Fidel Castros versjon av virkeligheten

Transkript

1 Fidel Castros versjon av virkeligheten Date : 16/07/2008 Ignacio Ramonet: Castro Mitt liv Oversatt av Kari Näumann Cappelen Damm 2008 Fidel Castro er en av forrige århundres mest betydelige politiske skikkelser. Mange vil mene at han bedre kan karakteriseres som en egenrådig diktator med et effektivt undertrykkelsesapparat for hånden. Dét er heller ingen feilaktig beskrivelse, men han tilhører en underkategori av egenrådige diktatorer det er få av: de som har vilje og evne til å gjennomføre en politisk visjon. Fidel Castro har stått for de mest halsbrekkende politisk-militære manøvre, og har stilt internasjonale politiske observatører i forlegenhet over ubetenksomme uttalelser hver gang han har loset skuten inn i smult farvann etter en eskapade. Han har realisert sine ideer om en alternativ måte å organisere samfunn på om enn de i mange henseender har vært mislykkede. Ignacio Ramonet var sjefredaktør i Le Monde diplomatique inntil mars i år, og holder professorater ved universiteter på flere kontinenter. Han har i sine artikler, essays og bøker belyst politiske problemfelt fra nye sider, og han har tatt tak i store spørsmål og løftet dem ut av journalistikken som for eksempel da han grunnla Attac. Ramonets virksomhet er definitivt mer verdsatt på den politiske venstresiden enn blant konservative. Denne mannen er det som nå har skrevet Fidel Castros biografi, i form av et lojalt intervju med el Comandante, som tidligere i år trakk seg som Cubas president. Fidel Castro gir ikke intervjuer som avstedkommer bøker i hytt og vær, men noen er det blitt. Mye omtalt er den 23 timer lange samtalen med den brasilianske frigjøringsteologen Frei Betto om religiøsitet og marxisme, Fidel y la Religión (Fidel og religionen, 1985). Like mye lest er den italienske filmskaperen Gianni Minas bok Un Encuentro con Fidel (Et møte med Fidel, 1987) basert på et 15 timer langt TV-intervju. Dertil er det skrevet autoritative biografier om ham; ikke minst har Tad Szulc skrevet den utmerkede Fidel, a Critical Portrait (1986). I det hele tatt er det nedtegnet ett og annet om Fidels liv, men ny litteratur som kaster lys over et av de mest myteomspunnede nålevende mennesker er alltid velkommen. Hva slags bok er dette? Ignacio Ramonet har skrevet en autorisert biografi som på spansk har fått navnet Fidel Castro. Biografía a dos voces, som kan oversettes med: Fidel Castro. En tostemt biografi. Samtalene boken er basert på, som til sammen varte 100 timer, fant sted i Havanna fra januar 2003 til desember Jeg vil tro at Ignacio Ramonet har vært opptatt av at tittelen skulle reflektere det faktum at dette ikke er hans analyse av fenomenet Fidel Castro: Dette er Fidels 1 / 5

2 iscenesettelse av seg selv, og Ignacio Ramonet er først og fremst penneknekt. Et valg fra det norske forlagets side er insisterende i sin tydelighet: På norsk har boken fått navnet Fidel Castro. Mitt liv. Tittelen poengterer hva boken forteller om, mens originaltittelen, poengterer fortellermåten. Det kan være gode grunner til ikke å oversette den spanske tittelen direkte. Biografia a dos voces ligger godt i munnen på spansk, men den direkte norske oversettelsen klinger ikke nødvendigvis like bra. Boken er formet som en lang samtale. Ignacio Ramonet spør, Fidel svarer. Man kan være fristet til å si at den spanske tittelen, som gir ideen om to fortellere, ikke er helt sannferdig, for Fidels stemme er ubestridt den viktigste. Ramonet er den oppmerksomme og respektfulle lytteren som gir Fidel den tiden han trenger for å utdype sine resonnementer. Boken er endatil fullstendig revidert, korrigert og komplettert av Fidel Castro personlig, som det heter i forfatterens forord. Dette er Fidel Castros versjon av virkeligheten, slik han vil at den skal nedfelles i historieskrivningen. Er dét mindre interessant enn en et kritisk portrett, som Tad Szulc i sin tid skrev? I utgangspunktet er det ikke det. Fidels helhetlige fortelling om sin egen opprinnelse, den politiske dannelsesprosessen, revolusjonen og den revolusjonære bevegelsen har åpenbar interesse. For observatører av den politiske prosessen på Cuba, og for alle som er opptatt av