oktober årgang a k t u e l t o m m i s j o n o g k i r k e Tolv år & barnesoldat

Transkript

1 oktober årgang a k t u e l t o m m i s j o n o g k i r k e Tolv år & barnesoldat

2 Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) innhold Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger Besøksadresse: Seehusensgt 41, 4024 Stavanger Telefon Telefax E-post: Redaksjonen: Generalsekretær: Side 6 Sophies verden: Sophie Küspert er født i Tyskland, tilbrakte barneårene på Hamarøy og tenårene på Madagaskar. For henne er ikke hjemme knyttet til et land eller sted, men der hvor familien er. Kjetil Aano Redaktør: Eivind Hauglid (eha@nms.no) Redaksjonssekretær: Silje Kaldestad Maudal (80%) (skm@nms.no) Grafi sk formgiver: faste spalter i dette nummer Inger Marie K. Stangeland (ims@nms.no) 3 Kjære lesar 4 Småjenter tvinges til soldatliv Abonnement: 16 Utgangspunkt 6 Sophies verden Tlf infosenter@nms.no 17 Nistepakken 10 Fremtidens misjonærer? Årsabonnement kr 340,- Studenter kr 170,- Utlandet utenom 26 Misjonærkontakten 12 Tok utfordringen! Skandinavia kr 400,- (med fly kr 500,-) 28 Rundturen 14 Vil du holde selskap? Lyd-cd: KABB A/S. Årsabonnement kr 340,- 31 Bokomtaler 15 Dei vil førebu GF 08 i bøn Bankgironr.: Annonser: PromarkNorge Nytt Nettverk 18 Misjonsbilder & nye bilder av misjonen tlf / Sprell Dette bladet er trykt på svanemerket, klorfritt og 100 % resirkulert papir hos Gunnarshaug Trykkeri AS i Stavanger. forside ill. foto av tidl. barnesoldat, christian relief network

3 Side 10 Lystne på opplevelser: Ett år på Hald Internasjonale Senter er ingen ferie. I disse dager reiser 43 norske ungdommer ut i verden for å bekjempe fattigdommen, oppleve noe eksotisk og lære hvordan misjonen arbeider! Side 12 Tok utfordringen igjen! Kjersti og Per Ragnar Matre Haraldstad var misjonærer i Japan på 80-tallet. Når barna nå var blitt voksne og hadde flyttet ut, hoppet de i det igjen. Side 18 Bildets makt: Marianne Gullestad har analysert misjonsbilder og gir i sin bok Misjonsbilder. Bidrag til norsk selvforståelse innsikt i hvilke betydninger og virkninger bilder kan ha. kjære lesar leiar ved redaktør eivind hauglid Det er litt rart å skrive Kjære lesar her i Thailand. Eg har ikkje for vane å reise bort når det er deadline, men det har eg altså gjort denne gongen. Kvifor har eg gjort det? Svaret er ganske enkelt. Eg ynskjer å gje norske misjonsvener eit misjonsbilete frå Thailand. Her i Thailand er eg reiseleiar for ein gjeng som nå får sjå med eigne auge. Dei får lukte og kjenne, smake og høyre. I dag har vi t.d. høyrd fleire sterke vitnesbyrd om korleis Jesus har helbreda, sett fri frå vonde åndsmakter og tatt bort lysten til alkohol, tobakk og gambling. Desse vitnebyrda er ikkje omarbeidd for å egne seg på trykk, men vi har fått dei usensurert og live. I dette nummeret har Kjetil Aano skreve ein lengre artikkel om den flotte boka Misjonsbilder av Marianne Gullestad. I Misjonstidendes redaksjon prøver vi i kvart nummer å gje eit sant, inspirerande og oppmuntrande bilete av det arbeidet du som les dette, er ein del av. Kanskje pussar vi for mykje på det som kjem på trykk? Eg veit ikkje, men eg veit at dei inntrykka, eller bileta som vi sit igjen med etter å ha møtt ein levande kyrkjelyd 700 km frå Bangkok, nesten på grensa til Laos, er bilete som korkje kan festast på papir eller på fi lm, men som er inni hjarta våre. I desse klimatider er det nok ikkje heilt korrekt å oppfordre til å reise, men eg trur at slike turar er med på å gje misjons- og kyrkjefolk eit meir korrekt misjonsbilete. Eg trives godt med å stå på norske talarstolar og fortelje frå Thailand, men eg er overtydd om at dei som er med på denne turen, vil kome heim med sterke vitnesbyrd om det som skjer der evangeliet får fotfeste, og dei vil vere gode ambassadørar for misjonsarbeidet. 3

4 Småjenter tvinges til soldatliv Hva skjer med en jente i ti-tolv-årsalderen som blir kidnappet, tvunget til å drepe mennesker, gjerne fra sin egen familie, og tvunget til å være sex-slave? Hva skjer med et lokalsamfunn når disse jentene etter noen år eventuelt vender tilbake til landsbyen sin, kanskje med et par barn å ta vare på? Hva kan kirken gjøre for å hjelpe i denne vanvittige situasjonen? T& F tekst: marit rødland ill.foto: christian relief network Kirken kan gjøre noe både fysisk og åndelig. Vi må lytte til disse jentene, hjelpe dem til å få ut alt det unevnelige onde de bærer på. Vi må gjøre det Jesus gjorde, være medfølende og vise omsorg samtidig som vi også forteller dem om det kristne håpet, frelsen. Hva kirkene vet Det er Emiline Ndossi fra Tanzania som sier dette til Misjonstidende (MT). Hun har vært prest i den lutherske kirken i hjemlandet i mange år, og har de siste årene vært rektor på det praktisk teologiske seminaret på Makumira University College. Det er en del av Den lutherske kirke i Tanzania sitt universitet. Nå studerer hun emnet Hvordan kan afrikanske kirker bidra til å reintegrere barnesoldater til samfunnet.

