MAGASIN FOR REVY, TEATER OG ANNEN SCENEKUNST HÅLOGALAND AMATØRTEATERSELSKAP HATS-MAGASINET 1

Transkript

1 MAGASIN FOR REVY, TEATER OG ANNEN SCENEKUNST HATS-MAGASINET 1 HÅLOGALAND AMATØRTEATERSELSKAP

2 UTDRAG AV VEDTEKTER: 1: FORMÅL Hålogaland Amatørteaterselskap (HATS) er en interesseorganisasjon for aktører, utøvere og samarbeidspartnere i det frivillige scenekunstfeltet i Nord-Norge. HATS drifter et kompetansesenter som skal styrke og bidra til utvikling av revy, teater og andre sceniske uttrykk. 2: OPPGAVER HATS skal være aktiv deltaker på de arenaer der lokal, regional og nasjonal kulturpolitikk utøves. HATS kompetansesenter skal tilby veiledning, kurs, registøtte, workshops, prosjekter, seminarer, manuskonsultasjoner til medlemmer og andre brukere. Disse igangsettes på grunnlag av uttrykt behov hos medlemmer og andre brukere. HATS skal delta aktivt i utvikling av et teaterfaglig nettverk for å oppnå disse målene. TILLITSVALGTE: Styreleder: Anne Marit Bjørnflaten Gjestene avslørte ikke prestens identitet på avstand på grunn av hans sorte parykk. Styremedlemmer: Finnmark: Ken Are Johnsen Troms: Anne Grethe Kristensen Nordland: Lindor Lorentzen 1. vara: Finnmark: Ingeborg Hanssen Mauseth Troms: Ørjan Steinsvik Nordland: Siri Vembre 2. vara: Finnmark: Siri Broch Johansen Troms: Monica Karlstad Nordland: Pia Birgitte Jessen Valgkomitè: Nordland: Reinert Aarseth Troms: Pernille Dahl Johnsen Finnmark: Hanne Grete Einarsen ANSATTE: Irene Nordhaug Hansen Daglig leder Johanne Kjelsberg Kontorleder Elin Danielsen Rådgiver Kari Lydersen Rådgiver Vil du elske henne og ære ho også når ho arbeider overtid? Presten sørget også for å hindre framtidige ekteskapsutfordringer. HATS MAGASINET REDAKTØR: Irene Nordhaug Hansen PRODUKSJON: Kari Lydersen ARTIKKELSKRIBENT I DETTE MAGASINET: Pernille Dahl Johnsen GRAFISK DESIGN: Lise Kihle Designstudio TRYKK: Lundblad Media FORSIDEFOTO: Ondskapens makt av Vardøhus musikkteater. Foto: Christian Bråtebekken En god porsjon humor og at det ikke var blasfemisk, samt ekte «kostymer» gjorde vielsen til den beste bryllupsopplevelsen i mitt liv, uttalte prestens søster. Alle foto: Steinar Storelv 2 HATS-MAGASINET

3 Leder Både medlemmer i frivillige organisasjoner og politikere bruker mye tid på å forklare den norske frivilligheten. Det er på høy tid at vi blir mer effektive når kunnskap om og rammen for det frivillige arbeidet gis videre. Dersom regjeringspartiene har til hensikt å fylle intensjonserklæringen for frivillig sektor med noe mer enn politiske godord, må samspillet mellom offentlig og frivillig sektor konkretiseres. Det er ikke tilfredsstillende å late som om vi alle automatisk har den samme forståelsen av hvilken organisasjonskultur man ønsker seg i Norge. Ikke alle har fått overført taus kunnskap og vet hva arbeid i en komité eller ett styre krever. Dersom vi fortsatt tror at frivillige organisasjoner er de viktigste byggesteinene i vårt demokrati, bør vi klare å utforme et lovverk som organisasjonene skal virke innenfor. Slik hindrer vi at foreningsformen gir eller blir brukt til framtidige rettsvillfarelser. Kunstløft med samarbeid Gjennom å arrangere seminaret «Redesign av amatørteaterbevegelsen?» ønsker vi å undersøke hvorvidt mer samarbeid mellom organisasjoner og institusjoner kan gi et kunstfaglig løft til det frivillige scenekunstfeltet. Eli Borchgrevink daglig leder i Buskerud teater og samarbeidspart for seminaret serverte en fortreffelig formulering: Jeg elsker ordet «samarbeid». I kulturfeltet går man inn med sine forskjellige identiteter med ulik erfaring og kompetanse. Smeltegryta blir da så rik, og det oppstår et hav av muligheter. «Fusjon», derimot, krever at enhetene presses sammen, og man får en ny felles identitet, og egen integritet og mang- fold smuldrer bort. Hennes synspunkt går godt overens med HATS sitt motto for samarbeid: «Med to små pengesekker når vi et større mål». Der scenekunsten strekker til Likevel gir aktivitetene store ringvirkninger. Videoopptak og streaming har langt på vei erstattet de skriftlige referatene, de muntlige fortellingene og behovet for innsiktsfulle kommentarer i vår tid. Med denne utviklingen får vi et større fokus på presentasjonsteknikk og talegaver. Dette er «artifakter» som scenekunstnere har spesialkompetanse på. Vi ser en utvikling der scenekunstneres kompetanse etterspørres til oppdrag utenfor teaterscenen i langt større grad enn før. Vi har derfor tro på at HATS-kursene for konferansierer samt kurs innen presentasjonsteknikk, som begge er under planlegging, vil være interessant for flere enn bare medlemmer i revy- og teatergruppene. Selv om det er mange som er medlemmer i revy- og teaterlag i nord, så er det også noen som spiller ut sine karakterer i den mer private sfære. I min familie har vi Hugo. I sommer debuterte han som prest. Hans bror Ole Jørgen ville gifte seg med sin Katrine, samtidig med hennes bror William og hans Guri. De trodde at det ville bli grei skuring å få presten eller byfogden til å stille i de vakre omgivelsene på Kvaløya, men nei: vielsene ble stoppet av kravet om vigslet jord og lørdagsfri. Ekteskapet ble derfor i all hemmelighet inngått hos byfogden på fredag. Gjestene som trodde de var invitert til bursdagsfest kom til naustet, og da velkomstdrinken var servert, ble gjestene med i utendørs bryllupsforestilling. «Presten» Hugo var iført en gammel prestekjole og pipekrage lånt hos en ekte prest, som var informert om bruken. Med innsikt i de liturgiske grep ispedd en god dose humor, ble ekteskap inngått under tørrfisken og Guds åpne himmel. Tekst: Irene Nordhaug Hansen HATS-MAGASINET 3

