G r e n s e l ø s t nullpunkt

Transkript

1 Tekst: Maria Lundberg Foto: Maria Lundberg / Erle Kyllingmark Foto: Maria Lundeberg PORTRETT 70 G r e n s e l ø s t nullpunkt Hun bestemte seg for å fange tilværelsens ytterpunkter med kamera. Resultatet ble opplevelsen av en grenseløs frihet.

2 72 I desember 2009 hadde Erles dokumentarfilm Livet er jævlig deilig premiere på NRK. Da den personlige beretningen gikk gjennom bakkenettet og inn i de norske hjem, kunne Erle Kyllingmark endelig puste ut. For første gang i hele sitt profesjonelle liv, føler hun seg nå fri. Helt fri. Dagen etter den første visningen gikk jeg rundt blant premiere blomster her hjemme og lot det synke inn: Jeg føler meg uendelig fri! For første gang i mitt profesjonelle liv er det ingen prosjekter som ligger i skuffen og venter på å bli fullført. Jeg kan gi meg selv tid til å bare la det være sånn nå, en stund. Jeg behøver ikke begynne på noe nytt i morgen. Det er rart, og det er samtidig også innmari godt! Det er kanskje ikke så rart at det føles spesielt å være i et slikt nullpunkt for fotograf og filmskaper Erle Ky llingmark. Helt fra hun var tjue år og stod midt i det avgjørende øyeblikket hvor valget om fremtiden skulle veies, vurderes og gis retning, har hun satt seg mål. Noen av dem har vært av et slikt format, at hun i perioder underveis langtfra har vært sikker på om hun kommer til å passere sluttstreken. Nå er målet å nyte friheten. I hvert fall en periode. Frem til sommeren er hovedprosjektet først og fremst å være mamma for sønnen. Visuelt univers Med en far som er kunstner og en mor som var arkitekt, har det visuelle universet alltid vært der for Erle. At det var som fotograf hun selv skulle gi form til egne fortellinger, var imidlertid ikke alltid like opplagt. venninne kommenterte at jeg så bra ut med kamera, at det kledde meg. Da husker jeg at jeg tenkte for meg selv at det var noe der. Jeg likte å være sammen med kameraet, vi hørte liksom sammen. Frykt for å bli kunstner Denne turen var den første opplevelsen av å ta ordentlige, egne bilder for den kommende fotografen. Men fortsatt skulle det ta tid før hun satset helhjertet på fotografi som karrierevei. Etter videregående jobbet Erle foran kamera som modell. Tjueåringen Erle gikk rundt i Paris og visste at hun ikke ville fortsette som modell. Hva hun skulle gjøre i stedet, ante hun ikke. Men hun visste også at hun måtte bestemme seg. Jeg satte meg et mål; jeg skulle ikke reise tilbake til Oslo før jeg hadde bestemt meg for hva jeg skulle gjøre videre. Det tok én måned med intens tankevirksomhet. Så visste Erle det. Da hun reiste tilbake til Oslo, var det avgjort. Jeg har aldri angret på det valget. Hun sitter med te koppen ved spisebordet i den gamle trevillaen på Blindern. På stuegulvet ligger husets katt og døser foran ovnen. I rommet ved siden av sover sønnen. Utenfor vinduene lager januarsolen glitter i frostgrener. Jeg hadde en slags frykt for å bli kunstner, etter å ha vokst opp og sett hvor vanskelig det kan være å leve av kunsten sin. Jeg ville ha en jobb som jeg kunne leve av, ikke bare overleve på. Samtidig ville jeg jobbe med bilder og få uttrykke meg. Fotografi forente alle ønskene. Jeg gikk på tegning på Fagerborg videregående, men innså ganske tidlig at jeg kom til kort i forhold til tegning som uttrykk jeg var ikke god nok, talentet mitt var begrenset. Det første øyeblikket i Erles liv da hun kjente kraften som lå i å holde et kamera i hendene, var da hun var på klassetur i 2. klasse på videregående. Jeg hadde lånt mammas speilreflekskamera. Hun viste meg det aller mest elementære med lukker og blender. En klasse- Fotostudier og frilansliv i London Modelljobbingen gjorde Erle komfortabel med kamera hun hadde sett fotografene i arbeid, hun likte måten de jobbet på, energien i kontakten med menneskene for å få det til å fungere. Beslutningen om selv å satse bak kamera tok henne til London, og til sammen fire år med fotostudier og frilansliv som fotograf. Hun fikk blant annet reportasjer på trykk i søndagsbilaget til The Independent. Hun var i gang. Med seg tilbake til Oslo og Norge i 2000 hadde Erle Bildet er tatt av Erle på oppdrag for Røde Kors i Russland.

