STERNA. M. Icuhn, A. Bruch, W. Stichel: Kurzschnnbel-Sctilainm- Iaufcr, Litttrrodrottttts ~risctrs Smisty kkcr Inventcringcr 1973 INNHOLD

Transkript

1 STE RNA

2 STERNA Bind 12, hefte 1 Mars 1973 Tldsskrift utgitt av Norsk Ornitologisk Forening og Stavanger Museum. Redaksjonens adresse: Stavanger Museum, 4000 Stavanger Trykket med bidrag fra Norges Almenvitenskapelige Fonknlngsrbd INNHOLD Gcir A. Soncrud: Akcrsvika ved Hanlar - en truct lokalitet Alv Ottar Folkestad: h4idvintcrteljingar av andefugl, rikscr og vndfugl i Norgc januar 1972 Svein Myrbcrgct: Ringn~crking av teiste langs den skandinaviske vestkyst Tor Bollingino: Grgnlandsmåkc, svarttcrne og dvcrgniåkc i Sdr-Trgndelag Nils Gullestad: Hcttemikc, toppand og stokkand vcd Qstcnsjbvannet i Oslo i 1972 Andrcas Clcve: Har taffeland, AyflJya fcritru, hekket i Norgc? G. Numrne, J. Sandve og J. Thollcfsen: Hckkcfunn av hauksanger i Norgc M. Icuhn, A. Bruch, W. Stichel: Kurzschnnbel-Sctilainm- Iaufcr, Litttrrodrottttts ~risctrs Smisty kkcr Inventcringcr 1973 Forsidc: Dvcrglo, Cl~aradrirrs ilrrbirrs. Foto: Roar Solhcim.

3 AKERSVIKA VED HAMAR - EN TRUET LOKALITET Av Geir A. Sojtertid Akersvika ved Hamar er et relativt ubeskrevet blad i ornitologisk litteratur. Bortsett fra noen smånotiser samt deler av en artikkel om fuglelivet pi Hedemarken (Møller 1960) er intet publisert. Selvom Akersvfka er satt hoyt opp på listen over foreslåtte fuglereservater i Norge, synes få ornitologer å være oppmerksomme på denne lokaliteten. Dette er beklagelig, da området uten tvil er en av landets aller største innlandsrasteplasser for fugl, og som våtmarksbiotop av meget stor betydning og verdi. Men som de fleste andre slike biotoper i umiddelbar naerhet av kulturstrøk, er Akersvika kommet i en krisesituasjon de siste årene som følge av tekniske inngrep som industrireising og veibygging. Disse momenter er grunnen til at forfatteren har sett det som en oppgave å publisere en oversikt over Akersvikas fugleliv mens det ennå er intakt. Observasjonene som ligger til grunn for artikkelen, er for det aller meste gjort i årene , med sxrlig intensitet i Fra tidligere år foreligger bare spredte iakttagelser. Noen systematiske undersøkelser gjennom hele sesongen er ikke drevet, men i trekktidene har likevel området vært dekket av observatører så å si hver dag. Forfatteren vil i den forbindelse rette en takk til de personer som har stilt sine notater til rådighet. I første rekke gjelder dette lærer Trond Vedum (TV) som i 1970 laget en asæroppgave, om Akersvika. Dessuten har jeg fått benytte motatpermen, til Hedmark Ornitologiske Forening, der jeg, som det vil fremgå av artskommentarene, i s;erlig grad har gjort bruk av observasjonene til Lars Kapelrud (LK), Sindre Ligaard (SL), Erling Maartmann (EM), Atle Mjclde (AM), Kristen Prestrud (KP), Eirik Skattum (ES) og Roar Solheim (RS), foruten forfatteren selv (GAS). Akersvika er en liten,grunn innbuktning av Mj~sa ved Hamar (se fig. 1). Mesteparten ligger i Vang kommune, resten i Stange

4 Fig. 1. Skisse over de sentrale deler av Mj~sa. Akersvikas beliggenhet markert med ramme. Fuglencs (antatte) trekkrute om våren vist med piler. og Hamar. I nordvest går bebyggelsen, som for en stor del er industri, helt ned til området (strandkanten), mens dyrket mark med små skogtapper (blandingsskog) utgjør omgivelsene i de andre retningene. For 3 få en klar avgrensning av omådet har forfatteren trukket de naturlige grenscr mot bebyggelse og dyrket mark, slik at fuglelokaliteten Akersvika derved består av selve bukten samt den fastmark som her og der deler opp denne, tilsammcn et areal på vel 3 km2 (se fig. 2). Ut i Akersvika renner to elver; Flagstadelva fra nord og Svartelva fra pst, ved sistnevnte er det dannet et delta ved utlgpet. Fastmarksområdene utgjgres for det meste av tuete, sumpige og tildels frodige grasenger med noe buskvegetasjon, vesentlig Salix-arter. En helt spesiell biotop finncs mellom veien og jernbanen til Elverum (merket S i fig 2). Det er et lite, oppdemt tjern, populaert kalt asumpen~, med usedvanlig frodig vegetasjon, b1.a. S~Øsivaks (Scirpns lactcstris), dunkjevle (Typha latifolia) og vassgro

5 (Alisitta Plantago aqziafica), og som i deler av året er helt overgrodd av andemat (Letnna ntittor). At fuglelivet i Akersvika tidligere ikke har vært viet saerlig oppmerksomhet, kan nok ha sin naturlige forklaring: Det virker nemlig som om det er av nyere dato, delvis skapt av Mjøsreguleringene I1 og 111, innfgrt henholdsvis i 1945 og På grunn av disse er Mjgsas vannstand i vårmånedene meget lav med den folge at hele Akersvika, bortsett fra selve elveleiene blir liggende tgrrlagc når isen går. De avdekkede sand- og mudderbankene byr tydeligvis på store næringsmengder, for når trekket setter inn, er det her et yrende liv av ender og vadere. Hva fuglene finner er imidlertid, såvidt forf. vet, ikke undersgkt. I slutten av mai blir bankene igjen oversvgmt og Akersvika skifter helt karakter. Kun i tørre år blir vannstanden om hosten så lav at noen starre mudderflater kommer til syne. Akersvika er først og fremst en rasteplass for fugl, hovedsaklig for ender og vadere. Det som ovenfor er sagt om vannstanden, forklarer at vårtrekket, som foregår primo april-ultimo mai med markert topp i midten av mai, er av meset stort omfang, mens hpsttrekket i tiden medio august-medio oktober er sparsomt og variabelt. Utenom disse tidene er ikke fuglelivet spesielt rikt bortsett fra i og rundt den såkalte osumpen~ som byr på en hettemåkekoloni samt hekkende bestand av noen få ande- og vaderarter samt vannhgns. Dette fordi asumpens, som på det dypeste er ca. 1,5 m, er det eneste sted i vika med kmstatrt vannstand og altså hgvelige hekkeplasser for disse artene. Derfor har tjernet hvert år utgjort Akersvikas ahjertev gjennom hele sesongen. På denne bakgrunn har en ved registreringene i området og ved utformingen av denne artikkelen lagt hovedvekten på våtmarksarter og spesielt deres trekk over innlandet da dette iflg. litteraturen stort sett er dårlig kjent. Andre arter, f.eks. spurvefugler, er derfor relativt overfladisk behandlet. Akersvika er et svært forurenset område. All kloakk fra bebyggelse og industri rundt slippes urenset ut, foruten at Svartclva fgrer med seg b1.a. mye organisk materiale fra celluloseindustri, halmlutingsanlegg, slakteri og vaskeri. Fisk som tas er lite egnet som mat, den lukter ille. Det ser imidlertid ut til at forurensningen sammen med Mjgsreguleringen har vært en viktig faktor bak

6 Fig. 2. Skisse over Akersvika ved lav sommervannstand. Om våren er hele området t#rrlagt, bortsett fra selve elveleiene. Stiplet linje markerer <grense> for fuglelokaliteten Akersvika. Skraverte områder viser industri, og S viser hvor sumpen^ ligger.

