Miljøkonsekvenser av petroleumsvirksomhet i Barentshavet

Transkript

1 Miljøkonsekvenser av petroleumsvirksomhet i Barentshavet Konsekvenser av produsert vann, tankulykker og oljesøl i norsk og russisk Barentshav som følge av åpning av norsk sokkel Av Ingrid Agathe Bay, mai 2000 for (foreløpig rapport)

2 1 Sammendrag Enorme petroleumsreserver skjuler seg under havbunnen i store deler av Barentshavet, Pechorahavet og Karahavet. Dette er olje og gass verden ikke har råd til å forbrenne uten å forårsake farlige, menneskeskapte klimaendringer. Russiske og norske myndigheter, samt flere store oljeselskaper ønsker å bygge ut olje- og gassfelt på norsk og russisk sokkel i arktiske farvann. Mens det på norsk side av Barentshavet i hovedsak dreier seg om gassutvinning, finnes det på russisk side også store oljereserver. Naturen i disse områdene er svært sårbar og regnet som Europas siste villmark. Utilsiktede virkninger av petroleumsvirksomhet i Barentshavet kan få enorme økologiske konsekvenser, i tillegg til klimagassene som slippes ut ved forbrenning av oljen og gassen. Rapporten behandler ikke klimarelaterte konsekvenser av oljeutvinning, selv om dett er et svært viktig element i saken. Planen er at Russland allerede fra 2003 vil bruke isgående tankere til utskiping av olje fra Vest-Sibir. Daglig vil opptil tonn råolje bli fraktet gjennom Barentshavet - Europas spiskammer - og langs norskekysten. Barentshavet, med store bestander av torsk, reke, sild og lodde, er det økologiske grunnlaget for at Norge nå produserer sjømat for over 30 milliarder årlig. At dette havområdet har et dokumenterbart, rent miljø er den viktigste forutsetningen for at fiskere, oppdrettere og bioteknologer ser for seg en mangedobling av dagens verdiskapning i løpet av de neste år. Oljesøl i iskanten kan få dramatiske konsekvenser for miljøet, fordi det vil ramme store deler av næringskjeden. Krill, plankton, polartorsk og lodde er nøkkelarter i den arktiske delen av Barentshavet, og følger iskanten når denne trekker seg nordover om sommeren og høsten. Fugler og marine pattedyr vil også bli rammet særlig hardt ved oljesøl i iskanten. Dette skjer både gjennom direkte kontakt med oljesølet og ved at bestandene av fisk og byttedyr blir svekket. Fra plattformene pumpes det ut store mengder produsert vann. Til tross for at havforskningsmiljøene ser på utslippene som en trussel for det marine miljøet og deres livsgrunnlag er ikke produsert vann regulert gjennom nasjonale eller internasjonale myndigheter. Mangel på kunnskap om økosystemets tålegrense for disse stoffene gjør det umulig å forutse en snikende endring, før det er for sent. En utbygging av Snøhvitfeltet gir norsk aksept for sirkumpolar utvinning av de arktiske petroleumsreservene. Snøhvit og øvrik norsk petroleumsaktivitet i Barentshavet handler derfor ikke bare om norsk virksomhet isolert, og man er derfor nødt til å ta disse forholdene i betraktning når man snakker om miljøkonsekvenser ved utbygging på norsk sektor. Under påskudd om at en utbygging kommer til å finne sted uansett, og at Norge som nærmeste nabo vil rammes ved eventuelle utslipp, har norske og russiske oljemyndigheter inngått omfattende samarbeid. Dette samarbeid tar grundig for seg beredskap og sikkerhet rundt petroleumsaktiviteten i regionen, samt utvikling av et helhetlig russisk lovverk. En direkteeffekt er imidlertid at vestlige oljeselskaper får avklart spørsmål rundt ansvar og beredskap, slik at de får sikre rammevilkår for sine investeringer, noe som kan fremskynde en eventuell utbygging på russisk sektor. 2

3 1 SAMMENDRAG 1 2 KART OVER OMRÅDET 4 3 DAGENS PLANER AKTUELLE FELTER I BARENTSREGIONEN NORSK SOKKEL RUSSISK SOKKEL TRANSPORT OMLASTING 5 4 NÅR ULYKKEN RAMMER 6 5 KONSEKVENSER FOR DET MARINE ØKOSYSTEMET OM DET MARINE ØKOSYSTEMET FISKERIENE ER SÅRBARE LETING OG UTVINNING PRODUSERT VANN 10 6 UTVIKLING I REGIONEN NORSKE INVESTORER NORSKE MYNDIGHETER URBEFOLKNING ALTERNATIVER FORNYBAR ENERGI OPPGRADERING AV RØRLEDNINGSNETT 14 7 KILDER 15 3

4 2 Kart over området Kartet viser oljefelt, olje- og gassreserver, rørledninger og viktige sjøfuglkolonier i Barentsregionen. 3 Dagens planer 3.1 Aktuelle felter i Barentsregionen Norsk sokkel I følge Olje- og energidepartementets Faktahefte om petroleumsvirksomhet er det påvist 176 mrd Sm 3 utvinnbar gass på Snøhvitfeltet, i tillegg til noe olje (20,8 mill Sm 3 ). Faktaheftet viser videre at man antar det finnes olje- og gassreserver på 1 til 2,2 milliarder Sm 3 oljeekvivalenter i norsk sone. Snøhvit ble påvist i 1984 og er det største påviste funnet på Tromsøflaket i Barentshavet. Selskapene Statoil, Hydro og Agip planlegger nye prøveboringer i området fra høsten Barentshavet utgjør km 2, og dybden varierer mellom 200 og 500 meter. Området er i fiskerisammenheng blant de mest verdifulle i verden. Tidligste tidspunkt for oversendelse av utbyggingsplaner til myndighetene er desember

