160 years of Siemens ( ) En kortfattet av vårt moderfirmas historiefinns i eget vedlegg i dette dokument

Transkript

1 Historien om Telekommunikasjonsvirksomheten i Siemens i Norge Bygningene på Linderud hvor Tele holdt til etter 1969 og frem til år 2007 Siemens AS flyttet i 2013 inn i de to første høyre fingrene til venstre i bildet Bare tiden vil vise om det oppstår ny Telekommunikasjonsvirksomhet i Siemens AS 160 years of Siemens ( ) En kortfattet av vårt moderfirmas historiefinns i eget vedlegg i dette dokument Siemens 100 år i Norge ( ) Beskrevet i Bind 1 og 2 i Jubileumsboken med samme navn

2 Innholdsfortegnelse Forord... 4 Starten av Telekommunikasjon i Siemens Svakstrømsperioden innledes i Siemens i Norge... 4 Tiden i de første årene etter andre verdenskrig... 5 Siemens AG kjøper Proton-selskapene... 5 Magnetofonperioden... 5 Den spede begynnelse av Nasjonal verdiskapning... 6 Opprettelsen av Telelaboratoriet og Svakstrømsfabrikken... 7 Vi flytter til Linderud... 8 På 70-tallet tar utvikling og produksjon av... 9 Måleinstrumenter Automatisk omkoplingsutstyr Høyttaler- og Varslingsanlegg METRO Selcall Nødvendig omstrukturering Vår vei inn i transmisjonsverdenen PCM Digitale multipleksere Digitalt programkanalutstyr Optisk transmisjon Storpolitikken påvirket våre markedsmuligheter Utviklingsavdelingen Organisasjon Ressurser Inndeling i grupper Kompetanseutvikling og sikring av kompetanse Økonomi og finansiering Salg av utviklingsavdelingen ADVA overtar Hvordan gikk det i ADVA Den teknologiske utvikling Komponentutvikling Diskrete komponenter Mønsterkort Utviklingsverktøy Arkivering av dokumenter NMT Nordisk Mobil Telefonnett Forsvaret Side 1

3 Taktisk kommunikasjon for Forsvaret Datavirksomheten på Siemens Teleteknikk Prøvedatanettet Tekst- og Datavirksomheten Teletex utviklingsprosjektet CAB Tele opprettet i 1978 en avd. for Data og tekstsystemer Siemens og Nixdorf går sammen i januar årenes Telefonsentraler Trygg landing på Gardermoen Teknologiutviklingen i Produktutvikling og Produksjon Utviklingsprosessen Produksjons og testprosessen Seksjon Teleteknikk delt i to divisjoner ( ), divisjon Kommunikasjon og Komponenter og divisjon Telecom GSM Deregulering av telekommunikasjonsmarkedene ny tidsalder for telekommunikasjon i de fleste land Landsomfattende fibernett Mobil også BaneTele Salg av Elektronikkfabrikken Nytt digitalt nødnett Kundetilpasning av telekommunikasjonsorganisasjonen i Skandinavia Siemens går ut av telekommunikasjonsvirksomheten Telekomponenter VEDLEGG years of Siemens Skien Telefonsentral Maskinen som skrev av seg sjøl En svakstrømmens frontkjemper Med nødvendig dokumentasjon i hodet Autodidakt og teknotrollmann Transmisjonslaboratoriet SVAKSTRØMFABRIKKEN - en introduksjon Kjell Høitomt - In Memoriam Metro på Linderud Siemens skipskallingssystem Detaljer om produkter Handfunksprecher Støymåler Tr3T Tegnforvregningsmåler Tr3T2a C60S automatisk omkoplingsutstyr Side 2

4 Målekoffert K Bruddmåler 4H Høyttaler og Varslingsanlegg PCM30A Regenerator DSMX 2/8, DSMX 8/34, DSMX 2/ Elektrisk/optisk konverter (E/O omformer) Tilbud på E/O-konvertere LCIC OLTE SL Slagkraftig utviklingsverktøy på utviklingsavdelingen Mekanisk modelleringsverktøy Fra papirkopi til elektronisk arkiv Svakstrømsfabrikkens "salgsbrosjyre" BILDER, PRESSEKLIPP, ORGPLANER OG LIGNENDE Side 3

5 Forord Her lages en kort innledning til Telehistorie dokumentet, om hvorfor det ble laget og hva det beskriver for hvem og av hvem Starten av Telekommunikasjon i Siemens. Høsten 1847 henvendte Werner Siemens seg til sin venn Johann Georg Halske med spørsmål om han ville være hans kompanjong ved etableringen av et eget verksted. Selskapet fikk navnet Telegraphenbauanstalt Siemens und Halske og ble åpnet Etter bare to års anleggsarbeid begynte Siemens & Halske å drifte den Indo-Europeiske telekommunikasjonslinjen i Fra da av kunne en overføre et budskap fra London til hovedstaden i Englands kronkoloni, Calcutta, på bare 28 minutter i stedet for 30 dager, og i 1874/75 etablerte selskapet den første transatlantiske kabelen. Werner Siemens var en fremtredende person både i offentlig og privat virksomhet og han blir i 1888 adlet av keiser Friedrich III og ble derfor fra da av hetende Werner von Siemens. Hovedproduktet for virksomheten var Werner Siemens oppfinnelse av visertelegrafen, som sees på bildet til venstre. Om Siemens Company History. Les mer Hovedvirksomheten var i stor grad lokalisert til Berlin Siemensstadt, se Weblinken om Wernerwerkene Svakstrømsperioden innledes i Siemens i Norge Virksomheten innen svakstrømssektoren var beskjeden i de første årene etter starten av Siemens i Norge i 1898, men 1. januar 1913 ble virksomheten lagt inn under en egen avdeling og aktiviteten økte betydelig. Det ble levert flere brannvarslingsanlegg, og automatiske telefonsentraler til kontorbruk. Den første verdenskrig satte imidlertid bremser på utviklingen av virksomheten fordi det under krigen var vanskelig å skaffe de etterspurte produktene fra Tyskland. Likevel fikk man i 1916 i stand et større salg av telefonutstyr til Telegrafverket. I det hele tatt ble Telegrafverket og Norges Statsbaner etter hvert noen av Siemens storkunder. En viktig og tidlig milepel i norsk telekommunikasjonshistorie var levering av landets første helautomatiske telefonsentral. Det var Skien Telefonforening som skrev kontrakt med Siemens & Halske (Berlin). Natten mellom skjærtorsdag og langfredag i 1920 kunne Skien som den første byen, ikke bare i Norge, men i hele Norden, gå over til helautomatisk telefondrift. Les mer Fjernskriverepoken som ble innledet i slutten av 1920-årene og i begynnelsen av 1930-årene, vakte stor oppsikt. Allerede i 1928 hadde Telegrafverket hatt en fjernskriver fra Siemens til utprøving, og i 1931 anskaffet de et større antall. I 1934 leverte Siemens det første fjernskriveranlegg til Norsk Telegrambyrå (NTB) for overføring av nyhetsstoff til samtlige Oslo-aviser. Senere ble utenbys aviser og en del offentlige kontorer også koplet til anlegget. Arvid Wiger som i denne perioden hadde ansvaret for fjernskriverområdet (i tillegg til jernbanesignalteknikk) var svært sentral i denne virksomheten og hadde en meget god kontakt med Arvid Wiger T100 kundene (Televerket, forsvaret, NSB, NTB, skipsmeglere og avisene). Fjernskriveren ga Siemens en nærmest enerådende posisjon på telex-markedet fra før andre verdenskrig og frem til midt på 1970-tallet. Fjernskriveren T100 ble produsert i et stykktall på enheter det var en kombinasjon av finmekanikk og litt elektronikk av ypperste klasse. T100 solgte meget godt selv med opptil 36 måneders leveringstid, og må nærmest betraktes som en "melkeku" for Siemens. (På denne tiden var det ikke så lett å få frem våre særnorske bokstaver og det fortelles at journalist Fæn i Arbeiderbladet til slutt måtte bytte jobb da det til stadighet kom telex til Herr Faen.) Les mer Siemens kom også tidlig med i utviklingen av overføringslinjer for kringkastingen i Norge. Firmaet leverte det komplette elektriske utstyr med tilhørende dypvannskabler for anlegget Oslo - Vadsø. Dette anlegget, som ble åpnet med en festsending i NRK i 1935, gjorde det mulig å innlemme hele strekningen Oslo - Vadsø i Rikskringkastningens sendeområde. Side 4

