I dag er det 70 år siden krigen kom til Nord-Trøndelag

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "I dag er det 70 år siden krigen kom til Nord-Trøndelag"

Transkript

1 UKE 14 I dag er det 70 år siden krigen kom til Nord-Trøndelag

2 KRIGEN KOMMENTAR VI HADDE ANDRE DRØMMER... Det ble lenge sagt med ettertrykk og krav på total troverdighet at 2. verdenskrig, og angrepet mot Norge i særdeleshet, var krigen vi aldri kunne glemme. I dag er dette kun en akademisk sannhet. Blant folk flest er krigen snart like fjern som den amerikanske borgerkrigen. Utviklingen gir dessverre grunn til bekymring. For 2. verdenskrig var noe langt mer enn verdenshistoriens hittil mest grufulle militære konflikt. Krigen representerte sivilisasjonssammenbrudd, industrielt folkemord, bruk av atomvåpen og ikke minst; den endret både grenser og politisk virkelighet for mange tiår framover, kanskje for alltid. Når krigen nå glir inn i den grå masse av mange historiske konflikter, står vi i fare for å miste erfaringenes forebyggende virkning. Derfor men også av andre grunner, selvfølgelig bringer vi denne fredagen, på 70-årsdagen for det tyske overfallet på Norge, et fyldig magasin hvor krigsvåren i Nord- Trøndelag brettes ut. Dette er med Vi fulgte ikke med tiden, vi bygde på fred, som i tross, og de hvis dåd er ruiner har grunn til å håne oss. all sannsynlighet siste gang vi har anledning til å la tidsvitnene fra selve krigshandlingene komme til orde. Fortsatt vil vi ha barna fra krigen blant oss i mange år. Men i voksengenerasjonen tynnes det nå svært raskt ut i rekkene. Det har ikke vært noen enkel oppgave å samle dem. For fem år siden var det fortsatt liv i Foreningen Hegra Flere av veteranen møtte opp på festningen da unionsoppløsningen ble markert. I dag er det så godt som ingen tilbake. Samme virkelighet møtte vi da vi skulle forsøke å spore opp britiske og tyske veteraner. De sistnevntes stemme har det, i og for seg av forståelige grunner, ikke vært mulig å bringe fram tidligere. Men denne gang mente vi tiden var moden til også å få høre deres historie. Så strandet det ganske enkelt på at ingen var å finne. Det betyr nødvendigvis ikke at alle er borte, det vet vi ikke er tilfelle. Men vi klarte ikke å spore oss fram til noen som var aktive i kampene i Nord-Trøndelag i 1940, som fortsatt er mulig å intervjue. Heller ikke på de britiske øyer var det denne etterjulsvinteren lett å finne overlevende fra kampene i Trøndelag. Men der lyktes vi. Derfor: Les disse vitnesbyrdene, ta dem inn over dere. Ikke for å hegne om nostalgiske minner fra en krig de færreste i dag husker, men for å finne den underforliggende tonen; frykten, døden og håpløsheten - men også motet og trassen, som preget de unge menn som enten tok kampen opp mot en brutal angriper, eller som ble sendt av gårde for å slåss i et land de knapt hadde hørt om, og i alle fall ikke hadde noe emosjonelt forhold til. Halvor Kyllo var bondesønn fra Hegra. Han ventet på våren og våronna. Så ble livet snudd på hodet. Sammen med broren meldte han seg til tjeneste. De valgte dermed fundamentalt annerledes enn mange andre trøndere i aprildagene for 70 år siden, som passivt sto på sidelinjen mens de fremmedartede, grågrønne uniformene plutselig preget norske byer og etter hvert landdistrikter. Mange av dem valgte også mer enn passivitet; de gikk i sivil tjeneste for den tyske hærmakt, alt mens brødrene Kyllo og noen titalls andre ladet sine Krag Jørgensen-geværer og gjorde seg klar til en dyst de langt fra var forberedt på, verken mentalt eller fysisk: Å gå til krig. Lenge før kampene stilnet var enorme summer i omløp, takket være storstilte tyske byggeprosjekter. Vi forteller historien om Stjørdalssamfunnet, som ble totalt endevendt i løpet av noen dager. Mens Halvor Kyllo slet med dødsangsten oppe på Ingstadkleiva sammen med omkring 250 andre menn og en ung kvinne, meldte to tusen menn seg til arbeidstjeneste på Værnes, for å utbedre den primitive norske flystripa slik at det tyske Luftwaffe kunne sette inn sine moderne jager- og bombefly i kamphandlingene. Noen av flyene fløy nordover med sin dødbringende last, andre satte kursen østover og gjorde sitt ytterste for å knuse motstanden på sperrefortet som etter krigsvåren skulle bli kjent under navnet Hegra festning. Dette er også en del av erfaringene fra denne våren. Erfaringer vi må løfte fram i lyset og forhåpentligvis lære av. For så enkelt er det, for «folk flest», å velge feil når det gjelder som mest. Eller, for å sitere den senere legendariske stortingsrepresentanten fra nettopp dette dalføret, Jon Leirfall: «Vi lever med eit retusjert bilete av okkupasjonsåra. Skjønnheitsflekkar er fjerna, og Uvirkelig virkelighet: Mange nordtrøndere våknet til en uvirkelig virkelighet i april Slik så fredelige det er pussa på trekk som kan gjere biletet finare (...) Etterkrigshistorikarane har fare lett over ymse hendingar og ymse menn (...) Alt flaut, det norske folket var eit folk i drift, og det dreiv den galne vegen. Sjøloppgjeving og samarbeid med tyskarane var eit sterkt innslag i miljøet». Det er rene ord for pengene, nedfelt i boka «I storm og stille blad frå minneboka», som Leirfall ga ut i anledning sin 90-årsdag. De arbeidsvillige mennene på Værnes levde ikke i et vakuum. Hundrevis var avhengig av kost og losji, og den jevne borger åpnet sine hjem og ryddet soverom og kvistværelser, mot solid betaling. Kjøpmenn og samvirkelag opplevde et klondyke de aldri kunne drømt om. Slik kom store penger i omløp, som bidro til akselererende vekst i en søvnig stasjonsby som inntil krigsutbruddet hadde levd i skyggen mellom Levanger i nord og Trondheim i sør. Andre tilbød atskillig mer enn seng og madrass til gjestearbeiderne. Summen av disse erfaringer akkompagnert av skuddene fra festningen en drøy mil øst for sentrum, skulle skape et nær kollektivt tabu, som lokalsamfunnet valgte å sette strek over. Som handelsmann og lokalhistoriker Kaare Berg lakonisk sa det, flere tiår etter krigen: «Man kan like det eller ikke, men det var den tyske okkupasjonen i 1940 som gjorde Stjørdal til hva det er i dag». Dette er også en del av vår felles krigserindring. Slik ser vi at sporene fra krigen merket kollaborasjon mer enn motstandsvilje har fulgt oss i tiår etter tiår etter at krig ble avløst av fred, i alt fra det lokale til det globale. Forfatter Dag Skogheim har kalt en av sine artikler som han bidrar med i dette bilaget for «I krigens slagskygge». Det er en talende tittel. Nord- Trøndelag ble aldri noen sentral krigsskueplass, men vi ble i dette som så mye annet et lite stykke Norge. Vi hadde våre udiskutable helter. Men også svikere og den store, tause majoritet, som verken SIDE TO TRØNDER-AVISA FREDAG 9. APRIL 2010

3 Namsos ut før den første krigsmåneden var omme. Det meste av byen var lagt i ruiner, og innbyggerne var blitt krigsflyktninger i eget land. FOTO: SCANPIX evnet eller ønsket å utfordre den angripende overmakt. Hadde vi vært en nasjon bestående av menn som major Hans Reidar Holtermann, oberst Andreas Wettre, Jon Leirfall og Halvor Kyllo for ikke å snakke om kvinner som Anne Margrethe Bang, den influensasyke jenta som mot alles vilje trakk i uniform og trassig nektet å la seg overkjøre av gamle kjønnsrollemønstre, så ville tyskerne tapt kampen om Norge denne våren. Men de som tok kampen opp var i mindretall sørgelig mindretall, og skiftene regjeringer fra høyre til sentrum til venstre i det politiske landskapet, hadde i alle år etter den forrige verdenskrigen systematisk bygd ned forsvarsevnen og trolig også viljen. Vi var ikke bare materielt sett uforberedt på krig, mangelen var trolig langt større rent mentalt sett. Også her fikk vi etter krigen merke viljen til historieforfalskning: Den manglende krigsberedeksapen ble, uten blygsel, lagt på sagbruksarbeider Johan Nygaardsvolds brede skuldre. Vel var hommelvikingen sterkt negativ til «militærvesenet», og han må med rette overfor historiens dom bære sin tunge byrde for at vi ikke tydet flere tegn i tiden i siste halvdel av 1930-tallet. Men han var i godt selskap. Det var intet folkekrav om høyere militære bevilgninger, tvert imot enhver krone brukt på forsvarsmakten, ble i brede lag ansett som en krone kastet ut av vinduet. Også de borgerlige partiene, som var grunnleggende positive til Forsvaret, så de enorme sivile behov og presset kun på da det i realiteten var for sent å gjøre noe. Men det passet ikke minst Einar Gerhardsen og hans krets i det «nye» Arbeiderpartiet å legge skylden på førkrigsgenerasjonen. Slik ble grunnlaget lagt for nok en myte. Skylden kunne legges på menn som uansett var på vei ut. Hvor urettferdig det enn var. Spørsmålet som vi gjerne kan stille, dersom vi skal våge å trekke konklusjoner inn i vår tid, kan derfor bli: Hva har vi egentlig lært? Hvem vil, dersom vi får et nytt uventet angrep på Norge i 2020, få skylden for at vi nok en gang står så godt som ribbet for nasjonal forsvarsevne, ikke minst på landjorda? Så hører jeg motargumentene: Hvem i all verden kan, på noe realistisk vis, tenkes å utgjøre en militær trussel mot Norge om ti år? Da er vi ved kjernen av erfaringene fra 9. april 1940: Ti år tidligere, i 1930, var det heller ingen absolutt ingen, som var i stand til å se for seg Norge som mål for en aggressiv stormakt. Alle tenkelige fiender var nøytralisert, politisk gjennom tilnærming eller isolasjon, for ikke å snakke om overvunnet militært så vel som politisk og kulturelt - som de gamle keiserdømmene som utløste storkrigen alle brukte som referanseramme. Faktum er at den sterkt militariserte statsmakten som angrep oss i dag for 70 år siden, ikke eksisterte for 80 år siden. Hvorfor bruke penger på kuler og krutt, når de sivile behov er skrikende nærværende? Intet dårlig spørsmål, dét. Den gang som i dag. «Vi fulgte ikke med tiden, vi bygde på fred, som i tross, og de hvis dåd er ruiner har grunn til å håne oss». Ordene tilhører vår nasjonalarv, nedskrevet i all hast for 70 år siden av kommunisten, ungdomsidolet og opprørsdikteren Nordahl Grieg. Han visste hva han skrev om det var selverkjent kunnskap ut i det bittert uvirkelige. Tre år senere, i desember 1943, endte Grieg, nå i norsk offisersuniform, sine dager da bombeflyet han var om bord i, ble skutt ned over Berlin. «Her skal vi minnes de døde som ga sitt liv for vår fred, soldaten i blod på sneen, sjømannen som gikk ned. Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn. Vi har de døde med oss den dag vi kommer igjen.» JOHN ARNE MOEN, POLITISK REDAKTØR TRØNDER-AVISA FREDAG 9. APRIL 2010 SIDE TRE

4 KRIGEN BARNA De var barn da krigen kom til Innherred. De måtte tåle nedbrente hjem, og nærkontakt med bomber og skuddsalver. BARN AV KRIGEN TEKST BJØRN SIGURD LARSEN Tidlig om morgenen 21. april 1940 sto tolv år gamle Torlaug Werstad opp og gikk ned på kjøkkenet for å forberede frokosten på Krogs Gård på Sandvollan. Hun hjalp til i huset, samtidig som hun gikk på skole. Omtrent på samme tidspunkt hadde tyske transportskip i Beistadfjorden gitt opp forsøket på å komme helt fram til havna i Steinkjer. Isen var for tjukk. Transportskip ankret i stedet opp ved Kjerknesvågen på Inderøy. Denne avgjørelsen skulle bringe krigen ubehagelig tett innpå livet til Torlaug. For de tyske troppene som ble satt i land og begynte framrykkingen mot Vist og Sandvollan var på ett eller annet tidspunkt nødt til å passere Krogs på vei til Vist. Omtrent samtidig mottok britene opplysninger om den tyske landgangen og sendte en tropper fra Lincolnshires fjerde regiment mot Sandvollan og Vist for å sjekke forholdene. Uten at Torlaug visste det var krigen i ferd med å snøre seg sammen rundt henne. Men unge Torlaug Werstads tanker var konsentrert rundt jobben med å forberede frokosten. Hadde du merket noe til krigen så langt? 9. april merket jeg at de voksne på gården var ivrige etter å lytte på radioen, og at de var stille og alvorlige, sier Torlaug. Før bombesøndagen så vi mange tyske fly som fløy lavt. Det var litt spennende, fortsetter hun. Torlaug trodde ikke at krigen skulle komme direkte inn i hennes liv. For krigen var noe som skjedde langt der ute et sted. Ikke i Nord-Trøndelag og i hvert fall ikke på Krogs gård! I løpet av noen få formiddagstimer skulle alt bli annerledes. Da skulle Torlaug oppleve den første skikkelige trefningen mellom tyske og britiske soldater i andre verdenskrig. Og med Krogs gård som krigsskueplass. Og da 21. april 1940 endelig gikk mot kveld måtte hun finne søvnen i en fremmed kjeller, fordi Krogs gård ble bombet og brent ned samtidig med bombingen av Steinkjer. Jeg husker skuddene, som også slo inn i husveggen der vi var. Jeg husker også at jeg ble engstelig av ropene og alle skuddsalvene. Jeg la også merke til at de voksne ikke klarte å skjule sin uro. Særlig da kampene tok seg opp rundt låven og områdene rundt gården, forteller Torlaug. Midt opp i denne dramatiske situasjonen skjedde et lite mirakel. Kampene var blitt så harde at både tyskere og engelskmenn forsto at sivilistene måtte få komme seg unna. Da de sivile ble sluppet ut for å komme seg i sikkerhet opphørte all ildgivning fra begge sider. Det la seg en uhyggelig stillhet over tunet, bare brutt av knakingen fra beksømstøvler mot hard snø i det de sivile på gården hastig forsvant nedover mot Tangen. Straks de var i sikkerhet braket det løs igjen som aldri før. Midt opp i dramaet rundt flukten forteller Torlaug at det oppsto en pussig situasjonen da selveste «sjølin» på 90 år slo seg vrang. Han ville ikke flytte på seg og mente soldatene kunne finne seg et annet sted å krige, forteller Torlaug. De fikk «sjølin» til slutt med seg, men det hevdes at han var mer forbannet enn redd. Torlaug og andre barn ble plassert i kjelleren hos Anton Bruvoll nede på Tangen. Torlaug forteller at fra kjelleren hørte de bråket da bomber traff Steinkjer og ikke minst husene på Krogs gård. Alt dette blandet seg med lyder fra mitraljøser og maskingeværsalver. I pausene mellom trefningene gikk barna opp for å kikke. Det var da vi så at gården sto i brann og at hele Steinkjer brant, sier Torlaug. Så fort skytingen eller bombingen tok til igjen forsvant barna ned i kjelleren til Bruvoll. Utover ettermiddagen trakk britene seg tilbake og tyskerne overtok området rundt Krogs gård. Nesten hele gården var brent ned og flere soldater var drept. Vi sov på Tangen den natten. Skjønt jeg tror ikke jeg sov så mye, sier Torlaug. Noen dager senere kom hun endelig hjem til mor og far. De bodde på Gangstad, men hadde flyttet til en nabo ved sjøen. Ditt Torlaug og sier hun ble glad da hun endelig så igjen foreldrene. Senere kom krigen inn i livet på litt mindre dramatisk vis, da læreren deres nektet å melde seg inn i Nasjonal Samling. I første omgang ble han nektet å undervise, men kom tilbake senere, uten at han hadde gitt etter og meldt seg inn i NS. Torlaug Werstad sier hun ikke bærer merker etter disse dramatiske opplevelsene. Ikke på annet vis enn at hun en tid framover etter 21. april ble redd når hun hørte fly. I 1942 flyttet hun tilbake til Krogs gård, hvor gjenoppbyggingen var i full gang. Torlaug forteller at skolen kom i gang igjen først en ukes tid etter bombesøndagen. I Steinkjer tok det rundt et halvt år før skolene kom skikkelig i gang igjen. Mens det gikk mot kveld 21. april, og mens Torlaug forsøkte å roe seg Harde trefninger: Torlaug Werstad (82) var tolv år og i kjelleren på Tangen, opplevde tolv år gamle Jørgen Røskje på Røskje Gård mellom Sparbu og Røra, at den britiske aktiviteten de siste par dagene hadde tatt seg kraftig opp rundt gården. Røskje gård ligger strategisk til langs dagens E6 i svingene sør for Rambergsmyra. I skjæringen vest for E6, som den gang var riksvei 50, etablerte britene en barrikade av tømmer. Nærmeste barrikade var bare et par hundre meter fra gården. Og i skråningene rundt ble det etablert støttepunkter. Her forberedte britiske soldater seg på å stanse en tysk framrykking fra øst med rundt 300 soldater. Det skulle vise seg av de tyske troppene også dro med seg kanoner. Jørgen forteller at britene kom og gikk hele dagen og at det var ganske spennende å være gutt på tolv år. Noen tropper kom fra Vist, mens andre hadde kommet fra Straumen over Røra. Etter de heftige trefningene ved Vist og bombingen av Steinkjer var den militære situasjonen på Innherred slik at britiske Lincolnshire- SIDE FIRE TRØNDER-AVISA FREDAG 9. APRIL 2010

