Geir Pollen: Russisk- norsk naboskap. Om styrande førestellingar og forteljingar

Transkript

1 Geir Pollen: Russisk- norsk naboskap. Om styrande førestellingar og forteljingar Jeg må få si noen ord om hvorfor jeg står her. Det er jo ingen akademisk fortjeneste som har brakt meg opp på denne landets vakreste talerstol. Jeg er verken historiker, statsviter, antropolog, etnograf, folklorist eller noe annet akademisk som kunne tenkes å gi meg et mandat til å snakke om styrande førestellingar og forteljingar om vår store nabo i øst, russerne. Ei heller har jeg noen parti- eller organisasjonstilhørighet som kunne gi meg en agenda i den ene eller andre retningen. Jeg er ikke medlem i andre organisasjoner enn diverse skribentforeninger pluss Noregs Mållag og Norges jeger- og fiskerforening. Endelig er jeg heller ikke og har aldri vært diplomat. Mitt førti år gamle mellomfag i russisk vil jeg ikke engang nevne i denne sammenhengen. I naboforhold gjør bok ikke klok. Jeg kjenner ikke engang en skikkelig russisk oligark. Nei, jeg står her fordi jeg har vært alminnelig norsklærer for alminnelige russiske ungdommer ved Sankt Petersburg statsuniversitet i sju år, og i disse årene mellom 2007 og 2014 bodde jeg i denne ualminnelige byen, Peter den stores vindu mot vesten, revolusjonshovedstaden Leningrad som Adolf Hitler ikke bare ville beseire, men utrydde fra jordens overflate med kvinner og menn, gamle og unge, palasser og butikker, gater og parker, kort sagt ALT. Å leve et fullt ut russisk liv er naturligvis bare mulig for en russer, og jeg er ikke så gal at jeg tror at jeg selv kan bli noe annet enn en vanlig nordmann. Likevel: I de sju årene jeg bodde i Sankt Petersburg, var jeg med små og få unntak bare sammen med russere, delte deres kår og fylte hverdag og fest, arbeid og ferie, med de samme tingene og gjøremålene som dem. Jeg drev mitt russiske liv så langt at jeg satt på den russiske halvdelen av tribunen i den digre ishockeyarenaen på Prospekt Bolsjevikov i Sankt 1

2 Petersburg og heiet på Kovaltsjuk og Malkin når det var ishockeylandskamp mellom Finland og Russland. Til slutt fikk jeg til og med russisk kone. Men hvem er det egentlig jeg snakker om? Hvem er disse russerne, vår nabo i øst? Det finnes 143 millioner av dem, spredt over det som er verdens største land, større enn hele resten av Europa til sammen, utstrakt over ni tidssoner og med borgere som bekjenner seg til fire verdensreligioner (kristendom, islam, jødedom, buddhisme). I tillegg bor det 23 millioner etniske russere i land som ikke lenger tilhører Den russiske Føderasjon, som er den offisielle betegnelsen på Russland i dag. Alle disse menneskene kan jo ikke være like? Man må altså velge hvem av dem man vil tre fellesnavnet russer nedover ørene på. Så la meg da velge Ira og Volodja og Masja, en typisk liten russisk urban middelklassefamilie; tre akkurat like opplyste, arbeidsomme, ansvarlige, edruelige med enkelte festlige unntak mennesker som alle mine andre urbane russiske middelklassevenner. De bor i Iras barndomshjem på Vasilij- øya i Sankt Petersburg, i en leilighet på snaut førti kvadratmeter med toalett i noe som ligner et klesskap og dusjkabinett på kjøkkenet. Å sitte i stuen deres er som å være tilbake hos min mormor i Målselv tidlig på 60- tallet. Jeg husker godt da mormor fikk satt inn en dusj på vaskerommet sitt. Det var også en begivenhet. Min mormor hadde ingen hylle med ikoner, men ellers er de russiske tapetene, møblene, nipsen, familiebildene på veggene de samme som jeg husker fra min tidligste barndom. Ira jobber som jordmor på en fødeklinikk eller roddom (rodiljnyj dom), som det heter på russisk: et fødehus. For i Russland fødes man ikke på sykehus, men i et eget hus for den slags. Volodja er ingeniørutdannet og jobber på et teknisk institutt som jeg ikke lenger husker navnet på. Masja er siste års økonomistudent og Iras datter fra et første, kortvarig ekteskap. Ikke utypisk i et land der drøyt 50% av alle som gifter seg, skiller seg igjen, men heller ikke 2

