Norges Fredslag I I NR KLIMA OG KONFLIKT

Transkript

1 Norges Fredslag I I NR KLIMA OG KONFLIKT

2 Innhold Forsete Klasebomber Klima: Afrika Forsete Akademi for fredsbygging side 4 EN.CPS og NP årsmøter 2008 side 6 Forbud mot klasebomber side 10 Humanitære intervensjoner side 12 Klima og konflikt: Afrika side 14 Klima og konflikt: Bjerknes side 16 Militære vilkår for meteorologiens fødsel side 18 The power of nonviolence, part 3 side 21 Bøker Mekling II side 26 Norges Fredslag er Norges eldste fredsorganisasjon, grunnlagt i 1885 av stortingsmannen Wollert Konow. Blant de første medlemmene var Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Halvdan Koht. Foreningen er politisk og livssynsmessig uavhengig, og søker å sette fredssaken inn i en større miljø og samfunnsmessig sammenheng. Foreningen spilte en sentral rolle under unionsoppløsningen i 1905 sammen med den svenske søsterorganisasjonen Svenska Freds- och Skiljedomsföreningen. I mellomkrigstiden gikk NFL i bresjen for sivile alternativer til militærtjeneste. Foreningen arbeider med fredskultur, konflikthåndtering, menneskerettigheter og folkerett, og er for tiden i sterk vekst.

3 Lederens hjørne Det kompromissløse vannet store norske vitenskapsmenn, Vilhelm Bjerknes og Terje Tvedt, som har funnet to forskjellige innganger til klimaforskning. Bjerknes er værmeldingens far, mens Terje Tvedt har bidratt til å belyse vannets enorme rolle i verdens samfunn til alle tider. Vannet har gjennom alle tider til alle steder vært en kilde til liv, og dets nødvendighet for livet på jorden er et uomtvistelig faktum. Vestens første filosof, Thales, sa en gang: Alt er vann og la vekt på vannets dynamiske og prosessuelle kvaliteter, og hvordan det alltid klarte å innta nye, og evinnelige former. Hvordan det alltid er konstant, og kun inntar nye former for eksistens. Ettersom klimaendringene synes å bli mer og mer påfallende vil vannets rolle i verden igjen bli påtrengende, ikke i sin hverdagslige trivialitet, men også som en bestemmende faktor i politiske forhold. Tilgang på vann og vannressurser blir viktigere for flere og flere land, og kan skape store og uoversiktlige konflikter verden rundt. Vann er ikke noe man vil ha, men må ha. Det er intet kompromiss. Denne kompromissløse holdningen til vann skal vi møte i Afrika, et kontinent som allerede før klimaendringene har store utfordringer knyttet til vann. Vi skal både se hvordan klimaendringene kan skape økologiske katastrofer, som kan føre til internasjonal konflikt mellom naboland, men vi skal også presentere dere for ukjente kriger som allerede har funnet sted, med Nelson Mandela i hovedrollen. Tema for dette bladet er Klima og Konflikt, og vi kommer også med en artikkel om hvordan værmeldingen begynte, og hvordan ideen om metrologi i stor grad ble skapt av behov som ble anerkjent under første verdenskrig. Ikke bare ble meterologien skapt som en virkning av krigen, men den overtok også mye av det militære språket. Ettersom ordbruk og militære vendinger har vært et tema i Fredsviljen tidligere, syntes vi det kunne være interessant å gå inn på norske bidrag til å innføre militære termer som metaforer ellers i samfunnet. Dette nummeret har også fokus på det norske, og da spesielt norske vitenskapsmenn. Klimadelen er i all hovedsak basert på verkene til to

4 Siden sist FORSETE AKADEMI FOR FREDSBYGGING Norges Fredslag startet i år prosjektet FORSETE Akademi for Fredsbygging som en del av arbeidet med sivile fredsstyrker. I høst tilbys to typer kurs i feltarbeid i konfliktområder. Blir dette pilotprosjektet vellykket vil FORSETE bli forsøkt etablert som et permanent akademi fra av Eva Walicki FORSETE OG SIVILE FREDSSTYRKER En hær med mennesker trent i fredsfremmende ferdigheter, ikke krigføring, er ingen utopisk visjon. Det er et av Norges Fredslags mål. Det jobbes nå aktivt med å på sikt få opprettet sivile fredsstyrker i Norge. Skal man ta fredsarbeid på alvor, minst like alvorlig som militær aktivitet, er kvaliteten på treningen til feltarbeidere i konfliktområder utrolig viktig. Sikkerhet, oppbygging av det sivile samfunnet, menneskerettigheter, og andre faktorer som skal til for å bygge opp og omforme et konfliktfullt samfunn, kan ikke bli overlatt til tilfeldigheter. Standardisering og profesjonalisering av opplæring i fredsarbeid er avgjørende. Her kommer FORSETE- Akademi for fredsbygging inn i bildet som et kompetanse- og etterutdanningssenter. Norges Fredslag vil være hovedansvarlig for prosjektet. Bistandstorget vil være den viktigste formidler av kurs overfor bistandsorganisasjonene, og en viktig faglig bidragsyter på fagområder tett knyttet til utvikling. International Alert vil bidra med erfaring i å holde kurs og sertifisering. Tanken er at FORSETE skal stå klart når sivile fredstyrker i Norge blir en realitet. Med en samlet bevilgning på kr. fra Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet har prosjektet nå kommet godt i gang. Midlene sikrer også drift første halvår OPPLÆRING I FREDSARBEID Med et virvar av studie- og kurstilbud og mangel på en helhetlig politikk mht praktisk orientert opplæring i freds- og konfliktarbeid kan det bli vanskelig å få oversikt over hva slags kompetanse ressurspersoner på området har. FORSETE kan fylle dette behovet. Samtidig vil kompetansen være tilpasset norske forhold og slik være et senter for fagfolk innen freds- og utviklingsarbeid i Norge. Undervisningstilbudet til FORSETE skal være praktisk rettet samtidig som det erkjenner kompleksiteten i fredsarbeid. Gjennom en helhetlig tilnærming til opplæringen fokusers det på både kunnskap, ferdigheter og egenskaper som må til for å arbeide i konfliktområder. Hovedmodellen for opplæring bygger på Peaceworkers UKs ide (siden 2006 en del av International Alert). Andre konsepter har også vært innkorporert. Disse inkluderer bl.a. det tyske ForumZFD sitt Akademi for Konflikttransformasjon, PATRIR i Romania (i samarbeid med Nonviolent Peaceforce) og de EU-finansierte prosjektene ARCA og ALPICOM. KURSTILBUDET I HØST Erfaringene fra årets kurs vil være med på å bane veien videre for oppbyggingen av et permanent Akademi. Kurs i freds- og konfliktarbeid basert på International Alerts rangering deles inn i fem nivåer. Kursene som avholdes i Oslo i september, oktober og november er på nivå 1 og 2. Kursene er ment som en bro mellom akademisk kunnskap og praktisk erfaring. De er rettet mot alle med interesse for feltet, både