6 Tiden i de første årene etter andre verdenskrig I 1945 ble alle tyske selskaper i Norge beslaglagt (Siemens, AEG, Telefunken) og lagt under administrasjon av Direktoratet for fiendtlig eiendom. Thorbjørn Dehli Jemtland (tidligere sjef for Siemens i Trondheim) ble utpekt som forvalter for alle Siemens-selskapene. Han gjorde en stor innsats for gjenopptakelse av Siemens virksomhet i Norge, og ble i desember 1947 utpekt som administrerende direktør. I samme år ble Siemensselskapene solgt til AS Bergen Telefonkompagni, som i 1953 endret navnet til Bergen Industri-Investering AS (BI), og Siemens-selskapene endret navn til AS Proton. Etter avklaringene omkring de tyske selskapers (Siemens, AEG, Telefunken) skjebne i Norge, kom Siemens (Proton) forbausende fort i gang igjen med virksomheten. Dette gjaldt også svakstrømsavdelingen som fortsatte sine tidligere aktiviteter bl.a. med salg av fjernskrivere, og i tillegg nå også satset på salg av PABX' er (initiert av Thor Rustan og Bjørn Dahlberg). En av ildsjelene i denne virksomheten (Kaare Ihlen Jensen) ble intervjuet i Siemens Intern sitt 100 års jubileumsnummer i 1998, og fortalte interessante ting fra denne "pionertiden". Les mer Svakstrømsavdelingen var fra slutten av 50-årene også engasjert i oppdrag for Forsvarets Fellessamband (FFSB). I samarbeid med A/S Nera utførte man en pionerjobb ved å etablere radiosamband mellom syd- og Nord-Norge. Nera leverte radiolink-utstyret, mens mye av det øvrige utstyret kom fra Siemens. Krumtappen fra Siemens i denne sammenheng var Arne Enersen, og senere hadde også Hans Egil Holmstrøm en sentral rolle i forholdet til FFSB. Les mer Siemens AG kjøper Proton-selskapene Med krigen på avstand var tiden moden for å ta opp temaet omkring Siemens AG hjemkjøp med myndighetene. Det var her et viktig forhandlingsargument at AS Proton hadde etablert produksjonsvirksomhet og at et hjemkjøp ville gi muligheter for økt markedstilgang gjennom Siemenskonsernet. Stortinget godkjente salget av Proton fra BI til Siemens AG ved et stortingsvedtak av 29. januar 1960 og firmanavnet ble Proton AS. Navnet ble i 1962 endret til Siemens Norge AS og i 1970 til Siemens AS. Det var en bevisst politikk fra Regjeringen å fremme sysselsettingen og verdiskapningen i Norge. Siemens i Norge var nå et heleid tysk selskap. Magnetofonperioden To modeller av båndopptakere fra Proton. Til venstre, fra slutten av 50-årene. Til høyre, transistormodellen fra TV fra rundt 1960 laget av importerte deler fra Berlin. Etter andre verdenskrig var det et skrikende behov for produkter av alle slag. Dette gjaldt også elektronikk innen det profesjonelle markedet, men også på forbrukerområdet. En fabrikk for lydbåndapparater (magnetofon) ble opprettet i Oslo i 1949, og her ble det gjennom hele 50-tallet og begynnelsen på 60-tallet utviklet og produsert magnetofoner. Fabrikken ble drevet med vekslende hell, men økonomisk gikk driften stort sett i balanse. De første modellene var tiltenkt det profesjonelle markedet, men senere kom også en "folkeutgave" som ble svært populær, og som fikk industriprisen for god design. De første modellene var basert på rørteknologi, men senere (1961) kom det også en transistormodell, og den representerte en landevinning innen lydteknikken. Les mer I fabrikken foregikk det også TV-produksjon, men det var på basis av mange innkjøpte deler fra Siemens i Berlin, bortsett fra kassen som ble laget ved Hvalstad Møbelfabrikk i Asker. Utviklingen og produksjonen av magnetofoner opplevde tidlig i 60-årene harde tider, både markedsmessig og økonomisk. Det gjorde ikke situasjonen særlig bedre ved at Siemens-ledelsen i Tyskland (som nå igjen hadde overtatt firmaet) ikke var særlig begeistret for denne aktiviteten. Den ble ansett for å være et meget perifert arbeidsområde, og Siemens hadde for øvrig på den tiden selv sluttet å produsere radio- og Side 5

7 fjernsynsapparater. I tillegg var konkurransen blitt betydelig skjerpet gjennom import av billigere produkter fra Japan og Hong Kong, og Siemens fabrikk i Rosenborggaten hadde ikke utviklingskapasitet til å følge opp. Omtrent samtidig ble ferdigmontasjen av TV-apparater avviklet fordi salget sviktet, og det hadde også kommet klager på produktet. I november 1963 besluttet styret å gå til avvikling av magnetofonproduksjonen, en avgjørelse som ville føre til mange oppsigelser. Nedleggelsen av produksjonen skapte store oppslag i avisene og ble utførlig omtalt og kommentert. Spesielt engasjert i saken var avisen Orientering, som la an en sterk politisk vinkling i sine reportasjer. Dette skjedde forholdsvis kort tid etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak om tilbakekjøpet. Avisen anklaget Siemens for å bryte de forutsetningene som lå til grunn for dette vedtaket, bl.a. at arbeidsplassene i Norge skulle sikres, og den angrep samtidig regjeringen som hadde tillatt salget. «Nå fikk man se virkningene» hevdet Orientering. Og bladets reportasjer ble flittig gjengitt i andre aviser, særlig i Dagbladet. Under avviklingen av magnetofon-fabrikken kom ledelsen med signaler som dog pekte fremover og understreket at «på lang sikt vil Siemens Norge søke å bygge opp fabrikasjon med større muligheter innenfor vår organisasjon, nemlig telekommunikasjon og elektronikk». Her får man de første signaler om et nytt satsingsområde som senere skulle vise seg å bli en sterk og ekspansiv sektor for Siemens i Norge. Den spede begynnelse av Nasjonal verdiskapning I avgangskullene på svakstrømsavdelingen på Norges Tekniske Høgskole (NTH) i årene 1960 og 1962 var det personer som senere skulle få en sentral betydning for oppstart av utvikling og produksjon av teleteknisk utstyr på Svakstrømsavdelingen i Siemens. Dette var: Jakob Stette, ansatt i januar/1961, i første omgang med henblikk på utvikling av TV-apparater Kjell Høitomt, ansatt på avdeling 40 med spesielt ansvar for transmisjonsområdet Inge Bø, ansatt på avdeling 40, gruppe 41 hos Arvid Wiger, og fikk senere ansvar for Fjernskriver- og Dataområdet I tillegg til disse fikk flere av kullkameratene også sentrale stillinger hos kundene (bl.a. Asbjørn Tornes hos Televerket, og Arne Grumstad hos Forsvaret). Andre skulle få stor betydning for norsk industri ved sin teknologiforskning på FFI/TF/SINTEF/NTH (Olav Landsverk, Per Bjørge, Knut Korsvold, Roald Ekholdt, Stein Stuhr). Et slikt kontaktnett var selvsagt meget viktig i tiden som skulle komme. Handfunksprecher Rosenborggaten 19 Jakob Stette dro etter sin ansettelse i januar/1961, direkte til Siemens i Berlin med hensikt å bygge opp kompetanse på utvikling av TV-apparater. Imidlertid, da salget av magnetofoner og TV-apparater sviktet på denne tiden i begynnelsen av 60-tallet, ivret Overingeniør Per Krogstad, som da var leder for avdelingen for antenne- og installasjonsmateriell (avdeling 90), etter å komme i gang med annen kommersiell produksjon. Han la planer om at vi skulle overta produksjonen av Handfunksprecher fra Siemens & Halske (S&H) i Berlin. Jakob Stette, som da allerede var i Berlin, ble kontaktet av Krogstad, og fikk i oppdrag å forestå den tiltenkte produksjonen av Handfunksprecher. Hans oppgave ble derfor å studere produksjons- og testopplegget i Berlin, og dro i denne sammenheng også til München i 1962 for å sette seg inn i utviklingsgrunnlaget og alle elektriske detaljer for denne type utstyr (UKW- Kleingeräte). Resultatet ble dermed at det under Krogstads ledelse ble etablert et produksjonsapparat for kommersielt Telekomutstyr som Overingeniør Rustan (leder av Avd. 40) overtok da Avd.40 i 1963 flyttet fra Rosenkrantzgaten 11 til Rosenborggaten 19 og inn i lokalene som var blitt ledige etter magnetofonnedleggelsen. Flere sentrale personer som hadde vært med på magnetofon- og TV-produksjonen ble tilknyttet denne virksomheten hvor Handfunksprecher var det første produktet som ble produsert. Dette må ansees som forløperen til Svakstrømsfabrikken. Ansettelsene av Jakob Stette, Kjell Høitomt og Inge Bø må ansees som et generasjonsskifte på Svakstrømsavdelingen. Samtidig som den teknologiske Side 6