4 Gjennom prosjektsamarbeid kommer vi i kontakt med teaterutøvere fra andre land. Her er deltakere fra prosjektet Nordic Light/Nordiske Ljus. Foto: HATS 60 årsjubileet markeres uten kake og høye glass, men med gratis kurs til medlemmene. Foto: HATS Hilsen til HATS Hålogaland Amatørteaterselskap er en av de eldste kulturorganisasjonene i Nord-Norge, og inngår i vårt felles kultursamarbeid gjennom «Den nordnorske kulturavtalen». Med sitt langvarige og kontinuerlige virke i hele landsdelen, har HATS vært med på å prege utviklingen av kulturfeltet. HATS fyller rollen som veileder og inspirator innenfor den voksne, frivillige scenekunsten, men fremfor alt er deres langsiktige teaterarbeid mot barn og unge med på å bygge kulturlivet, der de unge bor. HATS skaper møteplasser for amatører og profesjonelle, de har forankring i det frivillige kulturlivet i bygd og by, og de bistår med kunnskap og ressurser. Alt dette skaper samfunnsengasjement, fellesskap, lokal utvikling og stolthet over egen tilhørighet. Dette er verdier som vi hegner om. HATS har en unik mulighet til å nå ut til et bredt lag av befolkningen, og er med dét en viktig aktør som bidrar til å sette våre prioriteringer ut i handling. HATS benytter sin jubileumsfeiring til å sette fokus på, og styrke, satsingen mot de teaterinteresserte unge i landsdelen vår. Vi gratulerer med jubileet! Med vennlig hilsen Finnmark fylkeskommune, Troms fylkeskommune og Nordland fylkeskommune 4 HATS-MAGASINET

5 HATS har behov for samarbeid med mange frilans scenekunstnere for å dekke instruktørbehovet. Nettverksorganisasjonen RadArt samler mange profesjonelle aktører, deres arbeid blir lagt merke til i en nasjonal sammenheng. Foto: HATS HATS har ikke økonomisk ryggrad for å reise ut å se medlemmenes forestillinger. Derfor er det årlige årsmøtet og regionale kurs en viktig arena å møtes på. Foto: HATS Begrepene «scenekunst», «stedspesifikk kunst» og «publikumsdeltagelse» åpner definisjon av HATS-instruktørenes virkefelt. Foto: Eline Petrine Johansen I samarbeid med Sadio Nor har vi prøvd ut kurs i skuespillerteknikk, der barna medvirket inn i forestillingen som del av kursopplegget. Forestillingen var en del av programmet for «Den kulturelle spaserstokken». Foto: Ingun A. Mæhlum HATS-MAGASINET 5

6 Da HATS ble til Bakgrunnen for stiftingen av Hålogaland Teaterselskap, opphavet til Hålogaland teater og Hålogaland Amatørteaterselskap. I Nord-Norge hadde det vært stor teater- og revyaktivitet i godt over 100 år før andre verdenskrig, men ingen overbygning og landsdelsdekkende organisering av scenekunsten. På Magerøya for eksempel, hadde alle de små samfunnene revyaktivitet med både dans og teater rundt juletider. Dette var vanlig i de små samfunn i landsdelen hvor idretts- og ungdomslagene oftest sto som arrangører av revyene. Inntektene gikk gjerne til egne sportsanlegg eller til sosiale hjelpetiltak. Dette var en samfunnsaktivitet som var populær og hadde mange positive sider. Også i de små nordnorske byene var det stor teater- og revyaktivitet. Etterkrigstida skapte nye utfordringer for de kulturelt interesserte, og teaterentusiastene over hele landsdelen la ned et banebrytende arbeid av i etterdønningene av krigen. Teaterlag ble dannet i nesten alle byene (Narvik, Tromsø, Harstad, Mo, Bodø osv), og revyaktiviteten ble igjen viktig i bygdesamfunnene. Selv i nedbrente Finnmark fikk de dannet et flott teaterlag i 1948, Hammerfest Studiescene, en nesten utrulig satsing i ly av gjenoppbyggingen. Og i Kirkenes fikk de oppført nybygget Malmklang med stor scene. Den som virkelig forsto betydningen av god organisering, var Lars Berg (Tromsø). Forfatter, lærer, kulturentusiast og sosialist. Han kjempet for både teater, teaterhus, språk og scenekunst. Berg hadde i flere år snakket om å få etablert landsdelens eget teater, der man skulle fremføre landsdelens historier på nordnorske dialekter, og der rollene gjerne skulle spilles av landsdelens egne skuespillere. Berg hadde god hjelp av Thor Gravdahl (Narvik), en god venn gjennom 25 år, og Harry Westrheim (Tromsø/Bodø) som begge fungerte som sparringspartnere og støttespillere i Bergs arbeid for et nordnorsk teater. Lars Berg skrev brev, og brukte sine politiske og kunstneriske venner i sentrale strøk som støttespillere i en kamp som varte i seks-syv år før etableringsmøtet ble en realitet. Blant annet stod den verbale kampen mot Riksteatrets makt og innflytelse sentralt. Avisinnleggene og debattene var lange og til dels hårde, men Bergs evne til avvæpning med poesi, med slagkraftige og gode argumenter, og ved hjelp av empati med teaterfolket førte han stadig nærmere målet. Med en uuttømmelig kraft stod Berg gjennom prosessen, og til slutt fikk han samlet en rekke kommuner fra landsdelen til et møte i Narvik 28. mars Forut for dette hadde Berg 6 HATS-MAGASINET

