VANDREFALK PÅ SØR- OG ØSTLANDET I 2006

Transkript

1 VANDREFALK PÅ SØR- OG ØSTLANDET I 2006 Bestand og ungeproduksjon Av Odd Frydenlund Steen Det ble registrert etablering av vandrefalkpar på 103 lokaliteter i 2006, hvorav 66 i fylkene rundt Oslofjorden (Akershus/Oslo, Buskerud, Telemark, Vestfold og Østfold). I nabofylkene til disse, Aust-Agder, Hedmark og Oppland, ble det registrert par på 37 lokaliteter. Det ble totalt for alle fylker nevnt ovenfor registrert minst 90 hekkeforsøk. Av disse var 74 vellykkede hekkinger, mens 6 var mislykkede hekkinger. Til sammen ble minimum 169 unger flygedyktige. Dette representerer en ungeproduksjon per vellykket hekking på 2,3 unger. Også i 2006 dukket det opp hittil ukjente par i de undersøkte fylkene, til sammen 11 nye lokaliteter. Disse fordelte seg på 7 i Sørøst-Norge og 4 i Aust- Agder og Oppland. Den registrerte situasjonen innebærer nok en gang økning for vandrefalk på Øst- og Sørlandet. Innledning Prosjekt Vandrefalk Sørøst-Norge har fram til og med sesongen i 2006 fulgt bestandsutviklingen hos vandrefalk i fylkene rundt Oslofjorden i 23 hekkesesonger. Det hele startet med etableringen av et kartleggingsarbeid på rovfugl i Vestfold i I det prosjektet var det først og fremst kartlegging av artene fiskeørn, hønsehauk, musvåk og vepsevåk det ble fokusert på. Vi hadde imidlertid flaks og fant også hekkende vandrefalk allerede det første prosjektåret (Steen 1986, 1989). I utgangspunktet var det på den tiden kanskje vel optimistisk å ha tro på at antall par av vandrefalk skulle bli særlig høyt. I prosjektområdet var det 5 vellykkede hekkinger i 1988 (inkludert en manipulert hekking), men visse positive trekk med hensyn til bestandsutvikling ble registrert både i Norge og Sverige på denne tiden (Schei 1984, Lindberg 1985). Det var likevel bekymring for artens situasjon og derfor ble et eget prosjekt dannet allerede i Prosjektet skulle jobbe aktivt med ulike reproduksjonsfremmende tiltak overfor vandrefalk (Steen 1989, 1995). Det primære undersøkelsesområdet omfattet fylkene Akershus/Oslo, Buskerud, Vestfold, Telemark og Østfold. Etter etablering av et rovfuglinteressert miljø i Aust-Agder har vandrefalkens utvikling også blitt fulgt nøye der. Etter hvert kom også fylkene Hedmark og Oppland inn i bildet. Utviklingen her har i stor grad blitt fulgt opp av folk bosatt i det primære undersøkelsesområdet. I dag er situasjonen at vandrefalken har økt så kraftig at den ikke lenger får det fokus den fortjener i fuglemiljøene. At vandrefalken skulle komme så sterkt tilbake som vi har vært vitne til fram til i dag ville ingen ha trodd i starten på prosjektet. Den tette Rapport til Fylkesmennene i Akershus/Oslo, Buskerud, Hedmark, Oppland, Telemark og Vestfold

2 2 oppfølgingen har gitt oss en lang tidsserie på bestandsutvikling over et større geografiske område som må betraktes som unikt i Norge. Noen spesielt interesserte følger fortsatt utviklingen hos vandrefalk nøye, og det bør forvaltningsmyndighetene være takknemlige for. Oppfølgingen av vandrefalk i Sørøst-Norge har vært et billig tiltak for statlige myndigheter. Kostnaden ville vært en helt annen dersom forskningsinstitusjoner skulle gjort jobben. Utviklingen i bestanden i Sørøst-Norge og nærmeste nabofylker er meget godt dokumentert gjennom årsrapporter og publikasjoner, samt utarbeiding av en serie på fire hefter for årene Heftene beskriver utførlig hvilke tiltak og ressurser som er nedlagt i oppfølgingen. Siste publiserte resultater fra prosjektet er fra 2005, se Steen (2007). Prosjektmål og feltmetode Gjennom mange år har prosjektets hovedmålsetting vært å kartlegge bestand, følge bestandsutviklingen nøye og registrere om det er ungeproduksjon på