5 Emiline Ndossi Hun skal skrive doktoravhandling over emnet, og jobber for tiden med dette ved Misjonshøgskolen i Stavanger. Kirkene i disse områdene vet hva som foregår. De kjenner til at tusenvis av jenter i årsalderen blir kidnappet, og de vet om de redslene disse jentene må gjennomgå. Noen kirker har alt laget programmer for dem, der jentene skal bli fulgt opp når de eventuelt vender tilbake. Min oppgave er å se på hva kirken gjør. Og om den gjør noe. For det er forskjell på å vite og å gjøre noe. Når avhandlingen min er ferdig, skal kirkene få anledning til å se på arbeidet og benytte seg av det. Og jeg håper også at hele verden skal få øynene opp for dette grufulle som skjer mot jentebarn i området. Vil dele kunnskap Emiline Ndossi er fra Kilimanjaro. Hun kjenner til Misjonshøgskolen i Norge fordi de har flere prester i den lutherske kirken i landet som har tatt utdannelsen sin her. Hun forteller at faren hennes syntes det var viktig at hun fikk utdannelse, selv om det ikke var vanlig for jenter. De skulle jo bare være noens kone. (Og Emiline giftet seg også, med en kristen lege som hadde det samme synet som hennes far.) Faren til Emiline så nok at jenta hadde gode evner, og han bestemte at hun skulle få utdanning. Emiline var veldig glad for den bestemmelsen, for hun elsket å lære nye ting, og elsket skolen. Det førte henne til prestestilling i Den lutherske kirken i Tanzania, og siden ble hun rektor på det teologiske seminaret ved kirkens universitet. Fortsatt elsker hun å lære, og doktoravhandlingen på Misjonshøgskolen ser hun på som en god anledning til ny kunnskap som hun kan dele med andre. Verden må få vite Jeg bor i nabolandet til et land hvor paramilitære styrker kidnapper barn som de hjernevasker og tvinger til å være soldater. De blir lært opp til å håndtere våpen, de blir tvunget til å drepe mennesker, jentene blir tvunget til å være sexslaver, og de lever under helt forferdelige kår. Tortur hører også med til deres hverdag. Dette har pågått lenge, men jeg visste ingenting om det. Da jeg fikk vite om det, måtte jeg bare gjøre noe. Verden må få vite hva som foregår. Så grunnen til at jeg jobber med denne avhandlingen, er at jeg har som mål å la folk få vite om dette grufulle. Og jeg vil vite at noe blir gjort fra kirkens side for å hjelpe. Jeg vil se på hvordan kirkene involverer seg, både praktisk og åndelig. Hvilke programmer har de til dette, og hvorfor har de valgt akkurat dette programmet? Når jentene etter noen år vender tilbake til landsbyen de kommer fra, er det ofte både med veneriske og andre sykdommer, og kanskje har de et barn eller to som de har fått i fangenskapet. Noen av dem har klart å rømme, andre blir sendt vekk når de har fått barn eller er syke. Alle jentene som kommer tilbake har forskjellige og vanskelige erfaringer. Jenter trenger kvinner Jeg tror at jentene trenger kvinner som ser på dette problemet. Og jeg, som kvinne, ser kanskje på en annen måte enn menn, sier Emiline. Hvordan kan dette hjelpe kirkene? Det er ingen garanti for at en kvinnes syn blir gitt oppmerksomhet, for mange av kirkene i området er patriarkalske. En kvinnes stemme lar seg ikke høre så lett. Det er få kvinner i kirkene som er ledere. Jeg er takknemlig for at den lutherske kirken i landet mitt ser at det er viktig med det arbeidet vi nå har satt i gang med. Jeg tenker mange ganger: Kan vi virkelig få gjort noe med det? Jeg ber om at Gud må få bruke meg, så jeg kan bli til hjelp for disse jentene, sier Emiline Ndossi. Prosjekt reintegrering Misjonshøgskolen (MHS) har samarbeid med flere universitet rundt om i verden, både når det gjelder teologi og andre emner. Makerere University i Kampala, Uganda, er et slikt samarbeidsuniversitet. Her samarbeider man nå om prosjektet Reintegrering av kvinnelige barnesoldater. I Nord- Uganda har det siden 1986 vært rekruttert i overkant av barnesoldater til Bård Mæland Herrens Motstandshær, og svært mange av dem er jenter, forteller professor ved MHS, Bård Mæland, som er høgskolens prosjektkoordinator. Prosjektet går på reintegrering av jenter. Jentene må demobiliseres, avvæpnes, rehabiliteres på egne sentra, og til slutt reintegreres. Mange har blitt kidnappet ut av et fellesskap, påført lidelse, de har selv påført andre lidelse, og nå skal de tilbake igjen. Det er ikke lett. De tidligere soldatene kan bli sett på som bærere av ondskap, som besatte, forteller Bård Mæland. I et område som er rikt på tradisjonelle ritualer, vil både renselsesritualer og forsoningsritualer være aktuelle for å støtte barna på deres vei hjem. Prosjektet skal derfor blant annet se på forskjellige ritualer som benyttes i reintegrasjonsprosessen. I et annet prosjekt vil Emiline Ndossi se på holdningene og verdiene hos kirkene, som forhåpentligvis kan skape rom og åpne opp for forsoning og tilgivelse i kirken. Det er ikke bare i Nord-Uganda styrker bruker barnesoldater. I mange av konfliktene i Afrika og Asia har barnesoldater vært involvert, noen helt ned i sjuårsalderen. Barn er fleksible, og kan bli svært effektive etter å ha blitt hjernevasket eller tvunget til å begå bestialske handlinger. På verdensbasis er det snakk om barn som er soldater. Barn, vold, krig, sex og fattigdom. Når alt dette blir kombinert, blir det uforståelig forferdelig, sier Bård Mæland. Det er likevel håp. Disse unge kvinnene kan hjelpes tilbake til samfunnet for eksempel gjennom yrkesopplæring eller mindre bidrag til å starte opp egen næringsvirksomhet. Det er også slik at selv om disse barna har opplevd og også vært årsak til forferdelige ting, så thar livet mange muligheter. 5

6 Sophies verden Tittelen Sophies verden hadde passet helt perfekt hvis det ikke hadde vært for at navnet uttales Såffi. T& F tekst & foto: silje k. maudal Født i Tyskland og med tyske foreldre. Oppvokst i Hamarøy til hun var tolv og siden på Madagaskar. Ikke rart at Sophie Küspert (19) sier at hjemme er sammen med familien. Slik sett er Sophie nå borte. Alene i Norges regnhovedstad, Bergen, for å studere. Nærmeste slektning er broren som går siste året på videregående på Framnes i Norheimsund. Og de to treffes ofte i helgene, for familien Küspert trives i hverandres selskap. Hest eller internat Da Sophie var tolv, fikk hun valget: hest eller Madagaskar. Pappa hadde akkurat bygd stall til meg da de spurte om jeg ville flytte til Madagaskar, for mamma og pappa hadde fått tilbud om jobb i Det Norske Misjonsselskap (NMS). Først valgte jeg hest, neste dag Madagaskar, og så hest, ja, det var ikke lett. Men det ble altså til at vi i 2002 flyttet til andre siden av kloden, forteller hun. Og når Sophie sier vi mener hun mamma Sonja, pappa Klaus-Christian, broren Hans-Christian (18) og lillesøster Alma (10). På den afrikanske øya gikk Sophie først ett år på Den norske skolen i Antsirabe og siden på gassisk videregående. Jeg og Hans-Kristian bodde på internatet. Og vi stortrivdes, forteller hun og kjenner seg absolutt ikke igjen i internatdebatten som har rast i mange aviser i sommer. Vi hadde flotte internatledere og lærere. Dessuten så vi foreldrene våre hver tredje helg og i feriene. Men jeg vet at Alma syntes det var tøft. Hun savnet oss veldig, og hun er på mange måter blitt et enebarn siden vi bodde så langt borte. Men så er hun også mye yngre enn Hans-Christian og meg, Jeg Kjenner meg absolutt ikke igjen i internatdebatten i sommer. sier Sophie. Misjonstidende møter henne ved den blå steinen på Torgalmenningen i Bergen sentrum. Det regner, og vi søker raskt ly på spisestedet Dickens. I et stille hjørne i andre etasje får Sophie mulighet til å dele fra sin verden. Og hun deler villig, mens hun nyter en kopp med varm, svart kaffe. Jeg er kanskje litt enkel. Men jeg liker den best slik, svarer hun når hun blir tilbudt cappuccino, caffe latte eller noe annet. På Madagaskar drikker de massevis med sukker i kaffen. Det smaker forferdelig, ler hun, og det glitrer i de mørke øynene som gir henne et litt sydlandsk uttrykk. Trives du i Bergen? Ja, det er en fin by, men det regner for mye. Når slutter det egentlig å regne? 6

