Samtalepartnere om tro og livssyn

Transkript

1 Prosjektrapport 2011/12 Samtalepartnere om tro og livssyn En rapport fra pilotprosjektet Tros- og livssynsbetjening for pasienter og pårørende på sykehus

2 Forfatter: Anders Huuse Kartzow Fredrikke Qvams gate 23 N-0172 Oslo Org. nr.: Skrevet på oppdrag fra Oslo universitetssykehus (OUS) og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) 1

3 INNHOLDSFORTEGNELSE: OPPSUMMERENDE REFLEKSJONER...3 OM RAPPORTEN...5 INNLEDNING...5 OM FORFATTEREN, METODE OG ETISKE REFLEKSJONER...6 Metode...6 Etiske refleksjoner...7 DEL 1: PILOTPROSJEKTETS HISTORIKK...8 Rekruttering av deltakere...9 Kurs for samtalepartnere...10 DEL 2: FLERRELIGIØSE OSLO OG FLERRELIGIØSE BEHOV...11 Flerreligiøse behov...12 DEL 3: ETTERSPØRSEL ETTER SAMTALEPARTNERE OG NOEN UTFORDRINGER...14 GJENNOMSNITTLIG LIGGETID OG BEHOVET FOR UTVIDELSE AV TILBUDET TIL ANDRE SYKEHUS...14 Informasjon om tilbudet...15 Prestetjenestens samtaletilbud...18 DEL 4: SAMTALEPARTNERE KOMPETANSE, FUNKSJON OG ORGANISERING...19 Prestetjenesten som kompetansebærer og forvalter på/av livssynsfeltet...19 Samtalepartnernes kompetanse...20 Samtalepartnernes og pilotprosjektets funksjon og organisering av tjenesten...24 VEDLEGG 1: ORGANISERING, EIERSKAP OG FORANKRING

4 Oppsummerende refleksjoner Samtalepartnere om tro og livssyn er et pilotprosjekt i regi av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) og Oslo universitetssykehus (OUS) som legger til rette for et mer likeverdig tilbud om tros- og livssynsbetjening til pasienter og pårørende på OUS. At samtalepartnere fra andre tradisjoner enn Den norske kirke blir en del av det offentlige trosog livssynstilbudet på OUS gjør synlig en del prinsipielle utfordringer, særlig i møte med den etablerte prestetjenesten. Særlig viktig er om den kompetansen som samtalepartnerne har er god nok til å møte pasienter i ulike kriser, og hvordan dette tilbudet, sammen med prestetjenesten, forankres som en tros- og livssynstjeneste på sykehuset. De fleste aktørene som er intervjuet til denne rapporten mener at samtalepartnernes kompetanse er god nok. Rapporten understøtter dette perspektivet, men løfter samtidig opp noen kritiske perspektiver på hva som er god nok kompetanse. Her er det særlig viktig å ha øye for at likeverdig behandling må ta hensyn til at andre tradisjoner har andre forutsetninger for å kunne gi et godt samtaletilbud til sine pasienter. Dette må reflekteres i de krav som prosjektet stiller til samtalepartnerne på den ene siden, men krever også av sykehuset og det offentlige at det for tilbudet fremover kanaliseres ressurser til kvalitetssikring av nåværende og fremtidige samtalepartnere. OUS må også forankre tros- og livssynsbetjening på sykehuset på en hensiktsmessig måte. Dette handler om en verdiforankring som sier noe om hvorfor det er viktig at tjenesten leveres av sykehuset, men også om den skal ligge som en tjeneste ved siden av prestetjenesten, eller om de to skal organiseres sammen som en felles tros- og livssynstjeneste. Rapporten viser at det vil være hensiktsmessig å utrede muligheten for en samordning, men samtidig se behovet for en samordning av tjenestene i lys av etterspørselen etter samtalepartnere. Prinsipielt, som et viktig signal om likebehandling av tro og livssyn, er det viktig at denne tjenesten finnes på sykehuset. Om det er behov for å organisere den som et team av samtalepartnere, med egen prosjektkoordinator, er det for tidlig å gi et godt svar på. Rapporten viser at det har vært noe etterspørsel etter tilbudet fra til har det vært 39 pasient- og pårørendehenvendelser, 32 av disse er besvart av til sammen 10 ulike samtalepartnere. 1 Selv om etterspørselen ikke er på det nivå som prosjektledelsen kanskje hadde ønsket, peker rapporten på en større kontekst som kan gjøre at denne øker. En økende flerreligiøs befolkning i Oslo vil være et viktig grunnlag for et slikt tilbud. Det er også forskning som viser 1 Siden det ikke er gjort tilsvarende prosjekter i Norge er det vanskelig å vurdere om dette er en etterspørsel som forventet. Et tilsvarende dansk prosjekt, Etnisk Ressourceteam, som jeg skriver om på side 8 (se også note 9), erfarte at det i begynnelsen ikke var mange henvendelser, men at når tilbudet ble bedre kjent begynte antall henvendelser å øke. 3

5 at religiøse ledere, som for eksempel imamer, utvider sitt rollerepertoar og i større grad etterspørres som sjelesørgere. Samtidig vil det ta tid før det kan kjennes naturlig for de utvalgte pasientgruppene å bruke dette tilbudet. Av flere årsaker. For noen pasienter kan det være mer naturlig å søke samtalepartner i det profesjonelle hjelpeapparatet eller utenfor trossamfunnet. Andre vil i stede heller ønske å samtale med sin religiøse leder, og noen pasienter kan også føle det mer naturlig å bruke prestetjenesten på sykehuset. Selv om det kan være vanskelig å behovsprøve denne tjenesten, er det viktig for den kvaliteten som samtalepartnerne leverer at den blir brukt. Derfor er det viktig at det i fortsettelsen arbeides med å øke etterspørselen. Rapporten peker på at det kan jobbes enda mer strategisk og konsentrert med informasjon mot blant annet relevant helsepersonell slik at informasjon om tilbudet når frem og er relevant for målgruppen, som er pasienter og pårørende på sykehus. Rapporten peker også på at prosjektledelsen må fortsette det initierte arbeidet med å gjøre tilbudet tilgjengelig for andre sykehus og eventuelt sykehjemsetaten i Oslo-regionen. Styrken i dette tilbudet er at man har greid å etablere et unikt tilbud som er bredt forankret i tros- og livssynssamfunnene og på sykehuset. Det har også vært et bredt engasjement fra de som er gitt eierskap til dette prosjektet om å få det til. Sammen med engasjerte samtalepartnere er dette den beste forutsetning for at prosjektet skal være bærekraftig fremover. Det bør være et langsiktig mål at tilbudet blir en del av den faste driften på sykehuset. For at dette skal skje på en god måte, med hensyn til blant annet en god forankring av tjenesten på sykehuset, er det viktig at prosjektperioden forlenges for minst ett år til. 4

