Fisk. &Vilt. Lengre jakttider for elg og hjort? hjor?t. Lakseforvaltning på Island. Sertifisering innen jakt- og fisketurisme

Transkript

1 Fisk &Vilt Nr Forum for lokal vilt- og fiskeforvaltning Lengre jakttider for elg og hjort? hjor?t Lakseforvaltning på Island Sertifisering innen jakt- og fisketurisme Forsøksordning med motorferdsel i utmark

2 Fisk &Vilt Utgiver: Norges Skogeierforbund Vilt- og fiskefondsmidler - til glede og besvær Midler fra Statens fiskefond har i mange år vært viktig for å løse forsknings- og utviklingsarbeid innen lakse- og innlandsfiskeforvaltning. Gjennom 90-tallet utgjorde årlig verdi av fondet ca. kr 30 millioner. Etter at avgift for innlandsfiske ble fjernet i 2002 ble verdien sterkt redusert. Igjen står vi med et fond som for 2006 kommer til å utgjøre ca. kr 15,3 millioner. Bortsett fra en liten økning i avgiftens sats i 2005, har den nominelle satsen nesten stått stille de siste 15 årene. Resultatet har blitt et fond med stadig lavere verdi, både nominelt og reelt. Siden midlene kun skal gå til forvaltning av anadrome vassdrag, er det ikke fiskefondsmidler til fordeling i Hedmark og Oppland. Det synes som om miljøvernmyndighetene og politikere står i et dilemma når det gjelder Statens fiskefond. På den ene siden er det ikke ønskelig å avgiftsbelegge en positiv og ønsket aktivitet. På den andre siden er norsk fiskeforvaltning avhengig av disse midlene. Resultatet er et lite fond som resulterer i redusert forskningsinnsats og som ikke gir rom for realisering av viktige utviklingsprosjekter. For å bøte på denne begredelige situasjonen bør det gjøres to grep. Avgiften bør økes, noe som neppe vil frembringe den store forargelsen blant fiskerne snarere tvert imot. Hvis fondet i tillegg tilføres midler fra Staten vil vi få god mulighet til å løse viktige utfordringer på en lang rekke områder innen forvaltning av både lakse- og innlandsfisk. Når det gjelder kommunale viltfond, så er det fremdeles relativt få grunneiermiljøer som kjenner sin besøkelsestid og søker om tilskudd herfra til utarbeidelse og drift av den planbaserte forvaltningen. Der dette ikke skjer øker muligheten for et tvilsomt skjønn når det gjelder disponering. At enkelte kommuner bruker en betydelig andel av de kommunale viltfondsmidlene til skyteaktivitet og skytebaner utenom det som har med jegerprøveopplæring, er enten et uttrykk for manglende målrettede tiltak å bruke pengen til, eller at de som betaler inn avgiften ikke følger med på hvordan midlene anvendes. Det anbefales derfor at private fremmer innspill om bruk av midlene, utformer og sender søknader ved behov, og bidrar aktivt til samarbeid med kommunen slik at en målrettet disponering av de kommunale viltfondsmidlene oppnås. Statsbudsjettet om vilt og fisk Det foreslås ingen endringer i avgifter knyttet til fiskeravgift, jegeravgift og kommunale fellingsavgifter. Derimot må jegere som ønsker å delta i lisensjakt på store rovdyr heretter la seg registrere i Jegerregisteret, og ikke som nå hos fylkesmannen. Når det gjelder kalking forslås, som vanlig, en reduksjon i bevilgningen - denne gangen fra kr 100 til kr 70 millioner. Det innrømmes at dette er noe mindre enn kalkingsplanen til Direktoratet for naturforvaltning legger opp til, selv med reduserte tilførsler av sur nedbør. I ny regjeringserklæring går det derimot frem at bevilgningen til kalking fortsatt vil holdes på et høyt nivå. Der må derfor forventes at bevilgning over kalkingsposten vil bli hevet når den nye regjeringens budsjettproposisjon legges frem i desember. ISSN: Utvikling og redaksjonell produksjon SKOGeieren Lay- out Trond Brudevold Redaktør Svein Knutsen, tlf Adresse Norges Skogeierforbund P.B Vika, 0115 Oslo Trykk Naper Informasjonsindustri A/S Neste utgave Mai 2006 Foto side1: Roar A. Lund Når det gjelder bekjempelse av lakseparasitten Gyrodactylus salaris, så er budsjettet ikke samsvar med behovet for å kunne følge opp Direktoratets handlingsplan for gyrobekjempelse. Det er behov for omtrent det dobbelte av det som er satt av i Statsbudsjettet i og påfølgende år. Dersom en skal kunne holde framdriftsplanen som ble lagt i planen, og klare å nå målet om å bli kvitt lakseparasitten innen 2010, må budsjettet økes vesentlig. Overgang fra bruk av rotenon til aluminiumsbehandling medfører betydelige ekstrakostnader i form av investering i nytt og mye utstyr, samt at kjemikaliene er betydelig dyrere enn ved bruk av bare rotenon. Innenfor rovviltforvaltning foretar Statsbudsjettet en omfattende gjennomgang av et forslag til nytt erstatningssystem for rovviltskader, basert på de tre elementene: risikoerstatning, erstatning for dokumenterte tap og erstatning for sannsynliggjorte tap. Det foreslås henholdsvis kr 60 og kr 20 millioner til risikoerstatning og for tap. Dessuten en økning fra kr 32 til kr 37 millioner til forebyggende tiltak og til konfliktdempende tiltak i kommunene, til sammen kr 134 millioner. Dette forslaget vil likevel kun ha historisk interesse da erklæringen fra den nye regjeringen har følgende formulering på dette punktet: Dagens erstatningsordning for tap av husdyr på beite som skyldes fredet rovvilt beholdes. Det må utvikles insentiv til forebyggende tiltak. 2

3 Lengre jakttid for elg og hjort? I en rapport utarbeidet av Norges Skogeierforbund og Reiselivsbedriftenes Landsforening anslås at dagens omsetning av storviltjakt er på ca. kr 200 millioner. Inkludert tilleggstjenester utover selve jakta ligger omsetningen på mellom 4- og 500 millioner årlig. Organisasjonene mener dette kan økes hvis jakttiden for elg og hjort forlenges frem til 23. desember. Av: Vidar Holthe Kjell-Erik Moseid Gjeldende jakttidsforskrift, som varer frem til 31. mars 2007, åpner for elgjakt i dager og for hjortejakt i 65 dager. Norges Skogeierforbund ønsker at jakttiden forlenges i etterkant slik at den som hovedregel går frem til 23. desember. Områder som har bestander med sesongtrekk bør på helt ordinære vilkår få forlenget jakttiden til 31. januar. DN fastsetter jakttidene Direktoratet for naturforvaltning (DN) fastsetter, med hjemmel i viltloven, forskrift om jakttider på jaktbare arter. Aktuell forskrift er Forskrift om jakt- og fangsttider samt sanking av egg og dun for jaktsesongene , og som gjelder for perioden fra 1. april 2002 til og med 31. mars Ved viltlovens ikrafttreden i 1982 ble den ytre jakttidsrammen for hjortevilt fastsatt til 1. august januar. Innfor denne rammen har DN myndighet til å fastsette aktuelle jakttider. Selv om jakttidene har blitt gradvis lengre, er de for elg fortsatt dager og for hjort 65 dager. Jakttidene er i hovedsak tilstrekkelig lange til å få felt det antall dyr som ønskes tatt ut, med unntak av i distrikter med trekkende bestander. Her skaper dagens lengde på jakttidene problemer med å målrette avskytningen. Beiteskader i vinterbeiteområdene gjør at det her er ønskelig med lengre jakttider. Det er også vanskelig å oppnå en ønsket fordeling av nytte og kostnader i elg- og hjorteforvaltningen ovenfor de distrikter som bærer de største vinterskadene. Bedre fordeling mellom nytte og skade av store hjorteviltbestander kan da gjøre det forsvarlig å holde høyere vilttettheter. Nåværende korte jakttider legger også unødig press i jaktutøvelsen, med fare for stressede jaktsituasjoner og tilhørende skadeskyting. Tidligere jaktstart kan for elg gi som resultat at flere okser skytes før brunsten, med en ikke ubetydelig gevinst i form av økt kjøttvekt på de enkelte dyrene. For kuer og årskalver vil effekten med tidlig jaktuttak være den motsatte. Av hensyn til rettet avskytning og kjønnsforholdet i reproduksjonsbestanden er det betydelige betenkeligheter med å gjennomføre en vesentlig del av avskytningen tidligere på høsten. Lite aktuelt med lengre jakttid på rådyr og villrein For rådyr er det betydelige forvaltningsmessige betenkeligheter med lengre jakttider enn dagens. Vinterjakt er lite aktuelt med tanke på stress- og forstyrrelsesmomentet. Siden den rettede avskytningen for rådyr styres av jakttidene og jaktformene, og ikke av kvotetildelingen, må bukkeuttaket begrenses gjennom jakttiden. I viktige rådyrområder er det et for stort uttak av bukker. Mulighetene på alle ett-dyrs vald til å felle bukker, tar bort incitamentet for samarbeid og mer bestandsvis rådyrforvaltning på grunneiersiden. For villrein er det lite aktuelt med forlengede jakttider, da det fort kommer i konflikt med brunsttid og kjøttkvalitet. Dessuten er ofte værforholdene så vanskelige i fjellet at det er få jegere som vil kunne nyttiggjøre seg av lengre jakttider. Lengre jakttid vil på lang sikt ikke gi muligheter for å felle flere dyr av våre fire hjorteviltarter, da det ikke er noen større uhøstet ressurs tilbake. Derimot blir det muligheter for et mer variert utbud både for næringsutøvere og utøvende jegere enn det tradisjonelle ett jaktlag - ett jaktfelt - en jaktsesong. Potensialet for økt verdiskapning ligger ikke primært i økt pris på den utleieformen som skjer i dag, men i å utvikle jaktopplevelser som inkluderer tilleggstjenester som guiding, overnatting, transport og kjøtthåndtering. Til dette behøves romslige jakttider og forutsigbare vilkår slik at det kan satses på langsiktig planlegging og markedsføring. Ønsker jakt til 23. desember Norges Skogeierforbund ønsker at jakttidene for elg og hjort forlenges i etterkant slik at de som hovedregel går frem til 23. desember. Områder som har bestander med sesongtrekk kan på ordinære vilkår få forlenget jakttiden til 31. januar. Lengre jakttider vil muliggjøre et variert utbud og en bedre tilrettelegging av jakten koblet opp mot tilleggsytelser. Jaktutleien kan utvikles fra salg av kjøtt på rot til en opplevelse bestående av flere elementer. Mulighetene for samjakt bedres ved at småviltjakt kan skje samtidig med utøvelse av storviltjakt. Det vil bli mindre tidspress og stress under utøvelse av storviltjakten, og dermed redusert fare for skadeskytinger. Den stammevise forvaltningen av trekkende bestander vil bli bedre fordi jakt kan drives i vinterbeiteområdene. Fordeling av ulempe og nytte i skadeutsatte skogområder blir dermed enklere. 3

