De 20 beste bytipsene

Transkript

1 Fra Kirkebakken Julen 2014 Her er de nyansatte på kirka Familien Meling og Liv-Helga Hammeren Fure De 20 beste bytipsene Derfor elsker vi denne byen Sigvor har hjulpet studenter i over 50 år

2

3 FraKirkebakken Medarbeiderne: Gisle Meling, prest og daglig leder Staffan Eklund, svensk prest Unni Kaasa Pearson, kirkevert The Norwegian Seaman`s Church of 2454 Hyde street, CA CA, US Tlf: +1(415) Kirkestyret/Board of directors: Irene Lindbeck Tibbits, Chairman, Gisle Meling, Liv-Helga Hammeren Fure, Frederick Collins, Trine Monique Izing, Jan Tommy Fosse, Jan Olav Johannesen. President: Knut Akseth Sjømannskirkens hovedkontor: Postboks 2007 Nordnes, 5817 Bergen. Tlf: Norsk Generalkonsulat : Tlf: Svensk diakon: Åsa Sjöberg, tlf , asa.sjoberg@svenskakyrkan.se Kirkens åpningstider: Mandager stengt. Tirsdag til lørdag Søndag: Gudstjeneste kl med påfølgende kirkekaffe facebook.com/sjomannskirken.sanfrancisco Bank: Sparebanken Kirkemagasin fra Sjømannskirken i Redaktør: Anniken Hol Meling Layout: Leif Magne Gramstad Print: PS Print Kontingent: $20 (frivillig) Ansvarlig redaktør: Gisle Meling Anniken Hol Meling, info- og pedag. ansv Åsa Sjöberg, svensk diakon Jane Lindquist, kirkevert Liv-Helga Hammeren Fure, vertskapsansv. Gjertrud Davies, kirkevert Ingrid Maher, regnskap Små barn, store gleder Ofte savner jeg barndommen min. En normal oppvekst på Sør-Vestlandet på 70 og 80-tallet tror jeg må være noe av det tryggeste og beste en person født på 60-tallet kan ha hatt. Spesielt om sommeren. Vi dro aldri på chartertur til Syden da skolen var slutt og det var to måneder til neste oppmøte. En og annen tur i bil og campingvogn til kontinentet ble det, riktignok. Lengst var vi på hytta i Ryfylke, nærmere bestemt Åmøy. Gjerne 5 uker i strekk, all den tid min far var lærer, hadde lang ferie og mange slektsforhold som måtte pleies. Somrene på hytta føltes som en evighet. Det var litt kjedelig; men det var trygt. Det fantes ikke butikk på øya. Vi hadde tilgang til TV en kveld i uka, om lørdagskvelden, i kjelleren til min tante. Da benket jeg og de andre barna som resten av uka badet, fisket og spilte fotball på gamle nausttufter fra hedensk tid oss foran fjernsynet og ventet spent på hva som skjedde med Zeb Macahan og de andre cowboyene som red rundt på hest et sted langt borte i den fantastiske serien «I ville Vesten». Jeg trodde virkelig på Gud den gangen. Det var like naturlig å tro på Gud og Jesus som det var å smøre seg en loffskive med smør og sukker. Det høres kanskje rart ut, men troen på Gud og Jesus og forventingen til neste episode av «I ville Vesten» henger sammen for meg. Jeg aner ikke hvorfor, og en smule kjettersk er det sikkert også: men de minuttene fra jeg gikk ut av døren fra hytta, sprang opp på haugen, ned bakken, gjennom eplehagen min farfar en gang hadde anlagt, forbi et gammelt hønsehus, og til slutt med bankende hjerte foran døra til tanta mi, var minutter der universet hang sammen. Alt stemte! Jeg banket på; døren gikk opp, og jeg ble ønsket velkommen inn til TV-kveld. Jeg var velsignet og heldig. Det føltes som om Gud der og da rørte ved meg. Små barn, store gleder. Hvem savner ikke det? Snart er det jul. Og da kan vi bli som barn og glede oss over et barn. Det er nemlig slik Gud nærmer seg oss mennesker. Gjennom barnet. For at vi skal bli som barn og kjenne at alt henger sammen. Gisle Meling, sjømannsprest

4 Glad for å være hjemme i California Her er familien Meling. De bor og jobber i Sjømannskirken. Vi har stilt dem 10 spørsmål. Beskriv familien Meling med 5 ord. Familien Meling under ett er; eventyrlystne, hjemmekjære, naturelskere, sofagriser og veldig skjermavhengige hele gjengen! Dere kom fra Dubai; Hva vil dere si er største forskjellen på Dubai og? Oj, her er det mange forskjeller. Klimaet, kulturen, friheten til å tenke og gjøre som man vil. Være den man er, slippe å tenke på kleskode at man har dekket til enten skuldre eller knær hvis man er kvinne, legning etc. Ingen sensur. Ingen Sharia-lov. Ingen kameler og ørken i nærmeste omkrets. Det siste er vel det vi savner fra Dubai. Og den varme gode vinteren var heller ikke å forakte. Det ekstreme sommerhalvåret der man ikke kunne være utendørs derimot.. Det er også ekstremt mye fasade i en by der vestlige ofte tjener ekstremt godt, da er fallhøyden desto større. Følte det sånn sett var veldig bruk for oss som kirke der. Brukerne er stort sett expats; altså nordmenn eller svensker som jobber i Dubai, og deres familier. Veldig mange blir hjemmeværende husfruer, de synes kirken er god å ha, enten de tar med seg barna dit, eller søker eget nettverk gjennom kirken. Det er mer en event kirke der arrangementene er spredt ut gjennom hele uka, mens det i er mest turister som kommer innom midt i uken, mens arrangementene er knyttet til helger. Bortsett fra Dubai, hva gjorde dere før dere kom hit? Vi gjorde mye før vi traff hverandre i Svolvær for snart 12 år siden. Etter det gikk det slag i slag, fra ekteskap til to barn på løpende bånd og hele 8 flyttinger. Innenlands (på samme sted) og utenlands. 10 SPØRSMÅL Anniken jobbet som lærer og var alenemor til Karoline, mens Gisle jobbet i ulike vikariater som prest i Lofoten. Fra 2005 til 2010 hadde vi 5 fantastisk flotte år i San Pedro, Los Angeles før visum gikk ut, og vi returnerte til Svolvær. Vi følte oss ikke ferdige med Sjømannskirken, men vi ville se Karoline ferdig med videregående før vi dro ut igjen. Dessuten hadde vi en drøm om å komme tilbake til California. I 2012 tok vi altså en omvei via Dubai, med håp om at det i 2015 atter skulle bli ledig, enten i San Pedro eller. Det må kanskje nevnes at Gisle var ett-åring her i 1989, og siden det har vært den ultimate drømmen. Bertine (10) rakk å bli født i Norge før vi dro ut første gangen, mens Ellida (9)er vår lille amerikanerinne. Vi er velsignet med barn som er veldig tilpasningsdyktige. Hvilke drømmer har dere for de neste fem årene? Vi tar ett år om gangen. Barnas trivsel er det viktigste for oss. Vi håper at vi skal falle til ro og trives godt her, at vi kan skape oss en hverdag her som gir oss trygghet og ro til å bli i 5 år. Det er enormt mye å se og oppleve her. Vi forsøker å bruke frihelgene våre til å farte rundt litt, samt besøke våre gamle venner i San Pedro av og til. Samtidig gleder vi oss til større utfarter, se mer av hele landet. Vi var på en flott 3 ukers roadtrip i 2009, til Vancouver i nord til Chicago i øst, det gjentas gjerne med andre reisemål kanskje. Håper vi kan få et godt nettverk her også etter hvert, og at vi kan bidra positivt i den jobben vi er satt til å gjøre. Det være seg å føre videre det som er bra, samtidig tenke litt nytt. Hva er den største utfordringen med å bo så langt borte fra Norge? Savnet av familie og hytta vår på Tjeldøya. Gisle har familie i Sandnes utenfor Stavanger, Anniken har på Tjeldøya, en time sør for Harstad. I tillegg har vi eldstejenta Karoline som går på universitet i Tromsø tøft å være så langt borte fra henne. Hva syns dere er det beste med Amerika? Det beste med Amerika er åpenheten og vennligheten til folk. Man blir fort kjent, og overfladisk eller ei et smil eller en flyktig samtale, bidrar alltid positivt. Gisle sier det beste med Amerika er Public Radio, bok og platebutikker. Anniken sier det er friheten til å være den man er, samt de endeløse utfartsmulighetene. Ellida sier det er Disneyland og «Mystery Spot» og Bertine synes det beste er at det er forskjellige årstider, man kan til og med reise til der det er snø. Hva liker dere å gjøre på fritiden? Vi liker veldig godt å komme oss ut. I parker, på kino, museer, rusle gatelangs og se på folk, samt komme oss ut av byen og se nye steder. Ellers er vi veldig glad i å 4 Fra Kirkebakken