6 Om rapporten Denne rapporten oppsummerer noen av erfaringene og perspektivene på pilotprosjektet Tros- og livssynsbetjening for pasienter og pårørende på sykehus, som avsluttes ved utgangen av I Oslo universitetssykehus (OUS) omtale av pilotprosjektet til pasienter og pårørende heter det Samtalepartnere om tro og livssyn. Det er også slik pilotprosjektet vil omtales i denne rapporten. Fokus her vil være på det nåværende tilbudet som samtalepartnerne gir til pasienter og pårørende. Denne rapporten er ikke en evaluering av dette tilbudet. Fordi antall registrerte samtaler er relativt lavt, vil rapporten heller løfte frem noen av de mer grunnleggende prinsipielle utfordringene som dette pilotprosjektet aktualiserer (særlig i del 4). Rekruttering av deltakere til pilotprosjektet fra ulike tros- og livssynssamfunn, samt det forberedende kurset på Universitetet i Oslo (UiO), organisert av Det teologiske fakultet (TF), vil bare kort omtales i forbindelse med beskrivelsen av pilotprosjektets historikk. I rapporten brukes forkortelsene OUS for Oslo universitetssykehus, STL for Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, UiO for Universitetet i Oslo og TF for Det teologiske fakultet. Innledning Å kunne praktisere tro eller livssyn på sykehus er en menneskerett. 2 På de aller fleste sykehus i Norge er det prestetjenesten som legger til rette for dette, enten ved å betjene pasienter og pårørendes ulike behov eller henvise til andre tros- og livssynsledere som kan gjøre dette. I takt med det økte tros- og livssynsmangfoldet i Norge utfordres måten dette er blitt gjort på til nå. Ikke med et krav om at prestetjenesten skal legges ned, men at det legges bedre til rette for andre pasienter og pårørendes behov for samtalepartnere eller sjelesørgere fra egen tros- eller livssynstradisjon. Dette reiser prinsipielle spørsmål om likebehandling av tro og livssyn i det offentlige rom. Som for eksempel: Likebehandling på tros- og livssynsfeltet er å finne løsninger der tros- og livssynsminoriteter gis mulighet til å gi et likeverdig tilbud til sine målgrupper. Siden minoriteter kan ha ulike forutsetninger for å kunne gi et likeverdig tilbud, må de kanskje også behandles ulikt? Hva betyr det for vår forståelse av religion og livssyn på sykehus at tros- og livssynsbetjening gis som en del av tjenestetilbudet? Pilotprosjektet Samtalepartnere om tro og livssyn kan gi svar på disse utfordringene, men som vi skal se i denne rapporten, reiser pilotprosjektet også nye spørsmål. 2 I forarbeidende til pasientrettighetsloven, i Ot. prp. nr. 12 ( ) Lov om pasientrettigheter, står det blant annet følgende: I utgangspunktet gjelder alle internasjonale menneskerettigheter også for pasienter. Retten til respekt for privatliv, religionsfrihet, ytringsfrihet og informasjonsfrihet er eksempler på menneskerettigheter som må respekteres og vernes, og legges til grunn ved regulering av pasienters rettigheter. 5

7 Pilotprosjektet, som har vært i operativ drift på OUS siden , er et samarbeidsprosjekt mellom OUS og STL. UiO, ved Det teologisk fakultet, har også vært en sentral medspiller i utviklingen av prosjektet. 22 personer, med bakgrunn fra STLs ulike tros- og livssynssamfunn, er tilknyttet prosjektet som samtalepartnere. Samtalepartnerne gjennomførte høsten 2011 kurset Tros- og livssynsbetjening i sykehus ved TF, UiO. 3 Samtalepartnerne tilbyr åndelig eller livssynsmessig veiledning/samtale, og der samtalepartnerne har kompetanse til det, gjennomføring av religiøse ritualer for pasienter og pårørende på sykehuset. En egen prosjektkoordinator for tilbudet organiserer samtalepartnernes tjenester på sykehuset, men tilbyr også selv samtaler med pasienter og pårørende. Prosjektkoordinator Ambreen Pervez arbeider dessuten med å gjøre prosjektet kjent på avdelingene, og kartlegge og veilede i forhold til annen tros- eller livssynsmessig tilrettelegging. Pilotprosjektet har fått støtte fra Kulturdepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Helse Sør-Øst RHF. 4 Om forfatteren, metode og etiske refleksjoner Jeg som har forfattet denne rapporten gjør dette på oppdrag av prosjekteierne (OUS og STL). Min faglige bakgrunn er sosialantropologi fra UiO. Jeg har også lenge vært engasjert og opptatt av dialog og religions- og livssynspolitikk i det flerreligiøse Norge. Fra var jeg ansatt som daglig leder/koordinator i STL og fra 2010 har jeg jobbet delvis selvstendig med ulike oppdrag på tros- og livssynsfeltet. På oppdrag fra Kulturdepartementet skrev jeg i 2010 en veileder for forstandere i tros- og livssynssamfunn og i 2011 skrev jeg på oppdrag fra TF en evaluering av etterutdanningskurset Å være religiøs leder i det norske samfunnet. Denne rapporten er utarbeidet delvis i Oslo og delvis i Berlin, der jeg for tiden arbeider som diakonal medarbeider ved Sjømannskirken. Metode Jeg har ønsket å lage en helhetlig beskrivelse av pilotprosjektet, med utgangspunkt i ulike perspektiver fra aktører som er ulikt posisjonert i pilotprosjektet. Til sammen har 7 ulike aktører blitt intervjuet til denne rapporten. Intervjuene har vært semi-strukturerte med varighet fra 45 minutter til 1 time, som både er gjort per telefon og på Oslo universitetssykehus. Informantene er valgt ut fordi de har ulike roller og faglige bakgrunner i prosjektets arbeidsgruppe og styringsgruppe. Jeg har også fulgt en refleksjonskveld, og ledet deler av denne kvelden, der hensikten var å få innspill og refleksjoner direkte fra samtalepartnerne om pilotprosjektet. 3 Kurset var ledet og organisert av TF, men dro veksler på ressurser fra flere fakultet. 4 Til sammen har pilotprosjektet fått 1 million kroner. Fra Kulturdepartementet fikk prosjektet kroner, fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet kroner og Helse Sør-Øst RHF kroner. 6