5 3.1.2 Russisk sokkel På russisk side av Barentshavet har man påvist verdens største offshore gassfelt, Sjtokmanovskaja. Det er antagelig 2-3 ganger større enn Troll. Vest-Sibir har dessuten noen av verdens rikeste oljeforekomster. De samlede oljeressursene i Nenets, Jamal Nenets og Komirepublikken blir anslått store nok til en årlig produksjon på 93 millioner tonn. Prirazlomnoye-feltet i Pechora-havet ligger cirka 60 kilometer fra land, og er det første feltet som er aktuelt for utbygging offshore. Feltet betegnes som et middelstort felt og inneholder minst 65 millioner kubikkmeter olje. Oljeindustrien venter at utbyggingen av offshore oljefelt vil starte opp i årene som kommer - og med en rekke vestlige oljeselskaper som aktører, deriblant Norsk Hydro og Statoil som allerede er involvert. Dette betyr en ny stor miljøutfordring for forvaltning av havmiljøet i nordområdene, særlig dersom Russland som alternativ til oljeledninger over land skiper ut oljen gjennom de arktiske havområdene. Pechorahavet er islagt i seks til ni måneder i året, samtidig som det er svært grunt (gjennomsnittsdybde på 18 meter). Dette gjør omfanget av en eventuell ulykke betraktelig større fordi isen vanskeliggjør opprydningsarbeidet betraktelig. Samtidig vil de relativt små vannmassene kun føre til en begrenset fortynnende effekt. Et oljesøl vil derfor med liten sannsynlighet bli vasket ut av vannmassene like raskt som andre steder. 3.2 Transport Mye tyder på at transporten av oljen fra russisk sone vil foregå med supertankere gjennom Barentshavet, og ikke gjennom det eksisterende rørledningsnettet over tundraen. Ved utskiping vil oljeselskapene ha større kontroll over produktet samtidig som de sikrer god kvalitet. I rørledningsnettet blir olje fra hele Nord-Russland fraktet, slik at man får en blanding av høy- og lavkvalitetsolje ved endeterminalen. Nettet er dessuten i svært dårlig forfatning, hvilket blant annet fører til store lekkasjer (se pkt.6.4.2). Det russiske oljeselskapet Rosshelf planlegger allerede fra 2003/2004 å skipe ut olje fra Prirazlomnoye-feltet. Rosshelfs valg av sjøtransport kan åpne for at Russland i mange tiår fremover vil skipe ut både olje og gass fra Pechorahavet, gjennom det østlige Barentshavet og langs norskekysten til kontinentet i. Med en daglig frakt av opptil tonn råolje gjennom Barentshavet og langs norskekysten, er det bare spørsmål om tid før det skjer et forlis eller en annen alvorlig ulykke med enorme oljeutslipp som resultat ii. Ved en eventuell ulykke vil russiske og norske havområder, inkludert kystsonen, bli utsatt for sterk og langvarig forgiftning som kan gi fiske, oppdrett og annen næringsvirksomhet alvorlige tilbakeslag. Siden russerne søker Verdensbanken om flere milliarder i lån til prosjektet, er denne nå i gang med en risikoanalyse. Miljørådgiver i Verdensbanken, Lars Petter Orrestad, uttalte i fjor høst til NRK at det er tvilsomt at virksomheten utgjør noen spesiell trussel mot den arktiske naturen iii. Greenpeace stiller seg derfor svært kritisk til en slik risikoanalyse utført av Verdensbanken og deres miljørådgivere Omlasting I henhold til fremdriftsplanen til Gazprom ligger offshore oljeaktivitet i russisk Barentshav bare fem år fram i tid. En omlastingshavn i Pechenga på grensen til Finnmark er i så fall en aktuell logistikkløsning iv. På grunn av is- og dybdeforhold i Pechorahavet kan utvinningsselskapet Rosshelf bare bruke små tankfartøyer for første del av strekningen gjennom isen. Disse tankerne skal kunne frakte tonn olje i hver last. Når disse tankerne er kommet ut av isen, vil oljen bli lastet om på supertankere ved offshore omlastingsbøyer på Kolakysten. v 5

