Bjørn Gjerde. 9. utgåve

Transkript

1 Kompendium i veterinærmedisinsk parasittologi Parasittar hos geit av Bjørn Gjerde 9. utgåve Føreord Den fyrste utgåva av dette kompendiet var ei vidareføring og utviding av kompendiet "Parasittsjukdommer hos geit" av Oddvar Helle. Kompendiet gjev likevel ein nokså summarisk omtale av parasittane hos geit. Det er lagt hovudvekt på førekomst og betydning av dei ulike parasittane hos geit her i landet, medan detaljar om parasittane si utvikling og morfologi er utelate. Sidan dei aller fleste artene også finst hos sau, vil ein kunna lesa meir om desse parasittane i det meir omfattande kompendiet "Parasittar hos sau" av denne forfattaren. Oslo, 211 Bjørn Gjerde Innhaldsliste INNLEIING... 1 Tabell 1: Geitehaldet i Noreg... 1 Tabell 2: Parasittar hos geit og sau... 2 Tabell 3: Parasittar etter lokalisasjon... 3 Tabell 4: Parasittar etter systematisk plassering... 4 PARASITTAR I FORDØYINGSKANALEN... 5 Giardia... 5 Eimeria... 5 Cryptosporidium... 5 Moniezia... 5 Gastrointestinale nematodar... 5 PARASITTAR I LEVRA... 6 Leverikter... 6 Taenia hydatigena (cysticerc)... 6 PARASITTAR I LUNGENE... 7 Muellerius capillaris... 7 PARASITTAR I MUSKULATUREN OG SENTRALNERVE- SYSTEMET... 8 Toxoplasma gondii... 8 Sarcocystis... 8 Elaphostrongylus... 8 EKTOPARASITTAR... 9 Ixodes ricinus, Psoroptes cuniculi... 9 Demodex caprae... 9 Lus... 9 Tovengja insekt... 9 Copyright Bjørn Gjerde Den skriftlege og elektroniske (PDF) versjonen av dette kompendiet er kun til personleg bruk. Det er forbode å kopiera (digitalt eller mekanisk) heile kompendiet eller delar av kompendiet for vidareformidling til andre utan løyve frå forfattaren Bjørn Gjerde

2 B. Gjerde: Parasittar hos geit (9. utgåve, 211) 1 Geitehaldet i Noreg har i dag eit nokså lite omfang (Tabell 1). Ved inngangen til 29 var det i alt ca mjølkegeiter fordelt på 434 bruk. Både talet på geit og talet på bruk med geit har gått ned dei seinare åra. I 199 var det såleis mjølkegeiter fordelt på bruk. Men det gjennomsnittlege talet på mjølkegeiter pr. bruk har auka frå 59 i 199 til vel 86 i 29. Flest geiter er det no i Troms, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Geit blir i stor grad parasittert av dei same parasittgruppene som sau her i landet, og mange av artene er felles for sau og geit. Den relative kliniske betydninga Tabell 1: Geitehaldet i Noreg. Oversyn over talet på driftseiningar (bruk) med mjølkegeiter og talet på mjølkegeiter i ulike fylke og i heile landet pr. 1. januar 29 (Kjelde: Statistisk sentralbyrå, Fylke Bruk Geiter Østfold... Akershus og Oslo... Hedmark... Oppland... Buskerud... Vestfold... Telemark... Aust-Agder... Vest-Agder... Rogaland... Hordaland... Sogn og Fjordane... Møre og Romsdal... Sør-Trøndelag... Nord-Trøndelag... Nordland... Troms... Finnmark Heile landet av dei ulike gruppene eller artene er derimot ulik. Dette er oppsummert i Tabell 2 på neste side. Denne skilnaden skuldast dels at dei to dyreslaga ikkje er like mottakelege for dei ulike parasittane, og dels at dei av klimatiske og driftsmessige årsaker ikkje blir like sterkt eksponert for dei ulike artene. Det er såleis skilnader mellom sau og geit i måten dei beitar på, noko som medfører ulik risiko for opptak INNLEIING av smitte. Sau (og storfe) beitar av graset tett ned mot bakken, og kan då få med seg mange nematodelarver. Geit bit av graset høgare oppe og tek gjerne blad på buskar, slik at dei tek opp færre larver frå beitegraset. Elles er det meste av geitehaldet lokalisert til andre delar av landet enn der det er mykje sau. Geita finst i stor utstrekning i fjellbygder i innlandet og i Nord-Noreg, der klimaet er såpass kjølig om sommaren at mange tapsbringande parasittar, spesielt nematodar, er lite utbreidde. Men i kystbygdene på Vestlandet, der klimaet er gunstigare for dei frittlevande stadia av parasittane, ser det ut til at geita, slik som sau, kan ha mange innvollsparasittar. Elles nyttar geit i stor grad utmarksbeite med moderat snyltarsmitte om sommaren, og dette medverkar også til at ein stort sett finn moderate parasittinfeksjonar hos geit her i landet. Når det gjeld endoparasittar, har geit dei same artene som sau med unntak av Eimeria-artene i tarmen, Sarcocystis-artene i muskulaturen og Babesia- og Theileria-artene i blodet. Dei to siste slektene finst ikkje hos sau og geit her i landet. Derimot er to andre eincella parasittar, Cryptosporidium parvum i tarmen og Toxoplasma gondii i muskulaturen og CNS felles for sau og geit og mange andre dyreslag og menneske. Dei fleircella endoparasittane, det vil seia helmintane (iktene, bendelormane og nematodane), er i hovudsak dei same hos sau og geit. Men betydninga av dei ulike helmintane er ulik hos dei to dyreslaga. Det er såleis til dels andre snyltarproblem hos geit enn hos sau. I ein geitebuskap er det mjølkeproduksjon hos vaksne dyr som er viktigast, men vaksne geiter er i mindre grad enn sau i stand til å utvikla effektiv immunitet mot nematodar i løpe og tarm. Såleis vil også eldre geiter kunna ha kraftige parasittåtak, medan slike åtak vesentleg opptrer hos lamma i sauehaldet. Når det gjeld ektoparasittar, har geit her i landet andre lusearter enn sau, og både pelslus og blodsugande lus er vanleg på geit, medan pelslus dominerer hos sau. Geit og sau har kvar sine Demodex-arter, og hos geit kan hårsekkmidd føra til knutar i huda. Skabbmidden Psoroptes cuniculi er påvist hos geit her i landet, men ikkje hos sau. Dei andre ektoparasittane er felles med sau, men både Ixodes ricinus, sauekrabbe og spyflugeåtak (myiasis externa) er sjeldne og har lite å seia hos geit samanlikna med hos sau. Når det gjeld Ixodes ricinus, skuldast skilnaden at det er lite geit i dei delar av landet der skogflåtten finst. Den praktiske konsekvensen av at sau og geit har så mange felles parasittar, er at det lett vil kunna skje ei smitteoverføring mellom dei to dyreslaga ved bruk av felles beiteområde. I det fylgjande blir dei ulike parasittane hos geit presenterte etter habitat. Eit oversyn over alle parasittane gruppert etter habitat er gjeve i Tabell 3 på side 3 og eit oversyn over parasittane gruppert etter systematisk plassering er gjeve i Tabell 4 på side 4.

