antall ganger. Fordi tallene fra 1994 er basert på beregninger bør dette tolkes med forsiktighet. Det er ingen kjønnsforskjeller med hensyn hvem man bruker det overfor, men det anvendes hyppigere overfor menn. Det anvendes oftere overfor et fåtall pasienter. Mellom sykehus og avdelinger er det en jevn stigning fra de som bruker det overfor færrest til de som bruker det overfor flest pasienter, mens det med ett kraftig avvik er stor likhet i hyppighet. Isolering brukes av et fåtall av sykehusene og sykehusavdelingene, og bare tre av institusjonene har et visst omfang i forhold til belegg. Bruken har vært stabil gjennom 90-tallet, samtidig som nedgangen har vært betydelig siden 1980-tallet. Isolering anvendes i forhold til få pasienter, og blant disse står et fåtall for store deler av forbruket. Det er ingen kjønnsmessig forskjell når det gjelder hvem, men det anvendes hyppigere overfor kvinner. Skjerming over 48 timer (etter vedtak) anvendes hovedsakelig ved sykehusenes akuttavdelinger. Også her finner vi en betydelig variasjon mellom sykehusene i bruk. Det er ingen kjønnsmessig forskjell av betydning når det gjelder hvem, men det anvendes hyppigere overfor kvinner. Psykisk helsevernlovens 4.3 regulerer også skjerming under 48 timer. Institusjonene ble også bedt om en oversikt over hvor mange pasienter som var blitt utsatt for denne skjermingsformen, og hvor mange ganger, i løpet av Tilbakemeldingene ga to hovedfunn: For det første var det svært få institusjoner som var i stand til å gi oss opplysninger om dette, dette var noe de ikke registrerte systematisk. Fra enkelte institusjoner fikk vi tilbakemelding om at de ønsket et tydeligere statlig initiativ for å etablere en enhetlig registreringspraksis, gjerne i form av protokoller og dataprogram. Det er derfor ikke mulig å gi noe bilde av omfanget av skjerming innen psykisk helsevern i 2001, og vi vet derfor ikke mer om dette enn det Høyer og Drange rapporterte i

12 For det andre fikk vi også i flere telefonsamtaler tilbakemeldinger om at dette var et område med store gråsoneproblemer. Det var for eksempel ikke enighet om hvorvidt det å kreve at pasienten gikk på rommet og lukket døren etter seg var å betrakte som skjerming eller ikke. Det ble derfor etterlyst klarere retningslinjer for hva som kunne regnes som skjerming. En analyse av omfanget av bruk av det enkelte tvangsmiddel (pasienter/ganger/timer) for 1994, 1997 og 2001 delt på oppholdsdøgn/365 dager viser at nivået stort sett er stabilt for perioden. Det største avviket finner vi for mekaniske tvangsmidler. Her er det en del lavere antall timer i forhold til døgnproduksjonen i 1994, mens nivået er relativt stabilt mellom 1997 og Når det gjelder sammenhengen mellom årene for de institusjonene vi har tall for finner vi en viss sammenheng mellom nivået for mekaniske tvangsmidler i 1994 og 1997 hva gjelder pasienter og ganger i forhold til døgnproduksjonen. Det er ingen tilsvarende sammenheng mellom 1997 og Omfanget av mekaniske tvangsmidler målt i timer er i liten grad korrelert i mellom årene. Bruk av korttidsvirkende legemidler er høyt korrelert mellom 1994 og 1997 både for pasienter og ganger. Det er ingen tilsvarende sammenheng mellom 1997 og En kan prinsipielt anvende tvangsmidler overfor alle pasienter ved alle institusjoner (såfremt kravene til bruk er oppfylt). Dette synes det ikke som fagfeltet er fullt ut innforstått med. Flere av svarene vi fikk fra mindre institusjoner som ikke hadde anvendt tvangsmidler var at de ikke var godkjent for å tvangsinnlegge pasienter, og dermed heller ikke hadde anledning til å anvende tvangsmidler. Ettersom rettsstatus på dette området ikke har endret seg fra gammel til ny lov kan dette være en indikasjon på at det er mangelfull kunnskap om psykisk helsevernloven. 8

13 1 Innledning 1.1 Problemstillinger i delprosjekt om bruk av tvangsmidler Hovedmålet i forbindelse med kartleggingen av tvangsmiddelbruk er å finne i hvilken grad Opptrappingsplanens ulike virkemidler bidrar til å redusere bruken av tvangsmidler i norsk psykisk helsevern. Ettersom Opptrappingsplanen ikke angir noen spesielle virkemidler for å redusere bruken av tvang, vil endringer i tvangsmiddelbruk vurderes i forhold til generelle virkemidler som økte ressurser, økt kompetanse og utbygging av DPS er. For dette delprosjektet som helhet er dette operasjonalisert i to delproblemstillinger: En helhetlig kartlegging av utviklingen i bruk av tvangsmidler (mekaniske tvangsmidler, korttidsvirkende legemidler og isolering) samt bruk av skjerming gjennom Opptrappingsplanperioden. En analyse av forhold som kan forklare institusjons- og avdelingsforskjeller i bruk av tvangsmidler, både type og omfang. I tråd med prosjektbeskrivelsen vil framstillingen i denne underveisrapporten konsentreres om omfanget av tvangsmiddelbruk i 2001 i samtlige institusjoner innen psykisk helsevern. Den vil gi svar på følgende spørsmål (herunder inkludert bruk av skjerming): Hvor mange pasienter ble utsatt for tvangsmidler i 2001? Er det kjønnsforskjeller med hensyn til type tvangsmiddel, omfang og hyppighet? Er det en skjev fordeling av bruken mellom enkeltpasienter? Hvilket omfang har tvangsmiddelbruken i psykisk helsevern for voksne? Anvendes noen tvangsmidler hyppigere enn andre? Innen hvilke avdelingskategorier anvendes særlig tvangsmidler? Er det institusjonsvise forskjeller når det gjelder tvangsmiddelbruk? Som redegjort for i kapitlet om metode og materiale har datainnsamlingen vært langt mer ressurskrevende enn forutsatt, og vi har av ressurshensyn valgt å vektlegge komplette tall framfor omfattende analyser. I et eget kapittel ser vi også på tvangsmiddelbruken fra 1994 til Her anvendes også opplysninger om tvangsmidler samlet inn på oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet som ledd i forarbeidene til psykisk helsevernloven. Disse opplysningene er tidligere delvis rapportert i Hatling og Krogen (1998). 9

