Norsk transplantasjonsmedisin gjennom 50 år Ny tur for dialysepasienter og transplanterte til Kreta

Transkript

1 Nr. 1 mars 2007 LANDSFORENINGEN FOR NYREPASIENTER OG TRANSPLANTERTE Norsk transplantasjonsmedisin gjennom 50 år Ny tur for dialysepasienter og transplanterte til Kreta Transplantasjonstallene for 2006: Bekymringsfull økning av ventetiden 39 år med transplantert nyre ISSN

2 LNT-nytt Kjære medlemmer! «Vi minnes ikke dager, men øyeblikk» sto det på kaffekoppen min en dag jeg var ute og slappet av litt. Dette kjente jeg meg godt igjen i da det var tid for å se seg tilbake og gjøre opp status for året som gikk var et begivenhetsrikt år for LNT som ga oss mange fine øyeblikk å minnes. Det er ikke lett å trekke fram noen spesielle, men det er klart at jubileumsfeiring står sentralt likeså alle menneskene vi møter i løpet av året enten direkte eller på telefon. Personlig husker jeg med spesiell glede da jeg kunne stå på Gardermoen en tidlig morgen i september og ønske god tur til mange forventningsfulle dialysepasienter, transplanterte og pårørende som skulle på tur til Kreta. Og som dere ser i bladet, så vil jeg kunne få den muligheten igjen 13. september, da det er tid for ny tur til Kreta. Vi er veldig glad for at vi denne gangen takket være Helse og Rehabilitering og Extra-midlene har mulighet for å tilby pasientene turen til meget redusert pris. Vi håper at de som synes turene har blitt for dyre når alt må dekkes, nå kan benytte seg av muligheten til å få en ferie i Syden. Noen ønsker kanskje at vi skulle bytte litt på reisemål, og det har vi forståelse for. Det som imidlertid gjør at vi velger Kreta er tryggheten rundt dialyseavdelingen, for vi tør ikke ta sjansen på å bestille dialysebehandling på et sted vi ikke kjenner godt. Når det gjelder Helse og Rehabilitering, så går tiden fort til det igjen er frist for innsendelse av prosjektsøknader for Har du ideer til gode prosjekter så send forslagene inn til LNT sentralt eller lokallaget ditt. Det er dere som vet hva dere ønsker av LNT og hva dere vil vi skal jobbe med, men da er det viktig at dere lar oss få høre om det. Noen ønsker og tanker kommer fram på LNTs diskusjonsforum på nettsidene våre som etter hvert blir flittig brukt. Men selv om vi har fått et diskusjonsforum på nettsiden, ønsker vi oss fortsatt debatt i LNTs spalter. I den forbindelse ber vi deg legge merke til frister for innsendelse av materiell i bladet. Disse fristene er noe endret, fordi LNTs sentralstyre i styremøte før jul vedtok at LNT nå skulle utgis 4 ganger pr. år i stedet for 5 som har vært vanlig fram til nå. Vi tar sikte på å få bladene i posten i begynnelse av mars, juni, september og desember. Oppfordringen denne gang må bli: Si din mening i LNT-nytt! Utgiver: Landsforeningen for Nyrepasienter og Transplanterte Postboks 6727 Etterstad, 0609 Oslo Tlf Fax: lntnytt@lnt.no Ansvarlig redaktør: Berit Molton Worren Redaksjonskomite: Tom Næss Berit Molton Worren Medlemskontingent for 2007: Hovedmedlemmer kr. 225,- Støttemedlemmer kr. 125,- Firmaer o.l. kr. 350,- Annonser: LNT Postboks 6727 Etterstad, 0609 Oslo Tlf.: Fax: LNT-nytt utgis 4 ganger i året Opplag: 3300 eksemplarer Utgis også på Daisy-format for de som ønsker det. Ved adresse- eller navneendring glem ikke å gi oss beskjed. Oppgi gjerne ditt medlemsnummer, dette letter ajourføringen av medlemsregisteret. Signerte artikler står for forfatterens egen regning. Siste frist for innlevering av stoff er 10.1., 10.4., og Frist for annonser etter avtale med redaksjonen. Artikler kan kun brukes etter skriftlig avtale med redaksjonen. Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte innlegg. Redaksjonen er avsluttet Produksjon: Frogner Grafisk AS, 2016 Frogner Tlf Distribusjon: Postklart Distribusjon A/S Sinsenvn. 11, 0572 Oslo

3 Innhold Snart 39 år med transplantert nyre s. 4 Norsk transplantasjonsmedisin gjennom 50 år s. 8 Ny tur til Kreta s. 16 LNT arrangerer fagseminar om levende donorer s. 18 Landslotteriet 2007 s. 19 Transplantasjonstallene for 2006 s. 20 Hva skjer i LNT s. 22 Ungdom/foreldresamling s. 26 Verdens største konferanse for nefrologer s. 27 Rett fra lever n s. 28 Ny dialysestasjon åpnet i Brønnøysund s. 29 Dialyseenheten i Kristiansand s. 30 Styret informerer Er det noen som husker Soria Moria, ikke eventyret, men tiltredelseserklæringen til den rød-grønne regjeringa? De var ikke snauere enn at de sa rett ut, at de vil styrke innsatsen for å øke antallet donorer av organer. Så hvordan går det nå, et par år etterpå? Ventelisten for å få utført en nyretransplantasjon økte i 2006 med 30 %. Antallet nyretransplantasjoner var 265 i 2004, 229 i 2005, og 212 i Det var ikke dette de forespeilet oss; noen må ta seg kraftig sammen. Spesielt ille er det at antallet transplantasjoner med levende giver går ned. Norge har i mange år vært et foregangsland på dette området, og vi har fått skryt fra transplantasjonsmiljøene i andre land. Disse lovordene har forstummet, og vi sitter igjen med en flau smak i munnen. Mange spør seg naturligvis hva som kan være årsaken, og hva det kan være som har sviktet. Det er ikke unaturlig å plassere ansvaret hos helseminister Sylvia Brustad, men det er også nødvendig å rette søkelyset mot andre aktører i dette samspillet som vi forventer skal fungere. De 28 donorsykehusene som skal framskaffe organer fra avdøde donorer klarer ikke å levere, helseregionene klarer ikke å prioritere oppgavene for donoransvarlige leger, Rikshospitalet kritiseres for manglende kapasitet i perioder, og det store antallet nye nyrepasienter tyder på at det gjøres alt for lite på det forebyggende området. Når det gjelder levende giver har Rikshospitalet tatt et initiativ for å effektivisere og stimulere interessen for utredning av givere. Dette er bra, og vil utvilsomt bidra til å øke tilgangen. Men i tillegg bør man åpne for muligheten for anonyme givere. Dersom vi skal forvente å dekke behovet for nyrer til alle som trenger en transplantasjon, er det ikke nok med effektivisering av nåværende ordninger. Vi må tenke nytt, og vi må tørre å gjøre noe mer og noe annerledes. Anonyme givere kan bidra til å redusere ventelistene kraftig, de kan bidra til å redusere faren for at pasienter søker til fjernere himmelstrøk med tvilsomme metoder, de kan bidra til å forhindre kjøp og salg av organer, og de kan berge livet til noen av oss som venter og venter. Mens vi venter, så skal vi glede oss over en annen nyhet; nemlig at antallet levertransplantasjoner i 2006 var det høyeste noensinne. Forsidebilde: Utsikt fra Ekebergåsen i Oslo 3

