[Lytteeksempel 1: - Introduksjon; Hallgeir Pedersen Trio spiller Blues for Alice, komponert av Charlie Parker fra albumet Bluero ( 2006).

Transkript

1 [Lytteeksempel 1: - Introduksjon; Hallgeir Pedersen Trio spiller Blues for Alice, komponert av Charlie Parker fra albumet Bluero ( 2006).] Forord Jeg vil her gjøre et forsøk på å dele kunnskap med dere om musikkformen som kalles jazz. I dag kan jazz være så mangt og det er lett å bli forvirret i en jungel av vidt forskjellige musikalske utrykk hvor mange plasserer seg under betegnelsen jazz. Det kan være lett å si jeg liker ikke jazz!, fordi man har hørt noe rart eller merkelig musikk på radio eller TV, som ofte er annonsert som jazz. Utviklingen av teknologi og nye kommunikasjonsformer har i de siste årene bidratt til at det har oppstått mange varianter av jazzen, noe som har skapt og stadig skaper diskusjon. Enkelte tilhørere omfavner teknologiske nyvinner som dataprogrammering i musikken og mener dette er genialt, mens andre mener at ordenlig jazz kun skal spilles med akustiske instrumenter. Noen mener at musikken som skapes i dag ikke skal ha noe med fortiden å gjøre, mens andre igjen mener at skikkelig jazz er noe som har vært. Det mest fornuftige etter undertegnedes syn er at musikken er et utrykk av vår samtid og at samtiden ikke ville ha vært den samme hvis vi ikke hadde med oss arven og visdommen fra de som kom før oss. De fleste er likevel enige i at jazz er tuftet på improvisasjon (spontanitet) og kommunikasjon (samspill). Samtidig er de fleste enige i at mye av kjernen i jazzen har med å ha kjennskap til standardlåtene å gjøre, altså melodier som i sin tid bl.a. ble popularisert gjennom musikaler. Dette er låter som gjør at jazzmusikere over hele verden kan gå rett opp på en scene å spille med hverandre uten å ha øvd sammen på forhånd. Med andre ord: - det å ha grunnleggende kjennskap til tradisjonen. For eksempel kan en svensk jazzmusiker og en kinesisk jazzmusiker umiddelbart spille en hel konsert sammen selv om de Ikke kan snakke samme talespråk. I dette heftet vil dere få vite litt om jazz og spesielt bebop i skriftlig form. Imidlertid er det den klingende musikken som vil være det viktigste når det gjelder å fornemme og forstå hva dette dreier seg om. Derfor oppfordrer jeg dere til å lytte til musikkeksemplene og å spille sammen med utgangspunkt i de forslagene jeg har listet opp mot slutten. Det er også satt opp en ordliste for å forklare en del vanskelige ord. Alt dette vil være med på å gi dere et fint grunnlag når vi møtes til konsert. God fornøyelse! Hallgeir Pedersen Den første jazzens vugge Jazzens historie er relativt kort, rundt 100 år. Den oppstod i sørstatene i USA, New Orleans, og kan sies å være en blanding av afrikanske, amerikanske og europeiske musikktradisjoner. I løpet av 1920-årene spredte den seg over store deler av verden pga utviklingen av nye medier som grammofon, Radio og film. Jazzen har gjennom historien endret seg og vært gjennom mange stilendringer, hvor Bebop-perioden regnes som en av de mest sentrale. [Lytteeksempel 2: - Eksempel på tidlig jazzinnspilling; Heebie Jeebies med Louis Armstrong and his Hot Five, innspilt i Chicago, 1926.] New York, den moderne jazzens vugge New York City Bebop er jazz stilen som begynte å ta form tidlig på 1940-tallet i New York i USA, altså samtidig ved utbruddet av andre verdenskrig. Den opprinnelige Bebop-perioden

2 sies å vare fra 1945 til 1955 der den avsluttes med altsaxofonisten Charlie Parkers død. De fleste regner Parker som Bebopens absolutt fremste musiker og viktigste stil skaper. [Lytteeksempel 3: - Confirmation fra 1953, av og med Charlie Parker.] Charlie Parker. Swing utvikler seg til Bebop På slutten av 1930-tallet var mange av de unge svarte musikere som spilte i de store Swing-orkestrene utilfredse med at de kun fikk spille arrangert musikk, med andre ord musikk som i hovedsak var skrevet ned på noter. De hadde sjelden anledning til å opptre som solister der de kunne improvisere fritt. Swing var datidens