14

15 2 Metode og materiale 2.1 Metode I januar 2002 ble alle sykehus og øvrige døgninstitusjoner innen psykisk helsevern i henhold til SINTEF Unimeds registre tilskrevet og bedt om å oppgi opplysninger om bruk av tvangsmidler og skjerming i 2001 på et eget skjema (se vedlegg 2). Innen svarfristen hadde vi fått inn opplysninger fra rundt halvparten av sykehusene og svært få av de øvrige institusjonene. For sykehusenes del har det vært en kontinuerlig purring både per brev og telefonisk for å få opplysningene, og den siste sykehusenheten leverte i august. Før sommerferien ble det ringt til alle øvrige institusjoner for å få avklart hvorvidt de hadde brukt tvangsmidler eller skjerming. 2.2 Materiale SAMDATA Psykisk helsevern har registrert 32 psykiatriske sykehus/sykehusavdelinger og 112 institusjoner av typen distriktpsykiatriske tilbud og sykehjem. I vårt materiale skiller vi kun mellom sykehus, sykehjem og distriktpsykiatriske tilbud i presentasjonen av data. Det vil si at både DPS er, bo- og behandlingssentra og øvrige (for eksempel ettervernshjem) inngår i sistnevnte kategori. Alle sykehus/sykehusavdelinger har svart på skjema. Når det gjelder sykehjem og distriktspsykiatriske tilbud har vi også innhentet svar fra samtlige. Foreliggende rapport omfatter dermed alle døgninstitusjoner innen psykisk helsevern i Norge, men tre institusjoner har levert ufullstendige opplysninger (se vedlegg 1). 2.3 Datakvalitet i denne studien Kvaliteten på data er noe ufullstendig vedrørende skjerming. Spesielt er det mangelfulle data vedrørende skjerming under 48 timer. Ved enkelte institusjoner ble protokoll for skjerming ikke tatt i bruk før i januar Tre institusjoner har gitt tilbakemelding på at de ikke har anledning til å innkalle og gå gjennom alle journaler for å registrere skjerming (se vedlegg 1). Ni institusjoner oppgir at det ikke har vært mulig å skaffe oversikt over hvilke pasienter som har blitt utsatt for tvangsmidler ved ulike avdelinger, mao. pasientnummer er tilfeldig valgt, og følger ikke pasienten fra avdeling til avdeling (se vedlegg 1). Det betyr at vi må ta noen forbehold med hensyn til hvor mange pasienter som ble utsatt for tvangsmidler i Vi har beregnet andelen avdelingsoverflyttinger for de institusjoner hvor vi har komplette data til ca 8%. For alle de tre tvangsmiddelformene er institusjonssammensetningen slik at totalt har ca 4% av pasientene vært ved mer enn en avdeling, og dermed blitt registrert dobbelt. Totaltallet er dermed ca 4% for høyt, og dette er det redegjort for under de aktuelle tabeller. Når det gjelder datakvaliteten vedrørende opplysningene for 1994 og 1997 henvises til Hatling og Krogen (1998). 11

16 2.4 Variabler Tvangsmidler og skjerming per plass- institusjonsbelegg Når vi skal sammenligne sykehus med hverandre, er det viktig først og fremst å ta hensyn til forskjeller i volumet til de ulike sykehusene. Fordi det gjennom Minste basis datasett ennå ikke er tilgjengelig komplette opplysninger om antall pasienter per institusjon, vil vi også presentere tvangsmiddelbruken i forhold til gjennomsnittsbelegget per dag. Vi benytter gjennomsnittsbelegg per dag snarere enn oppgitte døgnplasser, fordi vi da får et uttrykk for hvor mange pasienter man til enhver tid har til døgnbehandling ved institusjonen. Vårt plassbegrep tar altså utgangspunkt i institusjonens oppholdsdøgn gjennom året delt på 365. Vi minner om at andre forhold, så som pasientsammensetning, ikke er tatt hensyn til i denne sammenligningen. Det har ikke vært mulig å gjennomføre tilsvarende sammenligninger mellom avdelingstyper. Dette skyldes mangelfulle opplysninger om antall oppholdsdøgn på avdelingsnivå. Opplysninger om anvendelse Vi ba institusjonene om opplysninger om hvor mange ganger (og timer) det enkelte tvangsmidlet ble anvendt overfor den enkelte pasient. 2.5 Analyse For det enkelte tvangsmiddel presenterer vi for det første fordeling etter institusjonstype (sykehus, psykiatriske sykehjem og distriktspsykiatriske tilbud). For sykehusene presenteres det også etter avdelingstype. For mekaniske tvangsmidler og isolering viser vi både antall ganger, antall timer og antall pasienter, for korttidsvirkende legemidler antall ganger og antall pasienter. For hvert enkelt tvangsmiddel viser vi også kjønnsfordeling og flere mål på fordeling per pasient. Fordi det gjennom Minste basis datasett ennå ikke er tilgjengelig komplette opplysninger om antall pasienter per institusjon, vil vi også presentere tvangsmiddelbruken i forhold til antall oppholdsdøgn. De samme analysene er også foretatt når det gjelder skjerming over 48 timer (etter vedtak). 12