3 B. Gjerde: Parasittar hos geit (9. utgåve, 211) 2 Tabell 2: Samanlikning av førekomst og klinisk betydning av ulike parasittar og parasittgrupper hos respektive sau og geit i Noreg. Parasitt/parasittgruppe Sau Geit Eimeria spp. (ulike arter hos sau og geit) Moniezia expansa Løpetarmnematodar (dei same artene, men ulik relativ betydning) Nematodirus battus Lungeorm (Dictyocaulus filaria) Lungeorm (protostrongylidar) Viktige; vesentleg hos lam på vårbeite. Vanleg hos lam; har neppe særleg klinisk betydning. Viktige hos sau (lam), spesielt på kulturbeite. Viktig hos lam på vårbeite; alvorleg diaré, som kan enda med døden. Lite utbreidd og liten/ingen klinisk betydning. Lite utbreidde og liten/ingen klinisk betydning. Mindre viktig; av og til sjukdom hos kje på innefôring. Vanleg; har neppe noko klinisk betydning. Mindre viktig hos geit; vanlegvis moderate infeksjonar. Ingen/liten betydning hittil. Lite utbreidd og liten klinisk betydning. Svært vanlege, spesielt Muellerius capillaris. Moderat klinisk betydning; hoste, redusert mjølkeproduksjon. Dicrocoelium dendriticum Vanleg; liten/ingen klinisk betydning. Vanleg; liten/ingen klinisk betydning. Fasciola hepatica Toxoplasma gondii (toxoplasmose) Ixodes ricinus Vanleg i visse delar av landet; kan ha klinisk betydning. Viktig abortårsak, særleg hos sau i Sør-Noreg. Vanleg hos sau i utbreiingsområdet; vektor for sjodogg, introduserer bakteriar som fører til leddbetennelse. Liten/ingen betydning. Lite geit i dei verste ikteområda. Liten betydning, men sporadiske tilfelle av abort. Kan finnast hos geit, men dei fleste geiter blir haldne i område utan flått. Vektor for sjodogg. Demodex (ulike arter) Ingen betydning. Truleg vanleg; fører til knutar i huda. Pelslus (ulike arter) Lepikentron ovis: vanleg; kløe og ullskade. Bovicola caprae: vanleg; kløe og irritasjon. Blodlus (ulike arter) Linognathus ovillus; svært sjelden. Linognathus stenopsis; vanleg; kløe og blodtap. Melophagus ovinus Vanleg og viktig tidlegare, men er sjelden no. Irritasjon og blodtap. Finst neppe hos geit i Noreg. Hydrotaea irritans Viktig; irritasjon, hindrar sår i å gro. Liten/ingen betydning. Calliphoridae (myiasis) Svært viktig på Vestlandet. Flugemakksjuke, ofte med dødleg utgang. Liten betydning. Lite geit i dei områda som er mest plaga av spyfluger.