8 utviklingen skjøt fart, ga dette grunnlag for utvikling av nye produkter og markeder. Uten forkleinelse for andre må Kjell Høitomt sies å ha vært ildsjelen i dette arbeidet. Etter hans opphold hos WWV i Műnchen, startet i 1962 en ny tid. Fra salg av tyske produkter til verdiskaping i Norge med Forsvaret og Televerket som interessante kunder. Til da var markedet dominert av "store" selskaper som EB, STK og Nera. Men veien fremover var ikke problemfri, og Albert Michel fra Siemens i Műnchen, som var fadder for Kjell Høitomt under hans opphold der, var svært skeptisk til norsk verdiskapning. Han mente bestemt at i Norge skulle man konsentrere seg om salg av tyske produkter. Men Høitomt fikk støtte av sin sjef (Overingeniør Thor Rustan) som ga han frie tøyler til å utfolde seg med ideer, nyskaping og læring. Digital Counter Det sier litt om entusiasmen til Kjell Høitomt idet det første selvutviklede produktet, en Digital Counter (etter en bestilling fra Asbjørn Tornes i Televerket), ble laget av ham i 1963, nærmest på kjøkkenbenken hjemme, og med Inge Bø som sluttkontrollør. Denne ble solgt til Televerket i et antall på 60 stk. Opprettelsen av Telelaboratoriet og Svakstrømsfabrikken Televerket og Forsvaret var utover på 60-tallet i ferd med å bli store kunder innen telekommunikasjon, og de ønsket i stor grad norskprodusert utstyr til sin virksomhet. Dette var bakgrunnen for opprettelsen av Transmisjonslaboratoriet på midten av 60-tallet, med sivilingeniør Jakob Stette som første laboratoriesjef. Laboratoriet skulle tilpasse Siemens-produsert utstyr til norske kunders ønsker, samtidig som man tok sikte på å bygge opp et teknisk miljø for egen produktutvikling og produksjon. Les mer Noen av de første produktene man produserte på lisens var, som nevnt tidligere, Handfunksprecher, og et 12-kanals bærefrekvenssystem (fra Siemens-fabrikken i Oostkamp i Nederland). Men i Tyskland var det ikke alle som forsto hvorfor vi på død og liv måtte begynne å produsere noe i Norge, så vi fikk i starten lov til å kjøpe deler fra moderfirmaet til en høyere pris enn kunden betalte for det ferdige produktet(!). Mye av bærefrekvensutstyret ble installert på stasjonene til FFSB, og i det arbeidet var Arne Enersen sentral. Han hadde mange års erfaring med installasjon og idriftsetting av transmisjonsutstyr, og var dessuten lommekjent i de fleste stasjonene til Forsvaret landet rundt. Han fikk alltid utstyret til å virke, men etterlot lite eller ingen stasjonsdokumentasjon. Derfor måtte andre personer (Kjell Høitomt og Jakob Stette) i etterkant foreta en rundreise til disse stasjonene for å fullføre den nødvendige dokumentasjonen som kundene krevde og vi selv måtte ha. I 1966 ble Svakstrømsfabrikken opprettet som en egen organisasjonsenhet. Den bestod av det tidligere nevnte Telelaboratoriet (med Jakob Stette som laboratoriesjef), og en produksjonsavdeling under ledelse av Kjell A. Larsen. Etableringen og utvidelsen av denne virksomheten hadde gått så stille for seg at få av firmaets ansatte kjente til enhetens bakgrunn og arbeidsoppgaver. For å bøte på dette ble derfor Kjell Høitomt oppfordret av redaktøren i Siemensbladet (datidens Siemens Intern) til å skrive en artikkel om dette (nr ). Les mer Etter hvert så flere produkter dagens lys, det ble en LF-forsterker til Forsvaret som ble installert på NIKEanleggene rundt om på Østlandet. Det ble også utviklet forskjellige måleinstrumenter, bl.a. en støymåler til FFSB (Støymåler Tr3T4), en 800 Hz generator til Televerket (800 Hz Generator Tr3T5), et nivåmeter (Nivåmeter Tr3T6), samt et instrument for sjekking av impulsene fra telefonskiven (Tegnforvregningsmåler Tr3T2a). Sistnevnte ble eksportert i store antall, spesielt til Hellas. Perioden fra midten av 60-årene til begynnelsen av 70-årene var en vanskelig tid med dårlig inntjening. Det kostet å utvikle produkter som dessuten ble produsert i et forholdsvis lite antall og man strevde fælt med å kile seg inn mellom EB og STK (Elektrisk Bureau, senere Ericsson, og Standard Telefon- og Kabelfabrikk, senere Alcatel). Og i 1967 oppsummerte Kjell Høitomt virksomheten på følgende måte (fra Siemens Intern 100 års jubileumsnummer i 1998) : Side 7

9 Kjell Høitomt var, som nevnt, en sterk pådriver ved etablering og den videre oppbyggingen av en utviklingsavdeling, og derved grunnlaget for egenproduserte produkter. Hans entusiasme og pågangsmot smittet over på hele virksomheten. Han hadde en usvikelig optimisme både på egne og andres vegne, og en egen evne til å takle uventede situasjoner. Et eksempel illustrerer dette. I en tidlig fase under forberedelsen til utviklingen av et måleinstrument (Måleautomat K1060) var Kjell Høitomt og Jostein Haraldseid i München for å overbevise et panel av spesialister om at vi var i stand til å utvikle et så vidt komplisert utstyr. Høitomt la ut om instrumentet og fikk etter hvert spørsmål han ikke kunne svare på. Da tok han følgende tilnærming: «Ich bin im Moment überfragt, aber der Spesialist sitzt ja neben mir». Haraldseid fikk dermed anledning til å tegne og fortelle hvordan det etterspurte "problemet" var tenkt løst, og etter noe diskusjon var man enige. Møtet ble derfor vellykket i den forstand at vi fikk oppdraget med å utvikle utstyret. Haraldseid var ikke den eneste som opplevde tilsvarende episoder i den forstand at man måtte agere "spesialist" når situasjonen tilsa det. Så det gjaldt å være skjerpet til å takle slike ting, og man lærte av det. Dessverre gikk Kjell Høitomt bort så altfor tidlig i Les mer Vi flytter til Linderud På høsten i 1969 var det nye Siemens-anlegget på Linderud i Oslo klart til innflytting. Her kunne man boltre oss på hele 1600 m 2 til utvikling- og produksjonsvirksomheten, i 3. etasje i det såkalte Verkstedbygget. Det virket "skremmende" stort og ved befaring av ledelsen under byggeperioden var det enkelte som var spente på om man klarte å fylle lokalene. I tillegg til at administrasjonen (ledelse, markedsføring) hadde plass i deler av 8.etasje i høyblokka. Noe uvant var det kanskje for den "gamle" garde siden det var valgt en løsning med åpent kontorlandskap, og det var heller ingen skjemvegger mellom kontorpultene den første tiden. Senere kom det heldigvis en del skjermvegger på plass, og det bedret både støynivå og innsyn. Side 8

