INFORMASJONSBLAD FOR ELDRE I STAVANGER NR. 4/ ÅRGANG

Transkript

1 INFORMASJONSBLAD FOR ELDRE I STAVANGER NR. 4/ ÅRGANG

2 På redaktørkrakken: Informasjonsblad for eldre i Stavanger Utgitt av: Stavanger kommune Oppvekst og levekår Redaktør: Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonskomité: Anne Grethe Thesen Godal anne-grete.thesen.godal@stavanger. kommune.no Helga Laake hlaake@online.no Halvor Ingebrethsen halvor.ingebrethsen@lyse.net Gerd Borgenvik gebo80@msn.com Mette Bagge mette_bagge@yahoo.no Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonens adresse: «Mortepumpen» Olav Kyrresgt Stavanger Postboks 8001 Tlf Bladet kommer ut 4 ganger pr. år og sendes fritt til alle over 67 år i Stavanger kommune Neste nummer kommer ut 4. mars 2011 Stoff må være i redaksjonen 19. januar 2011 Forsidebilde: Ørnestein Gårdsbarnehage inviterte beboere på Slåtthaug sykehjem på helikoptertur. Her er Else Margrethe Øyri klar for take off. Foto: Torbjørn Håland Opplag: eksemplarer Layout: Grafica Hundsnes Trykk: Gunnarshaug AS Fornuften seiret I det Mortepumpen går i trykken melder media at eldreomsorgen vant tilbake det tapte i rådmannens budsjettforslag for Forslaget til rådmannen falt i dårlig jord hos dem som ivrer for en bedre eldreomsorg. Protestene mot forslaget var derfor ikke uventet og de var berettiget. Både politikere og «protestantene» vil ha æren for den gode løsningen. La oss heller kalle det samarbeid for en god sak. Takk til alle som har stått på. Det er godt for oss andre å oppleve at fornuften fremdeles kan seire. I forrige nummer av Mortepumpen i denne spalte, kom redaktøren med kritiske kommentarer til innholdet i en av Seniorforbundets artikler. Mange lesere har reagert på samme måte og spør i den forbindelse hva er Seniorforbundet og hva står de for? Redaksjonen har bedt Seniorforbundet om noen fakta om seg selv og på s. 57 får du et lite innblikk hva de steller med. For å unngå at misforståelser skal få stå uoppklart, har de en liten forklaring på hva de egentlig mente i sin artikkel på s 60. Gjensidig glede må stå som overskrift for årets store opplevelse for en del av beboere på Slåtthaug sykehjem. Ung og gammel hånd i hånd!! Ørnestein Gårdsbarnehage spanderte helikoptertur på sykehjemmet. Et slikt tiltak står det respekt av. En flott og spennende opplevelse og for begge parter sikkert et minne for livet. Redaksjonen vil ønske leserne en riktig god jul, takke for samarbeidet i året som er gått og ønske et riktig godt nytt år! Internett: mortepumpen

3 BYPROFILEN Chester Danielsen var vegsjef i Rogaland fylke i årene Av Helga H. Laake I disse årene skjedde det en voldsom utbygging av hovedveinettet og av fylkesveiene i Rogaland. Motorvegen og den flotte forbindelsen mellom sør- og nord-fylket, er bare noen eksempler. At dette er noe av grunnen til at Chester fikk Kongens fortjenestemedalje i gull (2005) er nok sikkert. Men det skal jeg prøve å skrive mer om i neste utgave av Mortepumpen. I denne artikkelen vil jeg konsentrere meg om mennesket bak sjefstittelen, det vil si om Chesters liv; hans familiebakgrunn og oppvekst, både i Amerika og på Alne i Vikebygd, der hans mor kom fra, om ungdomstiden og selvsagt om kjærlighet, ekteskap og karriere. Det er blitt en lang fortelling, men den kunne vært lengre! Chester Danielsen. ut å fatte den tragedie som rammet familien. Men han forsto godt at den snille gode, faren hans var død, og aldri ville komme tilbake. Han glemte faren aldri. Arbeidet med denne boken, eller minneskriftet som han selv kaller det, gav han imidlertid ideen om å lage et minneskrift også om sin mor, Bertha. «Bertha overlevde Daniel med nesten 50 år. Ho fekk eit langt og på mange måtar eit spanande, rikt og turbulent liv med både medgang og motgang», skriver han i forordet til det ferdige produktet, Eit minneskrift om mor og far. I tillegg til hyggelige samtaler med Chester og kona Ingrid, er det dette jeg har brukt som kilde til det jeg her har skrevet. Ingrid og Chester. Da Chester ble pensjonist, gjorde han noe han lenge hadde tenkt på; å skrive en minnebok om sin far Daniel Danielsen, som omkom da Chester bare var 8 år. Han var den gang for liten til fullt Først litt om Chesters foreldre: Far til Chester, Daniel Danielsen Løvås ( ) kom fra gården Løvås i Sveio. I mai 1924 giftet han seg med Bertha, som var fra Alne i Vikebygd. De snakket mye om å emigrere til Amerika. Så da Daniel klarte å få en billett med Stavangerfjord som skulle gå fra Bergen 20. mars 3

4 ankomsten, den 2. Januar 1929, fødte Bertha en velskapt gutt, som fikk navnet Chester. Og selv om de nå hadde fått sitt store ønske oppfylt; å få en sønn, ble gleden ikke mindre da Bertha bare noen måneder senere, ble gravid igjen og året etter, den 25. Februar 1930, satte nok en velskapt gutt til verden. Han fikk navnet David. Men gleden ble brått vendt til den dypeste sorg, da 5 år gamle Dagny, to dager etter at David ble født, døde av smittsom hjernehinnebetennelse. Det finnes ikke ord som kan beskrive foreldrenes fortvilelse. Bertha var i lang tid utrøstelig. Livet måtte gå videre Bertha og Daniel hadde for lengst blitt enige om at de for all fremtid vil bli i Amerika. Derfor hadde de gitt Chester og broren David, amerikanske navn, og det fikk den lille datteren også, som kom 4 år senere (1934). Hun fikk navnet Gloria. Selv om Bertha stadig snakket om lille Dagny hun glemte henne aldri var livsgleden tilbake i den lille familien. Familiebilde på trappen i Milwauke. 1925, pakket han reisesekken og dro, selv om det bare var en liten uke før Bertha skulle føde. Da barnet kom hun fikk navnet Dagny det var den 25. mars 1925 var Daniel for lengst dratt av gårde. Men Bertha var fullt ut innforstått med det som skjedde, og lovet å komme etter så snart Daniel hadde fått arbeid og et sted å bo. De regnet med god hjelp fra nære slektninger som hadde dratt tidligere. Det skulle gå hele tre år før Daniel kunne skrive til Bertha at nå kunne hun og Dagny komme. Det hadde tatt lengre tid enn han trodde, å skaffe seg fast arbeid og en plass å bo. Bertha dro av gårde så fort hun kunne. I minneskriftet sitt skriver Chester: Den 9. Mars 1928 sigla mor og Dagny med Stavangerfjord frå Bergen for å møta Daniel på jernbane-stasjonen i Milwaukee. Det gjensynet skulle me gjerne ha sett! Bertha fant seg fort til rette i de nye omgivelsene, og ikke uventet nøyaktig 9 måneder etter Men det går ikke alltid slik vi mennesker håper og planlegger Den 14. juli 1937 skjer det som på et øyeblikk får alt rundt en til å virke meningsløst og uvirkelig. Daniel omkommer i en arbeidsulykke på fabrikken der han var ansatt. «Da Bertha får vite det», skriver Chester i minneskriftet sitt, «skreik ho opp, ho var heilt frå seg. Dei køyrde oss heim til huset vårt og fekk lagt mor til sengs. Eg trur ho låg nærmast i koma i fleire dagar. Huset var fullt av folk, men ingen heller ikkje mor la merke til oss barna. Me såg på alt saman med store augo, me gret ikkje, me sa ikkje eit ord». Og han tilføyer: «Frå den dagen far døyde, endra livet til vår vesle familie seg dramatisk». Med hjelp fra slektninger, nære venner og naboer, klarte omsider Bertha å komme til krefter igjen. Hun innså imidlertid at hun på ingen måte var i stand til å fortsette livet i Amerika uten Daniel. Kort tid etter begravelsen blir derfor hun og guttene enige om å dra hjem til Norge. Hun hadde 4