popmusikk og det var viktig at den var lett tilgjengelig for de store massene, der den for det meste hadde funksjon som underholdningsmusikk i form av for eksempel dansemusikk eller akkompagnement til musikaler og Broadway-shows. [Lytteeksempel 4: - Her hører vi et typisk eksempel på den kommersielle Swing-stilen i låta Begine the Beguine fra 1938 med the Artie Shaw Orchestra.] Typisk storband fra slutten av 30-tallet. Nå ville musikerne bort fra den kommersielle tankemåten som mot slutten av 30-tallet fortsatte å prege Swing i større og større grad. Dette førte til at enkelte musikere begynte å eksperimentere med musikken. De møttes på jam sessions etter sine opprinnelige spillejobber og spilte ut i de lange nattetimer uten å ha øvd sammen på forhånd. Denne musikken ble spilt i mindre grupper noe som umiddelbart åpnet opp for friheten til å uttrykke seg fritt. Slike små grupper bestående av for eksempel saxofon/trompet/piano/kontrabass/trommer (kvintett) kalles for en "jazz combo. Jazz comboen var ingen ny oppfinnelse, men vanlig alt i New Orleans år tidligere. Buddy Boldens jazz combo i New Orleans fra så tidlig som 1905, antagelig verdens første jazzband. Bebop comboen (blåsere og komp) Man forsøkte nå å skape musikk sammen med nye musikalske virkemidler: - Bassisten spilte melodiske basslinjer og stod for en drivende, swingende puls (walking). - Trommeslageren la nå sitt hovedfokus over på ride-cymbalen, i motsetning til tidligere hvor hi-hat, basstromme og skarptromme som oftest ble brukt til å drive fram orkesteret, da med markeringer på alle av taktens fire slag. Bebop-musikerne spilte fortsatt for det meste 4/4-deler, men hi-hat ble nå brukt til å markere på 2 og 4. Skarptrommen ble benyttet til mer overraskende innspill og den nye bruken av basstrommen ble ofte referert til som bombe dropping, eller på amerikansk dropping bombs! - Pianisten (av og til gitarist) spilte med utvidet harmonikk. Det vil si tilføyde nye toner til akkordene sine, slik at lydbildet ble mer fargerikt og samtidig mer avansert. Akkompagnementet ble variert rytmisk i større grad, hvor man tidligere ofte benyttet seg av fastlåste rytmiske figurer. - Blåserne (saxofon/trompet) spilte lange utbroderende soloer med intrikate vendinger og jevnere noteverdier enn tidligere. Her var det om å gjøre å utvise størst mulig musikalsk fantasi. I prinsippet hadde også trommeslageren, bassisten og den som trakterte akkordinstrumentet (piano, gitar eller vibrafon) samme rettigheter som

3 blåserne til å ta en solo. - Man skrudde opp tempoet på standardlåtene og til slutt var det kun de aller beste som klarte å henge med. Konservative kritikerne av den nye stilen oppfattet eksempelvis det nye trommespillet som kaotisk da de trodde at trommeslageren nå spilte: én rytme med den handa og én annen med den andre og dette uten sammenheng!. Videre ble det sagt at jazzen nå hadde tapt plassen som dansemusikk, da musikken var blitt så komplisert at folk ikke kunne danse til den mer. Det siste var i bunn og grunn en sannhet, men også intensjonen da tilhørerne av bebopbevegelsen ønsket at deres musikk skulle oppfattes som absolutt musikk. [Lytteeksempel 5: - Kim fra 1953, fremført av Charlie Parker.] Musikerne tok altså de kjente låtene de hadde spilt innefor storbandets trange rammer og benyttet disse som grunnlag for sine improvisatoriske utflukter. Ved mange tilfeller komponerte man nye kompliserte melodilinjer over disse akkordene. Slike kjente akkord-skjemaer kalles for changes mens en slik ny og komplisert melodilinje ofte blir referert til som et bop-tema. [Lytteeksempel 6: - Den kjente standardlåten What is this thing called Love ] (Cole Porter) i en sterk fremførelse av Ella Fitzgerald, på Swing-vis fra Denne innspillingen sammenlignes med Hot House (Tadd Dameron) fremført av Charlie Parker og Dizzy Gillespie på Bebop-vis i lytteeksempel 7. Hot House er altså et bop-tema over What is this thing called Love. (for å høre et annet typisk bop-tema, henvises det til lytteeksempelet; Confirmation.) Enkelte