alle kjente lokaliteter. Det har i stor grad vært mulig med god feltinnsats fra interesserte personer. Med en noe dalende interesse de siste årene, har mye av arbeidet falt på et fåtall personer. Likevel har oppfølgingen utvilsomt vært tilstrekkelig til at oversikten over utviklingen i bestanden fortsatt er god. Selvsagt vil en del etableringer kunne overses et år eller to, men under forutsetning av at feltarbeidet foregår i perioder av hekkesesongen der sjansen for å oppdage parene er gode, så skal det være mulig å ha en brukbar oversikt over situasjonen. Feltarbeidet kan grovt inndeles i to perioder i løpet av sesongen: 1. Mars-Mai: Undersøkelse av aktuelle lokaliteter for å få bekreftet om de er okkupert og registrering av hekkeaktivitet. 2. Juni-August: Registrering av hekkeresultat, det vil si store reirunger og flygedyktige unger. Med dette opplegget vil hver lokalitet vanligvis besøkes 2-3 ganger i løpet av hekkesesongen. Antall besøk per lokalitet vil likevel kunne variere mye. På noen lokaliteter som er lett tilgjengelige avlegges det gjerne flere besøk enn dette. Ikke sjelden stikker flere interesserte personer innom slike steder for å få med seg noen fine observasjoner. På andre lokaliteter som ligger litt mer kronglete til, kan det være at det kun foretas besøk seint i sesongen. Målet er da å finne ut om det hekker vandrefalk og hvor mange unger som enten er i reiret eller har blitt flygedyktige. Det blir ikke lenger besøkt reirhyller under rugeperioden for å sjekke kullstørrelser. Observasjonene foretas på god avstand fra hekkebergene. Det brukes kikkert og teleskop for å kunne gjøre mest mulig detaljerte registreringer. Teleskop er et særlig nyttig verktøy i så henseende. For å være mest mulig sikker på antall unger i et reir, eventuelt antall unger som allerede er flygedyktige, er det viktig å ha tålmodighet. I perioder av dagen kan aktiviteten hos ungene være liten. Ligger de nede, eller befinner seg inne på en stor hylle som i tillegg har vegetasjon som bidrar til å skjule dem, kan det av og til ta timer før man føler seg noenlunde sikker på antallet. Lettere kan det være når ungene mates av foreldrefuglene.

3 3 Tidligere ble det nedlagt mye ressurser på å ringmerke mange av de ungekullene som ble produsert. Bakgrunnen for dette var blant annet å få bedre kunnskap om spredning, overvintring, levealder, hekkedebut, utveksling av falker mellom Norge og Sverige og så videre. Denne ringmerkingen har ført til svært mye ny kunnskap om arten, se blant annet Steen (2003, 2004). Ringmerking foretas nå bare på et mindre antall hekkeplasser. Slik har det vært de siste årene for å kanalisere ressursene mot kontroll av flest mulig lokaliteter. Når det ringmerkes blir det brukt fargeringer. Bruk av fargeringer startet allerede i 1976 i Finland, Norge og Sverige (Lindberg 1985b). Det er utviklet og avtalt et system av slike med Projekt Pilgrimsfalk i Sverige, som skiller norske og svenske falker fra hverandre på en enkel måte (Steen 1990). Like lett å se ringene er det likevel ikke. Avlesing av fargeringer på hekkende falker handler om å ha tålmodighet. Vandrefalkene sitter ofte godt synlig i et hekkeberg, og en god anledning til å se om de voksne falkene er merket med fargeringer får man for eksempel når de strekker på beina og klør seg. En annen god mulighet er når de ribber og spiser bytte. Tidligere har vi hatt stort fokus på avlesing av ringer, mens dette er tonet betydelig ned de siste årene. I 2006 har lokalitetskontrollene blitt utført av færre folk enn tidligere, hvilket har medført en stor jobb på enkelte. Fylkene Aust-Agder, Oppland og Vestfold har hatt best oppfølging med flest lokalitetsbesøk, og i Oppland har lokalitetskontrollen