5 fortsatt sine foreldre i live hjemme i folgehuset på Alne, så da våren kom (1938), gikk hun og ungene ombord i Stavangerfjord, for aldri mer å vende tilbake til Milwaukee. Flyttingen ble en stor utford ring Flyttingen fra storbyen Milwaukee til gården Alne i Vikebygd, ble en stor utfordring for alle fire. Årene i USA (10) hadde satt sine spor, og skapt nye behov. Språket var for eksempel et ikke lite problem for ungene. For selv om de to eldste, Chester og David, kunne forstå hva de voksne sa når de snakket norsk, var både tale- og skrivespråket deres amerikansk. Selv lille Gloria som bare var 3 år, plapret i veg på amerikansk vis. De måtte med andre ord lære både å skrive, lese og snakke norsk! Og de savnet Daniel alle sammen. Men som det ansvarsbevisste menneske Berha var, ble hun likevel etter som ukene og månedene gikk, mer og mer opptatt av å skape en trygg og god tilværelse for barna sine. Å klare det, var det viktigste av alt. Heldigvis var hun enda ung og sterk bare 37 år gammel En dag, nesten et år etter at Bertha og ungene kom tilbake fra Amerika, får hennes gamle ungdomsvenn Bernt Øren fra Snilstveitøy i Kvinnherad via Berthas bror, Knut, høre at Bertha er blitt enke, og at hun og de tre barna var kommet tilbake til Vikebygd og Norge for godt. Bernt kjente Bertha fra den tiden hun og søsteren drev et strykeri sammen i Haugesund. De var faktisk svært gode venner den gang. Men da Daniel kom på arenaen, og begynte å gjøre iherdig kur til henne, ble det likevel han hun sa ja til. Men tiden læger alle sår og gammel kjærlighet ruster ikke. Så da Bernt, som fremdeles er ungkar - fikk høre at Berta var kommet hjem igjen, var han ikke sein om å pakke ryggsekken og sette kursen mot Alne der Bertha nå bodde. På Snilstveitøy visste alle alt om alle, og ingen var i tvil om at nå dro Bernt på frierferd. Og han hadde gode kort på hånden. Han var enda en mann i sin beste alder, og han hadde både god helse og inntektsbringende arbeid. Han var faktisk en Bertha og ungene. Nå er de aleine. meget etterspurt bøkker, og hjemme på gården hadde han sitt eget verksted. Hjemme på Alne fikk Bertha vite at Bernt var på veg til henne. Hun vet også hva han kommer for, og hun er ikke i tvil om hva hun vil svare! Men hun må snakke med Chester og David først, og høre hva de mener. Gloria var enda for liten til å forstå hva som skjedde. Chester og David brukte imidlertid ikke lang tid på å gi moren sin aksept. Bernt var kjent både som en ærlig, snill og arbeidsom kar, og det visste de to guttene å sette pris på. En septemberdag i 1939 giftet Bertha og Bernt seg hos byfogden i Haugesund. Alle var glade for det som nå var skjedd! Chester skriver i minneboken sin: «det var det beste som kunne skje for oss alle sammen. Og det var innleiinga til eit ekteskap og samliv som varte stort sett i berre gode dagar i nesten 50 år». 5

6 Han ville mer enn gjerne overlate ansvaret for gården og alt hva det innebar til broren. Han selv ville flytte til Vikebygd sammen med Bertha og ungene! Chester skriver i minneboken sin: ( ) Så hausten 1940 bar det med innleigd skøyte attende til Vikebygd. Me hadde då bodd ca. eit år på «Øynå», og eg vil seia at det var eit lærerikt, innhaldsrikt, spennande og minnerikt år, og heilt ulikt noko me elles hadde opplevd. ( ) Ein av grunnane til at me trivdes på Øynå var nok at me merka det gode forholdet det var mellom mor og far (mor ba oss kalla Bernt for far ) og det beste minnet me har frå Snilstveitøy er sjølvsagt at mor og far Bernt fekk ein son og at me fekk ein bror.» Bertha og Daniel. Ny-kjærester og nye hatter. De flytter igjen Det var bestemt, før de giftet seg, at Bertha og ungene skulle flytte til Snilstveitøy og bo på Bernt sin heimegård, sammen med moren hans og et par av hans ugifte søsken. De hadde et stort hus, og det var ikke uvanlig i den tiden, at sønnene ikke så ofte døtrene ble boende heime på gården, dersom de forble ugifte, eller ikke tok arbeid annet sted. Det var imidlertid ikke Berthas ønske å bo på Snilstveitøy. Hun likte seg bedre på fastlandet! Men akkurat der og da, hadde hun ikke noe valg. Det var Bernts plikt å ta seg av gården og familien. Men som det gode menneske han var, forsto han at Bertha lengtet hjem til Vikebygd, og derfor trøstet han henne så godt han kunne. Men så skjedde det, at en dag (det må ha vært på forsommeren i 1940) kom plutselig Bernt sin to år eldre bror, Martin, hjem på besøk. Han hadde bodd og arbeidet i Stavanger noen år, men nå ville han hjem igjen. Da han sa at han ønsket å overta gården, var det ikke nei i Bernt sin munn. Men året er 1940, og det er krig i verden Chester skriver i sin minnebok en hel del om hvordan de hadde klart seg under krigen: «I 1940 var me fire borna frå eit til elleve år gamle, og då krigen slutta våren 1945 var me blitt frå fem til 16 år gamle. I dei 5 krigsåra hadde me alle fire vakse monaleg og me trong mykje mat og større klær. På den tida målte dei kvart år vekta og høgda på alle skuleelevane. Mine målingar viste at eg i dei tre første åra voks med over 12 cm. for kvart år, og var utvaksen til 193 cm høgd og vog 70 kg før eg var konfirmert i ( ) og det var litt av eit under korleis mor greidde å skaffa meg konfirmasjonsklede. Eg trur helst det var eit prosjekt som gjekk over fleire år og som kravde stor evne til langtidsplanlegging og organisering og den evna hadde tydeligvis mor. I alle fall så stilte eg opp på kyrkjegolvet i Vikebygd med dress sydd av ein bygdeskreddar frå Førde, nye sko nr. 45 og ny kvit skjorte. Den dressen hadde eg i fleire år, heilt til eg skifta han ut med russedressen 1949.» Han begynner på Bryne Landsgymnas Høsten 1945 begynte Chester på Rogaland offentlege Landsgymnas på Bryne. Det var bare de riktig flinke ungdommene som fikk studieplass der i de åra. Dessuten kostet det penger. Men det sørgde Bernt for! Før han reiste til Bryne, hadde han blitt «småkjæreste» med Ingrid Dommersnes, som også var Vikebygding. Faren hennes var ikke bonde, men arbeidsbestyrer (for telegrafen) for Rogaland og deler av Sunhordland og Vest-Agder). Som Chester var hun humørfylt og glad i å lese og flink til 6