7 og Westrheim lansert teateridéen på en improvisert pressekonferanse i Narvik våren 1953 med påfølgende stor debatt. Men i 1954 ble altså Hålogaland Teaterselskap (HTS) stiftet. Begivenheten ble omtalt i alle media, og det kom inn hilsningstelegrammer fra utrolig mange kunstnere og teaterfolk, for eksempel Arnulf Øverland som skrev: «Nord- Norge har gitt oss stor diktning, selvfølgelig skal de ha sitt teater. Slik blir Norge større og rikere.» Målet med HTS var i utgangspunktet å danne et profesjonelt teater i landsdelen, Hålogaland Teater. Men i vedtektene ble det understreket at det måtte stå en samlet kraft bak idéen og at teaterlag og revyforeninger måtte være kjernen i arbeidet mot en profesjonalisering av teaterarbeidet i nord. Etter denne pangstarten med tilslutning fra nesten hele landets kunstelite, startet arbeidet mot realisering. Lars Berg ble valgt til styreleder og hadde sin egen plan, et profesjonelt Hålogaland Teater. «Junges trupp» var en av prosjektteatrene på 90-tallet. Bildet er fra Festspillene i Nord-Norge Foto: Ola Røe Revymiljøet i Nord-Norge adopterte fort kostymer, scenografier og lignende fra de omreisende revyene i mellomkrigstida. Bildet er hentet fra den kjente revyvisa om «Magedutti» spilt av et revylag i Narvik rundt «Magedutti» var opprinnelig en dansk populærmelodi, og var en skandinavisk kjempehit på revyscenene. Fra v.: Gerd Ljunggren, Hilma Hagen, Karl Eklund, Greta Liden, Malin Liden. Tekst hentet fra Eilertsen J. H. bok «Teater utenfor folkeskikken», 2004.Foto: M. Lind/Narvik kommune fotosamling. Hans gamle venn Jack Fjeldstad (fengselskamerat fra Grini fangeleir under krigen) fikk rollen som Jan Baalsrud i filmen Ni liv. Den skulle spilles inn i Tromsø og områdene rundt, og Berg ansatte han som teatersjef på Hålogaland Teater. Fjeldstad tok imot tilbudet og var teatersjef på HT i ett år, uten teaterhus og skuespillere, men med godt mot og stor entusiasme. Men da Fjeldstad var ferdig med filmen, dro han tilbake til Nationaltheatret og HT var tilbake til «start». Økonomien var og ble et problem. Ingen bevilgninger av noe format kom til HTS, og hele prosjektet gikk mot en pinefull død. (Finansieringen besto hittil kun i tilskudd fra Narvik og Tromsø). Kampen stod mellom Riksteatrets syn om et tilbud til folket fra Oslo og HTS sitt mål om et teater forankret i landsdelens egne idéer og verdier. I denne debatten stod kulturminister Birger Bergersen sentralt. Han og Lars Berg kom aldri på bølgelengde. Bergersen var politiker fra landsdelen, men forankret i statssystemet sørpå han talte Riksteatrets sak. I 1959 ble et nytt teaterutvalg oppnevnt av staten med Jens Chr. Hauge som leder, og på nytt våknet Bergs kamphumør. Innstillingen var negativ til HTS, men Stortinget skulle drøfte saken. Dermed dro Berg til Oslo ens ærend for å få penger til HTS fra Stortinget. Etter lange møter med politikerne, fikk HTS statlige bevilgninger, rett nok små (kr ,-), men kontinuerlig drift var sikret. Vedtaket gikk ut på at midlene skulle disponeres av HTS, men skulle sikre driften av amatørteaterlagene. Dette kom teaterlagene, lag og foreninger til gode. Tromsø Teaterlag fikk æren av å være med på den første HTS forestilling, Nitouche. Flere lag kom deretter med i HTS-samarbeidet. En profesjonell instruktør ble ansatt (Gunnar Skar) og teaterlag i Harstad, Mo, Narvik og Hammerfest Studiescene produserte forestillinger på begynnelsen av tallet i HTS sin regi. HTS var selvsagt samarbeidspartner da landsdelen endelig fikk sine festspill. Harstad Teaterlag stod for Selshemnaren av Vera Henriksen, mens Tromsø Teaterlag spilte Kranes Konditori av Cora Sandel. Denne semiprofesjonelle HTSutgaven, med teaterlag og profesjonell hjelp fra instruktør, og noen ganger med skuespillere fra teatrene i sør, ble en stor suksess. Dette styrket landsdelens ry som foregangsaktør i kulturaktivitet. HTS var kommet for å bli. Tekst: Jens Harald Eilertsen JENS HARALD EILERTSEN er forfatter og forlegger. Har skrevet en rekke kulturhistoriske bøker og underviser i teaterhistorie på Norges Arktiske Universitet. HATS-MAGASINET 7

8 Deltakere fra både Nordland, Troms og Finnmark deltok på høstens instruktøropplæring i barneteater. Foto: HATS Barna er vårt kulturelle grunnfjell Innsatsen til instruktørene i det frivillige feltet er helt avgjørende for barna våre og lokalsamfunnet, og derfor må vi støtte dem gjennom tilbud om kompetanseheving. Hver eneste dag samler frivillige instruktører barn og unge til teaterøving. Her får barna erfaringsbasert kunnskap. De tar del i en særegen tradisjonsoverføring og arv gjennom felles gjøren, utenfor det etablerte opplæringssystemet. Instruktørene vet at barn er skapende individer, og lar dem derfor oppleve verden gjennom aktiv deltakelse. De ser og hører barnet, og lar barnet få erfare verden gjennom kunst og samhandling. Dette er med å legge grunnlaget for at barnet stiller sterkere i møtet med virkeligheta og voksenlivet. Det er med på å utvikle barnets mellommenneskelige kompetanse og evne til filosofisk livsanskuelse. Denne delen av mennesket trenger næring slik at barnet kan utvikle seg til et helhetlig menneske. Instruktørenes engasjement for ungene våre er av enorm betydning. Hundre språk Den italienske barnepsykologen og pedagogen Loris Malaguzzi har skrevet diktet Et Barn Har Hundre Språk. Her beskriver han det nyfødte barnet som et individ med kompetanse og nysgjerrighet, klar til å bruke hele seg i møte med verden. Imidlertid frarøves barnet nittini av de hundre språkene gjennom måten skolen og kulturen vår er organisert. Barnet skal inn i den samme formen som alle andre, og de individuelle mulighetene som ligger i hvert barn viskes ut. De frivillige instruktørene er med å legge til rette for at alle de hundre språkene får utfolde og utvikle seg i trygge omgivelser. Den frie leken spiller hovedrollen, den voksenstyrte leken spiller birollen. Det er slik den frie kunsten får gode vekstvilkår. For at barn skal tørre dette, må noen vise dem at deres mening er viktig. At de er viktige. Dette er instruktørens aller største oppgave. Først da gis barnet plass som menneske, først da kan kunsten utfolde seg. Tekst: Elin Danielsen HATS INSTRUKTØROPPLÆRING I teatret finner du aldri to streker under svaret. Her finnes ikke riktig eller galt, bare uendelige muligheter. Denne frigjørende tanken er ledetråden i HATS sin instruktøropplæring, som ble etablert våren Opplæringa er svært etterspurt, og HATS har i år gjennomført to semester med fulle kurs. Det viser at opplæring for de frivillige ildsjelene etterspørres, og ved å imøtekomme etterspørselen bidrar vi i HATS til å styrke vårt unike kulturelle grunnfjell. INST RUKTØR- OPPLÆRINGEN Instruktøropplæringa er et tilbud som starter både vår og høst. Samlinger våren 2015: 30. januar - 1. februar mars mars Les mer på 8 HATS-MAGASINET

9 Les mer på KURSTILBUD Kurset Innføring i norsk folkedans fra NTNU går over to samlinger og gir 15 studiepoeng. Datoer for samlingene våren 2015 er: april i Tromsø og juni i Harstad. Foto: Tom Benjaminsen. Drømmen om en dansende mann Til tross for sine 102 år, dagdrømmer Signe Landmark ennå om å være i armene til en dansekavaler. Signe var med i gymnastikklaget i Olympiatroppen i 1936, og marsjen inn på stadion foran Hitler gjorde inntrykk. Kanskje var det nettopp dette som førte til at hun var aktivt med i motstandsbevegelsen under krigen som medlem av gruppa XU. Hennes arbeid bestod i å renskrive rapporter og sørge for at de på ulike vis nådde den norske delegasjonen i Stockholm. Rapportene ble etter hvert fraktet til London hvor norsk og britisk etterretningstjeneste brukte dem i sitt videre arbeid. Signe ble født på Gjøvik, og var danser på Chat Noir under Jens Book-Jenssens ledelse. Hun flyttet til Tromsø i 1945, hvor hun underviste på Lærerhøgskolen i gymnastikk i 19 år. Signe Landmark hadde stor betydning for dansemiljøet i Tromsø, og drev sin egen danseskole. I tillegg hadde hun en sentral rolle i revy- og teaterscenen i byen. Hun var også i flere år medlem i Tromsø teaterlag, og hadde en finger med i koreografien i mange av byens revyer. Jeg laget dans for mannfolka på revyscenen. «Det er bare å følge musikken» var min instruksjon. Som danser må du lytte til musikken, den forteller deg hva du skal gjøre. Odd Erik Hansen forteller at Signe Landmark hadde koreografien på de fire Bragerevyene han var med i fra 1954 til Hun var en stor inspirator. Det var alltid hun som valgte musikk og instruerte hvordan vi skulle danse. Hun fant alltid musikken før hun fant bevegelsene. Jeg kan huske at hun var bestemt, men samtidig mild. Hun hadde en klar idé om hvordan det skulle være, og hun ga seg ikke før det ble slik hun ville ha det. Tekst: Kari Lydersen Signe Landmark i et solonummer kalt «Bjønnes`n» av Sverre Berg i Tromsø teaterlags revy i Fra Bragerevyen i Fotoene er lånt fra Signe Landmarks private fotoalbum. HATS-MAGASINET 9