4 B. Gjerde: Parasittar hos geit (9. utgåve, 211) 3 Tabell 3: Oversyn over parasittar som kan finnast hos geit i Noreg. Parasittar som er svært sjeldne, eller som det er uvisst om vi har, står i hakeparentes. Dei viktigaste artene står med utheva skrift. Habitat Familie/slekt/art Infeksjonsmåte Løpe Ostertagia circumcincta Trichostrongylus axei Haemonchus contortus Tunntarm Giardia duodenalis Peroralt med cyster i fôr og drikke; ved slikking. Cryptosporidium parvum Peroralt med oocyster i fôr og drikke; ved slikking. Eimeria spp. (E. arloingi, E. ninakohlyakimovae, Peroralt med oocyster i fôr og drikke, eller ved slikking. E. christenseni m.fl.) Moniezia expansa, M. benedeni Peroralt med cysticercoid i jordmidd (MV) i beitegras. Cooperia curticei Trichostrongylus colubriformis, T. vitrinus Nematodirus battus, N. filicollis, N. spathiger Bunostomum trigonocephalum L 3 perkutant eller peroralt med fôr. Strongyloides papillosus L 3 perkutant eller peroralt med fôr. Capillaria longipes Peroralt med egg med L 1 i fôr. Tjukktarm Eimeria spp. Peroralt med oocyster i fôr og drikke. Chabertia ovina Oesophagostomum venulosum Peroralt med L 3 på beitegras/i anna fôr. Skrjabinema ovis Peroralt med egg med L 3 i fôr. Trichuris ovis Peroralt med egg med L 1 i fôr. Lever Fasciola hepatica Peroralt med metacercariar på gras. Dicrocoelium dendriticum Peroralt med metacercariar i maur (2. mellomvert) på gras. Taenia hydatigena (cysticerc) Peroralt med egg med onkosfære frå feces til hund/rev (endevert). [Echinococcus granulosus] (hydatide) Peroralt med egg med onkosfære frå feces til hund/rev (endevert). Bukhole Taenia hydatigena (cysticerc) Peroralt med egg med onkosfære frå feces til hund/rev (endevert). Lunge/luftvegar [Echinococcus granulosus] (hydatide) Peroralt med egg med onkosfære frå feces til hund/rev (endevert). Dictyocaulus filaria Muellerius capillaris Peroralt med L 3 i nakne og skalberande landsniglar (MV) i gras. Protostrongylus rufescens Peroralt med L 3 i nakne og skalberande landsniglar (MV) i gras. Muskulatur [Sarcocystis capracanis] 1, [S. hircicanis] 1, [S. moulei] 2 Peroralt med sporocyster i fôr kontaminert med feces frå respektive hund 1 og katt 2 (EV). Toxoplasma gondii Peroralt med oocyster i fôr kontaminert med feces frå katt (EV). [Taenia ovis] (cysticerc) Peroralt med egg med onkosfære frå feces til hund/rev (endevert). [Elaphostrongylus rangiferi] Peroralt med L 3 i nakne og skalberande sniglar (MV) i gras. CNS Toxoplasma gondii Peroralt med oocyster i fôr kontaminert med feces frå katt (EV). [Taenia multiceps] (coenur) Peroralt med egg med onkosfære frå feces til hund/rev (EV). Hud og hårlag Demodex caprae Direkte/indirekte kontakt med smitta geit. (stasjonære) Psoroptes cuniculi Direkte/indirekte kontakt med smitta geit, kanin. Bovicola (=Damalinia) caprae Direkte/indirekte kontakt med smitta geit. Linognathus stenopsis Direkte/indirekte kontakt med smitta geit. [Melophagus ovinus] Direkte/indirekte kontakt med smitta sau, geit. (temporære) Ixodes ricinus (skogflått) Kontakt med vegetasjon der det finst flåtte-stadium. [Culicidae (stikkemygg); Hoer oppsøkjer dyret (ute). Ceratopogonidae (sviknott); Simuliidae (knott), Tabanidae (klegg)] Muscidae (ikkje-stikkande fluger) Musca domestica (husfluga) Hydrotaea irritans (hovudfluga) Muscidae (stikkande/blodsugande) Stomoxys calcitrans (stallfluga) [Calliphoridae: Lucilia caesar, Lucilia illustris, Calliphora vicina] Hannar og hoer oppsøkjer dyret (inne/ute). Hannar og hoer oppsøkjer dyret (ute). Hannar og hoer oppsøkjer dyret (inne/ute). Vaksne fluger oppsøkjer dyret (ute) og legg egg i sår/ullhamen; larvene (L1-L3) er parasittiske. Finst vesentleg hos sau.

5 B. Gjerde: Parasittar hos geit (9. utgåve, 211) 4 Tabell 4: Oversyn over parasittar hos geit i Noreg gruppert etter systematisk plassering. Ein del parasittar som ikkje finst hos oss, men som er viktige i andre land, står i hakeparentes. Rekkje/Klasse Orden/familie/slekt/art Stadium og habitat hos geit Sarcomastigophora Apicomplexa Trematoda Cestoda Nematoda Arachnida Insecta Giardia duodenalis Cryptosporidium parvum Eimeria arloingi, E. ninakohlyakimovae, E. christenseni m.fl. Sarcocystis capracanis, S. hircicanis, S. moulei Toxoplasma gondii [Babesia motasi, B. ovis] [Theileria hirci] Fasciola hepatica Dicrocoelium dendriticum Moniezia benedeni, M. expansa Taenia hydatigena [Taenia multiceps] [Taenia ovis] [Echinococcus granulosus] Orden: Strongylida Ostertagia circumcincta Haemonchus contortus Trichostrongylus axei Trichostrongylus colubriformis Trichostrongylus vitrinus Cooperia curticei Nematodirus battus Nematodirus filicollis Nematodirus spathiger Bunostomum trigonocephalum Chabertia ovina Oesophagostomum venulosum Dictyocaulus filaria Muellerius capillaris Protostrongylus rufescens Elaphostrongylus rangiferi Orden: Rhabditida Strongyloides papillosus Orden: Oxyurida Skrjabinema ovis Orden: Enoplida Capillaria longipes Trichuris ovis Ixodes ricinus Demodex caprae Psoroptes cuniculi Orden: Mallophaga Bovicola (=Damalinia) caprae Orden: Anoplura Linognathus stenopsis Orden: Diptera Culicidae; Simuliidae; Ceratopogonidae; Tabanidae Muscidae (fluger) Musca domestica Hydrotaea irritans Stomoxys calcitrans Calliphoridae (spyfluger) Hippoboscidae (lusfluger) Melophagus ovinus Ukjønna stadium (trofozoitar) på epitelceller i tunntarmen Kjønna og ukjønna stadium i/på epitelceller i tunntarm og tjukktarm. Kjønna og ukjønna stadium intracellulært