7 å ordlegge seg. De hadde det alltid hyggelig når de var sammen. Når han nå reiste til Bryne, og hun til Flekkejord for å arbeide på telefonsentralen, ble det mye brevskriving i årene som fulgte. Men i sommerferiene klarte Chester alltid å få seg sommerjobb der Ingrid var, så på den måten klarte de å holde i hop. Så da Chester hadde tatt sin eksamen på landsgymnaset og sine 9 måneder i militæret, ble de enige om å gifte seg, før Chester dro til Trondheim og Norges tekniske Høyskole (NTH). Ingrid var imidlertid nå ferdig med sin opplæringstid som telefonoperatør og i fullt arbeid på telegrafen i Haugesund. Hun valgte derfor å vente litt med å dra opp til Trondheim, i håp om at det etter hvert vil ordne seg både med arbeid og husrom, slik at de kunne bo sammen der oppe. Det ordnet seg det og De ble i Trondheim i 3 år. Chester besto eksamen med glans. Hans tittel var nå sivilingeniør med bygningsfag som spesialitet. Hans første jobb ble i Bergen på Vegkontoret i Hordaland. Og her i Bergen kom også deres førstefødte, Bjørg til verden den 5. Juni At alle hjerter gledet seg, er sikkert, og da den første av deres to sønner, Tor Dagfinn kom to år etter (i 1958), var det jubel i familien igjen! Men da var de på flyttefot igjen, for nå ventet en ny oppgave på han på Hermannsverk i Sogn og Fjordane. Også her ble han i 2 år, for da fristet nye oppgaver på Fylkets veikontor i Bergelandsgata. Som alle vet endte han til slutt som Rogaland fylkes vegsjef med kontor i Tinghuset i Stavanger. Men før han kom så langt hadde han også prøvd hvordan det var å arbeide i hovedstaden noen år. I 6 år var han nemlig overingeniør i Vegdirektorat (i Oslo), før han satte seg i sjefsstolen på Fylkets Vegkontor på Tinghuset i Stavanger. Året var 1971 og han var enda bare 42 år Men fra det tidspunktet ble han og Ingrid enige om å slå seg til ro. Det tredje barnet, sønnen Ivar Chester (f.1968) var nå 2 år, Tor Dagfinn allerede 10 og eldstebarnet Bjørg stor jente på 12. Nå gjaldt det å prioritere familiens behov. Det var for det første et hus de kunne bo i for mange år fremover, slik at ungene kunne få slå seg til ro på den skole de skulle gå på. Det neste var barnehageplass for Ivar Chester, slik at Ingrid kunne få en mulighet til å slå ut håret i yrkeslivet. Denne gang gikk alt stort sett som de planla, i hvert fall mht hus, og skole. Det ble verre med barnehage. Ingrid måtte derfor bli hjemme et par år inntil Ivar Chester begynte på skolen og etter hvert ble mer i stand til å klare seg selv. Det ble derfor mye halvdags-jobbing og små vakter før hun kunne gå i fullt arbeid igjen. Og fra nå og i årene fremover, lever denne familien mer eller mindre som alle andre familier i Stavanger, som har god økonomi, godt arbeid, hus og hage og hytte på landet! De skiller seg ikke ut på noe vis de er som folk flest, bortsett fra det faktum at vegsjefen selv er en hyppig gjest i media, både med og uten bilde. Chester var selvsagt en særs travel person i disse årene. Alltid et nytt prosjekt på bordet. Men han trivdes med å ha det sånn! Det er ikke tvil om at årene som vegsjef i Rogaland Fylke var gode år for Chester Danielsen, Oktober 2010 Ingrid, Chester og jeg har oss en kopp kaffe sammen på kafeen på Eldres Hus. Nå har både Chester og Ingrid passert 80 for lengst. De bor ikke lenger i Krokusvegen. For noen få år siden kjøpte de en stor, lettstelt leilighet i Ytre Eiganesveien 15. De bor i 1.etasje og det er lettvint å komme seg til og fra den store Kiwibutikken som ligger like ved. Her handler de stort sett alt de trenger, i hvert fall når det gjelder mat. «Hvordan var det for deg Chester, som alltid var i offentlighetens søkelys der hvor det skjedde noe bestandig, og der du i så mange år var sjefen, å gå over i pensjonistenes rekker», spør jeg etter at vi har satt oss godt til rette rundt bordet i den innerste stuen. Det er Ingrid som svarer. «Jeg var egentlig redd for at han skulle bli nedfor og lei seg, når han ikke lenger hadde kontoret å gå til. Han var jo vant til alltid å ha et prosjekt på gang. Det hadde han nok gått og tenkt på sjøl, for før jeg visste ordet av det var han i gang med å skrive en bok! En minnebok om sin far Daniel, som han var så glad i, men som døde så brått. Og så begynte han å male. Med årene har mange bilder funnet sin plass på veggene, både hjemme og hos barn og barnebarn. Men nå tar han det mer med ro. Det er ikke bare, bare når en har passert 80 og vel så det», avslutter Ingrid. Jeg lar henne få siste ordet. 7