5 arbeidet og bodde på Krogs gård da tyskere og briter barket sammen rundt gårdstunet. FOTO: HARALD SÆTERØY styrker hadde trukket seg tilbake til skråningene rundt Vist jernbanestasjon, der dagens E6 tar av til Inderøy. Tyskerne hadde kontroll på høydene rundt Krogs gård, Hustad og Gangstad. I løpet av natten til 22. april ble kanoner siktet inn mot de britiske stillingene rundt Vist. På den andre fronten på Innherred var ordren til de britiske soldatene ved Røskje gård enkelt, men svært vanskelig: Stans den tyske framrykkingen fra øst! Da kvelden senket seg var det igjen mellom 40 og 50 britiske soldater som på formiddagen dagen etter kom i kraftig kamp med tyskerne. På Røskje gård fikk foreldrene til Jørgen vite av norske sjåfører som kjørte for britene at det kunne bli ganske hett dagen etter. Jørgen fikk beskjed om at han måtte ta med sin søster og komme seg til nabogården. Foreldrene valgte å bli igjen på gården på grunn av at dyrene trengte stell. Var du ikke bekymret for foreldrene dine? Da vi våknet mandag morgen og hørte skuddsalver fra heimgården ble jeg bekymret, sier Jørgen. Han legger til at foreldrene befant seg i kjelleren mens tyske kanoner og maskingeværer blandet seg med bråket fra britiske våpen. Røskje kan dessuten fortelle at det gikk rykter om full krig, og at folk var skutt. I ettertid viste det seg at en sivilist ble skadeskutt ved Røskje gård. Det skjedde da meieristen fra Sparbu meieri denne mandag morgenen 22. april befant seg ved den sivile sperringen ved riksvei 50 nedenfor gården. Meieristen var der da de første tyske soldatene dukket opp etter britenes retrett nordover mot Vist gjennom Sparbu. Meierist Gjørv hadde sikret seg meieriets verdipapirer som han hadde i en ryggsekk. Dette skulle han ta med seg hjem og oppbevare inntil videre. Etter at han og noen andre nordmenn var blitt kommandert av tyske soldater til å fjerne sperringen, bestemte Gjørv seg for å ta en avstikker hjem. En tysk soldat misforsto dette og skudd falt, som gikk gjennom skulderen til Gjørv. Heldigvis gikk det bra. Etter to måneder rekonvalesent på sykehuset var meieristen tilbake i arbeid. Ifølge Røskje gikk det rykter om skarpe situasjoner flere steder omkring på Røra og Sparbu dette døgnet. Og fortsatt steg det opp røyk etter bombingen av Steinkjer dagen før. Foreldrene bestemte at Jørgen og søsteren måtte komme seg enda lenger unna krigsskueplassen. De ble sendt til besteforeldrene. Vi viste ingenting om hvordan det sto til med mor og far før langt utpå dagen. På ettermiddagen kom mor. Vi ble forskrekket da vi fikk vite at hun var blitt skutt etter av tyskerne, sier Røskje, som syntes det var veldig godt å se igjen moren. Hun kunne fortelle at faren var blitt beordret av tyskerne til å ta seg av en såret tysker. Dermed måtte moren samme ettermiddag tilbake til gården for å melke kyrne. Da hadde engelskmennene trukket seg tilbake og tyskerne hadde overtatt gården. Røskje forteller at det gikk en uke før han og søsteren fikk komme hjem. Var du på noe tidspunkt redd? Egentlig ikke. Jeg tror det kom av at de voksne var flinke til å holde maska når vi barna var i nærheten. Ingen fortalte oss hvor alvorlig situasjonen egentlig var, sier han. Jørgen og søsteren hørte både skuddsalver og bomber den 22. april. De så også røyken som ennå veltet opp fra ruinene i Steinkjer etter bombingen dagen før, Heldigvis slapp vi å se sårede eller døde soldater, forteller Røskje. Han legger til at han og mange andre barn i dagene og ukene etter kampene på Innherred fant masse effekter og andre ting som britiske og tyske soldater hadde etterlatt seg i kampens hete. Selv har han en tysk hjelm, et hylster fra en 75 millimeter kanon og et dødsmerke etter en tysk soldat: Da det var på det verste var jeg redd for mor og far, men samtidig kunne jeg ikke forestille meg at jeg ikke skulle se dem igjen, sier Røskje. TRØNDER-AVISA FREDAG 9. APRIL 2010 SIDE FEM

6 Måtte flykte: Jørgen Røskje (82) var tolv år og måtte flykte til nabogården da kampene brøt løs rundt Røskje gård mellom Røra og Sparbu. Etter kampene på Innherred ved Vist, Sparbu og Røskje 22. april ble det klart at de tyske styrkene hadde fått overtaket. De slapp det aldri igjen. De alliertes mål da de ble landsatt i Namsos om kvelden 16. april var å erobre Trondheim. Fra formiddagen 22. april handlet det allierte felttoget i Nord-Trøndelag om full retrett og ut samme veien de kom. Og til tider ganske kaotisk. På By Gård på Byafossen befant ti år gamle Einar Edvardsen seg. Faren til Einar arbeidet tidsvis på gården og var derfor en av fem familier som bodde på det gamle brenneriet som tilhørte bruket, og som var omgjort til leiligheter. Utover formiddagen 22. april observerte unge Einar at engelske soldater strømmet på i flokker fra Steinkjer og videre til Byafossen og By gård. Herfra søkte de videre via Sunnan til Følling og derfra langs dagens riksvei 17 til Namsos. De ble forfulgt av tyske fly som pepret løs på dem. Edvardsen forteller at de britiske soldatene søkte dekning langs veikanten og andre steder de kunne finne ly for flyene. Etter bombingen av Steinkjer dagen før snakket de voksne sammen på gården. Tanken var at det skulle lages et bomberom i sammenheng med en eldre redskapsbod. Men der var det stablet høyballer. Et klokt hode kom på at det kanskje var nokså risikabelt å skjule seg her under bombing. De voksne bestemte derfor at vi skulle flytte fra gården og ta inn på et småbruk rett overfor gården, forteller Edvardsen. Alle dro ditt, med unntak av to som arbeidet videre i fjøset. På småbruket bodde en familie fra før. Til sammen var det minst ti barn og en del voksne som oppholdt seg i huset. Imens hadde engelskmennene søkt ly for tyske fly i husene på gården. Tyskerne bombene husene så hardt at småbruket vi befant oss i ristet skikkelig, forteller Edvardsen. Var du redd? Ja. Skikkelig redd. Spesielt fordi bombene falt så nær, sier Edvardsen. Han legger til at hans familie besto av fem søsken pluss foreldre. Mens de satt livredde i stua på småbruket slo en bombesplint inn gjennom vinduet og slo tvers igjennom rommet og boret seg fast i veggen. At ingen ble skadet, var bare flaks, sier Edvardsen. Etter dette bestemte de voksne at hele følget sporenstreks måtte komme seg inn i skogen. Edvardsen forteller at det ble bestemt at hele følget skulle overnatte på Bysetra, som lå høyere opp. De startet klatringen. Edvardsen forteller at faren hadde minstebroren på ett år på armen. Det store følget med mange barn og voksne gikk så fort de kunne for å komme unna krigsskueplassen. Et stykke opp mot setra måtte de ta en pause. Da jeg så meg tilbake så jeg et stort hull i taket på hovedhuset på gården, som dermed hadde fått en fulltreffer. Gården sto i brann. De voksne så på ødeleggelsene, men sa ingenting. Det var heller ikke nødvendig, sier Edvardsen og legger til. Senere fikk vi høre at en engelsk soldat ble drept på gården. Det skjedde da han var på vei inn i redskapsbua vi hadde tenkt å bruke som tilfluktsrom, sier Edvardsen. Huset ristet: Einar Edvardsen (80) opplevde at bombesplinter slo gjennom vinduet og inn i stua på småbruket der familien gjemte seg da tyskerne bombet By gård på Byafossen. Natta ble kald på setra. Ti barn sov på gulvet. Einar Edvardsen tror ingen av de voksne sov den natta. De ble på setra i to døgn. Da de kom tilbake til gården hadde tyskerne inntatt området og slått opp telt på gårdsplassen. Våningshuset var brent ned til grunnen, slik at folket på gården måtte ta i bruk leilighetene på det gamle brenneriet, som var berget. Også stallen og fjøset sto. Familien Edvardsen måtte flytte og fikk ordnet med et hus på Sunnan. Ikke mange dager senere begynte skolen igjen på Vatne skole. Langsomt gikk alt tilbake til det normale for oss barna. Senere i livet har jeg tenkt mye på det som skjedde. Det er som det skjedde i går, sier Einar Edvardsen. SIDE SEKS TRØNDER-AVISA FREDAG 9. APRIL 2010

7 Grete Haagenrud (71) er en av få norske forfattere som har skrevet om det å være barn under krigen. BARNAS KRIG I BOKFORM Omsvermet: Grete Haagenrud hadde med seg en del «Sofie og Kathrine-ting», og spesielt fristende var ei muffe av kaninskinn. Her er forfatteren sammen med Ane Volan Hatling (t.v.), Thoryus Ystgaard, Ingrid Anita Berg Feragen og Nora Grande Johansen fra Binde skole. TEKST OG FOTO SIGRUN BAKKEN Elever fra Binde skole i Steinkjer følger spent med. De besøker biblioteket på Dampsaga for å høre Grete Haagenrud fortelle om Sofie og Kathrine, to småjenter som bodde i Finnmark under krigen, og som måtte flykte sammen med sin mor. For det er nettopp gjennom fem bøker om Sofie og Kathrine at Grete Haagenrud har fortalt et stykke krigshistorie om barn, for barn. De to jentene er egentlig Grete og hennes to år eldre søster Tove. Alt som er direkte relatert til krigen er historisk sant, og så har jeg fylt ut med fiksjon, forklarer forfatteren, på besøk i Steinkjer hvor hun bodde sammen med familien i 30 år før hun og mannen flyttet til Røros. Selv velger hun å kalle bøkene om Sofie og Kathrine for «alle-alders-bøker». Hun har lest fra dem og snakket om dem for folk i alle aldrer, fra barnehagebarn til pensjonister. Grete Haagenrud ønsket i utgangspunktet å skrive historien om egen barndom for sine egne barn. Dette skjedde i slutten av 1980-årene. Journalist Tone Rekaa, som den gangen jobbet i NRK, fikk tak i den første historien, og dermed begynte en liten snøball å rulle seg stadig større. Grete Haagenrud gikk i studio for å lese, og Sofie og Katrine ble barnetime. Så meldte Gyldendal forlag sin interesse, og første boka kom i Deretter kom i tur og orden fire bøker til. Historien om Sofie og Katrine starter i Vadsø og omfatter årene fra 1942 til Vadsø ble bombet sønder og sammen 23. august Huset vårt var ødelagt, så vi måtte flytte ut av byen, til ei hytte, forteller Grete. Om høsten samme året var tyskerne på retrett fra Russland til Norge. De aktet imidlertid å etterlate Finnmark som en avsvidd slagmark og satte i gang tvangsevakuering av befolkningen. Grete, storesøster Tove og mora ble sendt av gårde med en tysk fraktebåt. Faren var under utdanning i Bergen, og han møtte dem i Bodø. Evakueringsferden endte i Lillesand, hos farmorens søster. Der ble de boende til sommeren 1946, og etter et års opphold i Harstad var hele familien igjen samlet sommeren 1947, denne gangen i Kirkenes hvor faren fikk jobb som havnefogd. Men i historien om Sofie og Katrine kommer familien tilbake til Vadsø, som rett og rimelig er. Grete Haagenrud forteller sprudlende og livaktig om livet i Vadsø under krigen. Likevel har hun kun fotominner om en nedbombet by. Vi gikk gjennom byen like etter bombingen, men jeg husker ikke hvordan det så ut. Minnene er fortrengt, sier hun. Hvordan var det å vokse opp med krigen så tett på? Jeg opplevde det ikke som noe spesielt. Krigen var allerede i gang da jeg begynte å bli bevisst. Tyske og russiske soldater var en del av hverdagen. Det var alltid noen rundt oss ungene, spesielt mange voksne damer. Men de voksne snakket ikke så mye om krigen, i hvert fall ikke så ungene hørte det. Far var skipper. Han seilte i meget farlig farvann, men vi barna ante ikke hvor farlig jobb han egentlig hadde. Han var tryggheten selv, og jeg visste ikke før jeg var godt voksen at han slet med voldsomme traumer, sier Grete Haagenrud. Hun har generelt inntrykk av at det er svært mye som det ikke er snakket om i forbindelse med tragediene i Mange dramatiske opplevelser GRETE HAAGENRUD Født: i Vardø 26. august Sivilstand: Gift med Søren, to barn, fire barnebarn. Bor: Bodde i Namsos og i Steinkjer Nå bosatt på Røros. Yrke: Journalist, lærer, forfatter. Prisbelønnet: Kulturdepartementets debutantpris 1991, Teskjekjerringprisen 2003, Brage-nominert har aldri vært tatt opp. Psykologi og psykiatri var fremmedord. «Vi står han jo av», var fast uttrykk. Mange av Sofies tanker er mine egne. Jeg beundret virkelig storesøstera mi. Hun trampet aldri i klaveret, og hun var omsvermet, pen og vellykket en skikkelig oppdrager. Grete Haagenrud har fått mange henvendelser i forbindelse med bøkene. Brev og e-post har strømmet inn. Pensjonistforeningen i Vadsø er hennes stjernepublikum. Hun forteller at det er først nå at opplevelsene under krigen er blitt et samtaletema. Det var ikke forbudt å snakke om krigen da jeg var barn, men vi så framover, og det tok lang tid før vi virkelig ble bevisst vår egen nære historie, sier Grete Haagenrud. TRØNDER-AVISA FREDAG 9. APRIL 2010 SIDE SJU

