RAPPORT OM GRUNNLAG FOR FORVALTNING AV DOKUMENTERT TRADISJONELL KUNNSKAP. Solveig Joks. Mai 2009 Sámi allaskuvla

Transkript

1 RAPPORT OM GRUNNLAG FOR FORVALTNING AV DOKUMENTERT TRADISJONELL KUNNSKAP Solveig Joks Mai 2009 Sámi allaskuvla

2

3 FORORD Målsettingen med vårt oppdrag for Sametinget var å utarbeide en rapport som skulle danne et grunnlag for forvaltning av dokumentert tradisjonell samisk kunnskap. Det er imidlertid ikke presisert hva denne forvaltningen innebærer, noe som har gjort det vanskelig å vite hva den dokumenterte kunnskapen skal brukes til. Det har derfor vært nødvendig å klargjøre forhold rundt forvaltning, og ikke minst hvilke krav det stilles til de som skal dokumentere tradisjonelle kunnskaper. I tillegg har det vært nødvendig å vurdere forskjellene mellom et individuelt og et kollektivt eierforhold til kunnskap, fordi mye av den samiske kunnskapen bygger på en kollektiv arv. Det presiseres også i oppdraget at rapporten skal danne grunnlag for Sametingets arbeid med en kunnskapsbasert forvaltning som skal bidra til a) gjennomføre kartleggings- og dokumentasjonsarbeid, b) styrke kompetanse- og kapasitetsbyggingen av samiske kunnskaps- og kulturinstitusjoner c) styrke samiske lokalsamfunn og d) styrke grunnlaget for bærekraftig samfunnsutvikling. Vi har forholdt oss til denne målsettingen, og lagt den til grunn i arbeidet med rapporten. Beskrivelsen av oppdraget er formulert i pkt. 2 i avtalen mellom Sámi allaskuvlla som oppdragstaker og Sametinget som oppdragsgiver. Nedenfor følger vår fortolkning og avgrensning i henhold til oppdragets pkt. 2, samt begrunnelser for våre valg. Hvert enkelt strekpunkt er referert og kommentert. Det skal foretas vurderinger og fremmes anbefalinger til måter (retningslinjer el.l) å forestå en kunnskapsbasert forvaltning av árbediehtu som ivaretar rettslige, etiske, metodiske og tekniske hensyn. I denne sammenhengen bør det blant annet vurderes problemstillinger knyttet til ivaretakelse av personvern og rettighetene til eierskap av árbediehtu, tilgang for lagring av dokumentert árbediehtu, kontroll og samtykke til bruk av lagret árbediehtu, åpenhet og begrensninger for innsyn i lagret árbediehtu, samt vedlikehold, videreføring og formidling av dokumentert árbediehtu. Det finnes mye litteratur om tradisjonell kunnskap, og vi har derfor funnet det nødvendig å diskutere begrepet, samt klargjøre hvilken forståelse vi legger i begrepet tradisjonell kunnskap/árbediehtu. Vi har forsøkt å forholde oss til anerkjente forskere innenfor debatten om tradisjonell kunnskap, urfolks kunnskap og samisk kunnskap. Det synes å være en bred enighet om at den tradisjonelle kunnskapen er dynamisk og kumulativ, det

4 vil si at den er åpen for forandringer. Forskjellen fra den vitenskapelige kunnskapen, er at den i høy grad er lokal og den er også sosial. Dersom kunnskapen skal kunne vedlikeholdes, må den være i bruk. I rapporten peker vi på en del problemstillinger som bør avklares før dokumenteringen igangsettes. Parallelt med dokumenteringen bør det også iverksettes tiltak som medfører en tradisjonell bruk for å sikre at kunnskapen vil bli bevart. Kunnskapsbasert forvaltning av árbediehtu vil si, slik vi tolker det, at samiske kunnskaper blir lagt til grunn i den offentlige saksbehandling og i politiske beslutninger. Det forutsettes at den kunnskapsbaserte forvaltningen ivaretar rettslige, etiske, metodiske og tekniske hensyn. I rapporten vurderes ulike måter å forestå en kunnskapsbasert forvaltning basert på erfaringer fra andre urfolksområder. De rettslige sidene på forvaltning av árbediehtu er belyst i kapittel 5. Forholdet mellom kollektivt eierskap som er kjennetegnet for urfolks kunnskap og der også samisk kunnskap inngår, versus individuelt eierskap er drøftet. Nåværende leder for FNs Permanente forum for urfolksspørsmål Victoria Tauli-Corpuz skrev i en rapport der kollektivt eierskap versus individuelt eierskap er belyst ut fra et urfolks perspektiv. Kollektivt eierskap, i følge Tauli- Corpuz, vil si at kunnskapen tihører et samfunn og ikke et enkeltindivid. Kunnskapen har bare mening innenfor det samfunnet der den hører hjemme, og derfor er det vanskelig å flytte kunnskapen uten at den samtidig mister sin opprinnelige mening. Rapporten henstiller World Intellectual Property Organization (WIPO) at de er tydelige på at deres definisjon av tradisjonell kunnskap viser til den immaterielle eiendomsretten, slik at den ikke blir forvekslet med urfolks vide definisjon. Flere har påpekt at dagens immaterielle eiendomslov er laget på bakgrunn av forestillingen om at opphavet tilhører en individuell person. Beskyttelsen av opphavet er konsentrert om enkeltindivider, og kollektiver som står som eiere får ikke beskyttelse i henhold til den immaterielle eiendomsloven. Utkastet fra finsk-norsk-svensk-samisk ekspertgruppe foreslår at statene skal arbeide for at det samiske folket får økonomisk utbyttet når samisk kultur anvendes kommersielt. Rettighetene til eierskap av árbediehtu, sett fra et samisk kollektivt eierforhold er ikke avklart. Ivaretakelse av personvern vil imidlertid bli omfattet av den immaterielle 1 Rapporten er skrevet på bakgrunn av diskusjoner, analyser og konklusjoner om biologisk mangfold, tradisjonell kunnskap og urfolksrettigheter fra en arbeidsgruppe som var organisert av Tebtebba Foundation som er Urfolks internasjonale senter for politisk forskning og utdanning, og som også er ledet av Tauli-Corpuz. Organiseringen var også et samarbeid med Third World Network og GRAIN som er en ikke-statlig organisasjon (NGO) og arbeider for en bærekraftig forvaltning og bruk av mangfoldet i jordbruket basert på menneskenes kontroll over genetiske ressurser og lokal kunnskap.

