Høring av vedlegg til forskrift om innførsel av landlevende virvelløse dyr - liste over arter som foreslås unntatt fra søknadsplikt.

Transkript

1 JAN OVE REIN BJARNE NESS VEI TRONDHEIM Trondheim Direktoratet for naturforvaltning 7485 Trondheim Høring av vedlegg til forskrift om innførsel av landlevende virvelløse dyr - liste over arter som foreslås unntatt fra søknadsplikt. Det vises til Direktoratets brev datert om overnevnte sak. Denne høringen er skrevet på bakgrunn av min kompetanse og mangeårige erfaring med en del grupper terrestriske, tropiske virvelløse dyr. En oversikt over min bakgrunn og publiseringsliste finnes her: Generell kommentar Hold av tropiske insekter og edderkopper som hobby har en økende utbredelse i Norge, og på grunn av Internett har det blitt lettere for privatpersoner å importere dyr fra det stadig økende antallet utenlandske leverandører på nett. Det er derfor positivt at det nå kommer en forskrift som regulerer import, men samtidig at det åpnes for en positivliste over arter som kan unntas fra en tidkrevende og ressurskrevende saksbehandling. Det er gledelig at Direktoratets forslag til arter som kan settes på en positivliste er såpass omfattende, men samtidig virker utvalget arter for noen av dyregruppene svært tilfeldig og ulogisk. Dette gjelder for eksempel for de foreslåtte tarantellartene. To arter innen slekta Brachypelma er foreslått, men det er ingen grunn til at de øvrige artene i denne populære slekta også kan legges til lista (basert på en helsemessig og biosikkerhetsmessig vurdering (med biosikkerhet tenkes det på spredningsfare og event. annen fare i forhold til norsk flora og fauna)). For andre dyregrupper er det listet opp arter som sjelden eller aldri vil bli innført til Norge, mens arter som er mer vanlig er utelatt (uten at dette kan forsvares ut i fra et helsemessig eller biosikkerhetsmessig synspunkt). Jeg vil foreslå at man for en del av dyregruppene brukere et høyere taksonomisk nivå enn artsnivået i positivlista der dette er forsvarlig i forhold til helse og biosikkerhet (spredningfare). I stedet for å liste opp en rekke tilfeldige arter innen den tidligere nevnte tarantellslekta Brachypelma, kan heller slektsnivået benyttes (Brachypelma spp. = alle arter i denne slekta). Alternativ kan også et enda høyere nivå benyttes. For eksempel kan alle

2 edderkopper i familien Theraphosidae (taranteller) fritas fra søknadsplikt (i stedet for å operere med en lang liste over arter og slekter). Et annet argument mot å operere med en artsinndeling på positivlista er at det ikke finnes kompetanse hos tollvesenet for å kunne identifisere de dyr som innføres. For mange av dyregruppene finnes det heller ikke kompetanse i Norge for identifikasjon på artsnivå. Dette gjelder spesielt ved innføring av juvenile individer/nymfestadium. Bruk av et høyere taksonomisk nivå i lista vil gjøre kontrolloppgaven enklere og i mange tilfeller mulig i hele tatt. Spesifikke forslag Nedenfor følger mine forslag og kommentarer til positivlista. Jeg kommenterer kun grupper jeg har kompetanse på, men vil anbefale at mitt generelle forslag om bruk av et høyere taksonomisk nivå der dette er forsvarlig, også vurderes brukt for de andre dyregruppene som skal inngå i lista. Knelere (Mantodea) Ingen arter har en helsemessig betydning (oversikt i Rein, 2002). Knelere har primært en subtropisk og tropisk utbredelse. I Europa finnes knelere primært i Middelhavslandene, men enkelte mindre populasjoner finnes også lenger nord på kontinentet (blant annet i Tyskland). Gruppen finnes ikke i Skandinavia. I Nord-Amerika finnes knelere så langt nord som til sørlige Canada (i grenseområdene mor USA), men hovedutbredelsen er lengre sør. Ut i fra knelernes utbredelse, er det minimal sjanse for at noen arter innen denne gruppen kan overleve over tid, og eventuelt. etablere seg i Norge. Det må bemerkes at knelere formerer seg via eggkapsler. Hos noen arter overvintrer disse eggkapslene, og disse kan tåle lave temperaturer over et begrenset tidsrom. Det er imidlertid lite sannsynlig at disse kapslene vil overleve den lange vinteren i Norge, og usannsynlig at nyklekkede nymfer vil tåle norske klimaforhold ved en eventuell klekking. Mange arter er svært like, og det er lite sannsynlig at det finnes kompetanse i Norge som kan foreta sikker identifikasjon på artsnivå for mange av artene. Konklusjon: Det anbefales at ordenen Manteodea (knelere) settes på positivlista i stedet for tilfeldige enkeltarter. Vandrende pinner (Phasmida) En del arter produserer en illeluktende forsvarsvæske når de blir provosert, men denne er ikke kjent å kunne gi patologiske reaksjoner hos mennesker. En håndfull arter (som kjennetegnes ved at de har sterke farger i motsetning til kamuflasjefargene som brukes av de fleste artene) produserer en kraftigere forsvarsvæske, som virker irriterende og frastøtende på rovinsekter og amfibier. Disse væskene kan ha en irriterende effekt hos mennesker hvis de kommer i kontakt med øyne og svelg, men en gjennomgang av den medisinske litteraturen gir ingen indikasjon på at væsken hos disse artene har noen nevneverdig helsemessig betydning (oversikt i Rein, 2002). En av disse artene (Oreophoetes peruana) er for øvrig listet opp i forslaget til positivliste.