17 3 Bruk av tvangsmidler 3.1 Lovgrunnlag og definisjoner Tvangsbruken i Norge kan inndeles i tre hovedkategorier, med til dels helt ulike mekanismer; tvunget psykisk helsevern, tvangsbehandling og tvangsmiddelbruk. Lov om psykisk helsevern fra 1961 regulerte bruken av tvang på disse områdene fram til 1/ Fra den dato er det psykisk helsevernloven (Lov 2. juli 1999 nr 62) som har vært gjeldende lov. Den nye psykisk helsevernloven har delvis endret lovgrunnlaget innen disse områdene, og vil etter all sannsynlighet på selvstendig grunnlag bidra til endret praksis på området. Psykisk helsevernloven viderefører den tidligere lovens tre former for tvangsmiddelbruk uten vesentlige endringer; mekaniske tvangsmidler (herunder belter og remmer), kortvarig anbringelse bak avlåst dør uten personale til stede (i foreliggende rapport betegnet isolering) samt enkeltstående bruk av korttidsvirkende legemidler i beroligende eller bedøvende hensikt (i foreliggende rapport betegnet korttidsvirkende legemidler). Nytt i forhold til tidligere lovverk er at også skjerming skal reguleres ( 4.3). I gjennomgangen av lovteksten slås det i Ot prp nr 11 ( ) fast at skjerming ikke er et tvangsmiddel. Samtidig viser en del av høringsuttalelsene og Departementets egen drøfting at det er elementer av tvang i dette tiltaket, og skjermingstiltak over 48 timers varighet skal derfor vedtaksfestes, samt at det skal gies klageadgang for slike vedtak på lik linje med bruk av tvangsmidler. Det er videre anledning til å begrense adgangen til forbindelse med omverden i inntil 14 dager, med unntak av en del navngitt instanser, særlig offentlige. Det er også anledning til å iverksette undersøkelse av rom og eiendeler samt kroppsundersøkelse. Etter nærmere regler kan gjenstander funnet slik også beslaglegges. Tvangsmidler kan, når vilkårene for slik bruk er oppfylt, benyttes både overfor pasienter som er frivillig innlagt og overfor pasienter som er tvangsinnlagt. I 2 i forskrift om bruk av tvangsmidler av 24. november 2000 heter det at tvangsmidler bare kan anvendes i institusjoner godkjent for å ha ansvar for pasienter under tvunget psykisk helsevern ved døgnopphold. Kravet er likevel ikke absolutt, videre i samme paragraf heter det at i akuttsituasjoner kan tvangsmidler anvendes også i andre institusjoner, men det skal straks vurderes om pasienten bør ha opphold i institusjon som nevnt i første ledd. Overflytting er særlig aktuelt ved gjentakelse. Vilkårene for å bruke tvangsmidler er strenge, omtrent svarende til at det foreligger en nødrettssituasjon (Øverli 1988). Det skal føres protokoll over bruk av tvangsmidler, denne skal også legges fram for kontrollkommisjonene. 3.2 Historisk nedgang og store forskjeller Det har vært en sterk nedgang i bruken av tvangsmidler i de siste 25 år (Høyer og Drange 1991, 1994, Hatling og Krogen 1998). Den største nedgangen i bruk av tvangsmidler på 90- tallet finner vi i forhold til hvor lenge det enkelte tvangsmidlet blir brukt, mens antall pasienter det blir brukt overfor har holdt seg relativt stabilt (Hatling og Krogen 1998). Imidlertid har tidligere undersøkelser vist at det er stor variasjon i bruken av tvangsmidler, både når det gjelder omfang av og type tvangsmidler, men uten å konkludere om årsakene til variasjonene (Hatling og Krogen 1998, Høyer og Drange 1994). Tilsvarende funn har man også internasjonalt (Ray and Rappaport 1995, Brown and Tooke 1992). 13