5 Foto: ÅSA SJÖBERG være hjemme hos oss selv, lage god mat, se på tv serier på Netflix. Som familie er vi glade i Golden Gate Park, jentene liker veldig godt Fishermans Wharf, samt Polk street. Hver fredag er det obligatorisk med «FroYoFriday» (Frozen youghurt). Ellida forsøker også å innføre «SwensensSunday «(is). Hva mener dere et kristent fellesskap bør være preget av? Gisle: Åpenhet og velvilje. At man vil hverandre godt. Et kristent fellesskap bør også være preget av omsorg og omtanke for de rundt oss. Anniken: Som menighet er det viktig med toleranse, at man ser hverandre og ikke dømmer for fort. Ethvert menneske er så mye mer enn bare det man ser. Man trenger ikke nødvendigvis preke Guds ord, men kanskje like gjerne vise det i gjerninger. Hva tenker dere er det viktigste vi som sjømannskirke gjør? Som Sjømannskirke er det viktigste at vi viser oss som et inkluderende og godt sted å komme til. Det skal være en trygg havn, et hjem langt hjemmefra. Spesielt for de som kommer hit alene. Studentene er våre nye førstereisgutter, selv om tidene har forandret seg, og de er bedre rustet enn hva 15-åringer før i tiden var når de dro hjemmefra for første gang. Det er viktig at våre verdier, oppsummert på en god måte i Sjømannskirkens verdidokument, får prege arbeidet vi gjør. I hverdagen er det ofte praktiske gjøremål som stjeler av tiden vår. Det er mye å huske på, og både vi og Liv-Helga bruker mye tid til å forberede og handle inn til de ulike arrangementene vi har på kirken. Beskrev hver enkelt av dere med 3 ord. Gisle: Musikkinteressert fotballfanatisk bokorm. Anniken: Skriveglad friluftselskende sentimentalist. Bertine: Lesehest, smart og snill. Ellida: Vimsete, morsom og original. Fra Kirkebakken 5

6 Alle har uendelig verdi! Møt Sjømannskirkens Liv-Helga Hammeren Fure Du begynte i Sjømannskirken i november i fjor. Hva har du bedrevet med i årene før? Jeg kom rett fra stillingen som rådgiver for trosopplæring hos biskopen i Bjørgvin. (Bjørgvin=Sogn og Fjordane og Hordaland) Hvor og hvordan var din oppvekst? Beskriv deg selv som barn med 3 ord. Jeg vokste opp på Stadlandet - en halvøy uti havgapet. Oppveksten var preget av mye aktivitet ute, leir og sang og musikk. Meg selv som barn med tre ord: 1. Aktiv 2. Glad 3. Kreativ Fortell om hvilke oppgaver du har på Sjømannskirka? Jeg skal være litt potet. Jeg har ansvar for at det er mat og drikke til de som kommer til kirka, jeg har ansvar for å følge opp kvinneforeningene våre og studentene, bl.a. med student og au pair-middagene. I tillegg har jeg, som alle andre som jobber på kirka, ansvar for at mennesker som kommer innom blir møtt på en best mulig måte og tatt vare på. Vi jobber også oppsøkende, noe som gjør at jeg også kan reise på husbesøk eller møter ute av selve kirkebygget. Det ligger også i stillingen min at jeg bidrar inn mot de arrangementene vi har - f.eks. på gudstjenesten. Hvorfor vil du jobbe på Sjømannskirken? Hadde du et spesielt ønske om å komme til? Jeg har egentlig hatt et ønske om å jobbe i Sjømannskirken lenge. Men det er først de siste årene jeg kjente at nå måtte jeg komme meg ut i verden. Så jeg begynte med et sommervikariat i Thailand, og fikk en smakebit av hva Sjømannskirken virkelig er. Det gjorde at jeg for alvor begynte å søke på jobber. Egentlig hadde jeg tenkt at jeg ville til New York, men den jobben fikk jeg ikke. Jeg søkte på jobben i, og trodde ikke jeg kom til å få den heller. Så jeg gikk til intervju absolutt uten forventninger, men da jeg gikk hjem fra intervjuet tenkte jeg at «DETTE VIL JEG VIRKELIG!!» Og heldigvis fikk jeg denne jobben!! Hva er de viktigste oppgavene, synes du, at sjømannskirken har idag? Vi skal være verdibærere - Sjømannskirkens verdier er Gjestevennskap, Oppsøkende, Trygghet, Tillit, Brobyggere og Uendelig verdi. Alt vi gjør skal være preget av en eller flere av disse verdiene. Det å være tilstede, det å være en trygg havn, det å kunne rykke ut, ikke nødvendigvis for å løse problemene, men for å kunne gå et stykke vei sammen, det å gi rom slik at mennesker møtes og finner fellesskap er noe av alt det viktige vi gjør. Hva er dine hobbyer? Hva liker du best å gjøre på fritiden? Jeg liker å synge, male, gå lange turer, være ute, drikke kaffe, møte venner og bare nyte byen når jeg har fri. Man kan sikkert kategorisere det som hobbyer også ;) Hva er det kjekkeste du har gjort i til nå? Her kunne man sikkert nevnt mye, men jeg tror jeg må ta det første som falt inn i hodet: En herlig tur med en Cadillac CTS-V, med en trygg sjåfør som ikke var redd for gasspedalen. Hva tenker du man kan lære av amerikanere? Vi kan lære mye av amerikanerne - noe av det viktigste er å vise at vi bryr oss. Amerikanerne generelt er også svært gode på å se etter det positive og vakre i andre mennesker - og å si det til den det gjelder. Det er noe vi virkelig har noe å lære av. Som kristen, hva synes du er det viktigste budskapet å fremme? UENDELIG VERDI! Alle menneske er 10 SPØRSMÅL skapt med uendelig verdi. Ingen Gud har skapt er annensortering. Alle er elsket og villet av Gud. Og NÅDE. Det vi alle trenger, fordi ingen av oss greier å leve et perfekt liv der vi ikke gjør noen feil eller sårer andre. Derfor syns jeg velsignelsen er så fin. For den er gitt til et Israelsfolk som går rundt i ørkenen, etter slaveriet i Egypt. De kjenner det Egyptiske rettssystemet. Den tiltalte kom da inn for Farao, han sitter og ser ned mens saken blir lagt fram. Måten Farao beveger blikket på er domsavsigelsen. Er blikket i bakken er vedkommende dømt. Dersom den tiltalte opplever at Farao løfter blikket og ser på den som er anklaget, betyr det at Farao ser i nåde til tiltalte og man er fri. Med det i bakhodet blir «Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!» ganske mye mer enn rare ord. Har du nådd noen av de målene du satte deg som barn? Beskriv deg selv som voksen med 3 ord. Jeg var ikke så flink til å sette meg langsiktige mål som barn. Jeg har vel alltid vært en person som har vært mest opptatt av å få mest mulig ut av her og nå - noe som kan være både positivt og negativt. Men å beskrive meg selv som voksen med tre ord Kreativ 2. Optimist 3. Løsning sorientert. 6 Fra Kirkebakken

