Lære og liv. For hos deg er livets kilde. I ditt lys ser vi lys. (Salme 36:10) Et tidsskrift for Kirkelig Fornyelse pris: 79,-

Transkript

1 Lære og liv Et tidsskrift for Kirkelig Fornyelse pris: 79,- For hos deg er livets kilde. I ditt lys ser vi lys. (Salme 36:10)

2 Fast spalte i Lære og liv Primstaven 29. September: Mikkelsmesse Av Erik Andreas Holth Erkeengelen Mikael: Treskjæring fra Røldal stavkirke (ca. 1200). Foto: Nina A. Thune / Mikael og munken Archippus ved Chonae (St. Katarinaklosteret / Sinai, ca tallet) SEPTEMBER 14. KORSMESSE 15. Den salige jomfru Marias syv smerter 16. Sst. Kornelius og Kyprian, biskoper og martyrer 19. St. Januarius, biskop og martyr 21. St. MATTEUS APOSTEL 25. St. Sergeij av Radonezj, åndelig veileder 27. Sst. Kosmas og Damianus, martyrer 28. St. Venceslas, martyr 29. ERKEENGELEN MIKAEL 30. St. Hieronymus, prest og kirkelærer OKTOBER 1. St. Remegius, biskop og bekjenner 2. DE HELLIGE VERNEENGLER 3. Sta. Therese av Lisieux, jomfru 4. St. Frans av Assisi, bekjenner 5. St. Placidius og venner, martyrer 7. VÅR FRUE AV ROSENKRANSEN 8. Sta. Birgitta av Vadstena, enke 9. St. Dionysios, biskop, og ledsagere, martyrer 11. St. Phillip, diakon 14. St. Callistus, pave og martyr 15. Sta. Therese av Avila, jomfru 16. Sta. Hedvig, jomfru 17. St. Ethelreda, abbed 18. ST. LUKAS, EVANGELIST 21. St. Hilarion, abbed 24. ERKEENGELEN RAFAEL Navnet på dagen, Mikkelsmesse, er i dag misvisende; i nyere tid feires alle de tre kjente erkeenklene Mikael, Gabriel og Rafael den 29. september. Helt frem til for i underkant av en 40 år tilbake, hadde de tre englefyrstene hver sin feiringsdag: Erkeengelen Gabriel ble feiret den 24. mars, Rafael den 24. oktober, men Mikael den 29. september. I Norge var denne dagen holdt som helligdag i Den norske kirke frem til festdagsreduksjonen i 1770, men like opp til vår tid var det mange i mang en bygd der mange av de katolske skikkene fortsatt hang sterkt igjen. Mikkelsmessetradisjonen har derfor stått seg også gjennom en lang overvintring. På primstavene finner vi dagen ofte markert en vekt, som nok er det mest alminnelige attributt knyttet til St. Mikael ved siden av sverdet ved siden bildet av den overvunne dragen. Ikonografien fører på denne måten sammen tre motiver som er knyttet til erkeengelen Mikael: erkeengelen som sjeledommer, Guds krigsfyrste og seierherre over Den onde. Vi møter Mikael som hærfører og englefyrste i kampen mot den onde både i Daniels bok og i Johannes Åpenbaring. I den mellomtestamentlige Enoks bok finner forestillingen om at St. Mikael på dommedag på Guds vegne skal dømme verden. Dommedag knyttes gjerne til Guds rettferdige dom, som da skålvekten symboliserer. I lys av dette kan vi kanskje også forstå hvorfor St. Mikael også i noen sammenhenger forbindes blåse-instrumentet basun, som jo også er et symbol for rettergang og domsavsigelse. I det norske diktverket fra middelalderen, Draumkvede, finner vi igjen Mikael som dommer og hærfører. Her møter vi Sankte Såle-Mikkjel som blæs i luren lange: Å no skó adde såline fram for domen gange! I brokksvaling Der skó domen stande 1 Mikael kommer ridende sørfra som anfører for Guds hær, og på sin hvite ganger går han til felts mot Grutte gråsjegg, som kommer nordfra, ridende på en svart hest. Etter slaget holdes dommen, og Mikael veier sjelene på vekten burt ti Jesum Krist. 2 Mikkelsmessen har vært en viktig merkedag for innhøstningen: All avling måtte nå være i hus, og dyrene måtte være kalt inn fra setrene før vinteren kom. Mye kan bli sagt og skrevet om erkeenglene; der vi møter Mikael som hærfører, møter vi Gabriel som Herrens budbringer og Rafael som en beskytter. Spesielt i Det gamle testamentet møter vi ofte Herrens engel som en formidler av det guddommelige nærvær (jfr. Jes 6), og ofte er det vanskelig å sette et skille mellom engelens ord og ordet fra Herren Gud selv. Det er vel slik det skal være: der englene samles om Gud Herren som hans himmelske hoff, der møter vi erkeenglene som hans utstrakte armer til seier over den onde, som budbringer om vår frelse og som beskytter på vår vei til det sted der vi håper å få synge blant englers kor. Vi slutter oss til bønnen, hentet fra En liten, katolsk bønnebok: Hellige erkeengelen Mikael, forsvar oss i striden, vern oss mot Djevelens ondskap og snarer. Ydmykt trygler vi om Gud må undertrykke den onde. Og vi ber deg, de himmelske hærskarenes fyrste, om at du med den makt Gud har gitt deg, vil styrte i helvetet Satan og ondskapens ånder som streifer omkring til sjelenes ulykke. Amen. 3 Sluttnoter: 1 Fra Draumkvææ, Moltke Moe restitusjon fra 1890-årene, se (23. august 09), strofe 35 2 Ibid. Strofe 37 3 En liten katolsk bønnebok,

3 Redaksjonen Ole-Christian Bråten(ansv. red.) Helge Unneland (red. sekr.) Kjetil Kringlebotten Erik Andreas Holth Bjarte Hove Faste medarbeidere Ola I. Breivega Ottar Mikael Myrseth Anne Gunn Pettersen Johannes Hvaal Solberg Åse Bjørg Høyvoll Kallestad KONTAKT FORSIDEBILDET Tidsskriftet LÆRE OG LIV er organ for KIRKELIG FORNYELSE, og kommer ut fire ganger i året. redaksjonens adresse Ole-Christian Bråten Marikollen 20, 5136 Mjølkeråen Tlf: / E-post: imbraten@online.no Bankgiro: Årsabonnement: kr. 300,- Studentabo.: kr 200,- Abonnementet løper til det sies opp skriftlig. For medlemmer av Kirkelig Fornyelse (KF) er Lære og liv inkludert i kontigenten. For medlemskap i KF er prisen kr For studenter kr Innhold 2 Primstaven: Mikkelsmesse Av Erik Andreas Holth 6 Åpning: Korsets liv og lys Av Ole-Christian Bråten 8 Følg meg. Om Kristi etterfølgelse. Av Peder K. Solberg 10 Korsets orden. Om å leve korsteologisk i dag. Av Svein Rise 18 Å be med Bibelen - bønn som opus Dei Av Roald N. Flemestad 22 Vestavind: Homilie er samtale Av Ottar Mikael Myrseth 26 «Elvane klappe i hendene». Lovsongen i skaparverket. Av Arnfinn Andreas Haram 31 Høringsvar om liturgireform fra Kirkelig Fornhelse Av Sverre Langeland 40 Et hverdagskall til hellig liv Bokomtale av Erik Andreas Holth 38 Bakgrunnen for presteordenen Pro ecclesia på 1900-tallet. Av Stein Eirik Foss ( ) Transkribert, annotert og forord av Ole Fredrik Kullerud 40 «Et håpets tegn for våre liv». Asakramental nattverdforståelse i forslaget til ny nattverdliturgi for Dnk fra 2011 Av Ole Fredrik Kullerud 48 Bloggen: Bjørn Are Davidsens «Dekodet» Av Kjetil Kringlebotten 50 Sekularismens ansikter Bokomtale av Olav Hovdelien 54 Inkarnasjonsteologi og spiritualitet Av Terje Tønnessen 62 Rasjonalitet, oppløsning og myte. Teodicéens språk i Jobs bok og i Presten Av Åse B. Høyvoll Kallestad Forsidebildet er malt av Kjell Pahr-Iversen (f.1937) fra Stavanger. Han har kalt bildet Abonnement og adresseforandring kan meldes til: for Ikon for den ufortjente nåde ((200 Jorunn Hermansen, Hovland, 1640 Råde x 300 cm, 2005). Bildet var et bestillingsverk fra Galleri Lista fyr v/alfred Tlf: E-post: boe.johannes.hermansen@c2i.net Vaagsvold i forbindelse med utstillingen Folk-05 lokal-global. Maleriet fungerer 35. Årgang. ISSN som et festdags-alterbilde i Vanse kirke, da Utgiver: Kirkelig Fornyelse det henges utenpå det faste alterbildet fra Layout-maler: Kim Larsen 1853 som har motiv fra korsfestelsen på Layout: Bjarte Hove langfredag. Trykk: Snartrykk Farsund Bildet utstråler lys og kraft og seier i Pahr- Iversens ekspresjonistiske stil. Vi er takknemmelige for tillatelsen til å bruke dette Redaksjon avsluttet 1. september. 74 Bildet: Den hellige Treenighet Frist for innlevering til neste nummer: 20. nov. Av Helge Unneland bildet av en av våre mest kjente samtidskunstnere, som forsidebilde i Lære og Liv. 4 5 Takk til kunstneren og Alfred Vaagsvold.

4 Åpning: Korsets liv og lys. Av Ole-Christian Bråten -Vår tro er at vi er skapt i Guds bilde, at vårt kall som kristne er å la dette Guds bilde ved Guds nåde virkeliggjøres i oss. Hvordan? Ved at vi korsfestes som ham, med ham. Dette er kirkens vei, og det er vår personlige vei. Den sakramentale virkeligheten er korsets virkelighet. Alle sakramentene handler om dette: Å øve seg i å dø, fordi det er den eneste veien til livet. Disse ord er hentet fra foredraget Følg meg. Om Kristi etterfølgelse av Peder K. Solberg, gjengitt i begynnelsen av denne høstutgaven, som ferdigstilles mens bladene gulner, nettene blir lengre og luften kaldere og klarere. Skaperverkets rytme vitner om alle ting ende. Samtidig skjer snart det virkelig skandaløse i den hellige historien. Et himmelsk nedslag på jorden - av kosmisk karakter. Nettopp når vinteren er som mørkest. Gud blir menneske. Denne uhørte begivenhet sprenger fortsatt tid og rom, til tross for datidens enkle stall, og ettertidens mange skrøpelige kar. Hver eneste datering i vår tidsregning vitner om inkarnasjonen, og bekjenner Kristi fødsel som tidens begynnelse. Likevel er dette ikke et fenomen som skal forstås, utan et mysterium som skall tilbes, ifølge Anders Piltz O.P. i programmet Teologiska rummet. Hva er så forbindelsen mellom mørket og døden, og lyset og livet? Hverken kunstverket av Kjell Pahr- Iversen eller sitatet som pryder omslaget er særlig mørkt eller dystert. Så hvorfor kretser flere av artiklene denne gang omkring kors, død og lidelse? Som så ofte ender vi i taushet ved korsets fot. Ondskapens tilsynelatende største triumf og menneskehetens laveste øyeblikk ble samtidig seierens sted. Jesus taler om sin død, og om fruktene av dette nye livets tre, i Johannes 12:31-33: Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg. Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide. Noen tiår senere formaner Paulus korinterne om at han ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Denne formaningen har ikke gått ut på dato. Fortsatt er en korsfestet Kristus tildels upopulær, både innenfor og utenfor kirkeveggene. Og ikke sjelden en snublestein for jøder og en dårskap for hedninger. For bare korsets og lidelsens vei leder til forening med frelseren. Han ber oss fortsatt følge ham på den smale sti, gjennom den trange port, som leder til korset. Derfor kan verdens anstøt og samtidens forakt ofte være et sunnhetstegn for den hellige kirke. Som hennes Herre nøkternt sier det: Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere (Joh. 15:20). Vi publiserer i denne utgaven foredraget Følg meg. Om Kristi etterfølgelse av Peder K. Solberg, som i likhet med blant annet Svein Rises artikkel Korsets orden. Om å leve korsteologisk i dag, berører kors og efterfølgelse. Vår faste medarbeider Åse Bjørg Høyvoll Kallestad har for sin del levert et lengre litteraturteoretisk essay om blant annet det ondes problem, kalt Rasjonalitet, oppløsning og myte. Teodicéens språk i Jobs bok og i Presten. Ole Fredrik Kullerud har lagt ned et stort arbeid ned med et foredrag av Stein Eirik Foss ( ) fra 1997, og har transkribert, annotert og skrevet forordet. I forrige utgave falt forøvrig dessverre fotnotene ut av Kulleruds artikkel Et håpets tegn for våre liv, så denne trykkes nå på nytt, med korrekt noteapparat. Terje Tønnessen, som tidligere har publisert utallige bidrag i tidsskriftet, har levert en artikkel om Inkarnasjonsteologi og spiritualitet, og vi ønsker ham varmt velkommen tilbake som skribent. Peder K. Solberg minner i sitt foredrag om at Kristi etterfølgere blir bokstavelig talt et gravfølge. Vi bærer, og vi bærer tungt. Men spørsmålet er om vi gjør Kristi etterfølgelse til noe annet enn hva det var ment å være, og videre at vi har nettopp feiret Kristi himmelfartsdag. Kanskje er det den viktigste kristne høytiden vi kan feire, vi som sier at vi lever i en etterkristen tid. Kanskje burde vi feire den dagen hver dag et helt år i strekk, for at det virkelig skal synke inn i oss hva denne dagen betyr. Kristus, vår bror og vår Gud, sitter på tronen. Han er gitt all makt i himmel og på jord, over historien. Noen sentrale sider ved det kristne livet belyses blant annet i Roald N. Flemestads foredrag om bønn, som han har kalt Å be med Bibelen - bønn som opus Dei, og dessuten har Arnfinn A. Haram O.P. skrevet en artikkel om lovprisning, Elvane klappe i hendene. Lovsongen i skaparverket.. Erik Andreas Holth omtaler en bok om benediktinsk fromhetsliv, Ditt hellige rom - klostervisdom for moderne mennesker, i bokomtalen Et hverdagskall til hellig liv. Sendelsen av Sønnen henger intimt sammen med den hellige trefoldigheten, og bekreftes av døperens vitnesbyrd om han som sendte meg for å døpe med vann, han sa til meg: Ham du ser Ånden komme ned og bli over, han er den som døper med Den Hellige Ånd. Det samme gjelder dåpsfortellingen i Matteus 3:16-17, da han så Guds Ånd stige ned som en due og komme over ham. Og se, det lød en røst fra himmelen: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag. Det finnes utallige gamle brønner og klare kilder å øse visdom av om dette i kirkens rike tradisjon. En av de enkleste illustrasjonene har vi fått av den hellige Ireneus, om Faderen som rekker to hender ut i verden, Sønnen og Ånden. Men hvor mange av oss innser viktigheten av og har vilje og evne til å formidle mysteriene, som programmet for alle nydøpte i den tidlige kirken ble kalt. Da skulle de nydøpte i etterkant forstå mer av hva de nettopp hadde opplevd. Kanskje er mangelen på dypere forståelse av og trofast forkynnelse om disse mysteriene en årsak til at mange så lett blåses hit og dit av tidens trender og varme vinder på verdens hav? Som kjent var det ikke minst kristologien - og dermed indirekte inkarnasjonen - og trefoldigheten striden sto om i oldkirken. Mange av de viktige teologene var jo også menighetsledere og sjelesørgere, og visste av erfaring hvor farlig og skadelig det var for mennesker, menigheter og hele kirkens liv å forlate apostlenes lære og den overleverte tradisjon på disse områdene. Samtidig virker det som at Ånden ledet den hellige kirken til stadig dypere innsikter og åpenbarte mer og mer av sannheten om disse mysteriene. Spørsmålet er imidlertid hvor dypt og bredt vi reflekterer over og tror på disse evige sannhetene i dag. Uansett mener jeg at nettopp inkarnasjonen og trefoldigheten er to gode brilleglass å lese og bedømme både verden og kirken gjennom, med uante brådyp og vide vidder. Å bedømme, skjelne mellom og prøve tanker og fenomener er ofte krevende, men kanskje er det også behov for knelende teologi, både for hyrde og hjord. Jeg tror en dypere forståelse av og meditasjon over kirkens hellige dogmer og sannheter, som inkarnasjonen og trefoldigheten, kan være viktig ballast som minsker muligheten for kantring, særlig når skuta havner i opprørt sjø. Stødige sjøben, trenet gjennom trofast vandring i tilbedelse og refleksjon kan gi krefter til seilasen og motvirke vakling underveis. Ellers som Anders Piltz O.P. avslutter kapittelet Profeterna i sin bok Adam, var är du? : Tiden prövar allt. Korset prövar allt. Om trefoldigheten skriver han disse linjene, fra den nye boken av året (Artos förlag, 2009, s. 95): Treenigheten är en dialog, ett ömsesidigt givande och tagande. I denna dialog har vi, genom adoption, blivit upptagna, indragna. Vi ar nu inbegripna i det samtal som av evighet pågår inom Treenigheten, i ett ömsesidigt givande, och som sedan Kristi födelse har usträckts också till jorden. Orden som Gud uttalar är numera uttalat till människan. Ordet av evighet har uttalats i tiden när Sonen, född av Fadern före all tid, blev människa i Jesus från Nasaret. Gud har brutit sin gåtfulla tystnad. I nattens mörker har han uttalat det Ord som i all evighet ljudit långt bortom någons uppfattningsförmåga. 6 7