7 Fra solskinnsøy til regnværsby: Sophie Küspert er i full gang med studier i Bergen. Men lengter tilbake til Madagaskar. Til familien og forloveden. Hun får ikke svar. Med oppvekst på Askøy og som tidligere student i samme by, vet jeg at regnjakke er et must. Kanskje like greit at vi snakker om Solskinnsøya! Beste året i mitt liv Det siste året har vært det beste i mitt liv, hevder Sophie og forteller at hun etter videregående bestemte seg for å ha et friår og bo sammen med foreldrene som var flyttet fra Ihosy til Antsirabe. Å kalle det et friår er nok en underdrivelse, for Sophie har egentlig vært litt over alt og deltatt i alt mulig: undervisning og skolebesøk på barneskoler på landsbygda, lært døvespråk og blitt kjent med døvearbeidet, tatt motorsykkellappen, opprettet og deltatt i et klassisk kirkekor, skrevet bok om lek i skolen for lærere, blitt ringforlovet og drevet med litt kontorarbeid på pappa Küsperts kontor for å nevne noe. Sophies mange aktiviteter kunne vært utgangspunkt for en rekke artikler. Men kanskje mest oppsiktsvekkende er det at en 19 år gammel jente har laget lærebok for gassiske lærere! Sophie forklarer: I fjor høst var jeg noen uker på besøk på en landsbyskole i Mitsinjo på Sørvest- Madagaskar. Mens jeg var der, fant jeg ut at gassiske skoleelever leker svært lite. Det er ikke tradisjon for lek i opplæringen slik som i Norge. Dermed fikk jeg ideen til en bok eller et hefte med leker som kan brukes i undervisningen. Og boken som har fått navnet Mihisa, er blitt populær. Samme dag som intervjuet ble gjort fikk Sophie e-post der hun ble fortalt at den var blitt bestilt til lærere på alle de lutherske skolene landet. Helt utrolig, men jeg kan ikke ta all æren, sier hun. Min forlovede Mparany, som er utdannet lærer, og min venn, Tojo, som er svært dyktig til å illustrere, hadde hovedrollene. Det var de som bar prosjektet, sier hun. Ja, og så må hun ikke glemme pappa. Som mangeårig lærer og studieinspektør i Norge, og med ansvar for blant annet prosjektet grønne skoler på Madagaskar, er han godt kvalifisert som konsulent. Pappa er unik. Å være i nærheten av ham er alltid både lærerikt og morsomt. Gubben og katten Findus I Bergen deler Sophie husrom med syv andre jenter. Vi bor på Laksevåg i fjerde etasje i et bedehus. Det er fryktelig kjekt. Jeg er veldig sosial, så det passer meg perfekt. Vi prater og prater og koser oss med kakao på kjøkkenet om kveldene. Og vil jeg være litt i fred, kan jeg trekke meg tilbake på rommet mitt. Med din bakgrunn, opplever du at du er eldre enn dine jevnaldrende? Kanskje, jeg vet ikke. Jeg har muligens et annet perspektiv på ting, og kan relatere det vi lærer til helt andre situasjoner enn dem. Dessuten begynte jeg ett år tidligere enn normert på skolen. Så jeg ligger jo ett år foran dem. Nei, uff, slike ting er personavhengig. Jeg tenker sjelden over alderen til folk, svarer hun. Sophie tar sikte på en bachelor i pedagogikk kanskje! For Sophie har Fra venstre: Hans-Christian, Sophie, Elysé (venn av familien), Mparany og Naly (venn av familien). Vi synger og spiller i hagen i Ihosy. Foto: Klaus-Christian Küspert

8 ikke låst seg. Hun vil holde mulighetene åpne hun er fremdeles bare tenåring og har god tid. Og masser av energi og kapasitet. Sophie liker å engasjere seg, derfor har hun takket ja til en liten stillingsprosent som ungdomsleder i Bønes/Storetveit menighet. Det blir kjekt, hvis de ikke sparker meg da, ler Sophie og forteller at da hun skulle på jobb den første kvelden, sykla hun seg helt bort. Da jeg endelig nådde fram, var arrangementet over. Jeg får visst kjøpe meg et kart. Mparany holder dessuten på med et nytt bokprosjekt og Sophie får være med på kjøtt og flesk. Denne gangen med gassiske barn som målgruppe. Det finnes lite gassisk litteratur for barn, Mparany og Tojo er derfor invitert til å være med på et prosjekt i regi av Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger og Universitetet i Tulear. Målet er å lage barnebøker for barn i fjerde klasse, som kan fremme gassiske barns leselyst. På Madagaskar er det å lese ofte forbundet med plikt eller tvang, noe man må lære på skolen. Mange barn kommer fra hjem hvor begge foreldrene er analfabeter, og de er ikke vant til å ha litteratur i huset. Å lese bøker er derfor en skoleplikt, mer enn til egen nytte og glede. Selv om Mparany og Tojo er de sentrale brikkene i dette oppdraget, synes Sophie at det er kjekt å få være med å gi innspill. Og hun tråler norske barnebøker etter ideer som kan være til hjelp. Liker du å lese? Ja. Veldig. Jeg er altetende når det gjelder litteratur. I det siste har jeg lest mange av bøkene om katten Findus av barnebokforfatter og illustratør Sven Nordquist. Han har en helt utrolig fantasi, og jeg finner masse inspirasjon til bokprosjektet, svarer hun og forteller at den første barneboka begynner å ta form: I korte trekk skal den handle om en firfirsle som kommer til en fremmed landsby, selvsagt på Madagaskar, og om hvordan han blir tatt imot der. Tojo, vennen vår som er illustratør, skal lage tegningene. Og det er kanskje han som har den mest krevende jobben. Tojo, Sophie og Mparany jobber med lærerveiledningsboka om leker. Foto: Klaus-Christian Küspert 8