6 4 Når ulykken rammer Om Barentshavet åpnes for oljevirksomhet og tanktransport, er det bare et spørsmål om NÅR den alvorlige ulykken vil ramme Generelt er kombinasjonen av mørketid, kulde, tåke, is og faren for ising faktorer som gjør Barentshavet til et høyrisikoområde. Selv i perioder med dagslys hele døgnet er siktforholdene begrenset på grunn av stor sannsynlighet for tåke og nedbør. En ulykke ved en av de aktuelle plattformene, eller under transport vil sette både naturen og mennesker i en svært alvorlig situasjon. På grunn av lange avstander mellom feltet og Polarbase Hammerfest, vil mobiliseringstiden i tilfelle et havari kunne bli over ett døgn vi. I løpet av den tiden vil flaket spre seg og forvitres betraktelig. Hvis en supertanker havarerer utenfor kysten av Øst-Finnmark, vil tonn olje kunne leke ut av vraket. Oljen vil så kunne føres med havstrømmene østover mot Novaja Zemlja, deretter dreie nordover mot Franz Josefs land, og siden vestover mot Svalbard. Vindsystemene i Barentshavet er som regel dominert av lavtrykk som kommer inn fra vest. Det skaper dominerende vindretning tilsvarende havstrømmene, hvilket betyr at olje som slippes ut i sentrale deler av Barentshavet vil sirkulere med hav- og vindstrømmene og ramme kystsoner i alle de omkringliggende landområdene om sommeren, og iskanten om vinteren. Begge alternativene vil føre til økokatastrofer. Arbeidet med å fjerne oljen i kystsonen etter at supertankeren Exxon Valdez havarerte krevde enorm innsats i form av penger, tid og arbeidskraft. Konsekvensene ved et havari vil være fatale for millioner av sjøfugl som hekker i områdene i løpet av våren forsommeren (se kart s.3). Om vinteren oppholder fuglene seg på havet, og vil rammes dersom oljen når farvann der de er. Med tanke på energifluksen fra hav til land, der fuglene spiller en nøkkelrolle, vil en utradering av fuglebestanden få enorme konsekvenser, også for økosystemene på land. I løpet av hekketiden sørger millioner av sjøfugl for gjødsling av landområdene. Dette er med på å skape beiteland for blant annet ender, gjess og Svalbard- 6

7 rein. Et eventuell ulykke vil dermed kunne ramme terrestriske økosystemer langt fra ulykkesstedet. Hvis oljeflaket når strandsonen vil det ta mange år for å få den fjernet. Å fjerne olje fra strandsonen er en svært kostbar og tidkrevende prosess, og kysten vil kunne være ødelagt i mange år etterpå. Eventuelle oppdrettsanlegg og turistområder vil i så fall bli hardt rammet. Et havari på senvinteren vil ramme iskanten og økosystemene her. Hvis oljen først fanges inn i isen, er det lite man kan gjøre for å fjerne den. Is vil effektivt forhindre bruk av lenser, skimmere og dispergeringsmidler, og lave temperaturer reduserer også effektiviteten av dispergeringsmidlene. Forbrenning av olje som har vært frosset inn i is kan gi resultater, men metoden vil imidlertid være kostbar, fysisk vanskelig og lite miljøvennlig. Kort tid etter at oljen har kommet i kontakt med sjøen vil den begynne å danne emulsjoner, hvilket gjør den svært vanskelig å bryte opp, samt vanskelig å antenne. Oljen kan dessuten samles under drivisen og effektivt fryses inn til neste vår. Når isen smelter igjen vil oljen dermed avsettes i områder langt unna utslippsstedet. Områdene langs iskanten er som nevnt før svært produktive og artsrike. Da de fleste oljekomponenter er lettere enn vann, vil oljen lett kunne konsentrere seg i råker og vannhull. Et oljeflak som treffer iskanten vil suges inn i isen gjennom vertikale saltkanaler. Disse vil kunne fungere som stigerør slik at oljen kan nå raskt opp til isoverflaten. Der vil oljen samle seg blant smeltevannet, og føre til raskere isavsmelting på grunn av oljens lave solrefleksjon (albedo) vii. Oljen vil også kunne samle seg under isen og i sprekker, blant annet i pustehull for hval og sel. Dette vil føre til at dyrene kommer i direktekontakt med oljen, og blir tilgriset. For fuglene er dette den sikre død fordi oljen hindrer fjærdrakten i å tørke. De blir dessuten flyveudyktige, og vil dø som følge av nedkjøling og sult. Pattedyrene, inkludert isbjørn, vil også få problemer med å tørke pelsen hvis den er tilgriset med olje, hvilket kan føre til kraftig nedkjøling den tiden de oppholder seg på land. Et oljesøl vil også ramme de deler av isbiotaen som ikke er i direkte kontakt med flaket, blant annet fisk og krepsdyr. Straks etter at oljen har kommet i kontakt med vannmassene vil nedbrytningen starte. Olje i sjøvann under lave temperaturer og med lite sollys, oppfører seg svært annerledes enn olje som spilles i tempererte havområder. Lave temperaturer gjør at de flyktige og ofte svært giftige komponentene fordamper i liten grad. I stedet løses de i vannmassene. Om våren og sommeren kan oljen brytes ned kjemisk ved påvirkning av sollyset (fotooksidasjon). Flere av produktene fra denne nedbrytningen er imidlertid mer giftige enn utgangsstoffene, og vil ramme plankton, krepsdyr, fiskeegg og larver i den delen av året det er størst biologisk produksjonen ved iskanten. Etter en periode med laber atlanterhavsstrøm og dårlige oppvekstvilkår for fiskebestandene, kan effekten av et oljesøl bli særlig stor. Resultatet kan i verste fall bli kollaps i en av de økonomisk viktige fiskebestandene. Selv om et havari ikke skulle føre til kollaps i fiskebestandene, kan de gi negative effekter for eksporten av norsk fisk. Et rent og forurensningsfritt Barentshav er ubetalelig i markedsføringssammenheng. Hvis det blir påvist karsinogener i fisk eller reke fra Barentshavet vil dette sannsynligvis ramme fiskerinæringen i flere år. Fisk fra Alaska hadde nok for mange en kraftig bismak etter Exxon Valdez-ulykken. 7