3 Foto: ERLE KYLLINMARK 74 Bildene er tatt av Erle på oppdrag for Røde Kors i Rwanda.

4 76 mål settingen om å mestre det å drive sin egen virksomhet. Jeg hadde satt meg som mål å klare å lykkes som kommersiell fotograf. På studiet gikk jeg inn for virkelig å lære meg å beherske teknikken det var ikke det som skulle hindre meg i å få det til, så jeg satset alt på å mestre de tekniske utfordringene. Hvert semester jobbet jeg med et nytt kamera det var en helt bevisst måte å bli sikker som fotograf, teknisk sett. Trygghet som inspirasjon Å ha Oslo som base for sin virksomhet opplever Erle som trygt. Jeg er vokst opp her og føler meg trygg. Trygghet er viktig inspirasjon for meg, det gir meg muligheten til å gå innover i meg selv, ta tak i ting som ligger der som jeg kan bruke i arbeidet mitt. Inspirasjonen min handler nok mye om det å gå innover, sier Erle. Samtidig oppsøker hun også arenaer med fortettede inntrykk hvor hun fyller på med impulser utenfra. Jeg lar meg inspirere av alt mulig, og så handler det på en måte om å resirkulere inntrykk og idéer og la det bli til noe eget, noe jeg kan ta videre som mitt. Ubegrenset nedslagsfelt Da den unge gründeren startet eget foretak, sverget hun på at hun ikke skulle gå konkurs. Jeg hadde et enormt pågangsmot, jeg hadde selvtillit, jeg hadde noe å vise til. Jeg visste at jeg var teknisk dyktig, og jeg hadde mappa mi å vise til. Erle gjorde det mange før henne har gjort for å få jobber som ukjent, nyetablert fotograf: Hun ringte og gikk rundt med mappa si for å vise frem arbeidene sine. Oppdraget for Røde Kors er en av de viktigste jobbene jeg har gjort. Jeg ble sterkt påvirket av omstendighetene, og jeg ble utfordret på det som virkelig er spennende med portrettfotografiet det å komme helt nært på veldig kort tid. Om å forene ytterpunktene Etter samarbeidet med Røde Kors, gjorde Erle en jobb for Blindeforbundet. Begge oppdragene resulterte i bilder som ligger i grensesnittet mellom et kommersielt og et kunstnerisk uttrykk. Jeg har blitt anbefalt å smalne inn, dyrke en tydeligere visuell signatur, men jeg har aldri vurdert det. Jeg har på en måte aldri vært opptatt av å begrense meg. Tvert i mot jeg vil eksperimentere med uttrykket mitt, la øyeblikket få avgjøre hva resultatet skal bli, ikke følge en forhåndsbestemt mal. Jeg tror ikke det ville funket. Samtidig, innenfor et og samme prosjekt, må det være noe felles som forener ytterpunktene. En felles klang, en stemning. Den røde tråden, den skal jeg se når jeg blir gammel. Den blir synlig til sist. Viktigere enn å dyrke en forutsigbar stil, er Erles kjærlighet til fotografiet som uttrykksform. Jeg elsker det virkelig, både det å selv ta bilder, men også å se andres. Jeg kan sitte i timevis og bare se på bilder jeg har tatt. Hva er det med fotografiet som snakker så sterkt til henne? Det er en følelse i magen, noe som er tilstede der og da. Det er en sone i meg som handler om tilstedeværelsen, om konsentrasjonen. Det handler om et slags punkt i meg selv der jeg må være i kontakt. Den avgjørende kontakten Alltid når Erle ser tilbake, handler det avgjørende øyeblikket om å være på, om å ha kontakt. Uten kontakt blir det straks intetsigende. Det er litt uforklarlig hva som egentlig skjer. Jeg kjenner det i magen når det funker. Det er aldri en tanke som slår inn, men en følelse. Jeg nærmer meg aldri et