8 Ved siden av intervjuer har jeg utformet en nettbasert spørreundersøkelse (Questback) for sykehusets ansatte om Samtalepartnere om tro og livssyn (11 lukkede spørsmål med svaralternativer og 12 åpne spørsmål). Denne ble sendt til 7 av 9 klinikksjefer på sykehuset. Klinikksjefene ble bedt om å videresende til avdelinger/seksjoner/enheter de hadde ansvaret for. I spørreundersøkelsen ble både de som kjenner til og ikke kjenner til pilotprosjektet bedt om å svare på spørsmålene. 5 Undersøkelsen har fått 32 ulike svar. 6 Jeg har også utformet en nettbasert undersøkelse (også Questback) til samtalepartnerne (14 lukkede spørsmål med svaralternativer og 19 åpne spørsmål). Her har vi fått tilbakemelding fra 19 respondenter. I spørreundersøkelsen til sykehuset er det gjort forsøk på å kartlegge noe bredere enn kun erfaringer knyttet til bruken av samtalepartnere. Her er det spurt om informasjon om tilbudet, rutiner knyttet til tros- og livssynsbetjening ved innkomstsamtale, kompetanse om religion og livssyn og hvor den ansatte/de ansatte finner det naturlig å henvende seg for å få vite mer om disse temaene. Svarene på disse spørsmålene gir et større perspektiv på noen av utfordringene for dette tilbudet. Etiske refleksjoner Som tidligere ansatt i Samarbeidsrådet for tros og livssynssamfunn (STL) var jeg med i den første fasen av pilotprosjektet, det vil si da søknaden om pilotprosjektet ble overlevert Kulturminister Anniken Huitfeldt våren Siden den gang har jeg ikke hatt noen befatning med pilotprosjektet. Dette gjør at jeg opplever at jeg har den nødvendige avstand til å gjøre en reflektert vurdering av pilotprosjektet. Mitt tidligere engasjement tror jeg også kan være en fordel, da jeg har mye kunnskap om feltet også innenfra. Rapporten er skrevet i forståelse med oppdragsgivers ønsker om en slik rapport. De oppsummerende refleksjonene underveis er mine egne. Et relativt begrenset utvalg er intervjuet til denne rapporten. Det gjør det utfordrende på den ene siden å sikre deres anonymitet, og på den andre siden presentere ulike situerte perspektiv. Dette gjør at jeg har brukt lite direkte sitater i rapporten, men heller gjengitt 5 For de som ikke hadde erfaringer med tilbudet eller kjente til tilbudet var spørsmålene færre. De ble ledet til mer allmenne spørsmål om tros- og livssynsbetjening på OUS. 6 Det er usikkert hvor mange som ble invitert til å svare på undersøkelsen. Det gjør utvalget noe usikkert og gjør at svarene fra en slik spørreundersøkelse har sine begrensinger. Det er derfor vanskelig å trekke generelle slutninger om sykehusets bruk av dette tilbudet, eller forståelse av tros- eller livssynsmessige utfordringer. Likevel er det viktig å understreke at i undersøkelsen har respondentene også begrunnet sine svar om temaene de har blitt spurt om. Noen av disse svarene gir viktig informasjon, og fanger opp noen av de sentrale utfordringer på dette feltet. 7

9 bestemte aktørers perspektiver med mine egne ord. Noen steder har jeg funnet det nødvendig å gi tilkjenne hvem sitt perspektiv som gjengis. Her er dette gjort i forståelse med de som er intervjuet. Del 1: Pilotprosjektets historikk Tros- og livssynsmessig betjening i institusjoner har lenge vært et viktig religionspolitisk tema i STL. 7 En større religionspolitisk kartlegging på dette feltet ble sist gjort i STL-utredningen Livsfaseriter. Religions- og livssynspolitiske utfordringer i Norge. 8 I denne utredningen ble det også gjort rede for noen utfordringer i helsesektoren. Blant annet ble det pekt på et behov for å utvide den tros- og livssynsmessige betjeningen på sykehus for å sikre et likeverdig tros- og livssynstilbud. Rapporten ga også innblikk i de etiske dilemmaer som møter sykehuspresten, som gjennom sin kompetanse på kriser, død og sorg, kan ha samtaler med pasienter som ikke tilhører deres trossamfunn. I 2008 vedtok årsmøte i STL å arbeide frem et prosjekt om tros- og livssynsbetjening på sykehus. Pilotprosjektet bygget videre på de personlige initiativene som kom fra direktør Tove Strand ved tidligere Ullevål sykehus (UUS) og Oslo katolske bispedømmes representant i STL. Det ble nedsatt en felles arbeidsgruppe STL/UUS (OUS), og denne utviklet raskt ideen om å lage et prosjekt etter inspirasjon fra det danske prosjektet Etnisk Ressourceteam (ERT), som siden 2005 har tilbudt besøkstjeneste til etniske minoriteter på sykehus i København. 9 Det norske pilotprosjektet er primært forankret i menneskerettighetene. I prosjektsøknaden formuleres det slik: Ivareta pasienters grunnleggende rettigheter knyttet til tros- og livssynsutøvelse og sikre et mer likeverdig religiøst og livssynsmessig tilbud til pasienter og pårørende på sykehuset. At pilotprosjektet primært har et rettighetsbasert formål, betyr ikke at det ikke også fokuserer på pasientens eksistensielle behov på sykehus. Det vises til at pasienter (og pårørende) ofte er i en sårbar situasjon når de er innlagt på sykehus og derfor vil kunne ha behov for å snakke med noen om eksistensielle, religiøse eller åndelige spørsmål. Det norske pilotprosjektet ble dessuten tuftet på et team av tros- og livssynsrepresentanter, som skulle kurses i å tilby samtaler med pasienter og pårørende med bakgrunn fra samme tros- eller livssynssamfunn eller tradisjon. 7 STL etablerte allerede i 2002 en egen arbeidsgruppe som hadde som mandat å se nærmere på religiøs og livssynsmessig betjening i institusjoner. Arbeidsgruppen avsluttet sitt arbeid i 2004, etter å ha arrangert en konferanse og skrevet en rapport om tema. Her ble det blant annet understreket behovet for å bygge opp et tilbud til videreutdanning for sjelesørgere/samtalepartnere fra andre tradisjoner, samt åpne for ansettelse av andre enn prester i tjeneste som sjelesørger/samtalepartner på sykehus. 8 Rapporten kan lastes ned fra en nettressurs utviklet av STL for de som arbeider med sykdom og død og som særlig omhandler hvordan de kan møte pasienter med ulik tros- og livssynsbakgrunn. 9 Etnisk Ressourceteam (ETR) utfører sine tjenester på 5 sykehus i København-regionen, med Rigshospitalet som vertssykehus. ETR har et noe bredere fokus enn pilotprosjektet Samtalepartnere om tro og livssyn. Ved siden av å være en samtaletjeneste for pasienter, skal den også være en brobygger mellom helsepersonell og pasienter/pårørende med ulik kulturell bakgrunn, samt gi tilbud om undervisning og konfliktløsning til sykehusene som er involvert. Pilotprosjektets arbeidsgruppe dro på studietur til ERT og Rigshospitalet i København september 2010 Les mer om ERT på denne nettsiden: 8