5 Følg meg Om Kristi etterfølgelse Av Peder K. Solberg - Du er kongen, seierherren vi har ventet på, sier Peter. Jesu umiddelbare respons er: - Ja, og derfor må jeg lide og dø. Messias vei er veien til korset, og den som vil følge meg, har ingen annen vei å gå enn å ta opp sitt eget kors og følge meg dit jeg går. En gang var Jesus alene og ba. Bare disiplene var med ham. Da spurte han dem: «Hvem sier folk at jeg er?» «Døperen Johannes,» svarte de, «men noen sier Elia, og andre at en av de gamle profetene er stått opp.» «Og dere,» spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Peter: «Du er Guds Messias.» Men han forbød dem strengt å si dette til noen. Han sa: «Menneskesønnen må lide mye og bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og den tredje dagen skal han stå opp.» Så sa han til alle: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne? For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet. 1 Når Peter har bekjent Jesus som Messias, er det første Jesus gjør å presentere disiplene for Messiasmysteriet, Kristusmysteriet; Korsets mysterium. Messias gjerning er å lide og dø. - Du er kongen, seierherren vi har ventet på, sier Peter. Jesu umiddelbare respons er: - Ja, og derfor må jeg lide og dø. Messias vei er veien til korset, og den som vil følge meg, har ingen annen vei å gå enn å ta opp sitt eget kors og følge meg dit jeg går. Det er så enorme kontraster her. Alt snus på hodet. I Markus og Matteus versjon av den samme historien, husker vi at Peter tar Jesus til side og forsøker å snakke ham til fornuft. - Hør nå her, Jesus, det er ikke sånn det skal foregå. At du er Messias betyr styrke og seier! Jesu svar tydeliggjør først og fremst hvor mye som står på spill om han, som Guds Messias, skulle velge å gå en annen vei: Vik bak meg, Satan. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil. Messias vei er korsets vei. Når Peter, Jakob og Johannes noen dager senere får se Jesu herlighet, snakker Moses og Elia med Jesus om hans utgang, hans eksodus i Jerusalem. De samtaler om Korset, og dermed fortettes sammenhengen i mysteriet enda tydeligere: Kors og herlighet hører sammen. Dette snur så til de grader opp ned på menneskelige forestillinger at selv om Jesus gjentar sitt messianske oppdrag flere ganger, er det for umulig for dem å fatte det. Og selv om dette er kjente formuleringer i vårt teologiske språk, tror jeg vi kan legge til: Vi har fortsatt vanskelig for å fatte det! Dette messianske temaet er det jeg skal forsøke å si noe om, men jeg skal begynne et helt annet sted. Jeg vil gå en liten personlig, biografisk omvei, og starte med en innrømmelse, en bekjennelse: Jeg har en sterk nostalgisk legning. Jeg kan ikke ha vært stort mer enn neven stor første gang jeg fikk en klar fornemmelse av at alt var bedre før. Den gang min bestefar, for eksempel, med bare nevene og gudsfrykt med nøysomhet kunne arbeide seg opp fra fattige husmannskår til å bli en vel ansett bonde og høvding i hjembygda, hvor han bygde nytt bedehus og ledet det lokale misjonsarbeidet i flere tiår. Den gang slikt ennå ble ansett som samfunnsbyggende - han nøt stor respekt langt utenfor misjonsfolkets og de kristnes rekker. Den gang, som det heter, en mann var en mann og et ord var et ord, den gang da gamle tradisjoner ble holdt i hevd, da mange av de institusjonene som vi har sett smuldre opp de siste tiårene fortsatt var rimelig intakte. Så da jeg for 20 år siden, 16 år gammel, sto på scenen i forsamlingshus og på teltmøter med Vestfold indremisjons tenåringskor og sang av full hals gospelklassikeren: Take me back, så føltes det i grunn helt naturlig. Allerede i tenårene hadde jeg en opplevelse av å kjempe motstrøms, mot en strøm som egentlig var alt for sterk. Og kristenlivet mitt var allerede preget av det. Jeg ville kjempe for å holde de stadig mer gjengrodde stier i hevd, men hvor jeg enn snudde meg, dukket det bare opp mer buskas og høyt gress. Take me back, sang vi, To the place where I first received you. Når jeg tenker tilbake på det nå, må jeg innrømme at det er en litt pussig tanke å se for meg gjengen av åringer som synger nostalgisk om den dagen vi tok i mot Jesus i vår første kjærlighet, og hvor fjernt alt nå har blitt. En pussig tanke; ikke minst fordi nostalgien passet dårlig til realiteten, for eksempel på vitnemøtene på korleirene. Der var det alltid en forventning i lufta: Var det noen nye som ville reise seg og kunngjøre at nå hadde de virkelig bestemt seg for å følge Jesus? For sannheten var jo at en god del av oss som sto og sang take me back fortsatt famlet etter et språk og et uttrykk for troen som grunnlag for en frimodig og trygg bekjennelse som kristne. Vi fikk nok innimellom noen viktige innspill om luthersk dåpsteologi, men likevel ble det lag stor vekt på den personlige beslutningen. Take me back! Det er klart, sangen appellerte nok en del til foreldregenerasjonen. Tenåringsforeldrene, en kategori jeg selv nå er i ferd med å nærme meg, som hadde hatt sine erfaringer i det kristne livet, men som strevde med å finne en form, en retning, midt i voksenlivet fullt av ansvar og bekymringer. Som opplevde ørkenvandring i kristenlivet, og lengtet tilbake til den gang alt var ungt og friskt, enkelt og vakkert. Take me back! Da jeg som student på midten av 90-tallet etter hvert ble engasjert i bekjennelsesbevegelsen ble det også stadig tydeligere for meg at jeg og min generasjon var for sent ute. De store kirkekampene var allerede utkjempet og tapt, eller i ferd med å tapes, og det som sto igjen til oss, slik opplevde jeg det, handlet i stor grad om å bidra til å slikke sårene. Jeg var på jakt etter folk som kunne formidle håp, og det var jo også dette som trakk meg mot slike miljøer som FBB, SKG, KF osv, for her fant jeg folk som tross alt sto i stormen med rak rygg, som 8 9

6 ikke ga opp selv der kampene i realiteten var tapt. Jeg merket en brann for sannheten og for troen, og møtte personligheter i miljøer som dette som gjorde stort inntrykk. Personer som har bidratt til å forme min trosidentitet på en måte som jeg er svært takknemlig for. Her var kampvilje, og her var også et fokus på fremtiden, på ny innsats, på nye muligheter, men til min fortvilelse pekte veiene i mange retninger når fremtiden skulle stakes ut. Midt i spørsmålene om fremtidens veier, hvor fellesskapene samtidig slo sprekker og skrumpet inn, kjente jeg etterklangen av gospelmelodien: Take me back! Ta meg tilbake til tiden da det ennå var samling, da det ennå var håp om felles løsninger, jeg ville så gjerne bidra til helheten! Take me back! Dette er på ingen måte ment som en generell kritikk av det jeg erfarte, eller av fellesskap som dette. Grunnen til at jeg innleder med denne personlige betraktningen er at jeg gjennom den vil forsøke å kaste lys over det som er mitt tema. Problemet mitt var min virkelighetsoppfatning, mitt perspektiv, og forventningene jeg bar med meg. Jeg trakk med meg en åndelig nostalgi som var dømt til å møte stadig nye skuffelser, og som kunne ha gjort meg til en bitter mann. For det har jeg erfart; veien fra nostalgi til skuffelser og bitterhet er kort. I denne sammenhengen, kanskje, først og fremst skuffelse og bitterhet mot Gud. En Gud som tar fra meg håpet før jeg overhode får kommet skikkelig i gang med noe, som legger tyngre byrder på meg enn jeg kan bære, og siden bare putter på med nye. Byrder som jeg forsøkte å bære så godt jeg kunne, i den tro at nettopp dette handlet om å ta sitt kors opp og følge Kristus. Mitt kors var simpelthen, omtrent slik tenkte jeg i alle fall, å være offer for dårlig timing. Jeg tror ikke og dette er den andre grunnen til denne personlige omveien at min åndelige nostalgi er enestående. Take me back! Jeg tror det er et sukk Gud hører ofte. Ta meg tilbake. Ta oss tilbake, til gamle dager, da alt var bedre, tydeligere og klarere. Før alt hadde gått i oppløsning; da ennå rett og galt var noe de fleste hadde noenlunde felles ideer om, både i kirke og samfunn. Jeg tror drømmen om fortiden er et utbredt fenomen i kristelige sammenhenger. Drømmen om en tid da Gud var tydeligere, en tid da kristendommens posisjon i alle lag av det norske samfunnet ennå var rimelig sterk, og håpsbarometeret for en tilsvarende fremtid i hvert fall varierte mellom gode og dårlige dager. Take me back! Vi lever i en etterkristen tid, slik programmet for KFs arbeidsdager beskriver det. Og det er sant om vi måler ut fra kristendommens fotfeste i vårt nasjonale storsamfunn. Tradisjonelle kristne verdier er på vikende front. Vi ser kirkelig forvirring og forvitring rundt oss. Dette er selvsagt reelt. Derfor er det realistisk å forholde seg til vårt samfunn som post-kristent. Vi kan ikke bære videre på illusjoner om at det kristne menneskesynet og det kristne verdigrunnlaget kan holdes i hevd ved å vise til Norges tradisjon som et kristent land. Vi kan ikke bebreide folk flest for at de ikke har det kristne tradisjongrunnlaget i ryggmargen. Vårt samfunn har fortsatt dype røtter i en kristen kultur, men det er røtter som ikke lengre er plantet ved rennende bekker, røtter som er tørket ut. Da hjelper det lite å forsøke å piske liv i grenene over jordflaten. Samtidig må vi vokte oss når vi bruker et slikt uttrykk som etterkristent ; vokte oss for nostalgien i det, og vokte oss for å sette oss i en krok og sture som om kilden selv er tørket inn. Som om Kristus selv har trukket seg tilbake, eller er fortrengt ut i periferien. Er det slik at vi kristne opptrer som praktiske deister: Jo da, Gud finnes nok, men han har trukket seg tilbake, mistet grepet, og vår oppgave er først og fremst å passe på at sporene etter ham ikke blir fullstendig utslettet? Jeg tror at åndelige nostalgikere som meg ubevisst kan havne i slike tankemønstre. Og i stedet for å være Kristi etterfølgere, bærer vi med oss Kristus som en museal gallionsfigur som vi ber folk å vise et minimum av respekt for. Vi har tross alt en historie og en tradisjon! Kristi etterfølgere blir bokstavelig talt et gravfølge. Vi bærer, og vi bærer tungt. Men spørsmålet er om vi gjør Kristi etterfølgelse til noe annet enn hva det var ment å være. For Kristi etterfølgelse handler ikke om å fylle tomrommet etter Kristus når han har trukket seg tilbake. Det handler ikke, for å sette det på spissen, om å ta Kristi kors opp fordi Kristus selv har stukket av. Vi har nettopp feiret Kristi himmelfartsdag. Kanskje er det den viktigste kristne høytiden vi kan feire, vi som sier at vi lever i en etterkristen tid. Kanskje burde vi feire den dagen hver dag et helt år i strekk, for at det virkelig skal synke inn i oss hva denne dagen betyr. Kristus, vår bror og vår Gud, sitter på tronen. Han er gitt all makt i himmel og på jord, over historien. Han er allestedsnærværende, alle steds nærværende. Intet sted kan vi skjule oss for hans åsyn. Ordet, det evige Ordet, kongenes Konge og herrenes Herre er oss nær, i vår munn og i vårt hjerte. Vi trenger ikke mane ham ned fra himmelen. Vi trenger kun å ta Ordet i vår munn, som et bissel, og la oss føre dit han vil. Jesus Kristus er her. Nå. Like virkelig som noensinne. Han er ikke en falmet kjempe fra fortiden, men en seierherre som kommer til oss fra fremtiden. Kristendommen er ikke noe som har vært. Kristen-dommen er noe som kommer; kommer til oss fra fremtiden. Dere vet hvilken tid det nå er, sier Paulus: Timen er kommet da dere må våkne opp av søvnen, for frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til tro. (Rom ). Og et annet sted utbryter han: Se, nå er den rette tid, nå er frelsens dag! (1. Kor 6,2). Timen er kommet. Tiden har ikke løpt fra oss. Vår tid er nå. Det er denne tiden Gud har gitt nettopp oss. Denne såkalte etterkristne tiden er Guds tid, det er nå Kristus kaller på oss, kaller oss til å løfte blikket opp mot ham og følge ham mot den fremtiden som er hans og hans alene. Det er nå han kaller oss til etterfølgelse, til å ta opp vårt kors og følge ham. Vårt kors. Fader Thomas Hopko, tidligere dekan ved St. Vladimir s Seminary i USA, forteller om at han en gang fikk en kassett av et gospelkor fra en Black Church i Harlem. På ett av sporene sang de nettopp sangen Take me back. Hopko pleide å ha kassetten i bilen sin, og når han hørte på denne sangen, sang han som god ortodoks antifonalt med koret: - Take me back, sang koret, og Hopko responderte: - You can t go back To the place, where you first received him Vi kan ikke dra tilbake, til søtere dager i vårt eget liv, eller til andre svunne tider. Dette er vår tid. Det er nå, her, Gud kaller på oss; det er nå det gjelder. Nå er kairos. Nå er nådens tid. Spørsmålet er ikke hvor all ugudelighet og avkristning vil føre oss hen. Spørsmålet er hvor vi er villige til å gå. Om vi vil følge Kristi kall. For dette er utfordringen: Den som vil være med på laget til Han som sitter på tronen i herlighet, han som er gitt all makt, har ingen annen vei å gå enn veien til korset. Ingen annen vei. Bruegel (1500-tallet), Kristus som bærer korset (detalj)