8 5 Konsekvenser for det marine økosystemet 5.1 Om det marine økosystemet Innstrømning av varmt næringsrikt atlanterhavsvann gjør at Barentshavet har en stor biologisk produksjon. Grovt sett sirkulerer vannet i Barentshavet mot klokken; relativt varmt vann trenger inn i sør, og kaldt arktisk vann strømmer sørvestover i den nordlige delen. Innstrømningen av varmt atlanterhavsvann varierer sterkt fra år til år, avhengig av skiftende miljøfaktorer. Om vinteren og utover våren er nordlige og østlige deler av Barentshavet belagt med is, men isens maksimale utbredelse varierer også sterkt avhengig av styrken på atlanterhavsstrømmen. I iskantsonen er den biologiske produksjonen spesielt stor. Når isen trekker seg tilbake, blottlegges vannmasser med høy konsentrasjon av plantenæring, samtidig som lysintensiteten er på topp. Smeltevannet skaper sjikting i de øvre vannlag og fanger dermed planteplanktonet i denne sonen. Fysiske parametere som atlanterhavsstrømmen er med på å bestemme den årlige produksjonen av plankton, samt innsiget av fiskeegg og larver fra gyteområdene lenger sør. I motsetning til kompliserte næringsnett man finner i tempererte og tropiske strøk, har man i arktisk farvann relativt enkle næringskjeder. Dette fører til store, naturlige svingninger i bestanden av ulike marine organismer i Barentshavet, også arter på et høyt trofisk nivå. Etter en årrekke med svake årsklasser vil fiskebestanden være spesielt sårbar for en eventuell ulykke ved oljetransport. Ved siden av de store mengdene fisk, er sjøfuglbestandene i Barentshavet blant de største i verden (se kart s.4). Enorme fuglefjell og kolonier langs norskekysten, Bjørnøya, Svalbard, Frantz Josefs land og Novaja Zemlja er med på å opprettholde energi og stofftransport fra hav til land. Blant marine pattedyr har man sterke bestander av ringsel, grønlandssel, storkobbe, hvithval, vågehval og isbjørn. Alle selartene er sammen med isbjørn sterkt forankret til iskanten. Isbjørn har sitt kjerneområde langs iskanten mellom Svalbard, Frantz Josefs Land og Novaja Zemlja. Her finnes trolig en av verdens tetteste isbjørnbestander. Vår- og sommerproduksjonen ved iskanten er svært viktig for flere høyerestående dyr som sjøfugl, sel, hval og isbjørn viii. En ulykke på senvinteren vil få kunne få dramatiske konsekvenser for næringskjeden ved iskanten. 5.2 Fiskeriene er sårbare Barentshavet, med store bestander av lodde, polartorsk, reke, sild, norsk-arktisk torsk og hyse er det økologiske grunnlaget for at Norge i dag kan betegnes som en fiskerinasjon. Samtlige arter har ernærings-, oppvekst- og reproduksjonsområder i Barentshavet, ved Svalbard og/eller det nordlige Norskehav, og alle artene bortsett fra polartorsk er blant de aller viktigste for norske fiskerier ix. At dette havområdet har et dokumenterbart, rent miljø er den viktigste forutsetningen for fortsatt økt verdiskapning i fiskerinæringen i framtiden. Russerne driver også et betydelig fiske i det østlige Barentshavet. Fordi russerne ikke har drevet petroleumsutvinning til sjøs før, har de liten erfaring med å takle de problemstillinger som måtte oppstå. Dette øker sannsynligheten for konflikt mellom oljenæringen og fiskeriene x. Ved direkteutslipp av råolje, for eksempel under transport fra russisk sokkel, vil oljen bli blandet i vannmassene og delvis brutt ned (fotooksidasjon). Voksen fisk vil i stor grad kunne svømme vekk fra eventuelle oljeforurensninger. Fiskeegg og larver mangler evnen til å vike unna samtidig som de er særlig følsomme for de produktene som dannes når olje fotooksideres under naturlige forhold. 8

9 Det er andre miljøkrav i Russland. Bildet viser død skog i oljesjø, nær Nishnevartovsk i vest Sibir. GP/Gavrilov, september Jo mer omfattende fotooksidasjonen er, desto større er den toksikologiske effekten på egg og larver. Den er særlig stor hvis organismene befinner seg rett under oljeflaket mens fotooksidasjonen pågår. Forsøk har påvist opptil 100 % dødelighet på egg i vann med 2 mm oljefilm på overflaten under konstant belysning. xi. Oljeforurensing kan derfor føre til økt dødelighet på de tidligere stadier i fiskens liv og dermed redusere rekrutteringen til flere viktige fiskebestander. Områdene omkring Tromsøflaket vurderes generelt som et av de mest sensitive når det gjelder skadevirkning på marine ressurser. Et oljesøl i nærheten av Tromsøflaket i juli kan derfor gi store konsekvenser for rekrutteringen av nye årsklasser xii. Erfaringer som norske fiskere i Nordsjøen har høstet, er at fiskebåtene til enhver tid har måttet vike når oljevirksomhetens fartøy kommer i fiskefeltene xiii. En eventuell utvinning i Barentshavet, vil sannsynligvis føre til at fiskerne også her kommer i konflikt med oljetransporten og annen virksomhet. Dette kan skape farlige situasjoner til sjøs, i tillegg til at selve oljeinstallasjonene kan beslaglegge viktige fiskeriarealer Leting og utvinning Petroleumsvirksomhet i disse havområdene innebærer en seismisk letefase, prøveboring, deretter en eventuell utvinning av olje og gass, og til slutt transport ut av feltet. Alle disse virksomhetene medfører forstyrrelse og kanskje også direkte skade på fisk. Det er påvist skade med dødelig utgang hos fiskeyngel etter forsøk med seismisk kartlegging av havbunnen. Med hensyn på leteboring på Tromsøflaket er det et problem at enkelte av leteblokkene ligger midt i gyteområder for lodde xiv. Ved offshore utvinning av olje og gass, vil store mengder produsert vann kontinuerlig pumpes ut fra plattformene (pkt.5.3). Etterhvert som oljeutvinning forflytter seg nordover og inn i høyproduktive havområder hvor de viktigste fiskeartene holder til, frykter havforskningen at kronisk belastning fra produsert vann kan påvirke utviklingen av sterke årsklasser i viktige fiskestammer xv. Kontinuerlig utslipp av produsert vann fra plattformene danner områder som permanent er forurenset, bl.a. av PAH-forbindelser. PAH-fraksjonen i oljen har vært gransket meget nøye gjennom mange år med hensyn til langtidseffekter. Det finnes nå betydelig dokumentasjon på at eksponering til ulike PAH-forbindelser både kan føre til kreft og nedsettelse av immunforsvaret samt påvirke reproduksjon og utvikling hos fisk. Alkylerte fenoler, som også forekommer i produsert vann, er mistenkt for å kunne ha samme virkning som det kvinnelige kjønnshormonet østrogen (hormonhermer) og dermed påvirke reproduksjon og kjønnsutvikling hos fisk og andre organismer (jfr. PCB i isbjørn) xvi. 9