3 Vandrende pinner har en subtropisk og tropisk utbredelse. I Europa finnes flere arter i sørlige deler, men ikke i Skandinavia. Tre arter finnes i sørlige England. Ut i fra utbredelsen til vandrende pinner, er det minimale sjanser for at noen arter skal kunne overleve og etablere seg i Norge. Mange arter er svært like, og det er lite sannsynlig at det finnes kompetanse i Norge som kan foreta sikker identifikasjon på artsnivå for mange av artene. Dette gjelder spesielt for nymfestadiene. Konklusjon: Det anbefales at ordenen Phasmida (vandrende pinner) settes på positivlista i stedet for tilfeldige enkeltarter. Taranteller (Aranea: Theraphosidae) Når det gjelder privat innførsel av edderkopper til Norge, vil det i de aller fleste tilfeller være snakk om innførsel av det som populært kalles for taranteller. Tarantellene tilhører familien Theraphosidae, som er en familie i den primitive infraordenen Mygalomorphae (tidligere Orthognatha). Til tross for sitt rykte, finnes det ingen dokumenterte tilfeller på at tarantellbitt har medført død eller alvorlig morbiditet hos mennesker (oversikt i Rein, 2002). Upubliserte data tyder på at giften hos arter fra Afrika og Asia har et større potensial enn giften som finnes hos artene fra Nord- og Sør-Amerika, men det er likevel ingen grunn til å tro at noen taranteller kan medføre alvorlig morbiditet hos mennesker. Taranteller fra Nord- og Sør-Amerika er utstyrt med små forsvarshår (urticating hår). Disse hårene børstes mot en angriper av tarantellen, men kan også falle av uten aktive handlinger fra tarantellen. Enkelte mennesker vil kunne få lette til moderate dermatologiske reaksjoner i forbindelse med eksponering av disse hårene (urticaria). Reaksjonene på forsvarshårene skyldes primært en mekanisk irritasjon, men det kan ikke utelukkes at også biokjemiske komponenter er involvert. Eksponering av hår i øynene kan være mer alvorlig, og flere tilfeller er dokumentert i den medisinske litteraturen (også fra Norge). Se Rein, 2002 for ytterligere informasjon om forsvarshår hos taranteller. Til tross for at enkelte taranteller kan forårsake lette helsemessige plager, medfører ikke gruppen taranteller noen spesiell helsemessig fare for mennesker. Taranteller har en strengt subtropisk og tropisk utbredelse på de store kontinentene, men i Europa finnes kun et fåtalls arter i Sørlige Spania, Hellas og Tyrkia. Det finnes ingen taranteller i Skandinavia. Det er på bakgrunn av dette usannsynlig at noen taranteller vil kunne overleve og etablere seg i Norge. Flere arter er foreslått i høringsforslaget, men det er vanskelig å forstå hvorfor akkurat disse artene er valgt og en rekke andre arter utelukket (som ikke skiller seg fra disse i forhold til helsemessig betydning eller spredningsfare). Utvalget virker nokså tilfeldig, og ut i fra mine vurderinger i avsnittene ovenfor, vil jeg anbefale at alle arter kan settes på en positivliste. Konklusjon: Det anbefales at edderkoppfamilien Theraphosidae (taranteller) settes på positivlista i stedet for tilfeldige enkeltarter. Det bør presiseres i positivlista at