7 Om julefred i sjel og sinn Bli i lyset Gå deg ei vill Varmen du søker Er nærest inntil Hold fast ved nuet Søk deg ei bort Trygghetens rammer Kan svinne så fort For hvert øyeblikk sorgen deg rammer, Tenn lys og se det håp som flammer La julen forbli det budskap som var Ment som en gave og trøst fra vår Far. Anniken Hol Meling Fra Kirkebakken 7

8 Bertine og Ellida som blide ambassadører for Hjertevarmedagen. SCENER FRA KIRKEN Ernst var skeptisk men glad for å få en gratis kopp kaffe Anniken er norsk student i LA, og var på tur med sin amerikanske kjæreste Bertine gjør glade amerikanere enda gladere Kirkekaffe på 150 års jubileet. Marius Sørensen er flittig gjest på kirka, her er han på besøk hos Google sammen medstudenter Lisa Wiborg med Marius og Anahita Åsa Sjöberg og vikarprest Tormod Woxen 8 Fra Kirkebakken

9 Ellida roper «FREE WAFFLES» til turistene. Studenter som har syklet fra Seattle fortjener gratis vafler.. og de kom fra hele verden for å få varmet sine hjerter Mia. Kristine, Maren og Markus feirer 150 år med Sjømannskirken Knut holder jubileumstale som seg hør og bør Anniken blåste opp sin del av jubileumsballongene. Like blid! Liv- Helga smiler hemmelighetsfullt mens hun pakker inn gave. Fra Kirkebakken 9

10 Gisle og barna på første Superlørdag i høst. Kai Kirkeby kan mer enn å bare sitte på putene SCENER FRA KIRKEN Trine Izing med verdens blideste dåpsbarn, Kamilla Rose. Ikke bare bare å få motorstopp i denne bakken. RV`en med tilhenger stengte Hyde street i flere timer. Det bråket godt på kirken under Fleet Week, men underholdningsverdien er upåklagelig Sigvor får nattverd av Jan Tommy og Gisle på innsettelsesgudstjenesten til Gisle og Anniken Glade lakser etter Åsas fortreffelige laksemiddag Glade vinnere av quiz`en på studentmiddag i november. Fra venstre: Janicke Bertrand, ingrid Haugen Fougn, Ann-Ina Olsen, Lisa Henning og Agnes Milton 10 Fra Kirkebakken

11 Gisle forklarer kirkas struktur og økonomi for Tabitha-damene Blide Aina og Inger får juleverksted til å se så lett ut Svensk barnesamling Ragnhild forklarer at disse er genial pynt til julegaven. Enig! Gerda lever i nuet og er ikke bekymret for julebasaren. «Det går så fint så». Tina Galdals flotte gavelapper burde vært salgsvare hos alle sjømannskirkene Anette Munkeby ler kostelig av Ragnhild Collins når hun skal fortelle om seg selv på Huldra møtet. Gerda, Tonny, Ragnhild, Aina og Inger et sabla bra (og blidt) arbeidslag! Fra Kirkebakken 11

12 «Jeg og Sjømannskirken» Irene Lindbeck Tibbits Gjennom 150 år har sjømannskirkene rundt i verden vært et bånd for nordmenn i utlandet. Først for sjøfolk, senere når norske båter ikke var bemannet av nordmenn gikk det mer og mer over til de som bodde utenlands på grunn av jobber eller var reisende som benyttet seg av forbindelsen til hjemlandet gjennom kirken. Selv begynte jeg og vanke på kirken i New York City etter at kirken flyttet fra Brooklyn til Manhattan, det var i 1983 da jeg bodde der. Noen år senere da jeg flyttet tilbake til San Francisco gled jeg inn i samme vane, et hyggelig sted å stikke innom for en prat og også få litt åndelig føde på søndager og andre helger. Ikke lenge etter at jeg flyttet tilbake til San Francisco traff jeg en mann som skulle bli min ektefelle, naturligvis giftet vi oss på kirken, en herlig juni dag i Når det var basar tid så hjalp jeg til litt, men etter hvert kom det spørsmål om litt ekstra hjelp her og der, og før jeg visste ordet av det så betjente jeg på leseværelset og selvfølgelig stekte vafler, osv. når det var behov. Så ble det forandringer i kirkestyret og da havnet jeg der, uheldigvis måtte jeg gi opp det når min mann ble alvorlig syk og gikk bort i julen Så tenk, noen år senere er jeg tilbake på styret, det er vanskelig å få kandidater til å stille opp, selv synes jeg at alle som kan burde tjene menigheten på den måten, det er givende og lærerikt. Dette er en kort måte for meg å fortelle om hva kirken betyr for meg, i tillegg har jeg fått flere gode venner og setter pris på alle de som kommer fra Norge får å jobbe her. Mia Ljones Mossin (37) For meg er Sjømannskirken raushet, nestekjærlighet, latter og mangfold. Mitt første møte med Sjømannskirken var i Ayia Napa i Det gjorde såpass inntrykk at jeg siden den gang alltid har prøvd å besøke kirken når jeg har vært i byer hvor den holder til. I 08/09 var min mann og jeg et år i Singapore, og jeg var da så heldig at jeg fikk anledning til å engasjere meg i Sjømannskirkens arbeid. Og så fantastisk gøy jeg hadde det! Konfirmantarbeid, arrangering av idrettsdag og golfturnering, vaffelsteking, gode samtaler, skipsbesøk og mange svenske gloser. Savnet var stort da vi flyttet hjem, men i 2011 var jeg tilbake i Singapore som sommervikar på kirken. Der fikk jeg jobbe sammen med fantastiske medarbeidere som gjorde sitt til at sommeren ble uforglemmelig på alle måter. Det sterkeste minnet fra de ukene var da jeg ledet den første gudstjenesten etter 22. juli - hvordan det å være sammen med andre nordmenn gjorde at sjokket og sorgen føltes litt mindre, selv langt hjemmefra... Da vi flyttet til Silicon Valley for et år siden, var det naturlig å ta kontakt med Sjømannskirken i San Francisco. Her har vi funnet et hjem borte fra hjemmet hvor både vi voksne og barna trives og kjenner tilhørighet. Jeg er svært takknemlig for at Sjømannskirken eksisterer - jeg har selv erfart at den betyr en forskjell i mange menneskers liv! «Jeg og Sjømannskirken» Leif Ove Andsnes Som 19-åring var møtene med sjømannskirkene på USA-turneen uvurderlig. Jeg hadde mitt første møte med Sjømannskirken som 19-åring. På min aller første turné i USA, en for meg overveldende og ganske så utfordrende treukers rundreise, var møtene med sjømannskirker i forskjellige byer, og varmen som møtte meg fra de som arbeidet der, uvurderlig. Med årene har jeg jevnlig sett at Sjømannskirken er en institusjon som favner mye, og som er en svært viktig og inkluderende havn for mange nordmenn i utlandet. 12 Fra Kirkebakken