10 Området omkring Snøhvitfeltet er et av de viktigste transportområder for fiskeegg, -larver og yngel, av fiskebestander som har sitt utbredelsesområde i Barentshavet. Yngel lever i overflaten av vannet og er derfor svært sårbare xvii. Plankton, fiskelarver og egg som driver gjennom disse vannmassene kan på den måten bli eksponert for produsert vann over en lengre periode. En vesentlig del av problemet i Barentshavet vil også være knyttet til konkurrerende bruk av arealer. Plassering av plattformer vil langt på vei kunne båndlegge arealer som tidligere har vært tilgjengelig for aktivt fiske xviii. Hver rigg vil legge beslag på 1130 mål hvor det blir forbud mot fiske og oppankring. I perioden drev hele 930 fartøy fangst i Barentshavet xix. Gassinstallasjonene på Snøhvit og rørledningstraseen de første 40 km inn mot land, er planlagt lokalisert i et område der fiskeaktiviteten i hovedsak består av bunntrålfiske med fangstinnsats i høst- og vinterhalvåret, og linefiske avhengig av skreiinnsiget xx. I tillegg kommer problemer forårsaket av Produsert vann, se under. 5.3 Produsert vann Produsert vann består av såkalt formasjonsvann, dvs. vann som naturlig befinner seg i den geologiske strukturen, og vann injisert i reservoaret for å opprettholde trykket. Dette vannet pumpes opp sammen med olje (eller gass), og de to bestanddelene skilles fra hverandre på plattformen. Det produserte vannet slippes enten ut i havet eller reinjiseres i reservoaret. Der ikke annet er opplyst, er dette avsnittet i hovedsak basert på informasjon i notat fra Asbjørn Svardal ved Havforskningsinstituttet. Produsert vann inneholder oljerester, tungmetaller, ulike sporelementer, radionuklider og løste organiske forbindelser som karboksylsyre, BTEX (benzen, toluoene, etyl benzen og xylen), fenoler og polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH). I tillegg inneholder vannet ulike tilsetningskjemikalier (de eneste som er regulert under OSPAR-konvensjonen) og oppløste salter. Produsert vann er omstridt, men kan ramme økosystemet på en rekke måter: 1. Kronisk belastning kan påvirke reproduksjon og utvikling hos fisk. Kronisk belastning av BTEX, fenoler og PAH i større eller mindre grad, kan føre til kreft og nedsettelse av immunforsvaret samt påvirke reproduksjon og utvikling hos fisk (5.1). PAH-forbindelser og alkylerte fenoler er således fremtredende bidragsytere til både akutt og kronisk toksisitet. 2. Oksygenmangel kan føre til redusert algevekst. På grunn av sitt høye oksygenforbruk vil de store mengdene organiske komponenter påvirke oksygeninnholdet i vannmassene. 1 liter produsert vann krever oksygenmengder tilsvarende 500 liter sjøvann. Dette betyr at man i rolige perioder, spesielt i løpet av sommeren, kan få oksygenmangel i deler av vannsøylen, hvilket vil representere et problem for marine organismer. 3. Forsuring av vannmassene fører til forskyvning i den naturlige artssammensetningen. Organiske syrer kan tjene som direkte næringsemner for diverse marine mikroorganismer, slik at utbredelse og sammensetning av ulike arter av bakterier blir endret. Resultatet kan være en forskyvning i den naturlige artssammensetningen også høyere opp i næringskjeden. Oljeselskapene hevder at utslippene kun påvirker et begrenset område rundt plattformene. De hevder også at fordamping og biologisk nedbrytning er viktige faktorer som begrenser omfanget av forurensningen. Forskning gjort av havforskningsinstituttet viser at hovedtyngden av BTEX og fenoler blir liggende i et lag m under havoverflaten rett 10