politiske alternativer til den dominerende ideologien i verden i dag, er Fidel Castros stemme viktig: Gjennom 50 år har han representert en politisk motkultur. I dag er Fidel Castros Cuba en inkubator for kommunistiske og sosialistiske ideer som har vært avskrevet som umulige i flere tiår. Egalitet og sosial trygghet er fundamentet i Fidels politiske anskuelser, og det er forestillinger med magre kår i det meste av verden. Men midt i blåsten fra WTO, Chicagoskolen og tidsånden i globaliseringens tid, står denne evige drømmeren, som ikke for noen pris vil underkaste seg den gjeldende politiske eller økonomiske orden i den vestlige hemisfære. Han vil noe annet. Den ærbødige intervjuformen har gjort det mulig for forfatteren å gjenskape stemningen man hensettes i ved å lytte til Fidel. Han har vært en av vår tids største folketalere, med en karakteristisk, humørfylt måte å nærme seg sitt publikum på. Argumentene er krydret med hyppige assosiasjoner som drar i flere retninger i innskutte bisetninger, før han samler trådene i et sluttpoeng. Det er uomtvistelig hans formuleringer og synspunkter som kommer til uttrykk. Vi er i Fidels selskap, noe Kari Näumann har lykkes i å gjenskape i den norske oversettelsen. At det kan ha en pris å være i Fidels selskap, vil noen millioner cubanere raskt si seg enige i. Vi må underkaste oss hans premisser. Det som i utgangspunktet er en styrke ved fortellingen, vender om og blir en betydelig svakhet vi blir lei av å lytte til Fidel. Teksten blir forutsigbar og repetitiv. Vi tar Fidels poeng lenge før han er ferdig med sine bisetninger, og blir nødt til å henge med i hans tankespinn til han omsider sier seg ferdig. Når vi lengter etter en vending i fortellingen, noe som kan rive oss med, filer Fidel på sitt og gir seg ikke før det i bunn og grunn er for sent litterært sett. Fidels talemåte kjennetegnes av dveling ved detaljer og en manisk trang til nøyaktighet. På side 48 slår Ramonet fast: «Da den spanske borgerkrigen brøt ut, var De i 10-årsalderen.» Fidel korrigerer: «Nei, jeg hadde ennå ikke fylt ti år. Jeg ble født 13. august i 1926, og borgerkrigen startet 18. juli Jeg var ni år og elleve måneder» 2 / 5

3 Boken blir aldri den fordypningen i Fidels tankesett som den er ment å være. En vesentlig forklaring er språkføringen. Fidels liv er uhyre rikt, hans erfaringer er overveldende, ekstreme og fargerike, men intensiteten i dette livsløpet kommer ikke til sin rett det hele blir for løst fortalt. De to høflige herrene setter seg fore å fortelle kronologisk fra Fidels families røtter på farssiden i Galicia via barndom og opprør til de to sitter i det spartanske kontoret i Havanna senhøstes For lesere som er opptatt av Cuba, og som har lest litteratur om Fidel tidligere, i alle fall de som leser engelsk, bringer denne biografien lite nytt. Vi har lest de samme anekdotene før, om den villstyrlige guttungen som gikk sine egne veier, om jesuittskolen og om jusstudiene. Den insisterende eksentrikeren avleverer et avtrykk av sin personlighet i den repetitive teksten, men vi kommer ikke videre i vår forståelse av hvordan han tenkte og hvordan revolusjonen fant sin form, eller for den del hva han mener om samtidige utfordringer. Ramonet blir for fort tilfreds med Fidels forklaringer. Et påfallende eksempel er på side 239: Revolusjonsstyrkene har kommet til Havanna og Batista har flyktet, og den perifere, men høyt respekterte dommeren Manuel Urrutia var blitt innsatt som president av de revolusjonære styrkene. Ramonet spør: «De ønsket ikke selv å bli president akkurat da?» Fidel svarer: «Nei, jeg var ikke interessert. Det jeg ønsket, var revolusjon, kamp og videre oppbygning av den stolte opprørshæren vår.» Ramonet spør igjen: «Vil det si at De sto i spissen for hele denne krigen uten personlige ambisjoner om å bli president etterpå?» Og Fidel svarer: «Jeg kan forsikre dem om at slik var det virkelig. Andre faktorer kan ha spilt inn ved siden av mangelen på interesse; det kan ha vært en slags stolthet eller noe slikt, men sikkert er det at det ikke var i mine tanker.» Denne påstanden lar Ramonet bli stående og skinne i all sin urimelighet. Manuel Urrutia måtte forlate embetet etter et halvt