5 eiendomsloven. Etiske og metodiske hensyn når det gjelder kunnskapsbasert forvaltning av árbediehtu er behandlet i kapittel 4 i rapporten. Den tekniske delen med database for bevaring og formidling av árbediehtu er diskutert i kapittel 7. Det skal foretas en vurdering av kategorier eller temaer av árbediehtu som er mulige og aktuelle å forestå en kunnskapsbasert forvaltning av. Slike vurderinger bør i særlig grad relatere seg til de forpliktelsene som følger av internasjonale konvensjoner, som Konvensjonen om biologisk mangfold. FNs konvensjon om biologisk mangfold har to hovedbestemmelser som omhandler hensynet til urfolks og lokalsamfunns tradisjonelle kunnskaper og bruk. Artikkel 8 omhandler forpliktelser om in situ, det vil si vern i naturlig tilstand og artikkel 10 som omhandler forpliktelsene om bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Begrensningene i artikkel 8 (j) er at den ikke sier noe om hvem som har retten til å forvalte slik kunnskap. Den anerkjenner heller ikke eksplisitt urfolkenes rett til egen kunnskap, og berører heller ikke sammenhengen mellom kunnskaper og rettigheter til territorium og ressurser. Artikkel 10 (c) omhandler selve bruken av naturressursene. Det skal utarbeides en funksjonalitetsbeskrivelse med kravspesifisering for utvikling av database for árbediehtu. Det skal legges vekt på valg av løsninger som er basert på åpen programvarer/kildekoder. I kapittel 7 har vi redegjort for kravspesifisering for utvikling av database og programvare basert på åpne standarder. Valg av database beror imidlertid på hvem sine behov databasen skal dekke, hvem som skal ha tilgang til databasen og hvilke type kunnskap som skal dokumenteres. Det er formulert detaljerte spørsmål som det må foreligge svar på før en bestemmer seg for valg av database. Databaser brukt til bevaring av tradisjonell kunnskap er detaljert beskrevet. Det kan foretas en overordnet vurdering av framgangsmåter for kartlegging og dokumentasjon som vil være relevant for kunnskapsbasert forvaltning av árbediehtu. I rapporten foreslås det at lokalsamfunnene, gjennom bygdelag, lokale kulturinstitusjoner, museer er med allerede fra starten av kartleggings- og dokumentasjonsprosessen. Erfaringer fra andre urfolksområder viser at dokumentasjonen av tradisjonell kunnskap der lokalbefolkningen selv har

6 vært med å definere hva som skal dokumenteres og hvordan informasjonen og dataene skal bevares, er de dokumentasjonsprosjektene som har vært mest vellykkede. Det er også en forutsetning for bevaring av árbediehtu at lokalsamfunnene er med, i henhold til vår definisjonen av begrepet árbediehtu, det vil si at kunnskapen i tillegg bør være i bruk dersom grunnlaget for forvaltning av dokumentert tradisjonell kunnskap skal være fullverdig. Det kan vurderes og gis anbefalinger om hvor driftsansvar av database for árbediehtu legges. Jf. redegjørelsen i punktet om utarbeidelse av en funksjonalitetsbeskrivelse med kravspesifisering for utvikling av database for árbediehtu. Avsluttende kommentarer: I avtalen fremgår det at oppdraget skal gjennomføres som en del av arbeidet til samiske institusjoners nordområdenettverk, og i et samarbeid med samiske museer. De samiske museene og kulturinstitusjonene som det vises til er nevnt i avtalen. De samiske institusjoners nordområdenettverk, Senter for samiske studier ved Universitetet i Tromsø og NIKU som også er nevnt i avtalen, ble orientert om det tilsendte brevet. Samiske museene og kulturinsitusjonene ble kontaktet og bedt om å sende en oversikt over dokumentert árbediehtu. Oversiktene skulle danne et bilde over hva som allerede er dokumentert og hvilke temaer som er berørt. I rapporten foreslår vi at de samiske lokalsamfunnene blir tatt med allerede i starten av prosessen med dokumentasjon av árbediehtu. Kontakten med samiske lokalsamfunn kan skje gjennom lokale kulturinstitusjoner, museer, bygdelag eller andre lag og foreninger. Det viktige er at bygdefolk selv er med å definere hva de ser som nødvendig å dokumentere. De bør også være med å velge en ressursgruppe som skal bistå konsulenter til å komme i gang med arbeidet, og de bør være i funksjon under hele arbeidet med dokumentasjonsarbeidet. På bakgrunn av vår definisjon av árbediehtu og våre funn i litteratur om dokumentasjonsprosjekter av tradisjonell kunnskap i andre urfolksområder, har vi ikke kunnet gå inn i detaljer om kategorier og temaer av árbediehtu som bør dokumenteres. Vi mener at Sametinget ikke er kommet til den fasen at det er riktig å foreslå konkrete temaer, metoder og valg av database. Dersom Sametinget skal kunne lykkes på best mulig måte med det viktige arbeidet som angår hele den samiske befolkningen, har vi forslått at dokumentasjonsprosessen starter med en dialog med lokal-

7 befolkningen. Kunnskapen sitter hos folk og uten en forståelse og samtykke fra dem, er vi redd for at et såpass viktig og nødvendig arbeid ikke får den starten som det fortjener.

8

9 INNHOLD 1 UTREDNINGENS MANDAT Metode og arbeidsmåte 12 2 INNLEDNING 13 3 TRADISJONELL KUNNSKAP Ulike nivåer av tradisjonell kunnskap Samisk kunnskap 19 4 KUNNSKAPSBASERT FORVALTNING AV DOKUMENTERT ÁRBEDIEHTU Dokumentert árbediehtu Etiske og metodiske hensyn Utvikling av metode Intervjuer Kartlegging av tradisjonell bruk av områder Deltakende aksjonsstudie Erfaringer med TLUOS-prosjekter TLUOS boken Anbefalinger fra evaluererne Lokalsamfunnene viktige aktører i dokumenteringen av árbediehtu 34 5 NASJONALE LOVER OG INTERNASJONALE KONVENSJONER SOM BESKYTTER TRADISJONELL KUNNSKAP Immateriell eiendomsrett og urfolks kollektiv rett Konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven Beskyttelse av urfolks kunnskap Selvbestemmelsesrett og forvaltning av tradisjonell kunnskap 47 6 DOKUMENTASJON AV ÁRBEDIEHTU Organisering av arbeidet med tradisjonelle samiske kunnskaper fra statlig hold Implementering av tradisjonell kunnskap i beslutningsprosessene 54

10 7 ET INFORMASJONSSYSTEM FOR DOKUMENTERING OG FORVALTNING AV ÁRBEDIEHTU Utgangspunkt og målsetninger Databaser for innsamling, lagring og forvaltning av tradisjonell kunnskap Best practices on Indigenous Knowledge Databases The Traditional Digital Library (TKDL) The Indigenous Knowledge Management System (TAMI) Generelle krav og anbefalinger til en database for tradisjonskunnskap Databaser som støtter åpen standard Kartløsninger basert på åpne standarder og kiledekoder Dokumenthåndtering og presentasjon Konklusjon og anbefalinger Anbefalinger om driftsansvar av database og forvaltning av system og data Struktur og innhold i databasen 73 8 KONKLUSJON OG ANBEFALINGER Sammenheng mellom dokumentasjon og bruk av kunnskap Styrke lokalsamfunnene Formidling av árbediehtu 76 REFERANSER 78 VEDLEGG Vedlegg 1. Brev fra Samisk høgskole Vedlegg 2. Brev fra samiske museer og kulturinstitusjoner