3 særlig rystende for en som er vant til at tilsvarende tall i hans eget land ligger på drøyt 40%. Det hører med til denne trivielle, ytterst alminnelige familiehistorien at både Ira, Volodja og Masja, i likhet med rundt halvparten av sine landsmenn, er medlemmer av den russisk- ortodokse kirken. Dog har bare mor og datter et aktivt, praktiserende forhold til sin gudstro. De går i kirken hver søndag, samt alle russisk- ortodokse festdager. Fastene overholdes også. Den største, såkalte Store fasten før påsken, varer førti dager. Volodja tar lettere på kirkesaker og tilbringer heller søndagene hjemme eller i barndomshjemmet sitt, et lite småbruk noen mil sør for Sankt- Petersburg. Det er hans datsja. Det hender Ira og Masja reiser på handletur til Finland i helgene, selv om det ikke kalles harrytur i Russland, og på sydentur til Vesten i sommerferien. Volodja blir vanligvis ikke med; han er en mann som trenger mye tid for seg selv. Slike menn finnes også i Norge. Mine russiske venner er på ingen måte perfekte. Når man kommer mutters alene for å bosette seg i en by med 5 millioner vilt fremmede mennesker, går man ikke rundt og håndplukker venner som om de var epler eller pærer på et marked. I stedet oppsøker man en sosial arena og er glad for at det finnes noen der som vil være sammen med en og så er man sammen med dem. Jeg for min del tenkte at en argentinsk tangoklubb som heter Tangomania og ligger på Italjanskaja ulitsa måtte være et bra sted for en nyankommet nordmann å begynne et russisk liv. Der øvde jeg meg på argentinsk tango og russisk talespråk om hverandre. Først var det omtrent like lett som å stryke seg sakte over magen med høyre hånd mens man klapper seg fort på hodet med venstre. Siden gikk det bedre. Og til slutt gikk det bra. Slik fant jeg mine venner. Som sagt: Ingen av dem er uten lyter, men de er nå engang mine venner. 3

4 I en av sine faste kommentarer i ukeavisen Argumenty i fakty Argumenter og fakta kommenterer min russiske yndlingsjournalist, Vjatsjeslav Kostikov, en meningsmåling blant sine landsmenn, opptatt sist vår. Tross Ukraina- krise, vestlige sanksjoner og halvert oljepris, som har fått rubelen til å falle 40% i verdi og prisene på brød, melk, ost osv. til å stige minst like mye, erklærer 74% av de spurte russere at de er fornøyd med situasjonen i hjemlandet, og anser at det ikke er nødvendig å forandre noe. På spørsmålene Har du noen forestilling om hvilken retning landet beveger seg i? og Hvilke mål forfølger dagens russiske lederskap? svarer 70 % at de enten har uklare forestillinger eller ingen forestilling i det hele tatt om framtiden. En tydelig fortørnet Kostikov konkluderer, som vanlig bitende kritisk (det er mulig, også i Putins Russland, å være bitende kritisk). Jeg siterer: Det er åpenbart at det enten er noe i veien med synet til russerne, eller at de går med skylapper: De er ikke bare blinde for farene rett foran føttene sine, men har også fullstendig mistet orienteringsevnen. Mine egne russiske venner går heller ikke fri av denne ubarmhjertige diagnosen. Vsjå budet kharasjo Alt blir bra eller Det går nok bra til slutt sier de, selv om alle ser at det går til helvete. For meg, med min barnetro på møysommelig politisk arbeid som vei til et bedre samfunn, kan denne stoiske uberørtheten av samfunnet rundt seg være en kilde til stor frustrasjon. Jeg får lyst til å rope: Hallo, skjerp dere. Jeg vet det er vanskelig å forandre, men det går jo an å prøve! Det er forståelig at folk er blinde for den uretten som rammer naboen, men når de ikke vil se den uretten som rammer dem selv engang, blir det verre å begripe. Kostikov lar det være et åpent spørsmål om det er myndighetene som har gjort folket blindt, eller folket som har gjort myndighetene blinde. Jeg deler for så vidt hans usikkerhet, men tenker at denne selvpålagte svaksyntheten, for å si det forsiktig, må være utslag av et overlevelsesinstinkt. Russere 4