4 Snart 39 år med transplantert nyr For bare noen få tiår tilbake var det utenkelig for en person med nyresvikt eller organsvikt i det hele tatt å overleve. Transplantasjon som behandlingsform har reddet mange mennesker og gjort at de har kunnet leve fullverdige liv på linje med andre. Nyretransplanterte Odd Bjørnstad (57) fra Oslo er et eksempel på dette. 4 het og moderne transplantasjonskirurgi er for de det gjelder. Uten transplantasjonen hadde ikke Odd kunnet tatt utdanning og fortsatt inn i arbeidslivet slik han har klart. Har levd et normalt liv - Jeg har levd et normalt liv, sier Odd. Jeg har ikke tatt spesielle hensyn til at jeg er nyretransplantert, jeg har forsøkt å leve så normalt som mulig. Jeg har deltatt på reiser, aktiviteter og fester på lik linje med Jeg ankommer selvdialyseavdelingen på Ullevål universitetssykehus for å møte Odd Bjørnstad. Han er den i Norge som har levd lengst med en transplantert nyre, snart 39 år har det gått siden han ble nyretransplantert i Odd var blant de første i Norge som ble nyretransplantert, faktisk den 8. personen som ble transplantert ved Ullevål sykehus. (Rikshospitalet hadde på dette tidspunktet transplantert 25 nyrer siden den første i 1956, de fleste av de betegnes som utprøvende behandling, se artikkel om Norsk transplantasjonsmedisin annet sted i LNT-nytt.) Han var altså blant de aller første som ble transplantert i Norge. Fra Norsk nefrologiregister har LNT fått bekreftet at Odd har den transplanterte nyren i Norge som har fungert lengst. I så måte er han et levende eksempel på hvor viktig nyremedisinsk virksomandre. Jeg har heller ikke tatt spesielle hensyn når det gjelder kosthold eller drikke, og jeg har tatt meg en øl på fest som alle andre. Jeg husker at Erik Enger (f. 1927), min lege på Ullevål sykehus, sa noe klokt til meg etter transplantasjonen i 1968: «Husk at du har vært syk, du er ikke syk lenger, lev som alle andre!». Jeg tror det er viktig å ikke bekymre seg over sykdommen, men forsøke å leve normalt. Mentalt tror jeg at dette har vært veldig viktig for

5 e møte med en «pionerpasient» - Det var sommeren for ett og et halvt år siden nyren begynte å slite. Etter en urinveisbetennelse som medførte betennelse i nyren, begynte nyren å svikte og siden november 2006 har jeg vært i dialyse. Men noe annet hadde jeg nesten ikke regnet med, nyren er jo 92 år gammel! 14 mai 2007 har jeg hatt den i 39 år, så den har jammen gjort jobben sin. Faren min var i midten av 50-årene da han ga meg nyre den gangen. Selv var jeg 18 år gammel. «Det begynte med en akutt nyresvikt» Vi begynner der det hele startet. Odd var bare 2 år gammel da han fikk en akutt nyresvikt. Han minnes å ha blitt fortalt at legene trodde svikten kunne ha kommet av ugressmiddel, et hvitt pulver som ble strødd utover bakken, og som han hadde fått i seg. Det inneholdt stoffer som for lengst er forbudt. Ole Jacob Malm ( ), en sentral skikkelse i norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig og senere like sentral i transplantasjonsmiljøet på Ullevål, var behandlende lege den gangen. Forgiftningen gikk ut over nyrene, og 15 år senere da han var inne til sesjon i forsvaret 17 år gammel, ble det konstatert høyt blodtrykk som nyren allerede hadde tatt skade av. Han ble lagt inn på Ullevål sykehus og igjen var Malm sentral i behandlingen for nyresvikt. Denne gangen så legene at meg. Når jeg ble syk igjen nå kjøpte jeg meg faktisk en hund for å stimulere meg selv til å tenke på noe annet enn sykdom, og selvfølgelig for å holde kroppen i form. Odds transplanterte nyre fungerer dessverre ikke så godt lenger, og har begynt å svikte, men det har ikke Odd. Han er opptatt med å skrive e- post på en bærbar PC der han sitter i dialysestolen. Vi kommer raskt inn på årsaken til at Odd befinner seg her på Ullevåls selvdialyseavdeling: 5

6 6 det ikke var noen vei utenom transplantasjon for å redde Odd. Han hadde alvorlig nyresvikt og moren og faren ble utredet for transplantasjon. 1. mai 1968 ble Odd lagt inn på Ullevål etter at han hadde mistet både taleevne og evne til skriftlig kommunikasjon. Jeg husker at jeg sto hjemme i stua og skulle si noe til mor og far, men det kom bare mumling ut. Jeg klarte ikke å formulere ord. Jeg klarte heller ikke å skrive det jeg ville si ned på en lapp. Kroppen lystret ikke hjernen som fortsatt var klar. Jeg ble sendt til Ullevål og fikk etter hvert 3 dialysebehandlinger før jeg ble transplantert 14. mai. Dialyse den gangen var ikke det samme som i dag, maskinen og filtrene dekket et stort rom. Etter tre dialysebehandlinger var det klart for transplantasjon. Moren og faren var utredet, og det ble bestemt at faren egnet seg best. Moren var revmatiker og av den grunn valgte de faren. avdeling etter et par uker på isolat. Etter en stund på avdelingen ble jeg sendt til Sjømennenes Helseheim i to uker. Jeg kom meg fort og fikk faktisk sommerjobb på en bensinstasjon den sommeren. Odd forteller at han som utdannet innen økonomi, personal og ledelse har deltatt på lik linje med andre i arbeidslivet. Han har arbeidet som saksbehandler i Justisdepartementet og med personaladministrasjon hos Fellesdata, og han har fortsatt 50 % stilling ved Standard Norge som personalsjef selv om han nå er sykmeldt. Han arbeidet full stilling fram til 2000 da han måtte trappe ned til 50 % stilling. Det var ikke nyrefunksjonen som gjorde at han måtte ta det med ro, nyren fungerte fortsatt utmerket. Men bivirkningene som følge av mange år på immundempende medisiner som Prednisolon og Imurel hadde begynt å melde seg. - Den gangen jeg ble transplantert tenkte man ikke på at medisinene hadde bivirkninger. Jeg husker jeg smurte meg inn med Spenol og kokosolje om sommeren. Det var populært å være brun og jeg ville ikke være noe dårligere enn andre. Men det gikk ikke mange år før konsekvensen av mye sol begynte å vise seg. Jeg fikk skjørere hud og hudforandringer som krevde regelmessig oppfølging på hudavdelingen på Ullevål. Kroppen var sliten rett og slett. Og jeg var blant annet mye plaget av podagra eller urinsyregikt, Transplantasjonen og livet etterpå - Ole Jacob Malm og Erik Enger var legene som jeg hadde mest kontakt med før og etter transplantasjonen. Frank Bergan ( ), en annen pioner, opererte inn nyren fra far. En kirurg som het Birkeland opererte far. Etter transplantasjonen hadde jeg to rom, ett til skifte til sterile klær, så en dør og innenfor rommet jeg lå på. Tandberg kom faktisk for å installere TV på rommet mitt, med stor antenne oppe på TV en. Det var stort den gangen med egen TV på rommet. Jeg måtte regne med isolasjon i uker og måneder etter transplantasjonen, så det var et hyggelig tiltak. Men jeg kom raskt til hektene og ble flyttet til en vanlig sykehusog dette sammen med behandling av andre bivirkninger gjorde at jeg rett og slett ikke hadde krefter til å jobbe så mye lenger. Men en som ble transplantert rett etter meg i 1968 tror jeg faktisk er i fin form og har vært i full jobb hele tiden. Det er ikke så lenge siden jeg hørte fra han. Han har heller ikke tatt store hensyn på fritiden til det å være nyretransplantert. - Jeg har selvfølgelig ikke tatt noen unødvendige risiko ved å drive med kampsport for eksempel, og jeg har alltid brukt bilbelte. Men ellers har jeg kjørt mye alpint og jeg holdt på med løping i mange år. Løp 5 og 10 kilometer jevnlig inntil føttene ikke tålte det lenger i Å være i aktivitet har vært veldig viktig for meg, og det får jeg nå også med hunden. Etter snart 39 år er det fremdeles litt «futt» igjen i nyren. - Hvem vet, hadde jeg ikke vært så plaget med urinsyregikt gjennom mange år og hadde jeg unngått nyrebetennelsen for halvannet år siden, jeg tror nyren hadde holdt i mange år til, sier Odd. Så slik sett er Odd et levende eksempel på at en transplantert nyre nesten kan leve evig. Tom Næss