7 det ~ktc fuglelivet i og med den nxringsoppblomstring som har fulgt. I dag har likevel forurensningen tatt slik overhånd at den kan representere en fare for fuglene i visse tilfelle. Utpå sommeren i årene fant man et tildels stort antall d ~de hettemåker. Endel eksemplarer ble sendt inn til annlysc, men bortsett fra at den umiddelbare d~dsårsaken var drukning, ble ikke eventuell forgiftning nærmere fastslått. Som nevnt innledningsvis er Akersvika sterkt ber~rt av tekniske inngrep. Området mellom veien og jernbanen til Elverum har litt etter litt blitt fylt igjen for å gi plass til industri, for det meste verkstedindustri med ganske beskjedne lokaler, men med desto stgrre arealer dekket av bilvrak og annen sgppel. Det var som fglge av denne utviklingen at byveterinær Erik Holager i 1969 tok initiativet til dannelsen av Hedemarken Ornitologiske Forening som fikk som hovedoppgave å arbeide for bevaring av Akersvika som fuglereservat. Foreningen drev et meget aktivt arbeid fra f~rste stund, og dct kom som et sjokk på medlemmene at også asumpen, skulle fylles igjen for aindustrielt formål%. Gjennom formannen, E. Holager, og Trond Vedum protesterte foreningen på det kraftigste, og en livlig avisskrivning fulgte. Til og med naturverninspekt~ren m.fl. var på befaring, men dessverre etter at hekkesongen var over. Man kunne da ikke få det riktige inntrykk av denne biotopen. Konklusjonen ble da også at Sumpen ikke hadde noen arlig betydning for vika, og som nesten alltid i slike saker trakk fredningsinteressene det korteste strået. I lgpet av 1972 er Sumpen en saga blott, noe forfatteren ser som et hardt slag mot fuglelivet i vika. Hettemåken vil ganske sikkert forsvinne som hekkefugl, pga. Mj~sregulcringen er det svxrt tvilsomt om en ny koloni kan etableres et annet sted. Dermed blir nok også de artene som brukte hettemåken som vaktfugl borte, i fgrste rekke skjeand, knekkand, siv- og soth~ne og brushane som alle unntatt f~rstnevnte har vært rugefugler. Det hgrer ellers med til historien at den industrien kommunen så gjerne ville ha her, viste seg å være noe så enkelt som et lagerbygg for mgbler (!). H~sten 1972 åpnet man den nye E-6 som er bygget tvers over Akersvika (se fig. 2) med flerplankryss og avkjgringer som dekker et stort areal. Da veien er bygget på en hgy fylling gjen-

8 non1 store deler av omridet, kan det vare fare for at mye fugl vil bli påkjørt når de flyr fra et furasjcringssted til et annet. Visse interesscrs ideer innebxrer dystre perspektiver for området som fuglelokalitet. Den ene planen er stgrre (og villere) enn den andre, med forslaget om å legge elvene i rar og tørrlegge hele vika for industribygging som ubestridelig ener. Noe slikt blir imidlertid neppe gjennomf~rt, idet Akersvika i den <rgrønne planr, for Hamar er foreslått som friareal med etablering av b1.a. idrettsanlegg, badeplasser (!) og småbåthavn. Da Statens Naturvernråd i slutten av mai 1971 var på befaring, uttalte de berørte kommuners representanter seg faktisk positivt om beskyttelse av fuglelivet. Det må likevel slåes fast at skal Akersvika bevares som fuglereservat i en eller annen form, kan ikke de foreslåtte fritidssysler tillates. Med den menneskelige aktivitet som i dag rammer mange av våre våtmarksbiotoper, ikke minst de som er av betydning for trekket, er det klart at våre ande- og vadefugler går en hard tid i mote. Som et av de få trekksteder av dimensjoner i innlandet vil Akersvika få stgrre betydning for hvert år, ikke minst da området sammen med Årnestangen i Øyern og Øra ved Fredrikstad sannsynligvis danner en meget viktig trekkvei for en del våtmarksarter. Det er ikke snakk om at disse kan finne artdre tilsvarende biotoper på Østlandet; situasjonen kan faktisk tenkes å bli så kritisk at slike aner, av mangel på egnede rasteplasser ikke makter trekket over innlandet. Forfatteren ser det derfor som tvingende nødvendig at de gjenværende deler av Akersvika blir liggende uber~rtil fuglenes disposisjon. Den fplgende listen inneholder 111 arter, som alle, unntatt in, skriver seg fra observasjoner gjort i Tegnforklaring: R rugefugl (funn av egg eller unger) r antatt rugefugl (hekkeoppf~rscl) a meget sjelden (0-1 obs. pr. sesong) b fitallig, men irviss (1-1 obs. pr. sesong) c nokså vanlig og regelmessig ($-l $ obs. pr. scmng) d = vanlig/tallrik (mer enn 15 obs. pr. sesong) Antall obs. nevnt i parentes gjelder fgrst og fremst arter på trekk. N3r det er sannsynlig at flere iakttagelser dreier seg om samme indv., regnes dette kun som en obs. W vinter t trekk i gjeldende Srstid V = var h = stasjon+r i gjeldende Srstid S = sommer s = streif i gjeldende Sntid

9 H = hprt A = like hyppig til alle årstider. Eks.: tv betyr trekk om viren, og sh betyr streif om hosten. Slike tegn settes iaien sammen med skråstrek hvor den Intiden som arten er tallrikest oå. kom- &r font. Eks.: tv/th vil si at arten forekommer på trekk vår og hisi og er tallrikest om varen. Dersom karakteristikk er usikker pga. for ft obs., etdr rubrikken for opptreden åpn. Arr Hekking Antall Opptreden - - Smålom, Gavio stellata Storlom, G. orcfica Horndykker. Podiceps outitur Toppdykker, P. cristoius Hegre, Ardea cmero Grtgås, Atrser anser Szdgis, A. fabolis Knoppsvane, Cygnur olor Gravand, Tadorna todomo Stokkand, Anor plaiyrbyncbor Krikkand, A. crecco Snadderaid, A. stre era B~nnakke. A. pene P ope Stjertand, A. oiuto - Knekkand, A. querquedulo Skjeand, A. cly eata Taffeland, Ayt 1 ya ferina Toppand, A. fuli u10 Bereand. A. mori f o ~va;tand, Meionitto trigro Kvinand. Bucebbalo clatrnu~o Siland, ~ er~u; serrator - Laksand, M. megonser Fiskern, Pondion balioztus Homehauk, Accipiter gentilis Spurvehauk, A. nisur Sivhauk, Circus aeruginosus Jaktfalk, Falco nrrticolus Lerkefalk, F. subbutco TSrnfalk F. tinnunnrlur Fasan, ~iorionus colcbicus Trane. Grus grus Myrrikse, Porrano porzarro Sivhgne, Gallinula cblorobs Sothone, Fuiica ofra Tjeld, Hamatopus ost ralegus Sandlo, Chorodrius hioticula Dverglo, C. dubiirr Heilo, Pluvialis altifronr Tundralo, P. sqwtorola Vipe, Voirellus vonellus tv' tv/th/sw tv/ss

10 Fig. 3. <Sumpen» med hettemåkcne fotografert i 1971, for gjenfyllingen startet. Foto forf. Fig. 4. Dverglo (Cbarailrirrs d~rbiris) på reir i juli Foto forf.

