Nasjonal kartlegging av tilbudet til personer med demens

Transkript

1 Arnfinn Eek og Øyvind Kirkevold Nasjonal kartlegging av tilbudet til personer med demens Demensplan 2015 RAPPORT

2

3 RAPPORT Nasjonal kartlegging av tilbudet til personer med demens Demensplan 2015 Arnfinn Eek Øyvind Kirkevold Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse 2011

4 Forlaget Aldring og helse, 2011 Layout/trykk: BK Grafisk ISBN Forlaget Aldring og helse Postboks 2136, 3103 Tønsberg Tlf: , Fax: E-post: 2

5 Forord Denne undersøkelsen er gjennomført på oppdrag av og i nært samarbeid med Helsedirektoratet som en del av satsingen under Demensplan Målet er å gi en oversikt over tilrettelagte tilbud for personer med demens i norske kommuner om lag midtveis i satsingen. Undersøkelsen er den femte i en serie kartlegginger, den første ble gjennomført ved årsskiftet , deretter tilsvarende i og I forbindelse med oppstart av Demensplan 2015 i 2007, ble det gjennomført en mer detaljert kartlegging, men avgrenset til satsingsområdene som ble omfattet av utviklingsprogrammene om pårørendeskoler og samtalegrupper, om dagtilbud og avlastningsordninger og om diagnostikk og utredning av demens. Denne undersøkelsen dekket ikke tilrettelagte botilbud, men dette ble omfattet av en egen undersøkelse i Datainnsamling er gjennomført i samarbeid med landets fylkesmannsembeter som har bistått med utsendelse av spørreskjema og nødvendig oppfølging for å få best mulig opplysninger inn fra kommunene. Vi takker for god innsats og godt samarbeid. Ved alle undersøkelser basert på spørreskjema vil det komme inn mangelfullt utfylte skjema, så også ved denne. Det har vært behov for en betydelig innsats for å supplere opplysninger og avklare uklarheter. Takk til sykepleierne Marit Fossberg og Elin H. Aarø Strandli som har gjort en formidabel innsats med telefonisk oppfølging av et stort antall kommuner. Takk også til Arild Engebretsen som har kvalitetssikret og skannet data slik at det har blitt mulig å behandle materialet statistisk. Til sist, en stor takk til ansatte i norske kommuner som i en travel hverdag har satt av tid til å fylle ut spørreskjema og svare på oppfølgingsspørsmål per telefon. Vi håper rapporten vil være til nytte for planleggere, politikere og helsepersonell i kommuner over hele landet og gi et grunnlag for videre arbeid for å bedre tilbudet til personer med demens og deres pårørende. Tønsberg/Oslo, september 2011 Arnfinn Eek Psykologspesialist Daglig leder Øyvind Kirkevold Sykepleier, dr.philos. Ass. fag- og forskningssjef 3

6 KAPITTEL 1 Innledning 7 Bakgrunn 7 Denne undersøkelsen 8 Innhold KAPITTEL 2 Metode og gjennomføring 9 KAPITTEL 3 Demensplaner, informasjon og opplæring 10 Kommunale demensplaner 10 Informasjon 10 Opplæring 11 KAPITTEL 4 Utredning og diagnostisering 12 Utvikling på landsbasis 12 Fylkesvise forskjeller 13 Interkommunale tilbud 14 Yrkesgrupper 14 Bruk av utredningsverktøyet 14 Halvårlig oppfølging etter utredning 14 Oppgaver 15 KAPITTEL 5 Dagtilbud, støttekontakt og samtalegrupper for personer med demens 16 Økning i tilbud 16 Antall dagtilbud per kommune 18 Transport 18 Tilbud til yngre personer med demens 18 Åpningstider 19 Administrative forhold 20 Egenandeler 21 Støttekontakter 21 Samtalegrupper for personer med demens 21 4

7 KAPITTEL 6 Tilbud til pårørende 22 Pårørendeskoler og andre kurstilbud 22 Samtalegrupper 24 Andre tilbud til pårørende 24 KAPITTEL 7 Tilrettelagt botilbud for personer med demens 25 Sykehjemsplasser 25 Avhjemling 26 Samlet botilbud tilrettelagt for personer med demens 26 Skjermede enheter for personer med demens 28 Forsterkede skjermede enheter 29 Fylkesvis oversikt 29 Størrelsen på skjermede enheter 30 Bemanning i skjermede enheter 31 Legetjenester ved skjermet enhet 32 Bemanning i forsterkede skjermede enheter 32 Legetjenester ved forsterket skjermet enhet 32 Kompetanse 33 Bokollektiv tilrettelagt for personer med demens 34 Fylkesvis oversikt 35 Størrelse, bemanning og kompetanse 35 Legetjenester ved bokollektiv i omsorgsboliger 36 Kompetanse 36 Organisering 37 Hjelpevergeordningen 37 KAPITTEL 8 Oppsummering 38 Kommunale demensplaner 38 Utredning og diagnostikk 38 Dagtilbud 39 Tilbud til pårørende 40 Tilrettelagt botilbud 40 Referanser 42 Vedlegg 43 5

8 6

9 KAPITTEL 1 Innledning Bakgrunn Undersøkelsen er gjennomført på oppdrag av og i nært samarbeid med Helsedirektoratet. Målet er å gi en oversikt over tilrettelagte tilbud for personer med demens i norske kommuner om lag midtveis i satsingen under Demensplan 2015 (Helse- og omsorgsdepartementet 2007). Undersøkelsen er den femte i en serie kartlegginger av tilbud til personer med demens i landets kommuner. Den første ble gjennomført ved årsskiftet (Eek og Nygård 1999), deretter tilsvarende i (Eek og Nygård 2003) og (Eek og Nygård 2006). I forbindelse med oppstart av Demensplan 2015 ble det gjennomført en mer detaljert kartlegging, men avgrenset til satsingsområdene som ble omfattet av utviklingsprogrammene om pårørendeskoler og samtalegrupper, om dagtilbud og avlastningsordninger og om utredning av demens (Westerberg 2009). Undersøkelsen fra 2007 dekket ikke tilrettelagte botilbud, dette ble omfattet av en egen undersøkelse i 2008 (Westerberg 2010). Alle undersøkelsene har inneholdt de samme hovedspørsmålene, men etter hvert har man utdypet en del av områdene i tråd med utviklingen på feltet. Denne undersøkelsen har hatt som mål å se spesielt på demensplanens satsingsområder, med hovedvekt på de tre utviklingsprogrammene som nå er avsluttet: Diagnostikk og utredning av demens (Gjøra og Gausdal 2011), Pårørendeskoler og samtalegrupper for pårørende til personer med demens (Hotvedt 2011 in press) og Dagtilbud og avlastningsordninger for personer med demens (Taranrød 2011). På de tre nevnte områdene har det vært en omfattende satsing siden De tre utviklingsprogrammene har hver for seg samarbeidet med en rekke kommuner som nettopp hadde startet opp tilbud eller som gjorde det i forbindelse med utviklingsprogrammet. Disse kommunene ble fulgt opp som modellkommuner der man har kartlagt en rekke forhold av betydning for å kunne gi anbefalinger om hvordan tilbud til denne målgruppen bør etableres og driftes i årene framover. I tillegg hadde man tett kontakt med en gruppe kommuner med lang erfaring med drift av de aktuelle tilbudene. Disse ressurskommunene deltok, sammen med prosjektansatte i utviklingsprogrammene, med råd og veiledning til modellkommunene. Det ble gitt omfattende opplæring og oppfølging. Utviklingsprogrammet om utredning og diagnostikk samarbeidet i alt med 26 modellkommuner (Gjøra og Gausdal 2011). Utviklingsprogrammet om pårørendeskoler og samtalegrupper hadde samarbeid med 37 modellkommuner og programmet om 7