7 Partners. For life. T R A N S P L A N T A S J O N 1997, Novartis Norge AS, P.B. 237 Økern, 0510 Oslo Tlf Fax

8 Norsk transplantasjonsmedisin Av Erik Thorsby Immunologisk institutt, Rikshospitalet-Radiumhospitalet og 8 Artikkelen stod opprinnelig i Tidsskr. Nor. Lægeforening nr. 24, 2006;126 og er gjengitt i LNT-nytt med tillatelse fra forfatteren og redaksjonen i Tidsskriftet for den norske lægeforening. Det er i år 50 år siden den første kliniske organtransplantasjon i Norge og Norden ble foretatt. I 1956, bare to år etter at den første vellykkede nyretransplantasjonen mellom to eneggede tvillinger ble utført i Boston, transplanterte Leif Efskind og medarbeidere ved Rikshospitalet en nyre fra en ubeslektet giver til en pasient med terminal uremi. Pasienten levde i 30 dager med sin nye nyre. Men norsk transplantasjonsmedisin omfatter også en rekke andre pionerer og pionerbedrifter, og Norge har på mange måter vært et foregangsland på dette området. Viktige årsaker til suksessen er dyktige og engasjerte pionerer, tidlig etablering av et tverrfaglig og landsdekkende samarbeid, samling av denne form for høyspesialisert medisin ved ett sykehus og forankring i egen forskning. Engelsk sammendrag finnes i artikkelen på Oppgitte interessekonflikter: Ingen Norsk transplantasjonsmedisin begynte i New York, hos Alexis Carrel ( ), fransk kirurg fra Lyon og leder for avdelingen for eksperimentell kirurgi ved Rockefellerinstituttet fra Carrel forsket på transplantasjon og utviklet en ny teknikk for karanastomoser. I 1908 viste han at det med denne teknikken var mulig å transplantere ekstremiteter mellom to hunder (1). Carrel fikk Nobelprisen i medisin i 1912 for sin banebrytende forskning innen karkirurgi og transplantasjoner. En ung norsk medisiner, Ragnvald Ingebrigtsen (fig 1), var stipendiat hos Carrel i Her utførte han bl.a. allogen nyretransplantasjon på katt, dvs. en transplantasjon hvor giver og mottaker er fra samme art, men genetisk forskjellige. Tilbake i Norge holdt han et foredrag om dette i Medicinsk Selskab i Kristiania. I referatet derfra skriver han bl.a. (2): «Jeg skal her vise frem 2 tilfælder av transplanterte nyrer hos katter; operationen er utført ad modum Carrel. Det ene præparat viser hvordan operationen mislykkedes av kirurgisk-tekniske grunde, det andet, som kirurgisk-teknisk er all right, viser hvordan operationen paa grund av den biologiske forskjel mellem de 2 individer av samme art ikke har blivende gode resultater samt de forandringer, som disse biologiske forskjelligheter frembringer i det transplanterte organ». Litt senere i referatet beskrev han de histologiske forandringene i preparat nr. 2 som «de sværeste former av akut nefrit med nogen lymfocytinfiltration». Dette er en av de første beskrivelser av avstøtningsreaksjonen. Ingebrigtsen gjorde også en rekke Fig. 1: Ragnvald lngebrigtsen ( ). Foto Rikshospitalets fototekniske avdeling forsøk på autolog og allogen transplantasjon av nerver hos kanin, noe som førte til hans doktorgradsarbeid, som ble avsluttet ved Rikshospitalets Patologiske Institut i 1916 (3). Her beskriver han at det ved allogene (som Ingebrigtsen kaller homoplastiske) transplantasjoner, i motsetning til ved autologe (autoplastiske), opptrådte en «vævsimmunitet», som «muligens kan komme til at gi os en forklaring paa den like til den allersidste tid saa dunkle forskjell mellom autoplastisk og homoplastisk overførte organers skjæbne i sin almindelighet» (3). Han ble i 1928 sjef for Kirurgisk avdeling B ved Rikshospitalet. Etter at han sluttet der i 1954, drev han i en alder av over 80 år fortsatt aktiv forskningsvirksomhet ved Institutt for eksperimentell medisinsk forskning ved Ullevål sykehus. En genuin forsker! Den sterke avstøtningsreaksjonen (vert-mot-transplantat-reaksjonen) (4) etter allogene eksperimentelle

9 gjennom 50 år ersitetet i Oslo, 0027 Oslo transplantasjoner, var utover på 1900-tallet det store hinderet for kliniske transplantasjoner. Datidens immunsupprimerende metoder var altfor dårlige til å kunne kontrollere avstøtningsreaksjonen. Det var derfor ikke uventet at den første vellykkede kliniske nyretransplantasjonen fra et individ til et annet var mellom to genetisk identiske eneggede tvillinger, dvs. en syngen transplantasjon, hvor. immunsupprimerende behandling ikke er nødvendig. Transplantasjonen ble utført av Murray, Merril, Harrison og medarbeidere ved Peter Bent Brigham-hospitalet i Boston Dette viste for første gang at nyretransplantasjon kunne bli et klinisk behandlingstilbud til pasienter med terminal nyresvikt. Joseph Murray (f. 1919) fikk Nobelprisen i medisin i 1990 for dette banebrytende arbeidet. Den første kliniske organtransplantasjon i Norge og Norden i 1956 I 1952 ble Leif Efskind (fig 2) professor og sjef for Kirurgisk avdeling A ved Rikshospitalet. Allerede i 1956, altså bare to år etter den første vellykkede nyretransplantasjonen i Boston, gjorde Efskind og medarbeidere Norges og Nordens første transplantasjon med en nyre fra en ubeslektet giver, en allogen transplantasjon. Pasienten var en 58 Fig. 2: Leif Efskind ( ). Foto Rikshos-pita/ets fototekniske avdeling år gammel mann hvis eneste gjenværende nyre måtte fjernes pga. nyrebekkenkreft. Givernyren var ikke bare allogen, den var også ABOblodtypeuforlikelig. Som immunsuppresjon for å forhindre avstøtningsreaksjoner ble brukt helkroppsbestråling og kortison. Pasienten levde i 30 dager med sin transplanterte nyre, da han fikk «hjertestans under sårrevisjon». Med datidens metoder for immunsupprimerende behandling var dette et ganske imponerende resultat. Efskind og medarbeidere gjorde på begynnelsen av 1960-tallet flere allogene nyretransplantasjoner (fig 3). Christian Cappelen ( ), som var spesiallege i patofysiologi ved Kirurgisk avdeling A i en årrekke, spilte en viktig rolle i dialysebehandlingen av disse pasientene preog/eller postoperativt. Sepsis eller irreversibel avstøtning («forkastelse») forhindret et vellykket resultat. I 1964 transplanterte Efskinds team en nyre fra en nylig avdød giver til en åtte år gammel pasient med terminal pyelonefritt. Denne pasienten levde med sin nye nyre i nesten tre år, da den ble «ødelagt av infeksjon». Dette var et ganske enestående resultat med datidens meget dårlige metoder for immunsuppresjon dagens legemidler som azatioprin, ciklosporin etc. var ikke tilgjenge lige. Disse første nyretransplantasjonene i Norge var utprøvende behandling. Sjansene for et vellykket resultat var små, men andre metoder for langvarig behandling av pasienter med terminal nyresvikt forelå ikke. Dette var pionervirksomhet ved et sykehus som har utprøvende behandling som en av sine hovedoppgaver. Første langvarig vellykkede allogene nyretransplantasjon i Norge Ole Jacob Malm (fig 4) hadde et langt forskningsopphold ved forskningsinstitusjoner i Boston Her hadde han også nær kontakt Fig. 3: En oversikt over de første allogene nyretranspiantasjoner ved Rikshospitalet (C. Cappe/en, personlig meddelelse) Fig. 4: Ole Jacob Malm ( ). Foto privat ut/ånt fra fami/ien 9