11 1 UTREDNINGENS MANDAT Mandatet til denne rapporten er å utrede grunnlaget for forvaltning av dokumentert árbediehtu 2. I den forbindelse er det naturlig først og fremst å stille spørsmål om hva det innebærer å dokumentere árbediehtu. Kjennetegnet på dokumentert kunnskap er at den blir samlet og flyttet fra det stedet der den naturlig hører hjemme. Samtidig kan den tradisjonelle kunnskapen fortsatt være i bruk, og er også ofte nødvendig for at den dokumenterte kunnskapen skal kunne vedlikeholdes på en best mulig måte. Parallelt med å dokumentere kunnskapen vil det derfor også være viktig å rette fokuset mot den daglige bruken. I dokumenteringen inngår at kunnskapen blir flyttet fra den opprinnelige sammenhengen til en database. Kunnskapen kan brukes men den befinner seg ikke lenger i sin opprinnelige form eller som kilde for nye observasjoner. Følgende spørsmål bør stilles når grunnlaget for forvaltning av árbediehtu skal utredes er: Hvorfor synes vi det er viktig at kunnskapen dokumenteres? Hvem skal kontrollere kunnskapen? Hvordan beskytter vi kunnskapen mot misbruk? Hvilke kunnskaper vil vi tillate at andre skal ha tilgang til, og hvilke vil vi beskytte? Ved å ta stilling til disse og eventuelt nye spørsmål, vil det kunne gis et bilde på hvordan og hvor den dokumenterte kunnskapen kan forvaltes på best mulig måte. Oppdraget er som følger: Det skal foretas vurdering og fremmes anbefalinger til måter (retningslinjer el.l.) å forestå en kunnskapsbasert forvaltning av árbediehtu som ivaretar rettslige, etiske, metodiske og tekniske hensyn. I denne sammenhengen bør det blant annet vurderes problemstillinger knyttet til ivaretakelse av personvern og rettighetene til eierskap av árbediehtu, tilgang for lagring av dokumentert árbediehtu, kontroll og samtykke til bruk av 2 Tilsvarer det norske begrepet tradisjonell kunnskap i henhold til oppdragsformuleringen underskrevet av Sámi allaskuvla/samisk høgskole og Sametinget. 11

12 lagret árbediehtu, åpenhet og begrensninger for innsyn i lagret árbediehtu, samt vedlikehold, videreføring og formidling av dokumentert árbediehtu. Det skal foretas en vurdering av kategorier eller temaer av árbediehtu som er mulige og aktuelle å forestå en kunnskapsbasert forvaltning av. Slike vurderinger bør i særlig grad relatere seg til de forpliktelsene som følger av internasjonale konvensjoner, som Konvensjonen om biologisk mangfold. Det skal utarbeides en funksjonalitetsbeskrivelse med kravspesifisering for utvikling av database for árbediehtu. Det skal legges vekt på valg av løsninger som er basert på åpen programvarer/kildekoder. Det kan foretas en overordnet vurdering av framgangsmåter for kartlegging og dokumentasjon som vil være relevant for kunnskapsbasert forvaltning av árbediehtu. Det kan vurderes og gis anbefalinger om hvor driftsansvar av database for árbediehtu legges. 1.1 Metode og arbeidsmåte Utredningen er gjennomført av Samisk høgskole ved forsker Solveig Joks som prosjektleder. Kapittel 7 er skrevet av rådgiver Bjørg Elsa Pettersen ved BeArcTic. Grunnlagsmaterialet for utredningen bygger på forskning om tradisjonelle kunnskaper, og spesielt urfolks kunnskaper. I tillegg bygger rapporten på urfolks erfaringer og organisering i bruk av tradisjonelle kunnskaper i forvaltning og undervisning. Erfaringer med bruk av tradisjonell kunnskap i forvaltningen er først fremst hentet fra Canada hvor det er inngått en rekke landrettighetsavtaler mellom statene og urfolks organisasjoner. Canada er også valgt med bakgrunn i at prosjektlederen har vært på studiereise i provinsen Saskatchewan i Canada, i forbindelse med utarbeiding av denne rapporten. I rapporten er også nasjonale og internasjonale lover, utredninger og konvensjoner som berører dokumentering, beskyttelse og bevaring av tradisjonelle kunnskaper, brukt som grunnlag for denne utredningen. 12

13 2 INNLEDNING Den tradisjonelle kunnskapen møter nå en større forståelse for at den i likhet med vitenskapelig kunnskap er en alternativ måte å forstå verden på. Forståelse for tradisjonell kunnskap har ikke alltid vært til stede i offisielle beslutningsprosesser. I og 1960-årene så blant annet utviklingsteoretikere urfolks og tradisjonell kunnskap som ineffektiv, mindreverdig og et hinder for utvikling. I dag anerkjenner man at tidligere tiders nedsettende karakteristikker av kunnskapen var forhastet og naiv. Behovet for å kartlegge kunnskapen er blitt aktualisert i takt med den økende betydningen av kunnskapen. Kartleggingen har vært initiert både av urfolk selv, forskere eller institusjoner og personer med ulike interesser. Initiativene til kartlegging har ikke alltid vær til fordel for urfolks interesser. Det finnes mange eksempler der utenforstående har tatt patent på urfolks kunnskap, kommersialisert den og tatt dette for å være sin eiendel. Urfolk har også erfart at andre har kopiert kunstneriske uttrykk som for eksempel joik og solgt det på markedet under et annet navn. Det er mange forvaltningsnivåer av tradisjonelle kunnskaper; vi snakker for eksempel om patenter, kunstneriske uttrykk og erfaringskunnskaper. I denne rapporten vil fokuset være rettet mot erfaringskunnskaper hvor forvaltning av landskapet er det sentrale. Kunstneriske uttrykk og patentrettigheter bli her bi diskutert med henblikk på urfolks og samiske rettigheter. Vern av kunstneriske uttrykk og patentrettigheter vil bli diskutert i kapittel 5 om nasjonale og internasjonale lover. Den tradisjonelle kunnskapen er som regel tilegnet gjennom erfaringer og overført fra generasjon til generasjon. I det samiske språket er birgejupmi et sentralt begrep, og betyr i korthet å klare å livberge seg i ulike områder med de naturressursene og sosiale forholdene som befinner seg der. Det er områdene eller stedene der folk har oppholdt seg som har gitt levebrød til familier. Kunnskaper om steder og alt som der kan skaffes til veie både av mat, klær og utstyr har vært viktig å tilegne seg. Tradisjonelt har samiske samfunn hatt flere bein å stå på, det vil si at de har utnyttet ulike naturressurser i form av reindrift, fjordfiske, ferskvannsfiske, husdyrhold, duodji, sanking, jakt og andre naturaliserte næringer. Kombinasjoner i bruk av naturressurser ga mangfold og bredde av kunnskaper om steder og ressurser som befant seg der. 13