4 Forsøksordning med ny forvaltningsordning for motorferdsel i utmark er evaluert Regulering av motorferdsel i utmark etter plan- og bygningsloven har gitt berørte interesser mulighet til større innflytelse på forvaltningen av motorferdsel. Samtidig har motorferdselforsøket ikke resultert i redusert støy- og trafikkbelastning totalt sett. Det går fram av evalueringsrapporten for motorferdselforsøket som Norsk institutt for naturforskning (NINA) har utarbeidet på oppdrag fra Miljøverndepartementet Av: Margrete Skår og Torbjørn Østdal, NINA Sirdal, Vinje, Stor-Elvdal, Lom, Røros, Hattfjelldal, Fauske og Kautokeino (sistnevnte kommune avsluttet forsøket undervegs) har deltatt i forsøket fra Kun Fauske, Hattfjelldal, Vinje og Sirdal har hatt så mange som tre praktiseringssesonger. Et hovedpoeng har vært å koble motorferdselpolitikken til lokale planvedtak og planprosesser etter planog bygningsloven. Hensikten med dette er å prøve ut om formålet med motorferdselloven kan oppfylles bedre, og motorferdselpolitikken bli mer helhetlig enn i dag. I forsøket gis det ingen begrensninger til hvilke formål motorferdsel kan tillates for, men motorferdsellovens formålsbestemmelse gjelder uavkortet. Et viktig element er muligheten for å etablere egne løyper for rekreasjonsformål. Forsøket innebærer at kommunene sonerer sitt areal med hensyn til om motorferdsel skal tillates eller ikke. I soner hvor det tillates motorferdsel skal denne skje i løyper/traseer, og bare i områder der miljøbelastningene (i videste betydning) blir minimale. Tidligere ulik praksis er innlemmet i forsøket Forsøkskommunene hadde før forsøket svært ulikt kjøreomfang og kjøremønster både lovlig og ulovlig. Praktiseringen etter motorferdselloven var svært ulik. Alle forsøkskommunene har i stor grad videreført sin tidligere praksis inn i kommunalt regelverk i forsøket. Omfanget av kjøring har dermed generelt sett endret seg mindre pga forsøket enn mange forventet seg. Omfanget av lovlig kjøring har økt Av forsøkskommunene har Fauske, Hattfjelldal, Vinje og Stor-Elvdal tillatt rekreasjonskjøring. På denne måten har mye av den tidligere ulovlige kjøringen blitt lovlig i rekreasjonsløyper. I kommunene med nye kjøreformål har dermed omfanget av lovlig kjøring økt. Forsøk på å lage bestemmelser som strammer inn på kjørepraksisen har møtt stor motstand i planprosessen. Motorferdselforsøket har dermed ikke resultert i redusert støy- og trafikkbelastning totalt sett, slik målsettingen var. Barmarkskjøringen følger nasjonale trender De kommunale bestemmelsene er i stor grad en videreføring av regelverket slik det var før forsøket startet. Det er en klar nasjonal trend at antall barmarkskjøretøy (ATV), bruken av disse og ulovlig kjøring øker raskt. Dette gjelder også forsøkskommunene. Selv om forsøkskommunene (ennå) har et begrenset kjøreomfang på barmark, ser en klart utfordringer knyttet til bl.a. terrengslitasje ved hyttebygging i fortettingsområder uten vegforbindelse. Det er også vunnet viktige erfaringer med den viktige og vanskelige avgrensningen mellom skogsbilveger (innmark) og traktorveger/eldre kjørespor (utmark). Gjennomgang av eksisterende vegnett i en arealplanprosess, med bred medvirkning av ulike brukergrupper og statlige sektormyndigheter, har gjort det lettere å senere avgrense lovlig barmarkskjøring i utmark fra ulovlig, også for oppsynet. Kanalisering gjør støy- og trafikkbelastningen mindre noen steder Arealsoneringen og kjøringen i løyper har hatt en viss kanaliseringseffekt og ført til noe mindre kjøreomfang i sårbare områder. Kanaliseringen gjør at den opplevde støy- og trafikkbelastningen i noen tilfeller er redusert. I andre tilfeller har støy- og trafikkbelastningen økt, for eksempel i hytteområder nær snøskuterløyper. Motorferdsel er et konfliktfylt tema der mange interesser måles mot hverandre i den kommunale planprosessen. Fylkesmannens miljøvernavdeling har spilt en viktig rolle for å kvalitetssikre hensynet til sårbare områder og andre interesser, og fremmet innsigelser på seks av åtte kommunedelplaner. En mer demokratisk planprosess? Berørte interesser i alle forsøkskommuner har i større grad enn tidligere blitt trukket inn i planprosessen, i tråd med plan- og bygningslovens bestemmelser om samarbeid, samråd og saksbehandling. Forsøket viser likevel at interessegrupper i ulik grad har hatt innflytelse på kommunedelplanene. Grunneierinteresser, snøskuterinteresser og næringsinteresser er godt ivaretatt av lokale organisasjoner. Natur-, miljø- og friluftsinteressene er ofte dårlig organisert på lokalt nivå, og derfor avhengig av at kommuneadministrasjonen, statlige sektormyndigheter/fylkeskommunen eller interesseorganisasjonenes fylkeslag ivaretar disse. I forsøket har disse interessene vært mindre aktive og hatt mindre innflytelse på delplanene enn de foran nevnte. Unntaket er medvirkning og eventuelle innsigelser fra fylkesmannens miljøvernavdeling. Forsøket har medført nedkortet saksbehandlingstid. 4