13 -Flott dame med flotte øredobber! Strikking og øredobber er hobbyer vår kjære Sigvor aldri vil gi slipp på. I år sier hun derimot at hun har levert Hans/Hennes strikkejakker til julebasaren for siste gang. Vi er evig takknemlig for alle bidrag gjennom årenes løp! Alle studenters mor Ingen egne barn, men likevel med favnen full av barn, barnebarn og oldebarn. I tillegg er det mange hundre norske studenter i årenes løp som nok både har kalt og tenkt på Sigvor, 93 år ung, som mor. Det må vel være Norges rekord hvert fall. Det er en velkjent historie for veldig mange, for hvem kjenner vel ikke Sigvor Hamre Thornton? Hun er så fast innslag på Sjømannskirken som det vel går an å komme. I 1952 kom hun flyttende til San Francisco, med 4 barn hun ikke kjente, til en mann hun bare hadde vært gift med èn uke. Barna som var i alderen 2-11 år, var mannen Håkons, og hun hadde reist med dem alene over hele Atlanteren, fordi han måtte reise en uke i forveien. Håkon og jeg kjente jo hverandre PORTRETTET før vi giftet oss selvsagt, men barna kjente meg ikke så godt. Det var egentlig like greit at det bare var meg som reiste med dem, for da hadde de bare meg å forholde seg til. Og det gikk jo greit, forklarer Sigvor. Et annet svar ville vært utenkelig, den damen har aldri problematisert noe i hele sitt liv! Fra regnskapsfører i Norge til husmor i SF Håkon var 6 år eldre enn Sigvor, fraskilt og professor i Norsk. Han hadde altså fått seg jobb ved universitetet på Berkeley, og der slo de seg ned. Den rykende ferske familien på 6. Det var en mor til barna i Norge, og forholdet mellom henne og familien på Berkeley kom til å vokse seg stadig bedre. Barna vokste opp med sterke røtter både til Norge og USA. Sigvor vokste opp på Nesstun i Fana, sammen med sin mor og to yngre søsken. Faren døde da hun bare var åtte år, noe som førte til at Sigvor måtte tidlig ut i jobb; Bare 12 år begynte hun å jobbe - ikke veldig overraskende, som barnepike. Etter hvert tok hun sin utdannelse ved Handelshøyskolen og jobbet som regnskapsfører på Telegrafen, men etter at de flyttet til Berkeley ble hun husmor og mamma på heltid. I begynnelsen bodde de i et boligkompleks der det bodde mest russere. Og for Sigvor som nesten ikke kunne et ord engelsk når hun kom, ble etter hvert ganske stødig i russisk. Jeg ble ofte invitert i kaffeselskaper til Fra Kirkebakken 13

14 Familien i Bergen laget egen bok til Sigvor i 2010 Sigvor til venstre, sammen med sine to yngre søsken og mor, som i følge Sigvor kunne alt. Søskentrioen på 17. mai en gang på 20-tallet. Sigvor og hennes første mann, Håkon. 14 Fra Kirkebakken