år, og selv i hans presidentperiode var det aldri noen tvil om at han lånte sin myndighet fra Fidel Castro. Sistnevnte påstår altså at han var helt uten ambisjoner etter seks år med revolusjonær virksomhet. En mann helt uten ambisjoner som ikke ga slipp på makten før etter 50 år! Det er påfallende at Fidel ikke utfordres på dette. For dem som får sin introduksjon til Fidel og den cubanske revolusjonen gjennom denne boken, kan det bli en vanskelig øvelse. Fidel ser på revolusjonen og sitt liv som et produkt av det cubanske klassesamfunnet, den karibiske slaveøkonomien og det latinamerikanske og afroamerikanske opprøret mot spansk og senere nordamerikansk imperialisme. Han refererer stadig til latinamerikansk og cubansk historie for å legitimere sitt politiske eksperiment. Dette er blant Fidels sterke sider: Han er belest og bruker sine kunnskaper for hva de er verdt. Men mange av de historiske referansene han bruker er summariske og trolig lite opplysende for den som ikke allerede har vært igjennom litteratur om emnet. Dette skjer eksempelvis når han snakker om slaveopprøret på Haiti i 1791 og dets innflytelse på sukkerøkonomien på Cuba (side 154, 155). På samme måte refereres det til den første uavhengighetskrigen som ble innledet av Carlos Manuel de Céspedes (side 156). Når han snakker om Simón Bolívar (side 158), står heller ikke det han forteller på egne ben. Fidel forutsetter at tilhøreren behersker landets og kontinentets historie. Det samme gjelder når han forteller om perioden etter Sovjetunionens sammenbrudd (side 394 og videre), revolusjonshistorien fra krigen i Sierra Maestra (s. 204 og videre) og tiden etter maktovertagelsen i 1959 (side 239 og videre). Man må kjenne den historiske konteksten for å henge med på resonnementene. 3 / 5

4 Igjen er det vanskelig å akseptere at Ramonet ikke legger større press på Fidel i enkeltsaker der han aldri har kommet med noen akseptabel forklaring. Et eksempel er når UMAP-leirene er tema (s. 247). Det tidlige 60-tall var en nervøs periode for revolusjonen. Faren for angrep fra USA var helt reell, og forholdet til Sovjetunionen var elendig på grunn av rakettkrisen høsten Machokulturen var på sitt sterkeste etter flere år med geriljakrig. Mange kristne, homoseksuelle og kunstnere ble tvangsinternert i arbeidsleire der de tjenestegjorde som et alternativ til militærtjeneste som de var ansett som udugelige til å gjennomføre. Unge menn med feil legning ble brutalt hentet fra sine hjem og sendt til en annen kant av landet, uten skikkelig forklaring på hva som foregikk. Det finnes mange vitnemål om disse arbeidsleirenes elendighet. I stedet for å legge kortene på bordet, innrømme at dette var et beklagelig utslag av statsterror, en alvorlig flekk på revolusjonens historie og at slikt ikke forekommer lenger, begir Fidel seg ut i en syltynn og langtekkelig forklaring som ikke fører til noen tydelig konklusjon, bare mange setninger som ikke henger helt sammen. På side 249 sier Ramonet: «Mener De at fordommene mot homoseksuelle nå effektivt er slått ned?» Og Fidel svarer: «Det hadde gledet meg å si at diskrimineringen av de homoseksuelle var et tilbakelagt stadium, og det er slik jeg oppfatter det. Jeg har tillit til dét som jeg har tillit til at vårt folk snart skal bli et av de mest velutdannede, lojale og rettferdige i verden. Gamle fordommer og ensporethet i tankegangen skal vi legge bak oss.» Det er i det hele tatt påfallende hvordan Fidel aldri innrømmer feil. I hans framstilling av historien har hans vurderinger til enhver tid vært riktig, og om noe har gått galt, så var det i hvert fall ikke hans feil. Jubelen for Brezjnevs invasjon i Tsjekkoslovakia, noe han var praktisk talt alene om i verden, finner han ikke noe kritikkverdig ved: Den var en historisk nødvendighet. UMAP var nødvendig. Trakasseringen av kirkesamfunnene i revolusjonens tidlige fase var nødvendig. Det finnes ingen selvkritisk refleksjon i teksten. En tjukk bok av Ignacio Ramonet om Fidel Castro kan aldri bli ubetydelig. Med alle sine utilstrekkeligheter er dette også en fascinerende beretning; man får en klar fornemmelse av Fidels mesterskap ved å lese boken. De stadige historiske og litterære referansene