14 Teoretikere har alltid vært interessert i forholdet mellom urfolk og miljø. Men det er først i løpet av de siste tiårene at urfolks tradisjoner har begynt å få betydning når det gjelder bærekraftig ressursbruk og miljøbevaring i forvaltningssammenheng. Verdenskommisjonen for miljø og utvikling kjent som Brundtlandkommisjonens rapport (1987), understreket potensialet i urfolks tradisjonelle kunnskaper til å skaffe seg innsikt i hvordan de kunne bevare det biologiske mangfoldet. Kjennetegnene til tradisjonell økologisk kunnskap er følgende: kumulativ og langvarig, dynamisk, historisk, lokal, holistisk, moralsk og åndelig. (Menzies og Butler 2006.) I Canada spiller tradisjonell økologisk kunnskap en viktig rolle i forvaltningen av skoger, kystlinjer, vann og arktiske økosystemer (Brascoupé og Mann 2001) 3. I Nord Canada har landrettighetene til urfolk gjennom forhandlinger med staten siden 1970 tallet medført at også urfolks kunnskaper blir lagt til grunn i forvaltningen av ressurser (Berkes et al. 2001). Bruken av tradisjonell økologisk kunnskap i ressursforvaltningen har ført til mye litteratur på området. Regimer som har supplert tradisjonell økologisk kunnskap med vitenskapelig kunnskap i ressursforvaltningen har fått betegnelsen co-management. Betegnelsen står for et styre som legger til grunn to kunnskapsformer i beslutningsprosessen, det vil si den vitenskapelige og den tradisjonelle kunnskapsformen. Når økologisk tradisjonell kunnskap dokumenteres med tanke på en ressursforvaltning, blir det klarere hvilke kunnskaper som bør dokumenteres, og hvilke grupper som skal involveres i arbeidet med dokumenteringen. Vi bør først og fremst stille oss spørsmålet om hvorfor vi samler inn tradisjonelle kunnskaper og hvem dokumenteringen er til nytte for. Når disse svarene foreligger, vil det være enklere å vite hvilke kunnskaper som bør samles inn, hvordan de skal lagres og hvem som best kan forvalte dem. I tidligere tider har samiske samfunn selv forvaltet egne kunnskaper, og det er derfor nærliggende å spørre hvordan dette er blitt gjort. Vi har også i dag egne tradisjonelle institusjoner som fremdeles forvalter kunnskapen. Innenfor reindriften finnes institusjoner som siida og báikedoallu 4 der den tradisjonelle kunnskapen er i bruk til daglig og som også formidles til nye generasjoner. Fastboende samer som utnytter naturresurser har også klare regler for bruk av områder. Laksefiske med garn i Tana elva for eksempel Báikedoallu er utførelse av oppgaver som skal sikre uavhengig eksistens. Det er husholdssammenslutningen som tilsammen må skaffe tilveie midler til eget arbeid og livsopphold, og som må svare for arbeidsforpliktelser innenfor større samarbeidsgrupper, dvs siidaen (Sara 1998: 55). 14

15 er fremdeles regulert på tradisjonelt vis, d.v.s. at lakseplassene er gått i arv i familien. Multemyrer har også vært fordelt mellom familier og som mange fremdeles respekterer, og dermed holder seg borte fra områder som tradisjonelt ikke har tilhørt familien. 15

16 3 TRADISJONELL KUNNSKAP 3.1 Ulike nivåer av tradisjonell kunnskap Det synes å råde enighet om at det er mange lag eller nivåer av tradisjonell kunnskap, selv om det ikke er full enighet om hvordan nivåene skal beskrives (Usher 2000, Kalland 2000, Berkes 2008). I figur 1 er tradisjonell kunnskap delt inn i fire beslektede nivåer. Det første nivået er lokal og empirisk kunnskap om dyr, planter, jord og landskap, og inneholder informasjon om identifisering og klassifisering av arter, livshistorier, utbredelse og adferd. Informasjonen bygger på empiriske erfaringer og har en klar overlevelsesverdi. Den blir uten problemer akseptert tverrkulturelt. På dette nivået finnes den dokumenterte tradisjonelle økologiske kunnskapen, som oftest er inkorporert i regjeringsrapporter og kan til tider være utenfor den kulturelle konteksten. Det neste nivået består av et ressursforvaltningssystem, som tar i bruk lokal miljøkunnskap og som samtidig inkluderer et passende sett av praksis, verktøy og teknikker. Et tradisjonelt forvaltningssystem krever hensiktsmessige sosiale institusjoner, regler for anvendelse, normer og koder for sosiale forhold, jf. det tredje nivået som er sosiale institusjoner. Dette nivået kan inkludere kunnskapsinstitusjoner som utformer prosesser av sosialt minne, kreativitet og læring. Det fjerde og siste analysenivået er verdensbildet, som former vår miljøforståelse og gir en mening til våre observasjoner av miljøet. Religion, etikk og trossystemer inngår i det fjerde nivået og gjør sammenhengen mellom kunnskap, praksis og tro som beskriver tradisjonell kunnskap, fullstendig. I Figur 1 er alle de tre første nivåene omringet av et verdensbilde eller et trossystem. Imidlertid må det understrekes at de fire nivåene ikke alltid er klart avgrensede. Spesielt er forvaltningssystemet og sosiale institusjoner ofte tett koblet sammen og forskjellene mellom disse blir sett på som kunstige. 16

17 Verdensbildet Sosiale institusjoner Land og ressursforvaltningssystemer Lokal kunnskap om land og dyr Figur 1. Grader av analyser i tradisjonell kunnskap og forvaltningssystemer (Berkes 2008: 17). I ordbøker blir tradisjon forklart med kulturell kontinuitet. Den blir overført gjennom sosiale holdninger, tro, prinsipper og konvensjoner om adferd og praksiser og bygger på historiske erfaringer (Berkes 2008: 3). Tradisjonell kunnskap er kumulativ og dynamisk (Battiste og Henderson 2000, Dei et al. 2000, Hountondji 2002, Berkes 2008). At den tradisjonelle kunnskapen er kumulativ og åpen for forandringer forklarer Hunn (1993) med at nye ideer og teknikker kan bli innlemmet i en gitt tradisjon, men bare dersom den passer inn i den sammensatte struktur av eksisterende tradisjonell praksis og forståelse. Tradisjoner er således vedvarende tilpasninger til spesifikke steder. De er produkter av generasjoners intelligente refleksjoner testet i nøyaktige overlevelseslaboratorier. Deres vedvarende eksistens bekrefter styrken i kunnskapen. Den tradisjonelle kunnskapen blir ofte satt opp mot eller sammenlignet med vitenskapelig kunnskap. I likhet med den vitenskapelige kunnskapen er også den tradisjonelle kunnskapen empirisk, eksperimentell og systematisk. Forskjellen fra den vitenskapelige kunnskapen er imidlertid at den tradisjonelle kunnskapen i høy grad er lokal, og den er også sosial. Den tradisjonelle kunnskapen har fokus på et nettverk av forbindelser mellom mennesker, dyr, planter, naturkrefter, ånder og landformer i en bestemt lokalitet, i motsetning til en søken etter universelle lover. (Battiste og Henderson 2000: 44.) Det er viktig å understreke at tradisjonell kunnskap ikke bare består av repetisjon fra generasjon til generasjon av en relativ fast datasamling eller en gradvis, usystematisk akkumulasjon av nye data over generasjoner. I 17