5 Prosjektet Motorferdsel og samfunn (MoSa) igangsatt Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag av 10. juni 1977 setter i prinsippet forbud mot all motorferdsel i utmark. Det er tillagt kommunene å dispensere fra loven, men kommunenes dispensasjonspraksis varierer betydelig, og det har oppstått et misforhold mellom lovens ånd og lovens praktisering. Bruk av motorkjøretøyer i utmark øker kraftig og med betydelige konsekvenser både for natur, dyr og mennesker. Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) har fått i oppdrag å lede prosjektet Motorferdsel og Samfunn ( MoSa ) som tar sikte på å møte utfordringene som følger av det økte presset om mer motorisert ferdsel i norsk utmark. Miljøvernminister Arild Hareide annonserte den 25. mai i år prosjektet Motorferdsel og Samfunn ( MoSa ), hvor hovedmålet er å etablere et best mulig faglig grunnlag, med råd og anbefalinger, om hvordan motorferdsel i utmark, kan behandles i framtida, eventuelt hvordan eksisterende lov- og regelverk bør endres. Det skal legges særlig vekt på avveiningen mellom nytte- og verneverdier. Viktige delmål er å gi en oversiktlig og samlet presentasjon av foreliggende kunnskap om omfang og effekter for natur og samfunn av motorferdsel i utmark og å foreta en kartlegging av temaer og saksområder hvor kunnskapsnivået er mangelfullt. Det skal legges fram en samlet presentasjon og vurdering av de interessekonflikter som knytter seg til motorisert ferdsel i utmark. Særlig vekt skal legges på å komme fram til en mest mulig omforent beskrivelse av dagens situasjon og de erfaringer som knytter seg til praktiseringen av eksisterende lov- og regelverk. Prosjektet skal også vurdere alternative løsninger for regulering av motorferdsel i utmark, særlig i forhold til plan- og bygningslovens planbestemmelser. Av: Terje Kleven, (NIBR) MoSa bygger på erfaringer fra RoSa og ViSa MoSa bygger på de gode erfaringer som er vunnet gjennom prosjektene Rovvilt og Samfunn og Villrein og Samfunn som er gjennomført i regi av Norsk institutt for naturforskning (NINA). Et sentralt element i det faglige opplegget er å legge til rette for dialog mellom myndighetene og bruker- og interessegrupper med ulike behov for eller ønsker om å regulere motorferdsel i utmark. Disse interessegrupperingene er brakt sammen i et forum ei rådgivende gruppe som åpner for dialog mellom likeverdige deltakere fra myndigheter, forsknings- og kunnskapsinstitusjoner, bransjeog interesseorganisasjoner og frivillige/ideelle organisasjoner som i sin daglige virksomhet arbeider med eller berøres av spørsmål knyttet til motorferdsel i utmark. Et viktig poeng er at medlemmene i gruppa deltar som privatpersoner, det vil si uten å ville være bundet av synspunkter og/eller forpliktelser i forhold til den institusjon vedkommende er tilknyttet. Ferdig til 1. juli neste år Gjennomføringen av prosjektet som skal være avsluttet innen 1. juli neste år er delt i tre hovedfaser. Den første fasen dreier seg om etablering av et felles kunnskapsgrunnlag for arbeidet i den rådgivende gruppa. Utgangspunktet er å trekke på eksisterende kunnskap; det er ikke snakk om å sette i verk egen forskning i prosjektet. Fase to omfatter kartlegging av verdigrunnlag og interesser, dvs. å klarlegge de interessemotsetninger og konfliktlinjer som vi vil møte i spørsmålet om regulering av motorferdsel i utmark sommer som vinter. Et sentralt element i dette vil være å beskrive ulike interessegruppers vurderinger av svake og sterke sider ved eksisterende lovog regelverk og forvaltningsmessig praksis. Den avsluttende fasen skal presentere konklusjoner og tilrådinger som ledd i et samlet beslutningsgrunnlag for eventuell revisjon av eksisterende lovverk og praksis. Revisjon eller et nytt regime? I et eget temahefte skal prosjektet gi en samlet oversikt over hva vi i dag vet om omfang, effekter og konsekvenser av motorferdsel i utmark og gi en vurdering av behov for ny kunnskap. Deretter skal prosjektet oppsummere i hvilken grad det finnes elementer av konsensus på tvers av ulike posisjoner om behovet for revisjon av det eksisterende reguleringsregimet. Det kan også bli aktuelt å gi tilråding om mulige alternative regimer og systemer, og/eller i hvilken grad regulering på dette samfunnsfeltet innebærer viktige verdimessige veivalg som krever politisk avklaring. Følgende grupperinger er representert: Næringsorganisasjoner dvs. personer som representerer primær- og utmarksnæringene, turisme- og reiselivsbransjen og kjøretøyleverandører Interesseorganisasjoner som omfatter organisasjoner for friluftsliv og særlige fritidsinteresser (f.eks. jakt og fiske, motorsport), naturvernorganisasjoner, hytteeiere og funksjonshemmede Myndigheter og forvaltning som samler sentrale, regionale og lokale myndigheter med ansvar for det vi kan kalle motorferdselsregimet, dvs. organer med ansvar for håndheving av loven, oppsyn og kontroll Kunnskapsbærere som samler forskere og fageksperter med særlig innsikt og erfaring i studier av alle aspekter ved motorferdsel i utmark, dens effekter og konsekvenser på natur, mennesker og samfunn. 5

6 Laksefiske på Island Foto: Stian Stensland Island har i lang tid hatt en bemerkelsesverdig stilling internasjonalt som laksefiskedestinasjon. Landet har greid å skape fiskeprodukter som er meget attraktive blant de mest betalingsvillige segmentene av utenlandske sportsfiskere og fremstår som en veletablert merkevare innen tilrettelagt sportsfiske i laksevassdrag. Dette synes å være knyttet til en gjennomgående strategi fra fiskeforvaltning, organisering av elveeiere, utforming av produkter inkl. viktige områder som transport, guiding, husvære og bespisning, til markedsføring og salg. Av: Finn Erlend Ødegård, Norske Lakseelver Iseptember 2005 arrangerte Norske Lakseelver en studietur til Island. I alt 23 rettighetshavere og tilbydere av laksefiske fra 12 ulike elver i Norge reiste over for å lære hvordan islendingene forvalter, organiserer og selger sitt laksefiske. Denne artikkelen presenterer en del av kunnskapen deltakerne fikk med seg på turen. Laksestammene Island har over 100 lakseførende vassdrag hvor det årlig fanges fra 3 til lakser. Laksefiske i sjøen ble forbudt i I elvene er kun stangfiske tillatt. I en håndfull breelver tillates likevel noe garnfiske etter laks i de nederste partiene. I flere av disse elvene, som f. eks. Hvita, har fiskerettshaverne høyere opp i vassdraget leid opp garnfiske av grunneierne lenger ned. Laksestammene domineres av smålaks (under 3 kg), med noe innslag av mellomlaks (3-7 kg). Det fanges årlig ca laks på stang og laks på garn. På Island sitter de private aktørene, i første rekke fiskerettshaverne og fisketurismeoperatørene, i førersetet i lakseforvaltningen. Myndighetene spiller en tilbaketrukket rolle, men legger rammebetingelser gjennom reguleringer. Island har ingen statlig fiskeravgift. All kultivering og drift av vassdragene utføres i hovedsak av elveeierlagene gjennom dugnad og egenfinansiering. Organisering av laksefiske På Island tilhører retten til å fiske den som eier grunnen ned til elva, og fiskeretten kan ikke skilles fra grunneiendommen. Dette rettsprinsippet, som har sitt utspring i Gulatingsloven og Frostatingsloven, gjelder også i Norge. Rundt 1970 ble de islandske fiskerettshaverne, ved lov, pålagt å organisere seg i elveeierlag på lakseførende elvestrekning. Elveeierlagene har både ansvar for å forvalte fiskeressursen i elva og å leie ut fiske. Den enkelte fiskerettshaver kan ikke leie ut sin fiskerett, selv om han måtte ønske det. Alt fiske i hele elven leies ut på en hånd gjennom elveeierlaget. Fiskerettshavernes andeler i elveeierlaget fastsettes etter antall meter elvestrekning og verdsetting av elvestrekninger ut fra fangst og oppvekstområder. På 1970-tallet fastsatte Directorate for Freshwater Fisheries begrensninger for antall stenger som er tillat å bruke i hver elv. Ved å øke fangstsannsynligheten skulle laksefiske på 6