4 alle arter i slekta Brachypelma er fredet (CITES, liste II), og at import forutsetter den nødvendige CITES dokumentsjon. Subsidiært anbefales det at følgende slekter, som er mer eller mindre vanlige på kjæledyrsmarkedet, tas inn på lista (hvis man ikke ønsker et fritak for hele familien): Acanthoscurria spp. Nhandu spp. Aphonopelma spp. Avicularia spp. Brachypelma spp. (CITES papirer nødvendige for import/eksport) Ceratogyrus spp. Ischnocolus spp. Chaetopelma spp. Chilobrachys spp. Chromatopelma cyanopubescens (kun en art i slekta) Citharischius crawshayi (kun en art aktuell) Cyclosternum spp. Cyriocosmus spp. Cyriopagopus spp. Ephebopus spp. Eucratoscelus spp. Grammostola spp. Eupalaestrus spp. Heteroscodra spp. Stromatopelma spp. Xenodendrophila gabrieli (kun et art i slekta) Hysterocrates spp. Lasiodora spp. Megaphobema spp. Haplopelma spp. Ornithoctonus spp. Lampropelma spp. Selenocosmia spp. Coremiocnemis spp. Lyrognathus spp. Orphnaecus spp. Phormictopus spp. Poecilotheria spp. Psalmopoeus spp. Tapinauchenius spp. Pterinochilus spp. Augacephalus spp. Theraphosa spp. Xenethis spp. Pamphobeteus spp. Skorpioner (Scorpiones) Til tross for et dårlig rykte, er det et fåtalls arter som kan forårsake alvorlig morbiditet hos mennesker (Rundt 30 av 1400 arter). Med et unntak, tilhører alle disse artene familien