10 dagtilbud samarbeidet med 28 modellkommuner. Tanken var at et så vidt omfattende kontaktnett over hele landet i seg selv ville føre til ytterligere spredning. Det ble også rapportert fra programmene at en rekke andre kommuner tok kontakt i løpet av prosjektperioden og ba om råd og veiledning. Det ble i tillegg gjennomført omfattende undervisnings- og foredragsvirksomhet over hele landet der fagfolk knyttet til utviklingsprogrammene orienterte om erfaringene fra arbeidet. Det har også blitt gitt omfattende informasjon til landets kommuner fra Helsedirektoratet og fra landets fylkesmannsembeter. Denne undersøkelsen Kartleggingen tar utgangspunkt i situasjonen ved årsskiftet Spørreskjema ble sendt ut fra fylkesmannsembetene over hele landet, som også hadde ansvar for purring og oppfølging for å sikre at alle kommuner leverte. Som ved tidligere undersøkelser tar selve innsamlingen tid. Først i juni var de siste skjemaene levert fra alle landets kommuner. Det har vært et omfattende arbeid for endelig kvalitetssikring av data. Et stort antall kommuner har blitt kontaktet på telefon for å utdype resultater der skjemaet var mangelfullt eller feilaktig utfylt. På bakgrunn satsingen i Demensplan 2015 var det stor spenning knyttet til om undersøkelsen viste endringer fra de tidligere kartleggingene. Målsettingen fra Demensplan 2015 om at personer med demens og deres pårørende i alle landets kommuner innen 2015 skal/bør ha tilgang på de ulike tilbudene, er ambisiøs. Halvveis i satsingen burde mye ha skjedd hvis satsingen skulle kunne beskrives som vellykket. De data som presenteres i denne rapporten bygger i sin helhet på kommunenes opplysninger. Opplysningene omfatter samtlige av landets 430 kommuner. Det gjøres sammenlikninger med tidligere undersøkelser der data er sammenliknbare. 8

11 KAPITTEL 2 Metode og gjennomføring Spørreskjema ble utarbeidet med utgangspunkt i skjema brukt ved tidligere undersøkelser. Det ble på en del områder innarbeidet tilleggsspørsmål for å få mer utfyllende opplysninger spesielt innenfor utviklingsprogrammenes satsingsområder. Dette ble gjort i samarbeid med prosjektlederne i utviklingsprogrammene og med prosjektleder for Demensplan 2015 i Helsedirektoratet. Helsedirektoratet sendte høsten 2010 ut et utkast til spørreskjema til samtlige fylkesmannsembeter. Dette førte til en del forslag til ytterligere utdypinger og nyttige tilbakemeldinger på spørsmål som ble oppfattet som uklare. Datainnsamlingen ble basert på manuell utfylling av spørreskjema i papirformat. For å lette arbeidet med registrering av data ble det endelige spørreskjemaet utformet slik at det var mulig å skanne besvarelsene. For den delen av skjemaene der det var spørsmål om tilrettelagte boligtilbud, ønsket en opplysninger på enhetsnivå. For å sikre plass for registrering av tilstrekkelig antall enheter, ble skjemaet supplert med tilleggsark. Skjemaene ble produsert av Kompetansesenteret og sendt fylkesmannsembetene i slutten av november Fylkesmannsembetene foretok oversendelse til kommunene og fulgte opp med purringer der dette var nødvendig. Ansvarlige for undersøkelsen ved Kompetansesenteret kunne kontaktes av fylkesmannens ansatte ved behov. I løpet av datainnsamlingen mottok vi en rekke henvendelser som i hovedsak dreide seg om avklaringer av spørsmål fylkesmannens kontaktpersoner hadde fått fra kommunene. Kommunene returnerte skjema til fylkesmannen som registrerte mottak og oversendte til Kompetansesenteret. Det var behov for en del purringer for å få inn alle skjema. De siste ble mottatt i juni Fra noen fylkesmannsembeter ble det foretatt avklaringer med kommunene der skjemaene var mangelfullt utfylt. Til tross for dette mottok prosjektansvarlige ved Kompetansesenteret en rekke skjema der det var behov for å ta direkte kontakt med kommunene. Den som hadde besvart skjemaene ble kontaktet per telefon for supplerende opplysninger og avklaringer. Dette var et tidsmessig omfattende arbeid, men var viktig for å sikre kvaliteten på datagrunnlaget. Spørreskjemaene ble skannet og data lagret for videre statistisk behandling. Alle skjema ble gjennomgått for å sikre at tilleggsopplysninger var påført slik at de som ikke ble maskinelt registrert, likevel ble fanget opp. Samtidig ble resultatet av skanningen kvalitetssikret for å unngå at det forelå feillesing av skjemaene. 9

12 KAPITTEL 3 Demensplaner, informasjon og opplæring Kommunale demensplaner Det ble stilt spørsmål om kommunene hadde utarbeidet en egen demensplan og om denne eventuelt var politisk behandlet. Hvis ikke det forelå en egen demensplan, ble det spurt om tilbudet til personer med demens var tatt med i kommune- og økonomiplan. I alt 78 kommuner (18,2 prosent), utenom Oslo, oppga at de hadde en demensplan og i 57 av disse kommunene var planen politisk behandlet. I alt 204 (47,4 prosent) kommuner opplyste at de ikke hadde egen plan for tilbudet til personer med demens, men at tjenestene var tatt med i kommune- og økonomiplanen. Nær to tredeler av kommunene (65,6 prosent) har dermed tjenester til personer med demens nedfelt enten i egen demensplan eller som en del av kommune- og økonomiplanen. I Oslo oppga én bydel at de hadde egen demensplan som var politisk behandlet. Av de 14 resterende bydelene svarte åtte at tjenestene til personer med demens var tatt med i bydelens økonomiplan. Informasjon Det var (utenom Oslo) 145 kommuner (33,8 prosent) som oppga at de drev systematisk informasjons- og opplysningsarbeid til sine innbyggere, om demens og tilbudet til personer med demens og deres pårørende. Nesten 80 prosent av kommunene som hadde systematisk informasjons- og opplysningsarbeid, oppga at de hadde brosjyrer, mens to tredeler hadde informasjon på kommunens hjemmeside. Det var 13 kommuner som ikke krysset av for at de drev systematisk informasjonsarbeid, men likevel oppga at de hadde brosjyrer (6 kommuner), informasjon på nettet (2 kommuner) eller annet (5 kommuner). I alt 69 kommuner hadde hatt egne informasjonstiltak i forbindelse med Nasjonal informasjonskampanje om demens i 2009, 46 av disse oppga at de også drev systematisk informasjonsarbeid. I Oslo var det fem bydeler som oppga at de drev systematisk informasjonsarbeid. I tillegg var det ti sykehjem som svarte positivt på dette spørsmålet. 10