7 - Quo Vadis? spør vi. - Hvor går veien, Herre? Vi kjenner Jesu svar til Peter i fortellingen: Jeg går til inn til Roma for å korsfestes på nytt. Dette er Jesu svar til oss. Når vi stiller spørsmålet Quo Vadis, Domine, våger vi å lytte til svaret? For det viktige spørsmålet er om vi er villige til å følge ham. Villige til å i dag, hver dag, fornekte oss selv, ta vårt kors opp og følge ham. Korsets mysterium er mye større enn vi ofte gjør det til. Der betalte Jesus for våre synder, der forsones vi med Gud. Men, ikke bare handler korset også om Guds triumf over djevelen og mørkemakter. Korset åpenbarer Guds sanne ansikt. På korset viser Gud hvem han er; på korset viser Gud hva det er å være Gud! Se, der er vår Gud! Der, i offeret, det sanne offer, med nattverdmåltidet som en foregripende tolkning; limt sammen med denne hendelsen av Jesus selv, uttrykkes det som Moses og de sytti opplevde som i et forbilde, og som vi også er oppfyllelsen av hver gang vi feirer messe og løfter blikket mot hostien og mot krusifikset: De skuet Gud, og de spiste og drakk. Vår tro er at vi er skapt i Guds bilde, at vårt kall som kristne er å la dette Guds bilde ved Guds nåde virkeliggjøres i oss. Hvordan? Ved at vi korsfestes som ham, med ham. Dette er kirkens vei, og det er vår personlige vei. Den sakramentale virkeligheten er korsets virkelighet. Alle sakramentene handler om dette: Å øve seg i å dø, fordi det er den eneste veien til livet. Det er, dypest sett, to måter å leve livet på. Å klamre seg til det i et konstant forsøk på å skyve døden unna, fornekte den. Eller å hver dag gi avkall på det, overgi det, dø fra alt det vi klamrer oss til, og derigjennom vinne det virkelige livet. Men hva betyr dette i praksis? Hva innebærer korset? Korset handler kort sagt om vår indre og vår ytre virkelighet. Den vi faktisk relaterer oss til i våre liv. I praksis er det indre og det ytre korset ganske uatskillelig. Men det handler om å overgi hele oss, alt som er vårt, til Kristus. Og for å være i stand Timen er kommet. Tiden har ikke løpt fra oss. Vår tid er nå. (...) Det er nå han kaller oss til etterfølgelse, til å ta opp vårt kors og følge ham. Vårt kors. til det, må vi vite hva som er vårt. Vi må få opp i dagen og ut i frisk luft alt dette som rører seg her inne, av sår og skuffelser og bitterhet og lengsler og drømmer og håp og skjulte motiver og alt. Alt! Og det er i sannhet smertefullt. Men det er også i sannhet nødvendig. For ingen, ingen er i stand til å ta sitt kors opp, til å ta sitt kors opp, uten å relatere seg til dette. Jeg tror vi har en sterk tendens i kristne sammenhenger til å bære rundt på kors som ikke er våre. Ikke i oppriktig ønske om å bære hverandres byrder, men fordi vi ikke orker å ta i våre egne kors. Fordi det gjør alt for vondt. Vårt problem er ikke vår tid og vårt samfunn. Den er Guds problem, og han som troner i himmelen ler av dem som reiser seg mot ham og hans Salvede. Vårt problem er heller at vi rømmer korset. Og bygger våre egne ego med å bære tungt på alle andre slags byrder. Og vi rømmer altså mest av alt, tror jeg, fra våre indre kors, alt dette som har satt seg fast i oss av sår, nederlag, svakheter, tilbøyeligheter. Dette er nemlig i følge klassisk kristen veiledningstradisjon selve materialet Gud bruker for vår helliggjørelse. Uten at vi gir ham dette, er helliggjørelsen ikke mulig. Og for å gi ham det, for å fornekte oss selv, må vi simpelthen erkjenne hva som er oss selv. Bringe hele vårt liv, med alle våre irrganger inn i pottemakerens hånd. Dette er ikke pietistisk føleri eller moderne kvasiliberal psykologisering av kristendommen. Dette handler om selve kjernen i hva kirken alltid har handlet om, nemlig menneskets helliggjørelse, menneskets guddommeliggjørelse. Moderne terapeuter, velsigne dem, har steppet inn der kirken i alt for stor grad har sviktet helt sentrale områder i sin tradisjon. Vi er blitt så halte og blinde i forhold til å håndtere våre indre kors, og veilede hverandre i dette at vi nærmest har gjort oss avhengige av terapeutene for å leve et sant liv i helliggjørelse. Helliggjørelsens liv handler selvsagt om det sakramentale livet. Deltakelsen i kirkens sakramentale liv er, med fr Arnfinn Harams ord, infrastrukturen og metastrukturen for livet i helliggjørelse. Men uten den konkrete åndelige veiledningen i våre liv, der vi tar tak i alt det som rører seg, ikke bare synder og tilbøyeligheter i skriftemålet (det også), men alt som rører seg der inne, så får den sakramamentale meta- eller infrastrukturen ikke anledning til å prege hele vårt liv. Og uten at vi lærer oss å håndtere våre indre kors, blir vi aldri i stand til å møte våre ytre kors. Vi blir aldri i stand til å møte vår tid, våre utfordringer som en gave fra Gud. Vår etterkristne tids utfordringer er et kors, et åk, ja, men gitt oss til vår helliggjørelse, til vår helbredelse. Intet mindre. For når vi kan ta imot dette fra Gud, først da kan vi erfare at hans åk er godt, og hans byrde lett. Ta mitt åk på dere, og lær av meg, sier Jesus. Et åk, om det skal fungere godt, må være skreddersydd. Det vil si; håndverksmessig utført slik at det passer nettopp til den som bruker det. Vårt åk, som vi er bedt om å bære, er nettopp det som vi er gitt i vår tid, på vårt sted, i vår kontekst. Vi var ikke ment for en annen tid og et annet sted. Vi er ikke ofre for dårlig timing. Vårt liv, våre indre og ytre omstendigheter er det åket, det korset Kristus i sin nåde og godhet har gitt oss. Ja i sin nåde og godhet; fordi vi vet at nettopp korset er den eneste veien til å ta del i hans herlighet. Korsets mysterium handler om det som for oss synes umulig, uhåndterlig, og alt for tungt å bære. Når vi overgir det til ham, gis det i nettopp dette en mulighet til helliggjørelse og vekst. Det er kun i lys av Jesu kors alt kan få en mening. Men korsets vei, båret av det sakramentale livet, er i stand til å åpne dører og perspektiver som vi ikke ante fantes, nettopp der vi er. Det er dette våre åndelige veiledere skal hjelpe oss til, veiledere som ikke er åndelige supermenn og kvinner, men modne mennesker som har erfaring med korsets virkelighet i sitt eget liv. I fjor, da jeg hadde et forskningsopphold ved st. Vladimir s Seminary, fikk jeg gå i åndelig veiledning hos en eldre mann. Samtalene med ham betydde utrolig mye for meg. Selv hadde han en broket fortid. Som alkoholiker hadde han gjennom Anonyme Alkoholikere (AA) og deres helhetlige fokus på menneskets kamp med indre tilbøyeligheter, i overgivelse til Gud og et konkret fellesskap, sett hvordan denne arbeidsmåten har dyp sammenheng med klassisk kristen veiledningstradisjon. Foruten å dele med meg av innsikter i hvordan disse fellesskapene arbeider konkret med overgivelsen vektla han, slik kirkens veiledere alltid har gjort, verdien av stillhet. I det minste hver morgen og kveld ba han meg sette av tid til stillhet, tid til å lytte til hva som rører seg under overflaten, hva jeg trenger å overgi til Gud. En av hans gaver til meg var dessuten denne bønnen for personlig overgivelse, en morgenbønn av Metropolitt Filaret av Moskva, en bønn om nettopp dette å ta i mot dagen og det som vil møte oss fra Gud. Å ta i mot denne dagens kors som en gave fra ham, med Kristi sinnelag. Herre, gi meg å møte den gryende dagen med fred. Hjelp meg til å stole på din hellige vilje i alle ting. Åpenbar din vilje for meg gjennom hele denne dagens løp. La alt jeg gjør, og måten jeg forholder meg til mine omgivelser på, være velsignet av deg. Lær meg å behandle alt som møter meg gjennom dagen med fred, og med en fast tro på at din vilje råder. Led mine tanker og følelser i all min gjerning, og i alle mine ord. Når uforutsette ting skjer; la meg ikke glemme at alt er fra deg. Lær meg å handle bestemt og med visdom, uten å skape bitterhet eller ydmyke andre. Gi meg styrke til å bære hele dagens byrde, med alt den fører med seg. Styr min vilje! Lær meg å be; be Du selv i meg. Amen. 2 Denne artikkelen er en redigert versjon av et foredrag holdt under Kirkelig fornyelses arbeidsdager i Bergen i vår, mai *************************************************************** Peder J. K. Solberg er forskningsstipendiat i kirkehistorie / patristikk ved Norsk Lærerakademi. Sluttnoter: 1 Luk. 9, Jeg har tidligere gjengitt denne bønnen på engelsk i Lære og Liv (L&L nr 2/09, s. 45). Dette er et foreløpig utkast til norsk oversettelse, hvor jeg også har fått innspill fra et oversettelsesutkast av Inge Andersland

8 Korsets orden Om å leve korsteologisk idag Av Svein Rise Hvorfor er Jesus så skarp? Så kategorisk avvisende? Fordi Jesus stod ansikt til ansikt med fienden, bevæpnet med en bekjennelse verden liker å istemme, bekjennelsen vi også stadig fristes til å tro er den mest sannsynlige, bekjennelsen etter dagens orden hvor kampen er borte og anfektelsen et fjernt begrep i teologiske bøker. Fristet av den bekjennelse er vi helt og holdent ute av stand til å identifisere fienden, som gis fritt leide til å erobre stadig nye områder av kulturen, stadig nye rom i våre liv. La meg begynne artikkelen med å nevne de salmene som den hellige Frans av Assisi foreskrev til ære og minne og lovprisning av Herrens lidelse og død. Det er salmer som skal leses til alle tidebønner, både dag og natt: Tidebønner for korsets lidelse. De begynner fra kompletorium før langfredag, for den natten ble vår Herre Jesus Kristus forrådt og tatt til fange Herre, jeg har lagt fram mitt liv for deg, og du har ført mine tårer til ditt ansikt (Sal 56,9). 2. Alle mine fiender har tenkt onde tanker mot meg (Sal 41,8) og de har sammen lagt opp råd (jf. Sal 71,10). 3. De gjengjelder godt med ondt og gir hat igjen for min kjærlighet (Sal 109,5). 4. I stedet for å elske meg, talte de ondt om meg, men jeg ba (Sal 109,4) 5. Min hellig Far, himmelens og jordens konge, gå ikke bort fra meg, for trengselen er nær og der er ingen som hjelper (Sal 22,12). 6. La mine fiender vende om på den dag jeg påkaller deg. Se, jeg vet at du er min Gud (Sal 56,10). 7. Mine venner og slektninger har nærmet seg meg og blitt stående, og mine nærmeste har stilt seg langt fra meg (Sal 38,12). 8. De har latt mine kjente være langt fra meg, og de har regnet meg som en skam for seg, jeg er forrådt og jeg kan ikke unnslippe (Sal 88,6). 9. Hellige far, la ikke din hjelp være langt fra meg (Sal 22,20). Gud se til min hjelp (jf. Sal 71,12). 10. Kom til min hjelp, Herre, min frelses Gud (Sal 38,23), Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd. Korset og fienden omkring oss Den hellige Frans visste at Guds fiender var hans fiender, og han ba de vende om. De er i vår midte også, de som vil rydde Kristi kors fra vår kultur og vår historie, eller de som vil ta forellingene om Guds velgjerninger i historien fra barna våre, eller de som vil fjerne Kristi krybbe i Betlehem fra vårt felles minne. Det er Guds fiender vi står ansikt til ansikt med når vi fristes til å forsømme den daglige andakt, meditasjonen over og konsentrasjonen om Kristi lidelse og død. De opptrer kanskje i forfinet form i dag, i et forlokkende verdensbilde eller i en tiltalende ideologi som harmoniserer det onde bort og gjør synden harmløs, som for eksempel Spinoza gjør når han sier at; om vi hadde sett verden fra evighetens synsvinkel ville vi sett at det onde bare er en del av en harmonisk helhet som er god. Det er vår erkjennelsen som er mangelfull sier Spinoza. Eller så er det onde bare den mørke bakgrunn som gjør lyset lyst. Kontrastfargen som gjør det mulig å oppdage den hvite farge. Det er det friserte verdensbilde som fornekter tilværelsens egen selvmotsigelse. Og som fornekter at Frelseren selv stod ansikt til ansikt med fristeren, mørkets makt og mørkets fyrste. Etter Matteus: Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg. Da sa Jesus til ham: Bort fra meg Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene. Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham (Matt 4,10-11). Jesus er om mulig enda skarpere når han på nytt møter fristeren ved Cæsarea Filippi, denne gang gjennom en bekjennelse fra en av disiplene: Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg. Men Jesus snudde seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som menneskene vil (Matt 16, 21,23). Hvorfor er Jesus så skarp? Så kategorisk avvisende? Fordi Jesus stod ansikt til ansikt med fienden, bevæpnet med en bekjennelse verden liker å istemme, bekjennelsen vi også kirken - stadig fristes til å tro er den mest sannsynlige, bekjennelsen etter dagens orden hvor kampen er borte og anfektelsen et fjernt begrep i teologiske bøker. Fristet av den bekjennelse er vi helt og holdent ute av stand til å identifisere fienden, som gis fritt leide til å erobre stadig nye områder av kulturen, stadig nye rom i våre liv. For han finnes, han var der ved korset, med hånende ord. La oss høre hva han sa. Etter Matteus: Over hodet hans hadde de satt opp en innskrift med anklagen mot ham: Dette er Jesus, jødenes konge. Sammen med ham ble også to røvere korsfestet, en på høyre og en på venstre side. De som gikk forbi, ristet på hodet og spottet ham: Du som river ned templet og bygger det opp igjen på tre dager! Hvis du er Guds sønn, så frels deg selv og stig ned av korset! På samme måte hånte også overprestene ham sammen med de skriftlærde og de eldste. De sa: Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse. Han er jo Israels konge; nå kan han stige ned av korset, så skal vi tro på ham! Han har satt sin lit til Gud; la Gud redde ham nå, om han har ham kjær. Han har jo sagt: Jeg er Guds sønn. Også 14 15