10 Bildeveven er laget av laget av billedkunstner Ragnhild Lie fra Stamsund. Foto. Anki Gerhardsen Mind the gap Hvis ingen skriver om kunsten, er det som om den aldri har eksistert. Ta en titt på dette bildet og fortell meg hva du ser. Tekstilkunst? Ja. Bildevev? Javisst. Garn som former ord til en setning? Enig. Men i tillegg er det noe mer. Noe som ligger skjult mellom trådene i denne veven. For de som ikke kjenner landsdelens teaterhistorie så het Hålogaland Teaters aller første forestilling «De e hær æ høre tell». Det var 70-tallet, det var distriktspolitikkens oppvåkning og vår felles nordnorske identitet ble et samlende punkt. Dette punktet er fullt av forestillinger om fellesskap, raushet, gjestfrihet og stolthet. Men denne billedveven er ikke helt med på den forestillingen. Den problematiserer en idé om hvem vi er. Den opponerer. Den erter. Den er kritisk. «Det e`kje hær æ høre tel» er en ytring i en kunstnerisk form. Den kan ikke publiseres som en kommentar i en avis. Der ville den ikke gitt mening. Men den kan allikevel fungere som inngang til en samtale om nordnorsk identitet hvis noen bare sier fra at denne billedveven finnes. Kunst er estetikk. Kunst er nytelse. Kunst er rom for ettertanke. Men kunst er også politikk og samfunnskritikk. Kunstfeltet står for mange av de mest sammensatte, tvetydige og dessuten ofte ikke-verbale ytringene om tiden vi lever i. Men nettopp på grunn av sin komplekse form er disse ytringene avhengig av videreformidling, beskrivelse, tolkning og diskusjon for å bli en del av samtalen om hvem vi er og hvordan vi vil ha det. Ikke mange stikker hodet inn på et galleri i Lofoten for å betrakte en billedvev. Ikke mange ser en teaterforestilling fra en friteatergruppe i Tromsø. Og hvis heller ingen skriver om dem, forsvinner de alle fra virkeligheten. Så alvorlig er det faktisk. 10 HATS-MAGASINET

11 Og det paradoksale ligger her: Det produseres stadig mer kunst, men stadig mindre kunstkritikk. Det snakkes mye om å legge til rette for kunstnere og kunstnerisk arbeid, men kritikkens avgjørende funksjon som synliggjører, debattskaper og budbringer av denne kunsten er underkommunisert. De store mediene gir stadig færre oppdrag til anmelderkorpset, VG har nettopp besluttet å kutte kraftig ned på all form for kritikk og lokal presse i resten av landet driver knapt nok med kritikk overhodet. Det kan høres ut som en trist situasjon for kunstnerne, men det er adskillig mer urovekkende enn som så: Mangelen på kunstkritikk er et demokratisk problem fordi det i bunn og grunn begrenser kunstnernes ytringsfrihet og ytringsrom. Et samfunn som ikke passer på å skape en arena og oppmerksomhet rundt ulike former for ytringer blir et fattigere samfunn. Hvis ingen skriver om kunsten mister vi samtaler og debatter. Vi mister tilgangen til en større forståelse av samfunnet vårt, landet vårt, kulturen og virkeligheten vi lever i. Kunstens funksjon som korrektiv blekner. Den som ikke blir hørt og sett, slutter å eksistere. Den mediene aldri skriver om, finnes ikke som aktør i et samfunn. Uten kunstkritikk blir Norge mindre demokratisk. Det er på tide å ta opp kampen. For å passe på ytringsfriheten. Tekst: Anki Gerhardsen ANKI GERHARDSEN er journalist og teaterkritiker. Gerhardsen skriver for Avisa Nordland og Scenekunst.no, og underviser i journalistikk på Universitetet i Nordland. Asylrevyen ble tildelt juryens fripris på Nordnorsk revyfestival. Begrunnelsen var deres bidrag til debatten om kvalitet og sensur, ved å komme reisende selv om «Gjør døren lav, gjør porten smal» ikke kom med i programmet. Foto: HATS NORDNORSK ANTI-VITAMIN Denne teksten er produsert av kursdeltagere som refleksjonsoppgave på kurset som ble arrangert under Nordnorsk revyfestival på Ørnes sommer Sensur, surking, sneversynthet og sur kritikk hører ikke hjemme i lokal revy. Revyforestillingene lages med stor kjærlighet, samt et ønske om å tilføre humor og trivsel der man bor. En revyaktør er som regel et bevisst og årvåkent medlem av sitt lokalmiljø. Og som bruker sine evner til å utforme kunstneriske uttrykk om samfunnsaktuelle tema. Publikum på en lokal revy er oftest innbygger i det samme lokalsamfunnet som aktørene, og man vet at det er viktig å støtte opp om de som er litt mindre amatører enn en selv slik at man får noen til å lage en revyforestilling. Da er man ikke så interessert i å huske eventuelle flaue følelser som kunne ha oppstått i løpet av forestillingen. Heller ikke når plumpe utsagn eller uvitenhet er satt til skue. Man kan identifisere seg med den risikoen sambygdingene på scenen løper. Revy heime og på festival «Revy er våres medisin, nordnorsk vitamin og sunnere enn tran» het det i ordlyden på åpningssangen på alle forestillinger under Nordnorsk revyfestival. Årets revyfestival satte ytringsfriheten på prøve fra revyscenen. Det var spark i feil retning, altså nedover og ikke oppover. Samehets, homohets og underbuksehumor gjør at noen av numrene bringer frem spørsmålet om vi heller fikk i oss anti-medisin som i tillegg er utgått på dato. Med årets erfaring har Nordnorsk revyfestival fått en nøtt de må knekke, hvordan skal revynumre plukkes ut? Vi som er aktører i revymiljøet har et samlet ansvar for å drive oss i riktig retning. Vi trenger å definerer det kunstneriske ansvaret for en sammensatt forestilling, uten å gjøre revyen et sted for de tannløse kommentarer. Tekst: Cecilie Rostad Johannessen, Nordland, Else Pedersen, Troms Jim Gaute Olsen Finnmark KURSTILBUD I samarbeid med Nord-Norske Bildende Kunstnere og RadArt arrangerer HATS seminaret «Hvem kan ytre seg om kunst» under Vårscenefest 2015 Les mer på HATS-MAGASINET 11