7 Island gjøres mer attraktivt. Det ble satt som mål at man skulle kunne fange en laks per dag per stang. Det er vanlig å tillate 1 stang per 100 laks fanget. Det er derfor kun et begrenset antall fiskestenger som hvert elveeierlag kan leie ut hver dag. Dette gjør at hver enkelt fisker har opp til flere kilometer elv (2-7 km) å boltre seg på uten forstyrrelser fra andre fiskere. De fleste elveeierlagene har bygget fiskerhus (fishing lodges) som leies ut sammen med laksefiske. I de større lakseelvene leier en operatør (fremleier) laksefiske og fiskerhus av elveeierlaget etter fremforhandlet pris. Laksefisket leies ut på et åpent marked hvor det høyeste budet vinner. Operatøren ansetter personale på fiskerhuset og selger pakker med matservering, overnatting, transport, guiding og laksefiske til sportsfiskere. Det er vanlig at guidene stiller med egen bil og har ansvar for 2 laksefiskere hver dag. Fiskerne som bor på fiskerhuset roterer mellom de ulike sonene slik at de får fisket på alle strekkene i løpet av en uke. Ved de største lakseelvene har fiskerhusene svært høy standard. Det er etter hvert blitt mer vanlig at to laksefiskere deler en stang og fisker en halv dag hver. Operatørene er enten sportsfiskeklubber som for eksempel The Angling Club of Reykjavík eller profesjonelle turoperatører som for eksempel The Angling Club Lax-á. I mindre elver leier elveeierlagene selv ut laksefiske sammen med fiskerhus til selvhushold. Fiskesesongen i de fleste elver er 3,3 måned (105 dager) i løpet av perioden 20. mai 30. september. Island har en fellesbestemmelse om at det kun er tillatt å fiske 12 timer hvert døgn. Det er vanlig å dele døgnet inn i to fiskeøkter; kl 06:00-12:00 og 14:00-20:00. God fangststatistikk Alle som reiser fra Norge til Island for å fiske laks legger merke til den høye kvaliteten og detaljgraden i fangststatistikken. På alle fiskehusene ligger den offisielle fangstdagboka (veidibok) hvor hver fisk føres sirlig inn med kolonner for; fangstdato, art (laks, ørret eller røye), kjønn, om fisken var androm eller stasjonær, vekt, lengde, om fisken ble satt tilbake igjen (catch and release), elv, vald, hva den tok på og om den hadde merke. Dette gir verdifull informasjon både i forvaltningen av fiskebestandene og i markedsføringen av fisket. Islendingene oppgir alltid fangsten i antall laks, ikke vekt som vi er vant til i Norge. I følge Directorate of Freshwater Fisheries har Island i alt 62 lakseelver hvor det drives organisert sportsfiske etter laks. Det er i alt tillatt å bruke 354 stenger i disse elvene, dvs. 5,5 stenger per elv. I 2003 ble det fanget lakser i disse elvene. I snitt for hele sesongen ble det fanget 89 lakser per stang. I de 18 beste elvene fanges det årlig mellom 500 og lakser per sesong. Høyt prisnivå Laksefiske er priset høyt på Island, men prisen må vurderes opp mot hva man får igjen. Elvenes totalfangst, sesongvariasjon og fangst per stang per dag brukes som grunnlag for prising av laksefiske. I tillegg kommer standarden og servicen på fiskerhuset. Nordura river, som er en av Islands 20 på topp elver, tilbyr fiske i tilknytning til et førsteklasses fiskerhus med hotellstandard. Fiske leies ut gjennom The Angling Club of Reykjavík. Gjennom sesongen varierer prisen fra kr 5 000,- og kr ,- per stang per dag, avhengig av hvor stor fangstsannsynligheten er. I de mellomstore elvene koster det mellom kr 1 000,- og kr 2 500,- per dag per stang. I mindre elver med selvhushold på fiskehusene er prisen kr 150,- til 1500,- per dag per stang. Operatørene gjør normalt et prispåslag på % av leien for laksefiske og fiskerhus til elveeierlaget. I tillegg kommer mer ekstrakostnader til fullpensjon, guider, transport, etc. Operatørene bruker generelt lite penger på markedsføring av laksefiske. I følge Arni Baldursson, eier og driver av The Angling Club Lax-á, er markedet for tilrettelagt og høyt priset sportsfiske så lite, at den beste markedsføringen er det fiskerne forteller til sine venner når de kommer hjem. Det er derfor svært viktig å sikre høy kvalitet på servicen og godt laksefiske, slik at fiskerne blir fornøyde. Arni Baldursson understreker imidlertid at det er svært viktig å ha gode, oppdaterte internettsider. Selv om prisene for laksefiske er høye og mange islendinger fisker laks, er diskusjonen om allmennhetens adgang kraftig nedtonet sammenliknet med i Norge. Islandske laksefiskere er organisert i sportsfiskeklubber som mer opptrer som kommersielle aktører i et marked, enn som pressgruppe for lave priser. Medlemskap i sportsfiskeklubbene gir adgang til laksefiske i de elvene hvor de leier fiske. River Ranga Lodge. Foto: Stian Stensland Verdiskaping av laksefiske En undersøkelse fra 2003 viser at elveeierlagene hadde en bruttoinntekt på utleie av laksefiske og fiskerhus på 74 millioner kroner. Elveeierlagene hadde en nettoinntekt på 56 millioner kroner etter at kostnader knyttet til forvaltning av elvene og fiskerhus på 18 millioner kroner var trukket fra. I snitt hadde elveeierlagene en bruttoinntekt på kr 2 500,- per laks. Det er til sammen 1860 grunneiere som har inntekter av laksefisket. På vestkysten av Island utgjør leieinntekter fra laksefiske 50 % av grunneiernes inntektene fra jordbruk. Operatørene hadde i 2003 en brutto omsetning på 18 millioner kroner. Sportsfiske på Island bidrar en årlig omsetning på 730 millioner kroner og mellom 1000 og 1200 årsverk. Mellom utenlandske sportsfiskere kommer årlig til Island for å fiske laks. Det er beregnet at disse fiskerne i snitt tilbringer 3 dager på ekstra Island før og etter fiskingen. Hva kan vi lære fra Island? Oppsummer vi inntrykkene fra Island, så kan vi si at laksefiske her er enhetlig, godt organisert, pålitelig, fangstsannsynligheten er høy, guidene er dyktige og fiskerhusene har høy standard. Den gode statistikken gjør at det er lett å sammenlikne pris og kvalitet (fangstsannsynlighet) mellom de ulike produktene. Kundene blir fornøyde fordi de får det de forventer. Vi som deltok på studieturen ble alle imponert over hvor velorganisert laksefisket var. Samtidig oppfattet vi den islandske modellen som litt ekstrem. Det er for eksempel ikke vanlig at man kan stoppe ved en lakseelv å kjøpe døgnkort slik vi er vant til i Norge. Vi ble også bevisste på hvilke kvaliteter Norge har som Island ikke kan tilby sine fiskere. Dette gjelder først og fremst den høye andelen storlaks vi har i fangstene, levende bygdesamfunn og levende jordbrukslandskap. Vi har imidlertid mye å lære av islendingene. Det viktigste er å fokusere sterkere på kjerneproduktet sannsynligheten for at kunden få laks. I Norge er det vanlig at kun 25 % av laksefiskerne fanger laks i løpet av en sesong. Fangstsannsynligheten kan f. eks. økes ved å; innføre stangbegrensninger som sikrer at hver fisker får lengre elvestrekning, bruke guider i tilrettelagte pakker og oppleie av laksenotretter i sjøen. Vi har også mye å lære av den detaljerte og systematiske fangststatistikken som islendingene fører og organiseringen av fiskerettshaverne. 7

8 Nye grunneierstyrte forskningsprosjekter om fisketurisme I midten av oktober henvendte to ulike grunneiermiljøer seg til det nyopprettede AREAL-programmet i Norges Forskningsråd. Mjøsen Skogeierforening, i samarbeid med en lang rekke aktører, ønsker å gjennomføre et FoU-prosjekt innen utvikling av fisketurisme i innlandet. Stiftelsen Elvene rundt Trondheimsfjorden ønsker å gjennomføre et prosjekt som gir viktig kunnskap om effekter av ordningen med å leie opp kilonotretter i Trondheimsfjorden. Av: Svein Knutsen Med disse to prosjektene tar grunneiersiden et skritt mot større ansvarstaking innen forskning. Det er neppe å ta for hardt i at grunneiersiden i Norge ikke alltid har vært like flinke til å definere kunnskapsbehov innen utmarksrelaterte temaer og søke disse løst gjennom forskning. Gjennom nye programmer i Norges Forskningsråd legges det derimot i større grad enn tidligere opp til brukerstyrte prosjekter, dvs. i praksis prosjekter styrt av næringsaktører. I det såkalte AREAL-programmet er hovedvirkemiddelet brukerstyrte prosjekter knyttet til utvikling av arealressurser i næringssammenheng. For grunneiersiden gjelder det nå å kjenne sin besøkelsestid i forhold til programmet gjennom å definere kunnskapsbehov innen utmarksforvaltning og utmarksnæring og etablere samarbeid med forskningsinstitusjoner m.fl. om gjennomføring. Dette har Mjøsen Skogeierforening og stiftelsen Elvene rundt Trondheimsfjorden nå gjort. Prosjekt Innovativ fisketurisme i innlandet Prosjektet er tenkt gjennomført i samarbeid med Viken Skogeierforening, Glommen Skogeierforening og Utmarksavdelingen for Akershus og Østfold. Aktuelle FoU-institusjoner er Norsk institutt for naturforskning og Østlandsforskning. Hovedmålet er å skaffe ny kunnskap som fremmer innovasjon, entreprenørskap, utvikling og samarbeid blant fisketurisme-aktører på Østlandet. Prosjektet blir 5- årig og årlig budsjett er stipulert til ca. kr 1,1 million. Prosjektet skal bidra til økt verdiskapning gjennom å: Skaffe kunnskap om hvilke ressurser som har potensiale i fisketurisme-sammenheng og hvordan ulike forvaltningstiltak kan forbedre ressursen og eller sikre et varig attraktivt fiske. Skaffe kunnskap om hvilke fisketurismeprodukter og opplevelser markedet etterspør og savner, og hvordan særegenheter ved Østlandet og vertskapsrollen i enkeltbedriftene kan utnyttes optimalt i denne sammenheng. Skaffe kunnskap om hvordan det potensielle markedet best kan nås gjennom markedsføring og ulike salgskanaler. Skaffe kunnskap om totaløkonomien i fisketurisme-bedrifter og betydningen for lokalsamfunnet. Øke kunnskapen, bevisstheten og motivasjonen hos fisketurisme-bedriftene og andre involverte ved å ha en løpende formidling av resultater. Foto: Roar A. Lund Trondheimsfjordprosjekt Bak FoU-prosjektet Laks og verdiskapning i Trondheimsfjorden står stiftelsen Elvene rundt Trondheimsfjorden. Denne aktøren er opprettet med formål å leie opp sjølaksefiskernes kilenotfiske. I 2005 ble 75 av til sammen ca. 100 kilenotfiskere i Trondheimsfjorden leid opp. Prislappen har vært på nærmere kr 4 millioner. Stiftelsen har i løpet av høsten formulert et 4-årig forskningsprosjekt som skal fokusere på biologiske og næringsmessige effekter av oppleieordningen. Prosjektet blir ganske stort med en kostnadsramme på ca. kr 7 millioner årlig (inkluderer leie av kilenotretter). Prosjektets hovedmål Prosjektet skal styrke samarbeid, entreprenørskap og bærekraftig produktutvikling blant rettighetshavere og næringsaktører med tilknytning til villaksressursene i Trondheimsfjordområdet med basis i oppleieordningen av sjølaksefisket som startet i Dette skal øke verdiskapingen med anslagsvis 50 % i en tiårsperiode, og sikre en langsiktig og bærekraftig forvaltning av biologiske, kulturelle og sosiale ressurser i regionen. Delmål Sikre økt oppgang av laks i elvene gjennom optimal oppleie av kilenotfiske, biologisk og økonomisk evaulering av tiltaket og styrking i tråd med anbefalinger innenfor den gjeldende avtalen. Stimulere til kunnskapsbasert innovasjon, entreprenørskap og samarbeid i det lokale næringslivet basert på en bærekraftig villaksbestand med sikte på styrket, markedsrettet produktutvikling i elvedalene og i fjorden. Identifisere og utvikle verktøy som er sentrale både for Trondheimsfjordsregionen og for andre lakseregioner i Norge for å måle og overvåke lokal verdiskaping og fangst av laks. Verktøyene skal være anvendbare på vald, elv, regionog landsnivå. Som ledd i gjennomføring av prosjektet har stiftelsen Elvene rundt Trondheimsfjorden etablert samarbeid med flere forskningsinstitusjoner og aktuelle rettighetshaver- og næringsorganisasjoner. Forskingsprosjektet vil utvilsomt ha betydelig overføringsverdi til fjordområder andre deler i landet. Fisk & Vilt tar på et senere tidspunkt sikte på å omtale resultater og ny kunnskap fra både fra innlandsfiskeprosjektet og Trondheimsfjordprosjektet. 8