5 Siden sist de med noe erfaring og de uten kompetanse på området. For å sikre kontiuitet har hvert kurs en kursleder som tilpasser treningen til gruppens behov. I tillegg vil flere kursledere og ressurspersoner bli invitert til å bidra. Kurs 1 består av en innføring i konflikthåndtering, en oversikt over aktører og arbeidsområder samt ferdigheter og egenskaper som kreves for å arbeide i eller med voldelig konflikt. Kursdeltagerne får her også tilbud om en formell assesment av ferdigheter. Kurstilbud høsten 2008: Kurs 1 a: september (lørdag-søndag) Engelsk Kursleder: Aurelian Tobie fra International Alert Kurs 1 b: oktober (torsdag-fredag) Norsk Kursledere fra FORSETE/NFL Kurs 2: november (tirsdag-søndag) Norsk Kursledere fra FORSETE/NFL Kurs 2 går litt dypere og fokuserer på ni grunnleggende ferdigheter. Disse er utredning og analyse, skriftlig kommunikasjon, verbal kommunikasjon, self-management, gender awareness, konflikthåndtering, observasjon, kulturell sensitivitet og team-arbeid. Nivå 2 krever at man har vært igjennom nivå 1 kurs eller at man har relevante akademiske kvalifikasjoner. Begge kurs avsluttes med en simuleringøvelse og gir på denne måten deltagerne en opplevelse av hvordan forholdene kan være ute i felt. Deltakeravgiften regnes ut pr. dag og er differensiert: Medlemmer av Fredslaget: Kr 500 pr. dag Andre enkeltpersoner: Kr 750 pr. dag Organisasjoner: Kr pr deltaker pr. dag. Kursene vil foregå i Oslo, og vi dekker 50 % av reisekostnadene for utenbys deltakere (rimeligste reisemåte). Påmelding og informasjon: forsete@fredslaget.no. Det er begrenset plass på kursene, og først-til-mølla-prinsippet gjelder. Mer informasjon finner du på og etter hvert på www. forsete.no. International Alert ( ForumZFD ( PATRIR i Romania ( / ARCA og ALPICOM ( Forsete var guden for rettferdighet, fred og sannhet i norrøn mytologi. Han var sønnen til Balder og Nanna. Forsete bodde i borgen Glitne, med tak av søld og søyler av gull. Forsete var regnet for å være den viseste og mest veltalende av gudene i Åsgard. Han satt ved gudenes hov, og fungerte som megler og dommer i vanskelige saker, og greide som regel å lage forlik eller avsi dommer alle syntes var rettferdige. (Kilde: Wikipedia)

6 Siden sist EN.CPS og NP årsmøter 2008 Årsmøtene til European Network for Civil Peace Services (EN.CPS) og Nonviolent Peaceforce Europe (NP) ble, som vanlig holdt sammen, denne gangen i Brattislava 29.april til 4. mai. Tilstede var Hedda Langmyr og Thore Anton Bredeveien som representerte Norges Fredsråd på EN.CPS årsmøtet og Assefa Aliyu Faris og undertegnede som representerte Fredslaget på NP årsmøtet. Vertsorganisasjonen var Partners for Democratic Change Slovakia. Før jeg avgir rapport om årsmøtene, vil jeg gjerne fortelle litt om bakgrunnen til det norske engasjementet i EN.CPS og NP. I juni 2003 var Tilman Evers fra Forum Ziviele Friedensdienst på vei til Lillehammer for et møte med Det Norske Fredssenteret med en svær rapport om det tyske forsøket med sivile fredstjenester under armen. På det tidspunktet var det tyske forsøket 5 år gammelt, og hadde nettopp gjennomgått en stor evaluering med ganske positivt resultat. Tilman var på rundtreise i Europa for å fortelle om forsøket og verve organisasjoner til EN.CPS en nettverksorganisasjon som ble dannet i 2000 av flere europeiske organisasjoner med mål å fremme sivile fredstjenester som begrep i hele Europa. På samme tog reiste jeg den gangen leder for Norges Fredsråd - også på vei til Fredssenteret. Vi kom i prat med hverandre, og togreisen ble billettinvesteringen vel verdt! I juni 2003 var Norges Fredsråd meget klar på sitt antimilitaristiske standpunkt, men i tvil om hvordan best fremme dette. Vi var flere som ønsket ikke å si nei til ditt og nei til datt vi ønsket å ha noe vi kunne si et rungende ja til som ville overdøve alle nei-ene.