5 har gjennom hele sin historie fått lære seg at det ikke er mye godt å vente fra myndighetene. Politikere sørger først for seg og sine, og deretter for folket, hvis det blir noe igjen. Politikere er sånn. De kan gjøres til gjenstand for sarkasmer og galgenhumor, men ikke forandres. Mange av dere husker sikkert Prestens tale ved graven fra Peer Gynt, der Ibsen hyller det han kaller bondens lille krig : De som har nok med å ta vare på sine nærmeste, få hverdagen til å gå rundt. I Russland kan det fortsatt være en krig. Da jeg gikk på gymnaset, fikk jeg av og til stiler igjen fra min strenge, men vennlige norsklærer med følgende påskrift: Dette var en velskrevet stil, men du svarer ikke på oppgaven. Jeg har vært redd for at det samme kan innvendes mot mine verbale prestasjoner denne gangen også. Jeg skulle snakke om russisk- norsk naboskap: styrande førestelllingar og forteljingar, men oppdaget fort at ingen av mine russiske venner er så spesielle at de krever et sett egne forestillinger og fortellinger for å kunne snakkes om. For styrende forestillinger osv. reagerer på nærhet på samme måte som troll reagerer på sol: de sprekker. Det er nå engang sånn at man ikke går rundt og har styrende forestillinger om sin kone eller nærmeste venner. Koner og venner er man sammen med, på godt og ondt, her og nå: deltar i deres liv, og deler sitt eget med dem. Altså må jeg se forbi eller over bokstavelig talt overse min kone og mine venner for å få øye på det folk i Vesten kaller russerne. Så la meg gjøre nok et forsøk. Hvem er disse menneskene? Hvem snakker vi om? Min aller første barndoms russer var en skøyteløper i norsk skøytelue med feil farge. Jevgenij Grisjin, førstemann i verden under 40 sekunder på 500- meteren. Eduard Matusevitsj, som stjal EM- gullet fra Per Ivar Moe i Siden kom russeren utenfor skøytebanen: en ikke altfor munter person, mer enn gjennomsnittlig glad i vodka og med en hang til de 5