10 10 med transplantasjonsteamet ved Peter Bent Brigham-hospitalet, ikke minst med Francis Moore ( ), sjefen for kirurgisk avdeling. Tilbake i Norge ble Malm overlege i kirurgisk patofysiologi ved Ullevål sykehus i 1963 og senere professor i samme fagområde. En tidligere pasient av Malm hadde i mellomtiden utviklet terminal nyresvikt pga. nyretuberkulose (5). Både pasientens mor og far tilbød seg å være nyregiver til sin sønn. Spørsmålet var hvem som ville passe best. Den gang visste man for lite om vevstyper til at vevstyping kunne brukes til å finne frem til om mor eller far ville passe best som giver. Malm utførte da en «tredjemannstest» på seg selv (6). Først lot han seg transplantere med en liten hudlapp fra pasienten på sin underarm. Hudlappen ble avstøtt etter ca. åtte dager. Malm var nå immunisert mot pasienten. Deretter lot han seg transplantere med en liten hudlapp fra mor og far. Hudlappen fra mor ble avstøtt noe raskere enn hudlappen fra far (fig 5). Siden Malm allerede var immunisert mot vev fra sønnen, tydet dette på at mor og sønn hadde vev som var mer likt hverandre enn far og sønn. Moren ble derfor valgt som nyregiver. Noen år senere, da HLA-vevstyping var etablert, kunne vi bekrefte at moren passet bedre enn faren som giver. Vi fant faktisk ingen påvisbar HLAvevstypeuforlikelighet mellom mor og sønn! Malm dro tilbake til Boston for å søke råd hos transplantasjonsteamet der. Han fikk «låne» med seg en erfaren transplantasjonskirurg, Richard E. Wilson (fødselsår og ev. dødsår: disse data har jeg ikke), som også hadde med seg azatioprin. Dette immunsupprimerende midlet var helt nytt og meget lovende, men ikke prøvet i Norge tidligere. Transplantasjonen fant sted ved Kirurgisk avdeling III, under ledelse av Wilson, og med Carl Semb ( ), Frank Bergan ( ) og Knut Høeg ( ) som assistenter. Resultatet var meget vellykket (fig 6). Pasienten levde med sin nye nyre i 22 år; moren ble 92 år. At resultatet ble så bra skyldes en kombinasjon av flere faktorer, men særlig Ole Jacob Malm (7), som sto for mesteparten av regien, avansert transplantasjonskirurgisk ekspertise, bruk av azatioprin som immunsupprimerende middel i kombinasjon med steroider, og topp nefrologisk kompetanse under ledelse av Erik Enger (f.1927) og med dialysemaskinen som Fredrik Kiil (f. 1921) hadde utviklet. I de følgende år ble det utført flere vellykkede nyretransplantasjoner med familiegiver ved Kirurgisk avdeling III. Som ung assistentlege ved avdelingen i fikk jeg lov til å assistere ved flere av disse. Dette, sammen med Malms entusiasme, fikk meg til å starte forskning innen vevstyping. Vevstyping blir etablert i Norge Ragnvald Ingebrigtsen forutså svært tidlig at «vevstyping» kunne bli en mulighet til å finne frem til givermottaker-kombinasjoner som passer godt sammen. Han avsluttet referatet fra sitt møte i Medicinsk Selskab i 1914 ganske pessimistisk med (2): «man kan foreløpig anse den homoplastiske nyretransplantation som en operation, der ikke har praktiske muligheter i kirurgien». Men Ingebrigtsen fortsatte: «Først maa man finde et middel til at er- kjende de individer inden samme art, hos hvem organerne gjensidig uten skade kan skiftes. At sådanne individer findes er ikke usandsynlig». I 1956 identifiserte den franske immungenetiker Jean Dausset (f. 1916) for første gang et vevstypemolekyl, MAC (8), senere kalt HLA- A2. For dette fikk han Nobelprisen i medisin i I 1967, da jeg begynte min forskning på dette området, kjente man bare til noen få HLA-vevstyper. Kolleger ved Institutt for eksperimentell medisinsk forskning og noen medisinske studenter var villige til å la meg transplantere dem et par ganger med en liten hudlapp fra en annen giver. Flere av de hudtransplanterte personene produserte glimrende antistoffer, som for første gang identifiserte «nye» HLA-vevstyper, bl.a. HLA-B5 og -B15, og den senere enda mer «berømte» vevstypen HLA-B27 (9). Etter immunisering av meg selv dannet også jeg et antistoff som for første gang identifiserte en «ny» HLA-vevstype; HLA-B21. Et nært samarbeid med den danske immungenetiker Flemming Kissmeyer- Nielsen ( ) og utmerket teknisk hjelp fra bioingeniør Anne Bratlie (f. 1943) var helt sentralt i dette arbeidet. Det første vevstypelaboratoriet ble lagt til Blodbanken ved Ullevål sykehus. Vi var bare to personer, Anne Bratlie og jeg. På initiativ særlig fra Audun Flatmark ble det i Statsråd opprettet et Vevstypelaboratorium ved Rikshospitalet, med oss to fra Ullevål som de to første ansatte. Etter hvert ble vi flere, og i 1984 ble laboratoriet til Institutt for transplantasjonsimmunologi (ITI).