blitt gjort som en inventering der nesten alle kjente lokaliteter har blitt besøkt i løpet av få dager flere ganger i løpet av sesongen. I tillegg ble også potensielle lokaliteter besøkt. Dette betyr imidlertid ikke at oppfølgingen på noen som helst måte har vært dårlig i andre fylker, men på enkelte lokaliteter har det av mannskaps- og tidsmessige årsaker ikke vært mulig å få foretatt mer enn ett besøk i løpet av hekkeforløpet. Det har vært størst fokus mot å konstatere hekking gjennom registrering av store reirunger eller flygedyktige unger. Fra asken til ilden på 30 år Det var miljøgifter (DDT, PCB m.fl.) som nærmest utraderte vandrefalken over det meste av dens utbredelsesområde på relativt få år (Hickey 1969, Lindberg 1977, Ratcliffe 1980, Cade m.fl. 1988). Før det hadde den blitt sterkt forfulgt av blant annet brevdueholdere som ikke var særlig positive til vandrefalkens forkjærlighet for deres tamme fugler. I tillegg betalte staten skuddpremie til den som skjøt eller drepte vandrefalk og dens unger fram til Deretter overtok jeger- og fiskeforeningene denne lite heldige ordningen, som varte helt fram til fredningen i Vandrefalken er utvilsomt en av de rovfugleartene som har hatt desidert størst oppmerksomhet fra ornitologer i Norge, og særlig i Sørøst-Norge siden tidlig på 1980-tallet. I starten på prosjektet var det mange fugleinteresserte som (på tross av mye hemmelighetskremmeri om hvor hekkeplassene befant seg) meldte sin interesse for å være med på kontroller og overvåking av de få hekkeplassene som var kjent på den tiden (jf Steen 1989). Interessen bidro sterkt til den gode dekningsgraden i felt, der et betydelig antall potensielle lokaliteter har blitt undersøkt hvert år fram til det siste. Det kan derfor ikke være mange etableringer som er oversett under veis.

4 4 Vandrefalkens reetablering har vært utrolig spennende å følge med på, og den har gitt de involverte inngående og verdifull artskunnskap, utstrakt erfaring med praktiske tiltak og naturopplevelser som de færreste mennesker får oppleve. Alt dette har blitt formidlet både til forvaltning og den interesserte leser. I et forvaltningsperspektiv er det viktig å ha kunnskap om bestander, ungeproduksjon, overlevelse og trusler for å kunne forvalte arter riktig og sette inn de rette tiltak når situasjoner krever det. I dag er det neppe noe som tilsier at vandrefalken plutselig skal gå tilbake og nærmest forsvinne. Skulle en situasjon likevel oppstå vil pågående undersøkelser fange opp endringer tidlig og bidra til at det reageres med tiltak på et langt tidligere tidspunkt. Da vi startet Prosjekt Vandrefalk Sørøst-Norge for 20 år siden var bestandssituasjonen prekær i våre øyne med 5 etablerte par og 4 hekkinger (Steen 1989). Et tiår tidligere var den nesten fullstendig borte i hele landet På syv feltsesonger registrerte vi mer enn en tredobling av antall hekkende par (Steen 1995b). Fram til 2006 har antall hekkende par blitt mer enn 15-doblet i prosjektområdet. Det er vel ikke annet å si om denne utviklingen enn at vandrefalken har gått fra asken til ilden på disse to tiåra. Betydelig økning er også registrert i andre deler av landet i samme tidsrom, men en dokumentasjon tilsvarende den vi har i vårt område finnes kun fra mindre områder. En naturlig konsekvens av den positive utviklingen i bestanden var plasseringen av vandrefalken i kategorien nær truet av Artdatabanken på den nye Rødlista som kom i desember 2006 (Kålås m.fl. 2006). Etablerte par og hekkesuksess i 2006 Av 118 lokaliteter i alle fylker, lokaliteter som det i løpet av prosjekttiden har vært vandrefalk på ett eller flere år, ble det registrert par på 103 i I tillegg var det enslig falk på en lokalitet. Disse