18 3.2.1 Mekaniske tvangsmidler Høyer og Drange (1991, 1994) gjennomgår bruken av tvangsmidler i Norge fra ved de psykiatriske sykehusene. Vi har i tabell 3.1 bearbeidet deres tall for å vise utviklingen når det gjelder mekaniske tvangsmidler. Tabell 3.1 Bruk av mekaniske tvangsmidler (personer og timer) i psykiatriske sykehus Årstall Personer Timer Timer per person Kilde: Hatling og Krogen (1998). Årene er basert på halvårstall (og er ganget med to), og dekker ikke alle institusjoner (91,7 prosent). Tabellen viser at det skjedde en betydelig reduksjon i bruken av mekaniske tvangsmidler i løpet av 1980-tallet, målt i timer. Til sammenligning brukte Reitgjerdet sykehus alene mekaniske tvangsmidler i timer i 1977 (Høyer og Drange 1991). Vi ser samtidig at antallet pasienter det anvendes mekaniske tvangsmidler overfor var relativt stabilt i perioden. Høyer og Drange (1994) finner en klar reduksjon fra i forhold til andelen tvangsinnlagte pasienter. Under forutsetning av at de psykiatriske sykehus og sykehusavdelinger som en fikk opplysninger fra var representative, ble det i 1994 totalt anvendt mekaniske tvangsmidler overfor ca 630 pasienter, i totalt ca timer 1 (Hatling og Krogen 1998). Det var betydelig variasjon mellom institusjoner i andelen pasienter hvor man anvender mekaniske tvangsmidler, og det var tilsvarende stor variasjon innen den enkelte institusjon mellom de to årene både når det gjelder antall pasienter, antall ganger og antall timer. Den kraftige økningen i antall timer fra 1994 til 1997, en tilnærmet tredobling, skyldtes særlig to institusjoner, og utviklingen for disse ble kontrollert spesielt. Det er neppe grunnlag for å tro at en i løpet av denne treårsperioden fanget opp en systematisk utvikling av dette, variasjonen skyldes ofte enkeltpasienter og kapasitetsproblemer på høyere omsorgsnivå. Illustrerende i så måte var kommentaren fra Ullevål: Det opplyses at akuttavd. i perioder behandler pasienter som etter deres oppfatning burde behandles på sikkerhetsavd. og andre pasienter som ligger i påvente av plass i langtidsavd. En slik pasient ble liggende flere måneder i 1997, og vedkommende ble beltelagt 34 ganger med i alt 1531 timer. 1 Totaltallene " framkommer fra de institusjonene det forelå opplysninger om antall pasienter fra på publiseringstidspunktet (og bare disse). For de institusjonene der det ikke var mulig å aggregere til enheten "Pasient", er totalt antall pasienter beregnet ut fra summen av antall utskrivninger i 1994 og antall inneliggende per , og deretter dividert med 1,44. Om man analyserer oppholdene som forekom i løpet av registreringsåret, uavhengig av tidsintervallet mellom utskriving og ny innleggelse, finner man at hver pasient i gjennomsnitt hadde 1,44 opphold ved samme sykehus i løpet av et registreringsår. Et totaltall på pasienter er beregnet ut ifra summen av utskrivninger i 1994 og antall inneliggende ved årsskiftet 1994/95, og dividert med 1,44. 14

19 KAPITTEL 3 BRUK AV TVANGSMIDLER Tilsvarende finner Høyer og Drange (1994) store variasjoner innen de ulike avdelingstypene fra første halvår 1990 til første halvår De to halvårene sett under ett brukte akutt- og sterkavdelingene mest mekaniske tvangsmidler. Samtidig hadde langtidsavdelingene en reduksjon i gjennomsnittlig antall timer mekaniske tvangsmidler pr. post fra 60,2 til 12,3, mens sterkavdelingene hadde en økning fra 48,6 til 344. For å få et bedre bilde av utviklingen av tvangsmiddelbruk bør man derfor se både på den enkelte pasient, postnivå og institusjonsnivå (i siste instans også på regionnivå for å fange opp de regionale sikkerhetsavdelingene). I foreliggende rapport er dette ikke gjennomført grunnet ressursbegrensinger som følge av problemer knyttet til datainnsamlingen (jfr. kapittel 3). Det er usikkert om tallene for 1980-tallet er direkte sammenlignbare med tallene fra 1994 og Det har foregått betydelige institusjonsendringer i norsk psykiatri i løpet av disse årene (for eksempel omfatter tallene for bare de tradisjonelle asylene). Knutzen (2002) har studert utviklingen i tvangsmiddelbruk ved akuttavdelingen ved Ullevål sykehus fra , og utviklingen når det gjelder mekaniske tvangsmidler framstilles i tabell 3.2. Opplysningene om oppholdsdøgn er hentet fra SAMDATA Psykisk helsevern for det enkelte år. Tabell 3.2 Utviklingen i bruk av mekaniske tvangsmidler ved en akuttavdeling Antall ganger og ganger per oppholdsdøgn (delt på 365). Årstall Ganger Ganger per oppholdsdøgn (delt på 365) , , , , , ,4 Sum 934 Kilde: Knutzen (2002) og Samdata psykisk helsevern. Det er en viss variasjon mellom årene, særlig ligger 1994 og delvis 1999 lavt når det gjelder ganger. Knutzen (2002) kommenterer ikke dette selv, og det er derfor grunn til å anta at dette skyldes tilfeldige variasjoner på linje med det som er påvist i andre undersøkelser. Sett i forhold til belegget skjer det derimot en viss utjevning mellom årene. Dette kan indikere at økt belegg, og sannsynligvis flere pasienter, fører til økt tvangsmiddelbruk (jfr. Brooks et al., 1994) Enkeltstående bruk av korttidsvirkende legemidler Det finnes såvidt vi vet ikke publiserte undersøkelser over utviklingen over tid når det gjelder omfanget av korttidsvirkende legemidler som tvangsmiddel i norsk psykiatri. Under forutsetning av at de psykiatriske sykehus og sykehusavdelinger en fikk opplysninger fra var representative, ble det i 1994 totalt anvendt korttidsvirkende legemidler overfor ca 500 pasienter, totalt ca ganger 2 (Hatling og Krogen 1998). Også når det gjaldt korttidsvirkende legemidler var det betydelig variasjon mellom psykiatriske sykehus og sykehusavdelinger i andelen pasienter, og det var tilsvarende stor variasjon innen den enkelte 2 Se fotnote 1 for beregningsmåte 15