15 Alle studenters mor mine russiske naboer, det var jeg og russerne, humrer Sigvor. Jeg ble faktisk ganske flink til å plukke opp hva de snakket om etter hvert. I hele 4 år bodde familien i Berkeley før de bestemte seg for at de måtte skaffe seg bil. Ingen av dem hadde førerkortet, men Håkon følte han måtte forsøke først. Etter bare to ganger med opplæring, kom han hjem og erklærte at «jeg tror det er best at du lærer deg å kjøre bil». Så det gjorde jeg da, smiler hun lurt. Og etter det kjørte vi til Santa Barbara og ferierte der en måned hver sommer. Jeg har virkelig mange flotte minner fra disse turene, forteller hun og begynner på nok en liten anekdote. Det er egentlig betegnende for hele intervjuet. La oss heller kalle det en samtale. Sigvor trenger ikke så mange spørsmål. Hun har krystallklart minne, og hørsel og syn som en spring chicken. Det går av seg selv, hele livshistorien. Vi må spore henne litt inn på disse studentene av og til. Men man kan nesten ikke stoppe henne heller. Man blir lett oppslukt i alt det spennende hun har å fortelle. Sjømannskirken Ettersom de ikke hadde bil de 4 første årene, var det ikke før i 1956 de begynte å komme fast i Sjømannskirken. Det var nok en hel dagstur på den tiden, og barna ble ikke med med mindre de ble lovet en god lunsj på restaurant etterpå. Det ble til at de forsøkte å komme en gang i måneden. Når barna ble større, vokste nok Sigvors engasjement for kirken. Hun har hjulpet til på mange områder, blant annet jobbet som frivillig husmor på kjøkkenet. Likevel er det nok som kasserer for Tabitha de fleste vil huske henne som. Fra 1964 ble hun medlem der, og dette ble nok enda mer et kjærkomment engasjement for henne i årene som skulle komme. Mens barna enda bodde hjemme, diskuterte Håkon og jeg om vi kunne gjøre noe for å hjelpe studentene som ikke fikk noen plass å bo ved semesterstart. Det var slik at sommerskolen sluttet sent, og de nye studentene måtte ofte finne midlertidig plass å bo før de kunne flytte inn på campus. Hotellene visste å utnytte dette, og doblet prisene den uken det gjaldt. Så vi begynte så smått å ta inn noen studenter, og vi begynte også med vårt årlige student treff der vi serverte øl og smørbrød. På disse samlingene kunne det komme mellom 50 og 100 studenter. Dessverre rakk vi aldri å komme helt i gang for i 1972 døde Håkon brått. Studentliv Barna var da blitt voksne, det var bare yngstesønnen Svein som enda bodde hjemme, så smått om senn ble det stadig flere studenter som fikk nyte godt av hennes eksellente gjestfrihet. Det var nå bare slik at det spredte seg rundt, jeg averterte ikke eller noe sånt. Jeg husker spesielt èn gang det ble litt krøll i valsen. Det kom først et ektepar som jeg tok inn, de skulle bare bo hos meg en totre dager, men det ble stadig utvidet. Så kom det en enslig gutt, i tillegg til et par med ett barn. Jeg måtte flytte litt rundt på dem, og fruen i det gifte paret ble skikkelig sur på meg. Enda de fikk mitt rom, med eget bad og det hele. Sigvor kan n e s t en høres litt oppgitt ut i stemmen; men med god grunn. Å være utakknemlig mot noen som bare viser en godhet og raushet er aldri til å bli klok på. Men det har nok vært mest glede og harmoni i hjemmet til Sigvor, selv om det er de gangene når ting går litt på tverke man kanskje husker best. Som da det var en fra Færøyene som snorket så høyt at han måtte flyttes inn i vaskekjelleren. Og jentene som kunne være litt bortskjemte og vanskelige, som aldri hadde tatt hånd i noen oppvask. De måtte likevel trå til hos Sigvor. Man har ikke 21 stykker på overnatting uten at man må bidra litt selv. Skjønt Sigvor har nok stått mye ved grytene gjennom årene. Man møtte mange som var alle tiders, og noen få man kunne være foruten. Ny mann, større hus, enda flere studenter Den største endringen var nok da Sigvor etter 5 år som enke, giftet seg på nytt. Med Bob. Som også var professor i fysikk vel og merke. Han var enkemann, tidligere gift med en av Sigvors beste venninner. Som hun sier: Vi var mange som hjalp ham og barna da han ble alene. Til slutt var det nå bare meg igjen. Han var 18 år eldre enn meg, og vi fikk 8-9 gode år sammen før han også dessverre døde. Med Bob kom også et større hus, med plass til enda flere studenter. Han hadde ingen norsk bakgrunn, men synes det bare var et flott initiativ Sigvor hadde startet. Det ble stadig flere besøkende, og de kom fra både Tyskland, Frankrike, Sverige, ja til og med en amerikaner. De fleste bodde bare noen dager til de fant seg noe permanent. Og Sigvor har holdt kontakten med mange. Senest i går hadde jeg besøk av en som bodde hos meg når han var student. Og på bursdagen min den 15. oktober er det en fra Tyskland som ringer hvert år for å gratulere meg med dagen. Og 93 år har altså den spreke damen rukket å bli. Men for to år siden tok hun imot sin siste student. Sigvor ble plutselig veldig alvorlig syk. Det holdt på å gå galt, og i to måneder måtte hun ligge på sykehuset. Da hun dro derfra var det ikke lenger til sitt eget hjem, men til det som må være noe av det koseligste eldrehjemmet som finnes. Her er det ikke mye institusjonspreg, og Sigvor har vært så heldig å fått sin egen lille hybelleilighet der. Hun klarer seg helt selv. Men det er en trygghet at noen er der, og ikke minst godt å kunne ha muligheten å gå til ferdig dekket bord, og la andre få ta oppvasken. Kjenner vi henne rett er det nok like mye et privilegium for de som gjør dette for henne. Av Anniken Hol Meling Fra Kirkebakken 15

16 Buicken i San Francisco. Fra venstre Knut Reiersrud, Lars Saabye Christensen, Lars Eivind Bones, Stian Carstensen og Tom Stalsberg. Tom Stalsberg (forfatter) Sjelens fine nødhavn: New York, Miami, New Orleans, Houston, San Francisco og Los Angeles. Seks sjømannskirker på tolv dager med bandet Buicken som består av forfatter Lars Saabye Christensen, musikerne Knut Reiersrud og Stian Carstensen og fotograf Lars Eivind Bones, pluss meg. Vi leste dikt, viste bilder og spilte i lukten av vafler. Ingen av oss har sett lyset, men sjømannskirkene høsten 2012 var «Jeg og Sjømannskirken» åpne for troløse og porten var i vid forstand vid. Vennlighet, raushet og applaus. Et sted for rastløse sjeler som trenger ei trygg havn, vi seiler vår egen poetiske sjø med stø kurs for et snarlig gjensyn. Hans Jørgen Svartvassmo Fra fjord og fjære til Golden Gate! Mitt bånd til sjømannskirken startet så langt tilbake som jeg kan huske. Med en barndom ved kysten i Nord-Norge måtte det bare bli slik. En av min barndoms helter var en gammel sjømannsprest, Torodd Bakken. Med sin lune og omsorgsfulle væremåte, sitt smil og sine morsomme historier formidlet han det jeg senere har lært at Sjømannskirken er så god på. Et annet godt minne er de høstlige kveldsgudstjenestene i Andenes kirke med innsamling av julegaver til sjøfolk. I uker hadde vi pønsket på hva som skule bli årets julepakke, hva vi skulle skrive på gavelappen og på brevet inni pakken. Det var litt av en julaften på forskudd når vi gikk frem i kirken og la våre gaver innenfor alterringen, hvor det etterhvert vokste til en stor haug. Minst like spennende var det i månedene etter jul, mens vi venet i spenning: får vi kanskje et brev fra den som fikk gaven vår? Lurer på hvem det kunne være? Og flere ganger kom det takkebrev i posten fra eksotiske steder, med en fortelling om livet om bord. Helt fra disse årene, og videre oppigjennom livet, har Sjømannskirken hatt en plass i hjertet. Lite ante jeg allikevel den gang om at båndene med tiden skulle knyttes enda tettere, men i mai 2010 kunne jeg glede meg over å gå over terskelen til Sjømannskirken i for å ta fatt på jobben som sjømannsprest/daglig leder der. Det var som å bli en del av det eventyret jeg i barndommen hadde fantasert om. Der - «på den fineste tomta i byen» - ved Stillehavskysten møtte jeg også igjen det ufattelige mangfoldet som til sammen utgjør Sjømannskirken: kaffe og vafler, gudstjenester og vielser, turister og fastboende, kvinneforening og basar, unge og gamle, glede og sorg. Alt sammen hører det ihop, fordi det er slik Sjømannskirken skal være; et hjem hjemmefra - med plass for hele livet. Og med evne til å være i bevegelse. For meg har bevegelsen gått fra å jobbe i «Jeg og til nå å jobbe som Sjømannskirken» sjømannsprest offshore. Men båndet er det samme, bare enda sterkere. Jeg håper jeg kan bidra til at nye sånne bånd blir knyttet :-) 16 Fra Kirkebakken