9 Nye rapporter med markedskunnskap innen jakt- og fisketurisme I slutten av september publiserte Norges Skogeierforbund og Norges Bondelag tre rapporter om jaktsalg, fisketurisme og andre naturbaserte opplevelser. Hensikten har vært å sammenstille markedskunnskap og formidle den til aktuelle grunneiere og bedrifter. Kunnskapen brukes også som grunnlag for innspill fra organisasjonene om nødvendige tiltak innen markedsføring av slike aktiviteter. Av: Svein Knutsen Rapportene er utarbeidet av prosjektet Utmarksbasert reiselivsnæring i regi av Norges Skogeierforbund og Norges Bondelag. Denne store satsingen dekker mesteparten av landet, varer i fem år og består av ett sentralt og ni regionale prosjekter. Sentralt prosjekt utfører utviklingsarbeid av nasjonal karakter innenfor naturbasert reiseliv. De regionale prosjektene gjennomføres av skogeierforeninger og fylkesbondelag og har som rolle å bistå utvikling av reiselivstilbud i regi av grunneiere og reiselivsbedrifter. Det samlede målet til de regionale prosjektene er å bidra til en årlig meromsetning hos grunneire og reiselivsbedrifter på ca. kr 50 millioner. Meromsetning hos andre aktører som følge av nye bedrifter og naturopplevelser kommer i tillegg. I regi av det sentrale prosjektet ble det i slutten av september publisert tre rapporter om markedskunnskap innen jakt, innlandsfiske, laksefiske og andre naturopplevelser. Arbeidet må sees i sammenheng med målet om å realisere markedsmulighetene i det naturbaserte reiselivet. Dette ble i 2004 beregnet til å være 8 milliarder kroner innen en ti-års periode, noe som innebærer en dobling fra dagens nivå på 4 milliarder kroner. Hensikten med utarbeidelsen av rapportene er todelt. Markedskunnskapen skal brukes aktivt til å øke kompetansen hos småskala bygdebaserte reiselivsbedrifter. Rapportene har også i seg forslag til konkrete tiltak innen markedsføring av naturbaserte opplevelser. Norges Skgeierforbund og Norges Bondelag har spilt disse inn til Innovasjon Norge og bedt om at de blir gjennomført i De tre rapportene er ikke trykt, men kan nedenfor lastes ned fra under knappen Utmark/Reiseliv. Markedsføring av laksefiske og innlandsfiske Skogeierforbundet og Bondelaget ønsker at det skal gjennomføres en todelt satsing på markedsføring av laksefiske og innlandsfiske. Det bør etableres et eget konsept kalt Håndplukket fisketurisme som fremhever godt tilrettelagte fiskeopplevelser knyttet til laks, harr, ørret og gjedde. Blant annet bør laksetilbudene markedsføres mot Storbritannia og gjeddefiske mot Tyskland og Nederland. Det er her snakk om å plukke ut deltakende bedrifter. I tillegg bør det gjennomføres en breddesatsing på markedsføring av de samme artene i Danmark, Sverige, Finland og Norge. Skogeierforbundet og Bondelaget ønsker at det skal utarbeides en produktkatalog med et høyt antall tilbud og en DVS om fiske til bruk i markedsarbeidet. I tillegg bør det satses på omtale i aktuelle sportsfisketidsskrifter av de samme tilbudene. Markedsføring av jakt Det anbefales å etablere en egen kampanje som fokuserer på markedsføring av jakt i det skandinaviske og det tyske markedet. Tilsvarende utarbeidelse av katalog om fiske bør det utarbeides egen katalog som presenterer jaktprodukter av høy kvalitet og som er godt tilrettelagt. Katalogen bør utarbeides på norsk, dansk og tysk og distribueres gjennom aktuelle jakttidsskrifter. Det bør også rettes en innsats mot ulike tidsskrifter med sikte på å få redaksjonell omtale av jakt i Norge og ulike jaktopplevelser. Produksjon av DVD om jakt i Norge bør vurderes. 9

10 Lite aktuelt med sertifisering av jakt, fiske og andre naturopplevelser Sertifisering av småskala reiselivsbedrifter er på plakaten om dagen i forbindelse med hensynet til natur og miljø. I den forbindelse har Norges Skogeierforbund og Norges Bondelag gjennomgått og vurdert eksisterende sertifiseringssystemer. Hovedkonklusjonen fra gjennomgangen er at dagens ordninger er lite aktuelle for de aller fleste småskala tilbydere av jakt, fiske og andre naturopplevelser. Organisasjonene mener det i stedet må satses på eksisterende læringsarenaer og læringsmåter. Av: Svein Knutsen besluttet å sette i gang en offisiell nordisk miljømerkeordning. Administrativt ligger Stiftelsen Miljømerking under Barne- og familiedepartementet. Kostnaden knyttet til sertifisering innen Svanemerking er søknadsavgift, årsavgift og avgift knyttet til årlig omsetning av merket produkt. EU Blomsten er det felles europeiske miljømerket og ble lansert i oktober Den er opprettet av EU-kommisjonen, og er et tilsvarende miljømerke som Svanemerket. Forskjellen er at mens Svanemerket er nordisk, så gjelder Blomsten hele Europa. De to merkeordningene har et nært samarbeid. Norge Foto: Svein Knutsen På skogsiden har de åtte skogeierforeningene gjennomgått sertifisering etter både ISO 9001 (kvalitetsstyring) og (miljøstyring) standardene. Erfaringene så langt er at systemene fungerer godt som styringsverktøy i skogbruket. Går man over til det naturbaserte reiselivet som drives av de samme skogbrukerne, så har man så langt ikke erfaringer i Norge innen sertifisering. Derfor tar denne artikkelen for seg ulike sertifiseringsordninger i markedet, vurderer disse med hensyn på det småskale reiselivet og gir noen anbefalinger om tiltak for å reaslisere det overordnede målet om et natur- og miljøtilpasset reiseliv. Miljøfyrtårn Hensikten med Miljøfyrtårn-programmet er å ivareta hensynet til miljøet i regi av private småog mellomstore bedrifter og offentlige virksomheter. Bedrifter og virksomheter som går gjennom en miljøanalyse og deretter oppfyller definerte bransjekrav, sertifiseres som Miljøfyrtårn. Miljøfyrtårn er et norsk, offentlig sertifikat og støttes av Miljøverndepartementet. Kostnader ved sertifisering er knyttet til selve sertifiseringen (konsulenthjelp og etableringsgebyr) samt årlig gebyr (kommunelisens og service-gebyr). Med en oppslutning på blant annet 52 hoteller, 4 campingplasser, ett rorbuanlegg og 6 skianlegg (pr. juni 2005), har ordningen fått et visst innpass i deler av reiselivet. Selv om utbredelsen først og fremst er blant hoteller, er dette den av eksisterende sertifiseringsordninger som er mest aktuell for småskala reiselivsbedrifter. Svanemerket og EU- Blomsten Stiftelsen Miljømerking håndterer de to offisielle miljømerkene Svanemerket og EU Blomsten her i landet. Stiftelsen er opprettet som følge av et stortingsvedtak i 1989 der det ble er med på Blomsten som en del av EØS-avtalen. Kostnader for sertifisering er kontrollavgift og årsavgift. For grunneiere som leier ut jakt, fiske eller tilbyr andre naturopplevelser vil Svanemerket i praksis være uaktuelt. Det samme gjelder EU- blomsten. Årsakene er trolig i første rekke kostnader knyttet til deltakelse i ordningen, og for manges del, usikkerhet knyttet til meromsetning som følge av sertifisering. Kun tre lisenser av EU blomsten er delt ut i Norge. ISO Et ISO sertifikat viser at en bedrifts miljøstyrings-system er blitt målt opp mot en standard for god miljøledelse og er i samsvar med den. Fordi sertifiseringen er utført av en uavhengig tredjepart, vet kundene at de kan stole på at man aktivt reduserer bedriftens, produktenes og tjenestenes miljøbelastninger til et minimum. ISO 14001, den internasjonalt anerkjente 10