11 Fig. 5: «Tredjemannstest» for å finne ut om mor el/er far passet best som nyregiver til sin sønn. D. 24: Avstølt hudlapp fra pasient Foto O.J. Malm, over/alt forfalteren fra ham Fig. 6: «Tredjemannstest» for å finne ut om mor eller far passet best som nyregiver ti/ sin sønn. D. 24: Avstøtt hudlapp fra pasient Foto O.J. Malm, overlatt forfatteren fra ham. Starten på moderne transplantasjonsmedisin i Norge I 1968 kom Audun Flatmark (fig 7) tilbake til Rikshospitalet etter et seks måneders studieopphold hos den kjente transplantasjonskirurgen Thomas Starzl (f. 1926) i Denver, USA. Flatmark ble da først stipendiat ved Institutt for kirurgisk forskning, så transplantasjonskirurg hos Efskind ved Kirurgisk avdeling A. Fra 1970 var han assisterende overlege ved Kirurgisk avdeling B, og fra 1977 professor og sjef for denne avdelingen. Dette var starten på den moderne transplantasjonsmedisin i Norge. Flatmark trakk inn en rekke avdelinger ved Rikshospitalet og gjorde transplantasjonsvirksomheten til et tett, tverrfaglig teamarbeid ved hospitalet. Fra nefrologisk side spilte Erling K. Brodwall (f. 1921) en sen- tral rolle de første årene. Flatmark tok også initiativ til et nasjonalt samarbeid hvor alle landets nefrologiske avdelinger ble aktivt trukket inn i virksomheten (10, 11). Dette var en medvirkende faktor til at nyretransplantasjonsvirksomheten ved Ullevål sykehus ble flyttet til Rikshospitalet i I 1968, etter initiativ av de nordiske helsedirektører, ble en nordisk ekspertkomité for nyretransplantasjon oppnevnt, med Efskind, Malm og jeg som de første medlemmer fra Norge, og litt senere med Flatmark som sekretær. Dette førte til dannelsen av Scandiatransplant, en samarbeidsorganisasjon primært for utveksling av HLA-vevstypeforlikelige nyrer (fig 8). Senere utviklet Scandiatransplant seg til å bli en viktig faglig og fagpolitisk samarbeidsorganisasjon innen hele transplantasjonsfeltet i Norden. Norge har vært et foregangsland i bruken av levende giver ved nyretransplantasjon. Dette skyldes ikke minst Flatmarks innsats. Den første transplantasjonen med familiegiver ble foretatt ved Rikshospitalet allerede i I dag utføres ca. 40% av alle nyretransplantasjoner i Norge med levende giver, oftest en familiegiver (11). I forhold til folketallet ligger Norge på topp i verden med hensyn til antall transplantasjoner av nyrer fra levende giver. Dette har gjort at ventetiden på nyretransplantasjon i Norge er kortere enn i de aller fleste andre land. Andre land utfører derfor nå et økende antall nyretransplantasjoner med levende giver. Norge var også tidlig ute med en egen lov om transplantasjoner, Transplantasjonsloven av 1973, som har spilt en stor rolle for utviklingen av moderne transplantasjonsmedisin 11

12 12 Fig. 7: Audun Flatmark ( ). Halvdan Ljøsne: Portrett av Audun Flatmark. Halvdan Ljøsne/BONO Foto Rikshospitalets fototekniske avdeling. i Norge. Loven lister opp viktige forutsetninger for donasjon av vev og organer fra levende og nylig avdøde givere. Loven er justert flere ganger, senest i Andre typer organtransplantasjon Den første kliniske transplantasjon av et annet organ enn nyre var en levertransplantasjon utført av Thomas Starzl (f. 1926) i Denver, USA i 1963, men pasienten døde på operasjonsbordet pga. blødning (12). Allerede i 1971 gjorde Snorre Aune (f. 1925) og medarbeidere ved Kirurgisk avdeling II, Ullevål sykehus, forsøk på en levertransplantasjon til en pasient med terminal leversvikt. En pasient med levercirrhose og som de levertransplanterte året etter, levde i 53 dager med sitt transplantat (13). Det er imponerende med datidens mangelfulle metoder for immunsuppresjon. De første hjertetransplantasjoner i verden ble utført av Christian Barnard ( ) ved Groote Schuur Hospital i Cape Town, Sør-Afrika i Den første pasienten levde bare i 18 dager, mens pasient nr. 2 Fig. 8: I 1969 fikk den første norske pasient en nyre gjennom Scandiatransplant. Nyren, fra en dansk avdødgiver ble fløyet til Fornebu med et dansk redningshelikopter. Foto ukjent. levde i hele 18 måneder med sitt nye hjerte. Men det var først etter utvikling av bedre immunsupprimerende midler, særlig ciklosporin, og bedre metoder til å diagnostisere avstøtningsreaksjoner, at hjertetransplantasjon kunne bli en klinisk realitet (14). Igjen var norske kirurger pionerer. Et team ledet av Tor Frøysaker (fig 9) ved Kirurgisk avdeling A på Rikshospitalet utførte Norges og Nordens første hjertetransplantasjon i november 1983 (15). Mottakeren var en ung kvinne, som fortsatt lever godt med sitt nye hjerte. Hjertetransplantasjon er nå et viktig behandlingstilbud ved langtkommet hjertesvikt der leveutsiktene ellers er dystre (16). Nye og bedre metoder for immunsupprimerende behandling gjorde også andre typer organtransplantasjoner mulig. Den første pancreastransplantasjon i Norge ble utført i juni 1983 av et team ledet av Inge Brekke (f. 1938) ved Kirurgisk avdeling B på Rikshospitalet. Pancreastransplantasjon utføres ofte sammen med en nyretransplantasjon til diabetikere med terminal nyresvikt (17). I de siste år er det også startet transplantasjon av insulinproduserende øyceller fra nylig avdøde til pasienter med type 1-diabetes. I 1984 ble den første levertransplantasjonen med moderne immunsupprimerende behandling utført ved Kirurgisk avdeling B på Rikshospitalet, av et team ledet av Audun Flatmark. Levertransplantasjon er nå blitt et livreddende behandlingstilbud til pasienter med irreversibel leversvikt (12). Den første kombinerte hjertelunge-transplantasjonen i Norge ble utført ved Kirurgisk avdeling A på Rikshospitalet i juli 1986 under ledelse av Tor Frøysaker (18). Senere er lungetransplantasjon, ev. kombinert med hjertetransplantasjon, blitt et viktig tilbud til pasienter med alvorlig respirasjonssvikt med kort forventet levetid (19). Stamcelletransplantasjon Peter F. Hjort (f. 1924), blant annet kjent som den første rektor ved Universitetet i Tromsø, ble spesiallege og professor ved Medisinsk avdeling A ved Rikshospitalet i 1964, der det i 1968 ble lagt inn en ung kvinne med alvorlig beinmargssvikt, sannsynligvis forårsaket av legemidlet Myleran. Pasienten var meget dårlig og Hjort bekymret for hvordan dette