fordelt seg med 66 par i Sørøst-Norge og 37 i fylkene Aust-Agder, Hedmark og Oppland. Buskerud og Telemark er de største falkefylkene, med henholdsvis 34 og 26 kjente lokaliteter per Men også i Oppland er det mange lokaliteter, med totalt 19 kjente i Som tidligere år ble det også i 2006 funnet nye paretableringer, 7 i det primære undersøkelsesområdet og 4 i fylkene Aust-Agder og Oppland. Akershus Som tidligere ble det observert vandrefalk i Oslo sentrum både høsten 2005 og forut for hekkesesongen i Ett individ ble flere ganger sett både på Plaza Hotel og på Regjeringsbygget. Dette har også skjedd tidligere år (Steen 2006), men når hekkesesongen starter er falken borte. Falken ser derfor kun ut til å sitte her for å jakte en periode før den trekker videre. Det ble registrert 2 par i Akershus (A-1, Eidsvoll kommune og A-3, Bærum kommune) og begge ble konstatert hekkende. Lokalitetene ble kontrollert fram til parene ruget, deretter er de ikke besøkt av prosjektmedarbeidere. Vi kjenner derfor ikke til om det kom unger på vingene på disse lokalitetene. Det ble for øvrig også undersøkt flere andre aktuelle lokaliteter i Akershus i løpet av sesongen, blant annet flere besøk til en gammel hekkelokalitet ved Lørenskog nevnt av Hagen (1952). Berget er ikke stort og det er nok mer gjengrodd i dag enn tidligere da vandrefalken var her, men det

5 5 burde fortsatt være en viss mulighet for reetablering. Det ble ikke observert eller funnet tegn til vandrefalk på noen nye lokaliteter, noe vi for så vidt stiller oss litt uforstående til i lys av både tilgjengelige hekkeberg og rikelig med byttedyr. Befolkningstettheten kan imidlertid være en av flere forklarende faktorer på manglende reetablering i Oslo-området. Bebyggelsen ligger i dag flere steder tett inntil gamle lokaliteter. Vandrefalken er imidlertid tolerant over for forstyrrelser og hekker i mange storbyer både på det amerikanske og europeiske kontinentet hvor nærheten til folk er påtakelig. Det gjenstår kanskje noe tid før vi opplever en tilpassing til noe slikt i Norge. Buskerud Buskerud er det største fylket i vårt prosjektområde når det gjelder lokaliteter og paretableringer. Totalt er det funnet vandrefalk på 34 lokaliteter i løpet av prosjektperioden. Disse fordeler seg på 16 kommuner, med blant annet 3 lokaliteter i kommunene Lier, Nes og Nore & Uvdal, 4 lokaliteter i Kongsberg og 5 lokaliteter i Ringerike. Vandrefalken er etablert så vel ved kysten som nær opp mot fjellet. To nye par ble påvist i 2006, i Krødsherad og Flå kommuner. I 2006 ble det meldt inn 29 par, hvorav 27 ble konstatert hekkende. På en lokalitet ble det ikke avklart om paret hekket og på 3 lokaliteter med konstatert hekking ble ikke hekkeresultatet avklart. Mislykket hekking ble registrert på 3 lokaliteter. Vi registrerte vellykket hekking på minst 20 lokaliteter og til sammen observerte vi minimum 43 store reirunger eller flygedyktige unger. Tallene for unger er veldig like resultatene i 2005, da det ble registrert minst 42 unger. Telemark Telemark har også mange par med vandrefalk etter hvert og er det nest største fylket i så henseende i prosjektområdet. Som i Buskerud er potensialet stort, og er det et fylke der par kan bli oversett er det trolig her. Det er ikke like lett å komme til alle potensielle lokaliteter langs vassdragene i fylket, det krever tilgang til båt. Kjente lokaliteter kom opp i 26 i 2006, med 2 nye lokalitetsfunn på våren, ett par i hver av kommunene Kragerø og Seljord. Kragerø har for øvrig 4 lokaliteter med vandrefalk, Seljord har 3 lokaliteter, det samme antall som Notodden kommune. De resterende lokalitetene fordeler seg på ti andre kommuner. Vandrefalken har godt fotfeste ved kysten av