8 Skuespiller Erik Svendsen var kjent i Stavanger for sitt engasjement for eldre. Han gledet Mortepumpens lesere med artikler omkring våre juletradisjoner. Erik Svendsen var i mange år ansatt på Rogaland teater. Før det virket han i Bergen og var den første i Norge som startet med kirkespill. Han utgav også sangboken «Kan du minnes», viser og sanger for eldre. Følgende juleparafrase sto i Mortepumpen nr Den gjengis nå til glede for nye lesere. Vise menn fra Østerland En juleparafrase av skuespiller Erik Svendsen Illustrasjoner: Eva Rønnestad I alle år som er gått siden Jesu fødsel 1980 år er det mange, mange mennesker som i ånden har vandret mot Betlehem ved juletider for å være med å tilbe Jesusbarnet. Vi har likesom et eget bilde av stallen i Betlehem, et bilde vi som barn har dannet oss og som står uendret for vårt indre blikk den dag i dag. Vi vandret ut fra vår barndoms stue, der syntes vi at verdens vakreste juletre sto. Herfra vandret vi ut, hit vender vi tilbake, mens det synger inni oss: Deilig er den himmel blå. lyst det er å se derpå hvor de gyldne stjerner blinker hvor de smiler, hvor de vinker oss fra jorden opp til seg. Det ble mange julefeiringer etter disse vår barndoms forjettede julaftener. Og nå synger en annen sang i vårt bryst. Det er likesom noe som knyter der inne når vi nynner: Om Jesusbarnet fortalte mor så mang en aften vi satt der hjemme. vi kan hans bud og hans milde ord, Og vet at aldri vi dem må glemme. Når stjernen skinner, om han oss minner vårt juletre. Jo, visst har vi vandret i ånden mot Betlehem. Hver av oss kan hvis vi vil fortelle noe ganske spesielt om det. For vi opplever det ikke alle på samme måte. Men en gang var det noen som ikke vandret i ånden, men virkelig vandret på sine ben, eller red på kameler i tretti dager og netter: De tre vise menn. Vi vet at de ofret gull, røkelse og myrra til Jesusbarnet. Etter å ha lest Matteus , vet vi at de kom fra Østerland. Vi hører ingen ting om de var konger. Ser vi derimot på Grundtvigs salme, leser vi der: «Av Saba kom de konger tre.» Beretningen om dronningen av Saba kjenner vi fra 1. Kongebok. Men hvor har Grundtvig det fra at det var tre konger som kom fra Saba. Saba var et oltidsrike i Syd-Arabia som var befolket av sabæere og med en forholdsvis høytstående kultur. 8

9 Beretningen i Matteusevangeliet, som antakelig er blitt utformet omkring 100 e.k. skal i følger kildene bygge på en reise som parterkongen Tiridates foretok år 66 e.k. til Rom. Han skulle der hylde Nero. I evangeliets greske tekst er vismennene omtalt som babylonske astrologer. Gavene var de vanlige offergavene til solguden Mitra: Gull, røkelse og myrra. Allerede i Det gamle Testamentet fortelles det om det lys som kongene skulle vandre i: «.. folkeslag skal søke til ditt lys og konger til den glans som er gått opp over deg.» Den mest kjente legenden er den som er oppstått omkring Bileams spådom i 4. Mosebok 24, 17. På denne tid var India delt i tre riker. Nubien, Godelia og Tarsis. Melkior var konge i Nubien. Han hadde struts i hagen sin. Den natten da stjernen viste seg la den to egg og dette var helt uaminnelig. Ut av det ene egget kom der et lam og av det andre en løve. Dette var et varsel om at Frelseren var født. Baltazar var konge i Godelia. Her skjede det at natten stjernen lyste første gang, fødte en kvinne en sønn som straks etter fødselen begynte å snakke. Han fortalte at Frelseren var født. Kaspar regjerte i Tarsis. I hans slottshage vokste det et flere hundre år gammelt tre, som var nesten helt uttørret. Sammen natt som stjernen ble tent ble det friskt og grønt igjen. Fuglene sang i treets grener og sangen formet seg som en lovsang til Kristusbarnets ære. Etter å ha sett disse undre dro så kongene ut for å lete etter den kongesønnen som skulle frelse verden. Vi vet fra Matteus at de kom til Betlehem og der bar de frem sine gaver. Dette er i korthet legenden om de hellige tre konger og deres reise til den nyfødte jødenes konge. Men i evangeliet fortelles der altså ikke om konger eller om det skulle være tre stykker av dem. «Det kom noen vismenn fra Østerland til Jerusalem.» At det skulle være tre konger kan vi lese om i en del apokryfiske skrifter. Dette var i korthet noen opplysninger om en av de mange legendene. Gruntvig har kalt sin julesalme «De hellige tre konger». Jeg vil ønske leserne en gledelig jul med å sitere et par av versene fra denne skjønne poetiske julefortelling: Vise menn fra Østerland dro i verden ut på stand, for den konge å opplete, for den konge å tilbede som var født i samme stund. Stjernen ledet vise menn til den Herre Kristus hen; vi har og en ledestjerne og når vi den følger gjerne kommer vi til Jesus Krist. 9

10 Se, der svever bestemor! Tekst: Bente Amundsen. Foto: Torbjørn Håland Søndag 26. september var beboerne ved Slåtthaug sykehjem invitert til åpen gård ved Ørnestein Gårdsbarnehage. Der skulle det være ridning på barnehagens hest Stjerna. De har to hester og ett esel. Grilling av pølser, salg av egenprodusert fiskesuppe av ørret de hadde fisket i Stokkavannet, og selvsagt brus, kaffe og kaker. Styreren i barnehagen, Karen Egebakken, ringte Slåtthaug fjorten dager før og fortalte at eierne av Ørnestein gårdsbarnehage, Margrethe og Kristian Vika, ville spandere tolv gratisturer med helikopter for beboerne på Slåtthaug sykehejm. Dette for å glede de eldre på sykehjemmet, som ligger i nabolaget til barnehagen. Da vi kom ble det servert kaffe og lapper. Fra venstre: Else Margrethe Øyri, Lilly Lerang og Inger Johanne Seabourn. 10

11 Tradisjonene i barnehagen er at 6-åringene som nå har begynt på skolen, men som har gått i barnehagen, blir invitert på helikoptertur. Vi fra Slåtthaug ankom klokken 14 i egen minibuss. Været var strålende og stemningen upåklagelig. Det hele hadde pågått fra klokken tolv og cirka 600 personer hadde vært innom arrangementet. Da vi kom ble vi servert gratis kaffe og lapper med syltetøy mens vi ventet på tur. Helikopteret tok foruten pilot, tre passasjerer på hver tur. En stor mark ved barnehagen, ned mot Stokkavannet, var landingsplass. Beboere med og uten rullator, ja til og med rullestol, tok seg ut på marken og ble behørlig hjulpet inn i helikopteret. Da er det godt med store sterke mannfolk fra sykehjemmets personale som kan dette med å løfte. Inn kom de, noen med store smil, noen litt bekymrede. Alle spente på hvordan dette ville gå. De ble vinket av gårde og etter ti minutter kom de med store smil ned på landingsjorda igjen. Og som de sa; Dette var et eventyr og til og med gratis! For en opplevelse. Bilder ble tatt både fra land og luft. Disse ble hengt opp på sykehjemmet. Og som en av personalet sa; Det var jo kjekt når pårørende kom for å besøke sine at de kunne si, nei de er ikke hjemme, de er på helikoptertur! Så tusen hjertelig takk til eierne av Ørnestein Gårdsbarnehage for en fantastisk opplevelse og vågelig initiativ. Rullator er ingen hindring for en helikoptertur! På vegne av alle på Slåtthaug sykehjem Bente Amundsen ativitør Godt å ha en arm å holde i! Fra venstre: Inger Johanne Seabourn, hjelper Kurt Martin Lilleby og Lilly Levang. 11