13 Fig. 9: Tor Frøysaker ( ). Foto Rikshospitalets foto tekniske avdeling ved vårt institutt for første gang hadde identifisert flere «nye» DRvevstyper. I 1978 kunne transplantasjonsmiljøet ved Rikshospitalet, som de første, vise en betydelig positiv effekt av DR-vevstypeforlikelighet på overlevelse av transplanterte nyrer fra nylig avdøde (21) (fig 10). Disse funnene ble bekreftet to år senere i et langt større materiale fra Rikshospitalet (22). Introduksjonen av det meget effektive immunsupprimerende middel ciklosporin, som opprinnelig ble funnet i en sopp fra Hardangervidda i 1969/70 (23), medførte radikalt bedre resultater etter nyretransplantasjoner. En «bivirkning» av dette var at vi ikke lenger kunne påvise noen sikker positiv effekt av god DR-vevstypeforlikelighet ved transplantasjon av nyrer fra nylig avdøde (24), mens vi fortsatt så en god effekt av HLA-vevstypeforlikelighet ved transplantasjon av familienyrer. Vi antok at dette skyldtes at våre metoder for DR-vevstyping ikke var tilstrekkelig gode til å vise en effekt ved transplantasjon av nyrer fra ubeslektede givere, når det ble benyttet et så kraftig immunsupprimerende middel. Ved hjelp av Ugelstads paramagnetiske kuler klarte Frode Vartdal (f. 1949) og medarbeidere ved instituttet i 1986 å utvikle en langt bedre og raskere teknikk for DR-vevstyping (25), som senere er blitt en internasjonal serologisk standardmetode. Resultatet ble at vi igjen kunne se en tydelig positiv effekt av god DR-vevstypeforlikelighet ved transplantasjon av nyrer fra nylig avdøde (26), en effekt som senere har holdt seg. Denne positive effekten av god DRvevstypeforlikelighet er senere bekreftet av mange transplantasjonsville gå. En dag møtte han en frisk og oppegående pasient i korridoren. Hjort ble overrasket over pasientens dramatisk raske helbredelse og spurte henne hva som hadde hendt. Hun svarte: «Jeg er ikke pasienten, men hennes eneggede tvillingsøster!» (P.F. Hjort, personlig meddelelse). Hjort skjønte straks hvilken mulighet for behandling dette kunne bety og utførte den første beinmargstransplantasjonen i Norge, som altså var en syngen transplantasjon. Pasienten ble helbredet. På slutten av 1960-tallet ble de første allogene beinmargstransplantasjoner utført i USA. E. Donnall Thomas (f. 1920) i Seattle, USA fikk Nobelprisen i medisin i 1990 (delt med Murray) for sin pionerinnsats på dette området. Det store problemet med allogene beinmargstransplantasjoner er en kraftig transplantat-mot-vert-reaksjon (4), som ofte medførte at pasienten døde i disse tidlige forsøkene. I 1983, da man hadde fått bedre metoder til å forhindre og behandle transplantatmot-vert-reaksjoner, startet Rikshospitalet et norsk behandlingsprogram med allogen beinmargstransplantasjon, eller stamcelletransplantasjon, som det nå kalles. Dette er blitt et viktig tilbud, særlig til pasienter med malign blodsykdom (20). For å unngå kraftige transplantat-motvert-reaksjoner må stamcellegiveren være tilnærmet HLA-vevstypeidentisk med mottakeren. Før 1990 medførte dette at nesten bare pasienter som hadde en HLA-vevstypeidentisk bror eller søster som giver, kunne stamcelletransplanteres, dvs. bare ca. en tredel av pasientene. I 1990 ble Det norske benmargsgiverregisteret, under ledelse av Torstein Egeland (f. 1951), opprettet. Registeret består nå av over HLAtypede frivillige stamcellegivere. Sammen med tilsvarende beinmargsgiverregistre i andre land, med til sammen ca. 11 millioner givere, og et stort internasjonalt samarbeid er det nå mulig å skaffe en tilnærmet HLA-vevstypeidentisk ubeslektet stamcellegiver til nesten alle pasienter i Norge som trenger en stamcelletransplantasjon og ikke har en HLA-vevstypeidentisk bror eller søster som giver. Aktiv forskningsvirksomhet Transplantasjonsvirksomheten ved Rikshospitalet er et godt eksempel på hvor viktig det er at en slik høyspesialisert behandling er forankret i aktiv forskning. Hele transplantasjonsmiljøet har hele tiden drevet og driver fortsatt forskning for å bedre resultatene og for å forberede transplantasjoner av andre organer, celler og vev. For meg er det naturlig å nevne som eksempel det tverrfaglige forskningssamarbeidet om betydningen av god HLA-vevstypeforlikelighet ved nyretransplantasjoner. Omkring 1975 var et «nytt» system av HLAvevstyper funnet, de såkalte HLA- DR-vevstypene, hvor bl.a. forskere 13

14 sentre. I dag prøver mange transplantasjonsmiljøer, inkludert det norske, meget aktivt å oppnå best mulig DR-vevstypeforlikelighet ved alle former for nyretransplantasjon. Status presens Det er i år altså 50 år siden den første organtransplantasjonen ble utført i Norge.. I 2005 ble det utført 334 organtransplantasjoner og 46 stamcelletransplantasjoner, til sammen 380 allogene transplantasjoner. Utviklingen fremgår av tabell 1. Det utføres nå gjennomsnittlig mer enn én allogen transplantasjon i døgnet på Rikshospitalet-Radiumhospitalet og med stadig bedre resultater. Organtransplantasjon er blitt et etablert behandlingstilbud til pasienter med terminal organsvikt, og de fleste transplanterte pasienter sikres et langvarig og godt liv. Den viktigste begrensende faktor er mangel på organer til transplantasjon (27). Ved stamcelletransplantasjon helbredes mange pasienter med malign blodsykdom. Flere faktorer har bidratt til denne utviklingen. Noen av dem er: Norsk medisin har hatt en rekke pionerer på dette området, både ved Rikshospitalet og Ullevål sykehus. Flere av dem har hatt internasjonalt format og har fått «armslag» til å drive frem utviklingen. Det ble tidlig etablert et omfattende tverrfaglig samarbeid mellom en rekke avdelinger og spesialiteter transplantasjon ble gjort til teamwork. Det ble tidlig etablert et bredt nasjonalt samarbeid om transplantasjonsmedisin, hvor mange av landets sykehus deltar, både i pasientutredning, organdonasjon og etterbehandling. Denne høyt spesialiserte virksomheten i et lite land som Norge er sentralisert til ett sykehus, som derfor har fått betydelig erfaring og kompetanse. Utviklingen har vært drevet frem av aktiv basalmedisinsk og klinisk forskning Fremtidig utvikling Det er ingen tvil om at transplantasjonsfeltet fortsatt er i en meget aktiv, forskningsdrevet utvikling. Det er stort behov for å transplantere andre organer enn dem som blir transplantert i dag, f.eks. tarm. Innen stamcelletransplantasjoner er det et behov for å transplantere andre stamceller enn hematopoetiske til behandling av sykdommer som bl.a. type 1-diabetes og Parkinsons sykdom. Norge er med i store forskningsprogrammer om dette. Når det i Norge blir tillatt å forske på embryonale stamceller, vil vi se en betydelig økt forskningsaktivitet på disse områdene. Dette vil sannsynligvis resultere i bruk av stamcelletransplantasjon ved en rekke sykdommer hvor vi i dag ikke har tilfredsstillende behandlingstilbud. En forutsetning for å komme videre er at man tar lærdom av de faktorene som har bidratt til den eventyrlige utviklingen av norsk transplantasjonsmedisin. 14 Bli medlem i Vi gir deg følgende gode grunner for å bli medlem: Du støtter en organisasjon som jobber aktivt for sine medlemmer LNT er med på å fremme ny forskning LNT har påvirkning der viktige avgjørelser tas, til beste for medlemmene. Vi samarbeider tett med andre pasientorganisasjoner for felles måloppnåelse. Du får et oppdatert og fyldig medlemsblad 4 ganger pr. år. Du får delta i våre lokallag, som bl.a. arrangerer kurs, seminar og turer. Som medlem av LNT, kan du benytte deg av FFOs rettighetssenter Vår målsetting er å ta vare på deg som pasient og dine spesielle interesser, og viktige satsingsområder er nedfelt i vårt Helsepolitiske program og vår Handlingsplan Vil du bli medlem? Medlemskontingenten er kr. 225,- pr. år for pasientmedlemmer og kr. 125,- for støttemedlemmer. Ta kontakt med oss på telefon , på E-post post@lnt.no eller logg deg på våre nettsider