10 Anlegget på Linderud var stort og moderne og det var selvsagt stor interesse fra kunder for å ta anlegget i øyensyn. Kontorpulter var jo ikke så interressant å se på, men derimot et laboratorium og en produksjon var mer forlokkende. Derfor var det den første tiden etter innflyttingen en evig strøm av besøkende som gikk slalom mellom kontorpultene våre på vei inn til laboratoriet og produksjonsavdelingen. Men heldigvis avtok nysjerrigheten etter hvert som tiden gikk. På 70-tallet tar utvikling og produksjon av Helt på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-årene ble transmisjonslaboratoriet eller utviklingsavdelingen som det nå hette, betydelig styrket ressursmessig, og utvikling av egne produkter økte betraktelig. Også på produksjonssiden og markedssiden var det en betydelig oppbygging av ressurser. I 1971 overtok Kjell Høitomt formelt ledelsen av Seksjon Teleteknikk etter Thor Rustan, og Jostein Haraldseid ble tilsatt som leder av Svakstrømsfabrikken med ansvar for utvikling, produksjon, kontroll samt materialanskaffelse. Organisasjonsplanen fra gjengitt nedenfor, gir et godt bilde av virksomheten på den tiden. SEKSJON TELETEKNIKK K. Høitomt MARKEDSFØRING TELEKOMPONENTER T. Engebretsen MARKEDSFØRING TELETEKNIKK I. Bø ANLEGGSAVVIKLING OG SERVICE B. Dahlberg SVAKSTRØMSFABRIKK J. Haraldseid ØKONOMI H. Becker Passive komponenter S. Dalby Halvledere W. Engelhardt Rør Releér. el.mek.komp. Distributører- og Erstatningssalg T.Sonberg Ordrekontor H. Malm/T. Sonberg Forprosjektering J. Fuglesang Datateknikk. I.Bø Telefoni B. Dahlberg Transmisjon A. Besseberg Skip S. H. Jensen Eksport H. Johansen Prosjektledelse A. Enersen K. Andersen A. Pedersen Verksted R. Garvang Montasje og service B. Dahlberg TEKNIKK J. Stette Laboratorium A. Reitan Konstruksjon B. Sætre Kontroll Aa. Tangen PRODUKSJON K. A. Larsen Prod. teknikk J. H. Jensen Mek. Verksted Ø. Ollestad Div. formannsområder SIEMENS NORGE A/S SEKSJON TELETEKNIKK Hovedstruktur og arbeidsområder PLANLEGGNING H. Bergland Planlegning H. Bergland Prosjektkoordinering Økonomi Markedsf. Avdelinger P. Wegling Økonomi Driftsavdelinger H. Becker Innkjøp/lager, fabrikk S. Sogge Selv om Utviklingsavdelingen (angitt som Teknikk på organisasjonsplanen) var organisert under Svakstrømfabrikken var den ganske frigjort fra denne delen av organisasjonen i den forstand at oppdragene ble definert av de markedsførende avdelingene innen Teleteknikk via forprosjekteringsavdelingen ledet av Johan Fuglesang. I utviklingsfasen og spesielt i overgangen mellom ferdig utviklet produkt og produksjon, var det imidlertid et tett samarbeid innen Svakstrømsfabrikken. Den første tiden av 70-årene fungerte Utviklingsavdelingen mer eller mindre som en homogen gruppe hvor oppdragene i det vesentlige var relatert til telekommunikasjon. Senere ble det et sterkere preg av ulike fagområder, og resultatet ble en oppdeling i fagområder innen de fleste deler av organisasjonen, eksempelvis: Transmisjonssystemer, Forsvarssystemer, Mobiltelefonsystemer (transmisjonsdelen av forsvarsleveransene (dvs. produkter til FFSB) ble imidlertid hørende til Transmisjonssystemer). Oppdelingen i fagområder kom selvsagt sterkest til syne på Utviklingsavdelingen hvor fagområder som mikro-maskiner og senere også en stor gruppe for software-utvikling gjorde seg gjeldende. I de øvrige organisasjonsenheter var oppdelingen mer relatert til produktene (f.eks. innen markedsføring), eller ulike støttefunksjoner. Med grunnlag i den tidligere nevnte ressursoppbyggingen, ble det i første halvdel av 70-årene utviklet og produsert en rekke produkter, noen "døgnfluer", andre med betydelig suksess. Noen av disse er beskrevet i det følgende og ytterligere detaljer kan leses ved å følge hyperkoplingen av produktnavnet. Side 9

11 Måleinstrumenter Vi hadde i siste halvdel av 60-årene opparbeidet oss en betydelig kompetanse på måleinstrumenter, og dette fortsatte inn i 70-årene, og i slutten av 1969 startet utviklingen av et transmisjonsmåleinstrument (Målekoffert K2014) for måling av transmisjonskarakteristika i frekvensområdet 20Hz - 20kHz. Dette var i utgangspunktet et bestillingsoppdrag fra det Svenske Televerket, men instrumentet ble siden også laget i en "internasjonal" versjon og solgt worldwide gjennom Siemens AG's kanaler. Med basis i K2014 utviklet vi litt senere en avansert måleautomat for sjekking av stereo programkanaler (Måleautomat K1060). Videre ble det utviklet utstyr for måling og registrering av korte brudd på en datalinje (Bruddmåler 4H81), samt testutstyr for måling og registrering av impulsstøy på datalinjer (Støyimpulsteller 4H82). Sistnevnte var basert på en utvikling fra TF (FLID-prosjektet), og vi overtok denne for videreutvikling og industrialisering. I tillegg ble det også utviklet et Erlangmeter (ETRA). Dette var et instrument for måling av trafikk i en telefonsentral (f. eks det totale trafikkvolum i en time). Utviklingen ble initiert i samarbeid med Televerket, men instrumentet ble aldri noen stor suksess. Det viste seg etter hvert at markedet for denne typen instrumenter var relativt mettet, og det var vanskelig å komme opp med nye ideer som ville rettferdiggjøre større ressurser avsatt med utvikling for dette formål. Utviklingen av måleinstrumenter ble derfor terminert ganske tidlig på 70-tallet. Automatisk omkoplingsutstyr Vi var også, sammen med Televerket, tidlig ute (startet i 1969) med et utstyr som skulle legge en 60-gruppe (60 talekanaler) over på reserveveier i telenettet (C60S automatisk omkoplingsutstyr). Ideen var muligens god, men problemet var at det på den tiden ikke fantes reserveveier i telenettet(!), og produktet ble en flopp. Vi hadde etter hvert utviklet en palett av utstyr som hadde et salgspotensiale utover våre egne landegrenser. Noen av disse (måleinstrumentene) var også kommet med i Siemens internasjonale leveringsprogram, men det var uenighet om hvem som skulle markedsføre dem på dette markedet. Inge Bø og Olav Stubø var av den oppfatning at dette kunne vi selv gjøre, og foretok en rundreise i Europa med dette som mål. Under et møte med Franske Post hvor disse produktene ble presentert, fikk Franske Post en telefon direkte fra München hvor det i klare ordelag ble fortalt at Siemens Norge ikke hadde tillatelse til å selge måleinstrumentene direkte til dem. Eksportmarkedet skulle Siemens/München selv håndtere, dermed basta. Høyttaler- og Varslingsanlegg For Luftforsvarets Forsyningskommando (LFK) ble det i perioden utviklet et utstyr (Høyttaler- og Varslingsanlegg) som skulle distribuere alarmsignaler (flyalarm, lytt til radio, faren over) og generelle meldinger, på luftforsvarets anlegg. Dette ble en stor suksess og den første installasjonen skjedde på Kjeller flyplass i februar 1975, og fortsatte deretter på alle luftforsvarets anlegg i landet. Utstyret var i drift til langt utpå 2000-tallet. METRO Også et annet ganske banebrytende produkt bør nevnes. Ved NTH (nåværende NTNU) hadde man laget en prototyp av et utstyr som kunne kobles til en hussentral og registrere alle utgående samtaler, hvor lenge de varte, hva det kostet, fra hvilket biapparat samtalen kom fra, samt hvem de ringte til. Dette utstyret fikk på NTH, av åpenbare årsaker, det noe belastende navnet Judas. I avtale med NTH/Elab og Televerket overtok vi produktet for videreutvikling og industrialisering. Utstyrsnavnet måtte selvsagt endres, og ble i vår Side 10