9 røverne som var korstestet sammen med ham, hånte ham på samme måte. (Matt 27, 37-44). Stig ned av korset! Det er det forlokkende bilde vi tegner av allmakten som holder lidelsen på avstand, og som stadig tilraner seg definisjonsmakten i det offentlige rommet og i det private. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som menneskene vil, sa Jesus til Peter, og beskrev kjernen i et verdensbilde uten nederlag og anfektelse, som er vrengebildet av Guds verden hvor visdommen aldeles ikke lyser og blinker, for i Guds verden er visdommen galskap, det er den visdom som forkynner at Kristus er korsfestet ordo crucis - formulert slik av Paulus i 1 Kor 1,22-24: For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. For jøder er dette anstøtelig og for hedninger uforstand, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. Hvis vi søker etter røttene til Jesu liv og virksomhet, må vi til visdomstradisjonen i Israel, sier nytestamentleren Ben Witherington, og trekker fram et hovedmotiv i denne tradisjonen, som gjerne blir kalt visdommens kontra-orden, i Ordspråkene i Det gamle testamente beskrevet som den verden som er snudd opp ned. 3 Den er gjenkjennelig i Jesus forkynnelse når Jesus proklamerer at de siste skal bli de første, at det tapte skal gjenfinnes, at den minste skal bli den største og at de forurettede en dag skal få sin rettferdige dom. Ved korset er visdommens kontra-orden gjenkjennelig ved at det ydmykende nederlaget ble kronet til seier. Det var i døden livet ble til. Det var ved å oppgi sin ånd Jesus avvæpnet maktene og myndigheten og stilte dem fram til spott og spe da han triumferte over dem på korset (Kol 2,15). Tjeneren ble Herre, den nederlagsdømte ble Triumfator, han som døde ble Konge og regjerer nå over himmel og jord. Slik er Guds visdom en verden snudd opp ned! Men det er i denne verden de virkelige skattene finnes, for her er den ufattelige godhet som overgår alt, den uutgrunnelige sannhet og sansenes skjønnhet, som vi må tenke sammen med det gode og det sanne. Å leve korsteologisk er å, ikke gripe, men å bli grepet av denne ubegripelighet. La meg i fortsettelsen si litt om det. I Siraks bok kapittel 24 sammenholdes visdommen med loven på en eiendommelig måte. Det står slik i v.25-v.31: Visdommen kommer til syne i Den Høyeste Guds paktsbok, loven som Moses gav oss, en eiendom for Jakobs menigheter. Loven flommer over av visdom, den er breddfull som Pisjon, lik Tigris om våren. Lik Eufrat er den full av innsikt, den er som Jordan i skurdtiden. Lik Nilen strømmer den over av lærdom, den er som Gihon i innhøstningstiden. Den første som prøvde å fatte den, ble aldri ferdig, heller ikke den siste vil kunne utforske den helt. For dens tanker når videre enn havet og dens innsikt dypere enn havdypet. Jeg selv var som en kanal fra elven, som en vannledning inn til en hage, og jeg tenkte: «Jeg vil vanne min hage og overrisle mine bed.» Men kanalen ble til en elv, og elven ble til en sjø. Det er en fantastisk tekst om Visdommen som vi i denne sammenheng må assosiere med liv i overflod! Intet mindre! Elvene som nevnes er breddfulle av vann, Nilen «strømmer over», «kanalene ble til en elv, og elven ble til en sjø». Det er et aspekt ved Visdommen som svarer til vannmetaforen i evangeliene, f.eks. i Joh 4,7-15, hvor poenget er at vannet nettopp gir liv. Samme funksjon har elvene i skapelsesberetningen i Gen 2: Den ene gikk ut fra Eden og «vannet hagen» (1 Mos 2,10). Vannet, gir vekst, fruktbarhet og grøde. Det gir friskhet og legedom. Elven Gihon i Sirak-teksten nevnes sammen med «innhøstningstiden», som i sammenhengen er ensbetydende med livets rytme, fortsatt eksistens. Det underliggende poenget synes å være at Visdommen er uendelig dyp som kilde til en godhet ingen kan fatte og begripe, en godhet som sprenger alle grenser og som overvinner all motstand som reises mot den. Hva er det for en godhet? Det er korsets kraft, kjærlighetens kraft som omgir oss, men som ingen kan lodde dybdene i. Derfor sier Paulus i de tre siste versene i Romerbrevet 8 (Rom 8, 37-39): Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. Identifiserer vi fienden, utenfor oss eller i oss, er denne kraften troens triumfkort! Det finnes ikke den makt i universet, i kosmos, sier Paulus i denne teksten når han nevner høyde og dybde, lengde og bredde - som kan skille oss fra Kristi kjærlighet, Kristi godhet. Gitt at vi får del i den! Gitt at vi blir grepet av den! Å leve korsteologisk betyr å bli tatt inn i det fellesskapet hvor godheten blir til og hvor kjærligheten sirkulerer, som er fellesskapet mellom Faderen, Sønnen og Ånden. Jesus inviterte kvinnen ved brønnen inn i det fellesskapet, og dermed fikk hun definitivt legge fortiden bak seg (Joh 4, 1-26). Det som skjedde med kvinnen ved brønnen var at hun fikk syndenes forlatelse. Hun ble tilgitt. Hun ble frelst fra Guds dom og straff. Men hun fikk noe mer enn det. Frelse er nemlig noe mer enn at vi som syndere frikjennes, eller at vi som syndere ikke behøver å bære straffen lenger, som er en negativ bestemmelse. Å være frelst er å være i pluss, det er å triumfere! Det er å være ved kildene som strømmer over! Frelse er å være okkupert av himmelens krefter, som betyr å få del i alle frelsens gaver, fred og frihet, glede og seier, rettferdighet, vekst og modning. Okkupert av korsets kraft, korsets frukter, må vi i alle sammenhenger tenke mer enn, større enn, dypere enn, fordi korset demonstrerer den ubegripelige høyde og dybde, lengde og bredde som ligger skjult i Guds barmhjertighet, kraften som sprenger alle grenser. i alt dette vinner vi mer enn seier er formuleringen i Rom 8. Derfor er frelse å være i pluss. Og bare den som lever i pluss kan drive fienden vekk, kan hindre fienden i å erobre nytt terreng. Å seire over fienden betyr å bekjenne at Kristus er Herre, og ingen andre. Overfor fienden må vi si med Paulus: Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. I sin ferd var han som et menneske; han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død. Derfor har Gud høyt opphøyet ham, og gitt ham navnet over alle navn, for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn i himmelen og på jorden, og under jorden, og hver tunge bekjenne: Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære (Fil 2, 7-11). Luther om Kristus som motbilde I en tale Luther skrev i 1519, Tale om forberedelsen til å dø, stiller han den korsfestede Kristus opp som motbilde til dødens, syndens og helvetets bilder. 4 Luther taler om de bilder mennesket kan bli besatt av på dødsleiet. Det første er dødens fryktelige bilde, det andre er syndens gruelige, mangeartede bilde og det tredje helvetes og den evige fordømmelses uutholdelige og likevel uomgjengelige bilde. Alle bildene har den egenskap at de vokser og blir store og sterke jo mer en ser på de. Bildet er en makt som bemektiger seg oss. Det preger seg inn i vår natur jo mer vi betrakte det, som djevelen frister oss til å gjøre. Den angst som dødens bilde framkaller i oss, får oss til å flykte fra døden og dermed også fra Gud, som døden egentlig skulle føre oss fram til når vi forlater livet her. Slik forleder dødens bilde oss til å glemme Gud og til å bli ulydige mot ham. På samme måte taler Luther om syndens og helvetets bilder. Bildet av ens egen synd kan i den grad bli preget inn i sjelen at en mener seg fordømt av Gud, slik at en igjen drives inn i et motsetningsforhold til Skaperen. Og helvetets bilde får en til å tvile på om en reelt og virkelig er forutbestemt av Gud til frelse, som gjør at en må avkrever Gud et tegn på at en frelses av nåde. Men å kreve tegn er jo å spotte Gud, for det er å sette seg selv i Guds sted og å ville vite like mye som Gud. Når vi ser på bilder, sier Luther, ser bildene på oss, og dermed får de makt over oss. De preger oss. Det bildet mennesket ser på, blir for de som ser til sjuende og siste et bilde av den som ser. Bildet blir et portrett av den skuelystne. Derfor er dødens, syndens og helvetets bilde så knusende. Men hvordan gjør vi da motstand mot bildene? Hvordan kan vi drive de ut? Å slåss med de hjelper ingenting sier 16 17

10 Luther. Til det er de for sterke. Kunsten er å fullstendig slippe de og ikke ville ha noe med de å gjøre. Men hvordan går det til? Jo, det går slik til: du må i døden se livet, i synden se nåden og i helvete se himmelen, og du må unngå å la deg drive bort fra denne betraktningen. Derfor må vi se døden i de som har hatt en nådig død og som har overvunnet døden. Framfor alt må vi se døden i Kristus og i alle hans hellige. I de bildene blir døden foraktet og drept, kvalt og overvunnet av livet. Jo mer inderlig og fast de bildene prentes inn i oss, jo mer blekner dødens bilde og forsvinner, selv uten strid og kamp. Ved å bli sett av Kristus, og ved å se Kristus an, bindes vi til hans bilde og blir formet av det. Slik skal også syndens bilde bli sett i og bli overvunnet av nådens bilde, som er bilde av Kristus på korset, bildet av han som bar den enkeltes synder og kvalte de. Motbildet til helvetes og forbannelsens bilde er Kristi nedfart til helvete. Betrakt derfor det himmelske bildet, sier Luther, Kristus, som for din skyld for ned til helvete og ble forlatt av Gud, som én som ble evig fordømt da han på korset sa: Eli! Eli! Lama sabaktani? Det er: Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg. Her, sier Luther, er menneskets uvisshet om frelsen blitt forvandlet til visshet. Kristus på korset er dette trefoldige motbilde til dødens, syndens og helvetes bilder. For korsets Kristus er jo han som i sin oppstandelse vant seier over den onde ånds bilder. Som dette trefoldig bildet er Kristus extra nos pro nobis utenfor oss og Giovanni Battista Carlone ( ) for oss. Men Kristus er i denne dødens dannelsesprosess også in nobis i oss, på den måte at han til ytterligere trøst også selv har dødd og overvunnet de anfektelser vi har av de onde bildenes skikkelser. Kristus er som oss blitt anfektet av dødens, syndens og helvetes bilder. Luther tydeliggjør anfektelsene ut fra forskjellige former for spott og hån, som de overøste Jesus med som stod ved korset da han døde. Som for oss meldte anfektelsene seg for Kristus med hånende ord og grufulle skikkelser. Kristus tiet, han kjempet ikke mot de, han lot som han ikke hørte eller så de, men hengav seg helt og fullt til Faderens kjærlige vilje. På samme måte skal vi som Kristus la dødens, syndens og helvetes bilder fare, og kun tenke på å henge fast ved Guds vilje, som betyr å tro at Kristus har overvunnet vår død, vår synd og vårt helvete, så de ikke lenger kan skade oss, fordi Kristus nå er bildet i oss som vi taler med og omgås. Etter at Luther har gjennomført hele denne bibelmeditasjonen dreier han temaet over på alterets sakramente som han utfolder ved å inndra betydningen av Kristi trefoldige bilde. Nattverden, sier Luther, viser hen til Kristus og hans bilde, slik at vi mot dødens, syndens og helvetets skikkelse kan si: Gud har tilsagt meg og i sakramentene gitt meg et sikkert tegn på denne sin nåde, at Kristus i sin død har overvunnet min død med sitt liv, i sin lidelse tilintetgjorde han mine synder ved sin lydighet og i sin gudsforlatthet ødela han mitt helvete ved sin kjærlighet. Slik tenker Luther at sakramentet styrker og oppøver troen i vissheten om at den er tegnet i Kristi bilde og velgjerninger. Med andre ord viser nattverdens sakramente oss Kristi bilde på en slik måte at det inntegner oss i Kristi bilde og inntegner Kristi bilde i oss. Pro nobis og in nobis for oss og i oss - verner Luther om ved at han forstår sakramentene, her nattverden, som Kristi bilde i dets innpregende funksjon på menneske, som mottar sakramentet i tro. Derfor er det nødvendig at man ikke nøyes med den blotte betraktning av Kristus, i hvem de tre skjønne bilder trer fram, og som bringer de onde bilder til flukt og fall, men man må også ha et sikkert tegn som gjør det mulig å vite at dette er gitt oss; og dette tegnet er sakramentene, sier Luther. Å leve korsteologisk er å leve i og med tegnene. Å leve korsteologisk er å få del i det tegnene formidler. Kan Gud lide? I denne bibelmeditasjonen over Kristus som motbilde snakker Luther ganske direkte om Kristi anfektelser og Kristi lidelser i døden. Da er det nærliggende å spørre: At Kristus lider, betyr det at Gud også lider? La oss dvele litt ved det spørsmålet. Kan Gud lide? En tekst først fra profeten Hosea, kap 11, 8-9: Hvordan kan jeg oppgi deg, Efraim, og la deg fare, Israel? Hvordan oppgi deg som Adma, gjøre med deg som med Sebojim? Hjertet vender seg i meg, all min medlidenhet våkner. Jeg vil ikke følge min brennende vrede, vil ikke legge Efraim øde igjen. For jeg er Gud og ikke et menneske, hellig midt iblant dere; jeg kommer ikke med harme. I denne teksten er det som om profeten beveger seg på «innsiden» av Gud. Han forsøker på ett vis å gi tilhørerne et glimt inn i Guds hjerte, han vil fortelle de hvem Gud egentlig er: Gud er ikke hard og ubarmhjertig, men myk, full av omsorg og barmhjertighet. Gud holder ikke på sitt. Om nødvendig vender Gud om fra harme til medlidenhet, for han er dynamisk og bevegelig, ikke statisk og urørlig. Han kan om situasjonen krever det endre holdning overfor Israel. Og det gjør Gud, sier profeten, fordi han er Gud og ikke et menneske! Det er innenfra Gud er slik, Gud slik han er i sitt vesen, at han viser sitt folk medlidenhet. Det menneskelige er apatien, det guddommelige er empatien, sier denne teksten fra profeten Hosea. For jeg er Gud og ikke et menneske, hellig midt iblant dere; stod det i teksten. Kilden til å være med og være hos kommer fra Gud, ikke fra mennesket. Når Jürgen Moltmann sier at Gud ikke kan dø, men at det er en død i Gud, synes han å mene at Sønnen som lider ikke kan lide døden som død, etter som lidelsen ifølge Moltmann forutsetter liv. Faderen som utleverer Sønnen til å dø kan imidlertid lide Sønnens død med en kjærlighet og en lidenskap som bare er mulig for Gud. I det ligger det teologiske poeng at Gud identifiserer seg med alle som lider som han identifiserer seg med Sønnen når han dør. Spørsmålet gjenstår likevel om Jesu menneskelige lidelse berører Guds guddommelighet. Den katolske teologen Thomas G. Weinandy understreker at lidelsen berører Gud, men at det er en lidelse ingen kan forstå og ingen kan sette ord på. 5 For hvis vi sier at Sønnen led i sin guddommelige natur snakker vi ikke lenger om menneskelig lidelse, sier han. Guddommen i Gud kan ikke lide menneskelig. Derfor må vi, hevder Weinandy, si at Gud berøres av den menneskelige lidelse på en guddommelig måte. Og det er denne guddommelige måte vi ikke forstår. Det er den vi ikke kan sette ord på. Det samme anliggende har Elie Wiesel når han samtaler med Johann Baptist Metz om Holocaust, i boken Hope Against Hope. 6 Teologi etter Auschwitz? spør Elie Wiesel. Alt vi sier er inadekvat. Gud og døden bor i samme telt, sier han, og tilføyer at han aldri vil komme til å forstå det. Han forsøker i hver bok han skriver, i hver novelle reiser han det samme spørsmålet; hvorfor, hvorfor, hvorfor. Each ends in failure. I will never understand. 7 Men, sier Wiesel, på grunn av Treblinka, på grunn av Belsen og Auschwitz er det umulig å ikke tro. Forlater vi Gud, hvem skulle vi så gå til? Til mennesket? Vel; har mennesket fortjent vår tillit? Og Gud? Uansett hvor vi vender oss er det samme mørke mysteriet der. Om vi ikke kan tro, sier Wiesel, må vi i det minste reise håpet om at vi en dag vil ha en grunn til å tro. En ting er sikkert: Gud vet hvem Gud er