10 På OUS ble pilotprosjektet forankret i Seksjon for likeverdige helsetjenester. Denne seksjonen arbeider med å sikre at sykehuset tilbyr likeverdig behandling til alle brukere, uavhengig av kulturell bakgrunn, språk, religion, seksuell legning med mer. Pilotprosjektet knyttet også tidlig kontakt med UiO ved TF. 10 Med sikring av tilskudd i 2011 ble pilotprosjektet utviklet videre. Det ble etablert en styringsgruppe som sikret et tydelig eierskap og forankring hos ledelsen blant de involverte parter i pilotprosjektet (les STL og OUS). 11 Parallelt ble det arbeidet med rekruttering av deltakere til ressursteamet, utvikling av et kurs for samtalepartnere, samt utlysning og tilsetting av prosjektkoordinator for pilotprosjektet. Starten på den operative delen av pilotprosjektet skjedde med åpningen av videreutdanningskurset Tros- og livssynsbetjening i sykehus på TF, ved UiO, 23. september Etter endt kurs ble deltakerne intervjuet av prosjektledelsen om muligheten for å være samtalepartnere på OUS. 22 av 24 deltakere ble med videre, og fra har disse samtalepartnerne vært en del av OUS tilbud til pasienter og pårørende. Teamet har en bred sammensetning med deltagere fra Bahá í-samfunnet, Islamsk Råd Norge, Human-Etisk forbund, Baptistsamfunnet, Den evangelisk-lutherske frikirke, Kristensamfunnet, Metodistkirken, Norges Hindu Kultursenter, Sikh-samfunnet, Buddhistsamfunnet og Vennenes Samfunn Kvekerne. 12 Pilotprosjektet Samtalepartnere om tro og livssyn kan tilby sine tjenester på engelsk, arabisk, urdu, punjabi, berbisk, tamilsk, vietnamesisk, fransk, japansk og hindi. Rekruttering av deltakere Arbeidet med å rekruttere deltakere til Samtalepartnere om tro og livssyn begynte i mai I første omgang var dette rekruttering til kurset Tros- og livssynsbetjening på sykehus. For å kunne være samtalepartner var deltakelse på kurset en forutsetning, men det ga ikke automatisk rett til å være samtalepartner. Deltakernes egnethet ble vurdert underveis i kurset og ved opptak i teamet med samtalepartner på sykehuset. Dette ble gjort av daglige leder i STL og prosjektkoordinator i fellesskap. 10 Koblingen til TF var relevant fordi fakultetet, på oppdrag fra Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet, siden 2007 har gitt tilbud om et etter- og videreutdanningstilbud for religiøse ledere med utenlandsk bakgrunn. En av kursmodulene her er Religiøs og åndelig veiledning, der fokus er på blant annet religiøse lederes oppdrag for pasienter på sykehus. 11 Se vedlegg Den katolske kirkes to representanter i ressursteamet har trukket seg. Prosjektkoordinator har kontakt med den katolske kirkes sykehusprest som tilkalles OUS når pasienter etterspør dette. Det Mosaiske Trossamfund ble også invitert, men takket nei da de organiserer samtaletilbud til pasienter med jødiske bakgrunn selv. 9

11 Det ble sendt ut invitasjon til alle medlemssamfunnene i STL og gitt informasjon på STLs rådsmøter om at STLs medlemssamfunn kunne melde på 2 deltakere på kurset, hver med sin anbefaling. På UiOs nettsider ble det lagt ut påmeldingsskjema. I skjema registrerte søkerne alder, kjønn, yrkesstatus, hvilke språk de behersket, samt hvilke forventninger de hadde for kurset og hvorfor de ønsket å delta. Det ble diskutert om rekrutteringsgrunnlaget bare skulle være fra STLs medlemssamfunn, og det ble bestemt at det bare skulle være kandidater herfra i første omgang. At det var et åpent kurs på UiO gjorde dette noe uklart både for potensielle søkere, men også for prosjektledelsen. For noen trossamfunn var det vanskeligere å få kandidater, og noen kom også med i siste liten. Dette gjorde at det var behov for avklaringer med STLs medlemssamfunn om disse kandidatene var anbefalt. At rekrutteringsprosessen begynte relativt sent gjorde kanskje at det tok tid før alle deltakerne var på plass. Samtidig lyktes pilotprosjektet godt med å få en fin variasjon av deltakere med hensyn til tros- og livssynsbakgrunn, alder, kjønn og relevant yrkesbakgrunn. Kurs for samtalepartnere Kurset Tros- og livssynsbetjening på sykehus ble tilbudt som en etter- og videreutdanningsmodul ved Avdeling for kompetansehevende studier ved TF, UiO. 13 Kurset gav 10 studiepoeng på bachelor eller masternivå, avhengig av studiekompetanse, men det var også mulig å ta kurset som etterutdanning uten studiepoeng. Til kurset var det satt av tre helger og to kveldssamlinger. Mesteparten av tiden ble satt av til ulike casearbeid og refleksjon omkring disse (reflekterende team). For prosjektledelsen var det viktig at det var et UiO-kurs. Kurset hentet derfor også inn ressurser utenfor fakultetet i arbeidet med kursopplegget, og i undervisningen. Det var også viktig å bruke deltakernes egne kompetanser, blant annet ved å løfte frem hvordan deres ulike tros- og livssynstradisjoner kunne brukes som en ressurs i samtalene med pasienter. I internevalueringen av kurset er tilbakemeldingene utelukkende positive. Aktørene som ikke var deltakere eller direkte involvert i planleggingen ga også kurset gode skussmål. Fra deltakerne pekes det særlig på viktigheten av å arbeide med case fordi det ga dem nærhet til utfordringene med å være samtalepartner for pasienter og pårørende. Et annet moment som trekkes frem av flere er det gode samholdet som ble skapt. Dessuten forteller deltakerne at kurset var med på å bygge ned fordommer og skepsis til andre troende. En av deltakerne fortalte at kurset hadde kommet langt (med deltakerne) når en muslim kunne ønske en humanetiker god jul på TF. 13 Omtale av kurset ligger på TFs nettsider (se under). Fra linken under finnes også linker til program og pensum for kurset: 10