12 sammenheng hetende METRO. En markedsundersøkelse viste at det var stor interesse for dette produktet. Man mente at det både ville få telefonkostnadene ned og, fremfor alt, få fordelt dem riktig innen bedriften. Dette ble nok også Televerket overbevist om etter hvert, for utstyret ble avgiftsbelagt slik at det norske markedet derved forsvant med et pennestrøk. Men vi eksporterte en rekke anlegg bl.a. til Volvo i Sverige, Ford i Tyskland, samt kunder i Frankrike og Belgia. Leveransen til Volvo ble, av årsaker uten vår kontroll, noe forsinket. I Sverige hadde man nemlig på det tidspunktet nettopp opprettet et "datatilsyn". De lette åpenbart med lys og lykte etter noe å stelle med, så da de fikk høre om dette METRO-systemet som Volvo ville anskaffe, grep de sjansen. Et system som skulle registrere telefonsamtaler hørtes ikke bra ut i deres ører. Men etter omfattende saksbehandling konkluderte man allikevel med at Volvo fikk tillatelse til å anskaffe systemet. Systemet skulle også installeres hos oss på Linderud, og det var tydeligvis der også en viss skepsis til dette. Les mer (Siemens Intern desember 73) Selcall I første halvdel av 70-tallet kom vi inn på en internasjonal markedsnisje tankskipsflåten. Det dreide seg her om et utstyr som gjorde det mulig for rederiene å komme i omgående kontakt med sine skip. Ellers var de avhengig av bestemte lyttetider over Rogaland Radio. Utstyret fikk navnet Selcall, og var opprinnelig en utvikling fra Siemens AG, men vi fikk salg og produksjon og ansvaret for eventuelle tilpasninger. Spesielt for omdirigeringer av skipene var dette utstyret svært lønnsomt for tankrederne. Det var så lønnsomt at de betalte for service over hele jordkloden. En av våre servicefolk opplevde litt dramatikk da han fikk seg en tur i postnettet til et helikopter fra et skip utenfor Sør-Afrika. Vel inne i Cape Town fikk han beskjed om å komme seg ut av landet i løpet av 24 timer. Han klarte det visst. Les mer Nødvendig omstrukturering De produktene som inntil nå var utviklet og produsert hadde tildels høy kompleksitet og var sånn sett kostbare både å utvikle (ressurser/tid) og produsere. For at disse produktene skulle ha en tilfredsstillende inntjening krevdes relativt høye stykktall. Bortsett fra enkelte unntak var ikke dette tilfelle og inntjeningen var derfor ikke god nok, og det førte utover på 70-tallet til en anstrengt økonomi for hele Seksjon Teleteknikk. Den store spredningen i teknikk var heller ikke gunstig og ga lite rom for spesialisering både innen utvikling og produksjon. Altfor mange småoppgaver, alle under terminpress, gjorde planleggingen meget komplisert og førte ofte til interne diskusjoner vedrørende prioritering. Heldigvis gikk salget av fjernskrivere som "hakka møkk", og det ble på den tiden foretatt en god del kryss-subsidiering som gjorde at totalresultatet for seksjonen allikevel ble akseptabelt. Men en slik situasjon kunne ikke fortsette, og det ble derfor klart at noe måtte gjøres. Resultatet ble en sterkere oppdeling i fagområder både innen markedsføring, utvikling og produksjon. Denne oppdelingen vises i første omgang på organisasjonsplanen fra (se nedenfor) hvor det på markedsføring er oppdelt i Datateknikk, Telefoni og transmisjon. Markedsføring av telekomponenter berøres ikke av denne organisasjonsendringen. SEKSJON TELETEKNIKK K. Høitomt MARKEDSFØRING TELEKOMPONENTER (UB B) T. Engebretsen MARKEDSFØRING DATATEKNIKK (UB D Fs) I. Bø MARKEDSFØRING TELEFONI (UB N Fg og UB D ES) B. Dahlberg MARKEDSFØRING TRANSMISJON (UB N WV) J. Fuglesang SVAKSTRØMS- FABRIKK J. Haraldseid ANLEGG OG SERVICE B. Dahlberg ØKONOMI H. Becker Passive komponenter K. Adeler Fjernskriver og Datatransmisjon T. W. Bratlie K. Farstad Telefoni og Jernbanesignal B. Dahlberg Overføringssystemer Og militærelektronikk A. Besseberg H. E. Holmstrøm Utvikling J. Stette Prosjektledelse A. Enersen K. Andersen A. Pedersen Øk. Markedsf. avd. P. Wegling Halvledere- og TV-komponenter W. Engelhardt Dataperiferiutstyr I. B. Husby Produktansvar, norsk Periferiutstyr H. johansen Transmisjon skip S. H. Jensen Konstruksjon B. Sætre Verksted R. Garvang Øk. Driftsavd. G. Winter Reléer- og el.mek.komponenter B. E. Svendsholdt Hellprodukter R. Malm Produktansvar, norske Digitale systemer O. Kvåle Produksjon K. A. Larsen Materiellavd. F. Elnan Distributører- og erstatningssalg T.Sonberg Produktansvar, norsk Datanettutstyr R. Andersen Produktansvar, norsk transm. uts. Skip E. Høygaard Kvalitetsteknikk Aa. Tangen Planlegning H. Bergland SIEMENS NORGE A/S SEKSJON TELETEKNIKK Hovedstruktur og arbeidsområder Side 11

13 Senere ble tilsvarende oppdeling foretatt i utviklingsavdelingen og produksjonen. Dette fremgår av et såkalt fab.sirkulære fra (Fab.sirk. nr. 3/74). 41 Ulseth Vestøl Eilertsen Vasaasen (Mikalsen) Datanett 42 Halvorsen Nyberg Hofstad Schwarz Fg. reg Tunheim Steinsland Kragnes Mikalsen PCM 43 Modem 300 A Low Level Fjernkopler 4 H 81 4 H 82 Etra 16 khz X METRO Autotrafo Pulsstyrt gaffel Sicall K1060 K2014 Tr3t2a X Underleverandører Underleverandører Underleverandører Hver linje med 10 Operatører og 1 kontroll-medarbeider i kontinuerlig arbeid. De tre gruppene i utviklingsavdelingen var: Datanett (FS), telefonregistreringsutstyr (Fg) og PCM (WV). Det var her også meningen at store serier skulle løpe i vår egen produksjonsavdeling mens mindre serier skulle settes ut til underleverandører. På den måten var det tenkt en mer effektiv administrasjon i fabrikken (bl.a. færre koordinatorer og redusert personell i innkjøp og lager). Nå viste det seg ganske snart at å sette ut mye av produksjonen til underleverandører var mer krevende enn antatt, så det var ikke så mye man fikk til der. Dessuten falt mange av produktene etter hvert bort, så det var heller ikke aktuelt. Noe senere etablerte man også egne grupper for produkter til forsvaret (unntatt FFSB) og mobiltelefonsystemer. Den videre beskrivelse av historien vil derfor deles opp i disse fagområdene i tillegg til beskrivelser av andre spesielle forhold (f.eks. større organisasjonsendringer). Side 12

14 Vår vei inn i transmisjonsverdenen PCM30 Vi hadde jo tidligere hatt lisensproduksjon av en del mindre transmisjonsprodukter utviklet i Tyskland, samt utvikling av tilpassninger til slikt utstyr, men aldri utviklet hele transmisjonssystemer. Dette skulle det nå etter hvert bli en endring på. Mot midten av 70-tallet startet Televerket (Pulsteknikkontoret under ledelse av Asbjørn Tornes) med innføring av PCM30 utstyr i abonnentnettet. Dette ble gjort som rene punkt til punkt forbindelser og årsaken var i første rekke rene kost/nytte betraktninger ved utbygging av abonnentnettet. Som eksempel kan nevnes de store utbyggingene i Groruddalen, hvor man plutselig fikk behov for store kapasitetsøkninger. Da gjaldt det å utnytte allerede eksisterende kabler i bakken best mulig. I så henseende passet PCM30 utstyr meget bra. Tilsvarende forhold fantes også mange andre steder i landet. Her så Seksjon Teleteknikk sin besøkelsestid og vi vil hevde at på dette feltet slo vi alle våre konkurrenter. Televerket (Pulsteknikkontoret) gikk først ut med en del egne nasjonale krav, og noen få år senere resulterte dette i en egen omfattende spesifikasjon (PCM30 Generasjon 80). Denne ble retningsgivende for alle som ville levere Arve Wiik Andersen tester PCM30A i vår kontrollavdeling slikt utstyr til Televerket og var nærmest i denne sammenheng å betrakte som en "bibel". Dette var på den tiden industriutvikling av ypperste klasse. I forhold til mange andre land - og kanskje spesielt Tyskland som i fm. sommer-olympiaden i München i 1972 hadde bygget opp et helt nytt nett med analogt bærefrekvensutstyr med svært god kapasitet, og da slett ikke tenkte på eller trengte noe nytt digitalt utstyr - var dette svært tidlig. I Siemenskonsernet var det Siemens-Albis i Sveits om var kommet lengst i utviklingen av denne type utstyr (PCM30). Vi fikk en avtale med Siemens-Albis om å ta utstyret til Norge og videreutvikle dette etter de norske kravene (PCM30A). De første leveransene til Televerket fant sted i 1975, og vi hadde i en periode på flere år 50% av PCM30 leveransene til denne kunden (STK hadde de øvrige 50 %). Noen år senere (mot slutten av 70-årene) ble det igangsatt utvikling av en ny versjon PCM30 utstyr (PCM30F), og denne gangen på grunnlag Televerkets Generasjon 80 spesifikasjonen. Siemens/München var på dette tidspunktet også kommet på banen med utvikling av en ny versjon, bl.a. hadde de satset stort på å utvikle to såkalte VLSI- kretser (Very Large Scale Integration) for å dekke de sentrale deler i utstyret (koder og dekoder), og det var derfor fornuftig å henge seg på deres løsninger. Dessuten krevde Generasjon 80 spesifikasjonen at utstyret skulle monteres i såkalt smalstativ (120 mm bredde, utstyret fra Siemens-Albis var basert på 19"). Denne gang skjedde utviklingen i sterk konkurranse med STK og Telettra (som nå også hadde etablert en avdeling i Norge). EB var også invitert til utviklingen, men de trakk seg. Etter en intens utviklingsperiode og et meget godt samarbeid med Siemens i München sto prototypen ferdig i 1980 og leveransene startet i Denne gangen hadde vi også utviklet linjeutstyr (linjetermineringsutstyr og Regenerator). Leveransene til Televerket skjedde i konkurranse med STK og Telettra, men sannsynligvis hadde vi hele tiden en større andel enn de to øvrige leverandørene. Arbeidet med digitalisering av det øvrige telenettet ble initiert av Televerkets forskningsinstitutt (TF) våren 1974 med en omfattende studie som skulle definere behovene for et digitalt telefonnett med integrert switching og transmisjon. To representanter fra vår utviklingsavdeling (Halvard Tunheim og Eivind Kragnes) deltok i denne studien. Pulsteknikkontoret var tidlig ute med å følge opp disse planene og det resulterte i et utstrakt behov også for høyere ordens digitale multipleksere. Side 13