i epitelceller el. celler i lamina propria i tunntarm og tjukktarm. Ukjønna stadium intracellulært i endotelceller i små blodkar (schizontar) og i muskelceller (vevscyster m/ metrocyttar og cystozoitar). Ukjønna stadium intracellulært i ulike celletypar (endozoitar) og i muskelceller (cystozoitar i vevscyster). Ukjønna stadium intracellulært i erythrocyttar i blodet. Ukjønna stadium intracellulært i lymfocyttar og erythrocyttar i blodet. Vaksne i gallegangslumen etter migrasjon gjennom leverparenchymet. Vaksne i gallegangslumen etter migrasjon gjennom galleutførselsgangen. Vaksen orm i tunntarmen Cysticerc(ar) i lever og bukhole (oment, krøs). Cysticer(ar) i CNS. Cysticer(ar) i muskulatur. Hydatidar i lever/lunge. L 3 6 L 5 I løpen I løpen I løpen I tjukktarmen (colon) I tjukktarmen (colon) I lungene (alveolar 6 bronchiolar 6 bronchiar 6 trachea). I lungene (alveolar 6 bronchiolar 6 bronchiar). I lungene (alveolar 6 bronchiolar 6 bronchiar). I CNS og på muskelfasciar. L 3 6 L 5 (etter vandring frå hud/munn gj. blodkar og luftvegar). L 3 6 L 5 I tjukktarmen L 1 6 L 5 I tjukktarmen Larver, nymfer, imago; på huda (område med lite ull). Alle stadium (egg 6 imago); i hårfolliklane. Alle stadium (egg 6 imago); på huda. Vesentleg i øyra). Alle stadium (egg 6 imago); på huda/i hårlaget (stasjonær). Alle stadium (egg 6 imago); på huda/i hårlaget (stasjonær). Vaksne & syg blod på område med lite ull (utandørs). Har lite å seia hos geit. Vaksne % og &. Rundt auge, mule, sår. Ikkje-blodsugande. Vaksne % og &. Rundt auge, mule, sår. Ikkje-blodsugande. Vaksne % og & syg blod på område med lite ull (vesentleg innandørs). Hoene legg egg i ullhamen. Larver (I-III) utviklar seg i øvre lag av huda. Årsak til myiasis externa. Finst hovudsakleg hos sau. Vaksne % og &. På huda/i ullhamen. Blodsugande. Pupper på ullhåra. Finst hovudsakleg hos sau.

6 B. Gjerde: Parasittar hos geit (9. utgåve, 211) 5 PARASITTAR I FORDØYINGSKANALEN Av parasittane i fordøyingskanalen er det berre koksidiane i slekta Eimeria som er spesifikke for geit. Cryptosporidium parvum kan finnast hos ei rekkje pattedyr og hos menneske. Moniezia-artene har geit felles med både sau og storfe og andre drøvtyggjarar, og nematodane har geit felles med sau. PROTOZOA Giardia duodenalis (Sarcomastigophora: Diplomonadida: Hexamitidae) Flagellaten Giardia duodenalis (=G. intestinalis) ser ut til å vera relativt vanleg hos geit, spesielt hos kje. Infeksjon kan påvisast ved mikroskopi av fecesprøvar for cyster. Den kliniske betydninga er ikkje kjent. I ein nyleg publisert (28) belgisk studie hadde geitekjea vesentleg den ikkje-zoonotiske genotype E, men også den zoonotiske genotype A blei påvist. Eimeria (koksidiose) Geit har andre Eimeria-arter enn sau, kanskje med unntak av E. marsica, men fleire av artene hos geit har morfologisk heilt identiske oocyster med arter hos sau. I alt er 16 arter kjende frå geit. Dei mest patogene artene hos geit er Eimeria arloingi (oocyster som E. bakuensis hos sau), E. caprina, E. christenseni og E. ninakohlyakimovae (oocyster som E. ovinoidalis hos sau). Desse artene kan framkalla alvorleg diaré, særleg hos kje. Enkelte dyr vil kunna stryka med pga. dehydrering etter få dagar. Andre kje har diaré og vekttap i 1-2 veker, men kjem seg att, men somme av desse kan halda seg utrivelege i lang tid. Som oftast opptrer koksidiose hos kje på innefôring, medan det sjeldan er koksidiose etter utslepp på beite. I dei fleste buskapar blir kjea fødde tidleg på vinteren, og blir ståande lenge inne etter fødsel, slik at avføring kan få hopa seg opp. Kjea kan då få i seg så mange oocyster at klinisk sjukdom blir resultatet. God hygiene og tørre bingar er viktig for å unngå koksidiose hos kje inne i geitefjøset. Diagnose skjer ved påvising av store mengder oocyster av patogene arter i avføringsprøvar, eller ved påvising av utviklingsstadium av koksidiane i skrap eller histologiske snitt av tarmslimhinna. Sjuke kje/geiter kan behandlast med toltrazuril (Baycox Sheep vet. ) i doseringa 2 mg/kg eller diclazuril (Vecoxan vet.) i doseringa 1 mg/kg. Sulfadimidin i doseringa 2 mg/kg dagleg i 3-4 dagar kan eventuelt brukast. Cryptosporidium parvum Cryptosporidium parvum er i utlandet ei viktig årsak til diaré hos kje i første levemånad. Som oftast bryt diareen ut før kjea er to veker gamle og kan vara i opptil to veker. Enkelte dyr vil kunna stryka med. Førekomsten av C. parvum hos geit i Noreg er ikkje blitt systematisk undersøkt, og ingen kliniske tilfelle er kjende. Cryptosporidium parvum er ein lite vertsspesifikk parasitt i tunntarmen særleg hos drøvtyggjarar og menneske, men i seinare år er mange isolat av denne morfologiske typen blitt skilt ut som separate arter og genotypar. Studiar i andre land tyder likevel på at C. parvum er den dominerande arta hos geit, og at geit dermed kan vera ei potensiel smittekjelde for menneske. Smitte skjer peroralt med oocyster (ca. 5 μm store) i miljøet.god hygiene i geitfjøset er viktig for å unngå smitte og sjukdom hos kjea og smitteoverføring til menneske. CESTODA Moniezia Bendelormen Moniezia expansa er nokså vanleg hos geit i Noreg, men har neppe noko særleg å seia klinisk. Parasitten finst hovudsakleg hos kje den fyrste beitesesongen. Smitte skjer ved opptak av infisert jordmidd (mellomvert med cysticercoid-stadiet) med beitegraset. Dignose skjer ved påvising av ledd eller egg i avføringsprøvar. Behandling spesifikt mot denne parasitten er neppe aktuelt, men ved bruk