13 Kun én bydel oppga at de hadde hatt egne opplegg i forbindelse med Nasjonal informasjonskampanje om demens i Opplæring Utenom Oslo oppga 310 kommuner (72,3 prosent) at de hadde gjennomført opplæring av helse- og sosialpersonell om utredning og diagnostikk av personer med demens. I alt 296 kommuner (69,0 prosent) hadde opplæringsaktivitet med Eldreomsorgens ABC eller Demensomsorgens ABC. Til sammen 228 kommuner svarer «ja» på begge disse spørsmålene. Det var 291 kommuner som svarte på spørsmålet om hvor mange ansatte som deltok eller hadde gjennomført kurs i I disse kommunene var det, ut fra kommunenes opplysninger, totalt personer som hadde deltatt på slike kurs. I alt 155 kommuner (36,1 prosent) oppga at de hadde annen systematisk opplæring av personell som jobber med demens, men det var kun 12 av disse kommunene som ikke hadde krysset av for at de hadde minst ett av tilbudene over. Det vil si at det er 39 kommuner (9,1 prosent) som enten ikke svarer eller svarer at de ikke har noe systematisk opplæringstilbud. I Oslo var det 13 av de 15 bydelene som svarte ja på minst ett av spørsmålene om opplæring. De færreste av disse svarte på spørsmålet om hvor mange som har hatt tilbud i

14 KAPITTEL 4 Utredning og diagnostisering Utvikling på landsbasis Demensplan 2015 har som uttalt mål at innen 2015 skal «den enkelte bruker være sikret utredning og diagnostikk ved mistanke om demens». For å følge utviklingen på dette området, ble det stilt en rekke spørsmål knyttet til diagnostikk og utredning (se vedlegg). Spørsmålene i avsnittet om utredning og diagnostikk, er «ja/nei» spørsmål. Dette gjør at det kan bli lite nyanserte svar. Det er heller ikke alltid konsistens mellom kommunes svar på de forskjellige spørsmålene. I løpet av våren 2011 ble det satt i gang en mer detaljert undersøkelse om demensteam- og demenskoordinatorfunksjonene rettet til de kommunene som svarte at de hadde etablert denne tjenesten. Arbeidet skal være avsluttet innen utgangen av Det vil da komme en mer detaljert publikasjon om demensteam- og demenskoordinatorfunksjonene i kommunene. En del kommuner opplyser ved denne, som ved tidligere undersøkelser, at de både har demensteam og demenskoordinator. I disse kommunene kan demenskoordinator være en del av demensteamet. I tabell 4.1 presenteres antall kommuner med demensteam og kommuner med demenskoordinator, antall kommuner med begge tiltak, og samlet antall kommuner som har en organisert utredning enten ved team, koordinator, eller begge. Utenom Oslo var det i alt 243 (57 prosent) kommuner som oppga å ha demensteam og/eller demenskoordinator. I alt 196 kommuner (Oslo ikke medregnet) opplyste at de hadde demensteam og 155 hadde demenskoordinator. Til sammen 108 kommuner oppga å ha begge tilbudene. I Oslo var det én bydel som oppga å ha demensteam. Denne bydelen hadde også demenskoordinator, i tillegg var det ni andre bydeler som oppga å ha demenskoordinator. Ved kartleggingen i 2007 opplyste 108 kommuner (25 prosent) at de hadde et organisert kommunalt tilbud om utredning og diagnostikk av demens (tabell 4.1). I alt 85 kommuner opplyste at de hadde demensteam og 52 at de hadde demenskoordinator. Til sammen 29 kommuner opplyste at de hadde begge tilbud. Det vil si at det var en markert økning i antall kommuner som hadde et organisert tilbud om utredning og diagnostikk av demens fra 25 prosent i 2007 til 57 prosent ved årsskiftet Resultatene fra undersøkelsen ved årsskiftet (tabell 4.1), viste at antallet kommuner som opplyste å ha et organisert tilbud om utredning og diagnostikk var høyere enn i 2007 (151 eller 35 prosent). Ved denne undersøkelsen utmerket tre 12

15 Tabell 4.1. Kommuner med demensteam og/eller demenskoordinator, antall (%). (n=430)* Demensteam 99 (23 %) 85 (20 %) 197 (45 %) Demenskoordinator 115 (27 %) 52 (12 %) 156 (36 %) Både demensteam og demenskoordinator Demensteam og/eller demenskoordinator 151 (35 %) 108 (25 %) 244 (57 %) * Oslo inkludert i tallmaterialet som én kommune. Vær oppmerksom på at bare én bydel opplyser å ha demensteam. fylker seg spesielt ved at over 50 prosent av kommunene hadde et slikt tilbud. I disse tre fylkene hadde det i årene før vært arbeidet målrettet fra spesialisthelsetjenesten og til dels fra fylkesmannsembetene, for å bedre tilbudet. I Hedmark hadde en rekke kommuner deltatt i et prosjekt med utprøving av en modell for demensteam i regi av daværende Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens, nå en del av Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse. Fylkesvise forskjeller I de tidligere undersøkelsene har det vært til dels store forskjeller i hvor stor andel av kommunene som hadde etablert ulike tilbud. Tabell 4.2 viser sammenlikning mellom fylkene ved starten på satsingen under Demensplan 2015 i 2007, og etter at det har vært stor oppmerksomhet på organisering av arbeidet med diagnostikk og utredning blant annet med et eget utviklingsprogram på området, I alle fylker var det en betydelig økning i andel kommuner som rapporterte at de hadde demensteam og/eller demenskoordinator. Høyest andel kommuner som har etablert tilbudet finner en i Tabell 4.2. Kommuner med demensteam og/eller demenskoordinator etter fylke Antall % Antall % Østfold 3 16, ,6 Akershus 4 18,2 8 36,5 Oslo 1 1 Hedmark 10 45, ,3 Oppland 6 23, ,7 Buskerud 9 42, ,7 Vestfold 4 28,6 5 35,7 Telemark 4 22,2 8 44,4 Aust-Agder 1 6, ,3 Vest-Agder 1 6,7 8 53,3 Rogaland 5 19, ,1 Hordaland 16 48, ,7 Sogn og Fjordane 4 15, ,8 Møre og Romsdal 5 13, ,6 Sør-Trøndelag 2 8,0 7 28,0 Nord-Trøndelag 2 8, ,8 Nordland 16 36, ,0 Troms 11 44, ,0 Finnmark 4 21,1 9 47,4 Hele landet , ,7 13