15 PCM30G Årene gikk og det kom stadig nye tekniske krav til PCM30-utstyret (CCITT, Televerket). Dessuten hadde teknologien på komponentsiden tatt store skritt fremover slik at PCM30F nå ble kraftig presset på pris. Derfor ble det ultimo 80- årene nødvendig å utvikle et 3. generasjons PCM30-utstyr (PCM30G). Den vesentligste forskjellen rent spesifikasjonsmessig fra PCM30F var innføringen av 64 kbit/s kanaler. Det ble utviklet to typer kanalkort, ett for tradisjonelle talekanaler og ett for 64 kbit/s kanaler. Disse kunne bestykkes etter behov, dvs. enten kunne man bestykke en PCM30 med bare talekanaler eller bare med 64 kbit/s datakanaler, eller en kombinasjon av disse. Digitale multipleksere Et PCM30-utstyr utgjør første trinn i det digitale hierarkiet. Det koder/dekoder og multiplekser/demultiplekser 30 talekanaler til/fra et 2 Mbit/s digitalt signal. For å kunne overføre dette på en fornuftig måte over større avstander i et nett, er det nødvendig å samle 2 Mbit/s signalene til større bit-rater. Dette skjer i de neste trinnene i det digitale hierarkiet. Man snakker her om Digitale Multipleksere, enten 2/8, 8/34, 34/140, eller 140/565. Et slikt utstyr tar altså fire kanaler (f.eks. 2 Mbit/s) fra ett trinn i hierarkiet og disse multiplekses til en høyere bitstrøm (f.eks. 8 Mbit/s). I siste halvdel av 70-årene begynte Televerket å interessere seg for denne typen utstyr og da i første omgang 2/8-utstyr, men også 8/34-utstyr var aktuelt. På den tiden var dette en relativ ny type utstyr, og fantes ikke hvor som helst innen vårt konsern. Våre første leveranser til Televerket skjedde derfor med utstyr fra Siemens i Italia (Italtel) som var tidlig på markedet. Mengden utstyr var relativt beskjeden, og det var heller ikke helt enkelt å jobbe sammen med italienerne opp mot ønskene til Televerket. Tidlig i 80-årene så vi derfor et sterkt behov for selv å komme på banen med denne typen utstyr fra vår egen utvikling og produksjon, spesielt siden Televerket også i denne sammenheng hadde egne nasjonale krav. Vi utviklet derfor produktserien DSMX 2/8, DSMX 8/34, DSMX 2/34. Resultatet av denne DSMX 2/8 utviklingen var svært vellykket for vår egen del og ikke minst for vårt renommé i München som dyktige fagpersoner. Dette skulle vise seg å få stor betydning da vi senere begynte å utvikle utstyr for optisk transmisjon. Digitalt transmisjonsutstyr (PCM30 og digitale multipleksere) ble i det hele tatt et svært vellykket produktområde. Fra midten av 70-årene og ca. 20 år fremover tjente vi gode penger både på salg til norske kunder og til eksport. I Norge var kundene Televerket og Forsvaret (Forsvarets Fellessamband, FFSB, senere Forsvarets Tele og Dataavdeling, FTD). Vi eksporterte i mange år (ca. 9 år) også til Danmark, spesielt Jydsk Telefon, men også til Post Telefon og Telegrafværket, PTT. I land som Sveits og Australia hadde vi også store oppdrag. Digitalt programkanalutstyr NRK's programlinjenettet distribuerer program mellom sine studioer, og distriktskontorene kan da velge hvilke program de vil sende ut til lytterne på sin lokale FM-sender. Televerket har bygget og drifter dette nettet for NRK. I slutten av 70-årene skulle nettet moderniseres, og Televerket hadde som målsetning at dette skulle digitaliseres. Anskaffelsesprosessen i Televerket startet i 1977, og vi var sammen med Siemens/München med på dette. Selve programkanalutstyret var utviklet i München, men vi tok sterk del i kommunikasjonen mot Televerket for å implementere deres ønsker/krav. Norge var det første land i verden som heldigitaliserte sitt programkanalnett (stereokanaler). Vi vant kontrakten og hele denne leveransen til Televerket/NRK (i sterk konkurranse med en italiensk konkurrent), riktignok for det meste utstyr levert fra Tyskland, men også utstyrskomponenter utviklet og produsert i Norge. Installasjonen av utstyret fant sted tidlig på 80-tallet. Side 14

16 Fra Siemens Intern desember 1982 Digitalt utstyr i denne sammenheng var, som nevnt, ganske nytt og det var strenge krav til kvalitet i overføringen. Spesielle teknikker var tatt i bruk for å sikre at bitfeil på overføringen ikke skulle være hørbare for lytteren (normalt vil dette for en telefonforbindelse være hørbare som klikk). Derfor var det et krav om at det ikke skulle forekomme mer en fem klikk i timen. Lars Baardsgaard, som fra vår side var prosjektleder for leveransen, var ytterst følsom når han satt i godstolen hjemme og lyttet på radio. Han skvatt etter sigende flere meter opp i luften ved den minste tegn til hørbare klikk. Men alt gikk bra, og Televerket/NRK var meget fornøyd både med utstyr og kvalitet. Optisk transmisjon Fra tidenes morgen har lys vært brukt til forskjellige former for signalering og informasjonsoverføring. Røksignaler, semafor eller morsesignaler med lys er eksempler på dette, og det er det sistnevnte som ligger nærmest opptil dagens teknologi med lys overført på en ledning av glass. Denne utviklingen så vi også komme innenfor telekommunikasjon. Bildet til venstre viser en sammenlikning mellom tverrsnittet av et menneskehår (venstre) og en «singelmodus» glassfiberledning. Selve fiberen er punktet i senter av "ledningen". Kontrakt med FTD Da Forsvarets Tele- og Datatjeneste i begynnelsen av 1985 sendte ut en anbudsinnbydelse på et utstyr som skulle omforme et 2-Mbit/s elektrisk signal til et tilsvarende optisk signal (Elektrisk/optisk konverter), så vi dette som en mulighet for å komme inn på det fiberoptiske feltet. Utstyret var tenkt brukt i kommunikasjonen mellom skjermede rom, og det var i den sammenheng viktig at signalet utenfor de skjermede rommene ikke kunne avlyttes. I så måte var derfor optisk overføring vesentlig hvor det ikke er noe elektrisk eller magnetisk felt som kan tappes. Spesielt i denne sammenheng var det også at tilbudets tekniske løsning måtte godkjennes av et byrå i USA uten at vi egentlig visste etter hvilke kriterier Side 15