ganger spilte man ikke engang melodi eller tema, men gikk rett på improvisasjonen, slik Charlie Parker gjør i det foregående lytteksempelet Kim. Bird I dette miljøet var Charlie "Bird" Parker ( ) alles forbilde. Det sies at han var så god at mange sluttet å spille på dagen når de fikk høre ham spille. Det fins historier om musikere som etter å ha hørt Parker, kastet hornet sitt i Hudson-elva og begynte og forfølge ham som disipler. Parkers spill var så til de grader forut for sin tid at nesten alle musikere prøvde å kopiere ham, men kun et fåtall klarte å nærme seg. Disse ble til datidens jazzelite i New York og verden forøvrig. [Lytteeksempel 8: - Charlie Parker; Ko ko fra 1945.] Hans kritikere delte seg grovt sett inn i to båser: 1. De konservative som forbannet Bebopens komme 2. De begeistrede som anerkjente Bebop som en av musikkhistoriens største revolusjonære omveltninger. Hvordan han fikk tilnavnet Bird, har opphav i en rekke teorier. De vanligste er at hans spill hørtes så lekende lett ut at man assosierte det med lettheten en fugl flyr på. En annen teori er at Parker alltid var i trøbbel grunnet sitt narkotikamisbruk og sonet fra tid til annet i fengsel for dette. Han fikk dermed tilnavnet Yardbird som betyr fengselsfugl, etter hvert forkortet til Bird. En tredje teori på hvordan han fikk sitt nick-name, går ut på at under en turné tidlig i hans karriere, kjørte turnébussen over en kylling ved et uhell, hvorpå Parker fikk stoppet bussen. Han gikk så ut, plukket opp den døde kyllingen og insisterte på å ha den til middag i stedet for at den bare skulle dø forgjeves.

4 Charlie Bird Parker i aksjon. Å kjøre kor Ordet "swing" som tidligere ble brukt om 30-tallsjazzen, ble nå brukt for å beskrive at musikken hadde et drivende preg. Bebop på sitt beste skal swinge! Den nye musikken hadde stort sett en instrumental vinkling, dvs. spilt med instrumenter. Vokale innslag var meget sjeldne, men de få gangene en vokalist våget seg utpå for å ta en solo, eller som man på jazzspråket kaller for å kjøre kor, hermet sangerne nå etter instrumentene. Fra et vokalt ståsted ble denne måten for sang kalt "scat-sang" eller "scatting", en stil som hadde sitt utspring fra New Orleans-jazzens store sønn, Louis Armstrong tiår i forveien. Det sies at Armstrong oppdaget denne måten å synge på ved at han rett og slett glemte teksten på låta (se tilbake på lytteeksempel 2). For å få fram musikkens aksenter, var sangerne nå nødt til å ta i bruk ord som "be-bop-a-rea, bebelibop-ah"! Her oppstod antakelig begrepet "bebop" (også brukt: "rebop"). [Lytteeksempel 9: - Her er et opptak fra 1949, fra en berømt konsertserien ved navn Jazz at the Philharmonic. ] Dette var jam sessions satt i stand av promotoren, Norman Granz. Vi hører her en blanding av Bebop - og Swing-musikere. Standardlåta How high the moon blir ledet an med briljant scat-sang av Ella Fitzgerald, mens Bird følger på med et mesterlig kor. Etter Parker er ferdig med sin solo, råder det desorientering i leiren. Det å spille etter Parker kan vel sammenliknes med utrykket - å hoppe etter Wirkola. En annen teori om kilden til ordet bebop kommer fra latinamerikanske bandledere som ofte på spansk ropte "Arriba! Arriba!" for å oppildne bandet, i betydningen kom igjen". Dette utrykket hadde antakelig igjen sitt opphav fra kuskene, der det ble brukt for å få hestene til å trekke. Impulser fra Kansas City og Europa Charles Christopher Parker jr. ble født 20. august 1920 og vokste opp i Kansas City, Missouri. Moren var hushjelp, mens faren var underholdningsartist på nattklubber, hvor han spilte piano, sang og danset. Charlie likte å høre på faren når han spilte piano, men faren var ellers lite til stede i unge Charlies liv da han hadde store alkoholproblemer og døde i et fylleslagsmål mens Charlie enda var tidlig i tenårene. Charlies hovedinteresse ved siden av musikken var å lese. Etter og spilt baritonsax i skolebandet en tid, kjøpte moren ham en altsaxofon for sine siste sparepenger. Fra fjortenårsalderen alt