av albendazol eller fenbendazol mot lungeorm og/eller gastrointestinale nematodar, vil ein også få effekt mot Moniezia expansa. NEMATODA Gastrointestinale nematodar Mange arter av rundorm er påvist i løpe og tarm hos geit i Noreg. Dei fleste og viktigaste artene tilhøyrer familien Trichostrongylidae. Ein reknar likevel ikkje med at løpetarmnematodar har så mykje å seia hos geit som hos sau her i landet. Dette skuldast dels ulike driftsformer og dels at det meste av geitehaldet skjer i delar av landet (fjellbygder, Nord-Noreg) med eit så kaldt klima at meir varmekjære nematodar ikkje finst. Men hos geit i kystbygdene på Vestlandet og i låglandet på Austlandet kan nok løpetarmnematodane ha ein viss negativ effekt på helse og produksjon. Ei undersøking av seks geitebuskapar i Sør-Noreg (Ås, Valdres, Rauland, Valldal) ved hjelp av eggteljing i indikerte likevel at dyra berre hadde lette til moderate infeksjonar med løpe-tarmnematodar (Hauge K, Rommen D. Endoparasitter hos geit. Fordjupningsoppgåve ved NVH, 22). I andre land er løpetarmnematodar derimot ei viktig årsak til nedsett produksjon hos geit. Trichostrongylidar i løpe og tunntarm Geit har dei same trichostrongylidane som sau, dvs. Haemonchus contortus, Ostertagia circumcincta og Trichostrongylus axei i løpen og Trichostrongylus colubriformis, T. vitrinus, Cooperia curticei, Nematodirus battus, N. filicollis og N. spathiger i tunntarmen (Tabell 2). Hos geit i fjellbygdene og i Nord-Noreg vil Ostertagia circumcincta, Nematodirus filicollis og N. spathiger dominera, medan dei meir varmekjære Trichostrongylus-artene, H. contortus og C. curticei vesentleg opptrer på låglandsbeite i Sør-Noreg. N. battus er dei siste åra påvist hos geit i fleire buskapar, men alvorlege diaréutbrot, som hos lam, er hittil ikkje observert hos kje her i landet. Andre nematodar Andre nematodar som kan finnast hos geit i Noreg, er Strongyloides papillosus og Bunostomum trigonocephalum i tunntarmen, og Chabertia ovina, Trichuris ovis og Skrjabinema ovis i tjukktarmen. Den viktigaste av desse er C. ovina, som kan medverka til nedsett produksjon. Skrjabinema ovis er nokså vanleg hos geit, men har truleg lite å seia klinisk. Denne arta kan føra til noko kløe rundt anus på grunn av egglegginga der.

7 B. Gjerde: Parasittar hos geit (9. utgåve, 211) 6 Tiltak mot nematodar Sterk smitte med dei ulike trichostrongylidane og med Chabertia ovina vil truleg ha ein negativ effekt på mjølkeproduksjonen. Infeksjon med Haemonchus contortus vil dessutan kunna føra til anemi. Behandling av geitene i gjeldperioden mot løpetarmnematodar vil truleg vera gunstig i enkelte flokkar. Sidan lungeorm blir rekna som den viktigaste nematodegruppa, vil anthelmintikabehandlinga gjerne primært vera retta mot desse parasittane. Avhengig av preparat og doseringsregime vil ein då også kunna få god effekt mot løpetarmnematodane. Til behandling mot begge typar nematodar er berre eitt preparat, som inneheld fenbendazol (Panacur ) godkjent til bruk hos geit i Noreg pr. august 29. Men albendazol (mikstur), ivermectin (injeksjonsvæske, mikstur), doramectin (injeksjonsvæske) og eprinomectin (påhellingsbehandling) blir også nytta. I fylgje Veterinærkatalogen er doseringa av fenbendazol 5 mg/kg for både sau og geit ( småfe ), men pga. raskare metabolisme hos geit, bør ein nytta 1,5-2 gonger høgare dosering til geit enn til sau; dvs. opptil 1 mg/kg fenbendazol (og albendazol) til geit. Tilsvarande bør ein til geit nytta,3 mg/kg for ivermectin og doramectin i staden for,2 mg/kg. For eprinomectin er normaldoseringa (for storfe),5 mg/kg, men eit forsøk indikerte at ein burde auka dosen til 1, mg/kg hos geit. Det er i tillegg viktig å hindra for stort smittepress gjennom fornuftig bruk av beiteareala. Ein må unngå for stor dyretettleik både på heimebeita og på utmarksbeita. Skifte av beiteareal for heimebeita frå år til år, eller med nokre få års mellomrom er gunstig, men praktisk vanskeleg å gjennomføra. PARASITTAR I LEVRA TREMATODA Leverikter Den store leverikta, Fasciola hepatica, kan finnast hos geit i kystbygdene på Vestlandet, men dei fleste geitene blir haldne i delar av landet der denne parasitten ikkje er utbreidd. Denne arta har dermed lite å seia hos geit her i landet. Hos geit er det gjerne kronisk fasciolose, med redusert matlyst, vekttap og nedgang i mjølkeproduksjonen. Infiserte levrar vil bli kasserte i kjøtkontrollen. I flokkar som er smitta, kan det vera aktuelt å behandla dyra i gjeldperioden. Den vesle leverikta, Dicrocoelium dendriticum, kan finnast hos geit over heile Noreg. Den kliniske effekten er som regel liten, men infiserte levrar vil bli kasserte av kjøtkontrollen. Det er neppe aktuelt å behandla geit spesielt mot denne parasitten. CESTODA Taenia hydatigena (cysticercose) Geit kan fungera som mellomvert for bendelormen Taenia hydatigena, som har hund og rev som endevert. Smitte skjer peroralt med frie egg eller heile ledd i avføringa til endevertane. Sekshakelarvene vil hos geit og andre mellomvertar først vandra i levervevet før dei fleste slår seg ned i oment og krøs, der dei utviklar seg til cysticercar. Enkelte cysticercar vil også kunna bli danna levra. Kraftig infeksjon vil kunna føra til stor leverskade på grunn av vandringa til mange sekshakelarver, men dette opptrer sjeldan. Vanlegvis blir infeksjonen hos geit berre påvist i samband med slakting. Førekomst av boregangar eller cysticercar i levra vil føra til leverkassasjon i kjøtkontrollen.