vitner om en mann som har enestående evner til å absorbere kunnskap. Han har lest krigshistorie så det holder, og later til å ha oversikt over hver sprettert det er skutt med og hver soldat som har tjenestegjort i krig siden Aleksander den Store. Han legger for dagen en interessant analyse av Franco og hans forhold til USA og nazistene. I periferien av hovedtemaet Fidels liv og framveksten og gjennomføringen av den cubanske revolusjonen berører Fidel en hel del interessant stoff som bidrar sterkt til bokens berettigelse. Mange passasjer er både slående og humoristiske. På side 218 forklarer Fidel hvorfor han har skjegg. Det har en praktisk side: «Hvis De multipliserer de 15 minuttene barberingen tar daglig, med alle årets dager, vil De se at De bruker nesten 5500 minutter på den jobben. I og med at en åttetimers arbeidsdag representerer 480 minutter, betyr det at ved å ikke barbere seg, frigjør man ti dager i året, som man kan bruke på arbeid, lesning, sport eller hva man måtte ønske. For ikke å snakke om hva man sparer av barberblader, såpe, etterbarberingsvann og varmtvann. Slik at det å la skjegget gro har en praktisk fordel, ved siden av at det også er mer økonomisk.» Han framfører sine absurde regnestykker i et alvor som tilsier at de skal tas seriøst, men det er formodentlig lov å smile 4 / 5

5 Powered by TCPDF ( Vagant Fra sin revolusjonære pidestall unndrar ikke Fidel seg fra å komme med karakteristikker av politiske med- og motspillere. John F. Kennedy, som var USAs president i den mest konfliktfylte perioden landene imellom, arvet en Cubapolitikk han selv ikke sto inne for, mener Castro. Han er raus med Kennedy og kaller ham faderlig «en talentfull fyr». Tony Blair blir på side 536 omtalt som følger: «[Blair] virket hovmodig og arrogant, og ikke noe annet,» og han fortsetter på neste side: «Likevel, Blair virket mer åpen på meg enn frankisten, arvtageren etter Franco, nemlig Aznar. Det har jo heller ikke vært noen Franco i England. [ ] I Aznar, som i Silvio Berlusconi, ser jeg to store lakeier, to ekte arvtagere til fascismen, for det er det de er.» Det er med en viss skadefryd en leser slike uttalelser. Jeb Bush, guvernøren i Florida, står for en politisk skandale som er altfor lite omtalt. Han ga i 2005 terroristen Luis Posada Carriles, som beviselig og uten noe rom for tvil er ansvarlig for en lang rekke alvorlige terrorhandlinger mot Cuba, politisk asyl midt under USAs krig mot terror. Under Fidels redegjørelse for denne saken kommer han i skade for å kalle Jeb Bush en «tjukkas». Og han fortsetter: «Og unnskyld det med tjukkas, det er ikke ment som kritikk, men et personlig råd om at han bør trene og holde diett; jeg sier det av hensyn til herrens egen helse.» Slik låter det når Fidel er i godt lune. Fidel er uovertruffen både i demagogi og retorikk. Angrep er det beste forsvar, og han utfører et glitrende angrep på den «frie» pressen i Vesten på side 586. Han sier: «Det snakkes om det frie ord, men det som i realiteten forsvares, er den private eiendomsretten til de store mediemogulene. [ ] Til de presseorganene som pretenderer å være frie og kritiske, men som er avhengige av reklameinntekter og som aldri kritiserer sine annonsører, sier jeg» Så fyrer han løs så det holder, og det er umulig å være uenig med ham. Når man får summet seg etter Fidels kanonade, innser man imidlertid at dette er et forsvar av pressesensuren på Cuba som er vanskeligere å akseptere berettigelsen av. En forsiktig konklusjon er at boken ville være tjent med en langt strengere redaksjonell bearbeidelse. På sitt beste er den interessant, men på sitt verste flyter teksten ut over sidene uten at man får tak i hva Fidel mener. Det blir for lite presisjon i fortellingen. Denne tendensen er spesielt påfallende de gangene Ramonet faktisk går Fidel inn på klingen da kan han prate hele problemstillingen i senk, mens leserne sitter tilbake og er like forvirret som før. Denne mangelen på stringens er jeg tilbøyelig til å mene at må ha vært åpenbar for Ramonet, og jeg tror det har vært viktig for ham at han med ettertrykk fikk si i forordet at boken er fullstendig revidert, korrigert og komplettert av Fidel Castro personlig. 5 / 5