9 t Lek ved skolen i Soatanimbary (7 km fra Mitsinjo). Foto: Klaus-Christian Küspert. q Hele familien i hagen i Ihosy: Vennen vår Naly, Hans-Christian, Mparany, Alma, Klaus, Sonja og Sophie. Bildet ble tatt av en venn. Det er altså ikke fritt for at du holder kontakten med Madagaskar? Det blir en del e-post ja. Men det er bare kjekt. Og når Mparany kommer hit, skal vi til Stavanger for å samtale med folk på Lesesenteret. Døvearbeid En annen verden som Sophie har lært mye om det siste året er de døves. Jeg begynte å besøke døveskolen i Morondova for å bli kjent med og leke med barna der. Slik ble det også til at jeg lærte meg litt døvespråk. Hadde du noen spesielle oppgaver knyttet til arbeidet? Nei, det bare fascinerte meg. Jeg opplevde det som viktig. På Madagaskar er det mange flere døve enn her i Norge. Det skyldes blant annet en del sykdommer som vi ikke har her. De barna som havner på døveskolene er noen få heldige. På skolen lærer de døvespråk og får hjelp til å klare seg på egenhånd. Målet er at de etter hvert skal kunne gå inn i det vanlige skolesystemet. Sophie blir alvorlig. En gang kan jeg godt tenke meg å få være med og møte døve i deres hjem på landsbygda. Det er et ganske vanskelig arbeid å finne døve til skolene, for mange foreldre er ikke klar over at barna deres ikke kan høre. De tror at de er dumme siden de ikke kan snakke, og skamfulle gjemmer de dem bort i huset sitt, meddeler Sophie og viser tydelig at samværet med de døve har gjort inntrykk. Det er ikke usannsynlig at hun vil tilbringe mer tid sammen med hørselsskadede! Veivalg Jeg spør Sophie om framtiden. Hva drømmer hun om? Vil hun bli lærer? Misjonær? Svaret er kanskje så svevende som en kan forvente! Hun vil gifte seg med Mparany og håper at de to kan gjøre noe sammen. Kanskje på Madagaskar eller i et annet utviklingsland. Jeg er ikke sikker på om jeg har lyst til å ha en klassisk lærerstilling. Kanskje noe prosjektarbeid eller lignende. Jeg får se. Jeg er veldig opptatt av miljøvern også. Men det ene utelukker vel ikke det andre, sier Sophie og ler litt. Vet du, det jeg drømmer mest om er å treffe Mparany igjen. Og akkurat nå er det fire uker minus tre dager og to timer til han kommer! Litt om litt av hvert: Sist leste bok: En ganske alminnelig mann, biografien om Paul Rusesabagina, hotelldirektøren som reddet hundrevis av liv under borgerkrigen i Rwanda. Den ble jeg ferdig med i forgårs, og kan absolutt anbefale den! Lytter til: Gassisk musikk! Men det er kanskje helst for å holde i live minnene og vedlikeholde språket. Er også veldig glad i klassisk. Kanskje fordi jeg selv spiller fiolin! Kjøpte sist: Skåler på IKEA. Det er første gang jeg bor for meg selv, og selv om jeg fikk en del saker fra bestemors skap, så gjenstår det litt på lista. Hobbyer: Spille fiolin, synge, glad i å gå turer i naturen har som mål å gå på alle de syv fjellene rundt Bergen være sammen med familie og venner. Beste egenskaper: Sosial. Jeg snakker konstant. Lei av: Regn, regn, regn. Dårligste egenskaper: Litt fæl til å ta over ledelsen. Er elendig i gruppearbeid. Menighet: Laksevåg kirke en nydelig gammel trekirke like i nærheten av der jeg bor. Drømmedag: 17. oktober klokken Da kommer forloveden min Mparany fra Madagaskar på besøk. Beste Madagaskarminne: Det må være å sitte på steinmuren ved brønnen i landsbyen Ambatolahy og se på solnedgangen. Stor respekt for: Mange, men kanskje aller mest pappa! Tror på: Det er helt klart at den kristne tro betyr mye for meg. Tja, er det nok at jeg sier at den rett og slett er en viktig del av livet mitt?

10 Fremtidens misjonærer? Fattigdomsbekjempelse, lederskap og misjon står på timeplanen for 43 norske ungdommer som er samlet på Hald Internasjonale Senter i Mandal. Dette er forberedelsen på et ganske så annerledes år hvor de skal ut og redde verden. T& F tekst: eline haga simonsen og ingrid karin swan De fleste tar det som et friår før de skal begynne å studere, men allerede de første ukene har de fått erfare at dette blir alt annet enn ferie. Pensumlista er lang og programmet er tettpakket disse seks ukene før studentene skal spres for alle vinder i begynnelsen av oktober. Samtidig strever 24 internasjonale ungdommer med norske verb og fraser. De skal ha praksisperioden sin i forskjellige byer i Norge og er ivrige etter å lære alt de kan av sine nye norske venner. Av de mest populære frasene er jeg har ingen kjæreste og du er vakker. I tillegg til språket lærer de blant annet om norsk kultur- og kirkehistorie, og hvordan lage sunn mat i Norge. Det sistnevnte er kanskje det viktigste, da flere av studentene skal bo i egne leiligheter under praksisoppholdet. Livet på Hald Med 13 ulike nasjoner representert, kan selv en enkel begivenhet som frokost bli riktig interessant her på Hald. Noen tar til takke med to blingser med brunost, mens andre foretrekker makrell i tomat, gulost, leverpostei, Nugatti og syltetøy. Helst alt på en skive. Også blant fritidsaktivitetene er det mye å velge mellom. Av de mest populære er volleyball, fotball og thaiboksing. Det er ikke bare musklene som skal trenes; flere kommer også til Hald for å bli sterkere i troen. En viktig del i denne prosessen er Tro og Tanke en kveld i uka. Her kan elevene dele det som ligger dem på hjertet, samt få svar på ting de lurer på angående kristenlivet. Noen av studentene har også tatt initiativ til å starte opp kor, dessuten er det stor lovsangsfaktor på Praise and Prayer hver mandagskveld. De ivrigste elevene har så smått begynt å lære seg språket til det lan- 10

11 t En gjeng Haldstudenter samlet utenfor skolebygget som de er svært stolte av. Øverst f.v: Ivana Krajêek, Joseph O. Namutala, Tord Øygard, Koe Charles Assana. Nederst f.v: Delia S. Quispe, Ingrid Karin Swan, Eline Haga Simonsen, Lise Varhaug og Johannes S. Saxe. Foto: Karin Hestnes Bli kjent-tur til Gautestad. Ulike sider ved studentene kom fram, og de lærte hvordan man kunne fungere i et team. F.v: Vanasak Volasane, Eline Haga Simonsen, Ingrid Karin Swan. Foto: Karin Hestnes q Folk ble gode venner allerede de første dagene. F.v: Ragnhild Mykland, Faith Agweng, Lena B Lausund. Foto: Ingrid Karin Swan det de skal reise til. Da er det nyttig med privat undervisning med de internasjonale ungdommene. Noen rom opererer også med lappekonseptet, dvs. at flere ting har fått sin egen navnelapp, ofte på forskjellige språk. De fleste skal ha noen ukers språkkurs når de kommer til praksislandet sitt, men noen fraser er gode å ha med i bagasjen. Like utfordrende som språklæring er også andre forberedelser. Flere må manne seg opp når de skal ta intet mindre enn sju sprøyter før utreisen. Andre bekymrer seg for søvnløshet og hallusinasjoner, kjente bivirkninger av malariatablettene som noen må ta. Praksisoppholdet For hver dag som går, får Haldstudentene flere forventninger om det som møter dem når de skal ut i praksis. Noen har fått klar beskjed om hva de skal jobbe med, mens andre har et mer uklart bilde av arbeidsoppgavene sine. Oppdragene varierer fra plass til plass. Engelskundervisning, idretts- og studentarbeid, vanskeligstilte barn og musikkarbeid er noen aktuelle oppgaver. Selv om noen studenter reiser ut for å undervise, vil de nok innse at de kanskje lærer mest selv. De fleste vil nok bli tvunget ut av komfortsonen sin, spesielt de som skal leve mest primitivt. Enkelte må hente vann i brønnen, vaske klær for hånd og sitte på huk når naturen kaller. Men dette skremmer ikke Hald-studentene. For dem er primitivt synonymt med eksotisk, og kakerlakker i skoene er bare en bonus! Hald Internasjonale Senter (HIS) tilbyr fagskoleutdanning i tverrkulturell forståelse og internasjonalt arbeid. Skolen eies av NMS, Strømmestiftelsen og Laget, som hver har sin linje med fokus på henholdsvis misjon, bistand og lederutvikling. Med i programmet inngår seks-sju måneders praksis i Afrika, Asia, Sør-Amerika eller Europa, samt et forberedelseskurs og et debriefi ngskurs på vårparten. HIS er en del av Fredskorpset Ung. 11