17 Fulgte drømmen Fortell litt om deg selv? Kommer fra Elnesvågen, ett lite tettsted utenfor Molde. Der bodde jeg hjemme hos mor, far og lillebror til jeg var ferdig med videregående. Foto har alltid vært en av mine største interesser siden jeg var liten, og da var valget av videregående skole (Media og Kommunikasjon) og universitet relativt enkelt. Hvorfor bestemte du deg for å studere i? Mamma bodde i Los Angeles når hun var på min alder - jeg jeg ville følge i hennes fotspor. Først gjorde jeg research på skoler i LA-området, men etterhvert Anna Lena Lystad (22) Hva studerer du, og hvor langt har du kommet i studiet? Studerer fotografi og har begynt på siste året. Blir ferdig mai 2015 Hvor lenge har du vært og hvor lenge skal du studere i? Har vært her siden høsten 2011, 3 hele år - dette blir mitt fjerde. Ca. 7 måneder igjen av studiene. Håper på bli i SF lenger. fant jeg Academy of Art i. Programmet hørtes helt fantastisk ut, så da ble det ett enkelt valg. Hvor mye koster det i forhold til å studere hjemme? I forhold til den Norske fotofag skolen koster det ca kr. mer per semester. Hva tenke du er fordelene ved å studere i utlandet? Fordelen er at det ser veldig bra ut på CV, i tillegg har man fordelen med å kunne snakke ett språk helt flytende (Det tekniske språket). Og man viser at man har mot til å gi seg ut på en stor reise. Hva liker du best/minst ved å studere her? Det jeg liker best er det store kunstmiljøet her, og at folk har respekt for det jeg gjør. En annen ting jeg liker svært godt er at det er så mye å ta bilder av her, landskapet varierer så mye at det blir aldri kjedelig. Det jeg liker minst er at Park Rangers, og politi er veldig glad i å gi bøter til studenter som tar bilder på offentlige plasser, det gjør at det blir litt mer vanskelig å få til det du har lyst til. Hvordan har det vært å skaffe et sosialt miljø? Hvem har du mest kontakt med, nordmenn eller andre? Før jeg dro til fant jeg en del folk på facebook som jeg fikk god kontakt med mange som skulle bo på samme dorm. Da jeg kom hadde jeg allerede skapt et lite nettverk. Det å bo på dorm gjorde alt mye lettere, man var nesten tvunget til å være sosial (på en god måte). Jeg har flest venner med amerikansk statsborgerskap, men òg noen få norske. Hva trives du best med å gjøre på fritiden? På den fritiden jeg har så tilbringes den med venner, en park dag eller av og til tenne bål på Ocean Beach. Det jeg liker så godt med byen er at det er aldri kjedelig - jeg har bodd her i litt over 3 år og har enda ikke fått utforsket alt byen har å tilby. Hvordan gikk det å skaffe bolig? Bor du alene eller sammen med andre? Det var meg og en venninne som bestemte oss for å skaffe oss leilighet sammen, noe som var mye stress. Vi brukte mest craigslist for å finne en plass, noe som ikke alltid var like pålitelig. Et par ganger ble vi nesten lurt, det var leiligheter som ikke fantes Men etter en uke med intensivt søk på å finne den perfekte plassen, fant vi den tilslutt - prisen var rett, og nabolaget var nærme skolen. Hva synes du om ditt valg av studie og studiested så langt? Har det stått til forventningene? Så langt har dette vært det beste valget jeg noen gang har tatt, valget av studie er helt perfekt. Skolen har hatt litt oppturer og nedturer, men helt klart flest oppturer. Hva skal du bli når du blir stor? Drømmen er å stille ut bildene mine i de største museene rundt om i verden, å la mine tanker og ideer komme frem gjennom bildene mine. Men for nå vil jeg satse på å assistere fotografer eller jobbe som retoucher frem til jeg har skapt et navn for meg selv. Studenten Fra Kirkebakken 17

18 Det tok halvannen time, men vi ble fornøyde begge to. Både med sminken, og den fine samtalen. Foto: Liv-Helga Hammeren Fure Fra kniv og skalpell «Jeg har ingen sminke på meg selv for jeg har holdt på hele dagen med special effects sminke, og huden min er helt ødelagt av alle de fete kremene. Jeg har nesten måttet slutte med å sminke meg på fritiden så huden får hvile.» En helt vanlig dag på Blush School of makeup. Vi møter Sarah første gang på studentmiddag, der hun forteller om sine hektiske dager i studiet på Blush School of makeup, om de lange dagene hun jobber, om at all undervisning er obligatorisk. Er Studenten de borte en dag, må de ta det tapte igjen på en fridag. Til jul har de fri halve julaften og 1. juledag, og nyttårshelgen det samme. Ellers går det i ett fram til hun er ferdig med sine 5 måneders makeup/stylist studier i midten av januar. Hun forteller at hun trenger modeller, for hun må sminke ofte og hele tiden, og helst ikke bare seg selv. Vi har sagt at vi kommer gjerne, ikke minst hvis vi kan kombinere det med å få fortelle om henne i bladet. En fredags ettermiddag tropper vi opp. Skolen ligger i begynnelsen på Market street, og vi skjønner fort at det er en tabbe å kjøre bil dit. Parkering i sier ikke mer! 20 minutter for sent til avtalen går vi rett inn til skolen som ligger på gatenivå. Der møter vi en vakker brunette med store brune øyne som tar imot oss med et varmt og vennlig smil. Sarah er opprinnelig fra Irak, men kom til Sverige da hun var 14 år. Hun kommer fra en familie med kristne irakere, og forteller at hun har mye kontakt med sine landsmenn i Sverige, men samtidig føler hun seg veldig svensk. Det høres på språket også, det er ikke mye aksent å spore. I Jönköping vokste Sarah opp med sin familie, tok sykepleierutdannelse, jobbet mye innen operasjon og kirurgi, og trivdes svært godt i jobben som sykepleier. Men noe manglet. Jeg har beholdt jobben min, den venter på meg når jeg kommer tilbake, men jeg følte jeg måtte ut i verden litt. Reise, og se meg om, det måtte ikke bli, men var glad det var her jeg kom inn. En utrolig spennende by! Men vanskelig å finne plass å bo, og ikke minst dyrt. Jeg bodde på hostell først, til jeg fant et rom i Castro. Min landlord er selvfølgelig bög, ler hun, -og jättetrivelig. Det eneste dumme er at jeg ikke får ha så mye besøk. Også håpet jeg på mere fritid mens jeg var her, det må jeg innrømme, smiler hun lunt. Men fra sykepleier til makeup artist? Har du drevet med dette tidligere? Nei, jeg har aldri sminket noen andre enn meg selv før jeg begynte studiene i høst. Jeg synes sminke er spennende, og hvis jeg skal gå fra min sykepleierjobb så måtte det være hvis jeg fikk en sjanse til å 18 Fra Kirkebakken