12 Aktører som var med i planleggingen og gjennomføringen av kurset trekker frem som mulige forbedringspunkter at kurset kunne vært enda tettere på sykehusvirkeligheten og at det kunne vært lagt mer vekt på konkrete tips på samtaleteknikker. Noen av aktørene er også spurt om det er hensiktsmessig å kurse et eventuelt nytt kull med samtalepartnere ved TF ved UiO. Tove Strand, viseadministrerende direktør ved OUS og leder av styringsgruppa, mener det er riktig å legge det hit av blant annet to grunner: Kursingen blir ikke bedriftsintern, og når en utdanningsinstitusjon tar hånd om det gir det også studiepoeng som gir formell kompetanse utover kvalifisering til å være samtalepartner på Oslo universitetssykehus. Del 2: Flerreligiøse Oslo og flerreligiøse behov I denne delen av rapporten diskuteres tilbudets relevans i Oslo, en by med en økende flerreligiøs befolkning, og deretter tilbudets relevans for tros- og livssynssamfunnene og deres medlemmer. De fleste aktørene som er intervjuet i denne rapporten peker på det økende religiøse mangfoldet i Oslo som en viktig forutsetning for dette tilbudet. En oversikt over tros- og livssynstilhørighet i Oslo og prognoser for denne kan gi oss en indikasjon på dette. Oslo er den kommunen i Norge med den største andelen med innvandrerbakgrunn (27 %). 14 Ifølge SSBs statistikk var det i Oslo kommune pr oppført medlemmer i Den norske kirke, som utgjør 56,3 % av Oslo kommunes innbyggere ( ) per denne dato. Medlemmer i andre tros- eller livssynssamfunn i Oslo utgjør til sammenligning 19 % ( ). For de største tros- og livssynssamfunn/tradisjoner i Oslo fordeler deg seg slik: Islam eller 8 %, andre kristne trossamfunn eller 7 %, Livssyn (stort sett medlemmer i Human-Etisk Forbund) eller 3 %, Buddhisme eller 0,5 % av Oslos befolkning. I Stiftelsen Kirkeforsknings (KIFO) tilstandsrapport for Den norske kirke 2012 argumenteres det for at antall medlemmer i Den norske kirke vil synke parallelt med veksten i innvandring 14 Innvandrerbakgrunn menes her de som på et tidspunkt har innvandret til Norge, og som er født av to utenlandskfødte foreldre (23 %), og norskfødte med innvandrerforeldre (4 %). Tallene i denne delen av rapporten er hentet fra SSBs innvandrerstatistikk, statistikk over medlemskap i Den norske kirke og tros- og livssynssamfunn i Norge. Se 11

13 og folketall. 15 Tall fra SSB viser dessuten for de seneste årene en økning i antall medlemmer for de fleste andre tros- og livssynssamfunn. Det er viktig å understreke at disse tallene bare sier noe om formelt medlemskap, og ikke gir noe eksakt mål på hvor stor del av Oslos befolkning som ønsker tros- eller livssynsbetjening fra de tros- eller livssynstradisjonene de eventuelt identifiserer seg med. Tar man utgangspunkt i de ulike nasjonsgruppene som innvandrer til Oslo kan det for eksempel argumenteres for at andelen med bakgrunn fra muslimske land er 11 %. 16 Interessant nok har likevel den største veksten i de senere år kommet den katolske kirke til gode, med arbeidsinnvandringen fra Polen og de baltiske landene. Den katolske kirke har for eksempel mer enn doblet antall medlemmer siden 1980 (til medlemmer i 2011), men det anslås at antall katolikker er mye høyere ( ). 17 Flerreligiøse behov Med bakgrunn i tallene over er det viktig å understreke at samtalepartnere eller prester i Den norske kirke ikke bare henvender seg til sine medlemmer. Selv om eksempelvis medlemmer i muslimske trossamfunn utgjør 8 % av Oslos befolkning, kan potensielt flere enn disse oppleve tilbudet med en muslimsk samtalepartner som relevant (les 11 % av Oslos befolkning har muslimsk bakgrunn). Også deler av Oslos befolkning som ikke er medlem i noe tros- eller livssynssamfunn, kan oppleve det naturlig å bruke samtaletilbudet fra en sykehusprest eller samtalepartner. Samtidig forteller daglig leder i STL, Lise Tørnby, at for noen av trossamfunnene i STL vil tilbudet være mindre relevant. Dette fordi trossamfunnene er små og dermed vil ha den nødvendige oversikten over hvem som er innlagt på sykehus og eventuelt ha behov for spesiell oppfølging. Samtidig kan også medlemmer i små trossamfunn ha tette bånd til sine ledere som gjøre det lettere å tilkalle disse når man er innlagt på sykehus. Det kan også gjelde for medlemmer i tros- eller livssynssamfunn at det ikke er den religiøse lederen eller andre ressurser i samfunnet som tradisjonelt har rollen som sjelesørger/samtalepartner. Her kan det være mer naturlig å henvende seg til andre ressurser 15 Pål Botvar og Sivert Skålvoll Urstad (red.) (2012). Tilstandsrapport for Den norske kirke KIFO Notat nr. 4/2012. Rapporten kan lastes ned fra Biskop Bernt Eidsvig i Oslo katolske bispedømme har anslått at det kan være opp mot katolikker i Norge: 12