16 Prosent Troms (80 prosent), tett fulgt av Hedmark, Nordland, Aust-Agder og Rogaland, alle med en andel over 70 prosent. I Sør-Trøndelag er andelen kommuner som har etablert demensteam eller demenskoordinator lavest med 28 prosent. I Akershus, Vestfold og Møre og Romsdal er andelen under 40 prosent. Interkommunale tilbud Ved denne undersøkelsen rapporterte 64 kommuner at de hadde etablert interkommunalt samarbeid om utredning. Ved kartleggingen i 2007 var det ingen kommuner som svarte bekreftende på slikt samarbeid, men blant modellkommunene som ble fulgt i utviklingsprogrammet var det tre kommuner som hadde et felles demensteam /2011 Sykepleier Hjelpepleier* Lege Ergoterapaut Andre** * Omfatter også omsorgsarbeidere og helsefagarbeidere ** Andre omfatter faggrupper som fysioterapeut, sosionom, vernepleier, og aktivitør 17 7 Yrkesgrupper Som i 2007 var sykepleiere også i denne kartleggingen den profesjonen som var hyppigst representert, henholdsvis 97 og 96 prosent, enten som deltaker i demensteamet eller som demenskoordinatorer. Gruppen hjelpepleiere/omsorgsarbeidere/helsefagarbeidere hadde økt fra 33 til 39 prosent, også flere ergoterapeuter var nå representert (36 prosent) (figur 4.1). I alt 119 kommuner (49 prosent) oppga at lege var representert i demensteamet (figur 4.1). Hundre kommuner hadde etablert samarbeid mellom demensteamet eller demenskoordinatorfunksjonen og fastlegene i kommunen, 23 av disse kommunene oppga også at de hadde lege representert i demensteamet. Det vil si at 196 kommuner hadde en eller annen form for fast legetilknytning til team eller koordinatorstilling. Bruk av utredningsverktøyet Hele 236 kommuner (97,1 prosent) av dem som hadde organisert tilbud om diagnostikk og utredning, brukte det standardiserte utredningsverktøyet som er anbefalt av Helsedirektoratet og Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse. Halvårlig oppfølging etter utredning Litt over halvparten av kommunene med utredningstilbud (132 kommuner; 54,3 prosent) hadde rutiner for halvårlig oppfølging etter utredning. Figur 4.1 Faggrupper representert i demensteam og koordinatorstillinger. Prosent av kommunene med tilbud. (n=243) 14

17 Oppgaver Demensteam og demenskoordinatorene har en rekke oppgaver utover det å arbeide med utredning (tabell 4.3). Over halvdelen (56 prosent) av demensteamene eller demenskoordinatorene har som sin oppgave å drive opplæring av personale. Dette er omtrent likt med det som ble rapportert i 2007 (53 prosent). Nær 74 prosent gir veiledning til helse- og sosialpersonell, også det likt det som ble rapportert i 2007 (76 prosent). Til sammen 74 prosent opplyser at de gir veiledning til pårørende. I 2007 var spørsmålet om demensteam eller koordinator hadde «oppfølging av pårørende». I alt 76 prosent svarte da bekreftende på dette. Om lag 57 prosent av kommunene opplyste at demensteamene hadde rutiner for oppfølging av pasienter etter utredning. Tabell 4.3. Kommuner som opplyser at demensteam/demenskoordinator har andre oppgaver enn utredning, etter type oppgave, antall (%) 2007 (n=108) (n=243) Opplæring av helse- og sosialpersonell 57 (52,8) 136 (56,0) Veiledning av helse- og sosialpersonell 82 (75,9) 179 (73,7) Veiledning av pårørende * 180 (74,1) Rutiner for oppfølging etter utredning** 138 (56,8) *Her var spørsmålene formulert annerledes i **Ikke spurt om i

18 KAPITTEL 5 Dagtilbud, støttekontakt og samtalegrupper for personer med demens Nasjonale og internasjonale undersøkelser viser at spesielt tilrettelagte dagtilbud både er et gode for personer med demens og ikke minst gir hensiktsmessig avlasting for pårørende (Zarit et al 1998, Engedal 1989). Å prøve ut gode modeller for dagtilbud til personer med demens har vært et av satsingsområdene i Demensplan Resultatene fra utviklingsprogrammet om dagtilbud og avlastningsordninger, der blant annet pårørende er intervjuet, viser at dagtilbud gir en reell avlastning for pårørende og letter deres livssituasjon. Spesielt gjelder dette for pårørende der personen med demens får et tilbud på tre dager eller mer per uke (Taranrød 2011). I kartlegging ble det spurt om kommunene hadde spesielt øremerkete eller tilrettelagte dagtilbud til personer med demens. Det er spurt om antall dagtilbud, men alle tall i undersøkelsen er aggregert til kommunenivå. Det vil si at hvis en kommune har tre dagtilbud, er tallene for antall plasser, totalt antall brukere, åpningstider osv. gitt for kommunen samlet, ikke for det enkelte tilbudet. Ved avkrysning i spørreskjema vil det alltid oppstå uklarheter, særlig vil det være uklart om manglende kryss på et spørsmål betyr at den som svarer ikke vet om det er uaktuelt, eller om det er ment å sjekke og krysse av senere og så glemt. Ved registrering av data har en derfor måttet gjøre noen valg. Manglet både antall daglige brukere, dvs. antall plasser i tilbudet, og totalt antall brukere per uke, ble kommunen ringt opp for å hente inn opplysningene. Hadde kommunen oppgitt hvor mange brukere som fikk tilbud per dag eller totalt antall brukere, og tilbudet kun var åpent én dag i uken, ble antall plasser og antall brukere satt til det samme. Der antall daglige brukere var oppgitt, men ikke totalt antall brukere, ble totalt antall brukere satt likt antall plasser. Dette gjaldt 13 kommuner. Økning i tilbud Antall kommuner som oppga å ha øremerkede dagtilbud til personer med demens, har økt jevnt siden den første kartleggingen i (tabell 5.1). Ved første kartlegging oppga 79 kommuner at de hadde et slikt tilbud. Antall brukere som fikk tilbud ble oppgitt til 671. Hvis en antar at om lag halvdelen av personer med demens bor i eget hjem, kan dekningsgraden beregnes til bare 2,3 prosent. Ved kartleggingen i 2007, før utviklingsprogrammet 16

19 Tabell 5.1. Tilrettelagte plasser for personer med demens Andel kommuner med dagtilbud 18,2 23,0 24,0 30,2 43,7 Antall kommuner med dagtilbud Antall brukere totalt Hjemmeboende personer med demens 4 Dekningsgrad 2,3 4,4 4,6 6,8 9,3 1) Tallene er beheftet med noe usikkerhet, spesielt er rapporteringen fra de store byene usikre. 2) Tallene er beheftet med noe usikkerhet, mangelfull informasjon fra 11 kommuner. 3) Tallene fra Oslo er inkludert med totalt 463 brukere, dette er noe usikkert tall. 4) Tallene bygger på demensforekomst fra Ott et al og befolkningstall fra Statistisk sentralbyrå. Det tas utgangspunkt i at halvparten av personer med demens bor i eget hjem. Tabell 5.2. Dagtilbud i kommunene etter fylke. om dagtilbud startet som en del av Demensplan 2015, hadde antallet økt til 130 kommuner (30 prosent) og antall brukere ble oppgitt til 2.351, en beregnet dekningsgrad på 6,8 prosent. Siden da har antall kommuner som har tilrettelagt dagtilbud økt med ytterligere 58 til 188 eller nærmere 44 prosent av landets kommuner. Antall brukere som oppgis å få et slikt tilbud har økt til og dekningsgraden beregnes til 9,3 prosent av hjemmeboende personer med demens. Det har vært en økning i antall kommuner med dagtilbud for personer med demens i alle fylker, unntatt i Telemark og Sør-Trøndelag, siden 2007 (tabell 5.2). Ser en på økningen i andel kommuner som har dagtilbud for personer med demens i forhold til kommunestørrelse, er det også her en positiv utvikling i alle grupper, men økningen er mest markert i kommuner med mellom og innbyggere (figur 5.1) Antall % Antall % Østfold Akershus Oslo 1 1 Hedmark Oppland Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder Vest-Agder Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark Hele landet