12 Flittige hender i 25 år Sonja Kristine Tønnessen brenner fortsatt for å hjelpe til der det trenges Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen Det finnes mennesker som etter å ha engasjert seg i noe, etter hvert får engasjementet sitt til å bli til en livsstil. Det må jo komme av at man etter hvert ser at dette er en oppgave det ikke er så lett å avslutte. Både ved at man er blitt en del av den og at denne gir resul tater. Og at man ønsker å fortsette til beste for de formål som etter hvert dukker opp og som det ikke er like lett å få andre til å overta. Slik skapes et livsverk. Et slikt livsverk har nå Sonja Kristine Tønnessen skapt ved å være leder for julemessen i Sunde/Kvernevik i over 25 år. Det startet med et engasjement i regi av Skipper Worse- stiftelsen. Men da denne ikke så det mulig å opprettholde dette arbeidet, syntes den da aktive lederen at det var for ille å nedlegge virksomheten. Hun meldte derfor sin egen frivillighet til disposisjon for en fortsettelse. Og dette var årsaken til at det også i år ble arrangert julemesse i Sunde bydel. Gode medarbeidere Men hun har ikke vært alene om arbeidet. Hver tirsdag samles 13 damer i sin beste alder, ivrige til å ta fatt på nye oppgaver, og/eller fullføre allerede påbegynte. På denne tiden er det den årlige julemessen som krever tid og innsats. Når dette kommer på trykk, er den forhåpentlig avviklet med suksess også denne gangen. Mortepumpens utsendte møtte opp på arbeidsmøtet deres tirsdag 19. oktober og fikk se og høre de aktive damenes mening og se deres innsats for å støtte ulike prosjekter til beste for dem som trenger det. Navnet på arbeidsgruppen forteller nettopp det vi fikk se denne dagen, nemlig «Flittige hender», som den heter. Nå vil kanskje noen i Madlamark stusse, for også der finnes det en slik gruppe, som også arbeider under samme navn. Da det ikke var aktuelt å slå 12

13 seg sammen til en, ble man enig om å beholde navnet på begge gruppene. Og det var sikkert lurt, for da kan man vel forvente at arbeidet deres når lenger ut med to grupper enn med en, antar vi. Et Skipper Worse-tiltak til å begynne med Men hvordan startet så dette arbeidet i Sunde bydel, må vi få vite. Og intet er vel mer naturlig enn å rette spørsmålet til Sonja Kristine Tønnessen, som har stått i bresjen for dette i nå 25 år. Og som bedyrer at det ikke hadde vært noen slik arbeidsgruppe, hvis det ikke var samarbeidet og holdningen til oppgavene fra de 12 andre i gruppen. Vi arbeider i et fellesskap og det har vi gjort helt fra starten av, forteller hun og fortsetter med å gi litt bakgrunn for det som opprinnelig startet som et «Skipper Worse» foretak, men som nå fungerer uten annen binding enn medlemmene som sammen brenner for å hjelpe til der hvor det trenges. Hun forteller imidlertid at arbeidet egentlig begynte ved at barna deres spilte i skolekorps. Og for at korpset skulle kunne skaffe seg instrumenter, ble det holdt julemesse hvert år. Vi startet vel det vi kan kalle en «foreldreforening», som da arbeidet for dette formålet. Senere fikk jeg en forespørsel da det i Sunde bydel skulle startes opp et senter i regi av Skipper Worse i Kvernevik bydelshus. Og da dette ikke «krevde» mer arbeid enn en dag i uken, passet det meg godt. Og jeg syntes det hørtes interessant ut. Derfor sa jeg ja. Dette var da i 1994, forteller hun. Videre sier hun at da Skipper Worse-stiftelsen trakk seg ut, ble hun spurt om å fortsette med kursvirksomhet gjennom AUF, i tillegg til en gruppe for eldre som hun «kurset» i såkalt «fri forming». I den nåværende gruppen er det stor spredning i alderen, forstår vi, idet den eldste er 80 og den yngste er i førtiårene. Dette må jo også bety at aldersforskjell ikke er til hinder for at man sammen kan gjøre gode gjerninger til beste for våre medmennesker. Sonja Kristine Tønnessen. Arbeider kun for julemessen Er dette en innsats som bare gjøres med henblikk på den kommende julemessen? spør vi selv om vi innledningsvis har fortalt at de møtes hver tirsdag gjennom hele året fra klokka 10 til 13. (Dette bare for å gjenta den glød og samhold som finnes i denne arbeidsgruppen.) På spørsmålet om hva inntektene til messen går til, svarer hun kort og kontant: Til et godt formål!! Vi får henne imidlertid til å konkretisere hva hun legger i uttrykket «et godt formål», og da sier hun i uprioritert rekkefølge; vi har støttet kreftsaken, gitt penger til Bolivia og nå de siste årene har vi arbeidet for sykehjemmene her i vårt område. 13

14 En matøkt må til i løpet av de to timene hver tirsdag. Litt av produktene som var klar til messesalg. Arbeider sammen hele året Arbeidsgruppen holder sammen hele året. Men det er julemessen som er hovedprosjektet. Hun sier videre at litt sosialt samvær praktiserer de enkelte ganger ved å være sammen som en venninneflokk, gjerne med et felles hyttebesøk før sommeren. Ellers ikke noe mer, før de igjen samles til felles dyst når høsten stunder til og julemessen «vinker» i det fjerne. Det er altså denne som det hele i grunnen dreier seg om, lørdag 13. november forstår vi. Hun nevner beskjeden i en bisetning at det må bli den dagen, da hun ellers også er engasjert i tilsvarende arbeid den 20. november for «Redd barna». (Tenkte vi det ikke?) Stor interesse for messen Hvordan er tilslutningen til messen, synes du? Den må jeg si er meget god. Men den dreier seg jo om kun en lørdag hvor alt skjer. Og det vet vårt område om. Så derfor er det folksomt når messen går av stabelen, sier hun med et smil og håper at tilslutningen i år blir like stor som tidligere år. Og når dette leses har hun nok fått utløst spenningen angående oppslutningen også dette året, får vi tro. Men stedet, hvor messen holdes, har vi ikke nevnt. Tønnessen forteller at det er i Sunde- og Kvernevik bydelshus de holder til. Dette får de låne av Stavanger kommune og betaler derved ikke noe leie for de to dagene som må til for opprigging, nedrigging og selve gjennomføringen. Samtidig står hun for et juleverksted for barn som Stavanger kommune arrangerer. Kommunen sørger da for innkjøp av materialer som trengs til dette. Har dere planer om å fortsette med dette tiltaket, slik at det også kan forventes julemesse neste år? Det kan jeg faktisk ikke si noe om på dette tidspunkt. Vi har fått beskjed om at store deler av dette området skal rives til neste år. Så hvordan det da blir med denne tradisjonen, vet vi ingenting om enda. Men vi fortsetter selvsagt arbeidet inntil vi får nærmere beskjed om hvordan dette blir i Det betyr også at det er ikke bare når vi er her på den ukentlige dagen at det arbeides. Vi holder på med dette også når vi er hjemme og så kommer vi hit med det vi har laget når vi møtes på tirsdagssamlingen. Så dette er ikke bare et foretak på en bestemt dag. Vi driver også en slags «hjemmeproduksjon» gjennom hele uken. Et fantastisk team Helt til slutt i samtalen med Sonja Kristine Tønnessen ber hun igjen om å få understreke den flotte arbeidsgjengen som utgjør gruppen «Flittige hender». Og da må vi selvsagt ta med navnene også på de andre 12, nemlig: Marie Fjellstad, Dagny Haraldseide, Gudrun Haaverstein, Berit Kalvik, Mia Larsen, Anna Pettersen Aalie, Ingelin Sundstrøm, Borghild Thorsen, Anne Lise Berven Hansen, Hildur Eikje, Gudny Helle Torsteinbø, Berit O. Lund, og altså da den trettende, Sonja Kristine Tønnessen. 14