12 Tips for ditt neste revynummer Originalitet, aktualitet og vilje til å være samfunnskritisk skal premieres. Revyscenen er «folkets talerstol», der du kan si din hjertens mening om mye og mangt, særlig om det som er skjevt i samfunnet. Et godt revynummer sparker heller oppover mot styresmaktene enn å ta dem som blir ofre for avgjørelsene. Et godt revynummer skal inneholde en god tekst, og være basert på en god ide. Valg av rollefigur og rolletolkning, samt god formidlingsevne er viktig i alle revynummer, og Norsk revyfaglig senter har lagt disse ingrediensene til grunn for juryens regler i NM i Revy. Budskapet i revynummeret bæres fram av teksten. Revynumrene som skårer høgt har en god idé, og et fortellergrep som får tekstens innhold frem og som fanger vår oppmerksomhet. Da må nummeret ha en konflikt og bevege seg i en retning, mot en slutt som oppsummerer konfliktene i teksten. Teksten skal drive handlingen fremover, og er ofte skrevet delvis i presens slik at handlingen skjer «her og nå». Det er fristende å ta med for mange ideer fordi de er morsomme. «Kill your darlings» er rådet for å rendyrke en retning og en ide. Tekst: Hanne Vilja Sagmo GOD IDÉ Dette kan være originalitet, uventet vinkling av tema, uventede sceniske løsninger, uventede rolletolkninger, uventet sluttpoeng, samfunnskritisk innhold, tydelig konflikt. Med andre ord et tema der de humoristiske poengene, hver for seg eller samlet, viser en originalitet og nytenkning. SCENEFREMFØRELSE God kontakt med publikum, ved hjelp av blikkontakt og gjennom å utvise glede over å formidle. God diksjon og god timing bidrar til å heve nummeret. Hvordan en velger å tolke rollefiguren og skape innhold i denne er viktig for kvaliteten på revynummeret. Du må gjerne overraske publikum i rolletolkningen, slik at en motvirker stigmatiserte framstillinger av karakteren. OVERRASKELSEN Revy er på sitt mest glimrende når den utfordrer publikums holdninger og bryter med publikums forventninger. Overraskende karakter, overraskende tema og situasjoner, eller overraskende sluttpoeng, er det som løfter enkelte revynummer fra «greit nok» til «genialt»! 12 HATS-MAGASINET

13 Finnmark fylkesrevyfestival er et viktig faglig og sosialt møtested, her ved sceneinngangen backestage. Foto: HATS Solli Humorfestival feiret status som regional revyfestival med forestillingen «Pang! sa det» med Sollirevyen Ung. Foto:Rune Ottarsen Sammen med instruktør Tove Solbakk har vi erfart at korte drop-in kurs fungerer godt på festivaler. Foto: HATS Faglig inspirasjon fra koreografikurs ga nye perspektiver på campområdet. Foto: HATS Infrastruktur må på plass i ethvert arrangement, og når mange munner skal mettes, må det gode arbeidsfolk til. Nordnorsk revyfestival sin egen ildsjelspris ble tildelt primus motor på kjøkkenet. Foto: HATS HATS-MAGASINET 13

14 Crossdressing er en metode der man fysisk bygger en karakter med klær og sminke, og gjennom ulike øvelser fyller med liv. Man jobber «utenfra og inn». Foto: HATS Bildet til høyre: Ungdomsutvalget møtes gjennom Skype. Foto: HATS Ungdom skal høres Vi har lært masse som vi vil ta med oss videre i livet! sier Nora B. Henriksen og Henrik S. Valdermo i HATS sitt arbeidsutvalg etter to år med teatercamp. På teatercampene får man jobbet med samfunnsaktuelle tema gjennom ulike teatermetoder. Dette er noe vi og andre deltakere på campen verdsetter. Vi kan lett relatere oss til de scenene, forestillingene og karakterene som vi lager og viser frem. Våre erfaringer med teatercampen er nesten bare positive. Campen tilbyr ikke bare teatererfaring og læring: Man møter også mange hyggelige og fantastiske mennesker. På siste campen var vi sammen med ungdommer fra Russland. Det å delta på en camp med noen som snakket et annet språk, var en stor utfordring. På tross av dette knyttet man seg til personene, og vi ser tilbake på en fin camp og nye vennskap med russiske ungdommer. Vi har lært masse som vi vil ta med oss videre i livet. Den årlige teatercampen er viktig, fordi det gir dypdykk i teatermetoder, kulturtilbud og verdifulle minner for livet. Kurslederne og instruktørene er alltid hyggelige. Disse egenskapene er alfa og omega i det å skape en fantastisk camp. Det er viktig at vår kontaktperson i HATS velger å inngå kontrakter med instruktører som vet hva de holder på med og som kan det å lære bort. Vi setter pris på det å ha et ungdomsutvalg som bidrar i utformingen av teatercampen. Vi i ungdomsutvalget har mulighet til å skape en god camp hvor våre stemmer og meninger blir hørt. I 14 HATS-MAGASINET

15 T EAT ERCAMP 2015 En ukes teatercamp i sommerferien hvor ungdom bor sammen og jobber med samfunnsaktuelle tema gjennom ulike teatermetoder. Les mer på og med at campen har ungdom som målgruppe, er det bra at vi får lov til å bidra og bestemme. Vi kan vel gå så langt at vi tillater oss å si at vi er eksperter på ungdom. Tekst: Nora Bjørvig og Henrik Spantell Valdermo MANDAT FRA STYRET 1. Arbeidsutvalget for teatercampen skal planlegge innhold og praktisk avvikling i samarbeid med administrasjonen. Dette innebærer å velge geografisk sted, tidspunkt og rammer for campen, og campens faglige innhold. 2. Under avvikling av teatercampen skal arbeidsutvalget arrangere sosiale aktiviteter der alle deltagere blir invitert. 3. De av medlemmene i arbeidsutvalget som har mulighet, bes bistå administrasjonen med deling av informasjon om teatercampen på sosiale medier og i egne nettverk. 4. Alle innspill fra arbeidsutvalget skal tas med i evalueringsrapporten om teatercampen. Vil du lage teater der du bor? Er du ung, blakk og teaterinteressert? Frifond teater er en støtteordning for deg som har lyst å drive med scenisk aktivitet. Er dere minst tre personer som ønsker å lage en forestilling, laiv eller et kurs, kan dere søke. Minst en tredjedel av deltagerne i gruppa må være under 26 år, og disse deltagerne skal være en del av gruppas demokratiske struktur. Frifond gir støtte til lokal frivillig aktivitet. Det betyr at dere må gjøre aktiviteten i deres egen kommune, og at dere ikke får penger til lønn eller honorar til de som er med i gruppen. Høres dette spennende ut? Søknadsskjema og kontaktinformasjon finner du på frifond.no. Tekst: Espen Aleksander Evjenth ESPEN EVJENTH er organisasjonsrådgiver hos LNU Norske barneog ungdomsorganisasjoner, hvor han jobber med LNU Frifond teater. HATS-MAGASINET 15