14 enn de som finnes i trossamfunnet. En av informantene mente at etterspørselen etter samtalepartnere fra Human-Etisk forbund (HEF) var lav fordi det ikke er tradisjon for medlemmer i HEF å etterspørre humanistiske samtalepartnere. For deres medlemmer, mente informanten, var det kanskje mer naturlig å henvende seg til sykehusets sosionom eller psykolog for å søke hjelp. Samtidig viser forskning på for eksempel imamers ledelsesfunksjoner i Vest-Europa, som bekreftes av forskning på imamer i Norge, at disse får en utvidet funksjon i diaspora. En større grad av imamers oppgaver ser ut til å være sosiale oppgaver, deriblant sjelesorg. Dette kan ha med en større forventning fra storsamfunnet til hva imamer skal gjøre i en norsk kontekst, men også at noen av de medlemmene som har innvandret eller flyktet hit har et større behov for denne type tjenester enn i de landene de har emigrert eller flyktet fra. 18 Refleksjoner Jeg mener tallmaterialet som viser en økende innvandrerbefolkning, og med dette også et økende tros- og livssynsmangfold i Oslo, er indikatorer for at det er behov for å legge til rette for et bredere tros og livssynsmessige tilbud i offentlige institusjoner som sykehus. At det vil ta tid før dette tilbudet er kjent og kjennes riktig å bruke, er naturlig. Noen små eller mer gjennomsiktige trossamfunn kan ordne dette for sine medlemmer innlagt på sykehus på egen hånd. Det er stort sett uproblematisk. Samtidig kan det være at dette er en god begrunnelse for at tjenesten er organisert av sykehuset og ikke tros- eller livssynssamfunnet. Dette fordi tilbudet på sykehuset kan oppleves litt på avstand fra eget tros- eller livssynssamfunn og dermed litt tryggere for pasienter. Dette kan være viktig der grunnlaget for sykehusinnleggelsen kan være tabubelagt, slik for eksempel innleggelse på psykiatrisk avdeling kan være. Som samtalepartner er man også formelt bundet av taushetsplikt i helsetjenesten, som også er hjemlet i helsepersonelloven, som kan være avgjørende for pasientens opplevelse av trygghet. Det kan også oppleves tryggere og mer relevant for pasienten å bruke samtalepartner enn en religiøs leder hentet utenfra fordi tilbudet er kvalitetssikret av sykehuset, og man vet med dette at samtalepartneren også har kompetanse til å snakke med pasienter om vanskelige tema. Det er også rimelig å argumentere for at mange av de som flytter til Norge erfarer at de har flyttet vekk fra et tros- eller livssynsfellesskap. Det kan også gjelde for mange pasienter født og oppvokst i Norge at de på et tidspunkt flytter vekk fra det tros- eller livssynsfellesskapet de engang var en del av. At sykehuset her yter bistand til å finne noen å snakke med fra ens egen tros- eller livssynstradisjon kan derfor være viktig. 18 Døving, Cora Alexa og Thorbjørnssen, Berit, red. (2012). Religiøse ledere i Norge. Makt og avmakt i norske trossamfunn. Oslo: Universitetsforlaget. 13

15 Et sykehusopphold kan også trigge eksistensielle spørsmål der det kan være godt å ha en samtalepartner. For mange innvandrere kan det også være slik at eksiltilværelsen innebærer nye sosiale eller eksistensielle utfordringer, som kan bli særlig merkbare når man er innlagt på sykehus. Da kan det oppleves særlig viktig å finne en samtalepartner eller sjelesørger fra samme tros- eller livssynsbakgrunn som en selv. Forskningen (se note 17) som viser at imamer får en utvidet funksjon i Norge henimot slike oppgaver tyder i hvert fall på et slikt økt behov. 19 Del 3: Etterspørsel etter samtalepartnere og noen utfordringer Her skal vi særlig gjøre rede for volumet på antall henvendelser etter samtalepartnere på OUS og diskutere noen utfordringer knyttet til å få opp etterspørselen etter denne tjenesten på sykehuset. De faktorer som på kort og lang sikt kan påvirke dette, og som diskuteres her, er liggetid på OUS og med dette behovet for utvidelse av tilbudet til andre sykehus, informasjonsspredning og prestetjenestens samtaletilbud på sykehuset. Først noen fakta om antall henvendelser så langt: Siden oppstart av samtaletilbudet på OUS er det per registrert 39 pasient- og pårørendehenvendelser. Samtalepartnerne har besvart 32 henvendelser, til 29 ulike pasienter. 3 pasienter har bedt om flere samtaler med samme samtalepartner (2, 3 og 5 samtaler). 10 av samtalepartnere har vært i aksjon siden Prosjektkoordinator har hatt 6 samtaler. 20 Gjennomsnittlig liggetid og behovet for utvidelse av tilbudet til andre sykehus Både enkelte samtalepartnere og noen av aktørene som er intervjuet i undersøkelsen hadde forventet noen flere henvendelser siden tilbudet ble gjort tilgjengelig på sykehuset. Samtidig understreket de fleste aktørene at de innså at det ville ta noe tid før det ble volum på antall henvendelser. 19 I evalueringsrapporten jeg skrev for TF om kurset Å være religiøs leder i det norske samfunnet fortalte også andre religiøse ledere (med utenlandsk bakgrunn) om at deres arbeidsoppgaver ble utvidet i Norge i retning av blant annet sjelesørgeriske oppgaver. 20 Dataene er hentet fra den nettbaserte spørreundersøkelsen til samtalepartnerne og prosjektkoordinators logg. I spørreundersøkelsen er det registrert flere samtalepartnere i aksjon, enn hos prosjektkoordinator (7 samtalepartnere). Det kan handle om at det er formidlet kontakt direkte med samtalepartner og at dette dermed ikke er registrert hos prosjektkoordinator. 14

16 Både samtalepartnerne og prestetjenesten peker på kort gjennomsnittlig liggetid for pasienter på OUS som en av de viktigste utfordringene for Samtalepartnere om tro og livssyn. Over halvparten av respondentene fra undersøkelsen til klinikkene på OUS svarer at gjennomsnittlig liggetid er under én uke. Den korte liggetiden er også grunnen til at det for mange respondenter ikke er relevant å spørre pasienten om de ønsker tros- eller livssynsmessig betjening. Nettopp pga den korte liggetiden var det hos samtalepartnere et ønske om at tilbudet gjøres tilgjengelig på andre sykehus, eller sykehjem der pasienter har lengre gjennomsnittlig liggetid. Noen av bekymringene som er kommet fra aktører i pilotprosjektet er at om samtalepartnerne ikke blir tilstrekkelig brukt vil de miste motivasjon til å delta, og kanskje viktigst, ikke få den erfaring som er nødvendig for å gjøre en god jobb som samtalepartner. For å møte disse utfordringene ble Sunnaas, Lovisenberg og Diakonhjemmet sykehus høsten 2012 invitert til et formelt samarbeid om å bruke tilbudet med samtalepartnerne. Her har kanskje særlig Sunnaas et potensial fordi gjennomsnittelig liggetid er vesentlig lengre. Prosjektledelsen har også fortalt at Akershus universitetssykehus (Ahus) har vært interessert i tilbudet. Det er foreløpig ikke tatt noe formelt initiativ til samarbeid med Ahus. Refleksjoner Jeg tror det var et klokt og riktig grep av prosjektledelsen å invitere Sunnaas, Lovisenberg og Diakonhjemmet sykehus til å bruke samtalepartnerne. Hvis ikke tallene på antall henvendelser øker med dette grepet, tror jeg det er riktig å forsøke å formalisere et samarbeid med Ahus. Dette også fordi Ahus omfatter de tre nordligste bydelene i Oslo; Alna, Grorud og Stovner, som alle har en stor andel med innvandrere. 21 Pilotprosjektet kan også vurdere om det kan være hensiktsmessig i prinsippet å gjøre tilbudet åpent for sykehjemstjenesten i Oslo, mot at de som bestiller betaler for dette. Jeg tror likevel ikke at prosjektet, med begrensede ressurser, skal strekke seg for langt i forhold til å jobbe med informasjonsspredning om tilbudet på andre sykehus, men heller i første omgang konsentrere dette om Oslo universitetssykehus. Ved at man åpner opp for litt ulike type sykehus og ulike informasjonsstrategier i forhold til sykehusene, kan man også kanskje lettere vurdere om det er liggetid, høy innvandrerandel eller informasjonsspredning som er avgjørende for om tilbudet blir brukt. Informasjon om tilbudet I spørreundersøkelsen til klinikkene på sykehuset har 13 av 32 respondenter svart at de kjente til tilbudet om Samtalepartner om tro og livssyn. Flertallet av disse svarer at de kjenner til tilbudet gjennom sykehuset intranettside, men også informasjon gjennom pilotprosjektets brosjyre og besøk av prosjektkoordinator skårer høyt (46,2 %). 21 I Alna har 47,3 % av befolkningen innvandrerbakgrunn, på Grorud 43,6 % og Stovner 48,1 %. Tallene er hentet fra Oslo kommunes innvandrerstatistikk fra SSB som er publisert på siden: 15