5 Buthidae, og de mest potente artene finnes i slektene Androctonus (Nord Afrika, Midtøsten), Centruroides (Nord- og Sør-Amerika), Mesobuthus (Asia), Parabuthus (Sørlige Afrika), og Tityus (Sør-Amerika). Unntaket fra denne regelen er arten Hemiscorpius lepturus (Midt- Østen), som nå tilhører familien Liochelidae (tidligere tilhørte denne slekten familien Hemiscorpiidae, som nylig ble innlemmet i familien Liochelidae). En gjennomgang litteraturen tyder på at skorpionene i de øvrige familiene (samt de andre artene i familien Liochelidae) ikke kan forårsake alvorlig morbiditet (Rein, 2004a, 2004b, 2005a, 2005b in. prep.). Skorpioner har i utgangspunktet en subtropisk eller tropisk utbredelse. I Europa representerer Alpene en miljøbarriere for nordlig utbredelse, men det finnes en etablert koloni av Euscorpius flavicaudis i en by i sørlige England (sannsynligvis innført på eller tallet). I Nord-Amerika finnes det skorpioner så langt nord som til den sørvestlige delen av Canada. Enkelte arter lever i høyden hvor de er tilpasset et kaldt klima i deler av året (Euscorpius på mer enn 2000 m.o.h. i Alpene og Bothriurus ved 5000 m.o.h. i Andesfjellene). For å overleve i dette miljøet, er disse artene svært tilpasset sitt levested, og det er ingen grunn til å tro at denne spesialiserte tilpasningen vil gjøre dem i stand til å overleve den norske vinteren. Disse artene er også svært sjeldne, og det er liten eller ingen sannsynlighet for at disse artene vil bli forsøkt importert til Norge. Import av skorpioner til hobbyformål er foreløpig stort sett begrenset til det som innføres av zoobransjen, men i løpet av de to siste årene har antallet private importører økt i takt med at denne dyregruppen har blitt mer populær i hobbysammenheng. Internett gir lett tilgang til et betydelig større utvalg arter enn det som zoobransjen kan skaffe, og arter med helsemessig betydning selges uten restriksjoner både i Europa og USA. Også for skorpioner anbefales det at et høyere taksonomisk nivå velges basert på de samme argumenter som nevnt tidligere for de andre dyregruppene. I Danmark har man valgt i å tillate alle arter med unntak av de mest potente slektene i familien Buthidae (nevnt ovenfor) og Hemiscorpius lepturus. En slik negativ liste hadde vært en bedre løsning for Norge, men når dette ikke er ønskelig, er en løsning å tillate innførsel av de fleste skorpionfamilier med unntak av familien Buthidae. Med unntak av undertegnede, er det neppe noen som kan identifisere skorpioner på arts og slektsnivå i Norge. Identifisering på familienivå er imidlertid mulig for flere med enkle hjelpemidler (med noen unntak). Konklusjon: Det anbefales at familiene Bothriuridae, Caraboctonidae, Chactidae, Chaerilidae, Euscorpiidae, Iuridae, Microcharmidae, Pseudochactidae, Scorpionidae, Superstitioniidae, Urodacidae og Vaejovidae settes på positivlista. I tillegg kan alle arter i familien Liochelidae inkluderes, med unntak av artene i slekta Hemiscorpius. Alle arter i familien Buthidae bør gjøres søknadspliktig, og kun tillates innført etter nærmere vurdering. Det bør presiseres i positivlista at tre arter i slekta Pandinus er fredet (CITES, liste II), og at import forutsetter den nødvendige CITES dokumentasjon. Subsidiært anbefales det at følgende slekter tas inn på lista i første omgang (hvis man ikke ønsker et fritak for hele familier). Utvalgskriteriene for dette

6 forslaget er: Ingen helsefare, ingen spredningsfare, og at dette er de artene som mest sannsynlig vil bli innført i tiden som kommer. Flere av disse artene selges også av zoobransjen i dag : Familien Scorpionidae: Diplocentrus spp. Nebo spp. Opisthophthalmus spp. Pandinus spp. (CITES dokumentasjon kreves for artene P. imperator, P. dictator og P. gambiensis.). Heteromterus spp. Scorpio maurus (inkludert alle underarter) Familien Euscorpiidae: Euscorpius spp. Familien Caraboctonidae Hadrurus spp. Familien Iuridae: Calchas nordmanni Iurus dufoureius Familien Liochelidae: Hadogenes spp. Iomachus spp. Liocheles spp. Opisthacanthus spp. Familien Vaejovidae Paruroctonus spp. Smeringerus spp. Vaejovis spp. Svepeskorpioner (Uropygi) Denne mindre kjente gruppen edderkoppdyr finnes i Amerika og Asia, og har en strengt subtropisk og tropisk utbredelse. Svepeskorpioner finnes ikke i Europa, men finnes på kjæeldyrsmarkedet bådet i Europa og USA (det er primært arten Mastigoproctus giganteus fra sørlige USA som innføres). Gruppen er allerede innført til Norge ved flere anledninger. Svepeskorpioner kan sprøyte en forsvarsvæske fra kjertler i bakkroppen når de blir provosert. Denne væsken inneholder hos enkelte arter opp mot 70% eddikksyre, og eksponering til øyne vil være irriterende. Til tross for dette finnes det ingen dokumentasjon på at disse edderkoppdyrene kan forårsake morbiditet hos mennesker, og representerer derfor ingen helsemessig fare. Det er ikke mulig for denne dyregruppen å etablere seg i Norge, da de fleste artene krever et betydelig varmere klima. Konklusjon: Det anbefales at ordenen Uropygi (svepeskorpioner) settes på positivlista.