11 etter utslippene, hvilket gjør det lite sannsynlig at stoffene fordamper xxi. Når det gjelder biologisk nedbrytning vil denne også avta ettersom man forflytter seg nordover i kaldere farvann. Mengden produsert vann ved oljeutvinning er mye større enn mengden produsert vann ved gassutvinning. Konsentrasjonen av ulike komponenter er imidlertid mye større ved gassutvinning xxii. 6 Utvikling i regionen 6.1 Norske investorer På grunn av ustabile politiske forhold i Russland, er mange oljeselskaper avventende i forhold til utbygging på russisk sokkel. En russisk ny russisk lovrekke, PSA (Law on Production Sharing Agreements) kom i 1997, men fortsatt er mye uavklart med hensyn på eierskap og avkastning. Utbyggerne trenger også et regelverk om sikkerhet og miljø for å kunne starte utbyggingen. Ikke desto mindre er russiske politikere i gang med å legge forholdene til rette for produksjon. Utenlandske oljeselskaper, deriblant Statoil er allerede inne i tre felt offshore i Petsjorahavet, sørvest for Novaja Semlja; Veranday More, Medinskaya og Severo-Dolginskaya. Boringen skjer i samarbeid med russiske Gazprom, men også Norsk Hydro er partner i prosjektet. Sistnevnte er dessuten operatør på Snøhvit der også Statoil er partner. Spørsmålet er om selskapene utnytter den norske delen av Barentshavet som springbrett for å åpne russisk sektor. Statoil driver i dag én bensinstasjon i Murmansk, men har offentliggjort planer om å bygge ytterligere ti stasjoner xxiii. Det norsk næringslivet ser også muligheter i den svært risikable transporten gjennom Barentshavet. Ved Kværner Masa-Yards i Finland har man konstruert og er klar til å bygge isgående tankfartøyer av den typen russerne vil trenge for å frakte oljen ut av det isfylte farvannet i Pechorahavet. I Sør-Varanger har man utbedret havner med tanke på transport av olje og andre varer østfra. Kværner, Norsk Hydro, Statoil og Elkem står som foregangsbedrifter xxiv. 6.2 Norske myndigheter Fordi norske oljemyndigheter og -selskaper har lang erfaring og bred kompetanse innen petroleumsvirksomhet offshore, er de naturlige samarbeidspartnere for Russland som er å betegne som en nykommer på sokkelen. Under påskudd om at en utbygging kommer til å finne sted uansett, og at Norge som nærmeste nabo vil rammes ved eventuelle utslipp, har norske og russiske oljemyndigheter inngått omfattende samarbeid. Dette samarbeidet tar grundig for seg beredskap og sikkerhet rundt petroleumsaktiviteten i regionen, samt utvikling av et helhetlig russisk lovverk. Boris-prosjektet (Bilateral Co-operation on Development of Russian Regulations Concerning Industrial Safety) ble etablert i 1994 som et samarbeidsprosjekt mellom det russiske tilsynsorganet for sikkerhet i industrien - Gosgortekhnadzor - og det norske Oljedirektoratet (OD). Målet for prosjektet er å danne grunnlaget for utvikling av et En moderne direkteeffekt tilsynssystem av dette for er imidlertid sikkerhet og at miljø investorene i petroleumsvirksomheten får avklart spørsmål på rundt den ansvar nordlige og beredskap, russiske kontinentalsokkelen. slik at de får sikre rammevilkår Aktivitetene for i prosjektet sine investeringer. er rettet mot Dette utvikling bringer dem av lov- i neste og omgang regelverk, nærmere samt oppstart kompetansebygging av olje- og gassutvinning i Gosgortekhnadzor på russisk sokkel. rettet mot Det nye kan prinsipper altså virke som og at metoder norske oljemyndigheter innenfor myndighetsansvar er en pådriver for og utbygging tilsyn med av sikkerhet petroleumsreservene og miljø i i regionen, i petroleumsvirksomheten. 11

12 det de legger forholdene til rette for blant annet norske oljeselskaper. Vestlige oljeselskap er med økonomiske investeringer en forutsetning for utbygging på russisk sektor. Greenpeace kan vanskelig se at norske myndigheter har et rent miljøalibi i forhold til oljevernsamarbeidet med Russland. En utbygging av Snøhvitfeltet medfører norsk aksept for storskala utvinning i Karahavet, Pechorahavet og det østlige Barentshavet, amerikansk sokkel, og ikke minst Svalbard. Oppstart på Snøhvitfeltet handler altså ikke bare om én enkel utbygging av ett gassfelt, men en storstilt sirkumpolar satsning der også store oljefelt kan tas i bruk. Norge kan vanskelig stille seg kritisk til at russerne bygger ut oljereservene på Svalbard hvis vi selv utvinner gass noen breddegrader lenger syd. En sirkumpolar utbygging av petroleumsreservene innebærer en betydelig økt risiko for miljøkatastrofer i regionen, og man er derfor nødt til å da disse forholdene i betraktning når man snakker om miljøkonsekvenser ved utbygging på norsk sektor. Store hull i OSPAR-konvensjonen Norske myndigheter jobber også for at Russland skal slutte seg til standarder som er vedtatt gjennom OSPAR-konvensjonen. Det er verdt å merke seg at OSPAR-konvensjonen er mangelfull med hensyn på utslipp av produsert vann. Bortsett fra konsentrasjonen av olje og tilsetningskjemikalier, er konsentrasjonen av ulike komponenter i produsert vann ikke regulert gjennom OPSAR-konvensjonen. Greenpeace mener det er nødvendig å utvikle metoder til å måle den helhetlige effekten av produsert vann, både for å kunne avkrefte eller bekrefte mistanke om effekt, slik at politiske beslutninger rundt fremtidige olje- og gassfelt kan tas på riktig grunnlag. Havets evne til å motta forurensning kan være stor, men det er ikke akseptabelt å mangle grunnleggende kunnskap om hvor grensen går for når vesentlig skade oppstår. I dag er det slik at Nordsjølandene skal rapportere utslippene av olje og tilsetningskjemikalier til OSPARkonvensjonen, men av ulike årsaker har rapporteringen i mange år vært ufullstendig. Utslippene av produksjonsvann på norsk sokkel er nå så stort at vesentlig innsats må settes inn for å klargjøre miljøkonsekvensene. For oljeselskapene og myndigheter er det nødvendig å utvikle metoder for måling og rapportering av alle komponenter i produsert vann. 6.3 Urbefolkning I området fra Kirkenes og østover til Novaja Zemlja bor til sammen ca mennesker fordelt på rundt 30 små folkeslag, deriblant nenetserne. Rapporten I gode hender (Norwatch 1998) tar for seg Statoils prosjekter i utlandet, deriblant Russland. Rapporten forteller om gjennomsnittlig levealder i området som er 18 år lavere enn resten av Russland, om en selvmordsrate som er 3-4 ganger høyere, om alkoholisme og tuberkulose xxv.stilt overfor de enorme endringene storstilt olje- og gassproduksjon i regionen vil medføre, står nenetserne svært svakt. Mange er analfabeter, og russisk politikk og samfunnsliv er en ukjent verden for dem. Samtlige er avhengige av reindrift og fiske, og mange vil derfor få sine liv sterkt berørt når utvinningen tar til. Etter oppdrag fra utenriksdepartementet laget NORUT samfunnsforskning og Informasjonsteknologi et miljøkart for Barentsregionen i Undersøkelsene viste at verken i øst eller vest har lokalforvaltningen hatt noen avgjørende innflytelse på utviklingen. Faktisk er det slik at de ødeleggelser som kan konstateres, direkte kunne tilbakeføres til beslutninger i det sentrale maktapparatet. I Russland gjaldt dette både den enorme industrielle infrastrukturen, oljevirksomheten, og selvsagt den militære aktiviteten. 12