12 Tok utfordringen! Julen 2005 var familien Matre Haraldstad tilbake i Japan for å delta i markering av 20-årsjubileet for Sanda menighet, som de var med å etablere på 80- tallet. Etter dette ble de utfordret til å reise tilbake som misjonærer for en ettårsperiode. Misjonstidende oppfordret dem til å dele sine erfaringer. T& F tekst & foto: eivind hauglid Hvorfor sa dere ja til en ny periode? Kjersti (K): Arbeidet i Japan opplevdes veldig meningsfylt da vi var der sist! På turen vår i 2005 kjente jeg at båndene til Japan var sterke. I fjor var den yngste hos oss ferdig med videregående skole og ville på folkehøgskole, så da var alle de tre ungdommene ute av redet. De har også spurt om ikke vi kunne dra til Japan, slik at de kunne besøke oss! Da spørsmålet kom, var jeg veldig klar til å ta utfordringen! Per Ragnar (PR): For meg var det en litt mer krevende prosess, som endte opp med en trygghet gitt fra Gud: Gå i min fred! Det ble også godt med et avbrekk fra en krevende prestetjeneste i Mandal. Hvilke oppgaver hadde dere dette året? PR: Jeg var ansvarlig prest i menigheten i Nankai og skulle føre videre prosessen med å bygge ny kirke. Menighetens nye kirkebygg er et prosjekt som det har knyttet seg stor interesse til. Dessverre har det blitt flere forsinkelser i byggingen. De siste meldingene fra Japan sier at bygget vil være ferdig neste vår. K: Jeg skulle føre videre evangeliseringsarbeidet som familien Bue Kessel hadde startet i drabantbyen. Der fikk vi starte Alpha-kurs med ei gruppe nabodamer. I tillegg skulle 12

13 Om ti år vil de mangle 500 prester hvis trenden fortsetter. jeg drive musikkarbeid i Kinki-kirken, spille cello på konserter og musikk-gudstjenester i ulike menigheter; arrangere og gjøre kjent salmer/gospel-sanger laget av kristne i Kinkikirken. Særlig det siste var spennende, og jeg fant virkelig noen perler av noen sanger! Hvordan var det å komme tilbake? Begge: Det var fint! Fin natur og flott nabolag! Positive medlemmer i menigheten, et litt roligere liv, deilig klima og mye god mat! Vi savnet bare familie og venner. Men kanskje aller viktigst; vi hadde meningsfylte og spennende oppgaver! Kan dere si noe om kristendommens stilling i Japan? Begge: Det er dessverre negativ kirkevekst i landet. Det er en generell skepsis til alle mulige religiøse sekter som har vokst fram i nyere tid, og dette har også ført til at folk er skeptiske til de kristne kirkene. Det er også en økende kriminalitet mot barn, noe som hindrer folk i å sende barna til kirken. I tillegg er det mangel på medarbeidere. Den største protestantiske kirken mangler f. eks. 200 prester, og vil mangle 500 om ti år hvis samme trenden fortsetter. Vi har likevel en tro på at hvis det blir en bevegelse i retning kristen tro, vil mange komme! Japanere er gruppe-mennnesker, og de vil helst ikke skille seg ut. Et kjent ordtak sier det slik: Spikeren som stikker ut, skal slås inn. Buddhistiske begravelses-seremonier og fedredyrkelse står utrolig sterkt i hele folket, så selv om veldig mange sier at de ikke har noe forhold til religion, er det vanskelig å skille seg ut ved å kaste vrak på disse seremoniene. Kristendommen som religion er likevel forholdsvis populær, ikke bare for julefeiring og bryllups-seremo- nier i kirkene, men for sine verdier, for sitt fokus på enkeltmenneskets unike verdi og frihet til å tenke og velge selv. Og budskapet om en nærværende Gud, som elsker og tilgir betingelsesløst, er alle steder et godt budskap, men en hemmelighet som må åpenbares for hver enkelt! Hvordan er det med Kinki-kirken? Kinki-kirken opplever også tilbakegang i antall aktive medlemmer, og har for få arbeidere. Menigheten i Nankai må f. eks. dele prest med annen menighet, og han kommer bare en søndag i måneden. Det snakkes om et mulig samarbeid mellom flere menigheter, men folk er veldig knyttet til sin egen kirke og menighet. Menighetene er små og sårbare, og noen har gamle og ufunksjonelle kirkebygg. Samtidig er der en imponerende giverglede, trofasthet og tjenestevilje i disse menighetene! Mange er alene kristne i sine familier, og de trenger all den kraft og frimodighet som menighetsfellesskapet kan gi dem! Vårt håp er at tålmodig arbeid og mye forbønn kan gi vekst i sin tid! Sjakkmatt til flåtten Flåtten er en skummel kar. Det har Odd Bjarne Ellefsen fått erfare. Japanmisjonæren Odd Bjarne Ellefsen skjønte ikke hva det var som gjorde at han følte seg så utmattet. Men en legesjekk i vinter fant synderen. Ellefsen må på ett eller annet tidspunkt ha blitt bitt av en flått som var bærer av borrelia. Det har vært en tung periode, innrømmer Ellefsen beskjedent når Misjonstidende tar kontakt med ham på hans kontor ved NMS hovedkontor i Stavanger. Der arbeider han for Regionseksjonen som misjonær i norgestjenste. 34-åringen som måtte avslutte tjenesten sin i Japan tidligere enn planlagt, liker tydelig ikke å få fokus rettet mot seg og sykdommen. Det er mange som har blitt rammet mye verre enn meg. Jeg er på bedringens vei allerede, sier han. Da Ellefsen måtte avslutte perioden i Japan, arbeidet han som menighetsprest i Tezukayama menighet i Osaka. I tillegg var han ungdomsprest i Kinki Evangelisk Lutherske Kirke. Jeg har vært misjonær i Japan fra 2001, og jeg håper at min tid i landet ikke er over, forteller Ellefsen, som opprinnelig kommer fra Harkmark utenfor Mandal. NRK melder at sommeren 2007 er verste flåttsommer noen gang. Hittil i år er det registrert 96 tilfeller av alvorlig sykdom etter flåttbitt. På samme tid i fjor ble det oppdaget 82 tilfeller. Dette viser nye tall fra Statens Folkehelseinstitutt. Registreringen dreier seg om pasienter som har utviklet annet stadium av Lyme Borreliose, som er den vanligste sykdommen etter flåttbitt. For hvert av disse sykdomstilfellene regner vi med at det fi nnes ti tilfeller av første stadium av sykdommen, sier avdelingsdirektør Preben Ottesen i Statens Folkehelseinstitutt. Det betyr at rundt 1000 nordmenn er behandlet for lettere sykdomstilfeller etter flåttbitt hittil i år. De aller fleste som blir bitt, utvikler ikke sykdom i det hele tatt, sier Ottesen og legger til: Sykdomsforløpet kan være langvarig, men folk blir friske til slutt. tekst & foto: s. k. maudal 13