20 Prosent , ,6 0 Under , ,5 37, ,9 53, / ,5 65, ,8 88,2 Over Tabell 5.3. Antall dagtilbud per kommune. Antall dagtilbud Antall kommuner Prosent , , , , , , , ,5 Totalt Figur 5.1. Andel kommuner med dagtilbud etter folketall. Kommunene oppga ved denne undersøkelsen at personer med demens fikk et tilrettelagt dagtilbud og at de til sammen hadde daglige brukere av dagplasser tilrettelagt for personer med demens. Settes antall plasser likt antall daglige brukere skulle det tilsi at det i gjennomsnitt er 1,7 brukere per plass. Her regnes én plass uavhengig av hvor mange dager i uken tilbudet er åpent. Antall dagtilbud per kommune I de 188 kommunene som hadde tilrettelagte dagtilbud for personer med demens, ble det oppgitt at det var 275 dagtilbud, en økning fra 196 i Nær 80 prosent av kommunene hadde bare ett tilbud og bare seks kommuner hadde fire eller flere slike tilbud (tabell 5.3). Langt de fleste tilbud hadde Oslo med 24 dagtilbud, Bergen hadde åtte, Kristiansand sju og Trondheim og Drammen seks slike tilbud hver. Transport Når det gjelder transport fra og til dagtilbudene, var det flere kommuner som krysset av for flere alternativ. Den vanligste transportløsningen var kommunal bil eller buss (126 kommuner). Flertallet, 91 kommuner, opplyste att de hadde personalet fra dagtilbudet med på transporten. Til sammen 68 kommuner oppga at taxi ble brukt og 35 kommuner at pårørende kjørte brukerne til og fra tilbudet. Tilbud til yngre personer med demens Det ble spurt om tilbudet eller deler av tilbudet, var øremerket yngre personer med demens (<65 år). Av 30 kommuner som oppga at de hadde plasser til denne gruppen, var det 28 som også oppga antall plasser. I disse 28 kommunene var det i alt 179 plasser øremerket yngre personer med demens. Dette er i hovedsak et tilbud i noen større kommuner. Tjueto av kommunene som hadde 18

21 Tabell 5.4 Antall dager i uken tilbudet er åpent etter kommune. Antall dager i uken Antall kommuner (%) 2007 Antall kommuner (%) Antall kommuner (%) 1 15 (14,4) 12 (9,4) 26 (13,9) 2 17 (16,3) 21 (16,4) 42 (22,5) 3 13 (12,5) 25 (19,5) 21 (11,2) 4 12 (11,5) 14 (10,9) 15 (8,0) 5 40 (38,5) 49 (38,3) 74 (39,6) 6 0 (0) 1 (0,8) 2 (1,1) 7 1 (1,0) 6 (4,7) 7 (3,7) Totalt* 104 (100) 128 (100) 187 (100) *Ikke alle kommunene besvarte spørsmålet. Andelen er beregnet ut fra dem som svarte. dagtilbud til yngre personer med demens, hadde over innbyggere, men det var også noen få mindre kommuner med slikt tilbud, to hadde under innbyggere. Elleve av kommunene som hadde tilbud øremerket yngre personer med demens, oppga at de hadde dagtilbud organisert under modellen «Inn på tunet» eller «Grønn omsorg». Det er rimelig å anta at de yngre mottok denne type tilbud. Åpningstider Av de 188 kommunene som hadde dagtilbud for personer med demens, besvarte 179 (95,2 prosent) spørsmålet om hvor mange uker i året tilbudet var åpent. I alt 154 kommuner (86 prosent av dem som besvarte) hadde tilbudet åpent 46 uker eller mer i året, og 74 kommuner (41,3 prosent) hadde i praksis tilbudet åpent hele året (51 eller 52 uker). Kun fire kommuner oppga å ha tilbudet åpent færre enn 40 uker i året. Over halvparten av kommunene med dagtilbud (52,4 prosent), hadde åpent fire eller flere dager i uken (tabell 5.4). Kommunene som oppga at de hadde tre eller flere dagtilbud, hadde tilbud som var åpne fem eller flere dager i uken. Gjennomsnittlig antall dager per uke som kommunene hadde åpent dagtilbud er 3,5. Ser en på utviklingen på antall dager tilbudene holder åpent per uke fra , 2007 til , er det relativt små variasjoner regnet i andel kommuner med tilbud. Antallet har derimot økt betydelig. I denne kart - leggingen opplyste 74 kommuner (39,6 prosent) at tilbudet var åpent fem dager per uke. Dette var om lag samme andel kommuner som i 2007, men antall dagtilbud med denne åpningstiden hadde økt med 25 kommuner. Noe høyere andel med åpningstid én til to dager hadde kommet til, mens andelen og antallet tilbud som hadde åpent tre dager, hadde gått tilbake. 19

22 De fleste dagtilbudene hadde åpent 5-7 timer per dag (vanligst er 09:00 15:00 eller 10:00 15:30), men det var mange unntak. Kun noen få kommuner oppga å ha tilbud på ettermiddagen (etter kl. 17:00). Variasjonene i antall dager i uken og antall timer per åpningsdag, gjør at det blir stor variasjon i antall timer per uke de forskjellige kommunene hadde åpne tilbud. Figur 5.2 under viser et histogram over antall timer kommunene hadde åpent dagtilbud for personer med demens. De tre toppene rundt 25 timer, 30 timer og 35 timer, gjenspeiler det store antallet kommuner med åpent dagtilbud fem dager i uken med 5, 6 eller 7 timer åpningstid. Åpnings tiden er i gjennomsnitt 20 timer per uke, men igjen er det aggregerte data på kommunenivå, det vil si at gjennomsnitt for de 24 dagtilbudene i Oslo teller som ett, det samme gjør de åtte i Bergen. Siden dagtilbudene i Oslo og Bergen i gjennomsnitt hadde høyere åpningstid enn 20 timer (Oslo 29 timer og Bergen 25) vil det reelle gjennomsnittet være noe høyere enn 20 timer i uken. Administrative forhold Nesten to tredeler av kommunene (118 kommuner, 64,5 prosent) oppga at demensdiagnose var et kriterium for tildeling av plass. På spørsmål om det ble fattet vedtak om tildeling av plass i dagtilbudet, svarte 166 kommuner (88,3 prosent) bekreftende, mens 18 kommuner (9,6 prosent) svarte at det ikke ble fattet slikt vedtak, fire kommuner besvarte ikke spørsmålet. De fleste, 133 kommuner (70,7 prosent), oppga at tilbudet både ble gitt som aktivisering og avlastning, mens 40 kommuner (21,3 prosent) oppga at tilbudet kun var aktivisering. Sju kommuner (3,7 prosent) oppga at tilbudet kun ble gitt som avlastning, åtte kommuner svarte ikke på spørsmålet. Den vanligste lokaliseringen av dagtilbudet synes å være i tilknytning til sykehjem (tabell 3.8). Kommuner med flere dagtilbud oppga ofte ulik type lokalisering. I tabell 5.5 er derfor det samlede antall plasseringer høyere enn antall kommuner Antall kommuner Tabell 5.5. Plassering av dagtilbud (n=188) Sted Antall (%) Sykehjem 129 (68,6)* Bokollektiv/omsorgsbolig 54 (28,7) Inn på tunet / Grønn omsorg 26 (13,8) Eldresenter/aktivitetssenter 24 (12,8) I eget hjem 8 (4,3) Antall timer åpent i uken Figur 5.2 Antall timer åpent i uken etter antall kommuner. Frittliggende tilbud 7 (3,7) Aldershjem 4 (2,1) * 40 av kommunene spesifiserte at tilbudet i sykehjem var knyttet til skjermet enhet. 20