17 På spørsmål om det er rutine å spørre om behov for tros- eller livssynsmessig betjening ved innleggelse svarer 13 % av de spurte på klinikkene at dette er rutine, mens 71 % svarer at det ikke er rutine. Respondentene er også bedt om å begrunne hvorfor dette ikke gjøres, og mange av svarene er variasjoner rundt at det er et vanskelig tema å ta opp. Her er noen stikkord fra svarene i undersøkelsen: Få som har kultur for dette. Er vant til å regne med at de som trenger det ordner det selv. Redd for å trå feil. Fremmedfrykt. Føler seg utilstrekkelig når man ikke forstår. Tror mange synes dette er et veldig vanskelig spørsmål å ta opp. Ofte er pasientene mye eldre enn en selv, og ofte fra en annen kultur. I noen andre kulturer, kan det som jente være vanskelig å henvende seg til menn som ofte er familiens overhode. Selv om det er et relativt begrenset utvalg respondenter i denne undersøkelsen indikerer svarene at det er en viss berøringsangst for disse temaene hos helsepersonell. Dette kan igjen bety at det bare er når pasienten eller de pårørende selv løfter frem slike behov, at personalet deler den informasjon de har om tilbudet og tar kontakt med prosjektkoordinator eller prestetjenesten. Siden oppstart har prosjektkoordinator Ambreen Pervez, men også andre aktører i prosjektet, brukt tid på å gjøre tilbudet kjent. Flere ulike informasjonskanaler har vært benyttet, men det foreligger foreløpig ikke en helhetlig strategiplan for informasjonsarbeidet. Noen av mine informanter mener også at det ikke er gjort et grundig nok planleggingsarbeid på dette. Av informasjonskanaler som er brukt er blant annet ulike nyhetsmedia (avis og radio), der prosjektet har solgt inn flere nyhetssaker om tilbudet. 22 Samtalepartnere og prosjektkoordinator har dessuten også skrevet kronikk om tilbudet. Mye arbeid har også vært lagt ned i å spre informasjon om tilbudet på sykehusets informasjonsplattformer (internett 23, intranett, facebook og twitter), og det har vært gjort arbeid med å produsere 22 Oversikt over nyhetssaker og kronikker om Samtalepartnere om tro og livssyn kan leses her: 23 Slik beskrives tilbudet på Oslo universitetssykehus nettsider: 16

18 nytt informasjonsmateriell (brosjyre på ulike språk, visittkort) 24, samt informasjon til ledere på ulike nivå i OUS. 25 Prosjektkoordinator har, i begynnelsen sammen med prestetjenesten, besøkt flere av avdelingene for å promotere pilotprosjektet. I intervju forklarer Ambreen Pervez at hun har blitt mer trygg på sin rolle som prosjektkoordinator, og at det for henne etterhvert har vært mer hensiktsmessig å gå rundt på avdelingene på egen hånd. Prosjektkoordinator har også gitt undervisning om flerreligiøse utfordringer på ulike avdelinger og samtidig spredd informasjon om prosjektet. Hun arrangerte dessuten en markedsføringsdugnad på sykehuset, der samtalepartnere deltok og delte ut brosjyrer på mange av sykehusets ulike avdelinger. Likevel understreker hun at hun har begrenset kapasitet til å besøke avdelingene. Prosjektkoordinator peker også på at det er utfordringer med å nå alle når hun er på presentasjonsrunde. På grunn av at mange sykepleiere går i turnus, må man ofte gå flere ganger til samme avdeling for å sikre at alle på avdelingen blir kjent med tilbudet. Det er derfor ingen garanti for at informasjon som er gitt ad hoc ved et avdelingsbesøk videreføres til andre som ikke var på jobb den dagen. Skal pasienter får informasjon om tilbudet understreker hun at det er viktig at alle på avdelingen kjenner til tilbudet, og kan formidle det til pasienten der det måtte være aktuelt. STLs medlemssamfunn har også fått informasjon om tilbudet gjennom STLs rådsmøter der både STLs daglig leder og prosjektkoordinator har gjort pilotprosjektet kjent. Prosjektkoordinator har også besøkt noen av trossamfunnene i STL på egen hånd. Prosjektkoordinator har også brukt tid på å informere om prosjektet til samarbeidspartnere og potensielle samarbeidspartnere. Enkelte av samtalepartnerne har også vært aktive med å fortelle om tilbudet i sine tros- eller livssynssamfunn. En av samtalepartnerne i spørreundersøkelsen gir dog uttrykk for at de kan brukes enda mer for å fortelle om tilbudet i sine tros- og livssynssamfunn. Samtidig vil det varierer om informasjonen faktisk når ut til medlemmene. Særlig fordi det kan være en 24 En ny pasientbrosjyre som gis pasienten ved innleggelse er snart trykkeklar. Foruten relevant informasjon om sykehuset, omtales også Samtalepartnere om tro og livssyn i brosjyren. 25 Viseadministrerende direktør ved OUS, Tove Strand, har presentert tilbudet i toppledermøte på Oslo universitetssykehus, det har vært sak på OUS styremøte og også i Helse Sør Øst RHF sin ledersamling og brukerutvalg. 17