18 hver generasjon foretar individer observasjoner, sammenligner sine erfaringer med hva de er blitt fortalt av sine lærere, utfører eksperimenter for å teste påliteligheten av sin kunnskap og utveksler funn med andre. (Battiste og Henderson 2000: 45.) Det som er tradisjonelt med tradisjonell kunnskap, er ikke dens alder, men måten den tilegnes på og brukes. (Battiste og Henderson 2000, Andersen 2002). Samtidig med en dokumentering, er det derfor også viktig å ha i minne betydningen av at den tradisjonelle kunnskapen er i bruk, og dette er også en forutsetning for at den kan vedlikeholdes. Som nevnt ovenfor, kjennetegnes denne kunnskapen nettopp ved at den er dynamisk, kumulativ, eksperimentell og blir fortløpende testet. Dette er en kunnskapsprosess i motsetning til kunnskap om tingen, det vil si slik som tingen er kjent (Berkes et al. 2007). I et eksempel på hvordan denne kunnskapsprosessen er i aktivitet, viser Berkes et al. til urfolk som er jegere og fiskere og i daglig kontakt med miljøet. De er eksperter i å lese tegn og signaler fra skiftende årstider, dyrenes bevegelser og utbredelses mønstre. De har en mental forestilling av hva som er normalt og forventet, og er veldig dyktige til å legge merke til miljøforhold som faller utenfor normen. (Berkes et al. 2007: 158.) I samiske samfunn i likhet med andre urfolks samfunn som var avhengig av naturressurser, måtte folk nøye følge med på de endringene som fulgte med årstidene, variasjonene som var innenfor årstidene, samt fra år til år. Været og klimaet var noe som folk måtte tilpasse seg, og de måtte planlegge i forhold til dette. Denne evnen til å observere og ta beslutninger på bakgrunn av observasjoner var nødvendig for å klare å livberge seg selv og familien. Også Usher (2000) understreker at fra urfolks perspektiv er tradisjonell økologisk kunnskap det mennesker lærer av erfaringer, familier og fellesskapet, og av fortalte historier om hvordan de kan leve godt og effektivt i egne miljøer. Det er således både kunnskap om hvordan ting fungerer og en guide til handling. Den tradisjonelle kunnskapen kan også betegnes som en kontekstuell og inkorporert eller kroppslig kunnskap, det vil si at bærere av kunnskapen er mennesker. Den blir borte med menneskene som er bærere av kunnskapen. Den er også kontekstuell og kommer som oftest til uttrykk under utførelse av en oppgave. Den kommer til syne når mennesker utøver praksis som betinger en bestemt kunnskap eller befinner seg på steder som gir assosiasjoner til bestemte handlinger og historier. (Connerton 1989, Rudie 1995, Joks 2007). 18

19 Dokumentering av kunnskapen er viktig, men den gir ingen garanti for at kunnskapen vil bli bevart. Det er flere problemer knyttet til dokumentering av tradisjonell kunnskap I en dokumenteringsprosess blir kunnskapen for det første atskilt fra mennesker som innehar kunnskapen. Dersom kunnskapen i tillegg blir ført langt bort fra kunnskapsbærerne, mister de kontrollen med hvordan den blir fortolket og brukt (Simpson 2001). For det andre kan verdien av kunnskapen reduseres i en dokumenteringsprosess som følge av at den blir tatt ut av en sammenheng. I prosessen med dokumenteringen, bevaringen og forvaltningen av árbediehtu må det derfor tas stilling til Hvilke typer árbediehtu er mulig og ønskelig å dokumentere? Hvem skal ha tilgang til den dokumenterte árbediehtu? Hvordan kan árbediehtu videreføres? Hvor stor er risikoen for feil bruk innenfor de ulike alternativene for forvaltningen av árbediehtu? Hvordan sikre at árbediehtu ikke blir brukt feil og kommersialisert av utenforstående? Den ideelle måten å bevare kunnskapen på er å tilegne seg den på tradisjonelt vis, det vil si å lære den gjennom praktisk bruk. Derfor er det ikke tilstrekkelig med kun dokumentasjon, dersom målet er å bevare den tradisjonelle kunnskapen som en del av en levende tradisjon. Parallelt med dokumenteringen, er det derfor nødvendig å iverksette tiltak som sikrer den tradisjonelle bruken. 3.2 Samisk kunnskap Sigbjørn Dunfjell (1993) sammenligner samiske kunnskaper med hverdagskunnskaper eller erfaringskunnskaper utviklet gjennom en årelang økologisk tilpasning, og som på ulike felt er spesialkunnskaper. Kunnskapene var nødvendige for å klare å livberge seg i ofte ekstreme klimatiske forhold. Samiske kunnskaper er kunnskaper om sosiale relasjoner, slekt, jakt, fiske, reindrift, utvikling av redskaper og bruken av disse. Det er detaljkunnskaper om bruksområdets beskaffenhet, egenskaper og muligheter. Likeledes er det kunnskaper om områdets historie, stedsnavn, landskapsbenevnelser, religion samt språk, koder og signaler som var nødvendig å kunne i den sosiale samhandlingen med både samer og ikke-samer. (op.cit.) 19