23 som hadde dagtilbud. Av de 129 kommunene som opplyste at dagtilbudet var lokalisert til sykehjem, oppga 40 at det var knyttet til skjermet enhet. I alt 54 kommuner opplyste at de hadde dagtilbud knyttet til bokollektiv eller omsorgsbolig (28,7 prosent), 26 oppga å ha dagtilbud organisert som Inn på tunet (13,8 prosent), en økning fra fem slike tilbud i Egenandeler De fleste kommunene, 159 (84,6 prosent), opplyste at de krevde egenandel for dagtilbudet. Trettini kommuner oppga at de tok egenandel for transport og 34 kommuner (18 prosent) tok egenandel både for dagtilbudet og for transporten. Det vil si at 164 (87,2 prosent) kommuner tok egenandel enten for dagtilbudet, transport eller begge deler. Det var stor variasjon i størrelsen på egenandeler kommunen krevde, men det er vanskelig ut fra de opplysninger som gis å få et klart bilde av hvordan man kommer fram til de beløp som kreves, og om praksis er i overensstemmelse med gjeldende regelverk. Støttekontakter I alt 258 (60 prosent) kommuner oppga at det var fattet vedtak om støttekontakter til personer med demens og at dette omfattet totalt 695 personer i hele Dette var det samme antallet kommuner som svarte at de hadde fattet vedtak om støttekontakt i Ved undersøkelsen i 2007 ble det gjort et omfattende telefonintervju i tillegg. Telefonundersøkelsen i 2007 viste at det var kun 145 kommuner som hadde støttekontakt til personer med demens på intervjutidspunktet. Ved denne undersøkelsen har det ikke vært anledning til en slik oppfølgingsundersøkelse. Ut fra erfaringene i 2007 kan det være rimelig å anta at vedtak om støttekontakt i løpet av siste år nødvendigvis ikke gjør at det er like mange kommuner som til enhver tid har personer med demens som får støttekontakt. Det ble i 2007 pekt på at selv om det var fattet vedtak var det av og til vanskelig å rekruttere en egnet person. Før det var mulig å skaffe en støttekontakt, kunne situasjonen ha endret seg og denne type tilbud ikke lenger være aktuelt. Det kan også være at kommunen har hatt personer med demens som hadde støttekontakt tidligere på året, men ved intervjutidspunktet var det ingen. På spørsmål om opplæring svarte 109 kommuner at de ga opplæring til støttekontakter for personer med demens, og 94 kommuner ga støttekontaktene andre opplæringstilbud. Det var 37 kommuner som både ga spesiell opplæring til støttekontakter for denne målgruppen og som i tillegg ga andre opplæringstilbud til støttekontakter. Det betyr at totalt 166 kommuner opplyste at de hadde et eller annet opplæringstilbud til støttekontakter for personer med demens. Samtalegrupper for personer med demens På spørsmål om kommunene hadde egne samtalegrupper for personer med demens, svarte i alt 35 kommuner bekreftende på dette. Større kommuner var i overvekt blant dem som hadde etablert et slikt tilbud, men også en del mellomstore og små kommuner var representert. I Oslo svarte ni bydeler at de hadde tilbud om samtalegrupper for personer med demens og seks av disse oppga at de hadde et eget tilbud for yngre personer med demens. 21

24 KAPITTEL 6 Tilbud til pårørende Pårørendeskoler og andre kurstilbud I Demensplan 2015 er en av målsettingene at pårørendeskoler og samtalegrupper skal være tilgjengelig i hele landet. I alt opplyste 163 kommuner (37,9 prosent) at de hadde pårørendeskoler, og 129 kommuner (30,0 prosent) at de hadde andre kurstilbud for pårørende til personer med demens (tabell 6.1). I alt 45 kommuner opplyste at de hadde begge tilbud. Dette betyr at til sammen 247 kommuner (57,4 prosent) enten hadde pårørendeskoler, andre kurs eller begge tilbud. I disse tallene er Oslo tatt med som én kommune. Se mer detaljert informasjon om Oslo side 23. Dette er en markert økning fra 2007 hvor bare 49 kommuner (11,4 prosent) hadde pårørendeskole eller annet opplæringstilbud for pårørende til personer med demens. I tabell 6.2 gis en oversikt over hvem som opplyses å være ansvarlig for opplæringstilbudet. I drift av pårørendeskoler blir det opplyst at frivillige organisasjoner er medvirkende i 46,3 prosent av kommunene, med eneansvar for 8,6 prosent av tilbudene. Kommunene opplyste å ha eneansvar for drift i 53,4 prosent av tilfellene. Mange pårørendeskoler drives i interkommunalt samarbeid (45,4 prosent), Tabell 6.1. Kommuner med pårørendeskoler, andre kurstilbud og samtalegrupper for pårørende. Antall (%) (n=430) Pårørendeskole 20 (4,7) 163 (37,9) Andre kurstilbud 31 (7,2) 129 (30,0) Har enten pårørendeskole, andre kurstilbud eller begge tilbud 49 (11,4) 247 (57,4) Samtalegruppe 41 (9,5) 2 85 (19,8) 1) Denne tabellen omfatter kun data fra undersøkelsen rettet til kommunene. En egen spørreundersøkelse til demensforeninger kan tyde på at både antall pårørendeskoler, kurstilbud og samtalegrupper er noe høyere. Se tekst side 23. 2) Inkludert 3 kommuner som hadde tilbud for pårørende og personer med demens sammen. 22