14 - Vil DU holde selskap? Misjonsselskapene februar 2008 Mål for kvelden: Ha en hyggelig stund Bli kjent med nye La den verdensvide kirke komme litt nærmere Gjøre NMS sitt arbeid kjent for folk rundt deg Rekruttere nye givere Interessert i misjon og ønsker å få flere med på laget? 1. til 3. februar 2008 utfordrer Region Oslo/Borg alle NMSere i regionen til å arrangere misjonsselskap. T& F tekst: silje k. maudal ill. foto: imagelibrary Vi vil vise fram misjonsarbeidet anno 2007, forteller regionleder Magne Mjærum på mobiltelefon til Misjonstidende. Det er onsdag ettermiddag, og Mjærum sitter i bilen. Han skal besøke en av organisasjonens gode, gamle foreninger som trofast år etter år samler inn rundt kroner til misjonsarbeidet. Disse foreningsmedlemmene gjør en fantastisk innsats. Men vi trenger å nå enda lengre ut. Målet med Misjonsselskapene 2008 som vi har kalt aksjonen, er å få vist fram det flotte arbeidet som vi har til nye mennesker og nye aldersgrupper, på en litt annerledes måte. Derfor utfordrer vi enkeltpersoner, grupper, menigheter og lag til å arrangere misjonsselskap. Vi ser for oss alt fra hybelfester med fire-fem personer tilstede til store arrangement f.eks. på bedehuset eller ganske enkelt bollefest for det er Fastelavnshelgen. Vi oppfordrer folk til å våge å invitere folk også utenfor deres nære vennekrets. Be naboen, en innvandrerfamilie eller studenten i kjellerleiligheten, sier regionlederen. Tilrettelagt Har dere fått stor respons på dette tiltaket? Ja, jeg har ikke oversikt, men det er en del som har meldt seg allerede. Selv om det nok er først nå at snøballen virkelig begynner å rulle, svarer Mjærum, som satser høyt og håper på flere hundre selskaper i løpet av helgen februar. For alle selskapsarrangørene ogfolk som ganske enkelt er nysgjerrige på konseptet, holdes det inspirasjonsmøter i ulike menigheter i løpet av oktober. Det vil også bli laget en del felles ressurser som invitasjonskort og progamhefte med ideer til sanger og bibeltekster som kan brukes i f.eks en avslutning av kvelden. Vet du om noen andre NMS-regioner som gjør noe lignende? Ikke annet enn at Region Møre har planlagt en helg som de skal ha familiefester. De har liksom laget sin egen vri. Midtøsten-fokus I alle selskapene skal det sette fokus på og samles inn til et misjonsprosjekt i Midtøsten. Satellittkanalen SAT-7 når ut til mennesker i hele Midtøsten-regionen med sine kristne programmer på arabisk og farsi (persisk). Kanalen produserer et mangfold av programmer som treffer alle aldersgrupper. Vi valgte SAT-7 fordi det er et prosjekt som viser bredden i misjonsarbeidet det når nye folkegrupper med evangeliet, bygger opp kristne fellesskap, har diakonale programmer blant annet rettet mot kvinner og handikappede, har et omfattende barnearbeid med ny kanal bare for barna (SAT-7 Kids) og ikke minst er SAT-7 et talerør for fred, samarbeid og forsoning i en region som er preget av mye uro, uttaler Mjærum. Har du lyst til å: Være vert? Ha selskap hjemme eller et annet egnet sted. Samarbeid gjerne med noen andre. Lag fest! Du bestemmer hvor mange som skal komme og hva dere skal gjøre. Dette skal ikke være en vanlig foreningskveld! Være informant? Som informant skal du gi informasjon om misjonsprosjektet SAT-7. Info om prosjektet vil være tilgjengelig fra regionkontoret. Du kan f.eks. vise fi lm eller PowerPoint. Ta kontakt med regionkontoret for mer informasjon: Tlf evt. e-post: oslo@ nms.no 14

15 Dei vil førebu GF 08 i bøn T& F tekst: audun mosevoll Mange komitear har lenge vore i arbeid med førebuinga av NMS si generalforsamling i Bergen juli neste år. Naturleg nok er det folk i byområdet som er med i desse komiteane, med unntak av bønekomiteen. Den held til i Sogn og Fjordane. Vår teneste er ikkje avhengig av korte avstandar, seier leiaren for komiteen, Asbjørn Gjengedal. Vi er åtte personar som møtest jamleg på Sandane eller i Førde. I tiltru til alle Guds løfte som er knytte til bøn, prøver vi å få flest mogeleg med i forbønstenesta fram mot GF 08. Som leiar i denne komiteen er eg også med i hovudkomiteen, fortel han. Takke- og bøneemne Er det alt utarbeidd spesielle bøneemne for samlinga? Vi har sett opp både takke- og bøneemne i tilknyting til mottoet for GF 08 Guds draum. Vi tek til med å takke Gud for hans gode vilje med oss menneske og heile skaparverket. Og vi takkar for at vi får vere med å setje Guds plan i verk gjennom den verdsvide kyrkja. Så ber vi om at mange må kome til samlinga i Bergen neste sommar, oppleve styrkjande fellesskap og bli inspirerte til vidare rett og god innsats i misjonen. Vi må og kome i hug alle dei som no er i gang med å førebu dette store og viktige møtet for NMS. Bønekort Korleis kan misjonsfolket ta del i denne forbønstenesta? Asbjørn svarar med eit sitat frå Bibelen: Når mange bed, vil takka for den nådige hjelp vi får, stiga opp frå mange munnar. (2. Kor.1,11) Med ein slik lovnad i tankane oppmodar vi misjonsfolket til å ta del i forbøna for GF 08. Vi legg det til rette med å sende ut eit lite kort med bøneemne som høver til å legge i Bibelen. Vi vonar og at desse emna er med når folk møtest til ulike samlingar for misjonen i tida frametter, seier han. Korleis vil bønearbeidet bli lagt opp under sjølve GF? Den nye, vakre baptistkyrkja som ligg ved stemneområdet i Bergen, er godt eigna til bedehus. Der vil det vere bønevakt under heile arrangementet. Der vil det også bli sett av rom og tid for sjelesorg og forbøn elles. Stort ansvar Korleis opplever du å leia dette arbeidet? Det er godt å få vere med i ei slik teneste saman med andre som veit Bønekomite-leiar: Saman med sju andre misjonsvener i Sogn og Fjordane utgjer Asbjørn Gjengedal bønekomiteen for GF i Bergen til sommaren. Foto: Inger Halldis Asker Lothe kor viktig bøna er i alt arbeid i Guds rike. Eg er glad for å høyre til ein organisasjon som har Lat riket ditt koma i sin tradisjonsrike logo, og som no kan sjå rik frukt av denne tenesta kring om i verda. Samstundes kjenner eg at det er eit stort ansvar å legge til rette for ein bønering kring denne viktige samlinga i Misjonsselskapet. Det er fint å få dele det ansvaret med gode medarbeiarar både i komiteen og elles. Asbjørn Gjengedal er 67 år, bur på Sandane i Nordfjord og er nyleg pensjonert. Han har hatt ulike prestestillingar i Den norske kyrkja, og var i 1980-åra generalsekretær i Norges Kristelige Ungdomsforbund (KFUK-KFUM). Han har hatt ei rad tillitsverv i ulike samanhengar, mellom anna i Misjonsselskapet. Her var han ei tid styreleiar i Sogn og Fjordane krins. 15