20 I følge Helander-Renvall (2008) relateres samisk økologisk kunnskap til det åndelige og hvordan den manifesterer seg i dyr, planter og fjell. Det er liv i alt som finnes i naturen. Samene føler en gjensidighet med naturen. Velvære til mennesker, dyr og områder beror derfor på et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre. Den økologiske kunnskapen til samene har røtter i den tradisjonelle levemåten. Kunnskapene bygger på erfaring, observasjoner over lang tid og en utnyttelse av naturressurser. Disse kunnskapene er best uttrykt og overført gjennom det samiske språket. (op.cit.) I St.meld. nr. 28 ( ) Samepolitikken, omtales tradisjonell kunnskap som samisk kollektiv arv Tradisjonell kunnskap oppviser eksempler på samisk kollektiv arv og hukommelse. Arbeider i CBDs 5 serie med samlerapporter om tradisjonell kunnskap «Composite Report», FNs permanente forum og Sametinget poengterer at dette er kunnskap i tilbakegang, slik at et arbeid med dokumentasjon, videreføring og bruk haster. Bl.a. endrede miljøforhold og levevaner bidrar til at kunnskapen forsvinner. Dette er også kunnskap som kan ha betydning i forhold til de klimaendringer som vi nå observerer. (op.cit.: 150.) Samtidig som tradisjonell kunnskap begynner å få større fotfeste i offisiell sammenheng, forsvinner også den tradisjonelle kunnskapen ikke bare ved at de eldre går bort, men også ved at de tradisjonelle kanalene for muntlig kommunikasjon mellom generasjoner, svekkes mer og mer. Hverken barn eller voksne tilbringer like mye tid i omgivelsene hvor kunnskapen kunne vært tilegnet. Folk drar til byer for å gå på skole eller søke jobb. Mange unge er ikke lenger motiverte eller har anledning til å lære tradisjonelle kunnskaper. (Grenier 1998.) I forbindelse med rapportarbeidet ble det sendt brev datert , til de samiske museer og kulturinstitusjoner som er nevnt i oppdragets fotnote 2 og 3, med forespørsel om å beskrive innsamlet tradisjonelt materiale, jf. vedlegg 1. I tillegg ble de bedt om å gi tilbakemelding om eventuelle andre institusjoner som de visste hadde dokumentert tradisjonelle kunnskaper. De foreslåtte institusjonene ble kontaktet. I vedlegg 2 foreligger beskrivelser over dokumenterte kunnskaper fra museer og kulturinstitusjoner som er blitt kontaktet av oss. Det er imidlertid viktig å gjøre oppmerksom på at 5 FN-konvensjonen om biologisk mangfold 20

21 disse museene og kulturinstitusjonene ikke gir et helhetlig bilde av all innsamlet data om samisk tradisjonell kunnskap. Flere institusjoner som ikke nevnes her, har innsamlet materiale, blant annet samisk arkiv. Likevel kan dette være et bilde på hva som finnes av dokumentert kunnskap og også hvilke typer kunnskaper som finnes. Disse institusjonene innehar også kunnskaper og erfaringer fra dokumenteringsarbeid, og ikke minst besitter de en lokal kompetanse som er viktig i forvaltningen av árbediehtu. I april 2006 ble det igangsatt et prosjekt Recalling Ancestral Voices, der målet var å gi samene tilbake kunnskap om deres materielle kultur i form av en database. Den finnes nå på Internett 6. Deltakerne i prosjektet var samemuseet Siida fra finsk side, Same- og fjellmuseet Ájtte fra svensk side og Varanger Samiske Museum fra norsk side. Prosjektet ble avsluttet i november 2007, og det foreligger nå en sluttrapport

22 4 KUNNSKAPSBASERT FORVALTNING AV DOKU- MENTERT ÁRBEDIEHTU 4.1 Dokumentert árbediehtu Tradisjonelt har det samiske folk kunnskaper om egne omgivelser. Kunnskapene er knyttet til historien, landskapet, det sosiale liv, og kommer til uttrykk gjennom språk, skikker og måter man forvalter og høster av naturressurser. Det er blitt foretatt sporadisk dokumentering av samenes kunnskaper over lang tid. De første dokumenteringene er utført av andre enn samer, som prester og misjonærer som oppholdt seg i Sápmi. Misjonærenes nedtegnelser skaper kildekritiske problemer og har vært mye diskutert av flere religionshistorikere (Rydving 1995, Schanche 2000a, Porsanger 2007). Problemet med disse dokumenteringene er at de er gjort med en utenfraforståelse, og som i tillegg kunne ha et negativt og fordømmende utgangspunkt. Men Schanche hevder likevel at de inneholder viktig og til dels detaljert informasjon, og begrunner dette med at hovedmotivet bak beskrivelsene av samenes religiøse tradisjoner, var at det var viktig å forstå dem for å kunne bekjempe dem. (Schanche 2000a.) Samisk religion, tro, helbredelsesmåter og medisiner er blitt dokumentert tidligst på 1600-tallet (Solbakk, Aa 2007). Kildene som ligger til grunn for den samiske noaidevuohta, er fra norske misjonærer på 1700-tallet, i følge Solbakk. I kildematerialet til samisk religion er det blitt brukt samiske termer og navn som er vanskelige å tyde, og som preges av forfatternes manglende kunnskaper i samisk. I tillegg preges beskrivelsene av at de representerer det patriarkalske kristne samfunn, for eksempel ved at den mannlige noaidiens seremonier er beskrevet i detalj mens kvinnenes seremonier ikke blir omtalt, eller kun omtalt i negative termer. (op.cit.) I følge Hirvonen (1998) er samene i vitenskapelig sammenheng blitt sett på som en enhetlig gruppe når det gjelder språk, kultur og livsmåter uten at det er blitt vist til hverken forskjeller mellom samiske bosteder eller kjønnsspesifikke gjøremål. Det innsamlede materiale til forskerne er blitt vurdert ut fra en holistisk fremstilling, selv om kvinner nesten har vært helt fraværende. Hirvonen understreker imidlertid at selv om hun retter kritikk mot en forskning som har utelatt kvinneperspektivet, betyr ikke det at det 22

23 er blitt forsket mer på mannen og hans verden. I innsamlingen av materiale, har ikke individenes synspunkter vært sentrale. Hvem som blir intervjuet, hvem sine tradisjoner som samles inn, hvem som samler inn materialet og hvordan dette gjøres, kommer ikke frem i tekstene. (op.cit.) Generalisering og anonymisering av informasjonen er også noe som Guttorm (2008) påpeker. Av gjenstandene som er samlet inn på museer, er det ofte umulig å få informasjon om duodji gjenstandene, annet enn at de er innsamlet fra for eksempel Finnmark, Karasjok eller Norrbotten. Vi får sjelden vite hvem som har laget gjenstanden og hvem den er laget til. I samisk religionsforskning begynte det først i slutten av 1990-tallet å vokse frem en ide om at informasjonens romlige og andre konkrete plasseringer gir dypere forståelse av forskningsobjektet (Porsanger 2007). Noen av de første som dokumenterte tradisjonell kunnskap på samisk var Knut Leem, Just Qvigstad og Konrad Nilsen. De samlet inn blant annet samiske ord, fortellinger og tradisjoner på slutten av 1700-tallet og frem til i begynnelsen av 1900-tallet. De utgitte bøkene brukes daglig og er uten tvil av stor betydning. Vi kan trygt si at det samiske samfunnet og språket hadde vært atskillig fattigere uten deres bidrag til dokumentering. Johan Turi (1987) [1910] var den første samen som skrev bok om samens liv, Muitalus Sámiid birra, i begynnelsen av forrige århundre. Den er skrevet på bakgrunn av Turis egne erfaringer som reindriftssame, og på bakgrunn av fortellinger som han har hørt. Selv om boka ikke er en systematisk innsamling av data, blir den mye brukt som dokumentasjon av samenes levesett. Boka er oversatt til mange språk og blir mye referert til. Den er et bevis på at det er en interesse for samenes egne beskrivelser av sine tradisjoner. 4.2 Etiske og metodiske hensyn Enhver kultur har egne etiske regler som bør respekteres av alle som arbeider med forskning og dokumentasjonsarbeid. Etikk er verdier, prinsipper, intensjoner, personlig oppfatning av ansvar og en selvdefinisjon som styrer adferd, praksis og handlinger ovenfor andre. Det språket om etikk som kommer fra urfolk, vitenskapsfolk eller fra lokalsamfunn, viser at oversettelsen av etikk i et samfunn ikke nødvendigvis vil være det samme i et annet samfunn fordi verdensbildene er forskjellige (Ermine, Sinclair og Jeffrey 2004, Porsanger 2008, Kuokkanen 2008, Gaup 2008). Det er viktig å være klar over hvordan urfolk generelt er blitt fremstilt av tidligere tiders forskere. Den negative fremstillingen er noe som kan ha påvirket måten urfolk oppfatter forskningen på, og også ført til at mange 23