11 standarden for miljøstyring, er generell. Den passer for organisasjoner i alle næringer. Den er utviklet av den Internasjonale Organisasjon for Standardisering (ISO) og er basert på to konsepter: kontinuerlig forbedringer og overholdelse av regelverk. Standarden inneholder nøkkelelementene for effektiv miljøstyring. og krever at bedriften utarbeider miljømålsetninger og ledelsessystemene som kreves for å nå slike målsetninger. Den krever også at bedriften slutter seg til systemets prosesser, rutiner og virksomheter. Standarden krever at bedriftene klarlegger alle miljøbelastninger og andre aspekter i den forbindelse, og at de deretter iverksetter tiltak for å utbedre prosedyrene på prioriterte områder. EMAS EMAS er EUs frivillige «fellesskapsordning for miljøstyring og miljørevisjon». Ordningen startet i 1993 og er et tilbud til foretak som ønsker å markedsføre at de har satt seg programfestede mål for å ivareta miljøet i sin produksjon. Gjennom EØS-avtalen kan også norske bedrifter delta. Det er Statens forurensningstilsyn (SFT) som har ansvaret for å tilrettelegge forholdene for at norske bedrifter skal kunne delta i EMAS-ordningen. Justervesenet, ved avdeling Norsk akkreditering, akkrediterer og fører tilsyn med miljøkontrollørene. Både ISO og EMAS vil trolig oppfattes som kostnadskrevende og byråkratiske av småskala reiselivsbedrifter og for de fleste av dem være uaktuelle. Økoturismesertifisering Stiftelsen GRIP og WWF har tatt initiativ til etablering av et økoturismekonsept i Norge. Formålet er å 1) motivere naturbaserte reiselivsbedrifter til å ivareta hensynet til miljø, natur, kultur og lokalsamfunn og 2) legge til rette for markedsføring av norske økoturismebedrifter i relevante markeder. For å oppnå dette skal prosjektet utvikle et norsk økoturismekonsept med klare retningslinjer og miljøkrav til reiselivsnæringen enten de opptrer i eller utenfor vernede områder. Det skal arbeides med å gjøre konseptet kjent og akseptert i næringen samt utvikles et opplæringskonsept og veiledning som skal legge til rette for produktutvikling i næringen som sikrer høy kvalitet på produktene. Det skal også utvikles og gjennomføres en markedsstrategi for å sikre kobling av norske økoturismeprodukter og relevante markeder. I en oppstarts- og etableringsfase over år 3 skal konseptet forankres i næringen og i forbrukermarkedet. Tanken er videre at det skal opprettes en nasjonal økoturismeforening eller nettverk i en eller annen form. Videre skal det gjennomføres innsalg og markedsføring mot potensielle økoturismebedrifter med formål å bygge opp et økoturismenettverk. Dette skal skje gjennom kursing, oppfølging og nettverksaktiviteter. Prosjektet skal styres av en styringsgruppe bestående av representant fra GRIP og WWF. Markedsaktører skeptiske til økoturisme Basert på ulike undersøkelser gjennomført de siste årene synes det kommersielle grunnlaget for å innføre et økoturismekonsept å være svakt. Den svenske Turistdelegationen gav i mai 2004 ut rapporten Outdoor/Multiaktiviteter & Ekoturism. Den bygger på 250 europeiske turoperatørers syn på Sveriges utbud av produkter innen områdene outdoor/multiaktiviteter og økoturisme. Undersøkelsen viser at turoperatører har valgt bort begrepet økoturisme og i stedet gått over til å bruke beslektede begreper som holdbar (sustainable) turisme, ansvarsfull (responsible) turisme eller eventyrsturisme. Holdbarheten ble her det bærende begrepet. Majoriteten av turoperatører i Europa som tidligere brukte begrepet økoturisme har nå sluttet å profilere seg som økoturismearrangører eller å anvende begrepet på enkeltprodukter. Kun to land i Europa er medlemmer av The International Ecotourism Society; Sverige og Estland. På bakgrunn av at økoturisme fremstår som et ullent begrep for mange, ikke er innarbeidet i markedet og at turoperatører i nesten ingen grad bruker det, stiller Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund spørsmålstegn ved hvor formålstjenlig det er å innføre konseptet. Alternativet er å vurdere andre tiltak som på en god måte bidrar til et naturog miljøtilpasset reiseliv. Skogeierforbundets og Bondelagets anbefalinger Siden ulike sertifiseringsordninger synes å være lite aktuelle for småskala bygdebaserte tilbydere av jakt, fiske og andre naturopplevelser må andre tiltak vurderes for å bidra til et natur- og miljøtilpasset reiseliv. I den forbindelse er tidligere erfaringer med frivillig læring og ansvartaking innen landbruket gode. Innenfor skogbruket økte fokus på et miljøtilpasset skogbruk betydelig på andre halvdel av 80- tallet og utover på 90- tallet. Dette førte blant annet til at til sammen skogeiere deltok på tre kursserier gjennom 90- tallet. Resultatet av denne storstile og frivillige satsingen er en omlegging av måten skogbruket drives på og en privat ansvarstaking for gjennomføring av et bærekraftig skogbruk. Skogeierforbundet og Bondelagets anbefalinger om natur- og miljøtilpasset reiseliv Sertifisering av småskala bygdebaserte reiselivsbedrifter synes lite aktuelt. Behovet for dette er ikke dokumentert, og eksisterende sertifiseringsordninger vil for de flestes del koste for mye å ta del i. I tråd med erklæring til rød-grønn regjering mener organisasjonene det ikke er behov for påkrevde sertifiseringsordninger i regi av myndighetene. Myndighetene bør i stedet stimulere næringsaktørene til å ta hensyn til natur og miljø gjennom å tilrettelegge virkemidler for utvikling av kurs og læremateriell og bruk av etablerte kanaler og arenaer for læring. Bransjeorganisasjonene og læringsinstitusjoner bør sørge for at eksisterende og nye kurs og læremateriell rettet mot det småskala reiselivet i større grad implementerer hensyn til natur og miljø. Det er heftet betydelig usikkerhet ved innføring av økoturismekonsept og tilhørende sertifisering. Grunnlaget for dette bør utredes nærmere. Foto: Roar A. Lund 11

12 Planområdene må ta den Av: Kurt Jerstad Foto: Jon-Erling Skåten I elg- og hjorteforvaltningen har man etter hvert fått et godt beslutningsgrunnlag for å drive en målretta bestandsforvaltning. Det bør ikke lenger være et mål å ha størst mulig elg- eller hjortebestand, men å ha en sunn og produktiv bestand på et nivå som naturen og samfunnet ellers tåler. For mange områder tilsier beslutningsgrunnlaget i dag at bestanden bør reduseres. Ved utarbeiding av bestandsplaner og avskytingsmål er rettighetshaverne ofte ansvarlige og planlegger en bestandsreduksjon. Når så jakta begynner overtar jegerhjertet styringen og lysten til å redusere bestanden blir helt eller delvis borte. Dette er ofte en viktig årsak til at avskytingsmålene ikke oppnås. Fram til for ca 20 år siden hadde vi stort sett fellingsstatistikk som grunnlag for den videre elg- og hjorteforvaltningen. Denne fellingsstatistikken var kanskje verdens beste fordi vi førte, og fremdeles fører, nøye statistikk over de felte dyrene. Den viktigste årsaken til at fellingsstatistikken er så bra er imidlertid at opp mot 90 % av elgene og hjortene dør av ei kule. Det er altså vi som jegere som kontrollerer bestandsutviklingen. Denne fellingsstatistikken og tolkingen av den var imidlertid ikke nok til å hindre en ukontrollert vekst av bestandene. Beslutningsgrunnlaget stadig bedre Fra midt på 80-tallet ble sett elg innført i alle de viktige elgfylkene. Fra omkring år 2000 har sett hjort blitt samlet inn i en økende andel av de viktigste hjorteområdene. Sett elg og sett hjort gir blant annet data på utviklingen når det gjelder kjønnsforhold og kalveproduksjon i bestanden. Utviklingen av kalveproduksjonen er viktige mål for kvaliteten i en hjorteviltbestand. I 1991 ble det opprettet overvåkingsområder for elg og hjort ulike steder i landet. Overvåkingsprogrammene viser blant annet utviklingen av slaktevekter og kalveproduksjon i forhold til alder hos hunndyrene. Resultatene har vist at i områder med tette bestander har kvaliteten på elgen blitt betydelig redusert de siste årene. For hjort har man det siste 10-året registrert starten på en tilsvarende kvalitetsreduksjon. Ut fra denne nedgangen i kalveproduksjon og slaktevekter må vi kunne si at en del av den kraftige bestandsveksten som har skjedd på 80- og 90-tallet har vært en ukontrollert ikke ønsket vekst. De siste årene har det i økende grad blitt gjort beiteregistreringer. Disse gir kunnskap om beitetrykket i ulike deler av landet. Etter hvert som man får data for flere år vil man vite mye mer om hvordan beitepresset utvikler seg. Grunnlaget for en god forvaltning tilstede, men.. I bestandsplanområdene har man nå et godt 12