motiv med et analytisk utgangspunkt. Jeg vet at jeg har masse teori og kunnskap, men der og da når jeg tar bilde, handler det om å se og kjenne, om å være tilstede. Det handler om å få teorien ned i magen, få det til å funke i bildet. Det er på en måte tilstedeværelsens essens det handler om det er nå eller aldri. Oslo var et perfekt sted for meg, nedslagsfeltet var ubegrenset jeg gikk mye bredere ut enn jeg hadde gjort i London. Jeg følte meg som en støvsuger som tok alt jeg kunne få. Gjør du en bra jobb i kombinasjon med at folk synes du er hyggelig å jobbe med, så får du ofte jobb igjen. Hun passerte sin egen høydemetermål, og beviste for seg selv og alle andre at hun kunne få det til. Etter flere vellykkede år som oppdragsfotograf kjente Erle at hun måtte videre. Jeg har alltid visst at det å jobbe som rent kommersiell fotograf var for en begrenset periode. Jeg ville gjøre det for å vise for meg selv at det var mulig, at jeg kunne bli god nok til å fikse det. Om å være helt tilstede Tilfeldighetene gjorde at hun kom i kontakt med Røde Kors, det ene tok det andre, og plutselig hadde Erle Kyllingmark fotografert for bistandskjempen i Rwanda og Russland, i tillegg til å ha bygget opp en ny billedbank for organisasjonen. Akustisk klang Erle skiller mellom kommersielle oppdragsbilder, og egne private arbeider. Kommersielle bilder kan hun perfeksjonere og finpusse på for å få det perfekte resultatet. Med de egne bildene sine gjør hun ikke annet enn småjusteringer, før hun stiller ut. De får være som de er der og da, når hun tar dem. Hun har tidligere vist publikum hvordan hun ikke bare gir selve bildene sine en akustisk klang ved å la dem være Bildet er tatt av Erle på oppdrag for Røde Kors i Russland.

5 78 ubearbeidede, men også velger presentasjonsformer som understreker det nære og personlige uttrykket. Utstillingen Looking for something in between velkommen til et hjem på i alt 47 bilder ble vist i en leilighet i Hegdehaugsveien i Oslo. Der hadde en eldre dame nettopp flyttet ut etter å ha bodd der hele sitt liv. Erle lot leiligheten være akkurat som den var, da hun lot bildene flytte inn. Prosjektet var et portrett av et kvinneliv, og i jakten på et galleri til utstillingen slo det meg plutselig at jeg ønsket en autentisk ramme, ikke et upersonlig galleri. Den gamle leiligheten ble en perfekt setting for bildene mine. Autentisk og personlig Autentisk og personlig er gjennomgående stikkord i Erles arbeider så langt. Ikke minst er fjernsynsdokumentaren Livet er jævlig deilig et stykke film som eksponerer fotografens modige vilje til å invitere og engasjere betrakteren inn i det personlige landskapet uten at det blir privat. Historien om morens sykdomsforløp og endelige død er en brutal reise. Som regissør har Erle valgt en tøff og tilsynelatende kompromissløs linje. Jeg søker ytterpunktene i det jeg gjør, fordi jeg opplever livet som bestående av ytterpunkter. Som fotograf og filmskaper tar jeg utgangspunkt i mine egne opplevelser ikke for å si noe om meg men for å formidle noe allmenngyldig om det å være menneske. Det jeg selv kjenner, det jeg selv erfarer, det jeg forstår, det er dét jeg har å ta av. Det er på en måte den skattekista jeg kan by på. Dokumentarfilmen ble til underveis, fordi jeg følte at jeg ville si noe om hvordan jeg opplevde mitt møte med døden. Min opplevelse av døden var