8 B. Gjerde: Parasittar hos geit (9. utgåve, 211) 7 NEMATODA Minst tre arter av lungeorm kan finnast hos geit i Noreg. Det er Dictyocaulus filaria, som lever i trachea og bronchiane, og dei to protostrongylidane Muellerius capillaris og Protostrongylus rufescens, som lever i alveolane og bronkiolane. Dei same artene kan også finnast hos sau, men lungeorm er ikkje vanleg hos sau her i landet. Dictyocaulus filaria (Trichostrongyloidea: Dictyocaulidae) er 6-1 cm lang og har ein direkte livssyklus. Smitte skjer med L 3 på beitegraset. Ormane lever i trachea, bronchiar og bronchiolar og kan føra til sterk hoste. Dei infektive larvene kan ikkje overvintra i beita. Denne lungeormen ser ut til å vera lite utbreidd hos geit i Noreg. Protostrongylidane Muellerius capillaris og Protostrongylus rufescens har ein indirekte syklus med mange arter av nakne og skalberande landsniglar som mellomvertar, og smitte skjer ved at geit får i seg infiserte sniglar saman med gras og annan vegetasjon. Smitten kan overvintra i beita. Protostrongylus rufescens er 2-6 cm lang, og finst i mindre bronchiolar. Arta er ein del utbreidd, men har neppe noko særleg å seia klinisk. Den vanlegaste og viktigaste lungeormen hos geit er Muellerius capillaris, som finst i dei fleste geitebuskapar i Noreg. Arta blei såleis påvist hos 97,8% av 457 undersøkte geiter fra 7 buskapar i Østerdalen, på Møre og på Voss midt på 197-talet (Helle, 1976). Førekomsten ser ut til å vera stor også i dag, men intensiteten i infeksjonane er kanskje noko mindre i buskapar som behandlar regelmessig. Muellerius capillaris lever i dei terminale bronchiolane og alveolane hos geit (og sau). Dei vaksne hannane er mm lange og hoene er 18-3 mm lange. Utviklinga er som omtala for familien. L 1 er ganske resistente og kan overleva lenge før eventuell infeksjon av sniglar. Muellerius capillaris kan nytta over 4 arter av skalberande og nakne landsniglar som mellomvert. Ved 15 o C går det 18 dagar frå infeksjon til det har blitt danna infektive L 3 i sniglane. Infektive larver kan overleva i 2 år i mellomverten. Etter infeksjon av endeverten med L 3 i sniglar vandrar larvene via lymfe- og blodbanane til lungene og utviklar seg til kjønnsmodne ormar. Prepatenstida er 4-5 veker. Denne parasitten er svært langliva, med ei patenstid på opptil 6 år. Førekomsten av vaksne ormar, egg og L 1 i alveolane og bronchiolane fører til betennelsesreaksjonar og celleinfiltrasjonar rundt parasittane. Det oppstår mange større misfarga (gulgråe eller raudleggråe) område PARASITTAR I LUNGENE (flekkar), spesielt i dei kaudale lungelappane. Vidare er det talrike små (haglstore), faste, raudlege eller kvitlege knutar i lungevevet. Dei kliniske symptoma varierer frå mild hoste til alvorleg, kronisk hoste og pustevanskar. Kliniske symptom opptrer helst hos geiter som er eldre enn tre år. Infeksjon med lungeorm har truleg også ein negativ effekt på mjølkeproduksjonen. Geit utviklar i liten grad effektiv immunitet mot Muellerius capillaris, slik at eldre geiter ofte er sterkare smitta enn yngre, og dei medverkar dermed mest til utsmittinga av beita. Diagnose av lungeorminfeksjon skjer ved påvising av L 1 i avføringsprøvar ved hjelp av Baerman-metoden. Behandling mot lungeorm, hovudsakleg Muellerius capillaris, må skje i gjeldperioden for å unngå utskiljing av medikamentrestar gjennom mjølka. Behandlinga tek dels sikte på å unngå kliniske symptom og dels sikte på å redusera utskiljinga av larver. Det er ikkje mogeleg å utrydda infeksjonen, både fordi effekten av behandlinga aldri er 1% i alle dyr, og fordi smitten overlever lenge i mellomvertane. Det einaste registrerte preparatet er Panacur, som inneheld fenbendazol (fenbendazolpreparatet Curaverm er berre registrert til sau). Tidlegare blei albendazol (Valbazen ) også nytta, men dette er no berre registrert til sau. Ved bruk av desse preparata har ein fått betre og meir langvarig effekt mot Muellerius capillaris av dagleg behandling med små dosar i 1-2 veker enn med ein enkelt stor dose (Helle, 1987). Men behandling over fleire dagar kan vera tungvint fordi medisinen må blandast i kraftfôret, og og opptaket av medisin kan variera ein god del mellom ulike dyr. Ved fleiredagarsbehandling med fenbendazol (Panacur ) er tilrådd dosering 1,25 mg/kg dagleg i ei veke, og så gjentak av kuren etter éin månad. Ved bruk av albendazol (Valbazen ) er tilrådd dosering (til sau) 1 mg/kg dagleg i to veker. Ei eingongsbehandling med ivermectin (injeksjon eller oral suspensjon) eller eprinomectin (Eprinex )blir no ofte nytta i staden for fleiredagarsbehandling med benzimidazolpreparat. Desse preparata er som tidlegare nemnt ikkje registrert til bruk hos geit i Noreg. I eit norsk forsøk (Helle) hadde eingongsbehandling med ivermectin (Ivomec ) subkutant i doseringa,2 mg/kg bra effekt mot Muellerius capillaris, men enkelte dyr skilde på ny ut Muellerius-larver i feces etter ei tid. Effekten var ikkje så god som ved behandling med fenbendazol eller albendazol i små daglege dosar. Doseringa av ivermectin bør kanskje aukast til,3 mg/kg, medan doseringa av eprinomectin er,5 til 1, mg/kg.

