Alf R. Jacobsen. Kongens nei. 10. april 1940

Transkript

1

2 Alf R. Jacobsen Kongens nei 10. april 1940

3 Copyright 2011 Alf R. Jacobsen og Vega Forlag AS 1. utgave, Oslo 2011 Omslagsdesign: Jarle Hetland Bjørlin Sats: Type-it AS Tilrettelagt for ebok av Type-it AS ISBN Vega Forlag AS Gøteborggt. 6A 0566 Oslo Telefon: Telefaks: Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 Forord Da utenriksminister Halvdan Koht under møtet mellom kong Haakon og sendemann Curt Bräuer i Elverum onsdag 10. april 1940 beklaget de tyske fallskjermjegernes forsøk på å arrestere statsoverhodet og regjeringen natten i forveien, svarte den tyske diplomaten glatt: «Det var et tiltak som flyattaché Eberhard Spiller satte i verk på egen hånd. Så måtte han også bøte med livet for det.» Dermed var begynnelsen til en myte skapt, og den tyske øverstkommanderende i Norge, infanterigeneral Nicolaus von Falkenhorst, bidro til tåkeleggingen da han etter krigen erklærte: «Raidet var Spillers private krig. Jeg visste intet. Han trodde sannsynligvis at han gjorde en god gjerning.» I nær sagt samtlige norske verk om begivenhetene våren 1940 er myten blitt videreført om den tyske flyattacheen Eberhard Spillers forsøk på å ta kongefamilien og regjeringen til fange ved hjelp av et

5 kompani tyske fallskjermjegere. «Spillers raid» er blitt fremstilt som et soloforetak, utført av en overambisiøs Luftwaffe-major nærmest på egen hånd uten samtykke fra Hitler, general Falkenhorst og sendemann Bräuer. På bakgrunn av mitt kjennskap til tyske kommandoforhold har jeg lenge vært i tvil om denne fremstillingen kunne være riktig. Overfallet på Norge var den nazityske tyrannens eget verk. Hærens overkommando var fratatt ansvaret. Hitler styrte personlig operasjonen fra Rikskanselliet i Berlin gjennom telefonsamtaler og direktiver gitt under de daglige situasjonskonferansene i Wehrmachtführungsstab, som var hans operative kommandoorgan. Slik forholdene var i Nazi-Tyskland i 1940, forekom det meg nærmest utenkelig at noen underordnet offiser eller embetsmann ville gi seg ut på vidløftige eventyr uten despotens direkte samtykke. Verken Bräuer eller Falkenhorst hadde i mine øyne særlig troverdighet. I replikkvekslingen med Koht på Elverum folkehøgskole måtte sendemannen gjøre alt for å redde forhandlingene, og den snakkesalige og selvopptatte Falkenhorst fryktet dødsstraff da han kom med sitt utsagn som alliert fange høsten Han var uten tvil tilbøyelig til å si hva som helst for å unnslippe galgen. Da jeg kom over rapportene om Første fallskjermjegerbataljons innsats i Norge i Erich Walthers personlige mappe i arkivet til Bund Deutscher Fallschirmjäger i Tyskland, ble tvilen styrket. Walther skulle som general bli sjef for fallskjermjegerdivisjonen i

6 krigens sluttfase og en av Nazi-Tysklands høyest dekorerte soldater med Jernkorsets ridderkors med eikeløv og sverd. Våren 1940 ledet han fallskjermstyrken som overfalt Norge og Danmark. Men det var først da jeg i et antikvariat i Wien fant en samling originaldokumenter fra oberstløytnant Hartwig Pohlmans private arkiv, at brikkene begynte å falle på plass. Pohlman var oberstløytnant og operasjonsoffiser i general von Falkenhorsts stab (Gruppe XXI). Han reiste i forkledning som kurer for det tyske Utenriksdepartementet og kom til Oslo om morgenen mandag 8. april med de hemmelige instruksjonene til sendemann Curt Bräuer i kofferten. Fram til Falkenhorsts ankomst med fly fra Hamburg tidlig på kvelden onsdag 10. april hadde Pohlman den reelle kommandoen i Oslo. Ved å sammenholde opplysningene i Walthers og Pohlmans papirer med de tilgjengelige krigsdagbøkene, ulike vitneutsagn og dagboknotatene til propagandaminister Joseph Goebbels, Hitlers operasjonssjef Alfred Jodl og generalstabssjef Franz Halder trer det fram et tydelig bilde: Det var oberstløytnant Pohlman, som fra sin standplass i den tyske legasjonen i Drammensveien iverksatte raidet som ble stanset på Midtskogen med daværende major Erich Walther som utøvende sjef. Flyattaché Spillers rolle var underordnet. Han hadde oppholdt seg i Norge i fem måneder og meldte seg frivillig som kartleser og veiviser. Straks telefonsambandet mellom Oslo og Tyskland var gjenopprettet utpå ettermiddagen 9. april, innhentet Pohlman samtykke til raidet fra stabssjef Erich Buschenhagen i Hamburg, som igjen selvsagt handlet