7 Siden sist Jo mer jeg snakket med Tilman jo mer overbevisst ble jeg at dette var begrepet vi let etter. Han ble med meg hjem til Nesodden etter møtene i Lillehammer, og møtte flere fra styret i Fredsrådet. Resultatet var at Norges Fredsråd ble medlem i EN.CPS, og etterhvert tok over ansvar for utvikling og oppdatering av nettsiden, som vi holdte på med i flere år. Parellelt med utviklingen av EN.CPS skjedde det også noe viktig på den globale arena: i 2002 ble Nonviolent Peaceforce stiftet på et stort internasjonalt møte i Surjakund, India. Av de regionale kontorene som utviklet seg etterhvert var den Europeiske en av de sterkeste. De to organisjonene, NP Europe og EN.CPS har en enorm synergi. Ikke bare er mange av målene de samme, men mange av medlemsorganisasjonene og sentrale personer er også de samme. Forskjellen er imidlertidig at mens EN.CPS fokuserer på politisk lobbying, og det strategiske med utvikling av sivile fredstjenester, fokuserer NP på det praktiske rundt trening og utsending av fredsstyrker til konfliktområder. Det ble enighet om at Fredslaget, med sin fokus på trening, skulle primært ble medlem av NP. Dette har resultert i deltagelse i flere tiltak på europeisk nivå, blant annet ARCA 1 prosjektet (Associations and Resources for Conflict Management Skills) og LOW 2 prosjektet (Local Ownership and Skills for Conflict Resolution and Intercultural Dialogue). Fredsrådet, med sitt politiske fokus, skulle forholde seg til EN.CPS - noe som resulterte i aktivt lobbyarbeid i EU forvaltningen gjennom EPLO 3 (European Peacebuilding Liason Office, fredsorganisasjonens talerør i EU-systemet). Formelt sett er fordelingen slik fortsatt i dag, men både Fredsrådets og Fredslagets representanter har alltid vært tilstede ved begge årsmøter, og det samarbeides tett. Til årets møte i Bratislava kom 32 representanter fra 17 organisasjoner. De kom fra øst, vest nord og sør Europa, og det er spesielt hyggelig å se hvor aktive organisasjonene fra eks-sovjetiske land er. Foruten å løse en del praktiske og formelle oppgaver fungerer disse årlige møtene som et viktig møtested og forum for å utveksle tips, erfaringer og best practices mellom organisasjoner som driver med trening, utsending av fredsarbeidere og politisk arbeid i forbindelse med fredsstyrker og sivile fredstjenester. Et årsmøte i en slik organisasjon er først og fremst et nettverksmøte, men uungåelig må mye av tiden gå med til de vanskelige praktiske spørsmål: finansiering, forpliktelser og forholdet mellom styringsgruppa og medlemsorganisasjonene. NP har en spesiell gruppe som heter Interlink-gruppe for å ta seg av kommunikasjon mellom den internasjonale styringsgruppen og NP-Europe, og det er alltid en utfordring å finne medlemmer til denne. Heldigvis, og med hjelp av utmerket møteledelse fra vår slovakisk vertsorganisasjon ble det også tid til drøfting av litt mer interessante spørsmål. Noen av disse ramses opp nedenfor: - ProNTI (Professional Nonviolent Third-party Intervention): vi fikk en spennende innledning ved Alessandro Rossi fra NPs Europakontor om mulige åpninger for å fremme dette innenfor EU-systemet og hos EU-medlemslandene. - Finansieringsinstrumenter i EU: Fra Norges hold har vi lenge arbeidet med fremming av forskjellige sider av sivile freds tjenester/sivile fredsstyrker i EU gjennom EPLO, og en del av dette arbeidet har siktet på å åpne finansieringsmuligheter til utredningsarbeid. Begge de tidligere nevnt LOW- og ARCA-prosjektene er resultater av dette arbeidet. På møtet gikk vi gjennom EU finansieringsinsturmenter, og mulig hetene for fredsorganisasjonene å få både politisk støtte og midler der. Det nyeste og hotteste blandt disse er Human Rights Defenders Instrument, men også relevant for de som arbeider i middelhavsland, øst-europa og kaukasus er European Neighbourhood Policy Instrument og Instrument for Stability. Mer informasjon om disse kan fåes ved å kontakte undertegnede! - Nonviolent Peaceforce feltrapport: Rapporter fra NP feltprosjekter i Sri Lanka og Filippinene og fremtidige strategier for NP, ved Tim Wallis, lederen for Peaceworkers UK og medlem av NPs International Steering Group. - Økønomisk rapport og strategipresentasjon fra NP: NP sliter enormt med manglende finansiering og har måttet avlyse trinn 2 av sitt Uganda prosjekt, samt hele fremstøttet i Colombia. - Trening: hver organisasjon med faste treningsopplegg presenterte sitt system. Siden dette ligger Fredslaget for hjertet vil jeg oppsumme NP s treningsopplegg for den enkelte her: medlemsorg. evaluering Grunn trening, 2 uker Dette er bare noe av det vi holdt på med i de 4 dagene: man kan si at tiden ble vel brukt. Til slutt må man nevne at muligheten for at Norge skal være vertskap for neste års møte er absolutt til stede, men om det hører dere sikkert mer senere! Babs Sivertsen NP evaluering NP trening, 3 uker NP evaluering Oppdrag spesifik trening 1 uke Feltarbeid

8 Siden sist UD meldt til Sivilombudsmannen NFL og andre frivillige organisasjoner har over flere år opplevd at Utenriksdepartementet ikke behandler søknader om prosjektstøtte innen rimelig tid og i henhold til Forvaltningsloven. Etter store problemer med å få svar på to søknader i år, har Fredslaget nå klaget UD inn for Sivilombudsmannen. Av Trond Kierulf Botnen AUG 17, 2008 Ved nyttår søkte NFL støtte om videreføringen av et prosjekt, Skolemekling i Palestina, som har pågått siden Det tok over et halvt år før UD svarte, og da først etter at et av opposisjonspartiene på Stortinget hadde sendt brev til departementet og påpekt at Forvaltningsloven ikke var fulgt. Som en konsekvens av dette måtte årets sommerleir for elevmeklerne i Palestina avlyses. I mai søkte NFL om støtte til prosjektet FORSETE Akademi for Fredsbygging. Etter flere purringer svarte UD pr e-post i august at søknaden var sendt feil avdeling. Det ble henvist videre til en støtteordning som hadde søknadsfrist i februar og som NFL i følgebrevet hadde opplyst at allerede hadde støttet søknaden med et mindre beløp. - Disse to sakene føyer seg inn i et mønster der UD nedprioriterer behandling av søknader fra sivilsamfunnet, og der det er tydelig at departementet ikke har rutiner og systemer for forsvarlig søknadsbehandling, sier leder i NFL, Hedda Bryn Langemyr. Hun påpeker at dette bare er to eksempler på en kronisk systemsvikt, og at det er departementets ledelse som må gjøre noe for å rydde opp. Trond K. Botnen, prosjektkoordinator for ett av de to prosjektene det klages på, mener at UD har mye å lære av Norad når det gjelder forholdet til sivilsamfunnet. Der har de et profesjonelt forhold til støtteordningene de forvalter, og kontakten med sivilsamfunnet er høyere prioritert. Vi vet at mange andre organisasjoner har lignende opplevelser med UD, og håper at vår klage skal kunne hjelpe alle hvis Sivilombudsmannen gir oss medhold, sier Botnen. Fredsarbeidet vi ikke får glemme

9 Siden sist Fredsbevegelsens arkiv Norsk Fredssenter har siden opprettelsen i 1988 samlet og systematisert arkivmateriale som omhandler norsk fredsbevegelses arbeid fra midten av 1900 tallet og fram til i dag. Arkivet inneholder dokumenter fra 9 enkeltpersoner og 24 organisasjoner. Det unike med Fredsbevegelsens arkiv er at det inneholder informasjon om enkeltpersoners arbeid i organisasjonene. Dette er beskrevet blant annet i brev, korrespondanse mellom enkeltpersoner og organisasjoner og i diverse dokumenter. Fredsbevegelsens arkiv inneholder altså materiale utover det andre arkiver har. Fredsbevegelsen arkiv har til nå vært administrert av Norsk Fredssenter. Nå er hele samlingen betjent av Fylkesarkivet i Oppland. Samlingen regnes som et privatarkiv. Den dekker for det meste perioden 1950 til Her er lite informasjon om mellomkrigstiden og de første etterkrigsårene. Arkivet, som det er i dag, kan derfor ikke gi noe fullstendig bilde av fredsbevegelsens historie i Norge. Samlingen trenger å suppleres. I mai 2006 ble det vedtatt i rådet for Norsk Fredssenter at det skulle taes kontakt med Riksarkivet med sikte på overføring av Fredsbevegelsens arkiv fra Oppland Fylkesarkiv på Lillehammer til Riksarkivet i Oslo. Kontakten med Riksarkivet er opprettet og institusjonen vil være i stand til å motta Fredsbevegelsens arkiv fra sommeren Rådet for Norsk Fredssenter som har 15 medlemsorganisasjoner, ønsker at fredsbevegelsen fortsatt skal ha en rolle i det videre arbeidet med å sikre innsamling av materiale. Det er opprettet et råd for fredsbevegelsens arkiv som kan være bindeledd mellom fredsbevegelse, fagmiljø og arkivinstitusjonen, Riksarkivet. Vi oppfordrer derfor alle dere som måtte ha kunnskap om, eller være i besittelse av fredsrelevante dokumenter, brev og eller korrespondanse om å ta kontakt for eventuelt deponeringen av slik dokumentasjon. Medlemmer av rådet: Rolf Borgos Styreleder for Norsk Fredssenter rolfborgos@mail.com Mari Holmboe Ruge mruge@online.no Øyvind Tønneson oyvind.tonnesson@hil.no Ingrid Eide ieid@online.no ander Harang alexander@fredslaget.no