15 På streiftog i Østen 3 THAILAND smilets land Tekst og foto: Gerd Borgenvik Beliggenhet: Sørøst-Asia Hovedstad: Bangkok Innbyggere: ca. 66 millioner For alle som har besøkt dette vakre landet, har det vært vondt å lese om urolighetene der. Kong Rama IX Bhuminol har styrt landet siden 1946 og er den som har regjert lengst av alle verdens monarker. Han er høyt respektert og elsket av befolkningen, men i senere tid har det ulmet under overflaten, og det er ikke godt å spå om framtiden til «smilets land». Smilet møtte oss allerede på flyplassen og fulgte oss til hotellet, hvor vi ble tatt imot av en thaiskjønnhet i fotsid silkedrakt. Deretter ble vi fulgt til rommet i 7. etasje av en smilende heisfører, og slik fortsatte det. Vi kjente faktisk at det gjorde noe med oss. Det var kvelende hett, men stor var både forbauselsen og gleden da vi fant et innbydende svømmebasseng like utenfor døra, på taket av nabobygget. Etter en forfriskende dukkert og en lengre middagslur dro vi av sted i drosje til den lutherske kirken for bl.a. å hilse på prestestudentene, som min mann skulle forelese for de neste to ukene. I Bangkok er det varmt året rundt, og kirken består av et tak som blir holdt oppe av stolper i hjørnene. Den var ellers utstyrt som kirker flest, bortsett fra fuglene som kretset kvitrende rundt lampene og blandet sine stemmer med Kong Bhuminol er en avholdt monark. koret som sang. Det var strengemusikk og dans foran alterringen, og i et hjørne lekte barna av hjertens lyst så lenge gudstjenesten varte. EN DAG I BANGKOK. På forhånd hadde jeg hørt rykter om det store tempelområdet. En dag tok jeg mot til meg og la i vei på egen hånd, men hadde jeg visst hva som ventet meg, ville jeg nok ha betenkt meg. 15

16 Et lite sjarmtroll fra Thailand. Dagen startet med at jeg ble vinket inn i en piratdrosje. Jeg oppdaget snart at vi kjørte i gal retning, men mine protester hadde ingen innvirkning på sjåføren. Han stanset til slutt i et trangt smug bak et stort hotell, der ikke en sjel var å se. Jeg tok sjansen og smatt ut av bilen. I det samme kom en ansatt i uniform ut av en dør, og det var nok til å få sjåføren til å tråkke på gassen og forsvinne. Vakten forklarte meg veien til utgangspunktet for sightseeingen, og lettelsen var stor da jeg endelig satt i minibussen sammen med guide og sjåfør. Så var det å stange seg gjennom den tette trafikken. Det gikk sakte, men til gjengjeld fikk jeg sett en stor del av Bangkok by. Da vi langt om lenge nådde fram til tempelområdet, var mesteparten av dagen gått. Guiden hadde det travelt, og jeg hadde min fulle hyre med å henge på. Det var gullforgylte pagoder, gullbuddhaer og en liggende, gullforgylt gudinne «The sleeping beauty», som målte 48 meter og måtte ha et helt tempel for seg selv! I Marmortemplet var alteret av det pureste gull, og portretter av kongen prydet veggene. Mellom templer og pagoder var det kunstige innsjøer med karpefisk i mange farger. «Not allowed to eat,» forklarte guiden, og jeg kan heller ikke si at jeg var særlig fristet. Tilbaketuren ble en prøvelse. Vi stod stille mer enn vi kjørte, innhyllet i eksos. Da vi kom til hovedgata i Bankok, Sukhumvit, orket jeg ikke Templene i Thailand imponerer. mer. Jeg husket at hotellet lå i samme gate, og med et vått lommetørkle foran munnen la jeg ut på den lange marsjen. Mine medvandrere på fortauet var noen av Bangkoks utallige skabbete løshunder som dukker fram etter mørkets frambrudd, men heldigvis var de mer interessert i matrestene fra gatekjøkkenene enn i meg. På hotellrommet fant jeg en engstelig ektemann (dette var før mobiltelefonens tid), og en ting var jeg sikker på. Aldri mer på tur alene i Bangkoks jungel! NÅDEHJEMMET. En dag var jeg så heldig å få besøke Nådehjemmet der de tar imot unge jenter som blir gravide i storbyen. Det er foreldrene som sender dem av sted så de kan få seg jobb og tjene penger til familien. Men jobber er vanskelig å oppdrive, og så ender det ofte opp i prostitusjon, noe som igjen fører til at de blir utstøtt av familien. På Nådehjemmet får de være til de kan klare seg selv, eller i beste fall bli forsonet med familien. Det skjer oftest når besteforeldrene 16

17 Arkiteturen er unik. blir konfrontert med den nyfødte. Å avvise et barnebarn er ikke lett! Blant jentene var det også en som var sterkt handikappet. Barnet døde ved fødselen, men moren ble tatt godt vare på av de ansatte ved hjemmet, og hun strålte av glede over å få være et sted der hun ble behandlet med respekt og kjærlighet. TIL UBON. Etter to uker i Bangkok tok vi toget til Ubon i nordøst, en reise på ti timer, men det var nok av underholdning om bord. På begge sider var vi omgitt av endeløse rismarker, og bøfler med spisse horn veltet seg i gjørmevann mens de ventet på å bli spent for plogen. Ved endestasjonen ble vi møtt av misjonær Morten Sandland, som nettopp hadde flyttet inn i nytt hus med kone og to barn i et område okkupert av villhunder. De hadde klart å temme lederen, og denne var nå satt til å vokte de nyinnflyttede, en oppgave den skjøttet med stor nidkjærhet! Neste morgen ble vi plukket opp på hotellet, og sammen kjørte vi ut til en liten landsby, der det skulle være gudstjeneste. «Kirken» bestod av et langbord der menigheten satt med beina i kryss. Stekende varmt var det også under blikktaket, så gudstjenesten ble en sann prøvelse. Da hadde barna det langt bedre, for de holdt til i hengekøyer under noen skyggefulle trær like i nærheten. MEKONGELVA. Fra landsbyen gikk veien videre til den mektige Mekongelva som danner grensen mot Laos. På fjellveggen ved elvebredden var det klippemalerier som sies å være over 3000 år gamle, bl.a. bilde av en stor fisk. Vår venn misjonæren forklarte at det var en kjempefisk som kunne bli tre fire meter lang og veie opptil 1000 kilo. «Kattefisken» som den kalles, er fredet, men det hender at den fortsatt blir fanget og servert på restaurantene som ligger langsmed elva. 17