15 Tabell 1 Allotransplantasjoner i Norge Organ Nyre Hjerte Lever Lunge 7 20 Pancreas Øyceller 6 Starnceller Totalt 380 Fig. 10: Et materiale fra Rikshospitalet og Ullevål sykehus, publisert i The Lancet i 1978 (21), viste signifikant bedre overlevelse av nyrer fra nylig avdøde givere uten HLA-DR-ufor-likelighet (0) enn med uforlikelighet for ett (1) eller to (2) HLA-DR-vevstyper. Gjengitt med tillatelse fra Elsevier Jeg takker hele det transplantasjonsmedisinske fagmiljøet i Norge for et nært samarbeid gjennom 40 år. Takk til Dagfinn Albrechtsen, Snorre Aune, Inge Brekke, Torstein Egeland, Erik Enger, Peter F Hjort, Per F Pfeffer, Torbjørn Leivestad og Jan L. Svennevig for kritisk gjennomlesing og/eller supplerende opplysninger til manuskriptet. Artikkelen er basert på et foredrag på Rikshospitalets stabsmøte Manuskriptet ble mottatt og godkjent Medisinsk redaktør Petter Gjersvik. Litteraturliste 1. Kuss R, Bourget P. An illustrated history of organ transplantation. Rueil-Malmaison, France: Laboratories Sandoz, Ingebrigtsen R. Homoplastisk nyretransplantasjon. Norsk Mag Lægevidensk 1914; 75: Ingebrigtsen R. Om nærvetransplantation. Doktoravhandling. Kristiania: Den Kgl. Frederiks Universitet, Vartdal F, Thorsby E. Immunologiske reaksjoner etter transplantasjoner. Tidsskr Nor Lægeforen 1999; 119: Enger E, Halvorsen S. Den nyremedisinske utvikling ved Ullevål sykehus. I: Westlie L, red. Norsk nyremedisin. Et moderne eventyr. Fredrikstad: Norsk nyremedisinsk forening, 1999: Thorsby E. Transplantasjonsimmunologi og vevsforlikelighetsantigener. I: Westlie L, red. Norsk nyremedisin. Et moderne eventyr. Fredrikstad: Norsk Nyremedisinsk forening, 1999: Børresen HC, Moland A, Sønsteby G. Ole Jacob Malm. Tidsskr Nor Lægeforen 2005; 125: Dausset J. Iso-leuco-anticorps. Acta Haematol 1956; 20: Thorsby E, Kissmeyer-Nielsen F. HL-A antigens and genes. II: Production of HL-A typing antisera of desired specificity. Vox Sanguinis 1969; 17: Flatmark A. 30 års uremiomsorg. I: Westlie L, red. Norsk nyremedisin. Et moderne eventyr. Fredrikstad: Norsk nyremedisinsk forening, 1999: Reisæther A. Nyretransplantasjon i Norge eit historisk perspektiv. Tidsskr Nor Lægeforen 1999; 119: Søreide O, Husberg B, Bjøro K et al. Levertransplantasjon utvikling og erfaringer. Tidsskr Nor Lægeforen 1999; 119: Aune S, Stadaas JO. Levertransplantasjon ved cirrhose. Tidsskr Nor Lægeforen 1976; 96: Brekke IB, Fauchald P, Geiran O. Transplantasjonssykehuset. I: Natvig JB, Børdahl PE, Larsen Ø et al, red. De tre Riker. Rikshospitalet Oslo: Gyldendal Akademisk, 2001: Frøysaker T, Lindberg H, Geiran O et al. Første hjertetransplantasjon i Norge. Tidsskr Nor Lægeforen 1984; 104: Simonsen S, Geiran OR. Hjertetransplantasjon. Tidsskr Nor Lægeforen 2004; 124: Brekke OI. Pancreastransplantasjon en oversikt. Tidsskr Nor Lægeforen 1999; 119: Frøysaker T, Geiran O, Lindberg H et al. Hjerte-lungetransplantasjon ved Eisenmengers syndrom. Tidsskr Nor Lægeforen 1986; 106: Geiran O, Bjørtuft Ø. Lungetransplantasjoner indikasjoner og resultater Tidsskr Nor Lægeforen 1999; 119: Brinch L. Transplantasjon med allogene hematopoietiske stamceller hos voksne. Tidsskr Nor Lægeforen 1999; 119: Albrechtsen D, Flatmark A, Jervell J et al. HLA-DR antigen matching in cadaver renal transplantation. Lancet 1978; i: Moen T, Albrechtsen D, Flatmark A et al. Importance of HLA-DR matching in cadaveric renal transplantation. A prospective one-center study of 170 transplants. N Engl J Med 1980; 303: Borel JF. The history of cyclosporin A and its significance. I: White DJG, red. Cyclosporin A. Amsterdam, New York, Oxford: Elsevier, 1982: Lundgren, G, Albrechtsen D, Flatmark A et al. HLA-matching and pretransplant blood transfusions in cadaveric renal transplantation - a changing picture with cyclosporin. Lancet 1986; ii: Vartdal F, Gaudernack G, Funderud S et al. HLA class I and II typing using cells positively selected from blood by immunomagnetic isolation in a fast and reliable technique. Tissue Antigens 1986; 28: Reisæter A, Leivestad T, Vartdal F et al. A strong impact of matching for a limited number of HLA-DR antigens on graft survival and rejection episodes. A single center study of first cadaveric kidneys to nonsensitized recipients. Transplantation 1998; 66: Lien B, Brekke IB. Hvordan sikre best mulig tilgang på organer for transplantasjon. Tidsskr Nor Læge- 15

16 Ny tur for dialysepasienter og transplanterte til Kreta i september LNT sitter igjen med mange positive tilbakemeldinger fra turene vi har hatt til Kreta, ikke minst når det gjelder dialyseklinikken. Vi har derfor valgt Kreta og Mesogeios igjen, når vi nå skal arrangere en ny tur. Denne gangen har vi vært så heldige å få tilskudd fra Helse og Rehabilitering til turen, og det betyr at vi kan tilby turen til svært redusert pris for pasientene. Turen går som nevnt også denne gang til Kreta, nærmere bestemt til Ammoudara, kun 15 minutter fra flyplassen i Heraklion. Turen vil være åpen for LNTs medlemmer - dialysepasienter - både hemodialyseog PD-pasienter - og transplanterte. Det er mottatt tilskudd til 20 plasser for pasienter, og i tillegg er det satt av 15 plasser for ledsagere. Blir det kamp om plassene blir dia lysepasienter både HD og PD pasienter - prioritert. Vi vil også prioritere de som ikke har vært med på lignende tur med LNT tidligere. Vi gjør oppmerksom på de som ikke klarer seg på egenhånd, dvs sørge for sin egen bagasje, handle, personlig hygiene med mer, må ha med ledsager. Vi reiser med My Travels fly torsdag 13. september fra Gardermoen og kommer hjem igjen torsdag 27. september. Transport til og fra Gardermoen må dere ordne selv. LNT kan være behjelpelig med å skaffe eventuell overnatting på Gardermoen. 16 Flytider: Avgang fra Oslo Lufthavn Gardermoen 13/9-06 kl , ankomst Heraklion kl Avreise fra Heraklion 27/9-06 kl og med ankomst Oslo Lufthavn Gardermoen kl Vingreiser opplyser at dette er