7 i samråd med Falkenhorst. Buschenhagen informerte personlig generalstabssjef Halder om raidet under situasjonskonferansen i Berlin klokken Det er utenkelig at han ikke samtidig var innom Rikskanselliet for å innhente Hitlers samtykke selv om referatene mangler. For den som studerer dokumentene i detalj, hersker det liten tvil om at det var en sammenheng i det som skjedde i Oslo i de dramatiske dagene etter 9. april inspirert og beordret av Hitler personlig. Det dreide seg ikke om solospill fra individuelle offiserer, men om en morderisk kampanje for å slå ut statsledelsen med bomberegnet over Nybergsund 11. april som et uhyggelig klimaks. Av særlig interesse er dagbøkene til Goebbels, som kan leses som en løpende kommentar til begivenhetene i Norge basert på hans daglige observasjoner av det betente miljøet rundt Føreren, som han selv var en del av. For regjeringen Nygaardsvold representerte det tyske overfallet et katastrofalt politisk nederlag, som den aldri kunne overvinne. Det er enhver regjerings fornemste oppgave å sørge for borgernes sikkerhet. Oppgaven var forsømt med fatale følger for folk og land. Mye har vært sagt og skrevet i seinere år for å skjønnmale regjeringens innsats. Den som kaldt studerer kjensgjerningene, vil få et annet svar. Under de første tre døgn av flukten var regjeringens motstandsvilje under konstant press. Statsministeren selv var en rekke ganger på sammenbruddets rand, og en fast krigsledelse fantes knapt før Otto Ruge overtok som forsvarssjef. Etter denne forfatterens mening er det to skikkelser som fremstår i et stadig klarere lys: kong Haakon og

8 kronprins Olav. Det kan neppe være tvil om at kongens besluttsomhet og karakterstyrke flere ganger reddet regjeringen fra kapitulasjon og fikk den til å kjempe videre mot dårlige odds. Det man imidlertid må beundre hos regjeringen, var at den holdt ut gjennom de mørkeste og mest håpløse timene til tross for at mange av statsrådene var utslitte og sterkt plaget av angst. Men det var kongen og hans sønn som sto fram som nasjonens ledere. Selv da kong Haakon sto på Lillebo grensestasjon øverst i Trysil i det mest desperate øyeblikket 12. april og skjønte at en midlertidig retrett til Sverige var umulig, holdt han ryggen rak. «Jeg må bli i mitt land så lenge en tomme jord er norsk,» sa han til Svenska Dagbladet. Det var ord som for alltid sikret hans plass i nasjonens historie. Oslo, 30. januar 2011 Alf R. Jacobsen

9 DEL I

10 Kapittel 1 Angrepet Schleswig Land, Nord-Tyskland Blendingen gjorde mørket tett da major Erich Walther mønstret de to fallskjermjegerkompaniene på oppstillingsplassen. Tåken virvlet over de frosne markene, men et skjær av rødt i horisonten annonserte at morgenen var nær. Fra runwayen hørtes det dumpe brølet fra titalls BMW-motorer som hostende ble startet og begynte oppvarmingen. Transportsjefen, oberstløytnant Carl Freiherr von Gablenz, var i det sivile direktør i Lufthansa og hadde skrapet sammen flere hundre Ju 52 fra alle hjørner av det tyske riket. Tjueni av dem sto til Walthers disposisjon, og eimen av eksos, flybensin og smøreolje lå over det hardfrosne gresset som et kraftig opiat. Tante Ju var en skranglekasse av riflet lettmetall og tynne stålrør. Men skroget var skrudd sammen av tyske mekanikere og representerte det beste av samtidens ingeniørkunst. De tre stjernemotorene kunne løfte et geværlag på mann med fullt utstyr over en strekning på mer enn 1000 kilometer. Det var