24 kvier seg for å gi informasjon. Urfolk behøver ikke grave dypt for å finne eksempler på hvordan etnosentriske sammenligninger har forringet realiteten, eller den er blitt misforstått, og likeledes verdien av deres kulturer, historie og kunnskap. Rett til kunnskap og beskyttelse av de intellektuelle produktene er blitt utformet innenfor vestlige begreper av eiendom og regler for kunnskapsproduksjon. (Ermine, Sinclair og Jeffrey 2004.) Det er også generelle etiske forhold knyttet til innsamlingen av data om kultur og kunnskaper til et folk samt dokumenteringen av dette. En dokumentering av árbediehtu betinger støtte, samarbeid og engasjement fra de involverte, og dette oppfattes også som standardkrav til dokumentering av og forskning på tradisjonell kunnskap. Samer og samiske uttrykksformer er i mange sammenhenger blitt negativt rangert. Det er viktig å være oppmerksom på denne negative fremstillingen i forbindelse med bruk av metode og formidling av forskningsresultater, jf. Forskningsrådets program for samisk forskning ( Både fremstillingen av samer i offentligheten samt historien som samene er bærere av blant annet gjennom frarøving av midler til å utøve ritualer, har ført til en skjørhet hos befolkningen. I denne rapporten brukes metode i betydningen av hvordan man samler inn data og hvilke hjelpemidler som tas i bruk. I metoden inngår også valg av sted, personer og emne for undersøkelsen. Et grunnleggende problem i forskning på tradisjonell kunnskap er vurderingen av hvilke kunnskaper som er felles innenfor et samfunn. Selv i de minste samfunn kjenner ikke individene til de samme tingene. (Posey 2004.) Utvikling av metode Selv om det finnes en rekke metoder i litteraturen for datainnsamling og dokumentering av tradisjonell kunnskap, er det nødvendig å utvikle metoder som passer for det spesifikke samfunnet som kartlegges. I Canadian Environmental Assessment Act 8 er det listet opp prosedyrer for utvikling av metode ved innsamling av urfolks tradisjonelle kunnskaper. Prosedyrene er blant annet som følger: 8 The Canadian Environmental Assessment Act er det lovgivende grunnlaget for den føderale praksisen når det gjelder miljømessige utredninger. 24

25 å arbeide i nært samarbeid med lokalsamfunnet under utarbeidelse av metode for innsamling av tradisjonell kunnskap. Den kulturelle identiteten til lokalsamfunnet må respekteres, å etablere et rammeverk for dokumentering og forskning på tradisjonell kunnskap i samarbeid med bærere av kunnskapen, å forsikre seg om at alle forskningsplaner er blitt godkjent av lokalsamfunnet, at innsamlet feltmateriale og analyser må gjøres i lag med medlemmer av urfolkssamfunnet, å være oppmerksom på at forskjellige typer av tradisjonelle kunnskaper er fordelt blant befolkningen avhengig av alder, kjønn og livsstil, at lokalsamfunnet bør gis muligheter til å evaluere og kontrollere all tradisjonell kunnskap som er innsamlet, at lokalsamfunnet bør gis anledning til å undersøke hvordan tradisjonell kunnskap er blitt brukt i Environmetal Assesment 9, som i bestemmelser om miljømessige effekter, at all innsamlet tradisjonell kunnskap må forbli i lokalsamfunnet slik at befolkningen kan gjøre nytte av den 10 Ovennevnte prosedyrer er en del av Canadian Environmental Assesment Act Interim Principles, og i introduksjonen heter det at det er en økende anerkjennelse, både i Canada og utenlands, av urfolks unike kunnskaper om lokalmiljøet, hvordan det fungerer og om de spesifikke økologiske forholdene. Den tradisjonelle kunnskapen er i økende grad blitt en viktig del av prosjektplanleggingen, ressursforvaltningen og i miljøundersøkelsene. Ovennevnte fremgangmåter dekker prosessen fra tiden før innsamlingen av data starter til etter at dataene er ferdig innsamlet. Fremgangsmåtene for innsamling av tradisjonelle kunnskap som det vises til her, er hentet fra litteratur som omhandler tradisjonell kunnskap og flere av disse metodene kan også overføres til arbeidet med innsamling av samisk árbediehtu. Kunnskapene ligger i lokalsamfunnene, og det er derfor viktig at de er involvert allerede i starten av innsamlingsprosessen. Det forutsettes også at individene i lokalsamfunnet gir sitt samtykke til at dokumentering av árbediehtu kan igangsettes. Dette samtykke blir betegnet som informed 9 Miljømessig utredning