8 KRIGEN ENGELSK VETERAN Feirer seieren: Dette bildet er tatt på Frank Lodge (nr. 3 fra venstre) sin 25-årsdag i mai De har fått vite at tyskerne har lagt ned våpnene på alle fronter, og feirer at de overlevde krigen. Bare 19 år gammel: Her ser vi Frank Lodge som ung soldat. Frank Lodge (90) drev etterretning under kampene på Innherred. Hjelpen de fikk fra lokalbefolkningen reddet britiske liv. LIVSVIKTIG HJELP HOW YOUNG WE WERE How young we were How fit, how strong, Kissed Moms Goodbye, Said, «Wont be long! How Keen we were How Innocent, Not knowing war, or what it meant How blithe you were How smart, how brave Death claimed you for an early grave, Your golden futures crushed and gone, Heartbroken, mums weep for their son We look back across long years, We`re old men now, eyes filled with tears We remember friends long gone and thank them each and every one. How young We Were. FRANK LODGE SÅ UNGE VI VAR Fritt oversatt av Bjørn Sigurd. Så unge vi var. Så rede, så sterke. Kysset mor farvel. Sa «Kommer snart igjen». Så ivrige vi var. Så uskyldige. Uten viten om krig, eller hva det betød. Så ubekymret du var. Så smart, så tapper døden tok deg til en tidlig grav. Din gylne framtid knust og borte, knuste mødre som gråt for sine sønner. Vi ser tilbake gjennom lange år. Vi er gamle menn nå, med øyne fulle av tårer. Vi husker venner fra lenge siden og takker dem hver i sær. Så unge vi var. FRANK LODGE TEKST BJØRN SIGURD LARSEN FOTO HARALD SÆTERØY Natten falt på. Det samme gjorde bombene. Slik starter den britiske veteranen Frank Lodge (90) sin historie om sitt første møte med krigen. Han tilhørte etterretningsdelen av «Kings Own Yorkshire Light Infantry» (KOYLI) og var på vei inn Namsos havn med krysseren HMS York ved nitiden om kvelden 17. april. Bombene falt rundt ham. Lodge husker veldig tydelig at noen engelske marinegaster holdt skrekken i sjakk ved å slå mynt og krone om hvilken side av skipet den neste tyske bomben ville slå ned. Tro meg. Jeg følte meg ikke særlig høy i hatten med en pistol og ti patroner. Det eneste jeg tenkte på der og da var at jeg fortest mulig ville ha tørt land under beina, forteller Lodge. Slik tenkte også mange av hans kamerater. Kombinasjonen av ilandsetting av tropper i tussmørke og tyske bomber skapte uoversiktlige forhold. Mange av de britiske soldatene mistet eller kastet fra seg personlige ting og utstyr i sjøen da de i all hast klatret over i destroyeren som brakte dem til havna. De hadde én tanke i hodet: Å komme seg raskest mulig på land. Lodge forteller at tyskerne etterpå plukket opp en del av utstyret som havnet i sjøen. Her fant de navn og nummer skrevet inn. Blant annet Frank Lodge sitt navn. Tyskerne leste opp disse navnene over radio som omkommet i havnebassenget. Først senere fikk Lodge vite at britene hadde avholdt en spesiell seremoni for dem som ifølge tyskerne hadde druknet. Det var en hard tid for familien min, inntil de endelig fikk vite at jeg fortsatt var i live, forteller han. Soldatene hadde knapt kommet i land før de startet marsjen mot Namsos jernbanestasjon. Lodge forteller at det var bitende kaldt og mye snø. I løpet av natten ankom de Steinkjer hvor de overnattet og fikk i seg noe varmt etter den kjølige togturen via Grong. Vi fikk nye ordrer om å bevege oss sørover med tog, og at de forskjellige kompaniene ville bli satt av underveis. Vi ble satt av ved Sparbu der vi skulle avvente videre ordre, forteller Lodge. På dette tidspunkt var hans kompani en del av 146. brigade. De søkte beskyttelse i låver, skoler og all slags eldre bygninger og tilfeldige hus rundt Sparbu. Lodge var bare 19 år og egentlig altfor ung og uerfaren til å havne i etterretningen. Men fordi han snakket fransk og litt tysk, var saken avgjort. Torsdag morgen den 18. april fikk de som tilhørte etterretningen ordre om å skaffe til veie gode kart og skaffe informasjoner om fiendens posisjoner. Hvordan han ble plukket ut til dette oppdraget er veldig engelsk. Saken var den at de britiske styrkene i området ikke hadde kommunikasjonsutstyr. Det hadde enten forsvunnet i sjøen utenfor Namsos havn eller lå igjen i havneområdet. En offiser kom derfor inn til soldatene som tilhørte «Intelligense Section» og spurte om noen av dem kunne sykle. Lodge forteller at han rakk opp hånden. Så kommunikasjonen mellom de britiske troppene på Innherred foregikk per sykkel!? Yes, Sir! På et småbruk i Sparbu kom Lodge til det han beskriver som en hyggelig norsk familie. Allerede på dette tidspunkt visste nordmennene at tyske soldater beveget seg som røyskatter på ski, mens britene trampet rundt i truger og visste knapt hva et par ski var. Noen unggutter på småbruket syntes synd på de to britene, og tilbød dem et lynkurs i skigåing. De ga dem hvert sitt par ski og tok dem med på en liten høyde. Her demonstrerte de bevegelsene. Jeg husker de ropte «Skal vi gå! Skal vi gå!», sier Lodge. Han falt for hver meter han gikk. Men guttungene ga seg ikke. En time senere var han i stand til å bli stående på skiene, men takket nei da guttungene ville forære dem hvert sitt par ski. Jeg tror de syntes litt synd på oss da vi etter hvert forlot småbruket på truger, sier Lodge. Han kan ikke få fullrost innherredsbyggene nok for all hjelpen de ga i disse dramatiske dagene. Etter hans mening var det ingen tvil om at nordtrøndernes lojalitet lå hos britene. De han kom i kontakt med, var både vennlige og modige. De tok risiko når de skjulte oss og hjalp oss. Ikke minst med tanke på vi hadde informasjon om at norske forrædere opererte i området. Likevel sørget lokalbefolkningen for at vi fikk meget presis informasjon til kartene våre og gode tips om terrenget, foruten at vi fikk vite hvilke nordmenn vi burde skygge unna, sier Lodge og legger til: Etter min mening bidro vanlige mennesker på Innherred til at britiske liv ble spart. Om morgenen 20. april skaffet nordmenn en bil slik at noen fra KOYLI ble sendt til området ved Vist for å slutte seg til soldater fra Lincolnshire fjerde regiment, som allerede var begynte å samle seg rundt Vist jernbanestasjon. Dagen etter var selve bombesøndagen 21. april. Frank forteller at alle troppene var involvert i heftige trefninger de neste 48 timene. Selv syklet han for harde livet mellom de forskjellige stillingene med informasjon. I løpet av det neste døgnet ble det egentlig klart for oss at vi aldri ville nå målet om å gjenerobre Trondheim. Vi hadde ikke artilleristøtte og ikke flystøtte, påpeker Lodge. Han forteller at de sendte rapporter bakover til hovedkvarteret til kommanderende general om at situasjonen var håpløs. Dette ble sendt videre til krigskabinettet i England, hvor avgjørelsen om tilbaketrekking ble tatt. Forfatteren John Benson, som har skrevet historien om Lincolnshire fjerde regiment, sier at før felttoget i Nord-Trøndelag hadde krigskabinettet fortsatt sterk tro på marinens betydning i krig. Flyvåpenets betydning i moderne krig, kom ifølge Benson SIDE ÅTTE TRØNDER-AVISA FREDAG 9. APRIL 2010

9 Høyt dekorert: Den engelske veteranen Frank Lodge (90) er høyt dekorert for sin innsats under andre verdenskrig. I aprildagene på Innherred jobbet han i etterretningen og hadde mye kontakt med nordmenn. som et sjokk på det britiske krigskabinettets ledelse. Og var en viktig årsak til ordren om tilbaketrekking. Lodge og en annen soldat fra etterretningen ble sendt av gårde for å finne de franske alpejegerne og informere dem om at krigskabinettet hadde bestemt at alle allierte tropper skulle trekke seg tilbake til Namsos. Vi fant til slutt de franske alpejegerne. De sto uten beskyttelse i åpent terreng og skjøt med rifler etter de tyske flyene. Etter min mening fullstendig galskap, sier Lodge. Han overleverte budskapet og tilbød franskmennene å følge dem tilbake til Namsos. Senere på dagen ble de forent med en styrke ved Henning. Vi gikk helst etter mørkets frembrudd for å beskytte oss mot tyske fly. Vi gikk på en linje i tung snø over små bruer og gjennom dalfører. Det var veldig kaldt. Langt under tyve minus, mener veteranen. Da de endelig ankom Namsos ble de i hui og hast, og i en kaotisk blanding av britiske og franske styrker, fraktet ut til skipene med første tilgjengelige destroyer. Frank og hans kamerater havnet på et fransk fartøy. Veldig ubehagelig, sier Lodge og sikter til at doene om bord var av uten seter og ikke tildekket. Og det var heller ikke særlig rent. Men det viktigste var at de var trygge og på vei vekk fra kulde og snø. Skipet «Afridi» ble senket mens evakueringen av soldater foregikk fra Namsos havn. Lodge forteller at 13 soldater fra Hallamshire regiment måtte bøte med livet. Lodge sitt skip ble beordret til Harstad. Her gikk de aldri i land. Etter en tur innom England med reorganisering av troppene, ble Lodge sendt til Island. Senere deltok han både i D-dagen i Normandie og andre tunge operasjoner. Han er høyt dekorert for sin krigstjeneste. TRØNDER-AVISA FREDAG 9. APRIL 2010 SIDE NI

10 KRIGEN FESTNINGSKRIGERNE KAMPENE I HEGRA Hegra festning eller Ingstadkleiven fort som festningen opprinnelig het ble anlagt i årene som sperrefort mot et eventuelt svensk angrep mot Trondheim. Allerede i 1926 ble anlegget betraktet som foreldet og stengt. Kampene i Hegra var blant de hardeste i Sør- Norge under krigen i Tyskerne satte etter hvert inn store styrker for å ta festningen, uten å lykkes. Det opereres med høyst ulike tall over antall soldater på festningen, fra 190 til nær 290. Forskjellen ligger i at mange av soldatene som meldte seg til tjeneste, ble avskåret fra festningen i løpet av felttoget og derfor ikke var til stede da festningen ble oppgitt. De utenlandske soldatene ble også dimittert og klarte å komme seg vekk før det hvite flagget ble heist, slik at de skulle slippe å havne i tysk fangenskap. DEN UVIRKELIGE VÅREN Halvor Kyllo (92) skulle bruke våren 1940 til å spre gjødsel på jordene hjemme på gården. Men 21-åringen måtte forsvare fedrelandet, og endte i tysk fangenskap. De norske tapene var beskjedne, og de fleste falt i kamper utenfor selve festningen i krigens første dager. I alt seks nordmenn døde under felttoget, mens ytterligere fire døde senere av skader og sykdom som de pådro seg under oppholdet på festningen. De tyske tapene hersker det fortsatt stor usikkerhet rundt. Men tapene var store mange ganger de norske. I flere år etter 1940 ble det nesten hver sommer funnet døde tyske soldater i området rundt festningen. TEKST OG FOTO LENE-MARI P. FLAAMO Skiltet til venstre på veg mot Hegra Bosenter viser veg til et krigsminne, det samme gjør skiltet til høyre. Her er sporene fra 1940 fortsatt godt synlige. Likevel er det ikke dit turen går. Vi er på veg til et tidsvitne som ufrivillig ble kastet inn i krigen mot tyskerne. Sola sender gledelige stråler gjennom vinduene på rommet hans i bosenteret. Himmelen er nærmest helblå. Det første som møter oss når vi åpner døren er en diplom på veggen. Til høyre for døren når du kommer inn. Den er innrammet i en brun ramme og er tydelig gammel. «Halvor Kyllo har under felttoget i Norge 1940 deltatt i forsvaret av Federlandet i tiden fra 9/ til 10/ Norge takker Deg for Din innsats i Frihetskampen. Haakon» står skrevet nederst på det brune papiret. Like over lysbryteren i rommet, på den venstre siden av døren, henger en hvit og tynn stoffpute. På den er tre krigsmedaljer festet samt to sett med mansjettknapper. Et par funkisknapper Halvor fikk til konfirmasjonen sin og et par han fikk i forbindelse med tjenestegjøringen på Hegra festning. Litt lenger inn henger en hvit pyntetallerken med Hegra festning avbildet i svart. Rommet ellers er utsmykket med bilder av familie, barnebarn og oldebarn. «Lotten fra Hegra» og Halvor er innrammet og står på TV-en. Anne Margrethe Bang var hennes opprinnelige navn. Under kaffebordet ligger mange album, et av dem har noen få minner fra krigen. Halvor reiser seg opp og vi hilser. Hånden hans er varm. Halvor hadde knapt fylt 21 år da han måtte ut å tjene fedrelandet i krig. Halvor var akkurat ferdig med førstegangstjenesten og hadde helt andre planer for våren. Han jobbet hjemme på gården og hadde planlagt å kjøre gjødsel ut på jordene da krigen kom til dalføret. Samtidig reiste major Hans Reidar Holterman inn til Værnes fra Trondheim for å starte mobilisering. Historiebøkene beskriver at forvirringen var stor i de første timene om formiddagen den 9. april Tretti mann meldte seg til tjeneste den første kvelden. Utpå formiddagen dagen etter var antallet over femti. Men tyskerne tok over Værnes uten kamp og Holterman organiserte i stedet troppene sine rundt Øyanmoen. Senere trakk de seg tilbake mot Ree SIDE TI TRØNDER-AVISA FREDAG 9. APRIL 2010

11 Gård like øst for Stjørdal sentrum. Etter hvert kom man på å ta i bruk det nedlagte fortet oppe i Ingstadkleiva. Artillerifortet var bare 30 år gammelt og slik sett relativt nytt, men var allerede tatt ut av tjeneste innhentet av både den geopolitiske virkeligheten og den militærtekniske utviklingen. Vi måtte straks melde oss til tjeneste. Jeg var på en måte lei meg fordi jeg måtte det, hadde jo ikke lyst til å dra i krig, men det var ikke noe å gjøre med. Jeg ville jo kjempe for Norge, sier krigsveteranen stille. Det var sen vår i 1940, med mye snø selv nede i flatbygdene. Halvor tok beina fatt i dypsnøen. Det samme gjorde broren Hågen. Flere laster med våpen, ammunisjon, uniformer, ulltepper og proviant ble kjørt opp mot festningen. Noe ble plassert på de nærmeste gårdene og ble hentet senere. Natten mellom 11. og 12. april ble det etablert en mitraljøsestilling ved Hegra veibro og ved Hegra jernbanestasjon. Stadig nye meldte seg til tjeneste disse dagene, noen nede i Hegra og andre direkte på festningen. Halvor Kyllo innrømmer at mange av minnene har bleknet med årene. Følelsene han hadde i det uroen bredte seg innover landet er ikke like klare lenger. Men han var der. Han var blant de 250 som meldte seg til tjeneste for «majoren» på Hegra Festning. Men selv om han bar våpen, løsnet han aldri et eneste skudd, forteller han. Den første tiden ble kanonene klargjort, løpegravene måkt og skuddfelt ryddet. I tunnelene og fjellhallen ble det hogd is. Kvelden den 13. april var samtlige mannskaper flyttet fra fredsleiren, den nedlagte rekruttskolen et par hundre meter nedenfor selve festningen, og inn til kummerlige forhold inne i fjellhallene. Selv om forholdene var ubekvemme, ga fjellhallene likevel en trygghet som bygningene i leiren ikke kunne gi soldatene. Noe av det Halvor husker mest er en livredd skiløper. Det var vel en av de første dagene etter krigsutbruddet. Vi var på veg til tjeneste og en skiløper tok meg igjen. Han var så redd at han ristet. Det kunne høres smell. Jeg sa ikke noe til han. Han forsvant og jeg så ham aldri mer. Det er noe av det jeg husker mest, sier Kyllo. TRØNDER-AVISA FREDAG 9. APRIL 2010 SIDE ELLEVE