25 Tabell 6.2. Ansvarlig for opplæringstilbud til pårørende 2. Antall (%) Pårørendeskoler n=163 Andre kurstilbud n=118 1 Kommunen alene 36 (22,1) 25 (21,2) Interkommunalt samarbeid 51 (31,3) 24 (20,3) Frivillige organisasjoner alene 14 (8,6) 31 (26,3) Frivillige organisasjoner i samarbeid med kommune 39 (23,9) 27 (22,9) Interkommunalt sammen med frivillige organisasjoner 23 (14,1) 11 (9,3) Totalt (100) 118 (100) 1) 11 kommuner besvarte ikke dette spørsmålet. 2) Denne tabellen omfatter kun data fra undersøkelsen rettet til kommunene. En egen spørreundersøkelse til demensforeninger kan tyde på at både antall pårørendeskoler og andre opplæringstilbud er noe høyere. Se tekst nedenfor. noen av disse også i samarbeid med frivillige organisasjoner. Dette er en sterk økning i interkommunalt samarbeid fra 2007, da bare fire kommuner opplyste at de samarbeidet om slike tilbud. I drift av andre kurstilbud ser en av tabell 6.2 at frivillige organisasjoner er enda sterkere involvert, enn i drift av pårørendeskoler. Opplysninger fra demensforeninger Ved kartleggingen i 2007 ble det i tillegg til innsamling av informasjon fra kommunene, foretatt en kartlegging der lokale demensforeninger ble forespurt om hva slags tilbud som ble drevet i deres regi. Det viste seg at noen tilbud drevet av lokale demensforeninger, ikke var fanget opp av kommune. Våren 2011 ble det derfor, i samarbeid med Nasjonalforeningen, sendt spørreskjema til i alt 127 demensforeninger, og 68 svarte. Når disse sammenliknes med svarene fra kommunene, ser det ut til å ha blitt gjennomført fire pårørendeskoler og åtte andre kurstilbud for pårørende, som ikke har blitt fanget opp av den opprinnelige kartleggingen. Disse er ikke tatt med i tabell 6.1 og 6.2. Oslo For Oslo var det en del uklarheter i besvarelse av skjemaene. Spørreskjemaene i Oslo ble administrert slik at hvert sykehjem besvarte spørsmål angående sin virksomhet, og bydelsadministrasjonene besvarte spørsmål om tilbudet til hjemmeboende og deres pårørende. Noen sykehjem svarte imidlertid også på spørsmålene om tilbud til pårørende. Selv om det er gjort forsøk på avklaringer her kan det være noe usikkerhet knyttet til endelige resultater. Ser en på svarene fra bydelene, var det åtte bydeler som opplyste at de hadde pårørendeskoler, i tillegg var det to bydeler som opplyste at de hadde andre kurstilbud for pårørende til personer med demens. 23

26 Tilbudene i Oslo er i hovedsak drevet av frivillige organisasjoner i samarbeid med kommunen/ bydelene. Tilbudene om pårørendeskoler og kurs skal i prinsippet omfatte alle bydeler selv om lokaliseringen av tilbudene flyttes geografisk innen byen. Det kan derfor være at innbyggerne i flere bydeler enn dem som opplyste å ha tilbud, faktisk har deltatt på pårørendeskole eller kurs. Pårørendeskolen i Oslo, som drives av Kirkens Bymisjon i samarbeid med Demensforeningen i Oslo, presenterer seg som: «et byomfattende kurs- og kontaktsenter for pårørende og helsepersonell i demensomsorgen». Pårørendeskolen finansieres av midler fra Oslo kommune i tillegg til legatmidler. Pårørendeskolen i Oslo opplyste at de i 2010 gjennomførte pårørendeskole i fire bydeler og ett dagskurs som de beskrev som byomfattende. Samtalegrupper I alt 85 kommuner (19,8 prosent) opplyste at de hadde samtalegrupper for pårørende til personer med demens (tabell 6.1). I dette tallet er Oslo medregnet som én kommune. Også antall kommuner med samtalegrupper for pårørende har økt kraftig siden kartleggingen i 2007, da 41 kommuner (9,5 prosent) hadde dette tilbudet. Av kommunene som opplyste å ha samtalegruppe for pårørende, hadde 76 også pårørendeskole eller annet kurstilbud. Av de kommunene som hadde tilbud om samtalegrupper, var det 69 som oppga at tilbudet var for alle pårørende til personer med demens, mens 17 kommuner oppga at de hadde eget tilbud for pårørende til personer med demens som mottok kommunale tjenester. Det var sju kommuner som hadde begge typer tilbud. Elleve kommuner opplyste at de hadde samtalegrupper spesielt beregnet på pårørende til yngre personer med demens. Opplysninger fra demensforeninger Den supplerende undersøkelsen som ble foretatt rettet mot demensforeningene, tyder på at det på landsbasis var gjennomført samtalegrupper for pårørende i ni kommuner der dette ikke er registrert i kommunenes spørreskjema. Dette kommer i tillegg det antallet som er oppgitt i tabell 6.1. Oslo Elleve bydeler i Oslo opplyste at de hadde samtalegrupper for pårørende. Pårørendeskolen i Oslo opplyser at de i 2010 gjennomførte tre byomfattende samtalegrupper. Andre tilbud til pårørende Det var 54 kommuner utenom Oslo som oppga at de hadde andre tilbud til pårørende. I Oslo var det tre bydeler og fire institusjoner som hadde andre tilbud. Andre tilbud er i hovedsak pårørendekaféer, som er treffsteder for pårørende og noen steder også for personer med demens. Disse kaféene kan variere fra et tilbud med treff én gang i måneden, til fire ganger i året. Noen steder er det underholdning og det kan også være et sted for systematisk informasjon. Én kommune oppga at demenskoordinator alltid var til stede på kaféen og at hun var tilgjengelig for spørsmål og samtaler. Et annet tilbud som ble hyppig beskrevet under andre tilbud til pårørende, var individuelle samtaler. Ansvaret for å gjennomføre slike samtaler lå hos demensteam, demenskoordinator eller andre fagfolk. Dette var satt i system slik at pårørende systematisk fikk dette tilbudet hvis de ønsket. 24

27 KAPITTEL 7 Tilrettelagt botilbud for personer med demens Sykehjemsplasser I denne som ved tidligere kartlegginger, har vi spurt kommunene om antall sykehjemsplasser. Ved kontakt med ansatte i en rekke kommuner de senere årene har problematikken rundt avhjemling av sykehjemsplasser stadig kommet opp. Vi valgte derfor å spørre om dette og forsøke å få vite mer om hva som skjedde med disse plassene. Kartleggingen av antall sykehjemsplasser viser en liten nedgang siden forrige undersøkelse (2008) i dekningsgrad beregnet i forhold til befolkningen 80 år og eldre. Dette har vært en trend siden første kartlegging i (tabell 7.1). I samme periode har det vært en stor utbygging av omsorgsboliger som frittstående leiligheter, men også som gruppeboliger til personer med demens. Tabell 7.1. Sykehjemsplasser og dekningsgrad for befolkningen 80 år og eldre Sykehjemsplasser Befolkningen 80 år og eldre Dekningsgrad 18,7 % 18,6 % 18,0 % 18,1 % 17,6 % 1) Tallene er fra 397 kommuner som svarte på undersøkelsen i ) Statistisk sentralbyrå oppgir totalt antall sykehjemsplasser i 2008 i alle landets kommuner til plasser. 3) Samlet befolkning 80 år og eldre, i alle landets kommuner var i personer. 4) Statistisk sentralbyrå oppgir at det i 2010 er totalt sykehjemsplasser i alle landets kommuner. Det er et avvik mellom hva kommunene svarer i denne undersøkelsen og hva SSB oppgir på 0,05 %. Dette påvirker ikke beregning av dekningsgraden. 25