18 Bungalowen ved Siambukta. Vi var litt spent da vi skulle innta middagen på et av disse stedene, men måltidet bestod av vanlig thaimat. På hjemveien var vi innom et internat for skolebarn. Det var barn av fattige bønder, og betalingen bestod av en sekk ris om året. Det var mange som ikke klarte å skaffe til veie det engang, men ingen ble utvist av den grunn. Barna hjalp også til så godt de kunne. De dyrket grønnsaker og holdt høns. «Bøndene har forresten fått det mye bedre etter at vi startet bøffelbanken,» forklarte Espen.»Bøndene får låne en bøffel, men de må forplikte seg til å levere en kalv til banken, slik at antallet blir opprettholdt.» KONGEJUBILEUM. Om kvelden smalt det plutselig i parken utenfor hotellet. Vi løp til vinduet, og et praktfullt fyrverkeri viste seg på himmelen. Verten forklarte at det var til ære for kong Bhuminol, som hadde styrt landet i 50 år. Resten av kvelden satt vi foran tv- apparatet og fulgte med på festlighetene i Bangkok. Opplyste djunker kjørte rundt på kanalen, fyrverkeriet overgikk alt vi tidligere hadde sett, og representanter for folket bar fram pagodeliknende gaver til kongen. Disse skulle siden plasseres rundt om i templene. Ingen tvil om at kongen var en elsket og respektert monark. EN FERIE MED BRÅ SLUTT. Nå gjenstod to uker av oppholdet vårt i Thailand, og disse skulle tilbringes på et nyåpnet feriested ved Siambukta. En skranglebuss med griser og høns på taket fraktet oss langs kysten til badebyen Hua Hin. Der stod bestyrerparet Mike og Susie med sine to barn og tok imot oss. Turen gikk videre i lastebil langs et smalt kjerrespor gjennom et stadig ødere område. Vi var de første gjestene på stedet, og Mike beklaget at ikke alt var helt ferdig. Kjøkken og spisesal befant seg fortsatt på papiret, men mid- 18

19 En koselig gjest. dagen ville bli brakt oss daglig med moped fra et gatekjøkken i nærheten. Vel, ettersom vi var vant med langt mer primitive forhold enn dette, var det ingen grunn til å klage, og bungalowen lå idyllisk til like ved stranda. Kakerlakker var vi vant med fra våre år på Madagaskar, men for sikkerhets skyld fikk vi Mike til å gå en runde med insektsprøyta. Dagen etter ikledde vi oss badeklær og vasset utover. Vi gikk og vi gikk inntil vannet rakk oss til midjen. Da gav vi opp. Det var bra, for siden fikk vi vite at havet utenfor ikke var helt fritt for hai. Mike forsikret oss om at det skulle komme badeanlegg på land, men det ville neppe vi få noen glede av. Vi fikk heller prøve å fokusere på det positive og glede oss over de svale kveldene med måneskinn som glitret i bølgene. Dessuten var sandstranda fin til lange spaserturer, men da hadde vi ikke regnet med en flokk villhunder som holdt til i en palmelund like ved, og disse var langt fra så fredelige som de skabbete beistene i Bangkok. En ettermiddag jeg var på vei til gatekjøkkenet for å proviantere leskedrikk, kom flokken mot meg med en knurrende leder i spissen. Jeg snudde meg forsiktig og tok fatt på retretten med flokken i hælene. Da lederen ble for nærgående, gjorde jeg noe jeg ikke skulle ha gjort. Jeg bøyde meg og tok opp en stein. Dermed tok lederen sats og beit meg i leggen. Mike tok hendelsen svært alvorlig, ettersom det var mye hundegalskap i området, og dermed bar det i vei til nærmeste hospital for å få rabiessprøyte. Sykepleieren snakket bra engelsk, og vi ble gode venner. Etter tredje og siste besøk, smilte hun og sa: «Hope to see you again!» Jeg kan ikke medgi at jeg delte dette håpet med henne, men det kunne jeg jo ikke si. Oppholdet nærmet seg slutten, og en dag fikk vi et uventet og uønsket besøk. Jeg stod utenfor bungalowen da en lang, grønn slange rundet hushjørnet på vei mot inngangsdøra. Siden jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med den uventede gjesten, tilkalte jeg vaktmesteren. Han fanget den med en kjepp og fikk den opp i ei bøtte, hvorpå han snudde seg mot meg og sa: «Very dangerous.» Dette var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Vi pakket sakene våre i en fart og gav Mike beskjed om at vi aktet å dra tilbake til hotellet i Bangkok. Heldigvis var han forståelsesfull, og vi skiltes som venner. De siste dagene tilbrakte vi i trygge omgivelser, og som et punktum for oppholdet i Thailand fikk vi med oss en festlig sankthans-samling hos Eivind Hauglid med familie. Han var på den tiden leder av misjonsarbeidet i Thailand og hadde vært med på å legge alt til rette for oss under et opphold med mange og spennende opplevelser. 19

20 Brent barn søker ilden. (Cordella Edvardson-1929 Svensk forfatter. Jo mer omfattende vår erfaring er, desto dypere er vår toleranse. (J. M. Gibson) IV Vi er kommet fram til siste nummer av årets enquete og ser litt tilbake på det vi har lansert som visdomsord og vers i de tre foregående nummer, fra de to flippoverkalenderne fra Hermon forlag, og fra andre kilder om emnene «Alder, aldring og alderdom» og om «Ekteskap». Da gjenstår det vel bare å hente noen godord om «Erfaringer» som vi har gjort gjennom livet så langt. Våre erfaringer kan være av mange: Noen gode, andre dårlige, noen dyrekjøpte, andre kanskje «lettkjøpte». Og noen som kan komme vel med senere i livet. Men før vi tar en titt på disse, så la oss gi litt trøst til dem som måtte oppleve at det du selv står for, og gir dine meninger tilkjenne overfor andre, kanskje ikke er like populært hos dine nærmeste, venner, kolleger, så la oss ta med innledingsvis et råd fra Karsten Isachsen igjen, nemlig: Hvis du våger å være litt synlig, så vil kanskje noen forlate deg. Men de som blir igjen, er verdt alle som gikk!! Så over til våre erfaringer gjennom et langt liv, både med alvor og munterhet, uttalt av personer som på en eller annen måte har satt spor etter seg i livet.: Erfaring er en god lærer, men den sender noen fryktelige regninger. (Minna Antrim amerikansk forfatter.) Så synd at erfaringen kommer først når man er så gammel at kreftene svikter. De fleste mennesker er rekonvalesenter etter sine dårlige erfaringer. (Ernst R. Hauscka tysk bibliotekar og afroistiker. Erfaring er ikke hva som hender oss, men hva vi gjør med det som hender oss. (Aldous Huxley engelsk forfatter) Erfaring er alle vitenskapers mor. (Muhammed arabisk profet og religionsstifter.) Det er ikke tornene som stikker deg. Det er du som stikker deg på tornene.(afrikansk ordspråk.) Erfaringen er det man har igjen når man har mistet alt annet.(alois Schønhuber) Erfarenhet er å gjenkjenne en feil når du gjør den på nytt.(ukjent) Erfaring er bare det navnet alle mennesker gir sine feiltrinn.(oscar Wilde irsk-engelsk forfatter.) Jeg gir ikke mye for en mann som ikke er klokere i dag enn han var i går.(abraham Lincoln amerikansk president.) Hver dag som går gjør oss rikere på erfarenhet og fattigere på tid til å bruke den til noe godt.(veiko Koskenniemi finsk forfatter.) Dermed takker redaksjonen for seg når det gjelder formidling av noen visdomsord og vers, som ved gjentakelse etter hvert vil gjøre at de fleste av oss innrømmer å ha kjent seg igjen på et eller annet utsagn i de presentasjoner vi har gitt gjennom denne enqueten i