19 FØR ETTER til sminke-palett jobbe innen reklame eller fashion. Jeg er veldig åpen for mulighetene, så hvis noe dukker opp her i USA så overveier jeg det. Så ikke innen film altså? He he, nei, da måtte jeg tatt flere kurs. Man kan ha flaks, treffe de rette personene og få en fot innenfor, men det er så mange om benet i den bransjen. Forresten, i hele oktober lærer vi om special effects makeup. Fra morgen til kveld sminker vi de mest groteske sårskadene. Jeg hadde tredjegrads forbrenning på kinnet, åpent brudd i armen og skuddskade i panna tidligere i dag. Sarah sykepleier ler godt når hun møter våre forskrekkede blikk; tar fram telefonen sin og viser oss bilder. Det ser skremmende realistisk ut. Rett ved siden av oss sitter det en jente med store åpne sår både i ansiktet og på kroppen, hun ser ikke ut til å ha det spesielt vondt. Men det ser helt ekte ut, selv fra en meters avstand. De lærer seg triksene, og enda er de bare halvveis i oktober. Vi har utrolig dyktige lærere, mange av dem kommer fra Hollywood faktisk, noen av dem jobber i runwaybransjen der. Hvor store er klassene, og hva koster dette egentlig? De har kurs som starter opp hver måned, og i hvert kurs/klasse er det 8 studenter. Det varer 5 måneder og koster dollar per termin, og for det får man grunnleggende redskaper, men det er mye man må kjøpe selv. På nettsiden blushschoolofmakeup.com reklamerer de med følgende: A state of the art makeup studio, art and photography department in tow, the school offers professional makeup artist classes ranging from highly specialized photography, editorial, wedding and special effect-fx makeup classes to a full makeup masters course. The educational team is renowned as much as it is diverse. The team drawa from our artists in film, editorial, salon and wedding artists and capitalizes on decades of experience in the makeup and fashion scenes in LA and NY. Det er heldigvis ikke noen special effects sminke hun legger på meg. Og når jeg er ferdig kjenner jeg litt på skuffelsen av at jeg «bare» skal tilbake på jobb i Sjømannskirken. Her burde det vært en fest som ventet meg! Det er nok nærmere 30 år siden jeg hadde på meg så mange lag med sminke, da jeg i en alder av 16 var brud i et hårshow! Det er ingen tvil om at sminken har større effekt nå. Kanskje kan det være en idè å ta kontakt med Sarah hvis du vet om en spesiell anledning der du trenger å pynte deg litt ekstra. Og hva Sarah gjør etter hun har stått og sminket seg selv og andre i timevis? Jo da går hun og trener brasiliansk jiu jitsu. Jeg har trent det siden februar, det er en kampsport som har særlig fokus på grep eller kamp på bakken. Veldig gøy! Ellers så liker jeg godt å danse, eller gå på Sjømannskirken. God kaffe og vafler, eller Åsas laks det er toppen, avrunder den like smilende Sarah. Så jordnær og ujålete som det går an å bli. Anniken Hol Meling NB: Vil du være modell? Ta kontakt med Sarah gjerne via Sjømannskirken, eller let henne opp på facebook. Fra Kirkebakken 19

20 Sindre Stenshaug Bornstein (33 år, Noe Valley) Jeg liker å gå på Giant kamp, håper inderlig at et av Bay lagene går videre til sluttspillet. Jeg har fått med meg noen kamper på stadion, men kanskje sett 30 kamper så langt inkludert de på TV. Magne Veimoen (73, Eldorado) Før i tiden var det Sjømannskirken, nå er det Norwegian Club. Den er 114 år og vi har ca 150 medlemmer. Vi møtes hver torsdag kveld. Da er det herreklubb! Èn gang i måneden har vi Ladies Evening, i tillegg til Tema partyer 4-5 ganger i året. Også har vi en veldig fin juletrefest! Charlot Diskerud Malin (46 år, Jackson str, pacific heights) Jeg vil virkelig anbefale å leie sykler for så og sykle over Golden Gate Bridge til Tiberon! Fantastisk opplevelse! Så er det fint å kunne ta ferga hjem, og sitte og ta seg en øl på fergen. Grethe K Fredriksen (61 år, Embarcadero) Jeg elsker det å kunne gå rundt i denne byen! Jeg forsøker å gjøre det så ofte jeg kan. Nesten hver morgen går jeg de 550 trinnene opp til Coit tower. Det er virkelig en opplevelse, som en skjult skatt med nydelig hage og en fantastisk utsikt! Marius Sørensen (24 år, Richmond District) Jeg har fått besøkt mange plasser! Jeg har blitt kjent med en fyr, og gjennom han har jeg fått besøkt hovedkontoret til både Twitter og Google, og fått en privat omvisning på begge disse. Som ganske stor teknologinerd var dette stort, og jeg må si at av disse var Google et absolutt høydepunkt. Hva liker DU best å Hilde Brudal (Livermore, 55 år) Jeg drømmer om engang å sykle over Golden Gate, men bor litt langt unna. Når jeg er i byen liker jeg veldig godt å gå og spise enten i Chinatown eller Japanese town, god mat og gode priser! Også er jeg jo veldig glad i å gå på Sjømannskirka! Annette W. Shirra (San Rafael, 43 år) Da vi bodde i byen, elsket vi å løpe langs med Crissy fields, og få med oss soloppgangen derfra. Helt fantastisk. Og det å dra til Japanese Town og gå på kino på Kabuki Cinema, der man kan spise og drikke vin mens man ser film, er noe helt eget. Shopping på Fillmore street i Pacific Heights anbefales også. Charlotte Grønseth (Mill Valley, 40 år) Vi liker veldig godt å ta med barna og rusle rundt på Farmers Market på Ferry Building på lørdager. All mat er lokalt og det er massevis av stands. Anbefaler også å ta ferge til Tiburon, det er så mange koselige restauranter i havnen der. Stinson beach er også flott! Ragnhild Collins (Novato) Jeg anbefaler å ta ferge, også etterpå gå på Ferry Building og shoppe. Det er ikke ofte vi er i byen og gjør turist ting men nå når mannen min skal pensjonere seg, gleder vi oss til å gå på museer og kunstinstitusjoner. Ellers er jeg jo trofast i Sjømannskirka og på Tabitha. Berit Wretling (San Anselmo) Jeg går gjerne i operaen. Og har jeg gjester, tar jeg dem gjerne med til Palace of Fine Art og til The Painted Ladies i Alamo Square. Og cable car må de jo selvsagt kjøre! Jeg elsker å finne den ene tingen en besøkende m å ha med seg tilbake. Nylig var det et par Tom`s barnesko. Det tok oss 5-6 butikker, men vi fant! Smilet jeg fikk, var det perfekte takk. 20 Fra Kirkebakken