11 Vi vet det ikke. Uansett kan vi jøder argumentere med Gud som med en venn, sier Wiesel. Vi kan argumentere rasende med en venn uten å fornekte vennskapet. Vi jøder står når vi ber fordi vi har et budskap til Gud når vi ber; se her, det er noe vi vil fortelle deg, Gud, universets Konge. Slik fordi vi vet at Gud også søker mennesket. Abraham Joshua Heschel skrev en bok med tittelen God in Search of Man, som betyr at something in God longs for human beings, noe i Gud lengter etter menneske. 8 Et mennesket kan si nei til Gud, hevder Wiesel, og likevel være sammen med ham, likevel stole på ham. Om vi ikke forstår den lidende Gud kan vi likevel ane Guds lengsel etter mennesket. Når Gud lider er det ikke i svakhet, men kanskje i melankoli, kanskje i lengsel, i ensomhet. Var der derfor Jesus ba; Min Gud min Gud, hvorfor har du forlatt meg? fordi Jesu ensomhet gjenspeiler Guds ensomhet, gjenspeiler lengselen etter mennesket langt utenfor menneskets forstand. Det vi aner er at something in God longs for human beings noe i Gud lengter etter mennesket. Men denne lengselen er annerledes enn alt menneskelig. Den overgår alt hva mennesket kan begripe. Den er like forskjellig fra det jordiske som det evige er forskjellig fra tiden. Like dyp som Visdommens dybde. Derfor kan intet menneske legge sin sorg inn i Guds og tenke at slik sørger Gud. Slik lider Gud. Det hører også til korsets orden å holde Gud for Gud og menneske for menneske, slik Elie Wiesel gjør det når han sier at I will never understand. I den lille boken Troens erfaringer 9 sier Rahner at lidelsens ubegripelighet er en del av Guds ubegripelighet. Ikke i den forstand at vi kan oppfatte denne som nødvendig, og at den derfor kan bli avledet av noe annet vi vet om Gud. Da ville den jo ikke være ubegripelig. Men nettopp som virkelig og for evig ubegripelig er lidelsen i sannhet noe Gud viser oss i sitt vesen og i sin frihet. Han viser dette i sitt vesen ved at vi må bekjenne Guds rene godhet, til tross for det fryktelige og amoralske ved all lidelse, ikke minst når det gjelder barn og uskyldige. Dette er ikke noe som må bli frikjent av vårt tribunal. Det skjer i hans frihet som tillater lidelsen, noe som er ubegripelig, fordi de hellige mål for denne lidelsen også kunne bli oppnådd uten den. Lidelsen er altså ikke noe som lar seg avlede av Guds egen ubegripelighet. Det finnes ikke noe annet salig lys som kan opplyse lidelsens dystre avgrunnsdyp enn Gud selv. Og ham finner vi bare når vi kjærlighetsfylt sier ja til Guds ubegripelighet. Uten den ville han ikke være Gud. Derfor hører det til korsets orden å holde Gud for Gud og mennesket for menneske. Har vi noen kors å bære? spør Rahner. Og han svarer: Det kan være i dødens stumme nærvær gjennom hele livet, i ensomheten som finnes i alt fortrolig nærvær, selv når man er sammen med det mest elskede menneske. Det kan være der når livet, som en gang var herlig og rikt, blir blasst og matt. Tar du på deg ditt livs kors? spør Rahner. Forstår du det som en deltagelse i Herrens lidelseshistorie? I så fall ville ord som virker ubegripelig, men samtidig er helt innlysende, springe ut av vårt eget liv, og ikke bare ut fra Kirkens liturgi: Vær hilset, kors, du det eneste håp i denne lidelsens tid. Avslutning Guido Stinissen, bror av den mer kjente Wilfrid Stinissen, forteller i ei bok at det i klosterhagen der han holder til, står en ødelagt Kristus-statue. 10 Hendene og armene er hugget av. En mishandlet Kristus med andre ord, som han var langfredag. Hendene som han hadde gjort så mange velgjerninger med, ble spikret fast til korset. Han kunne ikke mer berøre de syke, ikke mer helbrede de vansirede kroppene. Det er mange blant oss som kjenner seg igjen i denne mishandlede Kristus. Vi har alle på et eller annet vis fått hendene hugget av, fysisk, psykisk, moralsk. Kors og lidelse blir oss alle til del. De synlig kroppslige syke ønsker selvfølgelig bokstavelig talt å strekke hendene ut, men har ikke fysiske krefter til å gjøre det. Andre har et handicap eller en defekt som hindrer de. Det glade budskap for de og for oss alle er at nettopp den lemlestede Kristus også er den oppstandne Kristus. Fra Faderen har Jesus fått nye hender for i all framtid å kunne helbrede igjen, for å kunne gjøre godt igjen, for å kunne vise sin barmhjertighet og sin fylde som Gud og menneske. Vi har dermed også på sett og vis fått nye hender, for oppstandelsen er allerede begynt. Stinissen sier vakkert at de fysisk kraftløse, de med urørlige hender ved sykesenga, plaget av revmatiske eller andre ting, nettopp de kan være ikoner for den mishandlede Kristus, bilder på det åpne hjertet vendt mot Gud. Kroppen kan for alle være tegn på bedende hjerter og på den dype forening med Gud, med brødre og med søstre. Slik blir den også et tegn på at oppstandelsen er begynt. Paulus formulerer det slik: Dere er kjøpt, og prisen er betalt. Bruk da kroppen til Guds ære! (1 Kor 6,20). Eller: Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken: Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste (Rom 12,1). Artikkelen er et forkortet foredrag holdt under Ordo Crucis s helgedager i Gran i Hadeland, januar *************************************************************** Svein Rise er professor i systematisk teologi ved NLA Høgskolen i Bergen. Sluttnoter: 1 Se Frans av Assisi s skrifter, Oslo: St. Olav Forlag 1982, s.112ff. 2 Se The Jesus Quest. The third search for det Jew of Nazareth. Illionois: InterVarsity Press 1997, s.161ff. 3 Se til dette, Teodor Jørgensen, Ord og billede hos Luther, overvejet på grundlag af hans Sermon om beredelsen til at dø, i Korset i Altet, Frederiksberg: Forlaget Anis 1995, Se også Martin Luther, Verker i Utvalg I ved IngeLønning og Tarald Rasmussen, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, s. 297ff. 4 Se Does God suffer? Edinburgh: T&T Clark Se Hope Against Hope. Johann Baptist Metz and Elie Wiesel Speak Out on the Holocaust, Ekkehard Schuster & Reinhold Boschert-Kimming (red.), New York: Paulist Press Hope Against Hope Hope Against Hope Worte gläubiger Erfahrungen, 2004, oversatt til norsk av Gunnar Wicklund-Hansen under tittelen, Troens erfaringer, Oslo: St. Olav Forlag 2005, s.74ff. 9 Guido Stinissen er belgisk karmelittpater. Boken jeg viser til er Kristus er ditt liv, Oslo: St. Olav 2004, s DET SKJER! Dersom du vil informere om foredrag/seminarer kontakt Helge Unneland unnel@online.no Neste nummer kommer ut medio desember. FBB - For Bbel og Bekjennelse, Bjørgvin oktober. Seminar: Ekteskapet, Guds gode ordning eller...? Hovedtalere: Nina Karin Monsen, Jon Kvalbein, Dag Øivind Østereng og Roald Flemestad Sted:Bergen menighet/delk, Rosenberggaten 1, Bergen. Katolsk Forum i Bergen. Tirsdag 10.november kl.19.45, St.Paul skole: Mennesket i middelalderens Norge v/professor Sverre H. Bagge Tirsdag 24.november kl.19.45, St.Paul skole: Det skjønne som Guds arbeidsmåte v/ståle J.C.Kristiansen, kateket i St.Paul menighet. Uranienborg Kirkeakademi, Oslo. Tirsdag 27.oktober kl.19.30, Uranienborg kirke: Jesus ett menneske, mange bilder v/ professor Jan-Olav Henriksen. Lørdag 7.november kl.19.30, Uranienborg menighetshus: Svein Ellingsen-seminar. Tirsdag 17.november kl.19.30, Uranienborg kirke: Modernitetens ikoner mytene som drepte Gud. Foredrag og samtale v/ Bjørn Are Davidsen. Volda og Ørsta Kyrkjeakademi. Torsdag 5.november kl.19.00, Ivar Aasentunet: Gud for kvarmann. Nyreligiøsiteten som utfordring for folkekyrkja v/professor Per Magne Aadnanes

12 Å be med Bibelen bønn som opus Dei Av Roald N. Flemestad Den oppstandne inviterer oss til å gå inn i hans egen bønn for den himmelske trone. Fordi dere er barn, forklarer Paulus galatermenigheten, har Gud gitt sin Sønns Ånd i våre hjerter, og Ånden roper Abba, Far. (Gal 4:6; Rom:15f, jfr. 1 Tess 4:8) Innlemmet i Den hellige Treenighet er da det enkelte menneske, den enkelte menighet, ikke langt borte fra Gud. De ber til Faderen, med og ved Sønnen, og med ord som Ånden utsier i deres hjerter til Faderen. Slik er bønnen opus Dei Guds gjerning i oss. Hva er egenarten i kristen bønn? Spørsmålsstillingen innebærer en underforstått påstand om at ikke all bønn er kristen, og at det følgelig gis visse forutsetninger som må innfris for at bønnen skal være kristelig legitim. Ut fra denne problemstilling tar første del av overskriften sikte på å redegjøre hvordan Bibelen fremstiller strukturen i kristen bønn. Annen del peker så på konklusjonen Det å be som kristen forutsetter noe mer og større enn den fromhet et menneske kan prestere på egenhånd. Bønnen er til syvende og sist opus Dei Guds gjerning i og med de troende. Bønn i Jesu navn Et egnet utgangspunkt for å utvikle denne refleksjon finner vi i evangelieteksten for søndag Rogate også kalt bønnesøndagen, slik Johannes-evangeliet gjengir Jesu formaning av disiplene i den øvre sal: Det kommer en tid da jeg ikke skal tale til dere i gåter, men åpent forkynne dere om Faderen. Den dagen skal dere be i mitt navn. (Joh 16:15f) Teksten reiser noen umiddelbare spørsmål: Hvorfor kan disiplene ikke be i Jesus navn så lenge hans tale synes gåtefull? Hvorfor er det nødvendig å be i Jesu navn? Sist og ikke minst: Er disse spørsmål relevante for ditt og mitt bønneliv? I det følgende vil jeg søke å besvare disse spørsmål ved å tegne hva vi kunne kalle strukturen i Bibelens forståelse av de troendes bønn. Perspektivistisk sannhetsforståelse Innledningsvis vil jeg kaste et sideblikk til vår tid. Vår samtidskultur er individfokusert; ønsket om selvrealisering gir livsførselen innhold og mening. Det egne er det egentlige. Bortfallet av et forpliktende fellesskap som ramme omkring livsutfoldelsen får konsekvenser for sannhetsforståelsen som privatiseres. Siden folks livsverden er forskjellig, er det som er sant for deg, ikke nødvendigvis sant for meg. Sannheten er datter av tid og sted. Når forestillingen om en overindividuell sannhet prisgis, får det umiddelbare følger også for synet på fornuftens rekkevidde. For hvis det som gjelder som sannhet til syvende og sist er et spørsmål om hvilket perspektiv den enkelte velger å legge til grunn, blir også bruk av fornuften interesseledet. Det finnes ingen felles fornuft som kan avklare en omforent forståelse av hva som er rett og riktig. Den enkelte må finne sannheten om sitt liv på egenhånd; livsorienteringen kan ikke finne hvile i noe objektivt. Det finnes ingen livets orden hvor tingene finner sin store sammenheng og mening. Enhver er kastet ut i et tomrom, hvor den enkelte bestemmer over seg selv og sin skjebne. Sannhet eller ekthet Derved forandres forståelsen av det religiøse liv. Også min religiøse erfaring skjer i mitt livs perspektiv og kan derfor heller ikke overføres til andre som en slags opphøyet sannhet. Gudstro er en subjektiv erfaring av det oversanselige. Fraværet av en overindividuell målestokk gjør det umulig å hevde at noen former for religiøsitet skulle være sannere, riktigere, enn andre. Min religiøse overbevisning kan kun legitimeres subjektivt ved at jeg opplever mine åndelige erfaringer som ekte for meg. Men hvis den subjektive autentisitet er målestokken for gudstroen, eksisterer heller ikke Gud før jeg har bestemt meg for å tro. Denne private legitimering av det religiøse liv får umiddelbare konsekvenser for de historiske religionenes status. Disse kan ikke gjøre krav på å være bærere av en forpliktende sannhet. De overleverte forestillingene kan kun tjene som historiske vidnesbyrd om fromme menneskers religiøse liv, men de er ikke derfor verdiløse. Som reservoar av åndelige erfaringer kan beretninger om gudstro i tidligere tider inspirere og veilede senere generasjoner og slik tjene som åndelig fødselshjelp også idag. Almenreligiøs polytéisme Når det religiøse liv fungerer som en slags vedvarende søken efter åndelige erfaringer, blir religion til religiøsitet. Det gis ingen prinsipiell forskjell på de ulike religionenes budskap. Vi tror alle på det samme, men enhver på sin måte. Ordet Gud gjenstår da som en karakteristikk av den navnløse guddommelighet som ligger til grunn for alle religiøse uttrykk, en slags samlebetegnelse for summen av religiøse menneskers lengsel og grepethet. Med indre nødvendighet leder tanken om at enhver kan og må finne på sin Gud på sin fasong, til et polytéistisk gudsbilde som gjør det umulig å skjelne mellom sann eller falsk gudstro. Ikke desto mindre fører også påstanden om at enhver blir salig i sin tro, uvegerlig til normative påstander. Den religiøse pluralisme fordrer at kravet om toleranse opphøyes som det første og største bud i det religiøse liv. Bibelsk monotéisme Hvor anderledes er ikke den bibelske monotéisme. Allerede Moselovens første bud Du skal ikke ha andre guder enn meg lærer oss å skjelne mellom sann og falsk gudstro. 1 Den falske gudstro er imidlertid noe annet og mer enn en uskyldig misforståelse; den har sin opprinnelse i det falne menneskets hang til avgudsdyrkelse. (2 Kor 6:16, 11:4) På denne måte er det bibelske gudsbilde uløselig forbundet med et sannhetskrav. Våre forestillinger om Gud må være sakssvarende. Slik stiller den bibelske gudstro mennesket til ansvar overfor en guddommelig vilje, en autoritet utenfor mennesket 22 23