16 svein nybø, administrasjonssjef nms Det Norske Misjonsselskap (NMS) er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke og ser seg som et redskap for å realisere denne kirkes misjonsoppdrag. utgangspunkt På lengre sikt Visjon: «En levende, handlende og misjonerende kirke i alle land.» NMS arbeid i Norge danner basis for misjonsarbeidet. NMS eier og driver Misjonshøgskolen (MHS). Arbeidsprogrammer: Evangelisering og menighetsbygging Diakoni og bistand Lederutvikling og organisasjonsbygging Felt: Brasil, England, Estland, Etiopia, Frankrike, Japan, Kamerun, Kina/Hongkong, Kroatia, Laos, Madagaskar, Mali, Midtøsten, Pakistan, Sør-Afrika og Thailand. Misjonærer/ettåringer: Ca. 100, inkludert misjonærer i norgestjeneste. Norge: NMS/NMS U består av nesten for eninger/grupper og arbeider i ni regioner. Gavebudsjett 2007: ca. 86,5 millioner kroner. Gaver til NMS: Bankgiro: NB! 28 % skattefradrag for gaver inntil kr per år. Skattefrie gaver til MHS: Bankgiro: Kan det å tenke på litt lengre sikt føre til at vi verken tar dagen i dag eller evigheten på tilstrekkelig alvor? Både for oss som enkeltpersoner og for Det Norske Misjonsselskap (NMS) som organisasjon er det viktig å ha et rett forhold både til dagen i dag og til evigheten. Uttrykket på lengre sikt må vel språklig og innholdsmessig bety noe som er et sted mellom på kort sikt og på lang sikt. I meteorologien brukes uttrykkene god sikt, moderat sikt, dårlig sikt og svært dårlig sikt som måleenhet for hvor langt det er mulig å se. Uttrykkene på kort sikt, på lengre sikt og på lang sikt er en beskrivelse av tid som starter nå i dag og strekker seg fremover. For oss som enkeltmennesker vil innholdet i begrepet på lang sikt i vesentlig grad avgjøres av hvorvidt en ser på døden som et siste punktum, eller om døden etterfølges av en evighet som ikke er begrenset i tid. Når vi som enkeltpersoner i hverdagen gjør de mange valg, både bevisste og ubevisste, vil løsningene i stor grad være preget av det som skjer rundt oss her og nå. Samtidig vet vi at våre grunnverdier og vår kristne tro er med og preger valgene. Det vil derfor være viktig for meg å være bevisst hvilke muligheter jeg har til å velge og til å prioritere. Troen på og håpet om et evig liv får konsekvenser for mine valg for meg selv, men også hvordan jeg forholder meg til andre mennesker. Når jeg også innimellom velger å gjøre det som jeg ikke vil, er det også noe som jeg kan ta med i bønnen: Far tilgi meg for det jeg har gjort som er galt, og det jeg skulle ha gjort, men som jeg likevel ikke har gjort. Bønnen fra Fadervår, La ditt rike komme, står i logoen til NMS. Innholdet i denne bønnen må få konsekvenser for de valg og prioriteringer som NMS som organisasjon gjør. Dette gjelder både de daglige valg, men også de prioriteringer som legges til grunn i fremtidig planlegging. Troen på at Guds rike er synlig til stede her og nå, samtidig som det engang skal være der evig og fullkomment, er grunnlaget for vår forkynnelse i ord og handling: Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme. (Matt 24:14) På lengre sikt kan både svekke alvoret i de valg og prioriteringer vi må gjøre i dag, og kan gjøre at vi mister fokus på å forkynne evangeliet om riket. La oss derfor be om at vi som enkeltpersoner og NMS som organisasjon kan gjøre de rette valg, både ut fra de muligheter vi har den enkelte dag, men også ut fra perspektivet om at den enkelte dag står i et evighetsperspektiv. 16

17 odd bjarne ellefsen, misjonær i norgestjeneste nistepakken Grensesprengende tro Markus 2,1-5 Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. Det samlet seg så mange at de ikke fikk plass, ikke engang utenfor døren. Mens han forkynte Ordet for dem, kom de til ham med en som var lam. Det var fire mann som bar ham. Men de kunne ikke komme fram til ham på grunn av trengselen. Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, dine synder er tilgitt.» Kirker over hele jorden tar i bruk mange forskjellige arbeidsmåter i sin virksomhet. Overalt er gudstjenesten den sentrale samlingen, men i tillegg til dette finnes det et utall måter å arbeide på. I Japan har misjonen hatt grupper som går på fjellvandring sammen, undervisning i engelsk og hardangersøm som noen av arbeidsmåtene. Opp gjennom historien har kirke og misjon tatt i bruk mange ulike metoder for at mennesker skal få møte Jesus. Fellesnevneren for disse aktivitetene er at de alle har hatt som mål at mennesker gjennom aktivitetene skal få et møte med Jesus. De som står bak aktiviteten har hatt tro på at et møte med Jesus vil være godt for dem som møter Ham. De forskjellige aktivitetene er ment som inngangsport til et fellesskap med den levende og oppstandne Jesus Kristus. I bibelteksten fra Markus møter vi fire menn som trodde fullt og fast på at et møte med Jesus ville hjelpe den lamme kameraten deres. Da de skjønte at de var kommet for sent, ble de desperate og gjorde det uhørte; å bryte opp taket for å senke den lamme ned. Jesus møtte mannen, tilgav hans synder og helbredet ham. Hva har denne historien med oss i dag å gjøre? Jeg tror at den viser oss noe viktig om ikke å være redd for å ta i bruk nye metoder for at mennesker skal få møte Jesus. Ifølge Markus kritiserte ikke Jesus mennene som brøt opp taket med ett ord. Det han gjorde var snarere tvert imot at han så deres tro. Jesus tar imot de som kommer til ham. Det handler om i tro å bære mennesker frem til Jesus på den ene eller den andre måten. De fire mennene som fysisk bar kameraten frem til Jesus er et rørende bilde på hva forbønn er. Når vi ber for andre mennesker bærer vi dem frem til Jesus, og så er det opp til ham å møte dem på den måten han finner best. Når vi gjennom ulike aktiviteter i kirke og misjon får kontakt med mennesker som ikke kjenner Jesus, er vi med og bærer dem frem til Ham. Der møter Jesus dem med sin kjærlighet, miskunn og nåde. foto: odd bjarne ellefsen La oss være med å bære mennesker frem til Jesus! be for: arbeidet i japan, for kirken og misjonærene, at de kristne må få frimodighet i vitnetjenesten. 1

18 T& F tekst: kjetil aano, generalsekretær i nms foto: karoline eikenæs berge I sin samtid Det er mange grunner til å ta denne boken på alvor, blant annet disse: Gullestad plasserer misjonsbevegelsen der vi alltid har ment den hører hjemme: Som en stor, idealistisk strøm midt i norsk (kristen) kultur. Hun bekrefter bevegelsens histomisjonsbilder bidrag til norsk selvforståelse Marianne Gullestad Universitetsforlaget s. Bare to private arkiver mottar offentlig støtte i Norge. Det ene er arbeiderbevegelsens arkiv i Oslo. Det andre er Det Norske Misjonsselskaps (NMS) arkiv i Stavanger. Selv om dette har konkrete politiske årsaker, er det en treffende illustrasjon på et av hovedpoengene i Marianne Gullestads omfattende, innholdsrike, spennende og utfordrende bok: Misjonsbilder: Bidrag til norsk selvforståelse. Neppe noe enkeltfenomen med unntak av arbeiderbevegelsen har på samme måte som misjonsbevegelsen bidratt til å prege dagens Norge, og til å legge grunnlaget for mange av holdningene og handlingene i samtiden. Viktig bidrag Gullestad har studert og analysert bildebruk og tekster i NMS. Hun har gjort det som fagperson som sosialantropolog. Hun har valgt ut NMS sitt arbeid i Kamerun fra starten fram til i dag som sitt felt. Hun har gjort et stort arbeid både i omfang og dybde. Og det er et spennende og spenningsfylt arbeid. Gullestad har gått til det med enorm innsats. Som leser som identifiserer meg med misjonsorganisasjonen NMS og dens virkelighetsforståelse, er min hovedreaksjon på denne boken at jeg er glad for den. Gullestad skriver blant annet følgende: jeg [argumenterer] for at misjonspublikasjonene ikke bare reflekterer mer allmenne kulturelle trender i sin tid, men at de også har spilt en aktiv rolle når det gjelder å produsere enkelte av dem (s. 174). Hun sier videre: Noen ser ut til å mene at misjonspublikasjoner er både sosialt marginale Misjonsbilde nye bilder av m og gørr kjedelige. Bare jeg nevner ordet misjonær, flakker de med øynene og begynner febrilsk å snakke om noe annet. Andre synes straks å anta at misjonene er mye mer fanget i onde sirkler enn andre organisasjoner. Begge antagelser er fullstendig gale. Jeg argumenterer i boken for at misjonsorganisasjonene utgjør en interessant innfallsport til å identifisere en dynamikk som gjelder mye mer omfattende sosiale felt. For det første utgjør de på mange måter begynnelsen til og er til dels en forutsetning for framveksten av mange andre aktiviteter mellom verdensdelene, for eksempel utviklingsprogrammer og akademisk antropologi. For det andre, på grunn av misjonærenes store idealisme, er spenningen mellom gode intensjoner og uforutsette konsekvenser enda mer smertefull å forholde seg til for dem enn for andre mennesker. For det tredje er misjonsorganisasjonene langt fra samfunnsmessig marginale. [ ] Den historiske rollen til de europeiske misjonsorganisasjonene er større og viktigere enn mange tror, både innenfor og utenfor akademia (s ). 18