12 : Her sitter en gjeng med soldater ved Hegra stasjon etter at kampene er over, og venter på å bli sendt i tysk krigsfangenskap. Foran fra venstre sitter Halvor og broren Hågen. Halvor husker ikke navnet på de en tysk fulltreffer. BILDER ER HENTET FRA HANS PRIVATE FOTOALBUM. 3: Krigsmedaljene vitner om at Halvor var med og kjempet for fedrelandet. 4: Vaktmannskaper ved Hegra stasjon, den 12. eller 13. april like før sammen, bare selve fjellanlegget var noenlunde intakt, selv om også det var preget av mange flyangrep og kraftig bombardement fra tysk artilleri delvis oppsatt med grovkalibrede norske kanoner hentet ut fra møter en representant for de tyske styrker. Sjefen for den norske flygeavdelingen på Værnes hadde allerede bestemt at flyplassen skulle oppgis uten kamp, en beslutning Holtermann nektet å akseptere. Møtet Kanskje skjedde dette i forbindelse med de første skuddene som ble løsnet. Ifølge Hegra Festnings historie beskrives den første kampen slik: «Ved 18-tiden den 11. april smalt de første skuddene. Det ble åpnet ild mot et fly som slapp flygeblad over Hegra. Flygeren ble truffet, men greide likevel å føre flyet tilbake til Værnes». Vi gikk vakter fra fire til åtte timer i slengen, så hvilte vi mellom. Det var mange tunneler og vi hadde vakter overalt. Det som tok knekken på oss var mangelen av mat. Vi hadde ikke overgitt oss så lett om vi hadde hatt mer mat. Men det ble organisert brødbaking i bygda. Brødet ble smuglet inn til oss, men det gikk ikke lang tid før tyskerne fant ut av dette og fikk stoppet det. Deretter forsøkte man å smugle brød inn over fjellet fra Elvran, men mest gikk det i poteter og smør, husker han. 23 sterke menn som var gode skiløpere sørget for festningens «livline». Det var karer som måtte ha nervene i orden. Gang på gang kom de tilbake med sekkene fulle av brød, sjokolade, kjøtt, parafin, ammunisjon, tobakk og andre saker. Oppakningene for hver enkelt var på omkring 40 kilo. Våren var sein i 1940 og det var mye snø. Halvor får krigsmedaljene i hånden og kikker på dem. Jeg tenker jo på krigen innimellom, men ikke så ofte lenger. Jeg har jo fortalt barn og barnebarn om det, men de minste er små enda, sier han. Han kikker bort på veggen og smiler. Halvor kan ikke forstå den som ikke er glad i unger. Så kikker han tilbake på medaljene sine. Jeg var så ung, vi tenkte ikke så langt at vi kunne bli skutt da vi meldte oss, vår tanke var at vi skulle forsvare landet. Men jeg husker den gangen jeg var på veg tilbake fra vakt og det lå en person med et grått Vi hadde ikke overgitt oss så lett om vi hadde hatt mer mat. teppe over seg. Jeg forsto at han var drept og måtte kikke for å se om jeg kjente han, men det gjorde jeg ikke, sier Halvor. Hvordan opplevde du det? Jeg hadde ikke nerver. Var jo litt redd noen ganger, men jeg var aldri nervøs så det gjorde noe, sier han. De norske styrkene i Hegra holdt stand mot tyske angrep i 25 dager, men grytidlig om morgenen 5. mai ble det hvite flagget heist. Da hadde de allierte soldatene trukket seg ut av Trøndelag og ingen andre norske styrker i Sør-Norge var i kamp. Den strategiske betydning som major Holtermann hadde trodd at festningen ville få dersom norske og allierte styrker skulle angripe Værnes eller Trondheim, forsvant. Hegra festning var en isolert øy av stridende nordmenn omgitt av okkupert land på alle kanter. Selv forsto Halvor godt at de måtte overgi seg. «Litt før klokken fem om morgenen befalte Holtermann oppstilling i kanonhallen. Her redegjorde han kort om situasjonen og om sin beslutning om å overgi festningen. De mintes sine falne kamerater med to minutters stillhet, før de avsluttet med første og siste vers av nasjonalsangen. Klokken kvart over fem om morgenen den 5. mai vaiet det hvite flagget over Hegra Festning. Tyskerne kom opp til festningen halvannen time etterpå. Ved overgivelsen talte styrken 190 mann, derav 14 offiserer, 1 håndverksbefal, 7 sersjanter, en SIDE TOLV TRØNDER-AVISA FREDAG 9. APRIL 2010

13 Ivrig historiker: Sigurd Røvik trives godt på kontoret sitt. Der finnes det meste av historiebøker samt spennende båndopptak med intervjuer som står sentralt i hans neste bok. Nytt vitnesbyrd fra soldatene TEKST OG FOTO LENE-MARI P. FLAAMO Sigurd Røvik var bare seks år da krigen startet. Nå er han snart ute med ny bok med nye opplysninger og rettelser av gamle historiebøker. befalselev, 6 korporaler, 161 menige og 1 hjelpesøster.» står det på Hegra festnings hjemmesider. Den første tyske styrken som kom til festningen talte drøyt 60 topptrente soldater, væpnet til tennene med maskinpistoler og håndgranater. Det var tydelig at de var usikre på hva som ventet dem, for kampene hadde vært svært harde, med store tyske tap. Med seg hadde sjefen for den tyske styrken dokumenter som hadde vært dypt savnet mens kampene raste, festningens skytekart. Han hadde dem med fordi han hadde ordre om å sikre kanonene fra ødeleggelse, og kartene viste hvor festningens artilleri var lokalisert. Kartene var i sin tid utarbeidet av en ung artillerioffiser ved navn Vidkun Quisling... Vi ble ført ned til stasjonen og tok toget til Lundamo der vi overnattet. Jernbanebrua der var sprengt så vi måtte gå til fots resten. Vi gikk til 5 6 andre karene. 2: Her går Halvor vakt ved hovedporten, han husker ikke sammen med hvem. Bygningen ble kort etter at bildet ble tatt, jevnet med jorden av tyskerne angriper. 5: Ingstadkleiva. Hegra festning fotografert rett etter krigen, slik anlegget lå etter at kampene var over. Alle bygninger ble bombet sønder og lager i Trondheim. 6: Den første konfrontasjon mellom norske og tyske styrker i Nord-Trøndelag, om formiddagen 9. april. Major Hans Reidar Holtermann (t.v.) med tyskerne ble derfor kort, og umiddelbart etter begynte han å evakuere sine styrker østover mot Hegra. FOTO: MUSEET VED HEGRA FESTNING Berkåk der vi ble satt i krigsfangenskap, forteller Halvor. Dagen etter ble de satt i arbeid med vegbygging. Hvordan opplevde du å være krigsfange? Jeg husker godt at vi måtte vaske muggent brød vi fikk servert. Vi brukte en gulvkost og vi måtte være hardhendte for å få vekk muggen. Vi fikk også servert kjøttsuppe, men tyskerne tok ut kjøttet. Men det gikk bra og jeg opplevde aldri at det var farlig, sier han, og legger til at de tyske vaktsoldatene behandlet de norske soldatene godt, ja nesten vennlig ikke minst med tanke på hva som skulle bli vanlig senere i løpet av krigen. Halvor kom i prat med en av de tyske soldatene. Han kunne faktisk litt norsk og jeg lærte ham mer. Jeg lærte også tysk, men det husker jeg ikke lenger. Han var på samme alder som meg og hadde ikke lyst til å delta i krigen, han lengtet bort fordi han mistrivdes. Han fortalte at faren hans var skogvokter. Vi gikk i vakt sammen og vi snakket en del, men jeg husker ikke lenger detaljer fra samtalene, sier 92- åringen. Han syns tiden i fangenskap gikk fort. Allerede 17. mai ble de første fangene frigitt og den 22. mai ble ytterligere 43 mann satt fri. En uke senere fikk de siste nordmennene forlate fangenskapet på Berkåk. Ordren fra Berlin var at det norske folk om mulig skulle vinnes for nazismen med det gode. Derfor skulle også krigsfanger behandles humant, og fangenskapet skulle gjøres så kort at det først og fremst fikk symbolsk betydning. Folk med tilknytning til landbruket fikk gå først fordi det var viktig å opprettholde matproduksjonen, så jeg var blant de aller første som fikk dra hjem, forteller han. Historikeren fra Stjørdal ser fram til å komme med nok en historiebok. Denne gangen er det Hegra Festning som står i fokus. Du trodde kanskje det meste var sagt, men ifølge Røvik inneholder boken stort sett nye opplysninger samt noen rettelser av gamle historiebøker. Jeg bodde bare noen kilometer unna festningen og husker at min familie måtte evakuere, forteller Sigurd Røvik. Boken som kommer ut til høsten vil inneholde både egne skildringer og opplevelser han har blitt fortalt. I årene han har jobbet med boken har han strebet etter å få fram nye detaljer og mer utfyllende detaljer om krigen i og rundt Hegra festning. Røvik, som gir ut boka på eget forlag, understreker at det er detaljer fra kampene han nå tilfører historien. Men noe er også helt nytt. Det er snakk om en del detaljer. Blant annet har jeg dokumentert at det var en del hardt sårede. En av dem som ble hardt skadd var en østerriker. Det ble ordnet våpenhvile så man fikk kjørt de sårede ned og jeg kommer med en del detaljer omkring dette. Det er også skrevet i bøker tidligere at en hel tropp på tretti til førti tyske soldater ble drept samtidig. Det stemmer ikke, to ble drept og andre hardt såret. Jeg kommer også med detaljer omkring en tysk soldat som døde i armene på en norsk sanitetssoldat. Dette har vært en helt ukjent historie så langt, forteller Røvik. Dessuten kommer han med en del opplysninger om soldater som rømte fra tjenesten på festningen. Videre kommer han med en spennende historie om den første hegrasbyggen som falt. Han ble begravet mens kampene pågikk. Flere tyske soldater lå tett inntil kirkegården i Hegra med mitraljøse og kanoner. Det var så mye skyting fra soldatene at det var vanskelig å høre hva presten sa under begravelsen, forteller han. I alt har Sigurd Røvik tatt opp godt over 20 intervjuer på bånd og i alt har han samtaler med over 40 kilder som var til stede. Intervjuene er både med sanitetspersonell, krigsveteraner og andre som kjørte opp varer eller hadde annen nær tilknytning til det som skjedde. TRØNDER-AVISA FREDAG 9. APRIL 2010 SIDE TRETTEN

14 KRIGEN LEIRFALL Jon Leirfall satte livet på spill ved å smugle flere lastebillass med ammunisjon, uniformer og annen proviant ut fra Øyanmoen til Hegra Festning. LEIRFALL SIKRET KAMPMIDLER TEKST JOHN ARNE MOEN Den senere så velkjente stortingsrepresentanten var våren år gammel og bonde på Bjertem i Hegra. Han hadde flyttet heim fra Oslo noen år tidligere for å overta heimgården. Da tyskerne angrep Norge sto det raskt klart for Bondeparti-politikeren at krigen krevde sitt. Leirfall hadde allerede møtt på Stortinget som vararepresentant og hadde i flere år vært generalsekretær i partiet, og hadde derfor god kontakt inn i miljøene i Oslo og visste bedre enn mange hva som skjedde. Allerede 10. april meldte han seg til tjeneste sammen med broren Torstein, som eide lastebil. Etter en prat med en norsk offiser som hadde vaktansvar nede i selve Hegra sentrum mens major Holtermann var i ferd med å gjøre seg kjent i festningsanlegget oppe på Ingstadkleiva, ble det klart at selv om majoren var i ferd med å organisere et militært forsvar, manglet han det meste. På festningen var det lagret ammunisjon til kanonene, men ellers var det smått med det som var nødvendig for å ta opp kampen. Krig? Jeg skal bestille wienerbrød, og bryr meg vel ikke om krigen! i tvil om hvilket mål de hadde. Men mobiliseringsordren kom aldri. 10. april tok han derfor, som de fleste andre som valgte å ta opp kampen denne dagen, skjeen i egen hånd. Da han hørte at Holtermann manglet utstyr til sine soldater, satte han seg sammen med broren inn i lastebilen og bega seg ned dalføret. På Øyanmoen hersket fullstendig kaos. I den ene enden av leiren var de første tyske soldatene for lengst på plass, i andre deler regjerte fortsatt norske tropper. Men den norske kommandanten hadde bestemt seg for å overgi leiren med alt utstyr til tyskerne. Brødrene Leirfall ble derfor nødt til å «stjele» utstyr til de norske styrkene. I intervju med forfatteren Karl H. Brox fortalte Leirall historien han ikke fant noen grunn til å ta med i sine memoarer. Slik ble den bevart for ettertiden. Den første turen gikk greit, det eneste de gjorde for å sikre seg var å kutte leirens telefonledning slik at de første tyske offiserene de så, ikke skulle få mulighet til å varsle om det som skjedde. Den eneste som reagerte var imidlertid en norsk befalingsmann. Han skjelte ut brødrene for å ha ødelagt telefonledningen, og beskyldte dem for hærverk på offentlig eiendom. Jon Leirfall mistet besinnelsen og ropte til offiseren om han ikke var klar over at det var krig i landet. «Krig? Jeg skal bestille wienerbrød, og bryr meg vel ikke om krigen», var svaret de fikk fra den rasende mannen i norsk uniform. I sine memoarer, som han utga i forbindelse med 90-årsdagen høsten 1989, forbigår Leirfall så å si totalt sin egen krigsinnsats, selv om han i motsetning til de fleste var særs aktiv under felttoget. Senere måtte han flykte til Sverige hvor han endte som bestyrer av godset hvor de norske polititroppene fikk sin utdannelse. Derimot retter han, i kjent «Leirfallstil», velrettede spark mot sambygdinger og landsmenn. «Vi lever med eit retusjert bilete av okkupasjonsåra», slår han fast i boka, som ble den siste han utga. Før han lar dommen falle: «Det er lite grunnlag for å skryte av nasjonal haldning når vi tek det norske folket under eitt dette første okkupasjonsåret. Alt flaut, det norske folket var eit folk i drift, og det dreiv den galne vegen». Om sin egen krigsinnsats nøyer han seg med å skrive at han satt våken natt til 9. april og ventet på mobiliseringsordren han var overbevist om var på vei. Han hadde hørt nyhetene fra Danmark 8. april om tyske krigsskip på vei ut i Nordsjøen, og var ikke Deretter lastet de bilen med hva den klarte å bære av 150 geværer, et større antall pistoler, uniformer og ammunisjon. Lagerbygningene inneholdt mye som kunne vært nyttig, men brødrene valgte det mest nødvendige. Dagen etter var kaoset på Øyanmoen i ferd med å forta seg, og tyskerne hadde inntatt hele leiren. Leirfall-brødrene tok likevel sjansen og kjørte flere turer inn og ut, rett foran øynene på de tyske vaktene. Med seg hadde de alt fra sambandsutstyr og proviant til våpen og ammunisjon. Noe ble kjørt til Hegra, men da de fryktet at tyskerne snart ville bli klar over hva som foregikk, begynte de å kjøre til gårder i Stjørdal hvor de visste at oppsitterne var «gode nordmenn», for deretter å laste av. Slik rakk de atskillig flere turer enn de ville klart dersom de skulle kjørt opp dalen til Hegra for hver tur. Om kvelden 12. april traff Jon Leirfall major Holtermann for første gang. Majoren var svært takknemlig for innsatsen, men innrømmet at han gjerne kunne tatt imot mer. Den senere stortingsrepresentanten snakket med naboen Enok Berg, som også hadde lastebil, og sammen kjørte de mot Stjørdal og Øyanmoen idet mørket senket seg. Denne gang var de bevæpnet med pistoler som Holtermann hadde gitt dem, i tilfelle de skulle bli nødt til å skyte seg fri. Han tilbød dem også uniformer, men de valgte å opptre i sivil for å unngå oppmerksomhet. Nå våget de ikke kjøre inn i leiren, med tok seg fram til gjerdet rundt området, klippet hull og smøg seg igjennom. Depotene avlåst og underlagt vakthold, men de to brøt seg inn og i ly av mørket fraktet de ut nok utstyr til å fylle begge lastebilene. Det var særlig ammunisjon majoren hadde bedt dem prioritere. De brukte hele natten, for det var begrenset hvor mye de klarte å få med hver gang de måtte snike seg tilbake gjennom snøen. Leirfall fortalte senere at de hele natten ventet å bli avslørt og skutt av de tyske soldatene som befant seg rett i nærheten, men ingen ting skjedde. I grålysningen satte de kursen østover mot Hegra, hvor de ankom tidlig om morgenen. Leirfall og Berg overlot lasten til norske soldater som fraktet utstyret det siste stykket med hest, og mens Berg dro hjem, la Leirfall seg til å sove i lastebilen han uttalte til Brox at han hadde vært i sammenhengende aktivitet i over to døgn under stort psykisk press, og at han derfor var totalt utkjørt. Planen var å melde seg for majoren for videre krigstjeneste på festningen etter noen timers søvn. Da han våknet hadde imidlertid de norske styrkene trukket seg tilbake til festningsveien og de første tyske tropper var på plass. Leirfall kvittet seg med pistolen og kom seg hjem uten å bli arrestert, og måtte stå på sidelinjen mens mennene oppe på Ingstadkleiva rett overfor hans egen gård, kjempet mot de tyske soldatene med våpnene og ammunisjonen han selv hadde sørget for å redde ut fra de norske depotene på Øyanmoen. SIDE FJORTEN TRØNDER-AVISA FREDAG 9. APRIL 2010