17 godkjenningen skulle foretas. Vårt tilbud til FDT er datert 14. mars 1985 (les mer), og siden vi av strategiske grunner medfinansierte utviklingen av egne midler, ble resultatet at vi vant konkurransen blant flere internasjonale firmaer. Denne utviklingen (OLT2MM, med LED som lyskilde og beregnet for Multi-Modus fiber) var begynnelsen på vår optiske løpebane, en vellykket og inntektsgivende historie som gjennom mange år var en av bærebjelkene både i Utviklingsavdelingen og Elektronikkfabrikken. OLT Teleoperatørene hadde hittil vært noe tilbakeholdne med å satse på optisk transmisjonsutstyr. En av årsakene var at lyskildene (LED og laser) på denne tiden (midten av 80-årene) var svært dyre og hadde relativt kort levetid (størrelsesorden år). Imidlertid ble det på det feltet gjort store tekniske fremskritt som påvirket pris og levetid i gunstig retning. Televerket viste nå også etter hvert positiv interesse. I årene fram mot slutten av 80-årene og første halvdel av 90-årene utviklet vi derfor en rekke optiske produkter for å dekke hastighetsområdet fra 2 til 155 Mbit/s. Det første produktet vi utviklet var altså et bestillingsoppdrag fra FTD, men siden også Televerket tidlig meldte sin interesse fulgte vi på med produkter for deres behov. Innen konsernet var vi derfor tidlig ute med denne typen produkter, men det var vel ikke annet å forvente enn at også moderfirmaet etter hvert ville komme på banen. I så henseende ville det være konkurrerende produkter. Etter en del diskusjoner fram og tilbake viste det seg imidlertid at våre produkter på den optiske siden hadde meget bedre tekniske løsninger (billiger og enklere) enn de tilsvarende fra Berlin, som var det stedet hvor moderfirmaet hadde startet denne utviklingen. Resultatet ble derfor at de stoppet utviklingen på dette feltet i Berlin og tok våre produkter opp i sitt produktspektrum. I tillegg til produktet for FTD kan nevnes: OLT8MM (8 Mbit/s, LED som lyskilde, for Multi Modus fiber), OLT2SM (2 Mbit/s, laser som lyskilde, for Singel Modus fiber), OLT8SM, OLT34SM, OLT140SM. Disse produktene hadde også varianter med forskjellige typer laser (laveffekt for middels transmisjonsavstander, høyeffekt for lange avstander). LCIC I motsetning til i PDH-verdenen finnes det på den optiske siden ingen standardisering av hastigheter (båndbredde). Det dukket derfor opp en ide om å modulere inn et sett med servicekanaler på de standardiserte hastighetene (2-, 8-, og 34 Mbit/s). Dette ville gi oss en klar fordel i forhold til utstyr fra andre leverandører. Et arbeid ble derfor initiert i begynnelsen av 1988 med tanke på å utvikle en ASIC som kunne håndtere dette (LCIC, Line Codec Integrated Circuit). Denne ASIC'en skulle være felles for alle de nevnte hastigheter og ble satt inn i alle våre produkter av typen OLTS og OLTE. Representanter fra flere steder innen Siemens ble satt sammen for å utarbeide en grovspesifikasjon (München, Sveits, England, Oslo). På tross av så mange representanter fra forskjellige steder og med høyst ulike meninger og ønsker, kom man allikevel overraskende fort fram til enighet. Resultatet ble at Siemens/Oslo fikk ansvaret for å utvikle LCIC med støtte fra NZL-designsenter i München (arbeidsstasjoner). Vi bidro med fem utviklere (Geir Lothe, Odd Inge Haugsbakk, Jørgen Holm, Frode Paulsen, Eivind Kragnes) i løpet av ASIC-utviklingen, og disse hadde tidvis lange opphold i München i løpet av tiden fram til sommeren Til tross for en god del problemer hos teknologileverandøren (National Semiconductors) var de første utgavene av LCIC klare i slutten av At vårt bidrag til denne utviklingen ble anerkjent og verdsatt kan leses av et notat fra lederen for NZL designsenter, Hr. Picard fra januar/90: «Schlussbemerkung. Vorbildlich waren die Spezifikationen seitens Üb EK und Siemens Oslo. Die Teambildung Systemverantwortliche Siemens Oslo - Designcenter ÖN ZL TK 3 und insbesondere die Einbindung der Mitarbeiter, die bei der Spezifikation mitgewirkt haben, stellten sicher, dass der geplante Zeitrahmen für den ASIC-Entwurf eingehalten wurde». OLTS, OLTE8, OLTE36, SG3OH Med basis i LCIC ble det i den første halvdel av 90-årene utviklet en rekke produkter som tilbød servicekanaler i tillegg til de tradisjonelle hastighetene (2 Mbit/s, 8 Mbit/s, 34 Mbit/s). Dette kunne være rene linjetermineringsenheter for ulike hastigheter (OLTS). Eksempelvis OLTS36 som mottok et 34 Mbit/s elektrisk signal, og ved hjelp av LCIC bakte dette inn i en ny 36 Mbit/s rammestruktur. Signalet ble så konvertert fra elektrisk til optisk og sendt ut på linjesiden. Differansen mellom 34 Mbit/s og 36 Mbit/s er tilgjengelig for servicekanaler. Eller som OLTE8, som i tillegg har en multipleksfunksjon. OLTE8 mottar fire 2 Side 16

18 OLTE8 Mbit/s signaler som multiplekses til et 8 Mbit/s signal, baker dette inn i en ny rammestruktur (9 Mbit/s) for deretter å konvertere til et optisk signal på linjesiden. Differansen mellom 8 Mbit/s og 9 Mbit/s er tilgjengelig for servicekanaler. Tilsvarende for OLTE36, bare med den forskjell at man her mottar seksten 2 Mbit/s signaler (altså med en tilsvarende multipleksfunksjon som i DSMX 2/34). For dette utstyret ble det utviklet en palett med enheter som tilbød servicekanaler for en rekke formål. Det kunne være enhet for ekstra datatrafikk i form av grensesnitt for V.11 eller 64 kbit/s, eller enhet for servicetelefon. I tillegg ble det også utviklet enheter for såkalt protection switching. Her kunne man installere parallelle systemer som ved feil på en linje automatisk koplet signalene over på den andre linjen. De ovenfor nevnte enhetene hadde man mulighet for å sette inn i ledige posisjoner i utstyret. Eksempelvis kunne OLTE8 bestykkes med en enhet for datatrafikk (V.11, 64 kbit/s) og i tillegg en telefonenhet. For de som hadde behov for ytterligere kapasitet ble det utviklet en egen enhet (SG3OH) hvor man kunne bestykke inntil fire serviceenheter. Med denne paletten av utstyr leverte vi i flere år til en rekke land world-wide med stor suksess og ikke minst fordi vi kunne tilby servicekanaler i tillegg til de tradisjonelle hastighetene. Ja, det var faktisk kunder som kjøpte denne typen utstyr bare for å utnytte servicekanalene. Dette gjaldt f. eks kunder fra kraftverkene i Norge som ville bruke servicekanalene for å overføre styresignaler (datasignaler, enten V.11 eller 64 kbit/s grensesnitt) mellom kraftstasjonene. Les mer SL1 A Line SDH-tilbud til Televerket Storpolitikken påvirket våre markedsmuligheter Helt i slutten av 80-årene og utover i 90 årene var det en del storpolitiske forhold som sterkt påvirket våre markedsmuligheter. Berlinmurens fall 9. november 1989 falt Berlinmuren og integreringen av tidligere Øst- og Vest-Tyskland startet. Bundespost overtok det utdaterte telenettet i det tidligere Øst-Tyskland, og det ble behov for en omfattende modernisering av dette nettet. På dette tidspunktet hadde vi produkter som passet som hånd i hanske til denne moderniseringen (DSMX og OLT/OLTS/OLTE), og vi fikk tidlig på 90-tallet store leveranser (bl.a. en ordre på 75 mill. kr. til Deutsche Bundespost (DBP) av denne typen produkter. Det stilte store krav til Elektronikkfabrikken både når det gjaldt leveringspålitelighet og kvalitet. Det ble opptakten til en lang rekke forbedringsprosjekter som Elektronikkfabrikken gjennomførte på 90-tallet. COCOM COCOM var et vestlig regime for eksportkontroll, opprettet på amerikansk initiativ for å hindre eksport av strategisk viktige varer (f.eks. våpen, høyteknologiprodukter og atomenergiprodukter) til Sovjetunionen og andre land i Warszawapakten samt Albania, Kina og Nord-Korea. Kina var på begynnelsen av 90-årene et sterkt voksende marked på telekommunikasjonssiden, men Siemens kunne p.g.a. COCOM reglene ikke selge sine digitale 565 Mbit/s systemer til dem. Derimot, hastigheter under dette var det tillat å selge. Dette var bakgrunnen for at utviklingen av SL1 ble startet, da moderfirmaet på det tidspunktet ikke hadde denne utstyrstypen. Man så selvsagt for seg salg av store volumer. Imidlertid, oppløsningen av Sovjetunionen, avslutningen av den kalde krigen og normaliseringen i Øst-Europa førte til at COCOM ble Side 17