20 institusjon mellom de to årene både når det gjelder antall pasienter og antall ganger. Omfanget var totalt sett relativt likt mellom 1994 og Det er neppe grunnlag for å tro at en i løpet av denne treårsperioden fanget opp en systematisk utvikling av dette, variasjonen skyldtes ofte enkeltpasienter og kapasitetsproblemer på høyere omsorgsnivå. Knutzen (2002) har studert utviklingen i tvangsmiddelbruk ved akuttavdelingen ved Ullevål sykehus fra , og utviklingen når det gjelder korttidsvirkende legemidler framstilles i tabell 3.3. Opplysningene om oppholdsdøgn er hentet fra SAMDATA Psykisk helsevern for det enkelte år. Tabell 3.3 Utviklingen i bruk av farmakologiske tvangsmidler ved en akuttavdeling Antall ganger og ganger per oppholdsdøgn (delt på 365). Årstall Ganger Ganger per oppholdsdøgn (delt på 365) , , , , , ,5 Sum 532 Kilde: Knutzen (2002) og Samdata psykisk helsevern. Korttidsvirkende legemidler ble anvendt betydelig mindre enn mekaniske tvangsmidler. Også her finner en variasjon mellom årene når det gjelder antall ganger, sannsynligvis et utslag av tilfeldig variasjon. Sett i forhold til belegget skjer det derimot en viss utjevning mellom årene. Dette kan indikere at økt belegg, og sannsynligvis flere pasienter, fører til økt tvangsmiddelbruk Isolering Høyer og Drange (1991, 1994) gjennomgår bruken av tvangsmidler i Norge fra ved de psykiatriske sykehusene. Tabell 3.4. (noe modifisert) gjengir utviklingen i bruk av isolering. Tabell 3.4 Bruk av isolering (personer og timer) i psykiatriske sykehus Årstall Personer Timer Timer per person Kilde: Hatling og Krogen (1998). 16

21 KAPITTEL 3 BRUK AV TVANGSMIDLER Årene er basert på halvårstall (og er ganget med to), og dekker ikke alle institusjoner (91,7 prosent). Tabellen viser at det var betydelige svingninger i bruken av isolering gjennom 1980-tallet, særlig når det gjelder antall timer. For perioden sett under ett var bruken av isolering stabilt, med en sterk nedgang i timetallet i den siste perioden. Under forutsetning av at de psykiatriske sykehus og sykehusavdelinger en fikk opplysninger fra var representative, ble det i 1994 totalt anvendt isolering overfor ca 40 pasienter i totalt ca 800 timer 3 (Hatling og Krogen 1998). Her er det viktig å legge merke til at en institusjon hadde et høyere antall timer i 1997, noe som gir grunn til forsiktighet ved tolkningen. Kun et fåtall av norske psykiatriske sykehus og sykehusavdelinger anvendte på 90-tallet isolering. Høyer og Drange (1994) drøfter den gradvise overgangen fra isolering til skjerming fra rundt Det er grunn til å tro at denne utviklingen har fortsatt gjennom 90-tallet. Det er usikkert om tallene for 1980-tallet er direkte sammenlignbar med tallene fra 1994 og Det har foregått betydelige institusjonsendringer i norsk psykiatri i løpet av disse årene (for eksempel omfatter tallene for bare de tradisjonelle asylene). Knutzen (2002) har studert utviklingen i tvangsmiddelbruk ved akuttavdelingen ved Ullevål sykehus fra , og utviklingen når det gjelder isolering framstilles i tabell 3.5. Opplysningene om oppholdsdøgn er hentet fra SAMDATA Psykisk helsevern for det enkelte år. Tabell 3.5 Utviklingen i bruk av isolering ved en akuttavdeling Antall ganger og ganger per oppholdsdøgn (delt på 365). Årstall Ganger Ganger per oppholdsdøgn (delt på 365) , , , , , ,1 Sum 33 Kilde: Knutzen (2002) og Samdata psykisk helsevern. Sammenlignet med de øvrige tvangsmiddelformene ble isolering anvendt i svært liten grad, og på linje med de øvrige er det grunn til å anta at variasjonen mellom år skyldes tilfeldig variasjon Skjerming Når det gjelder bruk av skjerming fins ingen oversikt over omfanget av dette siden Høyer og Dranges (1994) undersøkelse fra 1989/90, hvor i alt 80 av 143 avdelinger ga opplysninger om skjerming. I deres undersøkelse framkommer det at skjerming anvendes i et betydelig omfang, med til dels lang varighet. Intensjonen i det foreliggende delprosjektet var derfor at bruken av skjerming, både med og uten vedtak, skulle inngå som variabler. 3 Se fotnote 1 for beregningsmåte 17