6 store følelser, sentimentalitet, drama. Bare tenk på hvordan russiske romanser dynger smerte på hjerte. Og russerne tåler mye, både av vodka, romanser og hverdagsstrabaser. Et seigt, hardført folk som har måttet lære seg kunsten å tåle og tie. De endeløse, paddeflate steppene de fleste av dem er henvist til å leve sitt liv på, gjør ikke saken bedre: Man kan bli melankolsk av mindre. Lutring gjennom lidelse heter en bok om Brødrene Karamazov, hovedverket til Dostojevskij, denne ur- russeren som sier at når Gud er død, er alt tillatt, eller at det finnes ingen avgrunn så dyp at et menneske ikke kan falle ned i den. Den glødende, borende Raskolnikov- russeren som ikke går av veien for å ta ryggtak med Gud og Djevelen selv, før han faller på kne og ber den hellige russiske jorden om tilgivelse. Jeg vet ikke om Harald Heide- Steen selv var klar over det, men hans uforglemmelig joviale russiske ubåtkaptein unnskyld, spiller De balalaika? er det absolutte motsatte fortegn av denne dystre, eksistensielt hjemsøkte skapningen. En genistrek, rett og slett. Hvis vi beveger oss over til den motsatte enden av typeskalaen, støter vi fort på den nyrike, sosialt døvblinde turistrusseren som kommer til oss og oppfører seg som en elefant i et glassmagasin: Det ene øyeblikket strør han om seg med penger som en full sjømann, i det neste tømmer han appelsinjuice- automaten i hotellets frokostsal for å ha med seg blandevann på stranda eller i slalåmbakken. Jeg har hørt han skal være grundig upopulær selv blant hotellpersonalet i det kronisk smilende Thailand. Eller byråkrat- russeren, ekspeditør- russeren, passkontrollør- russeren med steinansiktet: en egen smil- løs slekt! Eller hvorfor ikke overdrivelses- russeren: damer i verdens høyeste høyhælte lakkstøvletter og fem centimeter lange kunstnegler. Putin i bar overkropp på hesteryggen. Det er liksom ikke nok å ri inn i solnedgangen, man skal ha tatt av seg 6

7 skjorta også. (I parentes bemerket: De russiske kirkenes overdådige gullutsmykning kan betraktes som en sakral variant av samme overdrivelsessyndrom.) Og sånn kan man fortsette å strø rundt seg med forestillinger om det russiske, ingen uten et lite korn av sannhet, men alle utvidet til en hel kornåker. Det blir omtrent like riktig og like galt som å si at nordmenn er født med ski på beina. For gjennomsnittsrussere en det en ganske styrende forestilling om oss: at vi ikke bare er et usedvanlig velstående, men også naturglad, sportslig folk. Det norsk etternavnet jeg oftest har hørt nevnt blant russere, og med størst ærefrykt, er verken Hamsun eller Gamsun,, som russerne sier eller Ibsen eller Nansen, men Bjørndalen, skiskytteren. Og visst fins det nordmenn som er så flinke til å ta seg fram på ski at man kan fristes til å tro at de ikke ble født barbeint, som oss andre. Men på den annen side: Det er jo heller ikke spesielt krevende å finne eksempler på det motsatte. Styrende forestillinger og fortellinger fødes av avstand og livnærer seg på avstand. Det forekommer meg at Vestens grunnleggende og i bunn og grunn eneste virkelig interessante styrende forestilling om russerne ER nettopp denne avstanden: at de er så annerledes enn oss. Eller mer presist: at vi er så annerledes enn dem. Fellesskap og de små kanskje mer enn de store trenger en tydelig forestilling om Den andre for å stive opp sin egen flokkfølelse. Vodkarusseren styrker oss i troen på vår egen edruelighet osv. Med sin geografiske nærhet, men historisk- kulturelle fjernhet, er russerne perfekt tilpasset denne rollen. Naboen som alltid har bodd der, men ikke lar noen komme riktig nær seg: Hva driver han egentlig på med? Og organisk forbundet med annerledeshet- forestillingen: ønsket om å forbedre. Det har preget forholdet mellom øst og vest i flere hundre år: En russer er et menneske med stort forbedringspotensial. Det har ikke bare 7