11 Art Steinvender, Arenorio interpres Dvergsnipe, Colidris mirtuto Temrnincksnipe, C. temmirtdii Myrsnipe, C. olpina Tundrasnipe, C. ferrugineo Polarsnipe, C. cottutrrs Sandlpper, C. albo Brushane, Pbilomochrts pugnox Fjellmyrlpper, Limicolo folcinellus Sotsnipe, Tringo erytbropus Rddstilk. T. totanus ~luttsniie, T. nebttlorio Skocsni~e. T. ocbrobrrs ~rpynnsblk, T. xlor~olo Strandsnip, T. bypoleiros Svarthalespove, Limoso linrosa Lappspove, L. Iopponica Storspove, Nrrmertirrs orquoto Småspove, Ar. pboeoptts Rugde, Scolopox msficolo Enkeltbekkasin, Gollinogo gollitrogo Dobbeltbekkasin, G. medio Kvartbekkasin, Lymrrocryptes mininius Svpmmesnipe, Pboloropus lobotrrs Tyvjo, Stercororitrs parositicus Hettemåkc, brus ridibtrndus Sildemåke, L. fusrits Gdmåke, L. orgentotrts Svartbak, L. niorintrs Fiskemtke, L. conus Svartterne, Chlidorrios niger Makrellterne, Sterno hirundo Ringdue, Columba polumbus Tyrkerdue, Streptopelirr decaocto Gjpk, Cuculus cortonrs Hornugle, Asio otus Jordugle, A. flornmrus Kattugle, Strix olrrco Tårnsvale. Apus apus Vendehals, Jynx torquilla Flaggspett, Dendrocopos major Dvergspett, D. minor Tretåspett, Picoides tridoctglrrs Sandsvale, Ripario riparia Lbvesvale, Hiruttdo rrrstico Taksvale, Delicbon urbico Topplerke, Golerido cristoto Lerke, Aloudo onrrrris Trepiplerke, Anthtrs trivialis Heipiplerke. A. protensis Hekking R r Antall Opptreden

12 Art Hekking Antall Opptreden Lapp-piplerke, A. cervinus Gulerle, Llotacilla flava Såerle, M. f. tbrorbergi Engelsk gulerle, M. f. f lar~issin~a Linerle, M. alba Varsler, iunius exrubifor Stær, Sturnus vulgaris N~tteskrike, Gnrrulirs glaiidarhs Skjære. Pica bica Nottekråke, Nircifraga car~ocatacfes Kaie, Confus moiiedula Kornkdke, C. f rtrgilegus Kråke, C. corone Sidensvans, Bombycilla garrtrlus Fossekall, Cinclur cinclus Jems urv, Pruttella modularis ~rcss~oppesanger, Loctrslella narvia Munk.. S. - africaf~illa Tomsinger, S. comrnirttir Lauvsinaer. Pbvlloscobtrs frocbilus h ran sanger; P. Eollybiia Fuglekonge, Regulus rrgulus Svarthvit fluesn., Ficedrrla kypoletrca Gril fluesnapper, Musricapa striata Buskskvett. Saxkola rubetra steinskvett; Oenantbe oenantbe Rddstiert.... Pboenicurus bboenicurrrs Rpdstrupc, Eritbacus ibecula Blistnipe, Luscmia svecica Gråtrost, Turdus Piluris Ringtrost, T. torqnatus Svarttrost, T. merula R~vingetrost, T. iliactrs Måltrost. I'. pbilomclos Stjertmeis, Aegifbalos cairdatus Llvmeis. Parus paiustrir Granmeis, P. montanus Svartmek, P. uter Blåmeis, P. caeruleur Kjfitmeis, P. major Spettmeis, Sitta europaea Trekryper, Certbia lamiliaris Gråspurv, Passer dornesficrts Pilfink, P. montanus Bokfink. Fringilla coelebs Bjprkefink, F. montifringilla Gronnfink. Cardrrelf ckloris

13 Art Gronnsisik, C. spinur Stillits, C. carduelir Bergirisk, Acarrtbis f lavirostris Tornirisk, A. cannabina Grisisik, A. flammea Konglebit, Pinicola enucleator Dompap, Pyrrhula pyrrhula Gulspurv, Emberiza titrinella Hortulan, E. horfulana Vierspurv, E. nrstica S~VS~UN, E. scboeniclus Snospurv. Plectropbenax nivalis Hekking Antall Opptreden b A a a tv R d hs/th/tv b sw a b SW r d A a hs a R d tv/th/hs b tv Nedenfor fglger en liste med data over vir- og hasttrekket for endel arter, hovedsakelig ender og vadere. Dataene bygger på observasjoner fm perioden VAR HØST Variasjon i Maksimalt Yttergrenser for Maksimalt Art ankomstdato trekk obs. på trekket trekk Toppdykker 30/4-14/5 Stokkand 12/3-10/4 med.apr. -1 8/10 ult.sept.-med.okt. Krikkand 11/4-24/4 ult.apr.-primmai -1 8/10 medsept.-ult.sept. Brunnakke 13/4-5/5 prim.mai 3/9-18/10 ultsepk-med.okt. Stjertand /9-18/10 Knekkand 22/4-5/5 med.mai-ultmai Skjemd 3/5-12/5 med.mai-ult.mai Toppand 18/4-28/4 primmai 28/9-18/10 prim.okt. Kvinand 3 1 /3-27/4 ult.apr.-primmai Siand 21/4-9/1 Laksand 2/4-16/4 ult.apr.-prim.mai 28/9-11/10 Fiskeprn 1 1 /4-17/5 ult.mai Sivhgne 20/4-2/5-18/10 Sothone 28/4-9/5 -$/l0 Tjeld 1 1/4-11/5 medmai-ult.mai Sandlo 17/4-18/5 ult.mai 16/8-25/9 prim.sept.-medsept. Dverglo 13/4-12/5 primmai-ult.rnai -17/8 Tundralo 10/9-13/10 ult.sept.-prim-okt. Vipe 19/3-29/3 medapr. -1 8/10 ultapt.-prim.okt. Steinvender 14/5-18/5 Dvergsnipe 21/1-29/5 25/8-2/10 Tyminksnipe 10/5-20/5 ukmai 24/-25/9 Myrsnipe 2/5-15/ mai 26/6-13/10 uluept. Tundmsnipe 26/7-3/10 primsept.-med.sept. Brushane 22/4-9/5 10.-l 1.mai -13/10 primsept.-medaept. Sounipe / mai l l

14 -P- Fig. l. Tundrasnipc (Cali(1ris ferrrrgirrea) på h~sttrckk i Foto forf. Fig. 6. Gronnstilk (Trittga glarcola) under furasjering. Foto forf.