visste Charlie at musikken var hans vei å gå. Mens moren jobbet nattskiftet, snek han seg ut på nattklubbene hvor han fikk lurt seg til å høre de store musikerne tilhørende Kansas Citys jazzelite. Her fikk han stifte bekjentskap med det hardtswingende Count Basie storbandet og det elegante spillet til Basies tenorsaxofonist, Lester Young. Mange av grunnidéene til bebop ble hentet nettopp fra den røffe 30-talls Kansas Citystilen, som kan regnes som en gren av Swing. Her var det uvesentlig om man kunne lese noter eller ikke. Musikken var stort sett gehør-basert, der man ofte konstruerte låter på sparket ved å bygge opp korte, enkle og fengende riff. [Lytteeksempel 10: - Riff-basert låt fra samtiden; Hallgeir Pedersen Trio, Bluero.] Det viktigste for en musiker var å kunne jamme med/til musikken. Her var det en del uskrevne regler musikerne måtte kunne for å henge med. En av disse reglene gikk ut på at man først spilte melodien, deretter improviserte solistene i tur og orden. Når en solist gikk tom for idéer, leverte han ballen videre til neste solist. Etter at alle

5 solistene var ferdige, var det på tide å avslutte låta ved å spille melodien igjen. Charlie Parker tok denne tradisjonen med seg til New York rundt Han hadde lært på den harde måten ved å kjempe seg fram på jam sessions kveld etter kveld i årevis. Et avgjørende øyeblikk i unge Parkers liv var nettopp en slik jam session. Håpefulle unge musikere stod i kø for å vise seg fram, for deretter kanskje å få spilleoppdrag med Kansas Citys jazzelite. Her hadde man muligheten til å spise kirsebær med de store ved at man gikk opp på podiet og forhåpentligvis spilte en oppsiktsvekkende solo. Tenåringen Charlie Parker, hadde et dryss med nye musikalske idéer i hodet, men klarte ikke på denne tiden å sortere ut disse idéene til et fullendt uttrykk. Han gikk opp på scenen der han fortvilet prøvde å henge med på en standardlåt, men soloen hans ble så til de grader dårlig at han ble gonget ut, ved at trommeslageren Jo Jones skrudde av en av sine cymbaler og kastet den inn på scenen med et kræsh! Musikken stoppet opp øyeblikkelig. Det ble så stille i lokalet at alle kunne høre en knappenål falle, deretter brøt hele folkemengden ut i latter, mens de pekte på Charlie og ristet på hodet. Denne utrolig ydmykende opplevelsen og latterliggjørelsen foran hele Kansas Citys jazzelite gjorde at Charlie tenkte: - Aldri mer! Han satte i gang den intense øvingsperioden som skulle forvandle ham til Bird, en av musikkhistoriens største ikoner. Han eksperimenterte med de nye idéene sine til han kunne spille dem i hvilken som helst musikalsk sammenheng. Mye av inspirasjonen sin hentet han også fra klassiske komponister som Johann Sebastian Bach ( ) og Igor Stravinskij ( ). Alt dette bakte seg inn i Parkers underbevissthet. [Lytteeksempel 11: - Variasjon nr 2. fra Goldberg variasjonene av J. S. Bach, Spilt av Glenn Gould i et berømt opptak fra 1955.] [Lytteeksempel 12: - Sonate av Igor Stravinskij.] Da han flyttet til New York for godt i 1940, fant han likesinnede i blant andre trompetisten Dizzy Gillespie, pianistene Thelonious Monk og Bud Powell, samt trommeslageren Max Roach. Sammen eksperimenterte de videre med musikken som skulle definere moderne jazz. (For å høre eksempel på hvordan Dizzy Gillespie spilte, lytt på Hot House og Ko ko og for å høre Max Roach, lytt på Kim og Confirmation.) [Lytteeksempel 13: - Bud Powell var en av de få musikerne som kunne måle seg med Parker. Her i Powells egen Bud s Bubble fra 1947.] Disse musikerne og miljøet rundt bebopbevegelsen var samtidig opptatt av det rasemessige og at deres kunst skulle bli akseptert på lik linje med annen kunst. Tragedien bak Bird Birds narkotikamisbruk gjennom mange år skulle på tragisk vis bli hans bane. Kroppen hans sa rett og slett stopp og han døde i New York 12. mars, 1955, bare 35 år gammel. Han ble gravlagt i Kansas City, enda dette var i strid med hans siste vilje, da han mente at byen aldri hadde hjulpet han eller gjort noe godt for ham i hans levetid.