19 nedlagt 31. mars Da falt også det tiltenkte markedet for SL1 rett til bunns, for det var jo 565 Mbit/s systemene man egentlig ville selge. OLTE8 til Israel Televerket i Israel hadde behov for utstyr av typen OLTE8. Dette var nå et produkt som var tilgjengelig via Siemens sentralt. Imidlertid, p.g.a. kjente historiske forhold ville ikke Israel kjøpe direkte fra Tyskland. Derved gikk kontrakten på leveranser av OLTE8 på 50 millioner kroner direkte til oss. Foruten utstyret, som ble levert i løpet av 1995, holdt vi (Eivind Kragnes) også brukerkurs på utstyret både i Tel Aviv, Jerusalem og Haifa. Utviklingsavdelingen Transmisjonslaboratoriet ble opprettet i 1963 og man startet tidlig med utvikling av egne produkter. Hvilke produkter som ble utviklet i den tiden Utviklingsavdelingen eksisterte vil framgå av kapitlene for de ulike fagretningene, og skal ikke gjentas her. Den følgende beskrivelsen vil derfor være konsentrert om de mer generelle deler av denne virksomheten. Organisasjon Utviklingsavdelingen eller Telelaboratoriet som det hette i starten, ble etter hvert organisert under Svakstrømsfabrikken (som ble opprettet i 1966) og bestod av utvikling (under ledelse av Jakob Stette) og produksjon (under ledelse av Kjell A. Larsen). Den første leder av utviklingsavdelingen var, som nevnt, Jakob Stette. Han ledet avdelingen fra starten i 1963 fram til 1978, bortsett fra i en periode da Stette var på et utenlandsopphold og Arnulf Reitan hadde ledelsen. Rolv Andersen overtok i 1978 og satt i førersetet til 1990 da ledelsen ble overtatt av Kjell Nordseth som igjen ga stafettpinnen videre til Eivind Kragnes i 1997, og som derved ble den siste leder av avdelingen før salget til ADVA i år Konstruksjonsavdelingen var opprinnelig organisert som en egen avdeling under Svakstrømsfabrikken på linje med Utviklingsavdelingen. På grunn av det tette samarbeidet mellom disse to avdelingene i utviklingsfasen og spesielt tilordningen og styringen av ressurser, viste dette seg etter hvert å være en ugunstig organisering. Resultatet ble at Konstruksjonsavdelingen tidlig på 80-tallet ble underlagt Utviklingsavdelingen som en egen gruppe ved navn Konstruksjonsteknikk og da fremdeles med Bjarne Sætre som leder (dette fremgå bl.a. av en org. plan fra desember/84). Fremdeles var Utviklingsavdelingen underlagt Svakstrømsfabrikken eller Elektronikkfabrikken som den etter hvert ble omdøpt til (fremgår av ovenfor nevnte org. plan). Imidlertid, da det i løpet av 1984 ble klart at hele mobiltelefon-virksomheten ville bli overført til Tyskland, skapte dette en helt ny situasjon for oss i Norge og det måtte selvsagt få konsekvenser. Dette fordi virksomheten, i alle fall på kort sikt, ville bli betydelig redusert. Resultatet av dette ble at fra 1. april 1985 så to nye avdelinger dagens lys. Telesystemer under ledelse av Lars Baardsgaard, med ansvar for markedsføring og utvikling, og Elektronikkfabrikken under ledelse av Aage Tangen, med ansvar for produksjon, og i denne sammenheng ikke bare, som tidligere, produksjon av egenutviklede produkter, men nå også med ansvar for å hente inn oppdrag fra eksterne kunder. Denne omorganiseringen innebar derved at Utviklingsavdelingen formelt ble løst fra Elektronikkfabrikken og knyttet sterkere opp mot markedsføringssiden. Dette forholdet bestod helt til Utviklingsavdelingen ble solgt i Ressurser Fra å være en ganske liten avdeling med relativt få ressurser, ble det fra slutten av 60-årene og utover på 70-tallet foretatt en betydelig oppbygging av ressurser. Dette skjedde i en tid med en akselererende teknologisk utvikling både hva gjaldt komponenter, i vid forstand, og utviklingsverktøy (se kapittelet senere om den teknologiske utviklingen). En tilsvarene oppbygging fant også sted på Konstruksjonsavdelingen. Antall ansatte holdt seg noenlunde stabilt på 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Men på slutten av 80- tallet da software/firmware for alvor gjorde sitt inntog i de produktene vi utviklet, var det igjen en kraftig utvidelse av ressurser spesielt med kompetanse innefor software-utvikling og datakommunikasjon (TCP/IP). Dette gjaldt i hovedsak for OLTS-produktene, SL1 og helt spesielt ALine. På det meste bestod avdelingen av ca. 40 personer av forskjellig kategori, og i tillegg var det til noen av prosjektene også knyttet en god del eksterne ressurser i form av konsulenter. Side 18

20 Inndeling i grupper Den første tiden utgjorde Utviklingsavdelingen en homogen gruppe hvor de ulike prosjekter ble tildelt ressurser utfra den enkelte utviklers antatte kompetanse. Etter hvert som avdelingen vokste og man valgte å konsentrere utviklingen om bestemte fagområder, var det naturlig med en oppdeling i faggrupper. Siden måleinstrumentperioden nå var avsluttet ble disse faggruppene i første omgang transmisjon (konsentrert om utviklingen av PCM30) og datanett (utvikling av prøvedatanettet). I tillegg var det fremdeles aktivitet innen telefoni (METRO, ETRA). Dette speilet den tilsvarende oppdelingen som var foretatt på markedsføringssiden. Senere (mot slutten av 70-tallet) ble det også etablert en gruppe for forsvarsutvikling (unntatt aktivitetene rettet mot FFSB), og ikke minst en gruppe for mobiltelefonutvikling da det nordisk mobiltelefonnett (NMT) ble aktuelt mot slutten av 70-tallet. Mobiltelefon-gruppen ble utover på 80-tallet ganske sentral og var omfattet av stor interesse både internt og eksternt. Gruppen arbeidet sammen i et prosjektteam bestående av personer fra Norge, Sverige, Danmark og Tyskland, men selve hardware-utviklingen foregikk i Oslo. De arbeidet i sterk konkurranse med tilsvarende utviklingsmiljøer både i Norge (Simonsen) og i utlandet. Det gjaldt å være først på markedet, og ikke minst ha et produkt som slo an. Derfor var selvsagt denne utviklingen høyt prioritert, noe de øvrige gruppene av og til fikk lide for når det var kamp om ressurser. Siemens AG hadde mot midten av 80-tallet også bygget en mobiltelefonproduksjon i Tyskland, og da særlig for det tyske markedet. For å møte et stadig økende prispress, var det derfor nødvendig for Siemens å samle denne typen produksjon for verdensmarkedet på ett sted. Det ble derfor i 1985 besluttet at all mobiltelefonaktivitet skulle samles i Tyskland, hvilket selvsagt medførte at gruppen i Norge ble nedlagt. Da det mot slutten av 80-årene og spesielt utover på 90-tallet kom stadig mer software/firmware inn i produktene våre, ble det også aktuelt å etablere gruppe innen dette fagområdet. Kompetanseutvikling og sikring av kompetanse Teknisk personell i Utviklingsavdelingen var sivilingeniører, ingeniører og laboratorieassistenter, og i Konstruksjonsavdelingen var det konstruktører (med ingeniørutdannelse) og teknisk tegnere. Sivilingeniørene hadde utdannelse fra NTH/NTNU eller utenlandske Universiteter (Tyskland, England, Scotland og Sveits), mens ingeniørene hadde utdannelse fra ulike norske skoler. Med den rivende teknologiske utvikling som fant sted var det ikke nok med den læring som foregikk i selve prosjektene. Spesielt når man ønsket å gå inn på nye felter med ny teknologi, var det nødvendig med etterutdanning. Slik etterutdanning foregikk på flere måter. Først og fremst var det viktig å utnytte den kompetansen som fantes ved utviklingslaboratoriene i vårt moderfirma i München. Dette kunne gjøres ved kortvarige opphold i konsultasjon med aktuelle partnere, eller ved lengre opphold på bestemte utviklingslaboratorier i München. Dette var: Abordnung (oftest med en varighet på under ett år) og Versetzung (oftest med en varighet på minst to år). Flere av personellet har vært på denne typen opphold: Oddvar Kvåle, Jan Erik Ulseth, Per A. Vestøl, John Nordtvedt. Svein Sjøvaag, Kjell Nordseth, Jørgen Holm, Astrid Reinholdt Belsvik. I tillegg til dette kom deltakelse på konferanser og kurs. Organisasjonsstrukturen på Seksjon Teleteknikk var i utgangspunktet ganske flat. Og siden Utviklingsavdelingen i tillegg var underlagt Svakstrømsfabrikken, var mulighetene for opprykk og derved bedre lønnsbetingelser for det tekniske personellet, ikke særlig gode. Skulle man stige karrieremessig eller lønnsmessig, var eneste mulighet en overgang til markedsføringssiden. Dette medførte at flere av de høyest utdannede og best kvalifiserte sivilingeniører bare ble noen få år hos oss for så å finne bedre betalte jobber hos våre konkurrenter og med den følge at knowhow forsvant etter hvert som den ble opparbeidet. Det ble derfor tidlig på 70-tallet, satt i gang et arbeid for å rette på denne situasjonen. Jostein Haraldseid, som hadde tatt initiativet til dette arbeidet, fikk støtte av Kjell Høitomt i disse anstrengelsene, men det tok allikevel noe tid før man fikk gjennomslag. Siemens måtte også koordinere dette arbeidet med andre seksjoner innen bedriften som også hadde tilsvarende teknisk personell. Resultatet ble til slutt at man etablerte en egen lønnsstige for teknisk personell, det skulle ikke være nødvendig å være sjef for å oppnå en god lønn. Dette bedret forholdene betraktelig. Økonomi og finansiering De produktene man utviklet i de første årene fram til midten av 70-tallet ble stort sett produsert i små antall. Noen unntak var det (Tegnforvregningsmåler, K2014, Høyttaler- Varslingsanlegg), men det var først Side 19