15 KRIGEN KRIGSMINNER Takknemlig: Shirley Harness (venstre) (65) er svært takknemlig for at forfatteren John Benson (bildet) og Geir Grønnesby sørget for at hun fikk tilbake farens bønnebok etter 60 år. I kampens hete rundt Krogs gård på Sandvollan i 1940, mistet den britiske soldaten Walter Todd bønneboken sin. Etter 60 år kom den tilbake. FANT TRØST I BØNNEBOK TEKST BJØRN SIGURD LARSEN FOTO HARALD SÆTERØY En dag i 2003 blar Shirley Harness (65) i lokalavisa Horncastle News. Der ser hun en notis hvor etterkommere etter hennes far Walter Todd etterlyses. Shirley ringte det oppgitte telefonnummeret og presenterte seg som Walter Todds datter. I den andre enden er forfatteren John Benson. Han har skrevet historien om Lincolnshires fjerde regiment, som kjempet i Nord-Trøndelag i april 1940 og som Walter Todd var en del av. Det var i den forbindelse at Benson i 2003 ble kontaktet per e-post av Geir Grønnesby, som er bosatt i Trondheim. Grønnesby forteller at hans onkel fra Inderøy, Martin Grønnesby, noen dager etter kampene ved Krogs gård fant en engelsk bønnebok i snøen på et jorde. I 2003 blir onkelen syk og flytter til aldersheimen på Inderøy. I den forbindelse rydder familien leiligheten og finner bønneboka. På innsiden av boka står navnet Walter Todd. Onkel var syk, så jeg snakket med min far som sa det var greit at jeg forsøkte å spore opp Todd-familien via internett. I den forbindelse kom jeg over nettsidene til forfatteren John Benson, forteller Grønnesby. Benson kunne opplyse at han visste Walter Todd ikke lenger var i live (han døde i 1993), men at han skulle forsøke å spore opp slektninger gjennom en notis i lokalavisa. På det lokale museet i Lincoln i Lincolnshire distrikt fant Trønder- Avisa den samme type bønnebok som Walter Todd hadde. På begynnelsen av 1930-tallet ble det inngått en avtale mellom den engelske kirken og det britiske forsvaret, om at det skulle trykkes opp små bønnebøker som ikke tok for stor plass. Her kunne soldatene finne ord fra Bibelen, men også forskjellige bønner til forskjellige anledninger. Altså en blanding av salmer, bibelsitater og praktiske opplysninger omkring kirkelige og seremonielle gjøremål. Jeg fikk nesten sjokk da jeg hørte at min fars bønnebok var funnet i Norge, etter at han mistet den i forbindelse med kampene der, sier Shirley Harness. Hun ante ikke at faren hadde tatt med seg en bønnebok ut i krigen. Hun preges av sterke følelser når hun viser fram bønneboka som Geir Grønnesby sendte henne i Inne i boka ser vi at Walter Todd har skrevet navnet sitt. Den betyr veldig mye for meg. Og jeg er sikker på at min sønn eller datter kommer til å sørge for at fars bønnebok går videre til neste generasjon, sier Harness. Hun kan fortelle at Walter Todd ble født i 1911, og at han var nesten 30 år da han ble innkalt til krigstjeneste i Før innkallelsen arbeidet han som kirketjener i den lokale kirken i Horncastle, som er et tettsted ikke så langt fra fylkeshovedstaden Lincoln nord i England. I forbindelse med kampene rundt Krogs gård ble han tatt til fange av tyskerne. Selv tror Shirley at faren brukte bønneboken som trøst og et holdepunkt i disse vanskelige dagene. Etter at han ble tatt til fange, ble Todd ble sendt til fangeleir i Polen, hvor han opplevde SS-soldatenes grusomheter på nært hold. Ved slutten av krigen var han en av fangene som ble drevet ut på en over 650 kilometer lang marsj som senere ble omtalt som «dødsmarsjen». Mor har fortalt at han bare var skinn og bein da han kom hjem, sier Shirley. Hun legger til at faren ifølge moren var en helt alminnelig kar med normalt godt humør da han dro ut i krigen. Da han kom hjem i 1945 etter fem års fangenskap, forteller Harness at hennes fars øyne hadde fått dette lange og alvorlige blikket som mennesker får når de har sett mer enn de tåler. Han snakket aldri om det som skjedde under krigen eller dødsmarsjen, sier Harness. 60 år: Her har avdøde Martin Grønnesby skrevet inn hvor og når han fant bønneboka. Det tok 60 år før boka atter var tilbake hos Todd-familien. Hun ble Walter Todds datter da han adopterte henne tre år gammel i 1948, og hennes foreldre levde sammen i 61 år. At faren var religiøs tror Shirley er forklaringen på at han tok med seg en bønnebok ut i krigen. For far tror jeg bønneboka var en slags trøst i en svært vanskelig tid. Jeg kan tenke meg at han savnet den, sier Shirley. Jeg og min far ble glade da vi senere opplevde hvilken glede det var for familien å få igjen bønneboken, sier Geir Grønnesby. TRØNDER-AVISA FREDAG 9. APRIL 2010 SIDE FEMTEN

16 KRIGEN MINNEPLATEN SÅ KOM TÅRENE Da Peter Ballaam (70) så navnet til sin halvbror på minneplaten, brast han i gråt. Etter 70 år har familien endelig fått et sted å sørge ved. TEKST BJØRN SIGURD LARSEN FOTO HARALD SÆTERØY Vi befinner oss i en typisk engelsk landsby i Lincolnshire som heter Grantham. Her bor Peter Ballaam, halvbror til Ronald Stanley Ballaam (lille bildet), som ble meldt savnet og antatt død etter kampene ved Krogs gård i Inderøy 21. april Peter bor i disse landlige omgivelsene i Grantham sammen med sin kone. Hans store hobby er brevduer. De sitter over alt på tak og strømledninger i nærheten av duehuset på Peters eiendom. Vi er på besøk fordi forfatteren John Benson har sørget for å lage minneplate i messing over britiske soldater som falt ved Krogs gård i kampene 21. april Denne skal festet til bautaen som står ved gårdsveien opp til Krogs gård. Dette skal skje ved en høytidelig markering 21. april i år. Benson har skrevet historien om hva som skjedde med Lincolns fjerde regiment under andre verdenskrig. Han forteller at i respekt for innsatsen til disse guttene, har alle som har vært involvert i å lage minneplaten i England gjort jobben gratis. På minneplaten er det fem navn. Blant annet Ronald Ballaam. Vel inne i stuen viser Peter seg å være en talefør mann. Han har gjort seg mange tanker omkring broren han aldri fikk møte. Peter ble født samme år som Ronald ble innkalt. De har felles far, men forskjellig mor. Ronalds mor døde i 1988, uten at hun noen gang fikk en grav eller minnested å oppsøke for å sørge over sin sønn. Derfor ble det et sterkt øyeblikk da Trønder-Avisa pakket ut minneplaten i bronse, som skal festes til minnebautaen på Krogs gård under markeringen 21. april. Det er tydelig at det raser mange tanker og følelser gjennom Peter når han ser navnet til halvbroren på messingplaten. Hans mor fikk aldri oppleve dette, sier Peter, og må stoppe opp et øyeblikk. Peter spør oss hva det vil koste å reise til Nord-Trøndelag. For han vil så inderlig gjerne være til stede når de falne britiske soldatene etter 70 år skal minnes. Han konstaterer fort og fortvilet at når familien endelig har fått et sted hvor de kan minnes Ronald Ballaam, koster det for mye å reise. Hvis jeg hadde den minste mulighet vil jeg reist, sier Peter og ser på kona. Men så langt strekker ikke pensjonen til. Et samarbeid mellom forfatteren John Benson og engelskmannen Paul Kiddell som bor i Steinkjer, har ført til at mysteriet rundt Ronald Ballaams ukjente grav kan gå mot en løsning. Bakgrunnen er at Ronald Stanley Ballaam offisielt er oppført som savnet SIDE SEKSTEN TRØNDER-AVISA FREDAG 9. APRIL 2010 etter kampene ved Vist 21. april. Det er ingen tvil om at han var der. Men da forfatteren John Benson arbeidet med boka om krigshistorien til Lincolns fjerde regiment «Saturday Night Soldiers», fikk han bekreftet fra Ballaams overordnede at Ronald Ballaam ble observert samme ettermiddag i området rundt Vist jernbanestasjon. Altså var han ikke tatt til fange eller drept ved Krogs gård. De to mener Ballaam i stedet ble drept dagen etter i forbindelse med britenes tilbaketrekningen gjennom Steinkjer 22. april. Da var tyske tropper hakk i hæl på engelskmennene, godt støttet av tyske fly. De tror at Ballaam enten tatt av dage av en av de mange bombene, eller at han ble drept av en kule fra en tysk soldat. Benson opplyser at han den senere tid har fått opplysninger fra en nevø til en av soldatene som var i lag med Ronald Ballaam, at han ble drept av en snikskytter. Ifølge denne kilden skal Ronald Ballam først ha blitt truffet av en kule, som ikke var dødelig. Kort tid etter rammet en ny. Da var livet over. Peter Ballaam hadde kjent til disse nye informasjonene i kun ett døgn når vi banker på døra hans i Grantham. Han viser stor interesse og er svært takknemlig over at noen faktisk prøver å finne ut hva som skjedde med broren hans under kampene i Norge. Etter mye sjekking er Benson og Kiddell enige om at Ronald Ballaam sannsynligvis er den britiske soldaten som ble drept i Furuskogen i forbindelse med britenes tilbaketrekking den 22. april. Også en norsk 17-åring drept i forbindelse med disse kampene. Den falne briten ble gravlagt samme dag i den dype snøen der han falt. I dette dramaet ble en britisk sanitetssoldat med navn Josef Croft tatt til fange av tyskerne i samme området rundt Sannan. Da levningene etter soldaten i Furuskogen 13. juni skulle flyttes til Skei kirke i Ogndal og gravlegges, ble den døde identifisert som sanitetssoldaten Josef Croft. Noe som ikke var riktig. For på den tiden satt Croft i tysk fangenskap. Han kom tilbake til England i 1946 og levde til langt ut på 1990-tallet, uten at han noen gang fikk vite at han en gang hadde en grav i Norge. Det vi kan fastslå, er at fram til 1946 bar graven etter soldaten på Sannan navnet Josef Croft. Så kom freden. I 1946 kom «Commonwealth War Graves Commission» fra England og samlet sine døde fra kampene på Innherred. Tok 70 år: Peter Ballaam klarte ikke holde tårene tilbake da han så minneplata i bronse med halvbrorens De hentet levninger fra Egge kirke, Hustad kirke, Mære kirke og Skei kirke, som ble flyttet til krigskirkegården Stavne i Trondheim. På ett eller annet vis fant gravferdskommisjonen ut at Josef Croft var i live. Dermed ble soldaten fra Sannan en av gravene med betegnelsen «ukjent soldat». Kiddell og Benson sier at den eneste som det ikke er gjort rede for etter kampene på Innherred 21. og 22. april, er Ronald Ballaam. Samtidig er det bare en ukjent grav på Stavne krigskirkegård etter kampene på Innherred. Benson og Kiddell føler seg derfor ganske sikre på at vedkommende som ligger i den ukjente graven på Stavne i Trondheim er Ronald Stanley Ballaam. I stua hjemme hos Peter Ballaam spør han Benson om hvordan graven fikk

17 Ballaams grav?: Er dette Ronald Stanley Ballaams grav? Sannsynligvis, mener forfatteren Jon Benson og engelskmannen Paul Kiddell. Tok initiativ: Forfatteren John Benson tok initiativ og sørget for at en minneplate i bronse med navnene til fem falne britiske soldater ble laget i forbindelse med markeringen ved Krogs gård 21. april. navn, som skal festet til minnebautaen på Korgs gård i forbindelse med markeringen 21. april i år. Selv har han ikke råd til å reise til Norge. navnet Josef Croft. Til dette svarer Benson at Croft var sanitetssoldat. Samtidig var det ikke uvanlig at soldatene overtok bedre klær eller støvler fra døde kamerater. Ikke minst med tanke på det kalde været og den høye snøen de britiske soldatene opplevde i Nord-Trøndelag. Benson forteller at soldater ofte skrev inn nummer og navn bak på jakkekraven sin. Han tror derfor at Croft skiftet jakke med den døde Ballaam. Når så presten på Skei kirke i juni skulle gravlegge levningene, så han navnet Josef Croft på jakkekraven. Det som gjenstår er hva som skjedde med dødsmerket som alle soldater bærer rundt halsen. Det som synes sikkert er at levningene i Furuskogen ikke hadde dødsmerke. Benson og Paul Kiddell tror forklaringen kan være at levningene lå hele to måneder i snøen i Furuskogen. Samtidig har det kommer for dage at særlig ungguttene på Innherred og andre steder i månedene etter krigen skaffet seg masse effekter som soldatene etterlot seg. Jeg anser det som en mulighet at noen unger kan ha tatt dødsmerket til Ballaam. I det minste kunne det vært veldig interessant dersom noen sitter med opplysninger om soldaten som falt på Sannan, sier Paul Kiddell. Peter Ballaam sier han vil undersøke muligheten av å DNA-teste den gravlagte ukjente soldaten fra Innherred som ligger på Stavne krigskirkegård. Og selv om det ikke fører til noe, er han og familien i dag mest glad for at broren ikke lenger bare er et sted i en ukjent grav, men at navnet hans for ettertiden vil stå på en bronseplate i Norge. Jeg håper jeg en dag kan reise til Inderøy og ta et skikkelig farvel med bror min, sier Peter Ballaam stille. TRØNDER-AVISA FREDAG 9. APRIL 2010 SIDE SYTTEN

18 KRIGEN NARVIK Uvirkelig: Det mange ikke trodde kunne skje her, brennende byer og tusenvis av sivile på flukt, ble plutselig virkelighet. Narvik ble satt under intenst bombardement fra krigens første dag, og de siviles lidelser var svært store. I stilling: Norsk artilleri i stilling ved Narvik i april Kampene var blant de aller hardeste i innledningen til 2. verdenskrig. FREMSTE LINJE VED NARVIK 9. april 1940 var første bataljon av IR 13 i Narvik. Nordtrønderne kom fra første stund med i de dramatiske begivenhetene som denne dato er så full av. Intense kamper: Tysk mitraljøsestilling i fjellene utenfor Narvik. Selv om de tyske styrkene var godt utrustet styrkene ikke sto langt fra hverandre, og at man var forberedt på nærkamp. ALLE FOTO: SCANPIX TEKST DAG SKOGHEIM Siden januar 1940 hadde bataljonen vært nøytralitetsvakt i Narvik og på ekserserplassen Elvegårdsmoen innerst i Herjangsfjorden halvannen mil nord for Narvik. Elvegårdsmoen var standplass for IR 15. Der var samlet hele utrustningen for 15. Regiment. I januar 1940 hadde krigen mellom Tyskland mot England/Frankrike vært i gang siden 3. september Kamphandlingene pågikk på Vestfronten, en stillingskrig. I Finland raste en annen krig, krigen mellom Sovjet og Finland Vinterkrigen en krig som sluttet 13. mars Allerede i september 1939 var på grunn av krigen størstedelen av den norske marine mobilisert. Vårt lands nøytrale status medførte sterke forpliktelser nedfelt i krigslover og internasjonal rett. For å håndheve dette ble allerede i september 1939 også deler av hæren og det lille flyvåpenet mobilisert. Det aller meste ble konsentrert i Troms og Finmark som var de geografisk nærmeste områder til Finland og Russland. På engelsk og fransk side var det viktig å få trukket de skandinaviske landene inn i krigen. På den måten kunne en tofrontskrig bli etablert. Tyskland ville bli nødt til å spre sin krigsmakt og krigen ville ikke lenger være låst fast til Vestfronten. Under Vinterkrigen sendte vestmaktene (England og Frankrike) et tilbud til Finland om militær hjelp. Denne hjelpen måtte eventuelt sendes med jernbane fra Narvik over Sverige til Finland fordi det var korteste vei. Den svenske og norske regjering avslo kategorisk å akseptere en slik transitt. For Vestmaktene var dette del av deres langsiktige plan om å trekke de skandinaviske land inn i krigen. Tyskland ville bli nødt til å hindre at malmtransportene fra Norge og Sverige ble kuttet. Det ville i så fall få den tyske krigsindustri til å kollapse. Sovjet fryktet at vestmaktene med tilbudet om militær hjelp til Finland søkte kontroll med hele det østlige Skandinavia. Dette gjorde at Sovjet snarest ville ha vinterkrigen avsluttet og 13. mars 1940 sluttet Vinterkrigen. I denne sammenhengen er det «Trønderbataljonen» første bataljon av IR 13 kommer inn i bildet. I januar 1940 hadde bataljonen overtatt nøytralitetsvakten i Narvik og Ofotenområdet og var i Narvik 9. april da den ble kastet inn i det største militære oppgjør i Norge under krigen. Narvik med fjell og fjorder. 10 store tyske destroyere, hver med godt og vel 200 mann bergjegere innskipet, nådde Narvik ved 4-tiden om morgenen 9. april To norske panserskip, Eidsvold og Norge ble senket under kampen på Narvik havn. Nesten 300 norske marinefolk mistet livet. Det var storm, snøbyger, aldeles uoversiktlig. Mannskapene i Trønderbataljonen hørte de veldige drønnene fra havneområdet og forsto at noe var fullstendig galt. Den norske militære sjef i Narvik, oberst Sundlo, hadde ordre om å forsvare byen, men overga den etter kort tids parlamentering med den tyske general Dietl. Dermed ble ikke Trønderbataljonen gjort i stand til å forsvare byen. Som ved et under fikk oberst Sundlos nestkommanderende, major Omdal, og Trønderbataljonens sjef, major Spjeldnæs, telefonkontakt med general Fleischer, øverste militære sjef i Nord-Norge som ga ordre om at oberst Sundlo øyeblikkelig skulle arresteres og at så mye som mulig av Trønderbataljonen måtte prøve å komme seg ut av byen, følge malmbanen, og forsvare den. General Fleischer SIDE ATTEN TRØNDER-AVISA FREDAG 9. APRIL 2010