9 B. Gjerde: Parasittar hos geit (9. utgåve, 211) 8 PARASITTAR I MUSKULATUREN OG SENTRALNERVESYSTEMET PROTOZOA Toxoplasma gondii Toxoplasma gondii er i geitehaldet i andre land ei viktig årsak til abort, daudfødslar og fødsel av veike kje, medan denne parasitten synest å ha lite å seia som abortårsak hos geit i Noreg. Det er likevel ein parasitt ein må ta med i vurderinga ved reproduksjonsproblem i geitebuskapar. Smitte av geit skjer med oocyster frå katt i ureina beitegras, surfôr, høy, kraftfôr eller strø. Hos drektige ikkje-immune geiter, vil T. gondii spreia seg til placenta og foster om lag to veker etter infeksjon. Dette vil kunna føra til abort, særleg dersom smitten skjer i første halvdel av drektigheita. Infeksjon av geit vil elles føra til etablering av vevscyster i muskulaturen, og desse vevscystene vil kunna smitta menneske ved konsum av geitekjøt som ikkje har vore nedfrose eller tilstrekkeleg oppvarma. Sarcocystis Geit kan vera mellomvert for tre Sarcocystis-arter: Sarcocystis capracanis og S. hircicanis, som begge nyttar hund og andre dyr i hundefamilien som endevertar, og S. moulei, som nyttar katt som endevert. Førekomst og klinisk betydning av desse artene i Noreg er ikkje kjend. Sarcocystis capracanis dannar inntil 1 mm lange vevscyster i muskulaturen hos geit. Kjønna stadium utviklar seg i tunntarmen hos hund og andre Canidae som har ete geitekjøt. Dei fyrste oocystene/sporocystene blir skilde ut via feces hos hund 7-9 dagar etter infeksjon. Hos geit som får i seg sporocyster fra hundefeces, formeirar parasittane seg ved merogoni (schizogoni) i endotelet i mindre blodkar i ei rekkje organ. Senere etablerer parasitten seg i muskulaturen, og dannar cyster fra ca. 43 dager etter infeksjon. Hos geit kan det oppstå klinisk sjukdom fra 1-12 dager etter infeksjon. Det viser seg ved feber, anemi, nedsett matlyst, slappheit og avmagring. Ved eksperimentell infeksjon med sporocyster fra hundefeces er det registrert dødeleg forløp. Diagnosen er vanskelig å stille i praksis. Sarcocystis hircicanis dannar inntil 2,5 mm lange vevscyster, og Sarcocystis moulei dannar endå større vevscyster i muskulaturen hos geit. NEMATODA Elaphostrongylus Elaphostrongylus alces, E. cervi og E. rangiferi (Metastrongyloidea: Protostrongylidae) finst normalt hos respektive elg, hjort og rein, men kan av og til også finnast hos geit. Livssyklusen er som for lungeormane i same familie indirekte med nakne og skalberande land- og vassniglar som mellomvert. Hos dei normale vertsdyra (hjortedyr) vil larvene etter infeksjon vandra til ryggmargskanalen. Der vil dei utvilkla seg til kjønnsmodne ormar, som så i stor grad vil vandra ut til skjelettmuskulaturen, der dei slår seg ned parvis på muskelfasciar og i intermuskulært bindevev. Hoene ser ut til å leggja egga sine i små venylar, slik at dei blir førte med blodet til lungene. I lungekapillæra klekkjer egga og L 1 vandar ut i alveolane og kjem opp luftvegane og går ut med avføringa. Hos dei naturlege vertane til E. cervi (hjort) og E. rangiferi (rein) vil utviklingsfasen i ryggmargskanalen kunna føra til sentralnervøse symptom på grunn av skade på nerverøter og/eller hjernen, sidan desse artene utviklar seg subduralt. E. alces hos elg utviklar seg derimot epiduralt og gjer difor mindre/ingen skade. Hos geit (og sau) som blir smitta ved opptak av infiserte sniglar, vil Elaphostrongylus-larvene vandra mot ryggmargskanalen, men berre ein mindre prosentdel av dei vil nå fram og endå færre vil utvikla seg til kjønnsmodne ormar og slå seg ned i muskulaturen. Det ser ut som det berre er E. cervi og E. rangiferi som kan utvikla seg i særleg grad og av og til bli kjønnsmodne hos småfe. Utviklinga av desse to artene i sentralnervesystemet hos geit og sau vil kunna føra til sentralnervøse symptom i form av m.a. lammelsar i bakkroppen, haltheit, unormal positur (haldning) av hovudet, sirkelgange, anna unormal oppførsel, dårleg syn og slappheit. Infeksjon vil gjerne skje på ettersommaren og hausten og symptoma vil opptre utover hausten og vinteren. Infeksjon av geit (og sau) er berre aktuelt i område av landet der småfe har felles beiteareal med hjort eller rein.