15 VAR HØST Variasjon i Maksimalt Yttergrenser for Maksimalt Art ankomstdato trekk obs. på trekket trekk Rdstilk 20/4-5/5 Gluttsnipe 29/4-5/5 Skogsnipe 16/4-20/4 Ggmstilk 29/4-4/5 Strandsnipe 21/4-6/5 Svarthalespove LPP~P~V~ Storspove 11/4-2 5/4 Småspove /5 Enkeltbekkasin 5/4-26/4 Svpmmesnipe 18/5-28/5 HettemSke 28/3-9/4 Grimake 2/4-14/4 Svartbak /5 Fiskcmake 5/4-21/4 Makrellterne 13/5-18/3 Jordugle 16/4-6/5 Låvesvale 22/4-11/5 Taksvalc Lerke 19/3-12/4 Heipiplerke 7/4-13/4 Sierle 27/4-13/5 Linerle 9/4-17/4 S tacr 7/3-26/3 Buskskvett 28/4-14/5 Steinskvett 25 /4-i/$ Blistrupe 11/5-16/5 Gråtrost 26/3-13/4 Sivspurv 31/3-9/4 prim.apr.-medsapr. ult.apr. -18/10 med.mai prim-mai med.apr. med.mai prim.mai I tillegg til de opplysninger som finnes i arts- og trekklisten, vil det i det falgende bli gitt ytterligere kommentarer til de mest interessante artene. I parentes står initialene til personen(e) bak de enkelte observasjonene. Horndykker, Podiceps auritits. 1 indv. 22 september 1970 (RS). - Toppdykker, Podiceps cristatus. Av obs. kan nevnes 2 indv. 14. mai 1970 (SL), 11 indv. 16.-l 8. mai og 8 indv mai 1971 (SL, ES, GAS), 9 indv. 1. mai 1972 (RS).

16 Knoppsvane, Cygntis olor. 1 indv. 24. april 1970 (RS). - Gravand, Tadortza tadoma. 1 indv. 23. mai 1968 (EM, AM, KP), 1 indv. våren 1969 (dato ikke notert; TV), 1 par 29. april (TV) og 1 indv mai 1971 (SL, Akl). - Stokkand, Anas platyrhynchos. Spesielt tallrik under vårtrekket 1971; b1.a. 800 indv. i en flokk 18. april (ES). - Snadderand, Alias strepera, l par mai 1970 (SL, ES, GAS). - Brunnakke, Anas pcnclope. Flokker på opptil 50 indv. sett (våren 1971, ES, GAS). - Knekkand, Anas qtterqtrcdiila. d obs mai (Mpller 1960). Sett hvert år siden 1966, for det aller meste i Sumpen: 1966: l par (Haftorn 1971) : 2 par 14. mai og 3 dd mai (EM), 1 par 2. juni (SL) : (1.3-4 par sett hele sommeren; de oppfgrte seg som om dc hekket, mcn intet ble funnet~ (Haftorn 1971) : d 5. mai (TV) : 1 par 6. mai (SL, ES, GAS), Cf 3. juni (GAS). 1 par med hekkeoppf~rscl daglig i overgangen mai-juni i Svartelva-deltaet (E. Holager) : Fra 22. april og utover i mai og juni ble forskj. antall indv. av begge kj~nn sett, således b1.a. 3 dd mai (EM, ES, GAS), 4 CTCf juni (GAS) og 3 dct + $! 6. juni (ES). Fuglene viste hekkeadferd, men det ble ikke lett etter reir : Opptil 10 indv. av begge kjgnn obs. daglig i hele mai og juni. 24. juni ble cn meget engstelig hunn skremt opp, men intet funnet (RS). Den 29. juni ble endelig en hunn med unger observert (S. Østvang). Da det fprst var i 1972 at biotopen ble holdt under oppsikt senere enn midten av juni, er det store muligheter for at arten også i tidligere år har hekket i Sumpen. Skjcand, Anas clypeafa. Har holdt seg i Sumpen i lengre tid hver vår og forsommer, men har antakelig ikke hekket. Her nevnes kun et utdrag av obs.: 1 par 3. mai og 2 par 7. mai 1966 (Haftorn 1971), 3 dd juni 1966 (LK), 4 CTd mai 1968 (EM), 1 par 4. juni 1968 (SL), 3-4 indv. 5. mai-7. juni 1969 (SL, ES), 2 par 6. mai 1970 (SL, ES, GAS), 1 par 12. mai-6. juni (ES), 2 Cf d 3. mai og 1 par 13. mai 1972 (RS, EM).

17 Taffeland, Aytbya ferina. Cf mai 1966 (Haftorn 1971), a' 29. sept.-18. okt (ES, GAS) og 1 par 3. mai 1972 (RS, KP). - Toppand, Aythya fuligirla. Opptrer i flokker på opptil 50 indv. Utenom trekktidene bare obs. en gang: d 10. juli 1968 (LK). - Kvinand, Buccphala clangxla. Opptrer i flokker p? opptil 150 indv. om våren. - Laksand, Mergus merganser. Flokker med vel 12 5 indv. sett våren Fiskeørn, Pandion baliaztus. Arten skal ha hatt Akersvika som fiskeplass i mange år. Opptrer oftest enkeltvis, men opptil 7 indv. er sett sammen; 25. mai 1971 (ES, GAS). - Sivhauk, Circus aerugmosus. Juv. skutt 24. aug. 19 I6 (Barth 19 59). - Lcrkefalk, Falco subbuteo. 1 indv. 11. apr (RS). d funnet d& (fløyet på ledning) 30. mai samme år (U). Myrrikse, Porzana porzana. Hele sommeren 1968 holdt 4 voksne indv. seg på stedet, men ruging ble ikke konstatert (Haftorn 1971 ). - Sivhøne, Gallitattla cbloropus. Minst ett par har hekket årlig i Sumpen. I 1970 klekket 3 kull utover sommeren, men uvisst om ct eller flere par var årsak til dette: 1 stor unge 3. juli, ad. med 4 pull. 25 juli og ad. med 5 nyklekte pull aug. I 1971 ble 3 reir funnet, 2 av dem klekket samtidig (TV). - Sothgne, Ffrlica atra. 1-2 par har holdt til i Sumpen i det minste de siste 5-6 år. 2 reirfunn ca. 20. mai 1968 (Haftorn 1971). Dessuten ad. med flere ull. ca. 1. aug (GAS). Ingen konkrete hekkebevis siden. Tjeld, Haematoptbs ostralegus. Av de mange obs. nevnes 6 indv. mai 1963 (Kl'), 10 indv mai 1971 (SL), 1-2 indv sept. samme år (EM, SL). Både i 1971 og 1972 holdt flere indv. til i området langt utover i juni, men hekking uvisst. - Dverglo, Charadritcs d~rbbs. Flere indv. sett en rekke ganger årlig de siste 7-8 årene, men hekking ble ikke påvist før i 1972, ' (opplysning fra S. Østvang). Etter oppførselen å dømme har arten hekket i området hvertfall siden Tundmlo, Pbvialis sqnatarola. Kun sett høsten 1971 og B1.a. flokker på minst 10 indv. daglig 25. sept.-3. okt (ES). Fra 1972 kan nevnes

18 Fig. 7. Hettemåke (Larus ridibrrndrrs). Foto forf. 8 indv. 24. sept. og 5 indv. 11. okt. (EM). - Steinvender, Arennria i~tterpres. Bortsett fra 2 indv. 18. mai 1969 (SL), bare obs. av enkeltindv. Dvergsnipe, Calidris nrintlta. 2 indv. 18. mai (Mgller 1960). Av senere års observasjoner kan nevnes 2-5 indv. 25. aug.-i. sept (ES, GAS), l indv. 18. sept (RS), 3-5 indv. 29. mai 1971 (ES, GAS), 1 indv sept. samme år (ES) og 5 indv. 13. sept (GAS). - Temmincksnipe, Caiidris fentmirtckii. Opptrer oftest i flokker på indv., men inntil vel 30 indv. sett sammen. Obs. utenfor vanlig trekktid: 1 indv juli 1970 (GAS). - Myrsnipe, Calidris alpina. Om våren overskrider ikke flokkene indv., men on1 hgsten har flokker på opptil 115 indv. blitt sett. 2 indv, 26. juni 1972 (KP) på trekk sgrover? - Tundrasnipe, Cnlidris fern~ginea. Sett fgrste gang hosten 1969, da indv. obs. daglig 25. mg.-3. sept., dessuten 6-8 indv. (i vårdrakt) ca. 1. aug. samme ir (GAS). Ellers b1.a. 1 indv. 26.