13 nødvendige medisinen beslutningsgrunnlag for å drive en målretta elgforvaltning. Etter hvert som sett hjort blir utbredt over større områder, og man får data for flere år, vil også dette gjelde for hjorteforvaltningen. Fra det offentliges side er det en målsetting at det meste av bestandsforvaltningen skal drives av rettighetshaverne etter vedtatte planer fra Selv om dette målet ikke blir oppnådd fullt ut skjer det for tiden en omfattende organiseringsprosess i både elg- og hjorteforvaltningen. Det blir derfor en stadig større andel av leveområdene for elg og hjort som blir i stand til å utnytte det stadig bedre beslutningsgrunnlaget. I de fleste situasjoner blir det en rimelig grei prosess når en bestandsplan skal utarbeides og gjennomføres. De største vanskelighetene inntreffer som regel i forbindelse med at bestanden reduseres, enten som et mål, eller ufrivillig. I store deler av landet viser beslutningsgrunnlaget for begge arter at bestandene er for store i forhold til beitegrunnlaget. Tidligere var det for mange et mål å ha størst mulig bestander av hjortevilt. Med de kunnskaper man i dag har om de negative effekter av overbeite bør det heller verre et mål å ha sunne hjorteviltbestander på et nivå som naturen og samfunnet ellers kan tåle. I organiserte områder må rettighetshaverne selv, gjennom utarbeidelse av bestands- og avskytingsplaner, planlegge en avskyting som bringer bestanden nedover hvis den er for stor. Når planprosessen foregår er det ofte forvalterhjertet som banker sterkest, og det blir utarbeidet planer med fornuftige mål og virkemidler. Ta medisinen fullt ut ellers blir skadene verre Når jakta starter og fellingsmålet skal oppnås skjer det ofte at jegerhjertet overtar styringen. Jegeren er i utgangspunktet interessert i å ha store bestander å jakte på. Tette storviltbestander gir mange skuddsjanser og gode muligheter for å få et utbytte. Når en hjorteviltbestand har vokst seg for stor og må reduseres har det vokst opp en generasjon jegere som er vant med å finne et dyr nærmest bak hver busk. Selv en mindre bestandsreduksjon vil av disse oppfattes som dramatisk. Dette skjer til tross for at da bestanden bare var halvparten så stor, men i vekst, ble det oppfattet som en stor bestand. Allerede når bestandsveksten stanses er det normalt at de første kritiske røstene hevder at det skytes alt for mange dyr. Den psykologiske bremsen som ligger i jegerhjertet når en bestand skal reduseres ser ut til å være sterkest i de deler av landet hvor brukene i gjennomsnitt er minst. For den enkelte grunneier i disse områdene betyr skogbruket lite, men interessen for storviltjakta er ofte stor. I Vest-Agder ble det så tidlig som i slutten av 80-tallet påvist en betydelig nedgang i kvalitet på elgen gjennom lavere slaktevekter og dårligere kalveproduksjon. Det har derfor i lengre tid vært et mål å redusere bestanden. Det har imidlertid tatt hele 14 år å få halvert bestanden. I stor grad skyldes dette en psykologisk motstand hos jaktlag og den enkelte jeger mot å ta ut dyrene. I mellomtida er kvaliteten på dyrene blitt ytterligere redusert. De tre siste årene har det vært et sterkt fokus i fylket på behovet for å spare okser i alle aldre. Jaktpresset på observerte okser har blitt betydelig redusert i disse årene og ku/okse-forholdet er på tre år forbedret fra 2,4 til 1,8. I denne fasen har det altså vært vesentlig lettere å spare dyr i form av okser enn å få redusert bestanden. Spre kunnskap Jeg er en utålmodig sjel når det gjelder hjorteviltforvaltning og kan i perioder synes at endringer i retning av en målretta hjorteviltforvaltning går for tregt. Hvis jeg ser noen år bakover må jeg imidlertid innrømme at mye har skjedd de siste årene hvor rettighetshaverne har organisert seg i stadig større grad. En av de store fordelene med store og velorganiserte planområder er de økte mulighetene til å spre kunnskap om blant annet beslutningsgrunnlaget utover i organisasjonene. Jo flere av elg- og hjortejegerne som har kunnskap om beslutningsgrunnlaget, jo flere vil forsøke å oppnå de målsettinger som gjelder når de har en elg eller hjort foran seg under jakta. Dette reduserer mulighetene for at jegerhjertet ønsker å la dyret gå til neste år og mulighetene for å oppnå fellingsmålene øker. Hvis beslutningsgrunnlaget (fellingsstatistikk, sett elg/sett hjort, slaktevekter, beiteregistreringer, beiteskader på inn- og utmark, etc.) viser at bestanden er for stor, må dette veie tyngre enn en generell synsing fra personer som sier at bestanden ikke er for stor Dersom målet er å øke bestanden er det ikke svært viktig at fellingsmålet i en plan oppnås. Dersom det derimot er et mål å redusere bestanden er det helt avgjørende at fellingsmålet oppnås. Det vil si at den foreskrevne medisin tas fullt ut. Når bestanden reduseres oppstår det ofte større forskjeller i dyretetthet mellom ulike jaktfelt. Enkelte jaktfelt kan midlertidig oppleve store vanskeligheter med å finne rett kategori dyr. Det betyr ikke at bestanden er helt utskutt. Fokuser på hele planområdet og ikke på små jaktfelt. Når kun smådyr gjenstår på kvoten, og man egentlig ikke har lyst til å redusere bestanden, er det lett å si at de kan gå til neste år og avslutta jakta. Slikt bidrar betydelig til at fellingsmålet ikke oppnås. Foto: Jon-Erling Skåten 13