17 foreløpige flytider, så her kan det komme endringer. Endelige flytider vil framkomme på reisebevis som blir sendt den enkelte deltaker. Hemodialysebehandling Mesogeios som vi har brukt flere ganger tidligere vil også denne gangen stå for dialysebehandlingen. Dialysetidspunktene vil bli mandag, onsdag og fredag kl , med unntak av 14/9 og 17/9 da noen vil få dialyse kl og noen kl Første dialyse er fredag 14/09., og siste dialyse onsdag 26/9. NB! For at Mesogieos skal kunne akseptere Helsekortet (tidligere E-111-skjema) må dialysepasienter ha med seg filter. Dette har gått greit tidligere, så vi regner med at det ikke skal bli problemer i år heller. Peritonealdialysebehandling Når det gjelder levering og frakt av utstyr avtales dette via kontaktsykepleiere og lege på sykehuset i Norge. Reiseleder/sykepleier Det vil være to sykepleiere eller sykepleier og reiseleder fra LNT med på turen. Innkvartering Det var litt misnøye med hotellet i fjor, men nå har vi heldigvis igjen fått reservert plass på SANTA MARINA BEACH HOTEL**** hvor vi har vært tidligere. Hotellet ligger direkte på den 5 km lange Ammoudarastranden, som er Heraklions største strand. Hotellet ligger kun 15 minutter fra flyplassen og 10 minutter med bil fra dialyseklinikken. Hotellet har 210 velutstyrte rom med bad, balkong/terrasse, musikkradio (3 kanaler), kjøleskap, safe og luftkondisjonering. Hotellet kan Utsikt fra dialyseklinikken. tilby et flott utendørsområde med minigolf, svømmebasseng (eget barnebasseng), tennisbane, bordtennis og eget lekeområde for barn. Hotellet har flere barer i komplekset og egen strandbar. I gaten utenfor hotellet finner du et stort utvalg av tavernaer og butikker, og lokalbussen til Heraklion stopper ved hotellet. Alle må ha reiseforsikring og avbestillingsforsikring. Få for sikkerhets skyld med en erklæring fra din lege om at det er forsvarlig at du reiser. Det er også lurt å ta kontakt med forsikringsselskapet på forhånd for å avklare om dette er nok. Påmeldingsfrist settes til 10. juni og påmeldingsskjema fåes ved henvendelse til LNT. Vi nås på telefon , faks og mail adresse er post@lnt.no. Det kan også lastes ned fra våre nettsider Pris Pris for pasienter er kr med innkvartering i dobbeltrom. Det er mulig å få enkeltrom mot et tillegg i prisen på kr For ledsagere vil prisen være kr Inkludert i prisen er fly Gardermoen/Kreta t/r (mat på flyet), trans- raskt som mulig etter påmeldings- De som får plass vil få beskjed så port flyplass/hotell t/r, halvpensjon fristen med nærmere informasjon (frokost og middags buffé), Transport mellom hotell og dialyseklinik- innbetaling er påmeldingen bin- om innbetaling av depositum. Etter ken, og en heldags sightseeing for dende. Avbestilling kan da bare skje alle. ved sykdom, og da må det fremlegges legeattest. For pasienter dekker vi også reise til og fra Gardermoen, under Endringer/avbestillinger etter innbetaling av depositum står for den forutsetning av at billigste reisemåte benyttes. reisendes regning. 17

18 LNT arrangerer fagseminar om levende donorer 13. april 18 LNT håper å kunne gjenta suksessen fra i fjor med fagseminar. Nytt seminar holdes 13. april denne gang med levende givere som tema. Andelen transplantasjoner med levende givere har vist en nedadgående trend i 2006 og LNTs sentralstyre vedtok derfor i fjor høst å gjennomføre et fagseminar om dette temaet våren 2007 i tilknytning til LNTs landsmøte. Seminaret finner sted i GSK Konferansesenter i Forskningsparken på Gaustad, 100 meter fra Rikshospitalet. Programmet varer fra kl med lunsj fra kl Landsmøte 2007 Til planleggingen av seminaret har vi fått hjelp av representanter fra transplantasjonsmiljøet på Rikshospitalet. Koordinerende sykepleier Kjersti Lønning, transplantasjonskoordinator Käthe Meyer, fagutviklings sykepleier Marit Andersen har vært til stor hjelp for LNT i planleggingen av arrangementet. Programmet er nesten ferdig og leder i Norsk nyremedisinsk forening Harald Bergrem vil lede møtet. Det vil være bruken av levende givere ved nyretransplantasjon som vil stå i LNT avholder sitt Landsmøte 2007 lørdag 14. april på Thon Hotell Arena, Lillestrøm Møtet begynner kl og avsluttes ca. kl Dagsorden i følge vedtektene er: 1. Åpning av landsmøtet med godkjenning av innkalling, de stemmeberettigede representanter og dagsorden. 2. Valg av dirigent, 2 referenter og 3 personer til redaksjonsutvalg samt to til å underskrive protokollen. 3. Årsberetning 4. Revidert regnskap 5. Revisjonsrapporter 6. Kontrollkomiteens rapport 7. Innkomne forslag 8. Fastsettelse av eventuell godtgjørelse 9. LNTs framtidige virksomhet 10. Budsjett 11. Valg - Landsstyret - Valgkomité - Kontrollkomité - Andre valg Fra fylkeslagene møter delegater med stemmerett på grunnlag av antall medlemmer. Alle medlemmer har adgang til Landsmøtet som observatører. Utgifter i forbindelse med deltakelse må medlemmer dekke selv. Vennligst gi sekretariatet beskjed innen 20. mars om du ønsker å delta. Vi ønsker alle medlemmer hjertelig velkommen til vårt Landsmøte! fokus. Tema som dekkes i programmet: Bruken av levende givere i Norge Økonomi og kapasitet ved nyremedisinske avdelinger Koordinering og utredning av levende giver i Norge Bruken av levende giver i et etisk perspektiv Anonyme levende givere - erfaringer fra Sverige Hvem kan bli donor - dagens praksis og framtidige utfordringer Erfaringer med organisering og utredning av levende givere ved Universitetssykehuset Tromsø En levende givers erfaringer med det å være donor Paneldebatt med deltagelse fra LNT, Norsk Nyremedisinsk forening, Rikshospitalet, representant(er) fra helsemyndigheter/stortinget LNT ønsker gjennom seminaret å nå ut med informasjon til nefrologer, sykepleiere/leger, sosionomer ved sykehusene som kommer i befatning med levende givere, medisinerstudenter og for øvrig de som kommer i befatning med levende givere rundt omkring på sykehusene. Seminaret er også godkjent av Norsk sykepleierforbund som meritterende for godkjenning til klinisk spesialist i sykepleie/spesialsykepleie med totalt 6 timer. Vi håper derfor at sykepleiere som arbeider på nyremedisinske avdelinger eller med utredning av levende givere deltar på seminaret. Vi ønsker selvfølgelig også å øke kunnskap om levende giver i egen organisasjon. Påmeldingsfrist for deltakelse på seminaret er tirsdag 20. mars. Send din påmelding til post@lnt.no eller ring oss på telefon Deltakelse på seminaret er gratis.