19 juli 1971 i vårdrakt (GAS), 4 indv. 14. sept. (RS) og 1 indv. 3. okt (EM). - Polarsnipe, Calidris canutus. l indv. 24. juli 1970 (ES, GAS), 1 indv. 2. okt (EM) og 2 indv sept (EM, GAS). Kun en obs. på vårtrekket: 2 indv. 21. mai 1971 (GAS) - Sandlpper, Calidris alba. 1 indv sept (EM, ES, GAS). Brushane, Philomachtrs ptrgrrax. Akersvikas karakterfugl og den overlegent stprstc i antall. I 1965 ble arten for forste gang registrert på vårtrekk, tidligere kun sett om hpsten. De neste par årene opptrådte arten om våren i flokker på maks. 100 indv. (EM, LK). I 1968 økte antallet betraktelig; flokker på indv. (EM, LK). Siden har mengdene tiltatt ytterligere, og rundt 10. mai, da trekket er på topp, har en sett flokker på indv. (ES, GAS). På hgsttrekket er ikke arten så tallrik, maks. har her vært indv. (10 sept (GAS)). I 1966 ble det funnet 4 reir (Haftorn 1971), arten hekket dessuten i Også i holdt noen indv. seg i området hele sommeren, uten at konkrete hekkefunn foreligger. Fjellmyrlpper, Linricola falcinellt~s. l indv. 18. mai og 1 indv. 22. mai 1969 (EM), 2 indv. 29. mai 1971 (ES, GAS). - Sotsnipe, Tringa erythroptrs. Opptrer bare enkeltvis eller noen få indv. Sammen. Svxrt konsentrert trekk, og obs. gjøres over et kort tidsrom. Her noen få: 2 indv. 27. mai 1968 og 2 indv. 18. mai 1969 (EM), 6 indv. 10. mai 1970 og 4 indv. 10. mai 1971 (GAS), 4 indv. 13. mai 1972 (RS). - Gluttsnipe, Trittga nebtrlaria. En art med et meget konsentrert trekk og som i denne tiden er en av de vanligste artene i området. Antallet kan da komme opp i vel 200 indv. samtidig. - Svarthalespove, Lirrtosa littlosa. Er nå intet spesielt sjeldent syn om våren. Blant obs. kan en nevne: 1 indv. 14. apr.- 5. mai 1969 (TV, GAS, SL), 3 indv mai 1970 (GAS), 2 indv. 24. apr. og 3 indv apr.-9. mai (SL), l indv mai (GAS) og 1 indv. 1. mai 1972 (S. Østvang). - Lappspove, Lirrtosa lapportica. l indv. 19. mai 1969 (TV, SL). Ellers bare sett på hpsttrekk; b1.a. 2. indv sept (EM, ES, GAS), 4 indv. 28. sept. (GAS) og 2 indv. l l. okt (EM). - Storspove, Nwitrertitis arqtrata. B1.a. flokk på 105 indv. 19. apr. 1971

20 (ES), flokk på 120 indv. 18. apr. og 80 indv. 3. mai 1972 (KP). Iakttatt i rugetiden i (M~ller 1960), men finnes nå ute- lukkende på vårtrekket. - Enkeltbekkasin, Gallittago gallinago. Opptrer av og til i store mengder. Således ble anslagsvis 250 indv. skremt opp på noen få minutter 6. mai 1970 i Svartelva-deltaet. Da kun en mindre del av biotopen ble gjennomsøkt, antar en det befant scg mer enn 1000 indv. der (ES, GAS). Om høsten kan opptil ct par hundrc indv. sees - Dobbeltbekkasin, Gallinago media. Spillplass i Sumpen i 1967: ca. 5 indv. 20. mai og ukjent antall 2 1. mai (EM). - Kvartbekkasin, Lymnocrybtes minimus. 1 indv. 6. mai 1970 og 1 indv. 18. okt (SL, GAS), 1 indv. 6. okt (AM), 1 indv. sett flere ganger i tiden 27. sept okt (SL). - Svamrnesnipe, Phalaropt~s lobaks. B1.a indv. 28. mai 1967 og 8-12 indv mai 1968 (EM), 1 indv. 23. mai 1970 (ES) og 10 indv. 28. mai 1971 (GAS). Tyvjo, Sfercoraritu pnrasitictts. 1 indv. 15. aug (S. Østvang). - Hettemåke, Larus rjdibtrtrdtrs. oen stor koloni fantes noen år fram til 1958, men siden skal denne være gått noe tilbake= (Haftorn 1971). Varierende stgrrelse de siste år: Talte i 1968 ca. 50 reir, men økte i 1969 voldsomt til over 150 reir. I 1970 ruget vel 50 par i kolonien, som pga. oppfylling var flyttct til motsatt side av Sumpen. Året etter var biotopen skrumpet ytterligere inn, men likevel var det vel 150 reir, og i 1972 talte kolonien ca. 60 hekkende par selvom en stgrre del av selve tjernet var fylt igjen. I alle ;r har den hekkende bestand bare utgjort en liten del av totalbestanden, som stort sett har vaert på rundt et halvt tusen indv, - Sildemåke, Lanrs fascus. 2 indv. 7. juni og 1 indv. 15. juni 1970 (GAS), 1 indv. 16. mai 1972 (AM). - Svartterne, Chlidonias rtiger. 1 indv. 10. mai 1969 (TV, SL, KP) og 1 indv. 5. juni 1972 (RS). Hornugle, Asio otus. Ruger nesten årlig på 2-3 biotoper i området. - Jordugle, Asio flani?neus. Fast trekkgjest om våren. Dessuten b1.a. 1 indv. 6. desember 1970 (ES, GAS), 1 juv. funnet forkommen ca. 10 okt. 1971, d~den dag senere (SL). 1 indv. holdt seg i området 21. apr.-14. juni 1971.

21 Topplerke, Galerida cristata. Denne ruget i 1972 på en qkunstig~ biotop (industrifylling). - Lapp-piplerke, Anth-tcs cervinus. 1. indv. 14. mai 1971 (EM). - Engelsk gulerle, Motacilla flava flavissinta. d sett og filmet 23. mai 1970 (ES). - Gresshoppesanger, Loczistclla naevia. 1 d sang fra 29. mai 1970, 2 dd sang fra 15. juni og ut måneden (AM). 10. juni 1971 syngende d på samme sted som året f ~ (RS), r og fra 26. mai og utover i juni 1972 ble igjen syngende d obs. på stedet (AM, GAS). - Sivsanger, Acrocephal~ts schoenobaenus. Syngende Cf i Sumpen 23. mai 1964 (EM, LK) og 1 indv. samme sted 28. mai 1971 (EM, LK, ES). - Stillits, Cardtielis cardttelis. 1 indv. 4. apr (AM). - Hortulan, Enzberiza hortulaiza. 1 d funnet d ~ d (påkj~rt) 15. juni 1970 (GAS). Syngende d 20. juni (RS) og 5. juli 1972 (GAS). Har i de siste par år opptridt ikke helt sjeldent i jordbruksstrpkene rundt Akersvika. - Vierspurv, Enzberiza rrtstica. 1 indv. 6. mai 1970 (K. T@mte). Tillegg: Etter at arbeidet nied denne artikkelen var avsluttet, har man offentliggjort fplgcnde gledelige melding: Hele Akersvika samt en del av Flagstadclvas nedre lgp er ved en resolusjon fra Miljgverndepartementet midlertidig fredet fra 30. november En permanent fredning vil fglge om vel et år, slik at man får et pusterom til å fastlegge grensene for det endelige fredningsområdet. Bestemmelsene er strenge: pattedyr og fugler inkl. reir er fredet mot skade og pdeleggelse av enhver art; oppf~ring av bygninger, anlegg (b1.a. veier) og faste innretninger samt luftledninger er forbudt, likeledes alle inngrep i grunnen, t~rrle~ging, avfallst~mming og nye utf~rsler av kloakk samt bruk av plantevernmidler. Selvom fredningen kom for sent til å redde den viktige hekkeplassen Sumpen, er Akersvikas store verdi som trekksted fortsatt til stede. Det er derfor å håpe at denne oversikten over fugleartene i området vil kunne være til nytte ved departementets videre arbeid med saken.