13 Blant aktuelle oljeselskaper finner man den russiske petroleumskjempen Gazprom og Statoil. I følge Norwatchrapporten er milliarder av dollar brukt til å forberede utvinningsfasen, mens ingenting er gjort for å utrede de mulige konsekvenser denne aktiviteten kan ha for urfolkene i området. Til tross for at hver kvadratmeter av tundraen er i bruk som reinbeiteland, kan ingen av oljeselskapene fremlegge analyser av hva olje- og gassproduksjonen vil føre til i så måte. Og ingen av initiativtakerne synes heller særlig opptatt av hva russisk og internasjonal folkerett kan ha å si. Både den nye russiske konstitusjon (art. 69) og en rekke statlige forordninger søker å ivareta internasjonale folkerettslige prinsipper, men de lar seg vanskelig implementere. Nenetsernes rettigheter blir dårlig ivaretatt xxvi. I følge Norwatchrapporten avviser Statoil tvert problematikken med nenetserne. Selskapet slår kort og godt fast at ettersom leteboringen deres foregår offshore, har den ingen konsekvens for befolkningen på land xxvii. Dette står i sterk kontrast til erfaringene gjort med offshore oljevirksomhet ellers i verden. Stort sett har aktørene i oljeindustrien innsett at utslipp til havs har konsekvenser for livet på land, særlig i strandsonen. Ikke minst må dette gjelde den svært sårbare naturen i Barentsregionen. Og ikke bare utblåsninger i stor skala utgjør problemer i så måte. Også transport av oljen, og alle de kontinuerlige mindre utslippene vil ha negative konsekvenser. Petroleumsindustrien i Barentshavet er per dags dato ingen stor arbeidsplass for folk i regionen. Ikke desto mindre involverer den store investorer og mye kapital i regionen, som i neste omgang fører til ny infrastruktur og utbygging. De potensielle inntektene i området er enorme, og vil ha stor betydning for de involverte landenes økonomi xxviii. Det er derfor sannsynlig hele regionen vil bli affektert av utbyggingen. Å hevde at befolkningen på land ikke påvirkes av offshore virksomhet vil være det samme som å si at kongeriket Norge, og vestlandsbyer som Stavanger ikke har blitt affektert av det som har skjedd i Nordsjøen de siste 30 år. ILO (International Labour Organisation) er tilknyttet FN, og har utarbeidet en rekke konvensjoner som skal sikre at menneskerettighetene respekteres. Norge er ett av 13 land som har ratifisert ILO-konvensjonen (nr 169) om urbefolkningers rettigheter. I følge Norwatch gjør Statoil sine egne vurderinger av internasjonale konvensjoner i forhold til miljø og menneskerettigheter. ILO 169 er ikke blant konvensjonene Statoil sier de vil respektere, selv om ILO 169 er en konvensjon som er høyst aktuell i forhold til Statoils virksomhet i Russland. Selskapet hadde i 1998 kun forpliktet seg til å respektere syv av ILOs konvensjoner ved de engasjementene der de har operatøransvar. Til sammenligning har Norge ratifisert så mange som 100 av de 181 konvensjonene ILO har utarbeidet. Greenpeace frykter at urbefolkningen i både Russland og Norge vil tape i en ny konflikt med storsamfunnet. 6.4 Alternativer Fornybar energi I dag satser Norge i underkant av 10 mill kroner på enøk, bioenergi og vindkrafttiltak i Murmansk og Arkangelsk oblast (regioner). I Norge skal det satses 500 millioner årlig framover. Men så lenge olje, kull og gass er det rimeligste alternativet, har de store energiprodusentene og bilfabrikantene valgt å fortsette med det som sitt hovedsatsingsområde. Politikerne ser dessverre ut til langt på vei å ha godtatt dette. Derfor satser oljeselskapene 13