16 Her regisserer Cecilie Terje Strømdahl i Mammon. Foto: O.A. Grøntvedt 16 HATS-MAGASINET

17 Tross suksessen har Cecilie Mosli fortsatt HÅRETE MÅL Malangsjenta Cecilie Mosli stortrives med å bo på Grünerløkka og gleder seg over de nylige prisdryssene i karrieren. Men selve drømmen, det er å få tid til å fortelle de gode nordnorske historiene. Det var en lykke for Cecilie Mosli å vokse opp i miljøet rundt Malangsrevyen, hvor både moren og faren var svært aktive. På landet gjør man som i profesjonelt teater, ifølge Cecilie: Man jobber tett sammen, helt uavhengig av aldersforskjeller. Og det synes Cecilie er noe av det aller, aller fineste. Jeg spilte jo med min egen far og farfar! Og det er en sånn utrolig rikdom å ha med seg som menneske. Altfor mange tror at amatørfeltet er til for å klekke ut talent til den profesjonelle scenen, mener Cecilie, som synes det er å undervurdere amatørteatrets egenverdi. Den store personlige utviklingen man får av å spille og holde på med kunst og kultur, er utviklende for mennesket. Noe av det fineste Cecilie hørte, var når jenter og gutter sa til faren at uten erfaringene fra revyen, hadde de aldri våget å ta ordet på jobb eller i studiet; at tiden i revyen hadde gitt dem noe som menneske, at de levde livet på en bedre måte nå. Og det vet jeg at pappa også ble så utrolig lykkelig over, når folk kom og sa det til han. HATS var viktig Det å velge skuespilleryrket var ikke «helt innenfor normalen» for ei Malangsjente på 80-tallet, men Cecilie visste tidlig at det var det hun ville. Hun tok skuespillerkurs, klovnekurs, instruktørkurs, var på ungdomssamlinger. Jeg gikk alle HATS-kurs det var mulig å ta, ler hun. Disse kursene ga henne muligheten til å utvikle seg og komme opp på et høyere nivå. Altså den gjengen som var der da, Bente Reibo, Kari Levang, Svanhild Hanssen, Ola Moum og Johanne på kontoret (Kjelsberg, red. anm.), var utrolig HATS-MAGASINET 17

18 viktige for meg. De tok meg på alvor. De oppfordret meg til å gå på kurs som egentlig var for voksne. De snakket med meg på ordentlig, støttet meg i å søke mer profesjonelt arbeid. Da jeg kom inn på teaterhøgskolen, så jublet de høyest av alle. Det var veldig rørende. Så ble det musikklinja på Kongsbakken, hvor Cecilie lærte seg noter og musikkhistorie, og satte opp flere musikaler sammen med andre elever, blant andre Espen Lind. At dramalinja ikke var startet opp ennå, er Cecilie bare glad for. For skuespillere er det ekstremt viktig at de har flere ferdigheter. Jeg sier det til unge folk som vil bli skuespillere: Lær deg en kampsport, en dans, et instrument! «Headhuntet» til Mammon Før TV-serien Mammon på NRK hadde Cecilie nesten ikke hatt regi for TV. Mammon-produsentene var på jakt etter en regissør som var flink med skuespillere, og i NRK-systemet hadde hennes arbeid i Radioteatret gitt gode skussmål om at hun hadde «godt lag» med voksne skuespillere. På grunn av ryktene, forhørte produsentene seg videre om henne i teatermiljøet også, og fikk så mange godord at de kontaktet henne. Jeg synes jo det var helt absurd. Jeg trodde jeg bare var på intervju, men jeg fikk tilbud om jobb med én gang. Cecilie synes TV-regi er «knallartig» og er allerede i gang med Mammon 2. Så hva er det du fokuserer på når du jobber med skuespillere, da? Det er at de lytter og snakker sammen når de spiller. Det jeg synes er gøyest med å være regissør, er jo at alle er forskjellige, så jeg tenker mye på hvordan jeg kan få det beste ut av dette mennesket. Du har jo fått mye skryt for skuespillerprestasjonene i den serien. Ja, og skuespillerne syntes det var veldig fint å jobbe, det synes jo jeg var viktig. Jeg er veldig opptatt av at folk skal ha det bra på jobb. Vant over Homeland Det har blitt flere priser de siste årene, både som skuespiller og regissør. I 2012 fikk hun Amanda-prisen for rollen som moren til hovedpersonen Jarle Klepp i filmen Kompani Orheim. En rolle hun var veldig glad for å få, men som også kostet henne mye innsats. I 2001 vant hun Skandinavisk Nasjonalteaterpris sammen med ensemblet på Nationaltheatret for en oppsetning av Jon Fosses Dødsvariasjonar. Der spilte hun hovedrollen. Den rollen er noe av det gøyeste kunstneriske jeg har gjort. Sist ut er Asias største TV-pris; Seoul International Drama Awards. Der fikk hun pris som beste regissør for Mammon, og serien vant også pris for beste mini-serie. En av kandidatene 18 HATS-MAGASINET

19 Til venstre: Fra regijobb på Mammon. Foto: O.A. Grøntvedt Øverst: Fra Den siste revejakta Foto: Filmweb.no Over: Fra Kompani Orheim Foto: Filmweb.no Til høyre: Fra prisutdelingen av Seoul International Drama Awards hvor Cecilie i høst vant pris for beste regi på TV-serien Mammon (NRK). (privat foto) de slo ut, var den amerikanske kjempesuksessen Homeland. Det var selvfølgelig ganske absurd og morsomt. Homeland er én av mine favoritter, og jeg synes fortsatt den er bedre enn Mammon, men jeg synes det er artig at en jury synes noe annet. Hjemlengsel Cecilie ble bedt om å søke jobben som sjef på Hålogaland Teater, og opplevde det som et stort kompliment. Men midt i prosessen innså hun at det å flytte nordover ikke kom til å gå i forhold til familie, og trakk sin søknad. Jeg har hele tiden lengsel nordover. Jeg elsker å bo på Grünerløkka, men jeg har veldig behov for å være i Nord-Norge, ja. Jeg sier det hele tiden, dere må bare rope hver gang det er en jobb, så får jeg en unnskyldning for å reise hjem. Lei stereotypier Cecilie skrev manuset til TV-serien Hjerterått om ei byjente som flytter til Kautokeino basert på erfaringer hun fikk da familien bodde i Kvæfjord og faren var lærer på Reindriftsskolen, og senere når hun var med på forskningsturer. Cecilie vokste opp med å forholde seg til samisk kultur, den synes hun er en underkommunisert ressurs i norsk historiefortelling. Og som når den blir brukt er full av stereotypier. Jeg ville utfordre litt både good guys og bad guys, og prøve litt- at det kunne være litt kult fra vidda, da. Ikke bare politisk korrekt. Cecilie er i det hele tatt lei av stereotypier, og synes media viser for mye av hvite menn og for lite av alt annet. Men hun gidder ikke lenger sitte å prate om at «Å, vi får aldri fortalt» enten det dreier seg om kvinner, Nord- Norge eller noe annet. Hun vil heller bare gjøre det, fortelle. Jeg tror ikke det er noe sånn urettferdig fordeling av pengene, jeg tror det bare er at man må jobbe for å bli sett og hørt. Hun minner om at det å få laget TV og film, er langvarig, hardt og trøttsomt arbeid. Selv brukte hun årevis på Hjerterått fra hun begynte på manus til serien ble en realitet. Har du en nordnorsk historie, så kjør på, fortell den! Det er mange gode historier fra Nord- Norge som jeg har kjempelyst å fortelle, det er mitt hårete mål. Det jeg drømmer om, er å få satt av tid til å jobbe med dem! Tekst: Pernille Dahl Johnsen HATS-MAGASINET 19