22 SUMMARY: AKERSVIKA, A POSSIBLE BIRD SANCTUARY At Akersvika, a creek of lake Mjgsa near Hamar in SE-Norway, 11 1 species have been recorded in the period Akersvika is probably the most important inland locality in S-Norway for migrating ducks and waders. A great many sucli species visit the place in spring and autumn, but the breeding population is quitc small, though it comprises some rare species. The locality is slightly more than 3 km' in area, but some parts of it, in fact the most intercsting, have been ruined by the establishment of a new industrial area and a highway. In addition, it is badly affectcd by pollution. Because of these threats, local ornithologists have been working to get the locality protected, and recently (30th Nov. 1972) Akersvika has become a temporary bird sanctuary which it is hoped will become permanent. LITTERATUR Haftorn, S : Norges Fugler. Oslo (Universitetsforlaget). 862 s. Mgller, H. 1960: Fra fuglelivet på Hedemarken. Stertra 1: Author's address: H. Hardrådes gt Hamar KJERNEBITER OG SIDENSVANS For 5 kartlegge disse to arters valg av reirplass er jeg meget takknemlig for i få opplysninger om dette. Jeg er interessert i å få vite når de er sett, om de har vært på stedet lenge, hva de spiser til de forskjellige årstider, hvor de har lagt reiret, i furu eller bjerk, midt p3 stammen o.l., om treet er gammelt eller ungt. Jeg er også interessert i å vite hvordan miljpet rundt treet er. Kanskje kunne jeg ogsi få spor etter fuglene, f.eks. fjxr, skall av klekte egg etc. Opplysninger kan sendes til Ole Strgm, Njålveien 26, 1320 Stabekk.

23 MIDVINTERTEL JINGANE AV ANDEFUGL, RIKSER OG VADFUGL I NORGE JANUAR 1972 Alv Ottar Folkestad I samband med dei årlege midvinterteljingane for International Wildfowl Research Bureau (I\-) har det også 1972 vore utfart teljingar i Norge. Det samla resultatet for andefugl, rikser og vadfugl er presentert i tabell I og Il. Diverre er desse teljingane på det noverande tidspunkt lite representative som oversikt over den totale vinterbestand av dei aktuelle fuglegrupper i Norge. Som ein vil sjå av tabeliane, er det berre eit fåtal kommuner i dei fleste fylke der det er foretatt teljingar, og i mange tilfelle er det berre frå ein lokalitet i kommuncn. Ein vil og sjå at det totalt manglar resultat frå Troms fylke, så vel som det berre er talt opp på 5-6 lokalitetar samanlagt i Nordland og Finnmark fylke. Dette betyr at det nesten ikkje er referansepunkt i det heile langs kysten av Nord-Norge, utvilsomt ei strekning der det overvintrar betydlege mengder marine ender. Berre i to fylke er takseringane bortimot representative, i alle hgve for deler av fylket: I Rogaland, der teljingane er systematisk organiserte og dekker viktige område, spesielt er det verdt å peike på at i år er heile kyststrekninga langs Jaren, frå Randaberg til Ogna, dekt. For erlege del av Mgre og Romsdal er også takseringane dekkande for stgrre omride, men ein meir oppdelt skjergard og ~ yar og fjordar skaper her vanskar for fullgod taksering. Enkelte område i Trpndelag er også bra dekt, såleis sør- og vestsida av Trondheimsfjorden frå Tautra til Agdenes stort sett samanhcngande, dessutan fleire viktige lokalitetar langs nordsida. På den andre side manglar ein nesten totalt informasjonar fd ytre kystdistrikt i Trandelag. For å få ei oversikt over potensielle gruntvannsområde av ornitologisk interesse, har forfattaren saman med Jon Suul gått over på kan over Norskekysten og merkt av alle område grunnare enn 20 m eller innafor faregrensa for fartgy, i det det viser seg at sjal marine ender sjeldan beiter på djupare vatn enn m. Denne kartlegginga vonar vi skal bli til god nytte for organisering av

24 F* B hu7 Vcntfald Tab. 1. Oversikt over antall svaner, ender og soth~ns registrerte under midvintertellingane Ordinære telledato var januar. For Smgla, Mgre & Romsdal ( ), Tarva, Bjugn, Sbr-Tdndclag (19.2) og Stjgrdal, Nord-Trpndelag (30.1), er det også tatt med resultat utafor ordinxrt tidsrom. Dette fordi dei representerer viktige overvintringsområde, samtidig som takseringar i dette distriktet elles ikkje viste forflytning av betydning i tidsromet januar-februar St~rre antall er avrunda til nxraste naturlege talleining. Likeså er dei fleste summeringane avrunda. Dette fordi antallet i svært mange tilfelle må bli omtrentleg, berre i begrensa tilfelle eksakte.

25 takseringane komande vinter. På dei stadene vi har hatt høve til kontroll, viser det seg å vere svært godt samsvar mellom antall fugl og stgrrelse på gruntvannsområda. Denne kartlegginga viser også andre interessante forhold: Langs det meste av den sørnorske kysten er det lite samanhengande gruntvannsområde, stort sett berre flekkvis og i smale bremmar. Langs Jæren er det ei samanhengande gruntvannsstripe, men heller ikkje her serleg brei. Stprre, samanhengande område får vi fgrst frå Ålesund og nordover, med eit meir eller mindre samanhengande kompleks få Giske til Froan, og eit tilsvarande kompleks frå Vikna til Traena. Gruntvannsområda ligg her rundt dei ytre gyane og i skjergarden, med dei største flatene omkring Vega, Vikna og Sm~la. Inne i fjordane er det i heile Sgr-Norge til og med Nordland for det meste djupt og minimalt med passande lokditetar for overvintrande fugl, med unntak av Trondheimsfjorden, der det er større, grunne parti langs sør- og austsida. I Troms og Finnmark er det derimot som regel dei indre fjordstrøka som har dei største gruntvannsområda. Serleg merker indre Porsangen seg ut med enorme grunne flater. I dei komande åra vil ein prøve å organisere takseringsarbeidet gjennom feltutvalget i Norsk Ornitologisk Forening samt også gjennom andre naturforeningar, og med stgrst vekt på januarteljingane. Ein vil og legge spesiell vekt på å få dekt dei største og mest aktuelle gruntvannsområda langs kysten. Desse teljingane vil samstundes bli eit viktig supplement til registreringsarbeidet for utarbeiding av Landsplan for fugleresentat, der ein p.t. arbeider nettopp med registrering av vitmarksområde. Det kan difor og vere gnskeleg og naturleg å ta mcd andre fuglegnipper i teljingane, som lomar, dykkerar, storskarv, hegre og alkefuglar, evt. også måsefuglar. Desse vil stort sett finnast saman med andre vannfugl, og det vil vere av stor interesse å følgje utviklinga også innan desse artene. Enkelte stader har ein allereide i fleire år tatt med desse fuglegnippene, som i Rogaland og i Mg* og Romsdal, men det ville vcre gnskeleg med ei bctre dckning. Resultat 1972: m Midvinterteljingane 1972 blei foretatt i tida januar, men i oversikta er det også tatt med resultat fram til 19. februar