22 3.3 Mangelfullt om tvangsmiddelbruk de senere år Generelt er det problematisk å frambringe pålitelige opplysninger om bruken av tvang i norsk psykiatri. Det har i den senere tid ikke vært publisert årlige nasjonale opplysninger om tvangsmiddelbruk og tvangsbehandling ved de psykiatriske institusjonene. En av grunnene til dette er mangel på klare og entydige retningslinjer for registrering (Vold, 2000). Dette er heller ikke en del av den rutinemessige årsrapporteringen internt ved de fleste psykiatriske institusjonene. Fra 2001 er det etablert nasjonale standarder for slik rapportering gjennom Minste basis datasett, men ennå er opplysningene mangelfulle på nasjonalt nivå. 3.4 Nasjonale og internasjonale studier Når det gjelder omfang i norske institusjoner samlet sett dokumenteres dette i Høyer og Drange (1991, 1994) og Hatling og Krogen (1998), og hovedfunnene er redegjort for tidligere i dette kapitlet. Vi kjenner ikke til internasjonale studier av tvangsmiddelbruk på nasjonalt nivå som dekker flere land. Birch Pedersen et al. (1996) har studert bruken av mekaniske tvangsmidler ved ett sykehus i Danmark før og etter innføringen av ny psykiatrilov i Danmark. 6,5 prosent av innlagte pasienter første halvår 1988 ble beltelagt, mot 6,1 prosent i første halvår Omlag 80 prosent av pasientene som ble beltelagt var frivillig innlagt, et rimelig funn den lave andelen tvangsinnleggelser i Danmark tatt i betraktning. Hansen et al. (1996) finner at det ble utøvd en eller annen form for tvang ved 13 prosent av innleggelsene ved ett sykehus i Danmark i 1988/91, men dette omfatter både tvangsbehandling, beltelegging, isolering og andre tvangsformer. Crenshaw and Francis (1995) gjennomførte i 1991/92 en undersøkelse av tvangsmiddelbruken ved 101 State hospitals i USA. De fant at det var store mangler ved rutinene rundt dokumentering av dette, på linje med det som ble funnet i forhold til Norge (Hatling and Krogen, 1998). De fant videre at det var stor variasjon mellom institusjonene i bruken av tvangsmidler, noe de også fant i en gjentakelse i 1994 (Crenshaw et al., 1997). Det er ikke umiddelbart enkelt å sammenligne deres tall med forholdene i Norge, men egne beregninger antyder at det blir anvendt isolering overfor ca. 5 prosent av pasientene, og et tilsvarende tall også for mekaniske tvangsmidler. Ray and Rappaport (1995) finner i en undersøkelse av 125 psykiatriske senter og psykiatriske avdelinger ved somatiske sykehus i en delstat i USA i 1992 at man anvender isolering overfor 3 prosent av pasientene, og mekaniske tvangsmidler overfor 4 prosent av pasientene, med store institusjonsforskjeller. Brown and Tookie (1992) finner at bruken av isolering mellom institusjoner varierer fra 0-66 prosent. Bare noen av forskjellene mellom sammenlignbare institusjoner kunne forklares med pasientkarakteristika, det meste var institusjonskulturelle effekter (Way and Banks, 1990, Ray and Rappaport, 1995, Brown and Tookie, 1992). Knutzen (2002) har studert utviklingen i tvangsmiddelbruk ved akuttavdelingen ved Ullevål sykehus fra , og utviklingen når det gjelder den samlede bruken av tvangsmidler framstilles i tabell 3.6. Opplysningene om oppholdsdøgn er hentet fra SAMDATA Psykisk helsevern for det enkelte år. 18

23 KAPITTEL 3 BRUK AV TVANGSMIDLER Tabell 3.6 Utviklingen i samlet bruk av tvangsmidler ved en akuttavdeling Antall ganger og ganger per oppholdsdøgn (delt på 365). Årstall Ganger Ganger per oppholdsdøgn (delt på 365) , , , , , ,0 Sum 1499 Kilde: Knutzen (2002) og Samdata psykisk helsevern. Når det gjelder antall ganger var det forskjeller mellom årene i forholdet 1:3, mens når det korrigeres for belegg reduseres disse forskjellene til under 1: skiller seg ut ved å ha det laveste antallet innleggelser, oppholdsdøgn og heldøgnsplasser. Med unntak av dette året er det en gradvis reduksjon i den samlede bruken av tvangsmidler i forhold til belegg. Dette er så vidt vi er kjent med det eneste som er publisert om utviklingen i bruk av tvangsmidler over tid ved enkeltenheter. Når det gjelder av den kliniske effekten av tvangsmidler har det hverken nasjonalt eller internasjonalt blitt foretatt sammenlignende studier (Sailas and Fenton, 2000). Videre finnes det bare noen få studier av pasientopplevelsene av og personalets erfaringer med tvangsmidler (Brown and Tookie, 1992, Stender 1997). Det er gjennomført få studier med siktemål å redusere bruken av tvangsmidler (Sailas and Fenton 2000). Templeton et al. (1998) fant at det å registrere systematisk bruken av tvangsmidler over tid samt utdanning av personellet, begge gir redusert tvangsmiddelbruk. De så langt upubliserte erfaringene fra det nasjonale Gjennombruddsprosjekt Psykiatri (Mathisen og Føyn, 2002) tyder på tilsvarende effekter av relativt enkle prosedyre- og monitoreringsendringer. Bruk av tvangsmidler er av de sterkeste virkemidler samfunnet har når det gjelder inngripen i den enkelte pasients autonomi. Det er et paradoks at såvidt faglig omdiskuterte virkemidler i så liten grad har vært gjenstand for studier, hverken i forhold til omfang, årsakssammenhenger eller effekt. 19