19 g bra trent, møtte de massiv motstand fra norske ikke minst nordtrønderske soldater, som sammen med allierte styrker klarte å tvinge tyskerne på retrett. Legg merke til bajonetten på mauseren, den viser at forsto straks at jernbanen ville være en svært viktig kanal for transport fra Tyskland til styrkene i Narvik. Det måtte en prøve å hindre. Godt og vel 200 mann av Trønderbataljonen lyktes å komme seg ut av Narvik denne grytidlige morgenen 9. april. Da var byen nesten fullt besatt av tyskerne. Major Omdahl holdt en kort appell til soldatene som var på Narvik folkeskole, at hver mann måtte yte sitt. Appellen virket, ordre ble gitt, å ta geværene i langreim over skuldrene og marsjere på en lang rekke. Da denne lange rekken av soldater begynte marsjen ble den sperret av en tysk patrulje. Halt und zuruckmarschieren! (Stans og marsjer tilbake!). Forreste norske offiser svarte kort: Wir marschieren schon! (Vi marsjerer uansett!). Ikke noe hendte, ingen skudd ble løsnet, den lange rekken av soldater fortsatte, men da den passerte jernbanestasjonen kom ordren: Halt!, stehen bleiben, Gewehre koppeln! (Gjør holdt! kople geværene!) Svar ble gitt øyeblikkelig vi fortsetter! Hele den lange rekken av soldater kom seg ut av byen. Det var disse soldatene som maktet å holde Bjørnfjellområdet til 16. april da sterke tyske styrker igjen angrep dem. Det ble nå kamp på selve Bjørnfjell stasjon. Noen av den norske avdelingen klarte å komme seg over til Sverige, andre falt eller klarte å ta seg over fjellene nordover til norsk side. Det var viktig at denne norske styrken kom seg ut av Narvik og forsvarte seg ved Bjørnfjell. Det var viktig fordi oberst Sundlos overgivelse av byen kunne ført til tap av alt initiativ og lammet viljen til forsvar. Major Omdals appell og den resolutte opptreden fra samtlige mann skapte eksemplet som viste at det faktisk nyttet å gjøre noe i en nærmest håpløs og tragisk situasjon. Jernbanen til Sverige fra Narvik var av avgjørende betydning for tyskerne. Tyske myndigheter forlangte nemlig av Sverige å få tilført Røde Kors forsyninger til Narvik gjennom Sverige. Det fikk de. I ettertid vet en at disse transportene hadde med militærteknisk ekspertise for general Dietls tropper, uunnværlige i de kampene som fulgte helt til 9. juni. Det interessante er at en har et annet slående eksempel, nemlig Hegra fort i Nord Trøndelag. Der var det major Holtermann som holdt hodet klart og ikke ble fullstendig forvirret da andre ledende militærpersoner valgte passivitet under første prøvelse med fienden. De gjorde som forlangt, overga Værnes flyplass. Fra da av kunne det tyske flyvåpen dag og natt tilføre nye tropper, bombe skip og havner sønder og sammen og hele tiden ha det absolutte herredømme i luften. Men fra Hegra blokkerte major Holtermanns mannskaper tilgangen til Sverige, var samtidig en permanent trussel mot flyplassen, bandt betydelige tyske styrker og skapte farlig uberegnelighet slik den tyske krigsledelse vurderte det. Hegra fort holdt ut til 5. mai. På det tidspunkt hadde oberst Getz kapitulert i Nord-Trøndelag med begge regimenter, IR 13 og DR 3. Mye er fremdeles ikke kjent eller klarlagt fra den gang. Det er synd! Men etter 70 år er få tilbake av dem som fikk de dramatiske og tragiske begivenhetene tett inn på livet. Tilbake står i alle fall det faktum at der det var vilje til å gjøre noe, selv om en hadde lite å hjelpe seg med, der kunne det nok ende med militært nederlag, men tilbake sto eksemplet, at noen faktisk satte seg til motverge mot den tyske krigsmakt. Det ble avgjørende i de følgende år da naziregimet triumferte og forlangte total underkastelse. Narvik og Hegra er i denne sammenhengen all heder verdt. TRØNDER-AVISA FREDAG 9. APRIL 2010 SIDE NITTEN

20 KRIGEN ILMARSEN I KRIGENS SLAGSKYGGE Det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 var ekstremt hasardiøst. Angrepet lyktes fordi det ble gjennomført resolutt og brutalt. Ilmarsj mot nord: Første del av ilmarsjen mot Narvik for de tyske troppene. Bildet er tatt et eller annet sted på strekningen Steinkjer Snåsa 4. mai ALLE FOTO: TYSKE ARKIVER/DAG SKOGHEIM TEKST DAG SKOGHEIM Vestmaktenes, Englands og Frankrikes, plan om å sikre kontroll over Norge militært var lagt til samme tid, begynnelsen av april, og bare tilfeldigheter gjorde at det tyske angrepet kom først. Det som hendte i Trøndelag, spesielt i Nord-Trøndelag, fikk store konsekvenser for felttoget i hele landet. Tyskerne lyktes nok i å ta Trondheim og sikre kontrollen over hele det sentrale Norge med god havn, jernbane og flyplassen Værnes, men det kunne gått helt annerledes dersom den engelske marine i aprildagene hadde gått inn Trondheimsfjorden, tatt Agdenes festning og senket hele den tyske marinestyrken. På det tidspunktet var den britiske flåten i stand til det, men en våget ikke å ta sjansen. Det ble til ubotelig skade for felttoget i hele Norge. Imidlertid fikk IR 13 og DR 3 mobilisere uforstyrret i Nord-Trøndelag og da major Holtermann tok kommando på Hegra fort og ville ta opp kampen mot tyskerne var situasjonen likevel ikke fullstendig håpløs. De allierte engasjerte seg med relativt store styrker som ble landsatt i Åndalsnes, Namsos og i områdene ved Narvik. Allerede 10. april ble en tysk styrke stanset på Midtskogen mellom Hamar og Elverum. Den hadde som oppgave å fange konge og regjering. Den norske motstanden som der ble reist mot tyskerne ga på lengre sikt den avgjørende gevinst i kampen mot naziregimet. Dagen etter kom det voldsomme tyske flyangrepet mot Elverum og snart fulgte angrep på angrep over hele landet. Brannskjær sto over by og bygd i ukevis, natt og dag. Den tyske styrken som tok Trondheim 9. april hadde tre hovedoppgaver: Å sikre Værnes flyplass samtidig som den skulle sørge for, så snart som mulig, å få kontakt med de tyske styrkene som fra Oslo kjempet seg mot Trondheim over Gudbrandsdalen og Østerdalen. Det tyskerne ikke hadde regnet med var at en norsk besetning gjorde Hegra fort til base for kamper gjennom flere uker. Det bandt tyske styrker, for en måtte kalkulere med at den norske styrken kunne rykke ut fra fortet mot Værnes for å gjøre flyplassen ubrukelig. Dessuten kunne ikke jernbanen over Storlien til Sverige brukes så lenge fortet ikke var erobret. For den tyske styrken i Trondheim ble dette så vidt krevende at den ikke kunne konsentrere hovedstyrken om Nord-Trøndelag i første omgang. Dermed fikk krigshandlingene der ingen sterk offensiv karakter i april måned. Så skjedde i rask rekkefølge at krigen ble totalt omsnudd. De allierte trakk seg ut fra både Åndalsnes og Namsos SIDE TJUE TRØNDER-AVISA FREDAG 9. APRIL 2010

Kapittel 11 Setninger

Kapittel 11 Setninger Kapittel 11 Setninger 11.1 Før var det annerledes. For noen år siden jobbet han her. Til høsten skal vi nok flytte herfra. Om noen dager kommer de jo tilbake. I det siste har hun ikke følt seg frisk. Om

Detaljer

Atle Næss. I Grunnlovens hus. En bok om prinser og tjenestejenter, riksforsamlingen og 17. mai. Illustrert av Lene Ask

Atle Næss. I Grunnlovens hus. En bok om prinser og tjenestejenter, riksforsamlingen og 17. mai. Illustrert av Lene Ask Atle Næss I Grunnlovens hus En bok om prinser og tjenestejenter, riksforsamlingen og 17. mai Illustrert av Lene Ask To gutter og en kongekrone VED VINDUET I DEN SVENSKE KONGENS slott sto en gutt på nesten

Detaljer

17.mai-tale ved Bautaen på Borger, Haugsbygd, Ringerike mai 2015.

17.mai-tale ved Bautaen på Borger, Haugsbygd, Ringerike mai 2015. 17.mai-tale ved Bautaen på Borger, Haugsbygd, Ringerike mai 2015. Kjære alle sammen, Gratulerer med dagen! Vi møtes her i dag for å minnes at det er 75 år siden kampene i Haugsbygd. Vi møtes akkurat her,

Detaljer

ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman

ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman Du glemmer ikke, men noe klangløst tar bolig i deg. Roland Barthes Jeg ville kaste nøklene om jeg kunne, men jeg kommer alltid tilbake til de låste dørene for å åpne rom etter

Detaljer

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil Anne-Cath. Vestly Åtte små, to store og en lastebil Åtte små, to store og en lastebil Det var en gang en stor familie. Det var mor og far og åtte unger, og de åtte ungene het Maren, Martin, Marte, Mads,

Detaljer

Tiger i hagen. Fortellinger

Tiger i hagen. Fortellinger ARI BEHN Tiger i hagen Fortellinger Til Nina Ryland, bokhandler i Oslo To godstog møtes Du har ikke noe hjerte Hun bærer det i kofferten Hva er det som sies? Hva er det som ikke sies? Hun tar av seg jakken

Detaljer

Hva gjorde du i hjemlandet ditt? Gikk du på skole? Jeg var liten da jeg måtte forlate Bhutan. Jeg var ikke gammel nok til å begynne på skole.

Hva gjorde du i hjemlandet ditt? Gikk du på skole? Jeg var liten da jeg måtte forlate Bhutan. Jeg var ikke gammel nok til å begynne på skole. Intervju med Devi Charan Chamlagai Presentasjon Hvordan introduserer du deg? Navnet mitt er Devi Charan Chamlagai, og jeg er 24 år. Dette er mitt fullstendige navn. Jeg bruker dette navnet overalt. Jeg

Detaljer

Aldri for sent å bli et lykkelig barn

Aldri for sent å bli et lykkelig barn Aldri for sent å bli et lykkelig barn Terje Forsberg Lunde Forlag De som sår med gråt, skal høste med fryderop Fra Salmenes bok Innledning I min oppvekst svikta alle rundt meg. Jeg var som en katt som

Detaljer

LÆRER: For en smart gutt! Tenk at du bare er 12 år og kan stille så kloke spørsmål!

LÆRER: For en smart gutt! Tenk at du bare er 12 år og kan stille så kloke spørsmål! Jesus som tolvåring i tempelet Lukas 2, 41-52 Alternativ 1: Rollespill/ dramatisering Sted: Nasaret (plakat) og Jerusalem (plakat) Roller: Forteller/ leder Jesus Josef Maria Familie Venner Lærer FORTELLER:

Detaljer

Kristin Ribe Natt, regn

Kristin Ribe Natt, regn Kristin Ribe Natt, regn Elektronisk utgave Forlaget Oktober AS 2012 Første gang utgitt i 2012 www.oktober.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN 978-82-495-1049-8 Observer din bevissthet

Detaljer

VETERANEN. Alexander J. L. Olafsen. Kjellbergveien 16 3213 Sandefjord alexander_olafsen@live.no 406 01 138

VETERANEN. Alexander J. L. Olafsen. Kjellbergveien 16 3213 Sandefjord alexander_olafsen@live.no 406 01 138 VETERANEN By Alexander J. L. Olafsen Copyright (C) 2014 Alexander J. L. Olafsen Kjellbergveien 16 3213 Sandefjord alexander_olafsen@live.no 406 01 138 1 INT. I STUA - DAG (SKUDD AVFYRES) I en stor hvit

Detaljer

Hanne Ørstavik Hakk. Entropi

Hanne Ørstavik Hakk. Entropi Hanne Ørstavik Hakk. Entropi 2012 Forlaget Oktober AS, Oslo Første gang utgitt i 1994/1995 www.oktober.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN 978-82-495-1026-9 Hakk En sel kommer mot

Detaljer

Kristina Ohlsson. Glassbarna. Oversatt av Elisabeth Bjørnson

Kristina Ohlsson. Glassbarna. Oversatt av Elisabeth Bjørnson Kristina Ohlsson Glassbarna Oversatt av Elisabeth Bjørnson Om forfatteren: Kristina Ohlsson (f. 1979) omtales som Sveriges nye barnebokforfatter, og sammenliknes med Maria Gripe. Glassbarna er hennes første

Detaljer

Jørgen Brekke. kabinett. Kriminalroman

Jørgen Brekke. kabinett. Kriminalroman Jørgen Brekke Doktor Fredrikis kabinett Kriminalroman Til mamma, for det aller meste Djevelen ynder å skjule seg. Første dag 1 Sluttet det her? Det føltes som om det lille, bedervede hjertet hennes slo

Detaljer

mystiske med ørkenen og det som finner sted der.

mystiske med ørkenen og det som finner sted der. DEN STORE FAMILIEN TIL DENNE LEKSJONEN Tyngdepunkt: Gud er med sitt folk (1. Mos. 12 15,24) Hellig historie Kjernepresentasjon Om materiellet Plassering: hyllene med hellig historie Elementer: ørkenboks

Detaljer

snek seg inn i drømmene. Men Jørn hadde aldri påstått at det han fortalte var sant. Ikke før i kveld. Simen og Niko hadde allerede pusset tennene og

snek seg inn i drømmene. Men Jørn hadde aldri påstått at det han fortalte var sant. Ikke før i kveld. Simen og Niko hadde allerede pusset tennene og 1. En sann historie I kveld skal jeg fortelle dere en helt spesiell historie, sa storebroren til Niko. Simen kjente allerede at de tynne, små hårene på armen lettet fra huden. Ingen kunne fortelle grøsserhistorier

Detaljer

MARCUS Kenneth, elsker du kona di?