21 Maylin H. Donati (Foster City, 47 år) Jeg elsker å være på hytta vår på Lake Tahoe. Vi drar dit ofte, naturen minner meg så om Norge. Så er vi Giants fan, og liker å gå på kamper. Vi har delt season tickets med venner, så vi fordeler kampene. Får med oss ca 12 kamper i året. Også er det bare halve prisen hvis vi måtte ha kjøpt bare til oss selv. Gil Pearson (65, Novato) I love all the good restaurants and bars here. Don`t go there very often anymore, but I remember North Beach being very good. It`s a special atmosphere over there, especially at some blues bars along Grant street. Kevin Bailey (56, North Beach) I love biking around this city. So many great places to go; but for families riding along the Marina is very nice. You have the Aquatic park, the shoreline and the Warming Hut where you can stop for coffee and some dessert. It`s located by the start of Crissy Fields. Alexander Mossin (35, Los Altos) Som småbarnsfar er det ikke så mye en får gjort. Husker en gang jeg satt alene på kaffebar og leste på min kindle. Det var en fin opplevelse! Så har vi vel vært på alle lekeplassene i området, vært mye på Happy Hollow og Childrens Discovery Museum i San Josè..og på Google var det gøy! Ola Stubben (54, Pacific Heights) Ta med folk på motorsykkeltur! Vi leier sykler på Legal Raider, et motorsykkel utleie sted som er veldig populært hos nordmenn. Vi kjører ofte langs med Highway one, det er en fantastisk måte å oppleve California på. Også er det jo motorsykkelvær hele året her! gjøre i? Gerald Petrone (92, Lafayette) Nowadays we love to take our friends to the Seamen`s church, but when we were younger we loved to patrol the restaurants in town. Some Italian and French ones, Iron Horse was both a nice bar and a restaurant, and Paoli at North Beach was also good. I don`t know if they all still exist anymore. Ellida Hol Meling (9, Hyde street) Jeg liker å gå rundt omkring i byen, særlig på Fishermans Wharf. Så liker jeg å se og høre på cable caren når den kjører forbi huset. Også er det veldig gøy å gå på klatring på Crissy Fields! Camilla Idengren (23, Göteborg) Jeg synes det har vært flott å besøke de samme plassene som vi brukte å gå til da jeg var barn. Sånn som Golden Gate Bridge, Fishermans Wharf og Pier 39. Jeg bodde her fram til jeg var 5 år. Mine foreldre drev kafèen som ligger midt imot Harley Davidsson, den gang het den Cable Car Cafè. De bodde her i 15 år fram til Gisle Meling (46, Hyde street) Jeg er veldig glad i North Beach og Golden Gate park. Og Muir woods var fantastisk flott. I kan man nesten gå inn i hvilken som helst gate og finne noe spennende å se. Anettte Munkeby (Sunnyvale, 51 år) Som musiker er jeg jo veldig glad i å gå på konsert. Ellers er vi som familie glad i campinglivet, klatring og å ro i kajakk. Vi har vært mange plasser, men Big Basin midt i redwood skogen er flott. Og Yosemite, som jo er et stykke å kjøre. Fra Kirkebakken 21

22 Hoppet bär oss, hoppet bär Svenska sidan Men nu består tro, hopp och kärlek, dessa tre, och störst av dem är kärleken. Vackra ord om kärleken som vi ofta läser på Vigselgudstjänster. Men är det verkligen så, att kärleken är det största, det viktigaste? En som tidigt ifrågasatte Paulus som formulerat dessa verser i 1 Korinthierbrevet 13, var kyrkofadern Irenaeus ( 400-talet). Hoppet måste vara det viktigaste, menade han. För: utan hopp, hur blir det då med kärleken som omsätts i handling? Utan hopp vad händer då med barmhärtigheten? Hoppet måste vara ännu viktigare än kärleken, ansåg han. Jag såg på den TV-sända gudstjänsten från Oslo domkyrka två dagar efter terrordåden i Oslo och på Utöya, juli Temat för gudstjänsten var En mässa för sorg och hopp. Sorgen var rätt given med tanke på alla människoliv som gått till spillo. Men jag fäste mig vid ordet hopp. Jag tycker att de lyckades med sin föresats: de medverkande biskoparna och statsminister Stoltenberg klarade verkligen av att förmedla hopp mitt i tragedin, mitt i den oerhörda sorgen. Hoppet är fundamentalt. Man bruka säga; finns det liv - så finns det hopp Tänk om vi Trevligt för stora och små nere på Fishermans Wharf i min jacka med texten Jag går Church of Sweden på ryggen. Några svenskar hejar glatt på mig och vi börjar samtala om Svenska kyrkans verksamhet i Bay Area. Jag berättar om våra grupper, Småbarnssången varannan fredag i kyrkan, om bibelsamtalsgrupper, om gudstjänster och om öppettiderna i kyrkan med möjlighet till en kopp kaffe och våffla. Jag välkomnar dem upp till Norska Sjömanskyrkan och efter några dagar ses vi på kyrkan. Här ser ni några foton från årets händelser. Välkomna till Svenska kyrkans verksamhet runt om i Bay Area. För mer information se vår hemsida eller kontakta Åsa Sjöberg på telefon Fra Kirkebakken

23 mig! skulle vända på orden: Finns det hopp - så finns det liv? Det är hoppet som får oss att se ljuspunkterna, möjligheterna! Det är hoppet som får oss att ana livet, när vi möter mörker och motgångar i livet av olika slag. Det är också hoppet vi får klamra oss fast vid när döden besöker oss. Hoppet om livets seger över döden! Tänk om du och jag kunde vila i den tanken, nu när vi går in i den mörka årstiden: det är hoppet som bär oss, det är hoppet som bär mig! Staffan Eklund, kyrkoherde Årets konfirmanter Våre flotte konfirmanter møttes for første gang under presentasjonsgudstjenesten 5.oktober. Samme dag var det også innsettelse av det nye presteparet, samt dåp. Et riktig kinderegg av en gudstjeneste. Neste gang de møttes var til undervisning var 15. november. Siste samling før jul er 6. desember. En veldig fin gjeng! Elise Haugerud: Jeg er 14 år og er født og oppvokst i Redwood City. Jeg er freshman på Carlmont High School. Jeg har en søster som heter Helene og hun er 17 år. Jeg er en konkurranseturner og trener over 20 timer i uka. Jeg liker å male og synge i kor. Barn og unge Philip Clausen: Jeg er 14 år. Jeg bor i Kensington som er like ved Berkeley. Vi kom hit i sommer og vi drar tilbake til Norge neste sommer. Jeg går på El Cerrito High. Jeg har en bror som er 16 og en søster som er 8. På fritiden spiller jeg fotball, jeg spiller midtbane for Mersey Galaxy. Fredrik Falch: Jeg er en livlig gutt fra Oslo. Skal bo i USA fram til sommeren, er Freshman på Berkeley High School. Skolen her er ganske annerledes enn skolen jeg går på hjemme. Det er mer enn 10 ganger så mange elever. Jeg liker å gå på tur ute i skog og mark. Jeg holder også på å lære å spille gitar. Jeg bruker en del tid på PC, for da kan jeg samtidig snakke med venner hjemme i Norge. Det er tøft å forlate alt jeg kjenner til i Norge, inkludert katten min. Jeg har valgt å konfirmere meg for forekommende grunner: Jeg tror på Gud, jeg liker filosofi, og det er ganske kult å bli konfirmert i sjømanns kirken. på kyrkan Henrik Flesaker Christiansen: Jeg bor i Carmel med min familie. Familien min er mamma (Tone), pappa (Morten) og min bror (Haakon) som er 15 år. Jeg går på Carmel High School. Jeg er 13 år gammel men blir 14 den 6. desember. Jeg er egentlig fra Hokksund, men bor nå i Carmel for to år. På fritiden min liker jeg å spille baseball, basketball og sykle downhill. Trygg Isaksen Fong: Jeg er 14 år gammel. Jeg kommer ifra Eidanger som hører til byen Porsgrunn. Det ligger på østlandet, cirka en og en halv time fra Oslo. Jeg går på San Ramon Valley High School og bor i Danville som ligger cirka 10 minutter fra Walnut Creek. Jeg har 2 søsken, en lillesøster på 9 år som heter Tiril og går i 4 klasse og en lillebror på 7 år som heter Stian og går i 2 klasse. Jeg liker å svømme og er med på konkurransesvømming her i Danville. Jeg liker også å gjøre karate som heter Kung Fu. Når jeg har ekstra tid så liker jeg å spille videospill. Fra Kirkebakken 23