10 Rapport Endelig forbud mot klasebomber. Og våpenindustrien godter seg... I Mai i år vedtok 107 stater å innføre et forbud mot klaseammunisjon, etter langvarig press fra humanitære organisasjoner og flere foregangsstater. For bare ett og et halvt år siden ble et lignende forslag fra Norge forkastet og forbigått. Men det er ikke kun de humanitære organisasjonene som smiler av forbudet; det gjør også våpenindustrien. Av Michael Hertzberg 10

11 Rapport De mest kjente formene for klaseammunisjon er bomber som sprenger i luften, kun for å åpne seg med utallige mindre bomber inni, som da spres utover et større område. Slike beholdere med bomber kan gjerne inneholde fra 10 til 500 mindre sprenglegemèer, som armeres i luften på vei mot bakken, for å detonere når de treffer grunnen. som har klasebomber i sine lagerhus, har uansett regnet med å måtte fornye denne delen av ammunisjonspakken, da bombene kun har en holdbarhetstid på rundt 20 år. Konvensjonen har dermed større kraft i teorien, enn i praksis. Og i praksis er det våpenindustrien som gnir hendene sine, men hvorfor det? Det er spesielt to problemer innbefattet med klasevåpen; for det første er våpnene myntet for å treffe områder over stor geografisk spredning, noe som strider mot Folkerettens regler for krig, hvor man skal skille mellom stridende og ikke-stridende. Stålsplinter fra granatene kan treffe hvor som helst, og bærer med seg stor usikkerhet om hvilket mål det egentlig treffer. Det andre problemet er med granater som ikke går av, og som blir liggende igjen som blindgjengere, som som da kan utgjøre en trussel i så mye som 40 år fremover, og som er spesielt belastende i sivile områder. Bare Norge alene må bytte ut klaseammunisjon til en verdi av en milliard kroner, og Forsvarets forskningsinstitutt har regnet med at det koster millioner for erstatte denne forsvarskapasiteten. Så også med andre land; forsvarskapasiteten må erstattes, og det betyr innkjøp av nye våpen. I et grovt omriss av hvilke verdier som må destrueres snakkes det om kanskje over hundre milliarder kroner globalt, våpen som allerede er betalt for, og som må erstattes med nye. Våpenindustrien har selvsagt ikke fulgt passivt med på prosessen, men laget andre våpen som ikke faller inn under forbudet. Allerede i 2006 tok Norge initiativ for å få frem et forbud mot klasebomber, men møtte ikke gehør før sommeren Klaseammunisjonskonvensjonen (Convention on Cluster Munitions) ble signert av 107 land i Dublin 30. Mai i år, og regnes som en stor seier for mange humanitære organisasjoner. Den nye konvensjonen forbyr all bruk, produksjon, lagring og eksport av klasevåpen. Det betyr at Norge må tilintetgjøre klasebomber for en verdi av en milliard norske kroner. Konvensjonen definerer klaseammunisjon som: En beholder laget for å spre eksplosiv subammunisjon som veier mindre enn 20 kilo. Ladninger som har færre enn ti subladninger, som hver veier mer enn 4 kilo, og som hver kan identifisere og treffe et definert mål og har elektroniske systemer for deaktivering og selvødeleggelse, faller ikke under konvensjonens definisjon. Et av alternativene er å bruke subammunisjon som ødelegger med fallkraften alene, og som har systemer som gjør dem mer treffsikre enn konvensjonelle klasevåpen. Slik unngår man problemet med blindgjengere. Klasevåpen med færre og større ladninger er fortsatt tillatt, og det er lagt inn selvdestrueringsteknologi for å imøtekomme innvendingene med klaseammunisjon. Nye våpensystemer som unngår konvensjonens definisjon er uunngåelig, da markedet etterspør slike systemer. Selv om forbudet garantert har konsekvenser av stor humanitær verdi, kommer man ikke utenom den bismaken man får av at våpenindustrien blir betalt dobbelt for sine produkter. Spørsmålet til Kristin Halvorsen er om hun tar sjansen på å la intelligente våpen tenke for henne? Israel s bruk av klaseammunisjon over Libanon i 2006 satte fart på arbeidet med å sette ned et globalt klasevåpenforbud, men klasevåpen har blitt brukt i utallige konflikter de siste årene. Senest i Georgia nå i sommer, men også i begge Irak-krigene, Afghanistan og Serbia i nyere tid. Land som Kambodsja, Laos og Vietnam har fortsatt store humaitære utfordringer etter å ha blitt klasebombet på 60- og 70-tallet. Flere land enn bomber Noen skår er det i gleden med konvensjonen som endelig skal signeres i Oslo i Desember. Et knippe land, herunder Israel, USA, Russland og Kina, glimrer med sine fraværende underskrifter og samtykke. Forståelig nok, da de sammen sitter på 70 % av verdens klasebomber. Konvensjonen dekker nå kun rundt 30 % av alle verdens klasevåpen, og med de fire nevnte ville våpnene har vært forbudt for evig tid. Et annet moment med konvensjonen er at klasebomber i praksis har vært ut av omløp lenge, da et slikt forbud har vært ventet. De landene Foto: Simon Conway/ Landmine Action 11