21 Barndomsminnene fra Stavanger, nå i bokform Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen Vi har nevnt det tidligere, at Hans-Jakob Andreassens barndomsminner fra Stavanger på slutten av 1930 tallet, med tiden ville foreligge i bokform. I alle fire nummer av Mortepumpen i 2009, gjenga vi noen av hans minner. Og vi har lovet våre lesere å underrette om hvis, eventuelt når, boken ville foreligge. Nå gjør den det. Lørdag 30. oktober var forfatteren på plass i Notabene-butikken i Søregaten, og lanserte boken, som han har kalt «Mitt kjære Stavanger». For å gjenta hans egen informasjon om hva boken handler om, forteller han at han har jobbet med denne ut fra fortellinger om tilværelsen i byen på slutten av 30- og begynnelsen av 40-tallet. Nå er den altså en realitet. Men hvis noen oppfatter dette som «snikreklame», ja så er det kanskje det. Men vi lovet våre lesere i første nummer av MP i 2009, at vi skulle holde dere underrettet om når/hvis boken kom. Det er altså det vi gjør. For å være litt «tilbakeholdne», nevner vi ikke prisen. Men i vår første presentasjon av Andreassen antydet han selv at den kom til å ligge på rundt kr. 300????? Så pass synes vi å skylde våre lesere å nevne. Ikke sant? Vi var tilstede ved lanseringen den 30. oktober. Der fikk vi både se og hilse på forfatteren, som altså ble født i Porsgrunn i 1928, men flyttet til Stavanger og gikk på Våland skole, senere også St. Svithun skole i 1947, da han tok artiumeksamen der. Han har magistergrad i pedagogikk, vært universitetslektor og har vært pensjonist siden Og så har han altså tidligere skrevet bok fra sin tid i Porsgrunn. Og den boken har han kalt: «Mitt kjære Porsgrunn». Den kom ut i Vi har spurt ham om han var tilfreds med artiklene i Mortepumpen og hva det betød for ham å minnes og fortelle om det som har fått bokens tittel, «Mitt kjære Stavanger». Og da svarer han slik: Jeg ble jo veldig glad for at redaksjonen i Mortepumpen var interessert i å bringe mine minner fra byen via det utmerkede bladet det er. Jeg forstår at dette er et kommunalt tiltak og jeg er imponert over kvaliteten som «trykksak» og den bredde i innhold som finnes der. Jeg er altså en utflyttet Stavangerborger, (vet jo at jeg ikke kan kalles «siddis»), men føler meg likevel som en. Jeg har også inntrykk av at leserne har satt pris på de glimtene som ble valgt og håper at de «ekte» siddisene kjente seg igjen i de avsnitt redaksjonen hadde valgt. Så vil jeg takke for at jeg på denne måten fikk «komme til orde» og samtidig minne meg selv om den rike og også lærerike tiden jeg fikk gjennom årene i Stavanger. Jeg hilser også alle dere som leser bladet og håper at dere setter like stor pris på byen sin slik jeg opplevde den. Med hilsen fra Tønsberg, der jeg nå bor Hans-Jakob Andreassen 21

22 TRO OG TANKE JUL I MONG YAN CHURCH Av: Gerd Borgenvik Den som snakker om aktivitetsnivået i Norge før jul, har nok aldri satt sine ben i en kinesisk barnehage. Der er det et tempo som kan ta pusten fra noen hver. Her eksisterer det ikke noen åtte timers dag for lærerne, eller krav om færre barn i gruppen. Åtte lærere og en styrer har daglig ansvar for 160 barn fra tre til seks år. Selv fikk jeg æren av å være bestemor i barnehagen og kunne komme og gå som jeg ville, noe jeg satte stor pris på. Det nærmer seg jul i Hong Kong Nede i sentrum er trær og busker pyntet med tusener av lys. I varehusene er Santa Claus på plass, og tonene fra White Christ mas strømmer ut fra utallige høytalere. I etasjen under vår leilighet er det full aktivitet fra tidlig morgen til sent på ettermiddagen. Det er barnehagebarna som øver på programmet de skal framføre på den store juleforestillingen i kirken. På førjulsinspeksjonen ble jeg som alltid imponert over den effektiviteten, disiplin og orden som hersket over alt. På lekerommet stod 160 plastikkbager ferdigpakket med julegodt til barna, og draktene som de skulle bruke i julespillet, hang ferdig på hengere. Styreren hadde brodert store silkekrager dekorert med bitte små perler og paljetter i mange farger, og da jeg spurte når hun hadde fått tid til det, svarte hun som den selvfølgeligste ting av verden: «In the night.» Hun visste ikke hvor mange timer hun hadde brukt på arbeidet, for her var det ingen som tenkte på overtid og ekstrabetaling. 22

23 Programmet for barna er beinhardt. Vanlig barnehage til klokka 14, deretter øving til skuespillet, og til slutt generalprøve med videoopptak. Slik går det i ett helt fram til klokka 18, og enda er det ikke en sur mine å se! «Men de må da bli trette, de er jo så små,» bemerker jeg. «Oh no, they had a little nap in the afternoon,» er svaret jeg får. Endelig er den store dagen der! Kirken med sidesal er smekkfull av spente familiemedlemmer. Det hele begynner på kinesisk vis med tale av presten, før styreren i barnehagen ønsker velkommen. Samtidig stiger summingen i forsamlingen. Forventningen er til å ta og føle på. Og så er det hele i gang: Stallen med store pappfigurer av Maria, Josef og barnet, og på alteret står husene i Betlehem på rekke og rad. Til høyre for alteret finner vi englekoret i hvite silkekjoler, gullbelter og glitter i håret. Fire av englene med stjerner i hendene og som framfører en grasiøs engledans, før hyrdene entrer scenen med saueflokken sin: gule silkelam med hvite krager, hengeører og små halestumper som de vifter ivrig med. De blir klappet kjærlig på ryggen av hyrdene som går rundt i flokken med alvorlige ansikter og med lange staver i hendene. En av englene forkynner budskapet om frelseren som er født i Davids by, noe som blir akkompagnert av fløyter og trommer, alt med militær presisjon. Forestillingen avsluttes med et danseopptrinn, guttene i blått og jentene i rosa tyll og de før nevnte kragene, samt en hodepynt så flott at den ikke kan beskrives. Til slutt kommer alle de små skuespillerne sammen med lærerne fram på scenen og får sin velfortjente applaus, og vi norske er en stor opplevelse rikere. Flertallet av barna kommer fra buddhistiske hjem, men foreldrene har ingen betenkeligheter med å sende dem til den lutherske barnehagen, ettersom den har svært godt ry på seg i Hong Kong. Og her sitter foreldre, besteforeldre og søsken og lytter andektig til englebudskapet, de fleste for aller første gang: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser i Davids by. Han er Kristus, Herren» mens resten av englekoret stemmer i: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag.» Med disse ordene kan også vi gå julen i møte med håp, takk og glede i hjertet. Velsignet jul! 23