19 Marianne Gullestad plasserer misjonsbevegelsen der vi alltid har ment den hører hjemme: Som en stor, idealistisk strøm midt i norsk (kristen) kultur. riske betydning. Ikke mindre viktig er det at hun påviser at misjonsbevegelsen har betydning også i dag. For det andre viser hun dyp respekt for bevegelsens egenart. Hun leser oss og det vi har gjort som sosialantropolog, men gjør alltid rede for egne ståsteder, og sammenligner ofte med egne faglige tradisjoner. Hun leser ord og bilder i lys av sin samtid, og sammenligner gjerne med sitt eget fag, sosialantropologi. Som antropolog mener jeg at vitenskapelige og folkelige former for representasjoner ofte befinner seg i delvis overlappende ideologiske rom, og er dermed ikke fullt så forskjellige som det er vanlig å tro. Jeg ser dermed både paralleller og forbindelser mellom antropologi og misjon gjennom å innta en misjonsmark, og å skape akademiske karrierer gjennom den intellektuelle koloniseringen av andre mennesker Og misjonærene kommer slett ikke dårlig ut. dagens massemedier og NGO-er som driver humanitært arbeid og nødhjelp [har] utviklet slike mer spektakulære billedstrategier nesten til en karikatur av seg selv. Pepresentasjonene av Afrika er som kjent dominert av krig og sultkatastrofer. Sammenlignet med dette mener jeg norske misjonærer har anvendt spektakulære visuelle strategier i relativt beskjedent omfang (s. 132). For det tredje utvider hun gjennom sin faglige tilnærming og sine gode analyser vår forståelse av hva vi faktisk har gjort, på godt og vondt, hva vi har bidratt med, og ikke minst hvordan det gode vi ønsket å utføre, ikke alltid er blitt slik. r & isjonen Dokumentasjon av innsats mot slaveri: Rundok, en kvinne som har vært tjener eller kanskje slave. Foto: Halfdan Endresen Fra NMS Arkiv. Gullestad kommenterer: Jeg antar at for Rundok var den fotografi ske anledningen preget av komplekse følelser av motvillighet, takknemlighet og avhengighet. 1

20 Bryllupsfesten. Fotograf: Olaf Ellingsen, Fra NMS Arkiv. Bilder fra fi lmen Sinda. Gullestad kommenterer: Propagandaaspektet består i å fi ksere Afrika som et førmoderne kontinent i tilskuernes bevissthet, og dermed blir det nesten uunngåelig dømt til å måtte ta innover seg kristendommens, moderniseringens og utviklingens fortellinger og praksis. Selvsagt vil det være rom for uenighet når det gjelder tolkning på enkeltpunkter. Det er på et plan ganske morsomt å lese noen av Gullestads tolkninger av bilder og bildebruk. Som tidligere redaktør kjenner jeg litt til om hvordan det faktisk foregikk at et bilde ble valgt framfor et annet, og hvordan det er når det som skal illustreres, befinner seg på den andre siden av kloden og deadline nærmer seg! Så underfundige var vi ikke alltid. Men likevel har hun kanskje rett. For hun avslører ofte de underliggende motiver, det vi ikke så i bildet, gjør hun rede for, og det vi ikke reflekterte over, setter hun ord på. Og for det fjerde: Hun avslører alle våre svakheter, hos personer og som system. Samtidig viser hun sterk vilje til å ivareta aktørene, både de norske og de kamerunesiske, og vise dem respekt på en måte som vi som misjonsorganisasjon kan ha som forbilde og som vi burde hatt for lengst. Dette er smertelig. For hun forklarer oss igjen og igjen hvordan Satou Marthe og mannen med dei førstefødde ca Satou Marthe ble i 1990 øverste leder for kvinnearbeidet. Foto: Erik Larsen, fra NMS Arkiv. Gullestad kommenterer: Fotografi et er en representasjon av de endringene som fi nner sted når afrikanere blir kristne. Gullestad har en sterk evne til innlevelse i misjonsbevegelsens motiv og drivkraft. vi gjennom våre ord og bilder avslører oss selv. Vi er fanget i tankemønster der det ikke er likevekt og likeverdighet som ligger i bunn. La meg nevne to forhold: Vi har altfor lenge levd i en tradisjon der vi har usynliggjort kvinnenes innsats og nærvær. Og for det andre er vi fanget av det hun kaller et godhetsregime som innebærer at vi ikke makter å skape de likeverdige relasjonene vi ville; som gjør at våre handlinger ikke entydig framstår som øvelser i å skape selvstendighet og stolthet. Tvert imot opplever vi igjen og igjen at givernes uttalte godhet nesten uten unntak impliserer mottakernes potensielle ydmykelse (s.16). Dette kaller hun det relasjonelle ubehaget. Og, hevder hun, trass i de beste intensjoner, makter vi som organisasjon ikke å ta dette inn og å lære av det. Gullestad har en sterk evne til innlevelse i misjonsbevegelsens motiv og drivkraft. Derfor håper jeg dette kan være et bidrag til å øke forståelsen av det temaet hun skriver om. Videre håper jeg dette også vil øke selvinnsikten hos oss. Den selvinnsikten kan vi gjerne sette sammen med det som er de siste ordene i bokens tekstdel: Hver søndag er de mange kirkene i Kamerun stappfulle av mennesker. Under gudstjenesten synger og danser etniske baserte kor etter tur, akkompagnert av trommer. Det hele er en overveldende visuell og musikalsk opplevelse. Slike opplevelser fikk meg til å innse på en enda mer gjennomgripende måte enn før at kristendommen er en global religion (s. 239). Nye misjonsbilder Gullestads bok er en av flere studier som i det siste har satt fokus på misjonsbevegelsen, og fra ulike faglige perspektiver har tegnet nyanserte, kritiske og lærereike bilder av hva vi har gjort og gjør. Ved Universitetet i Bergen er det nylig utgitt to doktorgrader hvor NMS er tematisert, direkte og indirekte: Det er Karina Hestad Skeies avhandling 20