MARCUS Kenneth, elsker du kona di? BACHELOR PARTY, THE Av: Paddy Chayevsky CHARLIE /Her kalt INT. HERRETOALETT. A small, white-tiled, yet somehow not too clean, men's room, two-urinal size. There is one washbowl with a small mirror over

Detaljer

EKSAMENSOPPGAVE NFUT0006 NORSK FOR UTLENDINGER KORTKURS. Kandidatnummer:

EKSAMENSOPPGAVE NFUT0006 NORSK FOR UTLENDINGER KORTKURS. Kandidatnummer: EKSAMENSOPPGAVE NORSK FOR UTLENDINGER KORTKURS Kandidatnummer: Faglig kontakt under eksamen: Tlf instituttkontoret: 73 59 65 47 Eksamensdato: 1. desember 2011 Eksamenstid: 3 timer Studiepoeng: 7,5 Tillatte

Detaljer

Cecilia Gaathe Leo Bast Une Flaker Egon Perlen pensjonat

Cecilia Gaathe Leo Bast Une Flaker Egon Perlen pensjonat Cecilia Gaathe bor på Perlen pensjonat sammen med faren sin, Alan W. Gaathe, som eier og driver stedet. Moren Iselin Gaathe druknet på mystisk vis i Skutebukta forrige sommer. Leo Bast har nettopp flyttet

Detaljer

ikke skulle like mennesker som var fra et annet land, og som gikk i uniformer. Hun logret og var glad, satte seg og gav labb, og spiste gjerne både

ikke skulle like mennesker som var fra et annet land, og som gikk i uniformer. Hun logret og var glad, satte seg og gav labb, og spiste gjerne både 24.11.1984 På skråss mysterium Marit tenkte ofte på hva som skjer efter at vi dør, og mamma og mormor hadde fortalt at når vi dør, blir vi engler, og får vinger. En dag sto Marit og så på mamma, som skulle

Detaljer

Ikke bare en dans på roser

Ikke bare en dans på roser Ikke bare en dans på roser Den første bloggen var rene solskinnshistorien, men her kommer, omsider, litt om hvordan det var å komme hit og hvordan de første fire ukene har vært. Alle sa til meg; «Du er

Detaljer

Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Front Forlag AS www.frontforlag.no. Tilrettelagt for ebok av eboknorden as

Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Front Forlag AS www.frontforlag.no. Tilrettelagt for ebok av eboknorden as Front Forlag AS, 2013 Originaltittel: Ronin 4: Kloen Copyright tekst 2013 Jesper Christiansen og Forlaget Carlsen Copyright illustrasjoner 2013 Niels Bach og Forlaget Carlsen Lansert i 2013 av Forlaget

Detaljer

Charlie og sjokoladefabrikken

Charlie og sjokoladefabrikken Roald Dahl Charlie og sjokoladefabrikken Illustrert av Quentin Blake Oversatt av Oddmund Ljone Det er fem barn i denne boken: AUGUSTUS GLOOP en grådig gutt VERUCA SALT en pike som forkjæles av sine foreldre

Detaljer

Amal Aden. Min drøm om frihet. En selvbiografisk fortelling

Amal Aden. Min drøm om frihet. En selvbiografisk fortelling Amal Aden Min drøm om frihet En selvbiografisk fortelling 2009, 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Book Partner Media, København 2011 ISBN 978-82-03-29246-0

Detaljer

Preken i Lørenskog kirke 6. september 2009 14. s. e. pinse Kapellan Elisabeth Lund

Preken i Lørenskog kirke 6. september 2009 14. s. e. pinse Kapellan Elisabeth Lund Preken i Lørenskog kirke 6. september 2009 14. s. e. pinse Kapellan Elisabeth Lund Den barmhjertig samaritan har igrunnen fått en slags kjendisstatus. Det er iallfall veldig mange som har hørt om ham.

Detaljer

En ankomst. Versjoner

En ankomst. Versjoner En ankomst. Versjoner Alt skjedde på en gang, hulter til bulter, og ingen har klart å finne ut av rekkefølge og årsak, det var meg, sa T. Kanne senere, det var min telefonsamtale den søndag ettermiddagen,

Detaljer

Birger Emanuelsen. For riket er ditt. Fortellinger

Birger Emanuelsen. For riket er ditt. Fortellinger Birger Emanuelsen For riket er ditt Fortellinger Til Karoline I Kjenna på Tromøy gjemmer Nøkken seg. Jeg vet det, for jeg har sett ham. Han er vanskapt og heslig, men felespillet hans er vakkert. Og når

Detaljer

Dette er Tigergjengen

Dette er Tigergjengen 1 Dette er Tigergjengen Nina Skauge TIGER- GJENGEN 1 Lettlestserie for unge og voksne med utviklingshemming og lærevansker 2 3 Skauge forlag, Bergen, 2015 ISBN 978-82-92518-20-5 Tekst og illustrasjoner,

Detaljer

Et lite svev av hjernens lek

Et lite svev av hjernens lek Et lite svev av hjernens lek Jeg fikk beskjed om at jeg var lavmål av deg. At jeg bare gjorde feil, ikke tenkte på ditt beste eller hva du ville sette pris på. Etter at du gikk din vei og ikke ville se

Detaljer

B Grammatikkoppgaver Gjør grammatikkoppgavene som du har fått på egne ark: om uregelmessige verb, om preposisjoner og om adjektivbøyning.

B Grammatikkoppgaver Gjør grammatikkoppgavene som du har fått på egne ark: om uregelmessige verb, om preposisjoner og om adjektivbøyning. OPPGAVER MELLOM SAMLINGENE i november og desember: Mellom samlingene på høgskolen skal du jobbe med noen oppgaver. Snakk med veilederen din om oppgavene og be om hjelp hvis du har spørsmål. 1. Kommunikasjon

Detaljer

«Følg mannen som ikke vet hvor han skal, og du vil havne rett»

«Følg mannen som ikke vet hvor han skal, og du vil havne rett» I dag skal vi tale over emnet «Følg mannen som ikke vet hvor han skal, og du vil havne rett» I tillegg skal vi tale om hvordan du kan ta imot ditt mirakel. Siden vi er i oppstarten av en nytt «menighetsår»

Detaljer

Tor Fretheim. Kjære Miss Nina Simone

Tor Fretheim. Kjære Miss Nina Simone Tor Fretheim Kjære Miss Nina Simone FAMILIEN De trodde det ikke. De klarte ikke å forstå at det var sant. Ingen hadde noen gang kunnet tenke seg at noe slikt skulle skje. Sånt hender andre steder. Det

Detaljer

Wenche Hoel Røine Illustrert av Anette Grøstad. leseserie Bokmål. m j ø s o r m e n. Norsk for barnetrinnet

Wenche Hoel Røine Illustrert av Anette Grøstad. leseserie Bokmål. m j ø s o r m e n. Norsk for barnetrinnet Wenche Hoel Røine Illustrert av Anette Grøstad leseserie Bokmål m j ø s o r m e n og andre uhyrer Norsk for barnetrinnet 15790_Mjosormen_M_BM.indd 1 16-11-07 13:32:48 Mjøsa er Norges største innsjø. Den

Detaljer

Karin Kinge Lindboe Illustrert av Sissel Horndal. leseserie Bokmål. DøDen i Døra. Norsk for barnetrinnet

Karin Kinge Lindboe Illustrert av Sissel Horndal. leseserie Bokmål. DøDen i Døra. Norsk for barnetrinnet Karin Kinge Lindboe Illustrert av Sissel Horndal leseserie Bokmål DøDen i Døra Norsk for barnetrinnet 15978_Dodenidora_BM.indd 1 05-12-07 10:45:52 Fuglen hans er død. Kim løper over jordet og griner. Tolv

Detaljer

ANGREP PÅ NORGE, FELTTOG OG KAPITULASJON

ANGREP PÅ NORGE, FELTTOG OG KAPITULASJON OPPGAVE 1 ANGREP PÅ NORGE, FELTTOG OG KAPITULASJON 1 Gå først gjennom hele utstillingen for å få et inntrykk av hva den handler om. Finn så delen av utstillingen som vises på bildene (første etasje). 2

Detaljer

NULL TIL HUNDRE PÅ TO SEKUNDER

NULL TIL HUNDRE PÅ TO SEKUNDER NULL TIL HUNDRE PÅ TO SEKUNDER Brenner broer, bryter opp, satser alt på et kort Satser alt på et kort. Lang reise ut igjen. Vil jeg komme hjem? Vil jeg komme hjem igjen? Melodi: Anders Eckeborn & Simon

Detaljer

Bjørn Ingvaldsen. Far din

Bjørn Ingvaldsen. Far din Bjørn Ingvaldsen Far din Far din, sa han. Det sto en svart bil i veien. En helt vanlig bil. Stasjonsvogn. Men den sto midt i veien og sperret all trafikk. Jeg var på vei hjem fra skolen, var sein, hadde

Detaljer

Helene Guåker. Juksemaker

Helene Guåker. Juksemaker Helene Guåker Juksemaker Copyright Vigmostad & Bjørke AS 2015 Tilrettelagt for e-bok: John Grieg AS, Bergen Forsidedesign og illustrasjon: Kord AS ISBN: 978-82-419-1204-7 ISBN: 978-82-419-1203-0 (trykt)

Detaljer

TRE STYRTEDE FLY, NI HAVARERTE MENN, OG EN DRAMATISK KAMP FOR Å HENTE DEM HJEM

TRE STYRTEDE FLY, NI HAVARERTE MENN, OG EN DRAMATISK KAMP FOR Å HENTE DEM HJEM FANGET I ISEN TRE STYRTEDE FLY, NI HAVARERTE MENN, OG EN DRAMATISK KAMP FOR Å HENTE DEM HJEM MITCHELL ZUCKOFF Til Suzanne, Isabel og Eve INNHOLD Til leseren PROLOG: Anda 1 Grønland 2 «En mor som spiser

Detaljer

MAMMA MØ HUSKER. Sett opp tilhørende bilde på flanellograf tavlen når du leser et understreket ord.

MAMMA MØ HUSKER. Sett opp tilhørende bilde på flanellograf tavlen når du leser et understreket ord. MAMMA MØ HUSKER Bilde 1: Det var en varm sommerdag. Solen skinte, fuglene kvitret og fluene surret. I hagen gikk kuene og beitet. Utenom Mamma Mø. Mamma Mø sneik seg bort og hoppet over gjerdet. Hun tok

Detaljer

(Vi har spurt om lov før vi har tatt bilde av de eldre)

(Vi har spurt om lov før vi har tatt bilde av de eldre) Malta uke 3 Så var vi alt på den siste uken, på tirsdagen arrangerte vi en «Beauty dag» på saura home. Vi Vasket hendene og masserte inn med fuktighets krem og lakkerte neglene deres. Det var mange som

Detaljer

DEN GODE VILJE av Ingmar Bergman

DEN GODE VILJE av Ingmar Bergman DEN GODE VILJE av Ingmar Bergman Scene for mann og kvinne. Manus ligger på NSKI sine hjemmesider. Dette er historien om foreldrene til Ingmar Bergman. Henrik er en fattig, nyutdannet prest som har forelsket

Detaljer

lærte var at kirken kan være et hjem for oss, vi har en familie her også, og hjemmet vårt kan være en liten kirke.

lærte var at kirken kan være et hjem for oss, vi har en familie her også, og hjemmet vårt kan være en liten kirke. GUDSTJENESTE MED DÅP OG LYSVÅKEN 1. søndag i advent PREKEN Fjellhamar kirke 29. november 2015 Matteus 21,12 17 TO HUS På Lysvåken har vi hørt om to hus. Det første var der vi bor, og alt vi gjør der. Spise,

Detaljer

Liv Køltzow Melding til alle reisende. Roman

Liv Køltzow Melding til alle reisende. Roman Liv Køltzow Melding til alle reisende Roman Om forfatteren: Liv Køltzow (f. 1945) debuterte i 1970 med novellesamlingen Øyet i treet. I 1972 kom hennes første roman, Hvem bestemmer over Bjørg og Unni?,

Detaljer

Tre av disiplene fikk se litt mer av hvem Jesus er. Peter, Jakob og Johannes. Nå har de blitt med Jesus opp på et fjell.

Tre av disiplene fikk se litt mer av hvem Jesus er. Peter, Jakob og Johannes. Nå har de blitt med Jesus opp på et fjell. Preken 3. februar 2013 I Fjellhamar kirke Kristi forklarelsesdag Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Lukas I det 9. Kapittel: Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok

Detaljer

Mariken Halle. Min middag med

Mariken Halle. Min middag med Mariken Halle Min middag med Harald Eia Stemmer 7 Om forfatteren: Mariken Halle (f. 1982) er utdannet filmregissør fra Filmhögskolan i Gøteborg. Eksamensfilmen Kanskje i morgen (2011) fikk strålende mottakelse

Detaljer

Thomas Enger. Den onde arven. Gyldendal

Thomas Enger. Den onde arven. Gyldendal Thomas Enger Den onde arven Gyldendal Til verdens beste barn Prolog I dag fant jeg ut at jeg er død. Det kom som et sjokk på meg, selv om jeg visste at det kunne skje etter så mange år. Min egen dødsannonse.

Detaljer

Vi og de andre. Oss og dem. Vi som vet og de andre som ikke skjønner noenting.

Vi og de andre. Oss og dem. Vi som vet og de andre som ikke skjønner noenting. 1 Vi og de andre Jeg heter Lene Jackson, jeg er frivillig i Angstringen Fredrikstad og i Angstringen Norge. Jeg begynte i Angstringen i 2000 og gikk i gruppe i 4,5 år, nå er jeg igangsetter og frivillig.

Detaljer

EKSAMENSOPPGAVE NFUT0006 NORSK FOR UTLENDINGER KORTKURS. Kandidatnummer:

EKSAMENSOPPGAVE NFUT0006 NORSK FOR UTLENDINGER KORTKURS. Kandidatnummer: EKSAMENSOPPGAVE NORSK FOR UTLENDINGER KORTKURS Kandidatnummer: Faglig kontakt under eksamen: Tlf instituttkontoret: 73 59 65 47 Eksamensdato: 1. desember 2011 Eksamenstid: 3 timer Studiepoeng: 7,5 Tillatte

Detaljer

Lynne og Anja. Oddvar Godø Elgvin. Telefon: 99637736/37035023 Email: oddvar@elgvin.org

Lynne og Anja. Oddvar Godø Elgvin. Telefon: 99637736/37035023 Email: oddvar@elgvin.org Lynne og Anja Av Oddvar Godø Elgvin Telefon: 99637736/37035023 Email: oddvar@elgvin.org FADE IN EXT, KIRKEGÅRD, MOREN TIL SIN BEGRAVELSE (21), med blondt hår, lite sminke, rundt ansikt og sliten - er tilskuer

Detaljer

Runo Isaksen Noen har endelig funnet meg. Roman

Runo Isaksen Noen har endelig funnet meg. Roman Runo Isaksen Noen har endelig funnet meg Roman Om forfatteren: Runo Isaksen (f. 1968) er oppvokst i Lyngen (Troms) og Stavanger, nå bosatt ved Bergen. Han har tidligere utgitt fem romaner: Åpen bok (1997),

Detaljer

Vidar Kristensen Illustrert av Lars Tothammer. leseser ie Bokmål. Norsk for barnetrinnet

Vidar Kristensen Illustrert av Lars Tothammer. leseser ie Bokmål. Norsk for barnetrinnet Vidar Kristensen Illustrert av Lars Tothammer leseser ie Bokmål Julius Cæsar Norsk for barnetrinnet slaget Ved alesia Den mest berømte av Cæsars motstandere i gallerkrigen var gallerhøvdingen Vercingetorix.

Detaljer

www.skoletorget.no Fortellingen om Jesu fødsel KRL Side 1 av 5 Juleevangeliet

www.skoletorget.no Fortellingen om Jesu fødsel KRL Side 1 av 5 Juleevangeliet Side 1 av 5 Tekst/illustrasjoner: Ariane Schjelderup/Clipart.com Filosofiske spørsmål: Ariane Schjelderup Sist oppdatert: 17. desember 2003 Juleevangeliet Julen er i dag først og fremst en kristen høytid

Detaljer

Geir Gulliksen Historie om et ekteskap. Roman

Geir Gulliksen Historie om et ekteskap. Roman Geir Gulliksen Historie om et ekteskap Roman Om forfatteren: Geir Gulliksen er forfatter og forlegger. Han har skrevet dikt, skuespill, essays og barnebøker. Blant de seneste bøkene hans er de kritikerroste

Detaljer

Ordenes makt. Første kapittel

Ordenes makt. Første kapittel Første kapittel Ordenes makt De sier et ord i fjernsynet, et ord jeg ikke forstår. Det er en kvinne som sier det, langsomt og tydelig, sånn at alle skal være med. Det gjør det bare verre, for det hun sier,

Detaljer

Kapittel 5 Lubenittenes historie

Kapittel 5 Lubenittenes historie Kapittel 5 Lubenittenes historie Lange dager og netter Lubenittene har levd på Månen like lenge som menneskene har levd på Jorden. Helt til for noen tusen år siden bodde de kun på den siden av Månen som

Detaljer

Anne Karin Elstad. Hjem. bokklubben

Anne Karin Elstad. Hjem. bokklubben Hjem bokklubben jeg hadde vært i skibakken sammen med Gudrun og Annlaug hele formiddagen denne flotte søndagen i mars. Vi hadde laget i stand et spretthopp i bakken, etter middagen skulle en gjeng fra

Detaljer

Kvinner møter kvinner

Kvinner møter kvinner 1 Kvinner møter kvinner I noen land er det vanlig at kvinner "skravler" i bussen med andre, helt ukjente kvinner, på veien hjem. I noen land er det vanlig å prate med en hjemløs kvinne på gata, en som

Detaljer

Det står skrevet hos evangelisten Matteus i det 28. Kapittel:

Det står skrevet hos evangelisten Matteus i det 28. Kapittel: Preken 5. april 2015 Påskedag Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet hos evangelisten Matteus i det 28. Kapittel: Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena

Detaljer

LÆR MEG ALT. vis meg rundt, på nye steder og ta dine erfaringer med før meg dit du vet der é glede for denne skogen hører andre té

LÆR MEG ALT. vis meg rundt, på nye steder og ta dine erfaringer med før meg dit du vet der é glede for denne skogen hører andre té LÆR MEG ALT vis meg rundt, på nye steder og ta dine erfaringer med før meg dit du vet der é glede for denne skogen hører andre té vekk meg opp før signalet kommer og legg en plan over kor vi ska gå fyll

Detaljer

Lisa besøker pappa i fengsel

Lisa besøker pappa i fengsel Lisa besøker pappa i fengsel Historien om Lisa er skrevet av Foreningen for Fangers Pårørende og illustrert av Brit Mari Glomnes. Det er fint om barnet leser historien sammen med en voksen. Hei, jeg heter

Detaljer

Michelle Gagnon. Ingen er alene. Oversatt av Rune R. Moen. Gyldendal

Michelle Gagnon. Ingen er alene. Oversatt av Rune R. Moen. Gyldendal Michelle Gagnon Ingen er alene Oversatt av Rune R. Moen Gyldendal Til Esme og Taegan Himmelen ble vakrere, med stjernespekket krumning i et purpurfarget sentrum. Hun hadde funnet en gud, et fremtidig våpen.