12 kronikk Humanitære intervensjoner motivert av egeninteresser Stater som går til angrepskrig, påstår at de gjør det for gode formål. Omfattende forskning har vist at selv såkalte humanitære intervensjoner nesten alltid har vært like sterkt eller sterkere motivert av egeninteresser. Det britiske utenriksministeriet fant i 1986 at faren for misbruk ved å tillate «humanitær intervensjon» var for stor. De tvilsomme fordelene ved et unntak fra prinsippet om ikke-innblanding ville bli mer enn oppveid av tungtveiende kostnader ved å svekke respekten for folkeretten. Av Gunnar Garbo Det er fare for at FNs arbeid med the Responsibility to Protect ansvaret for å beskytte ender med ansvarsløshet. Da en internasjonal kommisjon nedsatt av Canada lanserte begrepet i 2001, ble det i vide kretser møtt som et godt initiativ for å løse et vondt dilemma: Selv om et regime krenker menneskerettighetene uhyrlig, kan ikke verdensorganisasjonen i dag intervenere uten å bryte paktens forbud mot å blande seg inn i et lands indre forhold. Forslaget om R2P, som det nå kalles i kortformat, går ut på at FN skal få myndighet til å intervenere med makt for å beskytte innbyggerne mot grove overgrep, dersom fredelige tiltak ikke strekker til. FNs toppmøte i 2005 sluttet seg til prinsippet, men konkluderte med at det var «nødvendig for Generalforsamlingen å fortsette vurderingen av ansvaret for å beskytte befolkninger mot folkemord. krigsforbrytelser, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten og alt dette medfører, med tanke på prinsippene i pakten og folkeretten». Denne forutsetningen er blitt borte som dugg for solen. Ansvaret for å beskytte blir stadig omtalt som om toppmøtet vedtok saken i Begrepet blir også strukket langt ut over hva toppmøtet tilrådde. Både president Bush og den tidligere britiske utenriksministeren Jack Straw har brukt ansvaret for å beskytte til å forsvare angrepet på Irak. Prinsippet er blitt koblet til Bush-administrasjonens strategi for preventiv krig. Krav har vært reist om at også andre enn FN må kunne ta R2P i bruk. Så her kan litt av hvert føre til krig. Generalsekretær Ban Ki Moon har oppnevnt en spesialrådgiver for å bistå med å føre saken videre. Men i følge et notat fra Friedrich Ebert Stiftung ser det ut til at generalsekretæren satser på en snedig taktikk, å ta R2P med i så mange erklæringer, resolusjoner og dokumenter at forslaget nærmer seg en norm som får karakter av sedvanerett. Dette er noe helt annet enn å vurdere ansvaret for å beskytte «med tanke på prinsippene i pakten og folkeretten». Stater som går til angrepskrig, påstår at de gjør det for gode formål. Omfattende forskning har vist at selv såkalte humanitære intervensjoner nesten alltid har vært like sterkt eller sterkere motivert av egeninteresser. Det britiske utenriksministeriet fant i 1986 at faren for misbruk ved å tillate «humanitær intervensjon» var for stor. De tvilsomme fordelene ved et unntak fra prinsippet om ikke-innblanding ville bli mer enn oppveid av tungtveiende kostnader ved å svekke respekten for folkeretten. Denne risikoen endres ikke ved å skifte ordene «humanitær intervensjon» ut med «ansvar for å beskytte». Hitler hevdet at invasjonen i Norge skjedde for å beskytte oss. Dersom verdenssamfunnet tillater væpnet makt, er det enda viktigere å sette grenser for maktbruken. Vi trenger først og fremst den beskyttelsen mot militære angrep som folkeretten gir alle land. Innenfor den rammen får vi avgjøre når det er forsvarlig med unntak for å beskytte et folk mot dets egne herskere. Det ville være bra om Norge tar et initiativ for å sikre at FNs generalforsamling tar hånd om prosessen på den måten toppmøtet forutsatte. Allerede for 150 år siden skrev John Stuart Mill at få spørsmål trenger mer at etiske og politiske filosofer tar hånd om dem enn det å fastsette et kriterium for retten til å intervenere. Vi bør ikke kreve mindre i dag. 12

13 Som grunnlag for arbeidet sitt bør Generalforsamlingen skaffe en utredning om ansvaret for å beskytte fra et bredt utvalg av innsiktsfulle kvinner og menn. Kommisjonsrapporten som Canada fikk i stand, er et godt utgangspunkt, men Generalforsamlingen trenger en grundigere avveining av alternativene i forhold til «prinsippene i pakten og folkeretten». Dette dreier seg i virkeligheten om å endre FN-pakten. Men formell paktendring blir ikke ansett som farbart. Den nest beste løsningen er at Generalforsamlingen, som må ha to tredjedels flertall for viktige avgjørelser, vedtar en resolusjon om saken med samme status som Uniting for Peace-resolusjonen fra Resolusjonen bør understreke FN-paktens hovedregel om at alle fredelige midler skal være forsøkt før det kan bli tale om maktbruk. Den må slå fast presise vilkår for bruken av makt for å beskytte mot folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensing eller forbrytelser mot menneskeheten. Dette bør også bli slutten på at Sikkerhetsrådet utvanner FN-pakten ved å kalle humanitære problemer for trusler mot internasjonal fred og sikkerhet, som er rådets anliggende. Særlig viktig er det at Generalforsamlingen får styring med hvordan rådet bruker retten til å beskytte. Sikkerhetsrådet har gitt «koalisjoner av villige» fullmakt til å bruke makt uten begrensning verken i tid eller rom og uten kontroll med maktbruken så lenge krigføringen pågikk. Resolusjonene har vært så vage at de gir vidt spillerom til dem som fører krig på FNs vegne. De operative paragrafene i resolusjon 1373, som nå i sju år har dannet hjemmel for krigen i Afghanistan, nevner ikke et kvekk om maktbruk. Skal Generalforsamlingen gi rådet fullmakt til militære intervensjoner for å beskytte et folk mot dets egne makthavere, bør forsamlingen få slike rapporter om krigføringen at den kan gripe inn når den finner at det trengs. Selv om utenriksministeren ikke skulle dele alle synspunktene ovenfor, håper jeg at Norge nå går i bresjen for at et så vesentlig folkerettslig spørsmål ikke blir overlatt til kreftenes frie spill, men avgjort av verdensorganisasjonens mest demokratiske forsamling på grunnlag av en bred og grundig utredning i FNs egen regi. Trykket i Dagbladet 27. mai

14 Rent vann i posen? - et kritisk blikk på Afrikas vannfordeling Klimaforandringene fører til at store samfunn må omstille seg, og verst vil det gå utover Afrika. Selv med dagens vanntilgang har Afrika enorme utfordringer med å skape et fungerende system for å fordele vannressursene. Med varmere vær blir ressursene knappere, og konfliktene større. Ser vi konturene av en helt ny type konflikt, vannkriger, i Afrika? Av Agnethe Andersen 14

15 Fairtrade mellom handel og bistand Bistandsdebatten har blusset opp for fullt i Norge, og det mangler ikke på kritikere av norske bistandsprogrammer. I dette nummeret har vi valgt å fokusere på en organisasjon som opererer i skjæringspunktet mellom handel og bistand, for å se om en mellomposisjon kan gi fruktbare perspektiver på problematikken om rettferdig fordeling mellom rike og fattige land. Vi har intervjuet Bjørn Tore Heyerdahl fra Fairtrade Norge om rettferdig handel, og om hvilke utslag denne trenden kan gjøre for fordelingen av goder i verden. 15