13 selv, som holder dom over dets tro og livsførsel. (Ez 5:1ff, Malaki 3:5) Det er altså ikke nok å møte Gud med fromhet bygget på et ønske om å gjøre oversanselige erfaringer. Åndelighet er i seg selv intet kriterium på sann gudstro, slik apostelen Paulus advarer kolosserne: Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag som hviler på menneskers tradisjoner og stammer fra grunnkreftene i verden, ikke fra Kristus. (Kol 2:8) Augustin om bønnens betingelser Det er i et slikt kritisk perspektiv Augustin drøfter det å be. I innledningen til selvbiografien Bekjennelser tar kirkefaderen opp forholdet mellom gudserkjennelse og bønn ved å spørre: Hvem kan påkalle deg (Herre) som er uvidende om deg? Den som ikke kjenner deg, kan komme til å påkalle noe annet istedenfor deg. Augustin gjør gjeldende at man for å kunne prise Gud, først må kjenne Gud og spør videre: Hvordan kan de (noen) påkalle den (Gud) som de ikke tror på, og hvordan skal de (kunne) tro uten at det er noen som forkynner? (Confessiones I:1) Tydeligvis følger Augustin her Paulus. Han siterer ikke bare direkte fra ordene i Romerbrevet: Hvordan kan de påkalle en Gud de ikke tror på (10:14), men argumentasjonen som sådan reflekterer apostelens tale på Areopagos til de greske filosofer: Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. (Ap gj. 17:23) Kunnskapsproblemet Kollisjonen mellom de greske filosofer og Paulus tydeliggjør for oss den strukturelle forskjell på gresk og jødisk forståelse av hvorledes mennesket skal tilegne seg kunnskap om Gud. Den greske religiøse problemstilling er antroposentrisk, idet man spør: Hvor skal jeg få tilforlatelig viden om Guds eksistens? Frigjort fra dikternes lek med myter definerer filosofene Gud som Den ubevegelige beveger, dvs. det livsprinsippet som ligger til grunn for alt liv uten selv å være underlagt tidens og rommets begrensninger. Kunnskap om Gud tilegnes enten med Apollon som forbilde gjennom rasjonal erkjennelse eller dionysisk gjennom ulike former for emosjonell erfaring. 2 Guds hellighet Den jødiske religiøse problemstilling er derimot teosentrisk. Problemstillingen tar utgangspunkt i Gud som erkjennelsens objekt, idet man spør hva som skal til for at Gud åpenbarer seg for mennesket. Det grunnleggende gudspredikat i Bibelen er Guds hellighet. Ordet hellig er på hebraisk avledet av en stamme (q-d-sh) som etymologisk betyr avsondret. 3 Det skille som helligheten setter mellom Gud og mennesket, umuliggjør at mennesket i kraft av sine egne ressurser kan slå bro til Gud. Den troendes utfordring blir følgelig å fange Guds oppmerksomhet, slik salmisten ber: Vend øret til mine ord, Herre, akt på min tanke. Merk på mitt klagerop, min konge og min Gud! For til deg ber jeg. (Ps 5:2f) For at mennesket skal vinne seg saksvarende kunnskap om Gud eller tilbe ham, må altså Gud selv ta initiativet. Deus absconditus Fordi synden står mellom Gud og mennesket, er altså bønnhørelse ingen selvsagt rettighet. Jaget ut av paradishaven er synderen billedlig talt utenfor Guds hørevidde: Når de roper til Herren, svarer ham dem ikke, fastslår profeten Mika: Da skjuler han ansiktet for dem, fordi de har gjort ondt. (Mika 3:4, jfr.. Jer 11:11) Paradokset i det bibelske gudsbilde er at denne skjulte Gud ikke desto mindre har åpenbart og åpenbarer seg som Frelseren. Om den Hellige er avsondret fra alt menneskelig, er han ikke derfor fjern i sin omsorg. (Hos 11:8f) Profeten Esaias oppsummerer det bibelske gudsbilde med å si: Sannelig, du er en Gud som skjuler seg, du Israels Gud, du frelser! (Es 45:15) De gjenstående spørsmål blir derfor: Hvordan frelser Gud? For hvem skjuler han seg og for hvem åpenbarer han seg? Ulike gudsbilder ulike erkjennelsesveier Hvis vi på denne bakgrunn vender tilbake til spørsmålet om forskjellen på gresk og jødisk forståelse av forholdet mellom Gud og menneske, gir de to kulturene oss alternative løsninger på hvorledes mennesket skal vinne kunnskap om Gud. Forskjellen kan enkelt illustreres gjennom hvilke verb som brukes for å oppnå religiøs erkjennelse. Mens grekeren vil se Gud for å forstå Guds vesen, vil jøden høre Guds budskap. 4 Den greske tenkemåte tar utgangspunkt i mennesket selv. På basis enten i intellektets forestillingsevne eller i følelsenes spontanéitet, kan mennesket trinn for trinn vinne innsikt om Et høyere Vesen. Veien går slik fra det personlige til det upersonlige, idet mennesket er den aktivt søkende og Gud det passive objekt for erkjennelsen. Derimot forstår den bibelske beretning forholdet mellom Gud og mennesket Gud som et forhold mellom personer, hvor Gud er initiativtageren. Det gamle testamente bevidner igjen og igjen Skaperens omsorg for mennesket, idet Han frelsende griper inn i menneskeslektens historie. Skjellsettende i Guds frelsesvilje er kallelsen av Abraham og løftene om at alle jordens ætter skal velsignes i ham. (1 Mos 12:1ff, 22:15ff) Også i Det nye testamente fremstår Abrahams troslydighet som forbildet for menneskets samkvem med Gud. Han er alle troendes Far. (Rom 4:16; Gal 3:9; Heb 11:3,12). Bønn til Abrahams Gud Kallelsen av Abraham muliggjør en ny form for tillitsfull bønn. Fordi Abraham er kalt av Gud, våger han å tiltale Gud, enda han er støv og aske. (1 Mos 18:19,27,32) Abrahams særegne forhold til Gud utvelgelsen gir også hans husholdning frimodighet til å be til Gud i direkte tiltale: Herre, du som er min husbond Abrahams Gud, la det lykkes for meg idag, og vis godhet mot Abraham, husbonden min! (1 Mos 24:12) Det er altså ikke en helt fremmed Gud som tiltales, men den Gud som kalte Abraham og velsignet ham. I tillit til Guds løfter kan således også Abrahams husfolk be til Gud i Abrahams navn. Den brennende busk Ifølge den bibelske fremstilling tar Guds selvmeddelelse nok en ny vending i forbindelse med uttoget fra Egypt. Paktslutningen i ørkenen er ikke bare begynnelsen på den bibelske monotéisme, men Guds utvelgelse av jødene konstituerer også Israel som folk. (5 Mos 4:34-39) Avgjørende i det hele er imidlertid det som skjer før ørkenvandringen, nemlig epifanien ved den brennende busk. (2 Mos 3:7ff) Ved kallelsen av Moses gir Gud seg ikke bare tilkjenne gjennom sine gjerninger, men han navngir seg selv. Hendelsen begynner med, får vi forklart, at Gud har sett hvor vondt israelittene har det i Egypt og hørt deres bønner. Før Moses sier ja til å følge Guds kall til ham, ber han om å få vite hvem Gud er. Gud navngir seg selv som Jahve Jeg ER Den hvis vesen det er å være til. JEG LEVER kunne være en passende oversettelse. Samtidig tilkjennegir Gud seg som den som innfrir sine frelsesløfter i tid og rom; Han er Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. (2 Mos 3:13ff) Skaperen er altså også Frelseren, den aktivt handlende som kaller Israel til sin pakt og som trofast holder sine løfter. Guds mysterium forblir utilgjengelig Men om Gud åpenbarer sitt navn for Moses, avslører Han ikke derfor sitt mysterium. I ørkenen ber Moses om å få se Guds herlighet. Gud svarer ham: Jeg vil la all min godhet gå forbi deg, og jeg vil rope ut mitt navn, Herren. For jeg er nådig mot den jeg viser nåde, og barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over. Du kan ikke se mitt åsyn, sa han, for det menneske som ser meg, kan ikke leve... Når så min herlighet går forbi da kan du se meg bakfra, men mitt åsyn kan ingen se. (2 Mos 33:18f, 22f; jfr.. 1 Tim 6:16) Selv om mennesket aldri kommer lenger enn til å se Guds rygg, har Gud åpenbart for paktsfolket det som de trenger å vite om ham. Ved paktsslutningen forklarer Moses folket: Det som er skjult, hører Herren vår Gud til; men det som er åpenbart, gjelder for oss og våre barn til evig tid, for at vi kan holde alle budene i denne loven. (5 Mos 29:29) 24 25

14 Det er altså tilstrekkelig for paktsfolket å vite at Gud er nådig og at Han vil noe med dem. Guds navn som objekt for tilbedelse Uttogsberetningen forteller dernest at Gud ved paktslutningen selv instituerte en kultus som uttrykk for forholdet mellom Ham og folket. Guds hellighet hans avsondrethet betyr imidlertid at Han ikke selv er nærværende; nærværet knyttes til Hans navn som fokus for tilbedelse: På et hvert sted hvor jeg lar mitt navn ihukomme, vil jeg komme til deg og velsigne deg. (2 Mos 20:24) Innbydelsen til gudstjeneste hviler altså alene i Guds eget initiativ, og objektet for tilbedelsen er ikke Gud selv, men Hans navn som er bærer av Hans nærvær i verden. Denne distanse understreker at tilbedelsen er ikke noe som mennesket selv kan instituere, og Guds nærvær er gitt med forbehold. Ikke desto mindre antar tilbedelsen av navnet institusjonelle og symbolske former. Gud selv lover å møte folket ved å åpenbare seg over paktskisten som bærer Hans navn. (2 Mos 25:17; 3 Mos 16:2; 5 Mos 12:5; 2 Sam 6:2,11) Senere ble Sionstempelet bygget nettopp for å gi rom for Guds navn. (1 Kong 9:3,11:36) Hvilende over soningstedet i det allerhelligste emanerer gudsnavnet velsignelse blant gudstjenestedeltagerne. (1 Krøn 28:11; 4 Mos ) Som betegnelse på Guds handlende og frelsende nærvær må navnet altså forståes dynamisk, instrumentalt, slik salmisten ber: Gud frels meg ved ditt navn og hjelp meg ved din kraft! (Ps 54:3, jfr. Joh 3:18) Gudsbildets antropomorfe trekk I den videre fortelling leser vi at Guds forhold til paktsfolket er som den kjærlige ektemanns forhold til sin make. Guds kjærlighet betyr at Han er fylt av brennende iver og omsorg for sitt folk (Mika 4;1ff; Es 11:1ff), men Gud er også nidkjær for sitt navn, hvis Israel troløst vil dyrke andre guder. (Ez 39:7,25) Det finnes ingen annen Gud som kan æres under andre forestillinger. (2 Mos 20:23; 5 Mos 4:35; Es 40:18,25; 44:6) Denne eksklusivitet forklarer ikke bare billedforbudet i Det gamle testamente, men også avvisningen av enhver form for selvbestaltet gudsdyrkelse som avgudsdyrkelse. (1 Kong 12:26-31; Jer 7:18ff) Gud hører våre bønner Slik vi har gjennomgått den gammeltestamentlige forståelse av sann bønn, har vi villet tydeliggjøre et gitt mønster. Bønnens problem er kløften mellom det syndige menneske og Gud. Den avstand overvinnes ved at Gud selv tar initiativet til bønn ved å invitere til samfunn med seg i pakten. I denne samfunnspakt åpenbarer Gud sitt navn slik at den bedende kan velsignes. (4 Mos 6: 22ff) Sammenlignet med den greske forståelse av Gud som Det høyeste Vesen er da Bibelens Gud på en og samme gang uendelig fjernere og intimt nærmere. Dette paradoks avspeiler at Gud handler med mennesket som en villende vilje. Gud er et jeg som er tro mot seg selv og sine løfter. Gud møter den bedende som person til person. Derfor går det an frimodig å mase på Gud i tillit til at bønnen skal omstemme Ham. Ut fra et slikt premiss bringer profeten Jeremia Guds trøst til det ulydige Israel: Jeg vil gi dere fremtid og håp. Når dere kaller på meg og kommer til meg med deres bønner, vil jeg høre på dere. Når dere søker meg, skal dere finne. Ja, søker dere meg av et helt hjerte, lar jeg meg finne, sier Herren. (Jer 29:12-14) På samme måte inngår Guds antropomorfe trekk som forutsetning for bønnesvar i Jesu undervisning om bønn. (Luk 11:5-13) Frelsestidens komme Dermed kan vi vende tilbake til teksten fra søndag Rogate sjette søndag efter påske. (Joh 16:23ff) Bønnesøndagens evangelium viser oss hvordan den gammeltestamentlige bønnestruktur videreføres og utvides i den nye pakt. Innledningsvis hører vi Jesu si til disiplene i den øvre sal: Det kommer en tid da jeg ikke skal tale til dere i gåter, men åpent forkynne dere om Faderen. Den dagen skal dere be i mitt navn. (16:25f, jfr. 14:14) La oss nå prøve å tydeliggjøre sammenhengen mellom de tre momentene Bortfall av gåtefull tale, forkynnelse av Faderen og bønn i Jesu navn. Kunnskapsproblemet løses Der kommer altså en tid, sier Jesus, da disiplene ikke lenger skal kjempe med å forstå hans gåtefulle tale. Når er dette? Den nye tid begynner åpenbart med Påskemorgen. Jesu oppstandelse, slik man i tidligere tider sa på bedehuset, er Guds kvittering på at Jesus virkelig hadde rett og myndighet til å tale og opptre i Hans navn. Gud har vedkjent seg ham ved den tomme grav. (20:17, jfr. Rom 8:11; 1 Kor 15:14ff; Ef 1:20). Dermed er kunnskapsproblemet løst. Sannheten om Gud er hverken gitt i oversanselige erfaringer eller i religiøse idékomplekser. (Kol 2:8) Jesus fra Nasaret har gitt Gud et ansikt ved å åpenbare Guds kjærlighet til verden. (2 Kor 4:6) Jesus er da ikke bare som Moses en bærer av åpenbaringen; han er selv åpenbaringens innhold. (Joh 12:45, 14:9) Budskapet sammenfaller med Jesu død og oppstandelse og står og faller med hans krav på å være Guds Messias. (1 Kor 15:17) Filosof eller pilegrim Apostelen Paulus forklarer for korintierne hva dette betyr for vår sannhetssøken. På den ene side betoner han at vi som troende kun forstår det himmelske stykkevis. (1 Kor 13.8) Vår kunnskap om Gud er nemlig gitt oss med et eskjatologisk forbehold. Vi søker sannheten ikke som filosofer, men som pilegrimer: For vi vandrer i tro, ikke i beskuelse. (2 Kor 5:7-1930) Men ikke desto mindre vet vi allerede nå det vi trenger å vite. Den saliggjørende kunnskap om Gud er ikke noe fremtidig, konstaterer han overfor galaterne med en spørrende advarsel: Men når dere nå kjenner Gud, ja, hva mer er, når dere er kjent av Gud, hvordan kan dere da vende tilbake til disse svake og fattige grunnkreftene i verden? (Gal 4:9) Med andre ord: Det avgjørende er ikke at vi kjenner hele Guds mysterium, men at Gud kjenner oss. Et nytt gudsnavn Faderen På samme måte som kallelsen av Moses tilkjennegav et nytt gudsnavn og en ny kultus, er også Jesu død og oppstandelse begynnelsen på en ny æra, en ny pakt da vi skal be i hans navn med et nytt gudsnavn Faderen. (Joh 16:26) I Det gamle testamente omtales Gud som en far i forhold til Israel eller kongen som Gud sønn (2 Mos 4:22, 2 Sam 7:14), og hos profetene sammenlignes Guds barmhjertighet med en fars kjærlige sinnelag. (Hos 11: 1,11; Es 63:15f) At Far ikke en perifer gudsbetegnelse i Det nye testamente, fremkommer ved at ordet forekommer ikke mindre enn 170 ganger i evangelieoverleveringen. 5 Den direkte tiltale av Gud som Far er det nye i Jesu forkynnelse av det frembrytende Guds rike. I sin kjærlighet til verden er Gud kommet oss nær og har gitt oss barnekåret som eskjatologisk gave. I Guds nye familie tiltales den gamle pakts Hellige Herre med barnekårets intimitet. Ikke bare adresserer Jesus i sin egen bønn Gud som Far (Mark 14:35f), men han lærer disiplene på samme måte å be Fader vår. (Luk 11:2; Matt 6:9) Tiltalen av Gud som Far har vært så påfallende at også de gresktalende menighetene i urkirken har anvendt araméisk barnetale og omtalt Gud som Abba Pappa. (Jfr. Mark 14:36; Rom 8:15, Gal 4:6) Å be med Jesus Dette nye farsforhold til Gud er imidlertid betinget av at bønnen fremsettes i Jesu navn. Det er han som har forkynt Guds kjærlighet til verden og åpenbart Guds navn som Faderen. I sin yppersteprestelige bønn ber Jesus til Gud, idet han sier om disiplene: Jeg har kunngjort dem ditt navn for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem, og jeg selv kan være i dem. (Joh 17:26, jfr. 5:18; Matt 11:25ff) Likeledes tok han efter sin oppstandelse disiplene inn i sitt eget sønneforhold og forklarte dem at Faderen er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud. (Joh 20:17) Derfor kan disiplene be i hans navn. Faderen elsker disiplene med den samme kjærlighet som vises Hans elskede Sønn, og Han oppfyller begjæringene som rettes Ham i Sønnens navn. På denne måte står den bedende ikke frem for Gud på egenhånd. Når Faderen ser Jesu disipler, ser han sin elskede Sønn og hører deres bønn sammen 26 27