26 l!, U r C.r(* a 'Ei

27 for nokre viktige område som det ikkje var råd å dekke under den ordinære perioden. Dette gjeld Sm~la februar, Tarva, Bjugn 19. februar og Stjørdal 30. januar. Imidlertid skulle ikkje dette medføre feilkjelder av betydning, for ved kontrollar på andre lokalitetar i dette distriktet var det tydlegvis ingen vandring i perioden, som forøvrig var karakterisert av stabilt og kaldt ver. Første teikn på forflytningar blei registrert omkring 25. februar. På grunn av den mangelfulle og sporadiske dekninga i landsmålestokk er det vanskeleg å kome med serleg samanliknande vurderingar, m.a. er informasjonar frå Oslofjordområdet mangelfulle, eit område der det overvintrar betydlege mengder stokkand og sikkert også fleire andre arter. Like eins er dekninga i heile Nord- Norge ytterst dårleg. Om ein samanliknar artssamansetning og kvantitet for dei forskjellige lokalitetane, vil ein likevel legge merke til interessante mønster: Andefugl, Anatidae: Songsvane, Cygnus cygrtirs, har tydlegvis to hovedregionar her i landet, om ein reknar bestanden i Oslofjordområdet og på Jæren til eitt hovedområde. Her er dei noterte flokkane vesentleg lokalisert til ferskvatn. I det andre hovedområdet, fråfjordane til Nordland, er dei største flokkane å finne på ålegrasbeiter, Zostera, i vikar og vågar langs dei ytste øyane. Det kan vere verdt å nemne eitt individ av dvergsvane, C. bauickii, på Vigra, ein art som normalt overvintrar og trekker Nr for vårt land. Gjess, Anserini, overvintrar tydlegvis regelmessig berre på Jæren, men mindre, lokale bestandar av canadagås, Branta canadensis, fins fleire stader i kortare eller lengre avstand frå utsetjingslokalitetanc. Grasender, Anas spp., og Aythya-artene dominerer langs sørog s~rvestkysten, like eins kvinand, Bilcepbala clang~tla, og laksand, Mergus nzerganser, arter som er mest knytta til fersk eller brakt vatn. Dette kan tyde på at hovedtyngda av trekket av dcsse artene berører berre ørl leg as te deler av landet vårt. Rett nok fins si vel stokkand, Anas filatyrhynchos, som kvinand i ikkje ubetydleg antall lenger nord, spesielt i Trgndelag, men hoved-

28 Ærfugl er den dominerandc andeart i Norge om vinteren, srrleg frå Mgre og Romsdal og nordover. Her ein hann under kurtise. - The Eidm Dirck is the dominant species among the ruintering zuaterfowl m Norway, esficcially alorig the coast frem Mdre E3 Romsdal to Northera Norway. Hcre a rnale in coiirtship display. tyngda er tydlegvis lokalisert heilt i Mr, spesielt om ein tar i betraktning at potensielle overvintringsområde for dei nemnde artene i denne landsdelen var mangelfullt dekte På den andre side dominerer dei marine endene, Smzateria, Melartitta, Clangula, samt siland, Mergus serrator, stort frå Mgre og Romsdal og nordover. Det er rimeleg å sjå den store bestanden av marine ender i dette området i samband med trekket av ærfugl og andre ender som er konstatert over indre Trondheimsfjorden (Folkestad og Moksnes 1970). Det er verdt å merke seg at innslaget av svartand, Melarritta nigra, er svært begrensa, med unntak av enkelte lokalitetar på Jxren. Denne arten overvintrar tydlegvis lenger Mr. På innlandslokalitetar er artsvariasjonen sterkt avgrensa, med stokkand, kvinand og laksand som dei mest regelmessige,

29 her og der også songsvaner. Vinterbestanden på slike lokalitetar er rimelegvis sterkt begrensa i antall og avhengig av klimatiske faktorar og tilgang på ope vatn. Av mcir sjeldne andre andearter kan nemnast gravender, Tadorrra tadorita, overvintrande nord til Bodg, knkkender, Anas crccca, i Rogaland og pi Sunnmgre, og lappfiskender, Mcrgrrs albelltis, i Oslo og på Jaeren. Den siste arten hgyrer tydlegvis også til dei artene som trekker og overvintrar sgr for vårt land. Berre ytterst sporadisk er den registrert på nordlege del av Vestlandet og i Trandelag (Haftorn 1971). Riksefuglar, Rallidae: Overvintringsmønsteret for desse artene fell stort sett saman med Anas- og Aytbya-artene og konsentrerer seg i sørvestre del av landet. Det er av interesse at det er registrert eit forholdsvis stort antall vannrikser, Rall~s aqtcatictis, langs vestkysten til M~re. Vadfugl, Charadrii: Sjgl om vadfuglteljingane ikkje er dekkande for heile landet, trer det likevel fram eit kanskje litt uventa bilde av overvintrande vadarar. Om vi samanliknar dei to områda som er mest systematisk dekte under takseringane, Rogaland og Sunnmare, skulle det vere tydleg nok at så vel stgrst antall som starst variasjon fins nord for Stad. Dette har nok si årsak så vel i topografiske som klimatiske faktorar. Det er frå Sunnmgre og nordover vi har dei store strandflatene ute ved kysten, med rikt utvalg av beskytta og langgrunne vikar og sund som sjeldan blir islagde. Dessutan er vintertemperaturen her den hggstc i landet. Ekstremt gode næringsforhold p.g.a. svære mengder oppkasta tare gjorde seg gjeldande p3 Sunnm~rskysten vinteren , og dette fgrte til større konsentrasjon av vadfugl på dei bestc lokalitetane enn vanleg. Dette var truleg årsaka til at arter som sandlo, Charadrius biatictrla, myrsnipe, Calidris alpina, polarsnipe, C. cantitus og sandløper, C. alba, fans overvintrande her, arter som berre er sporadiske overvintrarar. Haftorn ( 1971 ) har såleis ikkje med opplysningar om overvintrande sandløper i Norge.

30 Imidlertid såg ikkjc antall av dci regulxre overvintrarane ut til å vere vesentleg h~grenn vanleg. Doininerande art er fj~replytt, Calidris?rtarifinta, men også forholdsvis store flokkar av steinvendar, Arenaria interpres. Raudstilk, Tringa totatrirs, og storspove, Nuntenks arglrata, er og regulxre ovemintrarar, med raudstilk som den mest tallrike. Mykje tydcr på at dette vesentleg er av den islandske rasen, T. f. robrrsta, bl. a. observasjonar på Sunnmøre, men ei meir inngiande under~king av forholdet er ønskeleg. Det er verdt å merke seg ein flokk på 50 tjeld, Hacntafoplrs osfralegus, overvintrande i Verdal, eit fenomen som faktisk har vore årleg siste åra. Av dei takserte område 1972 ski1 Smpla seg ut som den mest betydlege, i f~rste rekke for marine ender, zrfugl, sjøorre, havelle og siland, men også med ein betydleg bestand av sangsvaner. Samla antall andefugl opptalt februar var ca. 5J00 individ. Dette må ein sjå på bakgrunn av at takseringane er gjort frå eller nær bilveg og at ein såleis har kome til berre mindre deler av det aktuelle området. Det er difor grunn til å tru at dette er ein overvintringsplass av betydelege dimensjonar. Feilkjelder Om ein ser bort frå mangelfull dekning for landet totalt og at resultatet såleis ikkje kan leggast til grunn for ei samla vurdering av Norges vinterbestand av vannfugl, er der fleire faktorar som kan virke inn på teljeresultata lokalt. Spesielt på kystlokalitetar vil verforholda spele stor rolle. Mange av dei marine endene ligg så langt frå land at sjø1 mindre bplgjer vil fpre til at fuglane er vanskeleg å oppdage eller å fi holdbare tal på. Dctte gjeld spesielt xrfugl, sjøorre og havelle, og resultata frå bl. a. fleire av kystområda i Møre og Romsdal som forfattarcn sjøl har taksert, er påvirka av desse problema. Like cins kan artsbestemming bli vanskeleg på langt hold. Dette gjeld i fgrste rekke marine ender på kystlokalitetar, der ein stort sett er avhengig av å bruke teleskop. Lys- og verforhold vil virke sterkt inn, serleg i nord kan det på denne tid av het vcre vanskeleg å få godt nok lys. Det er likevel