14 fremdeles titalls milliarder kroner på å lete etter nye felt, samtidig som norske politikere velger å pynte med 500 millioner kroner i året på fornybare energikilder i Norge. I 1998 var investeringene i olje- og gass på norsk sokkel på 70 mrd kroner. I dag er det 222 mrd i Statens petroleumsfond som blant annet skal sikre fremtidige pensjonsforpliktelser. Det kan altså se ut til at dagens voksengenerasjon bruker store ressurser på å sikre sine egne pensjoner, på bekostning av framtidige generasjoner som får regningen på de miljøødeleggelser vi foretar nå Oppgradering av rørledningsnett Det russiske olje- og gassrørnettet er i en særdeles dårlig forfatning, noe som forårsaker ekstrem forurensning. Greenpeace har dokumentert sjøer av olje en rekke steder langs rørledningene. Bilde: Oljesøl fra vest Sibir, nær Nishnevartovsk. GP/Gavrilov, september Oljelekkasjene representerer i hovedsak lokale miljøødeleggelser, bortsett fra det som føres med elvene til nordishavet. I en ny rapport har Greenpeace beregnet at oljen som i dag søles ut over tundraen og naturgassen som lekker ut til atmosfæren, tilsvarer to ganger Russlands kjernekraftproduksjon. Av dette utgjør gasstapet alene to tredeler. Utslipp av naturgass (hovedsakelig metan, CH4) bidrar sterkere enn CO2 til den menneskeskapte del av drivhuseffekten. Tapene er estimert til ca 7% av totaltransporten. Selv ved de laveste estimatene for olje- og gasstap, viser beregningene at en oppgradering av rørsystemene vil kunne spare energi tilsvarende 90 prosent av Russlands kjernekraftproduksjon. Greenpeace aksepterer energiproduksjon fra naturgass i overgangen mellom utfasing av kull og kjernekraft og introduksjonen av sol, vind og bioenergi. Dette gjelder land som i dag er svært avhengige av kull- og kjernekraft, som Russland. Lekkasjene er uakseptabel ressurssløsing og en alvorlig trussel for miljøet. Greenpeace oppfordrer vestlige investorer til å forbedre ledningsnettet for olje og gass, framfor å åpne nye oljefelt i russisk sektor. Dette bør uansett ikke skje før man kan ta vare på ressursene som tas ut i dag på en tilfredsstillende måte. I tillegg til klima- og sikkerhetsgevinstene ved å ta bedre vare på ressursene, er det viktig å redusere den ekstreme forurensingen fra oljeutslippene. Det er en skam at oljeselskaper i vesten tør å selge denne oljen og gassen, når de vet hva denne transporten koster det globale og russiske miljøet. 14

15 7 Kilder i Dagens Næringsliv: Russisk Rute-rulett av Gunnar Grytås, ii Dagens Næringsliv op.cit iii Fiskaren : Oljen vil flomme i øst iv Næring i Nord 9/97 Russisk aktivitet gir norsk muligheter. v Dagens Næringsliv Op.cit. vi Fiskaren : op.cit vii Sakshaug, Egil: op.cit viii Sakshaug, Egil:op.cit ix Aschehough og Gyldendals Store Norske leksikon, bind 2 (B-bre), 3.utgave, Kunnskapsforlaget 1995, s.95. x Fiskaren Oljen vil flomme i øst xi Sakshaug, Egil: op.cit xii Palm, T. og Buch, C.: op.cit xiii Fiskaren : Katastrofalt for Barentshavet ved et større oljeutslipp xiv Aschehough og Gyldendals : op.cit xv Report of the WGEAMS (Working group on environmental assessment and monitoring strategies), ICES Headquarters, Copenhagen, March, xvi Asbjørn Svardal: Produsert vann sammensetning og effekter på det marine miljø, Havforskningsinstituttet [ xvii Palm, T. og Buch, C.: Høringuttalelse Oljesøl-skader på sjøfugl ved Snøhvit-feltet, juni 1998 [ xviii Sakshaug, Egil: Økosystemet Barentshavet, Pro Mare, Universitetsforlaget/Norges Forskningsråd, xix Barents perspektiv 5/94: Enorme utfordringer. Resultater fra NORUT Samfunnsforskning, Acta Consult AS miljøkart. xx Palm, T. og Buch, C.: Høringuttalelse Oljesøl-skader på sjøfugl ved Snøhvit-feltet, juni 1998 [ xxi Lars Føyn: Produced water from off-shore and gas-production, a new challenge in marine pollution monitoring, International symposium on marine pollutio n, Monaco, 5-9 October xxii Report of the WGEAMS (Working group on environmental assessment and monitoring strategies), ICES Headquarters, Copenhagen, March, xxiii Norwatch: I gode hender?. FIVH Oslo xxiv Fiskaren : Kirkenes transitthavn for olje fra Russland xxv Ludvigsen Johnny-Leo: Oil, gas and reindeer herding in the Nenets Autonomous Okrug, WayNorth - Tromsø Museum 1995 xxvi Bjørklund Ivar: A journey to the Bolshezemelskaja Tundra, Way North - Tromsø Museum 1995 xxvii Brev fra informasjonsdirektør Kai Nielsen i Statoil xxviii Hansen, J.R., Hansson, R., Norris, S.: The State of the European Arctic Environment, Norwegian Polar Institute, European Environment Agency, Copenhagen, Gjøvik Trykkeri Greenpeace, Oslo mai