8 en rekke vestlige ledere ment, men også enkelte russere selv, for eksempel Peter den store denne blandingen av villmann og opplysningsmenneske eller Katarina den store, som elsket å se seg selv som etterfølgeren til det moderne Russlands skaper. Da Sovjetunionen dundret over ende så vidt inn på tallet, trodde vi jo at disse russerne endelig ville gjøre det som Peter og Katarina aldri fikk dem til: skikke seg og bli som oss. Men jommen sa vi smør. Ikke før hadde de karret seg på beina og gnidd murstøvet ut av øynene, så behandlet de det kjæreste vi eier, demokratiet, på samme måte som en apekatt behandler et par briller... Trenger jeg å si mer? Den svenske poeten Gunnar Ekelöf har et dikt som jeg ofte vender tilbake til. Det heter Jag tror på den ensamma människan, men handler egentlig om fellesskapet mellom oss. Den andre strofen går sånn: Hur nå gemenskap? Fly den övre och yttre vägen: Det som är boskap i andra är boskap också i dig. Gå den undre och inre vägen: Det som är botten i dig är botten också i andra. Svårt att vänja sig vid sig själv. Svårt att vänja sig av med sig själv. Altså: Det som är botten i dig är botten också i andra. Men at vi har felles bunn, betyr jo ikke at det ikke finnes ulikheter over bunnen, og at disse ulikhetene til og med kan ta seg merkelig ut. For eksempel er det merkelig for meg når de av mine russiske venner som er russisk- ortodoks troende, går i kirken og kjøper en bønn av presten. Eller tre, fire, fem hvis man betaler for det. De koster 200 rubler pr. stykk, men da kan du selv bestemme hvem bønnen skal være for, eksempelvis en hjertesyk far eller høygravid datter. 8

9 Hvordan kan en bønn til Gud betales med penger? spør jeg mine russiske venner, som svarer: Men hva skal presten ha å leve av da, hvis bønner var gratis? Eller da Dima og Tanja, et yngre par jeg kjenner godt, kjøpte seg ny bil, og det første de gjorde med den, var å kjøre til kirken for at presten skulle velsigne den. Velsigne en bil, det er da rart? I Norge har vi Trygg Trafikk og Utrykningspolitiet, ikke prester, til å berge oss gjennom trafikken. Eller noe helt annet og mer gjennomgripende i dagliglivet: Den totale mangelen på telefonkultur, ifølge mine venner et produkt av at telefon så lenge var en uoppnåelig luksus i dette landet at folk aldri fikk anledning til å lære seg hvordan den skal snakkes i. Jeg mener: Man forteller jo, fortrinnsvis i en vennlig, oppmuntrende tone, den som ringer hvor hun eller han har havnet, utstøter ikke bare et slags innøvd, avslepent motstykke til primalskriket: ALOOO. Min tilmålte tid går mot slutten, og jeg har ennå ikke snakket skikkelig om Putin. Jeg håper det ikke oppfattes som en unnlatelsessynd, men han inngår verken i vennekretsen min eller har behov for ekstra omtale. Så jeg lar ham ligge. Det betyr ikke at jeg er uvitende om at ingen i hele verden er mer skeptiske til den russiske presidenten enn nordmenn. 89 % av oss mener han gjør en dårlig jobb, ifølge Dagens Næringsliv og en rekke andre norske aviser. Samtidig kåres Obama for sjette år på rad til verdens beste statsleder. Det tror jeg Ira, Volodja, Majsa og resten av mine russiske venner tar med vanlig stoisk ro. Da er jeg mer usikker på om de overhodet vil begripe noe av den nye påkostede dramaserien til TV2, som har premiere neste søndag, 27. september. Den har fått tittelen Okkupert, og med Jo Nesbø som manusforfatter, skulle suksessen være sikret. I rollen som okkupant finner vi hvem tror dere? jo naturligvis Russland. For å sukre pillen for de som måtte synes at dette er en skammelig fornærmelse mot en nabo som aldri har overfalt Norge og selv mistet 27 millioner mennesker i siste verdenskrig, 9

10 har den gode Nesbø vært så vennlig å dikte opp at den russiske okkupasjonen skal skje på oppdrag fra EU. Tro det den som vil. Årsaken til at vi blir overfalt, skal være at vi, altså Norge, har stengt oljekranene for resten av Europa. Mye kan sies om denne historieløse smakløsheten, men jeg skal ikke si det. Min halve time er gått, og en fortsettelse herfra ville kreve et nytt foredrag med ny tittel: Norsk- russisk naboskap: styrte forestillinger og fortellinger. 10