26 consent 11. Samarbeidet med lokalsamfunnene må starte allerede ved metodeutformingen og frem til analyse av data. Underveis i innsamlingen må lokalsamfunnene kunne evaluere og kontrollere at dataene er innsamlet i henhold til avtaler. I tillegg er det viktig å ha retningslinjer for hvordan innsamlet árbediehtu skal brukes for at kunnskaper, som tas ut av en sammenheng, ikke blir mistolket eller bevisst misbrukt (Usher 2000). Det er flere typer metoder som kan være aktuelle å bruke ved innsamling av árbediehtu, men det er viktig å være klar over hvordan valg av metode påvirker resultatene. Dersom valg av emne er å kartlegge hvordan ressurser i et bestemt område utnyttes, må både kvinners og menns kunnskaper dokumenteres for å gi et fullstendig bilde av undersøkelsen, slik at man unngår tidligere skjevheter mellom kjønnene i innsamlingen av data, jf. tidligere nevnte funn av Hirvonen (1998). Det er også viktig å ha i minne at folk kan ha ulike typer kunnskap også innenfor et begrenset geografisk område. Personer som foretar intervjuer, påvirker også resultatene av de innsamlede dataene. Det kan utgjøre stor forskjell på verdien av data som er samlet inn av en kyndig person på emnet, og en som har minimale kunnskaper om emnet. De mest brukte metodene for å dokumentere tradisjonell kunnskap er intervjuer, kartlegging og gruppediskusjoner. Vanligvis skjer det en overlapping av de tre metodene ved dokumentering av tradisjonell kunnskap, og kan derfor ikke betraktes helt isolert Intervjuer Intervjuer kan bli foretatt på bakgrunn av spørsmål som er laget på forhånd, eller ved hjelp av en intervjuguide. Det er imidlertid viktig å være klar over at et format med spørsmål og svar ikke passer bestandig. I en studie om læring av urfolks håndverk, fant Kater (1993) ut at folk ikke alltid var bevisste på egne læringsprosesser. De diskuterte ikke læringsprosessene med hverandre, og fant det derfor vanskelig å bli intervjuet om emner som de ikke var vant til å sette ord på. De som ble intervjuet, lyktes derfor ikke helt med å forstå spørsmålene som ble stilt. Under slike omstendigheter var det bedre med observasjon enn intervju. (Kater 1993, Guttorm 1993.) Den som kartlegger árbediehtu og foretar intervjuer, bør 11 Informed consent is a legal condition whereby a person can be said to have given consent based upon a clear appreciation and understanding of the facts, implications and future consequences of an action. In order to give informed consent, the individual concerned must have adequate reasoning faculties and be in possession of all relevant facts at the time consent is given. 26

27 imidlertid også selv ha innsikt i temaet for eventuelt å kunne stille nye spørsmål til den informasjonen som informanten gir (Guttorm 1993, Usher 2000). Intervjuet blir mest vellykket dersom det blir foretatt på det stedet som er mest komfortabel for informanten, vanligvis i relevante omgivelser for emnet (Grenier 1998). Dersom emnet for eksempel var sjølaksefiske, ville om bord i en båt kunne være relevante omgivelser. Vi husker best om emnet når vi befinner oss i de vante omgivelsene. Den beste måten å få informasjon om bestemte arbeidsmetoder på, kan for eksempel være når arbeidet blir utøvd. Dette har sammenheng med at mye av våre kunnskaper sitter i kroppen, og vi har derfor lettere for både å erindre og beskrive disse med ord samtidig som vi utfører arbeidsoppgaven. Bærere av tradisjonell kunnskap vil for eksempel kunne snakke kraftfullt i offentlige fora, men den ikke-dokumenterte informasjonen er ikke bærbar og innflytelsen av muntlige bevis avtar derfor med distanse i tid og rom, i følge Huntington (1998). Huntington beskriver egne erfaringer med bruk av semi-direktive intervjuer ved innsamlingen av tradisjonell økologisk kunnskap om belugahvaler. Metoden med semi-direktive intervjuer er en standard etnografisk metode for å samle inn informasjon i et åpent format. Deltakerne er geleidet i diskusjonene av den som foretar intervjuet, men retningen og omfanget av intervjuet kan etterfølges av assosiasjoner som deltakerne identifiserer seg med. Huntington brukte kart over området der belugahvalens vandringer skulle finne sted. Stedsnavn og områder for bestemt adferd ble registrert. I følge Huntington var kartet av uvurderlig hjelp under intervjuene siden avbildingen av den fysiske verden gav felles referansepunkter. I gruppeintervjuer var deltakerne i stand til å oppmuntre hverandre til å gjenkalle spesielle begivenheter, drive frem hverandres minner og diskutere detaljer i en bestemt sak som bygger på hverandres kunnskaper over området for så å komme til en enighet. Metoden med semi-direktive intervjuer er en slagkraftig metode for å dokumentere tradisjonell økologisk kunnskap, fordi den gir intervjueren muligheter til å få et stort omfang av informasjon ved å lede diskusjonene til et punkt som er nødvendig for å kunne utdype temaene. I tillegg gir det deltakerne muligheter til å diskutere og beskrive egne forståelser av emner, istedenfor å måtte svare på spørsmål som er laget på forhånd av intervjueren. (Huntington 1998.) 27

28 4.3 Kartlegging av tradisjonell bruk av områder Det er blitt utviklet egne metoder for å kartlegge urfolks tradisjonelle bruk av områder. Metode for kartlegging og erfaringer med bruken av denne metoden vil bli belyst i dette kapittelet. Studier som det her vises til er en tradisjonell kunnskap som bygger på folks egne erfaringer med bruken av landskapet. Det har også vært gjennomført et pilotprosjekt i Sápmi. Piloprosjektet er gjennomført av Stine Barlindhaug og Bjørg Pettersen (2008). Hensikten var å dokumentere historisk bruk av områder i Sápmi. Arbeidet med resultatene av pilotprosjektet og databasen er imidlertid ikke avsluttet. Målsetningen med pilotprosjektet er å bedre kunnskapen om bruk av de historiske områdene i Finnmark, som landskapsbruk og kulturhistorisk utvikling. Ved hjelp av god dialog med kunnskapsbærere og lokalsamfunn, samt bruk av deltagende metoder og GIS i utvalgte case områder, bl.a Vestertana og Porsanger er det samlet inn og kartfestet informasjon om landskapsbruk, inkludert fiske og reindrift. Prosjektet har vært tverrfaglig og kombinerer arkeologi, samfunnsgeografi og GIS. Kart og informasjon er tilbakeført til bygdelaget i Vestertana, og databasen er under bearbeiding for tilbakelevering til de andre områdene. Gjennom bruk av GIS og kartproduksjon har de innsamlede data blitt visualisert på kart. Gjennom en tverrfaglig tilnærming er det langsiktige målet å utvikle et verktøy som kombinerer muntlige opplysninger om arealbruk og lokalisering av konkrete stedfestede kulturminner. Kunnskap fra case-områder kunne f.eks. fungere som en databank for videre vurdering av bruk, og som en indikasjon for hva en kan forvente å finne av kulturminner i tilsvarende område (Bjørg Pettersen 2008). Det konkrete studiet som det vises til nedenfor, er hentet fra Athapaska vest i Canada hvor urfolket Cree og Metis bor, og som kaller seg selv for First Nation 12 i Canada. I eksempelet fra Athapaska får vi vite bakgrunnen for at det ble satt i gang en kartlegging av kunnskaper. Videre blir begrunnelsene for valg av metoder og forvaltningsansvaret diskutert. Kartleggingen er en omfattende prosess, og mye skal klargjøres før prosessen igangsettes. Dokumenteringsprosessen vil bli beskrevet i dette kapittelet. Det er også gjort en evaluering av et kartleggingsarbeid blant Dene Tha First Nation i Canada som også vil bli beskrevet. 12 First Nation er betegnelsen på urfolk i Canada, bortsett fra inuitter. 28