16 Forskjellen mellom utslipp som fører til klimaforandringer er ujevnt fordelt over verden, hvor vestlige industrialiserte land har skapt største parten av utslippene, mens de fattige landene i sør ikke har bidratt i særlig grad til utslipp av klimagasser. Likevel er det de fattige landene i sør som får de største utfordringene med varmere klima, og som får størst problemer med å omstille seg. De fleste land i Afrika sør for Sahara har minimale utslipp sammenlignet med industrialiserte land som for eksempel land i Europa, da med unntak av Sør-Afrika og enkelte oljeproduserende land. Innbyggerne i Afrika sør for Sahara slipper ut i gjennomsnitt 50 til 100 ganger mindre drivhusgass enn gjennomsnittsbefolkningen i Europa. Likevel kan klimaendringene gi signifikante utslag på det Afrikanske kontinentet. Det er pekt på at Afrika kanskje er det kontinentet som er mest sårbar for endringer i klima som følge av drivhuseffekten. Dette er begrunnet med at afrikanske land generelt har lav kapasitet til å respondere og tilpasse seg de endringene som vil skje. Vannressursene i Afrika er allerede ujevnt fordelt, og en stor andel av befolkningen har ikke tilgang på rent drikkevann. 2/3 av befolkningen i rurale strøk mangler allerede rent og trygt drikkevann, mens dette gjelder for en av fire i mer urbane strøk av Afrika. Endring i nedbørsmengde grunnet klimaendringer vil påvirke vanntilgangen for befolkningen og jordbruket. Et annet problem er at det allerede i dag er høy fordampning av nedbør, slik at det blir lite avrenning i elver. Med temperaturer som stiger vil vannstand i elver og løp minke ytterligere, og det blir ett større press på vannressursene. I Libya er 95 % av vannmengden som blir brukt utnyttelse av grunnvann. De store innsjøene på kontinentet vil ved økte temperaturer oppleve økt fordampning. Okovangodeltaet har i dag nesten 100 % fordampning av den totale vanntilførselen, det vil si at det i praksis ikke har utløp av vannmasser. Hvis prognosene for økte temperaturer på mellom 0,2 og 0,5 grader per tiår for Afrika slår til vil balansen mellom nedbør og fordampning bli forstyrret i de store innsjøene og elvene. Et eksempel på konsekvenser av økt temperatur er Zambesielven, som er det fjerde største elvesystemet i Afrika. Denne elven renner fra sentral Afrika, gjennom seks land før den renner ut i det indiske hav. Foruten Victoriafallene, finner en to av Afrikas største vannkraftsstasjoner her. Prognosene for Zambesielven er en nedgang i årlig nedbør på 15 % og en nedgang i utløpsvannmengde på hele 30-40%. Nedgang i vannføring vil ha både økologiske og økonomiske virkninger. Dette vil ha store konsekvenser for de ulike folkeslagene som er avhengig av vann fra elven til jordbruk, som for eksempel Lozifolket (Barotse) som har en utpreget jordbruksøkonomi. Vannbruk fra denne elven er allerede i dag objekt for ulike bilaterale og internasjonale avtaler, i fremtiden kan samarbeid om vannressursene forverre seg. Det er ingen umulighet at en større konflikt vil bryte ut mellom de seks landene som har tilknytting til Zambesi-elven, og at Zambia får en styrket politisk posisjon som følge av at det er der kildene til Zambesi-elven ligger. De andre landene, Angola, Mozambique, 16

17 Kongo, Zimbabwe og Namibia vil være avhengig av stabile forhold rundt denne elven for å kunne fungere optimalt. Mens det er dystre spådommer for landene i tilknytting til Zambesielven, vil klimaendringene også skape store problemer for Sør-Afrika. Johannesburg er den første hovedstaden som lever av importert drikkevann fra et naboland, og i et tørt klima som selv i dagens situasjon ikke klarer å vannfø seg selv, vil klimaendringene bli en prøvelse for de politiske styresmaktene. Og det er allerede gjort grep for å hanskes med situasjonen; det finansielle sentrum i Johannesburg vedtok allerede i 1996 å gjøre tilgang på vann til en menneskerett, og debatten om vann som eksport/importvare, dets rettighetsbaserte spørsmål og hvordan vann skal prissettes vil i stor grad bli grunnlagt på diskusjonen i Sør-Afrika. Johannesburg er sånn sett i frontlinjen for kampen om privatisering av vannet, en kamp vi vil se mer til fremover i tiden. Målet er gratis vann, og demonstrantene har allerede vunnet noen seire, og blant annet fått det til slik at hver husstand får en kvote vannmengde gratis i måneden, for å betale for forbruk som overstiger denne kvoten. Sør-Afrika står som sagt i spissen for hva som vil skje i vannfronten i tiden fremover, og vi kan i den anledning se på hvordan de internasjonale maktforholdene i verden vil utarte seg angjeldende en livsviktig ressurs som vann. Nabolandet til Sør-Afrika, Lesotho, blir i mange sammenhenger kalt Afrikas vanntårn, og er den viktigste kilden til vann for Sør-Afrika, og elvene fra Lesotho utgjør halvparten av vannressursene til Sør-Afrika. Men Lesotho er et fattig land, og har ikke ressurser eller evner til å utnytte sine dyrebare dråper, og lever derfor i et økonomisk avhengighetsforhold til Sør-Afrika. Stormaktsnaboen har bygget opp gigantiske demninger, blant dem den enorme Katsedammen som stod ferdig i 1998, og som ble åpnet av selveste Nelson Mandela. I Lesotho var ikke stemningen like god, og fordømte avtalen med Sør-Afrika, og følte seg utnyttet av stormakten. En kompromissløs opptreden av Sør-Afrika fulgte, og de invaderte det lille landet, og 16 vakter ved Katse-dammen ble drept. Det dyrebare vannet var ingen forhandlingssak, og Sør-Afrika står på sine rettigheter til kilden. Lesotho ser på operasjonen som en invasjon, og krever en beklagelse fra Sør- Afrika, og har i de ti årene tatt vare på minnene om krigen. Konflikten vitner om en ny type konflikt, om vannressurser, og om hvordan maktstrukturerene vil endre seg når vannet får en økt betydning i verden. Ikke bare vil land som Lesotho få en større politiske betydning, men de kan, som i dette tilfellet bli gisler av vannet. Nelson Mandelas korte vannkrig ble aldri nevnt i vestlige medier, selv om den sannsynligvis var forvarselet på en ny type konflikt i verden. 17