15 med Sønnens bønn. (16:25ff ) Sittende ved Guds høyre hånd går den Oppstandne i forbønn for de troende og taler deres sak hos Faderen. (Jfr. 1 Joh brev 2:1; Rom 8:34; Heb 7:25) Bønnen som opus Dei Det er dette som er initiativet til kristen bønn. Den oppstandne inviterer oss til å gå inn i hans egen bønn for den himmelske trone. Fordi dere er barn, forklarer Paulus galatermenigheten, har Gud gitt sin Sønns Ånd i våre hjerter, og Ånden roper Abba, Far. (Gal 4:6; Rom:15f, jfr. 1 Tess 4:8) Innlemmet i Den hellige Treenighet er da det enkelte menneske, den enkelte menighet, ikke langt borte fra Gud. De ber til Faderen, med og ved Sønnen, og med ord som Ånden utsier i deres hjerter til Faderen. Slik er bønnen opus Dei Guds gjerning i oss. 6 Sluttnoter: 1 Se drøftelsen hos Jan Assmann, Die mosaische Unterscheidung oder der Preis des Monothéismus, München W.Weischedel, Der Gott der Philosophen, Bd I, Darmstadt 1972:11f 3 Se Norman H. Snaith, The Distinctive Ideas of the Old Testament, N.Y. 1964: 24f 4 Til denne problematikk i Johannes-evangeliet, se Raymond Brown, The Gospel of St John, N.Y. 1965, vol. I: , II:410 5 Se drøftelsen av Gud som Far hos Walter Kasper, Jesus der Christus, Mainz 1974:93ff 6 Se den klassiske fremstillingen hos, Per-Olof Sjõgren, Initiativet til bønn, Arken serien hefte nr 7, Oslo 1978 Gi abonnement få gratis bok! Abonner selv eller verv en venn i dag * 4 utgaver i året * Over 200 sider totalt * Kun 300,- (studentpris 200,-) + en gratis bok Ja, jeg velger bokpremie nr... Send bokpremien til... Avsluttende bemerkninger Ja, jeg vil abonnere på Lære og liv. Anliggendet i det foregående har vært å skissere egenarten i kristen bønn. Innledningsvis anførte vi Augustins forestilling om at det nødvendigvis er en indre sammenheng mellom den bedendes gudsbilde og hans bønn. Argumentasjonen i det følgende tok sikte å klargjøre forskjellen mellom den bibelske forståelse og en fromhet på bygget selvbegrunnede opplevelser eller religiøs erkjennelseslære. Både Det gamle og Det nye testamente gjør gjeldende at bønnen hviler i Guds initiativ og ikke i den bedende selv. Men den bedende er derfor ikke hjelpeløst alene, men kan finne styrke og frimodighet i Jesu ord om Guds nærhet: Be, så skal dere få. Let så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for. (Matt 7:8; jfr. Jer 29:12-14) Den som leter, er altså allerede funnet. Ja, jeg vil gi bort Lære og liv. Send regningen til: Navn Adresse Postnr/-sted Send tidsskriftet til Navn Adresse Postnr/-sted Nr 1: Philip Yancey Den Bibel Jesus leste (Veil. 198,-) Nr. 4: Philip Yancey Nådens gåte z(veil. 98,-) Nr 3: Peter Halldorf 21 kirkefedre (Veil. 198,-) Foredrag holdt ved Kirkelig Fornyelses Arbeidsdager i Bergen i mai 2009, noe utvidet. Send bestillingen til: Jorun Hermansen, Hovland, 1640 Råde (Tlf ) eller send epost til imbraten@online.no eller boe.johannes.hermansen@c2i.net Nr 2: Magnus Malm Under mandeltreet (Veil. 198,-) *************************************************************** Msgr. Roald N. Flemestad er biskop electus og generalvikar i Den nordisk-katolske kirke i Norge. Medlemskap i Kirkelig Fornyelse koster kr. 400,- og da er Lære og liv inkludert i prisen. Ta kontakt viss du vil bli medlem. Nr 5: Peter Halldorf Du brennende kjærlighetshild (Veil. 179,-) 28 29

16 Homilie er samtale Av Ottar Mikael Myrseth Vestavind Fast spalte i Lære og Liv Det gamle ordet for forkynning er homilie med grunntydinga å vere ilag, dvs i den felles samtalen. Samtalen er altså trusformidlinga si eldste form, og mykje tyder på at det er på høg tid å fornye nettopp denne. I ei tid med aversjon mot autoritetar, heng ofte preikestolen vel høgt til å eigne seg til formidling av evangeliet. Eg debuterte som folkehøgskule-lærar for åtte år sidan, med _ århundres predikant-erfaring, og trudde eg kunne det meste om messe- og kasualiapreiker, talar i lyd og lag der det var spørsmål om eit ord og ein tanke. Men eg hadde meir å lære. Folkehøgskule-publikumet utfordra til nytenking om formidling av evangeliet til menneske som er totalt utan tradisjon men likevel opne for Gud. Kan det finnast altar for ein ukjend gud idag? Fins det møtestadar når skriftord ikkje gir assosiasjonar og trussanningar er framande og provoserande? Fins det tendensar i tida, så gjeld det å finne dei. Meir merkbar enn det meste er lengten etter det autentiske, etter reality. Born fostra opp i byggefelt og bustadblokker, saknar gjerne ein stad der ingen skulle tru at Kan det finnast altar for ein ukjend gud idag? Fins det møtestadar når skriftord ikkje gir assosiasjonar og trussanningar er framande og provoserande? nokon kunne bu. Ungdomar med vel tilrettelagt, kontrollert og gjennom-organisert kvardag, higar etter suget i magen, ekstremerfaringar, motbakkar og motstand. Det må gå an å setje ord på det gode livet for folk som har alt pengar kan kjøpe og er lei av ting som ikkje kan gjengjelde kjærleik. Eg ser på folkehøgskule-ungdomar som pilegrimar. Dei har brote opp frå den slagne karriereveg og søkjer eit annleis år. Dei er nok ikkje like motiverte for å møte motstand dette året, å skulle streve, lære, bli danna. Men dei er like fullt i ein kontekst der det skjer. Folkehøgskole er ein høgskole om det å vere folk, om det å leve litt høgare, å strekke seg eit hakk lenger, å nå og forstå meir. Kva trengs då for at samtalen kan føre til tru? Livet er ein veg, men rundkøyringa fører ingen stad. Ei pilegrimsvandring er vandring mot eit mål. Om Gud fins, er livet vårt ei vandring mot det målet Han har sett. Den som lengtar etter noko meir, etter å bli elska og kunne gjengjelde kjærleiken, leitar etter det målet. Når folk søkjer reality ved å reise langt bort frå grå kvardag og telefonar, rekningar, skrikarungar, uvenar, nabokranglar og all slags problem, hjelper det lite om ikkje målet er for syne. Pilegrimar veit at det fins heilage stadar og menneske. Moses fekk vite av Gud at han stod på heilag jord (2. Mos 3:5). Dei heilage som Hebrearbrevet listar opp (Hebr 11), var drivne av tru. Dei heldt fast på noko verkeleg som ikkje var utan vidare synleg. Dei hadde ein lang veg, men målet var klart. Dei visste at dei var framande der dei fôr fram, men dei kjende lengten etter det himmelske. Ting og bekymringar i livet trugar med å frårive meg målet. Men livet kan også bli så overflatisk at ingenting rekk inn i sjela mi og setje preg. Underhaldande og aktivt, men som ei rundkøyring. Då inviterer eg til ein avsondra samtale for å fortelje si eiga livshistorie. Vi samtalar om trådar som viser att, som vitnar om noko verdifullt, godt, sant, umissande, som eg vil bygge på. Det er sikkert også vakkert. Når det gode, det sanne og det vakre heng i hop, heng livet mitt i hop og er verdifullt. Eit godt folkehøgskole-bibelord er apostelen si formaning om å søkje det høge, det som er der oppe, hjå Gud. (Kol 3:2). Vegen dit er å la seg omskape og få eit nytt sinn som har den dømekraft som er frå Gud, å kunne sirkle inn det gode, det hugnadlege og fullkomne (Rom 12:2). Slik startar gjerne samtalen som skal legge grunnlaget for eit liv i tradisjonen: At Gud fins og har ein plan og eit mål for meg; at Guds møtestadar er midt imellom oss; at Gud bryr seg; at Han løner dei som søkjer Han; at Han forpliktar oss; at trua har konkret innhald; at livet er ein guddomeleg praksis utan returrett. Det vakre i livet er gjerne ein stødig peikepinn, ei fabelaktig utsikt frå ein fjelltopp, eit musikkstykke, eit overnaturleg skjønt måleri, ein god relasjon mellom to menneske. Oftast minner det oss mest om det overjordiske, det evige, det usynlege. Den som strekker seg etter det som er høgare enn jorda, som satsar på høg-skole for folk, vil finne det som er der oppe hos Gud. ************************************************************** Ottar Mikael Myrseth er prest i Den nordisk-katolske kyrkja og fast spaltist i Lære og Liv