fylket, men den hekker også helt opp i snaufjellet i Vinje kommune. I 2006 ble det meldt inn 22 par, hvorav 21 ble konstatert hekkende. På en lokalitet ble det ikke avklart om paret hekket og på 3 lokaliteter med konstatert hekking ble ikke hekkeresultatet avklart. Mislykket hekking ble registrert på 1 lokalitet. Vi registrerte vellykket hekking på minst 17 lokaliteter og til sammen observerte vi minimum 36 store reirunger eller flygedyktige unger. Vestfold Vestfold har et areal på kun 2200 kvkm og er således et lite fylke sammenlignet med de andre fylkene i prosjektområdet. På tross av det byr fylket på mange etableringsmuligheter for vandrefalk. Topografien er velegnet for en berghekkende art som vandrefalk (selv om den også kan hekke på bakken eller på myr i deler av sitt utbredelsesområde), der Vestfold kan skilte med et betydelig antall berg av variabel høyde langs vassdrag, innsjøer og skogsområder. I 2006 er vandrefalken å finne over hele fylket. Flest lokaliteter har Larvik kommune med 7, mens den også er

6 6 registrert i kommunene Holmestrand, Borre, Hof og Tjøme. Ett av de nye parene som ble påvist i 2006 var i sistnevnte kommune, det andre i Holmestrand. I 2006 ble det meldt inn 11 par, hvorav 9 ble konstatert hekkende. Vi registrerte vellykket hekking på 8 lokaliteter og til sammen observerte vi minimum 20 store reirunger eller flygedyktige unger. Det ble ringmerket ett ungekull med 3 unger på lokalitet V-1 i Holmestrand. Østfold Gjennom mange år har det vært bare ett kjent par etablert i Østfold, men dette paret har til gjengjeld produsert ungekull jevnt og trutt. I 2006 skjedde det endelig en lenge etterlengtet økning i antall par, etter som et nytt par etablerte seg i Sarpsborg kommune. Stedet har faktisk det gammel-norske navnet på falk som en del av stedsnavnet, hvilket neppe er tilfeldig. Her har nok vandrefalken vært etablert i tidligere tider. Med nyetableringen var det 2 hekkende par i fylket i 2006 og begge fikk unger på vingene. Lokale entusiaster fulgte utviklingen på hekkeplassene nøye og kunne etter hvert melde om ett kull på 3 unger på den faste lokaliteten (Ø-2), mens det nye paret fikk 2 unger. Aust-Agder Som tidligere år var oppfølgingen av kjente lokaliteter god, og det ble i tillegg nedlagt mye tid på leiting etter nye lokaliteter. Leitingen ga resultater, det ble funnet nye par på 3 lokaliteter, en i hver av kommunene Risør, Grimstad og Valle. Vandrefalken fordeler seg over hele fylket fra kyst til de indre daler på 9 kommuner. Grimstad og Risør ved kysten har til sammen 5 lokaliteter, mens innlandskommunene Bygland og Valle har 6 lokaliteter. I 2006 ble det meldt inn 15 par, hvorav 12 ble konstatert hekkende. På to lokaliteter ble det ikke avklart om paret hekket. Mislykket hekking ble registrert på 1 lokalitet. Vi registrerte vellykket hekking på 11 lokaliteter og til sammen ble det observert minimum 26 store reirunger eller flygedyktige unger. Det ble ringmerket 8 ungekull som omfattet 20 unger. Hedmark Det ble registrert par av vandrefalk på 4 av 5 kjente lokaliteter (4 i Ringsaker kommune, 1 i Stor-Elvdal). I forbindelse med intensiv sjekk av lokaliteter i Oppland ble det også kjørt over til Østerdalen for å sjekke potensielle lokaliteter der. Potensialet for flere par i dette området er definitivt tilstede. På et par lokaliteter ble det observert fjærrester fra byttedyr og skittstriper som etter all sannsynlighet stammer fra vandrefalk, men falk ble ikke sett. Det utelukkes ikke at det kan være etableringer på gang på disse stedene. Vi registrerte hekking på tre lokaliteter, men på den ene mislyktes paret, sannsynligvis på grunn av forstyrrelse fra klatrere. De to andre parene fikk 5 unger på vingene.