så annerledes enn jeg hadde trodd, hørt og forestilt meg på forhånd. Det handler ikke om å formidle noe om meg bare for å fortelle om meg selv, det ville være et helt uinteressant prosjekt. Det må være en verdi i forhold til å skulle å bruke min egen historie. det å føle at det jeg skaper, kan være et bidrag. Derfor blir det også helt overveldende med en sånn massiv tilbakemelding. Det føles på en måte veldig stort. Ingen bør bli overrasket om det kommer flere dokumentarfilmer i regi av Erle Kyllingmark. Hun føler at potensialet for kommunikasjon er enormt gjennom film som medium. Jeg kommer til å fortsette med fotografi og film. Jeg er fascinert av videokunst, og har en drøm om å lage en egen videoinstallasjon. Det finnes en hel verden mellom fotoutstillingen og dokumentarfilmen som format, som jeg ønsker å utforske. Film er et enormt kraftfullt medium, og jeg er utrolig nysgjerrig på å benytte det som formidling og virkemiddel. Gjennomføringskraft Etter å ha fullført dokumentarfilmen om sin mor, har Erle fått en enorm selvtillit på at hun kan klare alt. Når du har vært så langt nede og usikker som jeg var i enkelte perioder underveis i arbeidet med den filmen, og du har opplevd å likevel få det til, da er troen på egen gjennomføringskraft ganske vidunderlig å kjenne på i ettertid. Jeg tror kanskje at dette med mestringsfølelsen er noe som har fulgt meg i hele livet mitt. Mye av drivkraften min handler om å se at jeg mestrer utfordringer jeg gir meg selv, at jeg kan få det til. Også når jeg befinner meg i et punkt hvor jeg føler at jeg ikke kan klare noe som helst. Selv om Erle med sine arbeider trygt kvalifiserer til å kalle seg kunstner, er hun opptatt av å gjøre nettopp ikke det. Jeg kaller meg heller fotograf, eller kanskje til og med regissør, nå som jeg faktisk har fullført en film. Kunstner er et begrep jeg ikke identifiserer meg med. Før jeg hadde gjort noen egne prosjekter, hadde jeg lav selvtillit på hva jeg kunne få til bortsett fra det rent kommersielle arbeidet. Nå står jeg mye sikrere og vet hva jeg kan få til. Beste økologiske hudpleiemerke 2010! Meningsdimensjonens verdi Meningsdimensjonen er viktig for Erle Kyllingmark. At den også er viktig for hennes publikum, viser responsen fra de som har sett filmen. Over 300 mail er fra folk som takker for filmen hun har laget, sier sitt om at hun når ut med budskapet. Grenseløs frihet Driverne i Erle Kyllingmarks arbeid handler om å søke både innover og ut. Frihet. Grenseløshet. Der vil jeg være, i søken etter det som for meg er det vakre. Jeg vil at det jeg skaper, skal være estetisk utfordrende. Jeg leter alltid etter noe søker noe som på en måte bryter uten at det bryter med det vakre, men tvert i mot gjør det vakre enda vakrere. Det er viktig for meg at ting har en mening. Det har sikkert med ting jeg har opplevd å gjøre. Jeg ville at folk som ser filmen, skal sitte igjen med noe som de kan ta med seg i sitt eget liv, som kanskje kan gjøre en forskjell. Dét er spennende The Organic Pharmacy har for andre år på rad vunnet Best Beauty Buys Award i InStyle. Dette er luksuriøs økologisk hudpleie som skreddersyr effektive løsninger for dine behov. Nettopp derfor har våre kunder dette merket som sin favoritt! Besøk Norges mest leste økologiske blogg! Gimle økologiske parfymeri, Bygdøy allé 39, 0265 OSLO, Tlf: , epost: okologisk@parfymeri.no