17 «Elvane klappe i hendene» Lovsongen i skaparverket Av Arnfinn Andreas Haram O.P. Midt i skaparverket står mennesket som skal vere skaparverkets prest, konge og profet for å tydleggjere meininga med alt som er: Guds rettferd, det felles gode, Guds fred, shalom, pax summert opp i den store lovsongen, den store gleda, gleda i Gud! I Lovsongen til Gud og Lammet (Op 15, 3-4). I denne artikkelen tek eg utgangspunkt i ein av dei store lovsongane i Bibelen og i kyrkja sin tradisjon: Magnificat, Marias Lovsong (Luk 1,46-55): Mi sjel høglovar Herren, og mi ånd frydar seg i Gud, min frelsar. For han har sett til si ringe tenestekvinne. Og sjå, frå no av skal alle ætter prisa meg sæl, for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; heilagt er hans namn. Frå ætt til ætt varer hans miskunn for dei som ottast han. Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spreidde dei som bar hovmodstankar i hjartet. Han støytte stormenn ned frå trona og lyfte opp dei låge. Han metta dei svoltne med gode gåver, men sende dei rike tomhendte frå seg. Han tok seg av Israel, sin tenar, og kom i hug si miskunn slik han lova våre fedrar, Abraham og hans ætt, til evig tid. Men kva seier eg eigentleg når eg bed denne bøna, proklamerar denne lovsongen? 1. Magnificat mi sjel høglovar Herren... Eg seier: Gud er Gud, ingen og ingen ting skal opphøgje seg over han og opphøgjast over han! Gud er ikkje alltid borte i vår tid: tvert om; han blir stadig angripen, han utfordrar og engasjerer, jfr. den nye ateismen Men vi har detronisert han. Vi har utvikla eit syn på verda som seier at alt går av seg sjølv, og at mennesket gjer som det vil. Vi har sett vår eigne standardar og Gud må målast etter dei. Mennesket, også vi truande, må gjenfinne sin plass som fundamentalt avhengige av Gud! Han har skapt oss; det er i han vi lever, rører oss og er til (Apg 17,28). Ein dag skal vi svare for han, i domens store forum, på den store mønstringsdagen! Å lovsynge er å seie: Gud er Gud! 2. Magnificat mi sjel... Eg seier at Gud er ein levande Gud; han er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, vår Herre Jesu Kristi Far. Vi har skaffa oss kontroll over Gud og syng lovsong for oss sjølve, nettopp fordi vi har fjerna Gud frå det levande, verkeleg livet. Vi er blitt deistar slike som vel trur at det er ei Gud, men at han ikkje kan eller vil gripe inn: Skaparverket går som ei maskin etter sine eigne lover, vi kan ikkje be om regn og ikkje om sol, ikkje om at Gud må gripe inn i stort og smått. Vi trur ikkje at vi kan be han om det som ligg på hjarta, at han kan endre sin plan, at han kan tukte og at han kan velsigne, han sit der berre hjernedød i gyngestolen sin, med ein slags guddomleg Alzheimer-sjukdom. Når vi opphøgjer Gud, må vi ikkje opphøgje han slik at han blir fjern, ein som ikkje engasjerer seg og bryr seg. Det er ikkje Bibelens Gud, det er ikkje Mose Gud, det er ikkje profetane sin Gud, det er ikkje Marias Gud, det er ikkje apostlane sin Gud: Lat i alle ting dykkar ynskje koma fram for Gud, i påkalling og bøn med takkseiing (Fil 4,6). Kall på meg den dagen du er i naud, så skal eg bønhøyra deg! (Sal 50,15); Be, så skal de få, leit, så skal de finna, banka på, så skal det latast opp for dykk (Matt 7,7)! 3. Magnificat mi sjel... Eg seier at heile skaparverket står i eit levande tilhøve til Gud! Det handlar verkeleg om skaparverkets lovsong. Den fjerne Gud etterlet seg eit skaparverk som ikkje lenger fortener namnet: ei død maskin, ein kolossal ansamling med materie som vi menneske skal kunne underleggje oss ikkje som Guds ansvarlege forvaltarar, men som super-menn og -kvinner utan omsyn til våre medskapningar. Vi er ikkje dei einaste! Der er englane, heile den usynlege verda korleis gjev vi akt på dei? I messa kallar kyrkja oss til å lovsynge saman med dei, men det himmelske koret: Med dei vil vi og blanda våre røyster og tilbedande syngja: Heilag, heilag, heilag, heilag er Herren Sebaot, all jorda er full av hans herlegdom. Eller i det store Gloria over Betlemsmarkene, over alle marker og enger og skogar kalla den himlajorden eller änglamarken om du vill over alle byar, stallar, fødestover og herbyrge, over vismenn og hyrdingar, over heile den menneskelege røyndomen: Ære vere Gud i det høgste, og fred på jorda, Guds hugnad med menneska! I klosteret syng vi kvar sundagsmorgon og på alle høgtider og festdagar den store hymnen (frå Daniels bok 3, , i den katolske bibelen); Lovsongen åt dei tre mennene : Heile røyndomen, heile skaparverket er ein lovsong, ein liturgi, ein evkaristi/ei takkseiing, alt er skapt for å takke og ære Gud. Og alt som er, har ein liturgi, dvs ein funksjon, ein plass, ei meining frå den minste maur, til den største kjerub; arbeidsmenn og kvinner, kunstnarar, vitskapsmenn, lærar, omsorgspersonar, politikarar tenk om dei kunne sjå sitt liv som ei liturgi, som ein lovsong, og ikkje berre som ein jobb, ei inntektskjelde, ein karriereveg, ein ambisjon! Midt i skaparverket står mennesket som skal vere skaparverkets prest, konge og profet for å tydleggjere meininga med alt som er: Guds rettferd, det felles gode, Guds fred, shalom, pax summert opp i den store lovsongen, den store gleda, gleda i Gud! I Lovsongen til Gud og Lammet (Op 15, 3-4). 4. Magnificat mi sjel høglovar... Eg seier at eg er eit levande menneske! Det ikkjelovsyngjande, ikkje-tilbedande, ikkje-takkseiande/ ikkje-evkaristiske mennesket, er ein forstumma skapning, eit lukka vesen, ein autist! Mennesket som ikkje opnar seg mot Gud, opnar seg heller ikkje verkeleg mot sine medskapningar, mot medmenneske, mot naturen. På den andre sida: Dersom vi lovsyng utan å opne oss mot andre, blir det ein falsk lovsong, fromt klisj! Menneske, opne deg! Effata!, seier Jesus til den dauvstumme (Mark 7,34). I det ordet, effata, ligg 32 33

18 heile evangeliets skaparkraft samla. Difor er det stadig ein del av det katolske dåpsritualet. Skal vi kunne opnast i lovsong til Gud og opnast i ærleg og kommunikasjon med andre, må vi våge å opne for det som er vondt, våge å setje ord på det. Framfor alt for uttale Guds effata over den store lovsongssperra, den store kommunikasjonssperra: Synda. Så lenge eg tagde, tærtest eg bort, eg stunde heile dagen, seier salmisten. For dag og natt låg di hand tungt på meg. Mi livskraft kvarv som i sommarens hete. Då sanna eg mi synd for deg og dulde ikkje mi skuld. Eg sa: Eg vil sanna mine synder for Herren. Og du tok bort mi syndeskuld. (Sal 32) Då løsnar det; då kan vi seie som det heiter vidare i same salmen: Du vernar meg mot trengsle og lèt frelsesjubel lyda ikring meg... Gled dykk i Herren! Bryt ut jubel, de rettferdige, ja, rop av fagnad, alle de ærlege! Difor er syndsvedkjenninga og skriftemålet lovsongens morsskjød. Og ikkje det motsette av lovsong, slik ein stundom får inntrykk av no for tida. Det tilgjevne mennesket er det lovsyngjande mennesket. Denne artikkelen er er et redigert manuskript fra et foredrag holdt i Loddefjord kirke i Bergen 24. januar 2009, på et seminar om lovsang og hymnologi, der også Rune Larsen og Arve Brunvoll var bidragsytere. Isaac Ilyich Levitan: Golden Autumn,

19 ÅNDELIG VEILEDNING «Det er en tydelig Jesus-sentrering i det som skrives» Per Eriksen Vårt Land William Barry & William Connolly Å gi åndelig veiledning «Du finner Guds spor i din egen historie» påpeker Arne Sand, prost i Den norske kirke, i Endelig på norsk! forordet til denne etterlengtede norske utgaven av en klassiker innen praktisk åndelig veiledning. I dag er den ignatianske veiledningen ledende innen norsk retreatbevegelse. Pris kr 278,- Klassiker! Johannes av Korset Åndelig Sang Dette er den spanske 1500-talls mystikerens vakreste verk. Her forenes poesi, spiritualitet og teologi i en harmonisk enhet. Riktig lest er de en enorm inspirasjon, slik de har vært det gjennom århundre. (Olav Egil Aune i Vårt Land) Pris innbundet kr 298,- NÅ OGSÅ PÅ NYNORSK! Bokperle Tidebøn/Tidebønn DAGLEGE BØNER FRÅ BIBELEN. Rune Richardsen (red.) Svein Arne Myhren (ove) Nå er nynorsk versjonen her! For første gang siden Bibelens salmer ble nedtegnet, forligger nå en fullstendig tidebønnsbok på nynorsk. Bokmålsutgaven kom i desember i fjor. Boken har fire tidebønner pr dag for én hel uke: Laudes / I løpet av dagen / Vesper / Completorium. Den er en yppelig introduksjon- og fellesbok for unge, familier, bibelgupper, menighetsråd mm. Og prisen: Kun kr 149,- Trykket med støtte fra Stein Eirik Foss minnefond Pris kr 228,- BØNN OG MEDITASJON www. efremforlag.no NYE NETTSIDER Om retreat, bønn og kristen mystikk Per Mases «Den indre hage» NYHET! Vakkert om det viktigste! Vi er skapt til å puste inn hans kjærlighet i bønnen og puste den ut i vår måte å leve på sier Per Mases i boken Den indre hage En perle fra en av Sveriges mest erfarne åndelige veiledere. Leses sakte!. Forord av Wilfrid Stinissen Per Mases er enkel, praktisk og liketil. Han skriver om å sitte, om hva man kan forvente seg nemlig at teksten flytter seg fra å være noe som skal analyseres, til å være en gave som mottas. (Olav Egil Aune i Vårt Land ) Bøkene kan kjøpes i bokhandelen eller på post@efremforlag.no telefon Klostervisdom gode bøker rett og slett! Bønn Teologi Veiledning Klostervisdom for moderne mennesker! CHRISTOPHER JAMISON Ditt hellige rom Få klarer med en slik letthet som Jamison utviser, å holde frem den benediktinske erfaring til vital og dyptloddende veiledning, Boken er kommet i kjølvannet av BBC2 tv-serien «The Monastery», som hadde tre millioner seere i England. Serien viste den benediktinske veiledningen i klosteret i Worth, der Jamison er abbed, og den evnen arven etter St Benedikt har til å endre mennesker, uavhengig av stand og tidsepoke. «Jamison åpner dører mellom vår tid og vår tro, med vital veiledning for både søkere, tvilere og velvante troende» Oversetter Knut Grønvik Innbundet kr 298,- Kun kr 198,- hos Bok & Media* WILFRID STINISSEN Størst av alt er kjærligheten En syntese av teologi og praktisk livskunst om kjærlighetsrelasjoner Gud og menneske og mennesker imellom. Menneskets kjærlighet er sann i den grad den speiler kjærligheten hos den treenige Gud. Pris innbundet veil. kr 339,- For første gang på norsk! BENEDIKT AV NURSIA GREGOR DEN STORE St. Benedikt Regel Vita *Mai-kampanje! Tekstene som har vært med på å forme europeisk åndsliv g jøres nå på ny tilg jengelige pånorsk, denne gang oversatt fra latin av Mette Nygård. Gregor den stores Vita om St Benedikt har tidligere ikke vært oversatt til norsk. Boken kommer 8. mai og har en fyldig 45- siders innleding av kirkehistoriker Jan Schumacher. Boken er et must for enhver som ivrer etter å kjempe den gode strid, og kjenne det europiske åndsgrunnlag. Innbundet kr 268,- Klassiker! 36 37

20 Høringsuttalselse Høringsuttalelse fra Bønne- og arbeidsfellesskapet Kirkelig Fornyelse om forslaget til ny ordning for hovedgudstjenesten i Den norske kirke. Til Kirkerådet for Den norske kirke. Bønne-og arbeidsfellesskapet Kirkelig Fornyelse (KF) takker for muligheten til å komme med synspunkter i høringsprosessen. KF er en økumenisk bevegelse som har sprunget ut av Den Norske Kirke, og de fleste av våre medlemmer hører til her. Mange er prester og kirkemusikere, og vår bevegelse har ytt betydelige bidrag til gudstjenestefornyelsen i vår kirke de siste tiårene.vi vil konsentrere oss om forslag til ny ordning for gudstjenesten(fno). I det omfattende materialet finner vi mye godt, ikke minst det som er fra kirkens katolske arv. Men vi vil peke på at forslaget går langt i å omskrive Den Treenige Guds navn, Fader, Sønn og Hellig Ånd. Slik fjerner man seg fra kirkens bekjennelse og katolske tradisjon. Dette kommer fram ved innledningen. Formuleringen i den treenige Guds navn: Vår Skaper, Frigjører og LIvgiver kan ikke erstatte trosbekjennelsens og dåpens gudsnavn. Det kommer også fram ved at Hellige Herre, allmektige Far, evige Gud i prefasjonen erstattes med allmektige og nådige Gud. Den kristne bekjennelsen Jesus Kristus er Herre, som bygger på det gammeltestamentlige gudsnavnet JHW, kan ikke settes til side i liturgien uten at det innebærer omdefinering av kirkens lære. I iveren for å skape gode fellesskapsopplevelser og inkludere alle går FNO for langt i å avsvekke det teosentriske fokus i gudstjenesten. Når Guds allmakt og hellighet avsvekkes, blir også menneskets behov for omvendelse svekket. Rent konkret kommer det tydelig fram ved at syndsbekjennelsen er flyttet. Forslaget om å innføre versus populum som normal ordning er et skritt i feil retning. Selv om det finnes gode argumenter for versus populum veier argumentene for ad orientem sterkere. En slik endring vil legge mer vekt på gudstjenesten som møte mellom mennesker enn menigheten samlet for Guds ansikt på vei mot Det nye Jerusalem. Messeliturgien uttrykker kirkens lære. FNO innebærer stor valgfrihet lokalt, og det enkelte menighetsråd får stor innflytelse over form og innhold. Dette er et skritt bort fra en økumenisk tilnærming i retning kongregasjonalisme, og en avsvekkelse av kirkens hyrde-og læreembete. Det melder seg noen spørsmål her: Hvordan skal menighetsrådene få den teologiske og liturgiske kompetansen som kreves for å ta så omfattende avgjørelser som det her legges opp til? Hvordan skal man takle de mange konflikter i kirken lokalt når det er et så omfattende og varierende materiale å ta stilling til? En omfattende revisjon av kirkens gudstjenesteordning krever en omfattende prosess. Vi er av den oppfatning at FNO er for uferdig og har såpass mange svakheter at den bør forkastes. Kirken er bedre tjent med å fastholde dagens ordning, med de variasjonsmuligheter som finnes. Samtidig ønsker vi en åpning for en nattverdliturgi som står mer i den klassiske liturgiske tradisjon. Vi legger ved et eksemplar av den såkalte SKG-liturgien, som brukes og anbefales i KF. Vårt ønske er at nattverdliturgien her kan være et av flere alternativ ved siden av vår nåværende alterbok. I vårt tidsskrift «Lære og liv» nr 1/09 er FNO omtalt i artikkelen «Ordo og dens betydning for den liturgiske agenda. En respons på liturgireformen i Dnk» av Dag Øivind Østereng og «Et godt sted å være for alle. Forslaget til liturgisk reform i Dnk» av Ole Fredrik Kullerud. Disse artiklene uttrykker i hovedsak vår holdning til FNO, og gir en mer omfattende argumentasjon for de synspunkter som er representative i KF. Gud signe vår kirke, må hun bevares i Åndens enhet, fornyes ved Ordet og sakramentene og bære frukt i kjærlighet, til vitnestbyrd for verden og til omvendelse, tro og helliggjørelse for sine barn, til ære for Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, og er, og være skal, Èn sann Gud, fra evighet til evighet. Amen. Sandviken, fredag 11. september 2009 Sverre Langeland sokneprest i Sandviken og leder av kollegiet i KF 38 39