7 7 Tabell 1. Totaloversikt for bestand og hekkeresultater i alle undersøkte fylker i 2006 Fylke Nye par Etablerte par Lok. m/enslig falk Konstatert el sannsynlig hekkeforsøk (lagt egg) Uavklart mht hekkeforsøk Vellykkede hekkinger Uavklart mht hekkeresultat Aust-Agder Hedmark Oppland Akershus Buskerud Telemark Vestfold Østfold Kull ringmerket Unger ringmerket FLD unger* Mislykkede hekkinger SUM AA-HE-OP SUM SØ-Norge ALLE FYLKER Oppland Dette fylket ble godt undersøkt i 2006 gjennom flere fylkesdekkende inventeringsrunder i regi av prosjektet, den første i mai, den andre i månedsskiftet juni/juli og deretter en siste runde over 4 dager først i august. I tillegg til dette har supplerende opplysninger gjort sitt til at vi har sikre tall for de fleste lokaliteter. Lokalitetene i Oppland fordeler seg på i alt 15 kommuner og svært mange av dem ligger i hoveddalførene. Det ble funnet ett nytt par i 2006, denne gangen i Søndre Land kommune (som har to kjente lokaliteter fra før; O-3 og O-4). I 2006 ble det registrert 18 par, hvorav 14 ble konstatert hekkende. Ett par gikk ikke til hekking og på tre lokaliteter ble det ikke avklart om paret hekket. Vi registrerte vellykket hekking på 14 lokaliteter og til sammen ble det observert minimum 34 store reirunger eller flygedyktige unger. Tallene for alle fylker viser at det ble registrert til sammen 90 konstaterte hekkeforsøk og 74 vellykkede hekkinger. De vellykkede parene produserte minimum 169 store reirunger eller flygedyktige unger. Dette er de høyeste tallene som er registrert i de undersøkte fylkene i prosjektets historie.

8 8 Ungeproduksjon Dersom vi ser Oslofjordfylkene for seg, så registrerte vi til sammen 66 etablerte par. Av disse var det minst 61 par som ble konstatert hekkende (92 %). Av disse vet vi med sikkerhet at 47 par hekket vellykket, 4 par mislyktes med hekkingen og for 10 par er vi usikre på om det var hekkeforsøk og hva som ble det endelige hekkeresultatet. De vellykkede parene produserte minst 104 store reirunger eller flygedyktige unger, hvilket innebærer en gjennomsnittlig ungeproduksjon på 2,21 unger/vellykket hekking. Dette er akkurat på samme nivå som de foregående årene. Tabell 2. Gjennomsnittlig ungeproduksjon i fylkene i SØ-Norge i årene (fylkene Aust-Agder, Hedmark og Oppland er ikke inkludert) Unger/hekkeforsøk 1,84 2,00 1,64 1,83 1,44 2,08 1,85 1,60 1,70 Unger/etablert par 1,46 1,60 1,21 1,43 1,24 1,51 1,52 1,49 1,58 Når det gjelder fylkene Aust-Agder, Hedmark og Oppland så var det 29 registrerte hekkinger av totalt 37 kjente par (78 %). Vi registrerte 27 vellykkede hekkinger og 2 mislykkede hekkinger. De ungeproduserende parene fikk minst 65 unger, som betyr et gjennomsnitt på 2,41 unger/vellykket hekking. Det er omtrent som året før. Tabell 3. Fordeling av størrelser på ungekull i det enkelte fylke i Fylke 1 unger 2 unger 3 unger 4 unger Sum Aust-Agder Hedmark Oppland Akershus 0 Buskerud Telemark Vestfold Østfold Sum Prosent (%) 12,2 52,7 29,7 5,4 100,0 Ser vi samlet på alle fylker er den gjennomsnittlige ungeproduksjonen på 2,28 unger/vellykket hekking, 1,88 unger/hekkeforsøk og 1,64 unger/etablert par. Dette er tall som igjen må forventes vil føre til ytterligere økning i bestanden i kommende år. Fargemerkede vandrefalker Det var lite fokus på avlesing av fargeringer på hekkende vandrefalker i 2006, jf ovenstående metodebeskrivelse. På noen lokaliteter ble det imidlertid registrert fargemerkede falker, blant annet i Aust-Agder, Buskerud, Hedmark, Oppland og Vestfold. I disse fylkene var det et varierende antall fargemerkede falker, men inntrykket er at andelen er lavere enn tidligere og nedadgående, som også registrert i 2004 og 2005 (Steen 2006, 2007) i forhold til tidligere (Steen 2003).