20 Rom for kunst og kultur Redesign av hus? Takket være entusiastiske kunst- og kulturelskere står en håndfull unike, ombygde hus og ønsker oss velkommen til et mangfold av kulturuttrykk. Perleporten Kulturinteressen har alltid vært en sentral del av meg, forteller daglig leder Birgit Lähdesmäki Johansen. Perleporten hadde en gang funksjon som bedehus i Honningsvåg. Det var nedslitt og ble til slutt lagt ut for salg. Vi kjøpte huset av Indremisjonen for kr. Alle trodde vi var stein gale. Det meste av oppussingsarbeidet har vi gjort selv. Det var viktig for oss å bevare sjela til huset, og mye er ivaretatt slik som det engang var. Scenen planlegger vi nå å gjøre større. Selve hovedsatsinga for drifta av Perleporten har de siste somrene vært forestillinga «Our Northernmost Life» Seks ungdommer har forestillinga som sommerjobb og spiller på engelsk for cruiseturister hele sommeren. Manuset er skrevet av Øystein Skårset, og Frank Jørstad og Mikkel Gaup har bearbeidet stykket. «Verdens beste sommerjobb» sier de fem unge skuespillerne. Foto: Anne Trine Elde PERLEPORTEN Perleporten Kulturhus ligger i Honningsvåg og forestår i dag kjærkomne kulturtilbud i Nordkapp kommune. De tilbyr konserter, forestillinger, utstillinger, selskapslokale og kafé. Det planlegges ytterligere renovering og etablering av galleri i husets overetasje. Huset driftes av Perleporten Kulturhus AS, hvor Birgit Lähdesmäki Johansen er daglig leder. Selskapet tilbyr også konsulenttjenester og produksjonskompetanse innenfor kulturområdet. Kråkeslottet Jeg er bare slottsforvalteren, forteller Georg Blichfeldt. Opplevelsene av kunst, litteratur, dans og teater gir meg de største gleder i livet. Kråkeslottet i Bøvær på Senja var et nedsarva fiskebruk, helt til kongen, Ulf Willgohs Knudsen, overtok. Ulf var lidenskapelig kulturinteressert. Han dreiv på med revy- og seriøst amatørteater, og bygde om dette gamle forlatte fiskebruket til sin bolig og en scene for gode samvær og sterke opplevelser. Blichfeldt jobber fulltid som lærer i videregående skole, og forteller at lønna er med på å finansiere driften av huset. Det er utallige timer arbeid og dugnadsinnsats som har vært med på å skape Kråkeslotttet. Det er hovedsakelig lønna mi og inntekter fra utleie som er investert i bygget. I sluttfasen har vi også fått penger fra det kommunale næringsfondet, og det har vært kjærkomment. Foto: Reiner Schaufler KRÅKESLOTTET ligger i Bøvær på Senja. Formålet med driften er å legge til rette for kultur- og kunstutfoldelse. To festivaler arrangeres i løpet av året i Kråkeslottet. Musikkfestivalen som blir drevet av foreninga Kulturslottet og kunstfestivalen i juli som blir drevet av foreninga ArtiJuli. Huset kan også leies for kurs og konferanser. TeaterNOR Vi har brukt over 6 millioner på oppussingen av bygget og vi har tilbakeført huset til det originale 60-tallsinteriøret. Scenen er oppdatert til dagens standard, og er kanskje den beste friscenen i Norge. Scenerommet er av høyeste kvalitet slik at vi kan motta profesjonelle teatergrupper fra utlandet, og 20 HATS-MAGASINET

21 Daglig leder i HATS og Olemic Thomessen. Foto: HATS En kreativ byggherre Å bygge krever et godt blikk, en stødig hånd og en stor porsjon pågangsmot. I fire år har Olemic Thommessen brukt fritida til å bygge et rede for familiens kreativitet. Foto: Øystein Sanne TEATERNOR GIMLE Teaterhuset Gimle ligger i Stamsund og ble bygd som samfunnshus for lokale foreninger på 60-tallet. Kommunen overtok etter hvert driften av huset og brukte det til kino og ungdomshus, før huset ble kjøpt av TeaterNOR på 90-tallet. Huset blir i dag brukt som fast visningssted av blant andre Nordland Teater, samt andre profesjonelle ensembler. Huset leies også ut som selskapslokaler. de trenger ikke å ta med noe teknisk utstyr. Men det koster å holde utstyret oppdatert, forteller kunstnerisk leder Thorbjørn Gabrielsen. All oppussingen har blitt gjort av TeaterNOR som eier huset. Hadde det ikke vært for at vi kjøpte huset fordi vi trengte et scenerom i Stamsund hadde nok huset forfalt. Det lekket vann gjennom taket det første året. For oss er huset viktig for å ha en profesjonell scene for våre egne produksjoner. I tillegg kan vi også bruke huset under Stamsund Internasjonale Teaterfestival, der TeaterNOR har vært arrangør i tolv år. Tekst: Kari Lydersen Salen er en konsekvens av familiens interesse for teater og musikk, og ønske om et atelier hjemme. Når nå også en av våre sønner studerer musikk, så er det ikke fare for at rommet skal stå tomt framover. Skisseblokk og arbeidsdress Norges stortingspresident har gjennom sine mange år som frivillig aktør innenfor teater blitt vant til å opptre. For det frivillige kunstfeltet er det uvurderlig at viktige samfunnsroller bekles av noen som har sitt hjerte herfra. Er byggingen av salen for et håndarbeid å regne eller en oppgave som skal forhindre at tommeltotter vokser ut? Det kjentes ikke naturlig å skulle ringe en byggmester, derfor ble bygginga en fritidsbeskjeftigelse. Og jeg har fått god hjelp av mine sønner. Da den store limtredrageren skulle opp, sto jeg ovenfor en praktisk utfordring. Men det løste seg med at et filmteam fra Høgskolen på Lillehammer, ringte på døra for å få strøm til utstyr da de skulle gjøre filmopptak i nærheten. Da foreslo jeg byttehandel der vi fikk muskelkraft i bytte med den elektriske, og limtredrageren ble løftet på strake armer. For andre oppgaver har det selvfølgelig vært påkrevd å leie inn kvalifiserte fagarbeidere. Magemål Et kreativt rede kan virke forlokkende på alle og enhver, og Olemic sitt private byggeprosjekt har vakt oppmerksomhet. - Vi har fått spørsmål om vi kunne leie ut salen, men dette har vi ikke planlagt for. Salen er en integrert del av hjemmet vårt, og dersom vi skulle drive utleie, ville det ha stilt krav til toalettfasiliteter som igjen ville ha fordyret prosjektet. Salen har kapasitet til 80 mennesker, og det er hyggelig å kunne bruke rommet for å invitere hjem folk. Det høres ut som om du har høstet erfaringer som også det frivillige feltet kan lære av. Hva vil du si at frivillige lag og foreninger bør ta hensyn til når de går i gang med å realisere drømmen om egne lokaler? I det frivillige feltet er det utrolig viktig å ha magemål i forhold til hvilke prosjekter man setter i gang. Ressursbruk for byggeprosess må selvfølgelig legges til grunn, men like viktig er det å analysere hva drift av bygget vil kreve de neste 10 år. Når det er sagt så har jeg en særlig sans for de private initiativ, og mitt tips er å se på om eksisterende bygninger kan tilrettelegges for ny bruk. Tekst: Irene Nordhaug Hansen HATS-MAGASINET 21