24

25 4 Tvangsmiddelbruk i 2001 I dette kapitlet redegjøres for bruken av tvangsmidler i 2001, basert på opplysninger samlet inn vinteren/våren I tillegg til mekaniske tvangsmidler, korttidsvirkende legemidler og isolering redegjøres det også for bruken av skjerming (vedtak over 48 timer). For hvert område presenteres tabeller over omfang, fordelt etter institusjons- og avdelingskategori. Vi viser også den kjønnsmessige fordelingen samt ulike mål på spredning per pasient. I egne figurer presenterer vi for det enkelte område også fordelingen mellom sykehusene. Som redegjort for i kapittel tre kan en prinsipielt anvende tvangsmidler overfor alle pasienter ved alle institusjoner (såfremt kravene til bruk er oppfylt). Dette synes det ikke som fagfeltet er fullt ut innforstått med. Flere av svarene vi fikk fra mindre institusjoner som ikke hadde anvendt tvangsmidler var at de ikke var godkjent for å tvangsinnlegge pasienter, og dermed heller ikke hadde anledning til å anvende tvangsmidler. Ettersom rettsstatus på dette området ikke har endret seg fra gammel til ny lov kan dette være en indikasjon på at det er mangelfull kunnskap om psykisk helsevernloven. 21

26 4.1 Mekaniske tvangsmidler I tabell 4.1 framstilles bruken av mekaniske tvangsmidler, både ganger, timer og antall pasienter, fordelt etter institusjons- og avdelingstype. Tabell 4.1 Mekaniske tvangsmidler i Etter institusjons- og avdelingstype. Antall ganger, timer og pasienter (N og prosent). Avdelingsbeskrivelse Ganger % Timer % Pasienter % Sykehusavdelinger: Generell psykiatrisk avdeling Akuttavdeling Korttidsavdeling Intermediæravdeling Langtids/Rehabilitering Sterkavdeling Psykogeriatrisk avdeling Unge schizofrene/stoffmisbr/ungdomsavd Sum sykehus Andre døgninstitusjoner: Psykiatrisk sykehjem Distriktspsykiatriske tilbud Totalt mekaniske tvangsmidler Den alt overveiende bruken av mekaniske tvangsmidler skjer i sykehus. Av totalt 115 andre døgninstitusjoner vi har opplysninger fra, anvendte kun ett sykehjem og seks distriktspsykiatriske tilbud dette i Innen sykehusene skjer bruken hovedsakelig i akuttavdelingene, både når det gjelder ganger, timer og pasienter. Langtids/rehabiliterings-avdelingene har en større andel av timene, og en mindre andel av pasientene, enn antall ganger, mens korttidsavdelingene har en motsatt profil. Hvis en ser dette i forhold til tidligere undersøkelser, jfr. kapittel 3.2.1, synes det som om både antallet pasienter en anvender mekaniske tvangsmidler overfor samt antall timer er gått opp gjennom 90-tallet. I tabell 4.2 framstilles den kjønnsmessige fordelingen for mekaniske tvangsmidler, både når det gjelder antall ganger, timer og pasienter. 4 I dette er opplysninger om en pasient som lå i 984 timer sammenhengende grunnet fare for amputasjon. For denne har vi ikke opplysninger om avdelingstype. 5 Dette tallet er ca 4% for høyt grunnet ikke-registrerte avdelingsoverflyttinger, jfr. pkt

27 KAPITTEL 4 TVANGSMIDDELBRUK I 2001 Tabell 4.2 Mekaniske tvangsmidler i 2001 etter kjønn. Ganger, timer, pasienter. Alle institusjoner. Kjønn Ganger % Timer % Pasienter % Kvinner Menn Total Det framgår av tabellen at mekaniske tvangsmidler iverksettes overfor flere menn enn kvinner, men det brukes i gjennomsnitt hyppigere overfor hver enkelt kvinne og lengre overfor hver mann. I tabell 4.3 framstilles hvilken spredning vi finner per pasient, både når det gjelder ganger og timer. Tabell 4.3 Mekaniske tvangsmidler i Ganger og timer per pasient (gjennomsnitt, median, øvre kvartil). Alle institusjoner. Gjennomsnitt Median Øvre kvartil Ganger per pasient 4,1 2,0 3,0 Timer per pasient 33,2 7,8 21,1 For begge områdene er det en stor skjevfordeling ved at noen pasienter utsettes betydelig hyppigere for mekaniske tvangsmidler, og tilsvarende noen som utsettes for dette over lang tid Sammenligning mellom sykehus I dette underkapitlet viser vi ved hjelp av tre figurer fordelingen i bruk av mekaniske tvangsmidler mellom sykehus/sykehusavdelinger. Se kap. 2.4 for beregningsmåte. I figur 4.1 framstilles en sykehusvis fordeling over antall pasienter mekaniske tvangsmidler er brukt overfor. 6 Her mangler vi opplysninger om kjønn for 9 personer, og totaltallet avviker derfor fra øvrige tabeller. 23

28 Antall pasienter/belegg per døgn 1,2 1 0,8 0,6 0,4 0, Sykehus Figur 4.1 Mekaniske tvangsmidler i Antall pasienter per oppholdsdøgn (delt på 365). Sykehus. Det er stor forskjell mellom sykehusene med hensyn til antall pasienter per belegg man har brukt mekaniske tvangsmidler overfor. Fire institusjoner anvendte overhodet ikke mekaniske tvangsmidler i For de øvrige er det en jevn stigning fra tilnærmet null til nesten 1,0. Tre institusjoner skiller seg ut med særlig høye tall, og forholdet mellom de med høyest og lavest antall er ca. 42:1. I figur 4.2 framstilles en sykehusvis fordeling av antall ganger mekaniske tvangsmidler er brukt. Antall ganger/belegg per døgn 4,5 4 3,5 3 2,5 2 1,5 1 0, Sykehus Figur 4.2 Mekaniske tvangsmidler i Antall ganger per oppholdsdøgn (delt på 365). Sykehus. Vi ser at det også her er en jevn stigning fra tilnærmet null til nesten 4.0, med et forholdstall fra høyeste til laveste på i underkant av 90:1. I figur 4.3 framstilles en sykehusvis fordeling av antall timer mekaniske tvangsmidler er brukt. 24