Detaljer

To barns flukt under andre verdenskrig

To barns flukt under andre verdenskrig To barns flukt under andre verdenskrig Siegmund og Karl Peters historie Nazistene kom til makten i Tyskland i 1933 og satte i gang forfølgelse av jøder. Året 1938 gjorde nazistene Østerrike og områder

Detaljer

Anan Singh og Natalie Normann LOFTET

Anan Singh og Natalie Normann LOFTET Anan Singh og Natalie Normann LOFTET Om forfatterne: Natalie Normann og Anan Singh har skrevet flere krimbøker sammen. En faktahest om å skrive historier (2007) var deres første bok for barn og unge og

Detaljer

OM HØSTEN KARL OVE KNAUSGÅRD. Med bilder av Vanessa Baird FORLAGET OKTOBER

OM HØSTEN KARL OVE KNAUSGÅRD. Med bilder av Vanessa Baird FORLAGET OKTOBER OM HØSTEN KARL OVE KNAUSGÅRD Med bilder av Vanessa Baird FORLAGET OKTOBER Brev til en ufødt datter 28. AUGUST SEPTEMBER Epler Veps Plastposer Solen Tenner Niser Bensin Frosker Kirker Piss Rammer Skumring

Detaljer

Roald Dahl. Matilda. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl

Roald Dahl. Matilda. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl Roald Dahl Matilda Illustrert av Quentin Blake Oversatt av Tor Edvin Dahl Kapittel 1 Bokleseren Det er noe merkelig med foreldre. Selv når barnet deres er så ufyselig at du knapt kan tro det, synes de

Detaljer

Vi tenner hodelyktene og det vakre, snødekte skoglandskapet åpenbarer seg. Over oss er det skyfritt og stjerneklart. Herlig.

Vi tenner hodelyktene og det vakre, snødekte skoglandskapet åpenbarer seg. Over oss er det skyfritt og stjerneklart. Herlig. Nordmarka på langs Tekst og foto: Sølve H. Paulsen og Joel Gillberg Halv seks, fredag ettermiddag, møtes vi under tavla på Oslo S. Fire staute mannfolk med hver vår sekk pakket med mat, sovepose og varme

Detaljer

Liv Mossige. Tyskland

Liv Mossige. Tyskland Liv Mossige Tyskland Ha langmodighet, o Herre, Med oss arme syndens børn! Gi oss tid og far med tål Før du tender vredens bål, Og når hele verden brenner, Rekk imot oss begge hender! (Salme 647, Landstad,

Detaljer

Glenn Ringtved Dreamteam 3

Glenn Ringtved Dreamteam 3 Glenn Ringtved Dreamteam 3 Hola Manolo Oversatt av Nina Aspen Forfatteromtale: Glenn Ringtved er dansk og har skrevet mer enn 30 bøker for barn og unge. For Mot nye mål den første boken i Dreamteam-serien

Detaljer

LEIKRIT: ONNUR ÚTGÁVA PASSASJEREN SAKARIS STÓRÁ INT. SYKEHUS -KVELD (PROLOG)

LEIKRIT: ONNUR ÚTGÁVA PASSASJEREN SAKARIS STÓRÁ INT. SYKEHUS -KVELD (PROLOG) LEIKRIT: ONNUR ÚTGÁVA PASSASJEREN SAKARIS STÓRÁ INT. SYKEHUS -KVELD (PROLOG) Vage silouetter av et syke-team. Projecteres på en skillevegg. Stemmene til personalet samt lyden av en EKG indikerer at det

Detaljer

Preken 31. mars 2013 Påskedag Kapellan Elisabeth Lund

Preken 31. mars 2013 Påskedag Kapellan Elisabeth Lund Preken 31. mars 2013 Påskedag Kapellan Elisabeth Lund Dette hellige evangelium står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 20. kapittel: Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er

Detaljer

Vi har laget noen tema som vi ønsker å diskutere med dere, men det er viktig for oss at du får sagt din mening og fortalt om dine opplevelser.

Vi har laget noen tema som vi ønsker å diskutere med dere, men det er viktig for oss at du får sagt din mening og fortalt om dine opplevelser. Fokusintervju Deltakere tilfeldig utvalg Boligeiere fra prosjektet Leie til eie Innledning Hensikt: Leie til eie er et prosjektarbeid som startet sommeren 2011. Målet har vært at flere skal kunne eie sin

Detaljer

Litt om Edvard Munch for de minste barna

Litt om Edvard Munch for de minste barna Litt om Edvard Munch for de minste barna Basert på en tekst av Marit Lande, tidligere museumslektor ved Munch-museet Edvard Munch var kunstmaler. Hele livet laget han bilder. Det var jobben hans. Han solgte

Detaljer

Vinterturen til Bjurbäcken ble ganske innholdsrik. Det startet med to mann og to feltvogner, men endte med to mann til fots.

Vinterturen til Bjurbäcken ble ganske innholdsrik. Det startet med to mann og to feltvogner, men endte med to mann til fots. Vinterturen til Bjurbäcken ble ganske innholdsrik. Det startet med to mann og to feltvogner, men endte med to mann til fots. De som ikke gidder lese hele historien, kan nøye seg med å lese dette sammendraget:

Detaljer

Midlands-fadder. Skap en bedre verden et barn av gangen. Hvorfor donere gjennom Midlands Children Hope Project? Bli sponsor. Organisasjonen.

Midlands-fadder. Skap en bedre verden et barn av gangen. Hvorfor donere gjennom Midlands Children Hope Project? Bli sponsor. Organisasjonen. M I D L A N D S C H I L D R E N H O P E P R O J E C T Midlands-fadder Skap en bedre verden et barn av gangen Hvorfor donere gjennom Midlands Children Hope Project? - 100% av ditt donerte beløp vil gå direkte

Detaljer

Kvinne 66 kodet med atferdsskårer

Kvinne 66 kodet med atferdsskårer Kvinne 66 kodet med atferdsskårer Målatferd: Redusere alkoholforbruket 1. Sykepleieren: Men det ser ut som det er bra nå. (Ukodet) Pasienten: Ja, nei, det går fort over dette her. 2. Sykepleieren: Gjør

Detaljer

I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag. SYLVIA

I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag. SYLVIA THE PRIDE av Alexi Kaye Campbell Scene for mann og kvinne Manus ligger på NSKI sine sider. 1958 I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag.

Detaljer

Widar Aspeli. Sort enke. Mustangen. Gyldendal

Widar Aspeli. Sort enke. Mustangen. Gyldendal Widar Aspeli Sort enke Mustangen Gyldendal Vi vet aldri når eventyret kommer til livet vårt, men den dagen det er der, må vi gripe det. Tormod Haugen Knipe Nora krøllet seg sammen i senga. Pakket seg inn

Detaljer

EIGENGRAU SCENE FOR TO KVINNER.

EIGENGRAU SCENE FOR TO KVINNER. EIGENGRAU SCENE FOR TO KVINNER. MANUSET LIGGER UTE PÅ NSKI SINE HJEMMESIDER, MEN KAN OGSÅ FÅES KJØPT PÅ ADLIBRIS.COM Cassie er en feminist som driver parlamentarisk lobbyvirksomhet. Hun kjenner knapt Rose

Detaljer

Middagen var ved 20 tiden, og etterpå var det sosialt samvær i peisestua. Det ble IKKE

Middagen var ved 20 tiden, og etterpå var det sosialt samvær i peisestua. Det ble IKKE Av hanne bakken Endelig står årets utflukt for tur og denne gangen går turen til Glitterheim. Noen forberedelser må til før en kan legge ut på tur, men denne gangen ble de ikke så omfattende som sist (

Detaljer

Torun Lian Alice Andersen Illustrert av Øyvind Torseter

Torun Lian Alice Andersen Illustrert av Øyvind Torseter Torun Lian Alice Andersen Illustrert av Øyvind Torseter Forfatteromtale: Torun Lian (født i 1956) er forfatter, dramatiker og filmregissør og har mottatt en lang rekke norske og utenlandske priser for

Detaljer

Soudabeh Alishahi. Roman. Oversatt av Sheida Sangtarash, Siavash Sangtarash og Anne Oterholm

Soudabeh Alishahi. Roman. Oversatt av Sheida Sangtarash, Siavash Sangtarash og Anne Oterholm Soudabeh Alishahi Smil Roman Oversatt av Sheida Sangtarash, Siavash Sangtarash og Anne Oterholm DEL 1 Kapittel 1 HVER DAG KOM SOLEIMAN hjem til oss og stelte Haji Barat. Han skiftet bleia og vasket ansiktet

Detaljer

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus i det 7. kapittel:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus i det 7. kapittel: Preken 5. s i treenighet 28. juni 2015 i Fjellhamar kirke Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Matteus i det 7. kapittel: Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn

Detaljer

Håkon Øvreås. Brune. Illustrert av Øyvind Torseter

Håkon Øvreås. Brune. Illustrert av Øyvind Torseter Håkon Øvreås Brune Illustrert av Øyvind Torseter Den dagen bestefaren døde, måtte Rune være hos tante Ranveig hele dagen mens moren og faren var på sykehuset. Huset til tante Ranveig luktet leverpostei.

Detaljer

Hva gjør du? Er det mine penger? Nei, du har tjent dem. Behold dem.

Hva gjør du? Er det mine penger? Nei, du har tjent dem. Behold dem. Int, kjøkken, morgen Vi ser et bilde av et kjøkken. Det står en kaffekopp på bordet. Ved siden av den er en tallerken med en brødskive med brunost. Vi hører en svak tikkelyd som fyller stillheten i rommet.

Detaljer

ALF VAN DER HAGEN KJELL ASKILDSEN. ET LIV FORLAGET OKTOBER 2014

ALF VAN DER HAGEN KJELL ASKILDSEN. ET LIV FORLAGET OKTOBER 2014 ALF VAN DER HAGEN KJELL ASKILDSEN. ET LIV FORLAGET OKTOBER 2014 «Man trenger noen ganger å være alene, så man slipper å gjøre seg mindre enn man er.» KJELL ASKILDSEN, notatbok, 24. februar 2007 INNHOLD

Detaljer

Kristina Ohlsson. Mios blues. Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen

Kristina Ohlsson. Mios blues. Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen Kristina Ohlsson Mios blues Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen «Det gjør vondt å lese Lotus blues. Jeg mener, jeg husker jo så fordømt godt hvordan det var. Lucy eksperimenterte med solkremer

Detaljer

Historien om universets tilblivelse

Historien om universets tilblivelse Historien om universets tilblivelse i den første skoleuka fortalte vi historien om universets tilblivelse og for elevene i gruppe 1. Her er historien Verden ble skapt for lenge, lenge siden. Og det var

Detaljer

Av en født forbryters dagbok

Av en født forbryters dagbok Johan Borgen: Av en født forbryters dagbok Bestefar er en stokk. Han bor på loftet og banker i gulvet når jeg har sovet og er våt fordi jeg har tisset på meg, og når jeg skal sove og jeg er tørr fordi

Detaljer

Hennes ukjente historie

Hennes ukjente historie Hennes ukjente historie 19. oktober 1957 Der sto den. Den lille, svarte, rosemalte boksen. De rosa håndmalte rosene strakk seg over lokket, og dekket hele overflaten. Og i midten av den ene rosen foran,

Detaljer

ANITA forteller. om søndagsskolen og de sinte mennene

ANITA forteller. om søndagsskolen og de sinte mennene ANITA forteller om søndagsskolen og de sinte mennene Tekst og foto: Marianne Haugerud (Fortellingen bygger på virkelige hendelser, men er lagt i Anitas munn av Stefanusalliansen.) 1 Hei! Jeg heter Anita,

Detaljer

Kvinne 66 ukodet. Målatferd: Redusere alkoholforbruket

Kvinne 66 ukodet. Målatferd: Redusere alkoholforbruket Kvinne 66 ukodet Målatferd: Redusere alkoholforbruket 1. Sykepleieren: Men det ser ut som det er bra nå. Pasienten: Ja, nei, det går fort over dette her. 2. Sykepleieren: Gjør det vondt? Pasienten: Ja,

Detaljer

Drømmer fra parken. Møt menneskene som har hatt Nygårdsparken som tilholdssted i flere tiår. På mandag må de finne seg et nytt sted å være.

Drømmer fra parken. Møt menneskene som har hatt Nygårdsparken som tilholdssted i flere tiår. På mandag må de finne seg et nytt sted å være. REPORTASJEN NYGÅRDSPARKEN må flytte Drømmer fra parken Møt menneskene som har hatt Nygårdsparken som tilholdssted i flere tiår. På mandag må de finne seg et nytt sted å være. Tekst: Elise Kruse Foto: Jan

Detaljer

HANS OG GRETE. Dramatisert av Merete M. Stuedal og Lisa Smith Walaas. Musikk av Lisa Smith Walaas

HANS OG GRETE. Dramatisert av Merete M. Stuedal og Lisa Smith Walaas. Musikk av Lisa Smith Walaas HANS OG GRETE Dramatisert av Merete M. Stuedal og Lisa Smith Walaas Musikk av Lisa Smith Walaas ROLLER Storesøster Storebror Hans Hans 2 Grete Grete 2 Heksa Urd And A And Reas And Ikken And Ers Ravner

Detaljer

Vi ber for hver søster og bror som må lide

Vi ber for hver søster og bror som må lide Vi ber for hver søster og bror som må lide Vi ber for hver søster og bror som må lide, alene og glemt, når de bærer ditt kors. Vi ber for de mange som tvinges til taushet og stumt folder hender i skjul

Detaljer

Sønnen til læreren 2

Sønnen til læreren 2 Bjørn Ingvaldsen Sønnen til læreren 2 For null musikk Gyldendal Innledning Noen burde finne opp noe. Noe smart. Noe som gjør at du alltid vet hvor foreldrene dine er. Hunder er greie å holde rede på. De

Detaljer

Vasylj Ivanovytsj Rudyk, arbeidsnummer 367167 forteller sin historie.

Vasylj Ivanovytsj Rudyk, arbeidsnummer 367167 forteller sin historie. Vasylj Ivanovytsj Rudyk, arbeidsnummer 367167 forteller sin historie. Veteraner fra Årdalstangen samlet for å minnes gamle dager. Lubny, Poltava i Ukraina høsten 2000. Vasilij Rudyk er nr. 2 fra venstre.

Detaljer

MIN SKAL I BARNEHAGEN

MIN SKAL I BARNEHAGEN MIN SKAL I BARNEHAGEN Bilde 1: Hei! Jeg heter Min. Jeg akkurat fylt fire år. Forrige uke hadde jeg bursdag! Jeg bor i Nord-Korea. Har du hørt om det landet før? Der bor jeg sammen med mamma, pappa, storebroren

Detaljer

Glenn Ringtved Dreamteam 8

Glenn Ringtved Dreamteam 8 Glenn Ringtved Dreamteam 8 Fotball, svette og tårer Oversatt av Christina Revold Forfatteromtale: Glenn Ringtved er dansk og har skrevet mer enn 30 bøker for barn og unge. For Mot nye mål den første boken

Detaljer

Runar Mykletun Repetisjonsøvelse. Roman

Runar Mykletun Repetisjonsøvelse. Roman Runar Mykletun Repetisjonsøvelse Roman Om forfatteren: Runar Mykletun (f. 1980) jobber til daglig i Cappelens antikvariat. Repetisjonsøvelse er hans debutroman. Niklas R. Lello Om boken: 19 år gammel tar

Detaljer