14 NY ERKJENNELSE I RYPEFORVALTNINGEN Midt oppe i en jakthøst hvor det rapporteres om svært ujevne og til dels sviktende rypebestander er det kanskje på tide å spørre seg om det finnes noen enkle løsninger for rettighetshavere og jegere som vil ta et ansvarlig grep i småviltforvaltningen. Gjennom mange år har vi hørt om kompensatorisk dødelighet; det som høstes ved jakt hadde kommet til å dø likevel, enten av sult, kulde eller rovvilt. Jakten skulle altså ikke komme til å bety noe for rypebestanden på sikt. Samtidig har mange av oss hatt klippetro på bekjempelse av rødrev, røyskatt og smårovfugler; en skutt rev skulle bety en rev mindre. Så ser det altså ut til at virkeligheten ligger et sted midt i mellom. Gjennom grundige og systematiske beskatningsforsøk på liryper her til lands har man kommet til at kun 25 % av jaktuttaket om høsten dekkes opp av såkalt kompensatorisk dødelighet, mens 75 % av det som felles ved jakt gir seg utslag i reduksjon i den gjenværende bestand. Alltid et fjell bakenfor De klassiske rypeundersøkelsene som ble gjennomført i mellomkrikstiden, og som senere ble fulgt opp i 60- og 70-årene, viste at rypebestandene lokalt tålte et ganske hardt beskatningstrykk uten at det førte til noen reduksjon i bestanden. Den samme konklusjonen har en større svensk undersøkelse gjennomført de siste årene vist. Forklaringen er da at det alltid ligger et rypefjell bakenfor hvor det ikke Av: Vidar Holthe Foto: Svein Ulvund blir jaktet, eller bare jaktet svært lite. Herfra fylles det på i de hardt jaktede områdene. I dag er rypejakt så populært, i det minste i Sør- Norge, at det ikke lenger finnes noen slike områder hvor det ikke jaktes. Tre alternative prinsipper for beskatning De aller fleste dyrebestander svinger både i størrelse og i årlig tilvekst. I praktisk forvaltning er det grovt sett tre alternative prinsipper for beskatning. Det første er et fast uttak hvert år, enten det er mye eller lite å ta av. Dette gjør at en enten må legge seg på et lavt uttak, eller en risikerer at bestanden svinger svært mye opp og ned, og det er fare for at den helt kan utryddes. Det andre alternativet er å legge seg på en andelsmessig fast avskytning. Da blir det jakt alle år, men man tar litt for mye i de dårlige årene, samtidig som man ikke høster det som kunne vært høstet i topp-årene. Det tredje alternativet er såkalt terskelbeskatning, altså at man først jakter når bestanden er over et visst nivå, og at man så jakter på alt som er mer enn det. Dette bidrar til en stabilisering i bestanden, og en sikkerhet mot at den blir redusert alt for mye. På sikt gir det også det største samlede jaktuttaket. Med en stabil jegermasse som gjerne vil til fjells hvert år gir dette siste jaktopplegget mange praktiske utfordringer for den som vil ha faste utleieordninger og inntekter. God forvaltning For en god rype-, og for den saks skyld enhver viltforvaltning, kreves 1) kunnskap til å gjøre de rette valg, 2) ansvar og myndighet til å gjøre forpliktende vedtak og 3) vilje og motivasjon til gjennomføring. I rypeforvaltningen har vi nå mye av den biologiske kunnskapen som skal til for å forstå jaktens effekter på bestanden, takket være forskningen til Hans Chr. Pedersen ved Norsk institutt for naturforskning og hans kollegaer (de har vist at gamle sannheter ikke står mer enn ti år). Det vi må innhente for hvert distrikt eller terreng er takseringsdata for bestand og tilvekst det enkelte år. Her har vi fått et godt verktøy i rapporten Lokalforankret forvaltning og nasjonal overvåking av småvilt. (NINA Rapport 38: 2005). Det er imidlertid urealistisk å tro at vi skal komme til å taksere alle terrenger hvert år. En løsning for en forsvarlig regulering av jakten og jaktuttaket, som kan gjennomføres uavhengig av om vi har taksert eller ikke, er å etablere friområder hvor det ikke jaktes. Skal dette ha noe for seg må vi praktisere det i landskapssammenheng, og da blir de enkelte eiendommer og jaktterreng fort alt for små. Kjerneområdene må fort være i størrelsesorden daa, og de må velges ut i fjellterreng som virkelig produserer ryper, ikke bare reint fjell og impediment. De fleste steder vil det derfor i fortsettelsen være mest aktuelt med daglige bag limit, årskvoter eller avkorting av jakttiden. Det er da viktig at jegere og grunneiere erkjenner at rypejakt i dag i liten grad er et spørsmål om salg av kjøtt på rot, men at det mer er snakk om salg av en naturopplevelse. Kjøper og selger bør derfor kunne finne frem til hvordan beskatningstrykket kan holdes innenfor forsvarlige rammer samtidig som man forsøker å by frem gode muligheter for rekreasjon og naturopplevelser. Noen brukerundersøkelser har vist at det stedvis er liten lojalitet mot pålagte bag limit, og at dette kanskje ikke er det beste virkemiddelet. Hundetrening Rypejaktens catch and release er antakelig salg av mulighet til fuglehundtrening i de årene hvor tilveksten og rypebestanden er på et bunnivå. En slik ikke-forbrukende utnyttelse av lirypa bør være et seriøst utmarksprodukt. God fjelltur! 14

15 V&F nytt Endringer i lakse- og innlandsfiskeloven Både politiske og faglige motiver ligger bak forslaget om endringer i laks- og innlandsfiskeloven som Direktoratet for naturforvaltning nylig hadde på høring. I Skogeierforbundets svar til DN støttes ikke forslaget om å innføre mulighet til å skille fiskerett fra grunneierrett, og man er overrasket over at det foreslås ytterligere inngrep i grunneiers fiskerett. Forslaget om å utvide ordningen med barns gratis fiske til også å gjelde høstsesongen faller heller ikke i god jord. Årsaken er at det på denne tiden er størst mulighet for konflikter med grunneiers eget næringsfiske. Derimot gis det støtte til forslaget om mer rasjonelle og klare bestemmelser for grunneierorganisering og driftsplanarbeid. Men også her er det en sammenblanding av grunneieransvar og offentlige myndigheters deltakelse, sier rådgiver Vidar Holthe i Skogeierforbundet. Det gjenstår nå å se hvilke av endringsforslagene Miljøverndepartementet vil følge opp og hvilke de vil frafalle når det endelige forslag om lovendring etter hvert sendes på ny høring. Salg av tilrettelagte jakt- og fisketilbud og pakkereiseloven I Lov om pakkereiser går det frem at leverandører eller salgsledd for reiselivsprodukter som består av to av de tre elementene transport, overnatting og aktivitet, og som forhåndsbetales og som strekker seg over 24 timer, plikter å inngå en individuell garantiordning med Reisegarantifondet. Denne er på kr eller kr avhengig om man har bare norske eller også utenlandske kunder. Aktuelle tilbydere må i tillegg innbetale kr 2.000,- i årsavgift til fondet. Dette er ikke mye for store operatører, men vil utgjøre en urimelig del av fortjenesten for en grunneier som bare leier ut en koie med litt harejakt eller ørretfiske. I forbindelse med gjennomført høring om endringer i pakkereiseloven har Skogeierforbundet tatt opp at reisegarantiordningen er lite tilpasset dem som driver småskala utleie enten det er jakt, fiske eller andre opplevelser. Ordningen virker unødig fordyrende uten at pliktig innbetaling står i forhold til risikoen aktuelle tilbydere påfører Reisgarantifondet. Det er bedt om at det åpnes for en lavere innbetaling for dem som har en omsetning på eksempelvis under kr Det er tross alt svært sjelden at grunneier har gått konkurs etter at jakten er leiet ut, slik at jegeren har blitt skadelidende. Villreinen 2005 Hjorteviltet 2005 Som Villreinen har også Hjoretviltet fått ny redaksjon og redaktør, idet Norsk Skogbruk og Kai Tilley har tatt over. Bak HJORTEVITET, som nå er utgitt for 15. gang, står stiftelsen ELGEN og et eget redaksjonsråd. Årets utgave inneholder mye godt fagstoff om elg, elgbeite og elgforvaltning. Skal tidsskriftet få nedslag også på vestlandet, bør det nok i fremtiden komme med mer stoff om hjorten. Det savnes også noe innslag av kulturstoff og reportasjer omkring de tre hjorteviltartene, elg, hjort og rådyr. Redigeringen og layouten på tidsskriftet er vennlig ovenfor den leseren som vil konsentrere seg om innholdet i den enkelte artikkel; altså ikke så oppstykket og isprengt annonser og reklame som våre kommersielle jakttidsskrifter. Redaktøren av HJORTE- VILTET har gjort en god jobb i samle sammen bidrag fra mange dyktige fagfolk og å gjøre stoffet godt tilgjengelig i en presentasjonsform og et språk som ikke er for vanskelig. Fagtidsskriftet distribueres av Elgen, Norsk Skogmuseum, Postboks 117, 2401 Elverum (elgen@skogmus.no) til en pris av kr 80,- pr. stk. Tidligere årganger finnes også tilgjengelig. Stoffet i de enkelte heftene går ikke mer ut på dato enn at det er svært nyttig for den som har en oppgave eller en interesse i forvaltningen av disse viltartene å ha sin egen samling av heftene. Årets utgave av dette tidsskriftet er det tyvende i rekken. Ansvarlig utgiver er som vanlig Villreinrådet, men i år har de fått ny redaktør i Arne Nyaas. Jon J. Meli har trukket seg tilbake etter å ha vært ansvarlig for tidsskriftet alle foregående år. Mye er ved det faste, men avisjournalisten Nyaas har gitt bladet en layoutmessig ansiktsløfting, og det ser ut til at stoffet er redigert noe strammere. Både dette tidsskriftet og innstillingen om Villrein og Samfunn (ViSa) forsøker å selge inn villrein og villreinforvaltning hos et større publikum enn den gamle menigheten. Om man lykkes i å øke engasjementet omkring denne norske ansvarsarten gjenstår å se. Som vanlig inneholder bladet mye aktuelt fagstoff, popularisert på en slik måte at det bør være tilgjengelig for alle praktikere som har et ansvar eller en interesse for den lokale villreinforvaltningen. Kulturstoff og kulturhistorie om villreinen har også fått sin plass. Rypeforvaltning og reportasjer er også med. Skal vi trekke frem noe så er kanskje artiklene om rypeforvaltning og kartlegging av gamle fangstanlegg det mest spennende å lese. Årboka distribueres av Villreinrådet i Norge v/ Jan Hageland, FOSA, 2881 Aust Torpa (jan.hageland@fjellstyrene.no). Prisen er kr 80,- pr. stk. 15

16 Fisk &Vilt Adresse Norges Skogeierforbund P.B Vika, 0115 Oslo