6 [Lytteeksempel 14: - Parker s mood. Denne melankolske innspillingen av sin egen blues fra 1948, er av mange ansett for å være et av jazzhistoriens mest følelsesladde øyeblikk.] Bebop fortsetter å inspirere - Trompetisten Miles Davis, en tidligere medspiller av Parker, skulle ta opp arven fra Bebop og samtidig la seg inspirere av andre musikkgenre. Alt fra funk, folkemusikk, rock og pop skulle han etter hvert integrere i sin musikk. [Lytteeksempel 15: - Jazzen fortsetter å gå nye veier. Låta Frelon Brun fra albumet - Miles Davis; Filles de Kilimanjaro, 1968.] - I Norge var gitaristen Thorgeir Stubø ( ) et godt eksempel på en jazzmusiker som har trykket det tidløse bop-idéalet til sitt bryst. [Lytteeksempel 16: - Standardlåta The Song is You (Kern/ Hammerstein II) fremført av Thorgeir Stubø fra plata Notice, 1981]. - Pianisten Keith Jarrett er et godt eksempel på en aktuell musiker som i dag fortsetter å ta vare på den amerikanske jazztradisjonen: - Det å ta tak i standardlåtene og improvisere og brodere dem ut til det fulle. [Lytteeksempel 17: - All of You (Cole Porter) tolket av The Keith Jarrett Trio, fra albumet Standards in Norway, innspilt i 1989.] - Bebop har påvirket utallige stilarter. Dette er tydelig til stede i for eksempel Hip-hop og Rap, der rapperens rytmiske frasering (måten rytmen betones på) har klare paralleller til Bebop og hvor også sosiale og rasemessige temaer løftes fram. Ordforklaringer: Saxofon vs. saksofon: her tviholdes det på å skrive saxofon med x, da dette instrumentets oppfinner het Adolphe Sax (Belgia). Improvisasjon: Kommer fra latin, improvisus: im = ikke, pro = før, visus = sett, som kan defineres: - tatt på sparket, med utgangspunkt i erfaringer. Å kjøre kor : Kommer av "Chorus", som er hoveddelen på et musikkstykke. Amerikanerne sier "..to take one Chorus" og mener da en runde solo på låta. På norsk bruker man kor om å improvisere, eller å ta en solo i jazzsammenheng. Standardlåt: Kjente melodier, ofte fra musikaler, som jazzmusikerne tok med seg videre og brukte som grunnlag for deres improvisasjon. Noen eksempler på standardlåter kan være: Have you met miss Jones, I get a kick out of you, Over the Rainbow, Fly me to the Moon og I got Rhythm. Både låta Kim og Bud s Bubble fra lytteeksemplene er basert på I got Rhythm (Rhythm Changes), mens Ko ko er basert på en annen kjent låt ved navn Cherokee. Absolutt musikk: Musikk skapt utelukkende for musikkens del, uten å ha funksjon som dansemusikk, teatermusikk, filmmusikk etc. Mao: - musikk i kraft av seg selv. Det motsatte av program musikk, som er komponert for å beskrive en stemning eller et hendelsesforløp. Gehør-basert: Å spille musikk uten noter, med kun øret som referansepunkt, der man benytter seg av personlige musikalsk erfaringer (se improvisasjon). Mao: - å spille på øret, eller å spille det man hører.