18 Klima og konflikt: Bjerknes Militære vilkår for meteorologiens fødsel Få vet at en norsk forsker regnes som den moderne meteorologiens far, men Vilhelm Bjerknes studier i Bergen har gitt grunnlaget for denne vitenskapen slik vi kjenner den i dag. Men meteorologien er også krigen sitt barn, og det var blant annet krigen som satt fart i utforskningen av værets mysterier. Vilhelm Bjerknes var en kjent vitenskapsmann lenge før meteorologiens spede begynnelse, og hans fagfelt var mekanistisk fysikk, en vitenskapsgren han brukte for å forstå atmosfæriske forandringer. Ved universitetet i Leipzig var han en velrenomert professor, med god tilgang til ressurser. Han hadde i 1904 utgitt et ledende teoretisk bind innen atmosfærisk vitenskap, et verk som skulle ti år senere ble flittig brukt av tyskere under første verdenskrig. Før første verdenskrig var de færreste landene i Europa interessert i meteorologi, verken Storbritannia eller Frankrike hadde noe apparat for denne type oppgaver. Bjerknes institutt i Leipzig, og noen andre steder i Tyskland, var de eneste fagfeltene på dette i verden, og dette gav tyskerne et enormt forsprang i krigsstrategi under krigen. Nye former for militærtaktikk - flyvåpen, zeppeliner-skip og lokale gass-angrep var alle avhengig av et forutsigbart vær, og tyskernes ekspertise på området gjorde at de kunne benytte slike strategier med langt større presisjon enn deres naboer i vest. Bombetokter om natten var en umulighet uten klar himmel, og det å sende ut store mengder fly uten kjennskap til været ved destinasjonsstedet var en risikosport som kunne avgjøre utfallet av krigen. Når nettopp disse våpenformene begynte å bli utslagsgivende for krigen begynte engelskmennene og franskmennene å følge etter. Værmeldingsapparater, værballonger og lignende ble vanlig like bak frontlinjene, og hyppige målestasjoner gav informasjon om når det var passende vær for ulike operasjoner. I årene var det en eksplosiv utvikling av bruk av fly i krigføring, en taktikk som forutsatte kjennskap til værets lunefullhet. For Bjerknes egen forskning var krigen en katastrofe. Tolv av tolv forskningsassistenter måtte inn i krigens tjeneste, og Bjerknes mistet alt han hadde av kvalifisert personell. Selv holdt Bjerknes seg nøytral til krigen, men det var rykter om at han hadde blitt rådført av tyskerne under krigen, men det finnes ingen substansielle bevis for dette. Likevel ble hans tanker videreført av hans assistenter, og Tyskland nøt godt av sine atmosfæriske kunnskaper under første verdenskrig. Meteorologien til Norge Da Bjerknes i 1917 fikk tilbud om å danne geofysisk institutt i Bergen, forlot han Leipzig for å få bedre arbeidsbetingelser i byen mellom de syv fjell. Noe av det første han gjorde tilbake i Norge var å møte utenriksminister Homboldt, hvis han gav en utførlig rapport om værvarslets fortreffelighet i krig. Bjerknes skriver: I tillegg til å assistere gassangrep, flyoperasjoner eller langtrekkende artilleri bombardement, hvor informasjon om været kan være avgjørende, kan værrapporter også brukes til å planlegge troppeforflytninger og bakkeangrep, og dermed til å spare krefter og hjelpe moralen.. Homboldt og Bjerknes diskuterte 18

19 Klima og konflikt: Bjerknes videre ambisjoner for et lignende norsk prosjekt, men Bjerknes var verken villig til å lede det, eller la sitt navn bli tilkjennegjort med et slikt opplegg. Bjerknes sitt fremste fagfelt var teori, ikke praktisk bruk, og det var dette han var kommet til Norge for å gjøre. sammenhengene som perler på en snor, og begrepet om polarfronter ble tatt i bruk for å konseptualisere den konstante bevegelsen av kalde polarstrømmer mot ekvator, og tilsvarende varme strømmer nordover, akkurat som kamper i en krig utgjorde fronter mot fiendens linjer. Likevel endte Bjerknes tilslutt opp som en praktiker, men da ikke i krigens tjeneste, men for å hjelpe på den store hungersnøden som oppstod i Norge årene etter krigen. Gode tiltak var få, og Bjerknes begynte å sette opp mange målestasjoner langs kysten for å kunne forutsi været for bøndene. Gjennom disse observasjonene skulle de gjøre oppdagelser som kom til å revolusjonere meteorologien. De største revolusjonene kom gjennom hvordan Bjerknes og hans assistenter utformet værmodeller. De hadde i lang tid studert stormer, og deres bevegelser, men da de etter første verdenskrig også fikk tilgang til værdata fra Skottland, Færøyene og Islan, kunne de sette sammen et større bilde. Stormene var ikke enkeltfenomener, men Den militaristiske metaforen ble i 1919 brukt så flittig, at de brukte den for å forstå hvordan stormer utartet seg, og det ble et begrep som tydeliggjorde vekselvirkningen mellom kalde og varme strømmer. I 1921 ble ordet front avledet til også å gjelde enkeltstormer, og når værdamene i dag snakker om kalde og varme fronter, er dette en ordbruk som er avledet fra første verdenskrigs militærretorikk. Fronter ble i den tidens aviser brukt for å posisjonere fiendens linjer og soldater, og den samme type benevnelse ble tatt i bruk i både ord og bilde når det var snakk om værmeldingen. Når man i gamle dager på NRK så hvordan blå og rød linjer med små piler markere vind og fronter, var dette en direkte avledning av hvordan man begrepsliggjorde første verdenskrig 19

20 skriblerier Bistand som moralsk problem Det var lite nytt i Michael Hertbergs debattinnlegg om bistand i siste nummer av Fredsviljen. Det var heller provoserende å lese at Fredsviljens redaktør prøver å være politisk korrekt i sin kritikk av norsk bistandspolitikk. Det er så lett å kritisere, men å komme med konstruktive forslag til hvordan vi kan løse verdens fordelingsproblem, er selvfølgelig mye vanskeligere. Men det er den vinklingen NFL bør ha og ikke komme med lettvinte poenger og billig FRP-retorikk i forhold til et så komplekst og vanskelig felt som bistand er. Vårt største moralske problem i dag er at vi lever i en verden hvor 170 millioner barn er underernærte og 3,5 millioner barn dør årlig pga. sult. Under slike ekstreme forhold, virker det lite solidarisk og temmelig teoretisk å stille spørsmålet om det er mottakerne som trenger å få, eller vi som trenger å gi. Hva tror du en fortvilet mor i India som prøver å holde liv i ungeflokken sin ville svare? Vi skulle vel alle ønske at verden ikke var så blodig urettferdig, men det er den altså, og det må vi forholde oss til. Gapet mellom verdens fattigste og rikeste vokser, og nå forsterkes dette gapet enda raskere ved den store prisøkningen på mat. Den viktigste årsaken til denne negative utviklingen er at dyrere olje gjør all matvareproduksjon dyrere. Det betyr at det er en direkte sammenheng mellom at Norges oljefond vokser til svimlende summer og at en stadig større del av jordens befolkning sulter. På lang sikt må det en helt annen global, økonomisk politikk til for å få en mer rettferdig fordeling av jordens ressurser. Men nå handler det først og fremst om å forhindre enda mer sult og lidelse for de to milliarder mennesker som sliter med å skaffe nok mat. Jeg mener at Norge plikter å bruke mer av oljefondet til å rette på denne uetiske utviklingen. Jeg tror også at de fleste nordmenn har både råd til og godt av å vise litt mer empati og gi av sin rikdom. Selvfølgelig skal mottakerne selv få velge sine prioriteringer, og du skriver selv at de fleste bistandsorganisasjoner nå som oftest driver etter hjelp til selvhjelps prinsippet. Jeg hører gjerne hvordan du har tenkt å løse fattigdomsproblematikken, Michael Hertzberg? Anne Brinch Skaara Oslo Hei Fredsfolk! Mitt navn er Sofie Changezi og jeg er ny organisasjonssekretær i Fredslaget! Jeg ble tilsatt 1. August, og har siden den gang hilst på flere av dere. For de av dere som ikke kjenner meg enda så kan jeg si følgende om meg selv: Jeg er en jente på 25 år, halvt afghansk og halvt norsk. Min akademiske bakgrunn har jeg fra Universitetet i Oslo hvor jeg har en bachelor i kultur- og samfunnsfag, og (snart) en master i internasjonale studier. Her spesialiserer jeg meg innenfor feltet utdanning og utvikling, og min masteroppgavetittel er Primary and secondary education for Afghan refugee girls in Quetta, Pakistan: Access, opportunity and outcome. Jeg har vært aktivt med i Fredslagets fredsundervisningsgruppe, og har også vært aktiv i arbeidet med afghanske eksilungdom her i Norge gjennom Norsk Fredssenter. Jeg kan kontaktes på flere måter, og setter pris på oppdateringer, henvendelser og annen informasjon. Kom gjerne innom kontoret for en prat. Jeg har kontortid fra mandag onsdag, kl i Fredslagets nye lokaler i Miljøhuset i Grensen 9B, Oslo. Ellers er jeg å treffe både på E-post og telefon: E-post: sofie@fredslaget.no Telefon: (+47) Vi høres! Sofie Changezi