9 9 Videre bestandsutvikling og oppfølging Når dette skrives er også 2007-sesongen tilbakelagt, en sesong der vandrefalken ikke kunne prioriteres like høyt som før fordi andre arter overtok prioriteringen. Det ble derfor ikke søkt fylkesmennene om støtte dette året. Noen fullstendig fylkesdekkende kartlegging har det imidlertid ikke vært i noen fylker, men oppfølgingen har vært best i det primære undersøkelsesområdet. Det har imidlertid også i 2007 blitt funnet nye lokaliteter som indikerer videre bestandsvekst. Mindre fokus på vandrefalk i 2007 har ganske sikkert ført til etableringer som nå ikke er kjent for prosjektet. En vil derfor forsøke å ta igjen noe av dette i Derfor er det også søkt midler av fylkesmennene i Akershus/Oslo, Hedmark og Oppland for å prioritere en tettere oppfølging i disse fylkene som hadde minst fokus i Ellers har vi gjennom vårt kontaktnett over det ganske land registrert tilbakemeldinger på at vandrefalken øker i de fleste fylker. Det gjelder eksempelvis Nordland, Trøndelag og Rogaland. På grunn av en noe variabel oppfølging fra fylke til fylke er det imidlertid en viss usikkerhet knyttet til situasjonen. Basert på foreliggende tilbakemeldinger er det imidlertid grunnlag for å hevde at det kan være så mange som i størrelsesorden par i hele landet per I så fall er det en kraftig økning som har skjedd på få år for landet. Siste bestandsvurdering var par i 2003 (Steen 2003). En mer kvalitetssikret gjennomgang av dette er imidlertid nødvendig. Dette vil bli gjort i løpet av 2008 og vi tar sikte på å publisere en oppdatert oversikt over dette. Takk Arbeidet ble i 2006 støttet økonomisk av fylkesmennene i Akershus/Oslo, Buskerud, Hedmark, Oppland, Telemark og Vestfold. Samtlige takkes for bidragene. En særlig takk rettes til de som har deltatt aktivt i feltarbeidet, samt andre som har bidratt med opplysninger om vandrefalk. Litteratur Cade, T., Enderson, J.H., Thelander, C.G. & Clayton, M.W. Peregrine Falcon Populations. Their management and recovery. The Peregrine Fund, Inc. Boise, Idaho. Hagen, Y Rovfuglene og viltpleien. Gyldendal Norsk Forlag. Hickey, J.J (red.). Peregrine Falcon populations: Their biology and decline. Madison, University of Wisconsin Press. Kålås, J.A., Viken, Å. og Bakken, T. (red.) Norsk Rødliste Norwegian Red List. Artdatabanken, Norge. Lindberg, P The Peregrine Falcon in Sweden. I: Chancellor, R.D. (red.). World Conference on Birds of Prey, Wien International Council For Bird Preservation. S Lindberg, P Population status, pesticide impact and conservation efforts for

10 10 The Peregrine (Falco peregrinus) in Sweden with some comparative Data from Norway and Finland. Side i: Newton, I. & Chancellor, R.D. (red.). Conservation Studies on Raptors, ICBP Tech. Pub. No. 5. London, International Council for Bird Preservation. Lindberg, P. 1985b. Colour-ringing of Fennosvandian Peregrines. Side i: Newton, I. & Chancellor, R.D. (red.). Conservation Studies on Raptors, ICBP Tech. Pub. No. 5. London, International Council for Bird Preservation. Ratcliffe, D The Peregrine Falcon. T & AD Poyser. Calton. Schei, P.J Siste nytt om vandrefalken i Norge. Vår Fuglefauna 7 (4): Steen, O. Frydenlund Rovfugler i Vestfold: Artsomtale og hekkelokaliteter. Rapport nr 2 til Fylkesmannen i Vestfold. Steen, O. Frydenlund Vandrefalken i Sørøst-Norge i perioden Vestfoldornitologen (10) 2: Steen, O. Frydenlund Prosjekt Vandrefalk Sørøst-Norge Side 49. Steen, O. Frydenlund Vandrefalken vender tilbake. Side 9 31 i: Natur Brox, K. H. (red.). Tapir Forlag, Trondheim. Steen, O. Frydenlund. 1995b. Vandrefalk i Sørøst-Norge i Bestandsstørrelse, bestandsutvikling og hekkeresultater. Vår Fuglefauna 18 (1): Steen, O. Frydenlund Vandrefalk i Sørøst-Norge og noen nabofylker i Våre Rovdyr 17 (1): Steen, O. Frydenlund Vandrefalk i Sørøst-Norge og noen nabofylker i Våre Rovdyr 18 (1): Steen, O. Frydenlund Vandrefalk i Sørøst-Norge i Våre Rovdyr 20 (1): Steen, O. Frydenlund Vandrefalk i fylkene rundt Oslofjorden og tre nabofylker i Våre Rovdyr 21 (1):