19 møysommelig og vanskelig prosess å nå ut til medlemmene i tros- og livssynssamfunnene. Slik formulerer en av samtalepartnerne seg i spørreundersøkelsen: Man kan egentlig ikke forvente å få bedre respons i løpet av ett år [ ]Trossamfunn har tross alt ofte andre oppgaver enn å bry seg om likeverd på sykehus. Mange medlemmer leser heller ikke eller forstår ikke de plakatene vi henger på tavla. Refleksjoner Om tilbudet blir mer brukt gjennom større oppmerksomhet i ulike nyhetsmedia er det vanskelig å si noe om. Utvilsomt har likevel pilotprosjektet greid å skape mye oppmerksomhet i media på kort tid, både gjennom fokus på det unike ved et slikt tilbud og de prinsipielle religiøse og livssynspolitiske implikasjonene av det. At samtalepartnerne også har bidratt til denne debatten vitner om kompetente deltakere i pilotprosjektet, som har fått eierskap til pilotprosjektet. Samtidig understreker flere av aktørene viktigheten av at pilotprosjektet gjøres synlig på avdelingene ved prosjektkoordinator og samtalepartnerne. Jeg tror dette er viktig. Dette handler om at prosjektkoordinator setter av enda mer tid til å vandre rundt på avdelingene og snakke med relevant helsepersonell. På grunn av at prosjektkoordinator har begrenset kapasitet, påhviler det også andre aktører som er involvert å snakke om dette tilbudet når de er ute på avdelingene. Utvilsomt er også samtalepartnerne en viktig ressurs i dette arbeidet, og jeg tror de kan brukes enda mer for å få ut informasjon på avdelingene og i sine trossamfunn. Det viktigste pilotprosjektet kan gjøre på dette feltet tror jeg likevel er å utvikle en helhetlig informasjonsstrategi og plan for arbeidet. Dette handler om hvem som bør gjøre hva, og hva som bør prioriteres og i hvilken rekkefølge. Særlig må pilotprosjektet arbeide med å finne de rette informasjonskanalene inn til pasienten. Her bør sykehuset dra veksler på kunnskap om hvordan andre informasjonsrettede tiltak rettet mot pasienter har arbeidet. Gjennom spørreundersøkelsen har allerede pilotprosjektet viktig kunnskap om at det ikke er rutine å gi informasjon om dette tilbudet ved innleggelse og at det kan være et vanskelig tema å ta opp. Her kan pilotprosjektet gjøre en viktig innsats for å bevisstgjøre helsepersonell. Både ved å gi kunnskap om hvorfor slik informasjon er viktig og hvordan slik informasjon kan gis. Prestetjenestens samtaletilbud Prestetjenesten har instruks på å videreformidle til andre religiøse ledere der det er uttrykt ønske om det, men samtidig er det kjent at prestetjenesten også blir tilkalt til pasienter som ikke er medlem av Den norske kirke og som eksplisitt ønsker å ha samtale med dem. Dette fordi prestetjenesten har vist seg kompetente til å bistå pasienter i sorg og kriser, også for de pasienter med annen tros- og livssynsbakgrunn. Dette gjør at helsepersonell også henviser hit ved behov. Samtalepartnere om tro og livssyn gir mulighet for pasienter å velge et annet tilbud, men det er vanskelig å spå om pasienter som tidligere valgte sykehuspresten, nå vil velge en samtalepartner med tilknytning til deres tros- og livssynstradisjon. At det kommer et annet tilbud på sykehuset enn prestetjenesten gjør at det kan oppstå en 18

20 utfordrende konkurransesituasjon mellom samtalepartnerne og prestetjenesten, men også mellom samtalepartnerne selv, som må håndteres. Refleksjoner På sykehuset er det den individuelle religionsfriheten som har forrang. Det betyr, mener jeg, at pasientens ønske om å snakke med en prest fra prestetjenesten overstyrer pasientens eventuelle medlemskap eller følelse av tilhørighet til trossamfunnet. Slik sett er utfordringen enkel. Likevel, når samtalepartnere og prestetjenesten er tilbydere på sykehusets livssynsmarked kan det oppstå konflikter mellom tilbyderne, og det kan være klokt å lage etiske retningslinjer for hvordan håndterer slike situasjoner om de skulle oppstå Del 4: Samtalepartnere kompetanse, funksjon og organisering Konkurransesituasjonen beskrevet over aktualiserer en viktig diskusjon om samtalepartnernes og pilotprosjektets kompetanse, funksjon og organisering. Som det vil fremgå av drøftingen under vil jeg her løfte frem noen viktige prinsipielle spørsmål knyttet til dette. Her vil særlig berøres likebehandling og hvilken plass tro og livssyn skal ha på sykehus. Noen av disse prinsipielle spørsmålene er også knyttet til en forståelse av hvordan prestetjenestens kompetanse og funksjon relaterer seg til Samtalepartnere om tro og livssyn. Derfor litt om dette først, før jeg fortsetter med samtalepartnerne og avslutter med noen overordnete betraktninger om pilotprosjektet og dets fremtidige organisering. Prestetjenesten som kompetansebærer og forvalter på/av livssynsfeltet I vår spørreundersøkelsen til klinikkene ble respondentene spurt om hvor det er mest naturlig for dem å henvende seg for å få kunnskap om tros- og livssynsutfordringer. 42,3 % av utvalget har svart at prestetjenesten er det stedet det er mest naturlig å henvende seg. 26 Slik begrunner to av respondentene i spørreundersøkelsen det: [Vi har] [e]rfarne og kunnskapsrike sykepleiere som ivaretar pasienten på en profesjonell måte og vet at de kan henvende seg til prestekontoret hvis det dreier seg om spesielle behov hospasienten. Prestetjenesten er den som er mest synlig og tilgjengelig. Det er den vi bruker aller mest. 26 Spørsmålet var formulert slik: Hvor har det til nå vært mest naturlig for avdelingen å henvende seg for å få kunnskap om å møte disse utfordringene? Velg fra 1 til 7, der 1 har høyest verdi (mest naturlig). Gjennomsnittet for prestetjenesten er likevel nokså lik de andre, da prestetjenesten også skårer høyt på det alternativet det er minst naturlig å henvende seg. Dette kan indikere en feilmargin, ved at respondenten har tenkt at det største tallet angir hva som er mest naturlig. 19