21 Dialog The Power of Non-violence Part III: Ending the Occupation of Palestine through Non-violent Resistance This series of three articles will explore the theory and practice of non-violent resistance and analyse its applicability to the Israeli-Palestinian conflict as a tool to achieve an end to the occupation of Palestine. The articles draw heavily on the work of Gene Sharp, in particular the book Waging Nonviolent Struggle: 20th Century Practice and 21st Century Potential. Av Trond Botnen In the first article we looked at the theory and practice of non-violent resistance. In this article we will have a brief look at the history of nonviolent resistance in Palestine, before moving on to an analysis of the current situation and prospects for liberating Palestine from the Israeli occupation through employing strategic non-violent resistance. Ghassan Andoni, co-founder of the International Solidarity Movement (ISM), put the crux of the matter like this: You don t need two peace movements to arrive at peace. You need an active Palestinian resistance supported by an active Israeli peace movement or anti-occupation movement. A history of non-violence For all those associating Palestinian resistance with stone-throwing and suicide bombs, it may come as a surprise that Palestinians have a long and proud tradition of non-violent resistance against foreign occupation. Mary Elizabeth King has documented how Palestinian resistance to British rule and Jewish immigration in the 20s and 30s was largely nonviolent, with the 1936 Arab Revolt, which included a 6-month general strike, as the high point. This resistance also included other well-known forms of non-violent actions, like petitions, demonstration, boycotts, resignation of public office, etc. Unfortunately, it was also marred by occasional violent resistance, which weakened the movement and provided the British the excuse they needed for repression and avoiding political concessions. 21

22 dybde The rise of the Intifada In the words Gene Sharp, the first Intifada was perhaps 85% non-violent, although it was throwing of stones and Molotov cocktails which caught the attention of the international media. Decades of violent resistance, led by PLO-in-exile, had led to nothing but increased misery and international isolation of the Palestinians. The first Intifada, however, emerged from the Palestinian territories themselves, from a myriad of local popular committees, rather than from the exiled PLO. During just a couple of years, this uprising achieved more in putting the Palestinian issue on the international agenda and shifting international (and Israeli) public opinion towards sympathy for the Palestinians than had ever been achieved by the PLO armed struggle. This happened in spite of the low-level violence from the Palestinians, because the Israel military response was so blatantly unproportional and many of the Palestinian victims were children. The backbone of the Intifada, however, was not made up of kids throwing stones, but of locally created (and to some extent centrally coordinated) non-violent actions of protest, persuasion and noncooperation. The fall of the Intifada The Intifada achieved a significant shift in the power balance between Israel and the Palestinians by removing it from a paradigm based on military power and placing it in a paradigm where political, economic and moral power was more important. Sadly, the Intifada foundered when it was time to capitalise on the gains. Israel outmaneuvered the emerging domestic leadership in Palestine by conducting secret negotiation with the PLO leadership (the Oslo process). The result was the Oslo Agreement, which basically ensured that the PLO which new next to nothing about nonviolent struggle was allowed to return to Palestine and regain their power over the Palestinians, for which no major concessions where given in any of the crucial issues: refugees, Jerusalem, Israeli settlements or Palestinian statehood. PLO recognised Israel, but Israel did not recognise the Palestinian right to statehood. The potential of the Intifada was nullified with the handshakes in front of the White House with American and Norwegian top politicians proudly watching. The legacy of Oslo 15 years later, the occupation has not ended and there is no Palestinian state. On the contrary, the Second Intifada has claimed thousands of lives, the number of Israeli settlers has roughly doubled, The Wall has confiscated 10% of the West Bank, and the Palestinian economy is crippled. The Gaza Strip is isolated and the West Bank and Gaza turned into Fatahland and Hamasistan. In short, far from being the first step in the Stairway to Heaven, Oslo was the access ramp to Highway to Hell for most Palestinians. So where can we go from here? What hope is there for resurrecting the spirit of the First Intifada? All is not bleak. Non-violent resistance is going on every day, usually without reaching the headlines of international media. Many activities are now based in villages that are in the path of The Wall, with villagers demonstrating against their land being taken from them by force. Many civil society organisations (CSOs) are champions of non-violence, training local volunteers and co-ordinating actions. The humoud, or resilience, which can be termed a defensive form of nonviolent resistance, is perhaps where the Palestinians are strongest. The humud is about going on with their daily lives, refusing to go in exile, refusing to give in to new pressures and demands from the occupants. The humoud is essential I preserving Palestinian dignity and keeping hope alive, but it cannot achieve an end to the occupation. That would call for a more offensive, popular mass-movement. Usually, the actions also fail to reach their more immediate goals, such as stopping The Wall (albeit they have sometimes, as in Bi lin, succeeded in altering the planned route of it). There is obviously a danger that unless nonviolent activist are able to point to short-term success, that the general populace will see this as a proof that nonviolence does not work, and that only violence is effective. This is already propagated by violent groups, who claim that Hezbollah forced Israel out of Lebanon and Hamas forced them out of The Gaza Strip. Mubarak Awad s analysis 15 years ago Nonviolent activist Mubarak Awad, co-founder of Nonviolence International, wrote in 1984 an article called Non-Violent Resistance: A Strategy for the Occupied Territories where he started with analysing the then current situation in the Palestinian territories. He outlined the following important factors: (i) The Palestinians population is unarmed; (ii) Israel controls all aspects of the lives of the Palestinians; (iii) Palestinian citizens lack leadership (PLO in exile); (iv) There is an Israeli plan for Judaising the West Bank and Gaza and their methods to achieve this rarely depend on brute force; (v) there are no immediate prospects for an armed liberation. Awad s main point was that nonviolent struggle utilises the largest possible Palestinian potential and resources to obstruct the policy of Judaisation. Israel society is cemented together by the fear of Arab violence and revealing the justification of this fear would reveal the racist and expansionist features of Zionism to the world and Israelis alike. His approach is also based on five assumption: (1) non-violent struggles is total, nothing short of real war; (2) it is an active, affirmative operation, a form of mobile warfare; 22