28 Avhjemling Det var 43 kommuner som oppga at de hadde avhjemlet sykehjemsplasser, men ved en nøye gjennomgang av skjemaene viste det seg at ni kommuner kommenterte at plassene var nedlagt. Det er var derfor 34 kommuner som hadde avhjemlet plasser. Langt de fleste plassene var omgjort til bokollektiv i omsorgsboliger med fast personale hele døgnet (tabell 7.2 og 7.3). Enkelte steder er antall plasser oppgitt som avhjemlet, flere enn det er opprettet nye (tabell 7.2 og 7.3), men det er også eksempler på det motsatte. Dette gjør at summene i de to tabellene ikke blir like. Det mest sannsynlige er at de 11 plassene som skiller er plasser som er nedlagt. Eksempler på annet er korttids/avlastningsplasser (14), står ledig (5) og trygghetsplasser (8). Samlet botilbud tilrettelagt for personer med demens Av landets 430 kommuner var det 400 kommuner som oppga at de enten hadde skjermet enhet for personer med demens eller tilrettelagte bokollektiv i omsorgsbolig. I alt 68 kommuner oppga å ha både skjermede enheter og tilrettelagte bokollektiv. Av de 34 kommunene som oppga annet tilrettelagt botilbud, var det fem som verken hadde skjermet enhet eller bokollektiv. Tabell 7.2. Type sykehjemsplasser som er avhjemlet. Avhjemlet fra Antall plasser Plasser fra skjermet enhet 78 Plasser fra somatisk avdeling 394 Sum 472 Tabell 7.3. Hva er avhjemlede sykehjemsplasser omgjort til? Omgjort til Antall plasser Bemannet bokollektiv/omsorgsboliger med fast personale hele døgnet 343 Bemannet bokollektiv med fast personale dag/kveld og hjemmetjenester natt 48 Ubemannet omsorgsbolig der tjenestene ytes fra hjemmetjenestene 29 Annet 41 Sum

29 Fire av disse kommunene oppga at de hadde små demensenheter (7 og 6 plasser) i sykehjem, men sa at dette ikke var skjermede enheter. Én kommune oppga å ha to personer i bolig i tilknytning til sykestua. Alle disse kommunene var små utkantkommuner. Det vil si at totalt 405 kommuner har et tilrettelagt botilbud til personer med demens. Det ble spurt om kommunene hadde andre tilrettelagte plasser for personer med demens enn skjermede enheter eller bokollektiv organisert i omsorgsboliger. Ved en gjennomgang av kommentarfeltene viste det seg at dette representerte en rekke forskjellige tilbud. Ikke alle er nødvendigvis øremerket personer med demens. Vi har, ut fra kommentarfeltet, valgt å definere 116 av disse plassene som skjermede enheter og 65 definerer vi som tilrettelagt botilbud utenom institusjon. Tabell 7.4 viser at det er en jevn økning i antall plasser tilrettelagt for personer med demens. Økingen er kun på skjermede enheter og bokollektiv i omsorgsboliger. Det er en nedgang i antall plasser under «annet tilrettelagt botilbud». Dette kan tyde på at kommunene satser mer på standardløsninger, der det gis tilskudd til etablering, mens tilbud som aldershjem, alderspensjonat eller lignende er på vei ut. Det kan også være at kommunene har tilbud som er tilpasset personer med demens som dette spørreskjemaet ikke fanger opp. Eksempler på dette er døgntilbud til enkeltpersoner i egen bolig eller i leilighet i omsorgsbolig der boligen ikke er en del av et tilrettelagt tilbud, men der tjenesten prøver å dekke personens spesielle behov. Det var 14 personer som fikk et slikt tilbud i denne Tabell 7.4. Tilrettelagte plasser for personer med demens samlet Plasser i skjermet enhet (SE) Plasser i forsterket skjermet enhet (FSE) Plasser i bokollektiv i omsorgsboliger Annet tilrettelagt botilbud Antall plasser samlet Dekningsgrad 80+ 3,0 % 3,8 % 4,5 % 5,0 % 5,2 % Dekningsgrad personer med demens 17,9 % 23,7 % 28,5 % 31,6 % 32,5 % Befolkning Forekomst av demens i institusjon ) I 2008 var det 397 kommuner som svarte på undersøkelsen, alle tallene i denne kolonnen gjelder derfor for de 397 kommunene. I 2008 var befolkningen 80 år og over i hele landet personer. Beregnet forekomst av demens for hele landet var personer. 2) Tallene bygger på demensforekomst fra Ott et al og befolkningstall fra Statistisk sentralbyrå. Det er beregnet at halvparten av personer med demens bor i institusjon. 27

30 undersøkelsen, men muligheten for at spørsmålsstillingen gjør at dette ikke fanges opp, er tilstede. Skjermede enheter for personer med demens Over 87 prosent av kommunene hadde ved årsskiftet skjermede enheter i sykehjem, en liten økning fra 2008 (tabell 7.5). En del kommuner som ikke hadde skjermet enhet, hadde bokollektiv i omsorgsbolig. Dette utgjorde seks prosent av alle kommuner. Skjermede enheter i sykehjem er den vanligste formen for tilrettelagte botilbud for denne pasientgruppen. I alt 81 prosent av tilrettelagte plasser er i skjermet enhet i sykehjem. Totalt antall plasser i skjermede enheter for personer med demens øker jevnt fra kartlegging til kartlegging. Fra kartleggingen har antall plasser økt med ca Antall plasser i skjermede enheter, sett i forhold til antall personer med demens som bor i institusjon, har imidlertid ikke endret seg nevneverdig siden 2008, fra 26,4 til 26,8 prosent. I perioden fra til 2008 økte dekningsgraden fra 23,7 til 26,4 prosent til tross for at økningen i antall personer med demens var større i denne perioden enn fra 2008 til (tabell 7.4). Det har også vært en jevn økning i andelen sykehjemsplassene som er definert som skjermede. Fra til 2008 økte andelen fra 20,7 prosent til 23,2 prosent. Fra 2008 til var økningen mindre, fra 23,2 til 24,1 prosent. Tabell 7.5. Skjermede enheter 1 for personer med demens Andel kommuner med SE 70,1 % 80,0 % 84,8 % 86,9 % 87,9 % SE plasser i sykehjem 13,3 % 16,4 % 20,7 % 23,2 % 24,1 % Antall plasser i skjermede enheter SE tilbud/antall personer med demens ,0 % 18,9 % 23,7 % 26,4 % 26,8 % Sykehjemsplasser ) I skjermede enheter (SE) i denne tabellen inkluderes både ordinære skjermede enheter og forsterkede skjermede enheter. 2) I 2008 var det 397 kommuner som svarte på undersøkelsen, alle tallene i denne kolonnen gjelder derfor for de 397 kommunene. 3) Tallene inkluderer både vanlige skjermede enheter og forsterkede skjermede enheter. 28