31 liten grunn til å dra artsbestemming i tvil for det fgreliggande materialet, men problemet vil uvilkårleg fore til eit starre eller mindre antall ubestemte fuglar. Desse er utelatt frå oversiktene i tabell I og 11. I For fleire dukkande arter kan det vere vanskeleg å få fullstendig oversikt når fuglane beiter. I f~rste rekke gjeld dette havelle, som har lang dukketid og korte pausar. Fleire gonger har forfattaren kontrollen havelleflokkar over lengre tidsrom, der det har vist seg at berre ca. f/j av flokken har vore oppe samtidig under intens beiting. Dette, saman med at fuglane ofte ligg langt ute og i uroleg sj~, gjer at arten er ekstremt vanskeleg å taksere. Resultata m? difor oftast betraktast som absolutte minimumstal. Det kan ofte vere vanskeleg å få korrekte tal på store og tette flokkar. Prgver har vist at det er ein utprega tendens til å undervurdere antall i slike flokkar. Under visse forhold kan det vere brukbart å foreta fotografisk taksering av starre flokkar. Topografiske forhold virkar sterkt inn på dekningsgraden for takseringane. Dette gjeld i fgrste rekke kystlokalitetar med mange holmar og skjer. Taksering til forskjellig tidspunkt for nærtliggande lokalitetar kan gje overlapping, men under midvinterteljingane vil dette likevel neppe vere av serleg betydning, for det viser seg at fuglane oftast er maert stasjonzre i denne perioden. I tillegg har ein så skildnad i kvalifikasjonar og metodikk hos tellemannskapet. For ei landsomfattande taksering som denne, vil det imidlertid vere uråd å få eit heilt homogent materiale, og ved vurdering av resultatet må ein difor ta dette med i betraktninga. Konklusjon Sjgl om det i enkelte distrikt blir drive nokså systematiske vintertakseringar av andefugl, er landet totalt svært dårleg dekt. I falgje kartet har vi enno ingen informasjonar om vinterbestanden på dei stgrste gruntvannsområda i landet, på kysten av Nord- Tr~ndelag og Nordland, og det er grunn til å vente at betydlege mengder marine ender overvintrar her, kanskje fins hovedtyngda av arfugl, sj~orre og havelle nettopp i dette området. Like eins er det grunn til å rekna med ein betydleg samla bestand for resten av Nord-Norge. Difor vil det vete av vesentleg betydning å foreta

32 teljingar i denne landsdelen. Dels kan nok dette gjerast frå land, men skal ein kunne dekke fleire av dei potensielt beste områda, vil ein måtte ty til flytakseringar. Rett nok vil enkelte arter, spesielt havelle, vere vanskeleg å få med under flytakseringar, men metoden har vist seg bl. a. i Danmark å vere cin effektiv metode for ei representativ oversikt over vinterbestanden av ender. Spesielle problem vil likevel vår sterkt oppdelte kyst by for ein slik metode. Det er å vone at ein i komande år må få litt rneir effektiv dekning av ~annfu~ltcljingane og at arbeidet kan organiserast og systematiserast gjennom feltutvalget i Norsk Ornitologisk Forening, saman med andre naturforeningar. Under vurdering av våre naturresursar og planlegging av arealdisponering vil det vere av avgjerande betydning å få så vel kvalitativ som kvantitativ oversikt over overvintringsområde for fugl. Like eins vil det vere npdvendig med konkrete fakta for å f~lgje med i eventuelle endringar i bestanden som kan vere forårsaka av miljøpåvirkningar som oljekatastrofer, serleg aktuelt i samband med oljeboringar, eventuelle forgiftningar, beskatningar gjennom fiske, jakt etc. Difor vil vintertelling av vannfugl ha den aller største aktualitet, både for vår eiga naturvernplanlegging spesielt og som ein del av det internasjonale registreringsarbeidet generelt. LITTERATUR Folkestad, A. O. & A. Moksnes 1970: Observasjoner av trekkende ;erfugl i Trflndelag. Sterna 9: Haftorn, S. 1971: Norges fltgler. Oslo. 862 pp. SUhIhfARY: MIDWINTER WATERFOWL CENSUS IN NORWAY, JANUARY 1972 The census in Norway has a very poor dcgrcc of coveragc and the results do not give a corrcct picture of the wintering waterfowl populations in the country. The very extensive shallow water areas lofated from Mgre & Romsdal to Nordland countics have not been visited except for the southernmost parts. During the coming years the work will be

33 better organized and coordinated through the Norwegian Ornithological Society. Tables I and I1 present the results. For important localities such as Sm~la, Mpre & Romsdal, and Tarva and Stjordal, Trgndelag, the counts have been carried out at dates outside the main period. However, no movements have been noted in thii district during the period concerned, so the results cm be regarded as representative. The wintering grounds of the Whooper Swan are roughly divided into two regions: one including the Oslofjord area and southern parts of Rogaland, most of the birds being located on lakcs and rivers, feeding on freshwater plants, and the other region being along the coat from Sunnfjord to Nordland, where the largest flocks feed on seaweed, Zostera, in shdlow bays and lagoons along the sea-shore. Except for some local populations of introduced Canada Geese, geese are only found wintering regularly at Jæren, Rogaland. During winter most of the freshwater and brackish-water duck species, i.e. Anas, Aytbya, Goldeneye and Goosander, stay along the south and southwest coast, white the marine duck species, i.e. Eider, the Scoters, Long-tailed Duck and Rcd-breiuted Merganscr, winter to by far the greatest extcnc along the coasts of M~re & Romsdal, Trgndelag and Northern Norway. The Rallidae (Moorhen, Coot and Water Rail) show a winter distribution very similar to that of the Anas and Aythya duck species. It is worth noting several records of the Water Ril along the west coast up to Romsdal. The largest numbers of waders are found on the coast of Sunnmgre, the Aalesund district, the huple Sandpiper being the dominant species. The most important locality visited during this census is Smgla, Mgre & Romsdal, with a total of 5,500 ducks and well over 100 Whooper Swans on February. However, only a small part of the total area around this island was investigated. The results my be infiuenced by a number of factors such as weather conditions, light, observation distance, qualifications and methods of the observers. It my be difficult to estimate accurately the size of large and dense flocks, as well as gatherings of diving birds, especially the Longtailed Duck. Topography influenccs the degfi of coverage along a coast divided into lou of islands, islets and skerries, and censuses at different times of adjacent localities may lead to overlapping. Author's address: Department of Zoology University of Trondheim-NLHT 7000 Trondheim