29 KAPITTEL 4 TVANGSMIDDELBRUK I 2001 Antall timer/belegg per døgn Sykehus Figur 4.3 Mekaniske tvangsmidler i Antall timer per oppholdsdøgn (delt på 365). Sykehus. Når det gjelder antall timer finner vi et litt annet mønster enn for antall pasienter og ganger. De aller fleste institusjoner anvender mekaniske tvangsmidler under eller like over 10 timer i forhold til belegg, mens fire institusjoner står for en langt høyere bruk. Her er forholdstallet mellom de som bruker mest og de som bruker minst omtrent 250: Oppsummering mekaniske tvangsmidler Mekaniske tvangsmidler brukes av de aller fleste sykehus og sykehusavdelinger, og kun blant et fåtall sykehjem og distriktspsykiatriske tilbud. Den største bruken skjer ved akuttavdelingene. Det synes som det har vært en betydelig økning i timetall siden 80-tallet, og mer enn en fordobling i forhold til beregninger gjort på midten av 90-tallet. Det har også funnet sted en økning når det gjelder antall pasienter, men ikke så omfattende. Det er en kjønnsmessig skjevfordeling, og mekaniske tvangsmidler brukes langt hyppigere overfor et mindre antall pasienter, og i lengre tid. På institusjonsnivå finner vi store forskjeller mellom institusjonene i bruken av mekaniske tvangsmidler, sett i forhold til belegg, både når det gjelder antall ganger, pasienter, og timer. Mest uttalt er denne forskjellen i antall timer. 25

30 4.2 Korttidsvirkende legemidler I tabell 4.4 framstilles bruken av korttidsvirkende legemidler, både ganger og antall pasienter, fordelt etter institusjons- og avdelingstype. Tabell 4.4 Korttidsvirkende legemidler i Etter institusjons- og avdelingstype. Antall ganger og pasienter (N og prosent). Avdelingsbeskrivelse Ganger % Pasienter % Sykehusavdelinger: Generell psykiatrisk avdeling Akuttavdeling Korttidsavdeling Intermediæravdeling Langtids/Rehabilitering Sterkavdeling Psykogeriatrisk avdeling Unge schizofrene/stoffmisbr/ungdomsavd Sum sykehus Andre døgninstitusjoner: Psykiatrisk sykehjem Distriktspsykiatriske tilbud Totalt korttidsvirkende legemidler Når det gjelder korttidsvirkende legemidler finner vi på institusjonsnivå en ennå sterkere trend enn for mekaniske tvangsmidler, det langt overveiende av bruken skjer ved sykehus. Av totalt 115 andre døgninstitusjoner vi har opplysninger fra, anvendte bare ett sykehjem og tre distriktspsykiatriske tilbud denne tvangsmiddelformen. Når det gjelder antall ganger finner vi at akuttavdelingene og de psykogeriatriske avdelingene har nesten like høy bruk. Nesten to av tre pasienter det er anvendt på var ved akuttavdelingene. Hvis en ser dette i forhold til tidligere undersøkelser, jfr. kapittel 3.2.2, synes det som om antallet pasienter en anvender korttidsvirkende legemidler overfor har holdt seg relativt konstant gjennom 90-tallet. Derimot synes det som det har skjedd en økning på om lag 50 prosent når det gjelder antall ganger. Fordi tallene fra 1994 er basert på beregninger bør dette tolkes med forsiktighet. I tabell 4.5 framstilles den kjønnsmessige fordelingen for korttidsvirkende legemidler, både når det gjelder antall ganger og pasienter. 7 Dette tallet er ca. 4% for høyt grunnet ikke-registrerte avdelingsoverflyttinger, jfr. pkt

31 KAPITTEL 4 TVANGSMIDDELBRUK I 2001 Tabell 4.5 Korttidsvirkende legemidler i 2001 etter kjønn. Ganger og pasienter (N og prosent). Alle institusjoner. Kjønn Ganger % Pasienter % Kvinner Menn Total Korttidsvirkende legemidler iverksettes overfor grovt sett like mange kvinner som menn, men det brukes i gjennomsnitt hyppigere overfor hver enkelt mann. Den kjønnsmessige fordelingen er her stikk motsatt av den vi finner for mekaniske tvangsmidler. I tabell 4.6 framstilles hvilken spredning vi finner når det gjelder ganger per pasient. Tabell 4.6 Korttidsvirkende legemidler i Ganger per pasient (gjennomsnitt, median, øvre kvartil). Alle institusjoner. Gjennomsnitt Median Øvre kvartil Ganger per pasient 3,6 1,0 3,0 Også når det gjelder korttidsvirkende legemidler er det en skjevfordeling, slik at det overfor noen pasienter er en langt høyere bruk. Tendensen er ennå sterkere enn for mekaniske tvangsmidler Sammenligning mellom sykehus I dette underkapitlet viser vi ved hjelp av to figurer fordelingen i bruk av korttidsvirkende legemidler mellom sykehus. Se kap. 2.4 for beregningsmåte. I figur 4.4 framstilles en sykehusvis fordeling over antall pasienter korttidsvirkende legemidler er brukt overfor. 8 Her mangler vi opplysninger om kjønn for 7 personer, og totaltallet avviker derfor fra øvrige tabeller. 27