22 Julian Boal og Jose Soeiro samler utøvere innen forumteater og usynlig teater fra mange fagmiljøer; dansere, skuespillere, helsesektoren, aktivister, lærere og frivillige organisasjoner fra Sverige, Finland og Norge. Foto: Hats. Forumteater innenfor psykisk helse Forumteater kan bidra til å tematisere vonde opplevelser og kanskje bearbeide disse gjennom å finne nye løsninger. Alt er mulig i fiksjon. Midt i Prøysenland ligger Hagen behandlingsenhet, en døgnenhet for barn mellom 6 og 12 år med omfattende psykiske vansker, og deres familier. På Hagen driver vi klient- og resultatstyrt terapi. Vi ble kjent med forumteater gjennom videreutdanning i teaterarbeid for barn og unge, og oppdaget at teaterformen og behandlingsenheten har et felles verdigrunnlag; det å søke styrken hos hver enkelt og troen på egne iboende krefter. I behandlingsenheten er det viktig å ha mange verktøy å velge blant, og forumteater kan være et nyttig verktøy i barnets og familiens endringsarbeid for å nå sine behandlingsmål. Oppvarmingsleker og tema blir til Vi tilpasser forumteaterets form i forhold til barnas sammensatte problematikk. Målet og hensikten med forumteater blir grundig forklart av en tydelig spilleder. Det er i hovedsak voksne som er skuespillere for å sikre at tema i stykket kommer tydelig nok frem. Vi starter alltid med oppvarmingsleker for at barna skal øve seg på å ta stilling til hva de ser, bli varme i trøya og tørre å komme med forslag til løsninger. Vi forsøker å lage en logisk rød tråd mellom oppvarmingsleker og tema i forumteater og familiens behandlingsplan. Terapeutene snakker med barnet og familien for å høre hvilke temaer som kan være aktuelle, slik at hensyn tas i planleggingen. Dette fører til at forumteaterstykket blir mer engasjerende og nyttig for barnet og familien. Det ser ut som at forumteater kan hjelpe barnet til å se seg selv utenfra og reflektere over egen situasjon. Det kan se ut som barnet fungerer på et høyere nivå når det går inn i en rolle, og inntar et metaperspektiv på sin egen situasjon og hva de selv kan gjøre med denne. De finner ofte løsninger som de ikke kommer på i de reelle situasjonene. Et barn var innlagt for blant annet angst, noe som viste seg 22 HATS-MAGASINET

23 Kunst som dialog I en globalisert verden må vi tørre å ta stilling til tema som vold, mobbing, ekstremisme, klimaendringer og ytringsfrihet. Vi kan ikke stilltiende late som at dette kun angår alle andre. Tema som dette trenger oppmerksomhet også i andre fora enn politiske debatter. Pågående konflikter gjør det viktigere enn noen gang å skape et tilbud der barn og unge kan undersøke problemstillingene på tvers av nasjonale, etniske eller sosiale skiller. Her har kunsten en sentral rolle: kunsten er et rom der vi øver oss på dialog, fordi kunsten har andre rammer for kommunikasjon enn den muntlige. Profesjonelle og frivillige scenekunstutøvere møtes på gulvet i en av mange fysiske øvelser fra Boals De Undertryktes Teater. Foto: Nicolas Horne. særlig plagsomt i situasjoner der han var redd for at mor ikke skulle hente til avtalt tid. Angsten ødela for konsentrasjon gjennom skoledagen. Barnet foreslo selv å spille en liknende situasjon som han var redd for, og se om han og resten av publikum kunne finne ut av hva han kunne gjøre i stedet for å bryte sammen i gråt og redsel. Barnet virket fornøyd med løsningene som ble spilt frem, og bestemte seg for å prøve dem ut på ordentlig. Hva har vi erfart? Det er viktig å gi tilstrekkelig informasjon til barn og familie om målet med forumteater. Det er også betydningsfullt å vektlegge frivillighet og skape trygghet i gruppa. For å engasjere og forberede barna tilstrekkelig, inviterer vi dem til å bli medhjelpere i å lage scenografi, sette frem stoler, bære inn rekvisitter m.m. Vår erfaring er at barnet ofte lar seg rive med av handlingen i stykket og lett identifiserer seg med figurene. Det der er meg! Det har jeg også opplevd! Noen ganger spiller vi dyr for å skape nødvendig avstand til sårbare tema, som for eksempel er mobbing, utestengelse fra lek, eller å få skylda for ting de ikke har gjort. Vi opplever at barna er ærlige i sine refleksjoner. Når det gjelder utvikling av empati og hvem barnet identifiserer seg med, får vi mye informasjon gjennom forumteater. Psykologene og familieterapeutene deltar i forumteater nettopp for å tilegne seg mer kartleggings- og utredningsinformasjon om barnet eller om samspill i familien. Vi har mange erfaringer med at barn lærer av andre barn. Forumteater har blitt en integrert tilnærmingsform i vårt terapeutiske arbeid. Barna og familiene ser ut til å like dette, og mange av våre samarbeidspartnere har oppdaget dette verktøyet som kan styrke barnet og familien i å bli aktive deltagere og sitte i førersetet i sitt eget endringsprosjekt. Tekst: Nina Kristin Nilsen og Anne Kirkeby, miljøterapeuter ved Hagen behandlingsenhet SEMINAR HATS har inngått et samarbeid med Julian Boal om å videreutvikle teknikkene for Theatre of the oppressed/ De undertryktes teater teknikkene i en nordisk kontekst. Dette innebærer årlige seminar for utøvere. Den neste samlingen arrangeres i oktober Les mer på Theatre of the oppressed/de undertryktes teater er en samlebetegnelse på ulike teknikker utviklet av Augusto Boal, blant annet Forumteater, Usynlig teater og Lystens Regnbue. Tekst: Elin Danielsen TO HOVEDPRINSIPPER I FORUMTEATER 1. Å gi mennesket muligheten til å trene seg på virkeligheten og å forberede seg på fremtiden. 2. Tilskueren er hovedpersonen, og uten at tilskueren griper inn, blir stykket kun et tradisjonelt teaterstykke som ender negativt. Det er tilskueren, ikke forfatteren, regissøren eller skuespilleren, som har makt til å avgjøre hvordan det går ved å gripe inn i forestillinga. HATS-MAGASINET 23