7 Subsidiært settes følgende art/slekt på lista (det er disse som så langt har vært tilgjengelig på markedet): Mastigoproctus giganteus Thelyphones spp. Svepeedderkopper (Amblypygi) Dette er en annen lite kjent gruppe edderkoppdyr, som finnes i subtropiske og tropiske områder. I Europa finnes noen begrensede forekomster på de greske øyene Rhodos og Kos, samt i Tyrkia. Noen arter fra Øst-Afrika og USA finnes på kjæledyrsmarkedet i Europa og USA (i hovedsak arter i slekta Damon fra Tanzania). Gruppen er allerede innført til Norge ved flere anledninger. I motsetning til de fleste andre edderkoppdyr, mangler svepeedderkoppene gift. De kan ikke stikke, bite, eller sprøyte forsvarsvæske. Det er derfor ingen helsefare knyttet til denne dyregruppen. Svepeedderkopper kan ikke spre seg i Norge, da de krever et varmere klima enn det vi har her. Konklusjon: Det anbefales at ordenen Amblipygi (svepeedderkopper) settes på positivlista. Kakerlakker (Blattaria) Jeg støtter de foreslåtte artene i høringsnotatet. Rettvinger (Orthoptera) Jeg støtter de foreslåtte artene i høringsnotatet Tusenbein (Diplopoda) Store tropiske tusenbein har hatt en økende popularitet blant hobbyister, og flere dyrebutikker Norge selger disse. Selv om noen arter har forsvarssekreter som inneholder stoffer som kan føre til en moderat morbiditet hvis de fås i munn og øyne, tyder informasjonen i litteraturen på at denne gruppen ikke representerer noen helsefare for mennesker (se Rein, 2002 for ytterligere informasjon). Tusenbein finnes over hele verden, også i Norge. Tusenbein som er populære i zoobransjen kommer prinært fra tropiske områder i Afrika og Asia. Tusenbeinsystematikken er vanskelig og uklar, og det råder en del usikkerhet knyttet til identiteten til mange arter. Det er derfor vanskelig å foreslå noe generelt taksonomisk nivå for denne gruppen. De store Afrikanske togtusenbeinene (som kan bli cm lange) bør settes på positivlista. Disse tusenbeinene går under ulike navn, men Archispirostreptus gigas er det navnet som brukes oftest. Det er mulig at de Afrikanske togtusenbeinene egentlig er flere nærstående arter, uten at dette har noen praktisk betydning i forhold til positivlista. Det innføres også andre tusenbeinarter, men det kan være greitt at disse settes på positivlista senere etter at DN har foretatt en vurdering av de artene som blir omsøkt. Tropiske tusenbein har ofte midd. Disse middene har imidlertid et symbiotisk forhold til tusenbeinene, og mye tyder på at middene er endemiske for tusenbeinene. Fjerning av midd

8 fra tusenbein har medført at tusenbeinet har avgått ved døden. Disse middene representerer derfor ikke noen helsemessig eller biosikkerhetsmessig fare. Konklusjon: Det anbefales at følgende art settes på positivlista: Referert litteratur: Afrikansk togtusenbein (Archispirostreptus gigas) Rein, J. O. Eksotiske kjæledyr et helseproblem? Tidsskrift for den norske lægeforening 2002;122 (30): Rein, Jan Ove (2004a) Farlige Skorpioner I: Generelt og Europa. Forum for Exotiske Insekter, 44: Rein, Jan Ove (2004b) Farlige Skorpioner II: Afrika. Forum for Exotiske Insekter, 46: Rein, Jan Ove (2005a) Farlige Skorpioner III: Midtøsten og Asia. Forum for Exotiske Insekter, 48:??-??. Rein, Jan Ove (2005b) Farlige Skorpioner IV: Nord- og Sør-Amerika Forum for Exotiske Insekter, In prep. Jeg ber om at dere tar kontakt med meg hvis det er spørsmål knyttet til dette høringsnotatet. Vennlig hilsen Jan Ove Rein Cand. Scient. i zoologi