10 B. Gjerde: Parasittar hos geit (9. utgåve, 211) 9 EKTOPARASITTAR ACARI Av middedyr kan både skogflåtten Ixodes ricinus, skabbmidden Psoroptes cuniculi og hårsekkmidden Demodex caprae finnast hos geit. Ixodes ricinus. Geiter i kyst- og fjordstroka frå Nordland og sørover kan bli smitta av skogflåtten Ixodes ricinus. Skogflåtten kan overføra rickettsien Ehrlichia phagocytophila til både geit, sau og storfe, slik at desse får febersjukdommen sjodogg. Verifiserte tilfelle av sjodogg hos geit er berre registrert i Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal, men det skal også ha vore tilfelle i Rogaland og Hordaland. Psoroptes cuniculi Skabbmidden Psoroptes cuniculi er ikkje uvanleg i øyrene hos geit. Infeksjonen er ofte subklinisk, men det kan vera risting på hovudet og skubbing med bakbeina mot øyra. Det kan også vera skorper i det ytre øyret. Midden kan også finnast i øyro hos kanin og hest. Hårsekkmidden blei i 1999 påvist for fyrste gong hos geit i Noreg. Denne parasitten kan føre til knutar i huda hos geit. Demodex caprae Demodex caprae finst hos geit over heile verda. Dei vaksne middane er x 6-77 μm store. Infeksjonen er som oftast subklinisk, men hos enkelte geiter oppstår det knutar i huda med diameter frå 2-2 mm (jfr. storfe). Det kan vera frå eit par til over hundre knutar hos slike dyr. Knutane finst særleg i ansiktet, på halsen, bogen og sidene, men kan opptre over det meste av kroppen. Hos langragga geiter er knutane vanskelege å oppdaga, uatn at ein føretek grundig palpasjon eller klipper delar av dyret. Enkelte knutar har opning til overflata, andre ikkje. Knutane inneheld ein gulfarga, osteaktig masse med hundrevis av midd. Nodulær demodikose på grunn av Demodex caprae blei i 1999 påvist i 2 geiteflokkar i Nord-Noreg (sjå Norsk veterinærtidsskrift 1999, 111: ). Denne parasitten er truleg ein del utbreidd hos geit i Noreg. INSECTA Lus Lus ser ut til å vera ein god del utbreidd i norske geitebuskapar, men systematiske undersøkingar manglar. Hos geit kan det vera både pelslus, Bovicola (=Damalinia) caprae (Fig. 1), og blodsugande lus, Linognathus stenopsis (Fig. 2). Pelslusa er spesifikk for geit. Det gjeld i stor grad også Linognathus stenopsis, men det er nokre få rapporter om at denne arta er funnen hos sau. Lus er stasjonære parasittar og alle stadia (egg, tre nymfestadium, vaksne) finst på dyra. Smitte skjer vesentleg ved direkte kontakt. Lusa fører til irritasjon, kløe og håravfall, særleg på hovudet, halsen og ryggen. Den blodsugande lusa kan føra til anemi. Lus har ein tendens til å formeira seg opp i løpet av vinteren. Det er difor best å behandla geitene etter innsetjing om hausten, gjerne i gjeldperioden. Det finst for tida ingen preparatet som er registrert for bruk mot lus hos geit i Noreg, men ein kan nytta påhellingspreparata flumetrin i doseringa 1-2 mg/kg (Bayticol ), eller deltametrin i doseringa,5-1 mg/kg (ca. 5 ml Coopersect pr. dyr). Begge desse er registrert i Noreg til bruk på andre dyreslag (sau, storfe). Mot den blodsugande lusa Linognathus stenopsis vil ein også ha god effekt av behandling med ivermectin. I dei seinare åra er eprinomectin (Eprinex ) blitt mykje brukt mot lus hos geit. Tovengja insekt (Diptera) Geit vil også kunne bli oppsøkt av fluger, klegg, mygg, sviknott og knott som stikk dyra og syg blod, eller ernærer seg av (sår)sekret (visse ikkje-stikkande fluger). Både stallfluga, Stomoxys calcitrans, og husfluga, Musca domestica, vil kunne plage geitene på geitefjøset når dei blir tekne inn til mjølking om sommaren. Ute vil plantasjefluga Hydrotaea irritans kunne vera plagsam. Sauekrabben, Melophagus ovinus, finst sjeldan på geit, men har tidlegare vore vanleg hos sau her i landet. Åtak av spyfluger (Calliphoridae; særleg Lucilia-arter) opptrer også svært sjeldan hos geit, men er eit stort problem hos sau på Vestlandet. Fig. 1. Bovicola caprae. Fig. 2. Linognathus stenopsis.