7 Vokal: Med sang Horn : I jazz-sammenheng refereres det her til instrumentet med tanke på alt fra trompet, saxofon til gitar. For eksempel kan en jazzmusiker si til en annen: ta med hornet, så går vi på jam!. Konservativ: gammeldags, eller en som ikke liker at nye trender tar over, men heller holder seg til det han/hun er vant med. Kommersiell musikk: tanken om at musikk ikke har verdi hvis man ikke kan profittere økonomisk på den. Kommersielle krefter ønsker at musikken skal være så enkel som mulig. Mao skal musikken ta minste motstands vei gjennom øret slik at flest mulig lyttere kan oppfatte den og dermed kan platebransjen få størst mulig salg slik at det tjenes mest mulig penger på den. Utvidet harmonikk: refereres her til som enkelte toner tillagt vanlige akkorder. For eksempel, hvis man legger den sjuende tonen i C-dur skalaen, altså tonen; h, til en C-dur treklang (tonene c-e-g spilt samtidig), får vi Cmaj7. Her er et mer avansert eksempel: - I stedet for G7-G7- C-C (fire taktslag på hver) spiller man for eksempel utvidete akkorder som: Dm7-G7(b9)-Cmaj7-Cmaj7 (igjen fire taktslag på hver akkord). Oppgaveeksempel til musikkskoleelever: - Klassen deles inn i grupper på maks 6 stykker, minimum 3 på hver. Man tar tak i den riff-baserte komposisjonen Bluero og øver inn låta. - Bluero er en 12-takters blues som går i B (Bb på amerikansk). Man benytter seg av et tre akkorders blues-skjema (Bb7-Eb7 og F7). Alle prøver å spille et kor, dvs. minst én runde solo (12 takter). - Det er fint hvis noen spiller bass og trommer, men det er ikke en nødvendighet. - Det er lov å bruke alt fra for eksempel el-gitar og blokkfløyte til sang og rapping for å få til dette. Ikke vær redd for å spille/synge feil, bare hopp ut i det! - Man kan swinge om så på bare én tone: - tonen b låter bra, det samme gjør tonen f. - Tips og innledning til utforsking av blues: - ta utgangspunk i b-moll pentaton skala, med tonene b- dess-ess-f og ass (penta betyr fem, altså en skala med fem toner). I tillegg passer tonen e, fint inn. Dette låter knall over de fleste blues-progresjoner (changes). - Rammene blir da som følger (slik gjør dere): -1. Spill melodien først (presentasjon) 2. improvisasjon (alle kjører et kor på minst 12 takter) 3. Spill melodi (avslutning). - Det er viktig å ha en munter, gehør-basert tilnærming til dette: - Lytt flere ganger på låta først! - Lykke til og glem ikke å ha det artig! Med swingende hilsen fra Hallgeir Takk til Musikk i Finnmark (MiF) og Den kulturelle skolesekken i Finnmark som har fattet interesse for dette prosjektet. Spesiell takk går til Bjørn Alterhaug for inspirasjon og interessant dialog.

8 Kilder: - Bjørn Alterhaug - Bok: Ross Russell (1972) Charlie Parker lever! (Bird Lives!) Utkommet på norsk i 1978,Gyldendal Norsk Forlag, Oslo- - Modern Jazz: Forfattet av Ted Goia: The History of Jazz (1997). Oxford University Press. - Film: Bird av Clint Eastwood (1988). - D. Leon Wolff, Louis Armstrong "Bop Is Nowhere", Keeping Time, Readings in Jazz History, Robert Walser (Ed): Oxford University Press, 1999, s For de som vil vite mer: - Offisiell hjemmeside om Charlie Parker: k - Biografi av Lauren Peterson: k - - Klipp fra youtube: - Tribute page to Bird: Ellers, hvis man søker på Charlie Parker og Bebop på Internett, får man opp mange interessante treff.